Før helgen gikk vi løs på haugene med gamle arveklær og slitte filler. Det blir jo fort litt jobb ut av sånt, men fy søren så deilig når man er ferdig! Plutselig har man orden i sysakene og luften blir med ett litt deiligere å puste inn.
Med ny iver og ryddeglød fant vi derfor ut at vi skulle gyve løs på resten av huset også. Hvert eneste rom og skap skal endevendes for rydding, kasting og sortering.
Allerede i første hylle fant vi så utrolig mye rart som bare har ligget på vent helt siden vi flyttet og vi innså hvilket kaos som gjemmer seg bak mange skapdører.
Det vil jo selvfølgelig ta oss brorparten av 2015 å bli ferdig, men det kommer til å komme godt med, for rot i skap gir rot i hodet, og rot i hodet gir rot i alt. Man blir jo faktisk ubevisst irritert og grinete av å ha det rotete, spesielt andres rot og unødvendig rot som kunne vært unngått.
Lenge har jeg for eksempel irritert meg over skogarderoben til frua. Hvem trenger sååå mange par med sko? Hvor enn jeg snur meg ser jeg en av hennes minisko og selv om jeg har nevnt dette ved flere anledning ser jeg ingen bedring, men endelig var dagen kommet for å gjøre ord til handling.
Alle skoene ble lempet ut og linet opp for sortering, UFFing og kasting. Snart fylte de hele gulvplassen der ute.
– “Herregud, Christina. Hvor mange par med sko har du egentlig?” sa jeg oppgitt og begynte å telle over.
– “Jommen, man trenger jo-“ skulle hun til å forsvare seg med.
– “…elleve og tolv. 12! 12 par sko har du, og det er bare her nede i gangen. Hva i all verden skal du med tolv par sko? Du har jo bare to bein eller?” sa jeg både litt oppgitt, triumferende og ertende siden jeg etter så lang tids frustrasjon endelig hadde fått bevist mine mistanker.
Hun sto helt stille og svarte ikke. Bare nikket hodet frem og tilbake mens hun så over haugen. Hun telte. Så var hun ferdig og så opp på meg med et blikk som alltid betyr trøbbel.
Det lure smilet, gnisten i øyet og den lille krøllen i munnviken – alle disse tegnene på at bordene plutselig har snudd.
– “Å ja… 5 par mindre enn deg altså?”
Jeg talte raskt over, det kunne ikke stemme. 17 par sko med mitt navn på. Det stemte. Sjokk. Vantro. Stillhet. Det er jo en uskreven regel at kvinner har flere par sko enn sin mann! To av parene var riktignok tøfler, men det gjør jo ikke saken det spøtt bedre.
Men min hevn kommer, for så snart vi er ferdige i første etasje står badet for tur, og der blir det andre boller. Min ene stusselige deodorant mot 98 håndkremer! Den kampen kan jeg ikke tape. Og da er det min tur til å være hovmodig og fæl, akkurat slik jeg hadde gledet meg til med skoene.
/ Mvh forfordelt tøflus
* Følg Skohjerte på Facebook *
