hits

Så ringte telefonen

Helt siden dagen du ble født har jeg egentlig bare gått og ventet på dette. Lurt og tenkt på hvor lenge det ville gå og hvor ille det ville bli. Blir det i dag? I morgen? Kanskje neste år? Det eneste som har vært sikkert er at det ville skje.

Og i går skjedde det.

Telefonen fra barnehagen. Hull i hodet, blod, hele den pakka der.

 

Medic!

 

Misforstå meg rett lille plutt, men det var nesten litt betryggende å høre. Jeg visste at denne dagen ville komme, men så var det ikke så ille som jeg hadde fryktet. En liten sjokoladebit, masse kos og spesialbehandling, så sto verden til påske likevel.

Mange ville kanskje tiltet i vinkel over noe slikt og bekymret på seg stressflass, men ikke pappa. Jeg har egentlig bare gått og ventet på denne dagen, for du er som meg og jeg har vært der selv. Mange ganger før.

 

Pappa har tråkket opp løypa.

 

Du er som meg du. Du er høyt, du er lavt og noen ganger går det ikke helt som planlagt. Og det vil skje igjen. Og igjen. For du er min sønn og jeg kjenner lusa på gangen.

Noen dager går alt på skinner, andre dager ligger man plutselig på bakken med et hull i hodet. Det er sånn det skal være det, gutten min.

På sett og vis så er jeg vel egentlig litt stolt. Jeg vil ikke nødvendigvis at du skal ville gå i mine fotspor, men av og til er det hyggelig å se at du ligner litt på din gamle paps.

 

/ livet er høl i hue

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram