Julekalender er en magisk ting, men den har også en ganske kjip bakside.
For i 24 dager i strekk har plutten våknet opp til en liten overraskelse hver eneste dag. En liten sjokoladebit, to vitaminløver og en luke i skrapekalenderen. Men nå.. ingenting. Da er det kanskje ikke så rart at han blir litt muggen og føler seg forfordelt. Hva skjedde? Hvor ble kalenderen av?
Å prøve å forklare en 2-åring at julekalenderen selvfølgelig bare gjelder frem til julaften viser seg å ikke være så lett. Spesielt ikke siden han spør etter kalenderen som det første han gjør om morgenen, lenge før fattern har våknet opp og klarer å stable sammen ord på en fornuftig måte.
– Øøh, hvor det har blitt av kalenderen..? Jo, det skal jeg si deg. Julaften har jo vært allerede. Du husker når du fikk masse pakker som lå under juletreet? Det var liksom julaften da og etter den er det ikke mer kalender. Sånn er det bare.
Av den forklaringen var det nøyaktig 0 antall ord som gikk inn. Igjen, han er fortsatt 2 år. Så hva gjør man da? Når en liten plutt står der med kjempeskuffede øyne og lurer på hvor kalenderen har blitt av? I teorien kan man vel sikkert bare si “Vel vel Kjell, that´s life” og bevege seg videre, men ønsker jeg å ta den kampen i dag? Vil jeg egentlig skuffe en liten plutt med busete hår, trøtt øyne og bamsepysj?
Jeg vet at vi har noe småsnop i skapet og det er romjul. Vi skal bare kose oss hjemme i hele dag med lek og moro, fyr i peisen og grøt. Gidder jeg egentlig stå på prinsippene og gjøre dagen et lite hakk kjipere og kanskje risikere litt trassgråting på morgenkvisten?
… eeeller kjøper jeg meg litt tid ved at det plutselig helt magisk dukker opp en liten godtekladd i kalenderen igjen?
La romjul være romjul. Livets harde realiteter blir det mer enn nok tid til senere.
/ God jul!
* Følg Pappahjerte på Facebook *
