hits

Frityrstekte rekechips og strake veien til Ullevål, takk

13.10.2014 - 19:49 Ingen kommentarer

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Innledningsvis må jeg bare få presisere: Jeg er fullt klar over at dette er en pappablogg. Og at dere mannfolk ikke syns det er noe særlig å verken lese om, høre om eller delta på en fødsel. Samtidig er jo nettopp fødselen en såpass vesentlig del av det å bli far, at jeg på sett og vis føler det ikke er noen vei utenom en fødselshistorie på denne bloggen. Så mens vi venter på Ferskens ankomst, er det på tide å mimre tilbake til da Plutten kom til verden. Her kommer vår fødselshistorie.

Svangerskapet mitt hadde stort sett vært rimelig ok, hvis man ser bort ifra de innledende 17 ukene med intens kvalme og det faktum at den vordende barnefaren gikk meg skikkelig på nervene. (Les mer om dette her) Men da jeg var ca åtte måneder på vei begynte en gryende frykt å melde seg. Da mistenkte nemlig jordmor at barnet i magen lå i seteleie, hvilket i følge henne ikke var noe problem, for babyen hadde jo masser av tid til å snu seg på. Men dagene gikk, og jordmor kjente fortsatt rompa i feil ende. Jeg måtte derfor til en ekstra ultralyd på Ullevål en uke før termin, for å bekrefte eller avkrefte leiet. Det ble en absurd opplevelse kan man trygt si.

For legen som undersøkte meg kunne berolige meg med at "Neida, her ligger hodet ned og rompa opp, alt ligger altså til rette for en normal fødsel!" Jeg pustet selvsagt lettet ut, men det var før jeg hadde hørt hva hun fulgte opp med å si. "Ikke noen setefødsel, Christina, dette skal gå fint. Men skal vi se her... Når jeg måler omkretsen på barnets hode, så er det over gjennomsnittet stort".

 

Sukk... Tenk hvor mye lettere det hadde vært å sette barn til verden i uke 9...


Flott. Som om ikke tanken på en fødsel er ille nok fra før. Hvis det aller siste man har lyst til her i verden er å føde, så blir det faktisk enda et hakk verre med et ekstra stort hode. Men begrepet "stort hode" var tydeligvis en detalj som ikke kom til å få noen videre oppfølging. (Og dette lurer jeg på til dags dato; hvis det likevel ikke skulle bli et alternativ å ta keisersnitt, hvorfor måtte jeg da egentlig informeres om denne betydelige «detaljen»? Sånn at jeg kunne grue meg litt ekstra? Eller kanskje få panikk?) Men siden jeg ikke hadde peiling på føding, så bestemte jeg meg for å slå meg til ro med at "jaja, ungen må jo ut, så det får gå som det går."

En telefon til svigermor var forresten det som skulle til for å oppklare hode-problematikken, dette var visstnok en arvelig greie fra den vordende fars side av familien. Hodet i seg selv er ikke større enn normalen, men hodeformen fremstår som litt «bulkete» - men helt symmetrisk og heldigvis totalt ufarlig. Uansett: thank´s a lot, Peter!

Jeg beholdt altså fatningen, for jeg visste jo at jeg ikke hadde noe valg uansett. Da jeg begynte å kjenne sammentrekninger fire dager før termin, forstod jeg at noe var på gang. Jeg lastet ned en rieteller på mobilen, og fant raskt ut at de var veldig ujevne. Tre minutter mellom hver, så femten. Så tredve minutter, så tilbake til tre. Men så ufattelig vondt! Det var kort vei til Ullevål, så jeg forholdt meg rolig. Førstegangsfødende bruker som oftest lang tid, og det kom garantert ikke til å gå fort hos meg heller... Jeg sov mellom slagene hele natten gjennom, noen av sammentrekningene var så vonde at jeg ikke fikk puste. Så dagen etter ringte jeg fødeavdelingen på Ullevål:

- Ja hei, jeg heter Christina, og jeg tror jeg har rier... De er veldig ujevne, men det gjør så innmari vondt!
- Ok, har du tatt tiden mellom dem?
- Ja, det er alt fra tre til tretti minutter mellom dem, og -
- Åja! Men da har du modningsrier, da. Det er veldig vanlig. Ingen grunn til bekymring, og ingen grunn til å komme hit enda.
- Hæ? Modningsrier? Hva er det?
- "Jo, det er rett og slett rier som modner mormunnen og gjør klar for fødsel. Så du får følge med og ringe igjen når det tar seg opp.
- Eh ja.. Men hvordan vet jeg når det er ordentlige rier og ikke modningsrier lenger?
- Å kjære deg? Det merker du...

Jaja, så var det bare å slenge seg ned i sofaen og vente, da. Peter tok det hele med knusende ro, baggen var pakket og jeg husker jeg følte det som ekstremt urettferdig at han kunne sitte i sofaen og gafle i seg de herligste matretter mens jeg måtte holde pusten når smertene stod på som verst. I to døgn tasset jeg rundt med såkalte modningsrier. Jeg sov mellom slagene, Peter var på jobb og hadde mobilen i nærheten. På kveldstid koset han seg i sofaen mens vi ventet på at ting skulle ta seg opp. Det gjorde det ikke.

 

"Neida så.. Jeg spiller litt fifa imens, jeg. Må jo få tida til å gå vettu!

Da lørdagen kom var jeg drittlei. Nå ville jeg bare få det overstått, glemt var beskjeden om at vi ventet en unge med stort hode. Den norske melodi grand prix-finalen stod for døren, noe Peter må få med seg hvert år. Vi bestemte oss for å bestille mat på den lokale kinamat-sjappa.

«Sleng med en pose med sånne rekechips!», ropte jeg til Peter da han skulle hente maten. Det rare med graviditet, er at man plutselig bare må ha ting. Som frityrstekte rekechips..

Jeg fikk i meg minimalt med mat, knasket noen rekechips, men var rimelig uggen nå på grunn av riene. Etter hvert som de norske bidragene rullet over skjermen, ble Peter mindre og mindre opptatt av sin stakkars samboer som vred seg i smerte. Han hadde det som plommen i egget der han satt med takeaway og yndlingsprogrammet på tv´en. (Det litt morsomme er at Peter til dags dato er overbevist om at vi spiste hjemmelaget pizza denne kvelden. Så overbevist at han til og med har skrevet det i boka si).

Jeg tok meg et varmt bad i håp om at det skulle døyve smertene, men innså raskt at det var fånyttes. «Peter, jeg tror du må ringe fødeavdelingen og høre hvor lenge jeg skal gå sånn, altså - nå orker jeg snart ikke mer!» Jeg fikk et misfornøyd blikk fra sofaen, han var tydelig opptatt, men smertene var nå så intense at jeg kjente magen vrenge seg. Rekechips opp og ut - sympatimessig var dette et sjakktrekk, for nå spratt Peter opp fra sofaen og ga meg sin fulle og hele oppmerksomhet.

 

Har ikke spist denne "delikatessen" siden, for å si det sånn..

 

Han kastet seg over telefonen, jeg hørte ham presentere seg og forklare situasjonen. Jeg hørte bare bruddstykker; «modningsrier i to døgn», «spist litt mat, kastet opp nå nettopp», «tatt et bad», «tror det blir verre», «okei, den er grei, hadet bra»

«Eh, jenta mi? Jeg snakket med en hyggelig jordmor nå. Hun sa at de hadde litt mye å gjøre akkurat nå, og at det var fint hvis vi kunne vente noen timer før vi kom..»

Jeg trodde ikke mine egne ører. Mye å gjøre? Myyye å gjøre?! Hva hvis jeg måtte føde innen noen timer? Det var lørdag, var det færre på vakt? Jeg kjente panikken bre seg.

Kvinnekroppen er ganske fantastisk, og for å beskytte fosteret mot «oppadstigende infeksjoner», dannes et tykt slim rundt mormunnen når man blir gravid. Når denne «proppen» løsner, er det som oftest et tegn på at fødselen nærmer seg med stormskritt. Jeg skal ikke beskrive dette noe ytterligere, la oss bare si det sånn at jeg etter et par timer plutselig forstod at det var på tide å ringe en taxi. (Beklageligvis ropte jeg rimelig høyt, tydelig og beskrivende til Peter hva jeg hadde oppdaget - så han var både grønn og gul og rosa i ansiktet da jeg kom ut i stua)

- Neeeei! Jeg må ha på den største og tykkeste boblejakka mi!, snøftet jeg til Peter som holdt fram den tynne jakka jeg vanligvis brukte.
- Den tykkeste boblejakka..? Hvorfor det? Taxituren tar tre minutter, og det er ikke såå kaldt ute.., prøvde han.
- Hallo? Hvis taxisjåføren SER at jeg er gravid, så vil han ikke ha meg med! Jeg har lest at de er redde for at vannet skal gå! Renseregninger og full pakke, og nå MÅ jeg på sykehuset, din idiot!.

I ettertid har jeg forstått at Peter slet med å holde latteren tilbake, og hvilken boblejakke kan egentlig skjule en gigantisk gravidmage som i tillegg akkompagneres av en særegen vraltende føde-gange.. Det første taxisjåføren sa da Peter åpnet døra var: «Jasså, da var det dags? Riksen eller Ullevål?» Den hyggelige mannen hadde fire barn selv, og syns bare det var stas å kjøre fødetransport.

 

Ehh.. Not my finest hour ...

På sykehuset var jeg overbevist om at vi kom til å bli sendt hjem igjen, det er jo alles største skrekk. En hyggelig sykepleier tok imot oss, og etter en kjapp undersøkelse kunne hun konstatere at her var det allerede tre centimeter åpning, så da var det bare å finne et ledig rom! Både Peter og jeg tenkte at nå kom det til å gå fort, svisj svosj så var ungen ute..

Glemt var Mormors «oppløftende» reprimande fra noen uker tilbake i tid; «Det sier jeg deg Christina, vi er ikke noen fødekvinner i denne familien! Ikke i det hele tatt! Grøss og gru!»

Min kjære mormor. Vel, det skulle vise seg at hun hadde ganske så rett.

--> les fortsettelsen: Frityrstekte rekechips, del 2

 

* Følg Mammahjerte (og Pappahjerte) på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere