For tiden hagler debatten rundt pappapermisjon fra begge sider av muren og mange er saktens ikke helt sikre hva de skal tro. To pappapermisjon or not to pappapermisjon, that is the question. Dette er mine tanker.

 

En helt vanlig dag på kontoret:

Det starter gjerne med en kopp kaffe, arbeidsdager gjør ofte det. Er man ekstra heldig har noen andre kommet før deg og satt i gang trakteren allerede. Så er det tilbake til pulten for å sjekke mailen en times tid, mens man inntar både en og to kaffekopper for å virkelig sparke i gang systemet. Hver gang en ny person ankommer arbeidsplassen tar man en rask prat om hva man har gjort siden sist, kanskje om hva som foregikk på TV-en i går og at kaffen allerede står på kanna.

 

 

Etter at morgenkaffen har passert systemet, kan dagen virkelig starte. Kanskje har man et tidlig møte eller noen salgstelefoner å ta. Kanskje er det dagen for å føre bilag i et enormt regneark eller jobbe med planleggingen av et stort prosjekt. Hva enn det er man skal gjøre, knatring på tastaturet må påregnes. Og slik går gjerne tiden frem til lunsj.

Lunsj er tiden for å strekke på beina og prate med kolleger om løst og fast. Hva var det som hadde skjedd på 4-stjernes middag, sa du? Og hvem var han håpløse fyren under gårsdagens debattprogram på krinken? Makan til stut. Ja ja, bare noen dager igjen til helgen og da skal vi på hytta. Dere da? Hytta ja. Så deilig da.

Og slik holder man på helt til lunsjen har strukket seg minst 10 minutter over tiden. Så er det tilbake for å taste på turet i enda et par timer. Gjerne med en kopp kaffe eller to. Er det kundemøte kan man jo spe på med litt kjeks eller frukt også, godt med litt søtt inntil må vite. Er det en litt rolig dag kan det være greit å ta et lite avbrekk på toalett for en rask sjekk av sosiale medier. Det er jo uansett greit å få strekt litt på kontorkroppen og mon tro hva andre tar seg til i finværet? Det er tid for litt Insta!

 

 

Tilbake ved pulten blir man kanskje sittende og jobbe med noe som krever konsentrasjon og fokus helt til klokken ringer ut og det er på tide å vende snuten hjemover. Vel innenfor døren hjemme kan man endelig kaste fra seg bagen og klappe seg på skulderen for at nok en arbeidsdag er i boks.

 

En helt vanlig dag i pappapermisjon:

Det starter gjerne med et hyl, permisjonsdager gjør ofte det. Er man ekstra heldig har det vært en lekkasje i bleia i løpet av natten også. Så da er det rett ut på badet for å skifte bleier og klær mens man prøver å blunke seg våken etter en urolig natt med altfor lite søvn. Deretter bærer det rett inn på kjøkkenet for å piske sammen en grøt eller noe annet som den lille kroppen ønsker å innta. Hva enn man lager først er det ofte feil. Og her gjelder det å være rask, for en sulten liten rakker er som en tidsinnstilt gråtebombe og hvis fattern er for treig smeller det.

Med grøt i håret slår man seg ned ved spisebordet for å prøve å få i den lille krabaten litt mat. Fungerer ikke det, kan man alltids prøve TV-en, en sikker vinner. Man skrur på og håper at den lille pjokken tillater at man ser to sekunder på nyhetene først for å orientere seg litt om hva som skjer i verden, men det utløser bare et massivt klagekor. Så da blir det hjernedød barne-tv i jakten på å temme sulten. Sin egen sult er en helt annen historie, den får man ta senere.

 

 

Etter frokost er det ned på gulvet for å leke med leker av liten eller ingen interesse. Det er søtt å se den lille pjokken kose seg og utforske nye leker, men andre uka på rad med de samme kjipe tre-lekene er mer enn hva en gjennomsnittsnordmann klarer å utstå. Så da tenker man at man endelig kan ta seg et lite avbrekk for å lage seg litt mat mens småtten leker fritt, men neida.

Syv sekunder etter at man forlater stuegulvet blir man kalt tilbake. Man kan selvfølgelig velge å overse dette, men da har man 20 minutter med snufsing og gråting på armen etterpå. Så valget er jo enkelt. Som en slags mellomløsning lager man mat med den lille på armen og siden man nå har en liten baby i armene tar man ikke sjansen på å fyre i gang kaffemaskinen, men safer med en tørr brødskive eller to og et glass vann.

 

 

Til lunsj blir man gjerne servert dagens første eller andre bæsjebleie og man noterer seg at lukten får malingen til å flasse av veggene. Dette er en utmerket anledning til å la barnet ligge på gulvet mens man nyter en lang og varm dusj. 10 sekunder senere er man ute av dusjkabinettet igjen og tilbake på jobb. På matfronten disker man sammen en smakelig mos med både kjøtt og grønnsaker. Den faller selvfølgelig ikke i smak, så da må man gå for noe lettere. Kanskje et ferdigglass. Ikke det heller, nei? Tja.. da får vi vel finne på noe annet da. Mellom slagene får man fisket til seg nok en brødskive eller to til seg selv også.

Så tenker man at det er på tide å komme seg ut i godværet for en fin trilletur, men akkurat i det man er på vei ut døra kommer dagens tredje bæsjebleie. Med lekkasje. Så da blir det å skifte bleie, skifte klær, vaske barn, vaske klær og DER var ungen sulten igjen ja. Halvannen time senere er man ute av døra og triller i vei mens den lille tar seg en cowboystrekk. Og da begynner det å regne. Ingen problem for regntrekket har jeg jo he.. å søren, det ligger hjemme ja…

 

 

Endelig hjemme og magen verker av for lite mat og ingen kaffe. Dessuten er barnet veldig utilpass etter høneblunden i vogna som raske ble avbrutt. Hva er problemet? Er du tørst? Er du sulten? Er du trøtt? Er du mett? Er du kald? Er du varm? Så er det i gang med feilsøkingsrutinen nok en gang for å finne feilen.

Utmattet og utslitt deiser du ned i sofaen for et raskt hvileskjær mens den lille pjokken får se noen nye minutter med barne-tv. Så tenker du at det er en god idé å sjekke sosiale medier på telefonen for å se hva andre tar seg til i finværet. Pjokken oppdager dette, stjeler umiddelbart telefonen og begynner å smatte på den. Hvis du prøver å ta den tilbake blir det ramaskrik. Så da kan du velge selv, men å sjekke Instagram med en liten pjokk på fanget var i hvert fall helt feil. Ingen sosiale medier, ingen nyheter, det føles litt som å leve i eksil og veggene føles plutselig litt trange.

Du ser utover stua og det flyter av leker, klær og matrester. Du sjekker klokka, den er 13.00. Flott, akkurat halvveis i arbeidsdagen. Med seks timer igjen på klokka vet du at når den lille poden endelig sover vil du være altfor sliten til å klappe deg på skulderen for at arbeidsdagen er i boks og aller helst vil du egentlig bare legge deg til å sove. Og da begynner ungen å hyle. Igjen.

 

 

Ikke lenge etter hører man et nøkkelknippe som rasler utenfor. Flott, mor i huset er hjemme fra en lang dag uten for husets fire vegger og hun forventer middag. Hva var det vi hadde blitt enige om igjen? Baconsurret kylling med tagliatelle, pesto og smørstekt nykål? Yeah right! Samtlige ingredienser ligger i kjøleskapet og de har ikke rikket seg en tomme siden i går. Hu hei, nå blir det blodsukkereldorado.

Og det er gjerne i sånne øyeblikk at man lengter litt tilbake til en avslappende dag på kontoret igjen. Bare sitte ved tastaturet og knatre i vei, tenk så deilig. Vel vel, dette er ikke tiden for å dagdrømme, jeg tror jaggu vi har en bæsjebleie på gang!

 

 

Rask konklusjon:

Jeg sier ikke at noen burde tvinges til å være hjemme i pappapermisjon hvis man ikke har anledning til det eller arbeidsplassen lever med det utdaterte synet at pappapermisjon er et karrieremessig selvmord, men vennligst ikke bruk pappapermisjon som en betegnelse på et svakt valg eller hvileskjær.

 

 

En dårlig dag på kontoret når ikke en halvdårlig dag i pappapermisjon til knærne. Selvfølgelig er det ikke likt for alle og jeg sier ikke at det ikke kan være tøft å være på kontoret en hel dag, men det er jaggu ingen tur i parken å være hjemme heller. Snarere tvert imot.

Gitt muligheten, valget og friheten:

Ekte menn skifter bæsjebleier.

 

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *