hits

Bare litt annerledes

Jeg har alltid trodd at jeg var dum. Det var først i voksen alder at jeg fant ut at jeg faktisk var ganske smart. Det var veldig vanskelig å forstå.

Jeg har alltid slitt veldig på skolen. Ikke fordi jeg synes det var vanskelig, det har bare aldri interessert meg. Dagene var så lenge, så endeløst lange og uutholdelig kjedelige. Jeg klarte aldri å forstå hvordan alle andre kunne sitte der time etter time uten å vri seg i stolen som fersk fisk i stekepanna. Det er jo allmenn viten at barn ikke nødvendigvis elsker skolen, men i mitt tilfelle var det ikke snakk om noen form for stille ungdomsopprør. Dette fortsatte hele veien gjennom høyere utdannelse og bachelorgrad.

Selv nå, etter passerte 32 år, sliter jeg fortsatt med å holde på konsentrasjonen i mer enn noen få minutter før øynene går litt i kryss og stirrer tomt ut i evigheten, mens tankene farer av sted. I løpet av mine første 12 år på grunnskolen brukte jeg rundt dobbelt så mye tid på å tegne kruseduller som å gjøre noen lekser av faktisk verdi. Det er vel ingen stor overraskelse at karakterene ble deretter. Dermed røyk selvtilliten på det intellektuelle plan relativt raskt. I den grad jeg noensinne fikk en form for bekreftelse på skolen, var de gangene jeg gjorde ablegøyer og fikk dratt oppmerksomheten vekk fra det faglige. Og slik blir man klassens klovn.

 

 

Den eneste grunnen til at jeg ikke falt ut av skolesystemet og ble sendt på spesialskole var at de få gangene jeg faktisk gjorde en innsats, så sto det til trampeklapp. Det skjedde vel ca. en gang hvert OL, slik som da jeg fikk min første og eneste S på hele ungdomsskolen med særoppgaven om profeten Jesaja. Ikke verst for en ateist.

Dette med spesialskole er forresten ikke noe jeg bare sier. Foreldrene mine måtte flere ganger møte på skolen for å forsvare meg fra å bli kastet ut og sendt på en skole med barn for spesielle behov. Jeg har egentlig aldri tenkt over hvor alvorlig den situasjonen var og hvor annerledes livet ville vært hvis det faktisk hadde skjedd. Det er skremmende hvor fort man tas av samlebåndet hvis man har en ripe i lakken. Jeg brukte mye tid den gangen på å bekymre meg for fremtiden. Om jeg noensinne ville få en jobb eller om jeg var dømt til å snylte på mams og paps resten av livet. Jeg mener, hvem ville vel ansette en idiot som meg?

 

Velkommen hjem
Men så, over 10 år etter at jeg haltet meg ut av videregående, skjedde det en dag noe nært sagt magisk. Det snudde hele verden på hodet og ga meg svarene jeg så desperat hadde søkt. Svaret kom i form av et brev. Som ved et trylleslag ble en hel verden full av forknytte spørsmål og uløste gåter som dugg for solen. Det jeg hadde mistenkt, håpet og ønsket hele livet, viste seg å stemme. Jeg var ikke som alle andre.

Jeg føler meg nok fortsatt ikke spesielt smart. Jeg har aldri vært god i matematikk, kan ikke huske en eneste pekuliær hovedstad, vet ikke høyden på noen fjell utenfor Norges grenser og jeg kan i hvert fall ikke det spøtt om kvantefysikk. I den grad jeg er smart, så er det innen det kreative og skapende. Selv mine kreative evner kan det stilles spørsmålstegn ved...

 


Brevet ligger trygt oppbevart i mappen for viktige papirer, men likevel forteller jeg aldri noen om medlemskortet i lommeboka, redd for å bli testet og veid. Så er det jo også dette evinnelige Jantelovsprinsippet. Du skal ikke tro du er smartere enn oss. Kanskje er det også alle årene med falske bekreftelser og vrangforestillinger som har gitt meg intellektuell megareksi.

Nå som jeg har blitt far, har jeg fått et helt nytt perspektiv på det hele. Jeg ser ham sitte der og stable sine lekeklosser og løse puslespillenes mange mysterier, og jeg tenker at jeg ikke riktig vet hva jeg ønsker for ham.

 

 

Som fedre flest så har jeg jo et skjult ønske om at han skal bli litt som meg, men også ikke. Hvis han har et hode som mitt, så vil jeg i hvert fall vite det så tidlig som mulig, for å gå rundt i 30 år og ikke vite at man faktisk bare er en smakelig sjattering utenom det vanlige, kan være en tung bør å bære. Helt til man får et brev i posten.

 

 

/Opprinnelig skrevet for medlemsbladet MensaNytt

Les også:
- Små øyeblikk av intens kjærlighet
- Dagens høydepunkt 

25 kommentarer

Fantastisk!!! Digger beskrivelsene og journalistisk skrevet tekst! Herlig bilde av deg og lillegutt :)

Synes det er flott at noen fokuserer på de som ikke blir sett og utfordret i det norske skolesystemet.

Jeg har hørt det er vanlig å tro at "genier" sliter med det faglige, mens sannheten er den at de kjeder seg.

Selv var jeg alltid ferdig først, og gjorde aldri en lekse - surfet gjennom grunnskolen og gikk ut av VG med vel 4 i snitt. Fortsatt uten å løfte en finger.

Arbeidsvaner og forventninger er noe jeg har måttet lære meg i voksen alder.

Creds til mor og far som støttet deg, de så nok gutten som hadde mye å komme med om han bare får en sjangs...!

High five papahjerte, som vanlig når du kommer med meningsfylt fjas... ;)

Er du medlem i Mensa?! Greit. I morgen kommer jeg ikke å tørre å snakke med deg. All kommunikasjon skal herved foregå gjennom strikk.

Bjarte: Fo shizzle, dizzle. Ingen fare, er dumsmart, så vi kan fortsatt være venner ;) (og btw: Har en knallhistorie til deg i morgen). Cliffhanger!

Tina: Tusen takk for det, Tina :) :) Ja, kjede seg, takk der ligger det mye. Er så vanskelig å forklare hvordan det føles, men kjedsomhet er et viktig ord. Og da begynner blode å boble, beina å sprette og munnen å bable ;-)

Linda: Tusen takk for det :) Hihi, ja liker det bildet godt selv faktisk. Daa, så liten han var der :S <3. Jeg var like stor og fæl da, haha! :D

Som kommende lærerer må jeg virkelig si denne historien falt i smak! Jeg er over gjennomsnittet interesert i de elevene som er over gjennomsnittet flinke på skolen, og irriterer meg over at ikke alle blir tatt vare på i skolehverdagen :)

Fantastisk skrevet! Du er nå hvert fall flink til å skrive! Det skal ingen ta i fra deg. Hilsen storfan!

Kjenner jeg blir glad av å lese tekstene dine :) Du og kaffe om morgenen er en bra start!!

Bra tekst! :) Btw: Var det du som var innom en konkurranse på P3 i dag tidlig?

haha... man møter seg selv i døra mange ganger som voksen. Jeg har 2 sønner nå på 10 og 12 som utvikler seg til to 2 fantastiske mennesker, også vil jeg tro på bakgrunn av den ballast min fru og jeg gir dem av oppdragelse, interesse, nyfikenhet og nyskjerrighet. mange har våre formaninger vært av typen "følg med på skolen, sitt fint, ikke bråk"... og så kom dagen da gutta snublet over undertegnedes "vurderingsbok" fra barneskolen..

Tilogmed politikere i Norge burde da ha sittet i et amfi og sett meg sjøl bortforklare og svadasnakke til 4 OL-medaljer og en verdensrekord...

Nåvel, godt vi kan forandre oss.. Jeg har blitt ledd mye av i koselige stunder av fruen da hun har plukket opp mine stiler fra ungdomsskolen der jeg gjerne tegnet litt for å få strukket teksten til de nødvendige 3 A4 sidene.

Det er godt man kan bli glad i ord etter hvert og...selvom grammatikken kanskje suger innimellom og ;)

Best å sjekke så tidlig som mulig ja. Bedre å ta en test for mye enn en for lite. Foreldrenes jobb er bland annet å sørge for at barna får den oppfølgingen de trenger og da er ev av tingene å sørge for å skaffe utredning. Jeg har sett foreldre stå på for barna og nesten må bryte seg inn på Pppt og bup, for at barna dere skal få den hjelp de trenger. Foreldre må aldri gi seg:)

Jørgen Oktober

Jørgen Oktober

Meldte du deg inn, da?

Kjenner meg igjen Peter! Har nå selv fullført studier i bachelor uten noen stor innsats gjennom studiene.. og har igrunn aldri følt meg særlig smart eller interessert i skole. Har jo vært kjipt å se smarte folk rundt seg alltid få bedre karakterer og gjøre det bedre. Men det ordner seg vel for sånne joviale karer som oss og?:) Har vel alltid vært min holdning med at det ordner seg. Litt hardt arbeid, en del tilfeldigheter og en dose flaks så kommer man seg vel ditt man vil:)

Herregud, det der var som å lese om meg selv på den tida! Hadde det nøyaktig likt! Nå i ettertid skulle jeg ønske noen hadde tatt initiativet til å tilrettelegge litt bedre....litt enkeltundervisning hadde sikkert gjort susen. Heldigvis kom jeg inn på musikkskole og fikk utfoldet meg kreativt der. Men det endte ikke akkurat med en toppjobb heller da.. :) Oh well!

Peter Graasvoll

Peter Graasvoll

Godt nytt År alle sammen.

Det som eg leste no, det skjere meg så forferdlig i hjarta. At vi alle sammen skal vere A4 ark. Det kan inge vere. Eg som skriver dette er en person som er no 60 år. Skulen det var moro når vi hadde rekning og sløyd og gym.

Og når en gang vi fekk lærene til å lese og fekk han eller ho til å fortelle i frå sin tid. Men når vi hadde lang frikvarter. Da var det en helvete. For da hadde dei som mobba deg velldig moro på alle slags viss.

Nei det for greije seg 8 år på skule. Mor og far dreiv eit litte småbruk med 3 kuer og litt sau og gris til husbruk. Vi hadde mat på bord alltid. Korfor skal alltid mor eller far se etter barna, når ikkje en gang skulen kan se. Att elevnane ikkje kan følge med på timen. Har vi ikkje dei beste lærene og rektor på skulen da?? Dei får jo lønn og dei skulle ha mykje vit i hode da, når dei har lært å bli lære. Når dei velge yrke. PP ka er det for noko? Du får en time eller 2. Du blir testa opp og ned på alle måter. Du sitter og vri deg som en makt. For å komma deg ut,for å leike. Så en dag kommer det en brev, som sier att gutten eller jenta di er sån eller sån. Eller att dei er harnakka ordblind. Trur du ikke foreldre blir veldig skufa da? For ungen minn er ikkje A4 ark. Korfor ikkje det da? Korfor dei er jo flinke når dei er heime. Dei er jo hjelpsamm og tar annsvar for dei små og hjelpe til. Korfor er vi A4 ark da. Det har ikkje noko med att vi er domme. Nei. Vi er bare litt annerledes.

Nei vi er ikkje det heller. Det er bare det att det ikkje går i minn tempo og lærene ikkje kan eller vill kjøne. For en del av lærene - pp - yrkesliv og heile norge, vil bare ha flinke elevar med topp karakterene.

For vi skal ikkje vere til bry, vi som ikkje er A4 ark . For da må lærene stoppe opp. Så må lærene dei tenke for deg. Og da blir dei litt usiker. Ka skal vi finne på for dei. For da går det ikkje så fort fort som det skulle gå. Og det er særlig yrkesliv og. Alt skal gå så forfærldig fort fort fort. Og alle skal vere profesor i alle slags. Når vi kommer til verden.

Nei stop opp litt, vi kan noko vi og. Bare heile Norge kan og vill legge litt til rette. Det er bare det att det er ingen som kan se på deg. Att du har en skavank på deg. For du kan ikkje rekne og du kan ikkje lese. Og alle sei att du må gå hit og så må du gå dit. Da kan vi hjelpe deg. Men ka med kan dei hjelpe med, når alle snu ryggen til deg for du er jo ikkje A 4 ark.

Du skal vere en harbarka og god rygg og god helse av dobbel stål, for å stå mot alle dei veggne som du skal gå i gjnom. Før du finner en dør som står godt på gløtt. Du skal ha en dobbel dose flaks så kommer man seg vel ditt man vil. Men du må jagu slitte for det. Og vere veldig veldig sta og egen for å stå imot og. For det er inge ting som kommer av seg skjølv eller på en fjøll.

For eg skulle utvide førekort. For det er jo hjelpemidlar sa dei alle. Men det eg skal utvide fins ikkje. Du spør den ene etter den anndre men NEI. Inge ting er å få tak i. Det er ikkje på marken no for tiden.

Så kor skal vi gå. Når alle dørne er stenkt. Og vi som er godt arbeids dyktig, men som ingen kan ha oss eller vill. Kor eg bare spør?? Vi alle som har den ene eller den anndre skavank. VI må stå oppreist og hjelpe til, der vi kan. For vi kan og vill arbeid og hjelpe til vi og. For en ting er vi kan noko vi og. For det skal ikkje stå på viljen for vi kan. Bare en liten ting er på plass,så kan vi Ja.

Nei vi må stå på og vere opp reist med rak rygg. Stål i ben og armende. Må vi som skal fram med unngande våre og vi som er foreldrene

Ha en fin og godt mot. Stå på Stå på med god villje. Hilsen Peter Graasvoll

Hurra for din lille " ripe i lakken" !!

..eller , det var det du kallte det ;)

Du har nok tillært deg et mere kreativt liv med ablegøyene dine ;)

Det er så flott å lese innlegget ditt her ute i offentligheten også, Peter. Det er viktig for de små misforståtte og forvirrede glupingene som ikke finner seg selv helt i skolen at vi som ser og har erfart deler våre opplevelser.

Une, du er velkommen til å ta kontakt med meg på GCP-koordinator@mensa.no så skal du få all den informasjonen du trenger om disse barna som har kommet til jorden med litt for mye under panseret. Jeg er koordinator for det som handler om evnerike barn i Mensa Norge. Jeg holder foredrag om dette, og har også hatt en time med lærerstudenter ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Kanskje kan Mensa komme til ditt studiested og fortelle mer om dette?

Jan Terje: Hei du. Tusen takk for kjempefin svar! Sender kommentaren din på mail til Une også, så er vi sikre på at den kommer frem :) Kjempehyggelig at du strekker ut en hånd på denne måten, det tror jeg det er mange som trenger :)

Takk for kloke ord. Jeg viste ditt innlegg til min nå 16 år gamle sønn slik at han nok en gang skulle få bekreftet at han ikke er alene.

I 2007 tok jeg ititativ til å starte Lykkelige barn, et foreldrenettverk som jobber for evnerike barn. Se www.lykkeligebarn.no Takk igjen for at du deler dine opplevelser slik at flere blir oppmerksom på også denne skolevirkeligheten. Ta gjerne kontakt om det viser seg at dine barn vil trenge vår forening for å finne andre barn å speile seg i.

Heidimamma: Tusen takk for det! Ja uff, det kan være vanskelig og frustrerende å være 16 år når verden går en i mot. Jeg husker jeg prøvde, men det gikk bare ikke. Ikke alle meldingene jeg fikk med hjem eller timene jeg brukte hos rektor, det gikk bare ikke. Men det blir bedre. Bare man fortsetter å være tro mot den man er, så tror jeg det vil ende bra. Ikke alle kan bli regnskapsførere og sånn er det bare. Noen har andre talenter og når man sitter fast i skolesystemet kan det være vanskelig å oppdage hva de er. For meg tok det i hvert fall mange år å innse at det ikke var noe feil med meg, jeg var bare litt annerledes :)

Tenk at det fortsatt er et slags tabu rundt det å ha sterke evner! Slik har det vært altfor lenge, men vi er på vei...

For hver gang noen velger å fortelle om sin annerledeshet vil det være andre som blir hjulpet. Andre mammaer og pappaer som ser og kjenner igjen seg selv. Eller som kjenner igjen sitt barn. - Og for hver historie vi hører blir forhåpentligvis noen hoder eller hjerter åpnet for å se de ressursene som finnes, enten vi er slik eller sånn.

Det kom som en komplett bombe da 6-åringen her i huset fikk enorme utfordringer i sitt møte med skolen. Skolen hadde en altfor firkantet boks, og den boksen passet poden ikke inn i. Nå har vi jobbet noen år med å tilpasse boksen, og det kommer seg. Annerledeshet er ikke enkelt, men med kunnskap kommer vi mye lenger enn med myter. Og mytene om sterke evner - DE er maaange!

For oss ble redningen å finne andre foreldre som også jobbet for at denne formen for annerledeshet skulle bli bledre kjent. Og da vi fant Lykkelige Barn gikk det opp mange lys: det var ikke bare våre barn som var "sånn" :)

Takk for at du skriver så godt om papparollen på bloggen. Takk for at du skriver også om din annerledeshet. Bare det at du vet om, og anerkjenner, din egen annerledeshet vil være med på å gjøre at du kan støtte din egen plutt til å finne seg selv etter hvert som han vokser til.

Kari Kolberg: Tusen takk for veldig fint innspill Kari :) Ja, Lykkelige Barn har jeg hørt mye godt om etter at jeg ble kjent med denne problematikken. Tror det er mange barn som faller i en slags oppsamlingsboks for diverse rusk og rask som små, bare fordi man har utfordringer som ligger litt utenfor skjemaet. Veldig fint å høre at dere plukket opp dette tidlig og kom i kontakt med kyndige mennesker som vet råd :)
/God søndag!

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram