At menn og kvinner er fra to vidt forskjellige planeter er vi vel alle smertelig klar over, men det er lett å glemme i en stresset hverdag. Som mann, så er jo jeg inhabil i saken, men jeg vil si at kvinner tror at man kommuniserer på samme nivå i langt større grad enn vi menn gjør. Vi menn vet at vi ikke forstår dere, vi sier det bare ikke høylydt, men dere kvinner kan i blant glemme at vi menn tross alt ikke er venninnene deres. Vi er brautende, hårete apedyr som skal passe på dere. Selv om evolusjonen har formet oss til å se langt mer strømlinjeformede ut, med ergonomiske kontorkropper og aerodynamisk hårfeste, så glem ikke at vi er primater på innsiden.

Vi kan sjeldent veldig mye om design og det er ikke alltid vi har noen formening om verken kjoler eller sko. Ikke forvent sånne ting av oss, da blir dere bare skuffet. Joda, jeg skal gladelig innrømme at det er en svakhet hos oss, men dere har jaggu meg deres også. Som å se begge veier OG legge merke til evt. myke trafikanter før dere kjører bilen ut av et kryss. Nå som scenen er satt og begge kjønnene satt i bås, passer det fint å skissere opp en hendelse som inntraff på mandag for å vise at det faktisk er forskjell på oss. Er det for mye for langt å forvente bare litt forståelse fra en mann eller kvinne der ute?

Det hadde vært en lang dag på jobb. For å sikre at minst én dame under AFP-alder vil snu seg etter meg når jeg sklir på meg speedoen til sommeren, har jeg begynt å jogge hjem fra jobb. Denne dagen var intet unntak, så jeg kom hjem drittsliten, sulten, svett som en moskus og over middels klar for middag. Min kjære, supre, vakre, fantastiske (ja, jeg prøver å kjøpe meg bonuspoeng) kjæreste hadde laget middag og bordet var satt da far satt seg til bords. Jeg kastet meg over maten som en glefsende pitbull etter en gnager (f. eks. chihuahua). Bare to biter uti, så kommer det:

– Men du…?, hinter hun forsiktig.

– Ja?, svarer jeg med et kvart øres interesse.

– Ser du noe annerledes eller…?

Fellen er lagt og vet at jeg er sjanseløs. Noe viktig har skjedd og det har gått meg hus forbi. Jeg titter ned på laksen, men den har innsett alvoret og spiller død. Jeg banner på innsiden og prøver febrilsk å pusle på plass en historie som gir mening. Prøver å gå over kalenderen, men det er ingenting jeg umiddelbart kan huske og kontre med. Jeg blir nødt til å titte opp fra bordet og se på henne. Hun gir meg smilet. Det smilet som sier “Du har bare virkelig ikke peiling, har du vel?”, men jeg nekter å gi meg. Min første mistanke blir fort avkreftet, for jeg mistenker sterkt at ingen frisørs lærde hånd skulle hatt noe å gjøre med det kråkereiret som sitter på den andre siden av bordet. Så jeg ser kjapt over klærne hennes, og med mindre gulpeflekker faktisk er på moten igjen, så er det ingenting å hente der heller. Og hun har ikke vært på barseltreff, det pleier å være på tirsdager. Eller torsdager? Uansett. Jeg ser på plutten, også han ser kliss normal ut. Han sitter og gomler på en brokkolitopp og aner fred og ingen fare. Til slutt må jeg innse det. Slaget er tapt. Jeg ser hun gliser triumferende, om enn i vantro. Jeg senker hodet og stirrer ned i bordplaten, og akkurat da slår det meg! Eureka!

Dette er faktisk en sann historie. Den er kanskje ikke spektakulær, den har ingen biljakt eller George Clooney, men den er sann, og derfor har jeg vært så elskverdig og laget en rekonstruksjon av situasjon sett fra mitt blikk i form av et FØR og ETTER bilde. Se nøye etter på bildene under. Klarer DU å se forskjellen?

Så damer, vit dette: Det kan kanskje virke utrolig, men noen ganger så kan det faktisk hende at vi “ikke ser den forbaskede voksduken, er han helt idiot?”. Vi later ikke som og vi prøver ikke å irritere med vilje, vi ser det bare ikke. Selv om du klipper av deg 15 cm av håret, så kan det være akkurat 15 cm for lite til at vi legger merke til det. Sånn er nok bare verden. Utrolig nok. Tro det eller ei. Helst tro. Ikke ei. Se på bildet over igjen, jeg så faktisk ikke voksduken. Husk det neste gang du kommer hjem fra frisøren.

…men seriøst, er det bare meg eller finnes det andre der ute som også kunne gått på samme smellen?