Min historie

[Denne teksten var egentlig bare ment som et ydmykt bidrag til «Ukens Historie» på Mammanett.no i september 2012. Men etter en helt vanvittig respons, forstod jeg at det var mer til dette enn kun denne teksten. Jeg visste det ikke da, men dette skulle bli startskuddet for denne bloggen. Dette er min historie.]

 

Jeg har aldri likt barn.
Jeg har rett og slett hatet dem.

Ikke slik man sier “Å, jeg bare hater mandager, altså”, nei her snakker vi ektefølt mistrivsel. Hvorfor? Barn bråker uholdbart mye, de klarer ikke å oppføre seg, de er utilregnelige, de lukter fiskeslo og de forvandler foreldrene sine til kommunegrå nikkedukker som kaldsvetter hvis de må diskutere noe annet enn bleiepriser og barnehagedekning.

De er høylytte, ufordragelige og utilregnelige. De gir totalt blanke i om du har en dårlig dag eller ikke, hvis de føler for å skrike av full hals på bussen, i rushtrafikken, i influensasesongen, ja så gjør de det. Med renter! Hadde voksne mennesker oppført seg sånn, så hadde de blitt bannlyst!

Barn er arrogante, de eier ikke folkeskikk og de slipper unna med det. De bæsjer nøyaktig hvor og når det passer dem og de er ikke flaue for å innrømme det. De er altfor, altfor ærlige og de oppfører seg rett og slett helt ufyselig. Ikke er de spesielt søte heller. Små barn som sitter og lirer av seg usannsynlige gullkorn og setninger som ikke henger på greip kanskje, men små babyer ser mest ut som uferdig trolldeig.

 

Hva kan være mer irriterende?

Det eneste som er mer irriterende enn barn, er nyfrelste småbarnsforeldre. De maser og de gnager om at alle andre også må få barn og de fremstiller det gjerne som at det er like enkelt som å kjøpe et nybakt brød. Som om det ikke er en livslang forpliktelse av avgjørende betydning, uten noen form for angrerett.

“Men jeg misliker jo barn”, prøver jeg meg. Nei da, jeg gjør visst ikke det, for det er et mirakel, det er bare jeg som ikke forstår det. Man vet ikke hva kjærlighet er før man får barn, man er et uvitende fjols som bare rett og slett ikke er med på notene. Man har ikke sett lyset. Å si at det å få barn kan virke som en religion for noen, vil ikke være å overdrive det grann.

Men det er vanskelig å skjule asurblå søplesekker under øynene, selv bak et blendende hvitt smil. “Stakkars jævler, hvem er det dere prøver å lure?” tenkte jeg. Og slik hadde jeg holdt det gående i 30 år, 2 måneder, 3 uker og 4 dager. Men så skjedde det noe.

 

Februar 2012

Det var en dag full av forvirring. Det er fortsatt store deler jeg knapt nok husker. Vi kom sent til sykehuset etter flere dager med mase-rier, og min kjære var så sliten allerede. Etter ni måneder med kvalme, ustabile netter, ingefær-te, forvirring og usikkerhet, var det like før det gikk på stumpene løs. Trodde vi. Vi så på klokken, den var 22.30 og vi var fremme. Vi smilte stort til hverandre, nå var det endelig snart over. Vi var kommet trygt i havn og nå var det bare å la det lille jesusbarnet skli forsiktig ut og begi seg på hjemveien.

Heisann, de klokkene gikk visst 13 timer for fort gitt.

 

 

Det er mye man ikke blir fortalt som vordende far. Jeg hadde inntil da følt at jeg ble underinformert og følte meg nærmest forfordelt, men i etterkant ser jeg jo at det er en forsvarsmekanisme utviklet av kvinner over millioner av år.

Dere unnlater å fortelle oss om en del detaljer rundt fødselen, slik at vi ikke skal ta halen mellom beina og stikke til fjells, greit nok det. For jeg hadde aldri i hele mitt liv trodd jeg skulle vite mer om slimpropper, morkaker, bekkenløsninger, melkespreng og utflod, enn jeg vet om fotball.

 

Det mest fryktinngytende øyeblikket i mitt liv

Hele natten ble et eneste stort kaos og minnene som farer forbi er falmede og abstrakte.

Hei, sjekk, flott åpning, ligg her, pust, spis disse, drikk dette, hei, sjekk, større åpning, prøv å slappe av, et lite stikk, vi blir nok nødt til å ta noen tester, skal bare ta en titt her nede jeg, pust, ikke press, varmt bad, slapp av, vi skal bare ta en liten titt her nede vi, hallo du kan ikke låse deg inn på badet, pust, nå får du et lite stikk i ryggen her, press, nei, slapp av, pust, press, nei, her må noe gjøres.

Hastekeisersnitt.

 

 

Så satt jeg plutselig der. Det er det mest fryktinngytende øyeblikket i hele mitt liv. Jeg har alltid vært mørkeredd og livredd for edderkopper, men å sitte der på venterommet helt alene med et lite barn foran meg, overgår alt.

Jeg var i sjokk.

Først og fremst fordi noen hadde glemt et barn på venterommet, men også fordi jeg akkurat hadde sett mitt første hastekeisersnitt på nært hold. Å sitte på den andre siden av duken og holde min neddopede kjæreste med selskap, mens jeg i øyekroken så flere sykesøstre tilsynelatende slåss med en pitbull på den andre siden, var nær ved å få meg ned i knestående. Hele den natten var meget forvirrende.

I det ene øyeblikket satt jeg hjemme og så på den norske finalen i Eurovision med en pizzabit i hånda og så, bare få timer senere, satt jeg der på venterommet. Alene. Med et fremmed barn foran meg. Jeg husker jeg tenkte at det var usannsynlig uforsvarlig av sykehuset å etterlate meg på den måten. Jeg var da på ingen måte skikket til å være far! De kan da ikke bare forvente at de kan dumpe det ansvaret rett ned i fanget på meg?

Jeg mener hallo, hva er dette for slags sykehus egentlig? Har dere virkelig ikke folk til sånt? Å ja, sant det, det er meg det.

 

 

Så satt vi der. Han lå i sin lille plastboks og sov ut rusen, mens jeg satt med et hode tettpakket med bomull og forsto ikke opp eller ned på noe som helst. Det var ikke en fiber i kroppen min som klarte å forstå situasjonen. Helt apatisk satt jeg og så på den lille klumpen og lurte. Det var da jeg ringte til mamma. Min stakkars mor hadde sittet oppe fra tidlig om morgenen og ventet. Hun hadde bitt hver eneste negl ned til roten og var, som mødre er, et nervevrak.

Hun var helt sikker på at noe hadde gått galt. Jeg var rolig som skjæra på tunet og skulle bare fortelle at alt gikk supert, helt etter planen, tipp topp tommel opp. Så brast demningen. Hele ansiktet eksploderte og tårene sprutet ustanselig. Et helt liv med tilbakeholdte mannetårer skulle tilsynelatende etterbetales og regnet ville ingen ende ta. Gjennom tårefossen så jeg at det var kommet et par til på venterommet, men det lot seg altså bare ikke stoppe.

 

 

Så forsto jeg det…

Når jeg endelig klarte å komme til hektene, var hele min gamle verden druknet, snudd på hodet og veltet om. Jeg så ned på min sønn og i det øyeblikket forsto jeg det. Det var alt jeg noensinne hadde lett etter, svaret på alle mine spørsmål. Jeg kjente et nytt hjerte dunke i brystet, et hjerte som banket hardere og stoltere enn det gamle.

Et pappahjerte.

 

 

En dyp erkjennelse
Noen måneder senere putret jeg av gårde i sedvanlig tempo langs E6, da det plutselig gikk opp for meg. Det var som om et magnesiumbluss hadde lurt seg inn under topplokket og nå brant av full vigør. Midt i en ellers alminnelig tankeboble, hadde det plutselig skåret gjennom en tanke så skarp og klar at den ikke kunne være annet enn ektefølt sannhet.

Jeg innså med ett at jeg hadde funnet det jeg hadde lett etter hele livet, som alle leter etter egentlig. Meningen med livet. Jeg har aldri trodd det fantes noen dypere mening med livet, jeg har alltid hatt en kynisk grunntanke om at livet er tilfeldig og at vi bare er her en kort, meningsløs periode før teppet faller og publikum går hjem. Jeg har alltid tenkt at det ikke finnes “den ene rette” for noen og at det i hvert fall ikke er noen annen mening med livet enn å tjene nok penger til å sove godt om natten.

 

 

Men så slo det meg at denne rare følelsen jeg hadde kjent på siden min sønn ble født, nå endelig hadde åpenbart seg. Jeg hadde visst det hele tiden, jeg hadde bare ikke landet helt etter fødselen enda. Det skulle ta noen måneder.

Hele min verden hadde eksplodert og den hadde tatt sin gode tid på å lande igjen, og i mellomtiden hadde jeg ikke hatt noen forutsetninger for å forstå hva som foregikk. Men jeg visste det. Jeg visste det i det sekundet jeg så min sønn for første gang. Kjente det når jeg holdt ham inntil meg, følte det når han klemte hånden sin rundt fingeren min på sykehuset, merket det i hjertet da han sovnet på mitt bryst og da jeg hørte ham gråte sine første, usikre vokaler.

Jeg så det i øynene på ham, i blikket som ramlet tilfeldig rundt i rommet og prøvde å forstå. Den lille bylten, den spede pustingen, det lille gryntet, mitt lille nurk. Det var meningen med livet. Det var min sønn. Hele bilen lyste opp og jeg kastet meg umiddelbart over telefon.

– Hallo?

– Hei pappa, det er meg.

– Å hei du! Nå, hva kan jeg så hjelpe deg med i kveld da? Trenger du penger? Haha!

– Nei, jeg ville bare si deg en ting

– Jaha, hva er det gutten min?

– Pappa? Dette høres kanskje rart ut, men? jeg ville bare si takk. Takk for at dere gadd, for alle de gangene jeg slo med dørene, for at du spilte Prokofiev for meg, for alle krangler vi har hatt, for søndagsfrokostene, for alle gangene dere maste om lekser, for turene på skøytebanen, for alle klemmene, for de gangene jeg har gjort dere forbannet, for de gangene jeg har gjort dere stolt, for slalomski, for julegaver, for visdomsord sagt i harnisk, for sigarene du røykte i romjulen, for at dere heiet på meg, for alt.

 

Selvrealiseringens hellige gral

Jeg har alltid trodd at det som lå på livets øverste hylle var selvrealiseringens hellige gral, en slags tilstand av nirvana der alt man ønsker å gjøre er gjort. Millioner på konto, kajakk på hytta, kiteinstruktør i påsken, backpackertur til India, hitsingel på VG-lista, hole-in-one-sertifikat, svømmeknappen og en mestvinnende champion i hundekurven.

Men her sitter jeg altså, dødssliten og i en særdeles ulekker grå joggebukse. Jeg har blitt kjærestefeit. Jeg må bruke biteskinne om natta for å klare å sove skikkelig. Jeg blir ikke invitert på fester lenger. Jeg vurderer å tyvlåne litt godsaker fra sminkepungen til frøkna for å photoshoppe de deler av fjeset som søvnrytmen har herjet mest med.

Jeg har blitt en sånn som diskuterer bleier på fest og jeg er ikke flau for å innrømme det. Jeg har blitt en sånn som vanlig barnemat ikke er godt nok for. Jeg har latt sexlivet pakke snippesken og dra på langtidsferie sammen med byturene, fritiden og overskuddet. Jeg kan ikke se på bilder av sønnen min uten at det snører seg i magen. Hver. Eneste. Gang.

Jeg har blitt en sånn som prøver å forklare kompisene mine at man blir så glad i barna sine at det gjør vondt. Ikke som i “å nei, kokt torsk er så vondt”, men en hjerteskjærende sorg basert på ustanselige mengder kjærlighet.

 

 

Puslespillets siste brikke
Jeg har blitt myk som karamellpudding og klarer ikke å se på tv uten å få en tåre i øyekroken. Det trenger ikke å være noe trist en gang. Jeg har fått østrogen i blodet. Jeg ser på mine venner som ikke har barn og tenker “stakkars jævler, dere kjenner ikke kjærlighet”. Jeg har blitt en sånn som deltar aktivt på diverse nettsamfunn for småbarnsforeldre, tipser andre om diverse blogger og videresender smarte oppskrifter. En som skriver leserbrev om hvor ufattelig sterke følelser jeg har for min sønn. Jeg kan kjenne den forløsende, varmende, nesten kilende tilfredse følelsen av at puslespillets siste brikke har falt på plass.

Jeg har blitt min verste fiende, men jeg er lykkelig. Jeg har blitt en tussete småbarnsfar av verste sort og jeg ville ikke vært noe som helst annet. Jeg har blitt en sånn som en som meg hater innstendig.

Og jeg simpelthen elsker det.

149 kommentarer
    1. Dette var et fantastisk bra og rørende innlegg, jeg beundrer din måte og ordlegge deg på. Og ikke minst den heldige sønnen din som har en pappa som dette. Tårene presset seg på her i øyekroken gjennom nesten hele innlegget ditt.
      Lykke til videre med bloggen din, jeg kommer nok til å fortsette og følge deg 😀

    2. Cecilie Glende: Tusen takk for det, Cecilie 😀 Ble litt sånn… #rødme

      Jeg skal ta et skjermbilde av kommentaren din, printe den ut og lagre den i ca. 14 år, og bruke den som motbevis når den lille plutten av en gutt har vokst seg stor, kvisete og ufordragelig og bruker fritiden sin på å synes fattern er en dust.. Da kan jeg si “Se her, se her, bevis på at du er heldig som har meg!”. Lagrer adressen din som referanse 😛

      Kjempehyggelig hvis du fortsetter å følge bloggen 🙂
      /high five!

    3. Utruleg bra skrive!! Eg har sittet og lest litt på bloggen din – du skriver så morsomt, men samtidig så ekte og fint. Eg har ikkje barn sjølv , men eg er tante til fleire.. og eg mista akkurat eine tantungen som døde då ho snart var fire måneder, og eg har ei slik sorg at eg skulle trudd det var min egen unge. Når eg ein gang blir gravid, så skal eg vise disse tekstene til min kjære.. eg har lagra dei i bokmerker! 🙂

    4. Regine: Tusen hjertelig takk for bevingede ord, Regine 🙂

      Men uff, å miste et lite barn må være så uforklarelig trist og totalt ødeleggende at jeg faktisk ikke orker å tenke på det :S Håper dere kommer dere gjennom sorgen og om noe får man håpe at familien kanskje vil stå sterkere sammen etter en sånn episode.

      God helg 🙂

    5. Hei Pappahjerte 🙂
      Fantastisk fasinerende å lese det du skriver. Jeg blir rørt, stolt og glad og tenker at dette bør alle, vordende fedre og barnløse i serdeleshet, lese. Beundringsverdig innsikt!
      Nyt livet og sønnen <3

    6. Mommohjerte: Hei Mommohjerte! Tusen takk for det 🙂 Veldig varmende ord på en kald høstdag 🙂 Er nok sikkert mange som føler det på samme måte når man får barn, men vi menn er jo ikke så glad i å dele følelser, så da tenkte jeg at jeg fikk gå i bresjen for oss alle 😉

      Og igjen, tusen takk for kommentaren 🙂

    7. Lenge siden jeg har grått og ledd på denne måten om hverandre. Jeg tror egentlig aldri man er klar til å få barn før man først står der med et i armene. Kjenner igjen den følelsen av hjelpesløshet der man står med denne lille varme bylten. Min første tanke var “hvordan skal jeg skjerme dette lille vesenet fra den store stygge verden der ute”? Mobbing, kjærlighetssorg osv osv. Slik som du har skrevet her, skulle alle fedre og kommende fedre tenke. For en heldig liten gutt som har en slik pappa, og ikke minst mammaen hans 🙂 dette skal jeg lagre og lese når jeg blir trøtt og sliten, som en påminnelse om hvilke under disse barna er, og hvor heldig jeg er som faktisk får oppleve dette. For det er ingen selvfølge å få barn… Takk for et flott og meningsfylt innlegg ❤️

    8. Lone Olsen: Tusen takk for fantastisk hyggelig kommentar Lone 🙂 Så sent som i går satt jeg og så på den lille pjokken, der han stabbet rundt og lekte med klossene sine. Ble helt ubehagelig myk i hjertet og tenkte på alt det kjipe han kommer til å se i løpet av livet, for verden er jo tross alt ikke bare Fantorangen og grøt til kvelds. Men men, man får vel ikke sitte og sy puter under armene på dem hver kveld heller, selv om det selvfølgelig er det man har mest lyst til 😛

      Ønsker deg en super kveld videre og nok en gang tusen hjertelig takk for kommentaren 🙂

    9. Ja og det kommer nok dessverre mer bekymringer med tiden. Ikke rart de sier at fra den dagen man blir mamma eller pappa, så velger man å gå med hjertet på utsiden av kroppen. Men nå er det bare å nyte tiden, for plutselig skal han konfirmeres 😉 ha en fortsatt fin kveld du også, og fortsett med dette 🙂

    10. Linny in Australia: Linny, det er kanskje det aller hyggeligste jeg har hørt noen gang eller i hvert fall i år! 😀 Tusen hjertelig takk 😀 Håper du stikker innom i blant for å hilse på, med mindre du er altfor opptatt av å bade med hvaler da 😉 (Buhuuu, har alltid hatt lyst til å reise til Australia, men ikke fått det til enda. Misunnelig) 🙂

      Som takk for kommentaren skal du få en liten bonus. Og her kommern:
      High fiiiiive! 😀

    11. WOW, måløs !!! Fantastisk bra skrevet, sønnenn din er utrolig heldig som har deg til far 🙂 beundringsverdig!! 😀
      Ønsker deg og familien masse lykke med framtiden, måtte den bli fantastisk 😉

    12. Hilde: Tuuusen takk for det, Hilde! 🙂 Ja, jeg må være enig med deg der, han er latterlig heldig 😛 Tusen takk for veldig hyggelige ord, det varmer veldig godt på en kald høstkveld 😀

    13. Hei! Jeg må bare si at det er helt fantastisk, både dette å lese din historie, men også det å lese innleggene dine. Min historie blir relativt lik, opp til det punktet der du så Eurovision – jeg og min bedre halvdel reiste nemlig ut på sykehuset tidligere på kvelden for hun følte det var noe i gjære. Etter 2 timer med målinger og kontroller fikk vi beskjed om at nei, her var det bare å reise hjem igjen for ingenting var på vei til å skje her!
      Vi kom oss hjem, jeg sendte melding til min mor og sjefen min at nei, det var falsk alarm, så ingenting å tenke videre på! Jeg gikk så å laget meg to brødskiver (ei med salami, ei med servelat – utrolig at hjernen min husker noe så trivielt fra denne dagen, men nuvel!), og klokka var nå blitt 23.35. Min samboer roper på meg fra badet og sier hun ikke klarer å stoppe å tisse, noe som gjorde at jeg humret litt, da man jo som gravid får litt mindre kontroll over blæra. Plutselig roper hun at jeg må komme inn, hvorpå at jeg spør om det kan vente bare litt så jeg kan spise opp brødskiva jeg hadde begynt på – jeg var jo tross alt sulten! Nei, det kunne visst ikke vente, så jeg gikk inn for å se hva ståheien gjaldt, og vips, der var visst vannet gått. Pappa var stresset og løp i sirkler i leiligheten, uten å helt vite hva jeg faktisk lette etter – tror det var min måte å føle jeg gjorde noe nyttig på.
      Ut på sykehus og føden for ny kontroll, klokken var nå blitt 00:20 når vi kom frem på føden! Jordmoren som tok imot oss sa at nei, her skjer det definitivt ingenting i natt iallefall, så det var bare å legge oss ned og hvile litt! Da det var noe lett misfarging i fostervannet, fikk vi beskjed om at vi ble liggende til observasjon, sånn just in case. Min samboer hadde på dette punktet ikke noe som en gang kunne ligne på rier, så jeg tenkte at jaja, vi får vel bare legge oss nedpå litt på ventestuen vi fikk. Etter kort tid begynte min kjære å jamre seg voldsomt, og jeg skjønte jo ikke helt hva dette var – hun hadde jo tross alt ikke rier en gang!
      Etter ca. 20-30 minutter med jamring, dusjing og massasje, var vi nødt til å kaste inn håndkleet, og ta kontakt med jordmor. Hun kom inn og trodde nok dette var ett par overhysteriske førstegangsforeldre som ikke helt skjønte greia med fødsler og rier og sånt, og presterte å spørre min kjære ‘Vil du kanskje ha en ibux?’. Samboeren min spurte så om hun kunne sjekke om det var noe som skjedde, noe jordmor vegret seg voldsomt for, da de ikke ønsket å gjøre dette før ting var skikkelig i gang når vannet hadde gått. Etter litt frem og tilbake, endte det opp med at joda, hun skulle ta en sjekk for å se om det var noe åpning, eller om det bare var falsk alarm. Det ansiktet hun så presterte å vise – priceless. Åpning var 7 cm, og vi måtte full fart inn på fødestue! Klokken var nå blitt ca. 01:30.
      Klokken 04:36 kom småen ut i full fart etter en rask fødsel, og var frisk som en laks. Samboern var det verre med, dessverre noen ganske drøye revninger i de sydlige regioner, noe som førte til at hun måtte ut og opereres. For å sitere din historie; “satt jeg der på venterommet. Alene. Med et fremmed barn foran meg. Jeg husker jeg tenkte at det var usannsynlig uforsvarlig av sykehuset å etterlate meg på den måten. Jeg var da på ingen måte skikket til å være far! De kan da ikke bare forvente at de kan dumpe det ansvaret rett ned i fanget på meg?” Jeg var helt i ørska etter våkenatten, og ble på toppen av det hele sittende i halvsøvne med ett lite barn som sov på brystet mitt – hvem i alle dager fant på den brilliante ideèn at jeg skulle sitte der, alene, med ett lite barn? Jeg som aldri en gang hadde likt småbarn.
      Fikk oss dog en skrekkopplevelse på 2 ukers dagen til småen, hvor han havnet på sykehus med blodinfeksjon og hjernehinnebetennelse – men det får eventuelt bli til neste kommentar!
      Denne kommentaren ble visst veldig lang, men hele poenget mitt her er at det er veldig morsomt å sitte og lese bloggen din, og kjenne meg igjen i nærmest hvert eneste innlegg du skriver. Det å lese hvordan du gikk fra å være en ‘barnehater’ til å elske ditt barn over alt på denne jord, viser at det ikke bare er meg selv som ble en helt ny person når småen ble født.

    14. Ronnie: Å dæven, tusen hjertelig takk for historien Ronnie! 😀 Helt rørende at en mann kan åpne seg såpass opp og fortelle sin historie så dønn ærlig og ektefølt. I like! Hørtes ut som en riiimelig intensiv natt, men selv så sinnsykt rart og slitsomt det må ha vært, så kommer dere aldri til å glemme det. Det er da i hvert fall noe 😛

      Godt å høre at vi er fler og det er nok mange som oss. Vi menn er liksom ikke skapt for rollen, slik mødre er. Eller biologisk sett så er vi jo det da, men ikke mentalt 😉

      Ser frem til del 2, den litt traumatiske oppfølgeren en dag det passer 🙂

      God kveld, mister!
      /High five

    15. hei! Tittet for første gang innom bloggen din nå, må si jeg syntes det er sprekt gjort å skrive en pappablogg:) Kjempe tøft, fortsett videre med det:)
      Ville også bare si noe i forhold til parabener, og det er at i shampoer, såper osv, finnes det parabener, men ikke like mye som det f.eks finnes i kokt skinke og div mat man putter i seg gjennom hele dagen. Konklusjon; Det er mindre “farlig” med såper, shampoer osv som man bruker over lengre tid enn det man putter i seg via mat. (parabener er da et konserveringsmiddel som gjør at mat og produkter ikke blir muggent eller ødelagt på kort tid.) Lite tips til din kjæreste som er hysterisk for parabener 🙂 hehe! Lykke til 🙂

    16. Er det mulig? Hvordan kan en mann være både teit tøff, bløt, kul, morsom og en awesome blogger på samme tid? Blir så inspirert! Får lyst å bare dele hvert eneste innlegg! Du og Christina gjør en så liten bagatell som en treningsbag til en big deal med humor som pynt, og det er bare kjempegøy å lese innleggene dine.
      Kult at Plutten hermer etter nyset ditt, han var bare kjempesøt, men kan kanskje bli et problem i lengden. Hvordan skal du vite når han virkelig nyser om han blir mester på å imitere de? Haha! Fortsett som du gjør, fordi dette er kult! 😀

    17. Veronica: Hei Veronica, tusen takk for forklaring. Visste ikke at parabener hadde en funksjon en gang jeg, men man lærer så lenge ein levve 🙂 Så det du sier er at jeg kan kaste hudkremen og bare smøre meg inn med kokt skinke? Takk for tips!
      /High five

    18. Kristine: Hah, dæven det tror jeg kanskje er første gang jeg har blitt kalt awesome 😀 Kjøper´n! Så gøy at du liker bloggen og ja, det blir spennende å følge hermebusinessen til plutten etter hvert som han blir proffere. Ender vel bare opp med at han lærer seg å snakke som meg og fake underskriften min til bruk i skolesammenheng 😉 haha
      /High five!

    19. Jeg er jente, og kjenner meg igjen i “den forrige deg”. Jeg hater barn, er snart 30, og skjønner ikke hvorfor noen vil ofre alt..Men da er det jo håp for meg også 🙂

    20. Anonym: Hah, så artig å høre. Du, hvis du noensinne får barn så må du love meg at du kommer tilbake og forteller meg om du opplevde det samme som meg eller ikke 😉

      Og hvis jeg kan like barn, så kan seriøst alle andre det også, for jeg haaaatet barn 🙂

      /Lykkje te!

    21. Jeg er nitten år, ung og dum, og uten en bekymring i verden utover det faktum at jeg sitter på skolen i England og det er fjøre sjø på bankkontoen. Jeg er ikke i nærheten av å planlegge barn enda, men likevel er din kjærlighet for sønnen din så rørende at tårene triller og livmorer murrer. Jeg må bare si det, jeg er så inderlig glad på sønnen din sine vegne, at han har en far som elsker han så ufattelig høyt!
      Jeg håper at den dagen jeg får barn, at det er med en mann som deg. Any guy can be a father, but it takes a man to be a dad.

    22. Anonym: Wow… nå ble jeg litt tom for ord her. Men altså, tusen tusen takk! 🙂 En knurrende livmor, må jo være det ultimate kompliment 😀 haha! Det er helt sikkert ikke noe problem å finne “en mann som meg” i England, det er jo så mange å velge mellom, bare forvent at han er litt bleikere og litt mer glad i fotball 😉

      Og tusen takk for at du endelig kom med en god definisjon av mann vs pappa. Har sett den i flere versjoner, men ingen som virkelig har truffet spikern.

      /Hiiiigh five!

    23. Wow så flott skrevet:D jeg er superbløt når det gjelder barn, og håper mannen blir minst like lettrørt som deg når det gjelder egne barn om noen år! Stå på!!

    24. Anonym: Har absolutt blitt mye mykere! Nå forstår jeg i større grad at de skriker fordi de er misfornøyde med noe, ikke bare for å plage meg 😛 Og jeg kan til og med finne på å leke med andres barn, det ville aldri(!) skjedd før 😉

    25. På kontor og blar tilfeldig gjennom- jahaja så nå skal enda en komme på topplisten ved å flashe litt meninger om FF eller andre omdiskuterte tema-BLÆ! MEN- det var veldig bra du gjorde det, for dette var en super blogg! Begynte å gråte til og med- OMG er jeg gravid igjen?!?

    26. Tack för din fina text, den var alldeles underbar, det finaste jag läst på länge.
      Det var som om du skrev om mig (fast jag är mamma.
      Din kjereste och son är heldige som har dig 🙂

    27. Vet ikke om jeg ler eller gråter , men tårene renner..du er bare seriøst nødt til å begyne å skrive bøker..sluker vært ord av det du skriver og klarer ikke legge det fra meg før alt er lest..:)
      Skriv bok , jeg kjøper den 😀
      For en fantastisk far og kjærste du må være..du er en sånn mann som en gifter seg med..nyt julen og ribben og gled deg til å se ansiktet til din sønn første gang han ser juletreet..det er priceless:)

    28. Hærlighet.. Leste innlegget ditt om fotballfrue (som florerer på facebookveggen min sånn forresten), og ble veldig interessert i å lese mer av du har skrevet. Glad er jeg for det. Måten du skriver på er så morsom og interessant. En skikkelig “page-turner” hadde det vært en bok. FLOTT! Som mamma selv kjenner jeg meg igjen i alt du sier, og det med vondt i magen av kjærlighet kjenner jeg meg spesielt igjen i. Det er deilig hvordan du som pappa tørr å blottlegge dine følelser på den måten – det skulle vært flere som deg! Stå på!

    29. Herregud, tårer i øynene og sukk i hjertet. Noe så fantastisk å lese. Må sende dette til mannen min, tror han hadde litt av samme opplevelsene som deg da han ble pappa for første gang i april. Tror dette kan være å sette ord på hans følelser. Takk!

    30. Ja, dette var jo kjempelurt å lese på jobb 😉
      Det begynte så bra der jeg satt gliste og nikket gjenkjennende for meg selv, men så vips klarte du å vrenge hele hjertet mitt. Så her sitter jeg da. Blank i øya, våt på kinnet og rød på nesa 🙂 Og varm i hjertet. Utrolig fint og morsomt skrevet!

    31. Fantastisk!!! Kjenner meg selv igjen i det du skriver.
      Har selv 2 små nå og nyter hvert.eneste sekund:-)

    32. Herlighet, føler nesten eg har humørsvingninger når eg leser dette, ler, griner, og ler og griner samtidig. Eg har alltid gledet meg til eg skal få barn,(kan kanskje være fordi eg er en kvinne?;P)og dette var på en side et supert innblikk på hvordan menn føler det. Den nærmeste følelsen eg har hatt til ”godt vondt” er i forhold til overbeskyttelse av min lillebror, haha. Skal lagre dette innlegget og vise det til mannen min når tiden er inne 😀

    33. Jeg leser svært lite blogg, og kom hit via en FB-link angående fotballfrua (noe jeg egentlig interesserer meg midt bak om). Ble sittende å lese hele innlegget igjennom av ren nysgjerrighet. Prøver å bli pappa selv om dagen (vi hadde en “missed abortion”) og synes det var digg å lese om at følelsene kommer tidsnok. Kona mi mistet (ja, jeg følte ikke at det var jeg som mistet) et barn etter 6-7 uker. Jeg følte det burde ha gått hardere inn på meg enn det gjorde, men da er det kanskje ikke bare meg som ikke har klart å knytte meg til et frø i livmora =) Fortsett og skriv bra, så er jeg sikker på at fru Karma fyller opp kontoen din! Fred ut…

    34. S: Hahahahaha!! 😀 DETTE er dagens kommentar!! 😀 😀 Grattis 🙂 hohoho, takk for den.

      Og lykke til med svangerskapet. Du, det gløder av deg. Seriøst, det gløder! 😀

    35. britt: Wooow! 😀 Tusen tusen takk. Jeg er nok ikke så bra til kar, men … eller tja, jo kanskje jeg er det, men som far så gjør jeg i hvert fall så godt jeg kan.

      Og bok? You got it! Jeg har en forfatterdrøm, men er veldig ydmyk til det hele. Har veldig lyst til å prøve meg, men klarer ikke helt å bestemme meg for hva slags bok det skulle vært. Har faktisk skrevet en krimbok, men den ble ikke noe særlig 😉
      Tusen takk for kommentaren!

    36. Cathrine: Tusen takk for det Cathrine! 🙂 UTrolig gøy å høre at jeg spammer facebooken din som en slags Idar Vollvik 😛 😀

      Og ja, bok. Sukk, min store forfatterdrøm. En vakker dag. En vakker dag.

    37. Anonym: Hahahahahahah!! 😀 Nå lo jeg høyt 😀
      Men du, da sier jeg go for it. Og send meg en mail om det kjekser seg helt underveis. Detta klarer du. Kom igjen mate, hvis jeg kan, så kan faaasan meg du også!

    38. Har ikke ord. Helt fantastisk. Du skriver kjempebra og historien var rørende. Lykke til videre med den nydelige sønnen din, kjæresten din og bloggen 🙂 Vi trenger flere bloggere som deg, og ikke kun alle disse tenåringsjentene, selv om jeg er en av de, hehe 😉
      Du er god, du! Og sønnen din er heldig! Du virker som en fantastisk far! 🙂 All cred til deg og takk for historien som du delte med oss..

    39. Detta e desidert den beste bloggen eg har lest..! Du e så ekte og ærlig 🙂
      En fantastisk skildring av hverdagen med en masse artigheter.
      E så godt å lese om mykepappaer..!

    40. Nei og nei.. Nå har du rett og slett fucka opp døgnrytmen min. Her har jeg lenge vært flink jente og kommet meg i seng i “rimelig tid”, så kommer jeg over bloggen din da, og her sitter jeg og klokka nærmer seg to..
      Dette var altså min måte å prise deg og det du skriver på. Så vakkert, så inderlig vakkert. Nå har ikke jeg barn selv, men det du skriver om følelsene for sønnen din er sånn jeg ser for meg at det må være. Helt betingelsesløst, og uendelig. En kjærlighet som aldri kan ta slutt. Skulle ønske jeg hadde en pappa som deg, og håper jeg kan gi en pappa av ditt kaliber til mine barn en vakker dag 🙂 Stå på!

    41. Sitter her tidligt på morgenen og hyler mens mikkes klubbhus durer i bakgrunnen.leser dette innlegget og ser at du hadde den samme innstillingen som min kjæreste. Her har jeg ei lita jente og en kjæreste som ikke under noen omstendigheter vil ha barn. Greit, vi har bare vært sammen i 6 mnd og jeg er ikke klar for flere enda men her er det ikke snakk om en gang. Om det bare hadde vært en måte å vise han den gleden og kjærligheten som kommer med å bli foreldre.
      Jeg er glad du har gått ut å snakket om dette! Du viser at det finnes mer til livet enn penger, champis og karriere. Du er et ekte forbilde!

    42. Snufs, der ble man litt rørt gitt :’S Men tusen takk for kommentaren! Trist å hlre at det går litt trått med mannen, men kanskje han kommer seg etter hvert? Den første tiden er veldig vanskelig for oss menn, så kanskje ting blir bedre når han kan være litt mer lekeonkel og ikke bare bleieskiftarbeider. Krysser fingrene for det!

      Hvis du trenger å få pratet mer om dette når frustrasjonene hoper seg opp, send meg en mail på [email protected] 🙂
      Ha en super dag!

    43. Tiden har fløyet fra meg mens jeg har ledd, humret og grått i ukontrollerte strie strømmer mens jeg har tatt inn over meg hele (gidder sjelden å lese lange blogginnlegg, langt mindre to på en dag) og alle (!!) kommentarene her. Føler meg som en skureklut. Takknemlig for hjemmekontor. Takknemlig for at jeg dumpet innom bloggen din (som jeg nå selvsagt følger – gode skribenter skal æres). Takknemlig for at mammahjertet er i ferd med å sprenge seg vei ut gjennom brystkassa. Takknemlig for at ansiktet ble vasket med naturens helt eget ansiktsvann og for at dine ord fungerte som en katalysator for mine følelser. Tusen takk<3

    44. Har aldri helt hatt sansen. Overhodet ikke vært interessert, og tenkt at det må da finnes uendelig mye bedre ting å bruke tiden på.Kjenner det er på tide å endre litt på dét. Og kanskje begynne litt forsiktig.
      Å følge med på en blogg altså.. (hvordan gjør man dét egentlig?)
      I likhet med for et par andre dukket pappahjerte opp på facebook-siden min, og javel; kan vel gi det en sjanse..
      Så fabelaktig flink du er til å sette ord på saker og ting. Bryr meg også fint lite om diskusjonen rundt kroppsfasongen til fotball-fruer, tv-fruer, jegvilogsåhaoppmerksomhet-fruer, men det du skriver om møtet med arvingen er jo soleklar innertier. Får jo ikke lov til å gjøre noe som helst i samfunnet uten kurs, sertifikater og godkjenninger, men å bli pappa: kjør i vei, dette ordner du underveis. Glad for at de små (plutselig 12 og 17) som jo antar fader`n har greie på alt mulig, alltid, ikke vet at her stilles det med relativt blanke ark underveis..
      I mangel av kreativ avslutning: Takk ska du ha, og gleder meg til å følge bloggen videre. (hvis jeg da finner ut hvordan:) )

    45. Må si at det innlegget var absolutt nydelig! Så mange følelser som kom frem, både fra deg og i meg. Tårene presset på hele tiden, og da jeg leste telefonsamtalen med faren din, så klarte jeg ikke å holde de tilbake. Var så ille at jeg ikke klarte å lese noe før jeg hadde fått grått litt ifra meg. Heh (a) Begynte å lure på om min far tenkte/tenker slik om meg?
      Du virker som en utrolig god far, og sønnen din er heldig som får vokse opp med deg!

    46. Anne Bove: Tusen takk for det! Hei vent… det navnet kjenner jeg igjen. Du har skrevet på facebook også du? Tøft. Liker engasjementet 😀 Beklager sent svar, kommentaren din var ikke blitt godkjent av en eller annen grunn.
      /High five!

    47. T: Tnåååååh, tusen takk for det, T 😀 Hvis du finner en kis som du føler egner seg som pappamateriale en dag, så får du sende ham til meg på et raskt helgekurs “1-2-3 bli pappa i en fei” 😉 Tusen takk for at du lar meg snu døgnrytmen din, kan nesten ikke tenke meg et bedre kompliment enn det 🙂

    48. Mona: Wow shit pommes frites, hva svarer man til sånt? Tusen tusen takk! Og du, bare før de timene på “administrasjon”, så er du good 😛 Eller sett dem på meg, bare oppfør et prosjektnummer og før opp, så tar vi faktureringa senere 😉
      Men uansett, tusen takk, veldig hyggelig å høre at jeg kan nå ut til deg på den måten 🙂 🙂

    49. vegard s: Tusen tusen hjertelig takk, Vegard! Med fare for å høres litt femi ut, så elsker jeg når menn kommenterer med så åpne armer, for lista er så høy for oss menn å gjøre noe sånt. Å skrive en kommentar på en blogg, det høres jo helt usannsynlig ut. Så takk!

      Jeg har også tenkt over at det er veldig rart at man bare kan bli far sånn helt uten videre. Det er jo uendelig mye vanskeligere og viktigere enn å kjøre moped for eksempel. Og jeg har også tenkt at han stakkars lille plutten sikkert forventer seg mye mer av meg enn jeg kan levere, for jeg hadde jo fattern da jeg var ung, men plutten har jo bare meg. Jeg vet da ikke svaret på alt! 😀 Haha, får vel gå for en klassisk “Fake it till you make it ” 😉

      I mangel på kreativ avslutning: Takk kompis 🙂

    50. brokenstillsmiling: Tusen hjertelig takk for en kjempefin kommentar 🙂 Blir så rørt av å høre at andre blir rørt 🙂

      Men du, faren din tenkte nok helt sikkert det samme, men vi menn har litt vanskelig for å sette ord på følelser og holder de heller for oss selv. Sånn sett er vi menn litt teite, men det er viktig å holde på fasaden vettu 😉

      Er nok i hvert fall en ganske ok far, men plutten er heldig ja, for siden jeg er såpass barnslig som jeg er, så blir det nok mange radiobiler, bilbaner etc etc oppigjennom 😛
      Ha en goood kveld 🙂

    51. Jeg vil bare si at dette var fantastisk godt skrevet og ikke minst veldig rørende :’)
      Det er så rart med mannfolk, at det skal ta så lang tid for å forstå hva som er viktig i livet. Jeg er glad på deres vegne at du har fortstått og at du er så glad for det! sitter bare å gliser med tårer i øynene etter å ha lest dette 🙂

    52. Har akkurat lest min første blogg. Og for en premiere.
      Tenk å skrive så åpent, ærlig og morsomt.
      Takk for at du vil dele.

    53. Karin: Tusen takk for det, Karin! 😀 Men du, alle de andre bloggene vil bare gi deg virus og tømme kontoen din for penger, så bare hold deg her du. Haha! 😀

    54. Vakkert! Ja, rett og slett nydelig og rørdene å lese. Visste ikke at menn kunne være slik! 🙂 Stå på pappahjerte! 🙂

    55. Sara Louise: Tusen takk for det! 🙂 Joda, vi menn kan også, det er bare at følelsene sitter litt dypere inn i skrotten på oss, men de er der 😉
      Ha en tipp topp kveld i ruskeværet 🙂

    56. Haha, for en skjønn historie. Og så deilig å lese om menn som tiner opp når de små kommer til verden. Selv sitter jeg her, halvgammel, barnløs og med bortoperert livmor, men som av en eller annen grunn, elsker barn mer og mer som årene går. Kanskje det er lettelsen over aldri å skulle oppleve ansvar og styre med disse uferdige trylledeiger :D, eller også er det kanskje bare min biokemi… 🙂
      Ser frem til å følge din blogg, for bortsett fra at jeg elsker barn, så elsker jeg også mennesker der skriver godt!
      God jul og godt nyttår! 😉

    57. Eva: Hei Eva! Tusen takk for det 🙂 Siden du ikke kan få egne barn, så foreslår jeg at du holder deg her på bloggen, så kan du følge plutten hele veien fra liten og søt bebis til stor og fæl fjortis 😉 hihi

      En kjempefin jul og et makaløst nyttår til deg også 🙂

    58. Å kjære meg, jeg blir jo helt rørt. Jeg vet ikke hva det er med denne bloggen, men jeg tror det er den fantastiske måten dere skriver på – jeg ler, jeg griner, jeg smiler fra øre til øre, jeg humrer på bussen – skjønner du? Jeg er egentlig ikke sånn – jeg er livredd for barn, med mindre jeg har fått lære dem å kjenne over lang tid. Allikevel er jeg helt inne i den der Oooooh, awwwww så skjøøøøønt – da jeg leser dette!
      Det sier litt om hvor flink du er til å formidle følelsene, gledene, livet! 🙂 Stå på, kjempeflott blogg 🙂

    59. marteslilleboble: Tnååååh 🙂 🙂 Tusen takk lille boble! Den kommentaren ble lest opp høyt for muttern og fattern, så glad ble jeg for den 🙂 Så tusen tusen takk og ikke minst:
      /Goooooood jul!

    60. Så flott å lese om genuine ekte pappahjertefølelser. Det å være far er ekstremsport med adrenalinkick i hytt og pine, samt mangel på søvn, halmekos, og øl med gutta. Flott blogg!

    61. Lasse Haugen: Haha, sant det! 🙂 Tusen takk for det, Lasse. Som barn til bare én, så tar jeg av meg hatten, trampeklapper og hyller deg som firebarnsfar. I’m not worthy 🙂
      /Ha en brillefin lørdag! 🙂

    62. Det falt noen rørte tårer fra øyekroken når jeg leste dette. Fantastisk skrevet 👏 Jeg håper min “hardkokte” mann også blir en herlig bløtfis den dagen vi opplever å bli foreldre. Takk for at du deler det myke pappahjertet ditt med oss💌

    63. Ther: Tusen takk for det, Ther 🙂 Ja, jeg kan absolutt leve med definisjonen “herlig bløtfis”, tror muligens det må inn på visittkortet 😉 Tusen takk for kommentaren og en høy fem til deg! 😀

    64. Anonym: Tusen takk for det, Kamilla!

      (Beklager veldig sent svar, kommentaren lå på vent til godkjenning av en eller annen grunn, så det ikke før nå. Sojji!!)

    65. Mari: Humre humre, tusen takk for det Mari 🙂 🙂 🙂
      Og beklager sent svar, alle kommentarer på “Min historie” blir automatisk lagt i ikke-godkjent bunken, som jeg har glemt å sjekke på en stund 🙁 🙁 Så beklaga hvis jeg virket overlegen. Tusen takk for kjempefin kommentar! 🙂

      Mvh,
      Peter

    66. Espen: Tusen takk for det, Espen! 😀
      (beklager sent svar, alle kommentarene i dette innlegget har blitt lagt i en kø jeg ikke kjente til)
      /High five!

    67. Dora:Daaa, tusen takk for det, Dora! 😀 Å nei, Dora, det minner meg om “Dora utforskeren” en meget sær barne-tv-serie med en utrolig irriterende sang som jeg kommer til å ha på hjernen i hele kveld 😉

      Men tusen tusen takk for kommentaren 🙂 Og beklager sent svar, alle kommentarene her inne var blitt lagt i en kø jeg ikke kjente til :S
      /Høy fem!

    68. Torbjørn: Tusen takk for at du delte dette, Torbjørn! Beklager at svaret ikke kom før nå, men alle kommentarer på dette innlegget lå i en godkjenningskø jeg ikke visste om 🙁

      Men uansett: UTrolig trist å høre at dere mistet barnet, men håper og krysser fingre og bein, for at dere får barn når tiden er inne for det. Bare å glede seg mister, selv om man blir myk og tussete til det ugjenkjennelige 😉 Hold meg oppdatert på barnefronten, vil være der for en high five når dere får en kid 🙂
      /Fred ut!

    69. Hei! Jeg er ny leser og har sikkert brukt over 5 timer denne helga til å lese meg igjennom bloggen din. I love it!!! Quick link er selvsagt lagt til Bookmarks-baren, rett under hovedfrua.
      Ble veldig glad når jeg leste dette innlegget – det finnes alså håp der ute for menn som ikke er helt overbevist om at barn er en god ide. Jeg begynner å bli ganske “clucky” men mannen er ikke helt med på notene. Han er veldig nemlig enig i første del av innlegget ditt. Jeg vet at han kommer til å bli verdens beste pappa den gang det skjer. Takk for en super blogg! Hilsen Monica

    70. Monica Hurley: Hei Monica! Wow, jeg blir helt… hva sier man, jeg får nesten prestasjonsangst av å høre sånt. Er jeg rett under frua? Dæven, en dag hun ikke følger med, skal jeg sprette forbi henne 😉

      Men du, hvis det er håp for meg, så er det håp for ALLE, for jeg var virkelig den verste av dem. Jeg var den som pratet høyest mot barn og rev av meg håret når folk begynte å snakke med dullestemme om barna sine. Nå… nå er jeg den verste på den andre siden. Isn´t it ironic 😉

      Tusen takk for at du følger bloggen, Monica! Skal prøve å skrive flere innlegg til skeptiske menn som din husbond, slik at du en dag skal få et egg å ruge på 😀
      /High five!

    71. Eg har nylig oppdaget bloggen din (og din fru), og eg må bare si; takk! Takk for at dere sitter ord på hverdagssituasjoner som vi andre ikkje klarer å forklare! Nåtidens media (og alt for mange blogg og instagram kontoer) som viser oss ofte om hvordan familielivet skal være, og gir oss en god sum dårlig samvittighet. For alt skal være så Rosasøtt med kokkelerte middagsretter til en hver tid, forelskelse som tyter ut av ørene og sofaputer som matcher kattens halsbånd. Vi vet alle at slik er ikkje livet, men for mange er media en evig press til å alltid prestere bedre. Takk for at dere viser oss at alt trenger ikkje være slik for å ha det godt! Takk for at dere viser oss småbarnsforeldre at det er heilt normalt med husrot, irritasjonser, frustrasjoner, krangling samtidig som en har et godt samliv og kjærlighet!
      Tommel opp for dere!

    72. Fantastisk! Som mamma til en treåring vi fikk som særdeles godt voksne, kan jeg ikke annet enn nikke og være enig: hvem skulle trodd at det er såååå herlig å få barn? Hadde jeg erkjent det før hadde jeg sikkert hatt en hel skokk 🙂 Tusen takk for at du deler, det er en opplevelse å lese det du skriver. Hvorfor ikke skrive en bok om akkurat dette, pappahjerte? Det er jo dette du virkelig er god på! Jeg lover å kjøpe… Lykke til med blogg, familie og bok! (Lover å følge bloggen heretter)

    73. Tia: Hmmmmmmmm…. Du. Det var jaggu ingen dum idé!! Har gått mange runder med hva slags bok jeg ønsker å skrive, for jeg har jo selvfølgelig en forfatterdrøm og kommentaren din fikk i gang en tankeprosess her. Pratet raskt med frua og jeg tror jeg endelig kom på en KNALLIDÉ! Har liksom ikke bestemt meg for om jeg ønsker å prøve å skrive en krimbok eller lignende, men så dukket plutselig en kjempeidé opp akkurat nå, rett og slett på grunn av kommentaren din 🙂 Så tusen tusen takk, tror faktisk jeg rundet et hjørne i tankeprosessen nå. Hvis det blir bok, skal jeg huske å nevne deg i takketeksten 😉

      Ha en superduper kveld 😀 😀
      /HIGH FIVE!

    74. Så bra! Liker tanken på å ha vært med i forløsningen av en pappahjertebok 🙂 Nå er det sinnsykt festlig med kommentarene til din kjære også, så du burde nok invitere henne med på laget. Jeg lukter en bestselger… Lykke til!

    75. Tia: Du, det var jaggu ingen dum idé. Du har teft, det skal du ha 😀 Dette blir spennende, veldig veldig spennende. Skal jo ikke love noe, men synes også jeg kjenner lukta ta gull 😉 😀
      /Goood natt

    76. Dette er det beste blogginnlegget jeg har lest! Så utrolig bra skrevet!! Er som å lese om meg selv… Bare jeg fikk et mammahjerte 🙂 å få barn er den mest fantastiske opplevelsen. Kunne opplevd smertene om igjen 128379 ganger!!
      Takk for at du er så åpen om farsrollen. Din sønn er heldig som får en så kul pappa som deg 😀 stå på!!

    77. Lena S: Hei Lena, tusen takk for det 🙂 🙂 Litt skummelt å skulle være så åpen, i hvert fall siden vi menn tradisjonelt skal være tøffe, iskalde og aldri ytre et ord om følelser, men jeg merket med en gang jeg ble far at det aldri kom til å bli mulig å ikke rope det ut til hele verden 😀
      Og du, jeg skal minne guttungen på at “folk sier du har en kul far” når han er 16 og vil at jeg skal holde munnen lukket og bare kjøre ham på fest. Da får vi se hvor “kul” jeg plutselig er, haha! 😀
      /Ha en gooood natt 🙂

    78. Kjempefin blogg med herlige innlegg.
      Dette skriver en “gammel” mor og bestemor 🙂
      Kommer til å følge deg videre 🙂

    79. Tone: Hei Tone! Det var utrolig hyggelig å høre 🙂 Æh, finnes ikke noe gammel eller ung her inne på bloggen, her er vi alle bare en stor vennegjeng 🙂 Velkommen skal du være!

    80. Førr et fantastisk innlegg 🙂 Sa det akkorat tell samboarn min…at førde om eg har hørt ho kalle meg mamma i snart 8 år no,så e det det nydeliaste eg høre..dein æra åg få ha nån som kalle meg for mamma 🙂

    81. Kine: Hei Kine 🙂 Tusen takk for det! Og ja, jeg er helt enig, det er helt rått å bli kalt mamma/pappa. Jeg smelter i hvert fall som en lollipop når jeg hører PAPPA når jeg kommer inn døra 😀

    82. Jeg må seriøst slutte å lese bloggen din. For det første blir jeg helt dehydrert av all sippinga, for det andre får jeg multiple eggløsninger… :O Eller sagt med andre ord; PISKADAUSEN! Du skriver så ekte og levende at det røsker i hjerterota, mann! Det er nesten så man får lyst til å bli et bedre menneske og gjøre en innsats for verdensfreden… 🙂

    83. Anne M: Oj, det var ikke små ord. Wow, jeg blir litt målløs av sånne kommentarer, men hva annet kan jeg si enn tusen hjertelig takk 🙂 Veldig hyggelig å høre at man kan fremprovosere eggløsninger, jeg tror jeg tar det som et kompliment. Jeg prøver å skrive så ærlig og rett fra gørra som jeg får til, så veldig hyggelig å høre at det blir satt pris på 🙂 🙂

      Og du: Jeg måtte google “piskadausen” x-)
      Goooog kveld!
      / Peter

    84. For en mann!
      Bøyer meg i støvet, skulle vært flere som deg her 😀
      Selv har jeg ikke så mye til overs for barn, men gud nå gleder jeg meg til å finne den rette å sette barn til verden!
      Stå på med den gode jobben du gjør, liker at bloggen din er så ærlig. Kan både le og gråte her inne!
      You made my day 🙂

    85. Kristine: Hei Kristine! Tusen hjertelig takk for det 🙂 🙂 Kjenner meg igjen i å ikke å ha så mye til overs for barn. Just wait… 😉 Du burde nesten skrive ned dine tanker om barn nå og ta frem den blokka når du får egne. Min verden ble i hvert fall snudd ganske nøyaktige rett opp ned 😉

    86. Åååå der fikk du meg til å sippe på morgenkvisten også. Meget sjeldent skrevne ord har den effekten på meg.. Jeg leser ikke mye blogger, men rota meg inn på en i dag som linka inn til din blogg.. Har lest litt rundt nå og vil bare si masse tomler opp. Fantastisk lesning 🙂

    87. Ninni: Hei Ninni,
      Tusen hjertelig takk for det! 🙂 🙂 Alltid hyggelig å høre at man kan bidra til litt mårrasipping, hihi. Håper teksten kan hjelpe til med å kickstarte påsken din!
      /Glad påsk

    88. Jeg stortuter her jeg sitter. Du høres akkurat ut som min samboer, minus siste delen etter din sønn ble født. Han misliker barn så sterkt. Vi er like gamle, og uheldigvis tikker en kvinnes biologiske klokke fortere enn en manns. Vi kvinner kan ikke være verpehøner for alltid, uten større og større risiko for både det ene og det andre faenskapet. Mens dere kan være avlsokser til den dag dere dør. Jeg har ikke tid til å bli 35 eller 40 før jeg prøver å få barn. Tiden går skremmende fort, vi har vært sammen i 4 år og syns begge at tiden har flydd. Og om 4 år igjen er vi 30. Og jeg har litt panikk. Ikke panikk-panikk, men jeg kjenner at han snart må begynne å kjenne på at det kanskje kan være ok å få barn. Det er ikke det at han ikke vil ha barn en dag, han liker bare ikke tanken i det hele tatt nå. Og jeg mener ikke vi skal ha barn NÅ, men han kan ikke være 40 hvis han skal få barn med meg. Jeg maser ikke på han om det. Men dette skal jeg lese høyt for ham en dag han er superforelsket i meg. Da er han i riktig sinnstemning, og tar kanskje til seg en setning eller to. Takk for en fantastisk lesning!

    89. Anja: Hei du! Tusen hjertelig takk for kommentaren 🙂 Beklager sent svar, den har stått på vent for godkjenning av en eller annen grunn. Uansett, jeg håper du får lest teksten for ham en dag han er i det gode, lune humøret og at teksten går inn. Å få barn er bare… ja, det er en fantastisk berikelse ulikt noe annet. Beklager å måtte si det, men sånn er det faktisk. Ønsker deg lykke til! OG jeg håper du holder meg oppdatert hvis du får mannen på bedre tanker og kanskje med tiden får ei litta bolle i ovnen 😀

    90. Hvis jeg var 14 og fant ut at faren min har lagt ut masse bilder av meg på nett med dritmange kleine historier/bilder av meg når jeg var liten så hadde jeg syntes faren min var rimelig dust jeg å. Hadde synest at faren min var et oppmerksomhetssykt fjols som heller kunne gjort noe langt kulere enn å skrive en forpult blogg

    91. Anonym: Du skriver som en 14-åring også.. Det er selvfølgelig lov å være uenig, men du sitter nok ikke på fasiten dessverre.
      Lykke til med tenårene 😉

    92. “Vi menn er liksom ikke skapt for rollen, slik mødre er. Eller biologisk sett så er vi jo det da, men ikke mentalt ;)”
      Jeg saksa liksågreit denne setningen ut av ene kommentaren du skrev, og må bare få lov til å bemerke at som relativt nybakt kråkemor, (kråka er 6 måneder) så kjente jeg på samme sjokk og frykt da jeg ble etterlatt på barsel med en skrukkete bylt i fanget som lignet aller mest på syvende far i huset, minus skjegget. Det gikk et døgn før jeg skjønte at det var JEG som skulle skifte bleier på småtten, jeg klarte ikke å ta inn over meg at det var jeg som hadde det totalte hele ansvaret for trøst, kos, mat, ja, i hele tatt å holde liv i kreket.
      Men hun lever enda, så jeg lærte fort! Litt ære for det til Kråkepappaen også. Forelskelsen er akkurat så intens, altoppslukende og skrullete som du beskriver. Forresten koser jeg meg med bloggen din i stedet for å benytte friminuttene til å ta ukas første dusj. Det sier vel alt 😛 Digger deg!
      -Kråkemamma

    93. Kråkemamma: Haha, liker at bloggen går foran dusjen 😀 😀 Vet at frua i huset også har prioritert sånn oppigjennom. “I dag måtte jeg ringe til den og den, så da rakk jeg ikke dusje” 😀

      Men du, lykke til med bylten! Det er en fantastisk tid, utrolig skummel, men fantastisk. Noe så stort som å bli foreldre for første gang tviler jeg på at man noensinne vil oppleve igjen, så nyt tiden. Og du: Husk å dusje i blant også da. Ellers blir kråkefar bare så gærn på meg som bruker opp all dusjtiden din 😉
      /High five!

    94. Jeg ble innmari nysgjerrig på hva du følte da du fikk vite at du skulle bli far, og gjennom svangerskapet? Er heller det jeg er skeptisk til enn å ha en fiks ferdig unge i hus, haha. Det blir en stund til, jeg er ikke klar for å gi opp late helgemorgener med kjæresten helt ennå 🙂

    95. Haha, dette innlegget skal jeg sende til svigerinna mi, som selv så på barn som en illeluktende, høylytt, diger klump med buser, snørr og sikkel helt til niesen hennes kom til verden 😛

    96. Hei, du skriver så utrolig bra. 🙂
      Jeg tror det er mange menn som føler det sånn, om barn helt til de blir papppa selv. Deilig å lese noe ektefølt.

    97. Har nettopp lest gjennom store deler av bloggen din og din historie. Jeg og samboer venter barn i Juli i år, og jeg har bestilt boken din til han som overraskelse. Jeg kjenner tårene står i kø når jeg leser om hvor stort det er for deg og være pappa, og hva barna dine betyr for deg.
      “Jeg kjente et nytt hjerte dunke i brystet, et hjerte som banket hardere og stoltere enn det gamle.
      Et pappahjerte.” Jæ dævver og griner meg ihjel.
      Helt fantastisk blogg, Christina og kidsa er kjempeheldige som har en sånn velartikkulert man i sitt liv! Gleder meg til å følge bloggen din videre 🙂
      God helg!

    98. Hei Marte! Tusen takk for det 🙂
      Godt valg av lektyre til gubben 😉 Men helt seriøst, den boken er skrevet akkurat for menn som ham, for jeg husker selv hvor redd jeg var for å skulle bli fattern for første gangen, og jeg kom i hvert fall ikke over en slik bok selv, så jeg håper boken kan gjøre for ham hva ingen bok gjorde for meg. Varme ham opp til rollen, ta av litt av det verste sjokket allerede. Og selvfølgelig: Forberede ham på det beste som kommer til å skje ham noensinne <3

      Lykke til!!!

    99. Tusen takk for det 🙂
      Kom ganske overraskende på meg da jeg skrev denne teksten, for jeg visste nesten ikke at jeg hadde alle disse følelsene i meg. Men da de kom frem på papiret, kom de også ut i livet. Og ikke lenge etter var denne pappabloggen et faktum. Artig hvordan livet snur seg rundt i blant 🙂

      Å dele slike følelser sitter langt inne for oss menn, og jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle gjøre det, men du verden så godt det var da følelsene plutselig veltet ut på papiret 🙂

      / god helg!

    100. Leste nettopp gjennom inlegget. jeg er jo bare 12 år, så har kanskje ikke helt kjent på det samme, men jeg ville bare si at jeg sjekker bloggen din daglig. den er utrolig bra! har sett alle bloggerne episodene, og du er den jeg koser meg mest når jeg ser på!

    101. Ja så satt man her som en av de få mennene og skal kommentere for første gang på en blogg. For ikke å snakke om at det er første gangen jeg faktisk leser en blogg. Har kun sett at det er en haug med plastikk fruer som driver å snakker om hvor mye de elsker kroppen sin til tross for.. til tross for.. og til tross for.
      Forskjellen på deg og meg var vel at jeg elsket barn når jeg var yngre. Jeg passet faktisk småunger når jeg var 10 – 12 år gammel. Men – i 99 ble jeg også pappa for første gang og hadde vel samme følelsen som deg. Først et tomt hue som ikke skjønte hva som hadde skjedd, til å sitte å juble og gråte i bilen på vei hjem fra sykehuset senere på natten. i dag har jeg en gutt og ei jente på snart 18 og 16 år (selvfølgelig med samme mor). Og jeg skal love deg en ting pappahjerte – Følelsen for våre barn er ikke akkurat noe som avtar med tiden. Jeg kan sitte den dagen i dag i smug og smile når jeg ser på dem mens jeg tenker, INGEN er så heldig som meg.
      Morsomt å lese innleggene dine og føle seg SÅ enig med deg. Livet er deilig.. er det ikke?

    102. Hei du! Tusen takk for fantastisk oppløftende kommentar 😀 Tenker liksom at jo eldre de blir, dess mindre valpete blir de og at den sterkeste kjærligheten kanskje avtar litt etter hvert (hvis du skjønner hva jeg mener), men dette er bare utrolig hyggelig å høre! 🙂 Og så absolutt på sin plass nå som 4-åringen vokser 10 cm om dagen og lillesnupp på snart 2 allerede har begynt å kaste meg ut om kvelden når hun skal legge seg, haha!

      Livet er deilig, min gode mann. Vi er heldige karer som får oppleve noe så fantastisk som kjærligheten til egne barn 🙂

      Ha en strålende dag og tusen takk for kjempefin kommentar.

      Peter

    103. Hei Pappahjerte!
      Etter å ha hørt mye om bloggen tidligere igjennom tiden så tok jeg tastaturet fatt og “pønsha” inn blogg.no for å se denne bloggen og leste noen innlegg samt historien bak Pappahjerte, og må si jeg er rørt og en smuuuule satt ut(på en morsom måte) av ordvalgene dine og historien din. Spesielt starten hvor du skrev at du overhodet ikke likte barn, de var det værste av det værste og fysjameien, men så var det godt å lese at det gikk opp for deg at dem ekke så gæli allikavel serru 🙂
      Selv så har jeg ingen barn, men jeg er så heldig som har privilegiet av å kunne være en rollemodell for ca 120 håpefulle, morgendagens personligheter som roper navnet mitt hver eneste dag, så fort de ser meg 1 med mer innafor porten til barnehagen, skifter bleier i hytt og gevær, tiss, bæsj, omgangssyken og barn som har spist det aller meste og man opplever et fyrverkeri av farger i bleien som man åpner for å skifte, hvor ungen har spist vannballonger.. samt tørke snørr, trøste og blåse når dem har slått seg… så føler man at man spiller en rolle for de håpefulle små og slik at man faktisk gleder seg til å få egne barn når det er tiden inne for det.
      Så har vurdert tanken om å lage en blogg om hvordan det er å jobbe i barnehage, som tross alt er verdens beste jobb og ikke minst mest menigsfylt hverdag! 🙂 Super fin blogg du har!
      -Hilsen
      Barnehageonkel1-H

    104. Hallois mister! Tusen takk for det 🙂 Oj oj, en barnehageblogg? Det kunne vært kult 🙂
      Og som jeg har skrevet før altså: Hatten av for dere barnehageansatte! Har fått så umåtelig respekt for jobben dere gjør etter at jeg fikk barn i bhg selv og ser hvordan dere står på hver eneste dag og kommer dere gjennom et støy- og stressnivå som minner om et jagerfly som tar av, haha!

      Så hatten av og takk skarru ha 🙂
      /high5

    105. Men herregud, dette var et helt fantastisk innlegg! Takk og <3 igjen. (Og tusen takk for superhyggelig hilsen etter min forrige kommentar, men det er en annen sak.) Nå handler det om *dette* innlegget. Nydelig!

    106. Tusen takk for det, Karianne 🙂 🙂
      Kanskje litt flaut å innrømme, men jeg blir faktisk litt rørt av denne teksten selv. Den betyr så ufattelig mye og er et sterkt minne fra tiden da min verden plutselig ble snudd på hodet <3

    107. Helt fantastisk skrevet. Bøyer meg i støvet for deg med tårene rennende! SOm sagt over, du skriver så ufattelig bra!

    108. Dette innlegget rører meg like intenst mye som hver gang jeg har lest det <3 Forstår kjempegodt at du blir rørt av den selv også - how could you not?! Du LEVER den jo, såklart blir du rørt av den:) Tusen takk for at du delte!

    109. ❤️Så enkelt og greit kan det beskrives ❤️
      Føles som om man går med hjertet utenpå kroppen etter at man ble forelder.

    110. Tøft innlegg:) Jeg begynte å blogge i dag for egenterapi, og dette var veldig inspirerende skrevet! Skal definitivt følge deg (hvis jeg finner ut hvordan man gjør det😂)

    111. Takk for det! Lykke til med bloggingen, mister 🙂
      Fun fact: Før jeg skrev denne bloggen på heltid, jobbet jeg i et reklamebyrå og lagde blant annet markedsmateriell for en KML-medisin (Tasigna). Håper alt går bra for deg og fruen og hele gjengen. Skal ikke se bort ifra at blogg kan være nyttig egenterapi 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg