Du står på bunnen av trappen. På toppen står 2-åringen. Tiden har løpt fra dere, alt er stress, nå må det gå unna. Men den lille tyrannen har slått seg vrang.
Kan du ikke bare-
Nei.
Men, nå må vi-
NEI!
Vet du hva, nå begynner jeg å bli litt-
NEEEEEEEI!!
I sånne øyeblikk er det lett å miste hodet. Bli forbannet, storme opp trappen og ta styringen. Nå tar vi DEN buksa og sånn er det bare. Så blir det gråting hele veien og klaging, og mer irritasjon og dagen er for det aller meste ødelagt.
Høres det noenlunde kjent ut? Alle som har hatt barn i trassalderen vet at det kan være en tid som setter tålmodigheten på enorme prøver. Og det føles på en måte urettferdig. For som voksen klarer man ikke å forklare barna hvor teit det blir å skulle krangle om at rundstykket allerede er skåret opp og ikke kan settes sammen igjen, og at sånn er det bare.
Men de kan få de steileste holdninger om de minste ting, og det er ikke noe man kan gjøre med det. Til tider føler man seg maktesløs over det ulogiske idiotiet.
Men det er selvfølgelig grunner til det. Trassalderen er ikke bare en dårlig timet spøk fra gudene. Det er også en definerende alder som har veldig mye å si for barnets identitet og utvikling.
Det fikk jeg en fin reminder på, da jeg leste saken ”Trass-tabbe kan ødelegge forholdet til barnet ditt”. I saken forteller familieterapeut Hedvig Montgomery om hvordan vi som foreldre best bør forholde oss til trassalder. Hun gir et nytt perspektiv på det hele og forteller blant annet at feilaktige valg vi tar i denne kritiske fasen av barnas utvikling, faktisk kan skade vårt forhold til dem for resten av livet.
Og det var utrolig interessant lesning! Jeg likte spesielt hvordan hun mener at fremfor å kalle det trassalder, burde man kanskje kalt det ”forventningskrasj-alder”.
For det er en alder der barna gjerne utvikler sterke forventninger til ting, samtidig som de lærer seg grunnleggende ord og meninger som ”Nei!”. Og denne potente kombinasjonen kan ofte være utspring til konflikt.
Det høres kanskje bare ut som en ubetydelig semantisk endring, men å endre tankesettet fra ”trassalder” til ”forventningskrasj-alder”, gir et helt nytt perspektiv på perioden. Det tar begrepet fra en låst stillingskrig til en periode med muligheter for endring og forbedring. Ved å stemple noe som ”trass” er det så lett å tenke at det ikke er noe man kan gjøre med saken, for det er bare trass.
Tenker man derimot at det er en forventing, et ønske eller en idé som har krasjet helt for barnet, kan man derimot snu det til en situasjon man faktisk kan gjøre noe med. Det er ikke bare blind trass, det er en skuffelse her som barnet ikke klarer å uttrykke. Det tankesettet skulle jeg gjerne hatt i bakhodet da mine egne barn var i denne karakteristiske tiden i livet.
Montgomery minner oss også på at det ikke er barna, men vi voksne med fullt utviklede hjerner og mange års livserfaring, som må styre denne prosessen. Barna har ikke har fullt utviklede hjerner, men veldig store forventninger og et begrenset vokabular til å beskrive følelsene sine.
Ofte vet de kanskje ikke helt hva de føler en gang, og de har i hvert fall ikke ordene til å forklare følelsene med.
Tenk selv hvis 99% av ordforrådet ditt plutselig ble byttet ut med ”Nei!”. Det sier seg selv at det fort kunne ført til misforståelser, problemer og frustrasjon.
Slike utfordringer lever de små småttisene med, og det er faktisk opp til oss voksne å identifisere og håndtere. Lett i teorien, men vanskelig i praksis. Derfor synes jeg det var så fint å lese saken og høre intervjuet med Montgomery, for en liten påminner i hverdagen.
Husk at det er vi som er foreldre.
Og for å hente frem litt lærdom fra et COS-kurs Christina og jeg var på for noen år siden:
Vær større, sterkere, klokere og god.
Når mulig: Følg barnets behov.
Når nødvendig: Ta ledelsen.
Les hele saken: ”Trass-tabbe kan ødelegge forholdet til barnet ditt”
Ja det høres veldig kjent ut, haha. Små barnstiden er ingen spøk, men det blir heldigvis bedre 🙂
Jeg liker egentlig ikke ordet “trassalder”. Voksnes navn på en normal del av et barns utvikling, og man bør ikke se på det med riktig gamle dagers øyne…den gang barn skulle være stille, lydige og faktisk ble ganske kuet. Ulydighet og såkalt trass medførte straff.
Helt enig! Tidligere har jeg tenkt at trass er trass, men det er jo så uproduktivt! Det gjør bare at man avskriver barnas oppførsel som noe negativt, når det egentlig er en periode man burde behandle med den største respekt. De er ikke ulydige, de er i utvikling 😊
Jeg er enig. Det bør ikke hete trassalder. For de gjør det jo ikke for å være utspekulerte, men allikevel oppleves det som om de bare motsier deg, uansett hva man gjør eller sier. Høres teoretisk fornuftig ut, men når man står midt i det så funker ikke dette i det hele tatt..😩 Jeg håper noen får det til, jeg får det ikke til😏 Hilsen førstegangsmamma til 3 åring..
Kan trøste deg med at jeg feilet mye i denne perioden selv, hehe. Men derfor tenker jeg det er fint å tenke at det er noe mer enn bare trass. Det er grunner til oppførselen, selv om det til tider virkelig ikke føles sånn 😅
Enig med spennende lesning. Jeg jobber med 1 og 2 åringer, og vi står i dette store deler av dagen. Jeg synes trassalder er et utdatert begrep. Vet at helsesøstere bruker nå selvstendighetsalder som begrep istedenfor, og synes det rommer mye av perioden. Barnet verbaliserer egne ønsker, forventninger og behov – men “nei” er også begrep for å finne ut av hvor grensene til andre barn og voksne går, de leser kroppsspråket og lærer å forstå følelsene til andre. Og hvorfor må vi voksne egentlig bestemme det som ikke trengs å bestemmes? Det er jo ofte fordi vi selv også har en forventning om hva og hvordan noe skal skje.
Ha en fin dag!
Takk! Det var en kjempefin påminnelse akkurat nå når vi står midt oppi det med begge bena selv! 🙂
Jeg begynner hver dag med å minne meg selv på at “husk at han har masse følelser og vil utvikle selvstendighet, men greier ikke å sette ord på det”