Så der sto jeg, midt i butikken, midt i rushen. Folk overalt og jeg med en handleliste lang som et regnskapsår. Iblant føler jeg for å gå med musikk på ørene når jeg handler, og dette var en sånn dag.

Store øreklokker som pumper musikk inn i øretrompeten, mens epler og pærer finner seg et nytt hjem i handlekurven.

Men når det går mot helg og musikken pumper og man kjenner livsgleden sprette, er det rett å bli overivrig. I hvert fall når man går rundt i sin egen lille verden, sitt helt eget diskotek.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Plutselig møtte jeg et blikk. Fra der jeg sto ved gulrøttene, så jeg over agurkene, forbi salamistativet og midt mellom isdisken og bladhylla. Rett inn i øynene på en dame som stirret rett på meg.

Og det var da jeg frøys til is. Holdt pusten, holdt blikket og sto som en statue. Som om en giftig slange hadde sneket seg innpå meg.

Hadde jeg sunget?

Hadde jeg danset??

Verden var plutselig borte og alt jeg så var tomhet rundt det stirrende blikket, akkompagnert av lyden fra ørene. ABBA. Faen også. Jeg elsker jo ABBA, sånn litt i hemmelighet, så kan kroppen ha tatt overhånd når jeg ikke fulgte med?

Var det derfor hun stirret? Hadde jeg svinset rundt som en fyldig ballerina? Hadde jeg sunget som en forkjølet katt? Jeg fikk panikk. Og i et intenst øyeblikk av «fight or flight» frøys jeg til is.

Mens kroppen prøvde å komme opp med en plan og den paniske angsten skylte innover meg som bølger på en strand, klarte jeg ikke gjøre annet enn å stå stille som en statue og stirre tilbake. Med steinansikt og sammenbitte tenner som fikk kjevemusklene til å stå som en spent bue.

Så plutselig løp damen videre. Brøt stirrekonkurransen med et blikk av forferdelse, og svinset mot kassa.

Og det var da det slo meg: Den stakkars dama hadde sikkert bare sett i min retning, men i det blikkene våre møttes, så hun rett inn i fjeset til en psykopat.

En mann som umiddelbart frøys til is midt mellom gulrøtter og avocado, og som med øynene prøvde å brenne et hull i sjelen hennes. Ikke et hint av et smil, ikke et lite blunk, ingenting. Bare stein og is.

Lite visste hun at det bare var panikk. Som et rådyr midt på veien som stirrer inn i frontlysene på en bil.

Så til deg, kjære dame jeg møtte på Rema nå i helgen: Jeg var ikke sur, forbannet, irritert eller gal – bare livredd for at jeg hadde danset og sunget litt for høyt til Dancing Queen 😆😅