De hadde kjent det i flere dager, begge to.
De lange blikkene, det skjulte smilet, den forbudte gleden.
Det gikk noen uker da de begge gikk og tenkte på det. Passer seg jo fryktelig dårlig på en arbeidsplass, spesielt nå om dagen, men kjemien lot seg ikke stoppe.
Begge følte et presserende behov for naken hud mot hud. Bare to mennesker tett inntil hverandre og ingenting annet. Det lå kroppskontakt i luften.
Og i går, etter mange timer i konstant venting på det uunngåelige, skjedde det.
Vi var alene på lageret da det skjedde. Jeg liker å tro at det var tilfeldig, men jeg lurer ingen. Vi visste begge at dagen ville komme. Kanskje var det også bare universet som førte oss sammen.
Opptakten til vårt forbudte lille øyeblikk var som en buktende slange som sakte men sikkert kveiler seg rundt byttet, men anslaget var kontant som bittet.
Hun strakk seg etter en teip-dispenser, jeg strakk meg etter en penn. Og boom, der var det. Overarm traff underarm og våre kropper møttes.
– “KROPPSKONTAKT!!” brølte vi høyt, synkront og panisk, før spruten sto i taket fra to flasker antibac som ble tømt i rekordfart.
Det ble ikke noen langdryg formiddag med frokost på sengen, sigaretter og fransk jazz, men da vi var ute av transen og antibacen hadde tørket fra hender, gulv og klær, var vi begge enige om at det var verdt det.
7 uker uten menneskelig kontakt gjør noe med deg.
Hilsen,
Underernært klemmer på 8-ende uka 😅🙈
