Det rare med denne nye hverdagen som har satt livene våre på pause, er at den har fått oss alle, ubevisst eller ikke, til å innse en veldig uventet ting.

Vi elsker hverdagen vi trodde vi var lei. Hverdagen vi alltid klager over og ønsker å ta en pause fra. Kjøre og hente til aktiviteter, kjøpe nye sko til barna (igjen!) på et fullstappet senter, stå i kø på butikken.

Men hverdagen er jo også mye mer enn bare det. Det er også å møte venner etter jobben, ta en økt på treningssenteret, fiffe svissen hos frisøren og dra på konsert med et band du elsker. Eller disse tingene som plutselig er borte nå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og vi innser først nå hvor mye vi savner hverdagene. Alle disse tingene vi trodde vi var lei. Alle rutinene som går som en klokke. Lite visste vi at det var selve livet.

Men det kommer en dag, bare vent. Kanskje ikke i morgen, men kanskje rundt neste sving. Da man kan gi naboen en klem igjen. Møte venner på en fullstappet kafé og spise et gigantisk skolebrød som betjeningen har tatt på. Og det er greit. Det fint. Det er perfekt.

Og jeg tenker at det perspektivet på livet smaker ganske fint akkurat nå. Når man sitter inne og glor ut på livet som en katt i en boligblokk på en regnværsdag. Sitter og savner og gleder seg til dørene åpnes.

De tingene vi tok for gitt, tenk så fint å kunne glede seg til å vende tilbake til normalen. Tenk å kunne sitte på en gressplen blant hundrevis av folk og bare kose seg. Pølser på grillen og sol i fleisen. Ingen ettervekst så langt øyet kan se.

Jeg kan også ta meg i å savne dugnadsvakter i hallen. Stå ved vaffelpressa og høre feststemt småprat fra hundrevis av barn og foreldre. Også savner jeg klemmer. Så til de grader at når bommen går opp, kommer jeg til å klemme alt fra politihester til kemneren.

Kanskje ikke i morgen, men dagen etter det. Da kommer hverdagen vi trodde vi var lei og jeg gleder meg så veldig til å hilse den varmt velkommen.

/ ❤️