8 år føles så lenge.

8 år føles så kort.

Det rare med 8 år er at før det, husker jeg ingenting. Som om jeg selv ble født den dagen. Alt jeg mente, alt jeg stod for, alt jeg trodde jeg var – alt falt den dagen. Dagen du ble født.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvilken lysbryter du var i livet. Natt ble dag på sekundet. Alle mine sannheter, snudd på hodet og ut av vinduet.

Jeg trodde jeg hatet barn, viste seg at jeg bare var litt redd for barn. Skjønte ikke barn, forstod ikke barn. Men du tok meg i hånda og ledet meg gjennom det.

I starten synes jeg det var litt vanskelig. Jeg husker enda hvordan jeg angrep de første bleiene med munnbind, hansker og heavy metal på full guffe. Du kan ikke ha skjønt stort. Ingen fare, det gjorde ikke jeg heller.

Jeg var bare så redd for å feile, redd for at jeg ikke var bra nok som far. Men sakte men sikkert gikk det opp for meg at du ikke var ute etter å bite av meg hodet. Du var bare et barn, et bittelite barn som trengte litt opplæring i verden. Og det kunne jeg gjøre.

Gradvis ble jeg mindre redd for deg og sluttet å holde deg som en løvtynn vase.

Gradvis innså jeg at du var lykkelig i armene til mamma og pappa, og jeg var frelst for alltid.

8 år.

Det høres så lite ut. I historisk perspektiv er det kanskje det, men for meg er det hele mitt liv som pappa. Hele mitt liv som meg.

Du vil nok aldri helt forstå hvor mye du betyr for meg, helt til du en vakker dag får barn selv.

Når du plutselig en dag sitter der selv, med poser under øynene og ammetåke i hodet, og du vet ikke opp eller ned på noen ting lenger og du skjønner ikke hvem du er eller hva verden er, og du får nesten litt panikk frem til du ser ned i øynene til den lille babyen som ligger på fanget ditt, og du innser..

Oj.

Det der.

Det er alt.

/ Gratulerer med dagen, gutten min 🥳❤️