I dag tok vi en tur til Stavern for å se hva som rører seg i en av Norges vakreste sommerbyer på vinterstid. Viste seg å ikke være stort, men akkurat nok 🙂
For det er fint med sommerlykke fra sommergjester og to tonn soft-is per kvadratmeter, men man skal ikke kimse av litt mollstemt vintertempo heller. En liten by bare for seg selv og muligheten til å se på ting man kanskje ellers ville oversett.
Barna ville nok foretrukket is i kjeks i 25 pluss og jeg må nesten gi dem rett i det. Et par blå og vind rett inn fra havet inviterer ikke akkurat til de lengste utfluktene, men så ble det en fin liten tur for det. Vi fikk sneket oss innom et kunstgalleri for å kjøpe noen julegaver, hilst på en svane og spist på Smak, som med nydelig tapas og lun stemning, sendte smaksløkene rett på sjelereise til varme, spanske strender.
Men sånn utover det, ganske kaldt og stille. Ikke optimale forhold for et dypp i havet, men ganske perfekt for en liten utflukt med barn og besteforeldre 🙂
Velkomstkomité.
Tre generasjoner på spankulering mens mamma trener overarmer 😉
Larvikinger er fine folk altså, men de er helt håpløse når det kommer til hvordan man skal bruke en båt.
Fint med en mormor som har et 78 meter langt skjerf til låns når det blir litt kaldt.
Fått på seg juleslipset 🙂
Kunst på en søndag. Det er røddig.
Og luft. Og vann. Men sånn bortsett fra det: Fint sitat 🙂
Og han bare: Øy, har du kjøpt siste nummer av =Stavern?
“Hakke kontanter du liksom..”
Pønt.
Tapas og førjulshygge på Smak 🙂
En ensom sjørøver på vei hjem fra tokt.
Og et massivt juletre som levner liten tvil om at julen har kommet til Stavern 🙂
/ God ny uke til sommergjester, fastboende og de resterende 99,87% av landets befolkning 🙂
Julemusikk i bakgrunnen, kanskje litt gløgg i glasset, lukten av jul og familiekos på høyt nivå. Å lage godsaker med familien må være noe av det aller beste med julen. En marsipangris her, en kakemann der. Men pepperkakehus, det henger høyt.
For man må jo ha et selvbygd minihus stående i stua som fyller resten av huset med stolthet. Til nå har vi alltid laget det tradisjonelle pepperkakehuset, basert på egne øyemål eller butikkjøpte maler.
Men stikk i strid med min egen fars årlige mesterverk, har jeg liksom aldri fått helt dreisen på det. Det blir skjevt og rart, det blir brent eller understekt. Dessuten hater jeg knekk. Hvem i all verden fant ut at det var en god idé å blande brent sukker med godteri? Det er livsfarlig å jobbe med og smaker som godt brukte vinterdekk.
Derfor var jeg veldig klar for å prøve noe nytt i år, og hva bedre enn å lage et hus av det aller beste som finnes? Melkesjokolade!
Byggherren følger med i kulissene.
Asså… <3
For smaken av Freia melkesjokolade er som kjent smaken av harmonisk englesang. Og bare tanken på å sette sammen et hus av sjokoladeplater, får tennene til å løpe i vann. Det føltes først som juks å skulle snike seg unna den klønete prosessen det er å sette opp et pepperkakehus. Ingen kjevling eller steking, bare å sette i gang med det morsomste; montering og dekorering 😉
Men det viser seg at et sjokoladehus er overraskende utfordrende likevel. For sjokolade er ikke en veldig takknemlig råvare å jobbe med. Den smelter, den knekker og så går det med så utrolig mye til svinn.. 😉
Men fy søren så moro!
Lillesnupp setter seg inn i oppskriften.
10 tommeltotter i arbeid 😉
Dekoreringsansvarlig legger siste hånd på verket.
Dette trenger du:
– 5 plater Freia Melkesjokolade (à 200 gram)
– 1 pose Freia Non Stop
– 1 eske Freia Melkehjerter
Til glasur:
– 1 eggehvite
– 5-6 dl melis
– ½ sitron/sitronsaft
VINN TUR FOR 4 TIL FREIALAND!
Hvis du også har lyst til å prøve deg på å lage et sjokoladehus, kan du vinne en tur for 4 til FreiaLand! Del et bilde av ditt sjokoladehus på Instagram, tagg @freia_norge og bruk hashtag #freiasjokoladehus, så er du med i trekning 🙂
Ha det moro, bygg i vei og lykke til!
Ikke perfekt, men akkurat sånn det skal være når man bygger med barn (og 10 tommeltotter) 😀
Samme debatten år etter år. Hva er best: Ribbe eller pinnekjøtt?
For man må liksom velge én. Og spør du meg, finnes det bare to verdige kandidater for å bære kongekronen for julemat: Ribbe og pinnekjøtt. Den store ribbebiten med sprø svor og saftig kjøtt, mot de dampede ribbene så salte at de kan tørke ut saltvann.
Noen vil kanskje si at kokt torsk og lutefisk fortjener en plass i finalen, men ikke jeg. Fisk er ok det altså, men burde på ingen måte forveksles med jul. Den svenske juleskinka likeså. Vi har hatt svensk juleskinke på bordet på juleaften i alle år, men for meg blir det liksom bare en veldig stor bit med pålegg.
Som etterlater oss med ribbe og pinnekjøtt. Født og oppvokst i Oslo og omegn kommer jeg fra et område tungt befestet med ribbetradisjoner. Pinnekjøtt har jeg sant å si bare blitt servert av min ene tante fra Vestlandet én gang hver jul. Hvert år fra ung alder, men jeg smakte aldri på det.
Og sånn ville det kanskje alltid forblitt, hadde det ikke vært for min eks-svigermor. For det var hun som først serverte meg pinnekjøtt en julaften for mange år siden. Og det skulle bli starten på en gryende forelskelse som bare vokste og vokste for hvert år. Ikke til daværende svigermor altså, men til pinnekjøttet.
Og nå er jeg hodestups. En av mine nye favoritt-tradisjoner i jula er faktisk årets første pinnekjøtt.
Den første gangen jeg kan stå i butikken og velge fritt blant de beste bitene. Vanne de ut et døgns tid, gå og glede seg, legge bjørkepinner i bunnen av gryta, dampe de noen timer, høre på julemusikk, kjenne lukten spre seg og selvfølgelig lage verdens beste tilbehør: Kålrabistappe. Også denne så salt at den kan få en sjørøver til å gråte.
Og det skjedde i dag. Og det var magisk. Så etter i dag er i hvert fall ikke jeg lenger i tvil: Pinnekjøtt. Hadde noen funnet opp et pinnekjøtt med sprø svor, kunne jeg absolutt vært interessert, men frem til da: Pinnekjøtt. Alltid pinnekjøtt 😀
I går skjedde det noe veldig rart. Jeg gikk bort til en dame med store pupper og spurte rett ut. Svaret overrasket meg skikkelig!
Dette innlegget er en ønskereprise til glede for nye lesere og gamle kjennere 😀
Jeg er egentlig ikke en sånn fyr, men i går klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kom inn i en butikk og med en gang jeg satt skotuppen innenfor døra, la jeg merke til damen som jobbet der. Hun var relativt pen og hadde store pupper. Altså, virkelig.
Jeg hadde egentlig tenkt til å bare tasse rundt og titte litt for meg selv, men et eller annet i meg gjorde at jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før. Istedenfor å bare valse rundt i mine egne tanker og tenke mitt, gikk jeg heller bare bort til henne og spurte rett ut:
– Unnskyld meg at jeg spør altså, men… Er de ekte eller fake?
Det rare var at hun virket ikke overrasket i det hele tatt, bare smilte lurt og kontret raskt:
– Hah! Det er det faktisk mange som spør meg om. Du er sikkert den femte bare i dag!
– Hæ? Jøss. Jeg trodde kanskje bare det var meg jeg, for jeg tenkte kanskje det var litt rart å spørre om.
– Hehe, nei da, jeg får det spørsmålet hele tiden, tro meg.
Jeg pustet lettet ut.
– Så bra, følte meg litt idiot et sekund der. Det er liksom bare… Ja, hvis jeg kan si det rett ut; Jeg vet jo at de sikkert er fake, de ser bare så utrolig ekte ut!
– Ja, ikke sant?
– Også så store!
– Ja, man kan jo få de i alle slags størrelser da, men jeg liker jo at det er litt fylde på dem jeg da.
– Helt enig! Hvis man først skal ta steget, kan man jo like gjerne kline til med noen skikkelig tretopper.
– Nemlig, de er jo ikke akkurat gratis og det er noe man gjør bare én gang i livet uansett.
– Enig, lurt å gå for litt størrelse. Men seriøst, selv når jeg står helt nærme klarer jeg ikke å se at de ikke er ekte. Det er jo helt rått!
– Hehe, ja jeg ser dem jo hver eneste dag, men likevel synes jeg det er ganske fascinerende selv faktisk.
– Det var godt å høre, for jeg har egentlig alltid synes det ser litt billig ut for å være ærlig.
– Billig?
– Ja eller… du ser liksom at det bare er plast på mils avstand, men nå måtte jeg liksom komme helt innpå før jeg kunne se det.
– Igjen altså, du er ikke den første. Jeg har hatt mange innom i dag som bare har stått og stirret uten å tørre å spørre. Egentlig ganske komisk, men jeg vet jo hva de tenker.
– Hehe, ja. Men du.. kan jeg… eller altså… det er kanskje litt rart å spørre, men kan jeg ta på dem? Bare kjenne om de føles ekte liksom?
– Ja ja, selvfølgelig! Bare ta så mye du vil.
Jeg stryker hånda mi forsiktig forbi, knar litt og lukker øynene for å prøve å se for meg ekte vare. Jeg kjenner ingen forskjell.
– Wow! Det føles til og med ekte jo!
– Jepp!
– Nei dæven, det var overraskende. Også jeg som alltid har vært sånn en motstander og ment at det bare er noe drit.
– Ja nei det er utrolig hvor langt de har kommet. Man kan få dem i alle slags størrelser, former og fasonger, men det skal sies, du får jo det du betaler for da.
– Det er sant, men likevel kjenner jeg at jeg liksom ikke er heeeelt der.
– Jeg tenkte faktisk akkurat det samme, men etter at jeg slo til i fjor har jeg ikke angret et sekund.
– Men lukta da?
– Ja, den mister man jo. Men så slipper man veldig mye annet da. De er mer allergivennlig og dessuten drysser de ikke. Og i de ekte sitter det ofte små dyr og insekter også.
– Aah, det har jeg ikke tenkt på!
– Nei, der kan du se.
– Hmmm… Vet du, jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg er solgt. Vi går for fake!
Meningene om når man skal sette opp og pynte juletreet er delte og mange. En vanlig oppfatning ser ut til å være 23. desember. Selv synes jeg det er helt hårreisende. Juletreet er jo noe av det aller triveligste ved julen og jeg kan ikke få det opp fort nok.
Christina og jeg har gått mange runder tidligere år på når vi mener treet skal opp. 01. desember blir for tidlig, lille julaften blir altfor sent. Derfor har vi landet på en helt perfekt dag, midt i suppa: Luciadagen, 13. desember.
Ikke bare elsker jeg Lucia på grunn av fantastiske minner fra barndommen, men det gir oss også en ekstra, fast tradisjon å glede oss til midt i førjulstiden. Ikke så tidlig at det vannes ut helt (slik som julemarsipan i oktober), men heller ikke så sent at man ikke rekker å glede seg over det. For noe av det koseligste med julen er jo å tasse ned trappen om morgenen og bli møtt av glinsende lys og pynt fra juletreet.
Men med små barn i hus går jo ting sjeldent helt etter planen, så i år kom treet opp allerede tidligere denne uka og pyntingen begynte i dag. 07. desember, det må jo være en slags rekord. Det føles litt i overkant tidlig, men det er helt greit for meg, for det gir oss jo faktisk hele to og en halv uke på å nyte den lystige grana i hjørnet 🙂
Lov å jukse til seg litt høyde for de minste tottene 🙂
Julepyntansvarlig følger nøye med fra sidelinjen.
.. før han gikk på en smell og endte opp som pynt selv.
Pappa har vært tidlig ute med å få opp den svarte nissen, nedarvet julepynt fra farmor og farfar <3
Men spesielt pen er han jo ikke da x-)
Viser seg at lillesnupp tenker praktisk og helst henger all pynten på ett sted 😀
Et par julekuler.
Og høyt i toppen den bla-hanke stjerne 🙂
Når pynter du treet? Legg gjerne igjen en kommentar 🙂
Det begynte som en spøk for mange år siden. For da jeg først hørte sangen, måtte jeg le. Hva er dette for noe?
Det hørtes ut som en samling nedsnødde pensjonister som satt og skramlet på Bøndenes Hus i et eller annet bortgjemt bygdesamfunn. Typisk en låt man forbinder med besteforeldregenerasjonen. Eller eldre.
Salhuskvintetten? Da ska´ bli andre boller når papen kjem heim..? Det kan vel ikke være noen som hører på det greiene her?
Det var det rareste jeg hadde hørt. Såpass rart at det var fascinerende. Så jeg hørte på den igjen. På tull, selvfølgelig.
Og så igjen. Et par ganger til. Men så skjedde det som ikke skulle skje: Jeg begynte å like den. Virkelig. Og plutselig var den blitt min hemmelige lille guilty pleasure i julen. Og jeg voktet den som en skatt, for jeg visste at ingen andre ville forstå. De ville bare le av meg.
Men jeg introduserte den for familien, og det var akkurat det som skjedde. Jeg ble uglesett og fordømt, og det var like før jeg mistet min plass i arverekka. Spesielt mine to eldre brødre gjorde et stort poeng av at jeg måtte være født med ører som ikke fungerte spesielt bra.
Men så gikk det en jul. Det gikk to. Og nå liker de den også. Den første julemeldingen jeg fikk fra eldstebror i år var nettopp det: Juleverksted med gløgg og Papen på øret, magisk.
Og jeg vet ikke om jeg er stolt eller gremmes, men det som startet som en merkelig kuriosa, har nå blitt en fast juletradisjon. Den rareste julesangen jeg har hørt. Men det er noe erkenorsk og koselig over hele ensemblet, og som pappa blir man jo selvfølgelig litt myk av strofer om at det skal bli andre boller når pappa kommer hjem til jul. Eller papen, om du vil.
Og Christina? Hun forsto selvfølgelig ingenting i starten. Dette var det rareste hun hadde hørt. Nei, dette var nok ikke noe for henne.
Men så gikk det en jul. Det gikk to. Det gikk tre. Og nå elsker hun den, hun også 😀
Det er faktisk helt riktig, for det var nøyaktig det jeg følte da vi hadde båt. Det var jo egentlig min båt, men etter hvert føltes det mer som at båten eide meg. Lå og gnagde på samvittigheten hele tiden.
Sånn har jeg det også med ting som bare tar opp plass. Hjelper ikke at det ligger i en boks på loftet, for det ligger der oppe og gnager på hjernebarken. Derfor ble jeg ekstremt glad da Christina i dag sa at en venninne av henne skulle komme innom for å hente litt babyting. Det gnistret i øynene mine. Sa du.. babyting?
Fra å ligge som en katt på sofaen, bykset jeg til som en fjellgeit og løp opp. Dro ut bokser og begynte å sortere. Klær, leker, seter – let´s go! Brått var hele det ene kryploftet endevendt og poser fylt opp. Og mens Christina så en annen vei, fylte jeg opp min egen pose med ting til kast som gikk rett i garasjen 😉
Øy, kom igjen a. Jeg har fortsatt noen gode år igjen.
Men så skjedde det som ikke skulle skje. Midt mellom en gammel xylofon og en utslitt bamse, fant jeg noe som traff meg midt i gørra. En leke jeg husker så altfor godt. Minnene kom krypende på og plutselig var man tilbake i det fineste av babytiden.
Da et lite smil kunne varme en hel dag, og barna luktet som karamell. Og da ble det plutselig litt vanskelig å kaste ting likevel. Ting kom ut av kastesekken, tempoet gikk ned og veldig mye mer gikk tilbake der det kom fra.
Heldigvis fikk mange fine barneting et nytt hjem i dag likevel, men fy søren så tøft det kan være å kvitte seg med babyting når følelsene tar overhånd og man plutselig blir myk som lunken karamellpudding 😉
I dag skjedde det noe moro. Vi er på tredje uka med syke barn og jeg følte litt for å klage til en kompis som ikke har barn. Så jeg fortalte litt om hvordan det er å ha syke barn i hus.
Om det å bråvåkne midt på natten av barn som kaster opp. Eller som vekker deg hvert femte minutt med massive hostekuler. Og så skal man fungere som hjelpepleier resten av dagen når man egentlig bare har sovet 20 minutter totalt.
Og jeg merket en klar skuffelse i tonen hans da han svarte at folk er utrolig dårlige på å selge inn det å få barn.
Først tenkte jeg at jeg fikk ta selvkritikk for å være en fyr som klager for mye, men så slo det meg: Det er jo faktisk utrolig mye å klage over. Sant å si så finnes det hele 15 gode grunner til at det er litt dritt å få barn, og bare én god grunn i mot.
1. Du blir blakk
Å få barn er kjempedyrt. De skal ha mat og klær og utstyr og leker og ting. Og de skal ha masse av det! Hele tiden! Og frem til de blir 18 år er det ditt ansvar å sørge for at de får tak over hodet, mat i magen og klær på kroppen. SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) har faktisk foretatt en utregning og landet på at et barn vil koste deg ca. 1 million kroner frem til fylte 18 år. Det er ikke småsummer.
2. Du blir tjukk
Den første tiden er man mye hjemme og må lene seg tungt på raske løsninger. Og kvelder hjemme. Kosekvelder foran tv-en. Og siden kjæresten allerede har noen valpekilo å gå på etter fødselen, sympatispiser man for å komme på samme nivå. Og vips så har man tryllet frem ei litta ammepute over beltespenna.
3. Du blir sliten
Sove lenge på søndager? Bare ligge og dra seg i senga? Glem det. Her er det opp før hanen galer både helligdag og helg i mange år. Og la meg bare si det sånn: Det går ikke dritmye spennende på TV kl. 05.00 en lørdag morgen. Så sitter du og scroller gjennom Snapchat og ser videoer av festglade venner fra kvelden før og tenker i ditt stille sinn at du i hvert fall slipper å være fyllesjuk. Det er da noe. Ikke stort, men noe.
4. Du blir gal
Ref. forrige punkt. Det er lett å miste kontakt med realiteten etter en særs dårlig natt og man er på sin tredje episode med Drømmehagen. Hallusinasjoner på påberegnes. Og når først barna begynner å prate, blir man først kjempeglad, men så innser man at de heller aldri tar pause. Og noen dager, når praten har gått uavbrutt i 7 timer på rad, er det lov å begynne å føle at hjernen løsner av kraniet og renner ned i magesekken x-)
5. Du får ikke gå på do i fred
Doen er på ingen måte hellig for små barn, heller et fint sted å slå av en prat. Bimmelim, bommelom, spiller ingen rolle.
6. Du får mindre fritid
Setter man pris på fritiden sin, tid til å gjøre interessante ting som får en til å føle seg levende og som stimulerer selvrealiseringen, er nok ikke barn førstevalget. Ønsker man derimot å gi avkall på stort sett alt av fritid for å jobbe dag og natt som lakei for en kravstor sjef på rundt 60 centimeter som stort sett aldri blir fornøyd, ja nei da er barn et sikkerstikk.
7. Du får aldri sove lenge i helgene
Jeg har kanskje nevnt det før, det må bare understrekes med et eget punkt. Aldri får man sove til kl. 11 på en rolig søndag med fuglekvitter i vinduet og en verden i harmoni. Det er opp og hopp og få ting til å skje fra tidlig morgen til barna tar kvelden med støvlene på.
8. Du blir syk
Barnehagevirus er ikke til å kødde med, spesielt ikke om vinteren. Før jeg fikk barn var jeg stort sett aldri syk. Nå kan egentlig vannkokeren og teposene stå fremme hele året.. Igjen, spesielt om vinteren. Sett gjerne av perioden oktober-mars for potensiell sykdom. Winter is coming 😉
9. Du kan ikke gjøre ingenting en hel dag
Noe av det beste man kan gjøre på en rolig fridag, er å gjøre overhodet ingenting. Bare ligge i joggebuksa og se på serier fra morgen til kveld. Det funker ikke med barn. Med mindre de er syke, men da får man selvfølgelig ikke se de seriene man selv vil. Og et Game of Thrones-maraton er liksom ikke helt det samme som Peppa Gris på repeat.
10. Du får en hel verden av bekymringer
Å få barn innebærer at man blir redd og bekymret for alt. Ikke gjør ditt, ikke gjør datt. Det kan være skummelt, det kan være farlig. Du kan falle og slå deg, du kan få døra i hodet, falle i rulletrappa, skli på gulvet, ramle ned trappa etc etc. Man prøver å ikke bli overbeskyttende, men man blir det likevel. Og så er det alle bekymringene som ligger lengre frem i tid: Kjærlighetssorg, mobbing, urettferdighet, skader, plager etc etc. Hjertet får aldri ro.
11. Du får et liv som i liten grad handler om deg selv
Før jeg fikk barn, trodde jeg universet dreide seg rundt meg. Nå er jeg bare glad hvis jeg blir nevnt i rulleteksten av barnas liv. For når man får barn, handler livet plutselig veldig mye om dem, og ikke så mye om deg. Typisk sånt man ikke vil høre når man ikke har barn selv 😉
12. Du må alltid etterstrebe å være den beste versjonen av deg selv, selv når du virkelig ikke føler for det
Vi har alle dager der vi ikke er helt oss selv. Alt er bare dritt og man vil egentlig bare grave seg ned for dagen og starte på ny en annen dag. Uten barn kan man utmerket fint gjøre det, men med barn må man derimot smelle på seg et påklistret smil og fikse det. Lag mat, finn på no moro, få hjulene til å gå rundt, så kan du heller synke inn i sofaen når kvelden kommer. Men frem til da må man bite tenna sammen, legge seg selv til side og fikse det.
13. Du blir hjernevasket
Nevnte jeg Drømmehagen kl. 05 om morgenen? Ikke bare det, men man bruker så mye tid sammen med barna og tenker på barneting at sakte men sikkert så blir man litt 5-åring i hjernen. Plutselig sitter man og snakker om Fantorangen med vennene sine, eller drar igang en høylytt diskusjon på en fest om hvilke bleiemerker som er best.
14. Du får ikke lov til å eie fine ting
Vi har for lengst gitt opp å eie noe som helst fint eller kostbart frem til barna når tenårene. Kjøper vi et fint teppe eller en dyr sofa nå, er det yoghurtflekker og saft på dem før vi rekker å komme hjem fra butikken. Det har vi lært på den harde måten 😉
15. Du blir super-uinteressant
Hver gang jeg møter en interessant person som kan sitte i 10 minutter og snakke om hvordan de liker å bruke fritiden sin på sære ting som å brenne sine egne kaffebønner, spille i et impro-jazzband som spiller på verktøy eller drive med en utdødd form for bengalsk fot-keramikk, spør jeg alltid hvor mange barn de har. Svaret er alltid det samme. Ingen barn. For det er lett å dyrke rare interesser når du har tid, behov og overskdud til selvrealisering.
Det behovet blir merkelig nok satt litt på sidelinjen den dagen man forlater sykehuset med en liten kladd i armene. Brått er man langt mer interessert i å lage sin egen barnemat eller komme opp med en helt ny barnesang. Ting som på ingen måte høres like kult ut på fest 😉
Sant å si er det bare én ting som gjør opp for alle disse 15 grunnene imot. Én stusselig ting mot 15 hardtslående motargumenter. Men den ene tingen er ikke så lett å slå.
En kjærlighet så sterk at den vanskelig kan forklares med ord. En mening med livet så sterk at du ikke trenger å forstå den selv for at kroppen forstår den. En brikke som faller på plass. Et ekstra rom i hjertet.
Kjærlighet.
Og jeg vet at det høres ut som en utrolig dårlig byttehandel, men tro meg: Det er verdt det. 15 grunner og 1 million kroner mot én. Det er verdt det <3
Endelig går det mot jul! Jo da, det er kanskje litt tidlig å begynne å ringe med bjellene, men allerede nå lukter det bakst og granbar i minst et par hundre av de tusen hjem. Så også i dette!
Denne uka har vi dratt frem eskene med julepynt og begynt å forberede oss på årets desidert beste høytid. For det er ingen hemmelighet at jeg ELSKER julen, og da må det pyntes. Og bakes!
Der er vi for første gang langt foran skjema og kan allerede nå skryte av å ha én sort i boks!
Kakemenn! Både tradisjonelle varianter og…
… litt mer nytenkende x-)
For ikke lenge siden ble jeg nemlig spurt om jeg ville være med å lage reklamefilm sammen med Melange, for deres nye produkt “Melange sticks”. Oppdraget gikk ut på å lage Kakemenn sammen med barna, og jeg tenkte: Julekaker og julekos med julemusikk og julebarn? Oh. Yes!
Til bakingen brukte vi altså nyheten Melange sticks, som er like enkelt som det er genialt. For når man baker trenger man ofte runde tall, slik som 100 gram, 200 gram etc. Derfor har Melange delt opp margarinpakken i fire praktiske sticks, som alle veier 100 gram.
Hver margarinpinne har selvfølgelig også en strek for hvert 25. gram, slik at de blir enda enklere i bruk. Praktisk, enkelt og genialt 🙂
Så med sticksene parat, gikk vi til verks!
Deigen ble satt mens barna var i barnehagen, så kom de hjem til pynting og dekket bord. Filmteamet hadde selvfølgelig et par overraskelser på lur, så pyntingen med barna ble IKKE sånn jeg hadde sett for meg, men herregud så moro 🙂
Se video her:
Så hvis du også er klar for å begynne å bake til jul: Sjekk ut Melange sticks! 🙂
Litt lav på inspirasjon? Deilige oppskrifter på kaker og julesnop finner du her –> “Det blir ikke jul uten..”
Tenk at det er 2 år siden den lille bleiesnuppa gikk bort til karaokebjørnen på vaklete, ustødige stylter for å dra av en låt.
Jeg trodde selvfølgelig hun ville nynne en søt liten jentelåt. Kanskje Lisa gikk til skogen, Alle fugler eller Bake bake søte.
Men neida, viste seg at hun heller gikk for satansik heavy metal og hørtes mer ut som en aspirerende vokalist for Satyricon eller Dimmu Borgir x-)
Hadde jeg visst da hvordan hun er nå, så hadde jeg selvfølgelig ikke blitt overrasket. For lillesnupp er tøff som jern.
Jeg kan ikke ligge to sekunder på gulvet, uten at hun tror det er en åpen invitasjon til å lekeslåss og kommer løpende. Føttene stamper som elefanter i panisk galopp, før hun kommer flyvende gjennom luften og treffer meg i mellomgulvet med full kraft.
Og hvis hun skulle falle og slå seg så er ikke det noen krise heller, for hun børster av seg alt fra blåmerker til skrubbsår. Også jeg som tenkte at det hørtes koselig ut å få en datter for å få en søt liten tulle man kan dulle med. Viser seg at vi har fått en liten jentebjørn <3
