Jeg elsket eventyr da jeg var yngre og ønsker selvfølgelig å videreføre den samme gleden og nysgjerrigheten til mine egne barn.

For det er noe mystisk og magisk over eventyr. Fantastiske fortellinger med tusser og troll.

Nå er det altfor lenge siden sist vi leste eventyr, og derfor fant jeg i kveld frem en tykk eventyrbok og gledet meg stort til å lese med overdreven innlevelse.

Vi hopper rett til “Askeladden som kappåt med trollet”. Som jo selvfølgelig ikke ender utelukkende positivt for trollet…

Boken bruker et ganske gammeldags språk og da trollet til slutt blir lurt til å skjære opp sin egen mage, forklares det som at “han satte livet til”.

– Hva betyr det? spør 6-åringen.

– Nei, altså.. at han døde, svarer jeg.

– Døde han? spør 6-åringen, lettere sjokkert.

– Ja, han gjorde visst det. For Askeladden lurte ham til å skjære opp magen sin, serru.

Men da kvekker 6-åringen til:

– Men hei, hva med sykehuset?!

– Hva da?

– Du sa jo at de skjærer opp magen når de må ta ut babyer av magen med sånn..

– Keisersnitt?

– Ja! Keisersnitt!

– Jommen.. øh.. asså.. ja.

Og så ramlet jeg ut i et langt og håpløst usammenhengende sammensurium av leger og smertestillende, bedøvelse og troll som verken har utstyr eller kompetanse til å sy igjen seg selv.

Men alt jeg egentlig klarte å tenke på var at jeg må ha hørt det eventyret 100 ganger før, men aldri i verden om jeg noensinne ville klart å trekke parallellen mellom kapp-eting og keisersnitt.

Og det fikk meg nok en gang til å innse at det surrer store tanker rundt i små hoder, og det er så herlig når man er der for å oppleve det 🙂