Du og jeg på senga, og vi leser om verdensrommet.

Naboplaneter og stjerner som eksploderer.

Sorte hull og melkeveien, galakser langt langt borte.

Størrelser så vanvittige at de slår krøll på hjernen.

Det du først tror er stort, viser seg å være bitte bitte lite.

Jeg trodde jorda var stor.

Det går 1 million jordkloder inni solen.

Jeg trodde solen var stor.

Det finnes stjerner som er 1 milliard ganger større enn vår sol.

1 milliard ganger større…

Da takker hjernen for seg.
 

Men det betyr jo ingenting. Jeg har all meningen jeg trenger her. Akkurat her og nå.

Ikke 10 millioner år tilbake i tid, ikke 650 lysår unna. Akkurat her. Varm, god og bare min. Med myke tottelotter som stikker opp fra under dyna og et trøtt smil som gnikker seg tett inntil meg.

Til vanlig blir jeg uvel av å tenke på det enorme verdensrommet og hvor bittesmå vi er oppi alt det store og ukjente, men dette er verken stort eller ukjent. Det er nært, nå og ekte. Og det er alt som betyr noe.

Sorte hull og supernovaer kan ikke skade oss nå, vi vil ha dette øyeblikket for alltid.

Licensed from: cobalt / yayimages.com