Det skal ikke skje, jeg vet jo det, men likevel så skjedde det. Og jeg beklager.

For plutselig satt jeg der. I bilen, utenfor butikken og da var det for sent.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Men du skjønner, vi pusser opp for tiden og tenkte vi skulle være raske med middagen. Svi av en kjapp frossenpizza og ferdig med det. Tenkte liksom ikke mer over saken, før jeg satt meg i bilen og feis av sted.

Enset ikke engang hva jeg hadde på meg. Eller det faktum at jeg tidligere på dagen bare hadde kastet på meg en tilfeldig shorts og passende t-skjorte.

Og sokker.

Og…

Vel…

Crocs.

Selvfølgelig burde jeg skiftet, jeg vet jo det. Man viser seg ikke offentlig med crocs, det gjør man bare ikke. Spesielt ikke med hvite tennissokker i. Står skrevet i grunnloven, det.

Men jeg var bare så fryktelig sulten. Og det var så få biler på parkeringsplassen, så jeg tenkte at det gikk greit. Bare denne ene gangen. Men det er jo ikke greit. Ikke én gang engang.

Alternativet var å gå barbeint, og du skal vite at jeg vurderte det. Lenge. Men det er faktisk verre.

Med slitte klær og nakne tær kunne jeg fort bli tatt for en landstryker på loffen. Og er det én ting som er verre enn å bli sett i crocs, så er det å bli kastet ut av nærbutikken mens man klamrer seg til en grandiosa.

Derfor ventet jeg til kysten var klar og pilte inn. Løp mellom hyllene og unngikk alle på min vei. Holdt på å bli oppdaget av en dame på hjørnet av skalldyr og taco, men rakk å skyte beina inn bak pallen med hermetisk mais.

Den eneste jeg ikke klarte å spare, var mannen i kassa. Jeg så at du så. Og du så at jeg så at du så. Da jeg rundet siste hjørnet og og lyden av gulv mot gummi avslørte meg. Du så ned, og så så du opp.

Blikket.

Skuffelsen.

Du sa ikke noe, men jeg vet.

Og jeg beklager.

Det skal aldri skje igjen.

Med vennlig hilsen,
Verdigheten som forsvant