Det er den rareste følelsen i verden.

Våkne opp i et bekmørkt rom og skjønne absolutt ingenting. Du skjønner ikke at det er et rom engang. Du vet ikke hvem du er eller hva du er, det føles bare som at du blir født der og da.

Ingen tanker, ingen minner, bare svart og forvirring. Det grenser til panikk og rommet føles altfor lite.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men så begynner ting å demre. Du ligger i en seng, en altfor liten seng. En barneseng. Det siste du husker er at du leste i en bok og sa natta, og så går alt i svart.

Å jaha ja.

Jeg kjenner denne følelsen, jeg vet hva som har skjedd.

Pappa sovnet på sengekanten igjen.

Boka i fleisen, et snorkende barn ved sin side og kledd i en særs ukomfortabel pysj av olabukse og genser. Klamme, trange og altfor varme. Det forklarer panikken.

Jeg ser på klokken, jeg kan ikke ha sovet mer enn i 10 minutter, men det føles som en evighet. Rett og slett en evighet. Og det er så rart, for tar man seg en rask cowboystrekk på sofaen, føler man seg som 1 million dollar etterpå. Sovner man derimot i barnas seng, føler man seg som en råtten agurk. Som tror den er i verdensrommet.

Og resten av kvelden går man rundt i en slags hjernetåke som aldri letter. Og man vet at man egentlig bare burde å gå rett å legge seg, for en voksen mann skal jo ikke normalt sett slukne før åtte om kvelden.

Men det er greit hjerne, jeg tar hintet. Blir tidlig kvelden i kveld. Så er jeg kanskje ekstra klar for Shimmer & Shine i morgen tidlig x-)

Når boka begynner å se sånn ut, er man farlig nære stupet 😉
 

Fattern out.
 

/ Good fight, good night!