Jeg har mange ganger lurt på hvor familiens sterke konkurranseinstinkt kommer fra. I går fikk jeg svar 😉
For det er noe med den familien min, oss gutta i sær. Hver gang vi kommer sammen, ender det i idiotiske utfordringer. For nevner man noe som bare så vidt minner om en utfordring, vil noen umiddelbart hive seg over den. Småprat over en kaffe kan brått ende i isbading eller påmelding til maraton.
Klarer ikke jeg? Tør ikke jeg? Kan ikke jeg? Hah, challenge accepted!
Det høres kanskje barnslig ut, men med et aldersspenn fra 35-70, ser det ikke ut til at dette er noe vi kommer til å vokse av oss med alderen. Og i går kom fasit fra hvor konkurranseinstinktet springer ut fra.
Det var over en samtale i solveggen. Temaet var trening og jeg bød på egen-erfart livsvisdom: De som sier at livet er kort, har aldri stått i planken.
For alle som har prøvd Planken, altså at man står i pushups-posisjon, bare på albuene og prøver å holde kroppen oppe så lenge som mulig, vet hvor vanvittig slitsomt det er.
Fattern spurte hvor lenge jeg klarte og jeg svarte stolt at jeg ligger på halvannet til to minutter. Da svarte han kvikt og eplekjekt at han lett skulle klart 4 minutter.
– Yeah right, avfeide jeg kjapt.
– Å nei?, svarte han kontant.
Og vips så sto han der på albuer og tottelotter. Grasiøst vaiende i vinden som en palme på en tropisk strand. Eller som en farfar på vinterfjellet.
Og ja da, han sto faktisk i 4 minutter med letthet. #seigmann
/ I dag lukter det jaktstart i langrennssporet 😉
* Følg Konkurransehjerte på Facebook *
