Min japanske bestevenn

Tenk det, du har vært med meg siden 2006! En kaotisk dag i en kaotisk by. Et annet sted, et annet liv, et annet land.

 

 

For midt i hjertet av Tokyo, en by med over 15 millioner innbyggere fant jeg deg. Liggende på en hylle i en liten nipsbutikk som solgte alt fra tekokere til massasjestoler, smilende kattestatuer og munnbind, tyggis og kokekar. Også deg da, min lojale venn i over 10 år.

Min trofaste, steinharde pute <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Tenk at jeg dro deg med deg hele veien fra Japan. Jeg husker så godt den dagen jeg skulle reise. Det hadde vært en lang (laaaang) kveld med karaoke og da jeg våknet på det nedslitte herberget, visste jeg verken tid eller sted. Men jeg visste at jeg var forsinket. Så jeg måtte løpe mens alle andre sov. Sprintet gjennom en by på størrelse med halve Norge, uten å vite helt hvor eller hva jeg var. Etter et halvt år i utlandet, med en rar blanding av hjemlengsel og savn etter venner jeg akkurat hadde forlatt og antakeligvis aldri ville se igjen.

Men jeg hadde deg, og jeg var så forelsket. For i min tid i Japan hadde jeg oppdaget harde puter fylt med plastrør og jeg nektet å reise hjem uten. Så da jeg endelig fant deg, var jeg hoppende glad. Og selv nå, 10 år senere, er det helt umulig å få tak i noen av ditt slag her fra vår kalde krok i verden (med mindre man er villig til å betale 1600 kroner i frakt..).

Og for noen år det har vært. Hver gang jeg har vært sliten, trøtt og lei, har du vært der for meg. Alltid trofast og hard som en stein. Du gir ikke opp i løpet av natten og blir til en lompe slik andre puter blir, men holder stand. Du er sta, tøff og hard som stein. Og jeg elsker det.

Men tiden har vært slem med deg. Du har blitt så slitt og værbitt at jeg har måttet hjelpe deg på dine eldre dager. Men nå går det ikke lenger. Det er bare så mange striper med gaffateip jeg kan sove på, før Christina begynner å stille spørsmålstegn ved min mentale helse.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og i går var dagen da jeg måtte ut for å kjøpe din arvtaker. Det var ikke så lett og etter alle mine forsøk, endte jeg på en dritstygg julepute som jeg gruer meg til å bruke. Men noe må gjøres, kjære deg, for du lekker som en sil, og jeg har ikke sånn kjempelyst til å får 5000 små plastrør i senga.

Men dette er ikke slutten, ikke på noen måte. Jeg må bare sy litt på deg. Splitte deg opp i buken og fylle deg over i en ny pute. En face-lift om du vil. Men like fullt, et nytt trekk, en ny følelse, en ny tid. Og jeg gleder meg til å del den med deg.

Min trofaste, steinharde pute <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Watashi wa Piitaa desu, dozu yoroshiku ^_^

* Følg Putehjerte på Facebook *

Siste innlegg