Når dressen sitter som et pølseskinn

Førstkommende søndag er det duket for Se & Hørs årlige kjendisgalla, og for første gang i historien har de invitert en pappablogger. For jeg er, som tidligere nevnt, nominert til prisen for Årets Blogger 2016!

Det er selvfølgelig en vanvittig ære, men samtidig også litt kukete. For jeg har aldri vært på galla før og har ingen anelse om hvordan man verken ter seg eller kler seg for noe sånt. Men etter et raskt søk på google i dag, innså jeg at det var på høy tid med noe nytt og flott.

Problemet er bare: Jeg hater å kjøpe dress!

 

 

Sist jeg kjøpte meg en ny dress var på en strand i Thailand(..) i 2007! Den gang var jeg i mitt livs form og synes det virket fornuftig å investere i skreddersydde dresser akkurat når jeg var på mitt aller tynneste. Det var det ikke. Det var dumt.

Ingen av de to dressene har noensinne sittet godt og jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var på en staselig fest der jeg faktisk kunne puste normalt underveis.

Hvorfor gjør man alltid det? Venter til man er på sitt aller tynneste før man kjøper rådyre og åletrange klær. Så må man liksom tvinge seg til å bruke dem, for ikke pokkern om jeg kaster en så dyr og fin bukse.. 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

17. mai 2016.. 🙂

 

Enten det, eller så kjøper man en dress som er litt for trang med et fremtidig løfte til seg selv om at man skal klare å slanke seg inn i den. Men det gjør man jo ikke, og så går man der da.. Hver 17. mai, julaften, påskeaften, konfirmasjon og bryllup og føler seg som en stor pølse i en bitteliten pølsetarm for sosisser.

For det er jo alltids sånn at man venter med å kjøpe penklær til man har tatt av noen kilo og føler seg som en million dollar, men så kommer grillsesongen og kosehøsten og marsipanjula, og vipps så sitter man der som en pølse igjen. Men med kun tre dager igjen til kjendisfest og galla, måtte jeg i dag hive unnskyldninger på dør og komme meg ut for å kjøpe noe nytt og spjåkete. Skuddredd og usikker skred jeg til verks, med frua på slep.

Men akkurat mens jeg sto inne i prøverommet og prøvde en bukse som så vidt lot meg puste hvis jeg sugde inn magen helt, lagde trutmunn og sto stille som en død fisk, innså jeg en ting: Jeg kan jo bare kjøpe en dress som faktisk passer…

For jeg vet ikke hva det er med penklær, men man tenker liksom at de sitte som limt til huden. For Gud forby at man kjøper en dress som faktisk passer.. Så, klok av skade, gikk jeg opp en størrelse i både bukse og jakke og fikk en dress som, for første gang i livet, satt som et skudd!

 

 

 

Så nå gleder jeg meg for første gang på lenge til fornemt selskap og kjendisfest. For pris eller ikke pris, det skal uansett bli fint å være på en pyntet fest der jeg faktisk får puste 😉

 

/ Farvel, thailandske pølseskinn

* Følg Pølsehjerte på Facebook *

Siste innlegg