Noen ganger har man veldig lyst til å skylde på barna, mens man egentlig bare kan skylde seg selv…

Farmor og farfar på besøk, kaffe i koppen, latter i luften, stemningen er god. Vi sitter i sofaen, eller rettere sagt, de andre sitter i sofaen. Jeg jager lillesnuppa rundt på gulvet, prøver å få henne til å spise. Eller drikke. Eller bare sitte stille et eneste sekund. Sjanseløst. Den lille jenta er født med en blodtrimmet påhengsmotor som aldri går tom for bensin. Det er høyt og lavt og rundt og rundt hele dagen. Absolutt hele dagen!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

For det meste er det gøy, men noen dager kan det bli litt mye. Når far er sliten eller sulten eller bare litt drittlei. For det blir man, det må være lov å innrømme. Noen ganger vil man bare få sitte stille i noen minutter for å drikke kaffen sin i fred, uten at noen river ned alt du eier eller tar et karatespark rett i kaffekoppen.

Ofte er det for mye å be om, for hun er som en stor mark med superkrefter og på sånne dager kan man bli litt matt. Spesielt når man har gjester på besøk som man veldig gjerne skulle pratet litt med. Men den lille tuppa har maur i rompa og sitter ikke stille et sekund. Det er en av de dagene man skulle tro hun hadde sniffet sukker til frokost. Hun kaster seg rundt og er overalt hele tiden.

Jeg prøver å løfte henne opp, men hun vrir seg bare løs som en kvelerslange og løper av sted som en rev. Jeg blir litt oppgitt og irritert, sliten etter en lang dag med et tempo høyere enn jeg kan holde. Jeg begynner å tenke på hvor dette kan komme fra, for plutten var jo aldri sånn, han var alltid rolig som skjæra på tunet. Hvor kommer all denne turboenergien til lillesnuppa fra??

Og mens jeg atter igjen prøver å plukke henne opp og står der med en kampklar krokodille i hendene, ser jeg meg over skulderen og spør mot sofaen der mamma sitter og slurper på en kaffekopp:

– “Bah, hun roer seg jo aldri! Jeg skjønner ikke hvor hun har det fra?”

– “Hvor hun har det fra? Det er vel ingenting å lure på..”, humrer mamma.

– “Hæ? Hva mener du?“, spør jeg oppriktig

– “Lurer du virkelig på hvem hun har arvet dette tempoet fra?”, svarer mamma med et hint av skadefryd.

– “Du tuller nå? Seriøst, var jeg sånn her da jeg var yngre?!”

Hun ser på meg med et underlig lurt smil og svarer med en lattermild stemme som etterlater liten tvil og få ubesvarte spørsmål:

– “Peter… du var mye, mye verre.”

Opphav og arving, ikke heeelt ulikt eller? 🙂

/ Teite gener 😛

Lese mer? Sjekk ut –>  “Når virkeligheten sparker deg i balla”

* Følg Krokodillehjerte på Facebook *