Med en 3-åring i hus er et herlig lite gullkorn aldri langt unna. Og man vet aldri når det plutselig spretter frem, like uventet og moro hver gang.
Slik som i dag.
Mandag morgen og klokken er rundt åtte. I sofaen sitter plutten med beina på bordet i en bro, på gulvet ligger pappa, klar for å kravle seg gjennom den tynne kanalen under broen, mellom sofaen og bordet.
Jeg tenker først at det ikke vil gå, men jeg gir det en sjanse, blikket til plutten er altfor giret og forventningsfullt til å la sjansen passere.
I starten går det trått og kroppen jobber mot meg. Jeg føler meg som den åttende mannen i et syvmanns-telt. Som en liten baby minuttet før fødsel.
Men så henter jeg frem ferdighetene jeg lærte i militæret. Jobber systematisk og beveger kroppen del for del for å åle meg gjennom labyrinten. Sakte, men sikkert går det fremover. Rundt hjørnet, under beina, ut mot frihet.
Jeg runder hjørnet av bordet og får overkroppen under broen. Da setter jeg knærne i gulvet for å komprimere meg i en ball og som en sommerfugl-larve skyter jeg ryggen opp i en buet ark.
Og mens jeg ligger der, svett og beklemt, tettpakket som makrell i tomat, føler jeg meg vel ikke direkte grasiøs, men som en god far tross alt. Jeg tar del i leken og han er sikkert stolt av meg nå, den lille plutten, der jeg ligger med hekken i været som en bavian.
Men da kommer det fra sofaen:
– Hei!! Jeg ser rumpa di, kompis!
/ God, ugrasiøs mandag!
Liker du plutten? Stem på faren hans til Vixen Blog Awards! 🙂
–> Årets Gullpenn – Årets Blogger – Årets Bloggbusiness (Du kan stemme i hver kategori hver 12. time)