Vi sitter i bilen på vei til butikken. Pappa er litt stressa igjen. Tiden som flyr og maten som ikke handler seg selv.
Så har nok en arbeidsdag gått unna og jeg henger etter på skjemaet. Prøver å være rolig som skjæra på tunet på overflaten, vil ikke at mitt lille stressehjerte skal smitte over på plutten som sitter i baksetet og titter ut på verden fra sin faste plass i setet.
Jeg tenker på alt vi skal handle, at vi må huske å hente en pakke, at vi må rekke å få ferdig maten før det blir for tett opp til leggetid, så skulle vi rukket å bade litt og gå en tur og slappe av litt og bygge litt lego og, nei herregud, jeg må jo få svart på den mailen også og …
Så kommer det spakt fra baksetet:
– “Blomster små …
gule, blå,
titter opp av marken nå.
Hilser til,
pappa vil,
han er så snill”.
Så blir han stille igjen. Ville bare synge litt for pappa, da..
Å høre ham synge en søt liten sang han har lært i barnehagen, en sang jeg ikke har hørt på snart 30 år.. At han stotrer frem ordene så godt han kan og synger dem til meg, for meg, når jeg trenger det som aller mest …
Sånne øyeblikk er det beste med å være pappa, å aldri vite når man plutselig blir overrasket med noe så søtt og uventet at det rører deg rett inn i hjerterota.
/ blomster små, rørt nå
* Følg Pappahjerte på Facebook *