– Christinaaaa?! Har du sett lommeboka mi?!
Sukk, så var det på´n igjen. På vei ut døra og lommeboka er vekk. Søkk vekk. Jeg fordømmer min egen ordenssans eller mangelen på en sånn en.
På ser på den faste plassen. Nei.
Jeg titter i jakka. Nei.
Den andre jakka. Nix.
Treningsbagen? Nope.
Jakka til Christina? Nada.
I bilen? Ie.
Buksene fra i går, treningsbagen igjen, pc-veska, skapet, jakka igjen, treningsbagen en gang til, litt her, litt der, litt overalt? Ikke så mye som en smule.
Jeg kjenner frustrasjonen raspe på brystet og irritasjonen stiger faretruende.
– Christina?! Hvor kan jeg ha lagt den sata… eh, den lommeboka da?
Christina var klok nok til å ikke svare stort, hun begynte bare å lete litt på måfå. Smart, for uansett hva hun hadde svart ville jeg kontret med “Det er vel ikke sånn at DU tilfeldigvis har ryddet den bort da?!”
Hissig som et lemen løp jeg opp og sjekket usannsynlige steder som senga. Hvorfor jeg skulle lagt lommeboka på senga vet jeg ikke, men desperate tider krever desperate tiltak. Ååååh, må jeg ringe og sperre kortene nå da eller?!
Da jeg kom ned igjen var jeg fly forbannet. På meg selv, på verden på alt. Men jeg måtte holde det inni meg, alt for mange barn i nærheten til å gå helt i fistel. Barna ja.. hei, vent nå litt! BARNA! Det var da jeg kom på at jeg hadde sett plutten fikle rundt med kortene mine i går mens jeg sto og laget middag.
Kunne han kanskje ha gjemt lommeboka noe sted? I så fall hvor? Hvor ville en treåring gjemt en lommebok hvis han skulle lagt den på et lurt sted?
Desperat som jeg var og nå egentlig ganske sikker på at jeg ikke kom til å rekke det jeg skulle uansett, gikk jeg til det aller siste, mest idiotiske tiltak. Men jeg hadde sjekket alle tenkelige steder to ganger minst, så nå var ingen ideer for dumme å prøve ut. Jeg gikk til kjøkkenet og åpnet kjøleskapsdøren.
Og der, klemt mellom en boks rødbeter og kjøleskapsdøra, lå lommeboka. Tilfeldigvis i samme høyde som hylla som er blitt fylt med halvtomme saftglass, legoklosser, halvspiste aprikoser og åpnede yoghurtbeger. Pluttens lille bankhvelv.
I det jeg hoppet i bilen og spant i vei kjente jeg en stolthetsfølelse i brystet. Ikke først og fremst av min lille tjuvradd av en sønn som allerede nå viser meget gledelige tendenser på sparefronten, men av meg selv.
Når du sjekker kjøleskapet i jakten på en lommebok, da er du rutinert. Da snakker vi livserfaring en ekte pappa verdig.
* Følg Pappahjerte på Facebook *