Rett før helgen liret plutten av seg et lite gullkorn som smeltet fattern som en klatt med smør 🙂
Vi hadde akkurat kommet inn døra etter en lang dag i barnehagen. Jeg sto i gangen og kledde av plutten ytterklærne.
– Mammaaaaa? ropte han forventningsfullt. Hun svarte, men ikke høyt nok til at han klarte å forstå hvor hun kunne være.
– Hvor er mamma? spurte han og så opp på meg med forventningsfullt blikk.
– Tjaaa … kanskje på kjøkkenet? svarte jeg.
Han fikk vrengt av seg både halsen og lua, spratt ut av støvlene og løp inn på kjøkkenet. Ingen mamma. Han kom tilbake og så på meg med et overrasket blikk.
– Hvor er mamma? spurte han igjen.
– Tjaa … kanskje på månen? svarte jeg i et halvhjertet forsøk på å være morsom, siden jeg ganske tydelig hørte henne ute i stua.
Så tenkte han seg om og løp ut i stua. Der ute hørte jeg den oppglødde stemmen hans da han så mamma sitte i sofakroken med lillesøster på fanget. Han skulle til å begynne å prate med henne, da han tok seg i det og hoppet tilbake til meg der jeg fortsatt sto og kledde av meg ute i gangen.
Og så kom det, med et blikk og en stemme som var både seriøs og forklarende:
– Ikke mamma månen, mamma i stua.
Sånne øyeblikk …
/ hjertesmerte
* Følg Pappahjerte på Facebook *