Jeg tenker ofte at jeg er en barnslig mann som aldri helt kommer til å bli voksen. Og det har jeg alltid satt veldig pris på, for jeg hater tanken på å bli voksen, men da jeg hentet småtten i barnehagen i går, innså jeg at jeg kanskje er i ferd med å bli voksen likevel. Noe har skjedd de siste 20 årene. For jeg har ikke lenger evnen til å kunne leke, gapskratte og kose meg glugg i hjel bare med en klype høstløv.
Tenk så fantastisk å kunne kose seg SÅ mye med noen gamle blader. Han tenker jo ikke på alt det andre. På at løvet må skuffes vekk, greinene bør klippes litt, hageavfallet må ryddes vekk og dessuten kan det være fuglelopper i løvet. Kjedelige tanker, voksne tanker. Han lever bare bekymringsløst og lykkelig, akkurat slik et barn skal. Så får vi voksne tenke på alt det andre.
Det er i det hele tatt en ganske trist side ved det å bli voksen, all fornuften. Alle de saklige vurderingene som kan ta livet av leken og gleden. Alle tankene på logistikken som ligger rundt. “Hvis vi gjør det, så vil det kunne skje og da kan den bli ødelagt og da har vi det gående, så nei vi dropper det bare”. Barn tenker ikke sånn, barn har ikke det samme forholdet til konsekvenser. Og det er kanskje det som skiller barn fra voksne; tanken på konsekvenser.
Vel, i så fall er det kanskje håp for en gammel krok likevel, så lenge man klarer å bevare den elskverdige evnen til å be konsekvensene om å ta seg en bolle og kaste seg ut i den bekymringsfrie leken.
/ Heia den som leker
* Følg Pappahjerte på Facebook *
