Xbox-vinneren er kåret!

For en dag! Akkompagnert av mitt trofaste sitronvann, har jeg lest meg gjennom hundrevis av innsendte bidrag i konkurransen om å stikke av med min kjære, vakre, “other woman” i livet; min xbox.

Jeg har smilt, jeg har ledd, jeg har nikket anerkjennende og jeg har revet ut håret i håpløs frustrasjon. Det har vært mange verdige kandidater, men også et knippe som bommet med en hel banelengde. Foruten tårevåte historier som ikke helt henger på greip er det også flere som har prøvd seg på mer pågående fremgangsmåter for å vinne. En person har ringt og sendt flere meldinger, mens intet mindre enn tre personer har kommet og ringt på døren til alle døgnets tider. Det ble spesifisert at besvarelser var ønsket pr. e-post, så å renne ned dørene her er litt i overkant creepy, spesielt her i Oslo hvor vi så vidt hilser på naboene våre. Det minste de kunne gjort var å ringe i forkant, slik at man hadde rukket å sette frem noen småkaker og ei litta kaffetår.

Men nok om det. La oss ikke surre rundt grøten lenger.

Jeg hadde ingen klar plan med hvem som skulle stikke av med min kjære xbox, men det måtte bli noen som gav meg godfølelsen. Vil jeg virkelig at min hvite gudinne skal sendes av gårde til et ikke-spesifisert land til en eller annen navnløs fetter? No sir. Ei heller til de som sier de samler på konsoller og at denne vil passe fint inn i den enorme samlingen. Jeg tror ikke alle forstår at dette faktisk er viktig for meg, det er ikke som å kaste fra seg et par med ulekre tennissokker. Enn hvor nerdete det høres ut, så er det jo faktisk snakk om en liten bit av hjertet her.

Derfor visste jeg med en gang hvem vinneren måtte bli, fra det øyeblikket jeg så e-posten fra ham. Han ga meg ikke den lengste eller vakreste beretning i den enorme mengden besvarelser, men det var heller ikke nødvendig. Jeg visste umiddelbart at jeg hadde funnet en nytt hjem for min hvitkledde prinsesse. Vi er på sett og vis venner, selv om jeg aldri har møtt ham før. Vi har så vidt chattet og utvekslet en og annen kommentar her på bloggen tidligere. Han virker som en lun type og en bra familiefar, og bare DET er jo verdt en premie i seg 😉

For noen uker siden skjedde det ufattelig tragiske, da huset hans brant ned og tok med seg alt familien eide i flammene. De ble blant annet nødt til å be om hjelp fra venner og bekjente for å stable seg på plass igjen. Da jeg fikk høre om dette, skrev jeg på wallen hans at dersom det ble kronerulling, så ble jeg gladelig med på det. Vel, Jan Erik, jeg vet det ikke er mye, men om noen fortjener en liten oppmuntring i hverdagen, så er det deg.

Stay strong, brother!

/high five

Siste innlegg