4. februar 1994

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Yo! Nå starter jeg å skrive “dagbok”!!? Nå er klokka 0:15″

” I dag spilte jeg på sparebanken NOR takket når OL fakkelen kom. Etter det var Grete, Jeg, Torgeir og Silje sammen. Det var kult. Vi spiste Pizza. Slik er det:

Torgeir + Silje = ?

Peter + Grete = Smaask. (ikke enda)

Peter

 

Side 2

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kiss me!

I want to kissyou!

Kiss kiss kiss kiss (x9)

G

 

Les mer fra –> Dagboka

* Følg Dagbokhjerte på Facebook *

Peter åpner dagboka

Har du noen gang skrevet dagbok? Da vet du hvor privat den er. Da vet du at du får frysninger bare av tanken på at noen skal finne den og gosse seg med dine mest intime betroelser.

Jeg har en sånn bok.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

En rosa liten sak jeg begynte på i det herrens år 1994. Jeg gikk vel i 6. klasse det året, et år skrevet i OL-pinsens tegn. Ace of Base regjerte verden og det store målet i livet var å danse rolig på ungdomsklubben til “I swear” (All-4-One). Og midt oppi det hele, en ganske forvirret tenåring med midtskill.

 

 

En tid da jeg var travelt opptatt med å være tøff og kul, klassens overlegent mest irriterende klovn som jeg var. Men jeg hadde også en dyp, mørk hemmelighet. Jeg hadde nemlig en pusemyk side. En side jeg aldri viste til noen, selvfølgelig. For bak alt klovneriet, turene til rektors kontor og slåssingen i skolegården, gjemte det seg en liten gutt med et poetisk indre.

Han måtte få utløp for alle sine skjulte følelser, men han kunne ikke fortelle det til noen. Derfor grep han pennen fatt og begynte å skrive dagbok. Og slik ble den til: Min aller første blogg 😉

Siden den gang har boken ligget lukket, låst og gjemt for verden. Jeg har prøvd å glemme den, jeg har skammet meg over dens eksistens, men likevel har den også en viktig plass i hjertet. De brutalt ærlige memoarene til en hormonell tenåring, en snarvei til en forvillet unggutts hjerte. Dramatikk, kjærlighet, intriger og hat. Datidens Skam, om du vil.

Jeg har alltid voktet boka med livet som innsats. Men nå, 22 år etter at den første linjen ble skrevet, har boken blitt dratt frem fra dypet. Det var ikke før Christina skrev om sitt lidenskapelige forhold til OP fra ungdomsskolen, at det slo meg. Jeg hadde jo selv en slik dagbok, men hva i all verden skrev jeg om? Jeg hadde veldig(!) sterke følelser for opptil flere jenter den gangen, slik ungdomsforelskelser går, men hvordan beskrev jeg det?

Jeg har alltid lovet meg selv at den boka skal ligge bortgjemt og låst til jeg blir 50 år, altså i 2031, men i går gjorde jeg det utenkelige. Jeg måtte få svar.

Og svaret jeg fikk..

Oh lord…

Det er så ille. Jeg klarer ikke lese uten å snu meg bort. Det er noe med den rare blandingen av å skulle være kul, tøff, søt og morsom, alt på likt og gjerne på engelsk. Og alt dette mens jeg i realiteten skrev til meg selv!

I den samme posen som jeg fant den lille boka, lå for øvrig tre skoledagbøker fra de påfølgende årene. En rask titt bekreftet at de ikke var det spøtt bedre. I et svakt sekund lot jeg Christina fråtse fritt i bøkene, og ikke lenge etter dukket dette innlegget opp på hennes blogg: “No boys allowed!”.

Det innlegget fikk meg til å innse at jeg blir nødt til å dele flere utdrag fra den aller første dagboka med dere. Selv om det er helt vanvittig flaut, så er det også altfor juicy til å ikke deles med verden, haha! Hadde Peter anno 1994 hørt om dette, ville han gått til frontalangrep (og klaget om det i dagboka etterpå).

Men han om det: Verden trenger å se dette. Det er forferdelig flaut, men likevel.. Man kunne ikke klart å finne opp disse greiene om man var manusforfatter av ypperste klasse. Det er så ekstremt fjortis!

Men nok babling, jeg er bare nervøs. Så la oss heller hoppe rett til godsakene og starte det som fort kan bli en lang og herlig pinlig føljetong. Finn frem flaueputa, dette kan bli stygt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Oppdatering kommer snart. Må bare manne meg opp 😉

Les også: “No Boys Allowed!” på bloggen til Christina 🙂

* Sees på Snap – Følg Dagbokhjerte på Facebook *