Det må har vært helt i starten av 1994, antakeligvis rett før OL i Lillehammer sparket i gang. Det var en tid preget av Bjørn Dæhlie, Baywatch og min store barndomshelt: Michael Jackson. Jeg elsket den mannen.
Som mange andre på den tiden, hadde jeg nok av klønete forsøk på å danse som ham inne på gutterommet. En av mine største opplevelser fra barndommen var å se Michael Jackson live på Valle Hovin. Jeg pilte rundt de skrikende folkemassene for å se mitt store idol på nært hold. Han var så usannsynlig cool. Hvem andre kunne moonwalke? Hvem andre kunne lene seg frem som en planke helt til håret flørtet med betongen? Hvem andre kunne ta seg i skrittet, sparke som Bruce Lee og synge som en gud? Ingen. Michael Jackson var kongen av barnerommet, kongen av pop. Ingen over, ingen ved siden.
Derfor var valget veldig enkelt den dagen jeg skulle få lov til å intervjue min aller største helt. Det var den gangen jeg søkte på jobb som programleder for Midt i Smørøyet og ble tatt ut til audition. Jeg husker jeg åpnet brevet. Hjertet eksploderte av glede og nervene gikk umiddelbart i høyspenn. Programleder på tv? Jeg? Klassens klovn hadde en sykelig appetitt på oppmerksomhet og med dette brevet var det som om alle mine bønner hadde blitt hørt. Endelig. Verdensherredømme var innen rekkevidde.
Jeg visste jo selvfølgelig at det ikke var den ekte Michael Jackson jeg skulle intervjue, men likevel føltes det sånn. Jeg satt kveld etter kveld og finpusset på spørsmålene. Jeg øvde meg både på norsk og engelsk, prøvde å snakke rolig og artikulert. Ikke stress. Rooolig og art-i-ku-lert.
Det var dagen før dagen, og jeg var så vanvittig spent. Hadde jeg skullet intervjue The King of Pop slik jeg egentlig hadde planlagt, ville det vært ille nok… Men i siste liten hadde jeg nemlig latt meg overtale av min fars velmenende råd om å tenke litt taktisk. 9 av 10 kom garantert til å velge Michael Jackson og stille tilnærmet de samme spørsmålene som meg. Hvis jeg ville stå ut av mengden og markere meg som en rakrygget fyr å satse på, måtte jeg vise at jeg hadde en plass i de voksnes verden. Jeg måtte utmanøvrere de andre kandidatene allerede på startblokka. Det var jeg enig i, og en ny plan ble lagt. Nå skulle de saktens få.
Alvorets time var kommet. Jeg ble fortalt at jeg ikke skulle bry meg om kameraet og holde blikket på mannen som skulle spille intervjuobjektet. For å gjøre situasjonen litt mer ektefølt, ønsket han å finne frem noen klær og effekter han kunne ta på seg for å ligne mer på min selvvalgte kjendis. Han hadde et helt rom fullt av duppeditter og en garderobe som så ut til å kunne dekke alt fra Heinrich Himmler til Dame Edna. Vel… nesten alt. De forventet nok Michael Jackson, Axl Rose eller James Hetfield, men hva fikk de? Jeg kommer aldri til å glemme det neste som skjedde…
“Ja, Peter, da er vi klare og veldig spente på hvem du skal intervjue. Så fortell oss: hvem er ditt store forbilde?”
“Gerhard Heiberg”
Stillheten som fulgte er noe av det rareste jeg har opplevd. Det forfjamsede intervjuobjektet stirret på kameramannen med et tomt blikk, et tomt blikk han gladelig returnerte. Det gikk fort opp for meg at ingen i rommet egentlig visste hvem Gerhard Heiberg var. Inkludert meg.
Han innrømmet på flekken at han ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan denne Gerhard så ut, men i et desperat forsøk på å ligne mer på den ukjente superhelten tok det forvirrede fjeset på seg en alpelue. Spørsmålene som fulgte ble alle besvart med liten iver, tomme blikk og et kamera som helt sikkert ikke sto på REC. Det burde være unødvendig å legge til at de ikke ringte meg opp igjen med det første.
Jeg har aldri vært en fyr som angrer og jeg har heller aldri angret på at jeg valgte å følge fatterns råd den gangen. Jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg dumpet Michael til fordel for Gerhard og trykte ham til mitt bryst som min store helt, men jeg har aldri virkelig angret på det.
Inntil nå.
P.S. Til deg som foretok intervjuet, hvis du fortsatt jobber i NRK: Neste gang en liten guttepjokk kommer til deg og sier at han vil intervjue Gerhard Heiberg, så skal jeg gi deg et tips: Dropp alpelua.
Gå for klovnenese.
/ lik hvis du synes IOC-pampene alltid bør ha en klovnenese tilgjengelig på innerlomma /
* Følg Pappahjerte på Facebook *
Nå har vel de senere års “turn of events” kanskje ført til at intervjuobjektet ditt heller burde vært programleder Bjarte Ytre Arne eller barne-tv tante Vibeke Sæther.. Det var jo ikke måte på hva som skjulte seg bak de forskjellige vinduene og egentlig car det et like stort mysterie som om Tinky Winky var homofil eller ikke..
Geriatriks: Skulle jeg valgt igjen måtte det blitt Jarl Goli på en lørdagskveld. Jeg vil ha sannheten om sjiraffen og en hel del andre ting fra barne-tv 😀
Hæhæhæhæ, for ein tvist 😛 nært jeg ser for meg stillheten 😛 drit bra!! 😛
Ja, jeg forstår godt at du ikke lenger føler den samme entusiasmen for din store helt.. Heiberg, men så er du vel også en arrogant normann! 😉 Fytti, han kan bare ryke og reise.
/skulle gjerne likt denne, men er anti-facebook, så blir med denne kommentaren tror jeg.
Takk for det, Kenneth 🙂 Må jo alltid ha ei litta twist mot slutten 😉 /haifai
Jeg husker Terje Håkonsen var på de IOC-pampene allerede for mange år siden. Vi burde hørt på ham 😉
hahahahaahah!
Kunne nesten føle stillheten 😛
Håper det ikke kommer som noe sjokk at jeg ikke vet hvem han “helten” din er^^
Trist at du droppa Mr. Jackson.. Shame on you ass.
Hahahaha. Du skriver så bra! Usj, jeg bruker så mye tid på å lese bloggen din. Men jeg elsker det. Er jeg avhengig når det første jeg gjør på morgenen er å sjekke bloggen din? Ha en super dag.
Pia: Hva?! Nei nei nei, det gir meg jo altfor mye forventningspress! Men så utrolig kult å høre at det er fler enn meg som er avhengig 😉 Nytt innlegg kommer utover dagen og denne gangen blir det mange fine bilder av en veldig spesiell liten kis 😉 <3
/Haifai!