Vi sitter på gulvet med hver vår tekopp og snurrer tråd rundt små poser med leker og godteri. På radioen spilles gamle sanger. Julesanger og barndomsminner. Tenk så rart, i morgen er det desember.
Dagen han har gledet seg så veldig til. Dagen da han kommer til å komme stormendre ned trappen i pysj og bustehår på jakt etter bortgjemt gull. Hvor er den? Hvor er julekalenderen?
Vi vet hvor den er. Vi vet hva som gjemmer seg bak hver lille papirlapp. En gåte, en glede, en godtebit, en gode. Det kan være så mangt, men hva enn det er så er det mystikk. 24 små poser med spenningens glede og nysgjerrighetens forførelse.
Jeg husker så godt hvordan det var. Jeg vet så godt hvordan han har det, jeg kjenner det på kroppen og vet så godt hvordan det føles. Kjenne julens mysterier kile i nakken. Spenningen, gleden og frustrasjonen over dagene som snegler seg av sted én etter én mens kalenderen henger fristende, klar og bugnende. Så er det kanskje ikke min tur i år, men det er greit. På en merkelig måte litt vemodig, men likevel så fint. For det er jo ikke for oss dette.
Vi ser på hverandre og i samme øyeblikk får vi noe varmt og harmonisk over oss. Det er som om vi begge forstår det helt på likt. Vi er foreldre nå, ikke lenger barn, det er vår tur å ta skikken videre. De små pakkene vi vet vil glede et spent lite fjes er ikke til oss, men til noe langt viktigere.
Det er vi som skaper minnene nå.
/ 23 dager igjen til jul 🙂
Les også: Dagens gullkorn – Hvem er kulest?
* Følg Julehjerte på Facebook *