Når barna er bittesmå ønsker man bare at de skal lære seg noen ord, men så snart man kommer dit er det lett å savne tilbake…
For det er utrolig koselig når den lille knerten sier sine første ord. Man er vant til utelukkende énveis-kommunikasjon, men så plutselig en dag kommer det et ord tilbake. Det er hjertevarmende og gøy.
Her i huset går det mest i “hei” og det var utrolig koselig første gang hun sa “hei” tilbake til oss. Det er også veldig gøy når vi er i butikken og hun sier hei til alle hun møter.
Men så glemmer man jo at en pratsom liten frøken gjerne har veldig mye på hjertet. Og når man bare har ett ord i vokabularet, ja da går jo det på repeat. Hele dagen. Og problemet med “hei” er at det er teknisk umulig å ikke svare “hei” tilbake når noen sier “hei” til deg.
Det er jo helt greit når man er ute blant folk, men er man hjemme en hel dag, hver dag, med ei pratsom litta tulle kan det som i utgangspunktet er veldig koselig, fort bli litt veldig enerverende…
– Hei.
– Hei.
– Hei?
– Hei snuppa! Så koselig at du prater med pappa! Hei hei.
– Hei?
– Hallo du, lille snupp! Har du blitt så flink til å –
– Hei!
– Hihi, hei hei.
– Hei.
– Ja hei ja, jeg tenkte bare jeg skulle prøve å få jobbet litt, fordi –
– Hei?
– Hei ja, jo som sagt så må jeg nesten bare –
– Hei!
– Ja… ehm altså…
– Hei.
– Ja hei ja, jo altså-
– Hei?
– Ja hei ja.
– Hei. Hei? Hei!
– MEN DET VAR DA SOM…!!
/ Hei.
* Følg Heihjerte på Facebook *