Siden jeg nylig har slått et slag for vordende fedre, så tenkte jeg at det var på tide å ta et lite skritt ut av papparollen og se på noe annet. Noe som kanskje er like viktig, om ikke viktigere. En del av folkesjela. Dette er mitt åpenhjertige innlegg om janteloven.

(Hvis du allerede nå tenker: “Å nei, kommer dette til å bli et langt innlegg med et fjåsete skråblikk på livet?”, så kan jeg bekrefte det med det samme. Hvis du derimot liker den type ting, vel mister/misterinne, gå og hente deg en kopp med rooiboos. På tide å skli på seg dynetøflene og nyte et lite avbrekk.)

Vi kjenner den så godt. Merker det brenner i nakken hver gang vi kommer først i en konkurranse eller vinner en fjong flaske vin på kontorets vinlotteri. Misunnelsen. Sjalusien. Hvem i helvete tror du at du er? Komme her og stikke av gårde med en kjip flaske J.P Chenet og den boksen med tørre ritzkjeks som jeg hadde så lyst på?! Tror du kanskje du er noe bedre enn meg bare fordi du løper 100-metern som om du skulle hatt en far fra Jamaica?

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Cyber Monday-tilstander💥

Hva er janteloven?

Jeg har lenge tenkt at janteloven er noe sørgelige greier. Det er et slags begrensende stempel vi brennmerker oss med. Det er et selvforminskende mantra. Det er en felles frykt for at den som strekker seg etter stjernene vil kaste en gedigen skygge på resten. Det er en råtten valgkrets, en dømmende bør å bære, et forhåndstapt valg. Det er korken som hindrer brusen fra å bruse over. Det er en storebror som forteller deg at du er liten. Det er sjalusiens forsmådde lillebror og misunnelsens svaksynte lillesøster. Det er et felles løfte om å aldri være så flinke at andres bragder ser ut som middelmådighet. Det er en form for underbevisst kommunisme. Det er bortimot det mest erkenorske en kan komme over. Det er en del av folkesjela.

Jeg har vel alltid narret meg selv til å tro at dette var smålighet som var langt under meg. Men så slo det meg her for snart to uker siden. Jeg satt nemlig hjemme og bedrev en av mine favorittaktiviteter: Tacofredag. Premiere på ny sesong av Idol og jeg var hektet ved første vaklende stemme som ble sendt slukøret ut igjen. Men jeg la også merke til en annen ting: Jeg kunne ikke fordra Tone Damli! Måten hun prater, ter seg og kler seg. Der satt jeg i min sørgelige grå joggebukse og utvaskede Sommeråpent t-skjorte og tenkte: “Jasså ja, så hvem er hun til å sitte der med sin perfekte sminke, sin sjarmerende dialekt, sin kule klesstil, sitt overraskende vampete hår, sine smilende øyne og sitt blendende smil, og si nøyaktig de samme tingene jeg også ville sagt til disse håpefulle unge talentene?! Ååå, se på meg a! Se så pen jeg er a!”

Der har’u meg lissåm

En erkjennelse ser dagens lys

Det var da jeg innså at smertegrensen min hva gjelder jantelov toppet seg ved Tone Damli. Det eneste jeg egentlig har imot henne er at hun er pen og at hun har lykkes. Og hvis ikke det er patetisk, nei da vet ikke jeg. Heldigvis har jeg nå tatt tak i det og endret syn på henne. Tone, du er kjempeflink. Jeg tror kanskje jeg var litt sur på deg fordi jeg en gang for rundt 10 år siden mente at du seilet litt for langt på utseendet i Idol, men så innser jeg først nå at det bare er min egen barnslige oppfatning. Du er ålreit du, det var jeg som var teit. Og til deg Jo Nesbø, beklager at jeg har sagt til dels teite saker om deg oppigjennom. Det er ikke fordi jeg egentlig synes bøkene dine er “så som så” eller at jeg synes at ” plottet er vel egentlig det samme, bare bytt storby og drapsvåpen, enkel oppskrift det”. Det er bare fordi jeg har hatt så inderlig lyst til å gi ut en krimbok selv og synes vel det var urettferdig at du skulle være så flink da. Men vettu, jeg synes du er et bemerkelsesverdig dyktig multitalent og din suksess i utlandet gjør meg en anelse stolt. Og de av bøkene dine jeg har lest, har jeg elsket (i smug).

Med denne søte valpen, regner jeg med å være tilgitt for alltid

Nå vet jeg ikke helt hvorfor jeg har vært så hard mot Tone, for jeg har aldri hatt noe ønske om å være pen, synge vakkert eller ligge med Aksel Hennie, men kanskje er janteloven hardere mot damer? Man hører jo til stadighet om hvor mange unge jenter som mobber og plager hverandre i mye større grad enn med gutta. Neimen om jeg vet, og med mindre et eller annet spesielt sært tverssoversløyfe-forbund på Blindern kunne tenke seg å donere rikelig med forskningsressurser, vil jeg nok aldri heller bli helt klok på det. Det jeg derimot vet er at min jantelov er langt mer tilgivende hva gjelder menn enn kvinner. Ta Stian Blipp for eksempel. Han er en rådyktig programleder, han var kjempeflink i p3 og han er en spesielt vakker mann. Jeg tror det er lov å si det, når man har passert 30? Jeg husker da jeg var yngre, så kunne en gutt ikke en gang si om han synes en annen gutt så ut som en likandes fyr eller som en bøtte dritt, men nå er vi heldigvis voksne. Om noe, så har jeg en aldri så liten man crush på herr Blipp (jeg mener: se på’n a!), men drar jeg ham ned i søla med janteloven av den grunn? Å nei du, her skal det ikke jantes noen lov!

ma herooo <3

Skal vi prøve å oppsummere her da, gamle Pete?

Så hvor vil jeg egentlig med alt dette. Jeg tror jeg vil noe så rart som å prøve å få deg til å tenke over hvorfor og når du bruker janteloven mot andre? Hvorfor gidder du å logge deg inn på VGs kommentarfelt og skrive “Fy f*** for en idiot han derre Røkke, hvem i hel**** tror han at han er, som betaler 100 000 kroner for et par krokodillesko?!”

Hvis Røkke har lyst til det og det er lov å både lage og gå med disse skoene… hva er problemet? Er det egentlig Røkke som er problemet her eller er det fordi du mener at han på en meget indirekte måte sier “Se her Mr. Adidas-sandaler fra 1998, se hva jeg har a! Stick that in your pipe and smoke it!”. Med mindre man er lidenskapelig opptatt av sko, krokodiller eller den generelle velværen blant Røkkes tær, kan man ikke bare anerkjenne at skoene var raffe som pokker, gi tommel opp og komme seg videre? Jeg tror jeg ønsker at mitt/mine barn skal vokse opp i et Norge der det er allment akseptert å ha store drømmer og at man ikke automatisk blir kastet ut i kulda hvis man skulle være så heldig å klare å gjennomføre drømmen. Er det ikke det vi hører fra artister og amerikanere hele dagen uansett da?

Her kommer moralen, samt en liten oppfordring for å “sweeten the deal”. Jeg lærte av en sjef jeg hadde i en tidligere jobb at man ikke skal være redd for å skryte av seg selv. Det rådet har jeg klart å følge ved noen få anledninger, men i et land som Norge kan det også være en hard pille å svelge for mange. Selvskryt er bortimot det verste vi vet og det er trist. Man vil jo ikke skryte for å si at man er bedre enn andre, man vil jo skryte for å si at “dette er jeg god på, er du ikke glad på mine vegne?”, men denne retten frarøver vi altså hverandre. Når er sist du egentlig turte å si til noen: “Vettu hva, dette og dette er jeg faktisk dritgod til!”. Så derfor, her er et forslag: Hvis du vil, kan du skryte til meg! 🙂 Send meg en e-post, si det til meg på gata, send et brev eller gjør hva pokker du vil. Det er ikke så farlig om noen hører det og jeg har ikke tenkt til å gi deg noe annet enn en tommel opp og si “Så jævlig bra for deg, kompis!”.

For vettu hva? Det er ikke så farlig å skryte. Det er godt. Det er deilig å kunne erkjenne overfor andre at man er god på noe. Jeg er for eksempel veldig god på å si ord baklengs. Det er en banal ting å skryte av, men det er en start. Tør å si til deg selv at du er god på noe, for det er du helt sikkert. Og hvis du virkelig ikke har en eneste ting du kan skryte av, ikke en ørliten ting her i livet som du kan, vel, da kan jeg love deg at du er den eneste i verden! Det gjør deg ganske unik og det er vel noe å skryte av bare det? Nå kjenner jeg at jeg må legge på, før dette plutselig går over til å bli Alkymisten. Min kjære venn, du er helt rå. Husk det.

(Lik hvis du liker og sjekk også ut Pappahjerte på facebook)