Det er grytidlig om morgenen. Jeg ligger og sover. Langt borte i drømmeland svever jeg og aner fred og ingen fare, da noen plutselig river opp døren til soverommet og roper ut:
– Pappa! Plasteret har falt av!
Jeg slenger dyna til side og i døråpningen står plutten med et ansiktet som vitner om sjokk og vantro. Plasteret har falt av!
Jeg spretter opp av senga, tar plutten under armen og haster ut på badet. Nå haster det, vi har ingen tid å miste!
Vi river opp skuffen, lesser ut alle plastrene vi finner og får klasket det på. Sånn. Krise avverget.
“Såret” er en liten prikk på størrelse med en tiendedels føflekk, men det har visst ikke så mye å si. Om man våkner klokken 05 om morgenen uten plaster på er det bare å dra i nødbremsen.
Helt greit det altså, det var ikke som om jeg lå i dyp søvn uansett.
Så kommer plutten på at pappa også fikk plaster kvelden i forveien. Han tar en titt på beinet mitt, men nei, ikke plaster der heller.
– Plasteret har falt av? spør han.
– Ja, søren heller, det må ha skjedd i løpet av natta det! svarer jeg “overrasket”.
Og så kommer det.. En setning som selvfølgelig smelter fattern som en smørkladd i sommersola:
– Jeg er doktor, jeg skal hjelpe deg.
Og plutselig er det ikke så farlig om klokka er 05 likevel.
De små gullkornene altså, de kan opphøre tid og sted, og 3-årsalderen er et overflødighetshorn av slike fantastiske øyeblikk.
Sånn sett er jeg veldig fornøyd med den nye fastlegen, bare han kunne gjort noe med kontortiden.. 😉
/ God ny uke!
* Følg Plasterhjerte på Facebook *
