I dag skulle jeg endelig få litt tid for meg selv til å kjøpe klær til Vixen Blog Awards på onsdag. Plutten ble levert til oldeforeldre, frua fikk et hadetsuss på truten og gamle Pete var på vei. Opp med musikken, frisse litt på luggen, nå skal det bli shopping her. Herregud, hvor vanskelig kan det være? Noen raffe sko, en snasen skjorte, litt matchende accessories og kanskje en hatt. Easy peasy japanesy.
Neida! Går ikke det vettu. Det første jeg ser er en skjorte med tilhørende genser som jeg liker. Men det er på Dressman. Ikke at det er noe galt med Dressman, men jeg føler at det blir som å servere big mac i et bryllup. Derfor går jeg videre. Så finner jeg en hettegenser/skjorte-kombo jeg liker. Men den genseren har jeg fra før, så da er det sikkert ikke riktig det heller. Blir for vanlig, trenger noe rart, noe sært, noe spesielt.
Til nå har jeg veid og målt om jeg enten skal gå for hverdagspakka og komme kledd som en fredagstacoboms, altså slik:
…eller gjøre et faktisk forsøk på å kle meg som mote-eliten. Med tanke på motekreasjoner som Lady Gagas kjøttkjole, Björks svanedrakt og Bård Tuftes kyllingmannen, tenker jeg at et reelt forsøk på å kle meg lit avant garde i dristig motetøy vil se ut litt slik som dette:
Men da blir det sikkert feil det også.
Men én ting er i hvert fall sikkert: Å sende en heterofil mann med motesans som en beruset snegle ut på shopping etter noe trendy blir som å sende en blind mann på soppjakt. Etter hvert som tiden gikk, steg frustrasjonsbarometeret. Etter hvert så jeg ikke på plaggene engang, jeg gikk bare inn og spant noen runder rundt hyllene før jeg freste ut igjen. Litt mer irritert og frustrert enn da jeg gikk inn.
Etter hva som føltes som syv evigheter tok jeg beina på nakken og dro hjem igjen. Illsint og sur satt jeg meg i bilen og forbannet hver eneste franske pipestælk som noensinne har satt seg bak en symaskin.
Det eneste jeg faktisk klarte å kjøpe med meg var et par sko. Ikke så verst det, tenker du? Jo da, for de var så å si identiske med skoene jeg allerede hadde på meg. Så hvorfor kjøpte jeg dem? Trass. Rett og slett. Trass.
Tilbake fra shoppingrunden stakk jeg innom oldeforeldrene til plutten. Der slo jeg meg ned i godstolen med en kopp kaffe og en pannekake for å prate litt om været. Da først sank pulsen og smilet kom luskende tilbake. Og det var da det slo meg: Jeg er faktisk mye flinkere til å være pensjonist enn moteguru. Det er litt skremmende.
Kanskje jeg burde stille på prisutdelingen i kordfløyel, rullator og røkejakke? En liten pose kamferdrops i lomma og gebisset på innerlomma, da snakker vi party.
Vi får se hva det blir, men jeg vinner nok ingen motepris riktig ennå i hvert fall. Med mindre de har moteshow oppe på gamlehjemmet en dag da. Da burde det være muligheter.
Men én ting er sikkert: Det er siste gang jeg drar på shopping uten anstand!
/ Moteuriktig hilsen mann 87 år
* Følg Pappahjerte på Facebook *