Jeg skjønner ikke hva jeg tenkte med.
Synes vel bare den var litt kul.
Og så var den på salg.
Denne blir bra, tenkte jeg.
Men så tok jeg den med hjem og jeg skjønte det straks.
Den kanskje litt store genseren var egentlig altfor stor.
Man får tre barn av størrelsen jeg har hjemme inni denne genseren.
Hva tenkte jeg med?
Et utrent øye.
En utrent pappa som prøvde å være erfaren pappa.
Kjøpe noe fint i en størrelse jeg ikke kjenner.
Til baby eller barn eller et sted midt imellom.
Men denne genseren er alt annet enn det.
Den kunne jo passet en liten voksen.
Ser jeg nå.
Inn i skapet med seg.
Og der har den ligget.
Hver gang jeg ser den humrer jeg litt flaut for meg selv.
Den genseren vil aldri passe.
Bakerst i skapet, innerst i skuffen, ligger der og er svær.
Aldri til nytte, bare til bry.
I går, i dag og nok en dag.
Men så går noen dager, det går noen til.
Fotball blir til ski, blir til fotball igjen.
Og så en vakker dag, ja faktisk akkurat denne, ser jeg den igjen.
I full lek, slik jeg alltid drømte om.
Den kule genseren som aldri passet.
Den tøffe genseren som aldri ble valgt.
Som har ventet tålmodig i alle disse år,
må snart inn i skapet igjen.
Det er med nostalgisk vantro jeg tar innover meg det jeg ser.
Den altfor store genseren
… har snart blitt altfor liten.
/ Tiden flyyyyyr 😔❤️
