Livet som småbarnsfar er preget av en endeløs rekke av stolte øyeblikk. Man snakker gjerne om en månelanding som én spesifikk hendelse av meget stor betydning, men spør du meg så er de første par årene av livet en serie med månelandinger. Det tenker i hvert fall jeg hver gang plutten gjør noe nytt og siden det er min blogg, så er det jeg som bestemmer 😛

Vi hadde en slik månelanding denne uka. Plutten er en utrolig lun type som ikke stresser med å komme seg av gårde og derfor har han hele tiden ligget helt mot slutten av normalkurven på grovmotoriske ting som å sitte, gå etc. Finmotorikk og smarttelefoner er mer hans greie. Og derfor er det ekstra stas når han gjør fremskritt på labbefronten. Jeg trenger vel egentlig ikke si stort om hvor fantastisk, ubeskrivelig fett det var å se ham ta sine første par skritt, for du kan vel bare tenke tilbake på når dine egne barn gjorde det og huske hvordan du selv jublet og high fivet høyere makter.

Men denne uka synes plutten at tiden var inne for å bekjempe en gammel erkefiende. En idiot som alltid har stått i hans vei og aldri oppmuntret ham til å komme seg opp og frem her i verden.

Fortauskanten.

Å du lumske taskenspiller, så mange ganger du har tatt motet fra en liten pjokk som stabber rundt på usikre labber. Jeg kan se skuffelsen i øynene hans når han, store gutten, må gi opp og krabbe som en baby opp på fortauskanten. Men i dag, i dag var dagen endelig her.

Og det beste av alt: Jeg sto klar med mobilen for å fange dette historiske øyeblikket! 😀 Etter kun et par testhoppere og en generalprøve som sto til gull, fikk plutten tommel opp, fattern viftet med topplua og publikum holdt pusten.