Jeg husker jeg fryktet det som pesten. Legge begge barna alene mens Christina var på vift. Plutselig var det som om jeg aldri hadde holdt i et barn før. Alt jeg visste var glemt. Hvor skal jeg begynne, hva skal jeg gjøre? Når spiser de kveldsmat, når skal de legge seg, hvem, hva, hvor, hjælp!
Spesielt i ammeperioden, da mannen lever i puppens skyggedal. Om du så gjør alle dine artigste grimaser og treffer hver eneste note av nattasangen, vil du fortsatt bare være et sørgelig substitutt uten brystvorte.
Men år har passert siden den gang og nå er det en helt annen historie. Fortsatt blir jeg litt nervøs hver gang jeg skal ta det alene i lys av manglende erfaring, litt som hvis man bare lukeparkerer én gang hvert 5. år.
Men fy søren. Her sitter jeg altså og føler meg som supermann! Leggingen kunne ikke gått bedre og barna kunne ikke vært snillere. Spesielt moro var det å legge lillesnupp, for det er vanligvis Christinas ansvar mens vi gutta henger ut på gutterommet.
Enda husker jeg hvordan jeg kveld etter kveld gikk og bar den lille bylten av en jente i armene mens hun gråt og jeg sang og ting var sånn midt-på-treet. Runde på runde i det lille rommet, hvert eneste skritt så innøvd at jeg kunne gå hele runden på 30 skritt i blinde. Tre skritt mot veggen, snu høyre, to skritt mot skapet, snu høyre etc.
Og i dag leste hun for meg! Jeg ble så sjokkert at jeg tror jeg mistet en tann. Vi la oss til rette for å lese hennes faste bok og plutselig rev hun den til seg og begynte å bable i vei om grisen og ulven og “da blåser jeg” og “aldri i verden!” og kvister og murstein. Det gikk litt hulter til bulter, men det er uten tvil den beste godnatthistorien jeg noensinne har hørt :o)
Så var det plutselig av med lyset og syng for meg. Jeg har ikke sunget for storebroren før. Aldri, tror jeg. Plutselig fikk jeg helt jernteppe. Hva i all verden synger man?
Ut av hjernen ramlet en sang vi sang på en kristenleir jeg var på for.. tja.. 22 år siden? Også jeg som ikke er kristen engang! Men den sang jeg. Så fint og rolig jeg kunne. “Fall til ro” heter den. Husket teksten gjorde jeg også. Og det funket. I løpet av minuttet var det snorkepust.
Så snek jeg meg inn til eldstemann som lå og ventet. Smilende fornøyd, for han hadde fått lov til å spille på nettbrettet mens han ventet på pappa og var vel ikke direkte misfornøyd med det 😉
Ned med brett, opp med bok og kjøre gjennom den faste rutinen. Endelig på hjemmebane, dette kan jeg.
Og nå sitter jeg altså her på kjøkkenet og føler meg som supermann. Jeg hadde egentlig tenkt til å spille litt nettpoker eller se på noe ræl på TV, men nå tror jeg jaggu jeg skal ta et par strøk med malekosten isteden.
Ikke bare kommer jeg til å bade i bonuspoeng til jeg nesten drukner i dem, men når man først kommer i gang med maling, så er det jo faktisk ganske ålreit. Skli på seg en snuskete t-skjorte, skru på litt festlig musikk og male uten en tanke i hodet. Det er noe sjelepleiende over det, nesten som terapi.
Kan også bare være løsemidler 😉
/ Sorry Ullared, men nå skal fattern bli ferdig med gangen!
haha, så flink du er!! 😀
Brystvorte har du forhåpentligvis….. mangler vel bare litt innhold 🤣
Haha! Ja, men den telles ikke i hennes verden x-)
Tusen takk for det! 😀 Rakk ikke å bli ferdig med veggen da, men ferdig med alt knotekjøret rundt lister etc. Det er jo DET som tar tid, haha.
Æh, lov å være stolt av sånt!
Samboeren skal være hjemme alene med vår 6 mnd gamle baby i et par dager neste uke. Det ble bestemt for noen uker siden at jeg skulle bort. Han har hatt panikk siden.
Herlig at du sang “Fall til ro”! Og at du til og med husa teksten er nærmast imponerandes 🙂 Den sangen husær jeg vi sang på Ten-In på bedehuset i Hæljeroa i sin tid. Det var i min første ungdom, altså en god del år sia 🙂
Godt å lese at det blir bedre! Må flire litt ettersom jeg akkurat har skrevet om det stikk motsatte, frustrasjonen er stor… men da skal jeg trøste meg med dette innlegget og glede meg til det er min tur til å bli lest for 👌🏼https://miniblogg.no/eloise/29042/leggetid.html