Jeg må bare dele denne tegneseriestripen i dag, for den er så utrolig treffende! Så 100 % nøyaktig sånn jeg følte det før jeg fikk barn. For før man får barn vet man jo ikke hvordan det føles. Man kan tro man skjønner det, men man gjør jo ikke det.
Jeg hater egentlig å skrive det, for jeg vet hvor provoserende jeg synes det var å høre før jeg selv ble fattern, men det stemmer faktisk. Kjærligheten man får til sine egne barn er noe helt eget.
Det er ikke som en sjokolade du liker, en kjæreste du elsker eller en hund du koser med – det er en helt annen liga.
Ikke bare det, men vi følte det faktisk sånn mens vi gikk og ventet på nummer to også. Med så utrolig mye kjærlighet vi har for førstemann, hvordan i all verden skal det være plass til en til?
Viser seg at livet har en plan for det der, for hjertet blir aldri fullt av kjærlighet, det bygger bare ut 
(lånt med tillatelse fra fowllanguagecomics.com)
/ En kjærlighet større enn hjertet kan forstå <3
–> Følg Fowl Language Comics på Facebook
Og stolthet, samme greia der. Det bare øker og øker, over de rareste tinga igrunn
haha <3
Uff ja! Plutselig sitter man der og føler man har Justin Bieber til bords, bare fordi de klarer å synge Bæ Bæ lille lam på egen hånd
Hah, ja slik kan det fort bli
Bæsje på do, telle til 15, si mamma sin bokstav osv… Mye å juble for med småunger i hus <3
Rart med det!
Blir like begeistret for hver nye ferdighet barnet mestrer også. Sånn som i går da minsta rullet fra rygg til mage. Selv om vi har to fra før. Føltes det ut som en kjempe bragd. Litt ekstra stolte siden ho er 7 uker gammel.
Fin post, og skjønner akkurat hva du mener!
Dog, å klage i kommentarene på at en to-åring høres ut som Bieber når han/hun synger sin første sang er smålig av deg. Ungen har jo ikke Biebers støtteapparat for å få noe noenlunde tonerent ut av brekinga si.
Rart med det!
Blir like begeistret for hver nye ferdighet barnet mestrer også. Sånn som i går da minsta rullet fra rygg til mage. Selv om vi har to fra før. Føltes det ut som en kjempe bragd. Litt ekstra stolte siden ho er 7 uker gammel
Nettopp slik er det! Husker jeg var litt vemodig for nr to sin skyld da hun var i magen. For det var jo umulig at man kunne bli så glad i et nytt barn som man var i den FØRSTEFØDTE!? Litt “Stakkar som blir nr to, du kommer alltid på 2.plass…” Jo nemlig, det går an det – hjertet bare vokser!