Sammen i snøen ☃️

Det slo meg i går, mens vi var ute og måkte snø. Alle fire ute i kulda i hver vår kjeledress. Sammen.

Jobbet på lag for å prøve å grave frem terrassen igjen. Skuffet og måkte og alle kluter til. Snø vekk her, snø vekk der, og ungene koste seg med kliss ny akebakke i hagen.

Til slutt kastet jeg meg utmattet ned i et hav av snø, og ble liggende. Liggende og se på himmelen. Skyene sprakk opp og ble til et dypblått tak. Solen tittet frem og varmet på kalde kinn.

Barna så sitt snitt til en betalt 5-minutter og slang seg ned sammen med meg. Den ene ved siden av, den andre oppå. Så begge oppå. Og ganske raskt var pappas hvileskjær blitt til en lekestue.

Og det slo meg: Tenk at jeg egentlig ikke ønsket dette. Fryktet tanken på livet med barn. Jeg ville jo ikke ha barn jeg. Trodde jeg. Jeg var han fyren som hatet barn og synes de var plagsomme, irriterende og bare i veien.

Det irriterte meg når nære venner fikk barn, og jeg kunne ikke skjønne at ikke de skjønte hvilken feil de hadde begått. Barn gjør deg jo traust og kjedelig. Plutselig blir du en sånn som bare går rundt og snakker om hvor trøtt du er og hvor sinnssykt dyrt det har blitt for bleier.

Og du elsker det. Og du forteller sånne som meg at jeg ikke forstår hva ekte kjærlighet er før du får egne barn. Og jeg forstår det ikke da, men vet det veldig godt nå, at du hadde rett.

For barna er jo alt vi har. Barna er gleden, fremtiden og kjærligheten. Barna er håpet og veien videre. Og det føles så fjernt, så ufattelig fjernt og uendelig rart at dette var noe jeg ikke ønsket. Noe jeg fryktet. Livet som pappa, det beste livet jeg vet.

Selv med snø i nakken.

/ Og så var det inn for kakao ❤️

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg