En av de litt kjipe tingene med å ha vært på tv, er at man blir gjenkjent hele tiden. Greit nok når man er på kjendisfest, men sånn til daglig er det ikke alltid like artig. Jeg er ikke høy på meg selv altså, det bare er sånn.
Slik som tidligere i dag. Jeg var ute og loffet morgentur med Teo. Udusjet og fæl, klar for en lang dag med terrassejobb og svetting.
I det vi nærmer oss nærbutikken ser jeg noen sitte utenfor. En av jentene ser på oss, snur seg mot de andre og sier noe. Så snur alle seg og ser rett på oss.
Jeg blir litt stolt, men også litt brydd, for jeg vet jo hva som kommer nå. Kjenner lusa på gangen og kan se det på en mils avstand, vi kjendiser kan nemlig forutse sånt. Hun kommer til å hoppe ned fra benken, løpe mot oss og spørre om en selfie. Ikke autograf, men selfie. Det er sånn man gjør det i 2016.
Og ganske riktig, i det vi nærmer oss, spretter hun ned fra plassen sin og kommer mot oss. Øyne store som tinntallerkener med tydelige stjerner i blikket. Hun ser rett på meg, og jeg angrer på at jeg ikke tok på meg noe litt finere. På grunn av nært forestående arbeidsdag i hagen, er jeg lastelig antrukket i “småbarnspappa-uniformen”; grå joggebukse, slip-ons og en romslig t-skjorte.
Søren heller, jeg burde kanskje tatt på meg noe litt mer representabelt. Jeg er tross alt kjendis nå.
Så stiller hun seg opp rett foran oss og tar mot til seg.
– “Ehm… du?”
– “Ja” svarer jeg med et lite smil.
– “Atte…”
– “Liksom…”
Å kom igjen da, ikke drøy det lenger, du vet hva du skal spørre om. Jeg gir deg faktisk honnør for å tørre å komme rett opp og spørre på denne måten. Og selvfølgelig kommer jeg til å svare ja. Ingenting er hyggeligere enn det! Vi kjendiser gjør sånt.
Så var hun endelig ferdig med å manne seg opp, kremtet et siste kremt og spurte rett ut:
– “Kan jeg få klappe hunden din?”
/ Får vurdere å endre navn på bloggen til “Eieren til” 😉
Okei folkens, hvem er klar for en artig utfordring?
Det er sommer, fredag, sol og alt det der, så derfor tenkte jeg at vi kunne kjøre på med en artig utfordring til alle dere som er innom bloggen i dag. Jeg tror dette kan bli latterlig morsomt hvis mange henger seg på og ingen jukser 😉
Legg igjen en kommentar med teksten du akkurat nå har liggende som copy/paste-tekst!
Slik gjør du det:
CTRL + V på pc
CMD + V på mac
“Lim inn” på nettbrett / mobil
Det er alt, enkelt og greit. Høres jo veldig veldig enkelt ut, men vet du egentlig hva for en tekst du kopierte sist? Tror mange kan få seg en overraskelse og etter hvert som kommentarfeltet fylles opp, kan det komme veldig mye moro!
Tar du utfordringen? Vær gjerne anonym hvis du vil, hehe 😉
Jeg kan jo selvfølgelig ikke være noe dårligere selv, og ruller ut den første kommentaren. Spent på hva som kommer!!
I forrige uke fikk jeg en kommentar fra en leser som mente at jeg er en skam for norske menn. Først lo jeg av det, men etter det som skjedde i går, tror jeg jaggu meg at han er inne på noe…
For man tenker jo at en voksen mann skal ha visse ferdigheter og et slags talent for enkelt håndverksarbeid, men hva gjelder det å være handy innser jeg at jeg ligger tungt på minussiden. Og aldri har det blitt mer pinlig innlysende enn i går.
Vi befinner oss i hagen for dag 2 av “Prosjekt: Rive terrasse”. Etter tirsdagens fadese, ligger fortsatt det monstertunge rekkverket foran meg og hviler på gresset. Noe må gjøres. Jeg bestemmer meg for å skjære det opp i mindre biter. Til dette har jeg ett stykk motorsag, det kanskje ultimate manneverktøyet. Det er bare ett problem: Den er like effektiv som et esel uten bein.
Tidligere i uka gikk jeg nemlig til anskaffelse av motorsag for akkurat denne type jobber, men da jeg fyrte den opp og satt tennene mot treverket, ble jeg ekstremt skuffet. Den fryktinngytende kjeften bet såvidt fra seg og på 10 sekunder hadde jeg ikke gjort mer skade enn man ville gjort med en skje. Alle som noensinne har prøvd en motorsag, vet at 10 sekunder er alt du trenger for å kutte ned halve Østerdalen. Denne motorsaga ville derimot hatt problemer med å skjære seg gjennom et eple.
Jeg kunne ikke fatte og begripe hva som var galt, jeg bare ga opp ganske raskt og aksepterte mine egne sannheter om at motorsager jo først og fremst er ment for trær, ikke planker. Kanskje plankene blir så komprimert i prosessen, at de blir for tøffe å skjære gjennom. Maling og alt det der, sikkert ikke ment å kuttes i med motorsag. Ja, noe sånt må det være.
Dessuten hadde jeg kjøpt en drittbillig motorsag. Burde gått for toppmodellen, en som kan kutte planker og ikke bare trær. Men men, sånn går no dagan. Så da sto det mellom å bruke håndsag, bajonettsag eller bare prøve å løfte hele skiten igjen..
Og mens jeg satt på terrassen, slurpet kaffe og tenkte meg nøye om, la jeg merke til en ørliten detalj. Piler på sagkjedet. Piler som alle pekte i samme retning. Det tok meg ikke mange sekunder å innse at pilene helt sikkert indikerte sagbladets retning.
Kunne det virkelig være…?
Nei, det er ikke mulig.
Men like fullt, jeg måtte prøve.
Så fyrte jeg opp motorsagen og fulgte spent med på sagkjedet…
Joda, det var faktisk mulig.
Jeg hadde montert det feil vei.
Sånn atte… Det jeg i praksis har drevet med, er å prøve å kutte brød med baksiden av en kniv…
Ehm… ja.
Så da skrudde jeg den fra hverandre igjen og la sagkjedet riktig vei. På første forsøk kuttet jeg meg gjennom den tykkeste stolpen på typ 2 sekunder. Sagflisen sto til værs og gjennom alt larmet, en ond latter lik en gal professor. Men det tok meg altså en hel dag og ørten miserable forsøk å innse at noe var alvorlig galt 😉
Så til deg som ikke bare kalte meg gay, men også en skam for norske menn: Jeg tror kanskje du har et poeng likevel 😉
/ You´re a love machiiiiine, oh you make me dizzy!
Etter at nyheten om at det populære horehuset “Chez Chien” skal rives ble sluppet tidligere i dag, har lokalbefolkningen i Larvik vært i fyr og flamme. Noen jubler, men de aller fleste er fresende forbannet.
Vi har snakket med “Gråpus”, en av husets faste gjester og han er mildt sagt irritert:
– “Om jeg er forbannet? Visst faen er jeg forbannet! Endelig hadde vi fått et sted med ordnede forhold, og alt var så fint, men så river de selvfølgelig hele dritten etter bare tre år. Hvorfor? Hvor skal vi gå nå?! Må vi trekke ut i gatene igjen, akkurat som i gamle dager? Vise oss frem i full offentlighet og få stygge blikk fra naboene? Faen asså, vi som hadde en bra greie på gang. Og hvor er politikerne? Hakke hørt et kvekk fra verken ordfører eller rådmann før de plutselig begynte å rive opp gulvplankene her. Nei, her er det bare å dra nisselua nedover øra, grattulerer med da´n og Heia Norge!”
“Visst faen er jeg forbannet!” (Gråpus, 2016)
Det har ikke lykkes verken lokalavis eller regionale medier å komme i kontakt med noen som står ansvarlig for arbeidet, men en anleggsarbeider, Peter Kihlman, som jobbet på stedet, virket derimot veldig fornøyd:
– “Jeg er så glad! ENDELIG får nabolagets katter gå et annet sted når de skal baske seg i hor og dævelskap. Jeg har stått som passiv tilskuer i tre år og sett på hvordan de renner inn til alle døgnets tid og har gjort bakhagen vår til sitt eget Sodoma og Gomorra. De bråker, de krangler, de kliner, tafser og parrer seg. Og ikke nok med det, men mange legger også igjen et lite “visittkort” som blir liggende her og stinke opp hele gården. Men nå er det slutt! Ikke bare kommer det ny platting uten en eneste glipe, men vi skal også gjerde inn hele eiendommen, slik at bikkja kan løpe fritt og jage bort eventuelle lykkejegere som prøver seg på et lite napp i gamle trakter.”
Men en ny terrasse og nytt gjerde for å bli kvitt noen katter, er ikke det litt voldsomt?
– “Joda, og selvfølgelig er det andre grunner. Vi vil at hunden skal kunne løpe fritt og at barna får en platting som ikke knekker når man går på den. Men å bli kvitt det kattehorehuset som har vært under terrassen, er så absolutt en velkommen bonus.”
Det er viden kjent at noe av det beste man kan gjøre for å slippe katter i hagen, er å kjøpe katt selv. På spørsmål om ikke dette hadde vært en bedre løsning, svarer han bare kort og kontant:
– “Joda, jeg har hørt det, men i mine ører blir det litt som å begynne å røyke for å slippe passiv røyking.”
Så går han tilbake til arbeidet og vi forstår at han er urokkelig. Rivingen er i gang og i løpet av kort tid vil det populære horehuset “Chez Chien” være historie. Dette har selvfølgelig satt mange sinner i kok. På spørsmålet om en facebook-gruppe som nylig har dukket opp, svarer han bekreftende, men også her uten et hint av anger:
– “Joda, jeg har hørt at facebook-gruppa til Gråpus “La kattene kose, din kødd”, er oppi 78 medlemmer, men det får så være. Nå ser jeg bare frem til å nyte grillmat og kos på terrassen i hele sommer, uten å måtte stå i kattekabler til knærne.”
“Endelig blir det grillmat uten smak av kattebajs!” (Peter Kihlman, 2016)
Teite mannekropp, hvorfor må du alltid få meg i trøbbel?! Eller, rettere sagt, kroppen er det ikke noe galt med, ikke egentlig. Litt mye kake rundt navlen, men ellers sterk og fin. Det er hodet det er noe galt med. For oppi hodet sitter en bitteliten mannehjerne og den sender så mange rare beskjeder.
Slik som i dag. Etter rundt 40 minutters tid med rydding, riving og skjæring, sto jeg plutselig med et helt rekkverk på rundt 8 meter liggende foran meg på bakken. Brått innså jeg at alle skruehodene lå på undersiden, og jeg skulle veldig gjerne kommet til dem, for å redde et par påler fremfor å skjære opp hele sulamitten.
Og sånn var det at jeg fikk en idé: Prøv å løfte hele greia og flipp den rundt. 8 meter med solid rekkverk + bunnplanke. Jeg tok et ørlite prøveløft, men hele den massive plankerekka må ha veid flere hundre kilo.
Den rasjonelle delen av hjernen var raskt ute og sendte en grei beskjed:
– “Beklager kompis, men det kommer aldri til å gå. Bare å finne frem motorsaga”
Jeg hater å gi meg og overvurderer ALLTID egen styrke. Derfor tenkte jeg at vi biter tenna sammen og prøver en gang til. Samme resultat, plankehaugen rikket seg bare noen centimeter. Denne gangen var den rasjonelle delen av hjernen mer bestemt:
– “Men for satan da mann, hva var det jeg sa? Det kommer ikke til å gå, slutt før du skader deg!”
Dette var jeg forsåvidt helt enig i, men akkurat i det jeg skulle til å høre på den og gi opp, våknet den dumme mannedelen av hjernen til live og hev seg over spakene:
– “Klarer ikke JEG? Det høres ut som en utfordring, spør du meg! Er ikke du MANN a? Kom igjen Pete, vis dem hva du er laget av!! Det er jo bare en haug med planker, detta klarer du LETT!”
Og snipp snapp snute, her ligger jeg på sofaen og håper at Teo ikke har spist noe han ikke tåler…
Christina og jeg ikke er de mest nevenyttige menneskene, og prosjekter som krever hammer, spiker og plank lar ofte vente på seg, men terrassen har vært en stein i skoen så altfor lenge. Råtne planker, store hull og et fundamentet som tilsynelatende er laget av tannpirkere. Til nå har vi bare utsatt og utsatt, men nå har vi endelig bestemt oss for å plukke opp hammeren og gjøre noe med saken.
Når glippene blir så store at hele barn kan falle nedi, er det på høy tid å gjøre noe 😉
Og dermed er årets sommerprosjekt i boks og fattern kan finne frem det tunge verktøyet fra boden. Må ærlig innrømme at det føles rimelig maskulint å stikke ut for å kjøpe brekkjern og motorsag, og jeg synes allerede jeg kan se et lite hint av et oppglødd lys i øynene til Christina. Hennes mann, den tøffeltassende tastaturhelten, plutselig ikledd arbeidsklær og ødelegger ting.
Ja for altså si hva du vil om å være seg sjæl altså, men du føler deg ikke så veldig mandig når frua kommer inn på badet for å pusse tenner om kvelden, og finner sin mann i badekaret omgitt av badeskum og duftlys. Men nå, kjære Christina, nå skal du få se på mannfolk. Så nå skal det rives, hamres og svettes til den store gullmedaljen!
Må selvfølgelig ha litt hjelp til å sette opp ny terrasse, man blir jo ikke supermann sånn over natta, men det er noe. Med musikk på øret blir jobben til og med rett så trivelig. Får vel gå over til noe litt tøffere musikk der også, for tidligere i dag hørte jeg gjennom et par spor fra ABBA Gold, og selv om musikken er magisk, føler jeg liksom at det tar litt brodden av disse mannepoengene 😉
Jeg hadde egentlig tenkt til å la hele debatten om posekake vs hjemmelaget passere, men i dag lagde jeg muffins med barna og da fikk jeg plutselig et helt nytt perspektiv på saken.
For dere som ikke vet hva jeg prater om, så har det en stund vært en pågående debatt om hvorvidt det er innafor å stille til skoleavslutning etc med posekake fremfor hjemmelaget. Uperfekt mammablogger Casa Kaos har gått i bresjen for posekake og selvfølgelig eglet på seg en hel armé av mammapoliti, samt konfektkonge Pascal, som tilsynelatende mener at hjemmelagde kaker er minst like viktig som jord, sol, luft og ild.
Jeg hadde egentlig tenkt til å la hele debatten skli, men det var inntil jeg sto på kjøkkenet i dag og det slo meg: Dette synes jeg er skikkelig trivelig! Vi knekker egg, vi søler og koser oss, og det skikkelig moro! Men… det tar tid, det blir grisete og resultatet er ikke garantert perfekt. Man kan potensielt ha kastet bort en times tid på en kake som smaker grevling, men hva så? Hva er viktigst? Å sette tenna i mest mulig kakestoff eller kose seg langs veien?
Videre følger en ektefølt raljering skrevet i ett strekk uten en eneste pause, ei heller for å puste 😉
For debatten handler jo ikke egentlig om kakebaking, men om prioriteringer, holdninger og verdier. Hva noen mener er latskap, mener andre er en prioritering av andre interesser. Der noen ser muligheter, ser andre tidsklemme. Konfektkongen Pascal har gått ganske langt i å antyde at de som bruker posekake er en gjeng med latsabber som bruker tiden sin feil. På motsatt side er det blitt sagt mye godt om posekaker for de som ikke nødvendigvis bryr seg så fryktelig mye om kaker.
Og det var ikke før jeg sto der med slikkepott og eggeskall og kakaopulver overalt, at jeg endelig fikk et klart perspektiv på hva jeg mener om alt jeg har hørt nevnt i denne saken.
1. TID
De som sier at det tar like lang tid å lage hjemmelaget kake som en posekake, lyver. Det tar lengre tid. Fra litt lenger tid, til veldig mye lenger tid, alt ettersom. Å si at det tar like lang tid, blir like Johnny som å si at det tar like lang tid å smelle sammen en hjemmelaget pizza som en frossen grandis. For det gjør det ikke, så ikke gidd å prøv dere engang.
Jeg skal innrømme at å lage hjemmelaget muffins fra scratch i dag gikk mye fortere enn jeg først antok, men man må fortsatt knekke egg, piske opp eggedosis, smelte smør etc og til slutt står man knedypt i et hav av oppvask. Men så kommer spørsmålet da: Hva er egentlig hensikten med kake? Er det ikke å kose seg? Hvis man ikke har tid til å lage en stusselig kake for å kose seg, har man da egentlig tid til å kose seg?
Og la oss være ærlige her: Posekake er latskapens krykke. Jeg sier ikke at det er feil, jeg bare kaller en krykke for en krykke. Og det er ikke alltid bra, for å lage kake kan være skikkelig kos! I hvert fall hvis man får med seg to små hjelpere på kjøkkenet. Men igjen, det var meg i dag, på en fridag, ruset på kaffe og med god tid på klokka. Hadde jeg vært på min syvende kveld med kommandokake til nok en skoleavslutning, ville jeg garantert gått for et posekake-maraton uten like.
For kake handler jo nesten mer om en slags sosial kontrakt enn noe annet. Man kan liksom ikke møtes til staselig lag uten at det skal være flere kaker enn hoder involvert. Jeg har ikke tenkt til å bite av hodet på noen her, jeg mener bare at hvis ingen har verken tid, gidd, lyst eller råd til å lage kake – kan vi ikke bare drite i det og heller servere potetgull? Men for all del, la oss inntil videre holde på fasaden og mikse pulver og vann mens ingen ser på 😉
2. SMAK / NÆRING
Så er det dette med smak da. Og næringsinnhold! Helt ærlig: Når det kommer til kake, er jeg ikke så fryktelig opptatt av næringsinnhold. Man spiser ikke kake for c-vitaminene, man spiser det for kos. Om den inneholder 150 eller 160 gram sukker pr bit, er ikke så veldig farlig. Selv liker jeg å eksperimentere med dadler og den slags, men noen ganger det like greit å kjøre full pupp og heller legge ved en gratis tannbørste.
Å spise kake for næringsinnholdet, blir som å røyke for å få seg litt frisk luft. Om næringsinnholdet i kakene derimot er et stort problem, burde man heller vurdere hvor ofte man befinner seg rundt kakefatet.
Og hva gjelder smak: Posekake kan være vel så godt, om ikke bedre, enn hjemmelaget. Posekake er tross alt laget på en idiotsikker mal. Du får ingen orgasmisk smaksopplevelse for historiebøkene, men ofte er det mer enn godt nok. Det er bare kake. Du vil bare stappe fjeset med noe søtt inntil kaffen. Om det er økologisk vanilje eller first price vaniljesukker spiller oftest liten rolle.
Hjemmelaget kake er dessuten en lang prosess med russisk rulett i hvert ledd. Eggeskall kan snike seg med, bunnen kan brenne seg, glasuren kan bli for tynn, vitale ingredienser kan bli glemt etc. Og hvis du ikke liker å gamble, blir posekake som å sette penger på Rosenborg på 90-tallet.
Dette blir kanskje som å si at billigvin kan være bedre enn franske skatter fra 19-pil-og-bue, men igjen: Hvert til sitt bruk. Skal du på din niende skoleavslutning for uken, trenger du ikke diske opp med croquembouche. Skal du derimot bidra i et bryllup, blir det litt klamt med en langpanne fra toro 😉
3. VERDISYN
Folk som er lidenskapelig opptatt av kaker vil selvfølgelig skilte dette som det viktigste i verden, men sånn er det jo med alle ting. En baker vil si at godt brød skaper folk, en bilselger vil liste opp ørten tusen grunner for hvorfor man bør legge veldig mye penger i bil, en madrasselger vil gi deg antall timer du sover i løpet av et liv og heve ett øyebryn og ikke en gang tenk på å spørre en gymlærer om viktigheten av å bevege seg.
Jeg skjønner hva Pascal mener når han føler at posekaker truer våre verdier og hva vi lærer våre barn, jeg mener bare at det blir helt banalt å sette streken ved kake. Hvorfor ikke hjemmebakt brød? Eller pizza? Eller brun saus? Kake er tross alt bare snop, uansett hvordan man vrir og vender på det. Brød derimot. Eller vaskehjelp. Eller robotgressklipper. Eller automatgir. Eller fuckings omelett på kartong!
Noen barn vil lære å bake kaker fra bunnen av, andre vil bare mikse pulver med. Noen barn vil lære å bygge en bil med bare nevene, mens mine barn vil lære hvordan man fyller spylervæske…
Visse ting er viktigere for noen enn andre, og enten det er kaker, politikk eller bildeler, poenget blir det samme: Folk må få gjøre hva pokker de vil. Om det betyr å pelle buser, lage posekake eller sove på spikerseng, får bli deres sak. Og uansett: Lager man posekake, så lager man da i hvert fall noe – er ikke det tross alt bedre enn ingenting?
Nå er ikke jeg noen stor kakesnobb, men folk har ofte sine grunner til å gjøre som de gjør og jeg synes ikke noens nese hører hjemme i andres pepperkakehus. Rent personlig mener jeg det er verre å være en moraliserende gjøk som hever seg over andre og ser ned på deres valg basert på en antakelse om at ens egen sannhet er den eneste rette, fremfor hva enn den andre personen måtte servere på en skoleavslutning.
Sånn. Det var alt. Jeg velger derfor å avslutte denne raljeringen med en leveregel jeg mener burde overgå det meste annet og stå aller fremst for ens valg her i livet: Kardemommeloven.
“Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil”
(med mindre du lager posekake, da kan du brenne i helvete, red. anm.)
At ingen har tenkt på dette før! Jeg er ingen spesielt smart mann, men kan dette faktisk være tidenes beste idé??
For en tid tilbake skrev jeg om “The Chair” – den stolen man legger fra seg klær som ikke er skitne nok til å gå til vask, men for skitne til å gå tilbake til skapet. Du vet, venteklær. Klær som godt kan brukes én gang til før vask. Det viste seg at veldig mange av dere hadde nøyaktig samme problem. Og det var ikke bare The chair det gikk i, men The badekar, The trappegrind, The seng, The sofa og ikke minst: The hus.
Mens klærne ligger og slenger, skaper de rot og dårlig stemning, men frem til nå har det liksom ikke vært noen god løsning på problem. Men nå, mine damer og herrer, har jeg altså kommet opp med tidenes kanskje beste idé: Venteskuffen!
Vi har nemlig nylig snekret opp to kommoder og mens de enda var kliss nye, tomme og fulle av muligheter, slo det meg. Hvorfor ikke bruke én skuff hver til å legge alt ventetøyet i? Istedenfor å la det ligge over badekaret eller tynge ned trappegrinda, legg det i venteskuffen! Nedi skuffen skjemmer de ingen, huset føles ryddigere og klærne får et egnet sted å vente på deg til neste gang.
The ventekommode.
The venteskuffen!
Som en ekstra bonus oppdaget jeg også at når jeg først skulle legge klærne i venteskuffen, ble det til at jeg brettet dem sammen og la dem i et slags system, fremfor bare i en stor haug. Plagg til overkropp på den ene siden, underkropp på den andre. Nesten som et godt organisert klesskap, bare litt mer snuskete.
Venteklærne blir “borte”, huset blir ryddigere og for første gang på mange år, kan man faktisk sitte i The chair! 😀
Jeg vet ikke om dette holder hele veien til Nobels fredspris, men jeg stryker skjorta og legger frem dressen bare for å være på den sikre siden 😉
The trappegrind – fri for klær for første gang siden 2013.
Muy bueno!
/ Dear distinguished members of the Nobel comittee, I would like to thank…
