Det er rart hvordan ting går i perioder med små barn i hus. I perioder oppfører de seg som Israel og Palestina, men så plutselig kan de være perlevenner hele dagen lang. Fra å krangle om alt, kan de plutselig være enig om alt, hele tiden. De ler og tuller og alt er moro.
Nå er vi midt i en sånn periode med sistnevnte sinnsstemning. Og det er så fantastisk.
Tannpussen går unna uten en eneste klage og rundt middagsbordet er vi som en eneste stor vennegjeng. Alt er bare god stemning, så til de grader at hadde de vært eldre, hadde jeg vært sikker på at de smisket med oss for å få penger til å kjøpe moped eller lignende.
Men neida. De krangler ikke, ødelegger ingenting, trasser ikke, slåss ikke, roper ikke, skriker ikke, bare oppfører seg som eksemplariske eksempler av menneskerasen til etterfølgelse.
Og i sånne perioder føler man seg som verdens beste foreldre. Verken mer eller mindre. Fra å tenke at man har feilet et eller annet sted langs veien, føler man plutselig for å gjøre om huset til et show room og invitere alle landets foreldre på kaffe for å se hvordan det skal gjøres.
Men så plutselig kan det bikke igjen. Da kommer man fort ned på landjorda igjen. Når man kommer ut i stua og der står Trump og Kim Jong-un og brøler til hverandre. Da er man plutselig bare en helt vanlig forelder med helt vanlige barn igjen.
Men akkurat nå er det helt fantastisk og hver dag krysser jeg fingrene for bare én dag til av denne sorten. En sånn dag der man føler seg som verdens beste foreldre 😉
Vi har sengetøy, yoghurt, genser, pysj, kjoler, sokker, undertøy, håndklær, tiara, vanter, lue, skrivesaker, nattlampe, figurer, dukker, tannbørste, klistremerker, bøker, blader, plaster, hårstrikk, glass, kopper, matboks, plakat, sandaler, drikkeflaske, paraply og kake. Vi har selvfølgelig også Olaf-figurer, Anna-figurer, Elsa-figurer, og et reinsdyr.
Men filmen har vi aldri sett!
Og det er ganske utrolig. For lillesnuppa elsker Anna og Elsa på et nærmest religiøst nivå, men filmen har aldri interessert henne nevneverdig. Vi har prøvd å se den flere ganger før, men hun er mest opptatt av å leke med figurene og kle seg som om hun skal på slottsball i Arendelle.
Men i dag fikk vi endelig sett den. Og jeg sier endelig, for det føles som at vi er de eneste i hele landet som ikke har sett den enda.
Men nå har vi det.
Nå skal du få for alt du har gjort mot søstern din!
Og dommen lyder: Njæææ. Hadde kanskje håpet på litt mer? Altså… det er jo vanskelig å leve opp til 4 år med hype, men er det lov å si at jeg kanskje ble litt skuffet?
Jeg hadde jo helt urealistiske forvetninger da, men det føltes liksom litt som å plutselig møte Jesus og innse at han egentlig bare er sånn passe til fyr. Du forventer at han skal gå på vann og flytte kampesteiner, men så står han bare og klager over NRK-lisensen og bruker bakesnus. Du hadde jo blitt litt skuffa da?
Mest skuffet er jeg kanskje over Elsa. Her har vi altså en dame som min egen datter av uvisse grunner har sett opp til i årevis, men så viser det seg at hun egentlig bare er ganske sur og kjip. Jo da, jeg skjønner at det må ha vært vanskelig å leve isolert fra sin barndoms beste venninne alle disse årene, men vi sender vel ikke enorme snømonstre for å ta livet av søsteren vår, gjør vi vel?
Om noe er det jo Anna alle småjenter burde ønske å være! Søt, sjarmerende og alltid optimistisk. Kanskje litt løs på tråden, men lojal til tusen og tøff som jern. Kjemper seg gjennom snøstormer, is-angrep, ulveangrep og et liv i isolat for å vinne søsterens kjærlighet tilbake. Og alt hun får er en kald skulder… (sorry for humoren).
Filmens gledelige overraskelse var Kristoffer. Der har du en grepa kar fra A til Å. Bare synd han har bedre kjemi med reinsdyret sitt enn med Anna, men det satser vi på at de fikser i toern… (igjen altså, sorry for humoren).
For det kommer visst en oppfølger og den gleder vi oss til å se. Men i tråd med Skam-seriens suksessformel, håper jeg det er noen annens sesong denne gangen. Jeg håper på Olaf. Eller han fyren fra butikken oppe i fjellet. Eller Jarl av Wesseltun (han bittelille gamle fyren). Eller Pabel (trollkongen). Eller han fyren som spiller tuba!
Men sånn for å oppsummere, filmen var bra den altså, herregud jeg skal ikke være vanskelig. Tror til og med jeg felte en liten tåre når de sto ute på isen og klemte mot slutten der 🙂
Men nå blir det å hive seg over Vaiana, som jeg forstår er den nye dillen. Og etter et raskt søk på nettet, ser jeg at vi da kan bytte ut tiara og prinsessekjole med bastskjørt og tatoveringer. Kan bli interesant x-)
– “Asså… ting. Eller materialer da. Planker for det meste.”
– “Ok.”
Noen sekunder går unna i tankefull stillhet.
– “Men pappa?”
– “Mjaaa?”
– “Hva er plankene laget av da?”
– “Jo det skal jeg si deg. Planker er laget av trær, faktisk Er ikke det rart? Man tar store trær og kutter dem opp i mindre biter og lager planker av dem, som man igjen lager hus av.”
– “Ok. Men atte.. kan hus bli ødelagt?”
– “Ja, de kan jo for så vidt det, men huset vårt er det sterkeste i verden, så det går nok bra.”
– “Ok.”
Enda noen sekunder går med til tenkepause.
– “Men pappa, vet du hva som er enda sterkere?”
– “Nei.”
– “Et hus av metall.”
– “Ja! Det var godt tenkt. Eller stein! Ingenting kan ødelegge et hus av stein!”
– “Ehm… jo.”
– “Nei da.”
– “Joho.”
– “Nehei.”
– “Jo da. Lava.”
– “Ja… søren. Jeg trodde du tenkte på drager, jeg.”
– “Men pappa da.. drager finnes jo ikke…”
– “Nei, de gjør vel ikke det…”
Og brått sitter man der og føler seg som et lite barn i voksenklær x-)
Satt vi hjemme og tvangsfôret barna med kålrot og sardiner? Kjeppjagde vi alle spøkelser og zombier som ringte på? Pakket vi inn hundebæsj i twistpapir og saboterte hele feiringen?
Nei da, vi startet heller vår egen lille tradisjon. For det viste seg at vi har flere vennepar med små barn som også var klar for en litt alternativ Halloween-feiring i år, og dermed samlet vi en liten gjeng og stakk på kino! Så fikk selvfølgelig barna velge seg litt godteri til filmen og storkoste seg med kino midt i uka. Deretter stakk vi ut for å spise pizza og ha det som plommen.
Og det viste seg å være en kjempeidé! For vet du hvem som stikker på kino og familierestauranter på Halloween? Nesten ingen! Dermed hadde vi nesten hele kinosalen og for oss selv til å nyte Karsten og Petras eskapader på det store lerretet.
Pizzarestauranten var nærmest folketom den også, som er helt perfekt når man har med seg fem små som veldig gjerne vil løpe fra seg litt mens man venter på maten 😉
Så alt i alt en stor suksess for årets Halloween-feiring, den beste vi har hatt til nå. Og da vi la ned “Den store rumpeboka” og skrudde av lyset, takket 5-åringen for en kjempefin dag!
Også jeg som hadde gått inn i denne dagen med litt dårlig samvittighet for å være den eneste uttalte surpompen i landet.. Tenk at mitt hat til Halloween skulle føre til vår beste Halloween til nå. Livet funker på merkelige måter i blant 🙂
Klare for kino 1.
Klare for kino 2 🙂
Oh ye!
En som gleder seg til mat x-)
Hele restauranten for seg selv? Da er det lov med gjemsel 😉
Uhuuuuu!
Og favorittboka på sengekanten. Kan ikke klage da 😉
Det skal sies at responsen for det meste har vært positiv, men jeg har også fått en anselig mengde provoserte mailer om hva for en kjip, surmaga fyr jeg er. Og i dag ringte jaggu meg TV2 for å invitere meg til direktesendt avhør intervju i morgen tidlig. Og det må jeg jo slå til på 😉
For det er ikke det at jeg hater Halloween. Ikke sånn egentlig. Jeg mener bare at for barn i mine barns alder er Halloween fint lite annet enn en rendyrket godterifestival, og det synes jeg er noe forbannet herk.
Det er ikke slik at jeg har en slags personlig vendetta mot selve Halloween-feiringen, men det jeg derimot hater med Halloween er dette:
Lørdag 21. oktober solgte Coop Mega 100 000 kilo smågodt på tilbud. Før det ble utsolgt. Og da klikket folk i vinkel. Svindel! SVINDEL!!
100 000 kilo smågodt. Det er ganske mye smågodt. 100 000 kilo smågodt tilsvarer vekten av ca. 20 fullvoksne elefanter. Og det er bare på Coop Mega. Hvor mye blir det til sammen på alle dagligvarekjeder landet rundt? Ekstreme mengder.
Alt det smågodtet går i all hovedsak rett ned i bittesmå barnemager. Samtidig vet vi at det er en eksplosiv økning av fedme, overvekt og diabetes type 2 blant norske barn og unge.
Og det er vel dette mitt hat til Halloween handler om: Dagligvarekjedenes totale mangel på samfunnsansvar og kyniske prissetting som til syvende og sist gjør lite for foreldrenes lommebok, men mye for barnas forringede helse.
Så kan man selvfølgelig si at dette er ikke er butikkenes skyld, men foreldrenes fordømte ansvar, og at man i hvert fall ikke trenger en moraliserende idiot som meg til å passe på seg, men 100 000 grunner sier at jeg har et poeng. Dingler man en priskrig i ansiktet på folk, vil de bite på.
Dette er selvfølgelig dagligvarekjedene smertelig klar over. De gir totalt blanke i hvor mye sukker som stappes i små barn, alt det handler om er at du ikke skal legge igjen en eneste krone hos konkurrentene. Og det synes jeg er så jævlig ufint.
Så skjønner jeg selvfølgelig at barna synes det er moro å gå fra dør til dør og sanke godteri på grossistnivå, jeg synes bare det har gått en usmakelig inflasjon i hele konseptet med priskrig og godtebøtter.
Poenget mitt er bare dette: Vi trenger ikke 100 000 kilo smågodt. Vi trenger ikke butikker som horer seg ut for å selge mest mulig billig dritt til landets små som vil ha det mest, men trenger det minst.
Takket være tilbakemeldinger fra dere har jeg derimot lært at det er veldig mye mer ved Halloween for litt eldre barn, slik som Halloween-disco, fest, dans og lek. Og det er helt fantastisk! Men de fleste Halloween-aktiviteter utover å gå fra dør til dør og tigge om e-stoffer, gjelder mest litt eldre barn. For yngre barn er det ikke så mye å velge mellom.
Men det er jo helt nytteløst å bare sitte på gjerdet og klage, så derfor skal jeg heller gå inn for å gjøre mer ut av Halloween og være en del av den endringen jeg etterspør!
Som å arrangere skummel skattejakt i skogen, lage rebus-løp rundt huset eller låne barnehagen og invitere til Halloween-fest for store og små. Servere zombiepizza med avkuttede fingre og blodig hjernegelé til dessert. Den type ting.
Jeg kan gjerne elske Halloween jeg, men på de rette premissene. For jeg synes det bør være mer til en festdag enn bare å skyte barna med godterikanon.
I det siste har Pluttolini og jeg lest mye Nysgjerrige Nils på sengekanten. Du vet, den nysgjerrige lille apen som lager et lite helvete hvor enn han går.
Og favorittboken vår for tiden er uten tvil den vi lånte på biblioteket sist: Nysgjerrige Nils og sjokoladefabrikken.
Boken handler kanskje ikke spesielt overraskende om at Nils besøker en sjokoladefabrikk og lager et lite helvete, som seg hør og bør.
Men det er noe fantastisk med den boka. Å se maskinene som lager sjokolade. Å få lese om de ulike smakene på sjokoladekonfekten. Banankrem, appelsinskum og nougat.
Så blir vi liggende å prate litt om sjokoladefabrikker og konfekt. Om bokser med sjokolade i alle slags smaker og fasonger. Han spør om det finnes sånne sjokoladefabrikker og det kan jeg bekrefte at de gjør. Så spør han om vi kan dra og besøke en sånn fabrikk en gang, og det har jeg minst like lyst til som ham.
Så legger han seg til å sove, mens pappa blir sittende og dagdrømme om sjokolade.
Men i går, da vi skulle dra ut for å handle og kjøpe lørdagsgodteri kom endelig spørsmålet som pappa har ventet så lenge på:
– Pappaaaa?
– Mjaaa?
– Atte… Hva er det det heter igjen, sånn de lager på sjokoladefabrikken?
– Konfekt?
– Ja! Går det an å kjøpe konfekt?
– Ja..
– Åh! Kan vi vær så vær så snill å kjøpe konfekt i dag?
Og sånn ble det at lørdagsgodteriet til to barn på til sammen 8 ½ år i går, ble en boks med konfekt vanligvis myntet på folk i aldersspennet AFP og oppover 😉
Så mange muligheter! <3
Lillesnupp gikk selvfølgelig rett for den ene kronjuvelen i midten, hihi.
Å bestemme seg for bare tre biter kan fort ta 20 minutter.
Like lykkelig som en ape på en sjokoladefabrikk.
Viser seg at Nils og jeg spiser sjokolade på akkurat samme måten.
Jeg skal innrømme at jeg hadde gruet meg. For en tur for to til IKEA kan svinge begge veier. Det kan bli kjøttboller og roser og full harmoni. Eller det kan bli fresende krangel, kald pølse og separasjonspapirer.
Og i dag skulle vi ha et stort skap. Og et lite skap. Og litt yms til kjøkkenet. Så skulle vi ha med noe til svigermor også. Jeg tuller ikke når jeg sier at åpningstidene var det aller første jeg sjekket. 23.00, ja. Vi kommer til å bli her en stund.
Men så skjedde noe magisk. For tidligere i dag var vi på bloggmøte i Oslo. Der ble vi blant annet kjent med supertrivelige Line Victoria, aka Supporterfrue. Viste seg at hun hadde fått seg barnevakt for dagen og ville presse inn en tur på IKEA, hun også. Og vi var sultne.
Dermed var det duket for sladrelunsj for tre, og der ble vi sittende og prate og skravle og kose oss glugg! Såpass lenge faktisk at da vi endelig var ferdig, hadde Christina mistet den verste shoppingtrangen! All tiden vi hadde satt av til shopping, hadde liksom gått med til andre ting og nå var hjernen hennes klar for retur.
Dermed ble den store rundturen redusert til kun et lite streif. Hun stoppet ikke for å se på glass engang! Ikke ville hun kjøpe nytt skap til gangen heller, da var det visst bedre å få malt gangen først.
Og da ble jeg så glad! Jeg som hadde sett for meg en hel dag med åpen soning og pølselukt i det fjerne, var plutselig fri til å reise hjem på under halvtimen!
Men det var da jeg kjente en eim i nesa..
Det startet som et hint av blomstereng. Jeg lot nesa ta kommandoen og fulgte den slavisk. Plutselig et innspill av røde bær; skogsbær av noe slag. Nesa førte meg videre og nå forsto jeg hvor det bar. Så et skarpt innslag av cappuccino, før endelig, selve gullkalven: Vanilje. Vi var ankommet. Duftlys-avdelingen.
Viser seg at jeg elsker duftlys. Jeg pilte fra hylle til hylle og lot nesa løpe febrilsk fra lukt til lukt som en brunstig hannhund i løpetiden.
En sånn en må jeg ha, en sånn en må jeg ha. Og i hvert fall en sånn en. Jeg var i duftlyshimmelen. Tre sånne må jeg ha og kanskje en sånn stor en. Sniff sniff.. Nei, to av den, faktisk.
Da jeg endelig var ferdig, var Christina borte vekk. Ikke der jeg gikk fra henne, ikke i nærheten. Til slutt måtte jeg ringe og fant henne blant selvbetjeningsradene. Der sto hun lent mot en halvtom handlekurv og sendte meg det oppgitte gubbeblikket. Ikke spesielt imponert.
Så betalte vi og dro.
Baksetet tomt for skap, men forsetet fullt av eplestank og vaniljeduft. Alt i alt en dårlig dag for skap, men en fantastisk dag for skravlelunsj og duftlys. Ja vel, så kommer det grusomme skapet til å bli stående i gangen en god stund til, men det kommer i hvert fall til å lukte sinnssykt godt der da 😉
Christina har mast i månedsvis om at vi må komme oss på IKEA for å kjøpe gudene vet hva, men vi trenger det visstnok. Og det er sikkert fint og flott det altså, jeg bare vet hva som kommer til å skje når vi kommer dit.
Jeg tror vi drar dit for å spise kjøttboller, kjøpe en skuff (én skuff) og kanskje et par frekke duftlys, men hun tror vi skal på ekspedisjon til månen. Vi har all tid i verden og et helt romskip å fylle.
Og det er ikke det at jeg hater IKEA, jeg gjør ikke det. For det kan være fint å reke rundt og se på puter og gafler, men det kommer et punkt der man blir drittlei. For meg inntreffer det etter ca. 25 minutter. Alt over det er et minefelt.
Da blir jeg lei, sur og utålmodig. Mister absolutt all interesse for alt, til og med duftlys, og det eneste jeg vil er hjem. For hvert eneste spørsmål om dørhåndtak og dobørster kjenner jeg et iskaldt drypp av eksistensiell angst i nakken, og veggene på varehuset begynner å krype innpå meg.
Alt som holder meg gående er viten om at hvis jeg klarer å holde meg fra å klikke i vinkel og rive ned hver eneste Billy jeg ser, så venter det både pølse og softis på den andre siden.
Så da går man der med sammenbitte tenner og tenker på lystige pingviner med morsomt ganglag. Nikker, smiler og svarer ja til alt. Ja vel, så ender man kanskje opp med 24 hvitvinsglass man aldri har bestilt, men etter at man har bikket 25-minuttersgrensa handler det bare om å overleve. Ikke tenk, bare fokuser på pølsa i det fjerne.
Det siste man ønsker er å bryte ut i full frustrasjonskrangel om fargen på servietter, for da har man det gående hele veien hjem. Om hvordan hun hadde gledet seg til å endelig gjøre noe fint sammen og om hvordan du nå har ødelagt hele greia. Da blir kjøreturen hjem plutselig veldig lang. Dessuten er det flust av barn der og ingen trenger å høre hele banne-repertoaret til en fullvoksen mann med panisk utestemme.
Jeg tror trikset for en vellykket tur på IKEA er å se på det som en konkurranse. Den som ikke klikker vinner. Og det er målet mitt for i morgen. Komme hjem med kurven full av godsaker og et parforhold som blomstrer. For å få barn sammen er en ganske stor greie, men ingenting sier parforhold som en tur på IKEA.
“Sorry for at jeg sa at jeg driter lang marsj i fargen på de helvetes serviettene” (Licensed from: dacasdo / yayimages.com)
Jeg ligger på sengen og slapper av. Bare to sekunder til å hente meg inn. Måtte sende en mail og nå ligger jeg her og tar inn roen. Så hører jeg en lyd. Først små knirk, så større tramp. Raskere og nærmere, raskere og nærmere. Døren knirker opp, madrassen presses ned i hjørnet og plutselig et rop.
– “Haya!”
Ut av intet kommer hun flyvende og deiser ned på meg som en sekk med murstein. Jeg gir fra meg et stønn og hun ler som en gal professor. Å jasså ja, er det sånn det skal være. Vel, unge dame, forbered deg på å bli kilt!
Utrolig nok vinner den lille jenta til slutt. Jeg lar henne dytte meg ut av sengen og når jeg ruller over kanten og deiser i bakken med et brak, ler hun så hjertelig at jeg tror hun skal krepere. Så får pappa en trøstende seierskos 🙂
Ferdig med kiling og brytekamp vender jeg tilbake til stua, klar for en rolig halvtime foran tv-en. Men der står han og stirrer på meg. Urokkelig som en statue.
Jeg stirrer tilbake. Holder blikket og viker ikke en tomme. Rett i øya uten å blunke. Så står vi der og måler hverandre opp og ned. En fallende knappenål ville høres ut som et passerende jagerfly. Så løfter han armen og kommer stormende. Han mener alvor. Jeg griper etter sverdet og gjør meg klar. Her kommer han, nå gjelder det.
Svett og utslitt må jeg til slutt gi tapt også her og ender opp med et par saftige sverdslag rett i skinka. Men det er greit. Jeg har fått belønningen jeg var ute etter: Trillende latter, kniving, konkurranse, masse moro og en trøstende klem. Så tross to forsmedelige tap i dag, digger jeg å lekeslåss med barna.
For jeg hater halloween. Altså, virkelig. Jeg synes det er en skikkelig drittdag. Helt blottet for noe som helst mål og mening utover å selge billig dritt.
Stygge kostymer og klissete godteri i tonnevis til unger som ikke aner hva dagen egentlig betyr. Kanskje hadde dagen en slags betydning en gang i tiden, men på veien over dammen har dagen mistet all sin betydning og utelukkende blitt en tullefestival for e-stoffer og fremskutt diabetes type 2.
Så sender vi ungene ut for å jakte godteri med hver sin 10-litersbøtte og kaller det hysteri hvis noen stiller spørsmålstegn ved det. Det er jo bare én dag i året, herregud. La de stakkars barna få kose seg, det er jo halloween! De må jo få lov til å kose seg bare denne ene dagen. Også jul da. Og påske. Og sommerferien. Og bursdager. Og hos besteforeldre. Og på skoleavslutning. Og hver lørdag. Og kanskje litt på fredag. Og søndag. Og midt i uka en sjelden gang i blant. Det er jo bare én dag, tross alt.
Så får vi se statistikk som viser at antall overvektige barn her til lands skyter i været og at det som tidligere ble kalt “gammelmannsdiabetes” nå har blitt et problem blant barn helt ned i 9-årsalderen. Og så skylder vi på myndighetene. De har ikke informert oss godt nok! Og skolene da, de har ikke lært opp barna! Og butikkene da, som lokker oss med tilbud og priskrig på smågodt. Skamme seg, butikkene!
Også sier vi at man ikke skal begynne å snakke med barn om sunn og usunn mat fordi det kan skape forvirring og spiseforstyrrelser for de stakkars små som er altfor unge til å ta sånt innover seg. La barn være barn, sier vi. Og blir dritsure hvis noen prøver å si noe annet. For det er ikke sånt små barn skal måtte forholde seg til. Det er både hysterisk og potensielt skadelig! Er det det du vil? Forvirre mitt stakkars barn med næringsinnhold og skremselspropaganda?
For ingen ønsker å se seg selv i speilet og tenke av vi muligens har et ansvar selv. For det har vi jo ikke. Sier du at det er min skyld at barnet mitt er overvektig? Sier du at det er min skyld at barnet mitt har fått diabetes?! Jævla kødd, det er jo på grunn av gener! Det er den antibiotikakuren. Det er stort skjelett. Det må være noe skjulte kalorier i brokkoli. Det er i hvert fall ikke meg.
Vi koser barna våre halvt i hjel og ingen får lov til å prate om det. Ingen vil innse det og man får i hvert fall ikke lov til å poengtere det. For overvekt er et touchy tema, det samme er barn. Sett dem sammen og man har oppskriften på katastrofe.
Men skinnhellig ansvarsfraskrivelse får oss ingen steder. Å lukke øynene og legge godteri på problemet, bringer oss bare ett skritt nærmere døra til fastlegen.
Jeg sier ikke at godteri er feil. Godteri er godt det. Kjempegodt! Jeg elsker godteri og det gjør barna mine også. Jeg reklamerer til og med for kjeks og sjokolade fra tid til annen, for det er ikke sånn at vi fôrer barna med hvetegress og spirulina på lørdager. Barn er barn tross alt, og godteri er som sagt kjempegodt, men som det heter: The dose makes the poison.
Er det lørdag hver dag, kan en liten smågodt bli et stort problem. Men priskrig på smågodt har blitt den nye religion og ingenting engasjerer oss mer.
Sånn sett skjønner jeg at Halloween gleder mange, men til hvilken pris? Trenger vi virkelig en egen dag for å hylle billig godteri på tilbud? For det er jo bare det det er: En smågodtfestival. All staffasjen med masker, edderkopper, spøkelser og gresskar fungerer bare som dårlig kamuflasje for det Halloween egentlig handler om: Å spise mest mulig billig dritt.
Og det er jo ikke slik at vi faktisk sparer penger på godterikjøpet, snarere at vi kjøper mye mer enn vi ellers ville gjort. Sånn sett sparer vi ikke en dritt, vi bare sjonglerer litt med barnas helse for å gjøre et varp.
Men enhver krig har vinnere og tapere, og i priskrigen på smågodt er det barna det går hardest utover. Og derfor hater jeg Halloween. Det er en sjelløs kjøpsfest som gjør fint lite annet enn å bytte penger i sukker. Og en sånn dag trenger vi faktisk ikke. Der har vi allerede påske. Og jul. Og bursdag. Og.. < fyll inn til du blir lei >.
