hits

Ukas krangel

Ukas krangel: Passiv-aggressiv strikkekamp

Det rare med denne ukas krangel er at Christina ikke vet om den engang!


Licensed from: tomwang / yayimages.com
 

For jeg elsker Christina. Altså, virkelig. Og jeg liker Larvik. Skikkelig godt! Men det er én ting jeg ikke kan leve med:

Ett strikk.

Jeg vet, for alle med fornuften i behold høres det kanskje ut som en dårlig spøk, men her nede sier man altså ett strikk, som i ett hårstrikk, ett gummistrikk etc.

Jeg synes bare det var en artig kuriositet før, men etter at vi fikk barn har saken tatt en helt ny vending. For nå har jo Christina selvfølgelig begynt å prakke denne galskapen på barna våre. Jeg hører det hver dag, senest i dag på vei til barnehagen:

- "Hvor er strikket ditt da, jenta mi? Vent da, så skal jeg hente et nytt strikk til deg?"

Det verste av alt er at barna også har begynt å si det! Strikket, sier de, helt på alvor. Ja vel, så var bruken av "strikket" litt morsomt før, men noe helt annet er det når barna plutselig innlemmes i vranglæra.

Og vet du hva? Det går faktisk ikke. Jeg kan ikke sitte passivt i kulissene og se dette utfolde seg. Derfor har jeg nå startet en passiv-aggressiv maktkamp i kulissene, som Christina ikke vet om.

Så hver gang hun er utenfor ørers rekkevidde, passer jeg på å snakke så mye som overhodet mulig om strikker. Og jeg overdriver trykket på en ganske kraftig.

Kan du hente EN strikk til meg?

Skal pappa sette i hårstrikkEN din?

Takk for strikkEN!

Men aldri så Christina hører det. For jeg har prøvd å prate henne til fornuft ørten ganger, men hun nekter å gi seg. Vi har til og med kranglet om det, men det er begrenset hvor mange ganger man kan tillate seg å høylytt krangle om uttalen av et ord.

Derfor har jeg funnet en måte å manipulere systemet. Ved å gjentatt snakke med barna om strikken og passe på at jeg alltid bruker det mer enn Christina i løpet av en dag, vil det bli den nye normalen og etter hvert vil de kommer over på min side igjen.

Så kan jeg en vakker dag si noe sånt som:

- "Jøss Christina, hør på barna da. De sier strikken de, gitt. Kanskje du kan slutte å forvirre dem med strikket ditt? Litt viktig at vi står på samme side her. Jeg skulle gjerne begynt å si strikket jeg altså, men nå ser det ut til at barna har valgt side, så...?"

Og så skal jeg bare forlate rommet og la ordene bre om seg.

Ja vel, kall meg gjerne barnslig om du vil, men det er ikke du som må leve med tanken om å ha to barn som kommer hjem fra skolen med stryk i norsk på grunn av uforståelig overdrevent bruk av intetkjønn ;)

Rubber bands in ball
Licensed from: moodboard / yayimages.com
 

Med vennlig hilsen, Tv-et, strikket og trillebåret

Ukas krangel: Skrekkfilmen

Jeg hadde bestemt meg for å se IT på kino, men "noen" tror visst hun er moren min...

Dette er ukas krangel.

Crazy Clown
Licensed from: inapandora / yayimages.com
 

Jeg så aldri den første IT-filmen. Jeg var for ung da den kom ut og for pingle til å se den senere. For selv om jeg elsker skrekkfilmer, så hater jeg dem også. Filmen hjemsøker meg om natten og får meg til å våkne gjennomsvett i frykt og terror. Etter at jeg så The Blair Witch Project (1999) måtte jeg sove med lyset på i flere netter uker måneder. Jeg var rett og slett livredd.

Men det er mange år siden nå. Jeg er en 35 år gammel mann, jeg kan ta vare på meg selv. Derfor ble jeg mildt sagt irritert på Christina da jeg fortalte henne at jeg skal se den nye IT-filmen på kino sammen med gutta, og hennes umiddelbare reaksjon var:

- "Nei".

Det er lenge siden jeg flyttet ut fra mamma og pappa, ingen bestemmer over meg. Så jeg fortsatte:

- "Nei? Hva da "nei"?"

- "Skal du se IT? Glem det."

- "Glem det? Hallo, jeg er en voksen mann, du kan ikke bare nekte meg å-"

- "Jo."

- "Jaha? Så jeg skal sende melding til gutta og bare: Sorry gutta, jeg kan ikke bli med på kino, får ikke lov av kjæresten?!"

- "Ja, hvis du må så."

- "Seriøst?"

- "Peter..."

- "Ja?"

- "Kom igjen a.."

- "Hva da?"

- "Du vet jo hva som kommer til å skje! Du kommer til å sprette opp av senga og jage klovner i søvne, du kommer til å vekke hele huset med skrik og bråk, det kommer til å bli et helvete om nettene. Også nå som vi endelig har fått så gode soverutiner!"

- "Pssssh. Slutt a, tror du jeg er 12 år eller? Jeg er en 35 år gammel mann og du er ikke mora mi!"

- "Nei vel, så se den teite filmen din da, hvis det er så sinnssykt viktig for deg. Men da får du sove alene på gjesterommet frem til du slutter å ha mareritt om klovner."

- "Mareritt om klovner? Jeg har vokst av meg de greiene der for lenge siden. Tror du virkelig ikke at jeg klarer å se en skummel film uten å ligge og grine om natta som en liten unge?!"
 

Så derfor, bare for å bevise et poeng, så jeg traileren til filmen sent i går kveld..

Og jeg har seriøst ikke sovet så dårlig på lenge! x-)


Licensed from: badmanproduction / yayimages.com
 

/ Sorry gutta

Ukas krangel: Du forstår meg ikke

Angry couple mad at each other in their living room

Tidligere denne uka satt vi i bilen på vei hjem fra en litt ugrei handletur med ungene. Fulle av overmot hadde vi dratt på et kjøpesenter etter barnehagen for å handle mat og klær til dem begge. Etter en lang dag i barnehagen mens alle fire var slitne, sultne og tomme for energi.. Også kjent som oppskriften på katastrofe ;)

Og det gikk som det måtte gå: Hele turen endte i et stressmaraton og Christina gikk til slutt på veggen. Jeg husker spesielt da jeg spurte om hun kunne stikke bort og bestille sushi til hele familien, og hun så på meg med desperasjon i blikket, gliste med et påklistret smil og svarte bak et fengsel av tenner: "Jeg.. Jeg er helt ferdig, jeg".

Det var rundt da jeg forsto at hun faktisk mente det. Vi hadde ikke fått kjøpt halvparten av det vi skulle, men når frua vifter med det hvite flagget, kan det være greit å begynne å se etter bilen ;-)

I bilen på vei hjem var det sånn passe god stemning. Helt til jeg begynte å mase om ikke Christina kunne hjelpe meg med noe på mobilen...

Jeg hadde nemlig bedt følgerne mine på Snapchat om å sende inn sine tørreste vitser og jeg hadde håpet at Christina kanskje kunne lese opp et par av dem og legge ut på snapstoryen min. Noe hun egentlig takket motvillig ja til, men hver gang hun løftet på telefonen begynte minst ett av barna å prate og avbryte slik at hun aldri kom i gang. Til slutt la hun irritert fra seg telefonen og sa hun ikke orket.

Og da skjedde det.

man having idea, business concept

For aller helst ville jeg mase på henne og si at hun bare fikk ta seg i nakken og slutte å klage. Herregud, det er bare å be ungene være stille og spille inn et par snapper, ingenting å ta sånn på vei for det vel?!

Men så husket jeg noe jeg hadde sett tidligere på dagen, i en episode av tv-serien: "En Moderne Familie". Familiefaren Phil drar nemlig alene på Spa og blir sittende og prate med de andre damene på spa-et. Kona hans ringer og er sur for noe han har sagt, og alle damene på spa-et overhører samtalen via høyttaler.

Etterpå diskuterer Phil hva som har skjedd på hjemmefronten med spa-damene, og de lærer ham hvordan kvinner fungerer.

Hvordan de tenker og hva de egentlig mener når de sier noe. Hva han burde si, hva han absolutt ikke burde si, hva han kan ha sagt for å irritere henne og hvordan han best kan løse det.

Phil hører på rådene, kommer hjem til kona, bruker teknikken han har lært av spa-damene og det funker som juling. En situasjon som kunne endte i en surmaget krangel, ender med kos, kyss og en stor takk for at han forstår henne.

Men dette er bare på tv, vil det fungere i virkeligheten?

For jeg tenkte ikke over at dette var noe jeg kunne bruke først, men da vi satt der i bilen og alt var bare stress og Christina var sliten og jeg akkurat skulle til å mase på henne igjen, slo det meg: Jeg prøver "spa-dame-trikset". Jeg sier det jeg tror hun vil høre, så ser vi om det funker.

Så istedenfor å si:

- "Æh, kom igjen a, det er bare to-tre snapper, det klarer du! Herregud, det tar deg bare 2 minutter liksom. Kom igjen, chop chop!"

... noe som helt garantert hadde ført til en iskald skulder og en flammende tirade for historiebøkene, sa jeg:

- "Æh, drit i Snapchat, drit i telefonen. Det har ingenting å si. Vet du hva? Nå skjønner jeg at du er sliten. Jeg syns du var sterk som kom deg gjennom den handleturen, for den var sinnssykt stressende. Og du tok barna mye mer enn meg. Jeg tror faktisk hvem som helst hadde klikket i en sånn situasjon. Du er bra du, mamma."

Om det fungerte?

happy young man wink sign

Jeg tror aldri jeg har sett Christina mer innlysende lykkelig, lettet og nyforelsket! Fremfor en kjip situasjon og dårlig stemning, fikk jeg en stor takk og en kjæreste som så på meg med helt nye øyne. Det var som natt og dag. Mitt lille eksperiment kunne ikke drømt om en større suksess!

Og det rare var at der og da var det liksom noe som klikket på plass. Hvorfor i all verden kan man ikke heller berømme hverandre oftere? Hvorfor ikke gi hverandre litt credit for en jobb godt utført og prøve å forstå hverandre, fremfor å bare kjøre på og ta ting for gitt?

Plutselig var mitt lille eksperiment blitt min nye virkelighet, og det føles overraskende bra. Ikke bare fordi frua ble fornøyd, men siden jeg prøvde å tenke som henne, forsto jeg henne også bedre. Det vil igjen gjøre ting langt enklere for meg, i tillegg til å få meg til å fremstå som en bedre mann. Og det er aldri feil ;)

Og jeg vet at dette helt sikkert får meg til å fremstå som tidenes største tøffel, men det er helt greit, for Jacob Oftebro er fortsatt singel og jeg trenger alle de bonuspoengene jeg kan få ;-)


 

/ Thank you, Phil Dunphy <3

* Følg Kvinnehviskerhjerte på Facebook *

Ukas krangel - Den sultne hunden

Det er søndag formiddag. I stua driver Christina og rydder, mens jeg går fra rom til rom på jakt etter oppvask. Barna holder på med sitt og nyter en rolig formiddag i søndagstempo. Alt er bare fred og fordragelighet, alt er ved det normale.

Alt, bortsett fra Teo. Han som på denne tiden av døgnet pleier å ta en velfortjent cowboystrekk i kurven, er usedvanlig masete. Han fotfølger oss hvor enn vi går, vifter med halen og bjeffer hver gang vi nærmer oss kjøkkenet.

Det er selvfølgelig Christina som først oppfatter at noe er galt.

- Skjer med Teo i dag da?

- Tja, mumler jeg.

- Vent litt... Du har gitt ham mat, ikke sant?

- Ehm... ja? Eller... nei.

- HÆ?! Men i helv... Han skulle jo spist for evigheter siden!

- Ja, jeg vet det, men jeg må ha glemt det. Du kunne ikke bare gjort det selv, da?

- Men vent litt, Peter... Jeg ga ham medisinen hans før frokost.. Og da satte jeg alarmen på ovnen til å pipe én time senere, for å huske å gi ham mat.

- Og..?

- Ja, jeg trodde jo kanskje du ga ham mat da du var på kjøkkenet og skrudde av alarmen i stad?!

- Hæ? Nei, jeg har ikke skrudd av alarmen.

- Jo..? Du var jo på kjøkkenet da det peip.

- Nei nei nei... Det stemmer ikke.

- Men jeg hørte jo at -

- Hallo, jeg hadde jo husket det!

- Er du sikker?

- JA! Tror du jeg er helt teit eller? Jeg har IKKE skrudd av den alarmen i dag.

Men akkurat da, mens diskusjonen er på det bristende punktet der begge parter begynner å tvile på hverandre og dårlig stemning er i ferd med å blusse opp som en flamme, kommer det plutselig fra en liten tass i hjørnet av sofakroken:

- Eh, pappa? Det har du faktisk. Fordi du sa til meg: "Kan du skru av alarmen? Jeg gidder ikke høre på den pipinga"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Takk skarru ha, plutten.. Sorry, Teo.

--> Les flere "Ukas krangel" her

* Følg Surrehjerte på Facebook *

Ukas krangel - Hvor er nøklene?

I går kom endelig det kritiske vendepunktet for det som har vært en pågående, opphetet strid så altfor altfor lenge.

 

Businessman gives the keys to the car.

 

Jeg husker ikke helt når det begynte, men det må være minst en måned siden. Kanskje to. Plutselig en dag var det ene nøkkelknippet borte. Sporløst forsvunnet som ved et trylleslag.

Først slo vi oss til ro med at det ville dukke opp igjen, men etter hvert som dager ble til uker, begynte uroen å vokse. For når man har lett overalt, tre ganger minst, og alt man finner er bare enda flere hybelkaniner, begynner man å lure... Kan de virkelig være borte?

I så fall: Hvor? Kan en av ungene ha kastet dem i matsøpla mens ingen fulgte med? Kan de ha falt ut av vogna mens vi var ute på tur? Eller er de rett og slett stjålet? Det er i så fall helt krise, for alle våre nøkler var samlet der. Bilnøkkel, husnøkkel, you name it.

Etter hvert som tiden går, blir man også mer og mer paranoid. I starten er man skråsikker på at de vil dukke opp, men det tar ikke mange dagene før man ser for seg at nøkkelen har havnet i de verst tenkelige hender. Sånn har vi hatt det her den siste tiden og det har ikke vært lett.

Anklagene har haglet og hver gang Christina har nærmet seg døren, er det samme regla:

- "Ååååh, jeg er så lei!! Peter, hvor kan nøklene være? Helt seriøst: Er du sikker på at du ikke har lagt dem på et "lurt" sted? Peter... kom igjen a. Tenk deg om da. Hvor kan du ha lagt dem?"

Hver eneste gang. Hvor kan du ha lagt dem. Så prøver jeg å kontre med et slags forsvar/motangrep, men alle som noensinne har argumentert om slike ting med en kvinne, vet at det er som å skjære brød med en genser. Nytteløst.

 

 

Og nå som vi nærmer oss sommerferie og alt, hadde vi egentlig bare gitt opp. På tide å bestille et nytt sett og skifte låser på alt. Great!

Men akkurat da, når alt håp så ut til å være ute.... Hva skjer, mon tro?

Selv etter at alle bager er endevendt?

Selv etter at hver stein er snudd?

Selv etter at hver eneste lomme er vrengt og hvert minste lommerusk har blitt inspisert med lupe?

Jo, det skal jeg fortelle deg. For gjett hvem som på magisk vis har hoppet frem fra sitt magiske lille gjemmested og på helt ubegripelig vis har funnet seg vei til en viss persons jakkelomme..? Oooooh yes!

Og hvordan får jeg vite det? Er hun mann nok til å ta det øye til øye? Gir hun meg gleden av å være der for nederlagets time? Neida, hun tar det selvfølgelig via en lystig fellesmelding på facebook, som om ikke dette har vært grunn til mange timers hår-utrivende frustrasjon...

 

 

Så derfor, kjære Christina, kan jeg for én gangs skyld slå fast at du også er et skikkelig susehue.

Og ikke minst. Du tapte, jeg vant.

Vennligst nyt dette bildet av meg som gnir det inn:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Endelig en seier for Mister Susehue 2016!

P.S. Hvis du ikke skjønner "susehue-referansen" - les dette innlegget på bloggen til frua: "Spiker´n i kista"

* Sjekk ut Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *

Ukas krangel - Sjokolade

I går hadde vi en kort krangel så idiotisk at jeg et lite øyeblikk bare vurderte å gjøre det slutt. For jeg mener: Forstår vi hverandre virkelig så lite? Er det virkelig så lang avstand mellom oss? Er det i det hele tatt mulig for et menneske å si noe så dumt?!

 

The girl with a dog in a fight for chocolate

 

For i går var det første semifinale i årets Eurovision. Jeg er blodfan på min hals og jeg satt selvfølgelig limt til skjermen med skjema, flagg og full pakke.

 

 

Men dum som jeg er, hadde jeg helt glemt å kjøpe inn passende snacks for anledningen. Og derfor satt jeg og trippet i sofaen og var fysen ut av det ville helsike. Du vet, en sånn fysing så intens at man er villig til å bite av seg armen bare for å ha noe å tygge på. For stor tv, krever stor kos og det betyr bare én ting: Sjokolade.

Men jeg hadde allerede saumfart kjøkkenet og kretset rundt barnas godteskuff som en gribb. Det var bare småtteri å finne og etter et par dypdykk innså jeg at resten måtte få bli igjen om ikke de skulle legge merke til at det hadde vært tjuver i hagan.

Og jeg var fortsatt like fysen. Jeg måtte over på nytt beite. Tyngre skyts. Problemet var bare, hva?! Jeg sjekket skuffer og skap i en desperat jakt, men alt jeg fant var rosiner og turkjeks. Det duger selvfølgelig ikke, for når man er fysen på sjokolade er det bare sjokolade som gjelder og resten av verden blir ubetydelig.

 

naked blond girl eating chocolate with melted chocolate all over her

 

Tiden tikket av sted og jeg gikk over i en intens, frådende skylappmodus. Må. Ha. Det. Nå! Jeg visste egentlig at Christina ikke kunne hjelpe meg, men kanskje visste hun om et bortgjemt lager et sted likevel? Kanskje hadde hun en godbit på lager? Jeg visste at det var patetisk, men jeg kaster gladelig viljestyrke og verdighet på dør for bare en liten smak av brunt gull når fysingen rir meg som en mare.

Og det var da det skjedde.

Som et jaget dyr, stormet jeg ut i stua og så desperat på Christina:

- Seriøst, har vi sjokolade noe sted? Kom igjen a, sjokolade, veit du om noe? Bare en liten bit? Seriøst, jeg jeg... jeg må ha, liksom!

Og vet du hva hun svarte??

- Nei, vi har ikke sjokolade, men du er jo sikkert bare sulten...

... kan du ikke ta deg et stort glass vann og et par tørka aprikoser da?

 

Tørka aprikos..? Tørka aprikos?! Hallo?! Det blir som å gi brokkoli til en sulten krokodille. Jeg mener, hva f...

(Okei, ro ned, pust med magen)

Christina vet det ikke og vil kanskje aldri forstå, men alle sanne sjokoholikere vet: Hadde det ikke vært for at plutten fortsatt hadde et par sjokolademynter igjen i skuffen, hadde Christina gått på hue og hekken ut for å si noe sånt.

Men sjokolademyntene... De overlevde ikke kvelden, dessverre. Men Christina slapp å sove i garasjen og det skal hun være veldig glad for ;-)

 

Tørka aprikos...

 

Les også: "Ukas krangel - Blomsterkassene"

* Heng ut med Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *

Ukas krangel - Lørdagsfrokosten

Noen lørdager fortoner seg som en sukkersøt romantisk komedie. Andre dager er litt mer såpeopera...

OBS: Dette innlegget ble første gang publisert i 2014, men til glede for nye lesere og gamle kjennere, her er en lenge etterlengtet ønskereprise :-)

 

Søndag formiddag

- Duuuu..? sa jeg forsiktig.

- Ja? svarte hun.

- Jeg tenkte kanskje jeg skulle lage en sånn "Ukas krangel" på bloggen igjen jeg. Er det greit eller?

- Jada, men hva skal du skrive om egentlig? Vi har vel ikke kranglet noe særlig i det siste, har vi det da?

- Eh.. hva med frokosten i går da?

- Jo jo, men det var jo bare teit, var det ikke?

 - Men allikevel da, jeg tenkte kanskje det kunne vært litt artig å skrevet om på bloggen.

- Jeg husker ikke hva vi kranglet om en gang, jeg.

- Hehe, det gjør jeg. Vi satt og koste oss med lørdagsfrokosten, kaffen var fortsatt glovarm og kryssordet i Østlands-Posten lå rykende ferskt, klar og ventende foran meg, da du begynte å lekse opp alt vi skulle få gjort. Om alt husarbeidet som ventet på oss og alt vi skulle rekke. Så prøvde jeg å si at jeg bare ville nyte lørdagsfrokosten i to sekunder før du skulle begynne å gnåle om alt som måtte gjøres i huset. Så ble du kjempesur og stormet opp trappen, bare fordi jeg ikke finner samme glede i å gjøre husarbeid som deg.

- Å hallo? Det var jo ikke akkurat det som skjedde, da! Problemet er at vi har masse som må ordnes her hjemme, som jeg trenger din hjelp til å få gjort, og hele uka har du sagt at du ikke har tid, men at vi kan se på det til helgen isteden. Også kommer helgen, så blir du sur og forbanna så fort jeg tar opp alt som skal gjøres..? Er det rart jeg blir littegranne oppgitt?

- Ja faktisk! Er det helg så er det helg, og -..

- .. både du og jeg vet at dersom vi ikke legger en plan for lørdagen eller søndagen, så sitter vi plutselig der søndag kveld og lurer på hvor helgen tok veien. Og vi har ikke fått gjort en dritt. Bare susa rundt uten noe som helst form for effektivitet.

- Jo, men er det så farlig da? Det må jo være lov å slappe av litt og ta det piano i to sekunder når det først er helg...

- Aaaaah, det er så typisk deg! Hva er greia med å utsette alt mulig da? 

- Men i kråkenes navn...

- Hvorfor kan vi ikke bare bli sånne folk som får ting gjort med en gang? Tenk så deilig det hadde vært med et ryddig hus hvor alt var på stell?

- Herregud, det er jo ikke så ille her da!

- Kjekt for deg å si som ikke ser rotet! Jeg går jo her hjemme og har i tillegg den evnen at jeg registrerer hvordan ting henger sammen, jeg ser når rommet til plutten er helt bomba, jeg ser når hårdottene til bikkja flyr veggimellom så fort noen åpner et vindu - og når skal vi få tatt et røsk dersom vi ikke kan bruke helgedagene når du har fri?

- Men asså, det er jo ikke snakk om å ikke gjøre noe hele helgen, det er bare det at jeg vil spise frokosten min uten at du begynner å mase om - ...

- NÅR skal jeg ta det opp da egentlig, skal jeg legge ut små diskrete lapper til deg rundt omkring i huset og satse på at du finner dem, eller skal jeg sende deg en sms som du kan lese når du er klar, eller skal jeg sende en snap av en støvdott så du muuuligens forstår hva jeg hinter til?!

- Æsj, hvis det skal være sånn så driter jeg i hele "ukas krangel", sorry at jeg tok det opp! Bare glem det. Glem det!

- Nei, bare skriv den dritteksten din, du. Og se hvor mange likes du får! Kos deg med frokosten, jeg går i dusjen!

 

 

Erre muli´

 

En halvtime senere

- Unnskyld, pus.

- Unnskyld selv.

- Jeg bare tenkte det hadde vært litt artig å gjort noe ut av den krangelen i går, for det er liksom så typisk at man går og gleder seg til helgen, så ender man opp med å ødelegge hele lørdagsfrokosten med krangling.

- Ja uff, unnskyld altså jeg bare kjente at det irriterte meg at det virket som at du fortsatt ikke hadde forstått greia. Det er ikke meningen å være så snappy, det er bare så slitsomt å gå rundt og tråkke i rot hele uka, men jeg skjønner jo at du ikke kjenner like mye på det. Jeg tror kanskje det er litt ekstra slitsomt siden jeg er gravid også.

- Det er jo ikke det at jeg mener at vi ikke skal gjøre husarbeid, men jeg klarer liksom ikke å glede meg til det på samme måte som deg.

- Ehm.. tror du jeg gleder meg til å gjøre husarbeid?

- Nei eller.. jo. Det var liksom noe i måten du kastet deg over meg og ikke lot meg ikke få nyte frokosten i to sekunder før du begynte å prate ivrig om alt som måtte gjøres.

- Men.. skjønner du ikke at jeg har gledet meg til å bli kvitt alt rotet? Til å endelig kunne få puste uten å være redd for å få en hybelkanin i kjeften? Er det så vanskelig å forstå?

 - Hehe, la oss ikke starte igjen nå da. Kan vi ikke prate helt normalt uten at du fyrer deg opp?

 - Jo da, men du skjønner jo ikke problemet?!

- Jo da jeg skjønner problemet, men jeg gidder jo ikke å prate med deg hvis du ikke klarer å prate om det uten å tilte helt?

- Tilte?! Er det rart da, når du har lovet å hjelpe til hele uka, så kommer helgen så gidder du ikke løfte en finger?!

- Men i h... Jeg sa jo at jeg skulle hjelpe til, jeg klarer bare ikke å få lyst til å bruke helgen min på det!

- Lyst?! Du skjønner det FORTSATT ikke du?!

- Nei vet du hva, jeg dropper hele "ukas krangel", glem at jeg noensinne spurte. Det her gidder jeg ikke!

- Fint!

- Flott!!

 

 

 

Enda en halvtime senere

- Unnskyld, pus.

- Unnskyld selv.

- Det var teit av meg å ta det opp en gang til. Jeg tenkte bare vi kunne prate om det, siden det egentlig var litt artig at vi ble så sure midt i den koselige lørdagsfrokosten, men jeg skriver bare om noe annet jeg.

- Det går bra. Jeg bare ble litt frustrert når det virket som at du fortsatt ikke forsto problemet.

- Hehe, ja jeg skjønner det. Jeg tror vi egentlig bare misforstår hverandre.

- Ja, det tror jeg også.

- Hehe, det kunne egentlig vært litt morsomt å skrevet om det som "Ukas krangel" på bloggen egentlig. At jeg hadde tenkt til å skrive om lørdagsfrokosten, men hver gang jeg prøver å ta det opp så blir du så forbannet at vi ...

- Hva for noe "...blir du så forbannet"? Det er jo ikke det som er problemet.

- Nei nei, jeg vet jo det. Eller... jo, for jeg mener jo bare at jeg hadde lyst til å spise frokost i to sekunder før-

- PETER!!

 

Det var da som pokker

 

Og sånn sluttet faktisk samtalen. Så nå sitter jeg her og gjemmer meg bak macen, og én ting er i hvert fall helt sikkert: Neste lørdag er det opp før hanen galer for å støvsuge stua!

Les også:

- Ukas krangel - Treningsbagen
- Ukas krangel - På sengekanten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ukas krangel - Blomsterkassene

Vinteren nærmer seg og derfor har vi nyss fått levert en massiv haug med ved. Men denne må jo oppbevares et eller annet sted, og da fattern tok grep litt raskere enn mor rakk å reagere, lot ikke reaksjonene vente på seg. Det er duket for ukas krangel.

 

 

Men først noen ord om ved-logistikk: Halvannen favn rett fra bonden leveres ikke akkurat i ferdig sorterte sekker, men dumpes rett på gårdsplassen. Fra der er det et kappløp mot tiden om å få veden under tak før det begynner å regne. Derfor tenkte jeg som så: Vi kaster all veden inn i garasjen først, slik at den ligger tørt, deretter stabler jeg den på plass i ro og mak fordelt utover så mange kvelder det måtte kreve. God plan. Men jeg hadde jo selvfølgelig glemt å tenke på én ting: Kvinnen i mitt liv.

For her en dag sto jeg ute i garasjen og stablet ved da hun stakk snuta innom.

- Peter?

- Mjaaa?

- Har du sett de hvite kassene mine?

- Hvaforno kasser?

- Nei du vet, de hvite blomsterkassene vi har bønner i om sommeren?

- Øøøh, henger ikke de ute fortsatt?

- De tok jeg ned for evigheter siden...

- Ok, samme det, hakke sett dem.

- Men jeg la de jo her ute i garasjen?

- Javel..?

- Ja.

- Jeg kan ikke se dem.

- Nei, og det er kanskje fordi du har slengt ørten tonn ved oppå dem!

- Næææh, trukke de lå her.

- Jo, Peter, jeg la de her inne og nå ligger de begravd under all veden! Og nå er de helt sikkert ødelagt også, hvorfor må du alltid være så uforsiktig?

- Hæ? Hva da?

- Plastkasser, Peter, de tåler ikke all verden. Nå er de garantert ødelagt alle sammen og jeg må kjøpe nye. Går det ikke an å tenke seg om TO SEKUNDER før du bare kaster deg over noe?!

- Men hallo, regn? Det var om å gjøre å få veden inn under tak fortest mulig og da gikk jeg for den raskeste løsningen. Nå kan jeg stable veden her inne i ro og mak.

- Joa, men kunne du ikke vært LITT forsiktig da?! Ryddet litt først, kanskje? Og ikke bare kaste all veden overalt!

- Hva er det du snakker om egentlig? Hva vet du om det? Og har du sett hvor mye ved det er her eller? Det er jo shitloads med ved overalt!

- Ja, og nå er kassene mine ødelagt.

- Ja, men herregud a kvinne, da skulle du ikke satt dem her inne da, hvis det var så farlig...

- Men det går vel an å være LITT FORSIKTIG?! Hadde jeg visst at du skulle strø om deg med ved, så hadde jeg jo flyttet dem, da mann!

- Djisus Christ, vi kommer visst ingen vei. For det første, jeg har ikke sett noen jævla blomsterkasser, og for det andre: Det har ikke noe å gjøre med å være forsiktig, det er så mye ved at den fyller hele garasjen uansett.

- Det kunne du tenkt over FØR du begynte å pælme inn vedkubbene!

- Takk det samme. Og en annen ting: Hvordan vet du at de teite kassene dine er ødelagt uansett? Kanskje de ligger under der og har det helt fint?

- Nei Peter, ikke etter at du har kastet all-

- Jaaaada, fint, flott, ha det ja! Herregud, dette gidder jeg ikke lenger.

Inn med ørepropper og tilbake til den dundrende høye treningsmusikken. Ingen irriterende kvinnestemme i sikte. Hvite plastkasser... Piss meg i øret.

Hva er det med damer og krisemaksimering? De går fra "boksene kan være ødelagt" til "boksene er garantert ødelagt" på under 10 sekunder. Hvordan? Hvorfor? Det er så sykt irriterende, og når de først har begynt å gire seg opp er det helt umulig å vinne diskusjonen. Fra det punktet og ut, er det egentlig bare å finne frem skjoldet og beskytte seg mot pilregnet. Folk...

 

Spol frem en times tid.

Vi er på vei til oldeforeldre. Lastelig antrukket i søndagsklær. Frua er selvfølgelig fortsatt muggen som en gammel sitron for at hun ikke finner de kjære plastkassene sine under en stabel av slem ved. Min ved, helt plutselig. Jeg har kommet over opptrinnet og vil helst bare komme meg på tur.

Jeg sitter i bilen med barna og venter. På hva? Usikkert. Frua suser rundt og bruker lengre tid enn forventet, slik det jo ofte er med damer. Jeg vet ikke engang hvor hun har blitt av. Døra er jo låst..?

Så dukker hun plutselig opp. Kommer fra bak et hushjørne med et merkelig ansiktsuttrykk. Sinnarynken har trukket seg helt tilbake og blitt erstattet med.. et lite smil? Med et hint av flause? Og er hun ikke litt rød i kinnene? Hva søren? Hun må ha funnet noe bak hushjørnet. Har hun vært inne i den lille boden? Hva kan det være for noe? Jeg blir nysgjerrig og samtidig forvirret, slik man jo ofte blir rundt en kvinne som skifter humør raskere enn en storm på havet.

Så blir hun borte et par sekunder til og smetter plutselig frem igjen. I hendene holder hun noe...

Noe stort...

Noe hvitt...

Noe...

Oh yes.

Blomsterkassene.

 

Lå visst i boden hele tiden gitt...

 

Den tapte du så det sang, Jølsrud.

 

/ Peter 1 - Christina 0

* Følg Jeghadderettheletiden-hjerte på Facebook *

Ukas krangel - Filmkveld og bråkehue

Vi synker sammen i sofaen. Endelig er det meste av dagens arbeidsoppgaver unnagjort, nå skal det endelig nytes film. Det er søndag kveld og i sofaen sitter to par slitne joggebukser. Lillesnupp dormer i fanget til mamma, bikkja snorker på teppet sitt og babycallen opp til eldstemann gir ikke fra seg et eneste knirk. Endelig tid for film.

For noen dager siden begynte vi å se på storfilmen Der Untergang og har nå, etter flere filmkvelder på rad, kommet oss rundt 45 minutter uti. Det er jo ikke ofte man får mange minutter sammenhengende med filmro med en liten ammebaby på slep, men i kveld ser ut til å være kvelden. Kanskje rekker vi faktisk å se ferdig hele?

 

Snurr film!

 

Vi smelter ned i sofaen og trykker på play. Plutselig, bare sekunder senere, så smeller det! Først skvetter jeg så jeg nesten ramler ut av sofaen. Først tror jeg det er filmen, men der er alt rolig. Ingenting på gang på babycallen heller. Så smeller det igjen! Da først kjenner jeg igjen lyden. Jeg ser bort på frua som sitter og knaprer på en gulrot.

- Kødder du?

- Hva da?

- Du kan ikke seriøst mene at du bråker så mye når du spiser?!

- Sorry da, jeg bare fikk så lyst på gulrot.

Jeg mumler surt, men snur meg tilbake til min faste plass i sofaen. Så trykker jeg på play.

Så smeller det igjen! Store knas som om en bulldoser valser over taket vårt.

- Øy, kom igjen da! Det er jo ikke mulig å høre filmen jo!

- Men hallo, det må da være lov å ta seg en gulrot eller?

- For alle andre ja, men tydeligvis ikke for deg. Vet du hva som er problemet? Du har bråkehue du!

- Bråkehue?

- Bråkehue, ja. Et sånt hode som bare forsterker lyden når du spiser. Å høre deg spise er som å være på rockekonsert.

- Seriøst Peter ... bråkehue?

- Ja. Hører du noensinne lyder fra meg når jeg spiser? Nei, nemlig. Kjevene dine bråker jo så fælt at du kommer til å vekke naboene!

- Vel sorry, men hva skal jeg gjøre da?

- Nei, det er jo ikke så mye å få gjort. Bare ... jeg vet ikke jeg. Tygg forsiktig eller noe

Så skrur vi på filmen igjen.

 

- Bråker det? Ble bare så fysen serru.

 

Så går det noen få strakser og hele debatten er glemt. Jeg synker inn i filmen og blir helt oppslukt av handlingen. Jeg kjenner det på kroppen når det smeller og knaser i bygningene når russerne gjør sitt inntog i Berlin.

Det smeller noe veldig faktisk! Wow, for noen lydeffekter på denne filmen, det føles nesten som at lyden kommer fra ... hei, vent nå litt. Jeg snur meg mot Christina og der sitter hun med en neve mandler og mumser i vei som et ekorn.

- Seriøst, deg igjen?

- Hva er det nå da?!

- Hører du ikke deg selv eller? Det er som om du har dyttet en mikrofon inn i munnen!

- Slutt å tull.

- Tull? Det børes ut som at vi er under angrep!

- Jaha, men hva skal jeg gjøre da?

- Spis svisker, yoghurt, bomull eller noe annet mykt. Nå som vi endelig skulle kose oss med litt film, kunne du ikke spist hva som helst annet? Sorry altså, men det funker faktisk ikke å se på film og høre på det bråkehuet ditt samtidig.

- Ok, jeg skal spise suuuperforsiktig. Du kommer ikke til å høre noe, jeg lover.

- Greit, du får én siste sjanse.

Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Nå er fattern litt småfysen også. Minutter senere kommer jeg tilbake med min egen lille tallerken med godsaker til filmen.

Ikke akkurat julemarsipan, men det får duge.

 

Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Lillesnupp er lei, trøtt og grinete. På tide å legge henne for kvelden. Christina forsvinner opp trappen og far i huset blir sittende og sjekke instagram mens minuttene snegler seg av gårde.

Frua kommer ned trappa uten lillesnupp på slep, gir tommel opp og med det er vi klar igjen. Ingen babyer i sikte, ingen høylytte bråkehuer, ingen flere problemer.

Så setter vi på filmen igjen. Så pauser vi den. Lillesnupp knirker misfornøyd på babycallen og nå har vovsen våknet til også. Han stiller seg halvveis ute i gangen og stirrer forventningsfullt på oss mens halen logrer halvhjertet. Han er over middels klar for tur.

De to slitne joggebuksene ser på hverandre. Begge vet hva som kommer. En må opp, en må ut. Sjansen har passert, magien er brutt. Det blir ikke mer film i kveld.

Vi prøver igjen i morgen og da skal det endelig bli film!

Uten gulrøtter.

 

/ Er du også sammen med et bråkehue? Legg igjen din frustrasjon i kommentarfeltet ;-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ukas krangel - Lørdagsfrokosten

Noen lørdager fortoner seg som en sukkersøt romantisk komedie. Andre dager er litt mer såpeopera...

 

- Duuuu..?

- Ja?

- Jeg tenkte kanskje jeg skulle lage en sånn "Ukas krangel" på bloggen igjen jeg. Er det greit eller?

- Jada, men hva skal du skrive om egentlig? Vi har vel ikke kranglet noe særlig i det siste, har vi det da?

- Eh.. hva med frokosten i går da?

- Jo jo, men det var jo bare teit, var det ikke?

 - Men allikevel da, jeg tenkte kanskje det kunne vært litt artig å skrevet om på bloggen.

- Jeg husker ikke hva vi kranglet om en gang, jeg.

- Hehe, det gjør jeg. Vi satt og koste oss med lørdagsfrokosten, kaffen var fortsatt glovarm og kryssordet i Østlands-Posten lå rykende ferskt, klar og ventende foran meg, da du begynte å lekse opp alt vi skulle få gjort. Om alt husarbeidet som ventet på oss og alt vi skulle rekke. Så prøvde jeg å si at jeg bare ville nyte lørdagsfrokosten i to sekunder før du skulle begynne å gnåle om alt som måtte gjøres i huset. Så ble du kjempesur og stormet opp trappen, bare fordi jeg ikke finner samme glede i å gjøre husarbeid som deg.

- Å hallo? Det var jo ikke akkurat det som skjedde, da! Problemet er at vi har masse som må ordnes her hjemme, som jeg trenger din hjelp til å få gjort, og hele uka har du sagt at du ikke har tid, men at vi kan se på det til helgen isteden. Også kommer helgen, så blir du sur og forbanna så fort jeg tar opp alt som skal gjøres..? Er det rart jeg blir littegranne oppgitt?

- Ja faktisk! Er det helg så er det helg, og -..

- .. både du og jeg vet at dersom vi ikke legger en plan for lørdagen eller søndagen, så sitter vi plutselig der søndag kveld og lurer på hvor helgen tok veien. Og vi har ikke fått gjort en dritt. Bare susa rundt uten noe som helst form for effektivitet.

- Jo, men er det så farlig da? Det må jo være lov å slappe av litt og ta det piano i to sekunder når det først er helg...

- Aaaaah, det er så typisk deg! Hva er greia med å utsette alt mulig da? 

- Men i kråkenes navn...

- Hvorfor kan vi ikke bare bli sånne folk som får ting gjort med en gang? Tenk så deilig det hadde vært med et ryddig hus hvor alt var på stell?

- Herregud, det er jo ikke så ille her da!

- Kjekt for deg å si som ikke ser rotet! Jeg går jo her hjemme og har i tillegg den evnen at jeg registrerer hvordan ting henger sammen, jeg ser når rommet til plutten er helt bomba, jeg ser når hårdottene til bikkja flyr veggimellom så fort noen åpner et vindu - og når skal vi få tatt et røsk dersom vi ikke kan bruke helgedagene når du har fri?

- Men asså, det er jo ikke snakk om å ikke gjøre noe hele helgen, det er bare det at jeg vil spise frokosten min uten at du begynner å mase om - ...

- NÅR skal jeg ta det opp da egentlig, skal jeg legge ut små diskrete lapper til deg rundt omkring i huset og satse på at du finner dem, eller skal jeg sende deg en sms som du kan lese når du er klar, eller skal jeg sende en snap av en støvdott så du muuuligens forstår hva jeg hinter til?!

- Æsj, hvis det skal være sånn så driter jeg i hele "ukas krangel", sorry at jeg tok det opp! Bare glem det. Glem det!

- Nei, bare skriv den dritteksten din, du. Og se hvor mange likes du får! Kos deg med frokosten, jeg går i dusjen!

 

 Erre muli´

En halvtime senere

 

- Unnskyld, pus.

- Unnskyld selv.

- Jeg bare tenkte det hadde vært litt artig å gjort noe ut av den krangelen i går, for det er liksom så typisk at man går og gleder seg til helgen, så ender man opp med å ødelegge hele lørdagsfrokosten med krangling.

- Ja uff, unnskyld altså jeg bare kjente at det irriterte meg at det virket som at du fortsatt ikke hadde forstått greia. Det er ikke meningen å være så snappy, det er bare så slitsomt å gå rundt og tråkke i rot hele uka, men jeg skjønner jo at du ikke kjenner like mye på det. Jeg tror kanskje det er litt ekstra slitsomt siden jeg er gravid også.

- Det er jo ikke det at jeg mener at vi ikke skal gjøre husarbeid, men jeg klarer liksom ikke å glede meg til det på samme måte som deg.

- Ehm.. tror du jeg gleder meg til å gjøre husarbeid?

- Nei eller.. jo. Det var liksom noe i måten du kastet deg over meg og ikke lot meg ikke få nyte frokosten i to sekunder før du begynte å prate ivrig om alt som måtte gjøres.

- Men.. skjønner du ikke at jeg har gledet meg til å bli kvitt alt rotet? Til å endelig kunne få puste uten å være redd for å få en hybelkanin i kjeften? Er det så vanskelig å forstå?

 - Hehe, la oss ikke starte igjen nå da. Kan vi ikke prate helt normalt uten at du fyrer deg opp?

 - Jo da, men du skjønner jo ikke problemet?!

- Jo da jeg skjønner problemet, men jeg gidder jo ikke å prate med deg hvis du ikke klarer å prate om det uten å tilte helt?

- Tilte?! Er det rart da, når du har lovet å hjelpe til hele uka, så kommer helgen så gidder du ikke løfte en finger?!

- Men i h... Jeg sa jo at jeg skulle hjelpe til, jeg klarer bare ikke å få lyst til å bruke helgen min på det!

- Lyst?! Du skjønner det FORTSATT ikke du?!

- Nei vet du hva, jeg dropper hele "ukas krangel", glem at jeg noensinne spurte. Det her gidder jeg ikke!

- Fint!

- Flott!!

 

 

 

Enda en halvtime senere


- Unnskyld, pus.

- Unnskyld selv.

- Det var teit av meg å ta det opp en gang til. Jeg tenkte bare vi kunne prate om det, siden det egentlig var litt artig at vi ble så sure midt i den koselige lørdagsfrokosten, men jeg skriver bare om noe annet jeg.

- Det går bra. Jeg bare ble litt frustrert når det virket som at du fortsatt ikke forsto problemet.

- Hehe, ja jeg skjønner det. Jeg tror vi egentlig bare misforstår hverandre.

- Ja, det tror jeg også.

- Hehe, det kunne egentlig vært litt morsomt å skrevet om det som Ukas krangel på bloggen egentlig. At jeg hadde tenkt til å skrive om lørdagsfrokosten, men hver gang jeg prøver å ta det opp så blir du så forbannet at vi ...

- Hva for noe "...blir du så forbannet"? Det er jo ikke det som er problemet.

- Nei nei, jeg vet jo det. Eller... jo, for jeg mener jo bare at jeg hadde lyst til å spise frokost i to sekunder før-

- PETER!!

 

Det var da som pokker

 

Og sånn sluttet faktisk samtalen. Så nå sitter jeg her og gjemmer meg bak macen, og én ting er i hvert fall helt sikkert: Neste lørdag er det opp før hanen galer for å støvsuge stua!

 

Les også:

- Ukas krangel - Treningsbagen
- Ukas krangel - På sengekanten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ukas krangel: Nyttårsforsetter

"Okei! Jeg er klar!"
Vi kryper opp i hvert vårt hjørne av sofaen med hvert vårt ark i fanget. Christina i sin sorte joggebukse, jeg i min grå. Guttungen sover og det er fyr i peisen. Det hviler en slags spenning i luften, en duft av rituelle forventninger. Og det til tross for at hele opplegget har endt i fiasko hvert eneste år. Men så hører de liksom hjemme likevel. Ingen grøt uten kanel, ingen jul uten Askepott og ikke et nytt år uten de evinnelige nyttårsforsettene.



"Du kan begynne", sier jeg.
"Ålreit.", kremter Christina, "mitt første forsett for året 2014 er å lage sunnere middager. Ja, vi spiser jo ganske sunt nå, men jeg vil prioritere å lage mer fra bunnen av, og legge litt mer sjel i arbeidet. Hva med deg? Hva er ditt første?"

"Middager? Ooookei... Det var kanskje ikke helt det jeg hadde sett for meg, men greit... Mitt første nyttårsforsett: Ikke spise potetgull."

"Seriøst, ikke spise potetgull?"

"Jepp, er ikke det bra? Ikke det at vi spiser så sinnssykt mye nå da, men jeg tenkte at et helt år uten pottis må gjøre underverker på formen. Et lite flak der, ei litta skrue der, det blir fort ei litta pølse på magen det, vet du."

"Jo ok, men jeg trodde kanskje... Jaja, jeg vurderte å ta med "trappe ned på brunost-inntaket", men droppet det. Okei, over til mitt andre punkt. Det bygger nemlig på konseptet «Det er lettere å holde rent enn å gjøre rent». Jeg har lest at dette er ekspertenes beste råd når det gjelder husarbeid. Begynner å bli lei skippertak, så nå skal det bli andre boller her i huset!"

"Jaha, den var jo ikke dum. Det er jo kjipt med klær man kaster fra seg, som bare blir liggende i en evighet og skape dårlig stemning. "Clean as you go" som fattern pleier å si. Bra punkt, pus. Okei, min neste: Løpe halvmaraton på under 1.45.00."

"Halvmaraton? Skulle ikke du legge det opplegget der på hylla? Husker du da du hadde fullført fjellmaratonet i fjor, da du hveste at du aldri, aldri, aldri skulle løpe sånne distanser noensinne igjen? Jaja, never mind. Over til neste punkt. Dette vil du kanskje ikke tro, men jeg har faktisk skrevet at jeg skal la være å irritere meg over at du aldri klarer å rydde noe 100%. I det inngår at jeg ikke, noensinne igjen, skal kalle deg "Åtti'n". Jeg er i ferd med å innse at du faktisk er sånn, og at 80% fullført husarbeid er mer enn nok for deg.

"Jaha. Jeg har ikke tenkt helt likt som deg, innser jeg nå. For jeg burde jo også hatt et sånt punkt, noe sånt som: "Slutte å irritere meg over at du alltid skal rette på meg". Eller slutte å bli så irritert hver gang du hever stemmen. Eller sl-..."

"Åj åj åj, så bra at du penser det inn på denne stien, da! For mitt neste punkt er mobilfri sone på soverommet. Når dette punktet trer i kraft 1. januar, så tenker jeg det blir en drastisk nedgang i mine irettesettelser og heving av stemmen!"

"Du, et kjapt spørsmål: Skal alle dine punkter være kjedelig husarbeidssøl?"

"Søl?! Hva mener du med det? Si meg... Den lista di, la meg få den, takk!", fnyser hun og røsker den ut av hånda mi.
"Hah! Skal vi se her..."Lese flere bøker"... "Spise mindre mat"... "Få mer tid til båten"... "Bli flinkere til å ringe kompiser"... Si meg, har du tenkt til å bidra littegranne til fellesskapet her? Eller er dette Peters egoliste 2014?"

"Ja okei, sorry - skal vi ikke bare omdøpe 2014 til "kjipern-året" da, og måke på med alle dine punkter? Rydde, rydde mer, rydde litt til og rydde meg i hue og ræva? Vet du, noen ganger begynner jeg å lure på om rydding seriøst har blitt hobbyen din.. Eller få høre, har du ett eneste punkt som tyder på at 2014 kan bli noe som helst annet enn en nitrist passasje gjennom husarbeidets mange gleder?!"

 

Mammas lille au pair på opplæring

 

"Herremin Peter, nå får du skjerpe deg! Jeg mener jo bare at det blir koseligere for oss alle hvis vi har det litt mindre rotete, og du har dessuten ikke lest resten av lista mi, hva med dette punktet kanskje; "Stryke Peters skjorter", nehei, for det punktet ble nettopp strøket over og byttet ut med "Gå på kino med venninner minst èn gang i måneden", og hva med punktet "Bli flinkere til å fortelle Peter at jeg er glad i ham"? Åneidu, det forsvant nettopp til fordel for "Gå enda, ENDA oftere enn èn gang i måneden på kino"! Så, hva syns du om lista mi? Ikke bare rydde meg i hue og ræva likevel, hva?"

"Pøh! Det er bare noe du sier. Jeg kan også finne på ting som "Gi flere ryggmassasjer uoppfordret" eller "Bli flinkere til å late som om maten er salt nok", men nå skulle vel dette være en realitisk liste, eller hva? Herregud, for en halvtime siden var jeg faktisk ganske fornøyd med livet, men nå høres det ut som om vi har tidenes kjipeste drittforhold. Jeg begynner faktisk å angre på hele dette nyttårstullet."

Stillhet. Lenge. Helt til Christina bryter den igjen:

"Æsj. Vent litt... Vi skulle ikke bare..."
"Jo", nikker jeg samtykkende. "Vi kaster de forbanna listene i peisen. Vi har det jo faktisk ganske bra som vi har det?"
"... selv om du biter litt negler..."
"... og du slenger litt med kjeftesmella."
"Dust."

 

 

"Men du", mumler jeg, "vi skulle ikke tatt en matbit, da? All denne kranglingen har gjort meg sulten."
"Vi har jo nesten akkurat spist middag? Eller forresten. Kanskje et lite knekkebrød med brunost..."
"Men skulle ikke du trappe ned på..."
"Å hysj på deg!"
"Godt nyttår da, kjeftesmella mi."
"Godt nyttår da, Åtti'n."

 

 

GODT NYTTÅR!

...lik hvis du regner med å bryte alle nyttårsforsettene i år også.


Les også:
- Ukas krangel - Treningsbagen
- Ukas krangel - På sengekanten
- Ukas krangel - Det ordner seg 

Ukas krangel - På sengekanten

C: Åh, så inni hampen deilig å legge seg!

P: Mhm.

C: Jeg er helt skutt. Trøtt som en dritt. Men du?

P: Hmh.

C: Jeg tenkte på det du sa tidligere i dag...

P: Jahm...

C: Ja, om ukeshandling, vettu. Kanskje vi skulle begynt i morgen?

P: Mmm.

C: Hvis jeg skriver handlelista sånn at den er klar, så kunne kanskje du stoppet på butikken på vei hjem fra jobb?

P: Jahm...

C: Ja, supert altså. Så slipper vi stresset med hele familien på storhandel. Midt i middagstida liksom! Haha. Nei, vettu hva, det står jeg glatt over.

P: Mhm...

C: Hmmm. Jeg foreslår at vi lager thai-suppa en dag. Og taco på fredag så klart. Lørdag må vi finne på noe godt?

P: Jahm...

C: Shit. Glemte vi å blåse ut telysene i stua?

P: Jada...

C: Peter?

P: Mhm..?

C: Du, hva driver du med egentlig?

P: Nei, jeg skulle bare...

C: Seriøst?! Har du ikke hørt noe av det jeg har sagt?

P: Joda. Nei, altså... Gi meg to sekunder her.

C: Mobilen?! Du kødder? Under dyna! Herregud, jeg trodde seriøst du hadde lagt deg?!

P: Eh ja, jo, har nesten lagt meg da, jeg må bare... Spiller sjakk med Simen... Mitt trekk serru og jeg står skikkelig fast, springeren er-

C: Sjakk?! Okei nå er det nok. Husker du da du måtte slette Wordfeud fordi du ble helt avhengig? Vel, nå er det sjakk hvert ledige minutt! Hver gang jeg kikker bort på deg, har du nesa nedi mobilen. Det er som å snakke til en vegg!

 

 

P: Men slapp av litt, da!?

C: Slapp av?? Den derre mobilen din har blitt en tidstyv! Det er jo hele tiden! Og du som klager over at døgnet ikke har nok timer? Prioriteringer! Det er det det handler om! Pri-ori-teringer!

P: Men Jesus Kristiansen da...

C: Slutt! Jeg er drittlei av at sjakk må spilles. Eller instagram sjekkes. Eller facebook! Eller bloggen! Eller alle verdens nyhetssider! Og alt sammen etter at tennene er pusset. Hva tror du om mobilfri sone på soverommet? Ja! Jeg stemmer for!

P: Hah! Det går nok ikke. Jeg bruker mobilen som vekkerkl...

C: Jada, streit-Leif, det er selvfølgelig greit å bruke den som vekkerklokke. Det er surfingen jeg vil til livs!

P: Okei, denne diskusjonen får vi ta i morgen. Nå er du altfor oppskjørtet til å...

C: Oppskjørtet?! Nå har det evinnelige begeret rent over, altså. Ut med mobilen!

P: Ok, ok... Så er det mobilfri sone fra i morgen kveld. Jeg orker ikke diskutere dette nå.

C: Flott. Da er vi enige.

P: Ja da, ja da. Sov godt da jenta mi.

C: Natta. Sov godt du og.

 

... 1 minutt senere...

 

P: Hva er det som lyser?

C: Lyser?

P: Åja, det er mobilen din.

C: Sikkert bare en melding. Ser du? Jeg trenger ikke være tilgjengelig 24/7. Den sjekker jeg nemlig i morgen tidlig! Da signaliserer jeg at nå, ja nå har Christina lagt seg, hun. Og det er helt greit!

P: Hehe. Så du er ikke det minste nysgjerrig på hvem som sendte deg en melding etter klokka 23 på en helt vanlig ukedag?

C: Nope! Eller jo, jeg er jo en smule nysgjerrig så klart, men jeg kommer ikke til å miste nattesøvnen av den grunn.

P: Nei vel, den er grei. Fint for deg. Natta da.

C: Natta ja.

P: Ok da... glad i du.

C: Glad i deg og, tullingen min.

 

... 30 minutter senere...

 

P: Hva skjer? Hva fniser du av?

C: Hæ? Sover ikke du for lengst?!

P: Altså, det er jo ikke mulig å sove når du ler så senga rist- Nei dæven, se hvem som har nesa si nedi mobilen da, gitt!!

C: Men for pokker da, det er ikke sånn som det ser ut.. Jeg kom nemlig plutselig på at det kunne ha skjedd noe, ja, ingen-

 

 

P: Hahaha! Du er på Instagram!! Jeg ser det! Judas! Hykler!

C: Ah hallo, det er ikke sånn som det ser ut sier jeg jo! Som jeg prøvde å si: ingen sender meldinger til meg så sent på kvelden, hva hvis lillesøster trengte å prate? Eller kusina mi? Eller kanskje det hadde skjedd noe med farmor! Det kunne jo være noe som hastet skikkelig..

P: Og da vil man jo selvsagt sende en sms og varsle...

C: Jadaa, I know... Men jeg ble så bekymret og...

P: Ja ja ja... Stod det noe viktig i den meldingen da, eller?

C: Nei, jeg... Eh ja. Det stod bare at jeg måtte sjekke ut et bilde på instagram. Så tenkte jeg at siden du likevel sov, så...

P: Herregud.. Skjønner ikke at du tør jeg.

C: Jammen-

P: Kaste steiner rundt i et glasshus. Er jo livsfarlig!

C: Dust, det var jo bare at jeg måtte!

P: Mhm...

C: farlig var det jo ikke da, jeg trodde tross alt du sov, og- ...hva gjør du?

P: Nei, hva tror du?

C: Seriøst, du skal ikke spille sjakk igjen?!

P: Jo.

C: Men du hadde jo nesten sovnet.

P: Jepp.

C: Men...

P: Ty. Kos deg med Instagrammen din, du. Simen gjorde en kjempetabbe i forrige trekk og jeg fikk uansett ikke sove, for jeg begynte å tenke på at hvis jeg setter tårnet på G6, så ryker dronninga hans! Og da-

C: Ty sjæl. God natt.

 

/Lik hvis du også bruker mobba på senga


Les også:
Ukas krangel - Treningsbagen
Små øyeblikk av intens kjærlighet

Ukas krangel - Det ordner seg

Det er lite jeg kan gjøre som får frøkna mer fyret opp (på feil måte) enn å gå rolig og bekymringsløst inn i en stresset situasjon. Når damer blir litt stresset, så er menns nonchalante tilnærming til livet som ren kryptonitt.

Som den gangen vi forlot heimen for å legge ut på en flere timers kjøretur.

"Har du husket lommeboka?"

"Ja, skulle tru det"

"Husket vi bleier da? Tenk hvis han bajser nå, det er veldig lenge til vi er fremme"

"Æss, det ordner seg"

"Hva da, ordner seg? Han kan jo ikke bare sitte der heller stakkar, og hva hvis du faktisk ikke har med lommeboka da og hvis vi ikke finner frem til hytta og hvis vi-"

"Heeeeeey?. Slæbbæ. Det ordner seg"

 

 

Det faktum at det mest sannsynlig faktisk vil ordne seg kommer helt i skyggen. Damer ønsker tilsynelatende at vi menn skal bli like stresset som dem, for å prøve å holde hodet kaldt virker kun som bensin på tørr ved.

"Det hadde faktisk vært hyggelig hvis du hadde giddet å vise LITT engasjement her, jeg står faktisk på dagen lang og det-"

På dette tidspunktet er det ikke helt uvanlig at vi menn setter kroppen på autopilot og lar hjernen ta seg et fortjent lite avbrekk.

Til slutt bryter vi gjerne gjennom som en tåkelur. Vi hypnotiserer kvinnen med vår gudegitte gave til å komme med en lang rasjonalisering av situasjonen. Dette fungerer på kvinner som blokkfløyta på en kobra. "Oookei, hør her! Det hjelper lite om jeg stresser meg opp og går i fistel jeg også, for da kommer vi ingen vei. Enten så ordner det seg eller så ordner det seg ikke. Hvis det ordner seg, så er alt i skjønneste orden og ingen grunn til å klikke i vinkel. Eller så ordner det seg ikke, og da blir vi bare pent nødt til å fikse det. Vi har nok bensin til å komme frem, vi kan alltids bla bla bla," fortsett med fornuftig logikk til lufta har gått ut av kamphunden i passasjersetet, og hun sitter og fråder lykkelig som en katt ruset på kattemynte.

 

 

Alarm - Svigers kommer!

Et annet klassisk tilfelle der det bugner av kvinnens vrede er når svigerforeldrene er på vei og er maks en times tid unna. Hybelkaninene har vokst seg så truende at de holder bikkja tilbake mot løsepenger, klesvasken henger fortsatt på stativet, stua ser ut som et før-bilde fra Ekstrem Oppussing og lammelåret ligger utilberedt i kjøleskapet.

 

 

Hva tenker damer i en slik situasjon? "Å herregud hvordan skal vi rekke alt dette, også jeg som startet med å vaske alle gulvene allerede tidlig i uka slik at vi skulle slippe akkurat dette her og jeg som skulle ha alt klart og vi som skulle kose oss og vi får besøk om en time og det ser helt jævlig ut her og SE TIL HELSKOTTEN Å KOMME DEG OPP AV SOFAEN!!"

...og hva tenker en mann?

"Æh, det ordner seg".

 

 

Og akkurat det haaaaater damer.

 Hvorfor er det sånn? Hvordan kan vi være så forskjellig? Her ville nok mange kjørt apeargumentet og skylt på urinstinkter, men selv mener jeg at vi har beveget oss såpass langt fra opphavet at mennesket er til aper, som Chihuahua er til ulv.

Jeg er derimot fristet til å spille huleboerkortet, du vet fra den tiden før datamaskiner, boktrykkerkunsten og Pølsehansen. Kvinnene var hjemme og holdt stand, mens vi menn jaktet og drepte for vår familie. Og slik en gepard konserverer krefter til å kunne yte maks når det gjelder, bruker vi menn kun energi når det er absolutt mest kritisk, altså når vi jakter eller blir jaktet. Derfor gidder vi ikke å engasjere oss i ting som ikke utgjør noen trussel, slik som en gjeng med tannløse hybelkaniner. Om en katt derimot sniker seg inn på VÅR PLEN, er saken en helt annen. Alarmen går og på rekordtid sklir vi på oss crocsene for å kjeppjage kattekreket ut i neste uke.

Så derfor, til damer som leser dette: Ikke hat oss, vi gjør bare vår plikt. Okei, så kunne vi sikkert vært litt mer behjelpelig med klesvasken, men kanskje du også kan lære litt av oss? Er det egentlig så farlig? Er det virkelig noen som dør om middagen blir en time forsinket? Hvem bryr seg om skoene i gangen ser ut som de har blitt utsatt for orkanen Geir? Ja, jeg vet at du får litt hjerteflimmer og blir svett i panna bare av tanken, men hey, slapp av. Det ordner seg.

 

/Lik hvis du tror det ordner seg

Og du: Følg Pappahjerte på Facebook a :)

Les også:
- Ukas krangel  - Treningsbagen
- Oppfølgerkrangel - Fatterns hevn
- Min historie - Fra hat til kjærlighet

Ukas oppfølger-krangel: Fatterns hevn

Nøkler. Hvorfor? Hvorfor kan man aldri legge dem på en fast plass?! Altså, visse nøkler finner alltid tilbake til sin faste plass, slik som bilnøkkelen og nøkkelosten (*ba dum tss*). Men andre bare nekter å innrette seg og finnes det egentlig noe mer frustrerende enn å lete etter nøkler når man har dårlig tid, er tissatrengt og forbanna? Ja, for selv om jeg er i godt humør når jeg starter, så tar det ikke mange sekundene før jeg fordømmer hele verden, hytter med neven og brøler ukvemsord mens jeg løper rundt som en oppspilt valp på jakt etter en godbit.

Og det mest irriterende av alt, er at jeg vet at det er frøkna som har ryddet dem bort. At ikke jeg kan få lov til å ha mitt kontrollerte kaos i fred? Ja vel, så blir det ryddig i hennes øyne, men det hjelper jo ikke meg! "Aaargh, Christina! Kan du drite i å rydde vekk tingene mine hele tiden! Nå finner jeg ikke de forbaskade nøklene!!". Men får jeg noe svar? Pøh. Stille som i grava.

Jeg leter først på alle de mest opplagte stedene. Jobbveska, klesskapet, nøkkelskuffen, bilen, den andre bilen, garasjen, jobbveska igjen, samtlige jakker, bilen, nøkkelskuffen og jobbveska. Deretter blir jeg tvunget til å stoppe opp og tenke meg om. Jeg kommer på sist nøkkelen var i bruk og det er en god stund siden. Denne gangen er det nøkkelen til båten og den har jeg ikke brukt siden... Å shit, det er jo faktisk flere uker siden. Siden har ingen sett den. Håpet svinner som et nedbrent stearinlys.

I et siste desperat forsøk prøver jeg lykken på treningsrommet, eller hamsterrommet som vi kaller det. Rommet har stått ubrukt siden vi flyttet inn og av en eller annen grunn så lukter det hamster der inne. Hvilket er veldig merkelig med tanke på at vi verken har eller har hatt hamster. Jeg titter inn, men finner ingenting. Så går jeg ut i tv-stua og blikket sveiper raskt gjennom rommet. Ikke stort mer enn noen puter og den gamle treningsbagen min.

 


Hmmm... Treningsbagen? Du her? Ikke noe rart med det, for så vidt, helt til jeg gløtter på lokket.

HVA?! Du er jo full av gamle klær!" AHA! Kjerringa hadde altså ikke ryddet den vekk slik hun skrev i Ukas krangel


Bevis!

Argumentet som hun hadde vunnet alles hjerter med var bare et luftslott. Hun hadde rett og slett bløffet! Hun hadde kanskje stuet den vekk, men ikke ryddet vekk. Stooor forskjell! Å YES, tenkte jeg, endelig skal jeg få min hevn. Så mange kommentarer jeg har svart på denne uken med hodet senket. Så mange som har støttet denne taskenspilleren av en kjæreste, denne løgnens profet med posen full av urent mel.


Jaha ja, frøken bløffmaker, så denne er ryddet bort, ey?

"Nei jasså" roper jeg ut. Jeg vet at hun sitter i etasjen under og prater i telefonen med sin mor, så jeg gleder meg ekstra mye til å slippe bomben. Hun kan ikke ha hørt meg, så jeg roper igjen. "Haaaar'uuu sett?!" Fornedrelsen vil bringes frem i lyset med hennes mor som sjokkert vitne, uuuutmerket. En hel uke med blogg-kommentarer som "Uuuh, jeg heier på Mammahjerte. Stakkars dame, må rydde etter mannen sin", "Go Mammahjerte, du er flink" og så videre. Men nå viser det seg altså, etter sååå mye ufortjent pepper, at det blir jeg som går seirende ut fra denne krangelen. Fatterns hevn er her! Timen for min oppstandelse har endelig kommet. Rettferdigheten skal seire! Muhahaha, my time to shine, bitch.

Jeg snur meg triumferende rundt for å gå ned og levere krangelens endelige knock-out upper cut. Men akkurat i det jeg snur meg for å gå, så ser jeg noe i sidesynet. Bare et lite glimt i periferien som får meg til å ta en ekstra titt. Og der, i det lille siderom på bagen, ser jeg noe rødt...

Oh no...

Båtnøkkelen.


Hupps!

"Hvaaa?!" ropes det fra underetasjen... Hun har hørt meg. Og jeg som hovmodig skulle gni det inn og vri det rundt. Nå blir jeg nødt til å fortelle sannheten om båtnøkkelen. Mens svigermutters hører på...

Nederlaget

er

totalt.

 

//god regntung drittsøndag til deg også :P

Les også:
- Del 1, ukas krangel: Treningsbagen
- Min Historie (fra barnehater til pappahjerte)

Ukas krangel: Treningsbagen

Et parforhold er ikke bare roser i kinnene og flørtende kyss foran Eiffeltårnet. Det er også hverdager. Veldig, veldig mange hverdager. Og med vanlige dager kommer vanlige problemer... Dette er ukas krangel.

Min versjon:
Jeg har kanskje ikke verdens beste ordenssans, jeg skal innrømme det. Men er det så farlig da? Fra tid til annen blir ting oversett, men er det noe å ta sånn på vei for da? Og hva er det med damers evne til å ta ting helt ut av proporsjoner egentlig?

Slik som her i går kveld.

For en stund siden satt jeg igjen treningsbagen min i gangen og lot den stå der over natta. Dagen etter ble det litt dårlig med tid, det samme dagen etter der. Jeg hadde jo tenkt til å rydde den bort, jeg hadde bare ikke rukket det enda. På det tidspunktet hadde treningsbagen allerede rukket å gå over i den fasen der jeg ikke lenger ser den. Jeg vet at den er der, men den utgjør på en måte bare en naturlig del av interiøret. Og da er mitt spørsmål: Er det så farlig da? I et hus fullt av ugjorte ting, er det virkelig ikke andre ting å henge seg opp i enn min lille bag og den halve kvadratmeteren den opptar?

Plutselig vet du, plutselig så står hun der. Med hendene stukket i siden og et ansikt som fråder av sinne. Så kommer en skyllebøtte som ikke ligner grisen. Om hvordan hun står på hele dagen for å få det fint i huset og om hvordan jeg bare slenger ting rundt meg og gir blanke effen. Det er en stakkars treningsbag, for pokker!

Den utgjør jo ikke akkurat noen fare for rikets sikkerhet, men ut i fra de kraftsalvene den klarer å generere, skulle man tro at jeg hadde glemt igjen en illsint og utsultet grizzlybjørn i gangen. Er det mulig?!

Jeg mener, jeg skal jo ta den, jeg har bare ikke rukket det enda og hvis det er sååå ille, hvorfor kan hun ikke bare rydde den bort selv da?!

--

Christinas versjon:
Jeg er mamma til to. I blant føles det i hvert fall sånn. Jeg har riktignok bare én sønn, men jeg har en mann som roter mer enn sønnen sin, og som faktisk også rydder mindre enn ham. Til sønnen kan jeg si: «Oi, nå var det veldig rotete her, kan du hjelpe mamma med å rydde litt? Nå putter vi klossene oppi denne esken her.. Eeeeen.. Toooo.. Treeee..» Da kommer han løpende mens han hyler av glede. Rydde! Mens vi teller! For en lykke! Og han gir seg sannelig ikke før alle klossene ligger i esken.


Men mannen min er mann. Og det innebærer dessverre å ikke ha evnen til å se når ting må gjøres. For hvis man bare venter lenge nok, ser man jo ikke problemet lenger. En full søppelbøtte som skulle vært tømt for lengst, for eksempel. Eller en overfylt skittentøyskurv som straks vandrer mot vaskerommet av seg selv. En langhåret plen som er i ferd med å vokse inn verandadøra. Eller en treningsbag som fortsatt står i gangen etter firmaturen i sommer.

 

- Den omtalte bagen, som har en tendens til å snike seg med på ni av ti bilder


Her i huset er det nettopp dette som irriterer meg mer enn noe annet: treningsbagen til far. Dog, treningsbag er noget misvisende, denne bagen brukes utelukkende når far er på tur. Og det er ganske sjeldent far er på tur.. Pakking er et punkt hvor vi utfyller hverandre til det fulle; for mens far bruker tre minutter på å pakke kofferten, bruker mor nærmere tre timer. Når vi derimot har kommet oss hjem, tømmer jeg min bagasje på tre minutter mens Peter, ja han bruker nærmere tre måneder på å tømme sin.

Jeg har for lengst gitt opp å ha det pent og pyntelig i hjemmet til enhver tid. Det er ikke så nøye lenger. Jeg følger i stedet interiørbloggere som legger ut bilder på Instagram, og drømmer meg bort i deres perfeksjonistiske sofakroker. Hvor putene matcher både veggen, sofastoffet og katten. På en gang. Sånn kunne jeg også hatt det, tenker jeg. Hvis jeg bare hadde hatt en mann som rotet, og ikke lot det bli en del av inventaret.

Denne uka var altså begeret fullt. Når til og med Bestefar, som er den mest tålmodige og joviale mannen på jord lurer på hvem den treningsbagen i gangen egentlig står og venter på, ja da er det lov med et lite utbrudd. Avtalen er at jeg holder orden på mine ting, sønnens ting, hundens ting og husets ting - mens Peter holder orden på sine ting. Du vet hvor kjipt det er når du har brukt dagen på å rydde, støvsuge, vaske gulvet, skrubbe badet og skifte på senga, og du til slutt ender opp med å fortelle hva du har gjort siden det ikke ble lagt merke til? Hvis jeg rydder bort bagen, hvilket jeg har gjort utallige ganger, legger han ikke merke til det heller. Så da lar jeg den heller stå der.

 

- Etter en stund ser ikke vofsen forskjell på kurven sin og treningsbagen til far


Men nå er altså bagen ryddet bort for denne gang. Fram til den dukker opp igjen, må jeg legge en plan. Foreløpig er det jo bare én taktikk som har fungert her i huset, så jeg burde vel gitt den et forsøk: «Oi Peter! Nå var det veldig rotete her! Kan du hjelpe mamma med å rydde litt? Nå putter vi de skitne boksershortsene oppi skittentøyskurven..  Eeeeen.. Toooo.. Treeee..»


Men jeg tviler sterkt på om han kommer løpende mens han hyler av glede.

--

Så, kjære leser hvem heier du på: Dusteteita Mammahjerteidiot eller stakkars Pappahjerte?

NYHET - Les del 2 av krangelen her:
Ukas oppfølger-krangel - Fatterns hevn

(Lik hvis du liker og kommenter (bare hvis du heier på meg)
Og følg Pappahjerte på facebook)

Les også:
- Mamma vet alltid best (gjesteinnlegg av Christina)
- To sider av samme sak (tidligere krangel om kommunikasjonsproblemer)

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere