hits

Pappablogg

Postkort fra Spania

Jeg hadde gledet sånn meg til ferie. Altså virkelig!

Ikke så mye for varmen, maten, stranda og gleden av å reise bort, men for å kunne skryte vilt og hemningsløst til venner og bekjente. Bruse med fjæra over hvor varmt og deilig det er på ferie i forhold til hvor kaldt og kjipt det er hjemme:

Ja, for er ikke det halve poenget med å reise bort? Å kunne ringe hjem og ha telefonsamtaler av typen:

- "Ja, så hvordan er været hjemme da? Kaldt og vått, sier du? Å uff. Ja ja, nei men det var jo trist da. Her? Ah, det eeeer så deilig! Fem og tredve grader og sol heeele dagen. Ligger bare på stranda og kooooser oss. Vet du, det eeeer så deilig. Her skulle du vært!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men så reiser man til Spania og våkner til... regn?!

Samtidig som nettavisene hjemmefra melder om totalt grillforbud på grunn av skogbrannfare i... BERGEN?!

Å sitte i Spania og vite at det er både varmere og færre skyer der vi kom fra, det er nesten så det tar brodden av det hele. Men bare nesten, for ferie er ferie, tross alt. Ingen plener å klippe, ingen regninger å betale, bare late dager og nye oppdagelser. Søte meloner og iskald brus. Hopp i havet og lune kvelder. Det gode liv.

Så får vi bare håpe at regnet der hjemme slår til igjen snart. Ikke fordi jeg ikke unner dere godt vær mens vi er borte altså, langt derifra, men på grunn av... ehm... skogbrannbrannfaren ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Sydenhjerte på Facebook *

Trill trall, ha det knall!

Av alt jeg har skrevet om så langt i år, har ingenting vært i nærheten av å engasjere like mye som gårsdagens innlegg om trillebåra. En eller et - debatten delte folket i to.

Og det er trist å se at så mange sier "et" og gjemmer seg bak dialekt-kortet. Noe som selvfølgelig blir feil. Du kan smøre leppestift på en gris, det er fortsatt en gris.

Her er det en hel generasjon med norsklærere som ikke har gjort jobben sin og jeg kan ikke forstå annet enn at et massivt søksmål til en samlet norsk lærerstand er på vei.

cof
Et trillebår, et gressklipper, et plen.
 

For vi sier vel ikke et plen, gjør vi vel? Plenet? Mannet ligger på plenet og slapper av med en glass saft?

Andre kastet også inn linker med grammatisk korrekthet. Fint det altså, men her mener jeg at det ikke handler om hva som er korrekt eller ikke, her handler det om folkevett.

Det skurrer kraftig i øret når man sier et kopp, koppet. På samme måte burde det skurre like kraftig av et strikk, et TV og et trillebår.

Men hva er vel én lusen pappabloggers stemme mot en systematisk svikt i den norske lærerstanden? Jeg trodde noen ting bare var opplest og vedtatt uten videre diskusjon, slik som tyngdekraften og kjønnet på en trillebår, men akk. Verden vil bedras.

Så etter denne debatten, som har gått hardt inn på meg som person, blir jeg nødt til å reise utenlands en stund. Bare legge alt dette bak meg og finne sjelefred. Derfor pakker vi med oss badeleker og ipad-lader og suuuuser til Spania i dag!

Der skal vi henge ut med farmor og farfar noen uker, og vi gleder oss stort! Ikke en trillebår å se, bare strender, glede og en stor sol på himmelen :)

Beklager, ett sol.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Perdon, tienes una caretilla?

P.S. Dette innlegget er selvfølgelig humoristisk ment. En eller et, si hva pokkern du vil. Bare ikke heng dorullen med papiret inn mot veggen. Da er vi uvenner på ekte x-)

ETT TRILLEBÅR?!

- Christina?

- Ja?

- Jeg skal skrive en sak om at jeg klipte plenen i går, men vet du hvordan man skriver trillebår?

- Trillebår?

- Ja, skal ha med det i saken og usikker på hvordan det staves. Er det o eller å, er det én eller to r-er på slutten? Tenkte kanskje du visste.

- Tja, et trillebår kanskje?

- Vent litt.. Hva sa du?

- Et trillebår?

- Ett?!

- Ja..

- ETT trillebår?

- Ett trillebår, ja.

- Men i helsike. Ett trillebår?

- Ja, hva er det?

- Altså.. Jeg har innsett at jeg blir nødt til å leve med "ett TV" og "ett strikk", men ETT trillebår? Nå har det gått for langt. Det heter én trillebår.

- Én? Haha! Nei nei nei, ett trillebår.

- Christina.. Du vet jeg elsker deg og alt det der, men dette går ikke lenger. Denne galskapen har gått for langt.

..sa jeg og marsjet ut. Oppriktig provosert.

cof
Et trillebår, et gressklipper og et gressplen?
 

Og der står vi nå. En uenighet vi ikke kommer forbi. Jeg mener bastant at det heter en trillebår, men Christina med sitt larvikske kråkemål, står hardnakket på ett trillebår.

Så derfor blir jeg nødt til å spørre deg, kjære leser. Hva sier du? En eller et?

En trillebår?

Et trillebår?

Jeg trenger å få det svart på hvitt, så legg gjerne igjen en kommentar.

Jeg kan ikke forstå annet enn at vi er 100 % enstemmige her og i så fall kan jeg bruke det til å få slutt på galskapen, slik at Christina slutter å snakke som en uskolert apekatt x-)

dav
Et mann som slapper av på plenet.
 

* Følg Pappahjerten på Facebooket*

Gretten gubbe ble kjempeglad

I dag måtte jeg klippe den stooooore fellesplenen midt i boligfeltet. Veldig til min misnøye. For den er stor. Og fæl.

Det er gress på utsiden, gress på innsiden og langs hele gjerdet. Det krever gressklipper, kantklipper, trillebår og en halv dags innsats.

Først var jeg gretten.

Jeg har ørten andre ting å gjøre, hakke tid til det her. Jeg har bilag å levere, mailer å besvare, tekster å skrive, en koffert å pakke og hundre andre ting.

Hvorfor skal jeg fly rundt utpå her, gresset vokser jo bare ut igjen uansett?!

Men jeg satt i gang. Gjorde min lille innsats for det store fellesskapet.

Fyrte i gang gressklipperen og laffet av sted.

cof

cof

Klippet, samlet opp og styret. Hentet kantklipperen og gikk løs på tustene rundt gjerdet.

Musikk på øret, sol i fleisen, lukten av nyslått gress.

Og plutselig slo det meg: Herregud, hva er det jeg sutrer over? Det er jo dette jeg har drømt om i hele vinter!

Når kulda regjerte og blågradene sto på som verst, da dagdrømte jeg om dette. Å kunne gå i shorts og kjenne solen steike. Loffe rundt blant tuster og løvetann og kjenne lukten av nyslått gress.

Solbriller

Svetteperler

Varme

Gress

Fugler

Humler

Livet som nynner på seg selv.

Kan man ha det bedre?

Og her går jeg med sutretrynet?

Jeg digger jo det her!

sdr

sdr

Jeg har hørt folk si at man blir lykkelig av å drive med hagearbeid, og mens jeg gikk runde på runde rundt den enorme plassen, innså jeg at de folka har rett.

For det er noe med hagearbeid. Man tror man hater det, men så fort man setter i gang så er det helt nydelig. Noe med livet som spirer og gror.

Sikkert noe plantestoff i luften også. En eller annen kjemisk komponent fra gress og planter som sniker seg inn nesa og setter i gang en lykkereaksjon.

For det er sånn det føles. Som lykke. Glemt er plutselig hele konseptet om tid og stress. Min plass er her den nå, her blant gress og planter. Det tar den tiden det tar og den tiden har jeg. Det er jo dette jeg har sett frem til i hele vinter.

Shorts, varme og en gressklipper som putrer lystig av sted.

Livet som leker.

Sommer ☀️


 

* Følg Gressklipperhjerte på Facebook *

Banning ble til kinotur

I starten av november i fjor, fikk Christina nok.

Da hadde hun sett seg lei på at gubben bannet som en værbitt bryggesjauer. Derfor lagde vi en banneliste som vi hang opp på kjøleskapet.

50 kroner per overtredelse.

mde

Vel.. la oss bare si at den lista fylte seg opp rimelig raskt ;-)

Heldigvis hadde den faktisk sin effekt og i dag banner jeg vesentlig mindre enn jeg gjorde da. Nå skal jeg ikke være skinnhellig, for går kaffekoppen i bakken og sprer seg som en håndgranat, kan du banne på at jeg stemmer i et f-ord så høylytt at det får naboene til å flasse. Men det har faktisk blitt bedre.

Vi har hele tiden snakket om at vi må bruke bannekassa til noe moro med familien og i går gjorde vi det!

For lenge har eldstemann snakket om at han gleder seg til "Den utrolig historien om den kjempestore pæra" kommer på kino. Dette er en film basert på en bok vi storkoste oss med, og i går var dagen endelig kommet for å besøke det store lerretet.

cof

cof

cof

Siden filmen gikk litt sent og hadde 6-årsgrense, måtte vi smugle med oss både kveldsmat og lillesnupp. Hun har jo tross alt bursdag i høst, så hun er jo nesten 6 år da (om 2 år..).

Og mens lomper med pålegg og biter av frukt og grønt gikk ned, koste vi oss med den gigantiske pæra på bøljan blå :-)


Skjermbilde fra filmweb.no
 


Skjermbilde fra filmweb.no

mde

Filmen var akkurat passe lang, holder seg tro til boka og er veldig godt laget. Tidvis veldig morsom og tidvis litt skummel for en som er "nesten" 6 år, men ikke mye.

Mor og barna storkoste seg, og det gjorde jeg også. Spesielt fordi jeg tidlig innså hva dette betyr...

Kino med familien er topp, alle er enige om det, men bannekassa er nesten tom, så nå kan far begynne å banne som en stamgjest på Rorbua igjen ;-)

cof
 

/ Å du ramsalte gamle-Erik!

IKKE ta PWO før leggetid!!

For ikke lenge siden ble det klart at jeg skal stille til start på No Finish Line-løpet i Oslo i september.

Dette gjør jeg i et forsøk på å hanke inn så mange penger som mulig for Stine Sofies Stiftelse.

I den anledning ønsker jeg derfor å skrive litt om trening og treningsrelaterte ting fremover. Jeg skal absolutt ikke bli en treningsblogger, men jeg må jo holde dere løpende oppdatert (pun intended) ;-)

Men i dag skal det handle om noe annet. Noe helt annet.

For i dag skal det handle om noe du absolutt IKKE må gjøre. Stol på meg, jeg har nemlig prøvd ;-)

Har du hørt om PWO?

PWO er kort for Pre-WorkOut, som er en type kosttilskudd som inntas i forkant av en intensiv treningsøkt. PWO skal angivelig gi eksplosiv energi og økt effekt av treningen i en kort, intensiv periode.

Dette skyldes blant annet at PWO inneholder en potent cocktail av blant annet taurin, koffein, kreatin, beta-alanin og mye annet snask.

Da jeg først hørte om PWO tenkte jeg at det bare var tullball. Funker ikke det der vettu. Men likevel hadde jeg hørt om fordeler ved å innta beta-alanin og kreatin, samt lest om flere som sverget til PWO før trening.

Derfor bestilte jeg like gjerne de to sterkeste variantene på markedet og hoppet glatt over advarslene om å være forsiktig med inntaket. SPESIELT FØR LEGGETID.

Vel... navn og emballasje burde vel egentlig si sitt:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det står ettertrykkelig spesifisert at man skal være forsiktig med doseringen og de tullet ikke! For jeg tok det selvfølgelig på øyemål og første gang jeg prøvde et av pulverne, holdt jeg på å ringe legen!

Jeg var kanskje litt raus med måleskjeen og effekten kom etter ca. 15 minutter. Jeg ble helt varm i ørene og hele kroppen begynte å stikke! Det var som å gå med en skikkelig stikkete ullgenser på innsiden av huden.

Så vet jeg ikke om det er bra eller dårlig, men jeg kan i hvert fall skrive under på at kroppen reagerte kraftig på pulveret.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Siden den gang har jeg vært langt mer forsiktig med doseringen og ting har gått bedre, men her for noen kvelder siden gikk det riktig ille.

Jeg hadde bestemt meg for å klemme inn en styrketrenigsøkt på kvelden, men siden pulveret tar 15-30 minutter for å sparke i gang, slurpet jeg det i meg allerede før jeg la barna. Lurt, tenkte jeg.

Men leggingen tok mye lenger tid enn planlagt og så måtte jeg jobbe litt etterpå, og plutselig hadde jeg glemt hele greia. Men la oss si det sånn: Det hadde IKKE kroppen!

 For aldri har jeg sovet så dårlig i hele mitt liv. Jeg lå og snudde og sparket og vred på meg en evighet. Ingen liggestilling var god nok, ullgenseren var tilbake under huden og Christina holdt på å sende meg ut i garasjen med puta under armen.

Da jeg endelig sovnet, tok det ikke 20 minutter før jeg våknet av at jeg hoppet opp av senga og skrudde på fullt lys i rommet, fordi jeg trodde Christina hadde blitt en innbruddstyv.

Christina skjønte selvfølgelig lite da hun våknet i et flombelyst rom med meg stående og stirre stygt på henne.

Da vi endelig sovnet igjen etter en lang stund med harehjerte, vridninger og ville kast med dyna, tok det ikke lang tid før det var på´n igjen med nye hallusinasjoner x-)

Så med mindre du virkelig ønsker å sove helt utrolig dårlig og skremme livskiten av din bedre halvdel gjentatte ganger i løpet av natten: IKKE ta PWO før leggetid ;-)


 

/ Hilsen 1 dårlig natt unna garasjen ;-)

Årets første bad!

Mine damer og herrer, badesesongen 2018 er i gang!

Det er kanskje ikke stort å skryte av, men nå er i hvert fall havet innviet for i år.

For i går ble det en tur på hytta til svigers for å hilse på og grille. Men været var jo så knakende fint at etter middag måtte vi svinge nedom stranden for å dyppe tærne i vannet.

Men til min store overraskelse var det varmt i vannet! Altså.. ikke kaffevarmt, vi er i Norge tross alt, men varmt-ish. 36 års erfaring som menneskelig termometer mener det må ha vært rundt 17-18 grader i vannet.

Planen var egentlig at ungene kunne skulle samle skjell på stranda og kanskje pirke en liten tå ned i vannet, men plutselig var det av med klærne og uti med seg.

Og da ble selvfølgelig pappa overgira og kastet seg uti med nebb og klør ;-)

Trodde det skulle være panikk-kaldt og stemmen opp i fistel, men nei - det ble heller et svømmetak! Må ha vært usedvanlig heldig med vannet, for det er jo bare fire uker siden vi prøvde sist og da var det så kaldt at tærne fikk brainfreeze innen vannet nådde anklene.

Så med det, mine damer og herrer, kan jeg herved erklære badesesongen 2018 for åpnet!

cof

cof

.. vel, for alle med et hint av badeløve i seg da.

Frysepinner som Christina må nok belage seg på enda en måned eller to med boblejakke, pledd og varmeflaske på stranda ;-)

cof
 

/ Sommer på gang ☀️

Lykkelig lørdag morgen

Våkne på en fridag, noenlunde uthvilt.

Høre en lyd.

En lyd du kjenner så godt.

En lyd du virkelig liker.

Tassende føtter.

Titte opp over dynekanten og se toppen av et lite bustehode stubbe seg mot deg.

Våkne litt mer idet hun begynner å fortelle.

Med ekte engasjement og full innlevelse om hvordan hunden har sovet på jakka til mamma, mens hun tilter usikkert på hodet og skifter vekten fra fot til fot.

Ligge og se på det søte fjeset som babler i vei.

Kjenne et stikk av lykke i brystet og tenke: "Jeg har en datter. Dette er min datter. Dette vakre lille vesenet er pappas jente".

Kjenne lykkefølelsen boble.

Spør om en klem.

Får den.

God og varm.

Og myk.

Stort smil før tassende føtter løper i vei.

Ligge igjen på senga og smile.

Uthvilt, fridag, lykkelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God helg til alle! 😊

To bunad or not to bunad?

Samme greia hvert eneste år. 17. mai kommer og jeg tenker at det blir bra med dress. Et fjongt slips, noen frekke sokker og pusse litt på skoa. Plankekjøring.

Men så kommer man seg ut i gatene og der ser man dem: Bunadsbærerne. De som virkelig strutter av stolthet og glede. Ikke bare halvhjertet slengt på seg en halvhjertet dress, men kledd seg i bunad. Drapert seg i sitt fineste stoff. Med sølv og brosjer og hela paketet.

Og det er så fint! Det er så mye nasjonal stolthet vevd inn det i stoffet, det er så mye tradisjon og kultur. Det sier så mye om hvor man kommer fra, hvem man er og hva man representerer.

En dress er liksom bare.. en dress.

Og plutselig føler man seg underdressed. For sett med norske øyne, finnes det knapt noe flottere enn en vakker bunad.

sdr

Men det er dyrt da. Kjempedyrt. Til den prisen kan man heller kjøpe seg ny dress annethvert år til man parkerer tøflene. Men da har man jo bare en haug med kjipe dresser. En skikkelig bunad er derimot en investering i ekte norsk håndverk. En investering i kultur og tradisjon.

Dessuten har Christina bunad og jeg må innrømme at jeg synes hun ser ut som 1 million riksdaler når hun svinser rundt i bunaden.

Dessuten, som et lite bonusargument: Ikke bare er den fin på, men det virker også utrolig deilig å ta av seg bunaden igjen.

Sjeldent ser man et lykkeligere menneske enn en som tar av seg bunaden etter en lang og varm festdag x-)

cof

Frem til jeg skrev dette innlegget var jeg veldig i tvil, men jeg ser jo nå at jeg har brukt hele teksten på å prøve å overtale meg selv til å hoppe i det.

Så da er det kanskje dags? 🤔
 

/ To bunad or not to bunad - hva mener du?

Hipp hurra for "spis så mye is du vil"-dagen!

Ja, for det er vel det det handler om? Å spise så mye is som overhodet mulig?

Til vanlig er vi foreldre strenge og kjipe på kostholdet, men i dag er det fullt is-anarki. Så hiv innpå mens du kan, for i morgen er det et helt år til neste gang ;-)

Dette gjelder for øvrig for oss voksne også. For hvis man først har klart å komme seg inn i dressen eller bunaden i dag tidlig, er det jo et helt år til neste gang!

Det synes jeg fortjener å feires med en is. Eller to. Eller tre ;-)

cof

cof

sdr

bty

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hipp hipp hurra!!

Norge i rødt, hvitt, blått og rosa?

Kun norske flagg på 17. mai eller flagg i alle regnbuens farger?

Scandinavian Lifestyle -a little girl with national flag of Norway
Licensed from: Bildehagen / yayimages.com
 

I morgen er det endelig duket for årets største nasjonale festdag, men i år har det vært unormalt mye styr rundt flaggbruk i forbindelse med 17. mai.

For er det egentlig greit å flagge med andre flagg enn det norske? Flagg fra andre nasjoner eller organisasjoner med politiske undertoner?

Her må jeg faktisk si at jeg er delt.

På én side synes jeg vi burde være åpne for fri flaggbruk. Vift med hva søtten du vil, bare du er ute i gatene og blir med på festen! Det siste vi vil er jo at en eller annen forsmådd kineser sitter inne og gjemmer seg med sin lille vimpel. Norge skal være et inkluderende samfunn som tør å vise mangfold.

Tenk så fint om en med utenlandsk bakgrunn kan vifte sitt opprinnelige hjemlands flagg som for å vise hvor man kom fra. Gjør det deg noe mindre norsk? Jeg synes det virker som en fin gest for at folk skal få vise sin opprinnelse, selv på den norske bursdagen.

Et samlet tog dominert av det norske flagg og den norske sjel, men som også kan flagge sine forskjeller. La oss feire våre ulikheter og samles i gatene som ett. E pluribus unum og alt det der.

Spesielt tenker jeg da på den mye omtalte saken med å la lesbiske, homofile, bifile og transpersoner få vifte med regnbueflagget. Selvfølgelig skal de få lov til det! Kanskje spesielt disse, for 17. mai er ikke bare Norges nasjonaldag, men også den internasjonale dagen mot homofobi.

La oss feire dette, la oss løfte det frem.

Flagg med det flagget du vil, bare bli med på feiringen.

 

Men samtidig...

Wondering
Licensed from: leeser / yayimages.com
 

Det er jo Norges nasjonaldag.

Det norske flagget er det mest forenelige symbolet vi har. Ingen forvirring, ingen undertoner, ingen forgreininger. Det norske flagget er Norge. Rent og ærlig. Det er vårt flagg.

Enten man er homofil eller adoptert fra et annet land - 17. mai er Norges nasjonaldag. Da bruker vi norsk flagg.

Du må gjerne ha andre ting du ønsker å flagge for, din opprinnelse, din tro, din tilhørighet, men ikke i Norge på selveste nasjonaldagen.

På samme måte som at du ikke stiller i partyklær og festhatt i en begravelse bare fordi du har bursdag samme dag.

Visse tradisjoner er hellige.

Hva hvis alle svenskene i Oslo hadde samlet seg og viftet med svenske flagg på 17. mai? Det ville jo blitt en invasjonsstyrke av svensker! Ikke et vondt ord om svensker altså, er 25% svensk selv, men det ville virkelig ikke føles riktig.

Dette er vår fremste festdag som samlet nasjon, ikke en festdag for ørten ulike nasjonaliteter og organisasjoner. På 17. mai er vi alle først og fremst nordmenn.

Hvis det føles feil å vifte med det norske flagget, er man selvfølgelig velkommen til å delta i feiringen, men ikke med flagg som feirer noe annet.

Andre flagg kan skape splid, usikkerhet og uenighet, og på sjølvaste nasjonaldagen er det Alt for Norge.

Norway
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com
 

Så hva skal man tro?

Er det greit å flagge med noe annet enn det norske flagget eller skal vi holde oss utelukkende til rødt, hvitt og blått på 17. mai?

Hva mener du?

Norwegian National Day
Licensed from: ctacik / yayimages.com
 

/ Det er Norge i rødt, hvitt og blått (og rosa og litt gult, og lyseblått og svart og litt grønt)

Min delikate blomst av en kone

Vi står på soverommet på hver vår krakk. Vasker oppunder taket, klare for å male. Oss to, kjærester vi. Du og meg, jenta mi.

Tenk så rart å finne en man elsker. I hele denne verden, bare denne ene. Jeg snur meg og ser på henne. En feminin, sterk og nydelig jente.

Søt som et eple, delikat som en blomst. En fantastisk mor, en elskverdig kjæreste, en bestevenn for livet. Det er lett å glemme hvor heldig man er.

Hun ser tilbake på meg, smiler lurt som nesten forelsket, og sier:

- "I går hadde jeg altså så vondt i lysken at jeg måtte dra av meg shortsen for å sjekke. Og der lyste det mot meg en kvise så hvit og så svær at jeg ble blendet!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Milady...❤️

De 8 gavene i spåen

I går ble jeg overrasket med en utrolig søt gave fra frua. For siden det er ett år siden vi giftet oss, kunne vi denne helgen feire papirbryllup.

I den anledning hadde Christina snekret sammen en gave til meg, laget med omtanke, kjærlighet og papir!

Og hva er vel bedre enn å få en gave man vet noen har snekret sammen på bakrommet, mens de har tenkt på hvor glad du kommer til å bli. Det blir jo ikke mer personlig enn det!

Selv hadde jeg selvfølgelig ikke tenkt så langt og gikk heller for tradisjonelle gaver, men materialistiske goder kan aldri måle seg med noe så omtenksomt og trivelig som dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En spå! Herregud, sånne har jeg ikke sett siden barneskolen! Inni hadde hun skrevet 8 ulike ting jeg kunne vinne, men jeg fikk bare to forsøk, så jeg måtte velge klokt.

Så utrolig moro!

Så jeg kastet meg ut i det.

Blå, sa jeg.

B-L-Å, svarte hun og flikket med spåen.

4, sa jeg.

1, 2, 3, 4.

Hmm.. tall nummer 1!

Du vant: Billetter til et valgfritt show på Bølgen kulturhus!

Wiiiii!

Klar for en runde til, ropte jeg ut:

RØD!

R-Ø-D.

Hmm.. 6, prøvde jeg meg.

1, 2, 3, 4, 5, 6.

6..? svarte jeg med et lurt smil.

Du vant: 2 uker med middagsplanlegging!

JAA!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Show-billetter og to søndager der jeg bare kan pølse på sofaen mens frua planlegger en hel uke med middager og innkjøp alene? Magisk! Langt bedre enn tøfler og kremtropper :-D

Så tips til alle som vil glede en de er glad i på en stor dag: Lag en personlig gave som betyr noe. Gjerne en spå med artige goder. Trenger ikke være en 2-ukers på Maldivene, kan bare være billig og personlig. Knall!

Og til de som måte lure: Andre ting jeg kunne vunnet var følgende:

  • Legge begge barna i 10 dager
  • Utpakking av koffert etter neste ferie
  • Middag for to
  • 5 kvelder med pjusking på ryggen
  • 3 sovemorgener
  • Kinokveld for to

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ J´adore <3

1 år som mann og konemor ❤️

Er det lov å si at man er stolt?

Ja, det synes jeg faktisk. For denne helgen har vi vært gift i ett år!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det er jo ikke gitt at det skal gå bra når man gifter seg. Spesielt ikke med to små apekatter på slep. Jeg mener, man vet jo aldri.

Og det ville vært så typisk meg å rote til noe sånt. Rote til det beste som har hendt meg.

Men enda har det ikke skjedd. Du ser ut til å like å være kona mi og ingenting gjør meg lykkeligere. Jo, kanskje barna. Barna våre og deg. Der har du oppskriften på lykke. Og jeg har dere alle tre.

Tenk det. Mange vil kanskje lete etter lykken hele livet, og jeg fant den etter bare 30 år. Da er det lov å føle seg lykkelig, glad og stolt.

Men tro ikke at jeg tar deg for gitt. Absolutt ikke. Jeg kommer aldri til å ta deg for gitt. For jeg vet at bak det søte ytre, gjemmer det seg en bitteliten okse som ikke er redd for å stange meg overende.

Og det liker jeg. Liker at du er selvbevisst og sterk. Det holder meg skjerpet. Ligger ikke på latsiden og pølser meg gjennom livet, men jobber for å overholde min del av avtalen. Som din mann. Den du giftet deg med og ønsker å elske.

I gode og onde dager.

For alltid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Love ju, lille fisering ❤️

Bursdagsbaking midt på natta

Er det én ting jeg aldri ser ut til å lære, så er det at barn gir totalt blanke i når vi voksne har lagt oss.

For i går var det Eurovision og feststemning til langt på natt, og da pappa skrudde av lyset sånn i 02-draget så han frem til en lang og god natt.

Klokken 06-et-eller-annet så jeg rett inn i de lys våkne øynene til en overengasjert 6-åring.

- Pappa, du må våkne!

Langt borte i drømmeland og med hønepop på hjernen blunket jeg fornektende til morgenen som truet med å trenge seg på.

- Hæ, jammen, hæ?

...var alt jeg klarte å lire av meg.

Ingen sympati å hente. Guttungen sto bare og strålte som en sol. Smilet helt oppunder øreflippene:

- Vi må bake boller og lage kakao - mamma har bursdag! Kom da, pappa!

Så løp han av gårde. Vekket lillesøster og dro henne med seg. Ingen ting å miste, vi har boller å bake og kakao å koke.

Her skal det feires!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og da.. ja da har man faktisk ikke noe valg.

Nytter ikke å si at man gjerne skulle hatt en halvtime time 4 timer til på øyet når barna er i oppjaget bursdagsmodus. For det er jo tross alt supertrivelig at de blir så gira på mammas vegne.

Ja vel, så skulle jeg gjerne ventet til etter kirketid med å finne frem tørrgjær og litermål, men sånn er det. Har man barn, så har man barn. Helt om natten, helt om dagen.

Kan ikke klandre barna for at jeg satt oppe halve natten for å se på israelsk hønepop. Bursdag er bursdag ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjære mattilsynet: Føttene kom på kjøkkenbenken først etter at bollene var ferdig ;-)
 

/ GRATULERER MED DAGEN, SNUPPELUPPESUSSELUSS 😘🎉

Live-blogg fra Eurovision!!

Endelig er det folkefest!!

Eurovision, fokefestenes folkefest! Selve rosinen i pølsa hva gjelder TV-underholdning og et av årets høydepunkt for alle som liker fest, galskap og moro.

Og selvfølgelig er vi på plass med liveblogg fra stua og en terning som skal rulles flittig utover kvelden. Det blir terningkast og moro, pølsegryte og liveblogging låt for låt hele kvelden gjennom.

Heng deg på og sleng gjerne igjen en kommentar :-D

Heia den som vinner - buksa full av pinner!

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

21.06: Endelig live! Fado på TV. Peter er usikker, mamma og pappa elsker det.
 

Låt 1: Ukraina - Under the ladder
Dracula inntar scenen med flammer og piano. Det er jo ganske harry da, med fargede linser og det hele, men det funker for meg! Liker all "ååh-ingen" i refrenget og synes alt i alt det er en fresk start på kvelden. Trapper som brenner, til tross.
Poeng: 8.
 

Låt 2: Spania - Tu canción
Men Spania da.. Hva skjedde? Dette er jo kjempesurt og direkte kjedelig. Ingen stor fan av ballader på en festkveld, men om det er bra, så er det bra. Dette blir derimot bare som en skive loff uten smør.
Poeng: 1.
 

Låt 3: Slovenia - Hvala, ne!
Her er mamma og jeg veldig uenige. Muttern mener det skal trekke ned med halvnakne rumper på scenen. Jeg mener det inviterer til bonuspoeng. Bare så synd at sangen er litt anmasende og den tilgjorte tekniske svikten underveis funker ikke helt for meg. Fattern setter den på en 7er, muttern murrer om nedre sjikt av skalaen, selv lander jeg midt på treet. Rundt korsryggen et sted.
Poeng: 5.
 

Låt 4: Litauen - When we´re old
Søt jente, men det føles nesten litt tilgjort søtt. Stemmen som knirker og kjæresten som kommer inn mot slutten for å redde henne av scenen. Hun føles forelsket der hun sitter, det skal hun ha, men det føles uansett ganske kjedelig. Typisk en låt der det passer godt med en dopause. Og det er jo ikke et bra tegn.
Poeng: 3.
 

Låt 5: Østerrike - Nobody but you
Gospel? Et hint av gospel i hvert fall? Jo, dette kan jeg vel like. Eller.. det blir verken fugl eller fisk egentlig. For min del kunne Østerrike gjerne gått hele veien med gospel-tanken og kjørt fullt kor med all staffasjen. Her blir det litt tamt. Og melodien minner VELDIG om en låt jeg har hørt mye i 2017 uten at jeg klarer å sette fingeren helt på hvilken. Så alt i alt en OK radiolåt som ikke vil så fryktelig mye.
Poeng: 4.
 

Låt 6: Estland - La forza
Her er stua helt uenige! Fattern misliker det sterkt, men jeg synes det funker. Flott stemme og et snodig sveneshow med en kjole man ikke må regne med å se på HM med det første. Kjernen i fatterns kritikk går på at dette ikke hører hjemme i MGP, men jeg mener heller at litt av gleden med Eurovision er den stadige endringen i musikken. Klart, det har ikke den merksnodige MGP-greatnessen jeg så ofte etterspør, men jeg kommer ikke over at jeg liker sangen. Veldig.
Poeng: 8.
 

Låt 7: Norge - That´s how you write a song
Sorry Norge, men.. jeg liker den ikke jeg. Jeg vet at det er helt forkastelig, men jeg får den fortsatt ikke til å funke. Jeg liker ikke den banalt enkle teksten som bare er en oppskrift på hvordan man skriver en sang. Det føles som et innslag i Melodi Grand Prix Junior. Den følelsen understrekes også av overdrevne mengder "sjuberu bæpp bæpp!". Fint smil på Alexander da, det skal han ha. Men ikke så fryktelig mye mer.
Poeng: 3.
 

Låt 8: Portugal - O jardim
Hey, dette høres ut som London Grammar! Bare.. litt kjedeligere. Og stemmen sprekker litt her og der. Det er jo forsåvidt ganske vakkert, det blir bare så kjedelig på en kveld som dette. Kanskje er jeg litt preget av alle balladene så langt i kveld, men jeg tror ikke det. Jeg tror bare det er litt kjedelig. Mer party, takk!
Poeng: 3.
 

Låt 9: Storbritannia - Storm
Oj dæven! Denne sangen var litt kjedelig og oppskriftsmessig helt frem til han kjøttløken kom opp fra scenen og prøvde å ødelegge. DA våkna dyret i henne, gitt! Her får hun massive bonuspoeng på måten hun håndterte en potensielt ødeleggende opplevelse. Man så at hun brukte energien til sin fordel og at det gikk en faen i henne. To bonuspoeng tildeles.
Poeng: 7.
 

Låt 10: Serbia - Nova deca
Dette blir for teatralsk. Sikkert godt forankret i tradisjonell folkemusikk, men foruten en tidvis fin melodi, så blir det dessverre lite melk og mye kartong.
Poeng: 3.
 

Låt 11: Tyskland - You let me walk alone
Dette er jo faktisk ganske fint, MEN... er vi farlig nær et plagiat av "Keane - Somewhere only we know" her? Synes dette føles veldig likt. Litt for likt? Mamma og pappa disker ham for plagiat, men jeg lar det skli mellom fingrene denne ene gangen. Og da lander jeg på at det rett og slett er fint. Verdig en plass høyt oppe i årets veddeløp :)
Poeng: 8.
 

Låt 12: Albania - Mall
Dette liker fattern. Fattern liker Queen. Kanskje kan det være derfor? Man kan kjenne vibben av et slags fjernt slektskap til Freddie Mercurys musikalitet her. Jeg er ikke så fryktelig glad i rock som bare nesten er rock, men det er ikke så dumt dette. Ikke veldig høy MGP-faktor da, men absolutt på godsiden av midten av treet.
Poeng: 6.
 

Låt 13: Frankrike - Mercy
Oj! Dette var litt sånn kul, svensk, hipp, Stockholmare-vibb over. Typ The Knife eller i den gata der. Dette kan vi like. Akkurat passe rart, nyskapende og med et hint av MGP-greatness. En melodi man husker og kan nynne på. Ja ja, dette smaker fugl. Ikke top of the pops og hæla i taket, men absolutt ikke feil. Veldig mye riktig derimot. Oui oui, tres bien.
Poeng: Diez påæ´ (10 poeng).
 

Låt 14: Tsjekkia - Lie to me
Dette var lystig og hipt. En rar krøssklepp av Alexander Rybak og Justin Timberlake. En artist med 110 i selvtillit på senen og en kul greie. Ja ja, dette er moro. Dansbart og fengende, funker for alle i sofaen og et friskt innslag i et ellers ganske traust felt så langt.
Poeng: 8.
 

Låt 15: Danmark - Higher ground
Argh!! Danmark! Her har dere altså en sang som kunne rullet 12-ere dagen lang, men så roter dere det til. Denne sangen HAR så mye potensiale! Men så klemmer man ikke til. Det blir en korsang som ikke tar den plassen den med letthet kunne tatt. Det blir for mye kor og for lite trøkk, som er så synd, for sangen er så fin, rigget er så kult og hele pakka kunne virkelig, virkelig blitt historisk. Den er jo bygget av rent MGP-greatness-materiale, men de benytter seg ikke godt nok av det. Få på 40 trommiser på scenen, skrik til stemmen sprekker og gi full pakke, så hadde dette var poengrekord de neste 30 årene, men nå blir det bare et pent ansikt med et slapt håndtrykk. De får fortsatt 7, men kunne med letthet fått 12. Minst!
Poeng: 7.
 

Låt 16: Australia - We got love
Andre låta på rappen med høy MGP-faktor. Hun gir alt og det svinger. Kanskje ikke så minneverdig sang, men dette lukter MGP lang vei. På den gode måten. Don´t give up og hytting med neven mot taket. Jeg elsker det ikke, men jeg liker det. Absolutt. Fattern i sofaen er helt oppe på tiern.
Poeng: 7.
 

22.34: TEKNISKE PROBLEMER!! Her blir vi liggende bak skjema. Iiiik. Jobber hardt med å ta inn forspranget. Mistenker at noen sitter på en fjernkontroll som gjemmer seg et sted mellom putene x-)
 

Låt 17: Finland - Monsters
Bra stemme, flinke dansere, tonnevis med MGP-greatness, catchy låt og bra sceneshow - dette. DETTE! Ja nei her er det ikke noe poeng å surre rundt grøten. Vi skal opp på toppen for første gang i kveld. Første gang jeg måtte skru opp lyden på TV-en og virkelig kjente en trang for å vifte med flagg og hoppe i takt. Dette er feel-good MGP-greatness lang vei. Heia Finland!
Poeng: 12.
 

Låt 18: Bulgaria - Bones
Her er jeg fryktelig usikker. Men jeg har glemt låta allerede, så jeg heller nok mot at det blir litt lite minneverdig for min del. Fint, men litt for anonymt.
Poeng: 4.
 

Låt 19: Moldova - My lucky days
Jeg vet at anmelder i VG eller Dagbladet slaktet denne, men her må jeg bare gå for magefølelsen. Og den liker det. Jeg liker den balkanske beaten i bakgrunnen og det litt rare 60-tallsshowet med folk som spretter inn og ut av dører. Sangen er ganske oppskriftsmessig MGP og ingen stor prestasjon, men alt i alt en ganske lystig sak.
Poeng: 6.
 

Låt 20: Sverige - Dance you off
Hmm... Jeg vet ikke jeg altså. Jeg synes det blir litt kleint, jeg. Sangen er fin, men sceneshowet biter liksom ikke helt på meg. Kjekk gutt, for all del, flink til å danse er han også, jeg bare mangler litt salt eller sukker eller noe. Det blir litt emment. Men svenskene skal ha for at de er cooole da. 80-tallsretro og hele den greia der og det er bra, det er ikke det, men jeg synes det blir litt #cringe
Poeng: 6.
 

Låt 21: Ungarn - Viszlat nyar
Jeg liker tung rock, men ikke så ofte i MGP. Denne gangen blir jeg derimot nødt til å gjøre et unntak, for dette er melodiøst til tusen. Litt i overkant Linkin Park kanskje, men til rock i MGP å være, synes jeg det funker bra. Det er vågalt og absolutt ikke for alle, men absolutt for meg.
Poeng: 8.
 

Låt 22: Israel - Toy
Asså... dette blir så rart at det blir umulig å ikke like. Det er så teit, men jeg tror oppriktig at hun tror hun er en høne. Jeg likte sangen bedre første gang jeg hørte den, for da var den ikke så oppspjåket med gærne dansere og fullt fokus på galskap, men det funker fortsatt. Fengende refreng og god MGP-faktor. Mangler et hint av noe. Som en rett med bare litt for lite salt. Men mye jeg kan like her. Snakker vi topp 5 totalt?
Poeng: 8.

 

Låt 23: Nederland - Outlaw in ´em
Amerikansk country i MGP? Kanskje en vakker dag, men ikke i dag. Muligens er dette i frempek i hva vi kan forvente av MGP i fremtiden, men jeg tviler på det og jeg håper sterkt at det ikke er det. Det er jo ikke noen dårlig sang, jeg bare føler at den gjør seg som et pauseinnslag for noe helt annet. Som en slags reklame for South by Southwest-festivalen eller noe. Som MGP-låt klør den meg ikke helt på riktig måte.
Poeng: 6.
 

Låt 24: Irland - Together
Denne sangen startet fint, men falt mellom to stoler og ble helt glemt i sofapraten. Og det er jo ikke noe godt tegn. Sanger som automatisk får alle til å gå på do eller lete etter potetgull på kjøkkenet, må ta selvkritikk. Litt usikker på hva jeg skal gi her, for sant å si så husker jeg ikke stort av sangen x-)
Poeng: 4.
 

Låt 25: Kypros - Fuego
Ser her ja! Far og sønn hopper i sofaen, mens muttern rynker på nesa. Elsker dansingen og at det er herlig vampete uten å bli for lettkledd og ufint. Pyro og nok trøkk til å tippe Nidarosdomen over på siden. Dette lukter MGP-greatness og pallplass, men når det helt opp? For meg en god andreplass bak Finland. Men veiver lett med flagget om Kypros vinner i år.
Poeng: 10.
 

Låt 26: Italia - Non mi avete fatto niente
Fint fengende låt dette. Italiensk blir aldri feil, men sofaen er uenig. For platt for noen, for italiensk for andre, helt ok for andre. Over midt på treet, men ikke helt opp mot bladene.
Poeng: 5.
 

23.28: Alle sangene er spella! Ligger fortsatt litt bak skjema grunnet teknisk svikt, men nå er vi endelig i mål. Veldig variert felt i år. Mye bra, men veldig mye dårlig. Politisk engasjement glimrer med sitt fravær, men innslagene er herlig variert. For gospel til country og hønepop - et veldig variert felt i sann.

Her er min tre favoritter:

1. Finland

2. Kypros

3. Ukraina

Så nå blir det spennende!! Passer fint med et pauseinnslag nå. Peter må på potta og Teo må få Dentastixen sin :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

00.10: Det er sjokk i sofaen. Østerrike gjør det kjempebra og ingen skjønner noe som helst. Og mest av alt: Finland?! Jeg trodde de kom til å vinne glætt. Tydeligvis er jeg ikke helt i synk med de europeiske juryene for tiden x-)

Dagen derpå-konklusjon: Etter sjokket fra den israelske brakseieren, glemte jeg helt å oppdatere mer og gikk rett til sengs med hønepop på hjernen. Godt fornøyd med vinnerlåta i år. Hadde den absolutt ikke som min toppkandidat, men jeg har tydeligvis ikke peiling på hva som slår an lenger. En av mine favoritter, Ukraina, fikk nærmest ikke poeng av juryene, ei heller Finland. Kypros kom derimot høyt og det var godt, for den låta sydet av MGP-greatness og det er fint å se at det fortsatt er en gjeldende faktor.

Nytt av året var at politisk engasjement er så godt som helt ute av bildet og akkurat i år synes jeg det var forfriskende. Noen år har det blitt litt i overkant politisk, så det var fint med et år der hønepopen kunne stå høyt i kurs. Spent på hva Israel leverer av show neste år. Det gledes allerede. Da blir det live-blogg! ;-)

Takk til alle som engasjerte seg i kommentarfeltet! Stor highfive til dere :-D

Opp Fløyen før frokost

Jeg klarte det!!

Jeg skal innrømme at jeg hadde lyst til å droppe det. Sterkt.

Klokken ringte surt og bedritent klokken 07 på en dag jeg i utgangspunktet hadde fri til å sove til klokken 12. Hvorfor i all verden skal jeg stå opp nå for å jogge? Jeg kan sove i 5 timer til om jeg vil!

For én gangs skyld alene på hotell med frua. Ingen barn, ingen barnehage. Bare fri.

Jeg skrudde av alarmen, gnikket meg ned i madrassen og dro dyna godt over hodet. Blir her jeg.

Men så kom jeg på hvorfor jeg skulle stå opp. Og da spratt jeg opp.

Ute lå verden fortsatt og sov. Øde og forlatt. Bare morgendisen som lå tungt over byen, også meg da. En trøtt blogger med store planer:

Jeg skal løpe opp Fløyen.

For jeg er en mann med et mål. Jeg har bestemt meg for å komme i god løpeform i tide til No Finish Line i Oslo i september.

Derfor pakket jeg med meg joggeskoene på tur og befant meg brått på bunnen av Fløyfjellet klokken syv om morgenen. Foran meg ruvet fjellet og inngangsporten til Fløibanen, som ville tatt meg rett opp på 5 minutter, uten å svette så mye som en dråpe.

Men ikke faen. Jeg skal delta i No Finish Line for å samle inn penger til Stine Sofies Stiftelse. Jeg skal løpe, pine og presse kroppen til bristepunktet på vegne av alle de som har fått livet ødelagt.

Jeg er en mann på et oppdrag.

Fløibanen kan ta seg en bolle.


Let´s go, legs!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når selv trærne har begynt å bruke kompresjonssokker, har det gått for langt x-)
 


Når du begynner å angre... #oppkastsmiley
 

Så jeg løp. Rett opp. Fra sving til sving til sving. På grusveier og skogstier. Trøtt som en rumpepinne og tom for energi, men med et mål for øyet.

For når september kommer og No Finish Line sparkes i gang, donerer sponsorene 10 kroner til Stine Sofies Stiftelse for hver runde på 800 meter man løper. Hver krone teller og det er all motivasjonen jeg trenger.

Derfor fortsatte jeg oppover fjellsiden og nektet å stoppe før jeg nådde platået på toppen av Fløibanen og kunne se utover fantastiske Bergen by.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Akkurat der og da følte jeg meg som 1 million dollar.

En halvtime med blodsmak og smerte for et større gode. Første halsbrekkende stunt i boks. Jeg hadde klart det.

Men nå har jeg selvfølgelig fått blod på tann og når september kommer skal jeg være i mitt livs beste form, så nå sier jeg bare: Bring it on, neste utfordring!

Hallaien, Bergen!!

Fy flate for en vakker by!

Som mange av dere gjettet har vi kastet oss på flyet til en av Norges vakreste byer: Bergen. Og det tar jo ikke mange sekunder i denne byen før man blir litt forelsket.

Som er litt rart, for som en bergenser sa til meg en gang: "Bergen hadde vært fint, hadde det ikke vært for været, folket og dialekten". Men vet du, jeg må faktisk si meg uenig.

Bergensere er et herlig forfriskende folkeslag. Like breiale som oss Oslo-folk, men langt mer fargerike.

Bergensk er dessuten en nydelig dialekt som kan gjøre ethvert ord unødvendig søtt. Som båt. Det høres ut som de snakker til en baby når de sier "båat". Samtidig veier de det jo opp med en R som høres ut som en hissig haglestorm på et bølgeblikk-tak. Rrrrrrrr!

Men fy flate for en nydelig by. De trange små smauene, husene som sitter på toppen av grønne åser og ser ned på deg, de små parkene og smilende bergensere på hvert et hjørne.

Og enda har vi bare vært her noen timer!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men så er det regnet da..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har alltid skrytt av at det aldri har regnet i Bergen mens jeg har vært her, men denne gangen røyk rekorden. Med renter! Det har regnet i bøtter og spann siden vi kom hit, og Christina ble ikke videre imponert da jeg hadde booket en restaurant som lå på den andre siden av bykjernen.

Men fy fasan. Biffrestauranten Trancher leverte! Som mann falt jeg selvfølgelig for det rare konseptet med å ha bare én hovedrett på menyen (entrecôte), og min mistanke om at de dermed antakeligvis var helt rå på biff viste seg å stemme. Beste biffen ever.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så takk for noen fantastiske timer i går, Bergen. En ny dag truer og jeg gleder meg allerede! :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Bergenshjerte på Facebook *

Hvor skal vi??

I dag er dagen endelig her! Christina og jeg skal på tur for to og bare være sammen. Uten barn. I tre hele dager. Det. Blir. Magisk.

Kommer selvfølgelig til å savne de to små apekattene også, men skal ikke legge skjul på at det ikke blir helt feil å ligge på senga, i skje og spise is med spiseskje uten å måtte dele en smule ;-)

Men hvor skal vi?

City
Kun illustrasjonsbilde ;-)
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

 

La oss ha en rask liten gjettekonkurranse. Vinneren kan få.. en hemmelig gavepakke!

Ikke sponset eller noe, men jeg kjøper et knippe godsaker som jeg sender i posten til en av dere som gjetter riktig sted. Innhold: Godteri 😁

Så, legg igjen en kommentar med:

  1. Hvilken by du tror vi skal til
  2. Ditt favorittgodteri
  3. Din e-post
     

Hint:

  • En naturskjønn by som sies å være en av landets vakreste.
  • En by kjent for sin kunstnersjel og fantastiske studentliv.
  • Innbyggerne i denne byen er nærmest som et eget folkeslag å regne.
  • Byen er viden kjent for sitt noe spesielle klima.
  • Kjente landemerker inkluderer et lite fjell og en ikke helt ukjent brygge.
  • Alle har sin helt egen mening om byen (og folket..).
  • Fun fact: I denne byen har jeg spilt håndball
  • ..og røket korsbåndet.

 

Så hvor går reisen? Sleng igjen en kommentar!

Alle med rett svar er med i trekningen og én heldig vinner kan glede seg til en overraskelse i posten :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Svaret kommer på bloggen i kveld
 

/ Seilte i en tresko ❤️

Ikke lett å være macho

Det er så vanskelig å være mann iblant. Jeg mener skikkelig mann. Machomann! En sånn som kan knuse stein.

For jeg prøver å være litt sånn iblant. La skjegget gro, ruse motoren, løfte tunge ting og gå med solbriller inne. Du vet, machoting.

Prøver å bygge meg opp et image som litt sånn machomann i gata. Ingen skal kødde med meg, type ting.

Bare at...

Det er så fryktelig vanskelig når man glemmer at vinduet står oppe mens man synger med til hele (og da mener jeg hele!) "Honey Honey" av ABBA.

Høyt.

I fistel..

I boxern...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det er først når sangen er over og du gjør deg klar for å gi alt i "Gimme! Gimme! Gimme!" at du innser at vinduet står på vidt gap.

Og nede på plenen over hekken står naboen.

Med haken i gresset og måper.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Far vel, machomann x-)

* Følg ABBAhjerte på Facebook *

Vi har blitt fotballforeldre!

Så har det altså skjedd. Vi har blitt sånne fotballforeldre! Som står på sidelinjen og heier mens vår lille sønn går i krigen. Med leggskinn, knottesko og egen drikkeflaske.

Tenk det. Vår lille plutt! Ikke lenger en liten fjott i en vippestol, men en stor og fryktet fotballspiller.

I går spilte han sin første cup etter bare fire fotballtreninger og jeg kunne ikke vært stoltere. Det er vel mer sauegjeting enn det er idrett inntil videre, men likevel.

I siste kampen sto til og med noen av jentene fra barnehagen og heiet på sidelinjen. DET var stas det. Altså, hvem bryr seg om pappa når jentene plutselig møter opp? Da ble det plutselig litt ekstra fart utpå der ;)

Jeg husker den tiden så utrolig godt selv. Være med på turneringer, gi alt i kampene, fly etter jentene og bare ha det ball. En fantastisk tid jeg for alltid vil savne. Nå er den endelig i gang for vår eldste kriger og jeg gleder meg til å følge hvert skritt på veien.

sdr

For er det én ting som er klart etter i går, så er det at vi skal være sånne folk som er med. På trening, på kamper, på turer.

For jeg husker selv hvor stort det var når mamma eller pappa fulgte med mens jeg løp rundt på håndballbanen. Det ga en glede og energiboost lik 20 liter Red bull.

Det er viktig med foreldre som stiller opp. Som heier på laget og klapper for dommeren. Som er en del av idretten og heier den frem. For laget, for gutta, for sporten og moralen :)


 

* Følg Fotballhjerte på Facebook *

Hva er barnas middagsfavoritt?

Reklame | Norges sjømatråd

Jeg utfordret frua til duell for å finne barnas fiskefavoritt :)

Det er ikke til å komme unna: Barna liker enkel mat.

Man kan servere så mange dampede tapirlår man vil, men det kan aldri slå en enkel brødskive. Barn vil ha det enkelt.

Mang en gang har vi brukt timevis på kjøkkenet med å lage retter så kompliserte og til de grader fra scratch at vi nærmest spikket stekepannen selv, bare for å ende opp med å varme en wiener i mikroen. Barn vil ha det enkelt.

Så også med fisk. For barn liker fisk, det trenger bare ikke være så fryktelig komplisert.

Fiskekaker på brødskiva er en sikker vinner og fiskepinner til middag er en udødelig klassiker :)

Men hva liker de best av enkle fiskeretter? Det tenkte vi å finne ut, så i samarbeid med Norges sjømatråd og kampanjen "3 i uka", utfordret jeg Christina til fiskeduell. Hvem kan raskt og enkelt lage den fiskeretten som vil slå an best hos barna?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er ikke til å stikke under at tid også er en viktig faktor i en travel småbarnshverdag. Derfor brukte vi det samme tilbehøret og valgte heller hver vår hovedrett.

Tilbehøret ble ovnsbakte rotgrønnsaker og revet gulrot. Enkelt og greit.

Og mens rotgrønnsakene baker i ovnen, kan man jo ta seg en tur på trampolina :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hoppe.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hoppe!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ferdig.
 

Christina gikk for fiskeboller i karrisaus, mens jeg... jukset litt. Jeg stakk nemlig innom den lokale fiskebutikken og kjøpte deres absolutt beste koljekaker.

Og det må jeg bare si: Koljekaker høres kanskje ikke spesielt spennende ut, men fy søren så godt! Fløyelsmyk tekstur og en dempet fiskesmak, som gir en veldig barnevennlig rett man virkelig kan forspise seg på.

Og det gjorde vi!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Noen liker saus og masse staffasje, andre vil ha den plain ;)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kuttet i små biter eller..
 


Rett på gaffelen :-)
 

Men hvem vant?

Jeg tror faktisk vi må si at det ble uavgjort. Ett barn likte fiskebollene best, det andre glefset nedpå koljekaker i store jafs.

Selv spiste jeg litt for mange av konkurrentens fiskeboller til å klare å holde meg partisk, haha!


Tommel opp :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tommel opp :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bueno ;)
 

/ For inspirerende og barnevennlige fiskeoppskrifter, sjekk ut --> "3 i uka"

Advertisement

Ukeshandle eller handle hver jækla dag?

Her i huset prøver vi å ukeshandle. Jo da, vi prøver hver eneste uke, men det skjer jo aldri.

For ukeshandling krever planlegging. Og planlegging krever tid. Tid til å sette seg ned med penn og papir. Og det er bortimot det verste jeg vet.

Sitte på hver sin side av kjøkkenbordet som om det var et politiavhør og prøve å komme opp med middager og innkjøp for en hel uke. Jeg vet det er fornuftig og jeg vet det er lurt, jeg takler det bare ikke. Får helt jernteppe og kommer ikke på annet enn "pølser og lomper, også taco på fredag".

Så da blir det å handle litt her og litt der stort sett hver eneste dag. Handlelapper med 5 ting på. Som jo selvfølgelig er både dyrere, dummere og langt mer tidkrevende enn å bare sette seg ned og skrive en skikkelig liste.

Men jeg får meg bare ikke til å gjøre det. Jeg vet jeg burde, men jeg orker ikke. Til Christinas store frustrasjon. Vi må ha snakket om å komme i gang med ukeshandling en million ganger, men like jævlig klarer jeg å lure meg unna hver eneste gang.

For hver gang vi skal sette oss ned for å skrive liste, søndag kveld som avtalt, er det plutselig noe annet jeg må. Noe superviktig, noe som ikke kan vente. Skru i en lyspære, gå ut med søpla, lufte Teo eller ringe muttern. Du vet, ting som absolutt IKKE kan vente.. ;)

Og det er faktisk utrolig frustrerende. Det er litt som å ta tran: Jeg vet jeg burde, men jeg kommer liksom ikke i gang.

Men til helgen har Christina bursdag, så kanskje jeg bare kan legge bort tankene om en rådyr diamantring og heller gi henne 20 gavekort på "Planlegging og ukeshandling".

For som alle vet; veien til en kvinnes hjerte går gjennom husarbeid ;-)


(Det første bildet jeg sendte av meg selv til Christina 😅✌️)
 

/ Hva gjør dere - én tur i uka eller to om dagen?

Hilsen frustrert impulskjøper ;-)

Kjærestetur til helgen!

Det skal bli så kos!!

For til helgen skjer det ting. Ikke bare har frua bursdag, men vi har også vårt første jubileum som mann og kone! 1 år som ektepar i gamledager og sånt må jo feires! 🎉

Derfor reiser vi bort noen dager. Ikke langt og ikke lenge, men bort. For denne helgen markerer også at det har gått et helt år siden vi gjorde noe uten barna på slep.

For med unntak av en rask overnatting i Oslo i ny og ne i forbindelse med møter o.l. har vi faktisk ikke gjort noe uten barna på evigheter.

Og vet du, det trenger man faktisk. Trenger å reise bort og bare være to. Trenger ikke være 4 uker på Maldivene, et par dager hvor som helst er egentlig mer enn godt nok.

Bare et par dager vekk fra hverdagen for å feire kjærligheten. Glemme de der hjemme og kjenne litt på savnet. Gjenoppdage gnisten og bare være sammen.

Ikke ett barn i hvert buksebein og yoghurt i håret, bare du og jeg og vi to på tur. Holde i hånda og ligge i skje. Bestille frokost på rommet og leve i en boble.

Skal bli fint det <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Du och jag, lille fisering <3

Sykkel, skog og småttiser

Det føles som i går at vi skiftet bleier på dem. Gråting og gulpekluter, vippestol og gråt.

I dag var vi på sykkeltur og koste fletta av oss.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ikke akkurat Tour de France, men et godt stykke likevel. Og det er utrolig å se hva barn får til bare de har virkelig lyst!

For lukter det av mat de ikke har veldig lyst på fra kjøkkenet, kan det ta det et årsverk i tid og energi bare å få dem fra stua til spisebordet. Men spenn på dem en sykkelhjelm og ta med noe godt i sekken, så skal du se de sykler baklengs opp Mount Everest x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og sånn cirka det gjorde vi i dag. La ut på en god sykkeltur, før vi tasset noen meter inn i skogen for å slå oss ned på en rasteplass og nyte skogens ro. Og litt medbrakt :)

Det er så fint å legge ut på sånne små turer med barna, for da får man brent av masser av både tid og energi. Barna kan løpe rundt i skogen og finne på haraball, mens vi voksne kan ligge som slanger på en stein i sola og bare ta det inn. Lukten av skog, en fornemmelse av ro, litt tid til å bare være sammen.

For hjemme kan det ofte bli litt stress på sånne dager. Hvis man ikke kommer seg ut, blir man utrolig huslei og kjenner at veggene kryper innpå deg. Til slutt får man helt klaus. Må ut, må finne på noe, må bruke kroppen, og ute i Guds frie kan man puste fritt :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så det har vi gjort i dag. Kost oss ute og hatt det som plommen. Og det beste av alt: Etter en sånn dag, med sykling og sol og herjing og lek, blir barna helt utslitt og veldig enkle å legge.

Eneste ulempen.. det gjør pappa også ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Med vennlig hilsen,
Sovnet 3 sider ut i Peppa Gris x-)

Hva gjorde man med tiden før?

Søndag morgen og jeg sitter i sofaen. Klamrer meg til kaffekoppen som et tre i en tornado. Litt for tidlig. Gi kaffen tid til å jobbe, det blir nok en bra dag skal du se.

Men mens jeg sitter her og blunker en kort natt ut av øynene, slår det meg at jeg aldri blir helt klok på hva jeg brukte helgene til før jeg fikk barn.

Tanken om å stå opp kl. 07 på en søndag ville høres ut som ren tortur. Altså, virkelig. Alt før kl. 10 er forbeholdt arbeidsdager. Det er søndag, det er helg. Vi står da ikke opp før folk har kommet seg hjem fra kirken.

Helgene var ment for avslapping og egentid, men jeg rakk jo aldri noe. Så hva gjorde jeg? Det husker jeg faktisk ikke, men det var ikke stort. Bare laffet rundt og trodde jeg var travel.

Enda verre var det på ukedagene. Ingen tidkrevende hobbyer eller noe, men jeg husker at jeg tenkte at jeg aldri i verden ville ha tid til barn. Jeg som hadde så lite tid til overs! Når skulle jeg få tid til å trene? Henge med venner? Slappe av? Leve?

Kanskje det er derfor man står opp så gudsjammerlig tidlig i helgene, for å rekke alt man skal og enda ha en glipe av tid til seg selv.

For i dag skal vi ut på sykkeltur med familien, vi skal ha familie på besøk, leke i gata, spille fotball og ørten andre mini-prosjekter som fyller opp en dag. Og vi har all tiden i verden.

For søndag hjemme er en dag full av tid til barna. Bare gi kaffen litt tid til å jobbe ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God søndag! 😊

Peter løper for livet!

Endelig kan jeg avsløre mitt største og viktigste prosjekt for i år! :-)

Det er ikke til å legge skjul på at jeg brenner for Stine Sofies Stiftelse og den fantastiske jobben de gjør for en barndom uten vold.

Men det er et vanskelig tema å skrive om og jeg har innsett at jeg ikke kan fortsette å lesse dere ned med triste historier om grusomme skjebner hver gang jeg ønsker å hjelpe.

Det er bare mange ganger man klarer å ta inn et grusomt budskap før man ikke orker å høre mer. Men jeg vil hjelpe! Jeg vil bruke min stemme for å støtte de som trenger det mest.

Og nå tror jeg endelig jeg har funnet den perfekte måten å gjøre det på!

I september skal det nemlig avholdes et løp som heter No Finish Line. Dette er et veldedig arrangement der hvem som helst kan delta.

Løpet foregår på Rådhusplassen i Oslo og for hver runde man løper (800 meter) donerer sponsorene av løpet hele 10 kroner til Stine Sofies Stiftelse.

Og i det løpet tenker jeg å gi ALT!

Jeg mener virkelig alt. Løpe til jeg rett og slett kollapser. Ødelegge meg helt for de som har fått livet sitt ødelagt.

Dette innebærer først og fremst at jeg må løpe meg opp noe helt vanvittig, for akkurat nå har jeg minst 10-12 uønskede kilo med pølser og lett-øl å dra på. Men jeg har også større planer!

Jeg ønsker blant annet å auksjonere bort kroppen min bit for bit til bedrifter som ønsker å støtte initiativet. Vi snakker da om reklameplasser rundt om på hele kroppen, så betales det en viss sum for hver runde jeg klarer å gjennomføre.

De får god reklameplass og et bevis på at de støtter en viktig sak, og jeg får samlet penger.

Jeg ønsker også å starte en fundraiser på facebook, der de som vil kan donere valgfritt beløp for å pushe meg videre.

Selvfølgelig håper jeg å inspirere så mange som mulig til å bli med på selve løpet, men jeg har ikke tenkt til å mase og kjefte folk opp av sofaen.

Jeg vil heller ofre hud og hår for å komme meg i tidenes løpeform og finne på mange rare sprell langs veien.

Og jeg gleder meg så sinnssykt! Så håper jeg dere vil være med på reisen og hjelpe meg med å gjøre dette til tidenes beste fundraiser :)


 

/ High five og god hælj!

Hva skulle jeg gjort med en milliard kroner?

I dag hørte jeg noe sykt på radioen. Et bettingselskap har utlovet en premie på én milliard kroner (1 000 000 000 kroner!!) til den som klarer å gjette riktig resultat på alle kampene i sommerens fotball-VM.

Alle som noensinne har spilt på tipping vet hvor vanskelig det er å få 12 rett, så sjansene for å prikke inn 100% rett på 64 kamper er ganske marginale. Men likevel: Det kan skje.

Og det fikk meg til å tenke: Hva ville jeg brukt 1 milliard kroner på?

Rich businessman showing off his money
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

Til å begynne med høres det fantastisk ut. Jeg kan kjøpe alt. Absolutt alt! Jeg kan nedbetale lån for alle i familien, jeg kan gi penger til veldedighet og venner som trenger. Jeg kan kjøpe meg en luksusbil eller 40 om jeg vil. Båt, privatfly og bestillingspizza resten av livet.

Men så tenker man litt mer over det. Hadde jeg blitt lykkelig? Altså, virkelig: Hadde penger gjort meg lykkelig? Jeg tror ikke det. For det er som det tyske techno-bandet Scooter så vakkert sang det på slutten av 90-tallet: "The chase is better than the catch".
 

Ja vel, så hadde det vært fint å aldri måtte bekymre seg for regninger igjen, men jeg tror faktisk at livet hadde blitt litt kjedeligere. Litt mettet. For det er jo jakten og sparingen for å få råd til noe som du deretter verdsetter fordi du har ofret, spinket og spart, som gjør det spennende.

Jeg husker jo hvordan det var å vaske huset for luselønn og jobbe deltid med å flippe burgere på McDonalds for å få råd til nye roller blades.

Der og da føles det kanskje ikke så spennende, men du har et prosjekt, du jobber mot et mål. Du er motivert, engasjert og gira. Ser for deg målet i det fjerne. En kliss ny sykkel, en 2-ukers til Hellas eller iPhone X9 ultra mega. S.

Med alle pengene i verden kan du kjøpe 50 sykler uten å blunke. Er det noe moro da?

Rich man
Licensed from: Hasenonkel / yayimages.com


Da jeg studerte på BI husker jeg en foreleser fortalte at amerikanske forskere hadde utført et eksperiment der man ga testfamilier penger for å måle lykkefølelsen. Først fikk de en sum og lykkefølelsen økte. De fikk betalt regninger, de fikk nok til mat.

Så fikk de mer penger og ble enda litt lykkeligere. Kunne kaste pengebekymringer til side og begynne å spare til bil. Så fikk de litt til og litt til, helt til det stoppet opp. Lykkefølelsen sluttet å øke. Og det lå på rundt 700 000 kr i året.

Det var altså summen der lykkefølelsen ikke ble høyere enn hvor mye penger man kastet på dem.

Og det synes jeg er litt fint å tenke på, for det betyr jo at den daglige kampen vi alle kjemper for å tjene til livets opphold er den som driver oss videre. Jakten på å få dekket våre behov. Hadde du ikke lenger hatt den gulroten som henger foran deg, holder deg sulten og jager deg videre, hadde du blitt mettet og lei.

Så skal jeg selvfølgelig ikke takke nei om milliarden tikker inn på kontoen, men jeg innser at jeg også lever godt og lykkelig uten. Og det er jo nesten bedre :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hva ville du brukt 1 milliard kroner på?

Teo på modelloppdrag

I det siste har jeg lurt litt på å investere i et nytt kamera.

De vi har nå tar ganske fine bilder altså, men likevel kommer jeg ikke over tanken på at jeg gjerne skulle sparket det opp enda et hakk.

Så har det seg sånn at vi har en god venn borti gata som er fotograf, og hver gang han tar i et kamera blir det magi. Altså, virkelig!

Han tar de mest fantastiske bilder og det gjør meg selvfølgelig kjempemisunnelig.

Som fotografer flest vil han antakeligvis si at det ikke kommer så mye an på kameraet, som personen som holder det. Og det stemmer jo selvfølgelig, på samme måte som at man ikke blir verdens beste fotballspiller bare man kjøper dyre sko og verdens beste ball.

Men likevel har jeg spekulert i om det ikke kan ha litt med utstyret å si også. Man ser jo tross alt sjeldent proff-fotografer med engangskamera ;)

Derfor spurte jeg ydmykt om jeg kunne låne et av hans kameraer i dag og knipse noen raske bilder.

Og det har jeg gjort i dag.

Grunnet plutselig tidsnød ble jeg nødt til å nøye meg med et raskt foto-oppdrag rett borti skogen her. Og siden Christina var opptatt og barna i barnehagen, inviterte jeg med meg en av familiens mest fotogene skapninger.

En mann som ikke trenger noen introduksjon.

Med en raff frakk i fine farger og en topptrent snute for godbiter og pølsesnabber.

Teo :)

Så her følger en liten bildeserie fra vår lille fotoshoot i skogen.

Uten forkunnskaper og liten tid til å bli kjent med kameraet, ble det mange bomskudd og feil innstillinger, men jeg synes likevel vi fikk til ganske mye fint på veldig kort tid :)


 

/ Godkjent? 🐶👍

* Følg Teohjerte på Facebook *

Topp eller bunn?

Hvilken del av rundstykket er du?

Dette er ganske utvilsomt det rareste innlegget jeg kommer til å skrive på en stund, men etter å ha diskutert dette heftig innad i familien, må jeg bare finne ut om det finnes flere.

For noen mener tydeligvis av bunnen av rundstykket er den beste halvdelen!

Og det er jo galskap?! Alle vet jo at toppen er det som gjelder. Der har man alle de herlige kornene på toppen og skorpen er langt mer knasete og sprø. Dessuten får man ofte mer innmat i toppdelen.

Samtidig er jo bunnen langt mer stabil. Man kan lesse på langt mer pålegg uten å måtte bekymre seg for at det skal velte og sende syltetøyet på fri ferd utover kjøkkenbordet. Bunnen har heller ikke all pynten som toppen har, hvis man ikke liker sånt.

Dessuten, hvis man egentlig liker pålegget best, så vil det ofte være mindre brødstoff å gnage seg gjennom i bunndelen enn toppen.

Men likevel.. det er galskap.

Det blir som å si at vanilje er den beste delen av tress-is (tricolor), at lompe er bedre enn pølsebrød, og at te er bedre enn kaffe. Og en sånn verden kan vi ikke leve i. Visse ting må være hellige, selv i et samfunn der snart ingen lenger bryr seg om å bruke "i forhold til" riktig eller skille mellom uttalen på kjede og skjede.

Men jeg har tatt feil før. Det finnes jo faktisk de som mener at dorullen skal henge med papiret inn mot veggen og at man skal smøre pålegget på forsiden av knekkebrødet.

Så bare for å ende denne debatten én gang for alle: Kan jeg få noen stemmer for hvilen del av rundstykket som er best?

Jeg mener at toppen er en soleklar vinner og at bunndelen er for lurendreiere og sjarlataner. Eller?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Innspill mottas med takk 😆

Når barna plutselig vinner

Det skjedde i går. På den store fridagen og greier.

Jeg som trodde vi skulle kose oss.

Skulle bli vår dag dette, men isteden skjedde det uunngåelige. Det jeg har gruet meg til en stund.

Og det skjedde under en runde Villkatten.

Bare jeg og barna, alle tre på gulvet, spilt en million ganger før. Tenkte vi kunne mikse opp reglene litt, så vi spilte de to mot meg. 2 mot 1 er feigt, men jeg er tross alt stor, tøff, klok og flink. De er sjanseløse.

Men så skulle altså dette bli dagen. Dagen for det store nederlag.

Dagen da pappa tapte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For uansett hvor hardt jeg prøvde: Jeg klarte ikke å slå dem.

I starten ble jeg bare imponert over hvor raske de var, skremmende raske egentlig, men da jeg for alvor skrudde opp tempoet for å vise dem hvor David kjøpte ølet, innså jeg raskt at jeg var som en hestekjerre i et formel-1 løp.

Jeg som skulle være så flink og smart og best, jeg var sjanseløs. Rakk ikke engang å komme lenger enn til "Jaha ja, her ser vi altså en pølse i brød. Den er lysebrun og rett i formen, så da får vi lete etter ting som er ly-"

...før jeg hørte "VILLKATTEN!" fra apegjengen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det er bra det. Kjempebra! For barna skal jo helst passere foreldrene før eller siden.

Derfor er jeg bare glad på deres vegne og absolutt ikke bitter. Ikke i det hele tatt, faktisk.

Så etter barnehagen i dag tenkte jeg vi kunne konkurrere igjen. Morsomt med konkurranser da.

Men det blir nok ikke Villkatten igjen.

Nei, denne gangen tror jeg heller vi går for... benkpress.
 

✌️😅

Hvis jeg var Christina..

Her en kveld satt Christina og jeg og pratet, da vi kom over en interessant tanke: Hva ville jeg likt og ikke likt ved meg selv hvis jeg var deg?

Så vi bestemte oss for å tenke litt over saken og skrive det ned. Selvfølgelig kunne vi presentert funnene våre for hverandre på en lapp, slik vanlige folk ville gjort, men siden vi begge er bloggere: Hvilken bedre måte å blottlegge sjela på enn å vise resultatet i hvert vårt blogginnlegg? :-D

Så her er min tekst om meg selv slik jeg tror jeg ville tenkt hvis jeg var Christina.

Pssst! Hennes tekst om seg selv kommer mot slutten ;)


 

Hvis jeg var deg..

... ville jeg irritert meg grønn over de lange dopausene. Jeg mener: Hva er det du driver med der inne? Spikker tregubber?! Hvis du er så desperat etter en man cave, så får du heller spørre om vi kan kjøpe båt igjen. Svaret er nei, forresten. Vi skal ikke kjøpe båt.

... ville jeg blitt utrolig lei av dårlig pappahumor. Som når jeg sier "Jeg løper en rask tur i dusjen" og du svarer: "Å jasså, jeg ville vel heller stått stille". Det var litt morsomt én gang, men ikke to. Og definitivt ikke 58.

..ville jeg iblant stusset over om du er den eneste rette for meg. Jeg mener: 7 milliarder mennesker på jorda og jeg har fått meg en mann som ikke vet renta på lånet sitt? Det virker jo litt rart.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Drømmemannen.
 

... ville jeg irritert meg over at du av og til begynner å plystre midt i en samtale. Hvem er det som gjør sånt?? Med tiden ville jeg dog forstått at du ikke gjør det bevisst eller for å være frekk, det er bare hjernen din som veldig ofte drar på ferie.

... ville det frustrert meg at du alltid takker ja til nye ting uten tanke på konsekvenser. Du er positiv til alt som er nytt og kaster deg over det som en logrende valp, men så innser du at du allerede har 78 jern i ilden og må trekke deg fra det med halen mellom beina. Men jeg ville satt pris på optimismen ;)

... ville jeg tenkt at selv om du er ganske klønete og barnslig og uhandy og teit, så er du ganske mannete likevel. Du kan kanskje ikke skru sammen en bil, men du har sterke armer for en varm bamseklem. Og det er ganske fint, det også.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke superhandy, men ganske sterk.
 

... ville jeg vært glad for at vi kan være uenige om mye, men at vi er helt enige om én ting: Barna er det viktigste i livet vårt akkurat nå. Ja vel, så blir det ikke så fryktelig mange turer til Dubai med venninnene, men som du ville sagt: "Som Åge Aleksandersen ville sagt: Lite biff og dyr champagne, men ka gjør no´ det?"

...ville jeg latt meg fascinere over at du til enhver tid kan sovne hvor som helst på under 60 sekunder.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sovehjerte.
 

...ville det gjort meg frustrerende forbannet at du iblant har verdens verste timing. Som når jeg er stuptrøtt og utkjørt, og selv om jeg ser at du ser at det, klarer du likevel å lire av deg: - "Ja, så da har fattern tatt ut av oppvaskmaskinen og dratt over kjøkkenbenken. Ække ute etter bonuspoeng eller noe sånt, men eh... vi skulle ikke "lagt oss litt tidlig i kveld" hvis du skjønner hva jeg mener, ey? Ey?"
 

...ville jeg krevd at du slutter å bite negler. Pronto. Er du klar over hvor usexy det er? Jeg vil heller at du sleiker en bavian på tærne. Blærgh!

...ville jeg vært glad for at du er en jævel til å lukeparkere. Du er kanskje Norges dårligste på høyreregel, men lukeparkering, der er du god.
 

Og sist, men ikke minst:

Hvis jeg var deg

...ville jeg tenkt at det er mye ved deg som kanskje ikke står i den klassiske beskrivelsen av en drømmemann. Som dopausene, neglbitingen og pappahumoren, men det ville ikke brydd meg en drue.

For vi har det så bra som to mennesker kan ha det. Vi elsker og respekterer hverandre, og er enige om at barna er det viktigste i livene våre. Og jeg tenker at det er alt jeg hadde trengt for å kalle deg en drømmemann likevel. Det der med neglebitingen, til tross.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


❤️🌷
 

OBS! Les også --> Christinas versjon: "Hvis jeg var Peter"

Dugnad er for idioter

Bli med på dugnad? Nei, det gidder jeg ikke ass!

Jeg skal innrømme noe.

Jeg har alltid vært han fyren. Du vet, han som later som han ikke er hjemme når det er duket for dugnad. Han som halter inn døra og låser den bak seg uten å møte blikket ditt. Som skrur av lyset og later som han ikke er hjemme.

Du vet, han jævla dusten som ikke hjelper til.

Du trenger ikke fortelle meg at jeg er en idiot, det er jeg fullt klar over. Men det var bare min greie. Jeg trodde alle hadde det sånn. Trodde det var kult å gi effen i dugnad.

Næh, det gidder jeg ikke. Er så opptatt, hakke tid til sånt ass.

For så å fyre i gang en frossenpizza og ligge på sofaen resten av kvelden. Som en verdiløs sekk med dritt.

Fat lazy guy watching the TV
 Der harru meg (Licensed from: txking / yayimages.com)
 

Og selvfølgelig går det greit. Selvfølgelig overlever man at noen holder seg hjemme, men det er med dugnad som det er med vaksine: Det handler ikke bare om deg, det handler om flokken. Samhold og flokkimmunitet.

I mitt underutviklede hode handlet dugnad derimot bare om å gjøre kjipe ting for andre, i bytte mot sur kaffe og tørre kaker. Det gidder jeg ikke ass.

Men dugnad får verden til å gå rundt. Ja vel, dugnad vil nok aldri sende noen til Mars, men det kan gjøre underverker for de områdene du bruker mest. Nabolaget, skolen, barnehagen og nærmiljøet.

Det handler ikke om at folk har så fryktelig lyst til å ofre timevis av sin dyrebar tid for å møtes og prate skit, det handler om å gjøre en liten innsats for et større felles gode. En time eller to for fellesskapet. Rydde uteområdet i barnehagen, sette opp en benk på skolen eller male gjerdene på lekeplassen.

Paint cans
Licensed from: BrunoWeltmann / yayimages.com
 

Så er det selvfølgelig ikke alltid det passer. Noen ganger er man travelt opptatt, andre ganger er man syk. Det handler om å etterstrebe å være med de gangene man faktisk kan, men egentlig ikke gidder.

For det blir så mye triveligere med 50 stykker enn 3. Man får gjort så veldig mye mer! For ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Det høres kanskje selvfølgelig ut, men den norske dugnadsånden er ingen selvfølgelighet. Det er en frivillighetsmentalitet vi må stå sammen om å vanne, ellers vil den visne vekk. Og som tidligere ambassadør for de giddalause, føler jeg det som min plikt å stå opp for dugnadsånden.

sdr

På torsdag var det nemlig dugnad i barnehagen til barna og det var fantastisk å se hvor mange som dukket opp. Engasjerte barn og foreldre som løp rundt med river, raker, kost og spader. Noen gjorde ditt, andre gjorde datt.

Selv samlet jeg løv. Følte ikke at jeg gjorde noen stor forskjell, men da jeg leverte barna dagen etter, så jeg det: Barnehagen så ut som 1 million dollar! Da innser man plutselig hva en dugnad er til for: En liten innsats for en stor forskjell. For fellesskapet.

Og kake.

cof
El Pluttolini representerer :)
 

dav
En raka fant (100 ordspillspoeng) (sorry, not sorry)
 

/ Dugnad får verden til å gå rundt 👍

* Følg Dugnadshjerte på Facebook *

Mistenkelig harmonisk morgen

Det er søndag morgen og verden er rolig. Fyr i peisen og været er av typen som innbyr til lang frokost med alt pålegg på bordet. Kom ut om dere vil, men ikke stress. Kos dere.

Og det gjør vi.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mamma har sovemorgen og pappa bruker tiden til full harmoni. Dekker på og setter frem. I dag skal vi kose oss. Rundstykker og sjokolademelk. Barna styrer musikken mens pappa smører på. Først én med noe sunt, så én med noe søtt. Greit opplegg, det.

Idet jeg slurper i meg nok en slurp av kaffe som fortsatt er varm, slår det meg: Dette er perfekt. Nesten litt for perfekt. Hadde det vært en westernfilm, ville jeg ant at det var ugler i mosen. Stille før stormen. Banditter i bakhold.

Men nei, det er bare harmoni. Latter og smil, og to glade søsken som ikke krangler. Mat som går ned og en pappa med full kontroll.

Så plutselig må en av dem på do. Og det haster. Slår borti tallerkenen på veien. Rundstykket gjør et elegant hopp, slår flikk flakk mot bordkanten og stuper ned med nesa først. Mageplask. Pålegget ned.

Og like forbannet, det andre barnet glemmer at det sitter to stykk armer festet til kroppen. Snur seg rundt uten hensyn til nevnte armer og treffer melkeglasset med en rett venstre.

Glasset går ned.

Og det var fullt.

Sjokolademelk.

Overalt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Sånn ja, det var bedre.

Begynte å bli mistenkelig perfekt en stund der.


/ Den beroligende følelsen når ting vender tilbake til normalen 😆👌

Små barn og tissetiming

På vei ut i bilen, på vei hjem fra besøk.

Nå må alle huske å tisse før vi kjører, sier jeg.

Kan´ke stoppe midt på motorveien.

Har du tissa?

Ja.

Har jeg tissa?

Ja.

Har du tissa?

Nei.

Da må du tisse nå.

Må ikke tisse.

Jo, du må faktisk tisse før vi drar.

Må ikke, sa jeg jo.

Da får du prøve.

Det går ikke.

Prøv da vel.

Men jeg må jo ikke!

Jaha, nei vel, er du helt sikker?

Ja.

Du må ikke litt tisse engang?

Nei.

Ikke bittelitt?

Nei.

Ikke en bitteliten pitteliten dråpe?

Nei, pappa!

Okei, greit. Men da sier jeg det nå, vi stopper ikke. Jeg gidder ikke å pakke alle ut i bilen og kjøre i vei, bare for å høre at noen holder på å tisse på seg om 2 minutter, okei?

Ja da, pappa.

Så bare så vi er helt enige: Siste sjanse for å tisse før vi reiser er nå.

Jaaaaadaaaa.

Okei, hei og hadet!

Smækk,

bæng,

klikk,

vrooooom

av sted med oss.

 

Ut av oppkjørselen, første kryss til venstre.

Kjøre forbi pizzaen og rett gjennom rundkjøringen.

Alt vel, baki der?

Ja da, pappa.

Flott! Så da måtte de faktisk ikke på do. Supert.

Neste til venstre gjennom lyskrysset, så rett ut på motorv-

Pappaaaaaaa?

Ja?

Ehmmmm...

Ehm, hva da?

Ehm...

Jeg holder på å tisse på meg!!

dav
 

* Følg Tissehjerte på Facebook *

Sexy overraskelse på en fredag

Det startet faktisk allerede til frokost. Og det er rart, for det skjer jo ALDRI lenger! Etter to barn og mange våkenetter har liksom litt av gnisten blitt borte..

Men plutselig kjente jeg det. Akkurat idet jeg hadde fått klar kaffen og begynt på grøt til ungene.

Et klyp i rumpa. Og der sto Christina.

- "Hva tenker du i kveld da, kjekken?" spurte hun og smilte lurt.

- "I kveld.. Tenker?" svarte jeg forfjamset.

- "Nei du vet, det må jo være minst to uker siden sist", begynte hun, før hun ble avbrutt av en liten stemme som trengte hjelp med et vannglass i stua.

Jeg satt nesten kaffen i halsen. What?! To uker siden sist? Kunne det være antydninger om..?

Christina var tilbake på kjøkkenet, og fortsatte:

- "Jo, hadde ikke det vært digg da? Det er jo sjukt lenge siden sist!"

Sexy lady with poker combination
Licensed from: BDS / yayimages.com
 

Jeg kunne ikke si det høyt, men hun hadde jo helt rett. Ofte blir det sofakrok og joggebukse på fredagskvelden, altfor sjeldent biff og dyr champagne..

Men jeg måtte være sikker på at jeg ikke hadde misforstått.

- "Jasså, er mor litt klar plutselig?"

Og hun gliste med et sånt smil som ikke kan misforstås.

- "Ja! Skikkelig også. Vet ikke hvorfor, bare våknet opp og kjente at nå er det jaggu på tide! Skulle vi seriøst tatt det før vi legger ungene eller?

Gulp! FØR vi legger ungene?

- "Tjaaa.. gjerne for meg, men hvordan skal vi få til det liksom? Sette på en film i stua eller noe?" spurte jeg forvirret.

- "Nei herregud, vi kjører jo bare kjøkkenet da?"

Dobbeltgulp! Den famøse kjøkkenbenken?! Jeg har hørt om at det kan skje, men aldri trodd jeg skulle få oppleve det selv. Dette begynner å høres ut som starten på en dårlig pornofilm.

- "Kjøkkenet? Dæven, nå snakker vi. Kjenner jeg blir litt forelska i deg nå, hehe."

- "Hehe, du da" svarer hun kokett, før hun fniser og går ut i stua igjen.
 

Jeg skrur opp musikken, begynner å smådanse mens smilet strekker seg fra øre til øre. Dæven steike, denne dagen har akkurat fått tidenes beste start!

Så kommer hun tilbake, fortsatt et lurt smil om munnen.

- "Men du?"

- "Jaaaaa, kjære?" svarer jeg med en forelsket glød i kinnene.

- "Jeg fikk akkurat en melding av mamma, og de kommer innom etterpå. Det er jo perfekt, da kan vi jo spørre om de vil være med!"

Verden bråbremser.

- "Hei vent nå litt, hva f...? Mamma og pappa? Hva i helvete er det du prater om?!"

- "Taco vel, hva trodde du?"

Sad
Licensed from: leeser / yayimages.com
 

Sad Man
Licensed from: dragon_fang / yayimages.com
 

Sad casual man leaning against wall
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Sad Man
Licensed from: dragon_fang / yayimages.com
 

Profile portrait od sad and disappointed man
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

/ Nei.. Hva trodde jeg... natta.

* Følg Skuffahjerte på Facebook *

Vi som var så tøffe

Fuck the system, sang vi.

Take the power back!

Vi var sinte, i opposisjon og nei til alt. Vi skulle ikke være en del av systemet. Vi skulle ikke være som alle de andre sauene, bare usynlige tannhjul i et gigantisk maskineri. Føkk systemet. A4-livet er for idioter. Vi skulle ta ned systemet, vi skulle være fri.

Sånn var det å være ungdom. Brennende engasjert og alltid i opposisjon. Mot voksne, lærere, politi og autoriteter. Dere eier ikke oss. Vi er frie sjeler, vi gjør som vi vil. Take the power back!
 

Så går det noen år...

Plutselig står man der på kjøkkenet med mel på snuta og plystrer, mens man baker boller til dugnad i barnehagen. Og synes det er helt topp.

For A4-livet er fint det. Trygt og godt og fullt av sol. Fugler som plystrer og årstider i endring. Barn som blir eldre og boller som hever.

Bli kalt pappa hver eneste dag og kjenne at det varmer. Være en del av systemet, for systemet er et fellesskap. Et godt sted å være. Alle vi som uvitende jobber på lag for å gjøre livet godt for oss selv og hverandre.

Hvitt stakittgjerde, det ultimate symbol på et A4-liv satt i system. Det bør vel males igjen neste sommer.

Og jeg kjenner jeg gleder meg litt allerede.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ A4-livet er undervurdert 😊✌️

Tenk at hun er min

Det er ganske sprøtt og absolutt ikke noe man tenker på til daglig, men tenk at hun er min. Hun søte som jeg chattet med på facebook for noen år siden, som plutselig kom en tur til Oslo og lyste opp hele byen.

Som flyttet inn og kom med rare nyheter om en voksende mage nesten før hun hadde fått av seg skoa. En helt ny start på så mange plan og starten på det som skulle bli det beste som har hendt meg.

En rar jente, en søt jente, en streng jente. En perfekt kombinasjon av alt man trenger. Og, som det skulle vise seg, en fantastisk mamma.

Og nå er hun min. Offisielt. Tatt mitt navn og greier.

Det er én ting å være sammen, det er én ting å være gift, men for meg er det å ta en annens etternavn det ultimate tegn på tillit og kjærlighet.

Nå er hun faktisk min.

Det er ganske sprøtt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
❤️

Mitt stolteste øyeblikk på lenge!

Se på dette bildet:

En glisende kis blant to smilende damer. Ja vel, tenker du, ikke noe spesielt med det, vel? Men det er akkurat det det er.

For de damene der er ikke noen hvem som helst. For de representerer noe viktig.

De jobber nemlig for Stine Sofies Stiftelse og står på hver eneste dag for noe av det viktigste i hele verden: En barndom uten vold og overgrep.

Lenge har jeg gått med en drøm om å få til noe helt spesielt med dem og i dag ble det endelig klart at et prosjekt vi har snakket litt frem og tilbake om, blir en realitet.

Og det er så kult! Det er så fantastisk! For det blir et prosjekt jeg kommer til å skrive litt om på bloggen fremover og som jeg tror dere virkelig kommer til å like. I hvert fall håper jeg det.

For samtidig som jeg mener at Stine Sofies Stiftelse jobber for en av de viktigste sakene i verden, så er det også et sårt og vanskelig tema å skrive om. Men tidligere i vinter kom jeg opp med en idé for hvordan jeg kan hjelpe til med å fremme deres sak uten at det skal bli så trist og vondt å lese om.

For det handler også om å vekke håpet til livet. Vise at vi er voksne der ute som bryr oss. Spre viktig informasjon på en positiv måte. Kan ikke bare gå rundt og kaste dårlig samvittighet på folk heller, men tenne lys i mørket.

Jeg gleder meg til å fortelle mer, og det kommer så fort ting har landet litt, men for nå ville jeg bare si at jeg er hoppende glad for endelig å kunne gjøre noe jeg virkelig har lyst til for noen jeg virkelig har lyst til å hjelpe. De som hjelper barna <3

 heart in hands
Licensed from: Pakhnyushchyy / yayimages.com
 

/ Hold på hatten, dette blir spennende!

Hvis Kate var Christina

Hvis Kate var Christina hadde det ikke vært noen rød kjole eller man som en nygredd sirkushest.

Ingen vind i håret eller håndledd med knekk.

Ingen perleøredobber og definitivt ikke et smil verdig hele verdens forsider.

Nei.

For hvis Kate var Christina ville hun kommet ut i rullestol, sur, trøtt og gusten. Drapert i en flekkete sykehusskjorte, crocs og voksenbleier. Sittende på toppen av en råflott hemoroidepute.

Med en kropp som har vært gjennom en krig og et smil som har gått i hi. Hun ville ganske sikkert sovnet underveis og gjort skam på det skinnhellige bildet av en mirakuløst perfekt fødsel.

Det ville ikke vært mye å dekke forsiden med og pressen måtte nok belaget seg på å vente en 3-4 uker for et brukbart bilde.

Men det ville vært ekte og et langt mer representativt bilde av virkeligheten for mange.

For bildet av Kate, William og den nyfødte prinsen på trappa, smilende og fornøyde, klare for hjemreise og halvmaraton bare timer etter fødselen, er nok dessverre en utopisk virkelighet for mange.

Selvfølgelig ser man for seg at det er sånn det fungerer. Bare svinge innom sykehuset for å ploppe ut en unge, og så hjem igjen før tacoen blir kald.

Men å føde et barn er noe ganske annet enn å bake et brett med boller. Det er et menneske som skal presses ut av et annet menneske.

Det er blod, tårer og slit. Det kan holde på i dagevis og presse deg til kanten av det du takler. Det kan være en tur til helvete og tilbake, og det kan kreve tunge medikamenter for å få deg gjennom.

Så bare husk det. Ikke ha urealistisk høye forventninger bare fordi det ser fint ut på TV. Kanskje kommer du ut av fødestua som Kate, en sjelden enhjørning som danser på roser, men mest sannsynlig ender du opp som Christina. Vond, hoven, mørbanket og sliten.

Men lykkelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Med vennlig hilsen,
En liten dose virkelighet :)

Mamma forklarer: "Hva er en CD?"

Vi sitter rundt middagsbordet, spagetti og kjøttdeig er servert. Praten går om løst og fast. Mamma forteller om sitt gamle favorittband, Dave Matthews Band, mens pappa lurer på hvor de gamle pokersjetongene har tatt veien.

I bakgrunnen surrer musikken på lavt volum og brødrene fra Trofors mjauer i kor.

Pokersjetongene ja, de hadde vært fine å ha nå. Kanskje i et av kryploftene?

Jeg mistenker at vi har kastet dem, men Christina er fast bestemt på at vi la dem i et av kryploftene. Det mest rotete av alle tre.

- Ah søren, sier jeg, da må jeg flytte på den gigantiske boksen med LP-er.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Plutten titter opp fra tallerkenen med munnen full av kjøttdeig og spagetti.

- LP, hva er det?

Han ser på meg, men Christina tar ordet:

- Hehe, LP er liksom som en stor, svart CD.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Han stopper å tygge mens han tenker seg om.

- Javel. Men altså.. CD, hva er det?

Vi ser på hverandre, så fniser vi litt. Da vi var ungdom var CD-er det raffeste man kunne få tak i, men nå er de som dugg for solen.

- Altså.. Da vi var yngre så hadde vi ikke Spotify eller youtube. Vi kunne ikke bare spille av musikk rett på telefonen, men vi måtte kjøpe den på en CD. Da kunne man enten kjøpe en single, som inneholdt én eller to sanger og kostet ca. 30 kroner, eller så kunne man kjøpe et helt album på 12-15 sanger, og det kostet rundt 170 kroner.

Spagetti- og kjøttdeigkjeften går monotont mens han stirrer rart på henne. Dette var et underlig konsept.

Hun fortsetter:

- Dessuten kunne man jo ikke bare kjøpe en CD hvor som helst. Å nei, du! Så hvis Marcus og Martinus hadde gitt ut en ny CD, måtte du reise helt inn til byen for å kjøpe den i en musikkbutikk, før du reiste hjem igjen og satt den inn i en CD-spiller.

Mens jeg hører henne somle seg videre gjennom 20 år med teknologisk utvikling til et menneske som ikke ser ut til å verken forstå eller bry seg stort, slår det meg at dette er en samtale jeg ikke haddet sett for meg at man skulle ha før om 200 år.

Men så fort har altså utviklingen gått. LP, kassett, CD og minidisc, alt unnagjort på bare noen få år.

Ikke bare det, men jeg innser også at i hans øyne fremstår vi nok som eldgamle. Vi kunne like gjerne snakket om de fantastiske egenskapene ved en kvass steinøks eller et makeløst stykke flint.

Jeg ser på blikket hans at han har falt av for lengst. Og jeg klandrer ham ikke, for han kan umulig forstå noe av dette. Jeg skal akkurat til å redde ham fra et påbegynnende foredrag om minidiscens mange fortreffeligheter, da han plutselig bryter inn:

- Men mamma... Marcus og Martinus lagde vel ikke musikk når DU var liten?

Og mer enn det trenger han egentlig ikke si, for jeg skjønner hva han mener.

Nei da, kompis, Marcus og Martinus lagde ikke musikk i steinalderen x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et gledelig gjensyn med relikvier fra en tid da brente CD-er var verdt sin vekt i gull x-)
 

/ Juba jubaaaaa!

Plast, plast overalt?!

Når det er mer plast enn hvitveis i skogen, er det på tide å ta ting på alvor.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i går var ungene og jeg på tur i Bøkeskogen. Bare en koselig liten tur for å plukke årets første hvitveis i den fantastisk vakre skogen.

Men det første som møtte meg, lenge før jeg så snurten av en eneste veis, var plast.

Først så det ikke ut som stort, men når jeg først la merke til det så innså jeg at det var plast overalt!

Gamle snusbokser, godteri-innpakning, plastposer, drikkebeger, sugerør og mye mye mer. Så jeg begynte å plukke. Ikke blomster, men plast.

Og la oss bare si det sånn: Posen min var full lenge før barna hadde fått på plass en respektabel bunt med blomster.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette fant jeg rett og slett sjokkerende! Jeg har riktignok hørt mye om plastsøppel i det siste, spesielt mikroplast og nedsøplede strender, men at det skulle være SÅ mye så lett tilgjengelig i skogen, det hadde jeg ikke trodd.

Det er fullt mulig at verden har vært sånn i lang stund, men jeg har ikke fått øynene opp for dette før nå. Og jeg tenker å gjøre noe med det!

Jeg har ikke tenkt til å bli fulltids-plastblogger altså, men jeg har så absolutt tenkt til å engasjere meg i saken. Og selvfølgelig involvere barna, for det handler jo tross alt om dem og deres fremtid.

Jeg leste akkurat det mest skremmende jeg har lest på lenge, og det er at forskere estimerer med at med dagens utvikling vil vi om bare 33 år ha like mange tonn plast som fisk i havet! Altså, hallo!!

Vi kan ikke overlate en klode dekket og druknet i plast til neste generasjon, vi får til helsike se å rydde opp før vi sender den videre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men okei, la oss ikke starte der. La oss starte i det små, for ingen kan gjøre litt, men alle kan gjøre noe. Så dette er mitt første lille bidrag for å prøve å engasjere flere.

Jeg sier ikke at folk må engasjere seg politisk og gå i strupen på de store plastprodusentene, men la oss i hvert fall begynne et sted. Som å ha med seg en pose når man er på tur og ta med seg det man finner.

Eller så kan man jo ta med barna på plastplukketurer i nærmiljøet og se på det som et spennende oppdrag for jordens helse.

Selvfølgelig må vi kutte ned på den vanvittige plastbruken, men inntil videre nøyer jeg meg med å tenke at vi i hvert fall kan rydde litt.

Så neste gang du beveger deg i guds frie natur, husk dette eldgamle slagordet: Mora di jobber ikke her ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

* Følg Plasthjerte på Facebook *

Lekedag med apekattene

Det er utrolig lenge siden Christina har vært borte en hel dag og derfor var jeg spent på hva ungene og jeg skulle fylle gårsdagen med.

Frykten var at jeg skulle bli sittende som en apatisk ape og stirre i veggen halve dagen, så derfor hadde jeg i forkant skrevet ned en liste med ting, samt spurt dere lesere om hjelp.

Et av tipsene var å spørre barna hva de ville finne på, og det ga umiddelbart resultater:

- "Plukke hvitveis i Bøkeskogen!" lød det.

Dermed var første aktivitet i gang :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I Bøkeskogen oppdaget jeg forresten noe som gjorde meg helt sjokkert, men det skal jeg skrive mer om senere.

For nå var lommene fulle av hvitveis (ja da, jeg vet at de kan være giftige), så nå var det hjem for å lage hvitveis-parfyme og spise lunsj. Men først en tur innom butikken for å handle lørdagsgodteri, jordbær, mango og pølser til grillen.

Siden det var så varmt og godt, unnet vi oss dessuten en is på parkeringsplassen før turen gikk videre ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vel hjemme ble det et deilig hvileskjær i solveggen, som seriøst må ha holdt 40 grader! Jeg skjønner ikke hva som skjer med været for tiden, men noen har tydeligvis bestemt seg for å hoppe over våren og gå rett fra vinter til tropesommer.

Så da ble det frem med solkrem og shorts, før vi sæla på for nye sprell.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne gangen gikk turen via humpete stier og gjengrodde kratt, med sekken full fiskeutstyr og godsaker for godteri, lek og eplemost på stranden :)

For en fantastisk tur det ble! All tid i verden til å nyte det strålende været med en strand nesten helt for oss selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Med så godt vær fristet det selvfølgelig å ta et bad, men vannet var altså så hemningsløst kaldt at det tok bare to sekunder å få "brain freeze på tærne", som 6-åringen kalte det x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og så, som ved et vindkast, var dagen over! På tide å komme seg hjem for kveldsmat og nedtrapping mot byssan lull. Jeg kan ikke tro hvor fort tiden gikk, men tiden går virkelig fort når man har det gøy.

Men klart, på en dag som det er det ikke mye energi igjen i en voksen skrott når kvelden først kommer. Så når kjøkkenet endelig levbart ryddig igjen og alle flekker borte, stupte far med nesa først ned i sofaen. Og ble der ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så Christina, dra gjerne på jentetur og bli oftere med på ting. Hele helgen om du vil, for da skal vi andre ut på nye eventyr igjen!

... bare ikke forvent noen rene kopper når du kommer tilbake ;-)
 

* Følg Lekehjerte på Facebook *

Tips til alenedag med barna?

Hei folkens, hva kan jeg finne på med barna i morgen?

For i morgen skal Christina være borte hele dagen, som betyr at jeg får gleden av å ha en lang lekedag alene med mine to små apekatter. Men hva skal vi finne på?

Det føles liksom som om vi har brukt opp de fleste lekeplassene i nærheten og jeg er klar for å finne på noe nytt. I morgen er det dessuten meldt 14 grader og strålende sol, og det ønsker jeg å utnytte!

Derfor tenkte jeg å spørre om deres beste stalltips for en lystig lekedag i solen. Hva ville du funnet på med barna?

Tanken er å fullstappe dagen med så mange aktiviteter som mulig, for jeg orker ikke å suse rundt her hjemme og se at timene tikker sakte av sted uten at man kommer seg ut døra.

Så fyr av ditt beste tips, jeg blir glad for alt. Innendørs, utendørs, på land, strand, fjell og vann. Det kan være billig eller dyrt, kreve masse utstyr eller absolutt ingenting.

Kanskje dra på en gård for å ri på hest? Samle skjell på stranden? Lage pasta? Kjøpe en gris? Male en vegg? Tenne et bål? Jeg er åpen for forslag og blir glad for alt :-)

Så får vi se hva det blir til til slutt, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg gleder meg!

Og med deres hjelp håper jeg å få til en dag som barna sent vil glemme :)

Sorry for det der med TV-en

Det var ikke meningen å skremme livet av deg x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men jeg var helt sikker på at det var en innbruddstyv på vei ut av TV-skjermen. Jeg mener 100 % sikker. Ti kniver i hjertet, mor og far i døden, hele den pakka der. Jeg så ham jo!

Snek seg ut i tussmørket med den ene foten først. Klart jeg måtte hoppe opp av senga og stoppe ham. At jeg muligens brølte litt høyt i prosessen og at du tilfeldigvis lå ved siden av meg akkurat da og våknet til et sjokk som må ha laget arrdannelser på hjerteklaffen, er jo ikke min skyld. Jeg kunne jo ikke vite at jeg sov..


Licensed from: TheBlackRhino / yayimages.com
 

Den følelsen er forresten helt utrolig klein. Når man hører noen som roper:

-"PETER, hva er det du driver med?!"

..og så våkner man sakte men sikkert opp midt i en forklaring om hvorfor man måtte angripe TV-en midt på natta fordi man trodde det kom folk ut av den.

Og det rare er at der og da er man fortsatt ikke heeelt overbevist om at det bare var en drøm, så man prøver å ro det i land og få det til å høres pluss minus fornuftig ut.

Så blir man gjerne litt snurt på sin bedre halvdel også, for jeg mener: Her har man ofret liv og lemmer for å redde vedkommende fra livsfare og alt man får er en iskald skulder?! Makan.

Så tasser man slukøret ut på badet, der man sitter og småpromper i tussmørket mens det sakte men sikkert går opp for deg at innbruddstyver sjeldent tar seg inn i hus via TV-en..
 

/ Jeg snorker hvertfall ikke så høyt, da x-)

Er Christina gravid??

I forrige uke skrev jeg et innlegg om at Gnisten er tilbake i forholdet!

Det fikk overraskende mange til å spekulere: Kan Christina være gravid?!

For flere kunne melde om at de hadde vært gjennom noe slikt selv og det hadde endt med en attpåklatt.

Naboen sendte melding og spurte om jeg var våryr, og kompiser sendte meldinger om at det luktet som at nummer tre er på vei.

Enda verre ble det da en leser her for noen dager siden begynte å spekulere i om personen Christina peker på i bildet under kan være en liten spire i magen:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men neida. Det er ingen spire.

Det er bare et hårete matvrak ved navn Teo x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så, beklager til alle som har sendt snapper og meldinger: Ingen spire er på vei. Ingen esende mage (undertegnedes ikke medberegnet) og behovet for større bil har ikke meldt seg. Enda.

For om hun kommer til å bli gravid, er jo derimot en helt annen sak..

Men det skal ikke jeg legge meg opp i, det får bli mellom hu og postmannen x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Klar for mer? Sving innom bloggen til Christina og les: "Når gubben faktisk fikser noe"

Ikke lenger het potet

Det er mange situasjoner i livet som kan være litt vanskelige å tolke. Som når man har laget mat til noen og de sier: "Oj, det var en interessant smak..."

Eller når sjefen kommer inn til deg og sier: "Du gjør en knallbra jobb! Såpass bra faktisk at du godt kan begynne å få ulønnet fri på torsdager."

Eller den leseren som sa at hun heiet på meg til å vinne Årets Gullpenn i Vixen Influencer Awards fordi: "alle de andre bloggerne kan tross alt surfe litt på utseendet og et spennende liv"...

Og den følelsen fikk jeg da vi var på et aldri så lite familiebesøk i helgen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For jo da, det var supertrivelig det altså. Gode kaker, utsøkt kaffe, latter, prat og hygge.

Men da jeg gikk en runde rundt i stua for å strekke litt på beina, kom jeg plutselig over dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Her har altså et takkekort fra et vakkert brudepar blitt satt opp i en allerede eksisterende ramme. Ikke så spesielt for et hvilket som helst øye kanskje, men dette er altså meg:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det kan jo såklart skyldes at man her bare er i drastisk manko på bilderammer, eller at man bare prøver ut nye bilder på ulike plasser for å se hvordan de funker i ulikt lys, for eksempel.

Men det er vel ganske mye som tyder på at man rett og slett har blitt degradert og gjemt bak et nytt og mer spennende bilde av et nydelig brudepar :-P
 

/ Ikke lenger het potet 😅

Full fest i barnehagen

I dag slo det meg at å jobbe i barnehage iblant må føles som å ha huset fullt av en gjeng brisne idioter på fest.

painted children's hands
Licensed from: adam121 / yayimages.com
 

For alle løper ansvarsløst rundt og finner på jævelskap, mens du må passe på samtlige til enhver tid. Plutselig har de liksom glemt alt av folkeskikk og gjør akkurat som det passer dem.

Ingen har et fnugg av respekt for dine eiendeler, men kaster ting veggimellom. De snakker altfor høyt og så fort du snur deg rundt, så danser de på bordet.

Så må du bruke masse tid på å forklare dem de enkleste ting. Ikke krangle, ikke spis jord, ikke vis rumpa til alle sammen.

Det er som en tikkende bombe som til enhver tid kan gå av. De som er perlevenner i det ene øyeblikket, kan plutselig begynne å slåss. Så må du steppe inn som fredsmekler og redde festen.

I hjørnet sitter to gutter som har tegnet seg i ansiktet og vrir seg i uforklarlig latterkrampe, mens jenta ved vinduet roper på mamma.

Hodet er fullt av stress og lyder, men du klarer å holde det i sjakk. Dette er tross alt ditt hus. Så du tar hånd om det og får kontroll på situasjonen.

Plutselig blir ting ganske rolig. Litt for rolig... Da kjenner du plutselig en lukt... En eim, en stank, et hint av råtten grevling. Okei, hvem har kastet opp?!

Så må du frem med vaskebøtta. Ingen vits å klage, bare få det vekk.

Endelig ferdig og du har atter gjenvunnet kontrollen. Ingen tårer, ingen lukt, ingen problemer.

Men når du så endelig slår deg ned i sofaen for å slappe av i 2 sekunder...

...er det selvfølgelig noen som bæsjet på seg.

Smiling children
Licensed from: ALotOfPeople / yayimages.com
 

/ Skål! x-)

P.S. Dette har ingenting med reelle situasjoner å gjøre, kun mine rare tanker om livet som festarrangør/barnehageansatt ;)

Når pappa blir en pute

Jeg skulle egentlig blogge. Jeg skulle skrive fantastiske ting.

Jeg skulle legge det ut med knallgode bilder og en fengende tittel og alt du måtte begjære.

Men når en 6-åring plutselig har ting på hjertet og trenger en kos og litt tid til å prate, er det alt jeg har tid til. Så lenge han vil.

Så for noen timer i kveld har jeg vært pute. Lagt vekk tanker om bilder og jobb og mailer og likes, og bare vært et mykt stykke putestoff for han å legge hodet sitt på.

Først ble jeg litt stresset, yrkesskadet som jeg er. Foreldreskadet kanskje. Så for meg alt jeg hadde tenkt jeg skulle rekke for kvelden. For nå som vi har kost og lest og pratet og klemt, nå begynner kveldsprogrammet.

Nå skal kjøkkenet ryddes, bloggen oppdateres og klær gjøres klar for i morgen. Skjegget må tas, så må jeg få skrevet ut de dokumentene, lufte Teo, rydde stua og.. sover han ikke enda?!

I sånne øyeblikk er det lett å la seg rive med av stresset rundt alt man skulle ha gjort. Så mye at man glemmer det eneste som betyr noe. Å være der for de små når de trenger litt mer.

For små hjerter kan ha noe stort på seg de også, og små hoder tenker ofte større enn store. Noen kvelder blir det bare for mye å gå til sengs med og da trenger man kanskje litt ekstra. Tid til å prate, lytte, kose og forstå.

For verden er et stort og rart sted, og noen ganger blir det bare for mye å ta inn. Jeg forstår det, jeg er der selv i blant og jeg har hatt 30 år mer på meg.

Så i kveld har jeg vært et lyttende øre, en varm armkrok og en myk pute å ligge på. Først var jeg stresset, men så slo det meg: Dette er alt jeg har tid til. I hele verden. Så lenge han vil.

For pappa vil ikke være pute for alltid, og når den tid kommer er det ting som dette jeg vil savne aller mest.

Og da først kom det første snorket <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Blogger, fjompeløk og apekatt, men først og fremst pappa ❤️

Søndag på stranden (bildespesial)

I dag har vi, av alle steder, vært på stranden!

Været har plutselig bestemt seg å hoppe rett fra vinter til sommer, så da føltes det riktig å bruke den første søndagen i år med et brukbart antall plussgrader, på stranden.

Ikke for å bade, spise is og sole på seg bikiniskille, men for å lete etter skjell, slå i hjel litt tid og leke i vannkanten. Og vi ble ikke skuffet.

Så her kommer en liten bildespesial fra årets første stranddag :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En dag, lillesøs, vil alt dette være ditt.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Stresset småbarnsmor som prøver å nyte roen, men følger barna med falkeblikk x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Må jeg flytte meg? Måke en dritt, jeg"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette må jo være en slags ringdue..?
(jada jada, jeg vet hva slags fugl det er da. Måke værra så seriøs hele tiden vel?)
(ordspillshumor slutt)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp med støvlene oppdager at det er mye rart man kan finne på stranden.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En stein / kollektiv.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Forlatte boliger.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skjell.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En rusten ring.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og gull! Tenk han ble fornøyd da han fant helt vanlig gull under skattejakten! :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mens a mor har sitt første møte med en stillehavsøsters.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den lille jenta og havet <3
 

/ God ny uke til alle!

Gnisten er tilbake!

De første årene med barn i hus kan være en prøvelse for forholdet. Plutselig går man fra romantiske middager og hele søndager i sengen, til grøt i håret og våkenetter.

Det som før var impulsivt, gøy og spennende, blir til hverdager og rutine. Romantikk er en by i Kina, og når kvelden kommer vil man enten bare ligge som en potet i sofaen eller sove som en stein.

Senga går fra å være et sted der magi skapes til å bli en høyst nødvendig ladestasjon for slitne kropper. Ikke noe sexy undertøy her takk, vi går for komfortable pysjbukser og den enorme t-skjorta med en kattepus på.

For det er så mye som skal gjøres og det er liksom ikke tiden for å jakte romantikken i en hverdag preget av barn som skriker, bleier som stinker og en sofa som marineres i yoghurt. Og midt oppi et sånt liv er det lett å bli opphengt i arbeidsoppgavene og legge hverandre litt på vent.

Og der har vi nok vært en stund. Latt det skure uten å tenke stort over det. Vært enige om at vi har det bra, men at akkurat nå er det barnas beste som står i høysetet. Lite biff og dyr champagne, men det går greit. Vi klarer oss.

Det har nok ikke vært den helt store gnisten i denne perioden. Ikke noe fyrverkeri av følelser som får Celine Dion til å gå i fistel. For hver gang Celine setter i gang, får man heller lyst til å legge seg ;-)

Men nå, nå som yngsteapen har passert 3 år med god margin, nå begynner det å skje ting med mor og far. Nå er vi liksom gjennom den tykkeste tåka og kan se hverandre klart igjen. Og det har ført til en gnist ⭐️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ikke rosa skyer og "la oss dra til Maldivene i 4 uker"-gnist, men vi ser hverandre igjen. Vi husker hvorfor vi ble forelsket, husker hva vi falt for og hvorfor vi sitter her med to små apekatter. Og det er så fint!

For de første årene med småbarn i hus kan være tøffe for parforholdet, men kommer man seg først gjennom de årene helskinnet, tror jeg man kan stå gjennom alt. Og det er kanskje det vi føler nå. Nettene har blitt lengre, tårene færre og fremtiden er lysere enn noen gang.

Smokker og bleier er pakket vekk, barnevogna er solgt på finn. Vi klarte det. Nå kan vi se hverandre igjen. Og vi liker det vi ser.


 

/ Hipp hurra for kjærligheten :)

Plutselig bare "voksen light"

Det er rart hvordan man plutselig ikke blir skikkelig voksen lenger når mamma og pappa kommer på besøk. Brått er man bare "voksen light".

For joda, riktignok har vi bikket 30, har barn, hus og bil, men man blir liksom aldri voksen-voksen som foreldrene sine. Ikke som i eldre altså, bare voksenere.

Slik som i går. Mamma og pappa rakk ikke få av seg ytterjakka engang, før de satt i gang med en storstilt redningsaksjon for samtlige av husets blomster og planter. Avocadoplantene ble badet i vann og roser rushet rett til vasken som på en akuttavdeling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så var det de større plantene oppe sin tur. Pappa bar ut store mengder vann til de pjuskete plantene mens han ristet på hodet og kom med dystre diagnoser som en godt skolert doktor i legefrakk:

- "Herregud, denne må behandles med mye vann, stakkar. Kan prøve å gi den en skikkelig dose nå, men jeg er redd det er for sent."

Da føler man seg brått litt sånn midt-på-treet voksen. Barn og hus og sånt, men fortsatt ikke helt fullverdig voksen enda ;-)

Enda verre var det på kvelden, da vi satt foran TV-en og nøt ost, kjeks og et ørlite glass lettbrus. Plutselig kom det et ekkelt kryp krypende mot meg på sofaen. Ikke spesielt stort og ikke spesielt skremmende, men like fullt et kryp.

Til vanlig ville jeg bare håndtert situasjonen selv, men pappa var jo der, så helt automatisk hoppet jeg livredd opp av sofaen og ba ham ta hånd om det. Som han gjorde.

Og vips så var jeg enda litt mindre voksen. Igjen.

Men det er greit da. De gamle er eldst, tross alt. Så er det jo også noe litt fint over at uansett hvor gammel og selvstendig man blir, så er man alltid barn av sine foreldre :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi klarer ikke holde liv i en kaktus og de bare: "Tok med noen sitroner fra hagen i Spania, vi" x-) #forskjellpåfolk
 

/ Hilsen tørre planter og skumle biller x-)

Live fra Adresse Lisboa - del 1

Bli med på live-blogg! :-D

Eurovision nærmer seg og fire fredager fremover skal ekspertpanelet på NRK presentere låtene og artistene som skal delta på det ekstremt ekstravagante showet. Og selvfølgelig, som MGP-fantast på min hals, må jeg henge meg på og live-blogge fra sendingene og rulle poengene fra 0 til 12 :)

* Blogginnlegget oppdateres utover kvelden *

Music microphone, music saturated concept
Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com
 

21.33: Noterer meg at statskanalen er bak skjema. Tsk tsk tsk. Terningkast 1.

21.37: Gleder meg til å se Ingeborg Heldal på skjermen, en av mine absolutte favorittpersoner :-) <3

21.42: Liker fortsatt ikke det norske bidraget i år jeg. Sorry asså. Jeg elsker fortsatt Fairytale, kommer nok alltid til å gjøre, men denne nye låta gnikker meg liksom litt feil. Men samma det, mannen har energi, glede og entertainer-gen til tusen, så jeg heier okke som :-D
 

Låt 1: Israel, Netta - Toy
Men i helvete. Klukket hun? Som en.. høne? Dette er det rareste jeg har sett. Og hørt. Men.. Det funker. På et eller annet vis så funker det. Og man blir jo faktisk sittende og klukke i sofaen. Jeg skjønner ikke hvorfor det funker, men det gjør faktisk det. Fengende og med masse energi. Og klukking som er helt umulig å glemme.
Poeng: 8.
 

21.51: Dette er gøy! Elsker ekspertpanelet :)
 

Låt 2: Russland, I want break
Sorry ruski, men dette er kjempekjedelig. Det er alt jeg har å si. Silje Nordnes kan melde om at artisten har en muskelsykdom og det er jo veldig beklagelig, men jeg kan kun ta utgangspunkt i låta, dessverre. Og dette er det aller kjedeligste jeg har hørt på kjempelenge.
Poeng: 0.
 

Låt 3: Danmark, Rasmussen - Higher ground
Her smører vi tungt på med vikingklisjeer, Game of thrones og MGP-greatness, men det funker. Det funker så det griner. Savner et lite hint av noe, men vet ikke helt hva. Mannen synger vakkert, men det er nesten så det blir for mye klisjé. Hvis det er mulig. Sliter med poeng-givningen og må spørre panelet i sofakroken; mamma, pappa og Christina. Og Teo.
Poeng: 10.
 

Låt 4: Polen (rakk ikke lese låtnavnet)
Svak vokal og veldig generisk sang. Dette fenger ikke meg i hvert fall. Kan sikkert være en fin festsang, men kommer ikke gjennom skjermen.
Poeng: 3.
 

22.05: Tradisjon tro her på Peters live-blogg: Teo har fått godbit :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Låt 5: Storbrittania, Surie - Storm
Annie Lennox? Jøsh, det var lenge siden sist. Et hint av Adele i starten av låta der også. Vel, uansett hva dette slekter mest på, ganske kjedelig er det uansett. Det virker litt uinspirert og det er jo ingen glede her! Som fattern sier: "Eurovision skal jo være glede, det skal være fest!" Dette er mer som to lunke wiener i en lompe. Uten ketchup. Helt greit, men ikke noe å skrive hjem om.
Poeng: 4.
 

Låt 6: Ungarn - AWS
Bonuspoenget for å synge på eget morsmål trekkes raskt tilbake for lyden av heavy rock. Misforstå meg rett, jeg elsker Dimmu Borgir, Satyricon, Devildriver m.m, men i Eurovision synes jeg det blir feil. Og jeg liker denne typen musikk. I sin setting. Fint med mangfold altså, men for meg handler også Eurovision om låter jeg kan høre mange ganger på en kveld foran TV-en uten å gå lei. Og dette ble litt dopause for meg.
Poeng: 3.
 

Låt 7: Estland - La forza
Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet virkelig ikke hvorfor, men dette funker for meg. For å sammenlikne med forrige låt der jeg liker sjangeren, men ikke låta. Her liker jeg ikke sjangeren, men elsker låta. Dette traff meg rett i magen. Det er pompøst og altfor mye, men jeg liker det. Må si meg helt uenig med ekspertpanelet her, for dette funker for meg. Fattern er enig, og det er godt nok for meg :)
Poeng: 10.
 

Låt 8: Armenia, Sevac
Jasså Sevac, la meg gjette: Favorittfilmen er "300" eller? x-) Ålreit, så du ser ut som en hardbarket spartaner og reiser til Lisboa for å gå i krig, men er dette våpenet å vinne kampen da? Jeg føler vel at dette blir litt for sløvt til å hugge hodet av noe som helst. Fin skjeggvekst til tross, blit lite å bite i her.
Poeng: 3.
 

Låt 9: Belgia, Sennek - A matter of time
Melodisk og fint dette, perfekt radiolåt og absolutt en sang jeg skal legge på spillelisten for våren. Liker taktskiftet og mystikken, men er det noe for Eurovision? Nja. Tja. Jeg ville heller bare hatt den som en knallgod radiolåt. Vi håper på et godt sceneshow for å redde dette i land.
Poeng: 7.
 

Låt 10: Finland, Saara Aalto - Dreamers
Ah, dette kan jeg se for meg på vinnerscenen med flagg og konfetti og full fres. Dette kan absolutt være årets vinnerlåt. Det er melodisk og kult, det er fest og moro. Det er litt rart, det er klart det er det, men det er jo akkurat det Eurovision skal være. Det er litt harry, litt fest og masse moro. Nei, dette blir kveldens vinner for meg.
Poeng: 12.
 

Konklusjon: Mye å glede seg til i Lisboa i mai! Vet ikke om det er tilfeldig eller nordisk forbrødring, men Finland og Danmark kommer høyt ut i kveld. Holder en knapp på Finland som har designet en låt skreddersydd så til de grader for Eurovision at det nesten er litt flaut. Men det funker :-D

/ Hepp hepp!

Svart katt på fredag den 13!!

På vei til barnehagen i dag, skjedde det. Plutselig hoppet en svart katt ut i veien og labbet nonchalant rett foran bilen vår.

Oh no! Denne dagen er offisielt ødelagt! For svart katt over veien betyr ulykke, det er noe alle vet. Og i tillegg er det fredag den trettende!! Fly kommer garantert til å ramle ned i hodet på oss og bilen vil eksplodere.

Så jeg ville bare skrive det her, i tilfelle noe skulle skje.

Men nå som jeg først har skrevet det, er jeg faktisk oppriktig spent på hva dagen vil bringe. Selvfølgelig legger jeg ikke veldig mye lit til gammel overtro, men overtro er fortsatt en greie. Alle er litt overtroiske.

Det er lett å fnyse av folk som tror på engler og UFOer, men litt overtro har vi i oss alle sammen. Ikke jeg, tenker du kanskje. Ikke? Nei vel, så si dette her og nå: "Jeg håper virkelig at bestevennen min blir påkjørt i dag".

Si det høyt. Nei, du vil jo ikke det. Og hvis du faktisk sier det, så knyter det seg litt i magen. For man vet jo aldri og det er ikke noe poeng å ta sjansen heller. Og plutselig var du litt overtroisk du også, gitt ;-)

Det samme gjelder for de fleste tror jeg, enten man banker i bordet, samler på firkløver, er livredd svarte katter, stiger, fredager eller speil som knuses.

Men er det noe i det? Vi får se. For med meg selv som prøvekanin skal jeg i dag sette gammel overtro på prøve. Og bare for å øke innsatsen, skal jeg legge til to andre faremomenter i tillegg til katten for virkelig å gjøre det interessant.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gå under en stige? Nei nei!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Slå opp en paraply innendørs? Galskap!
 

Så vil jeg overleve svart katt over veien, passering under stige og innendørsparaply på selveste fredag den 13?? Tvilsomt, men vi får se.

Men skulle eksperimentet gå helt bajs og jeg ender opp med å stryke med i løpet av dagen, vil jeg bare si dette: Det var den hersens kattens skyld.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
(Grå stuntkatt fra Nøtterøy. Rakk ikke ta bilde av den svarte rabagasten som gikk over veien)
 

/ Lykke til alle sammen!

Til mannen i kassakøen

Du hadde ikke trengt å gjøre noe, men du gjorde det likevel.

Grocery Shopping
Licensed from: leaf / yayimages.com
 

Og du aner ikke. Jeg hadde bare tre ting jeg skulle ha. Tre små ting, men likevel måtte jeg løpe inn for å kjøpe dem.

I bilen satt Christina og ungene. Det var rett etter barnehagen og stemningen var allerede sånn midt-på-treet. Og ustabil som en håndgranat. Så jeg løp målrettet inn med nesa rettet mot mine tre små ting. Dette må gå fort. Kom igjen, Peter.

Jeg hadde en drøm om å klare alt på bare 10 sekunder, men der sto du. Bare én kasse åpen, bare én foran meg i køen, men det var deg. Og handlevogna di kunne fylt et rom.

Du må ha kjøpt to av alt de hadde. Hadde jeg kjent deg bedre, ville jeg sagt lykke til på ferden til sydpolen.

Men jeg følte ikke for å spørre om jeg kunne hoppe foran deg. Din tid er like dyrebar som min, så jeg ventet. Tittet ned i bakken, gikk i ett med tapetet og aksepterte min skjebne. Dette vil ta en stund.

Det var da du snudde deg. Du så på meg, du så ned på din egen kurv, så utbrøt du:

- "Æmmen herregud, hvis du bare skal ha de tre tinga så må du jo bare hoppe foran meg!"


Og for alle som leser dette så virker det kanskje ikke som stort, men jeg synes det. For det er en holdning vi må ivareta og sørge for at ikke forsvinner ut av folkesjela.

Ja vel, så er ikke min generasjon nødvendigvis den beste til å sette opp flagg og ta det ned igjen til nøyaktig riktig tid, men la oss i hvert fall ta vare på dette. Gleden i å gjøre hverdagslige småting for andre.

Trenger ikke male hele huset til naboen, et lite hei eller et frikort i kassakøen kan være mer enn nok.

For som det sies: Den største glede man kan ha, det er å gjøre andre glad :)

La oss aldri glemme det.

Takk.
 

/ Hilsen han stressa småbarnsfaren med bare tre ting i hånda

Foreldre til kamp for barnehagen

Tenk på en ansatt i barnehagen til barnet ditt. Gjerne den ansatte du liker aller best. Han eller hun som alltid møter deg og barna med et stort smil hver eneste dag.

Som ser barna og kjenner dem, som vet hva som trengs og når. Alltid et lunt smil på lager, alltid er trygt fang å sitte på. Som barna liker så godt at du nesten blir litt sjalu.

Family drawing
Licensed from: shalamov / yayimages.com
 

Hadde det ikke vært fint om denne personen måtte jobbe på spreng i en underbemannet avdeling hver eneste dag? Som ikke lenger har tid til å være den trygge bautaen i barnas hverdag, fordi det trygge fanget må være 9 steder på likt til enhver tid? Presset så til de grader på tid at vedkommende til slutt blir utbrent.

Som skulle vært der, som skulle sett, som skulle trøstet, men også har en bleie å skifte, tre barn som krangler i et annet rom og et skjema som må fylles ut. Som halve dagen må jobbe alene i en avdeling der ingen lenger blir sett. Og smilet du er vant til å møte i døra, blir gradvis til en fortvilet mine og en frustrert rynke som bare vokser og vokser.

Vil vi ha det sånn? Nei. Har mange det sånn? Ja, dessverre. Altfor mange. For realiteten er at mange barnehager er dramatisk underbemannet. I mange barnehager drives det rovdrift på de ansattes tid og kompetanse, og innsparing på kroner går foran både barnas og de ansattes beste.

Kindergarten
Licensed from: kaarsten / yayimages.com
 

Jeg mener dog, som jeg har sagt flere ganger før, at barnehageansatte er noen av de viktigste folkene vi har i samfunnet. De utgjør en vanvittig viktig rolle i barnas liv og de har et massivt ansvar. For den jobben de gjør og de valgene de tar, vil ha direkte innvirkning på barnas liv, både nå og i fremtiden.

Spør du meg så fortjener de egentlig millionlønn for jobben de jobber, men likevel må de jobbe motstrøms i et yrke som sjeldent får den anseelsen det fortjener.

Men det er ingen grunn til at vi som foreldre trenger å stå passivt på sidelinjen og la denne uretten skje. Vi både kan og bør engasjere oss, ikke bare for de ansatte, men også for våre barn. For bedre vilkår for de ansatte, vil ha direkte innvirkning på våre barns hverdag.

Plutselig et ekstra fang å sitte på, alltid en voksen til stede. En varm skulder å gråte på, ikke en kald skulder som skynder seg av sted. En voksen med omtanke og tid, ikke 17 andre ting på vent. Bli sett, bli møtt, bli hørt.

happy kid with magnifying glass
Licensed from: tomwang / yayimages.com
 

Heldigvis er det faktisk noe du og jeg som foreldre kan gjøre for å bidra.

For småbarnsmødrene Caroline, Andrea, Mari og Janne har sparket igang et initiativ de kaller Foreldreopprøret 2018. Dette er en gruppe som ønsker å vise foreldrenes solidariske støtte til de ansatte i barnehagene og deres kamp for en bedre jobbhverdag.

Det handler altså ikke om millionlønn til de ansatte, men et krav om større bemanning i barnehagene og et nytt politisk søkelys på barnas beste.

Gjennom en underskriftskampanje ønsker de å nå gjennom til regjeringen og få politikerne til å prioritere mer midler til barnehagesektoren, sørge for økt bemanning og prioritere barnehagene som en samfunnsinvestering.

I klartekst ønsker man enkelt og greit å ha nok folk på jobb til at man kan utøve jobben på best mulig vis til enhver tid. Det er alt.

Såpass synes jeg de fortjener, og som far til to små apekatter som har en enorm glede av barnehagen hver eneste dag, ønsker jeg selvfølgelig å vise min støtte til denne fantastiske saken. Vi snakker tross alt om de som har ansvaret for barna våre rundt 8 timer om dagen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foreldreopprøret 2018 på Facebook kan du lese mer og selvfølgelig vise ditt engasjement i saken, men det kanskje viktigste du kan gjøre for barna dine i dag, er å bli med på underskriftskampanjen.

Foreldreopprøret har i skrivende stund over 8300 følgere på facebook og 9000 underskrifter, og det øker for hvert minutt!

Så hvis du vil bruke 10 sekunder på å støtte en viktig kampsak for barnehageansatte, som igjen vil ha direkte innvirkning på ditt barns velferd og hverdag:

--> Skriv under på "Foreldreopprøret 2018"

group of school kids showing thumbs up
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

/ Lik, del og spre ordet - sammen er vi sterke 👊

--> Følg Foreldreopprøret 2018 på Facebook <--

En hel dag uten nettbrett

En hel dag uten nettbrett er i boks, men hvordan har det egentlig gått?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her sitter jeg og knatrer i vei mens begge apene er lagt for kvelden og snorker trygt fra hvert sitt rom. Nettbrettene ligger fortsatt der jeg la dem i går kveld og jeg kommer ikke over hvor bra dette har gått.

For jeg forventet motstand, mye motstand, men det kom liksom ikke. Jeg hadde selvfølgelig sett for meg et filmatisk mareritt der begge barna lå på gulvet og hamret panisk i gulvet mens tårene sto veggimellom, men nei. De har knapt nok brydd seg.

Jeg hadde fryktet at ulvetimen mellom barnehage og middag skulle bli det verste, men da lekte de med bilbanen, tegnet litt og slappet av. Hadde ikke tid uansett, for i dag var det fotballtrening for eldstemann og langt viktigere å få i seg litt mat og gjøre seg klar.

Og takket være at nettbrettet satt på innbytterbenken, rakk vi alt vi skulle rekke og kom frem i tide. Uten krangling. Ikke: "For siste gang, legg ned den hersens ipaden nå", men bare medgjørlighet og velstand. Rart. Fantastisk, men rart.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det virker kanskje som det ultimate i-landsproblem å skrive om at man legger bort nettbrett og mobiler for bare én dag, men jeg synes det har vært en interessant og lærerik øvelse.

Ikke bare har det vært fint å se hvor tilpasninsdyktige barna har vært, men det har også vært utrolig oppsiktsvekkende å se hvor utrolig avhengig jeg har blitt av mobilen min. Jeg sjekker jo telefonen hele tiden!

Bare jeg skal opp trappen og hente noe, fisker jeg opp telefonen. For hva?! Jeg får jo både pip og melding hver gang noe viktig skulle skje, og det gjør det sjelden. Likevel titter jeg innom hvert 5. sekund, som om telefonen er mitt opium.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter hvert begynner man også å skape unnskyldninger for å sjekke telefonen..

- "Jammen, jeg må jo bare... tjaaa... google hva alle medlemmene av Paw Patrol heter, så finner vi ut av det med det samme"

Men sånt kan vente. For litt rask googling blir fort til en sjekk av nettaviser, scrolling på insta og brått sitter du der med mobiltrynet. Igjen.

Det har faktisk vært skremmende å se, så der har jeg i hvert fall fått meg en skikkelig oppvekker. Legg vekk mobilen, din løkfjott.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En liten tv-pause er lov å unne seg, skal ikke bli urfolk tross alt :-P
 

Tross gode resultater i dag, er det ikke dermed sagt at vi skal kaste nettbrettene på lopphavet og gå over til kortreiste treleker, men vi har i hvert fall lært noe ganske viktig: Barna klarer seg helt fint uten konstant tilgang på nettbrett. Faktisk ser de ut til å trives veldig godt med det.

De voksnes forhold til mobiltelefonen er derimot langt mer alarmerende, for barnas avhengighet til nettbrett når ikke de voksnes mobiltelefonavhengighet til knærne ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Mobilhjerte på Facebook *

Frokost uten nettbrett

Systemoppdatering var det vi skyldte på. Kan ikke sitte på nettbrettet i dag dessverre, for det er sånn systemoppdatering i hele dag. Fra morgen til kveld faktisk. Rart det der.

I går bestemte jeg nemlig at vi skal prøve en hel dag uten nettbrett for barna i dag.

Jeg hadde forventet et helvete. Barn er glad i rutiner og har sine greier, så jeg hadde vel regnet med at dette ville føre til opprørske tilstander og pappa i giljotinen.

Men barna klagde ikke. Ikke i det minste! Aksepterte bare at nettbrettene var utilgjengelige og fant på andre ting.

Ja vel, så ble det litt tid foran tv-en mens grøten boblet i gryta, men det tenkte vi at var greit. TV og nettbrett er to forskjellige ting og det er aansett greit med en myk start.

Grøten ble spist på kjøkkenet etter bare én runde med: "Barn, maten er klar!". Til vanlig tar det minst tre, fire ganger før noen motvillig løfter på seg.

Stemningen var god og ingen prøvde å luske til seg spilletid rundt bordet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter at maten var inntatt, snek barna seg ut i stua igjen. For å se på TV, tenkte jeg. Det er jo litt skrell. Hjelper ikke å bytte ut nettbrett hvis de uansett ser tilsvarende lenge på TV. Så jeg tasset ut i stua for å be dem om å finne på andre ting før avreise til barnehagen.

Men der satt de på gulvet og lekte. Sammen. Det er lenge siden jeg har sett så tidlig på morgenen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi tjuvstartet nemlig litt på eksperimentet i går kveld og på den lille tiden barna var borte fra nettbrettene, fant de ut at de ville ta frem bilbanen. Bilbanen! Jeg kunne ikke vært mer fornøyd :-D

Kanskje har dette eksperimentet virkelig noe for seg? Jeg gleder meg til å se hvordan det går i den famøse ulvetimen etter barnehagen i dag :)

Hvordan det har gått med oss voksne, sier du..? Vel.. Jeg rakk ikke å stå opp av senga før jeg innså hvor mye jeg har mobilen i fleisen. For det første jeg gjør om morgenen er tilsynelatende å sjekke nettaviser. Det FØRSTE jeg gjør!

Det er ikke fordi jeg leter etter relevante nyheter eller har et higende behov for politiske oppdateringer, nei det er bare for å få litt lys i trynet for å våkne opp. Som en slags digital kaffekopp. Det er rart. Og et ganske tydelig tegn på en usunn avhengighet.

Så det blir spennende å se utover dagen hvem som kommer til å slite mest ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ny oppdatering kommer i kveld!

P.S. Takk til dere som har bidratt med innsikt fra egne familier :-)

Prosjekt: Legg vekk ipaden!

I dag leste jeg en sak som gjorde meg kvalm, men som også fikk meg til å tenke. Den handlet om Guro, som fikk nok av initiativløse zombiebarn som kun brydde seg om nettbrettet sitt. Derfor solgte hun nettbrettet deres!

Mens jeg leste saken, kjente jeg en kjip, synkende følelse. Denne saken kunne med letthet vært skrevet om våre barn.

For nettbrett er fint det. En liten pause i hverdagen, en mulighet til å gjøre noe annet, litt lett underholdning mellom slagene. Men i det siste har det nok bikket over. Flaut å innrømme, men like greit å være ærlig.

Så mens jeg leste saken om Guro og guttene som plutselig fikk et mer aktivt og hyggelig liv sammen etter at nettbrettet ble solgt, begynte jeg å tenke på hva som ville skjedd hvis nettbrettet her hjemme ble borte en dag.

Og det tenker jeg å finne ut i morgen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har ikke tenkt til å selge nettbrettene til barna altså, men en dags pause for å teste og se effekten høres veldig bra ut. Både for barn og voksne!

Ja, for det må være likhet for loven her, så hvis barna skal legge bort skjermen, må vi voksne gjøre det samme. Det betyr null mobilfjes på mor og far, og der er det i hvert fall rom for forbedring! For det er så lett å fiske frem mobilen for å scrolle litt, sjekke noe eller sende en rask melding. Brått sitter man der med trynet i mobilen. Igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men ikke i morgen!

For i morgen blir det skjermfritt når vi er sammen med barna, både for store og små. Det vil i hovedsak si TO perioder som jeg er like mengder spent på: Før og etter barnehagen.

Før barnehagen, når barna ofte sitter litt på nettbrettet mens mamma og pappa gjør klar frokost, klær og fyller kroppen med kaffe. Og etter barnehagen, når barna tar en pust i bakken mens middagen prepareres.

I tillegg får vi voksne en bonusutfordring og det er mengden tid vi bruker på mobilen i arbeidstiden og på kvelden. Vi snakker da om ikke-produktiv scrolletid.

For i morgen blir det altså nix und nein, og jeg er utrolig spent. Kanskje går det helt knirkefritt? Eller vil vi innse at vi sitter mye mer på nettbrett og mobil enn vi har vært klar over? Og hvem vil egentlig slite mest: Voksne eller barn?

Selv ville jeg satt 50 kroner på at barna kommer til å takle det helt fint, men at pappa blir tatt på fersken med scrollefjeset bortgjemt inni et garderobeskap allerede før frokost ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hvordan ville dette gått hjemme hos dere? Knirkefritt eller kanskje litt ugreit?
P.S. Oppdatering kommer både etter frokost og til kvelden i morgen :)

Helg MED og UTEN barn

I helgen fikk jeg oppleve verden på to vidt forskjellige måter. Med og uten barn.

For på søndag morgen våknet jeg til lyden av stillhet. Hvite vegger og rent sengetøy i et hus helt tømt for lyder. Alt jeg hørte var et tog passere i det fjerne.

Tusle ned i stua. Mer stillhet. Få seg en kopp kaffe, småprate litt, spise egg og bacon i full harmoni. Lite prat og forstyrrelser.

Dumpe ned i sofaen og ligge helt uforstyrret i fred. Se hva man vil på TV, på et fornuftig lydnivå. Senke skuldrene. Ro.

En time senere satt jeg i bilen på vei hjem. Rolig og harmonisk, i ett med universet. Tenkte å ringe frua og høre hvordan det gikk der hjemme. Brått var jeg over i en helt annen verden.

Christina rakk ikke ta telefonen før hun ble avbrutt av barn som kranglet om hvem som skulle si hva først. Og etter 20 minutter med historier om kutt i fingeren, hva de hadde spist til lørdagsgodt, hvordan sjokolademelken hadde endt utover bordet og litt krangling mellom slagene, fikk jeg Christina på linjen igjen.

- "Hei pus, hvordan går det?"

- "Hehe, joda, det går så- ØY, ikke! Vent.. Hallo, kan dere.. Peter? Jeg må ringe deg opp igjen..."

Så kommer man hjem og alt er bare lyder og kaos. Borte er stillheten fra noen timer tilbake, for her har ikke stillheten en ledig krok å gjemme seg i.

Og på en dag der man egentlig er litt i underskudd på alt, kunne man gjerne trengt et sånt sted. Men nei da, for barn gir totalt blanke i om du har sittet oppe halve natten og spilt poker med gutta.

Det var i går, nå er i dag og vi vil leke, høre på kjempehøy musikk, danse på gulvet, lekeslåss og spille brettspill.

På likt.

Og du må være med.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I sånne stunder er det rart å se for seg livet uten barn. Hele helgen på seg til å samle overskudd og krefter, ingen tid brukt på å få klissete yoghurtfingre opp i nesa.

Samtidig tror jeg kanskje jeg ville kjedet meg halvt i hjel. For etter en halvtimes ro, begynner man å savne lydene. Kaoset. Gleden av å leke med barna og rufse dem i håret.

Men klart, noen dager hadde det heller ikke vært helt feil å bare kunne krølle seg opp i en ball og ligge i hundekurven hele dagen x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God ny uke! ...fra og med i morgen ;-)

Bleier og fotballsko

Det er ikke det at jeg ikke er stolt, det er bare..

Det føles som i går at vi måtte gå tilbake til butikken for å kjøpe en ny pakke med bleier, fordi den vi hadde kjøpt var altfor stor.

Og når du endelig begynte å ta dine første, vaklende skritt og jeg så på deg og tenkte hvor usannsynlig rart det var at de små pailabbene dine en dag skulle hoppe, løpe og sprette. Det går jo ikke, se bare så ustabile de er. Kommer seg jo nesten ikke over dørterskelen.

Men i dag kjøpte vi fotballsko. I nesten samme størrelse som mamma. Og leggskinn. Og ball. Og drakt. Og du skal bli fotballgutt.

På bein som bare i går tok sine første skritt.

Det er fantastisk, men også fantastisk rart. For tiden flyr den, gutten min, og snart har du større føtter enn mamma og scorer ditt første mål i en stor kamp.

Og du vil se på oss og vil se på deg og vi vil være verdens stolteste. Du vil føle deg som verdens største, og akkurat der og da så vil du også være det, men for oss vil det også være en del av deg som for alltid vil være den fine, lille gutten vår.

Selv når du får større føtter enn pappa.

cof
 

* Følg Fotballhjerte på Facebook *

Fredag, sol og vårglede!

Altså, nå begynner det virkelig å lukte fugl her!

Og ikke den type fugl som har ligget i veikanten en ukes tid..

For i dag kom våren og hilste på!

Lovlig sent må jeg si, men vi tar det vi får.

06. april skulle altså bli dagen da isen endelig forsvant fra plattingen, det første hint av krokus er å se på siden av huset og tidligere i dag tror jeg jaggu jeg så en hestehov. Kan også ha vært en sneip. Greit nok det også, så lenge det ikke er is eller snø.

Men det har vært varmt i dag. For første gang siden gudene vet hvor lenge. Varmt nok til å ta av seg jakka og føle seg som et hulemenneske som ser solen for første gang. Man blir liksom bare stående og slurpe i seg hver eneste solstråle og glede seg over at man ikke fryser på seg koldbrann på minuttet.

For nå er vinteren virkelig i saftig retrett. Jeg hadde nesten, nesten, gitt opp håpet om vår i år. Vinteren har vært så standhaftig og holdt gata i et skikkelig balletak, men nå renner vinteren endelig av gårde ned i grus og gress. Og det er fantastisk. Fan. Tastisk!

Også at det attpåtil er blå himmel og tacofredag - nei, blir det bedre nå så dævver jeg :-D

Folkens, det er bare å hive jakka, få på smilet og glede seg over livet - våren er på vei!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi kommer!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sacre bleu!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I´m freeee!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Gooood helg, hilsen overlykkelig vårfantast :)

Gnist i en malekost

Det er rart hva man kan finne i et spann med maling. Kjærlighet, for eksempel.

Jeg hadde egentlig gruet meg til å male. Litt fordi det er ganske kjedelig, litt fordi vi akkurat har malt de veggene. Men veggene maler ikke seg selv, og så lenge gangen vår oser av "mensenrødt" (beklager ordet, men det er bare det vi kaller fargen for tiden), så må vi ta tak.

Så i helgen fikk barna noen timer med is og lek hos mormor og bestefar (tusen takk!), mens herr og fru Klonk spratt det første malingsspannet.

Og det tok ikke mange strøkene før jeg kjente det. En slags indre ro. En merkelig følelse av velvære og glede. For det er noe meditativt over å male. Bare sitte i ro og varsomt påføre farger på vegg. Strøk på strøk mens veggen sakte men sikkert endrer farge.

Alene kan det være ganske kjedelig, men sammen er det noe helt annet. For sammen går det over dobbelt så fort. Arbeidet blir morsommere og mye mer inspirerende, for hver gang man snur seg og ser så har den andre kommet et stykke videre. Et stykke vegg man slipper å male selv. Det er en god følelse.

Så skrur man på litt musikk som står og går i bakgrunnen, mens man prater litt om løst og fast. Rykter og planer, tanker og drømmer. Man ler litt og koser seg og glemmer litt at man jobber.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og for hver vegg som kles i kliss ny drakt, stiger humøret enda et hakk. Helt til det punktet hvor man føler en oppløftende glede som totalt overskygger den litt kjipe følelsen man hadde før start.

Og jeg vet ikke om det skyldes den forløsende følelsen av å få ting gjort eller om det skyldes løsemidler i malingen, men plutselig oppsto det en liten gnist nedi malingsspannet. Vi kjente det begge to. Så godt å få litt tid sammen, uten ørten andre ting i hodet. Bare male og prate og være sammen om et prosjekt.

Brått ble musikken litt søtere, fnisene flere og smilene varmere. Ikke bare to malende kamerater på et kjedelig oppdrag, men kjærestepar i gamledager på vei mot noe finere. Sammen.

Det er rart det der, hvordan parforhold fungerer. Noen ganger er man oppe, andre ganger er man nede. I blant er det fest, men for det aller meste hverdag. Og midt blant oppvask og hverdager kan man plutselig finne kjærligheten i bunnen av et spann med maling <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Min lille malekost ❤️

Teo har tatt sommerklippen

Gikk han for permanent? Highlights? Extensions? Rottehale? Se FØR- og ETTER-bilder.

Når bloggere drar til frisøren er det ofte masse opplegg. Det er krøller og botox og negler og spons i hue og ræva. Teo er ikke så fin på det. Han nøyer seg med litt kort i nakken og på øra.

Og endelig har vi funnet en hundefrisør vi er superfornøyd med, som behandler ham som den divaen han er. Barberer ikke ned til beinet, men klipper og vasker og gir ham full Spa-behandling. Og han digger det!

Såpass synes jeg han fortjener når han tross alt er langt mer populær og ettertraktet her på bloggen enn undertegnede x-)

Så her får dere et par FØR-bilder og ETTER-bilder av go´gutten som nærmer seg 11-årsdagen i mai :-)

FØR

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

ETTER

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Extensions får bli neste gang x-)

Surströmming - Kongen av drittlukt

Tidligere i dag skrev jeg et innlegg om at lukten av råtten snø er det verste som finnes. Men jeg hadde glemt én ting..

For det finnes et produkt som topper alt, og får selv råtten snø til å fremstå som vanilje-is.

Et produkt så grusomt at det kan jage fanden på flatmark.

Et produkt så råttent at det har fått flyforbud på grunn av eksplosjonsfare!

Et produkt med en lukt så intenst horribel at det senest i går fikk evakuert en hel ungdomsskole!!

 

Jeg snakker selvfølgelig om den ubestridte kongen av drittlukt: Surstrømming.

Og sommeren for to år siden åpnet Christina og jeg en boks med denne bedervede jævelskapen. Og tro meg: Det finnes ingen over, ingen ved siden, ingen engang i nærheten - Surströmming ER og blir den verste lukta i verden.

Her er videobeviset.

OBS: Vi advarer mot sterke gloser og lukter i innslaget ;-)

Musikk: "Scheming Weasel (faster version)" Kevin MacLeod (incompetech.com) - Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License - http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/


/ Fysen på en prøvesmak? x-)

Verdens verste lukt?

Rekeskall? Søppel? Avføring? Nei, jeg har noe mye verre.

Søppeldynge er notorisk kjent for å være litt ugreit for luktesansen. Mange mener også at våt hund får neseborene til å vrenge seg. Selv er jeg ingen stor fan av gamle rekeskall på en varm sommerdag,

Sur melk, brukte bleier, fiskeslo og oppkast er også gode kandidater for å lokke frem brekningsrefleksen, men i går oppdaget jeg noe som topper alt dette.

Det skjedde da jeg skulle hente barna i barnehagen i går. Lukten traff meg som en slegge idet jeg åpnet døra.

Det første som slo meg var bæsj. Å ja, noen har tråkket i en hundekabel, fort gjort det. Men så gikk lukten over i et slags oppkast-landskap, for så å touche innom gammel melk i sommersol med et hint av råtne egg og kadaver. Og alt dette på likt!

Og det var da jeg innså det.

Råtten snø!

For har du vært i et rom fullt av vinterdresser marinert i råtten snø? Det lukter seriøst som en bedervet grevling, rullet i bæsj og tent på.

Etter et raskt søk på nettet fant jeg blant annet denne saken i Aftenposten, som forklarer at lukten skyldes et naturfenomen kalt "isbrann". Lukten kommer altså ikke av oppkast eller hundebajs, men smørsyre som oppstår under en gjæringsprosess fra gress og planter som ligger stengt inne under isen.

Så all honnør til de ansatte i norske barnehager som ikke klipper av seg nesa med saks i disse dager, for den lukta der hadde drevet meg til vanvidd på 5 minutter x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ja til høyere lønn for barnehageansatte!

* Følg Nesehjerte på Facebook *

Pass dere for kanten!

Pass dere for kanten, har vi alltid sagt. Den skarpe kanten på kjøkkenbenken som henger faretruende over matskåla til Teo. Dere kan slå hodet oppi og da kan dere få kjempevondt. Slå hull i hodet til og med, så pass dere for den, har vi sagt.

Og vi har vært bekymret. Veldig bekymret. Hengt på beskyttelsesgreier og dempere for å gjøre kanten mindre skummel, men sånne ting har det med å falle av.

Så vi har levd i frykt.

Og her i går løp barna rundt på kjøkkenet igjen. Jagde hverandre rundt mens de hoiet og lo.

Pass dere for kanten, sa jeg strengt av gammel vane.

Da først la jeg merke til noe..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å ja, så ikke bare ett av barna, men begge har faktisk vokst seg så lange på sokkelesten at de er langt forbi skallefare. Når skjedde det?! Hallo, jeg har sittet og fulgt med på dere hver eneste dag, når i all verden har dere skutt i været?

Plutselig sitter man der og tenker på alt som har vært og for lengst er forbi. Bleier, for eksempel. Tenk at vi er helt ferdig med bleier! Og vippestol! Og stellebenk, babygrøt, barnevogn, smokk og ammeputer. Alt det der, ferdig for lengst. Men man glemmer å tenke på det når hverdagene bare tøffer av sted.

I det ene øyeblikket sitter man og klager over babyen som er oppe syv ganger om natten, i det neste kjøper man barnesko som er bare noen få størrelser unna mammas.

De sier at tiden med småbarn flyr.

Og de har rett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Pass dere for... taket da.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mann treffer på interiørvalg!

Etter 36 år har jeg endelig klart det!

For det er ikke det at jeg er fargeblind, absolutt ikke, jeg er bare fargekombinasjonsblind. Jeg er født helt uten evne til å se om to farger går godt overens eller kræsjer totalt.

Jeg har heller ikke greie på klær og mote. Aldri hatt, vil aldri ha. Kombinert med mangelen på forståelsen for farger, betyr det at jeg stort sett aldri gjør spennende krumspring på motefronten. Kjøper meg kanskje en hatt sånn i ny og ne, men bruker den aldri.

Dessuten eier jeg ikke engang et hint av forståelse for interiør. Altså virkelig ikke. Jeg kan kjøpe en sofa kun egnet for tyske bunkere og synes den er rett så raff. Derfor holder jeg meg gjerne unna sånt og lar Christina ta det, for alt jeg liker er enten stygt eller harry.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke du da, grisen <3
 

Men her en dag skjedde noe rart. Virkelig rart.

Vi skal nemlig male det grusomt 90-tallsrøde gjesterommet, som for tiden også er mitt hjemmekontor (og treningsrom). Derfor synes jeg det var bare rett og rimelig at jeg skulle få en finger med i spillet på fargevalget. For jeg gidder ikke sitte å jobbe, enda mindre trene, i et lyserosa softis-rom. Nei, rommet skal være litt mandig.

Men hvilken farge skal man gå for?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det siste halvåret har jeg sett hvordan Christina jobber som en narkohund hver gang hun skal velge maling til et nytt rom. Hun googler, leser seg opp, henter fargeprøver, henger opp prøvene på veggen, lar dem stå der i forskjellig lys, setter de opp mot hverandre, leser litt mer på nett, prøvemaler kanskje og snakker med venninner. Om maling!

Må det virkelig være komplisert eller kan det gjøres enklere? Det første som slo meg var blå. Så jeg gikk inn på google, skrev "maling blå", klikket på fanen for bilder og det første bildet jeg så.. Smækk bæng, der har vi den. Det er fargen for meg! Hele prosessen tok meg kanskje 7 sekunder.

Rimelig sikker på at fargen var like ukul som en fyldig rottehale, tok jeg nølende med meg macen bort til Christina (som tross alt er hoveddommer i slike ting) for å sjekke.

- "Denne liker jeg. Funker den?"

Hun så på meg med store øyne og et overrasket blikk, litt sånn du ville sett på en ape som plutselig begynner å synge på nynorsk.

- "Ja, den er jo kjempefin!"

Og dermed var det gjort. Jeg har for første gang i livet truffet med et interiørvalg som har falt i god jord hos en kvinne! Og alt det tok var 36 og et halvt år.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Bilde lånt av Lady Inspirasjonsblogg (ikke sponset, ikke reklame etc)
 

/ Nå blir det 5180 Oslo for alle penga :-)

* Følg Interiørhjerte på Facebook *

Påskedeppa på Facebook

I dag skjedde det noe rart. Jeg startet dagen i sofakroken med en kaffekopp og et trøtt mobiltryne på facebook. Litt for tidlig å starte dagen, må bare scrolle og slurpe litt sånn på tampen av en god påske. For det har det vært. Virkelig.

Vi har hatt familie på overnattingsbesøk, vi har vært på utsøkt middag hos svigers, vi har hatt venner over på vin og sladder, vi har syklet i gata og spist is i solveggen. Kort sagt, vi har hatt det som plommen.

Men så sitter man og scroller på Facebook, da. Plutselig får man følelsen av at man ikke har gjort en dritt. For alle er tilsynelatende på fjellet. Alle er lykkelige og atletiske og se på oss og vår perfekte familie på det perfekte fjellet i den perfekte ferien.

Beautiful ski instructor
Licensed from: Anna Om / yayimages.com
 

Og det er greit det altså. Jeg forventer ikke annet enn at folk deler snutter av livet når livet leves best, men hvorfor er vi så opptatt av å vise kun den beste versjonen av oss selv?

Disse vennene man aldri hører noe fra resten av året, plutselig deler de 50 bilder på 3 dager. Og det er skyfri himmel på alle.

Jeg sier ikke at jeg er noe bedre selv altså, det hadde bare vært så morsomt om det var spalteplass til hverdagen også.

Jeg mener, nå som alle er så opptatt av at det skal bli slutt på retusjert reklame og falske idealer i media, hva med å ta en titt på egen hverdag og hvordan man fremstiller seg selv på nettet? Er ikke det en ganske retusjert versjon av livet vi lever? Satt på spissen, altså.

For av alle påskebilder jeg har sett, av ski i løypa, pølser på bålet og fyr i peisen, har jeg ikke sett ett eneste bilde av lammelåret som ble svidd, nesa som knakk i skibakken, eller pappaen som spiste en bedervet pølse og fylte bilen med magesjau. Det er bare lykke, lykke og atter lykke.

Og plutselig satt jeg altså der og kjente på det. Følte at vår påske kanskje ikke hadde vært god nok likevel, vi har jo "bare" vært hjemme.

Så får man dårlig samvittighet. Vi er jo ikke dårlige foreldre, men de folka der er nok et par hakk bedre.

happy couple at ski resort
Alle andres påske..
Licensed from: phovoir /
yayimages.com

 


Min påske x-)
 

Det er selvfølgelig en utrolig teit tankegang, jeg vet det, men likevel skjønner jeg nå litt bedre de folka som føler seg tjukke av å se Caroline Berg Eriksen se ut som en toppidrettsutøver bare 4 dager etter en fødsel. Absolutt ikke Carolines skyld det, men jeg skjønner til dels tanken nå.

Dette med at man sammenligner seg med andre. For når andre først stikker frem hodet, er det stort sett bare når ting er på sitt aller beste. Så sitter man der i joggebuksa og scroller og føler seg kjip.

Så hvis du har det litt sånn nå, bare husk: Virkeligheten er mer enn det du ser på facebook. Mange har mistet påskelammet i bakken, bulket bilen og bannet stort foran barna. Mange har falt i bakken, kastet opp på afterski og slengt langrennsskiene på dynga.

Du ser det bare aldri, for det får så fryktelig lite med likes ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Grinegrisen Babe

I dag nådde tårekanalene et nytt bunn-nivå..

For jeg har lært meg å akseptere at jeg har mistet totalt kontroll over tårekanalene etter at jeg fikk barn. Greit nok.

Før kunne jeg se de grusomste, fineste, rareste, mest fantastiske ting, uten å felle så mye som en fluefis. Nå derimot.. nå trenger jeg nesten bare tenke på noe rørende, så begynner det å skje ting i øyekroken.

Men en GRIS som gjeter SAUER?!

I dag satt vi nemlig og spiste grøt i sofaen, da vi zappet innom filmen om Heldiggrisen Babe på TV. Du vet, storfilmen fra 1995 om en gris med en merkverdig lugg som bor på en gård.

Jeg har aldri sett den før og tenkte at det ikke var stort å hente, men barna ville gjerne ta en titt. Dessuten var det bare 10 minutter igjen.

Så vi så på. Jeg slurpet kaffe og var ikke fryktelig opptatt av hva som foregikk på skjermen. Men det var frem til den lille grisen skulle prøve seg som gjeterhund i en stor gjeterhund-konkurranse. Alle lo av den lille grisen, alle lo av eieren. Idioter, tenkte de. En gris som skal gjete sauer, det vil aldri gå!

Men det gikk. Grisen fikk lære et hemmelig triks av en annen gjeterhund og plutselig gikk alt som smurt og publikum jublet ekstatisk!

Og da gikk tårekanalene til pappa bananas.

cof

bty

Men vet du hva, det kan jeg faktisk ikke leve med. Jeg skjønner at det kan være rørende å se et barn synge i en talentkonkurranse eller en vakker scene i en film, der en familie gjenforenes etter mange års ulykke, men kjære tårekanaler, en gris som gjeter sauer?! Det blir for teit ass.
 

/ Hilsen mann skuffet over egen kropp x-)

Hæ?! Hva?! Hvor er jeg?!

I dag var vi invitert på påskemiddag til svigers. Typisk sånt man takker gladelig ja til uten å tenke seg om. Komme til dekket bord, joviale folk og nydelig mat. Småprate, spise, slurpe kaffe og ha det gildt. Perfekt opplegg! :)

Bare et ørlite problem i dag..

For tidligere på dagen hadde Peter funnet ut at det var en god idé å få klemt inn en skikkelig løpetur for å trimme påskespekket litt. Og det gjorde han. Løp og koste seg, spurtet den siste strekka og kom i mål sliten og svett.

Bare atte.. jeg glemte å spise etterpå. Og etter en løpetur trenger en stor kropp som dette å få i seg noe næring, hvis ikke blir den helt i ulage.

Så da vi ankom Casa La Svigers var det en sulten og tørst Peter som viltert begynte å sniffe på påskesteika straks vi kom inn døra.

Og så snart maten kom på bordet, kastet jeg meg over den som en pirajaflokk. Rev og slet kjøttet i biter, gulpet det ned i store stykker som en krokodille.

Men når kroppen kjører på nødaggregat blir den også helt skutt så fort den får i seg mat. Spesielt veldig store mengder mat på veldig kort tid.

Sånn atte.. Så fort det fantastiske måltidet var inntatt, måtte jeg bare ta meg 2 minutter i sofaen. Skal ikke sove altså, absolutt ikke, må bare...

Spol til 45 minutter senere...

Hæ?! Hva?! Hvor er jeg?!

Og sånn ble altså det at mens de andre satt som anstendige voksne og drakk kaffe mens de småpratet om løst og fast, lå svigersønnen rett ut på sofaen og snorket som en hest.

Altså.. Nå vet jo ikke jeg hva slags fyr mine svigerforeldre hadde sett for seg at Christina skulle ende opp med, om det var en bilmekaniker eller fotballspiller, men jeg er i hvert fall ganske sikker på at dette ikke var drømmen..


 

/ Enda godt de har en datter til x-)

Pluttens superskive

Frokosttid og pappa ordner fortsatt på kjøkkenet. På bordet står alt nesten klart. Litt frukt og grønt, noe godt i glasset, en kurv med brød og masse pålegg. Mangler bare noen skjeer og en kaffekopp. Barna sitter sultne, klare og venter.

Jeg styrer litt frem og tilbake og henter en tørkeklut (noen vil høyst sannsynlig søle noe før eller senere). Jeg setter meg, men kommer på at vi mangler majones. Det må man ha på en påskefrokost. Tilbake til kjøkkenet igjen.

- "Men pappaaaaa, kom igjen da, jeg er sulten!" kommer det klagende fra storebror.

Jeg ser på bordet og de to barna som sitter omringet av mat og pålegg, alle verktøy lett tilgjengelig.

- "Men herregud a mann, alt pålegget står jo rett foran deg. Bare ta det du vil og lag en skive selv, da vel?!" sier jeg litt oppgitt.

Et lurt smil og klagingen opphører. Pappa må hente et par ting til, så er han klar. Det klinger i asjetter og bestikk. Noe er definitivt på gang.

Så går det et minutt, det går nærmere to, og så er skiva klar. Tydeligvis noen som har tatt dette med "ta det du vil" ganske bokstavelig x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Plomme, banan og kiwi på skiva, det MÅ jo bare bli en bra dag :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp kjører mer tradisjonelt opplegg.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mens pappa klamrer seg til kaffen som en mast på stormfullt hav x-)
 

/ God påskehelg! 🐣

Hjemmepåske er også påske

Påsken kan være så mye rart. Den kan være skiturer på fjellet med sol i fleisen og kvikk lunsj i sekken. Anorakker og nikkers, appelsiner og swix.

Men den kan også være dette. Rolige dager hjemme med god tid til å ta det helt piano og bare kose seg.

For det er litt deilig å være hjemme i påsken også. Være turist i egen by og se nye ting. Slurpe på en kaffe og gnafle på en bolle. Påfyll.

sdr

cof

cof

For hjemme skjer det også rare ting i påsken. Naboer som begynner å krype ut på gatene etter vinterdvalen, plutselig si hei igjen. Småprat i sola, småprat om vær. Mye vær, men det er greit det, for godt vær ei på vei. Det var litt av en vinter, sier vi. Ja, nok vinter nå, si.

Bilene som ruller forbi knatrer godt av støv og grus mot tørr asfalt. En herlig lyd. Lyden av vår på vei.

Får håpe dem kommer og børster veiene snart, sier vi. Ja, blir ikke mer snø nå, på tide å finne frem grillen, si. Også humrer vi i skjegget mens vi trekker oss tilbake til hulen.

Ikke stort mer enn det, men det kan være mer enn nok det. Fint på fjellet, magisk på fjellet, men fint her hjemme også. Tid til å preppe litt for våren og bare være sammen.

Rydde litt, fikse litt, leke litt.

Og ta med bamse på kafé.

cof
 

/ Hytta, heimen, syden eller månen - God påske, hvor enn du er :)

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Mannen som gjorde meg lykkelig

Hvem hadde trodd at fem små ord skulle bety SÅ mye? x-)

For der sto jeg, litt sliten og dratt i pappatrynet, som alltid. Et par flasker vin i kurven til påskebesøket som ventes i kveld. Greit å ha noe godt å by på når rumpa parkeres i sofaen for kvelden og kubbene lyser opp peisen.

Nok en dag i rekken av mange, ikke stort å skrive hjem om.

Jeg setter flaskene på båndet, de pipes videre og den glade mannen i kassa hilser og sier hei.

Jeg sier hei tilbake.

Så ser han på meg.

Myser litt.

Så sier han det..

Fem små ord som alle over 30 år drømmer om å høre.

Ikke "Hei du, jeg elsker deg", ikke "Du har vunnet i Lotto", men noe langt langt bedre:

Kan

Jeg

Se

Legitimasjon?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Takk, du vakre herre, påsken er reddet! Hilsen plutselig 17-åring :-D

* Følg Fjortishjerte på Facebook *

Min stolteste tatovering

Visse ting betyr så mye mer enn det man ser <3

I går kveld var det nemlig nok en gang duket for nytt blekk på kropp, og denne gangen ble det min kanskje aller stolteste tatovering til nå.

For i forrige uke skrev jeg om tegningen jeg fant på kontoret for en tid tilbake (les: "Tatoveringstrøbbel"). Tegningen var en av de første lillesnuppa har laget til meg. Streket opp rundt håndflatene og laget med kjærlighet mens hun nynnet, sang og koste seg.

Og med én gang jeg så den, visste jeg at den måtte på kropp :)

For det er noe utrolig trivelig over tanken på å ta med seg noen minner fra barnas barndom videre i livet. Hver gang man ser seg i speilet eller flexer på stranda.

Mange går kanskje for barnas navn og/eller fødselsdato når de skal tatovere noe sånt, men jeg har forelsket meg helt i ideen om å tatovere et par av deres kunstverk isteden.

Og basert på gårsdagens resultat er dette en idé med livets rett, for blekkflekken på skulderen verker fortsatt, men varmer allerede i hjertet :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stein, saks, papir og hvadaforno?!

Vi er i barnehagen, det er hentetid. Ingen som vil bli hentet selvfølgelig, bare dra ut tiden litt til.

Kom igjen, sier jeg. Vil ikke bli henta, sier de.

Rart hvordan alt i barnehagen tilfeldigvis ser ut til å være ferdig rundt 15 minutter etter henting.. ;)

Men denne gangen får jeg i hvert fall lov til å være med på leken.

- Skal vi ta stein, saks, papir? spør guttungen.

- Klart vi skal! Gjør deg klar for nederlag, svarer jeg.

Stein..

Saks..

Papir!

To knyttede never suser gjennom luften. Nå skal det avgjøres.

Men jeg har et fortrinn, for jeg har gjort dette i mange år. Det finnes nemlig en hel del vurderinger man kan gjøre for å øke sine vinnersjanser.

Hva tror du motstanderen vil spille og hva tror han/hun at du vil spille? Menn spiller ofte stein fordi den oppfattes som maskulin og sterk, mens mer listige individer gjerne velger saks eller papir.

Men hvis du tror motstanderen vil velge stein, skal du da velge papir, eller har motstanderen fått nyss i din vurdering av ham/henne og vil derfor gå for saks? Disse og ørten andre vurderinger må gjøres i løpet av et mikrosekund.

Og hva spiller man mot et barn? Kommer han bare til å kaste ut noe tilfeldig eller har han peiling? Og ikke minst: Ønsker jeg egentlig å vinne? Ønsker jeg å risikere at han blir en dårlig taper og lei seg nå som energien allerede er på halv tolv for dagen?

Æh, han er seks år nå, jeg kan ikke tenke sånn lenger. Så jeg går for det.

cof

cof

Han kommer til å buse ut med stein. Stein føles tøft, stein slår alt. Jo da, stein er bra det, men det slår ikke papir serru, lille bøllefjomp.

Stein..

Saks..

Papir!!

BOOM! Jeg fyrer av papiret.

Jeg ser på hånda hans. Eller rettere sagt.. hendene. Han holder hendene ved siden av hverandre og bølger dem som vann.

cof

- Hva er det der for noe? spør jeg.

- Lava, vel.

- Lava?! spør jeg.

- Ja, og lava sluker alt, så jeg vinner!

Og så løper han av sted.

bty
 

/ Hakke lest reglene altså, men riiimelig sikker på at det der var juks x-)

* Følg Lavahjerte på Facebook *

Våren er på vei!

Endelig!

Det er fortsatt for kaldt og for mye snø og for lite krokus, men fy flate i dag hadde vi en magisk vårdag i påskesola!

I helgen har vi nemlig vært hos verdens kuleste tante og onkel på Nøtterøy, og i dag skulle vi bare ut på en liten spasertur, lykkelig uvitende om hvilken makaløst god dag det skulle bli.

For ute ventet våren.

Varm og lun og smeltende deilig. Snøen hadde ikke en sjanse og begynte å gi etter i strie strømmer.

For å toppe kaka hadde tante og onkel planlagt å ta oss med på en landkafé. Jeg hadde aldri hørt om landkafé før, tilnærmet bygutt som jeg er, men det viser seg altså å være en kafé som drives på en gård. Enkelt og greit. Og ikke minst: Supertrivelig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så etter en koselig spasertur gjennom nøtterøyske nabolag, ramlet vi ned på et utebord i sola, fikk hver vår kanelbolle i klypa og nøt livet i store slurp. Såpass var det at vi kunne kaste både jakka, skjerfet og lua.

Plutselig var våren her. Iskaldt i går, helt nydelig i dag. Fortsatt ikke noen tur i parken å oppholde seg i skyggen, men i sola sang fuglene tostemt.

Og det er da man innser hvorfor man bor i Norge. For de lange, kalde vintermånedene har sine øyeblikk, men de er for det meste lange og kalde. Men når det snur, når det endelig snur og sola varmer igjen.. fy søren. Få ting i verden kan toppe det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og du vet at foran deg ligger den magiske våren og venter. Lusker og flørter i horisonten. Og etter våren kommer sommer! Og høst og sånn.. ja nei det er så lenge til så det tenker vi ikke på nå.

For nå begynner det.

Kanelboller og bringebærsaft, jakker som kastes og blomster som titter frem. Nå begynner våren.

Enda kan vinteren slå tilbake med et slag under beltestedet. Enda kan det komme snø og minusgrader og fandens oldemor, men vinteren er på tapende front. Det vet den selv, det vet vi alle. Den kan gjerne kjempe imot enda noen uker, men våren er på vei og den lar seg ikke stoppe.

Og ingenting gjør meg gladere enn det :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Tassende føtter ❤️

Jeg elsker lyden av tassende føtter. Akkurat mens man sover, men våkner bare litt. Myke og nesten klissete mot det glatte gulvet.

En umiskjennelig lyd, badet i stillhet. Små dråper av lys i mørket. Som en valp på katteføtter. Lydløs, men bare nesten.

Varme totter blir til kalde på vei over gulvet. Kryper opp for å varme seg. Sammen.

Det er akkurat så øynene truer med å stå opp, men natten holder øyelokkene i et jerngrep.

Men før man rekker å sovne, får man et glimt av en liten en som ligger fornøyd under dyna og smiler og smatter seg til søvns igjen.

Tryggere og varmere nå. Her mellom mamma og pappa.

Også ligger man der og kjenner at livet, ja livet det er ganske så fantastisk.

Og så gjesper man.

Og så sovner man.

Med et smil.

* Følg Tassehjerte på Facebook *

Når hjernen har tatt ferie

Jeg våkner opp, det er midt på natta. Først hører jeg det ikke, bare våkner. Men jeg er ganske sikker på at jeg hørte noe. Vet ikke hva, noe ubestemmelig, men fortsatt noe. Jeg hører etter. Ikke en lyd. Bare lyden av stillhet.

Jeg setter meg opp og spisser ørene som en surikat på speiding etter rovdyr. Ingenting. Ikke et knirk i gulvet, ikke en tyv i smykkeskrinet. Jeg legger meg ned igjen. Greit, så var det ingenting.

Men så hører jeg det.

pip.

piiiiiiiiiiiiip.

En konstant pipelyd. Inni hodet. Ikke som en alarm, men mer som en plystrelyd i det fjerne. Konstant.

Jeg rister litt på nøtta og tenker at det sikkert bare er den trøtte hjernen som spiller meg et puss. Men neida.

piiiiiiiiiip.

Hva søren? Pipelyd? Er ikke det sånn... tinnitus? Å herregud, har jeg fått tinnitus?! Jeg hiver meg over telefonen og rett inn på google.

Akutt tinnitus, vedvarende tinnitus, tinnitus hele livet. Jeg leser og leser og blir mer og mer sikker: Jeg har faen meg fått tinnitus. Helsike heller.

Så begynner jeg å tenke på hva jeg gjorde i går. Jeg satt og skrev hele dagen med veldig høy musikk på øret. Hele arbeidsdagen. Ja, med unntak av den halvtimen jeg trente med enda høyere treningsmusikk på øret.

Shit pommes frites. Jeg innser at jeg sitter i saksa. Jeg har ødelagt ørene mine.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Panisk og deprimert røsker jeg tak i Christina som ligger og purker.

- ØY, Christina, våkne!

- Hæ, hva?

Hun våkner helt i ørska og skjønner først ganske lite, men panikken må stå skrevet i øynene mine:

- Faen, jeg tror jeg har fått tinnitus! Herregud, hva gjør jeg?! Jeg kommer jo til å klikke hvis jeg må leve med den lyden resten av livet!!

Hun blunker noen ganger for å forsikre seg om at hun er våken.

- Tinnitus, Peter?

- Ja!

- Sånn pipelyd på øra?

- Ja!

- Sånn som den pipelyden ute i gangen?

- J...hæ?

- Peter... det er jo den rensemodusen på varmepumpa.

Så ga hun meg det oppgitte blikket foreldre gjerne gir barn som kommer slukøret hjem fra skolen med melding fra læreren, før hun snudde seg rundt for å sove igjen.

Så ja..

Det løste seg jo fint x-)


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Sorry pus, hjernen er på ferie <3

Når tannfeen får panikk

Vi sitter i sofakroken og spiser grøt. Tidlig morgen, slurper på en kaffe. Barne-TV surrer mens hjernen sakte våkner.

6-åringen er ferdig med grøten og har lagt seg på teppet. Mykt og godt så tidlig på kvisten.

Alt er bare rolig.

Så plutselig spretter hodet opp fra bak stuebordet.

- PAPPA! TANNA!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å shit! Kaffen står som en geysir mot taket. Tanna ja! Fabian Stang, den har jeg glemt!

For noen mistet en tann i går og den har ligget i et glass med vann i hele natt, og nå forventes avkastning. Han spretter opp og tripper på teppet. Hvor mye har tannfeen kommet med? Var det sånn at det ble litt ekstra når man mister tanna i barnehagen? 10 kroner? 20 kroner? 40 kroner?!

Han er allerede på vei opp trappa med syvmilssteg, da pappa endelig reagerer:

- VENT! Ehm... ta med lillesøster!

Pappa kjøper seg tid, for noen har visst glemt hele greia.. Hva søren gjør jeg nå?!

Han stopper.

Okei da.. Han går motvillig mot stua.

Det er akkurat det sekundet jeg trenger. Kaster meg ut på kjøkkenet, endevender første og beste sparegris så skillemynten flyr veggimellom, grafser til meg et par tiere og beinflyr opp trappa.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hakk i hæl kommer to små barn. Gira 1 og Gira 2. Dette blir spennende! Jeg rekker akkurat å smette ut av rommet hans og inn på kontoret. Later som jeg måtte noe på macen.

Det knirker i gulvet, fire tassende tottelabber løper inn. Og så... jubel. Tannfeen har vært her! Tanna er borte! Det ligger penger her!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg setter opp en teatralsk forestilling som er Nationaltheatret verdig. Løfter hendene, sprerrer opp øynene, hele pakka. De kjøper´n. Så spretter de glade og fornøyde av gårde for å legge pengene til sparing.

Jeg smiler stort og de smiler tilbake. Heldigvis er det ingen som spør hva jeg har i hånden bak ryggen, hvorfor jeg er våt på fingrene på den andre hånda eller hvorfor jeg hiver andpustent etter luft ;-)
 

/ Pen redning, Tannfeen, denne dagen er reddet :-)

Ukas Krangel: Still klokka, ikke hjernen

- Å shit, å nei, å søren heller!

På vei ut mot stua stopper Christina midt på kjøkkengulvet og setter i gang en lang, frustrert tirade. Hun stirrer på mobilen, så opp på klokka, så ned på mobilen igjen.

Å nei, tenker jeg, er det den tiden av året igjen.

Og ganske riktig, få sekunder senere kommer det:

- Åh åh, Peter, til helgen må vi stille klokka igjen! Det står på nettet. Søren heller, da må vi legge oss tidlig på søndag eller kan vi legge oss senere, eller hvordan ble det her igjen?

Og jeg vet hva som venter meg: En uke med mentalt kaos. For Christina er god på mange ting, kjempemange, men å stille om hodet når klokka stilles, er ikke en av dem. Jeg vet ikke hvorfor, men dette med å stille klokka stresser henne mer enn om noen hadde sluppet inn en grevling her.

Før har vi kranglet om det der, opptil flere ganger, for hun gjør så stort nummer ut av noe som er så lite. Og jeg skjønner det bare ikke. For hun begynner å gnåle om at alle rutiner blir så forandret, at dagslyset blir helt annerledes, at dagen blir lenger eller kortere, og selvfølgelig at leggerutinene til barna blir HELT kaos.

"Nå som vi endelig hadde fått på plass en god rutine" sier hun. Samtidig tenker ikke husets øvrige beboere noe over saken, og det løser seg automatisk i løpet av noen dager uansett. Bare frua som får stressflass og harehjerte noen dager.

Men jeg har i hvert fall lært fra i fjor at jeg ikke skal henge meg på. Ikke prøve å overbevise henne om at dette vil gå helt smertefritt, men bare la henne holde på. Som en hund som bjeffer mot månen.

Men for ordens skyld: Husk å stille klokka én time frem, natt til søndag (25. mars).

Så når du våkner klokken syv på søndag, så er den allerede åtte. Det er ikke verre enn det.

Hører du, Christina? ;-)


 

/ Sliter du også med å forstå opp og ned på klokka? x-)

Du vet du ikke er 17 lenger...

Når du står på kjøkkenet for å lage middag, pakker opp brokkolien og innser at det er den ferskeste, sprøeste og grønneste brokkolien du har sett på lenge. Kanskje noensinne!

Du kutter i den og toppene spretter til side.

Brokkolistilken ser saftig og crunchy ut, så du tar en smak og den knaser i munnen. Frisk og deilig. Og du tenker ting som:

- Fy fasan for en brokkoli! Å herregud, det er den beste brokkolien jeg har sett!

Og du blir oppriktig glad.

Ikke bare litt glad. Du begynner å ta bilder av den og tar den med ut i stua for å fortelle kjæresten din om den. Og senere på kvelden når moren din ringer, ja da forteller du henne om den også.

- Ja nå må det være brokkolisesong, sier du, for den brokkolien vi fikk i dag, ja det er jaggu den beste jeg har smakt. Ja, det var den virkelig!

Du føler brokkoliglede fra topp til tå og gledes over at en brokkoli akkurat har gjort dagen din mange hakk bedre.

Plutselig er det som om solen skinner sterkere og rett på deg og din lille brokkoli, der dere står på kjøkkenet og danser.

Da først, i nær sagt ekstatisk brokkolirus, inser du at dette muligens, kanskje bare muligens, er et ørlite alderdomstegn x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vi som elsker brokkoli (hvis den ikke kokes ihjel) <3

Uvanlig vårtegn i barnehagen

Da jeg leverte i barnehagen i dag, så jeg at de hadde laget en plakat med typiske vårtegn som barna gleder seg til.

Og her er alle klassikerne: Solen som våkner fra vinterdvalen og varmer godt igjen, biene som kommer for å hilse på, blomster som spretter opp og sølepytter som byr seg frem.

Også skilpadder da..

cof

Jeg har riktignok bare bodd i Larvik noen få år, men jeg er rimelig sikker på at skilpadder er ganske uvanlig her nede også.

Klart, jeg vet jo ikke hvor dette barnet bor eller hva skilpadde egentlig betyr.

For alt jeg vet er det et av mine barn som har ført opp dette som et typisk vårtegn.

I så fall skyldes det hele bare en stor misforståelse.

For det er ikke skilpadder som dukker opp når man drar frem sofaen under den store vårrengjøringen, det er bare et alvorlig tilfelle av hybelkaniner x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tatoveringstrøbbel

Dette kunne blitt så vanvittig kleint! x-)

Jeg har lenge hatt lyst til å tatovere noen fine minner fra de første årene med barna. Fra denne tiden, denne fantastiske tiden. Når livet består av store klemmer, fantastiske øyeblikk og poser under øynene.

Men jeg har lyst til å gjøre noe litt annet enn å tatovere navn og fødselsdato, og heller ta noe de har laget selv.

Derfor har jeg gått en stund og ventet. Inspisert alle tegninger de har med seg fra barnehagen og gledet meg til å finne noe bra.

Så langt har jeg gått tomhendt gjennom jakten. Endel har vært nære på, men ingen utslagsgivende.

Frem til her for noen uker siden.

Plutselig lå den bare der. Midt på pulten på hjemmekontoret. Grønn og fin og helt fantastisk. Med en rar symbolikk og tosidighet som helt umulig kan være tilsiktet fra en 3-åring. Men likevel.. Den traff meg. Den må det bli!

Jeg sendte den til tatovøren og ba henne tegne den opp. Denne må vi ta :)

Jeg var fast bestemt og kom meg helt til tatoveringsstudioet og fikk av meg jakka, før jeg plutselig innså noe som fikk øyebrynene til å rykke helt opp til hårfestet.

Vent. Nå. Litt. Er jeg 150% sikker på at jeg fant denne hjemme? Eeeeller finnes det en viss sjanse for at jeg husker feil og at dette er noe vi fikk med oss hjem fra barnehagen..?

For i så fall..

Plutselig fikk jeg helt panikk. For tenk å ta en tatovering, men så møter du foreldrene til en av de andre barna som ser på deg og bare:

- "Øy, hvorfor i all verden har du tegningen til datteren min tatovert på armen?!"

Det hadde vært mildt sagt kleint. Eller enda verre: Tenk om den ble laget av en av de ansatte som bare var skikkelig dårlig til å tegne. Det hadde blitt historien sin, det.

- "Hva denne tatoveringen betyr, spør du? Nei altså... den ble laget av Kjell, en ansatt i barnehagen til barna. Så... ja"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så med litt kalde føtter utsatte jeg planen frem til jeg fikk dobbeltsjekket med lillesnupp. Og da jeg spurte henne, laget hun en ny. Tok seg god tid til å tegne rundt hendene sine, mens hun nynnet, sang og koste seg. Resultatet ble såpass likt originalen at det er helt unødvendig å sende til politiet for videre etterforskning. Vi har en match.

Så nå har vi en plan. Lillesnuppas første kunstverk til pappa skal på kropp :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En trist, en glad <3

Tidenes drittstart på uka

Der dagen i går startet så bra med sponset frokost og full baluba, fikk den nye uka den ultimate drittstarten.

Man hører jo ofte folk klage over at det er mandag. Å nei, helga er for kort, mandag er dritt, hele den greia der. Ofte ler jeg av det. Mandag er fin, den. Ny uke, nye muligheter.

Tenkte jeg.

På vei ut porten fra barnehagen så det også lovende ut. Jeg hilste på en liten 1-åring som sto og smattet på votten sin. Han så på meg og sa "gakk". Jeg sa "gakk" tilbake. Overraskende nok fikk jeg ikke særlig respons på det, så jeg prøvde meg på en prompelyd.

Det fungerte. Han smilte. Ny prompelyd og han lo seg skakk i hjel. Da begynte jeg å le også, og så skiltes vi som venner. Dette blir en bra dag, tenkte jeg.

Og kjørte rett inn i en snøfonn..

Og ikke sånn litt heller. Nei da, mer sånn som man hiver seg opp i sofakroken på en fredag kveld.

Og da noterer vi oss selvfølgelig at vi hentet bilen fra service for én uke siden med kliss ny frontskjerm. Den skjermen er nå oppskrapet. Igjen.

Forrige gang var det muuuuligens min skyld og hadde det bare vært min skyld denne gangen også så hadde det vært greit, men denne får vinterføret ta på sin kappe. Speilblank is i nedoverbakke og jeg var Bambi på isen.

Så nå blir det nye vinterdekk. Eventuelt bare flytte til Spania. Ikke en isete nedoverbakke så langt øyet kan se, bare plussgrader, sangria, kokos-is og kortreist avocado. Høres ikke helt feil ut det ;-)

bty

Også denne uka som skulle bli så fin. Ja ja, om ikke annet har jeg i hvert fall lært en viktig lekse:

Jeg har humor på nivå med en 1-åring x-)

På nye eventyr med farmor og farfar ❤️

Ting gikk ikke helt som planlagt i går, men det var også det beste som kunne skjedd :)

For i går våknet vi opp hos mine foreldre for å være på Kolbotn noen dager. Christina og jeg hadde et viktig møte i Oslo, så barna fikk gleden av å ha farmor og farfar helt for seg selv.

Planen var at vi skulle møtes i Oslo etter møtet for å dra på Teknisk Museum sammen, og jeg hadde gledet meg så utrolig mye! For jeg elsket Teknisk Museum da jeg var yngre, men nå har jeg ikke vært der siden.. ja.. De hadde en utstilling om hvor stort og fint alt ville bli i det fantastiske år 2000.

Noe sier meg at den utstillingen ligger på dynga nå. Hadde de bare visst hvor få flyvende biler og hvor mye Paradise Hotel det skulle bli i fremtiden..

Men så gikk jo ikke ting helt etter planen, for møtet varte og rakk. En time ble til to, ble til lunsj, ble til fire og fem.


Nederste punkt: Emojis i kommentarfelt x-)
 

Det begynte å se stygt ut for Teknisk Museum. Søren. Også jeg som hadde gledet meg til å vise frem et stykke barndomsparadis til barna. Så jeg sneik meg til en rask melding:

- "Tror vi kan rekke å være der om en times tid"

Da kom svaret:

- "Vi er her nuh".

Mamma og pappa hadde heldigvis bestemt seg for å ta med seg de to apekattene og reise i forveien. Så mens vi satt og tegnet opp spennende fremtidsplaner på tavlen, løp barna rundt blant gamle biler, rare speil og forskningsduppeditter fra gulv til tak.

burst

burst

Noen timer senere var vi klare for å henge oss på. "Vi reiser om ikke så altfor lenge" skrev jeg. Da satt de og spiste is.

Alt var blitt sett, alt var blitt lekt med, alt var bare harmoni. Barna hadde kost seg glugg i hjel, og nå fråtset de i kantinens gleder mens de døyvet inntrykk og snakket om alt det fantastiske de hadde opplevd på sin magiske lekedag med farmor og farfar.

Og det, å vite at barna har hatt sin beste dag så langt i år, helt uten mamma og pappa, på nye eventyr med farmor og farfar i en magisk verden på en dag de sent vil glemme, det føles fantastisk.

For mamma og pappa er én ting. Mamma og pappa er ok, men de er fortsatt bare mamma og pappa. Farmor og farfar derimot, det er noe helt spesielt. De kjefter mindre og de byr på is. Det er et helt eget bånd og en stor stor glede for to små apekatter. Og, om jeg ikke tar helt feil, to litt eldre apekatter også :-)

dav

Jeg, et klemmemenneske

Jeg er et klemmemenneske og går alltid for klemmen. Det kan ofte bli litt kleint...

Woman giving hug to uninterested boyfriend
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

For jeg har alltid vært og kommer alltid til å være et klemmemenneske. Det er vel bare sånn jeg er oppdratt. Når jeg møter folk i familien så venter det en klem. En god og varm en. Sånn har det alltid vært og sånn kommer det alltid til å være.

Men det kan ofte bli litt kleint også, for ikke alle er klemmere. Langt ifra alle! Og problemet er at jeg veldig ofte går for klemmen, selv på folk jeg ikke kjenner spesielt godt.

Som når jeg møter nye folk, for eksempel journalister, medbloggere, mediefolk, samarbeidspartnere etc. Jeg hilser selvfølgelig bare med en håndhilsen når vi først møtes, men når møtet er over, hvis vi har fått god kjemi og stemningen er bra, ja så går jeg for klemmen.

Det føles bare naturlig sånn. Vi har blitt litt kjent, jeg liker deg og vil gi deg en klem.

For mange blir det rart. For alle har vi ulike intimitetsgrenser. Mange er ikke komfortable med klemming, mens andre ser det som det mest naturlige i verden. Det fant jeg ut første gang jeg bestemte meg for å gi svigerfar en klem. Det gjør jeg ikke igjen, for å si det sånn. Det var som å klemme et grantre.

Hug
Licensed from: leeser / yayimages.com
 

Men i møter med ukjente folk er da det kan bli som kleinest. For jeg går ofte for klemmen uten å tenke meg om. Og plutselig står du der og klemmer på en iskald stokk av en person som ikke foretrekker en muskel. Og du innser: Å søren, dette var ikke en klemmer nei.

Er man da i et møte fullt av folk, står man plutselig overfor en pikant problemstilling. For kanskje var dette helt feil setting og ikke et sted for klemming, så fortsetter jeg nå å klemme meg hele veien rundt bordet eller gir jeg meg etter én?

Business people hugging in a circle
Takk for et fint møte, folkens
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

Et kinkig (ikke kinky) ultimatum med to feil og ingen rett, for det blir veldig rart å fortsette å klemme et rom fullt av anti-klemmere, men det blir enda rarere å gi seg etter bare én.

Jeg mener, hvilke signaler sender det til resten av rommet? "Alle dere er ok altså, men ikke søren om jeg forlater dette rommet uten å få kose litt med Guro fra HR."

Men sånn er det altså å være et klemmemenneske. Jeg klarer ikke å dy meg. Kan tenke at jeg skal gå for håndtrykket, men før jeg vet ordet av det henger jeg rundt halsen på vedkommende som en minkpels.

Og noen synes merkelig nok at det blir litt mye x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men ikke hu her da <3
 

/ Er du et klemmemenneske? Legg igjen en kommentar og motta en virtuell klem som takk :-)

Livet på en flyvende stein

I går skrev jeg et innlegg om alle de tingene vi tar for gitt i hverdagen. Hvitevarer, medisiner, strøm og vann.
Les: "10 vanvittige ting alle tar for gitt".

Men det fikk også hjernen min til å dreie seg rundt seg selv, for når man først begynner å tenke på sånne ting... Har du noen gang tenkt over hvor sinnssykt livet egentlig er? At vi LEVER! At alt dette kom fra ingenting. Angivelig. Bare en prikk i universet som eksploderte og noen milliarder år senere, her er vi.

hitchhiker astronaut with travel suitcase
Licensed from: studiostoks / yayimages.com
 

På en stein som ligger og flyter i løse lufta. "Å ja, men det er jo ikke så rart, for jorden holdes i bane rundt sola og greier", tenker du kanskje. Ja ha ja, men hva holder sola oppe da?

Den ligger bare og svever i løse lufta, den også. Har vi bare funnet en slags nøytral oppdrift der vi bare ligger og flyter på ingenting? Og når vi først er inne på det... Hva finnes utenfor universet? Uendeligheten?

Hvordan skal man klare å tenke på noe sånt uten å bli sinnssyk? At det er en uendelig størrelse med milliarder av planeter som bare flyter rundt oss i noe som på et eller annet tidspunkt må ha oppstått fra... ingenting?

For de sier at universet oppsto for 13,8 milliarder år siden. Jaha.. Hva med for 13,9 milliarder år siden da? Eller 40 milliarder år siden? Jeg mener, man kan vel ikke sette en tidsfrist på evigheten, så hva kom før det? Ingenting kan komme fra ingenting, så det må jo ha vært noe. Før tid og sted fantes..

Åh herrejemini, der ble det for mye for meg. Nå ble jeg fysisk kvalm. Skulle gjerne likt å skrive og gruble mer over dette, men jeg må seriøst legge meg ned. Hjernen har takket for seg.

Men jeg skjønner jo nå hvor gud og jesus og gutta kommer inn i bildet, for sammenliknet med alternativet, at universet oppsto ut av løse lufta, virker plutselig tanken om at det står en intelligent skaper bak, plutselig ikke så ulogisk likevel.

Men igjen.. hvis det finnes en Gud... hva ble han laget av da? Og hva med tiden før Gud?

Asså.. jeg kan jo ikke bli religiøs sånn helt plutselig, men ingen av disse alternativene gir særlig mye mening. Om noe vil jeg si at hele konseptet med universet, livet og hvitevarer virker så usannsynlig at jeg forbeholder meg retten til å ikke tro på noe av det x-)

Nei, nå ble jeg sånn svimmel og kald i sokkene igjen. På tide å legge seg nedpå. Men send meg gjerne svaret på livets største gåter hvis du har det. Ville gjort ting så veldig mye enklere ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her ligger Peter og han er litt sånn utbrent i hodet
 

Mvh,
Hjernen som takket for seg

10 vanvittige ting alle tar for gitt

Hva skulle vi gjort uten strøm? Eller toalett? Eller tyngdekraften?

Har du noensinne stoppet opp og tenkt over hvor vanvittig heldige vi er? Som lever i en tid full av fantastiske oppfinnelser eller det at vi lever i det hele tatt.

Livet, kjøleskapet, strøm og universet. Det er jo helt vanvittig!

Modern computer technology photo collage
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

På en stein midt i verdensrommet sitter vi innendørs i 20 minusgrader og prater med folk på den andre siden av kloden. Og ingen tenker over det.

Derfor ønsker jeg å stoppe tiden litt og se på 10 av de mest vanvittige tingene i livet som vi tar for gitt hver eneste dag.

Vi starter på noe ganske enkelt og bygger det gradvis oppover:
 

10. Vannklosett
Jeg synes det er fascinerende jeg, for en do er jo ikke bare en do. Det er rør som går ned gjennom huset og kobler seg opp til flere rør, som igjen kobler seg på vannkilder inn og ut, og dette går bare helt av seg selv. Og hva skulle vi gjort uten vannklosett? Ha en kompostbinge i hagen full av egen avføring? Særlig. Se for deg noen av Paradise Hotel-deltakerne leve med en sånn hverdag.. "Sånn, da har jeg sminket meg i 7 timer, så nå skal jeg bare bære ut bæsjebøtta i komposten, så er jeg klar for fest"
 

9. Varmtvann
Skru på en kran og glovarmt vann kommer ut. Vann som igjen har kommet inn i huset via usynlige rør, varmet opp i varmtvannsberederen og sendt videre. Det er jo nærmest et mirakel.
 

8. Hvitevarer
Du kan sette en frossen matvare inn i mikroen og i løpet av noen sekunder, er den glovarm. Du kan ta en hvilken som helst matvare og i løpet av minutter enten bringe den til kokepunktet eller fryse den ned. Og enda verre er det med mikroen, som bruker bare noen sekunder på å gjøre en iskald ting glovarm.

Har du tenkt over det? "Ja, men det er jo bare mikrobølger som -"
... som hva da? Skyter ut fra veggene og varmer opp bare den ene tingen som står på plata? DET er fascinerende. Og helt umulig å forstå.
 

7. Strøm
Bare konseptet med strøm i seg selv, er jo vanvittig. Elektriske ladninger som føres inn i huset og gjør at vi kan ha lys, varme, kulde og viktigst av alt: Lade opp mobiltelefoner og nettbrett. Om jordkloden hadde vært befolket av bare folk som meg, ville vi ikke funnet opp strøm om du så hadde gitt oss 1 milliard år.
 

6. Bilen
En maskin vi setter oss i hver dag som kan ta oss hvor som helst. Hva skulle du gjort uten bil? Tatt hest? Hadde ikke blitt mange turer til hytta på Trysil i løpet av vinteren da. "Ha det da, jeg stikker på hytta med gutta for helgen. Ja, vi tar hesten, så det vil jo fort ta oss en 3-4 dager å komme dit, men ingen fare, det er bare 15 minus ute. Blir fint det".

Og ikke engang begynn å snakke om bensin og olje. Å ja, så dere bare pumper en væske laget av døde dyr opp fra under havbunnen også kan jeg fylle det på en magisk maskin som gjør at den kan kjøre flere hundre kilometer i timen? Ja vel, nei men den er grei. Hadde du prøvd å selge inn det konseptet for et par hundre år siden, hadde du blitt kastet rett på bålet.
 

5. Flyreiser
Sett 200 mennesker i en gigantisk klump med metall på størrelse med et rekkehus og bare fly av sted over skyene. Det skal jo ikke være mulig. Da jeg var liten vurderte vi å feste bæreposer på en stokk, hoppe ut av vinduet og flakse alt vi kunne. Så igjen, i en verden med bare folk som meg, hadde ingen reist til Thailand med det første. Ville vært en drastisk manko på stokker og bæreposer etter hvert da.
 

4. Butikken
Har du tenkt over at du bare kan gå til en butikk og kjøpe stort sett hva du vil? Ta noe så enkelt som en avocado. En matvare flydd inn fra den andre siden av kloden for å dukke opp fersk og klar i en butikk nær deg. Og det finnes tusenvis av butikker overalt med alle salgs varer som alltid er tilgjengelig. Tenk hvilket vanvittig nettverk av teknologi, transport og logistikk som må til for det.

Tenk om man kun hadde hatt tilgjengelig de ressursene som finnes i området rundt deg. Bare det bonden i nærheten klarer å produsere og de tingene du får laget selv. Da hadde det blitt mye granbar og poteter på undertegnede i hvert fall x-)
 

3. Sykehus og medisiner
Du kan reise til et sykehus og få hjelp til stort sett alt. Brukket bein, bihulebetennelse, mageproblemer etc. Bittesmå piller man kan spise som vet nøyaktig hva de skal gjøre i kroppen. Vanvittige maskiner som kan se gjennom hud og bein og finne ut hva som er galt med deg, eller legeteam som kan dra et ufødt barn ut av magen din, sy deg igjen og gratulerer med dagen.
 

2. Kroppen
For at det ikke skal bli en hel stil om kroppen alene, bare tenk over dette. Et menneske blir skapt inni magen til en kvinne. Der vet hver celle hvor de skal. Hver eneste del kommer på plass nøyaktig etter malen.

Øynene skaper seg selv, skjelettet vet hvor det skal, hjertet bygger seg opp bit for bit og skrur seg på underveis, barnet spiser gjennom et rør i magen og puster vann (...) i 9 måneder før det plutselig slår over til luft. Asså... det blir som at man skulle kastet seg på sjøen nå og bare plutselig blitt en fisk! Det er jo helt hjernesmeltende!
 

1. Livet
På en stein som en gang i tiden var bare lava, sitter du. I levende livet. Du ser opp på himmelen, du hører fugler synge, du lukter pizza fra kjøkkenet. Du føler, du lever, du er. Akkurat nå. Og oddsen for i det hele tatt å bli født, at hver eneste av dine forfedre skulle få akkurat det barnet som skulle få det barnet som skulle få det barnet som langt langt ned i rekken skulle føre til deg.. har du tenkt over det?

Bare for å sette det i perspektiv: Det er minst 20 millioner spermier per millimeter sædvæske. Det er minst 2 milliliter sædvæske per ejakulasjon. Det er altså minst 40 millioner spermier per ejakulasjon ved "normal" sædkvalitet. 40 millioner.. Og det er bare én ejakulasjon.

Så kan du gange det med antall ejakulasjoner per mann per liv og gå tilbake generasjon på generasjon helt til tidenes morgen. Oddsene for å i det hele tatt bli født, er astronomisk små. Men her sitter du. Hvis ikke det gjør deg bare littegrann svimmel i topplokket, så vet ikke jeg.

Og da har vi ikke engang begynt å tenke på jordkloden og oddsen for at jorden med sine levelige forhold og alle elementer på plass i det hele tatt eksisterer. For ikke å snakke om sola, universet og alt det der. Men til det har hodet mitt fått altfor mye juling for i dag. Jeg er fortsatt i sjokk over mikroen x-)

Så tenk litt over det neste gang du står og klager over prisen på avocado eller synes mobilen lader for treigt. Vær takknemlig for alt vi har rundt oss og vit at alt dette, hver eneste bit av det, er så usannsynlig og fantastisk at det nesten ikke er til å tro.

Depressed Man Portrait
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

/ Men nå må jeg legge meg nedpå litt x-)

Når man våkner 2 millioner lysår unna

Det er den rareste følelsen i verden.

Våkne opp i et bekmørkt rom og skjønne absolutt ingenting. Du skjønner ikke at det er et rom engang. Du vet ikke hvem du er eller hva du er, det føles bare som at du blir født der og da.

Ingen tanker, ingen minner, bare svart og forvirring. Det grenser til panikk og rommet føles altfor lite.

Men så begynner ting å demre. Du ligger i en seng, en altfor liten seng. En barneseng. Det siste du husker er at du leste i en bok og sa natta, og så går alt i svart.

Å jaha ja.

Jeg kjenner denne følelsen, jeg vet hva som har skjedd.

Pappa sovnet på sengekanten igjen.

Boka i fleisen, et snorkende barn ved sin side og kledd i en særs ukomfortabel pysj av olabukse og genser. Klamme, trange og altfor varme. Det forklarer panikken.

Jeg ser på klokken, jeg kan ikke ha sovet mer enn i 10 minutter, men det føles som en evighet. Rett og slett en evighet. Og det er så rart, for tar man seg en rask cowboystrekk på sofaen, føler man seg som 1 million dollar etterpå. Sovner man derimot i barnas seng, føler man seg som en råtten agurk. Som tror den er i verdensrommet.

Og resten av kvelden går man rundt i en slags hjernetåke som aldri letter. Og man vet at man egentlig bare burde å gå rett å legge seg, for en voksen mann skal jo ikke normalt sett slukne før åtte om kvelden.

Men det er greit hjerne, jeg tar hintet. Blir tidlig kvelden i kveld. Så er jeg kanskje ekstra klar for Shimmer & Shine i morgen tidlig x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når boka begynner å se sånn ut, er man farlig nære stupet ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fattern out.
 

/ Good fight, good night!

Egentlig et B-menneske

Tenk at jeg egentlig er et B-menneske. Jeg som er oppe med barna før hanen galer i helgene.

For noen år siden ville det vært helt utenkelig, men livet som småbarnsfar har verken tid, plass eller rom for B-mennesker. Det er opp tidlig og ingen bønn.

Tror du barn bryr seg om at du ble sittende oppe til 03 om natten med gamle kompiser? Nei. Ikke i det hele tatt faktisk. Snarere tvert imot.

Det lærte jeg den nyttårsaftenen jeg satt oppe til kl. 06 og spilte sjakk og drakk lettbrus med en kompis. For 06.30 var det morgen igjen. Og om det skulle være noen tvil: 30 minutter er litt snaut for en hel natts søvn x-)

I lang tid har jeg synes litt synd på meg selv og tenkt at jeg som B-menneske trenger mer søvn, men det rare er at så fort man har fått barnevakt for en natt og kan sove så lenge man vil.. så står man opp tidlig likevel!

Som om hjernen med tiden har blitt programmert til å sprette opp for grøt og barne-tv etter flere år med spolerte sovemorgener.

Men nå som barna begynner å bli litt eldre, har det gradvis blitt bedre. Ikke flere netter med brødskive på benken midt på natten, ikke gå i halvsøvne og vugge på en urolig baby eller benke seg ned foran TV-en for Drømmehagen fra kl. 05.00.

Men jeg innser at mange av dere er der nå. Bare vit at det blir bedre. Og du kommer merkelig nok til å savne det. Men hvis du er midt i en dårlig søvnperiode akkurat nå og du har en mann/kone å dele hverdagen med, vil jeg bare tipse om sovemorgener i helgene.

En morgen står du opp tidlig, den andre får du sove. Vi oppdaget dette altfor sent og det er helt gull. Man trenger virkelig ikke sitte begge to og se på Drømmehagen på opptak i 3 timer før butikken åpner ;-)

Bare et tips fra et forhenværende B-menneske som har blitt kurert på den harde måten ;-)


 

/ Hva er du - A eller B? Uansett, ha en makaløst god dag! :)

Om postkasser og badekar

I dag fikk jeg en artig påminner om at livet som forelder er en konstant balansegang mellom kamper som er verdt å ta og ikke ta.

Vi ruller inn på gårdsplassen med to slakt i baksetet. Barnehagen er over for i dag og batteriene blinker rødt. Her trengs påfyll og det ganske raskt.

Rett innenfor døra ligger posten på dørmatten og venter. Som er greit for én av dem. Den andre slår seg vrang, for det var visst helt krise å ikke få hente den selv.

Som om det eneste som betyr noe i hele verden og brorparten av universet var å få hente posten selv, akkurat i dag. Ikke så farlig i går, betyr ingenting i morgen, men akkurat i dag er det viktigere enn alt.

Og jeg vet, for jeg har hatt barn noen år nå, hva dette betyr. Enten kan jeg overkjøre helt og si at sånn er det, sorry borry, men posten er hentet og ferdig med det. Men all erfaring tilsier at det kommer til å ende med et gråtebonanza uten like. En verden i tusen knas og en særs dårlig start på ettermiddagen for alle.

Så jeg gjør noe jeg aldri i verden hadde trodd jeg kom til å gjøre, før jeg fikk barn. Etter et par år som fattern har jeg derimot et litt annet syn på saken ;)

Så jeg tar med meg posten ut igjen og legger den i postkassen. Så blir den hentet på ny, til stor glede og entusiasme, og alt i verden faller på plass igjen.

sdr

Kunne trumfet gjennom, kunne vært streng og rigid, men gikk for å gi etter for et tilsynelatende urasjonelt ønske. Sikkert ikke det som står i lærebøkene, men ofte synes jeg magefølelsen skal få sitt. Og det fungerte.

Så mener jeg selvfølgelig ikke at dette alltid er veien å gå, og bare noen timer senere kom et eksempel på det motsatte.

Barna skulle bades for kvelden, men alt ble bare tull. Plutselig skulle den ene dusje og den andre bade, men da skulle ikke den andre bade, men dusje og hurra meg rundt. Sånn holdt vi på, frem og tilbake, og ingen av valgene gikk overens.

Da så pappa seg lei og ned kom hammeren. Begge to i badekaret, nå, fordi sånn er det bare.

Ingen av barna fornøyd, men så går det ikke lang tid før pappas upopulære beslutning fremstår som en grei idé likevel.

For sånn må det også være noen ganger. Kan ikke la seg dytte rundt av to småttiser heller, iblant må man bare legge ned loven.

Og det er dagens visdomsord fra meg: Velg dine kamper.

Hvis, når, hvor og hvorfor er opp til alle og enhver, jeg synes bare det er verdt å nevne at det er ikke nødvendigvis er dårlig oppdragelse å la barna vinne noen kamper iblant.

Snarere tvert imot, for barn er jo ikke barn for alltid, de er bare små voksne under opplæring :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gjengen rundt bordet

Hva gjør man når snøen laver ned og man er klar for en innedag? Dette :)

For nå begynner det å bli greit. Har fått vår dose snø for i år. Lenge har vi sittet i andreetasje og speidet etter våren, men den kommer visst aldri.

Klar for å kaste jakka og sykle litt nå. Litt tidlig selvfølgelig, for enda er vi langt unna krokus langs husveggen, men det må da være lov å begynne å glede seg.

Heldigvis er det mye moro man kan finne på innendørs. Personlig er jeg ganske fornøyd med at vi er over den første babytiden nå, for jeg begynte å bli ganske lei av klosser, raller og myke bamser som plinger når du tar på dem.

Maling derimot, maling er jo kjempegøy! Samle gjengen rundt bordet, skru på litt musikk og bare kose seg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det er ikke fordi jeg verken liker å male eller er spesielt flink til det, jeg er derimot velsignet med en apes malehånd, men å male med gjengen er kvalitetstid på høyt nivå.

Sitte og utforme hver sine kunstverk mens Marcus og Martinus brøler fra høyttaleren om hvordan de skal "spille deg som en gitar". Tydeligvis noen som har ankommet tenårene, der altså.

Så er det selvfølgelig litt forsmedelig å innse at 6-åringen allerede har passert mamma og pappas maleferdigheter og at også 3-åringen er godt på vei, men sånn er det vel å være forelder. Sitte litt på sidelinjen og se at man sakte men sikkert blir akterutseilt av de små tasseladdene ;)

Men det er helt greit det, så lenge vi kan få dager som dette. Der vi bare ler og koser oss mens vi tøyser og maler. Nesten på grensa til kvalmende perfekt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Heldigvis kan jeg melde om at jeg mistet et syltetøyglass i bakken like etterpå og lirte av meg noen gloser som fikk nabokattene til å rømme nabolaget, så da blir det liksom litt balanse i regnskapet likevel :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Han nederste der er visstnok Teo. Ikke den avskyelige snømann x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..ikke at jeg skal si noe, altså x-) x-)

/ God ny uke! :-)

Lillesnupp og partytrikset

Tidlig morgen, søndag på kjøkkenet. Pappa ved spakene, lillesnupp på benken. Vi hører på musikk, lager grøt og spiser en drue. Prater litt og koser oss.

Plutselig finner hun en gammel colakork som har ligget i vinduskarmen en stund. Hun viser den stolt frem og pappa kommer på et gammelt partytriks.

Jeg ber om å få korken.

- "Se nå", sier jeg. Varmer opp knipsefingrene og gjør meg klar for å imponere. Denne korken skal fly i lysets gjennom hele kjøkkenet.

Hun ser spent på og jeg vet hun vil prøve etterpå, men det kommer aldri til å gå. Å knipse en ølkork bruskork krever mange år med prøving og feiling. Det krever en ungdomstid, en russetid, en fadderuke på universitet. Og ferdigheter.

Kan ikke bare komme her og tro man klarer å mestre en eldgammel kunst som dette bare fordi man er 3 år og selverklært verdensmester i alt. Så jeg prøver å legge inn et ord tidlig, slik at hun ikke bli skuffet:

- "Dette er kjempevanskelig altså. Man må kunne knipse med tommelen og langfingeren, sånn, også sette korken akkurat riktig mellom fingrene. Sånn. Også må man tilte håndleddet i riktig vinkel, sikte seg inn på målet og få av korken akkurat når den ligger plant. Sånn. Klar? Følg med nå"

Jeg knipser og korken fiser av sted. Gjennom kjøkkenet, over bordet og treffer den bortre veggen med et smell. Jeg gliser stolt. Hun ser på meg. Imponert. Inspirert.

- "Også meg!"

Hun løper bort for å hente korken. Bah. Jeg vet jo at dette bare ender i skuffelse, men men, like greit å innse at sånn er det her i verden. Det er enkelte ting bare vi voksne får til. Barn er barn, tross alt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hun kommer tilbake med korken. Stiller seg ved siden av meg. Jeg begynner å forklare.

- "Okei, så det første du må gjøre er å-"

Hun kaster korken alt hun kan. Ikke knipser, bare kaster. Den fyker av sted. Gjennom kjøkkenet, over bordet og treffer den bortre veggen med et smell. Hun gliser stolt.

Så ser hun på meg med et slags hoverende blikk av triumf, som for å si:

- "Jaha, var det så vanskelig da..?"

Så går hun sin vei. Fornøyd med seg selv, men unektelig litt skuffet over fatterns "vanskelige" partytriks.

I mellomtiden har grøten rukket å brenne seg i gryta. Jeg løper bort for å redde restene. Så lader jeg opp til et knips til. Kaste korken du liksom, det er jo juks. Kork-knipsing er en kunst!

Jeg lader kanonen igjen.

Jeg fyrer av.

Korken skyter ut fra fingrene,

rett opp i vifta

og rett ned i grøten..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ja ja, det var det partytrikset. Får lære seg å sjonglere da x-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Live fra Melodi Grand Prix!

Gooood lørdag! Det er duket for festkveld med den norske finalen i Melodi Grand Prix!

Som ivrig MGP-fantast klarer jeg selvfølgelig ikke å la dette gå upaktet hen, men kjører live-blogging fra hele kalaset.

Terningkast, omtaler, sleivspark og festivitas, dette blir ball. Så finn frem bobler og boa og gjør deg klar for fest - nü kör vi!

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *


 

19.56: Den norske finalen i Melodi Grand Prix / Eurovision er i gang! Og vi starter like greit med et supercheezy potpurri av MGP-hits. Dette kan vi like! :-D

19.58: Digresjon: Alltid irritert meg når folk fjaser med "My hard is yours" av Didrik Solli-Tangen. Jeg mener, ingen har gitt Celine Dion tyn for å synge "I believe thatch the heart does go on". Litt rettferdighet er alt jeg etterspør.

20.01: Hva skjer med de greiene her da, Kåre Magnus? x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.06: Melodi nr. 1: Stella & Alexandra - You got me
Men i helsike?! Det her er jo MGP-greatness rett fra startblokka! Å søren, hva gjør jeg nå da?! Kan jo ikke rulle seksern på første låta. Eller..? Dette svinger, Stella gir sånn rå Beyoncé-vibb, sceneshowet er moro, energien er ekte og publikummet elsker det. Og vet du hva? Det gjør jeg også. Dette tror jeg kan slå an internasjonalt også. Nei føkk it, jeg ruller seksern!

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.14: Melodi nr. 2: Aleksander Walmann - Talk to the hand
Aleksander er stødig som fjell og koser seg like mye på scenen som jeg gjør her i sofakroken. Snakk om rett mann i rett jobb. Aleksander, altså. Sangen svinger og jeg får litt sånn Justin Timberlake-feeling over det. Man får liksom lyst til å danse, selv om man hater å danse. En solid hit som fortjener å bli spilt ihjel på radio i hele sommer. Hadde det ikke vært for at damene slo ballen ut av parken på første låt, hadde dette vært favoritten til nå.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.15: Ny sang allerede??? Skal si ting går fortere her enn i Hver gang vi møtes ;-) Rekker ikke brekke meg en eneste pistasjenøtt ;-)


20.21: Melodi nr. 3: Ida Maria - Scandilove
Sang hun: "I can be the cooler, I can be the diaper"?. Uansett, bleie eller ei, jeg liker det. Beinhardt å starte blant publikum og bli båret til scenen mens du fortsetter å synge. Bonuspoeng.  Dette er absolutt såpass rart jeg håper og forventer at innslag i MGP skal være. Jeg mener, den dressen. Den er jo som skapt for de norske curling-gutta! Ida Maria er rå og sangen har absolutt en herlig allsang-faktor i refrenget, men sånn alt i alt savner jeg litt. Vet ikke helt hva. Hun legger igjen rundt 40 000 kalorier på scenen og får for det, men sangen gir meg bare akkurat ikke nok danselyst til at jeg forlater sofaen. Men det er på grensa.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.21: Melodi nr. 4: Nicoline - Light me up
Nicoline..? Er det ikke Mariann Thomassen fra Surferosa? Wætt? Men okei, uansett. Fin radiohit, men ikke sånn kjempemye mer enn det for min del. Føler ikke helt den greatnessen jeg er ute etter. Kommer nok til å mase mye om "MGP-greatness" i kveld, så får forklare det begrepet ytterligere senere. For nå får vi lande på at dette er en fin låt, men ikke helt min kopp for å komme til topps i akkurat denne konkurransen.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.27: Anne i kommentarfeltet har etterspurt en kommentar om barten til Kåre Magnus. Jeg vet ikke om det er så mye å si egentlig, for alle kan jo se at det er to skogssnegler som barker sammen som to konkurrerende hanner i en flokk, der den vinnende parten får parre seg med resten av skjegget.

20.31: Melodi nr. 5: Tom Hugo - I like, I like, I like
Tidligere nevnte Justin Timberlake-faktor er tilbake. Med renter! Dette er så Timberlake at Tom Hugo selv ligner på JT selv. Pen mann, fin sang, høy allsang/alldans-faktor, men litt repetitivt for min del. Ender liksom med å loope refrenget litt mye og føler jeg savner litt sjel. Det blir veldig kommerst, dette. Fin sang, til tross, føler vi må litt mer dybde om vi skal klare å knive internasjonalt.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.40: Melodi nr. 6: Charla K - Stop the music
Hyllesten til Per Gessle i introduksjonen legger grunnlaget for noe virkelig stort. Jeg fylles med forventning og glede. Nå kommer det noe stort her. Nå skjer det. Men så.. Njæ. Jeg synes dette blir litt platt. Jeg får liksom ikke taket på om det er en ballade eller hva det er for noe. Etter en festforestilling så langt, legger denne seg på et mellomnivå som er verken fugl eller fisk. Rett og slett litt kjedelig. Synes ikke det er noen kjempeprestasjon vokalt heller, så her må jeg dessverre være litt vanskelig og bevege meg ned på terningens nedre skala.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.44: Melodi nr. 7: Alejandro Fuentes -  Tengo otra
Asså, en typisk sommerlåt som går på spansk, bare der er jeg fengslet. Dette låter veldig som en slags hybrid av de siste års hiter fra artiser som Ricky Martin og Jennifer Lopez. Om noe, høres den til tider veldig ut som "Amor amor amor" av sistnevnte. Samme det, jeg trodde ikke en spansk sommersnert skulle klare å lande på noe mindre enn en femmer, men jeg.. jeg mangler litt sjel, altså. Det er fint, det låter flott, men det er veldig generisk hva gjelder slike musikkproduksjoner fra de siste årene. Det selger, det svinger, det funker, men jeg synes ikke denne låta byr på noe nytt. Dessverre. Jeg hadde gledet meg betraktelig mer enn hva låta leverer.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.52: Melodi nr. 8: Vidar Villa - Moren din
Umiddelbart doble bonuspoeng for trompetene. Trompetene funker! Vidar og muttern, derimot.. Mulig jeg sliter med å se forbi den banalt teite teksten, men sangen har jo en slags likbarhet over seg. Føles kanskje mer som "Allsang på grensen"-materiale enn MGP, men igjen, det er mulig det er teksten som gjør det. Men jeg synes ikke dette holder, altså. Send gjerne trompetene, de kan gjøre det stort, men sangen som helhet blir litt for studentuka for min del.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.53: Sukk, Mørland og Scarlett - det var sangen sin, det. DER snakker vi MGP-greatness for alle penga.

21.00: Melodi nr. 9: Rebecca - Who we are
Endelig en kraftballade, det var på tide. Her er det absolutt innslag av MGP-greatness og innspillene fra Mørland kjennes ganske tydelig. Men det biter seg liksom ikke fast i sjela og river løs en bit av hjertet. Og det er problemet med ballader. Det må sitte 100% ellers blir det litt kjedelig. Og jeg synes kanskje det ble litt lite kjøtt på beinet her. Men fint da. Bare ikke så mye mer.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

21.04: Melodi nr. 10: Aleksander Rybak - That´s how you write a song
En sang som egentlig er en oppskrift på hvordan man lager en sang? Dette er rart. Tidenes høyeste fallhøyde for Rybak, som i beste "hoppe etter Wirkola"-stil, hopper etter seg selv. Opptre etter Rybak, det burde vært et uttrykk. Men ja, sangen. Justin Timberlake-faktoren er tilbake for tredje gang i kveld og også denne gangen funker det sånn midt-på-treet. Men fela er tilbake da, så låta har en definitiv X-faktor. Men er det sånn man skriver en sang da, Rybak? Ååååh, også jeg som fortsatt elsker deg for Fairytale og tidenes mest uforglemmelige aften. Men dette funker ikke for meg. Men plusspoeng for fela.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

21.08: Oppsummeringen så langt bekrefter at det jeg har følt fra start fortsatt stemmer: Sang nummer 1 er min definitive favoritt. Med et hestehode! Her går vi for girlpower og SMS 1 :-D

21.17: Det er så herlig kleint med de utenlandske dommerne - klassisk MGP :-) Men det gir den gode følelsen av europeisk forbrødring over landegrensene og akkurat den nostalgiske gleden jeg husker fra barndommen. Sitte oppe sent om kvelden og høre fra hele Europa. Nesten litt magisk :)

21.20: 12 poeng til han israelske duden som brukte anledningen til å selge inn boka si :-D

21.28: Flashmob er aldri feil! Men hey.. Jeg har glemt noe!! Teo skal ha sin tradisjonelle dentastix, slik vi alltid gjør det her på live-blogg :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

21.38: Bra finaleheat. Føles riktig. Pluss minus.

21.41: Men i all verden! Min dobbeltgjenger sitter i salen!! Han har riktignok skjegg og greier, men jeg ser deg nok, O ukjente tvillingbror. Se bare her, haha!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

21.45: Årets TV-øyeblikk, haha!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

21.51: Begge favorittene mine røyk :-( Enten er ikke min finger på MGP-pulsen i år eller så kvalifiserer dette til fakkeltog og underskriftskampanje i morgen. Oh well, lykke til til de to gullfinalistene!!

GULLFINALE!
I gullfinalen vurderes finalistene på nytt i nytt lys og med nye ark. Og fargestifter.


21.58: Finalist 1: Rebecca - Who we are
Hmmm... Det er jo faktisk en god dose MGP-greatness her. Ikke kjempemasse, men endel. Også masse konfetti a gitt. Jeg er en tøs for konfetti. Liker denne bedre nå. Kan godt vinne.

21.59: Karoline Krüger har visst glemt å bli eldre siden 1988. Spesielt.

22.01: Mens vi ventet på Rybak, ble jeg sittende å se på denne. Dette damper av greatness. Så veldig mye av det. Johnny Logan, altså <3

22.04: Finalist 2: Aleksander Rybak - That´s how you write a song
Jeg beklager altså, men jeg liker ikke denne sangen jeg. Det må være lov. Jeg kan ta feil. Kanskje er dette akkurat det Europa har ventet på. Jeg har tatt feil før jeg. Husker blant annet at jeg i 2007 spådde at interessen for Facebook kom til å dø ut i løpet av et halvår. Det var jo.. ikke helt riktig.

22.05: Av det lille innslaget vi fikk se underveis, må jeg si at jeg holder en knapp på Danmark. Det der virket som en enorm bøtte med pompøs, klisjéfylt og klissete MGP-greatness i store mengder. Jeg. Har. Trua.

22.10: Innser at jeg er litt surpung nå, men jeg får liksom aldri helt taket på fjorårets vinner. Tror jeg er litt for glad i MGP-greatnessen jeg har nevnt en.. tja.. 3-400 ganger i kveld x-)

VINNER - ALEXANDER RYBAK!!

22.14: Nei dæven. Det hadde jeg aldri trodd. Fyttikatta, men så moro! De europeiske juryene holdt jo denne høyt, så det er bra. Vi heier på Rybak og krysser fingrene for nok en festkveld a la 2009. Det gledes!

GRATULERER MED DAGEN, ALEXANDER RYBAK!

...og takk for følget til alle som fulgte med på denne merkelige reisen i kveld <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ HAAAAAAAI FAIV!

I kveld skjer det igjen!

Det er 6 år siden sist og den gangen gikk det nesten galt, men i kveld skjer det igjen!

Jeg husker det som om det var i går. Christina og jeg på fødestua. Hun med sin gigantiske mage, jeg med rester av middag i munnviken. På første sjekk for om vi kunne bli for kvelden eller ei. Åpning, rier, generell tilstand, hvordan står det til? Blir det fødsel nå eller må vi tilbake til sofaen og stoppeklokka igjen?

Det så ut til at det gikk mot fødsel, men vi hadde jo dratt midt i middagen, midt i noe jeg fulgte med på på TV. Ikke som en gammel reprise av Ullared, men noe jeg virkelig fulgte med på. Den norske finalen i Melodi Grand Prix.

Og jeg heiet på Tooji. Skikkelig!

Så da vi måtte vente noen minutter mens Christina satt på en benk med tønnemagen struttende, tenkte jeg at det var greit med en liten titt innom pauserommet. For der sto TV-en og gjallet, og DET hadde jeg fått med meg på vei inn.


Gravid? Neida, bare litt for mye julemat x-)
 

Og nå begynte det å bli spennende. Både på TV-en og i livet.

Skulle bare ta en rask titt, men så ble jeg kanskje stående det halvminuttet for lenge da. Tiden flyr når man har det moro, si.

Blikket som møtte meg da jeg kom tilbake, da frua innså at jeg fant det for godt å sette Tooji foran fødsel, det blikket unner jeg ikke selv min verste fiende.

Og siden den gang har jeg aldri satt Christina bak Melodi Grand Prix igjen. Ikke før i kveld, for i kveld er det norsk finale og jeg er klar som et hardkokt egg!

Geeky hipster wearing a party hat with blowing party horn
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

Så i kveld blir det live-blogg fra hele festen med særs subjektive omtaler og terningkast for hver eneste låt. Tror ikke jeg skal dra det så langt som å bedømme antrekkene til folk, men vi får se ;-)

Så heng deg på og sving innom bloggen i kveld, hvis du tenker å se MGP-finalen, for da blir det fest! Riktignok den type fest der man sitter i joggebuksa i sofakroken og slurper på et glass lunke bobler, men fest okke som ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Tips! Last ned stemmeskjema fra Nrk i forkant :-D

/ Heia den som vinner!

Ingen chillere enn Teo

Prøv så mye du vil, men du vil aldri bli mer avslappet og i ett med universet enn Teo når han tar seg en cowboystrekk x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Man må jo bare elske den stilen der. På ryggen i kurven, bein og armer kastet ut til sidene og snabelen rett til værs. Han ække flau han der, det skal han ha.

Og jeg tenker: Han MÅ jo kose seg der han ligger. Det er jo ikke en stilling man inntar om man ikke har det som plommen. Det er i stunder som denne jeg skulle hatt en Märtha Låis eller lignende her til å fortelle meg akkurat hva Teo tenker.

Eller... jeg trenger vel egentlig ikke det, for det står jo ganske tydelig skrevet der han ligger og pølser i kurven:

- "Endelig fredag, ingen store planer, bare chille i kurven og gnafle på et tyggebein - la vita è bella".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... og her ville han sagt: "Hei løkfjes, finn deg din egen kurv a"
 

/ God helg til alle to- og firbeinte :-)

Stoppet av baby

På vei inn til barnehagen. Endelig fredag og solen skinner. For en fantastisk dag det skal bli. Solen har ikke skint slik siden september. Den må glede seg til vår den også.

Ett barn på armen, han andre spretter rundt som en fjellgeit. Jo, denne dagen blir bra.

Vi er på vei rundt siste hjørne og plutselig banker det på ruta. Først ser jeg ikke noe, men så ser jeg det. En liten en. For liten til å se gjennom glasset fra sittende posisjon, så alt jeg ser er noen hårlokker og et bustete hode.

Baby boy playing
Licensed from: olga_sweet / yayimages.com
 

Jeg roper hei, mest for meg selv, tvilsomt at barnet hører stort gjennom glasset, men det er jo litt hyggelig likevel. Skal til å gå videre, men så banker det igjen.

Jeg snur meg og ser at barnet har brukt en gul leketraktor for mer effekt. Traktoren gjorde jobben. Nå må jeg nesten gå helt bort og gi en skikkelig hilsen, dette barnet søker innlysende kontakt.

Så jeg går helt bort til døra. Nå ser jeg hårlokker, øyne, nese og alt. En liten en som sitter på rumpa og ser på meg.

Og i et lite sekund så har vi et øyeblikk. Han ser rett på meg, jeg ser tilbake. Han ser ikke på lillesnupp på armen eller storeplutt som kommer hoppende tilbake. Han ser på meg. Han banket på ruta for meg. Og nå holder han blikket mitt. Hva er det du prøver å fortelle meg, småen?

Kan ikke være mer enn 2 år gammel. Så vidt. Kanskje mindre. Pusher kravene for småbarnsavdelingen.

Hei, prøver jeg igjen og vinker. Vi har kontakt. Han ser på meg. Skulende? Analyserende? Nei, bare.. rett gjennom. Som om jeg ikke er der. Som en politimann som vet du lyver. Et blikk som dette:

baby boy plaing his toy car
Licensed from: maxoliki / yayimages.com
 

Plutselig føler jeg meg mindre enn ham. Står bare ute i kulda og venter på svar. Prøver å vinke igjen. Ingenting.

Jeg snur meg. Skuffet. Men så banker det igjen. Så jeg snur meg igjen med et stort smil. Et stort smil må jo være greia nå. Alle barn liker et stort smil!

Den bittelille politimannen ser bare rett på meg igjen. Fortrekker ikke en mine.

Jeg går enda nærmere og nå er jeg tett på. Så skjer det noe. Endelig.

Han tilter hodet til side, plukker opp traktoren igjen, banker tre ganger, denne gangen saktere, nesten demonstrativt, før han slipper traktoren, ser på meg en siste gang, snur seg rundt og går sin vei.

Og der står jeg. Føler meg avkledd og teit. En annen forelder går forbi og gir meg et halvhjertet smil. Som om hun har sett det hele og føler med meg. Rundspilt av en 2-åring med traktor.

For småen ville jo ikke hilse, han prøvde ikke å signalisere. Han ville bare banke med traktoren sin, han. Så kom det plutselig en voksen mann oppi trynet på ham og ødela hele greia.

Også jeg som prøvde å være en sånn snill og grei fyr.

Men det er greit det. For solen skinner, det er fredag og i kveld er det taco på menyen.

Men skulle jeg mot all formodning møte deg igjen om en 14-15-års tid, smugrøykende ved sykkelskuret bak videregående, så sladrer jeg til foreldrene dine. Så det så :-P
 

/ Hilsen smålig, forsmådd, småbarnspappa x-)

Når lykken blir et mareritt

Tenk å ligge med det vakreste i verden i armene. Kjærlighet i sin reneste form. Magi og forelskelse. Alt du noensinne har drømt om.

Og alt du føler er sorg.

Alt du hadde gledet deg til, alt du hadde trodd, alt var bare løgner. 100 meldinger, gratulasjoner og telefoner, men du føler ingenting. Alt du vil er å grave deg ned. Ingen glede, ingen lykke, bare sorg og frykt og anger.

Kanskje har du følt det gjennom hele svangerskapet. En voksende uro om at noe er feil, men du vet ikke hva. Et helt liv med forventninger om et helt nytt liv med kjærlighet og glede, men så skjer det bare ikke. Kun et stort, svart og endeløst hull av sorg og skam som drar deg inn og sluker deg hel.

Det høres kanskje rart ut, men det rareste med fødselsdepresjon er ikke at det skjer, men at ingen snakker om det! Den siste tiden har jeg nemlig fått flere henvendelser fra mødre som har gått gjennom det alle mødre frykter, men som opplever at de ikke blir hørt.

Derfor har jeg skrevet denne teksten for å prøve å hjelpe dem, for tall viser at rundt 1 av 6 kvinner, i tillegg til en god andel menn, sliter med psykiske problemer etter en fødsel. 1 av 6! Det er veldig mange med tanke på man nesten aldri hører om det.

For det ligger unektelig et tabu der. En skam i å skulle føle noe annet enn ubetinget kjærlighet for det nyfødte nurket. Og det må være så utrolig vanskelig. Å leve med angst og depresjon i en tid der du er forventet å være på ditt lykkeligste.

For alle forventer det. Venner, familie, deg selv. "Nyt den første tiden" sier folk, lykkelig uvitende om at for 1 av 10, vil dette være den mørkeste, vanskeligste tiden i deres liv. Men ingen prater om det.

Loneliness negative emotion concept. Young sad stressed woman lying on couch at home

Jeg husker selv hvordan det var da vi kom hjem med en baby i armene for første gang. Vi var livredde! Men vi hadde hverandre og vi hadde mange rundt oss. Mamma, svigermor, bestemor, tanter, venner og familie. Og vi benyttet oss flittig av dem.

For å komme hjem fra sykehuset med et nyfødt barn, kan i seg selv være overveldende. Som å sette seg bak rattet på en bil, uten en eneste kjøretime. Hvordan må det da oppleves for de som har fått en fødselsdepresjon?

For mange vil det være helt kritisk med den hjelpen man kan få på sykehuset. Hjelp til å komme i gang med amming, komme over de verste smertene og være forberedt på en helt ny hverdag.

Men mange får ikke den hjelpen de trenger og tallenes tale viser at andelen kvinner med fødselsdepresjon øker. Dette tilskrives blant annet dårligere offentlig barselomsorg, kortere liggetid på sykehus etter fødsel, færre jordmødre og dårlig beredskap på ammehjelp i ulike kommuner.

Og som Christina omtalte på bloggen sin for noen dager siden, så skal den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus som skal stå ferdig i 2022 ha mål om å shippe ut 40% av kvinnene 6-8 timer etter fødsel! (Les: "Jeg ville ikke hjem")

6-8 timer?! Hva skjedde med 6-8 dager?

Mange nybakte mødre blir altså sendt hjem fra sykehusene altfor tidlig, med for lite kompetanse til å takle sin nye hverdag. Der man har behov for råd, hjelp og veiledning, blir man heller sendt ut på glattisen med et klapp på ryggen og lykke til kamerat.

Når alt man trengte var noen å prate med. En sykepleier, en ammehjelp, en psykolog eller venn. Noen til å dra deg ut av mørket og ut i lyset. Det gjelder som sagt ikke alle, men 1 av 6 sliter altså med psykiske lidelser etter en fødsel og forlater sykehuset med et rop om hjelp som ingen hører.

Black and white image of a young woman crying and covering her face useful to illustrate stress, depression or domestic violence

Å måtte gå gjennom noe sånt, kjempe seg gjennom en fødselsdepresjon, late som om alt er greit, kanskje alene, kanskje uten hjelp eller støtte, må være helt grusomt. Og sånn er det altså for rundt 1 av 6 nybakte mødre, samt en god andel fedre. Men ingen snakker om det.

Kan det skyldes skammen? Nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg har aldri likt begrepet "fødselsdepresjon". Det får det til å høres ut som om fødselen har utløst en eller annen psykisk brist i kroppen. Som om det er noe galt med deg.

Det er ikke noe galt med deg, det er bare livet som tynger deg ned og du får ikke den hjelpen du skulle hatt.

Forventninger, stress, søvnmangel, usikkerhet, hormoner, ammeproblemer, manglede erfaring og det massive ansvaret for et helt nytt liv. En helt ny verden av utfordringer og bekymringer, og du har ikke fått utdelt noen verktøy.


Så kjære nybakte mor eller far,

Du er ikke gal, du er ikke rar, du er ikke unormal. Du sitter ikke engang alene i båten, det er mange her med deg, det er bare ingen som tør å vise seg. Så tenn lys! Prat om det! Ring noen, snakk med noen, spør om hjelp <3

Kjenner du noen som akkurat har fått barn, så ring dem! Ikke si "Nyt den første tiden". Si heller: "Prat med meg. Ring meg, spør meg om hjelp. Jeg er her for deg".

For 1 av 6 nyter ikke den første tiden, ikke engang i nærheten. For dem er det den mørkeste, vanskeligste tiden i deres liv.

Men ingen prater om det.

candle
Licensed from: antpkr / yayimages.com
 

/ Opp fra mørket, frem i lyset ❤️

Edit: Har fått tips om gruppa "Godnokmamma" på Snapchat, for mødre som har opplevd fødselsdepresjon.

Les også: Kona til - "Jeg ville ikke hjem"

Vi som bare går én gang

Vi ere en nasjon vi med, vi som bare går én gang. Uansett. 9 bæreposer, en baby og en blomstervase - null stress.

Jeg KAN jo teknisk sett gå fire-fem turer frem og tilbake, meeen... hvis jeg tar 6 poser i den ene hånda, 3 poser og baby i den andre, og balanserer vasen på hodet, burde dette gå bra. Challenge accepted ;)

Og sånn er det hver eneste dag. Aldri skal man gå to ganger, om man så må bære seg i hjel i prosessen. Og jeg vet ikke hvorfor. Det er bare som om kroppen stritter i mot med hver eneste fiber ved tanken av å gå to ganger.

Det samme gjelder med taco. Bære ting ut i stua i flere omganger eller finne et stort brett, plassere alle skålene i en slags egyptisk pyramide, bære på seg tennisalbue og håpe på det beste? Ja ja, det blir bra ;)

I dag trodde jeg at jeg hadde møtt min overmann på vei opp trappa. En mac, en stabel med bøker, mat, saft, kaffe og mobillader føltes som en utrolig dårlig kombo. Ikke på grunn av vekten, men potensiale for katastrofe.

Jeg så det for meg. Bananen faller først, Peter tråkker på banan, sklir som i en tegneserie, kaffen flyr av sted og pauser midt i luften før den deiser i bakken, macen full av kaffe, bøker fulle av mat og saft, alt ødelagt, gråte litt.

Men selvfølgelig klarte jeg ikke å takke nei ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Glovarm kaffe på en stabel av glatte bøker? Lett!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Støøødig nå
 

Det gikk med nød og neppe, selv om favoritt-bokmerket mitt måtte bøte med livet etter at det skled ned fra bokstabelen, utførte et praktfullt svalestup og endte sine dager i bunnen av en kaffekopp.

Men det er greit. Det er prisen å betale for å leve et liv som enkeltbærer ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
* Til minne om Bokmerket (2014-2018). R.I.C (Rest In Coffee) *
 

/ Andre som har det sånn eller kjenner noen som kjenner noen? ;)

Når katten er borte...

Popcorn, sofa og joggebukse - i kveld blir det fest!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For en herlig følelse det er å være hektet på en tv-serie. Fryde seg over alt som skjer, glede seg til neste episode, tenke på alt som kan komme til å skje.

Brått begynner man å planlegge hvordan man skal få sett mer. Hvis jeg går til butikken istedenfor å kjøre, da får jeg sett noen minutter der. Hvis jeg står opp 10 minutter tidligere, får jeg sneket inn en liten økt der også. Plutselig klarer man nesten ikke tenke på annet.

Sånn har i hvert fall jeg det for tiden, for akkurat nå er jeg superhektet på serien "Manhunt: Unabomber" på Netflix.

Serien er basert på den sanne historien om Theodore "Ted" Kaczynski, kjent som "Unabomberen". Over en periode på flere tiår spredte han frykt og terror med brevbomber som tok livet av mange og skadde enda flere.

I serien får man se hvordan politiet jobbet for å finne mannen som hadde klart å holde seg unna politiets radar i en halv mannsalder. En mann som var ansett som nærmest umulig å spore.

Og det er så spennende!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg lusker meg unna på do eller gjemmer meg på kjøkkenet bare for å få sett noen få minutter til, mens jeg holder pusten og biter negler.

Serien er fort unnagjort og går over bare 8 episoder. Jeg er allerede i gang med siste episode, og som ved et guds mirakel skal Christina til en venninne i kveld! Jeg hadde selvfølgelig tenkt til å bruke kvelden på noe produktivt, men ikke søren.

Er man hekta så er man hekta, og en hel kveld helt for meg selv kan bare bety én ting: Popcorn og joggebukse - seriemaraton for én!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... Eller to ;-)
 

/ Lås døra og skru av lyset - I kveld blir det fest :-D

P.S. Noen anbefalinger til hva jeg burde begynne å følge med på nå? Akkurat ferdig med 8 sesonger Modern Family, så klar for noe med litt mer action. Har hørt gode ting om Ozark, The Killing, Making a murderer og Sons of Anarchy. Takker for tips!

Teo & Christina

Det er rart det der, men Teo sitter alltid på en helt egen måte når han sitter hos Christina. Ydmyk og forsiktig, men fortsatt på alerten. Som om han passer på noe.

cof

For de har et helt spesielt bånd, de to. Teo har vært med Christina gjennom tykt og tynt, i gleder og sorger i mange år, mange år før meg. Vært der for henne, passet på henne og slikket hennes tårer da hun gråt.

Det er ikke en dramatisk setning skrevet for effekt forresten, det er ordrett det som skjer. Hvis Christina blir lei seg og feller en tåre, kommer Teo tassende for å trøste henne. Jeg har sett det mange ganger og det er helt merkelig. Som om han har en syvende sans for hennes følelser.

cof

edf

Jeg husker første gang jeg kom hjem til Christina og fikk møte Teo. Jeg hadde hørt så mye om ham og husker veldig godt hva jeg tenkte: Vi to må bli bestevenner på rekordtid. Hvis ikke Teo liker meg, er jeg sjanseløs.

Aldri har jeg klappet og kost så mye med en hund i løpet av en kveld. Og det fungerte. Vi ble kompiser og da var det greit ;-)

Det kom jeg på da jeg så ham sitte oppå henne med det rare passe-på-blikket sitt i dag. For selv om det er min Christina, så er det hans også. De har tross alt vært sammen 4 år lenger enn oss :-D

cof
🐶❤️
 

P.S. Christina satt i telefon med mormoren sin da bildene ble tatt og har på ingen måte godkjent bruken av dem. Men Teo sa det var greit ;-)

Hemmeligheten

I helgen fikk jeg vite noe hemmelig. Superhemmelig. Ikke fortell det til en levende sjel-hemmelig.


Licensed from: studiostoks / yayimages.com
 

Og det kom fra 6-åringen.

For det hadde skjedd ham noe litt utenom det vanlige og han måtte bare fortelle det til noen. Og han fortalte det til meg. Heldigvis var det noe fint. Men hemmelig. Superduperhemmelig.

Jeg lovte på tro og ære å ikke fortelle det til noen, ikke en levende sjel. Men etter at barna var levert i barnehagen i dag, kom Christina luskende. Hun hadde hørt oss hviske og tiske helgen, og hun var nysgjerrig.

- "Hva snakket dere om? Var det noe hemmelig? Hvorfor sa han det bare til deg? Hva var det for noe? Fortell meg da!"

Hun snuste desperat som en hund som har fått ferten av pølse.

Jeg skulle akkurat til å begynne å prate, for kjærester forteller vel hverandre alt, men så slo det meg: Dette var hans hemmelighet. Til meg. Og bare meg.

Kanskje ikke store tingen, men bare fordi det var en ganske så uskyldig sak, utvilsomt stor for en 6-åring men kanskje ikke avgjørende for resten av menneskeheten, så betyr det ikke at det ikke betyr noe. Det er fortsatt en hemmelighet. Og jeg lovte.

Så jeg sa ikke noe. Låste munnen og kastet nøkkelen. Selvfølgelig gjorde jeg det, for hemmelighet er hemmelighet Og har man først fått den tilliten er det viktig å vise seg den verdig. Det kan komme godt med senere i livet ;)

Så blir selvfølgelig saken en ganske annen den dagen jeg finner øl eller snus i treningsbagen hans og lover å ikke si noe til mamma.

Men for nå er hemmeligheten din er trygg hos meg ❤️

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Oss 3 og kosestund

En mårrasveis, en rosa pysj, en lang lang gjesp. Noe gøy på TV, fyr i peisen, sjokolademelk.

Kosestund og søndag morgen, ingenting er bedre. Ikke noe på planen, trenger ikke klokke, hele dagen til å bare være her. Sammen. Slenge på en kubbe til, fylle på med pulver, knusekose alle mann.

Det er ikke når man er på tur uten barn og kjenner at man savner dem. Det er ikke når det er lørdag kveld og voksentid og det er litt deilig at barna sover. Det er her. Når man sitter på en søndag morgen med begge to i armene som to små valper. Varme, glede og store smil. Det er lykken.

cof

dav
 

/ God søndag 😊❤️

Usunn sukkerbombe på 5 sekunder

Klar for noe skikkelig usunt, klissete og totalt forkastelig? Denne snaskete snacksen lager du på bare 5 sekunder!

For det er enkelt: Noen dager må man bare ha noe søtt. Og da holder det ikke med en kjeft rosiner. Vi snakker sjokolade, godteri og sukker. Man kan ha vært så sunn man bare vil resten av dagen og spist ikke annet enn kortreist avocado og selvdyrket stangselleri, men når kroppen brøler må den få svar.

Og her er min fantastiske nødløsning når det ikke nytter å nekte kroppen brukerdosen sin. Og alt du trenger er 1 ingrediens! Marshmallows.

Også trenger du en mikrobølgeovn. Fremgangsmåten vokste frem en gang tidlig på 90-tallet, da mikro var det raffeste man kunne ha i et hus. Tipset er like enkelt som det er genialt. Kanskje det enkleste tipset i verden for å gjøre en matvare som er ganske kjedelig på egen hånd, til å bli en kulinarisk nytelse.

Alt du trenger er en marshmallow, 5 sekunder og litt strøm.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Legg marshmallowsen i mikroen, gå for full guffe og trykk på start. Følg med, for det tar bare noen sekunder.

Plutselig blåser den seg opp som et popcorn og da er det bare å rive opp døra og stappe den i munnen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OBS OBS: Marshmallowsen kommer til å være et sted mellom glovarm og smeltende, så vær litt forsiktig. Det er et visst potensiale for brannsår i munn, men klarer du å treffe balansen helt riktig, har du en frekk og freidig snack som ordrett smelter på tungen.

Stalltips: Funker med alt skumgodteri. Spesielt skumnisser.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vær så god, lørdagskvelden er reddet ;-)

Ukas krangel: Linsesatan

En knapp halvtime til vi skal være i et møte, og stemningen er mildt sagt amper. For Peter skal sette i linser og det har aldri gått bra. Ikke en eneste gang. Det ender derimot alltid i bannskap som får selv nordnorske sjømenn til å felle en tåre.

For jeg får det ikke til! Født venstrehendt med ti tomler og fingerspitzgefühl som en klønete elefant, har jeg ikke det beste utgangspunktet for å klå rundt på øyeeplet.

Men jeg gir meg ikke.

Min klønete teknikk går i all hovedsak ut på å dra nedre øyevipp så langt ned som mulig, slenge linsa på underkanten av øyet og deretter se ned samtidig som jeg klemmer igjen øyet og napper ut fingeren i én rask bevegelse. Som en tryllekunstner som røsker vekk duken fra et dekket bord.

Og det funker nesten aldri.

Jeg har prøvd andre teknikker, men det funker ikke det heller. Holde øyet oppe fra over- og underside på likt har jeg blitt anbefalt og prøvd før, men det funker ikke. Blir for mye motstand. Øyet skviser seg motvillig igjen, raskere enn sin egen skygge.

bty

Jeg har sett på youtube og latt meg irritere over de kvikke folka som viser hvordan de både tar av og på linser på null komma svisj, uten så mye som et halvkvalt faen. Bare smil og latter. Jeg får så lyst til å klype de folka i tissen, for det funker ikke sånn!

Å sette i linser er ikke 10 sekunder med latter, det er 30 minutter med banning. Hver gang! Så også i går.

Så da klokken begynte å nærme seg "Nå MÅ vi løpe"-tid, begynte stemningen å bli historisk dårlig. Men sta som jeg er, så skulle jeg klare det. Ikke snakk om å gi seg.

Men det gikk ikke. Ikke eff. Inn med finger, pirke på øyet, nappe ut finger, finne linse i vasken. Vaske linse, inn med finger, lukke øye, linsa henger fast i øyevippen. Banne. Banne masse.

bty
Eff-ord!
 

Til slutt ble Christina lei. Så lei og stresset at hun begynte å kle på seg for å dra.

- "Da får du dra alene! Jeg driter i om jeg kommer 2 timer for sent til møtet, den satans linsa SKAL inn!"

Sa den sjarmerende husbonden. På dette punktet kunne jeg selvfølgelig kapitulert og gått for briller, hadde det ikke vært for at det verste hadde skjedd. Den ene linsa hadde nemlig kommet seg på plass! Men det var på ingen måte en seier, for den hadde ramlet på plass i det mest paniske forsøket av alle.

Et sånt forsøk der man i ren frustrasjonsrus bare stapper fingern inn i øyet og roter rundt inni der som om fingeren var en sleiv og øyet var en gryterett.

Og det hadde fungert. Men ikke to ganger. Så nå hadde jeg én linse og ikke mer tid. Jeg var så forbannet. Begge øynene var knallrøde av utmattelse og ondsinnet pirking, halsen var sår av banning. Heldigvis var barna 15 mil unna og kunne ikke høre et ord.

cof

Enda en tirade kom og Christina nådde sin grense:

- "Nei vet du hva, nå gidder jeg ikke høre mer på den banningen din! Du har til og med klart å få MEG i dårlig humør! Jeg går, så får du bare komme etter"

Frustrert og irritert, gikk jeg for det ultimate lavmål. Det steget man tar når man bare er virkelig desperat. Jeg prøvde å dytte skylden over på henne.

- "Jammen se da! Kom inn hit, så skal du få se. Se nå, så skal jeg prøve det teite trikset ditt!"

For jeg ville at Christina skulle innse at det ikke var meg, men de satans linsene som var problemet. Ikke faktisk mitt problem, men en samlet linsebransje som har rottet seg sammen mot intetanende forbrukere.

- "Se her da! Skal jeg prøve den duste teknikken din"

..sa jeg. Så gjorde jeg akkurat som hun sier at jeg burde gjøre:

- "Dra ned nedre øyelokk, sånn."

- "Løfte opp øvre øyelokk, sånn ja."

- "Også bare smelle linsa rett på."

Demonstrativt satt jeg linsa rett på øyet og tok fingern ut igjen.

Og der satt den.

Helt perfekt.

På første forsøk...

Det blikket Christina sendte meg da... Etter nærmere 30 minutter med banning som hadde fått malingen til å flasse av veggene og speile til å blekne... Det blikket kommer jeg aldri til å glemme x-)

bty
Hupps!
 

/ Christina 1 - Linsesatan 0

Humre humre på sengekanten

I går kveld var skikkelig frustrerende.

Jeg hadde jobbet halve dagen og hele kvelden med en tekst som bare ikke kom i mål. Jobbet på spreng for å få den publisert, men klokken tikket i vei og til slutt tikket den ut.

Sånt hater jeg. Hater!

Når jeg har jobbet i mange timer med noe som ikke kommer i mål.

Det er kanskje litt vanskelig å forstå, men det kan være ekstremt frustrerende å ikke få oppdatert bloggen iblant. Som om man har skuffet leserne, men mest av alt seg selv.

Og etter en uke med bare lettbeinte tekster, ønsket jeg sterkt å få ut noe som betyr noe, noe som kanskje kan gjøre en forskjell. Derfor ble jeg ekstra irritert når alt gikk rett i vasken. Men men, alle kan jo ha en dårlig dag på jobb.

Forbannet og irritert klappet jeg sammen macen og straffespiste et par knekkebrød på fjøla. Var ikke egentlig sulten, måtte bare ta det utover noen. De stakkars knekkebrødene hadde aldri en sjanse.

Så gikk jeg tur med Teo og deretter rett til sengs. Sint.

Men Christina, søt som hun er, kunne selvfølgelig ikke la meg ende dagen sånn. Hun prøvde å godsnakke med meg og få meg i bedre humør. Snakke om at det sikkert ikke var forgjeves og alt det artige vi skal til helgen. Men jeg kunne ikke la det slippe så lett:

- "Det er bare så sinnssykt frustrerende!! Prøve å skrive noe kjøttfullt, noe med mening, noe mer enn bare fjas, men så blir det bare dritt!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#giopptryne
 

Så brummet jeg som en bjørn og krøp helt inntil henne. Gnukket meg fast og kjente varmen. Stor skje bak liten skje.

Så kom det plutselig. Christinas siste råd, hennes velmente lovord som skulle berge dagen og trøste sin mann. Bare atte.. gitt situasjonen og alt, så kunne det vel kanskje vært bedre formulert:

- "Men Peter, du kan ikke bare presse frem en kjøttfull ting"

... og dermed brøt vi begge ut i brølende braklatter som vekte resten av huset. Og plutselig var det helt greit igjen. For alle kan tross alt ha en dårlig dag på jobb, bare prøv igjen i morgen :)
 

/ Min lille lykkepille <3

5 anbefalinger og 1 advarsel

Det finnes bra apper for barn og det finnes ren svindel. Her skal du få et par tips og en gedigen advarsel.

For barna våre bruker en del tid på nettbrett. Heldigvis er det greit å si det nå, men for noen år siden var det som å banne i kirka ;-)

Men etter en lang dag i barnehagen, tror jeg bare de har godt av å lounge i sofaen med et artig spill og en rolig stund til å senke skuldrene. Men det er en jungel av spill og apper der ute, og derfor tenkte jeg bare å komme med 5 raske tips til apper som barna våre har hatt mye glede av.

Jeg ønsker også å komme med en advarsel til alle småbarnsforeldre der ute, men den tar vi til sist. Først 5 anbefalinger satt opp i vilkårlig rekkefølge :)
 

5. My Boo
En slags Tamagotchi for en ny generasjon. Kos med Boo, gi den mat, vask den, gi den medisiner og spill artige minispill. Hver gang man kommer tilbake med Boo må den mates og vaskes og holdes styr på. Overraskende lang levetid og hyggelig spill uten verken biljakt eller skytescener x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

4. Toca Hair Salon 2
Driv din egen frisørsalong! Veldig moro og uendelige muligheter for å klippe, vaske, krølle, farge og herje med hår. Som alle spillene fra Toca Boca er dette en høydare for barn i mange aldre :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

3. Cittadino Pizza
Driv pizzasjappe! Spillet er akkurat det det høres ut som: Lag pizza. Lag deig, rull den ut, sleng på ingredienser, stek, ha det moro. Utrolig hvor mange pizzaer barn kan steke før de går lei ;) Vi må ha laget minst 200 pizzaer og 0 barn har gått lei så langt ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

2. Color by number
Asså, denne appen er minst like morsom for voksne som for barn. Lag tegninger ved å fylle inn farger i bokser med nummer som matcher fargen. 1 er rød, fyll inn rød i alle bokser med 1 etc. Kjempeenkelt og avslappende. Litt som disse mandala-tegnebøkene alle plutselig ble så forelsket i. Bare lettere og mindre tidkrevende ;-)

Men vær OBS! Det finnes mange slike "fargelegg etter nummer"-apper og flere av dem krever at man betaler ganske mye for å låse opp hele spillet. Se advarsel nederst i saken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

1. Toca Pet Doctor
Nok et spill fra de fantastiske utviklerne hos Toca Boca. Denne gangen er man dyrlege og må hjelpe dyr ut av diverse kniper. Det kan være et dyr som har fått en flis i poten, en skilpadde som ligger på ryggen e.l. Gir barna god trening i problemløsning samtidig som det fremmer å være god med dyra. Det kan vi like :)


 

ADVARSEL!

Følg med på hva barna laster ned OG følg med på saldoen din!

Det høres kanskje selvfølgelig ut, men barna laster ned nye spill hele tiden og spillene har en tendens til å bli mer og mer kyniske hva gjelder å lure penger ut av intetanende barn og naive foreldre.

Noen spill koster penger, andre er gratis. Men tro ikke at noen utvikler en app bare for å være hyggelig. En gratis app betyr derimot at man skal være litt på alerten, for før eller siden dukker det opp en kjøpssituasjon. Enten får man spille en liten del av spillet gratis eller så må man kjøpe gull/energi e.l. for å komme videre i spillet.

Mye av faren ved dette kan unngås ved å legge inn en PIN-kode for hvert kjøp på nettbrettet. Men noen spill har også kommet opp med listige løsninger for å sno seg rundt dette, slik som løpende abonnement som fornyer seg automatisk. Dermed trenger man ikke godkjenne hvert kjøp og plutselig har spillet som først var gratis, gått til å koste 80 kroner i uka! Og tro meg, det er overraskende fort gjort!

Derfor er det viktig å holde styr på hva som faktisk går ut hver måned også. Man legger kanskje ikke merke til at 80 kroner er borte en uke, men i løpet av et helt år blir det over 4000 kroner!!

Så bare noter deg det bak øret. Det høres kanskje innlysende ut, men er verdt å nevne en ekstra gang. For det er moro å bruke penger altså, men ikke fullt så moro å kaste bort 4000 kroner på trylledrikker og smurfedrops ;)

Min nye tatovering

Jeg skriver stort sett aldri om tatoveringene mine. Ikke tatoverer jeg meg for andre og ikke har jeg behov for andres meninger om noe så personlig, men denne gangen skal jeg gjøre et unntak.

For i går tok jeg en ny tatovering på armen og denne tatoveringen har en helt spesiell betydning. Den gjør meg skikkelig stolt og markerer en av mine stolteste bragder: Årets Jurypris i Vixen Influencer Awards 2017.

For at en pappablogg kan vinne juryens ærespris i Norges største prisutdeling for bloggere og influencere, gjør meg altså så stolt at jeg får frysninger.

Jeg kan fortsatt ikke huske helt hva jeg sa på scenen, men jeg vet at jeg var i sjokk og at jeg kanskje gråt litt. Foran en fullsatt sal med fantastiske mennesker. Det er verdt et minne for livet :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tatoveringen er en kombinasjon av kronen som er avbildet på plaketten til prisen og en cool krokodille som jeg har ønsket å tatovere en stund. Av ingen annen grunn enn at jeg elsker hele typen. Han er kul og avslappet med hawaiiskjorte og shades - akkurat slik en god krokodille skal være.

Krokodillen har fått plass ikke langt unna det grønne monsteret som dukket opp på armen etter Årets Livsstilsblogg fra Vixen i fjor, og armen har sånn sett plutselig blitt en slags premiehylle. Ikke at jeg dermed kommer til å tatovere svømmeknappen fra barneskolen altså ;-)

Vixen i år ble jo ganske spesielt etter at det haglet med diverse anklager, men med denne tatoveringen har jeg vel tatt et ganske endelig valg på hvor jeg står. For hvis det er slik at Vixen er en slags råtten valgkrets, har jeg verken blitt informert eller invitert til dette hemmelige brorskapet.

Og hvis det faktisk ER sånn at Vixen er et skjønnhetstyranni som fremmer de unge, vakre og fremadstormende, ja da er det I HVERT FALL grunn til å være stolt! Hilsen mann 36 med tredagersskjegg og sexylubb ;-)

Så velkommen til armen skal du være, herr Krokodill :-D


Tatoveringen er utført av Talla på Bohemen Tattoo :)
 

Midtlivskrise på grått papir

Følte meg så frisk og fin, jeg. Kanskje litt blå under øynene, men ikke noe et Snapchat-filter ikke kan ordne.

Ny uke, skulle bli min uke dette. Komme i gang med trening etter ferien, dra i et spennende møte i morgen, lage spennende mat og nyte livet. Kanskje male litt og kjøpe blomster til frua. Typisk sånne planer som kan få deg i godt humør.

En uke full av farger og glede, nysgjerrighet og optimisme!

Men så dukker dette brevet opp i postkassen...

For bankkortet mitt går ut nå i mars og jeg har vært spent på om et nytt kort kom automatisk eller om jeg måtte bestille det selv.

Men det kom. Og for et grusomt budskap det hadde med seg!

For du vet når du fyller inn spørreskjemaer og det kommer til der man skal fylle inn alder? Så må du velge den gruppen som passer deg: 10-20, 21-30 etc. Det stikker alltid litt i brystet når du ramler ned en kategori.

Ikke lenger i samme gruppe som tenåringene, men nå i selskap med dem som nærmer seg midt i livet. En klar beskjed, en skremmende direkte bekreftelse på at man har blitt eldre. Man er én kategori lenger ned på lista.

Så tenk deg da, her jeg var klar for en uke full av liv, farger og glede, men får dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For hva ser du her? Grått! En grå mann på et grått papir med et grått kort og en grå beskjed. Du er grå, du er gammel, du er ferdig i klubben.

Ja vel, så hadde jeg ikke forventet et bankkort med Marcus og Martinus på, og jo da mannen på kortet er kjekk nok han altså, men jeg hadde i det minste håpet på litt friske farger som inviterte til flittig kortbruk. Ikke dette hånet av en honnørbillett.

Ved nærmere ettertanke burde jeg kanskje sett det komme. Jeg som har byttet ut P3 med P1, sitter når jeg tisser, sover med pysj og fukter fingrene når jeg blar i avisa.

Brått ble de blå posene under øynene ikke fullt så små lenger. Men de er i hvert fall blå da, den fargen kan ingen ta fra meg x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#skuffatryne #gråtass
 

/ Sett over kaffen, far er klar for napoleonskake 🍰

Kvinne klemte smøreost til døde

Jeg kan tilgi mye, men dette?!

For man vet aldri helt hva man begir seg ut på når man går inn i et forhold. Det kan føles som den rette, det kan føles som skjebnen, men man kan aldri vite.

Plutselig en dag oppdager du noe nytt ved personen som ikke lar seg forbigå i stillhet.

Ting som dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvem er det som gjør noe sånt?!
 

Jeg trodde vi hadde det bra, jeg. Men så stikker jeg altså snuta inn i kjøleskapet her en dag og oppdager dette, og nå vet jeg ikke lenger. På én side har vi jo både hus, barn, hund og et liv sammen, men samtidig: Kan jeg virkelig leve med et menneske som ikke vet hvordan man skal behandle smøreost på tube?

Alle vet jo at tubeost skal klemmes fra toppen og rulles sammen underveis. På den måten får man et jevnt trykk og en lett kontrollerbar tube, helt uten søl. Man får dessuten presset ut rundt 97% av osten. Men dette? Dette kaotiske anarkiet av en maltraktert tube?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvem vet hvor mye av den stakkars smøreosten som har blitt etterlatt i den ihjelklemte tuben. 40 prosent? 50?! Klemt sammen som et bilvrak, den stakkars osten hadde aldri en sjanse.

Til slutt ga den etter for trykket og eksploderte i feil ende. Selvfølgelig gjorde den det. Jeg ville gjort det samme selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så i kveld får jeg gå meg en lang tur og tenke meg om, for dette er ille. Langt verre enn å banne i kirken, kaste plast på peisen eller henge dorullen med papiret inn mot veggen.

Hadde hun bare vært satanist eller rasist eller noe i den gata, så kunne vi jobbet med det, men dette? Hun har ikke dandert en skive, hun har kvalt en smøreost til døde! Og slik smøreost-behandling vitner om at det er noe fundamentalt galt med Christina.

Ja vel, så lar det seg kanskje reparere, men si det til den stakkars osten..

Så hvil i fred, kjære baconost. I livet sto du aldri en sjanse til å leve ut den du virkelig var, men i himmelen, der brødskivene beiter som dådyr og elvene sildrer med varmt smør, vil du bli klemt og rullet og behandlet med respekt. I evighet. Amen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

En siste hilsen,
Peter og alle oss i FSV (Foreningen Smøreostens Venner)

Sure sokker og gode minner

Det er så rart det der å komme hjem fra ferie. Du vet, den gladtriste følelsen når ferien er over. Her hjemme kaller vi det "leirskolefølelsen".

Man har hatt det så moro og gjort så mye rart, men brått så er man hjemme igjen. Minnene føles som drømmer. Skjedde det virkelig eller var det bare en drøm?

I det ene øyeblikket er man i akebakken og suser av sted, i det neste sitter man som en lun plomme i solveggen. Boblebadet på full kok, lukten av taco fra kjøkkenet, livet er på sitt beste. Plommen smiler.

Brått er man tilbake på stuegulvet med Villkatten og klesvask på vent. Da faller man ofte litt sammen. Gjerne resten av kvelden. Jeg gjør i hvert fall det. Sliten etter en lang tur, glad for alt det morsomme man har gjort, men samtidig også litt trist for at det er over.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Også har man stresset hardt halve dagen lang med å pakke seg ut av hytta, skrape en glasert bil, sprengstappe hver ledige centimeter, liste seg ned fjellet på speilblanke veier, kjøre hele veien hjem og komme i system igjen.

Selv om det er utrolig hyggelig å være tilbake på gulvet hjemme med fyr i peisen og brettspill i fleisen, så er det også noe antiklimatisk over det.

Da slår gjerne følelsen til. Fornemmelsen om at det hele er over. At latteren og gleden nå er historie, at alt er i ferd med å bli hverdag igjen.

Leirskolefølelsen.

Og jeg hater den følelsen. Egentlig er det jo en ganske privilegert sak, for det betyr jo bara at man har hatt det fantastisk, men samtidig at det også er over. Men så får man vel bare glede seg til neste gang, og være takknemlig at man fikk være med på noe så moro at kroppen er villig til å gå inn i en slags mini-depresjon over det.

Så får man vel også tenke som så at det er fint at turen tok slutt mens stemningen enda var god, for det er som de sier: "Det er med fisk som det er med gjester - de begynner å stinke etter tre dager".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så akkurat i kveld tillater jeg meg å henge litt med geipen. Litt glad, litt trist, sliten nå.

Kunne sikkert beskrevet følelsen med mange bevingede ord, men det sies at et bilde sier mer enn 1000 ord, så her er et bilde Christina sneik seg til å ta mens vi spilte brettspill på gulvet i dag og pappa bare måtte... ehm.. ta seg en liten tenkepause x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Good fight, good night :)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Tors kveld

Live fra hytta, uten dekning, med marginal 4G, med nød og neppe, men det går akkurat. Be til alle Norefjells guder for at vi kommer oss gjennom kvelden, for nå er det dags for siste og potensielt beste kveld av denne runden med live-blogg og "Hver gang vi møtes". Take it away, Tor Endresen! :)

* Innlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

20.05: Tor Endresen asså. Liker´n enda bedre allerede :)

20.09: Tror dette blir en festkveld, rett og slett. Har skikkelig trua!

20.15: Låt 1, Silya - Café lé swing
"Dette er som klyster på en lørdagskveld"
"Jeg kan godt ta oppvasken, men jeg nekter å høre på der"

Dette er direkte sitater fra min bror Thomas. La oss bare forsiktig anta at han ikke er noen stor jazzfan. Og jeg må nok dessverre si meg enig. Det er ikke nødvendigvis det at jeg hater jazz, jeg bare forstår det ikke. Og dette er veldig jazzete. Jeg savner vel stort sett alt ved originalen, men stemmen til Silya kan ingen tukte. Hennes stemmeprakt er også det eneste jeg liker ved denne tolkningen.
Terningkast: 2.

20.31: Mistet nettet i 15 minutter, men nå er vi tilbake. Litt ustabilt å live-blogge fra fjellet ;-)

20.35: Låt 2, Christel Alsos - Ingen stopper oss nå
Synes kanskje låta var litt som vanilje-is. Tilfører liksom ikke så mye nytt, bare er der. En god base, men trenger noe mer. Fikk et hint av Coldplay underveis og det er fint, men ikke nok. Litt emment. Christel synger fantastisk som alltid, selvfølgelig :)
Terningkast: 3.

20.44: Låt 3, Tshawe - Radio Luxembourg
Rock on! Tshawe viser nok en gang at han ikke er redd for å touche innom ulike sjangre. Denne gangen rock. Et uventet grep og masse trøkk. Tor elsker det, men surmusa i fjellheimen er sånn midt på treet. Liker trøkket, men det gir meg ikke sånn kjempemye. Og jeg liker rock! Dagens beste til nå, uten at det sier noe særlig mer enn typ høyeste fjellet i Danmark ;)
Terningkast: 4.

20.54: SLUTT, DEL 1. Så ustabilt nett at det er helt ufint, men vi kom oss gjennom del 1. Teo har fortsatt ikke fått godbit, men det venter en liten pølsesnabb eller lignende så fort han slutter så hytteveggene rister.
 

21.45: START DEL 2. Nu kör vi! Veldig klar for nye låter og mer gledelig innlevelse fra Tor.

21.49: Låt 4, Claudia Scott - La regnet øse ned
Surmusa fra fjellheimen slår til igjen, for jeg synes dette blir litt platt, jeg. Kjempefint og vakkert sunget, helt sikkert en fantastisk opplevelse å få en slik tolkning av sin egen låt, men sånn for øretrompeten her så blir det alt i alt litt kjedelig. Igjen altså, kjempefint, men føles litt som en skikkelig god saus, men uten en saftig biff å bite i.
Terningkast: 3.

21.56: Låt 5, Hans Petter - Aladdin
Ålreit, jeg har en kandidat til neste sesong av Hver gang vi møtes: Datteren til Tor! Kjempefin stemme og umiddelbart likbar :) Resten av låta liker jeg dessverre langt dårligere. Jeg er ikke så veldig glad i det skramlete studentrock-soundet og lyder av typen "Bæom, bæ bæooo" treffer meg ikke i det hele tatt. Men fin opplevelse for Tor da, at Solveig Kloppen, aka datteren hans, kom på besøk :-)
Terningkast: 2.

22.05: Låt 6, Tone Damli - Ingen er så nydelig som du
Må innrømme at jeg har undervurdert Tone i alle år. Trodde hun var litt sånn produsert pop-artist, men dette er jo rett og slett bare vakkert. Den stemmen! Hun synger med innlevelse og troverdighet og får hele hytta til å bli stille. Og DET er ikke verst i min familie. Flott stemme, flott tolkning, perfekt harmoni. Bonuspoeng for å synge på egen dialekt. Dagens beste med et hestehode.
Terningkast: 6.
 

22.08, Konklusjon:
Skuffende lavt nivå på mye i dag, men Tone avslutter med et skikkelig kirsebær på toppen, så da er det helt greit :) Gleder meg til å ikke live-blogge fra fjellet igjen, det var overraskende utfordrende ;) Kanskje også derfor terningen var litt nådeløs i kveld, det vites ikke. Men Tone stakk av med full pott og et verdig punktum.

Ble ikke noe Dentastix på Teo da. Han har slitt seg helt ut i snøen i dag og snorket seg gjennom hele greia. Får luske en liten klatt leverpostei under nasan på han når han våkner ;-)
 

Takk for følget i kveld, folkens! Ha en fortsatt fantastisk lørdag :-D

Flotters til fjells

Hvitt mot blått og ingenting annet. Snø og himmel i forelsket tospann.

Stille, vakkert og snø som knitrer. En fugl som jubler, et nett appelsiner og smil som spriker i viken.

Ski og staver som stakitt i snøen, et berg av hvitt med litt hytte på seg.

Også du og jeg. Og litt kakao. Bål-lukt i klærne, pølse på spyd.

Folk i anorakker man aldri ser, hunder i sele og små barn som smiler. Sprengrøde kinn med rosiner i blikket.

Litt sliten men også litt glad, møter et ansikt man ikke kjenner. Hei, alltid hei. Ikke et halvkvalt nabo-hei. Ikke et ufølt hilse-hei. Et ekte hei. Fordi vi er på ski.

Du og jeg og alle vi andre. I dette fantastiske landet i dette fantastiske været og er ikke alt bare helt fantastisk? Hei deg, hei på meg, hei på alle sammen.

I skisporet på fjellet er nordmenn på sitt beste.

Lillesnuppas ski-debut

Er nordmenn født med ski på beina? Tydeligvis!

Det var en spent far som sto på parkeringsplassen med blå swix i klypa og rosa jenteski i bagasjen. Storeplutt var allerede over alle hauger, men lillesnupp sto spent og trippet. Første tur på nye ski. Ikke en rundtur på plenen, men skikkelige løyper. Fjellet, harespor og nistepause. Hvordan skulle dette gå?

Vel, la oss bare si at dette ble dagen da jeg fikk det endelige beviset på at nordmenn faktisk er født med ski på beina!

Og her er det ikke meningen å være sånn blærete skrytefant altså, men fy flate. Det var en stolt pappa som så den lille jenta si tøffe i vei som om hun ikke hadde gjort annet. Hun skulle selvfølgelig ikke ha hjelp, men så seg ferdig utlært allerede før bilen var ute av syne x-)

Jeg som hadde trodd vi kom til å kave rundt på parkeringsplassen til mørkets frembrudd. Plutselig var vi et godt stykke inne på fjellet og ankomet den tidligere avtalte rasteplassen. Den jeg var helt sikker på at var helt uoppnåelig. Ikke var hun sliten heller. Lo i nedoverbakker og tok fallene med et smil.

Om det kommer av naturtalent, norske gener eller god opplæring fra farmor og favorittkusine Anniken, vites ikke. Men det gikk over alle forventningers støvleskaft og sjeldent har en sjokoladebit vært mer fortjent :)


Stolt far (som regner med å bli frakjørt av dattera allerede neste vinter) ;-)
 

/ Nå snakker vi vinterferri! :-D

Drittstart på ferien

Det startet utrolig dårlig. Så gikk det bare nedover.. :-/

For da vi la oss søndag kveld var hele familien langt over middels klar for avreise og hyttetur på mandag morgen. Barna hadde ventet og ventet og var så gira at de nesten ikke fikk sove.

Men da vi våknet opp i går, viste det seg raskt at far i huset hadde spist på seg en matforgiftning kvelden i forveien. Vi trenger vel ikke si mer enn at jeg på rekordtid gikk ned rundt 10-12 kilo og måtte holde sengen resten av dagen. Avreise utsatt med en hel dag til barnas store misnøye.


Salte kjeks, cola, pastiller og bøtte parat ;-)
 

Men i dag var det på´n igjen med fatt mot, og bare 3 timer etter planen kom vi oss av gårde. Hurra!


En annen som er litt over middels klar :-)
 

GPS´n i bilen nektet riktignok å la oss plotte inn Norefjell, men vi tok til takke med Nore/Uvdal og kjørte i vei. Jeg kjenner det igjen når vi nærmer oss, tenkte jeg.

Allerede her vil folk med kjennskap til området, ane ugler i mosen. For Norefjell ligger IKKE i Nore/Uvdal. Et godt stykke unna faktisk. Men som de fjompenissene vi er, tenkte vi jo selvfølgelig ikke over å følge med på landskapet underveis og turet i vei mens vi sang med til Martin og Morten på radioen.

Selv ikke da vi passerte Kongsberg kunne en distré far ane at noe var alvorlig galt. For dere som ikke har et kart foran dere: Se for deg at du står i Drammen med nesa pekt rett mot Norefjell. Kongsberg er da til din venstre. Mange mil til venstre.

Så vi fortsatte. Opp gjennom Lampeland og skrått mot venstre for fjelldannelsen. Hadde vi enda tatt til høyre ville vi faktisk vært sånn cirka på rett kurs. Men det var ikke før vi ringte min far, forklarte hvor vi var og han svarte:

- "Ehm... det har jeg aldri hørt om."

...at vi innså at vi var to kjøtthuer på tur. Vi skjønte fort at vi hadde kjørt feil. Lenge.

Irritert som en okse, vrengte jeg bilen rundt for å kjøre halvannen time tilbake, før vi kunne komme inn på riktig vei igjen. I prosessen klarte jeg å skli på glatta og smelle skjermen inn i autovernet, så der røyk julebonusen for 2018.

"Heldigvis" fant vi en liten avstikker av en vei som gikk over fjellet gjennom Eggedal, som raskt viste seg å være en vei av typen kjerrevei anno 1950. La oss bare si: Du vet du er et godt stykke utenfor allfarvei når du må betale bomavgiften med kontanter i konvolutt.

Helårsdekk var definitivt ikke riktig valg på den melkeruta der, og det var bare med nød og neppe at vi klarte å karre oss over et par av bakketoppene.

På dette tidspunktet hadde vi brukt sånn ca. dobbelt så lang tid som først lovet til barna. Og det gikk ikke upåaktet hen. Men jeg må berømme de to apekattene for å være supertålmodige og langt seigere enn jeg hadde trodd. Langt seigere enn meg ;)

Så med en bulkete skjerm, tomme mager og en 2-timers svipptur som plutselig ble til en 6-timers rundreise i bygde-Norge kom vi frem. Bilen kom seg selvfølgelig ikke opp den siste lille biten inn til hytta, så vi fikk bære bagasje og unger de siste meterne, men det var helt greit.

For da vi endelig stakk snuta inn døra, var det fyr i peisen, store smil og et langt bord dekket med den deiligste mat et menneske kan spise: Taco.

Og da var alt plutselig greit igjen. Nesten greit da. Må fortsatt få fikset bilen, men det tar vi til neste uke. Ferie nå. Og med en sånn start på ferien kan det jo tross alt bare gå én vei ;)

/ God ferri!

Kosebamsen klar for tur

Lillesnupp er en raring. Født selvstendig og klarer seg selv. Det er litt moro, for når hun turer i vei opp trappen uten å fortelle oss hva hun skal, er det aldri godt å vite hva hun finner på. Hun prater, synger og ordner, tasser rundt og fikser ting.

Og da vi kom opp for å ta tannpuss og legging i kveld, oppdaget vi en av hennes mange prosjekter for dagen.

Det var så herlig, for hun har liksom ikke klart å vente med å reise på vinterferie. Hun trodde vi skulle dra rett etter barnehagen på fredag og har gledet seg hele helgen til å komme seg av gårde. For i morgen tidlig reiser vi på vinterferie for å stå ski på fjellet, brune flesket i solveggen og kose oss med storfamilien.

Og da vi så på OL-sendingen tidligere i dag, ble vi minnet på en viktig ting: Solbriller! For når man skal opp på fjellet med skarp sol og snø overalt, er det viktig å beskytte øynene.

Så i hele dag har vi mast litt på barna. Vi må huske solbriller. Til alle! For det er lett å huske på seg selv, men lett å glemme barna. Derfor har vi sagt det flere ganger at alle må huske solbriller, for det er kjempeviktig.

Jeg har selvfølgelig skrevet det ned på min egen pakkeliste, for jeg følte meg ganske sikker på at de to apekattene verken fikk det med seg eller brydde seg nevneverdig.

Men da vi kom opp på rommet hennes i kveld, innså vi at noen muligens har fått med seg hva vi snakket om likevel :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Kosebamsen klar for tur <3

Unna vei, her kommer Christina

OBS OBS: Advarsel til alle i fjellet x-)

Er det en danske? Er det et snøskred? Nei, det er Christina med ski på beina!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og da tenker du kanskje: "Hva er så stort med det da?" Jo, det er stort fordi sist gang Christina sto på langrenn var de færreste av dagens blogglesere født. Vi snakker midten av 90-tallet, OL i Lillehammer, Hanson, Rednex og Fruit of the loom.

De som ble født på den tiden, kan ha vært i arbeidslivet i mange år allerede. Ja, det er faktisk ikke umulig at sist Christina var ute på blå swix kan ha vært rundt 22. oktober 1996, dagen da gullgutten Johannes Høsflot Klæbo kom til verden.

Så når Christina nå endelig har tatt mot til seg og bestemt seg for å gjøre comeback på bortover-ski, er det all grunn til å applaudere innsatsen!

... og samtidig gjemme seg bak skogens største tre.

For hvordan i all verden skal dette gå?! I går brukte hun tre kvarter på å forstå hvordan bindingen fungerte og i tillegg har hun kjøpt seg felleski, som ingen av oss forstår.

Så får vi bare krysse fingrene og håpe at nordmenn faktisk er født med ski på beina, slik at hun verken braser rett gjennom en hyttevegg eller at jeg blir nødt til å hente ned Christina fra fjellet i pulk ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God vinterferri! :o)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Claudias kveld

Selv om muttern liker henne, må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om Claudia Scott før denne sesongen av Hver gang vi møtes. Men i kveld skal vi bli skikkelig godt kjent! Så velkommen til live-blogging, god stemning, Hver gang vi møtes og Claudias kveld!

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *


 

20.03: Kommer fortsatt ikke over at Claudia Scott er 60 år. Herregud, om jeg ser sånn ut når jeg er 60! Nei, vent litt..

20.06: Ikke meningen å være utseendefokusert altså, men Claudia er nok det man med rette kan kalle flott. En flott dame. Gleder meg til å se hvordan låtene hennes har blitt tolket. Låter jeg absolutt ikke kjenner fra før. Innser at kompetansen er på tynn is i dag, men vi går for det og satser på at kommentarfeltet gir gode/bedre analyser som vanlig ;)

20.13: Claudia Scott ligner på Marion Ravn. Sier ikke mer. Kliss lik faktisk. DNA-test ønskes pronto. Men nå, musikk!
 

20.19: Låt 1, Hans Petter - En uvanlig natt i Bergen
Hans Petter er tilbake! Litt mer nedpå og nakent enn vi pleier å se ham, og det viser seg å være en kjempeidé. Dette kjøper jeg! Også den trompeten a gitt. Et helt perfekt tilleggselement uten å dominere for mye. Nei, dette likte jeg godt. Spesielt trompeten.
Terningkast: 4.
 

20.37: Låt 2, Tone Damli - A picture of my dad and I
Jaha ja, så da var det bare å takke farvel til kommers pop og hoppe på country-hesten da, Tone. For dette må jo være perfekt sjanger for hennes stemme! Det kledde henne rett og slett perfekt! Må si at jeg ble utrolig overrasket nå og tenker det står mange country-managere og hopper i sofaen akkurat nå.
Terningkast: 5.

20.40: Dette var forvirrende. For Claudia Scott, aka Marion Ravn senior, lignet jo også veldig på Sissel Kyrkjebø da hun var yngre. Mon tro hvem hun likner på når hun blir noen år eldre? Morten Harket? Venter i spenning.
 

20.43: Låt 3, Tor Endresen - Heard you on my radio
Men hva i all verden er det som skjer i dag da?! Alle leverer jo som aldri før! Tor Endresen er intet unntak og dette liker jeg utrolig godt. Dæven, Tor er bra. Må være moro å være Tor og kunne være trygg i alle kategorier, i alle toneleier. Mon tro hva den mannen ikka kan synge? Joik? Opera? Ikke vet jeg, men én ting er sikkert: Dette kan han.
Terningkast: 5.

20.53: DEL 1 SLUTT. Skyhøyt nivå så langt i kveld! Gleder meg stort til å se Silya bjeffe etter pausen.

20.58: Men før vi kommer så langt:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.43: DEL 2 snart i gang!

21.44: Noterer meg at pausen blir mye kortere hvis man spiller nettpoker mens man venter. Men det blir mye dyrere da. Tapte masse penger på kort tid, så klar for flere låter nå ;-)

21.51: Låt 4, Tshawe - Cool water
Det er kult, det er rått, det er bra - det bare treffer ikke meg helt. Jeg hører at det funker og det er en velskapt miks av rock og country og jeg vet ikke hva, men det er bare ikke helt meg. Hadde jeg vært objektiv og proff, ville jeg kanskje gitt denne en femmer, men jeg er subjektiv og uproff. Men Tshawe er en fantastisk showmann, det skal han ha.
Terningkast: 4.

21.58: Låt 5, Silya (og gubben) - The devil´s house
Silya ække god. Virkelig ikke. Musikken som foregår i hodet hennes er det ingen andre som hører. Denne låta føler jeg virkelig reflekterer hennes særhet i fulle drag, ispedd gode mengder Tom Waits´ brilliante rølpisme. Låta føles som en surrealistisk reise og trekkspillet til gubben bygger på herlig vis oppunder den snuskete-bar-for-sjørøvere stemningen x-)
Terningkast: 5.

22.03: Låt 6, Christel Alsos - All for you
Christel fortsetter å levere med magisk stemmeprakt, samtidig som hun klapper den usynlige katten som ligger foran henne et sted. Men denne gangen har hun jazzet det opp og trøkker mer til enn før. Jeg har savnet og etterspurt dette trøkket, men nå savner jeg plutselig det såre, trollbindende og særegne. Når Christel er over i litt mer allment terreng, blir det plutselig bare allment. Savner at hun synger gjennom hud og bein og rett til sjela.
Terningkast: 3.
 

KONKLUSJON: Fantastisk høyt nivå på mye i dag! Vanskelig å velge en favoritt, men når jeg tenker tilbake er det countryknekken til Tone og refrenget til Tor jeg savner mest, så delt seier til dem i dag.

Takk for følget nok en gang, godtfolk! :-)

/ Nå skal jeg ta meg en Dentastix x-) 

Dagens søteste sitat

Åh, denne traff meg midt i hjerterota <3

For det er noe med gullkorn fra små barn. Store tanker fra små hoder fulle av undring. De har så fine og annerledes perspektiv på ting. Kommer opp med ord og tanker som vi voksne gjerne ser rett forbi.

Det trenger ikke være om små ting heller, ofte faktisk motsatt. Man tror man er i selskap med et lite barn, men så plutselig lirer de av seg spørsmål om planeter, solsystemer, livet og evigheten. Så sitter man der svarskyldig og gaper som en karpefisk.

Og da denne dukket opp i facebook-feeden min i dag, fikk jeg bare så utrolig lyst til å dele den med dere. Både fordi jeg synes den var veldig søt, men også for å minne om at små barn har store tanker de også. Og det er gjerne på sengekanten om kvelden at man får de herligste tanker om de rareste ting.

Slik som dette <3


(Bilde fra facebook-gruppen: Livets skole)
 

/ God fredag til liten og stor :o)

Hipp hurra for hverdagskjærligheten ❤️

På en båt, med en kaffe og bare oss to - kan det være kjærlighet?

Det er egentlig ganske lenge siden jeg har skrevet om den enkle, rare hverdagskjærligheten, i hvert fall med tanke på hvor mye den betyr for meg.

For det er så fint å ha det bra, når det egentlig ikke skjer stort. Når man bare er sammen i stillhet. I en bil på vei et sted, i en sofa på vei mot ingenting. Bare kjenne på kroppen at det er godt å være sammen. Trenger ikke være mer enn det egentlig. Bare være nær.

Jeg merket det faktisk i går kveld da jeg sto på kjøkkenet for å rydde litt. Christina var oppe, jeg var nede og plutselig kjente jeg at jeg savnet det lille ospeløvet. Gledet meg til å se henne igjen.

Det er ikke verst når man ser hverandre stort sett dagen lang. Bor sammen, lever sammen, jobber sammen. Likevel blir det visst ikke nok. Det må være et godt tegn :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Misforstå meg rett, vi er ikke sånne klisjékvalme folk som kaller hverandre sussebass og tegner hjerter til hverandre dagen lang. Vi krangler og klager og tisser med døra åpen.

Noen ganger har jeg bare lyst til å kaste henne ut etter buksehempa, andre ganger kjenner jeg selv at jeg er en plagsomt irriterende drittfyr, men vi har noe ekte. Noe som stikker langt dypere enn tomme doruller og størknet grøt i kjelen.

Vi liker å være sammen. Sammen om barna, sammen om livet, sammen om å være sammen. Og det er fint det. Det er godt å være sammen. Trenger ikke være så mye mer enn det.

Må ikke hoppe hånd i hånd i fallskjerm eller gifte oss på toppen av Eiffeltårnet. Kan også bare være en stille stund uten en eneste baguette i sikte. En liten tur i skogen uten niste.

Et lunt smil, et kjærlig blikk, en felles forståelse. En varmende kopp, en liten vits, et kjærestepar i gamledager på vei over fjorden på Bastøyfergen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Det er fint det <3

Unnskyld for at jeg klikket

Det var ikke meningen å bli så sint på deg. Men du må forstå: Jeg har ting å gjøre. Jeg kan ikke stå her og krangle med deg hele dagen! Kan det være så vanskelig å forstå?

Over tretti minutter tok det, men du nektet å gi deg og rikket deg ikke så mye som en tomme! Er det rart man blir forbannet?!

An angry man yelling
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

For vi er faktisk to om dette og det handler om å møtes litt på midten. Jeg kjører barna i barnehagen hvis du måker snø. Er ikke det en grei deal? Eller vil du bytte kanskje? Nei, nemlig. Du kan ikke kjøre bil engang!

Men neeeei da, du skulle være såå fin på det. Gidder ikke måke snø nå.

- "Kan du se til h**** å måke den j**** snøen?!" sa jeg.

Måk sjæl, sa du.

Så må jeg bruke nærmere tre kvarter, mens kaffen blir kald og ungene rastløse, på å krangle med deg. Og du bare står der med hendene i kryss og henger med geipen. Gidder ikke starte. Gidder ikke prøve engang!

10 minutter er greit. 20 minutter er på grensen. 30 minutter uten så mye som et pip - er det rart at man klikker i vinkel til slutt? Det er tidlig morgen, det er bikkjekaldt og jeg vet vel for pokkern ikke hva som feiler deg!

Så jeg kalte deg ting. Stygge ting. Tror kanskje jeg sparket til deg også. Sorry for det.

Du har all rett til å være sur og i etterkant angrer jeg skikkelig. For til slutt så du jo faktisk min side av saken og ble med likevel. Og du var fantastisk!

Aldri har jeg sett noen måke snø så fort, og før jeg visste ordet av det var gårdsplassen som ny. Selv naboen ble så imponert at hun ville låne deg bort til seg. Og du takket velvillig ja.

Selvfølgelig gjorde du det, for det er bare sånn du er. Og det var først da jeg innså hvor fantastisk du er. Jeg som bare minutter tidligere truet med å kaste deg på dynga eller gi deg bort på finn. Plutselig var jeg som forelsket igjen.

Så unnskyld for at jeg klikket og kalte deg stygge ting, det skal aldri skje igjen.


Du och jag, kjære snøfreser ❤️

* Følg Måkehjerte på Facebook *

Gaven som varmer i hjertet

Litt sent ute til Valentines Day? Ingen fare, jeg har funnet den perfekte gaven ❤️

Og nå tenker du sikkert at dette lukter spons og produktplassering lang vei, men neida. Dette er bare et tips fra meg til deg for å sikre 10 av 10, terningkast 6, douze points og trampeklapp fra din kjære i dag.

For selv om Christina og jeg egentlig ikke er sånne Valentines-folk, så er det fint å bruke dagen til å gi noe fint likevel. Materialistiske goder er bra det altså, skal ikke kimse av en blomsterkvast og et kort med klisjéfylt påskrift av typen:

"Jeg bor på jorden, men du er min verden" eller "Æ er den viktigste bokstaven i kjærlighet, fordi Æ elske dÆ"

... men ingenting kan måle seg med ting som planter seg rett i hjertet. For hvem bryr seg om bamser og smykker når man kan gi noe som virkelig betyr noe?

Jeg har nemlig funnet den perfekte gaven å gi en frynsete småbarnsmor i år. En gave ikke bare til henne, men til noe langt langt større.

Til de der ute som trenger det mest.

Til de som kanskje aldri vil forstå kjærlighet.

Et lite bidrag til en veldig stor sak.

Et lite plaster på et stort sår i hjertet.

Et bidrag til Stine Sofies Stiftelse og deres arbeid for en barndom uten vold og overgrep.

close up of child hands holding red heart
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg hva som kan varme mer eller bety mer enn å gjøre noe stort for de minste. De som trenger det mest.

Send BARNDOM til 2160 og gi 200 kroner. Du kan også Vippse valgfritt beløp til 02349.

Deretter laster ned Valentinsbrevet du kan pakke inn og gi til din kjære--> Last ned Valentinsbrevet her

Og DET mener jeg er det aller fineste du kan gjøre for din hjertes utkårede i dag ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Legger du ved favorittsjokoladen i tillegg, er du sikret bonuspoeng herifra til månen ;-)

/ ❤️

Hvem drepte Pikachu?!

Bursdagskaken ble kanskje ikke helt som planlagt.. x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i helgen sto jeg på som fjott for å rekke å sette sammen den ultimate bursdagskaken til eldstemann.

Etter suksessen med Elsa-kaken til lillesnuppas bursdag i høst, tenkte jeg nemlig det var på høy tid å brette opp ermene igjen. Denne gangen ville jeg prøve noe nytt, og siden det var Pluttadorens tur gikk tankene raskt til Pokémon.

Jeg søkte litt på nett, fant en kake som virket perfekt og satt i gang. Jubilanten meldte ifra om at både jordbær og vanilje sto høyt i kurs, så valget falt på bløtkake. Men klarer jeg å lage en kake som ser minst like bra ut som den smaker? Utfordring akseptert.

Til kjøkkenet med seg!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg hadde selvfølgelig glemt å tenke på at alt som ser enkelt ut på youtube, sjeldent er det. Ikke hadde jeg lagt inn nok tid til innkjøp av rare ingredienser heller, så da tuppa på youtube brukte både knallrød og ravnsvarte sukkerfondant, hadde jeg selvfølgelig ingen av disse tilgjengelig.

Men armert med blind optimisme og mye konditorfarge tenkte jeg at det ikke ville by på nevneverdige problemer. Det ville det..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kun hvit sukkerfondant? Null stress! I fix (sa den urutinerte kakebakeren)
 

Ikke bare det, men når Trine Sandberg sier "dynk sukkerbrødet i eplejuice"... Hva betyr det? Dynk? Hva er det for en måleenhet?! Snakker vi da om å senke hele sukkerbrødet i en bøtte med eplejuice eller er det mer som en prest som dypper en baby i et vievannskar?

Hadde ikke klokken vært 01.15 om natten, skulle jeg ringt henne og prompet i røret. Dette med å bake om natten, er noe jeg virkelig ikke kan anbefale forresten. For når man baker sent og med kniven på strupen, glemmer man ting. Som å faktisk huske å bruke det laget med vaniljekrem man har brukt en time på å lage fra scratch...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pappas hemmelige hjelper leverer :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kaken endelig ferdig montert! Vaniljekremen...? Å ja.. <valgfritt f-ord>
 

Også kan det være greit med litt ekstra tålmodighet når man jobber med sukkerfondant... Den sprekker opp, den tørker og den nekter å la seg farge. I mangel av rød sukkerfondant, prøvde jeg selvfølgelig å male den hvite fondanten etter at den var lagt på kaken. Det gikk kjempedårlig.

4 strøk og en halv liter med konditorfarge senere, så den røde halvdelen av kaken ut som et åsted.

Jeg skal innrømme: Det gikk med en ganske karslig mengde banneord i den prosessen. Ord som ikke tåler skriftlig gjengivning ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det startet så bra. Barna var med og alt var bare harmoni.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men bare vi holder den rød siden litt vekk fra kameraet, så går jo dette helt knall x-)
 

Med Pikachu-figuren som skulle på toppen, selve kakens pièce de résistance, gikk det faktisk overraskende bra. Det var nemlig her jeg lærte at det faktisk går an å farge hvit sukkerfondant! Men med store mengder konditorfarge og enda større mengder melis.

Å forme, kutte og male en tynn, sprø og porøs Pickahu-figur i ulike farger mens barna løper rundt beina dine og gjestene er 10 minutter unna, viste seg derimot å være en gedigen prøvelse. Men det gikk. Ja vel, så mistet figuren et øre og en fot i prosessen, men noen operasjoner senere var han så god som ny. Ish ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bare litt blod på snuten, ikke noe stress det x-)
 

At hele den røde halvdelen av kaken så ut som et blodbad var kanskje en ørliten strek i regninen, men alt i alt er jeg superfornøyd med å i det hele tatt komme i mål.

Og smaken? Det kanskje aller viktigste, tross alt? La oss bare si: Den smakte som velsignelser og enhjørning-pels, servert av harpespillende engler på en seng av fløyel. Bursdagsbarnet selv var dessuten strålende fornøyd med kaken vi hadde bakt, og da er all banning og baking ut i de små timer plutselig verdt det :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Halvt år til neste gang ;-)

Oppskrifter: Marsipanbløtkake fra Trines Matblogg - Vaniljekrem fra Matprat - Pikachue-kake fra youtube

For 6 år siden i dag

30 år uten en tåre, men så kom du...

30 år med tilbakeholdte tårer. 30 år med mannlig fasade. Filmer, begravelser, skader og kjærlighetssorg, aldri mer enn et par snufs og litt røde øyne. Trodde man skulle være sånn som mann, jeg. Ikke gråte. Tegn på svakhet, det. Så jeg prøvde å aldri gråte.

Ikke av Løvenes Konge, ikke under Schindler´s liste. Ikke i begravelser eller når kjæledyr ble borte. Jeg gråt litt en gang jeg fikk skikkelig kjærlighetssorg og et par ganger jeg slo hull i hodet. Men selv da, kun en kort byge for å ventilere systemet. Vis deg sterk, mann. Vis deg aldri svak.

Men så kom du.

Den dagen gråt jeg mer enn 30 menn på 30 år. Og det var så utrolig deilig. Jeg som alltid hadde tenkt at ingen måtte se meg vise følelser. Og det eneste jeg tenkte var: Jeg er pappa nå, se meg gråte. Se meg gjøre hva jeg vil.

Satt bare der på venterommet med deg i den lille plastkurven og lot tårene renne i strie strømmer, mens du klamret deg fast til hånden min med den glovarme, bittelille pølseklypa di.

Jeg så på deg og du var det vakreste jeg hadde sett. Jeg var livredd, jeg vet ikke om du noensinne vil forstå det, men jeg var virkelig det. Er du klar over hvordan det føles å få hele verden dumpet i fanget? Verden er ganske tung.

Men jeg visste at det ville gå. Det måtte bare gå. Ikke visste jeg hvordan, men jeg hadde deg, du hadde meg og begge hadde vi mamma. Men akkurat der og da, bak rødsprengte øyne og med din hånd i min, vet jeg ikke om det egentlig var du søkte trygghet hos meg eller jeg som klamret meg til deg.

Og det er 6 år siden i dag.

Jeg klamrer meg enda til deg som om vi sitter der fortsatt, men slipper din hånd i blant. For du må ut og fly på egne vinger, men selv når du blir blir en tykkmaget og skjeggete 50-åring med kaffeånde og crocs, vil en del av deg alltid være en bitteliten hånd i min.

I en plastboks.

På et sykehus.

Fullt av tårer.


 

/ Gratulerer med dagen, gutten min ❤️

For 6 år siden visste jeg alt

Tenk så deilig å ha alle svarene, ikke måtte lure på noe. Og sånn hadde jeg det for nøyaktig 6 år siden i dag. Jeg visste alt.

Trengte ikke noen skinnhellige småbarnsforeldre til å fortelle meg at jeg ikke visste hva kjærlighet var før jeg fikk egne barn. Joda, så skulle vi ha barn, Christina og jeg, men det ville jo ikke endre stort. Skulle fortsatt være samme fyren, bare med en liten person ved siden av meg. Ikke noen stor greie, det.

Å få barn skulle ikke endre meg, ikke et sekund. For var det én ting jeg ikke taklet, så var det tanken på å bli sånne folk. Du vet, sånne som én dag er kule, men så plutselig flytter de ut av byen, får seg hage, gjerde, hund og blir sånne folk. Som bruker Facebook til å spørre om de kan få låne en pulk i helgen.

Som snakker om barn slik andre prater om jobb, hobbyer og andre viktige ting. Som om barna liksom er en del av dem selv. Hallo, barn er selvstendige personer, du trenger ikke å omtale dem som smykker limt til kroppen din. Ta det helt rolig, det er bare barn.

Jeg gleder meg til å få mitt eget barn altså, tror jeg, men for nå er de bare brysomme desibel på bussen hjem. Og sånn vil det jo alltid være. Ingenting kommer til å endre seg bare fordi jeg får mitt eget barn som skal sitte og lage et helvete på bussen. Jeg endrer meg da ikke av den grunn. Jeg har mine holdninger og verdier, jeg vet hva jeg står for.

Det er bare et barn, jeg forblir den samme. For jeg skal ikke bli en sånn som flytter ut av byen og blir en småbarnsforelder. Noe så ekkelt. Skal bare ha barn, jeg. Endrer ingenting det.

Og sånn hadde jeg det for 6 år siden i dag.

For 6 år siden i morgen skulle jeg derimot innse at alle svarene jeg hadde...

Alt jeg trodde...

Og alt jeg visste...

Var feil.

/ 6 år i morgen.. ❤️ (hvor ble tiden av?!)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Christels kveld

Nok en gang er det duket for liveblogg og Hver gang vi møtes! Vel møtt :)

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

20.02: Vi er i gang!

20.09: Enig med Hans Petter. Jeg kunne også funnet på å gråte under en opera. Hvis jeg satt fast i tyggegummi og ikke kom meg ut døra fort nok... #jesuistrommehinne
 

20.17: Låt 1, Tone Damli - Come back to me
Næmmen jøss, er dette Tone? Synes verken stemmen eller komposisjonen minner stort om Tones komfortsone. Og jeg digger det! Dette funker skikkelig for meg, med akkurat passe countryknekk i stemmen på refrenget og med et umiskjennelig hint av "landeplage på radioen mens du kjører Norges på tvers i cabriolet"-faktoren som etter hvert har blitt Tones signaturtrekk.
Terningkast: 4.

20.18: En som ikke aner at en godbit er nært forestående:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.20: Må være rart for Christel å late som om alle disse tingene fra barndommen faktisk har skjedd, når alle vet at hun har vokst opp i et romskip. For den stemmen er utenomjordisk og helt klart ikke fra en liten plass i Nord-Norge. Nord-Mars, muligens.
 

20.24: Låt 2, Silya - Please say
Silyas stemme er faktisk helt på høyde med Christel i utenomjordisk-faktor, men på litt ulik måte. Kanskje bare ulike planeter. Men fy søren for en formidlingsevne. Det er så ektefølt at det kjennes rett gjennom skjermen. Når det er sagt... Må dessverre meddele at jeg synes det ble litt kjedelig i dag. Rørende stemme til tross, det gir meg liksom ikke så mye mer.
Terningkast: 3.

20.26: Lurer på hvor Silya kjøper klær hen.

20.31: Dentastix-party på gang :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

20.34: Noterer meg at selv i ung alder var Christel igang med å klappe den usynlige katten som til stadighet ligger foran henne x-)
 

20.42: Låt 3, Hans Petter - Come on
Sorry altså, men dette ble altfor nasalt og ugreit for øret. Liker ikke den skarpe soundet av skramlerock og føler at denne versjonen kunne trengt en Nei-mann i studio til å ta den tøffe samtalen med Hans Petter underveis. Ikke meningen å være surmus, men dette er med ganske god margin den sangen jeg liker dårligst så langt i år.
Terningkast: 1.

20.57: DEL 1 SLUTT. Synes det har vært lite å hoppe i taket for så langt, men håper del 2 inneholder like mange godbiter som en nystekt rosinbolle.

21:45: DEL 2 - endelig i gang! Herregud, man rekker jo å male to strøk på hele fasaden i løpet av den pausen der. Gud bedre. Men men, nå blir det show!
 

21.48: Låt 4, Claudia Scott - Finding gold
Jeg visste at det bare var snakk om tid før Claudia og jeg skulle klaffe som to hjerteklaffer, og den kvelden ble i kveld. Jeg kommer ikke til å gå fra Christina riktig enda, men dette er et godt steg i riktig retning for Claudia og meg. Mer trøkk og særpreg og uten den kjipe bismaken av samlebåndscountry som før. Hennes beste til nå for min del.
Terningkast: 4.
 

21.56: Låt 5, Tshawe - Milestone
En tydelig emosjonell Tshawe med afrikanske rytmer og hjerte på utsiden - dette er elsk. Altså virkelig. Ble bare sittende som Tor Endresen og riste anerkjennende på hodet med øynene igjen og nyte. Ingen tvil, dette var ekte. Jeg kjøper at han dedikerer dette til faren og det kjennes som et slags verdig farvel fra en sønn med en historie å fortelle. Nei Tshawe, du får ta denne hatten her - den er din.
Terningkast: 6.
 

22.04: Låt 6, Tor Endresen - Conquer
Ingen tvil: Det er bra stemme på den mannen! Og synes han er utrolig flink til å komme opp med nye, ulike versjoner hver gang. Litt sånn touch av 80-powerballade i dag og det er ikke feil. Absolutt ikke feil. Må være moro å være Tor og kunne dra låter akkurat dit han vil, mannen dekker jo hele spekteret med letthet. God rack, bra rock, flink Tor.
Terningkast: 4.
 

KONKLUSJON: Synes DEL 1 var litt treig i dag, men DEL 2 leverte. Likte faktisk alt i del 2, men ingen over og ingen ved siden, sant og si ingen egentlig i nærheten av Tshawe i dag. Fy flate.

Teo var mest fornøyd med Dentastix i dag og far må tilbake til å bake en bursdagskake som på ingen måte baker seg selv. Så håper jeg marispan og konditorfarge oppfører seg, ellers blir det å døgne på kjøkkenet ;-)

/ Tjolahopp tjolahei - takk for følget i kveld! :-)

Sovne alene, våkne sammen


 

Du smyger deg inntil meg og jeg kjenner du fryser. Du er kald, men jeg er varm, dette fikser vi.

Jeg drar deg inn i store, trygge armer og brer dyna over deg. Ruller oss sammen som to pølser i lompe. I tussmørket ser jeg du smiler.

Rommet er kaldt, mørkt og blålig, men under dyna er det trygt og varmt. Gnikker oss nærmere, som pingviner i en snøstorm. Og det virker.

Ganske snart tiner du og smilet går over i harmonisk snork. Jeg som smiler nå. Det koseligste jeg vet om.

Sovne alene, men våkne sammen.

Og sove litt til :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi to på TV og kakebake Pokémon

Pip ? pip ? pip ? pip! Alarmen uler som kåt katt i parringstiden. Vi sperrer opp øynene og ser på hverandre. To timer til sending!

En rask dusj, en økologisk frokost, en svipp gjennom Oslos gater og plutselig står man der. Ansikt til ansikt med Finn Schjøll. Fy flate for en pen mann.

Et venterom fullt av spennende mennesker og jeg tør ikke prate med noen av dem. Ikke i dag. Jeg har mer enn nok med ospeløvet ved min side. Rolig som gjedda i sivet på overflaten, men under topplokket er hun som gelé i stiv kuling.

Jeg hilser på Christel Alsos. Tør egentlig ikke, men hun la igjen en kommentar på Instagrammen min for noen uker siden, så tør litt likevel. Viser seg at hun er like hyggelig i levende live som stemmen er magisk.

Plutselig sitter jeg halvannet skjerf unna Lissie. Lissie! Jeg var på konserten hennes i går, har hørt så utrolig mye på musikk, har så veldig mye på hjertet. Tør ikke si et ord. Ikke så fryktelig glad i smalltalk, og enda mindre på engelsk. Så jeg kjedeslurper kaffe til vi blir vinket inn. Gjedda virker iskald.

Og det går så bra! Jeg babler i vei som vanlig og lar munnen gå mens hjernen tar en pause, men passer på å dytte Christina ut på glatta også. Hun får ikke lov til å gå fra studioet med bare énstavelses-svar. Ikke søren.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pønta sæ!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ospeløvet rigger seg til med sin nye favoritt-Peter x-)
 

Og plutselig står man på gata igjen. Festen er slutt nesten før den er over, og ute er alt som vanlig. Folk sklir på glatta, prater med utestemme i telefonen, fyrer opp røyken før de kommer seg av bussen.

Det slår meg alltid hvor rart det er at livet går sin vante gang når man er midt oppi noe veldig spesielt selv. Som om hele verden burde stoppet opp og holdt pusten sammen med deg. Men de gjør ikke det. Ikke en fjert blir holdt igjen.

Og plutselig er man hjemme igjen. I sofaen. Med Paw Patrol på volum 12 og barna på volum 25 ;-)

Men men, det blir ikke akkurat noen vanlig helg uansett. Ikke på noen måte. Spesielt ikke fordi jeg selvfølgelig har tatt meg vann over hodet på kakefronten.

For på søndag er det voksenbursdag for El Pluttador og jeg har sett meg ut en Pokémon-kake som skal til pers. Problemet er bare at man selvfølgelig ikke har alle de kaketingene tilgjengelig som hun polske snuppa på youtube har, så her blir det å eksperimentere seg frem til et resultat som overlever en nybakt 6-årings kritiske sans.

Brett opp ermene, her skarre bakes!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Goooooood freddan!

* Følg Kakehjerte på Facebook *

"Bare på tur når jeg gruer meg"

På vei mot hotellet med hamburger i pose. Bare frua og jeg. Ingen barn. To hansker hånd i hånd. Det kunne vært så utrolig koselig, men jeg kjenner nervøsitet gjennom hanskeskinnet. Hun smiler ikke med øynene. Ikke enda.

Ikke før i morgen når alt er overstått og unnagjort.

For hun er nervøs, den lille. Veldig nervøs for morgendagen. God Morgen Norge i beste sendetid. Det er rart med det, for jeg tenker jo ikke stort over det. Hun tenker ikke på stort annet.

Kameraer og sminkesjekk, live-TV og sceneskrekk. For i morgen tidlig trosser hun frykten og drister seg frem fra under steinen og ut i lyset.

Og samtidig som jeg er veldig stolt av henne, så får jeg litt vondt av henne også. For jeg vet hvordan det er å grue seg. Som en tannlegetime for å trekke en visdomstann eller et sprøytestikk med litt sprøyteangst.

Du får liksom ikke konsentrert deg helt om andre ting før det er gjort. Bare går og gruer deg og kjenner på den ugne følelsen i magen som du ikke klarer å glemme.

Og jeg hadde vel egentlig glemt det litt, frem til vi stoppet opp for å ta et bilde. Snøen lavet ned i store kjerringer og plutselig var julestemningen tilbake. Og det var så fint og vi hadde et øyeblikk og vi kjente det, men så kom realiteten og nappet Christina i beinet igjen. Som for å si: Ikke stå der og kos deg, glem ikke hva du skal i morgen.

- "Ååh, vi reiser bare på tur når jeg gruer meg" sier hun. Litt sånn mollstemt.

Og det stemmer jo faktisk. Vixen, radio, TV eller eventer, vi reiser stort sett bare på tur når det er noe Christina gruer seg til.

Men neste gang, lille ospeløv, neste gang skal vi reise bare du og meg og ingen bekymringer i verden :-*

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ ❤️

Spennende tider på gang!

Fra å gå fra en lang periode med mye sykdom og joggebukse, har livet nå plutselig eksplodert. Nå skal liksom alt skje på likt!

I skrivende stund sitter jeg på toget inn til Oslo for å møte en samarbeidspartner jeg gleder meg veldig til å spille ball med. Deretter skal jeg unne meg en time på kafé for å slurpe brygg og knatre på tastatur i urbane omgivelser, før jeg skal på date med lillesøsteren til Christina.

Hvorfor skal jeg det? Fordi Christina og jeg har blitt invitert til en eksklusiv minikonsert med Lissie i dag, men Christina kommer ikke til byen før litt senere på kvelden. Så da passer det jo perfekt å ta med en annen stor Lissie-fan :)

Og hvorfor kommer Christina til Oslo, sier du? Fordi vi skal på God Morgen Norge i morgen tidlig! Så da blir det jaggu meg hotellnatt og barnevakt igjen! Fy flate. Fænx, svigers :)

Jeg gleder meg veldig til kaffeslaberas i GMN-sofaen, men Christina er selvfølgelig livredd som dagen er lang. Jeg tror derimot hun kommer til å kjempeglad når sendingen er over og frykten er beseiret.

Så husk å svinge innom TV2 fra ca. 08.30 i morgen, hvis du vil se Christina kjempe mot panikkangsten x-)

Etter TV-opptreden skal jeg innom et forlag for å pitche en bokidé jeg har jobbet med og krysser fingrene for god stemning. Så blir det hjem til tacofredag med påfølgende bursdagshelg for El Pluttolini.

Han far lurer litt på om ikke han skal prøve å gjenta suksessen fra lillesnuppas bursdag i fjor og gi seg i kast med en overambisiøs kake. I så fall lukter det Pokemon-tema lang vei.

Men så, etter en bursdagshelg med tre-dagers fest til ende, skjer det..

Årets kanskje viktigste møte for årets viktigste sak med en av Norges viktigste stiftelser for barn: Stine Sofies Stiftelse ❤️

Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til det møtet, som jeg håper blir startskuddet for et prosjekt jeg har tenkt på i lang tid. For hvis ting går slik jeg ønsker, kan det bli stort og bety mye for veldig veldig mange.

Men først: Kaffe, date og Lissie. Ingen dårlig forsmak på helgen det ;-)
 

/ 2018 - let´s do this!

Hva gjør jeg nå? Hvor går jeg nå?

Det høres kanskje litt rart ut, men å motta juryprisen under søndagens prisutdeling var så stort for meg at jeg fortsatt sliter litt med å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg kan jo ikke bare ta prisen under armen og late som ingenting. Det er nå jeg må vise hva jeg er laget av.

For alt oppstyret rundt Vixen Influencer Awards, rundt bloggindustrien, rundt plastiske operasjoner og dårlige forbilder, om penger og påvirkning og medier og makt - jeg føler plutselig at det taler til meg på en helt ny måte.

Nå står jeg der plutselig selv. Jeg som har snakket så varmt om at blogg-Norge er fullt av gode forbilder, det er nå jeg må ta det ansvaret jeg ubevisst har lagt på meg selv. For juryprisen er ikke bare en fjær i hatten, men en tillitserklæring med et uuttalt ansvar. Det er nå jeg må vise meg tilliten verdig.

Og det ønsker jeg selvfølgelig å gjøre, det ble bare plutselig så mye. Jeg skulle jo skrive et innlegg til en hest, jeg! Det var mine planer for de nærmeste dagene. Ta et bilde av en hest i en snøstorm og skrive et artig innlegg som viser hestens tanker der den står og synes at livet er litt dritt.

Ikke vinne en av bransjens gjeveste priser, banne på scenen, grine på Snapchat og ikke klare å gjøre annet enn å stamme i 4 dager. Det sto liksom ikke på planen.

For aldri i verden om jeg hadde trodd at en pappablogg kunne stikke av med en slik pris. Aldri i verden! Men her vi. Og jeg skjelver fortsatt. Derfor føler jeg ekstra på det. Som om prisen bringer med seg et ansvar om å gå i front for de rollene jeg representerer som foreldreblogger, småbarnspappa og mann.

For Vixen i år viste meg at det er nye tider nå. Skjønnhetstyranniet er over, tiden er inne for at vi bloggere går foran som ledende eksempler. Og det gjelder ikke bare for tradisjonelle rosabloggere med en hærskare av lettpåvirkelige tenåringsjenter som blindt følger bloggerens eksempel.

Det gjelder for alle influencere i alle segmenter i alle kanaler. Også oss voksne. Kanskje spesielt vi som skal være gode forbilder for våre barn. Vi trenger gode forbilder, vi også. Og jeg skal prøve å være et av dem.

Jeg sier ikke at jeg alltid gjør ting riktig, mange vil sikkert si at jeg gjør det aller meste feil, jeg sier bare at jeg skal gjøre mitt aller beste for å ta det ansvaret som har blitt gitt meg. For denne prisen ser jeg i alle høyeste grad på som en tillitserklæring. Ikke en pris for det jeg har gjort til nå, men en pris for det som kommer.

Jeg sier ikke med det at ting fra nå skal bli blodig alvor hele tiden, for denne bloggen har alltid vært og skal alltid være et hyggelig sted der man plutselig kan få monologer fra en hest, men jeg skal tørre å innrømme overfor meg selv at jeg faktisk har en blogg med ganske stor påvirkningskraft. Og bruke den kraften til det beste for dem som trenger det mest.

Barna ❤️


 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjærlighet i en gjenbruksbutikk

Vi forventet ikke å lommene fylle, men fant kjærligheten ventende på en hylle :)

Det er ikke stort man forventer når man går inn dørene i gjenbruksbutikken på Kolbotn. En anonym fasade i et bortgjemt lager, kun tilkommelig for erfarne lokalfolk. Du må liksom kjenne noen som kjenner noen for å finne veien.

Men når man først kommer dit, er det en skattkiste av opplevelser og gleder. Og de ansatte gløder av stolthet!

Det er klart, er du en glatt og rynkefri milliardær i 50-årene med en bygård på Tjuvholmen og Porsche bakpå yachten, er ikke dette stedet for deg. Men for alle andre.. For deg og meg, for folk i gata, for de som sjekker bensinprisen før de fyller og panter flasker i helgene, er det en skattkiste.

Ja vel, så er det ikke alt som egner seg utenfor et sett for en NRK-serie satt til 70-tallet, men mellom slitte glass og grelle skåler, er det også juveler. Ting og tang som ikke lenger har et hjem, men som fortsatt har masse hjerte. Ting som noen før har vært glad i. Ting som noen kan bli glad i igjen.

Ting som denne grisen.

For mange kanskje bare søppel, men for meg en umiddelbar forelskelse. Bare se så tjukk og fornøyd han er! Kastet ut med badevannet, men fortsatt like blid. Og slik har han smilt til alle som har gått forbi i uanfektet optimisme om en ny fremtid, men bare grynt å få. Frem til nå.

For nå skal han stå på hylla her hjemme og spre glede, for jeg blir i litt bedre humør hver eneste gang jeg ser ham. Setter jeg ham for eksempel inne på kontoret, vil hver arbeidsdag bli fylt med mange fornøyde gledesgrynt. Det er mye gris for 20 kroner!
 

Eller hva med denne herlige familieforøkelsen?

En særs forvirret fuglegjeng på tur. Spør du meg, ser de nesten litt fyllesyke ut. Som om de akkurat har våknet opp og innsett at de forsov seg med 9 timer og skulle vært på jobb for lenge siden.

For ikke å snakke om denne herlige fisken, som fattern måtte vente med å kjøpe til vi kom tilbake til butikken uten fruene på besøk, da han veldig godt vet at mamma aldri ville godkjent kjøpet om hun var der selv.

Og hvordan vet han det..? Fordi han allerede har en fra før ;-)

Men den største kjærligheten av alle? Uten sidestykke og uten tvil, er hunden. En av lillesnuppas absolutte favorittbamser, etterlatt og glemt i butikken på lørdag. Det oppdaget vi ikke før ved leggetid...

Alle som noensinne har hatt et barn som har en favorittbamse, vet hva slags krise det da er snakk om. Den verste sorten. Der hele verden raser sammen i en episk erosjon av kjærlighetssorg.

Men da vi kom tilbake morgenen etter, sto den der og ventet. På øverste hylle, litt fortumlet, men i godt selskap med Ringeren fra Notre Dame. Og da farfar og pappa kom tilbake med både favorittbamse og nystekte vafler, fikk ordet gjensynsglede en helt ny dimensjon.

Og hunden? På en eller annen måte har lillesnupp fått med seg navnet på butikken og omdøpt hunden, som en slags stille hyllest til dem for å bringe henne sammen med favorittbamsen igjen.

Så nå heter hunden bare OMA ❤️

Så ta med barna og dra på oppdagelsesferd.

En gjenbruksbutikk gir nytt liv til gammel kjærlighet for bare noen skarver kroner :)

* Følg Gjenbrukshjerte på Facebook *

I sjokk

Hei, kjære blogg. Hvor skal jeg starte? Jeg er i sjokk. Rett og slett. Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere alt som har skjedd det siste døgnet, men jeg håper at denne teksten kanskje kan gi meg noen svar.

For hva skjedde? I det ene øyeblikket sitter man i salen, det neste øyeblikket står man på scenen. Jeg husker veldig godt at jeg satt på setet mitt og ante fred og ingen fare. Juryens ærespris ja, uuuuh, spennende. Mon tro hvem som vinner den i år?

Jeg tenker Kristin Gjelsvik. Er det noen som fortjener det, så er det virkelig henne. Eller kanskje er det noen fra bransjen? Ingeborg Heldal, Thomas Moen eller kanskje Gunnar Stavrum? Jeg aner ikke, men jeg er spent.

Så begynner en tydelig rørt juryformann å lese fra arket sitt. Sier noe om at det har vært bare kvinnelige vinnere på scenen så langt. Legger ut et hint. Jaha, så det blir en mann i år? Spennende.

Så sier han litt til og så plutselig hører jeg ordet.

Pappablogger.

Jeg sitter på første rad og det er ingen andre pappabloggere i salen... Plutselig snur alle seg mot meg.

Etter det går alt i svart.


(foto: Astrid-Helen Holm)
 

Og for alle som har sett klippet av hva som skjedde på scenen, må jeg bare først få beklage all banningen. Det første mamma sa da jeg ringte foreldrene mine i dag var:

- "Ja.. der gikk det mye penger i bannekassa, gitt"

Og det beklager jeg. Men tro meg når jeg sier at jeg ble så sjokkert at jeg ikke visste verken opp eller ned på tid eller sted.

Plutselig står man der med lyskasterne i fleisen, hundrevis av folk i salen, mikrofonen i hånda og en forventning om å si noe lurt. Noe inspirerende, noe smart. Noe som rettferdiggjør at man akkurat har vunnet en av de gjeveste prisene man kan vinne som influencer. Og alt hjernen min klarte å si til meg var:

- "Øøøh... jeg... ehm... Jeg tar meg en fridag og den starter NÅ"

Men til slutt klarte jeg da å lire av meg noen ord og en viss prosent av disse ga til og med en slags mening. Ikke mye, men litt. Men det er ikke så farlig, for det endte ikke med den talen.

Det er nå det begynner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å motta denne prisen er på ingen måte en slags målstrek, snarere tvert i mot. Jeg ønsker å bruke denne prisen som en pådriver til å gjøre store ting i 2018. Jeg ønsker å vise meg prisen verdig og bevise overfor juryen, meg selv og alle at de gjorde et godt valg.

For Influencer-Norge er i endring. Det synes jeg vi fikk en god indikasjon på i går. For prisvinnerne var ikke disse "dårlige forbildene" mange dessverre tradisjonelt forbinder med blogg og influencere. Det var bare folk jeg ser på som veldig gode forbilder. Kristin Gjelsvik, Tale Maria Krohn Engvik (Helsesista), Camilla Aastorp Andersen (Treningsfrue), Marna Haugen Burøe (Komikerfrue) og mange flere.

Fantastiske mennesker med fantastiske verdier, og jeg ønsker å være en av dem.

Jeg ønsker i langt større grad enn tidligere å bruke bloggen til å ta det ansvaret som har blitt gitt meg med juryens ærespris. Jeg har brukt litt over 5 år på å gjøre meg fortjent til denne prisen, og nå ønsker jeg å bruke resten av året på å bevise at jeg fortjente den.

Tenk det. Juryens ærespris med en pappablogg. En pappablogg! Det er jo helt uhørt. Hmm, jeg ser på måten jeg skriver at jeg fortsatt er i sjokk. Og det er kanskje ikke så rart. Voksne, hårete småbarnsfedre på 35+ pleier liksom ikke å få så fryktelig mye tid i rampelyset på slike kvelder.


(Fra brorsans snapstory)
 

Så dette er ikke noe jeg tar lett på. Jeg er i sann så beæret at jeg sliter veldig med å få hjernen til å henge med på notene. Men jeg gleder meg.

For denne prisen har gitt dette året en helt ny retning. Kall det en åpenbaring. For plutselig føler jeg på et vanvittig ansvar. Både i rollen som mann, pappa og foreldreblogger. Alle de tre i ett, alle de tre hver for seg.

For med denne bloggen, som jeg inntil i går for det meste anså som en slags lystig sofakrok man kan svinge innom for litt skitprat og en kaffekopp, har jeg et langt større ansvar enn det. Bloggen vil og skal alltid være en jovial plass for hygge, men den må også være mer enn det.

For jeg kommer ikke unna hvilken vanvittig mulighet jeg har til å påvirke folks liv. Til å forme holdninger, endre holdninger og være den endringen jeg selv har etterspurt. Som pappa, mann og blogger.

Og det ansvaret ønsker jeg å ta.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Det er nå det begynner <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Nu jävlar, nu kör vi!

Endelig er dagen her. Barnefri, partydress, hotellrom og nerver i høyspenn - det er duket for Vixen og festkveld!

Jeg må ærlig innrømme at jeg er ekstremt spent. Man forventer selvfølgelig ikke å vinne noe på en sånn kveld, men det ble jo pris på både frua og sjølven i fjor, så det er lov å drømme og håpe og krysse fingre og tær. Uansett blir det en fantastisk kveld med fantastiske mennesker.

Og den starter om bare en halvtimes tid! For før selve festen har Vixen arrangert preparty på hotellet, der finalister og festfolk møtes. Men før det igjen, er det vors på rommet! :-)

Så nå gjelder det bare å få dusjet og barbert leggene i en fei, før rommet fylles av bobler og brus og en gjeng med feststemte bloggfolk.

Spillelisten er klar, boblene ligger til kjøl, frua står i dusjen og dressbuksa har fått seg en runde i buksepressa til mamma og pappa. Og mer klar for fest enn kan man ikke bli.

Nu jävlar, nu kör vi :-D


 

OBS! Følg kvelden på Snapchat --> Pappahjerte

/ P.S. Ikke ring meg før kl. 08.00 i morgen. Takk ;-)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Tones kveld

Det er lørdag, det er liveblogg, det er Tone sin kveld. Nu kör vi! :)

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

19.58: Blogginnlegg opprettet, på plass i joggebuksa i sofaen til mamma og pappa på Kolbotn. Har delegert min del av ansvaret for legging av barn til muttern. Det var lurt. Flink gutt, snill mamma ;)

20.01: Må innrømme at jeg ikke er veldig bevandret i Tones samlede verker. Kjenner bare til et par låter, men må innrømme at jeg er utrolig svak for "Di første jul". Den er nydelig. Helt nydelig. Håper noen synger den, selv om julesang kanskje er litt utenfor sesong x-)

20:05: Noterer meg at jeg aldri kunne vært venn med en gjeng artister. Stemmebånd, du liksom.. Når noen utfordrer til bading, så bader vi. Tone Damli, douze points!

20.15: Låt 1, Tshawe - Stuck in my head
Etter en tolkning som traff meg som en våt klut på en kald dag i forrige uke, er Tshawe tilbake! For en entertainer og herlig fyr. Dette liker jeg. Innslaget med Vinnie funker, jeg liker at Tshawe har klart å dra låta over på sin banehalvdel og gjøre den til sin egen. Dette føles som en perfekt radio-hit.
Terningkast: 4.

20.16: Klarer ikke bestemme meg for om Tshawe fortjener 4 eller 5 på terningen. Tar gjerne imot innspill i kommentarfeltet :-D

20.22: Låt 2, Christel - The bliss song
Går det an å overtolke en låt? Vet ikke om det er et begrep, men jeg føler liksom at det ble litt rart det her. Fra det litt mørke musikalske til det melankolsk vokale i en sang som egentlig bare er sukrete søt. Det er klart, det er jo fint da og veldig flinkt, men det treffer meg liksom ikke helt. Fint å se Christel dra tolkningene et hakk videre, men jeg må dessverre innrømme at jeg likte den påfølgende reklamen for epler fra Syd-Tirol bedre.
Terningkast: 3.

20.26: Etter mye om og men, oppjusteres Tshawe til 5 og Christel til 3. Får være måte på hvor streng man skal være.

20:30: Ekstremt fascinert over den reklamen der Carsten O. Five prater og plutselig blir til en magasinforside. At man kan gå på månen er én ting, men dette! #nåharjegsettalt

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.38: Låt 3, Hans Petter  - Hello goodbye
Hans Petter, jeg må innrømme.. Jeg hadde mistet litt trua. Men dette.. Dette er saft på en glovarm dag. Dette er dritbra. Bedre enn originalen? Ja, det tror jeg faktisk. Sårt og litt køntripreget uten å bli for mye i noen retning. Innlevelsen virker veldig ekte og hele komposisjonen er perfekt balansert. Nei, Hans Petter, dette var bra. Enig med Tor: Hans Petter Gåsehud.
Terningkast: 5.

20.42: Stine fra kommentarfeltet setter ord på nøyaktig det jeg føler, så her kommer hennes kommentar, ord for ord:
"Noe jeg liker godt med denne programserien, er at vi liksom blir mer kjent med artister man ellers kanskje ikke hører på/ mener noe som. De er jo jammen meg folk, som oss. :) Tone virker som ei sympatisk dame, alle overskrifter til tross. Også får man jo høre kjente låter i ny forkledning. "

20.47: Bergliot minner meg på at det er tid for Teos ukentlige Hver gang vi møtes-snack. Han er helt gal etter å få spise snø på balkongen til muttern og fattern, så da blir det snø på menyen i kveld :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.49: Tredje program på rad jeg må google om han heter Tor eller Tore Endresen. Jeg er dum. Type stokk.

20.52: Låt 4, Tor Endresen - Tone (butterflies)
Hmm... La oss ta det kjempepositive først. Stemmen i refrenget sitter som Dan Børge i beste sendetid. Knall! Men jeg likte ikke helt den overgangen til å synge direkte til henne. Fikk sånn merkelig konfirmasjonsvibb / bryllupssang fra onkel følelse over det. Klarer ikke helt definere det, bare likte det ikke helt. Men stemmen var fin da. Tor er en sommerfugl.
Terningkast: 3.

* DEL 1 SLUTT - TISSEPAUSE *

21.18 (pauseblogging): Alle som måtte tro at hunder ikke kan se hva som foregår på TV, tar feil. Her følger bevis. Hver gang det kommer en hund på TV, spretter Teo ned fra sofaen og står og logrer foran skjermen :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.35 (pauseblogging): Den pausen mellom del 1 og 2 er så ulidelig lang når man bare sitter og tvinner tomler foran peisen. Men hey, det ansiktsuttrykket her blir aldri gammelt ass x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

* START DEL 2 *

21.43: Endelig slutt på pausen. Seriøst TV2, den pausen mellom del 1 og 2 er altfor lang. Tenker dere ikke på oss som sitter her og stirrer i taket mens vi venter fortvilet og ser på sportssendinger fra idretter vi ikke bryr oss noe om? Hilsen mann som synes fotball er kjempekjedelig.

21.46: Samme det, nu kör vi!

20.52: Låt 5, Silya - Winner of a losing game
Dette gidder jeg ikke kommentere engang. Jeg grein. Endel, faktisk. Caller det bare allerede jeg: Årets TV-øyeblikk 2018 ❤️
Terningkast: 10.

22.04: Låt 6, Claudia Scott - Look back
Claudia fikk den kjipe jobben med å hoppe etter Wirkola på ryggen til en snøleopard i dag, og lander vel et sted rett over kulen, men godt bak den grønne streken for min del. Mulig det bare er Claudia og jeg som har litt dårlig kjemi, men jeg synes kanskje det blir litt tamt, jeg altså. Igjen. Kanskje bare sjangeren hun jobber i som ikke treffer meg helt i tarmtottene. Trodde egentlig jeg likte countrymusikk, men begynner å tvile litt. Litt antiklimatisk slutt i dag.
Terningkast: 3.

22.06: Konklusjon: Det er vel ikke vits å suse rundt grøten her: Silya var ni fullvoksne hestehoder foran de andre i dag. Synes Tone fremsto som en kjempesympatisk og herlig jente som tilsynelatende har ekstremt mye mer under topplokket enn tabloidene vil ha det til. Godt å ha Tshawe tilbake, ny toppnotering på Hans Petter og Silya fikk meg til å gå ned et par hundre gram i tårer. Som passer bra, for jeg har en dress å passe inn i til Vixen-festen i morgen ;-)

Fin kveld. Bra kveld. Og nå er det Gullfisken! :-D

Tusen takk til alle som har fulgt med og bidratt med kommentarer. You guys :-*

/ Sees om ei uke!

Lykkesokkene er klare!

Med bare én dag igjen, har jeg endelig tatt det viktigste valget en mann kan ta.

For når det virkelig gjelder, trenger man en lykkeamulett. En harefot, en firkløver, et tegn fra oven om at dette kommer til å gå veien.

Det er viden kjent at blant annet idrettsutøvere kan bli ganske overtroiske når det virkelig gjelder, og har for eksempel en lykketruse de aldri vasker før bortekamper.

Og i morgen gjelder det. Vixen Influencer Awards, finale i to kategorier, tre med Christina, og jeg er kjempenervøs. Spent, glad, gira og livredd.

Planen var egentlig å bære lykkeamuletten rundt halsen i form av et skikkelig gla´harry gullslips (i skinnende metall) jeg hadde bestilt på nett, men han jeg kjøpte det av glemte å nevne at det måtte sendes fra Litauen.. Så det slipset sitter nå fast et sted i Øst-Europa, der det spar kull på et gammelt damplokomotiv på sin lange ferd mot Larvik.

Men ingen fare, plan B er minst like god som plan A. Lykkesokker. Jeg vet ikke hvorfor, men dette er en ting jeg har hengt meg litt opp i de siste par årene. Spesielle sokker for spesielle anledninger. Aller helst nye og med en forfriskende duft av kjemisk fabrikk.

Jeg tror faktisk det var ingen ringere enn Espen Hilton himself som introduserte meg for konseptet på Se & Hørs kjendisgalla i 2016, og siden da har jeg trykket konseptet til mitt bryst. Eller tottelotter da, teknisk sett.

Pokerkveld, fifa-lag, håndballkamp og bryllup ? et nytt par med frekke sokker gir alltid litt ekstra piff i sakene. Så da Christinas lillesøster og gubben giftet seg i høst, stilte både brudgom og begge forloverne i matchende lykkesokker, og det ser ut til å ha fungert veldig bra så langt :)


99 problems, but a sock ain´t one.
 

Og nå, for den store, fantastiske festkvelden med hurra-meg-rundt, prisutdeling og påfølgende bacon-frokost har altså valget falt på disse røverne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så kryss fingre og tær og nesehår for at lykkeprikkesokkene tar det hele veien til gull og grønne skoger. Hvis ikke får jeg vel bare få meg en lykkeboxer og droppe å vaske den frem til prisutdelingen neste år x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Nu kör vi! :-)

P.S. Tusen tusen takk til alle som har stemt på oss og gjort alt dette mulig! Aj låv ju ❤️

Pappahumor til 0 på terningen

Jeg følte meg så ung, fresh og levende. Kjøpte meg nye sko i dag, fornøyd med håret, det er fredag, solen skinner og ting er bra. Elsker sånne dager! Dager der man føler seg ungdommelig og frisk, nysgjerrig på livet og kvikk som en fugl. Dager da man bare går og smiler.

Så da jeg var ute og luftet Teo i dagens siste livbringende solstråler, var jeg i strålende humør. Typisk sånt der man fyrer av pappahumor og morsomheter i øst og vest.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Halvveis på runden kom vi over en flokk med unger. Jeg er ikke kjempegod på å anslå alder, så la oss si at de var rundt 10 år. 12, kanskje. Kan også ha vært 9.

Uansett. De fattet raskt interesse for Teo og kom stormende bort.

- "Kan vi få smeike hunden din??"

Som innflytter kvakk jeg til som jeg alltid gjør. Sleike hunden min, tenkte jeg. Hva for en syk jævel er det som- ååh? smeike ja. Smeike betyr klappe/stryke/kose på Larviksk.

- "Klabert!" svarte jeg raskt og kastet Teo inn i en flokk med ventende armer.

Han var i himmelen. Fingre som strøk gjennom pelsen, klødde ved øret og klappet på hodet. Jeg lot dem holde på en liten stund, før jeg nappet til meg Teo og signaliserte at vi måtte videre.

Barna ble stående som forelsket og se etter ham med store øyne.

- "Åååh, så søt han er!" sa de i samlet flokk.

Hvorpå jeg snudde meg og med et kjekt glis svarte:

- "Takk for det, men hva synes dere om hunden?"

Og la oss bare si: De var helt klart minst 10-15 år for unge for den type humor. Brått var smilet borte og man følte seg som en gammel, creepy fyr igjen x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Pappahumor er ikke for hvem som helst... x-)

Norges minste treningssenter

Viser seg at en sta mann med rare ideer er ganske vanskelig å vippe av pinnen x-)

For når jeg først hadde bestemt meg for at vi måtte klare å stappe et treningsrom inn i et allerede overstappet hus, var det ikke en direkte imponert Christina som sto med armene i kors og ga meg stinkeblikket tilbake.

Men med mine vidløftige visjoner og spekulative regnestykker om hvor mange tusen vi ville spare på sikt på avlyste medlemskap på treningssenter, bensinpenger og ikke minst tid, tenk på all den tiden(!), lettet hun etter hvert på øyebrynet.

Og da var ikke far snar å be. Et par raske klikk på nett, en svipptur inn til Oslo, ut med senga, og smækk bæng - Velkommen til Norges minste treningssenter :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Treningssenteret" er riktignok stuet sammen med hjemmekontor og gjesterom på bare noen få kvadratmeter. Dessuten var jeg selvfølgelig så sta at jeg måtte ha olympisk stang i full bredde, så hver gang jeg trener må jeg flytte litt på pulten for ikke å knuse skjermen og velte alt.

Og skulle det komme overnattingsgjester hit, må alt utstyret flyttes ut i gangen for natten...

Men det funker! x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også så grasiøs a gitt x)
 

For senteret har alt man måtte ønske av et fullgodt treningssenter, bare med litt færre folk.

Tredemølle og ergometersykkel er byttet ut med guds frie, så inntil videre mangler vi vel egentlig bare en sånn stor salgsautomat der man kan kjøpe sportsdrikke og overprisede proteinsjokolader. Men det kommer.

Må bare overbevise Christina om at vi kan slå ut veggen og kvitte oss med badet. En kattevask i vasken er sikkert bedre for miljøet uansett ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vi svettes :)

Hva er vitsen med Vixen?

Som snart alle fra Karasjok til Pyeongchang har fått med seg: Vixen Influencer Awards er ute i hardt vær i år.

Det startet vel med diskingen av Anniken Jørgensen og Martine Lunde, som senere fikk komme tilbake igjen. Så ville mange at andre navngitte toppbloggere burde vært disket for gjentatte brudd på Forbrukertilsynets regler om merking og skjult reklame.

Så kom det frem at den populære bloggen Bloggomtoppbloggere var blitt disket for brudd på åndsverksloven og at juryformannen hadde svartelistet bloggen deres. Det var vel da det kokte over.

Anklager om juks og fanteri begynte å hagle, og juryformann Hans Petter Nygård-Hansen har hatt et såre strev med å holde skjoldet oppe. Så meldte Ulrikke Falch seg ut i protest, Sophie Elise kom med motsvar og nå har vel snart hver eneste blogger og influencer i landet uttalt seg om saken.

Jeg hadde egentlig tenkt til å la det ligge, men det er fortsatt altfor mye som ikke har blitt sagt.

Jeg husker første gang jeg ble nominert til pris i Vixen Blog Awards (som det het før). Det var så stort. Så vanvittig stort og jeg var så stolt! Samtidig følte jeg meg som en dråpe i havet, for når jeg kom inn døra så jeg stjerner og kjendiser og folk som var milevis over mitt nivå. Milevis!

Folk man bare leser om, men som man ikke tror eksisterer på ekte. Caroline Berg Eriksen, Sophie Elise, Kristin Gjelsvik.

Det krydde av kjendiser og sminkede jenter som elsket å stå i presseveggen og lage fiskemunn. Også meg da. Jeg husker jeg satt i salen og følte meg som tredje reservekeeper på benken. Jeg var der, men ingen sjanse i Arendal for at jeg skulle vinne. Da de ropte opp navnet mitt som finalist, trodde jeg ikke noen visste hvem jeg var engang. Jeg sank ned i setet. Ikke tenk på meg. Bare de store vinner.

Men så ropte de opp vinneren. Noen jeg ALDRI hadde hørt om før. Ikke Camilla Pihl? Ikke Caroline Berg Eriksen? Og dette skjedde i flere kategorier. Jeg dro hjem og søkte opp vinnerne, og ganske riktig: Flere av prisvinnerne var relativt ukjente med bittesmå nisjeblogger. Men der hadde de altså stått på scenen, og banket unna konkurrenter med mange tusen ganger flere lesere enn dem, ned i støvlene.

Og jeg husker at det tente et håp. Dæven steike, det er mulig for oss litt mindre også! Men er det håp for en mann? Neppe.

Det var frem til året da Gunnar Tjomlid vant prisen for Årets sterke mening. Ikke en oppsminket überhipster med lepper som en berggylt, men en ekte mann av skinn og skjegg. Noen år senere vant Ørjan Burøe Årets Stjerneskudd. Det var vel samme året som Marte Frimand-Anda (aka Casa Kaos) vant Årets gullpenn.

Og i fjor vant jeg Årets livsstil, samtidig som Christina vant Årets stjerneskudd foran to konkurrenter med kjente fjes. Vi var i himmelen. Jeg tatoverte til og med deler av vinnerplaketten på armen :-D

Så spør jeg: Ulrikke Falch mener at Vixen er et skjønnhetstyranni for bare de største og vakreste profilene. En prisutdeling som hyller de "dårlige" forbildene. Og jeg spør meg selv: Er dette skrevet med innsikt eller fordommer?

Greit nok at prisen ikke føles riktig for henne, men det betyr en helt vanvittig stor del for meg og mange andre i min situasjon. Og det burde det gjøre for henne også! Kanskje mest av alt henne, for hvis hun mener at Vixens verdier er så på hell: Ville det ikke vært langt bedre å si at man ønsker å gjøre noe med denne ukulturen, fremfor å trekke seg unna? Og er det i det hele tatt riktig det hun sier?

For Kristin Gjelsvik er i årets finale i hele seks kategorier. Hva har Kristin brukt hele 2017 på? Å fremme holdninger som "Føkk skjønnhetsoperasjoner, du er bra nok som du er!". Hun har til og med gikk ut bok om det, og nå er hun i finalen i flere kategorier enn noen annen. Er hun dermed det dårligste forbildet av alle? Nei, hun er selvfølgelig det beste og spør du meg ser det ut til at både leserne og Vixen har premiert henne for dette.

Hvor står det i nedsablingen til Ulrikke? Hvilken leser har skrevet om det? Ingen, så vidt jeg vet. Greit, mye av kritikken rundt årets Vixen er kanskje berettiget, men så lukter det også tidvis av én fjær som har blitt til 10 høns.

Mye av dette skyldes nok at Bloggomtoppbloggere ble disket, og deretter startet opp en svertekampanje i ettertid. Spør du meg, virker det ikke helt urimelig at de ble disket. Misforstå meg rett, vi trenger absolutt en vaktbikkje i Blogg-Norge 2018, men la oss ikke glemme at BOTB ble disket for brudd på åndsverksloven. Mange holder juryen ansvarlig for dette, men det er faktisk Vixen med ryggdekning fra en rekke advokater som er ansvarlig.

Jeg håper BOTB kommer sterkere tilbake neste år med en blogg som holder seg innenfor regelverket, for da fortjener de absolutt prisen for Folkets Favoritt hvis de har stemmene til det. Så håper jeg samtidig at de etter hvert tør å stå frem med navn og ansikt, slik alle bloggerne de daglig prater om og rapper bilder fra, gjør.

Business woman typing on keyboard
Licensed from: Gajus / yayimages.com
 

Som bringer oss over til juryformann Hans-Petter. Alt oppstusset rundt Vixen i år har vel avdekket at hans dobbeltrolle både som dommer og bøddel, ikke ser ut til å fungere spesielt godt. Med rette! I mine øyne burde ikke juryen sitte med ansvaret for hvem som skal diskes eller ikke.

Det burde være Forbrukertilsynets ansvar, gjerne med et par advokater på laget. Det er deres regler og føringer som gjelder, så de burde være ansvarlige for å kappe hodet av folk, så kan juryen konsentrere seg om å finne de beste på sitt felt i et hav av verdige kandidater.

Men midt oppi alt kaoset, la oss ikke glemme hva Hans-Petter og Vixen har gjort både for bransjen og for deg som leser de siste årene. Det var nemlig først da Hans-Petter kom inn som juryformann, at prisutdelingen gjorde et skikkelig hopp i seriøsitet og anseelse. Ikke bare prisutdelingen, men hele bransjen som sådan.

For Hans-Petter gikk rett i strupen på dårlig merking av reklame og begynte å svinge pisken etter de som ikke fulgte reglene. Plutselig måtte samtlige bloggere skjerpe inn egen praksis for hvordan de merket reklame og tette igjen smutthullene de hadde hatt til da. Utilsiktet eller ei.

Og dette ble starten på dagens praksis med langt strengere krav til merking av reklame enn før. Før var det hele ville tilstander, og snikreklame var dagligdags, men med økt fokus på dårlig merking og Forbrukertilsynets stadig strammere jerngrep, har dette endret seg markant de siste årene.

Mye av æren for dette tilskriver jeg Hans-Petter Nygård-Hansen, som har vært en ledende figur i arbeidet med å gjøre blogg til en langt mer ærlig og redelig bransje enn det var før.

En annen ting Hans-Petter og Vixen har bidratt med som jeg synes er (pardon mye french) jævlig bra, er å si rett ut at det trekker kraftig ned å bruke barna som gallionsfigurer for egen blogg. Jeg har selv gjort store endringer på den fronten de siste årene og synes det er både viktig og knallbra at Vixen går i front for å ivareta barnas personvern.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det som derimot har skurret litt for Vixen i år ser ut til å være at ballen de selv har sparket i gang har innhentet dem. For mange mener at flere navngitte toppbloggere burde vært disket på grunnlag av gjentatte tilfeller av dårlig merket reklame.

Akkurat det kan jeg ikke si noe sikkert om, men med alt oppstyret rundt årets pris tror jeg de ansvarlige har fått med seg budskapet og kommer til å skru til kriteriene for neste års pris. Og det er selvfølgelig bare rett og rimelig at de samme reglene skal gjelde for alle.

Og nettopp derfor er det så viktig at vi fortsetter å kjempe FOR Vixen! For vi trenger Vixen! Vi trenger en gulrot som influencere kan strekke seg etter, en prisutdeling som er så viktig for så mange at den kan være toneangivende for å endre en mediehverdag og et marked i vekst.

Ikke bare kaste den til side og si at det er korrupt og boikotte hele greia. Vi må heller kjempe for at de verdiene vi mener er relevante, skal være det som premieres. Ikke generalisere, fordømme og gi opp uten kamp. Det kaller jeg feighet. Å flykte fra slagmarken er ingen seier.

Hvis man er så uenig i hvordan bransjen fungerer, så gjør noe med det da! Vær Kristin Gjelsvik og stå opp for hva du mener. Vær endringen du etterspør.

change
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com
 

Derfor har jeg ikke noe sans for Ulrikke Falchs beslutning om å boikotte prisutdelingen. For som hun selv skriver: "Hvis du ikke klarer å ta det ansvaret du er tildelt, fortjener du ikke plassen din. Gi plass til noen som kan gjøre en positiv forskjell". Her hadde hun jo en gylden anledning til å motbevise nøyaktig det hun selv kritiserer!

Ved at hun hadde vunnet en pris, ville hun vist at Vixen ikke er det skjønnhetstyranniet hun anklager dem for å være. Hun kunne gått i bresjen for å endre industrien, hun kunne bevist at det går an å vinne pris på sine egne premisser. Nå får vi aldri vite.

Ja forresten, dette med at Vixen er et skjønnhetstyranni: Har hun helt glemt meg? For jeg har vært i finalen mange år på rad, ja til og med vunnet pris. Ikke har jeg spesielt mange lesere sammenlignet med de aller største heller. Ei heller kan jeg huske en eneste pris til Årets smaleste midje eller Årets botox, men derimot oppløftende priser som Årets interiør, Årets trening og helse og Årets Gullpenn. Alle med kandidater som fremmer sunne, gode verdier.

Nettopp derfor har jeg ingen planer om å trekke meg, men derimot gå dit med stolthet.

Jeg vil vise at man kan vinne pris i Vixen selv om man er en rufsete pappablogger med poser under øynene og ikke et hint av skjønnhet i mils omkrets.

Jeg vil vise at man kan vinne en pris med en helt vanlig pappablogg uten de helt store tallene, ei heller plastpupper og hestehår. At skjønnhetstyranniet er en myte skapt på bakrommet, og at det finnes håp selv for bleke menn som pusher 40, med høyt hårfeste og kaffetryne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vi sees på søndag!

Den fantastiske gjestesenga

Det startet som en rar idé. For kontoret mitt er også gjesterommet. Og det er trangt. Spesielt på grunn av den massive sengen som bare står der og støver. En sjelden gang sover noen på den, men for det aller meste er den som en pausefisk som ingen lenger ser på.

Alltid i veien og bare nok et sted å legge rot på. Trist, tom og massiv. Men noe må man jo legge gjestene på. Det er bare det at hver gang vi må hente noe fra kryploftet som ligger gjemt bak den surmaga dørvakta, må vi flytte halve huset rundt.

Dessuten har pappa lyst på eget treningsrom. Det høres kanskje ulogisk ut, men etter at vi solgte båten for noen år siden, da det viste seg at jeg har like mye båttekke som en gibbon-ape, har jeg vært i dramatisk manko på en man cave.

Problemet er bare at vi ikke har én kvadratmeter å avse til noe sånt. Ikke en halv engang. Med mindre...

Tanken var først å kjøpe en sovesofa og slå den ut ved behov, men det ville fortsatt ikke frigjort nok plass til å realisere drømmen om eget gym. Men så smalt det plutselig en dag fra frua: "Hva med oppblåsbar gjesteseng?"

Først fnøs jeg av ideen. Skal vi liksom ha foreldrene mine liggende på en plastkrokodille hver gang de kommer nedover? Neppe!

Men et raskt søk på nett viste at det faktisk finnes oppblåsbare senger. Skikkelige senger! Ikke bare palmer og delfiner, men dobbeltseng med høy madrass og innebygd pute. Ikke bare så den komfortabel ut, men den kom også med innebygd elektrisk pumpe som blåser opp sengen på få minutter.

I slapp tilstand (hvis det er lov å si..) tar den ikke mer plass enn en stor pute, så når vi først får gjester, flytter vi bare på litt treningsutstyr, blåser opp madrassen og smækk bæng, vær så god et gjesterom.

GENN. I. ALT!

Jeg kunne ikke komme meg raskt nok til butikken og legge ut den gamle sengen på finn. Og plutselig sto vi der. Ingen gjesteseng, bare en badeleke med ambisjoner. Hva er det vi har gjort?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men ingen grunn til kalde totter, viser seg nemlig at vi har gjort tidenes kanskje beste kjøp! For sengen er ikke bare en gjesteseng - å nei! For da vi blåste den opp i stua for å teste, forelsket barna seg umiddelbart i sitt nye hoppeslott! Så nå hopper de rundt og ler seg halvt i hjel.

Når barna ikke hopper, funker den dessuten som loungeområde for voksne. Ta med en god bok, sleng deg nedpå og nyt. Den er også helt super som bonus-sofa foran tv-en og til sommeren kan vi ta den med ut på plenen og bruke den til tæning i solen.

Og skulle det bli riktig varmt, ja da kan vi jo bare kaste den på havet og surfe ut på bøljan blå. Det er jo en luftmadrass, tross alt!

... og gjesteseng, visstnok ;)

6 i 1 til prisen av et dynetrekk er hva jeg kaller en jækla god deal, så nå smiler far fra øre til øre. Og treningsrommet..? Joda, det er på plass! Norges minste treningsrom riktignok, men akkurat nok til å huse alt man trenger.

Ikke at jeg har fått trent så veldig mye enda, var så fryktelig komfortabelt her på den senga x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis det blir litt dårlig stemning med frua fremover, vet jeg hvor jeg skal sove i hvert fall ;-)
 

/ Hepp og hei, fortsatt god onsdag til deg!

Legging, frykt og supermann

Jeg husker jeg fryktet det som pesten. Legge begge barna alene mens Christina var på vift. Plutselig var det som om jeg aldri hadde holdt i et barn før. Alt jeg visste var glemt. Hvor skal jeg begynne, hva skal jeg gjøre? Når spiser de kveldsmat, når skal de legge seg, hvem, hva, hvor, hjælp!

Spesielt i ammeperioden, da mannen lever i puppens skyggedal. Om du så gjør alle dine artigste grimaser og treffer hver eneste note av nattasangen, vil du fortsatt bare være et sørgelig substitutt uten brystvorte.

Men år har passert siden den gang og nå er det en helt annen historie. Fortsatt blir jeg litt nervøs hver gang jeg skal ta det alene i lys av manglende erfaring, litt som hvis man bare lukeparkerer én gang hvert 5. år.

Men fy søren. Her sitter jeg altså og føler meg som supermann! Leggingen kunne ikke gått bedre og barna kunne ikke vært snillere. Spesielt moro var det å legge lillesnupp, for det er vanligvis Christinas ansvar mens vi gutta henger ut på gutterommet.

Enda husker jeg hvordan jeg kveld etter kveld gikk og bar den lille bylten av en jente i armene mens hun gråt og jeg sang og ting var sånn midt-på-treet. Runde på runde i det lille rommet, hvert eneste skritt så innøvd at jeg kunne gå hele runden på 30 skritt i blinde. Tre skritt mot veggen, snu høyre, to skritt mot skapet, snu høyre etc.

Og i dag leste hun for meg! Jeg ble så sjokkert at jeg tror jeg mistet en tann. Vi la oss til rette for å lese hennes faste bok og plutselig rev hun den til seg og begynte å bable i vei om grisen og ulven og "da blåser jeg" og "aldri i verden!" og kvister og murstein. Det gikk litt hulter til bulter, men det er uten tvil den beste godnatthistorien jeg noensinne har hørt :o)

Så var det plutselig av med lyset og syng for meg. Jeg har ikke sunget for storebroren før. Aldri, tror jeg. Plutselig fikk jeg helt jernteppe. Hva i all verden synger man?

Ut av hjernen ramlet en sang vi sang på en kristenleir jeg var på for.. tja.. 22 år siden? Også jeg som ikke er kristen engang! Men den sang jeg. Så fint og rolig jeg kunne. "Fall til ro" heter den. Husket teksten gjorde jeg også. Og det funket. I løpet av minuttet var det snorkepust.

Så snek jeg meg inn til eldstemann som lå og ventet. Smilende fornøyd, for han hadde fått lov til å spille på nettbrettet mens han ventet på pappa og var vel ikke direkte misfornøyd med det ;-)

Ned med brett, opp med bok og kjøre gjennom den faste rutinen. Endelig på hjemmebane, dette kan jeg.
 

Og nå sitter jeg altså her på kjøkkenet og føler meg som supermann. Jeg hadde egentlig tenkt til å spille litt nettpoker eller se på noe ræl på TV, men nå tror jeg jaggu jeg skal ta et par strøk med malekosten isteden.

Ikke bare kommer jeg til å bade i bonuspoeng til jeg nesten drukner i dem, men når man først kommer i gang med maling, så er det jo faktisk ganske ålreit. Skli på seg en snuskete t-skjorte, skru på litt festlig musikk og male uten en tanke i hodet. Det er noe sjelepleiende over det, nesten som terapi.

Kan også bare være løsemidler ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Sorry Ullared, men nå skal fattern bli ferdig med gangen!

Perledag og Noro-karantene

Vi er blitt hysteriske, jeg innser det nå. Vi har blitt akkurat sånne foreldre som jeg alltid har lovet meg selv å ikke bli. Sånne som holder barna hjemme fra barnehagen fordi de er friske!

Men du skjønner, vi må. Det går nemlig et hissig Noro-virus i barnehagen for tiden, men til helgen MÅ vi være friske. For førstkommende søndag er det Vixen Influencer Awards og den dagen nekter jeg å henge over doskåla som en russ i russetiden.

For Vixen er årets desidert største høydepunkt for oss influencere, og en sjelden anledning til å møte andre likesinnede for å prate skit og ha det moro. Spesielt når man klart å karre seg hele veien til finalen!

For to rustne småbarnsforeldre er det dessuten en enda sjeldnere anledning til å dra på road trip, bo på hotell og bare være kjærester.

Så derfor ble det bonusdag hjemme med perler og Noro-karantene i dag. Får vel innrømme at det er en av fordelene ved å ha hjemmekontor. Vi har ingen sykedager å lene oss på, men så kan man heller være litt fleksibel når hysteriet inntreffer. Og det gjorde det i dag.

For etter helgen var det plutselig enda en ny runde med Noro og oppkast i barnehagen, så i dag ble det å vifte med det hvite flagget og ta seg en Gro-dag.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Derfor passet det ekstra bra at det dukket opp en mystisk pakke i posten i går. For i forrige uke fant vi nemlig ut at det var på høy tid å fylle på perleinventaret, og et raskt søk på nettet viste at det fantes mange spennende varianter å velge mellom.

Selvlysende, gull, sølv, glitter m.m. Tenkte egentlig bare å prøve en pose eller to, men 29 kroner per pose og fri frakt fra 150 kroner... Vips så var man 6000 perler rikere :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lys-test godkjent! Selvlysende perler er det nye :-D
 

Og barna klager ikke på det. Ikke i det hele tatt, faktisk. Ikke jeg heller, her jeg sitter og slurper kaffe, leser meg opp på pokerstrategi og myser ut vinduet på evig leting etter mistenkelige smittebærere som kommer og banker på døra x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ 5 dager igjen, kan det virkelig holde?! #jesuisnoro

OBS! Fortsatt mulig å stemme på Christina "Kona Til" som Folkets Favoritt i Vixen Influencer Awards! Stem her :)

Menn som heier på kvinner (de ikke ønsker å ligge med)

Det føles jo ganske banalt å måtte si dette, men likevel føler jeg en slags plikt for å ta til orde for denne saken. For ja, det er mulig for menn å heie på kvinner de ikke ønsker å ligge med.

Couple of Dutch soccer supporters cheer
Licensed from: Sandra van der Steen / yayimages.com
 

For noen av dere kommer nok dette helt sikkert som et sjokk, men det er altså mulig.

For det tar aldri feil. Hver gang jeg skriver oppløftende ord om en kvinne, det være seg Sophie Elise, Anna Rasmussen eller lignende, er det bare et spørsmål om tid før det tikker inn en mail, melding eller kommentar av typen:

- "Fy faen så patetisk, dette skriver du bare for å prøve å komme i buksa på hu!".

Å heie på kvinner betyr heller ikke at man er en tøffelhelt. Noen av mine mannlige lesere burde kanskje lese den setningen en gang til, for noen menn har en gudegave for alltid å måtte lire av seg gullkorn á la:

- "Haha, din latterlige unnskyldning av en mann. Få deg baller a, pappapyse!"

Så derfor tenkte jeg å være mitt samfunnsansvar bevisst og informere om at menn kan heie på kvinner. Også dem de ikke ønsker å ligge med.

Jeg forstår ikke hvordan det skulle fungert uansett, forresten. Skulle jeg først skrevet et blogginnlegg som jeg deretter sender til agenten til vedkommende og sier:

- "Hei, kan du tipse Anna om dette innlegget og spørre om hun vil ligge med meg?"

Nå er jeg riktignok ganske rusten i sjekkegamet, men jeg er rimelig sikker på at det ikke er sånn det funker.

Flirting
"Vil du bli med hjem og se på blogginnlegget mitt?"
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

Men ikke alle tror at jeg skriver støttende ord til kvinner for å ligge med dem. Noen "vet" også at jeg bare gjør det for klikk og penger. For som blogger er jo det det eneste jeg bryr meg om.

Som ironisk nok er både helt 100 % riktig og feil på samme tid. For som blogger lever jeg jo faktisk av klikk og trafikk. Når det er sagt, så vet jeg også at jeg vil dø raskere enn en korianderplante i minusgrader hvis jeg begynner å la jakten på klikk diktere det jeg skriver. Derfor gjør jeg ikke det.

Jeg skriver nøyaktig hva rakkern pokkern jeg vil, så får det bare gå som det går. Oftest skriver jeg om helt dagligdagse ting, men andre ganger kommenterer jeg dagsaktuelle saker med viralt potensiale. Det betyr ikke dermed at jeg aktivt jakter etter klikk og lar det styre meg. Til det har jeg altfor stor respekt for leserne.

Men det er rart da. Å anklage noen for å gjøre jobben sin, mener jeg. Du sier jo ikke til en rørlegger:

- "Jaha ja, så du sitter der og skrur?! Latterlig ass, det gjør du BARE for å tjene penger".

Men men, som den gamle kroken jeg hadde båtvakt med for noen år tilbake sa: "Hva skal´n gjørra med folk?"
 

Og det var egentlig alt jeg ville si i dag. Nei vent, det er én ting til.

Til dere menn som mener at man er en balleløs pysegutt hvis man tør å støtte kvinner: Det er 2018. Er det ikke på tide å droppe den fantastisk utdaterte stereotypen om at menn er store og hårete alfa-gorillaer som bare bryr seg om tunge ting og motorolje?

Det er gøy med tunge ting altså, men tøffe karer har myke rumper, de også. Det å tørre å vise seg svak er ikke en svakhet, men en styrke. Å gjemme seg bak et tastatur og late som man er syv meter høy, har ingenting med maskulinitet å gjøre, snarere tvert imot.

Men det henger vel sammen med den gamle "sannheten" om at ekte menn ikke gråter. Det var kanskje sant i 1960, men tidene har forandret seg. Menn kan heie på kvinner nå. Selv menn med baller, men uten uærlige intensjoner. Rart det der.

I løpet av uken har jeg for øvrig tenkt til å skrive et innlegg om en hest jeg kjører forbi hver eneste dag. Ikke fordi jeg tror veldig mange kommer til å klikke seg inn på et innlegg om en hest, men fordi jeg føler for det. Den ser så trist ut der den står og kjeder seg i snøføyka.

Det er ikke med det sagt at jeg ønsker å ligge med den. Bare sånn til info.

Takk for meg.

Horse
Licensed from: visualpanic / yayimages.com

 

* Følg Hestehjerte på Facebook *

Hvorfor jeg IKKE kunne vært med på Farmen kjendis

I det siste er det overraskende mange som har spurt meg om jeg kunne tenkt meg å være med på "Farmen kjendis" hvis jeg hadde blitt spurt.

Først tenkte jeg bare: JA! Dæven, det hadde vært moro.

For jeg elsker en god utfordring og det høres jo bare moro ut å vase rundt på en gård og løse utfordringer. Snekre, hamre og bygge. Jeg er jo ikke en superhandy fyr, men jeg er flinkere med øks og hammer enn ting med tennplugger og registerreim, så det tror jeg faktisk kunne passet meg helt fint.

Her er et bilde fra da fattern og jeg felte et tre på hytta i sommer, bare for å bevise at jeg kan mer enn å lage grøt og ta varme bad:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dessuten får man jo jobbe i fred på den gården. Ingen unger som velter yoghurten hver gang du snur deg, ingen Christina som ber meg slutte å sparke av meg skoene midt i gangen. Bare hardt arbeid og husmannskost. Høres ikke feil ut, det!

Men... det hadde aldri gått. Dessverre. Ikke fordi jeg ikke har lyst altså, men det finnes én avgjørende faktor som gjør at det aldri ville fungert:

Jeg hadde klikket i vinkel!

Og det er ikke bare en tullete ting jeg sier altså, jeg hadde gått helt bananer og kastet folk på havet. For sånn bitching og sutring som de holder på med, folk som rotter seg sammen, spiller et spill og blir til diabolske diktatorer bare de får et hint av makt, hadde drevet meg til vanvidd.

Helt seriøst så skjønner jeg ikke hvorfor ikke det tilter hvert 9. sekund for de folka der inne. Hadde jeg fått samme behandling som Mira Craig som eksempel, med hviskete tiskete rotter overalt og en maktsyk Erlend Elias på topp, hadde jeg blitt så forbannet og bannet i så intense mengder at klipperne i studio ville måttet jobbe så mye overtid med alt de måtte sensurere vekk at de til slutt ville gått ut i streik.

Kan ikke se for meg at det hadde vært spesielt god reklame for bloggen, ei heller noen knallgod søknad for senere deltakelse på Skal vi danse x-)

Selvfølgelig hadde jeg savnet Christina og barna så mye at savnet i seg selv ville vært nok til å knekke meg, men først og fremst det hersens spillet. Kjenner jeg blir provosert bare av å tenke på det, haha!

Også får de vel ikke plagsomt mye å spise der inne heller, som passer meg kjempedårlig, da jeg blir skikkelig hangry når jeg blir sulten. Det ordet passer meg helt perfekt forresten: Hungry + Angry ;-)

Så kan man vel også diskutere om jeg i det hele tatt er kjendis. Jeg ville diskutert imot, men hun som var her og kjøpte barnevogn av oss i helgen, sendte selfie til venninnene og ble helt rød i kinnene, ville kanskje sagt noe annet (hei til deg, Maren).

Men altså, hvis klipperne hadde klart å jobbe seg forbi all banningen, hadde det nok unektelig blitt bra TV, men spørs hvor lenge jeg hadde overlevd på gården uansett. Folk har generelt sett en litt ambivalent holdning til å bli kastet i sjøen x-)

Så derfor tror jeg det er lurt at jeg holder meg unna TV-konsepter med skjulte allianser og begrenset med mat. På samme måte som at jeg antakeligvis bare hadde brent ned hele øya hvis jeg kom meg på med på Robinson. Og det er jo ikke bra for noe. Men takk til dere som spør :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God søndag! :)

Perfekt uperfekt søndagsfrokost

Søndag morgen og alt er bare kaffe. Joggebukse og rundstykker, rolig og harmonisk. Ute skinner solen, på radioen synger dePresno. Akkurat sånn en god dag skal starte. I dag blir det sjokolademelk til frokost.

Å lage litt av alt til alle tar overraskende lang tid. Dele noen gulrøtter, kutte opp litt frukt, trakte kaffe, steke bacon og egg. Også rundstykker da.

Endelig på plass i sofaen med den lille gjengen samlet i pysjer og joggebukser. Nå skal det bli deilig med mat. Til nå har alt vært bare innestemme og ingen har laget så mye som en bitteliten krøll i universets harmoni. Påfallende perfekt og rolig, om noe.

Tar frokosten foran TV-en i dag. Det er lov. Deilig mat og barne-TV, så blir det litt matro på mor og far også. Heller oppi kaffen, topper den med litt kokosfett, eggene er fortsatt varme.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillesnupp og store plutt tar hvert sitt glass og begynner å ordne med sjokolademelken. Skal gjøre alt selv nå. Ta melk og pulver og blande det sammen i den rekkefølgen og mengden som føles riktig. Helt greit det, mamma og pappa holder et lite øye med sjokolademengden.

Her kommer den. Dagens første slurp av kaffe. Kroppen begynner å glede seg, som en publikummer som reiser seg halvveis opp fra setet når laget hans går i angrep.

SPLOSJ! Plask. Klirr. Renn. Sildre. Drypp.

Og med det var halve melka på asjetten, bordet, gulvet og i skuffen under bordet.

I glasset? Ikke en dråpe.

Så... ja. Jeg sa jo at det var mistenkelig perfekt. Nesten litt beroligende at ting rettet seg opp igjen.

Farvel varme kaffe, hallo tørkerull og teppevask ;)


 

/ Ha en perfekt uperfekt søndag! :)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Silyas kveld

Ny lørdag, ny artist, nye muligheter! Her er "Hver gang vi møtes" live-blogg edition 😃
 

* Innlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden - oppdater for mer *
* legg gjerne igjen kommentarer med deres meninger*


 

19.50: Macen nektet å starte, heldigvis bare flatt batteri. Fikk panikk. Rakk å tenke at jeg bryr meg mer om macen enn mange jeg kjenner. Det er ikke bra.

19.53: Jeg elsker den Kvikk Lunsj-reklamen og får umiddelbart lyst til å løpe rett ut i naturen. Men det regner ute, så.... næh.

20.00: Det er seriøst 18 år siden "Not for the dough" ble gitt ut. Aldri følt meg så gammel som akkurat nå. Kort depresjon. Kanskje på tide å fiske frem noe lørdagsgodt... ;-)

20.03: Det der er sjukt mye kanel.

20.07: Husker min første kjøretime med fattern på en parkeringsplass i Ski. Sykt skummelt, men lo den samme "gal professor"-latteren som Silya. Fun fact: Jeg strøk på første oppkjøring på LILLE JULAFTEN! Snakk om tidenes antiklimaks. Ble mye banning den julen..
 

20:15: Låt 1, Tone Damli - Heart
Dæven steike! Hva skjedde med Tone Damli? De første to låtene hennes synes jeg har vært direkte kjedelige, men her føler jeg at hun har møtt en perfekt krysning av nytolkning og respekt for originalen. Digger den lille knekken i stemmen og at hun prøver å kopiere Silyas energi på scenen og synes det funker, om enn i en litt søtere makron-forkledning. Men dette likte jeg overraskende godt. Lukter på femmern, men bare et hint for tamt.
Terningkast: 4.

20.18: Silya må være den personen i verden som kler rødt hår best. Mon tro om det er naturlig farge? Nei, kan ikke være det. Eller..? Uansett dritkult.
 

20.22: Låt 2, Claudia Scott - Sucka
Sorry altså, men jeg synes kanskje dette blir litt kjedelig jeg. Spesielt når originalen er så frekk og trøkkete. Savner det trøkket, selv om Claudia synger nydelig. Men digger det Dylanske munnspillet ("tannregulering" i følge Silya) da. Mulig det treffer Silya, men jeg synes plutselig en sang med veldig mye særpreg låt som 90 % av låtene fra countrysjangeren.
Terningkast: 2.

20.26: Bergljot i kommentarfeltet etterspør godbit til Teo. Snakker vi ny fast tradisjon på lørdager? Greit for meg. "Hver gang vi møtes" og Dentastix. God deal x-)

20.29: Første pause brukes flittig. Teo har alliert seg med folk i kommentarfeltet. Dentastix satt på saken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.36: Låt 3, Tshawe - Not for the dough
Usj, andre låt på rad der jeg føler meg som party poooper, men... jeg liker originalen så veldig godt. Også er jeg født helt uten soul i kroppen, så sånn åleglatt "Ligg med meg"-groove er liksom ikke helt min greie. Det er jo glatt som smør og får sikkert mange damer til å rødme langt ut i neste uke, men det blir litt for mye smør på skiva for meg. Okei, jeg får kanskje litt lyst til å ligge med Tshawe, men ikke sånn veldig.
Terningkast: 3.

20.42: Leste akkurat i kommentarfeltet at Claudia Scott er 60 år?! Jeg ville gjettet på 42. Hun må spise 1 kilo grønnkål om dagen. Sånn vil jeg se ut når jeg er 60 også..
 

20.50: Låt 4, Hans Petter - No us in runnin´
Denne sangen er fast på joggelista mi og er fryktelig glad i den, så her må Hans Petter trå til. Også oversatt til norsk a gitt! Men... søren heller... det funker ikke dette heller. Er det bare meg? Kanskje jeg skal gå på kjøkkenet og spise en pose med seigmenn i pausen? Synes liksom alt mangler litt sprut i dag, bortsett fra Tone da. Liker "Rotte i en runding"-twisten, men sånn bortsett fra det så synes jeg låta drukner litt i seg selv. Fint rockepreg, men savner særpreget i låta.
Terningkast: 3.

20.58: Bruker pausen på å dele en av ukens desidert største høydepunkt. Tidligere denne uken la jeg ut en liten morsomhet på Instagram og SE hvem som har kommentert. Holdt på å stryke med da jeg så det. Ble så starstruck at jeg hylte som en hund som blir tråkket på halen.

21:15: Innser at live-blogging er kjempegøy. Må finne flere programmer å live-blogge fra. MGP-finalen har blitt foreslått og det er selvfølgelig bænkers, men vurderer å begynne å følge med på Paradise Hotel, hvis det begynner igjen. Det hadde jo vært perfekt! Farmen Kjendis også egentlig, men det har holdt på for lenge.

Men live-blogging fra Pærra fra en 36 år gammel mann hadde vært nydelig x-)

* PAUSE *

21.38 Den pausen er lang ass..

21: 40: Hvis jeg skal sitte og spise potetgull og dipp i pausen hver lørdag fremover, tror jeg vi må utsette sommerkroppen en 3-4 år til..

21:46: Som MGP-nerd må jeg bare si at jeg ELSKER "Eurphoria"-låta til Silya. Husker jeg stemte på den. Ganske mange ganger.

21:48: Pysjbuksa er på plass :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.54: Låt 5, Christel Alsos - Hellfire
Jeg vet ikke hva det er, men hver gang Christel synger, stopper alt. Ingen beveger seg og alt blir bare... magisk. Den stemmen, de strykerne, den innlevelsen - Christel er på et helt annet nivå. Tror kanskje jeg er litt forelsket i Christel Alsos. Og det passer egentlig bra, for det er Christina også x-)
Terningkast: 5.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.59: Låt 6, Tor Endresen - Become my dream
Du vet det lover bra når hovedgjesten begynner å gråte før du kommer deg på scenen. Og Tor LEVERER! Fy. Ti. Katta. Fra den såre, litt Freddie Mercury-aktige starten, til å eksplodere i full Tom Jones og rive rett over i Eddie Vedders kontrollerte brøle-landskap. Fra 0 kraft til 150 % kraft - nei dette... dette var fantastisk. Sinnssykt overrasket og vanvittig imponert. Det var så mye kraft og trøkk at jeg tror muligens han blåste av halve hårpynte til Silya.
Terningkast: 5.

22.10 - Konklusjon: Kvelden startet ganske tamt og emment, som en indisk rett med altfor lite salt. Men så gikk det opp mot magisk og full trøkk, som et tacotårn nedlesset i jalapeno. Christel Alsos er min nye favorittperson i verden og kan trollbinde en sekk med jord. Tone gjorde sin beste låt på lenge og Tor Endresen overrasket stort og blåste sokkene av meg.

Best i dag: Christel Alsos og Tor Endresen på delt 1. plass.
 

/ Tusen takk for følget folkens!! Sees vi neste lørdag? ;-)

VI ER I FINALEN!!

Jaddaaaa!!!!!

Gledens dag! Lykkens dag! Ved Odins skjegg og fiolinen til Rybak - endelig er finalistene til Vixen Influencer Awards kåret, og både Christina og jeg er i finalen!!

Christina er videre i den prestisjetunge prisen Folkets Favoritt, mens undertegnede har karret til seg finaleplass i Årets Gullpenn og Årets Livsstil.

Det er kanskje vanskelig for andre å forstå hvor stort dette er, men det er stort. Kjempestort! Spesielt i år, for Vixen har gått fra å være en prisutdeling kun for bloggere til også å inkludere influencere fra andre kanaler. Det betyr youtubere, instagrammere, podcastere etc.

Feltet har dermed blitt fylt med nye utfordrere av Petter Northug-kaliber og antall stemmer har mangedoblet seg siden i fjor. Derfor er det ekstra stort å komme seg hele veien til finalen i år.

At Christina er videre som Folkets Favoritt er helt rått! Den prisen avgjøres av antall stemmer og hun er i finalen med folk som har mange ganger flere lesere enn henne, så jeg tror det kan bli tøft, men jeg heier og jubler til stemmebåndet ryker :-D

Årets Livsstil vant jeg faktisk i fjor, så jeg tenker at det er ekstremt usannsynlig at jeg klarer å vinne den to år på rad, men jeg lever i håpet!

Og Årets Gullpenn... den henger høyt. Ekstremt høyt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde håpet at mine konkurrenter var en gjeng med paddehuer, men det er så mye flinke folk der at jeg blir helt uvel. Men for å sitere en ikke helt ukjent norsk filosof (og fotballtrener): "It´s hope in a hanging snore".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

At man skal klare å stikke av med en pris er sånt man ikke egentlig tenker over, for konkurransen er beinhard og alle er verdige vinnere, men at jeg kommer til å sove ekstremt dårlig frem til 04. februar, det kan jeg love deg ;-)

Men uansett hvordan det går, så vet dere hva dette betyr? Hotellopphold og bacon-frokost for Herr og Fru Klonk. Og det i seg selv er verdt å juble for :-D

Så tusen tusen tusen tusen takk til alle dere som har stemt på oss og gjort dette mulig. I LOVE JU!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hipp hurra og goooood hælj!!

Vi skulle jo på kino!

Lenge hadde vi gledet oss til kinodate, det var bare et bittelite problem...


Licensed from: adam121 / yayimages.com
 

For som småbarnsforeldre er det viktig å ikke glemme seg selv i hverdagen. Komme seg opp av sofaen, se andre ansikter, gjøre andre ting. For med små barn i hus blir man fort veldig knyttet opp til hjemmet. Det er her vi spiser, det er her vi slapper av, det er her vi er sammen. Bare vi.

Men man trenger andre impulser også. Kan ikke bare vasse i bleier og skittentøy dagen lang, må komme seg ut og se andre mennesker. Gjøre andre ting. Gå på konsert, spise på restaurant, ta en kaffe eller reise. Kan være hva som helst egentlig, så lenge man gjør det uten barna. Må ikke være hver uke, trenger ikke være så ofte egentlig, men oftere enn aldri.

Og der er vi dårlige. For som småbarnsforeldre blir man husvarme vanedyr. Holder seg helst hjemme, gjerne krøllet sammen på sofaen som en murrende innekatt. Komfortabelt, trygt og deilig. Litt for mye perling, litt for lite kjærestetid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og for noen dager siden fikk vi en påminner om at vi kanskje har dratt den strikken litt for langt.

Fordi: For ikke altfor lenge siden kom det en film på kino som jeg virkelig gledet meg til å se. Jeg hadde først tenkt til å spørre en kamerat om vi skulle se den sammen, men mitt helhjertede engasjement smittet over på Christina, som plutselig ville være med. Perfekt anledning for en date night.

Men filmen hadde ikke premiere riktig enda, så vi måtte smøre oss med tålmodighet. Kult med premierebilletter da!

Men premieren kom og gikk.

Så var det over på vanlig visning, men fortsatt fikk vi ikke somlet oss til bacongull og gode plasser.

Så ble den satt opp litt færre steder, men ingen fare: Denne skal vi se. På kino. Det er i hvert fall helt bænkers!

Men så gikk det litt tid.

Også gikk det litt til.

Og i forrige uke gikk den på TV!!!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ærr. E. Muli?!

Filmen kom altså ut for 4 år siden og vi har enda ikke sett den! Dette kan bare bety én ting: Vi har blitt altfor komfortable i tøflene, på tide å ta seg i nakken. Så når Vixen Influencer Awards går av stabelen om bare halvannen uke, skal vi reise begge to. Uten barn. Og sove på hotell. Og det skal bli magisk.

Så får vi heller bare sikte oss inn på Love Actually rundt juletider, fremfor å være først i kinokøen. Men til sommeren er det premiere på Mamma Mia 2 og DEN skal vi se.

Før den kommer på TV... ;-)

* Følg Kinohjerte på Facebook *

Googlet meg syk jeg også, gitt

I går skrev Christina et innlegg om at hun nærmest hadde googlet seg til kreft da hun skulle finne ut hva som var galt med føflekken sin. Som viste seg å være en gammelmannsflekk.. Haha! (les: "Kona til - Jeg leste på google, skjønner du")

Men jeg kan jo skjønne hennes uro, for jeg har gjort nesten akkurat det samme. Bare at mine symptomer var langt mer fremtredende!

For i en lang periode nå har jeg lagt merke til en ganske markant endring som har bekymret meg en del. Og det er ikke som at det er en liten føflekk på et bortgjemt sted heller, nei det gjelder nesten hele ansiktet.

Jeg begynte å legge merke til det for en god stund siden, kanskje allerede 3-4 år tilbake, men jeg ville liksom ikke si noe. Tenkte at hvis jeg bare lukker øynene og fortsetter som vanlig, så ville det gå over.

Men det gjorde jo ikke det, vettu. Så i forrige uke så jeg meg nødt til å google litt. For der jeg før så et ansikt så friskt og fullt at liv av man skulle tro jeg var en nyfødt valp, ser jeg nå et gustent fjes med blå IKEA-poser under øynene.

Hudfargen har gått fra en glødende flamme til et slukket bål. Grålig og trist som en polsk regnbue.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det er ikke bare ansiktet, jeg merker det på hele meg. Jeg er trøtt hele tiden, jeg sover dårlig, er oppe om natten og sovner midt på dagen. Gjerne med grøtskåla i hånda.

Også psykisk har ting endret seg. Jeg som før så så lett på livet, er nå blitt så bekymret for alt. Mikroplast i vannet, antibiotika i fisk, muggsopp i rosiner og biler som kjører for fort. Også all den banningen på TV da.

Også er jeg stresset! Superstresset hele tiden, ofte helt uten å forstå hvorfor.

Frem til nå har jeg mistenkt at det må være en sammensatt sykdom som drenerer meg for energi. Kanskje en slags mangelsykdom eller noe i den gata.

Men så googlet jeg.

Og så kjente jeg litt på det.

Og så leste jeg meg opp...
 

Viser seg at jeg bare er en helt vanlig småbarnsfar ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Pappa om natta, pappa om dagen ;-)

Les også: Kona til - "Jeg leste på google, skjønner du"

Nå står ikke verden til påske

Sent i går kveld tikket det inn en melding. Fra pappa. Med en tromme på slutten.. Hva i all verden skal det bety?

Senior man looking on phone
Licensed from: ALotOfPeople / yayimages.com
 

Jeg ringte opp og allerede i det han plukket opp, forsto jeg at noe var i gjerde. For du vet den stemmen man får når man er litt stolt og gira? Der nesevingene flagrer og stemmen blir utilsiktet nasal? Du vet, den stemmen som høres litt ut som en opprømt Wenche Myhre i julemodus.

Den stemmen hadde han. Og ganske riktig: Det var noe. Noe stort. For han hadde fått seg smarttelefon!

Alle årene med intens lobbyvirksomhet fra muttern hadde til slutt brutt ned den gamle dinosauren. Ikke det at han er utdatert altså, langt derifra. For fattern har vært IT-mann i alle år og er en kløpper på sånt, men akkurat på telefonfronten har han liksom lagt seg litt bak i feltet.

Klamret seg fast til den gamle Nokia-en og nektet å ta steget. Skrytt så fælt av de TO tingene som hans gamle murstein kan slå de fleste smarttelefoner på: FM-radio og batteritid. Men nå som FM-båndet er i ferd med å slukkes, var tiden inne. Viser seg også at den antennepluggen ikke har virket på mange år uansett, så radioen forsvant fra den telefonen for evigheter siden. Det har han visst "glemt" å fortelle oss ;)

Så velkommen til fremtiden skal du være. Du vil se at det er mye en telefon kan brukes til i disse dager. Ta bilder er bare én ting, du kan også bruke den som nettbank, GPS, kalkulator, radio, til e-post, nett-TV, lære spansk, sjekke aksjer, skru på alarmen, lese avisa og mye mye mer.

Jeg skjønner at steget har vært stort og samtidig husker jeg den gufne følelsen første gang jeg kjøpte smarttelefon. Satt bare og stirret på den som en apekatt og forsto ikke hvor jeg skulle begynne. Men pappa kan allerede melde om at han streamet Kveldsnytt fra godstolen, med tøfler og kaffe og hele pakka, så dette skal nok gå bra :)


Kødder ikke med den barten der x-)
 

/ Farvel gamle Nokia, god dag flyvende biler.

5-åringen og solsystemet

4 minutter med 5-åringen lærte meg mer enn 12 år på skolen!

For i forrige uke var avdelingen til eldstemann på besøk på et kjempekult læresenter for barnehagebarn, med fokus på realfag. Der får barna lære nye og fantastiske ting som kombinerer verdifull kunnskap med lek og moro. Før helgen kom han blant annet hjem med en utrolig søt sang om solsystemet som du kan se nederst i innlegg.

Hver gang de er på læresenteret har de et nytt tema på agendaen og i år har de blant annet lært om syrer og baser, kroppen, miljøvern, planeter og mye mer. De får utforske kjemiske reaksjoner og gjøre spennende eksperimenter. Du vet, typisk sånne ting som man ikke får lov til å gjøre på kontoret. Ting som gjør deg litt misunnelig.

Og hver gang El Pluttolini kommer hjem derfra har han lært noe nytt og fascinerende som ikke mamma og pappa nødvendigvis er veldig stødige på. Eller, man tror jo man kan en del, men det er frem til barna spør deg om hvilken planet som kommer etter Uranus i solsystemet. Eller på hvilken planet man finner solsystemets høyeste fjell. Eller hvor mange av planetene som er gassplaneter.

Da innser man plutselig: Å søren. Jeg har blitt fraseilt av en 5-åring.

Thinking boy business man with chalk universe planet solar system on blackboard imagining space travel
Licensed from: alistaircotton / yayimages.com
 

Men det er vel bare å venne seg til følelsen, for det vil jo bare bli verre når han begynner på skolen. Tør ikke tenke tanken på videregående en gang. Men men, hvis han blir for kjepphøy kan jeg alltids slå ham i håndbak, så det så. Det vil jo ta slutt en vakker dag det også, men innen da skal jeg sørge for å ha lest meg opp noe voldsomt på temaer han aldri i verden kan vite noe om.

Deretter må jeg bare sørge for å alltid pense samtalen over på det. Så når han kvisete og utakknemlig kommer slentrende hjem fra trening og bare:

- "Øy fattern, er middagen klar snart ell?"

Så skal jeg svare:

- "Tja, like klar som general Maximillian von Prittwitz i Slaget ved Tannenberg, så hva tror du? Og hvilket år snakker vi om da, hmmm?"

Heldigvis ligger slike smålige hersketeknikker mange år frem i tid. Inntil da kan jeg bare glede meg over at jeg har en lærelysten astronom i hus, som kan fortelle meg at vi har fire gassplaneter i solsystemet og at det høyeste fjellet ligger på Mars :-D


 

OBS! Hvis du vil lære mer om solsystemet enn du kunne fra før på bare 4 minutter: Se den fantastisk søte sangen under. Husk lyd!

Anbefales varmt for store og små :)


/ Jeg er sola, jeg er en glovarm ball av ild <3

Live fra "Hver gang vi møtes" - Hans Petters kveld

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

Så var det endelig duket for andre kveld i ny sesong av Hver gang vi møtes. Jeg har faktisk aldri fulgt med før, men etter Tshawes dag sist uke, ble jeg hektet :)

Og i kveld er det Hans Petters tur. Så, hvem er denne mystiske, litt ukjente Hans Petter foruten frontfigur og vokalist i Trang Fødsel?

Jeg gleder meg til historier, låter, latter og tårer!

Okei folkens, da kjører vi på :-D

Notis: Legger inn klokkeslett foran hver oppdatering, bare sånn for å holde det oversiktlig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Fy flate. Her man sitter og ser ut på 98 centimeter med snø i timen, ser det ikke helt feil ut med boule og øl i sommerværet. Note to self: Husk å nyte sommern 2018.

* Mens vi venter på at syngingen skal begynne, må jeg springløpe for å hente babycall. Christina er fortsatt litt opptatt, far alene i sofa. Svinger raskt innom Spotify for å gjøre litt research på Trang Fødsel før vi sparker i gang.

Fy søren så mange hits de har! Kan jo halvparten av låtene deres på rams. Det var overraskende. Lover godt for kvelden. Så lenge batteriet på babycallen holder. Aner ikke hvor laderen er.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Noterer meg at de sier "effen" i låta Drømmedame. Det er det ingen som sier lenger. Men nå, Tshawe! Det gledes i sofakroken.

* Låt 1, Tshawe - Drømmedame
Oj, shit dette var vanskelig. Nå innser jeg hva de plateanmelderne i VG har å slite med. På den ene siden elsker jeg Tshawe og energien, men samtidig synes jeg ikke det er så mye nytt her. Det er mer trøkk og rytme enn i originalen, men samtidig hadde jeg kanskje håpet på noe mer. Litt X-faktor. Men likevel, det er Tshawe, det er bunnsolid.
Terningkast: 4.

* Hey, 18 minuter ut i programmet og den første tåren er et faktum. Skjønner jo det når man vrenger sjela sånn. Skal slutte å harselere med "Hver gang vi grines".

20.26: Låt 2, Silya - Ryktet
Jeg ELSKER Silya. Forrige uke var jeg ikke sånn superimponert, men dette smaker fugl. Så veldig! Gås, and og due i én stor sandwich. Har ikke hørt originalen, må innrømme såpass, men elsket trøkket. Den røffe stemmen og ska-beaten som gir låta et lystig preg. Dette føltes rett og slett bare riktig. Love it. Men altfor tidlig å rulle seksern og jeg ble jo ikke bergtatt, så her skal vi høyt, men skjorta forblir på.
Terningkast: 5.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.27: Innser at leser "Amanda" har et kjempepoeng og endrer fra stjerne foran hvert punkt til klokkeslett. Folk er så smarte.

20.29: Pause. Bra. Holder på å tisse på meg. Tenkte for øvrig å være sånn sunn og fin fyr, men behovet for potetgull ble for stort. Ikke spist så langt i 2018, på tide å bryte noen nyttårsforsetter. La det skje.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

20.34: Pausen over, rakk ikke tisse. Viser seg at live-blogging er veldig gøy, men kjempestressende. Måtte kaste gensern. Svett x-)

20.36: Elsker moralen til Hans Petter i innledningen til låta "Fredag". Sitat: "Selv om det ser ordentlig dystert ut på mandag, så ordner det seg på fredagen vøtt".

20.39: Låt 3, Claudia Scott - Fredag
Hmm.. Synes det var litt kjedelig, jeg. Fin stemme og liker den lille countryknekken, men med tanke på gitt introduksjon og tekstens innhold, synes jeg liksom sangen fortjener litt lystigere tonelag. Joda, man skal selvfølgelig tolke låta som man vil, men savner optimismen i låta. Ikke helt min kopp te dette, flott stemme til tross.
Terningkast: 3.

20.45: Maria i kommentarfeltet spør om Teo har fått godis, siden det er lørdag og alt. Har ikke fått det. Han fikk en godbit i går og tenkte å spare på kaloriene i dag. Men ålreit, hvem er jeg til å være skinnhellig, her jeg sitter med den ene labben dypt nedi potetgullpåsan. Godbit innvilget :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.48: Innser at historien til Trang Fødsel er ganske mye mindre gripende enn Tshawes historie. Og at Hans Petter ligner ganske mye på Jo Nesbø.

20.54: Låt 4, Tone Damli - Kursiv
Æsj, nå kommer jeg til å fremstå som en gammel surfis, men jeg synes kanskje dette ble litt tamt. En fin vibb av road trip og jeg fikk umiddelbart lyst til å fise langs landeveien i en sprek cabriolet på en lun og herlig sommerdag med taket nede, men det mangler liksom litt fyrverkeri. Kanskje jeg som har urealistisk høye krav. Jeg vil liksom bli blåst av sofaen av en ny og personlig vri på en gammel klassiker. Føler at dette blir litt plankekjøring. Ikke feil, bare litt for lite salt i maten.
Terningkast: 3.

20.58: Pause! Dette var overraskende stressende. Tror jeg må ta meg en dusj i pausen, haha! Men herregud så moro. Gleder meg til del 2 :)

21.01: Christina har endelig kommet ned etter at hun sovnet under legging av barna, haha! Nå skal hun spole seg gjennom del 1 mens jeg tisser. Gleder meg veldig til Christel Alsos i dag, tror det kan bli skjelvete i underleppa.

* DEL 1 SLUTT *

21:20 (pauseblogging): Christina skumtitter gjennom del 1. Noterer meg at det ikke er så rart han ikke blir gjenkjent i noe særlig grad. Mannen er jo ikke til å kjenne igjen fra 90-tallet. Spørr´u meg så er Hans Petter som en fin vin som bare blir bedre med årene :)

21.24 (pauseblogging): Christina sitter og titter på Tone Damli. Utbryter ganske innlysende misunnelig: "Åssen klarer´a å gå på de skoa?! Se på de hælene a!!"
 

* DEL 2 *

21.50: Låt 5, Tor Endresen - Hippie
Har aldri hatt noen dragning mot Las Vegas og fikk det ikke i kveld heller, dessverre. Sorry Tor, men dette funker ikke for meg. Elsker energien og Tor leverer så det svinger, det er bare ikke min kopp te. Du kan servere meg verdens beste lutefisk, men det er fortsatt lutefisk. Om noe, fikk jeg litt lyst til å spille på enarmet-banditt. Vant 100 kroner på danskebåten da jeg var ung en dag. Brukte pengene på å kjøpe kosebamse til søsteren min og meg. Stor dag. Men sånn bortsett fra det..
Terningkast: 2.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.57: Dette var sterkt. Ingen er bare det du ser. Hans Petter har gått gjennom en eksistensiell kamp og skjønner at det må ha føltes rart å lage joviale sanger når noe sånt skjer med broren din.

21.58: Klar for Christel. Spent nå.

22.05: Låt 6, Christel Alsos - Hei, her er jeg
Det. Var. Magisk. Den stemmen, den innlevelsen - det der er seriøst det mest ekte jeg har følt så langt i 2018. Rett og slett magisk. Aldri har jeg sett noen synge med så ektefølt innlevelse. Fy flate. Måtte gi frua en klem i sofaen. Trodde det måtte en sang med masse trøkk til, men neida. Sokkene er herved blåst av.
Terningkast: 6.

22.07: Hæ? Er det ferdig allerede?! Trodde det skulle være flere låter og vare minst en halvtime til. Okei, tiden flyr når man blogger og ser på TV. Men i så fall, over til indrefileten:

* Dagens beste *

Christel Alsos. Uten tvil. Det var magi langt inn i hjerterota.
 

22.08, Post Bloggum: Digger den kjeksreklamen.

22.10: Men okei, da får vel jeg pakke sammen for kvelden. Tusen takk til alle som fulgte med på galskapen og TUSEN TAKK for alle kommentarer :-D Dette var gøy! Mer live-blogging neste uke? Ikke helt umulig ;)

Ha det a!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ha en fortsatt tipp topp lørdag!

Live-blogging fra "Hver gang vi møtes"

I kveld tenkte jeg å prøve noe som aldri har blitt gjort før: Live-blogging fra sofakroken!

For i forrige uke begynte vi å følge med på "Hver gang vi møtes" (for første gang) og det er jo så fantastisk trivelig!

Men alle som noensinne har sett det programmet, vet at man får et vanvittig behov for å prate med andre underveis. Hva man synes om artistenes versjoner av gamle låter, hva som var bra, hva som ikke var fullt så bra, hva man lærer om hovedpersonen underveis og selvfølgelig: Hvilken sang man likte best!

Sist uke hadde vi lillesøsteren til Christina og gubben hennes på konstant gruppechat, men denne uka er de borte og derfor tenkte jeg å prøve noe helt nytt: Live-blogging gjennom hele programmet!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Barne-TV på skjermen inntil videre, men rigget og klar for i kveld :D
 

Tanken er altså at vi, du og jeg, ser på Hver gang vi møtes sammen. På en måte. Du ser på TV, jeg blogger om alt som skjer underveis og så stikker du innom her for å lese oppdateringer og legge igjen kommentarer underveis. Ta det i en pause, når ting eller litt kjedelig eller når det måtte passe.

Jeg har jo ingen aning om dette kommer til å funke eller ikke, men det hadde vært helt KONGE om noen ville følge med og legge igjen kommentarer underveis. Jeg lover å svare fortløpende på så mange kommentarer jeg klarer og tror dette kan bli kjempegøy for alle som er glad i "Hver gang vi møtes" og gleder seg til å se det med tøflene høyt i kveld :)

Jeg gleder meg i hvert fall veldig til å bedømme sanger, rulle terning og diskutere med dere underveis.

Så bli med på moroa fra kl. 20.00 i kveld, både på TV2 og her på bloggen. Nytt innlegg kommer :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Teo er ikke sånn supergira..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men jeg sitter klar allerede x-)
 

/ Hver gang vi blogges :)

OBS! Hvis du har lyst på en latter underveis: Følg Christina (Umulius82) på Snapchat! Der kommer hun til å ha sitt eget lille "Hver gang vi møtes"-party ;)

Sophie Elise og drittkjerringene

Man snakker om at ungdommer er så fæle på nett, men det er jo faktisk de gamle drittkjerringene som er verst.


Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Jeg sier ikke at man skal elske Sophie Elise. Jeg sier heller ikke at man skal like Sophie Elise, jeg vil bare at man skal ta seg en lang titt i speilet og si: Er dette alt jeg får til? Er jeg virkelig så patetisk?

For i går rullet VG terningen for det nye TV-programmet "Sophie Elises Verden", og kommentarfeltet lot ikke vente på seg. Jeg fryktet hva jeg hadde i vente, men full av ungdommelig overmot håpet jeg at 2018 skulle bli året der vi alle hadde lært å oppføre oss på nett.

Dette er noe av det jeg fant:


 


 


 


 


 


 


 


 


 

Og hvem er verst? Disse grusomme ungdommene man til stadighet hører om? Som mobber og er så slemme og unge og uvitende? Nei. Hva er det derimot flust av? Sure, gamle drittkjerringer.

Noen yngre damer og noen menn også, men for det aller aller meste: Damer 60+. Mødre. Bestemødre. Forbilder for kommende generasjoner.

Akkurat det er faktisk et ord som går igjen: Forbilde.

Så la oss snakke litt om forbilde. Hvis du kunne velge et forbilde for barna dine, hvem ville du valgt? En ung jente som via hardt arbeid over mange år har klart å etablere en karriere vi andre bare kan drømme om? Ikke en karriere basert på en fancy stilling i et stort firma, altså. Nei, en karriere basert på seg selv. Om seg selv selv, rundt seg selv, av seg selv.

En jente som har sitt eget tv-program, som har gitt ut flere låter, en bestselgende bok og blitt kårets til årets mektigste kvinne i norske medier? Hva med en jente som har stått på barrikadene for å rive ned palmeoljebruken vi alle har hengt oss på i etterkant? En jente som har gått i bresjen for en rekke vanskelige saker, som har levd med trusler og mobbing i mange år, men som nekter å gi seg uansett hvor mange harde slag hun får?


Skjermbilde: sophieelise.blogg.no
 

Eller synes du barna dine skulle valgt... deg? Som sitter på nett og slenger med drittkjeften om en person du vet ingenting om.

Har du lest boka hennes? Har du i det hele tatt lest bloggen? Ja vel, så har hun kanskje operert ditt og datt og tatt andre valg enn du ville tatt, men aner du egentlig hva du snakker om utover det du klarer å koke sammen i ditt eget trollhode? Et hode fullt av fordommer og hat for en person du aldri har møtt? Ja vel, nei men det høres jo ut som et bra forbilde...

Her synes jeg det passer å minne om ordtaket: Ingen er bare det du ser. Tenk litt over det.

For du har sikkert også ditt, hva vet jeg om det, men noe må det jo være. Hvorfor ellers skulle du brukt fritiden din på å spre hat om en person du ikke kjenner? Det føles sikkert godt. Digg å vite at man har tatt et bittelite kakestykke av en annen persons sjel? Det må det jo være. Godt å ha noe inntil kaffen, si.

Så kan du jo spørre deg selv: Hvor kommer all den forferdelige mobbingen man hører så mye om ifra? Jo, den kommer fra deg. Din jævla dritt.

Så kjære Solveig, Vivi, Mette, Kjersti, Hans, Karoline, Gerd og alle dere andre: Skam dere! På vegne av familien deres og alle som prøver å bekjempe mobbing. Skam dere for at dere river ned det vi andre prøver å bygge opp.

Hadde dere vært tante, onkel eller bestemor til mine barn, hadde jeg holdt dem milevis unna dere. For mine barn skal vokse opp rundt positive mennesker med sunne holdninger, i et samfunn der vi prøver å spille hverandre gode.

Ikke i en innrøyka bingohall med snerpekjeften på bånn drite.

Serious Man and Woman Indoors
(Licensed from: Creatista / yayimages.com)

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg har blitt bilmekaniker!

Det skjedde mens jeg sto parkert på en bensinstasjon for å sjekke dekktrykket. For det kan jeg. Sjekke dekktrykk, skifte dekk, peile olje og fylle på spylervæske. Alt over det trenger jeg eksperthjelp til.

Så når jeg forteller Christina at jeg skal ut i garasjen for å mekke litt på bilen, mener jeg egentlig å fylle på spylervæske, sparke litt på dekkene og rappe en gammel tyggis fra midtkonsollen.

Men tilbake til bensinstasjonen. Der sto jeg altså, med lufttrykksmåleren i hånda, og følte meg ganske proff. Skrudde av hettene på de dingsebomsene som luften kommer inn og ut av, koblet på luftmaskinen og målte trykket. Fylte på og sørget for at alt ble perfekt. 2,5 foran, 2,4 bak. Gutten sin, det.

Og akkurat mens jeg sto der og følte at jeg faktisk på en slags måte dugde til noe, hørte jeg plutselig en dame rope på meg. Hun kom bort med en spørrende mine. Kan du hjelpe meg, spurte hun.

Jeg? Hjelpe deg med bilen? Er du gal, kvinne? Jeg kunne ikke hjulpet deg om bilen din løp etter deg med en kjøttøks. Ser du ikke det? Oser jeg ikke klønete mann fra milevis unna? Tydeligvis ikke. Hun må ha følt det, hun også. Det samme jeg følte der jeg satt på huk og slåss med slangen til den luftpumpemaskin-greia. Han der kan et og annet om bil.

Normalt sett ville jeg kanskje bare sagt "Beklager, men jeg er født med 35 tommeltotter", men så kom jeg plutselig på en historie. En historie som strekker seg tilbake helt til det herrens år 2000. Året vi alle trodde vi skulle suse rundt i flyvende biler.

Jeg var en blåøyd unggutt som, via min kjæreste på den tiden, hadde fått meg jobb på Jernia. Tjene en ærlig slant og lære seg litt om verktøy, kjøkkenredskaper og støvsugere i samme slengen. Perfekt.

Det eneste som ikke var perfekt var at det var en stooor butikk med stort utvalg og alt det skulle jeg gjerne kunne en del om. På dag én. Jeg visste knapt nok foran og bak på en stekespade.

En dag ikke lenge etter at jeg begynte i jobben, kom det inn en gammel dame. Så litt streng ut rett fra startblokka faktisk. Vi var tre stykker på jobb, én av dem en kvinne som hadde jobbet i butikken i mange år. Hun gikk bort til den gamle damen og spurte om hun trengte hjelp. Kvinnen sendte henne et langt, mistenkelig blikk, før hun snerret:

- "Eh, nei takk du, jeg trenger hjelp av en mann!"

Grumpy Old Lady
Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Den ansatte prøvde å ymte frempå at hun helt sikkert kunne hjelpe til, men nei. Mann skulle det være. Og mann fikk hun. Eller, rettere sagt, hun fikk meg.

Jeg ble skyflet bort og sto plutselig svarskyldig fremfor en noe kjønnsdiskriminerende gammel dame. Hun trengte noe. Det er alt jeg husker, for jeg aaaaante ikke hva hun snakket om. Hadde ikke den fjerneste anelse. Så hva gjorde jeg? Sa at jeg måtte spørre om hjelp fra en av de ansatte og hentet tilbake den kvinnelige ansatte.

Og selvfølgelig, hun visste nøyaktig hva damen skulle ha. Lekset opp råd og tips og hjelp, opp og ned i mente. Hun visste alt! In your face, gamle skinn.

Det var altså så gøy å se ansiktet til den gamle damen gå fra sur sviske til lun aprikos. Klart, spesielt imponert over meg var hun jo selvfølgelig ikke.

Derfor, akkurat derfor, på bakgrunn av det lille nederlaget hele 18 år tilbake i tid, rakk jeg i dag å tenke: Endelig noen som trenger en mann, og jeg skal være den mannen. Visst pokkern kan jeg hjelpe deg med bilen!

Og det gjorde jeg. Og det virket!! Hun skulle nemlig bytte skilt på bilen og lurte på hvordan hun fikk det løs. Vår skiltholder har vært litt løs i det siste, så dette vet jeg alt om. Fikk tak i en skrutrekker, røsket løs plastholderen og serverte henne skiltet på et sølvfat. BOOM!

Så gikk jeg min vei. Som en seiersherre! Hadde det gått av en eksplosjon rett bak meg, hadde jeg ikke snudd meg engang. Jeg hadde bare nytt øyeblikket og tatt på meg solbriller. Jeg følte meg som kongen av verden.

Så bare for virkelig å toppe hele greia, fylte jeg på spylervæske og peilet oljen også. Så nå er bilen så god som ny og jeg kan føre opp et helt nytt yrke på CV-en. Tidenes beste start på dagen :-D


 

Hilsen,
Bilmekaniker på lavt nivå

Det snør, det snør, hva faen skal vi gjøre?

Girl playing with snow
Licensed from: Grekov / yayimages.com
 

Så har det altså skjedd igjen. Uvanlig mye snø har falt på kort tid og landet går i stå. Togene stopper, bussene kræsjer og 99 av 100 på Facebook deler bilder av snø. Snø! Som om vi bodde i Atacama-ørkenen.

For er det bare meg eller snødde det også i fjor? Og året før der? Og året før der igjen helt tilbake til den første huleboeren som sa: "Hey, la oss flytte fra dette lune, varme stedet og begi oss opp til et matløst isøde."

For det snør i Norge. Hvert år, potensielt halve året! Så man skulle trodd at vi hadde vært litt bedre forberedt innen nå, men nei da. Biler går i grøfta, togene bryter sammen og tabloidene basker seg i klikk.

I går så jeg til og med at NRK var direkte inne fra snøkaoset i Oslo. Direktesendt snø! Si meg, har hele nasjonen gått bananer? Jeg forstår at de måtte sendt ut en reporter i hawaiiskjorte og flip flops hvis været slo om til 35 grader og tropenetter i januar, men snø på vinterstid..? Er ikke det litt som å bli overrasket over å finne kjøtt i kjøttdeigen?

Så kan man selvfølgelig skylde på uvanlig store snømengder og andre værfaktorer, men er jeg den eneste som ser den tilsynelatende ganske opplagte sannheten her? Nordmenn er rett og slett ikke bygd for norske værforhold. I hvert fall ikke byfolk her sørpå. Vi skjønner det bare ikke.

Togene våre takler det ikke, kroppene kollapser og alt vi har bygd blir som korthus i en snøstorm. Og alt dette mens alle nord for Sinsen-krysset nærmest ler seg i hjel. Men til gjengjeld takler jo ikke de sol da.

Så fort det dukker opp et lite glimt av sol, oppfører de seg som fulle charterturister og breier seg ut på forsiden av VG med en utepils i hånda og hopper i havet selv om det ligger is i indre havn. Alt for å gni det i trynet på søringene. Det er jo ikke noe bedre det. Kanskje de heller ikke er bygd for norske forhold.

Kanskje ingen av oss er det. Eller kan det være en helt annen og langt mer dyster forklaring? For kan det tenkes at dette gjentakende fenomenet skyldes en til nå ukjent sykdom som gjør at vi glemmer været fra år til år?

Kan det faktum at vi aldri ser ut til å være forberedt på snømengdene rett og slett være en mental forsvarsmekanisme for at vi ikke alle skal rømme landet og reise til Spania som vær-flyktninger? Kan det være at vi rett og slett lider av "Snø-demens?"

Man in snow storm close up
Licensed from: Mreco / yayimages.com
 

Det ville forklart hvorfor vi går på de samme smellene år etter år, og tilsynelatende aldri klarer å skifte vinterdekk før det er for sent.

For til å bo i et land der snø er nærmest garantert hver eneste vinter og basert på mediebildet akkurat nå, skulle man tro at Norge er et land fylt med folk som aldri har vært i Norge før.

Så la oss alle ta et felles ansvar for å huske dette til neste vinter. Det er bare noen måneder til. Det kommer til å komme snø. Ganske mye.

Og hvis det faktisk er sånn at teknologien ikke har kommet lenger enn at busser, biler, tog, fly og hus går rett i fosterstilling så fort det kommer et realt dryss, ja nei da er vel det bare et endelig bevis på det jeg hevdet tidligere i teksten: Norge er tilsynelatende ikke bygd for norske forhold.
 

/ Ta på deg jakka, ikke stol på toget: Det kan komme til å snø i natt ;-)

Idioten blir skoleoppgave!

Akkurat når jeg trodde at jeg ikke kunne bli stoltere!!

love for school on white board
Licensed from: manaemedia / yayimages.com
 

For to dager siden skrev jeg om min bakgrunn som udugelig bunnfisk i skolens basseng (Les: "Idioten på bakerste rad").

Innlegget fikk vanvittig god respons og det er utrolig hyggelig. Spesielt for et sånt type innlegg, der man har brettet ut sjelen og eksponert en sårbar del av rustningen. Men den beste tilbakemeldingen av alle, kom via en forespørsel på mail.

Det var fra en lærerinne som lurte på om jeg hadde et valgfritt blogginnlegg hun kunne vise for klassen sin på ungdomsskolen. Innlegget skulle brukes til å analysere innhold og språklige virkemidler. Gjerne et innlegg med et klart budskap, et innlegg egnet for 14-åringer.

Timingen kunne ikke vært bedre, så jeg sendte henne "Idioten på bakerste rad". Raskt kom svaret om at hun veldig gjerne ville bruke det som skoleoppgave!

Og det gjør meg så stolt. Så vanvittig stolt! Tenk at min tekst skal analyseres og dechiffreres av en hel gjeng med nysgjerrige elever. Tenk at mitt blogginnlegg, en tekst omhandlende min udugelighet fra skoledagene, skal dras frem som et godt eksempel i skolen. Er ikke det toppen av ironi?

Men det beste er at teksten tar for seg min situasjon i akkurat den alderen de er i nå. For det betyr kanskje at det sitter en 14-åring i akkurat den klassen og leser akkurat de ordene og har det akkurat sånn jeg hadde det. Kanskje han eller hun blir truffet av teksten og ser at det finnes håp, selv når man føler seg håpløs. Og kanskje, bare kanskje, kan dette være spiren som skal til for noe mer å vokse.

Kanskje sparer jeg den ene personen for ekstremt mange turer til rektors kontor, ekstraordinære foreldremøter om hvorvidt man bør sendes på spesialskole eller ei, bortkastede år og mange(!) tusen brukt på privatskole for å gjøre opp for alt man har sløst bort.

Kanskje eller kanskje ikke, det vet man jo aldri, men det er fantastisk å tenke at det faktisk kan skje.

I love school
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com
 

/ Takk! ❤️

Gjett hvem som kom ut av skapet?!

Man vet aldri hvem som plutselig kommer ut av skapet, men DETTE var litt av en overraskelse!

For jeg elsker å kaste ting, mest av alt klær. Klesskapet er jo alltid fullt! Selv om man føler at man bare bruker de samme 3-4 plaggene om og om igjen, har man fortsatt en hel armada av plagg i konstant beredskap. Og så fort man gløtter litt på døra, kaster de seg over deg som en tissatrengt valp.

Og jeg hater sånt. Hater når man prøver å lukke en overstappet kjøkkenskuff og ender med å knekke tre plastskjeer i prosessen. Hater å måtte stable sko i høyden, helt til de før eller siden synker sammen i en eneste stor grøt av såler og lisser.

Derfor elsker jeg å kaste klær. Tynne ut i rekkene og få kontroll over massene. Ikke bare det, men alt jeg kaster av klær sender jeg rett til UFF. Så i realiteten kaster jeg dem ikke, men arver dem videre. Det føles bra og her en dag fikk jeg den ultimate belønning for min hederlige innsats.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Elle melle deg fortelle, skjorta går i posen i år
 

Det skjedde mens jeg gikk gjennom skjorter og jakker jeg aldri bruker. Spesielt blazere. Jeg tror alltid at jeg skal begynne å gå med blazer, men det kommer aldri til å skje. Det ser så fint ut i butikken, men i realiteten er jeg ikke en blazer-fyr. Aldri vært, kommer aldri til å bli.

Problemet med blazere er også at de ser ut som dyre dressjakker og derfor overlever de mye lenger i skapet enn en helt vanlig t-skjorte. Dessuten er jo blazeren som ny, kanskje til og med ubrukt, selv om den har hengt lojalt på knaggen sin i snart syv år.

Men det er bare lenge man kan klamre seg fast til gamle klær, før man ender opp på TV.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så denne uken bestemte jeg meg for endelig å kaste den svart-grå blazeren jeg muligens aldri har brukt. Jeg tror seriøst ikke den er min engang! Kanskje noen glemte den igjen på en fest en gang, ikke vet jeg, men ut skal den.

Jeg pleier ikke å sjekke lommene i særlig grad, men denne gangen føltes det som at det var noe inni fôret et sted. Derfor tok jeg en rask inspeksjon.

Og se hvem som kom ut av skapet!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Warum?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sweet baby Jesus!
 

Hundre flis!! Ett hundre blanke, deilige, norske krøner.

Ja vel, så er det kanskje ikke tilstrekkelig til å sparke i gang en amerikansk valgkamp, men du vet hva de sier om én fugl i hånda og 10 på taket? Vel, alle som noensinne har funnet kontanter kjenner følelsen, og akkurat der og da føler du deg som verdens rikeste menneske.

For 10 000 på konto kan ikke måle seg med 100 kroner i hånda x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Adjø blazer og takk for penga.
 

/ Og velkommen ut av skapet, Kirsten Flagstad :-D

For en machofemi helg!

Som mann må man av en eller annen grunn veie opp det feminine man gjør med noe maskulint. Det er bare sånn det er. En mannegreie.

Hvis man tar et varmt bad med hvalmusikk og badesalt, må man liksom kjøre en runde med bicepscurls og pushups etterpå. Skulle man komme til skade for å synge med til en ABBA-låt, er man nærmest mannsforpliktet til å spille litt gangster rap i løpet av halvtimen.

Det er ganske barnslig egentlig, men jeg tror det ligger i genene våre. Som menn. Som de hårete apene som beskytter familien. Disse machogreiene har jo alltid vært der, men de litt mykere verdiene er noe nytt som får kropp og hjerne til å kjempe mot seg selv.

Og denne helgen må det virkelig kompenseres. Drastisk. For på fredag hadde jeg en dag som fikk svigerfar til å rynke på nesa. Først brukte jeg opp gavekortet jeg fikk til bursdagen og nøt min aller første fotbehandling!

Én time med filing og klipping og fotbad og småprat. Jeg har aldri gjort noe annet for tærne enn å dusje dem i ny og ne, så dette trengte krokodilleføttene sårt. Nydelig!

Men ikke spesielt macho..

Rett etter det hoppet jeg likeså godt på en time med hudpleie!

Dette prøvde jeg første gang i fjor, da jeg fikk det i gavekort fra Christina. Skeptisk og med et murrende snerr fra urmannen i meg. Men det er 2018, vi lever ikke i huler lenger og det er bare å innrømme: Hudpleie er magisk!

Ligge på en benk og kjenne ansiktet blir skrubbet, massert, satt inn i yoghurt og andre remedier, mens rolig, meditativ musikk setter deg i en slags velvære-transe.. Den moderne mannen i meg jubler. Apemannen kan bare gå og legge seg ;)

Men TO slike aktiviteter på én dag, må selvfølgelig kompenseres for, så i dag skal jeg på skytebanen og være macho. Fyre av skudd etter skudd mot intetanende leirduer og brøle som en gorilla når jeg treffer. Krutt, brøl og våpen, nå snakker vi.

Og hvis det er noen der som har lyst til å prøve seg i håndbak, så skal de jaggu få smake, de også.

Sånn, da burde det være balanse i regnskapet ;)


(salongrifle, ikke hagle, kun til illustrasjon)
 

/ God søndag!
Hilsen det glatteste fjeset i skytebod 2 :o)

PS! Siste mulighet til å stemme i semifinalen av Vixen Influencer Awards i dag!

Perler og personlighet

Vis meg hva du perler og jeg skal si deg hvem du er.

Etter at den siste puslespillbrikken ble lagt tidlig på nyåret, har familien Klonk vært på jakt etter en ny dille. Ganske raskt ble det klart at valget falt på perling. Små plastrør i alle regnbuens farger som kan settes sammen til å bli stort sett hva som helst.

Og akkurat det er litt interessant, for man kan si mye om folk bare ved å gi kreativiteten fritt spillerom og la dem sysle i vei. Det er så moro at to barn gitt det nøyaktig samme utgangspunktet, vil ende opp med å lage to helt forskjellige ting.

I hvert fall her i huset, for her har vi for lengst etablert at vi har én av hver. Én systematiker og én rotefrans. En som mamma, en som pappa. Dette ser vi igjen og igjen om det så gjelder klær, mat eller leker. Den ene vil gjerne følge en slags mal og sette ting i system, den andre vil ha det hulter til bulter. Oppdratt helt likt. Fascinerende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så da er det kanskje ikke så overraskende at når perlebrettene kommer frem, følger den ene oppskriften slavisk, mens den andre improviserer mer og tar sine egne kunstneriske valg.

I går sto for eksempel rotefransen og lagde et brett med rette streker i den samme fargen. Én farge per linje, ny farge per linje. Så ut til å bli et overraskende ryddig system. Men så, halvveis ut i mønsteret, endret man plutselig taktikk og la en sløyfe rundt resten av brettet og og la de resterende linjene inni der. Kunstnerisk frihet.

Det morsomme er at systematikeren så dette og friket nesten ut. Nei, sånn skal det jo ikke være! Det er jo ikke systemet! Hallo, det der går jo ikke! Selv var systematikeren travelt opptatt med å følge en perleoppskrift til punkt og prikke, men tok seg en pause fra sin travle agenda for å prøve å redde verden fra det regelløse perle-anarkiet som var i ferd med å utfolde seg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Perleanarki
 

Selv lager jeg for det meste is og pizza for tiden, som bare kan bety én ting: Januar, abstinenser og bort med julespekket ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pinsett, for proffer og folk med pølsefingre ;-)
 

Ved nærmere ettertanke burde jo store bedrifter benytte seg av dette ved jobbintervjuer. Dropp de teite tullespørsmålene om hvilket dyr man ville vært og hva vennene ville sagt om en selv. Gi dem en bøtte med perler og en time til disp, så skal du se at du rekker rett inn i sjela på vedkommende på rekordtid ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God hælj!

OBS! Bare to dager igjen å stemme frem dine favoritter til finalen i Vixen Influencer Awards. Plis plis plis :-* (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)

Sykt barn, du liksom

Jeg husker tiden før jeg fikk egne barn. Tiden da jeg baserte mine kunnskaper om foreldrerollen på mine fordommer for andre. Da jeg visste alt uten å egentlig vite en dritt. Tiden før "sykt barn".

* Dette innlegget ble først postet for nøyaktig ett år siden, men deles igjen fordi det er akkurat like aktuelt i dag :o)

Adorable child dressed as doctor playing with toy over white
 

Tiden da jeg satt på jobb og undret når småbarnsforeldre var borte med "sykt barn" nok en gang. I etterkant skal jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. ofte kan ikke de hersens barna være syke, hva er det de folka driver med egentlig? Har de andre jobber? Har de egentlig et dobbeltliv og "sykt barn" er deres måte snike seg unna?

Tror de virkelig ikke at de vil bli oppdaget?! Ingen har mye fravær uten at det blir lagt merke til. De folka er ferdig, bare vent og se..

På den tiden tenkte jeg at man hadde altfor mange sykedager per person, for hvem trenger vel mange sykedager? Jeg husker jeg hørte småbarnsforeldre klage over nok en uke med syke barn og som sagt, jeg tenkte mitt.

Nå i etterkant tenker jeg mer sånn: Hvordan i all verden er det forventet at småbarnsforeldre skal klare å holde på en vanlig jobb uten flere sykedager? Hver eneste dag burde være en potensiell sykedag, så får man heller overtid og avspasering hvis man faktisk klarer å komme seg på jobb.

Eller, drit i sykedager: Hele foreldrepermisjonen burde egentlig bare vært et eneste langt strekke fra fødeavdelingen til russetiden. 18 år med sykedager, vær så god.

For nå, som du kanskje skjønner, har det gått i ett. Syk meg her og syk meg der. Den ene får det den andre har hatt, og når de endelig kommer tilbake i barnehagen, får de et oppsamlingsheat av det de har gått glipp av mens de var borte. Og sånn går no dagan.

Og på samme tid er man frisk som en fisk selv. Ikke at jeg skal klage over det altså, for jeg vet at det selvfølgelig er mest synd på barna. Men fasan heller: Det er dager da det har slått meg at det kunne vært fint å pådra seg ei litta snue og bare forkaste alt ansvar. Nekte å løfte en finger, bare gi totalt eff, bo i joggebuksa og se syv timer med Masha & Mishka i strekk.

Men det er sikkert ikke lov til å si høyt, så da får vi heller bite tenna sammen og ta ansvar. Så nå: Ned på kjøkkenet for å hente mer løk, her skal du motstand finne, du standhaftige hoste-fant!
 

/ God bedring til alle småbarnsforeldre og apekatter ;)

* Følg Hostehjerte på Facebook *

Tenk å vite.. 💔

Tenk å vite at det skjer, men ikke gjøre noe med det. Tro, ane og føle, men la det bli med det.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke tørre å gjøre noe med det. Bare leve med det i frykt for hva som kan skje. En uutholdelig sannhet, men en frykt for konsekvenser som overgår selv den verste smerte.

Tenk å vite at det skjer med deg, men ikke vite at det er feil. Å tro det er normalt. Å vite innerst inne at noe er alvorlig galt, men være så redd at du lurer deg selv til å tro noe annet. Å bli truet, manipulert eller banket til stillhet.

Å leve med en smerte så intens, et sår så dypt at det ikke lar seg lege. Å aldri kunne stole på en voksen igjen, tenk å være redd hele tiden.

Tenk å vite at andre vet, uten at de gjør noe. Det må være det verste. Å skrike etter hjelp bak en lydtett glassvegg.

Sad little girl
Licensed from: annems / yayimages.com
 

Alt som skulle til var at noen hørte. At noen så. At noen reagerte.

Det jævligste er at dette er hverdagen for så utrolig mange. Nøyaktig hvor mange er litt vanskelig å si, men tall viser at inntil 10 % av norske barn lever i en hverdag preget av vold og overgrep. 10 prosent!

Et estimat sier også at så mye som 100 000 norske barn lever med vold i nære relasjoner, og Kripos meldte i 2016 om en voldsom økning i saker med seksuelle overgrep mot barn. Seksuelle overgrep mot barn!

Det er langt forbi ethvert dekkende ord for trist å vite at det skjer. Hver eneste dag.

Heldigvis er det noe vi kan gjøre.

man with family of paper men
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Vi kan åpne øynene til realiteten. Notere det bak øret og være våkne. Jeg sier ikke at man skal løpe rundt og lete etter overgripere, for de feige jævlene gjemmer seg i skyggene, men følg med på barna. Plukk opp signaler.

Hvis du har den minste tvil og noe i magen forteller deg at her er det noe som kanskje ikke er riktig: Si ifra. Det er faktisk din fordømte plikt å melde fra om forhold som kan være til skade for barnet.

Ring Politiet (tlf. 02800), Alarmtelefonen for barn og unge (tlf. 116 111) eller kontakt Stine Sofies Stiftelse. Dette er mennesker som jobber med vold og overgrep mot barn hver eneste dag og som garantert kan hjelpe deg med hva enn du måtte lure på.

For som voksne har vi et særegent ansvar for å beskytte barna. Ikke bare våre egne, men også andres. For vi vet, vi ser, vi kan. Vi må beskytte de små som ikke kan beskytte seg selv.

Kanskje har de ikke språk til å forklare seg, kanskje blir de truet til stillhet, kanskje vet de ikke engang at det som blir gjort mot dem er feil. De vet bare at det er vondt. Kanskje skylder de på seg selv. Kanskje blir de fortalt at hvis noen får vite det, så kommer pappa i fengsel og det vil vi vel ikke? Kanskje blir de truet på livet.

Sad Little Girl
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Og bare tenk... det skjer hver eneste dag. Hver eneste jævla dag. Det er ikke noe jeg sier for dramatisk effekt, det skjer. Akkurat nå mens du leser dette.

Så hvis du noensinne skulle befinne deg i en situasjon hvor du tenker at du muligens kan gjøre noe: Gjør det. Meld ifra, rop ut, ta ansvar. Alternativet er at et lite liv kan bli ødelagt for alltid. Et liv du kunne reddet.
 

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

Politiet: 02800 / Nødtelefon: 112

--> Stine Sofies Stiftelse (tlf. 37 29 40 90)

Du og jeg og MeToo

Med fare for å få kuttet av meg hodet: Er det bare jeg som synes det har gått for langt?


Licensed from: Volodymyr Melnyk / yayimages.com
 

Det startet bra. Kjempebra! Dra et nedhysjet problem frem i lyset og eksponer monsteret ved sitt sanne navn. Kvinner som har blitt tvunget til stillhet, kvinner som ikke har blitt trodd, kvinner som har måttet leve med sannheter som ingen vil høre, endelig kom deres tid. Ut av skyggene og ned fra høye stoler ble de dratt frem en etter en.

Menn med fete barter som hadde misbrukt sin makt. Dra dem ned, spark dem ut. Bra! Men det handler selvfølgelig ikke bare om de spektakulære enkeltsakene. Dette er bare ledende eksempler som går i bresjen for kampanjens suksess.

Den virkelige suksessen er å bryte ned denne ukulturen i alle samfunnslag. På jobben, på julebord, på ferie, i hverdagen. Få slutt på den helvetes ukulturen der menn står nærmest fritt til å seksuelt trakassere kvinner slik det behager dem. Kvinnene blir sjeldent hørt eller trodd uansett.

Altfor lenge har det vært en slags stille aksept for at sånn er det, og selv om det ikke er greit, så er det vel bare sånn. Det mønsteret, som for alt jeg vet strekker seg tilbake til tidenes morgen, ser det nå endelig ut til at det kan bli en slutt på. Om ikke slutt, så i hvert fall begynnelsen på et kulturelt paradigmeskifte. Metoo, der har dere lykkes. Stort. Verden er i endring.

Men så bikker det over da. Når alt plutselig er Metoo. Når ei litta høne blir til ti høns. Når det nærmer seg hysteriske tilstander og alle ser spøkelser overalt. Plutselig er ingenting greit, alle skal tas og nyansene blir uklare i blodtåka. Menn er noen perverse svinelabber og kommer er stor nok til å gre over alle mann. Eller i hvert fall føles det sånn. Og det er da kontra-bevegelsen setter inn.

Man begynner å latterliggjøre Metoo-kampanjen fordi det har gått for langt. Begynner å komme med spekulative eksempler om hvordan dette vil ødelegge for forholdet mellom den almenne mann og kvinne. Det som først ble tatt alvorlig, har plutselig blitt en betent grobunn for spekulasjon. Og det hører jeg mye av for tiden.

- "Åssen skal det bli nå liksom? Må man ha med søknadspapirer på byen for å få lov til å prate med en dame?"

- "Tør nesten ikke hilse på Linda på kontoret lenger jeg, kan jo faen meg bli Metoo av sånt"

- "Kan ikke spørre kona om litt fredaskos lenger vettu, for da ender du plutselig opp på forsiden av VG"

Og plutselig har det som startet som et viktig initiativ for å få slutt på urettferdighet og ukultur, blitt til en slags middel for splid og distansering.

Woman Screaming On Telephone Conversation
Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Men la oss ikke glemme hva denne saken egentlig handler om. Det handler ikke om at menn og kvinner plutselig skal leve på to forskjellige planeter og aldri ta på hverandre i frykt for overgrep og anklager. Det handler om rettferdighet og å få slutt på en jævla ukultur som skulle vært røsket opp med rota for lengst.

Det handler om menn (hovedsaklig) i høye posisjoner som misbruker sin makt, det handler om seksuell trakassering i alle samfunnslag og en kultur som har holdt ørene lukket for å høre kvinners rop om hjelp. La oss ikke gjøre dette til noe helt annet enn det det er. Har du intet å skjule, har du intet å frykte.

Men det er lett å miste fokus. Senest i dag leste jeg om franske kjendiskvinner som har skrevet under på et åpent brev der de forsvarer menns rett til å prøve å sjekke opp kvinner. Og da ser man at motkulturen faktisk har kommet et godt stykke på vei.

Det er da for faen ikke snakk om at menn ikke lenger skal kunne sjekke opp kvinner. Det er snakk om at seksuelle tilnærminger skal foregå på begges premisser med begges samtykke, og dersom det ikke gjør det skal det være en kultur for å si ifra. Ikke en kultur for å holde kjeft.

Men jeg synes det er greit å bite seg merke i at det foreligger et visst nivå av hysteri rundt dette akkurat nå. Om en kjendis dukker opp på forsiden av en nettavis anklaget for seksuell trakassering, er han forhåndsdømt på flekken. Men som det heter i god rettspraksis: Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. La oss ikke glemme det. La ikke dette bli til en heksejakt der alle som pekes på umiddelbart blir kastet på bålet.

For kvinner og menn skal leve sammen enda en stund til, og da hadde det vært fint om vi hadde klart å se denne saken for hva den er og holde tunga rett i munnen. Og i rett munn. Til enhver tid.

woman and man hands showing heart shape
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

--> Stem på Pappahjerte i Vixen Influencer Awards

Hvordan er det å være voksen?

Her en dag stilte 5-åringen meg et spørsmål som var utrolig mye større enn han kan ha hatt kapasitet til å forstå.

Det skjedde på badet, sånn helt uten videre, mens vi sto og pusset tenner:

- "Men pappa?"

- "Mjaa..?"

- "Hvordan er det å være voksen?"

Sjeldent har så mange tanker flokket til hodet samtidig. For hva i all verden svarer man til noe sånt?

Jeg husker det var en tid jeg var livredd for å bli voksen. Ikke noe dataspill, ikke barne-tv etter skolen med tre skiver brunost og honning. Ikke lekekamerater og håndballturer. Bare jobb. Også eksamen da. Og militæret. Også må man gifte seg og få regninger og sånn. Nei, voksenlivet hørtes ikke noe særlig ut.

Og helt ærlig, en lang stund synes jeg bare det var sånn midt på treet. Jobb, middag, venner, kjæreste, dra på byen, trene, se på TV og gjøre det samme neste uke. Og uka etter der. Litt repetitivt egentlig. Kanskje også litt kjedelig.

Hadde man hatt en slags Jesus å lene seg på, hadde man kanskje ikke hatt behov for noen dypere mening, men for meg som ikke-troende synes jeg rett og slett at ting var litt tamt og retningsløst.

Selvfølgelig fantastisk moro til tider, men uten en dypere mening klarte jeg ikke å rømme fra at jeg i det store og hele synes at voksenlivet som helhet smakte litt emment.

Men så fant man en å dele livet med.

Og så fikk man barn.

Og brått ble alt snudd på hodet.

Der livet før føltes litt tamt og ubestemt, hadde man plutselig meningen med livet rett i fanget. For det var sånn det føltes. Denne lille som ligger her og skriker, det er deg jeg har lett etter hele tiden. Du er meningen med livet.

Å være den beste mulige forelderen man kan. Bringe videre det ypperste man har av kunnskaper og egenskaper. Forberede de små tassene på livet som voksen. Lære dem å bli gode medmennesker, lære dem tall, farger og bokstaver. Lære dem om livet og forberede dem på det.

Brått hadde livet mer meningen enn jeg kunne håndtere alene. Enda godt vi var to ❤️

Men jeg sa jo ikke alt det til ham, der han sto med tannbørsten i munnen og ventet på svar. Jeg ga ham den tullete kortversjonen:

- "Vet du, det er et veldig godt spørsmål. Det er fint å være voksen. Man kan bestemme hva man vil spise til middag, når man vil legge seg og hva man vil se på TV. Jeg kan gjøre stort sett hva jeg vil og ingen masete, sure pappaer kan fortelle meg at jeg ikke får lov. Man kan kjøre bil og reise hvor man vil, også må man jobbe litt så man har råd til mat og kule leker. Også kan man få barn! Og da kan man se på filmer sammen og spise taco og dra i akebakken og ha det kjempemoro. Det er det beste med å være voksen."

Han så på meg med stjerner i øynene, tydelig fornøyd med svaret. Så pusset vi ferdig, la oss på senga og leste bok. Den kvelden fikk han den lengste, varmeste kosen i norgeshistorien.

For livet som voksen er helt greit.

Helt til man får barn.

Da blir det fantastisk.


 

/ Fatternlivet ❤️

P.S. Siden 2018 helt sikkert fortsetter i samme krenkespor som 2017: Selvfølgelig kan livet ha mening uten barn også. Barnløse voksne kan leve fantastiske liv med sin helt egen mening. Kanskje elsker de å reise, kanskje elsker de Liverpool, hva vet jeg. Dette er bare hva voksenlivet er for meg.

--> Stem på Voksenhjerte i Vixen Influencer Awards

Kasper, savn og lykke på sengekanten

I romjulen sov vi noen netter hos foreldrene mine på Kolbotn, og med fire barn og ti barnebarn som har herjet, bodd og overnattet der de siste 30 årene, kan man trygt si at det er et greit utvalg av bøker og leker der.

Og når det går mot leggetid er det alltid like stas å fråtse i spennende bøker fra det massive biblioteket av barnebøker som strekker seg flere tiår tilbake.

Men sist vi var der ble El Pluttolini helt opphengt i spesielt én bok: Kasper scorer mål. Boken handler kort og godt om Kasper som elsker å spille fotball. Og Plutten ble helt frelst. Vi leste boka opp og ned og frem og tilbake hver eneste kveld.

Da vi kom hjem igjen, snakket han om den ustanselig og savnet den fælt, nå som den plutselig var 12 mil unna.

Men boken var gammel og jeg la helt vekk muligheten for at den var å oppdrive lenger. Ting går jo ut av hyllene før du rekker å blunke, så en barnebok som kan ha vært fra nitten pil-og-bue, er det nok ikke mye håp for.

Trodde jeg.

Men det var frem til vi stakk en tur innom biblioteket i helgen. Jeg hadde nesten glemt stakkars Kasper, helt til det plutselig slo meg: Biblioteket ja! Kanskje de har boka her..?

Spent gikk jeg til hylla. Jørn Jensen, skavvi seeeee... Je.. Jeeee.. Jensen. Og DER, helt ut av det blå, som en luftspeiling i ørkenen, spratt de opp. Ikke én, ikke to, ikke tre, men tjue!

20 bøker om Kasper som scorer mål, bruker hodet, filmer, bytter trener, blir skadet osv. En helt vanlig leksikon-serie av Kasper-bøker og Plutten ble i ekstase! Hvilken fantastisk lykke!


 

Og mens jeg sto der, med flere Kasper-bøker enn jeg kunne bære, slo det meg nok en gang hvilken fantastisk ressurs biblioteket er. Et gigantisk lager med bøker, kunnskap og glede som bare står og venter på deg. Helt gratis!

Så skal man selvfølgelig støtte favorittforfatterne sine ved å kjøpe bøker også, men små barn sluker bøker som rovdyr, og skulle man kjøpt alt nytt ville man endt opp på Luksusfellen innen månedsskiftet.

Så ta det fra meg: Bruk biblioteket. Plutselig går du fra en dramatisk manko på Kasper til å ha så mye Kasper at det tyter ut av øra.

Helt. Gratis.

Da blir det lykke på sengekanten :)


 

/ På med brillan - nå skarre leses! :-)

--> Stem på Kasperhjerte i Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt) (bare én uke igjen!)

Ned med mobilen, bort med panikken

Bare én uke ut i nyttårsforsettet har det skjedd noe fantastisk!

For i år har jeg bare ett nyttårsforsett: Legg vekk den bedritne satans helsikes mobilen på sengekanten. Den stjeler nattesøvn som en rev i hønsehuset og burde vært anmeldt for lengst!

Verst er de kveldene jeg legger meg tidlig, for da har jeg jo ekstra mye tid til å scrolle. Bare halv elleve, tenker jeg. Nice, da snakker vi Youtube, Netflix OG Instagram. Så våkner man dagen etter og føler seg som en brukt festivaldass.

Det siste halvåret har det eskalert noe voldsomt, til det punkt der jeg rett og slett har fått litt angst av å skulle legge meg.

Jeg innser først nå at det må ha vært en slags mobil-avhengighet, men for meg føltes det som redsel for å bli liggende i stillhet med altfor store tanker. Hjertet som banker, evighetens uendelighet og universets uhåndgripelige størrelser. Du vet, ting som får hjernen til å gå bananer.

Derfor har jeg heller tafset på mobilen til det svir i øynene, for så å sovne med musikk på ørene. Som en slags avledningsmanøver for hjernen.

Men da kroppen til slutt knakk sammen på tampen av året, innså jeg at det måtte ta slutt. Derfor satt jeg meg bare ett nyttårsforsett for 2018:
Legg vekk mobilen, din kjøttløk!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og allerede nå, bare én uke ut i prosjektet, kan jeg med hånden på hjertet si: Årre heite for en forskjell!!

Fra å hele tiden føle at jeg ligger et halvt skritt bak, begynner jeg endelig å finne rytmen. Fra å være konstant trøtt som en rumpepinne, begynner jeg å se et hint av farge i ansiktet igjen. Ennå står jeg i dyp gjeld til søvnregnskapet fra 2017, men så langt har ikke mobilen funnet veien til sengekanten i 2018 og det føles helt fantastisk!

Viser seg at store tanker ikke er så skummelt likevel. Det er frykten for frykten som er verst. Når man skaper seg illusjoner og frykter tigre som ikke er der. Oftest er man uansett så trøtt etter en lang dag med jobb, barn og et kjøkken som står på hodet, at man sovner før tankene rekker å komme særlig lenger enn til ozonlaget uansett ;)

Som en ekstra bonus har jeg 5 av 7 kvelder gjort noe jeg ikke har gjort på lenge: Lest bok! Og det føles altså så utrolig mye bedre for kropp og hjerne å gå til sengs med Ken Follett på papir, enn illsinte russere som slåss i trafikken på youtube.

Så 2018, jeg kjenner deg så vidt, men jeg liker deg allerede. I morgen er det slutt på penicillin-kuren og tilbake på trening, så får vi virkelig se hva du har å rutte med, men jeg har trua. På deg, på meg, på Ken Follett. Det blir bra, det her <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God ny uke til alle - heia 2018! 😄

--> Stem på Sovehjerte til Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)

Finn deg en hverdagsjente ❤️

"Finn deg en hverdagsjente" har fattern alltid sagt. Og det gjorde jeg. Og vet du hva? Han hadde helt rett.

For en hverdagsjente er en sånn som er pen helt uten å mene det. En som ikke trenger dyre smykker for å føle seg vel. En som tør å være seg selv, akkurat sånn som hun er. Gjerne i joggebuksa. Eller i penklær. Ikke så farlig, egentlig.

Som er hverdagssmart og morsom uten egentlig å prøve. En med naturlig selvtillit. Ikke selvgod på noen måte, bare trygg i eget skinn.

En som kan ting. Ikke bare er en skjør porselensdukke som må stå i fred på peishylla, men som plutselig henger opp hyller i pysjbuksa når du ikke følger med.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En sånn som gjerne kan gjerne skifte dekk eller gå i penkjole. Bare ikke begge på en gang. Kunne sikkert gjort det også. En som har en beundringsverdig tosidighet og flere lag enn en løk.

En som ser livets små gleder som livets ekte gleder. Som er helt perfekt som hun er, bare ved å være.

Kanskje det ikke er definisjonen på en hverdagsjente i det hele tatt, men bare min definisjon basert på hva jeg ser i Christina. Fordi for meg er hun den perfekte hverdagsjenta.

Bryr seg lite om overflatiske ting, men setter pris på de små tingene. Fire sett med totter i sofakroken, mens to små munner knusper og knaser i frokostblanding. En rolig kveld i armkroken. En fin sang på radioen. En knusekos på kjøkkenet. Lykken i hverdagen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

--> Stem på hverdagsjenta Christina som Folkets Favoritt i Vixen Influencer Awards ❤️

Gladtrist av barnebilder

Blir det bedre eller blir det bare verre? Å se på gamle bilder av barna, mener jeg. Å se de små valpene som stabber rundt på gulvet, lyse i håret og øyne som ser alt for første gang. Det er noe så utrolig nostalgisk over å se bilder fra den tiden som alltid får det til å snøre seg i magen.

Så blir jeg litt glad, så blir jeg litt trist, sånn det ofte er med fine minner. For selv om livet med barna egentlig bare blir bedre og bedre for hver dag som går, så er det liksom noe helt spesielt med den første tiden. Da de luktet som karamell og var hjemme hele tiden. Da alt var nytt og rart og spennende. Også er det jo sånn med nostalgi da, at man visker bort alt det negative og sitter bare igjen med det beste.

Man husker jo bare de gangene man var på stranden som liten. Alle dagene med regn er lengst visket ut av hukommelsen. Og sånn sett er det jo både litt fint og litt trist at man må tvinge seg selv til å huske alle bleiene, gulpeklutene og gråtenettene med barna for å ikke gå helt i kjelleren. For tiden med bittesmå barn er ikke bare en tur i parken heller.

Det er mange øyeblikk man definitivt ikke tar bilder av som faktisk kan være litt greit å huske på når man sitter nedsyltet i nostalgisk melankoli og lurer på hvor årene ble av ❤️


 

/ Ha en fantastisk fredag!

Mannen som hatet barn

I dag er det bare én måned igjen til Vixen Influencer Awards og det fikk meg plutselig til å tenke: Hvordan i all verden havnet jeg her? Jeg som for bare noen få år siden hatet barn, var lykkelig singel og synes pappablogging hørtes utrolig teit ut.

For jeg gjorde det i starten. Ideen om å starte en pappablogg kom faktisk fra mamma, slik mange gode ideer gjør. Du som elsker å skrive, sa hun, du burde jo skrive om livet som pappa. Pappablogg, sa jeg, hvem i all verden leser noe sånt?

Men det var før jeg skrev mine første ord til min sønn. Teksten som skulle forandre mitt liv for alltid. For da jeg skrev "Min Historie", en tekst som egentlig var ment som et innslag til en konkurranse for å vinne en kaffemaskin som Christina hadde siklet på, skjedde det noe. Noe stort.

Det høres kanskje veldig narsissistisk ut, men mens skrev den teksten satt jeg og gråt. Og da jeg leste over den etterpå, gråt jeg enda mer. Frem til da hadde jeg nesten aldri grått. Jeg var alltid en sånn fyr, skjønner du. En sånn som aldri gråt. Var litt stolt av det faktisk. Det var før jeg fikk barn.

Nå gråter jeg nesten hele tiden. Det er helt latterlig. Kan ikke se en rørende snutt på youtube uten at det begynner å dugge på brillene.

Men verst var det altså da jeg selv så hva jeg hadde skrevet om tiden da Plutten kom til verden, for frem til da hadde jeg ikke selv innsett hvor vanvittig sterke følelser jeg hadde for ham. Og siden den gang har jeg ikke sluttet å skrive. Til ham. For ham. For meg selv. For dere.

Og sånn ble bloggen født. Med et barn i armene og en pappablogg i vekst ble livet plutselig snudd på hodet. Brått gikk jeg fra å føle at livet var en anelse meningsløst til å innse at livet som fattern var meningen med livet. I hvert fall for meg. Drit i alt annet, vær den beste pappaen du kan være, nå og for alltid.

Og midt oppi alt dette en pappablogg som har hjulpet meg gjennom gleder og sorger. Som har latt meg dele mine historier og få deres tilbake. Som har gitt meg så uendelig mye inspirasjon, spesielt dere lesere som jeg ikke kan få takket nok for at dere deler deres historier og kommer tilbake dag etter dag for å lese mine rare skriblerier, og gjør det mulig for meg å leve dette rare livet jeg lever.

Som er fantastisk, men også helt surrealistisk. For å leve av blogg er én ting, noe helt annet er å få bloggen nominert til Vixen Influencer Awards. Det hadde jeg ikke trodd, der jeg satt på en hytte for seks og et halvt år siden og tøffet meg med at jeg absolutt ikke var klar for barn og hele den greia der.

Lykkelig uvitende om at Christina allerede var et par uker på vei <3


❤️
 

--> Stem på Pappahjerte i Vixen Influencer Awards

Når hverdagslykken treffer

Det er rart det der, når det skjer altså. Man sitter i sofakroken og aner fred og ingen fare, når det plutselig treffer deg rett i kassa. Vet ikke helt hvorfor det skjer, det bare skjer. Og det gir deg frysninger. Som om alt i universet klikker på plass akkurat der og da.

bliss
Licensed from: Bekk2105 / yayimages.com
 

Det kan være midt i en episode av Dora the explorer, som du egentlig hater litt, når du plutselig får en pil av intens glede rett i hjertet. Som en slags nummende utavkroppen-opplevelse, ikke helt ulik en sånn jeg forventer at man får når man vinner i Lotto. Og du tenker: Wow, dette er ekte. Alt det her. Dette er mitt liv, disse er mine barn! Jeg lever, jeg kan kjenne sofastoffet mot huden på hendene, verden finnes og alt er bare fantastisk. Livet er fantastisk.

Så ser du bort på menneskene rundt deg, hiver deg kanskje rundt i en klem, og de forstår ingenting, selvfølgelig. For de kjenner bare smaken av frokostblanding og et felles elsk/hat-forhold til Dora. De sitter ikke sammen med deg i en kortlevd boble av livets intense lykke.

Men så, like brått som det dukket opp, er øyeblikket forbi. Pop og boblen er borte. Uansett hvor hardt du prøver, klarer du ikke å gjenskape et sånt øyeblikk på kommando. Jeg tror det er en mening med det, for ingen kunne gått rundt sånn, euforisk overlykkelig hele tiden. Blindet av lykke med skylapper for virkeligheten. Men i små drypp føles det fantastisk. Og du kan huske hvordan det føles. Og du kan glede deg til det skjer igjen.

Kanskje i butikken, kanskje midt i trafikken eller mens du står og måker snø. Så prikker livet deg på skulderen og gir deg en påminner om alt du kan være glad for, alt som er godt og alt det som gjør deg lykkelig. Du bare glemmer å tenke på det. Og plutselig glemmer du helt at du egentlig hater å måke snø, for snø er da tross alt like ekte som livet, og livet er fantastisk.

Sånn føles det når hverdagslykken treffer :)

businesswoman meditating
Licensed from: adam121 / yayimages.com
 

/ Hilsen en som har sovet 8 timer i natt x-)

--> Stem på Pappahjerte i Vixen Influence Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt) (Stem gjerne på Christina som Folkets Favoritt isteden❤️)

Vinterdag på stranden

I dag våknet vi til strålende sol og planleggingsdag. Og etter en lang romjul i joggebuksa, var det på høy tid å komme seg ut på ekspedisjon. Så da ble det å smøre noen lefser, koke litt kakao og ta en tur på stranda! Og ikke overraskende: Vi var alene.

Det ble dårlig med bading, men en stranddag i minusgrader har fortsatt masse å by på for den som leter. Plaske i vannkanten og lete etter rare ting i fjæra. Samle skjell, kaste fiskesprett og drikke deilig, varm kakao i solveggen. Ingen dårlig dag på stranda, det.

Her kommer en liten bildespesial :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lykken er glovarm kakao på termos <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den buksa kommer til å trenge en liten runde i tørketrommelen..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Stor lykke å finne skjell og klesklype!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sorry mate, kanskje om noen måneder.
 

--> Stem på Strandhjerte i Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt)

Vi har fått pusledilla!

Gjett hvem som har fått seg ny hobby i romjulen? x-)

Det startet egentlig med at vi skulle aktivisere 5-åringen. Finne frem noen gamle puslespill og trimme hjernen litt. Men puslespillene vi hadde ble raskt for enkle. Barnslige motiv og alt for store brikker. Over på neste nivå. Tøffere motiv, flere brikker, mindre brikker. Fortsatt litt for enkelt.

Det var vel rundt da det skjedde, for på 100 brikker trengte han litt hjelp for å komme i gang. Og det var da mamma og pappa gjenoppdaget gleden og den fantastiske følelsen av mestring på mikronivå når brikkene sakte men sikkert finner plassen sin.

Når vi først kom i mål med 100 brikker, hvorfor ikke 200? 300? 1000?! Plutselig var vi langt forbi en 5-årings pusleevner og -interesse. Mamma og pappa derimot..

Og sånn ble det at vi plutselig ble helt hektet på puslespill.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og vi ble ikke direkte skuffet da det tikket inn en melding i går med påminnelse om at det er planleggingsdag i barnehagen i dag, for vi vet jo begge hva det betyr: Mer tid til pusling!

For alle som noensinne har blitt hektet på puslespill vet at det er som opium for hjernen. Bare eeeen til. Og den følelsen når en standhaftig jævel av en brikke du har lett etter i 20 minutter endelig klikker på plass... magisk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Romjulen kort oppsummert x-)

--> Stem på Puslehjerte til Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil, Folkets Favoritt) (OBS: Christina er også nominert til Folkets Favoritt. Stem gjerne på henne ❤️)

Mitt store mål for 2018

Jeg hadde ikke tenkt til å ha noen nyttårsforsett i år, men så innså jeg at det er to ting jeg virkelig ønsker for det nye året. Ikke en drøss med uoppnåelige visjoner, men TO enkle ting for et bedre liv. Én livsviktig livsforbedring og ett hårete mål.

 

Årets nyttårsforsett: 0 mobil på sengekanten!

Det høres kanskje banalt ut, men dette har faktisk blitt et reelt problem. Jeg lider av særs fremtredende lakenskrekk og vil bruke enhver unnskyldning til å ikke legge meg. Og når jeg først får lagt meg, blir jeg liggende og scrolle til langt på natt. Sjekker sosiale medier, ser på serier osv. Så våkner man dagen etter og i speilet på badet blir man møtt med et tryne så trøtt og gustent at man skulle trodd det hadde tapt en krig.

Og vet du, sånn orker jeg ikke å ha det lenger. Jeg vil lese bøker, jeg vil sove lenge, jeg vil våkne og føle meg kvikk! For når søvnen ryker, ryker alt og det har jeg faktisk begynt å kjenne på.

Så i hele 2018 er det 0 mobil på senga! Bare tid til å roe nøtta, lese bok og få kontroll på livet. Og jeg gleder meg allerede! :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#scrollehjerte
 

Årets hårete mål: 500 i 2018!

Jeg har blitt veldig glad i styrketrening. Ikke sikkert alle husker dette, men for noen år siden hadde jeg et prosjekt kalt "Sofagrisprosjektet" der jeg skulle gå fra sofagris til het potet i løpet av et år, men det prosjektet kræsjet totalt. Kanskje ikke så rart når man legger ut på en ambisiøs reise det året man får barn nr. 2 ;)

Det jeg lærte av det prosjektet er derimot at det er gøy å komme seg i form, men at endringer tar tid. Jeg trodde jeg skulle bli blodtrent over natta, men sånne ting tar altså tid.

I 2017 har jeg trent jevnt og trutt, men uten et spesifikt mål er det lett å ta ting litt på hælen og hoppe over en trening i ny og ne. Man jobber jo ikke mot noe spesielt uansett.

Derfor har jeg satt meg et stort og hårete mål for å pushe meg selv i 2018: 500 kg i de tre store!

For å si kjapt hva det innebærer, så betyr det altså totalvekten av hva man maksimalt klarer å løfte én gang i de tre store øvelsene: Markløft, knebøy og benkepress.


Markløft, kenbøy og benkepress.

Det er en lang vei å gå, men få søren så motiverende!!

Det beste er at disse to målene faktisk jobber sammen. For å kunne prestere på trening og bygge muskler, må kroppen ha masse søvn og hvile mellom øktene. Hard trening gjør deg dessuten trøtt som en rumpepinne, som igjen er god grunn til å gå og legge seg. Vinn-vinn med andre ord :)

Så skal ikke dette bli noen treningsblogg altså, jeg ville bare si at det føles supermotiverende å ha et godt forsett og et hårete mål for året som kommer :)

Godt nytt år!


Det trynet.. x-)
 

/ Bring it on, 2018!

P.S. Har du satt deg noen spennende nyttårsforsett?

Frisk nok for husarbeid?!

Demoniske piller, dette føles som noe frua har stelt i stand!

close up of male hoovering carpet
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

For i går begynte jeg på en heidundrende penicillin-kur som skulle være kraftig nok til å ta knekken på uvedkomne basilusker og bleke tennene i samme slengen.

Allerede er den verste hodepinen borte og kroppen har begynt å våkne til, men det er absolutt ikke det rareste som har skjedd så langt!

For hva var det første jeg begynte med da kroppen en gang etter frokost følte seg litt pigg for første gang på lenge? Husarbeid!

Husarbeid?! Jeg har nærmest ikke gjort husarbeid frivillig siden jeg fikk godt betalt for det på ungdomsskolen. Men etter å ha stirret i veggen i over en uke, var det altså dette kroppen ønsket. Farvel Morgan og Ola-Conny, hello støvsuger.

Formen er fortsatt 95% råtten agurk, så det var ikke lenge jeg orket å holde på, men det lille overskuddet som dukket opp, måtte altså skvises maksimalt. Men så var det tilbake til sofakroken for å sove litt igjen ;)

Selv håper jeg at formen bikker enda et nytt nivå i morgen, men noe sier meg at Christina hadde vært strålende fornøyd med å holde meg på dette stadiet en liten stund til. Frisk nok til å støvsuge huset, men for syk til å mase om kjærestekos og klining. Den perfekte balanse ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ 1 dag igjen til nyttårsforsetter!

Full pott hos fastlegen

Som mann er dette faktisk det beste som kan skje hos legen x-)

Big pill
Licensed from: Ikostudio / yayimages.com
 

For jeg hadde egentlig planer om å ri av stormen med store doser smertestillende og tjuvlånt astmamedisin, men da hodet sluttet å reagere selv når dosen gikk fra milligram til gram, var det på tide å dra i snora.

Men jeg er mann, vettu. Det verste jeg kan tenke meg er å troppe opp hos fastlegen og få høre at det ikke feiler meg det spøtt. Bare en rask sjekk, et spark bak og klar beskjed om å slutte å være en liten sytekopp.

Derfor venter jeg i det lengste med å oppsøke lege, og hvis jeg først drar skal jeg være helt sikker på at det er minst én ting galt. Og da jeg våknet med vekten av en elefant på tinningen i dag og smerten ikke lot seg lindre uansett hva jeg kastet på den, var tiden inne.

Og igjen, som mann, er det som skjedde faktisk det beste som kunne skjedd. For jeg var ikke frisk! Jeg var syk! Kjempesyk! Og da ble jeg faktisk litt glad.

For ikke bare har jeg lungebetennelse, men bihulebetennelse attåt. Musikk i en syk manns ører. Sånn bortsett fra de vanvittige smertene, må det sies å være en stor seier for huleboermannen i meg. Ikke pyse, bare syk.


#sexybeast
 

Men det er også så langt jeg kan kalle meg mann for i dag. For da vi kom hjem fra legekontoret, dro resten av familien i juleselskap. Jeg fikk frikort til å holde meg hjemme og brukte tiden på et langt, glovarmt bad med badesalt, duftlys og full staffasje.

Så smurte jeg meg en stor skive med mutterns hjemmelagde julekake med smør og brunost, og slo meg ned i sofaen for å se på film og dorme.

Snuflet meg gjennom det vi hadde på boksen og prøvde først min gamle favorittfilm: Inception med Leonardo DiCaprio. Men med et hode som fortsatt var plaget med elefant på tinning, ble jeg raskt svett av skytescener og action.

Så da gikk jeg for en annen favoritt. En langt mindre maskulin film. En film jeg en gang i tiden motvillig ble dratt med for å se på kino, men endte opp med å gi en sekser på terningen: Mamma Mia!

Jeg kan ikke huske at den filmen var spesielt rørende sist jeg så den, men så hadde jeg jo heller ikke knasket i meg en hestekur av piller den gang. Men det hadde jeg nå.. Og siden ingen var hjemme sto jeg fritt til å sippe så mye jeg ville, der jeg lå neddopet og rusa på julekake og penicillin ;)


Når hostekula kommer midt i en selfie x-)
 

/ Mamma mia, here I go again <3

--> Stem gjerne på Pillehjerte i Vixen Influencer Awards (Livsstil, Gullpenn, Folkets Favoritt)

Skulle hørt på kroppen

I hele høst og vinter har kroppen prøvd å si ifra. Peter, nå må du begynne å legge deg tidligere. Du er stressa Peter, kan vi prøve å legge vekk mobilen litt? Greit at du har en viktig deadline, men la meg få slippe å sitte oppe hele natten, ok? Og når du er sliten, ikke tren hardt.

Men hele denne tiden har jeg vært så stresset at jeg ikke har hørt på kroppen. Ikke en eneste gang faktisk. Bare kjørt på og latt hodet ture i vei med sitt vanvittige rotterace.

Og hodet tar sjeldent pauser. Hodet vil ligge og se på Netflix-serier til langt på natt og heller bøte på med triple mengder kaffe dagen etter. Hodet gir gladelig alt på trening med en småsyk kropp. Hodet bryr seg ikke om stress, men tenker derimot at stress må bety at man har masse å gjøre. Derfor kan man på ingen måte skru ned tempoet. Bedre å doble.

Og sånn har det gått i hele høst og vinter.

Jeg burde kanskje skjønt tegninga da jeg for noen uker siden innså at jeg var blitt så blå under øynene at jeg ikke lenger orket å legge ut noe på Snapchat uten å bruke et tullefilter for å dekke over det. Jeg skjønte det ikke da, men jeg har kjørt kroppen min altfor hardt i det siste. Og for snart en uke siden, sa kroppen stopp.

Jeg kjente først at jeg begynte å bli ganske uggen, men tok selvfølgelig ikke hensyn til det og dro på trening som planlagt. Da jeg kom tilbake, følte jeg meg kjempedårlig. Den natten kaldsvettet jeg som jeg aldri har gjort før.

Men samme det, sikkert bare en engangsgreie tenkte jeg, og dro på trening igjen kvelden etter. Da jeg sto på tredemølla, klar for å varme opp, hadde jeg et øyeblikk der jeg tenkte "Peter, dette føles feil, du burde bare dra hjem". Men det er det som er så rart med stress, man slutter å høre på kroppen. Eller verre, man begynner å utfordre kroppen. "Syk, sier du? Pøh, skal vise deg jeg" og så trente jeg hardere enn noensinne. Pushet kroppen til max.

Og DA sa kroppen stopp. Jeg har aldri opplevd nattesvette før, men dette ble andre kvelden på rad. Hele kroppen som en sil! Og da jeg våknet var jeg tom for energi, utkjørt, vondt i hodet, hostete, forkjølet, glovarm, iskald, hele greia.

Først tenkte jeg at jeg skulle klare å overkjøre kroppen og fortsette julen som normalt, men da bestemte kroppen seg. For etter et halvt år med nedprioritering av søvn, konstant hjernestress, trening på halv maskin og aldri en antydning til å lytte til kroppens signaler, så den sitt snitt da jeg endelig ble småsyk og skulle ha ferie.

- "Nu jävlar er det min tur", tenkte den og stengte hele maskineriet.


Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Og sånn ble det at stort sett hele juleferien har gått med til å hoste, spise piller, sove, svette, fryse og brekke seg. Og sove litt til. Jeg har alltid vært altfor stresset til å sove på dagen, men den siste uka har jeg ikke gjort stort annet. Om ikke annet, bare for å slippe unna hodepinen.

Midt oppi alt dette så har vi jo vært på julebesøk, så når mixen av diverse legemidler har vært helt på topp, har jeg også deltatt i juleselskaper. Så har jeg lagt meg igjen, kaldsvettende og jævlig.
Jeg tror kanskje jeg møtte veggen. Eller så er jeg bare syk. Jeg vet ikke helt, jeg vet bare at jeg ikke burde latt hodet kjøre på med sitt sinnssyke rotterace med alt det skulle rekke. For som det heter: Problemet med et rotterace er at selv om du vinner, er du fortsatt en rotte.

I hele min periode som aktiv blogger har jeg aldri tatt meg en hel dag fri. Har liksom vært litt stolt av det, men i snart en uke nå har jeg rett og slett ikke orket å se på macen en gang.

Jeg klager ikke altså, for om noe har jeg i hvert fall lært noe av dette. Noe viktig: Lytt til kroppen.

Og la meg bare si det sånn: I 2018 skal jeg spille på lag med kroppen!

Og det starter med å legge vekk den helvetes satans forstyrrende mobilen på sengekanten, få nok søvn, spise sunt, få nok søvn (igjen), ta varme bad, kjøpe meg en "lær deg å takle stress, din knotkjepp"-bok og brenne duftlys fremfor krutt i begge ender.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Lytt til kroppen <3

Kos og kaos på kvelden før dagen

Uansett hvor eller hva man skal: Avreisedag er alltid kaos. Vi trodde selvfølgelig vi skulle ha god kontroll denne gangen, men den gang ei. Ikke holdt vi tiden heller. Jeg skjønner ikke hva det er med å prøve å reise steder med barn på slep, men det tar altså så vanvittig lang tid. Å pakke for seg selv er gjort på 10 minutter, så hva de resterende 4 timene går til, vet jeg ikke. Men det skjer hver gang.

Og ingen har selvfølgelig tisset når vi endelig er klare til å dra, og bilen buler som en surströmmingsboks.

Så kommer man seg endelig av gårde, litt etter tiden og litt irritert, men så går det ikke lang tid før kaos er glemt og kos står høyt i kurs. Spesielt på en dag som denne, på vei til min søster for å feire jul med hennes familie. Grøt ved ankomst, marsipanverksted til kvelds og det ryktes om at nissen har gjort klar bål i skogen for oss i morgen tidlig. Der ønsker han sterkt at vi skal spise julefrokosten og ta med grøt på lasset. Jeg mener, det kan jo ikke bli mer julete enn det!

Så selv om jeg alltid stresser på meg grå hår og stressflass ved avreise, er det alltid fantastisk å komme frem. Spesielt til fyr i peisen og lukten av kongerøkelse :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hipp hurra og hurra meg rundt, i morgen er det jul!!!

Fornærma 2017

Herregud, for et land dette er i ferd med å bli..

Shocked senior woman looking over the top of her glasses
Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Krenkebevegelsen har tatt helt av og ser nå ut til å ha større oppslutning enn alle de politiske partiene til sammen. Alt er krenk! Uansett hva man sier vil noen bli fornærmet, og nivået for å krenke folk har altså blitt så lavt at det er blitt nærmest umulig å krype under.

Og krenkebevegelsen vinner! Hver dag blir det verre, tro meg, jeg vet. Jeg har sett utviklingen bare her på bloggen. Da jeg startet å blogge for 5 år siden kunne jeg skrive stort sett hva som helst uten å få pirkete reaksjoner. Nå får jeg mailer ukentlig der folk klikker i vinkel hvis jeg har brukt bare et hint av en sleivete bemerkning. Jeg ønsker ikke å henge ut enkeltpersoner og holder derfor eksemplene for meg selv, men bare det at halve landet klikket i vinkel over en ulv på en melkekartong, sier vel sitt.

Banning på TV er krenk, slemme brettspill er krenk, sanger med ekle tekster er krenk, alt er krenk. Eller mobbing. Ja, for verdien av ordet mobbing har aldri vært lavere. Alt er mobbing. Stakkars folk som faktisk har blitt mobbet og ønsker å bli tatt på alvor, for etter dagens standard føles det som at rundt regnet 5 233 000 nordmenn mobbes daglig.

Jeg er bare glad jeg ikke er stand-up-komiker i disse dager, for de folka der går tøffe tider i møte. 10 minutter ut i showet er hele salen fornærmet, krenkebølgen skyller gjennom salen og 15 stykker har ringt Barnevernet.

Samtidig som det har gått en veldig inflasjon i mobbebegrepet, så står hårsårhet og moralisering høyt i kurs. For du skal selvfølgelig ikke la noen gjøre noe du ikke selv kan stå inne for uten å la dem høre det. Med renter!

- Bruker dere Babybjörn? Da kommer ikke barnet ditt til å klare å gå!

- Babymat på glass? De glassene er fulle av mikroplast og kjemikalier! Lag selv, det gjør jeg. Mye bedre for barnet. Ditt også, hvis du bryr deg da..

- Laks fra butikk? De proppes fulle av antibiotika og lakseindustrien ødelegger havet!

- Sushi? Hvit ris er ikke bra for kroppen, scampi burde vært bannlyst og sushibrettene er laget av PLAST!

- Kjøtt? Å ja, så du elsker å drepe dyr? Er du klar over hvor mye kjøttindustrien forurenser?!

- Vegetarmat? Da får du ikke i deg alle næringsstoffene kroppen trenger, din idiot!

Og sånn går det. For hva enn du gjør, vil det alltid finnes noen der som kan stikke pekefingeren i nesa på deg. Selv lever de prikkfritt og i takt med naturen på alle punkter..

Liar with long Nose
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

Flagg er fornærmende, plagg er fornærmende og julesanger med juletekst er fornærmende. Alt som ikke inkluderer absolutt alle er vel egentlig fornærmende.

Hode, skulder, kne og tå? Hva med de uten tær? Eller de som har så stive ledd at de ikke klarer å gjennomføre sangen? Krenk!

Det høres kanskje banalt ut, men hvis ingen setter en stopper for denne galskapen, er det dit vi er på vei. Så mitt store håp for 2018 er at vi slutter å være en nasjon av sutrete drittunger og får oss litt baller igjen. Hei, vent litt, hva med teksten til "Ja, vi elsker dette landet".

"Elsker, elsker det og tenker på vår far og mor"..? Hva med de som bare har én forelder? Eller to fedre/mødre? Eller de som ikke kjenner sine biologiske foreldre? Krenk!

Vennligst endre teksten til: "Elsker, elsker det og tenker på vår(e) omsorgsperson(er)". Sånn, det var bedre.

Da er vi klare for 2018 👍

 

--> Stem på Krenkehjerte i Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil og Folkets Favoritt)

Vi som savner Snøfall ❤️

Kjære NRK, er det ikke snart på tide å hoppe av i Svingen?

For etter den fantastiske oppturen med Snøfall som julekalender på TV i fjor, hadde vi store forventninger til årets julekalendersatsning fra NRK.

Men hva får vi? Jul i Svingen. Mobbing i Svingen. Foreldre med psykiske problemer i Svingen. Null julestemning i Svingen. Spør du meg er Jul i Svingen noe forbannet herk og når ikke Snøfall til knærne!

Hvorfor?

Jeg skjønner at Jul i Svingen skal handle om samhold mellom barn, at man løser problemer og at barna skal være helten, men jeg synes ikke det funker. Både Svingen og Sletta er full av usympatiske barn som for det aller meste truer andre med juling. Ja, når de ikke må ta hånd om sine foreldres problemer da.

For stort sett alle foreldrene i Svingen sliter tilsynelatende med noe. Barndomstraumer og nevrotiske reaksjoner, og han Marvin er et stilstudie i seg selv. Fra å henge opp barn i trær til å lure dem til å måke snø for seg eller kjøre fra familien sin i skogen midt på vinteren, burde han for lengst vært satt på smurfedrops.

Jeg er ikke en sånn skinnhellig 2017-fyr som blir fornærmet av alt altså, jeg ser bare ikke helt hvor gleden ligger i serien? Hvor er gleden i å se 20 episoder med Harriet som truer med å mose trynet ditt, Victoria som oppfører seg som Donald Trump eller hu gamle snerpehøna som kjører på dyr og kaller barn for drittunger?

Og hvorfor utvikler ikke karakterene seg nevneverdig? Vi er som sagt 20 episoder uti og Victoria er fortsatt snerpete, Harriet er fortsatt besatt av en eller annen demon, Nure er like usikker og Marvin er en kjøttløk. Jeg ser liksom ikke hvor serien er på vei.

Serien føles liksom helt uten mål og mening, og jeg mener at en kritisk faktor i enhver julekalender er at det bygger opp mot noe. I ?The Julekalender? satt hele nasjonen samlet på kanten av setet mens de tre fjomsenissene spikket propeller bekjempet nåsåen og hver dag kom nærmere målet.

I Snøfall var hver eneste dag en liten bit av svaret på gåten. Nærmere og nærmere svaret, hver eneste dag. Akkurat som en god julekalender skal være. Oppbygning, spenning, på vei et sted. Jul i Svingen har ikke det elementet i det hele tatt. Kanskje med unntak av verdens kjedeligste julekalender i regi av Marvin da ;)

Så skjønner jeg selvfølgelig hvorfor NRK sender serien år etter år. For Jul i Svingen føles som en serie laget på et budsjett så lavt at man kunne skrapt sammen budsjettet på et julebord. Men folk liker det tydeligvis, så da er det bare å kjøre på. Penger spart er penger tjent.

Men der må jeg ærbødigst be NRK om å åpne litt på pengesekken igjen. Vi betaler gode lisenspenger, la oss slippe å se at det går med til serier mer utdatert enn skulderputer og rottehale. Og det er ikke fordi serien begynner å bli gammel. Home Alone er fra 1990 og er like bra den dag i dag. Tre nøtter til Askepott er fra 1973. Gudfaren 1 er fra 1972.

Men okei, alt dette, absolutt alt jeg har skrevet til nå, blekner i forhold til mitt aller siste punkt. Det viktigste av alt:

TOTAL MANGEL PÅ JULESTEMNING!!

Hvor er julestemningen? Hvor er gleden? Hvor er oppbygning mot jul og spenningen som er førjulstiden? De har snø, de har trær, de har nisser, men likevel føles julemagien totalt fraværende.

Joda, det var kanskje et hint av julestemning da barna sto rundt grana og sang, men det er 19 episoder siden. Og la oss ikke glemme at en umedisinert Marvin løket opp hele den seansen ganske greit.

Det eneste, og da snakker vi det eneste, jeg får julestemning av er når episoden er over og Odd Nordstoga tonesetter refrenget. Eg vil heim til jol, eg. Det er vakkert. Det er jul. De resterende 24 minuttene gir ikke mer julestemning enn en pakke gulost. Og da snakker vi ikke om gräddost engang.

Neste år håper jeg Snøfall kommer på ny. Eller en ny sesong, det hadde vært magisk. Snøfall hadde alt det Jul i Svingen mangler: Fantastiske sanger, spennende oppbygning, interessante karakterer, utvikling, julemagi og en naturlig progresjon mot et definitivt mål, slik en god julekalender skal ha.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Snøfall skapte så mye julemagi at jeg nesten begynte å tro på nissen selv. Høydepunktet kom på selve julaften, da en god nabo snek seg bortom her og plantet en papirfugl i blomsterpotta utenfor. Da 4-åringen åpnet døra og fikk se den fuglen? Ord kan ikke beskrive hvilken glede han følte. Fuglen hadde flydd helt fra Snøfall! Det var brev fra nissen! Det var julemagi, det var glede, det var magisk. Det savner jeg.

Så NRK, hør min bønn: Jeg vet at det er gøy å spare penger, men det er på høy tid å hoppe av i svingen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

--> Stem på Snøfallhjerte i Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil og Folkets Favoritt)

Hva gjemmer seg i puta??

Inntil i går kveld trodde jeg at Christina og jeg levde ganske åpne liv uten noen imponerende hemmeligheter. Ingen falske pass eller spennende dobbeltliv. Blogger om dagen, skarpskytter om natten, ingenting sånt. Men det var som sagt frem til i går, for da jeg skulle legge lillesnupp oppdaget jeg noe rart.

Jeg skulle bare dytte litt på puta da jeg la meg ned for å lese godnatthistorier, men så kjente jeg noe. Jeg skjønte ikke hva det var og måtte snu litt på puta. Og da dukket det opp. På innsiden av putetrekket, en rekke skjulte objekter. Sylinderformet, ikke lenger enn ca. 7 centimeter lange. Også noen mindre ting, på størrelse med en drue.

Jeg hadde ikke tenkt til å styre mer med det og bare la ting være ting, men nå holder jeg på å dø på meg av nysgjerrighet. Hva kan det være? Hva bruker hun det til? Og hvor lenge har dette pågått?! Det er lenge siden jeg har lagt lillesnuppa nå, så dette kan ha pågått over lang tid..

Spy looking through magnifier
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

Er det skjulte drapsvåpen som ligger gjemt til en kveld Christina ikke orker en eneste tørr pappavits til? Kanskje bygger hun en bombe i de mørke nattetimer? Kanskje er det penn og papir som hun bruker til å skrive lange, vakre dikt til sin vakre mann når inspirasjonen treffer henne midt på natten?

Eller snakker vi russisk pass, kart over Moskva og en blankpolert Walther P99? Er det lommelykt og lighter hvis strømmen skulle gå midt på natten? Strikketøy? Leppestift og andre sminketing, bare sånn i tilfelle man plutselig våkner og føler for å dra på byen?

Eller... hvis man må sminke seg for noen andre midt på natten... Jaha ja, kanskje burde jeg sjekke putetrekket til postmannen også? Det kan også bare være nesespray, men det var minst 5-6 gjenstander inni der, så hva i all verden skal hun med nok nesespray til å bedøve en hel barneskole? Og hvorfor gjemmer hun det i putetrekket?!

Hva enn det er må jeg komme til bunns i dette. Men jeg kan jo ikke bare begynne å rote rundt i hennes private ting heller, så jeg blir nødt til å spørre. En del av meg håper at det er noe utrolig kjedelig, som gamle smokker og håndkrem, men en annen del av meg ikke kommer unna at det hadde vært spennende om det skulle vise seg å være løsbart og russisk pass x-)

Passport
Licensed from: elwynn / yayimages.com
 

/ Mens vi venter på at Peter manner seg opp: Hva tror du det kan være?

--> Stem på Løsbarthjerte i Vixen Influencer Awards (Gullpenn, Livsstil og Folkets Favoritt)

Finnes nissen på ekte?

Barna har ikke spurt enda, men jeg vet det kommer. Føler det kommer i år.

- Finnes nissen på ekte?

Hva svarer man på det?

Santa claus holding a gift
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

På den ene siden har jeg lyst til å være realist. Nix, ingen nisse. Det er bare en oppdiktet historie for å spre juleglede. Nissen er ikke mer ekte enn leppene til de aller fleste toppbloggere.

Men igjen... hvorfor? Hvorfor skal jeg gidde å sprekke den boblen av juleglede når jeg helt utmerket kan la den få stå så lenge som mulig. Han finner jo ut av det før eller siden uansett.

Eller kanskje ikke faktisk, for tall fra norskjuleindeks.no viser at hele 10% av nordmenn vet at julenissen finnes. Ikke tror, men vet. Det er ganske fantastisk. Det finnes med andre ord en del foreldre der ute som ikke har orket å ta den kjipe samtalen ;-)

Men igjen.. Man kan jo faktisk argumentere for at nissen faktisk eksisterer! For hør her: Si at du tror på nissen. Hvert år gir det deg glede å tenke at han finnes der oppe på Nordpolen et sted. Lager gaver med alvene sine, spiser grøt som en helt og ler som en gosselig bestefar.

Og hvert år får du bekreftet at han finnes. Grøten du setter ut blir borte, gaver dukker opp under treet. Så blir du eldre og du innser at nissen kanskje ikke kommer på personlig besøk til voksne, men at du kan hjelpe ham.

Du kan kjøpe gaver til barna, du kan spise opp grøten som blir stående igjen, du kan ta på maska på julaften. Du kan fortsette å spre ordet om ham og fortelle om den fantastiske nissen som gir gaver til alle barn. Men bare hvis de er snille. Og barna tror deg, så de oppfører seg så godt de kan hele året gjennom for å få julegaver fra nissen. Som de får.

Og selv om du vet at du egentlig har gjort all jobben for nissen i år igjen, har du alltid en dråpe av håp om at han en vakker dag skal dukke opp. Men frem til da får du virke som hans stedfortreder.

Ser du hvor jeg vil med dette? Nissen finnes. Vi er nissen.

Santa Claus
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

Ja vel, så kommer han kanskje ikke ned pipa og spiser opp grøten din, men hvis troen på nissen kan spre juleglede blant barn (og 10% av voksne) og få dem til å gjøre færre rampestreker i løpet av året i håp om at det vil telle i positiv favør på julaften, er ikke det mer enn grunn god nok til å friskmelde troen på julenissen?

Jeg vet at man kan gjøre samme tankerekke med Jesus og lande på ca. samme resultat, men jeg synes det er litt fint jeg da.

Ikke at jeg tror på verken Jesus eller nisse, men det er nå med nissen som det er med Jesus: Ingen kan med 100 % sikkerhet si at han ikke finnes, så kanskje man bare skal la folk få tro hva de vil, leve med håpet og finne ut av det selv?

Og takket være denne teksten vet jeg nå endelig hva jeg skal svare hvis barna kommer med spørsmål om hvorvidt det finnes nisser, alver eller høyere makter:

- Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det, men det hadde vært fint.

Composite image of santas list
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

/ Tror du på nissen?

Love Actually eller Home Alone?

Man tror man kjenner en person. Man tror man er på samme side i livets bok, men plutselig avdekker man forskjeller så store og sprikende at det er vanskelig å se for seg at man skal klare å sparkle det igjen og gå videre som normalt.

For i år som i fjor, har juleklokken skrudd opp tempoet og løpt fra oss. Også vi som skulle sette av kveld etter kveld til gavepakking og julefilmer! Men så ser det altså ut til at vi bare rekker én film. Maks to. Derfor må vi prioritere og ta den viktigste først.

Det tenkte vi å gjøre i kveld, men da vi skulle velge film åpenbarte kløften mellom oss seg.

Man being tired of arguing with his wife
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

I mitt hode finnes det ikke tvil, og jeg trodde egentlig alle var enige. Home Alone. Juleklassikeren over alle juleklassikere. Macaulay Culkin på en miserabel juleferie for én, omgitt av sure skurker, en røykende nisse, udugelige politibetjenter og verdens skumleste svart-hvitt film på TV. Et hus fullt av fantastiske feller, en rørende gammel mann og en hjertegalopperende avslutning som får snørr og tårer til å renne ut av diverse kroppsåpninger.

Men Christina holder en knapp på Love Actually. En haug med tragi-romantiske kjærlighetshistorier snøret sammen til en hjertesmeltende smørje. En fyr med en plakat, en liten gutt med store ambisjoner, Billy Mack og Christmas is all around, en forelsket statsminister og tidenes beste gaveinnpakning av et smykke. Også hun helsikes kåte drittkjerringa. Også her ender det hele i en avslutning som får tårene til å forlate skuta i høyt tempo.

Men Love Actually er jo ikke viktigere enn Home Alone? Hallo? Joda, den er kjempefin, men her snakker vi om tradisjoner som strekker seg mange herrans år tilbake!

Home Alone kom ut i 1990. Det er fire år før OL i Lillehammer! Mange av dagens blogglesere var ikke født i 1990 engang! x-)

Love Actually kom ut i 2003, som er 3 år etter at alle trodde vi skulle kjøre i flyvende biler og at verden skulle gå under #y2k.

Future Technology
År 2000 kaller. (Licensed from: kentoh / yayimages.com)
 

Home Alone er faktisk en så gammel og viktig del av juletradisjonen at den kan ha rullet over skjermen den skjebnesvangre kvelden dar en ikke helt ukjent herr Jesus kom til verden.

Men Love Actually er bra altså, jeg tør ikke si noe mot den filmen, for da kommer det til å stå et fakkeltog på døra her i løpet av halvtimen, jeg synes bare Home Alone er viktigere. Og jeg trodde egentlig alle var enige om det.

Eller tar jeg feil?

Love Actually eller Home Alone - hvilken ville du valgt?

Damene mine i VG ❤️

Mamma hater oppmerksomhet. Vil liksom ikke bli dratt frem eller gjort stas på i store anledninger. En utadvendt og fantastisk dame, men ikke noe kjempebehov for å stå i rampelyset.

Christina hater oppmerksomhet. Vil liksom ikke bli dratt frem eller gjort stas på i store anledninger. En utadvendt og fantastisk dame, men ikke noe kjempebehov for å stå i rampelyset, hun heller.

Derfor er det så fantastisk at de begge har sparket sin frykt til side for å dukke opp sammen i VG i dag! Over TRE sider! Med et gigantisk bilde av begge to!

Og for hva? En sak om deres gode forhold som svigermor og -datter / venninner. Det er så trivelig og mildt sagt hyggelig lesning, for ingenting er bedre enn at ens egen mor kommer godt overens med frua. Da slipper man mange kjipe konflikter og et liv som elastisk seigmann som dras mellom to parter. Enighet, vakreste ord på jord.


Disse tipsene burde alle notere bak øret ;-)
 

Om noe, må jeg si at jeg er bittelitt skuffet over at de er så gode venninner. For i saken står det å lese at det ikke er helt uvanlig at kjæreste og svigermor ofte kommer i klinsj fordi begge ønsker å ha litt kontroll. Kjæresten vil bestemme i sitt eget hjem, mens svigermor har levd lengst, vet best og kan mest. Spesielt om sønnen sin.

Samtidig mener kjæresten at det er hennes mann og barn, og at svigermor må kjenne sin besøkelsestid. Man kan på sett og vis si at de krangler om samme mann. Men siden mamma og Christina er perlevenner, må det bare bety at ingen av dem er spesielt lystne på å kjempe for meg. Så... fint for dem da...

Selv er jeg villig til å gå 12 runder i ringen med min egen svigermor for Christina, men samme det. Lav kampmoral eller ei, jeg er uansett kjempestolt av to av de viktigste damene i mitt liv. I tillegg til min egen svigermor da ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Les hele saken i VG i dag :)

--> Stem på Pappahjerte og/eller Kona til i Vixen Influencer Awards (kan stemme hver 12. time)

Vixen i 3 kategorier!!!

Å herre mitt skjegg og halleluja - ærre muli´?!

I dag våknet jeg nemlig opp til den ultimate gla´meldingen: Semifinalistene til Vixen Influencer Awards er annonsert og jeg er videre i hele 3 KATEGORIER!

Ikke bare det, men Christina er også videre i kategorien for Folkets Favoritt!!

Det er med andre ord mildt sagt god stemning i vårt lille bloggkollektiv i dag. For totalt fire plasser i semifinalen i Vixen er ikke småsaker! Vixen er tross alt årets definitivt største begivenhet for bloggere og andre influencere, så å komme videre til semifinalen er stort.

Men for å komme hele veien til den store finalen, trenger jeg deg. Sårt. Jeg er oppe mot noen giganter i hver kategori og trenger hver eneste lille stemme jeg kan få om jeg skal ha mulighet til å hamle opp med de aller største navnene i bransjen.

Du kan stemme én gang hver 12. time helt frem til 15. januar, så jeg kommer til å legge link i bunnen av de fleste innlegg fremover og blir sjeleglad for hver eneste stemme :)

Kategoriene jeg er videre i:
 

Årets Livsstil
Denne kategorien vant jeg faktisk i fjor og det øyeblikket er seriøst et av de aller stolteste i mitt liv. Helt der oppe på samme nivå som da jeg ble pappa for første gang, andre gang, da jeg ble sammen med Christina og da jeg fikk venneforespørsel fra Sophie Elise på facebook ;-)

Her jeg sitter med blå poser under øynene og restene av barnas lungebetennelse i kroppen, mener jeg fortsatt at å være småbarnsforeldre er en livsstil som krever utrolig mye, gir utrolig mye og så absolutt fortjener å bli løftet frem som noe stort og viktig. Derfor er jeg utrolig stolt over nok en gang å få være med i kappløpet om denne prisen.
 

Årets Gullpenn
Ah, sukk. Gullpennen. Gullkalven min. Prisen jeg har siklet på hver eneste dag siden jeg startet å blogge, prisen jeg har blitt nominert til flerfoldige ganger, men som jeg aldri ser ut til å klare å stikke av med. Jeg tenker på den, jeg drømmer om den, jeg er besatt av den. Den har blitt min Moby Dick.

Om jeg kommer videre i finalen i denne kategorien... jeg har ikke ord. Jeg skal ikke si at det betyr alt, jeg har jo kone, barn og hund tross alt, men... det betyr alt. Nesten.
 

Folkets Favoritt
For en vanvittig ære å bli nominert til Folkets favoritt! Men her tror jeg at jeg er sjanseløs, altså virkelig. Det er så mange videre til semifinalen, konkurransen er skyhøy og det er så mange som fortjener den. Og kanskje spesielt én: Kona til.

Jepp, Christina og jeg møtes til dyst i den samme kategorien i år og det kan bli interessant hvis vi begge kommer hele veien til finalen. Og jeg synes seriøst Christina fortjener den mer enn meg.

Hun skriver så hjertelig, varmt og ekte og byr på absolutt alle sider av seg selv. Hun tør å skrive om ting som engasjerer henne selv når hun vet det vil provosere, men hun tør også å være sårbar og ta leseren helt innpå selv veldig vonde og personlige ting.

Jeg må jo sies å være historisk inhabil i saken, men jeg heier virkelig på Kona til som folkets favoritt i år. Selv om det betyr at hun kommer til å skjelve av intens sceneskrekk i flere uker i forkant ;)

Men jeg tar den gjerne, jeg altså. Det bare føles bare som et uvirkelig høyt fjell, for ingenting henger høyere enn Folkets Favoritt og jeg tør ikke engang tenke tanken på at det kan være meg.

Så hvis du har tid, lyst og mulighet: Please sving innom Vixen og hjelp oss videre til finalen. Det hadde betydd så uendelig mye! :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

--> Stem på Vixen Influencer Awards!

Hvem i all verden sender pikkbilder?!

Man hører om det hele tiden. Kvinne mottar bilder av penis fra ukjent mann. Eller menn. Helt uten å be om det, helt totalt uvitende. Ingen invitasjon, ingen signaler. Bare "Hei på deg, her har du meg" og bilder av en slamp. En røyskatt. En blek agurk. En nyfødt rotte uten svans.

Og det har liksom bare blitt en allment akseptert sannhet. Menn sender pikkbilder på sosiale medier. Det er selvfølgelig ikke innafor, men sånn er ståa i 2017. Ståa.. beklager.

Tilbake til saken, det er nemlig ett spørsmål ingen ser ut til å stille seg: Hvem i all verden er disse gutta som sender sånne bilder?

Det første man ser for seg er en tvilsom kis med tynn bart og konebanker-skjorte som sitter i kjelleren og røyker cigarillos, men jeg tror ikke det er én spesifikk type karer som sender slike bilder. Jeg tror de er like forskjellige som snøfnugg, men én ting må de ha til felles: En virkelighetsforståelse og et selvbilde som ikke likner grisen.

For har du sett en penis? La oss bare være ærlige: Den er jo ikke særlig pen å se på. Den ser ut som en nyfødt og pjuskede gnager med to bleke rosiner rundt halsen.

Og det som slår meg er: Hvem i all verden har selvtilliten, den manglende selvinnsikten og baller (...) til å ta et bilde av slampen sin, se på bildet og tenke: "YES! Fy søren for et bra bilde, dette kommer til å slå an!"

Ikke jeg i hvert fall. For jeg har prøvd. Ikke sendt bilde til noen altså, men i forskningens øyemed tok jeg et bilde. Tenkte jeg kunne sende det til Christina, bare på tull, kanskje lage et julekort, men fy søren.. Noe så ufint.

Greit, i all ærlighet, en penis kan sikkert være ok den altså. Såpass skal jeg gi den. Med et godt kamera, skikkelig lyssetting, kanskje litt sminke og photoshop, så kan du sikkert få til et greit resultat. Men for å bruke ordene famøst fremført av ikke helt ukjente Barack Obama: "You can put lipstick on a pig, but it´s still a pig".

Men å henge over doskåla med julekulene dinglende i friluft for å sende til folk som ikke ber om det?! Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvem som får seg til å begå slik et digitalt overgrep. Men jeg tror de kunne trengt en klem.

Så det jeg prøver å si er vel bare: Slutt. For faen. Slutt! Oppsøk hjelp eller kjøp deg fasttelefon. Hvis du er så oppmerksomhetssyk at du må plage jenter med selfier fra underlivet, er det virkelig det beste du får til?

Hvis du ønsker oppmerksomhet fra en jente og har kommet så langt at du tar bilder av ting, hvorfor ikke en solnedgang? Eller en kurv med kattunger? Eller en melding med "Hei, jeg hadde tenkt til å sende deg et litt intimt bilde, men så slo det meg: Trenger du hjelp til noe i huset? Skal jeg måke oppkjørselen eller vaske dusjkabinettet for deg?". Jeg lover deg, du vil øke sjansene for et napp med rundt 1000 prosent.

Ekte menn sender ikke sånne bilder, bare pikker sender bilder av pikker.

Naked man hands holding padlock locked chain over pants underwear
Licensed from: ia_64 / yayimages.com

En hen ble født i Betlehem

I dag oppdaget jeg en video som var så morsom at jeg holdt på å tisse på meg x-)


(skjermbilde fra NRK Humor på youtube)
 

OBS OBS OBS! Hvis du blir lett fornærmet, kommer du garantert til å bli fornærmet av denne. Jeg lover deg. Du kommer til å hoppe opp på stolen og rive deg i håret og brøle som en gorilla.

Synes du derimot at det må være lov å le av ting, selv i 2017, de fornærmedes jubelår, kommer du ganske garantert til å le deg fillete.

Det gjorde i hvert fall jeg.

OBS igjen: Videoen tråkker over ganske mange tabuer og fremfor å ikke prøve å fornærme noen, prøver den vel heller å fornærme stort sett alle i ett raskt sveip.

Og jeg lo.

Masse.


/ God jul til alle. Spesielt folk som heter Helge x-)

Luss meg en lussekatt

I dag var det endelig duket for årets kanskje beste morgen: Luciamorgen. En lun lussekatt, litt røkelse, kor på TV og en stor kopp kakao. Med krem. Magisk.

Å starte dagen med rusk i øyet, pysj på kropp og luciamorgon på svensk tv, er blant mine beste juleminner fra barndommen. Nyte fersk bakst mens man våkner opp og kjenner julegleden spre seg. Endelig halvveis, endelig i gang!

Som seg hør og bør med tradisjoner både ønsker og tenker man at man skal videreføre tradisjonen akkurat slik man husker den, men med småttiser går jo ting sjeldent etter planen.

I mitt hode skulle vi selvfølgelig sitte presterett og se på hele den timelange sendingen med kor som synger mollstemte lucialåter, men det tok vel ikke mer enn 6-7 minutter før lillesnupp begynte å vri seg rastløst i sofaen. Og jeg kan jo skjønne det.

Å høre et barnekor synge triste sanger er kanskje ikke den vitamininnsprøytningen man ønsker før en lang dag i barnehagen, men likevel fortsatte vi å se en god stund til. For det er viktig med tradisjoner. De blir kanskje ikke helt like fra år til år, men de tingene man holder kjær synes jeg man skal etterstrebe å sende videre til neste generasjon.

Så er det kanskje ingen kjempehit på første forsøk, ei heller på andre, men litt etter litt blir det en del av deres identitet. Så kan man bare håpe på at de en vakker dag selv sitter i sofakroken med sine egne barn og prøver å overbevise dem om at tilsynelatende triste, svenske barn med levende lys i håret er noe av det fineste ved julen, for det er tross alt et av deres egne beste barndomsminner.

Men lussekattene slo an da ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God lussedag! :)

5 raske julegavetips til menn

Det trenger ikke være så avansert til oss gutta ;)

Happy man in santa costume with gifts
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Kvadratroten av 768? Hvem var president i USA i 1843? Hvem anser du som den ypperste innen bulgarsk samtidskunst? Og hva ønsker du deg til jul?

Alle disse er vanskelige spørsmål som få menn kan besvare. Og med rette! For det er vanskelig å vite hva man skal ønske seg til jul fra år til år.

Ikke vil man ønske seg for dyre gaver, ei heller vil man ende opp med en stabel raggsokker fra gulv til tak. Dessuten har man jo ofte det man trenger. Derfor svarer vi ofte bare: Øøøh.. ææh.. veit ikke.

Min oppfatning er at kvinner er langt enklere å kjøpe gaver til enn menn, for kvinner har vett til å tenke litt større og kan ønske seg ting til familien eller huset, mens vi gutta stort sett bare tenker på oss selv. Og setter en mann først opp noe på ønskelista, er det gjerne spesifikke ting som ligger langt over budsjettet.

Derfor har jeg kommet opp med 5 enkle gavetips jeg tror kan slå an hos enhver mann. Det er fullt mulig at de bommer helt, men dette er i hvert fall ting jeg hadde blitt kjempeglad for.

Happy santa writing letter for gifts
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

1. Favoritt-deodoranten!
Dette høres kanskje banalt ut, men har jeg først funnet meg en deodorant jeg liker, så vil jeg gjerne holde meg til den. Så finn ut hvilken deodorant mannen/sønnen/svigerfar etc bruker og kjøp så mange av den som budsjettet rekker til. 3 stykk av min favorittdeodorant ville for eksempel kostet deg 100 kr på butikken og hadde vært en innertier under treet.

Dette tipset gjelder også for barberblader. Kjedelig å kjøpe, men strålende å få. Hvis du kjøper riktig type, altså den han allerede bruker og liker ;)
 

2. Rare drikkevarer
Det er moro med ting man ikke normalt sett kjøper selv, så noen rare drikkevarer, f.eks: øl, brus, cider, vin, kombucha etc er sånt en mann kan sette pris på. Kan absolutt være alkoholfritt :)
 

3. Forbruksvarer til hobby
En gave som går på hans favoritthobby kan fort score deg mange bonuspoeng. For det kan være vanskelig å vite hva slags utstyr han allerede har eller trenger, men forbruksvarer trenger man alltids mer av.

Friluftstype? Frysetørket turmat koster rundt 80 kr per porsjon. Glad i å trene? Et rør med brusetabletter til å ha i vannflasken koster rundt 60 kr. Her kan du også gå proteinsjokolader, energigel, proteinpudding etc etc.

Med selv et ganske lite budsjett kan man sette sammen en artig pakke som nesten garantert kommer til å slå an :)
 

4. Sennep
Jeg vet at man ikke skal generalisere, men jeg går så langt som å påstå at de aller fleste menn ville blitt sjeleglad for en artig sennepsvariant. Men her holder det ikke med vanlig pølsesennep, se heller hva du kan finne i en gourmetbutikk eller dagligvarebutikker med veldig godt utvalg.
 

5. Undertøy av god kvalitet
Utrolig kjedelig å kjøpe, men fint å få. Som mann blir jeg ofte fristet til å kjøpe 12-packs med kjipe sokker til en billig penge når jeg får muligheten, men sokker eller boxere av god kvalitet koster gjerne litt mer. Ikke sånt man ofte tar seg råd til selv, men å få til jul er derimot helt gull.

Muscular man nearly naked in underwear looking to a side
Sånn vil gubben se ut med nytt undertøy.. x-) (Licensed from: artofphoto / yayimages.com)
 

/ Kom gjerne med egne tips i kommentarfeltet :-)

* Følg Sennepshjerte på Facebook *

Sommerby i vinterpels

I dag tok vi en tur til Stavern for å se hva som rører seg i en av Norges vakreste sommerbyer på vinterstid. Viste seg å ikke være stort, men akkurat nok :)

For det er fint med sommerlykke fra sommergjester og to tonn soft-is per kvadratmeter, men man skal ikke kimse av litt mollstemt vintertempo heller. En liten by bare for seg selv og muligheten til å se på ting man kanskje ellers ville oversett.

Barna ville nok foretrukket is i kjeks i 25 pluss og jeg må nesten gi dem rett i det. Et par blå og vind rett inn fra havet inviterer ikke akkurat til de lengste utfluktene, men så ble det en fin liten tur for det. Vi fikk sneket oss innom et kunstgalleri for å kjøpe noen julegaver, hilst på en svane og spist på Smak, som med nydelig tapas og lun stemning, sendte smaksløkene rett på sjelereise til varme, spanske strender.

Men sånn utover det, ganske kaldt og stille. Ikke optimale forhold for et dypp i havet, men ganske perfekt for en liten utflukt med barn og besteforeldre :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Velkomstkomité.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tre generasjoner på spankulering mens mamma trener overarmer ;)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Larvikinger er fine folk altså, men de er helt håpløse når det kommer til hvordan man skal bruke en båt.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fint med en mormor som har et 78 meter langt skjerf til låns når det blir litt kaldt.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fått på seg juleslipset :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kunst på en søndag. Det er røddig.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og luft. Og vann. Men sånn bortsett fra det: Fint sitat :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og han bare: Øy, har du kjøpt siste nummer av =Stavern?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Hakke kontanter du liksom.."
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pønt.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tapas og førjulshygge på Smak :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En ensom sjørøver på vei hjem fra tokt.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og et massivt juletre som levner liten tvil om at julen har kommet til Stavern :)
 

/ God ny uke til sommergjester, fastboende og de resterende 99,87% av landets befolkning :)

Ribbe eller pinnekjøtt?

Endelig er det avgjort.

Samme debatten år etter år. Hva er best: Ribbe eller pinnekjøtt?

For man må liksom velge én. Og spør du meg, finnes det bare to verdige kandidater for å bære kongekronen for julemat: Ribbe og pinnekjøtt. Den store ribbebiten med sprø svor og saftig kjøtt, mot de dampede ribbene så salte at de kan tørke ut saltvann.

Noen vil kanskje si at kokt torsk og lutefisk fortjener en plass i finalen, men ikke jeg. Fisk er ok det altså, men burde på ingen måte forveksles med jul. Den svenske juleskinka likeså. Vi har hatt svensk juleskinke på bordet på juleaften i alle år, men for meg blir det liksom bare en veldig stor bit med pålegg.

Som etterlater oss med ribbe og pinnekjøtt. Født og oppvokst i Oslo og omegn kommer jeg fra et område tungt befestet med ribbetradisjoner. Pinnekjøtt har jeg sant å si bare blitt servert av min ene tante fra Vestlandet én gang hver jul. Hvert år fra ung alder, men jeg smakte aldri på det.

Og sånn ville det kanskje alltid forblitt, hadde det ikke vært for min eks-svigermor. For det var hun som først serverte meg pinnekjøtt en julaften for mange år siden. Og det skulle bli starten på en gryende forelskelse som bare vokste og vokste for hvert år. Ikke til daværende svigermor altså, men til pinnekjøttet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og nå er jeg hodestups. En av mine nye favoritt-tradisjoner i jula er faktisk årets første pinnekjøtt.

Den første gangen jeg kan stå i butikken og velge fritt blant de beste bitene. Vanne de ut et døgns tid, gå og glede seg, legge bjørkepinner i bunnen av gryta, dampe de noen timer, høre på julemusikk, kjenne lukten spre seg og selvfølgelig lage verdens beste tilbehør: Kålrabistappe. Også denne så salt at den kan få en sjørøver til å gråte.

Og det skjedde i dag. Og det var magisk. Så etter i dag er i hvert fall ikke jeg lenger i tvil: Pinnekjøtt. Hadde noen funnet opp et pinnekjøtt med sprø svor, kunne jeg absolutt vært interessert, men frem til da: Pinnekjøtt. Alltid pinnekjøtt :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Enig? Uenig?

* Følg Pinnekjøtthjerte på Facebook *

Fake eller ekte?

I går skjedde det noe veldig rart. Jeg gikk bort til en dame med store pupper og spurte rett ut. Svaret overrasket meg skikkelig!

Dette innlegget er en ønskereprise til glede for nye lesere og gamle kjennere :-D
 

Jeg er egentlig ikke en sånn fyr, men i går klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kom inn i en butikk og med en gang jeg satt skotuppen innenfor døra, la jeg merke til damen som jobbet der. Hun var relativt pen og hadde store pupper. Altså, virkelig.

Jeg hadde egentlig tenkt til å bare tasse rundt og titte litt for meg selv, men et eller annet i meg gjorde at jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før. Istedenfor å bare valse rundt i mine egne tanker og tenke mitt, gikk jeg heller bare bort til henne og spurte rett ut:

- Unnskyld meg at jeg spør altså, men... Er de ekte eller fake?

Det rare var at hun virket ikke overrasket i det hele tatt, bare smilte lurt og kontret raskt:

- Hah! Det er det faktisk mange som spør meg om. Du er sikkert den femte bare i dag!

- Hæ? Jøss. Jeg trodde kanskje bare det var meg jeg, for jeg tenkte kanskje det var litt rart å spørre om.

- Hehe, nei da, jeg får det spørsmålet hele tiden, tro meg.

Jeg pustet lettet ut.

- Så bra, følte meg litt idiot et sekund der. Det er liksom bare... Ja, hvis jeg kan si det rett ut; Jeg vet jo at de sikkert er fake, de ser bare så utrolig ekte ut!

- Ja, ikke sant?

- Også så store!

- Ja, man kan jo få de i alle slags størrelser da, men jeg liker jo at det er litt fylde på dem jeg da.

- Helt enig! Hvis man først skal ta steget, kan man jo like gjerne kline til med noen skikkelig tretopper.

- Nemlig, de er jo ikke akkurat gratis og det er noe man gjør bare én gang i livet uansett.

- Enig, lurt å gå for litt størrelse. Men seriøst, selv når jeg står helt nærme klarer jeg ikke å se at de ikke er ekte. Det er jo helt rått!

- Hehe, ja jeg ser dem jo hver eneste dag, men likevel synes jeg det er ganske fascinerende selv faktisk.

- Det var godt å høre, for jeg har egentlig alltid synes det ser litt billig ut for å være ærlig.

- Billig?

- Ja eller... du ser liksom at det bare er plast på mils avstand, men nå måtte jeg liksom komme helt innpå før jeg kunne se det.

- Igjen altså, du er ikke den første. Jeg har hatt mange innom i dag som bare har stått og stirret uten å tørre å spørre. Egentlig ganske komisk, men jeg vet jo hva de tenker.

- Hehe, ja. Men du.. kan jeg... eller altså... det er kanskje litt rart å spørre, men kan jeg ta på dem? Bare kjenne om de føles ekte liksom?

- Ja ja, selvfølgelig! Bare ta så mye du vil.

Jeg stryker hånda mi forsiktig forbi, knar litt og lukker øynene for å prøve å se for meg ekte vare. Jeg kjenner ingen forskjell.

- Wow! Det føles til og med ekte jo!

- Jepp!

- Nei dæven, det var overraskende. Også jeg som alltid har vært sånn en motstander og ment at det bare er noe drit.

- Ja nei det er utrolig hvor langt de har kommet. Man kan få dem i alle slags størrelser, former og fasonger, men det skal sies, du får jo det du betaler for da.

- Det er sant, men likevel kjenner jeg at jeg liksom ikke er heeeelt der.

- Jeg tenkte faktisk akkurat det samme, men etter at jeg slo til i fjor har jeg ikke angret et sekund.

- Men lukta da?

- Ja, den mister man jo. Men så slipper man veldig mye annet da. De er mer allergivennlig og dessuten drysser de ikke. Og i de ekte sitter det ofte små dyr og insekter også.

- Aah, det har jeg ikke tenkt på!

- Nei, der kan du se.

- Hmmm... Vet du, jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg er solgt. Vi går for fake!

 


 

/ O jul med din glede ;-)

* Følg Julehjerte på Facebook *

Når skal treet pyntes?

Noen tidligere enn oss i år? :)

Meningene om når man skal sette opp og pynte juletreet er delte og mange. En vanlig oppfatning ser ut til å være 23. desember. Selv synes jeg det er helt hårreisende. Juletreet er jo noe av det aller triveligste ved julen og jeg kan ikke få det opp fort nok.

Christina og jeg har gått mange runder tidligere år på når vi mener treet skal opp. 01. desember blir for tidlig, lille julaften blir altfor sent. Derfor har vi landet på en helt perfekt dag, midt i suppa: Luciadagen, 13. desember.

Ikke bare elsker jeg Lucia på grunn av fantastiske minner fra barndommen, men det gir oss også en ekstra, fast tradisjon å glede oss til midt i førjulstiden. Ikke så tidlig at det vannes ut helt (slik som julemarsipan i oktober), men heller ikke så sent at man ikke rekker å glede seg over det. For noe av det koseligste med julen er jo å tasse ned trappen om morgenen og bli møtt av glinsende lys og pynt fra juletreet.

Men med små barn i hus går jo ting sjeldent helt etter planen, så i år kom treet opp allerede tidligere denne uka og pyntingen begynte i dag. 07. desember, det må jo være en slags rekord. Det føles litt i overkant tidlig, men det er helt greit for meg, for det gir oss jo faktisk hele to og en halv uke på å nyte den lystige grana i hjørnet :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lov å jukse til seg litt høyde for de minste tottene :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Julepyntansvarlig følger nøye med fra sidelinjen.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. før han gikk på en smell og endte opp som pynt selv.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pappa har vært tidlig ute med å få opp den svarte nissen, nedarvet julepynt fra farmor og farfar <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men spesielt pen er han jo ikke da x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Viser seg at lillesnupp tenker praktisk og helst henger all pynten på ett sted :-D
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et par julekuler.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og høyt i toppen den bla-hanke stjerne :)
 

Når pynter du treet? Legg gjerne igjen en kommentar :)

* Følg Juletrehjerte på Facebook *

15 grunner til å ikke få barn

I dag skjedde det noe moro. Vi er på tredje uka med syke barn og jeg følte litt for å klage til en kompis som ikke har barn. Så jeg fortalte litt om hvordan det er å ha syke barn i hus.

Om det å bråvåkne midt på natten av barn som kaster opp. Eller som vekker deg hvert femte minutt med massive hostekuler. Og så skal man fungere som hjelpepleier resten av dagen når man egentlig bare har sovet 20 minutter totalt.

Og jeg merket en klar skuffelse i tonen hans da han svarte at folk er utrolig dårlige på å selge inn det å få barn.

Først tenkte jeg at jeg fikk ta selvkritikk for å være en fyr som klager for mye, men så slo det meg: Det er jo faktisk utrolig mye å klage over. Sant å si så finnes det hele 15 gode grunner til at det er litt dritt å få barn, og bare én god grunn i mot.

Se bare her:

Angry Little Kid
Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

1. Du blir blakk
Å få barn er kjempedyrt. De skal ha mat og klær og utstyr og leker og ting. Og de skal ha masse av det! Hele tiden! Og frem til de blir 18 år er det ditt ansvar å sørge for at de får tak over hodet, mat i magen og klær på kroppen. SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) har faktisk foretatt en utregning og landet på at et barn vil koste deg ca. 1 million kroner frem til fylte 18 år. Det er ikke småsummer.
 

2. Du blir tjukk
Den første tiden er man mye hjemme og må lene seg tungt på raske løsninger. Og kvelder hjemme. Kosekvelder foran tv-en. Og siden kjæresten allerede har noen valpekilo å gå på etter fødselen, sympatispiser man for å komme på samme nivå. Og vips så har man tryllet frem ei litta ammepute over beltespenna.
 

3. Du blir sliten
Sove lenge på søndager? Bare ligge og dra seg i senga? Glem det. Her er det opp før hanen galer både helligdag og helg i mange år. Og la meg bare si det sånn: Det går ikke dritmye spennende på TV kl. 05.00 en lørdag morgen. Så sitter du og scroller gjennom Snapchat og ser videoer av festglade venner fra kvelden før og tenker i ditt stille sinn at du i hvert fall slipper å være fyllesjuk. Det er da noe. Ikke stort, men noe.
 

4. Du blir gal
Ref. forrige punkt. Det er lett å miste kontakt med realiteten etter en særs dårlig natt og man er på sin tredje episode med Drømmehagen. Hallusinasjoner på påberegnes. Og når først barna begynner å prate, blir man først kjempeglad, men så innser man at de heller aldri tar pause. Og noen dager, når praten har gått uavbrutt i 7 timer på rad, er det lov å begynne å føle at hjernen løsner av kraniet og renner ned i magesekken x-)
 

5. Du får ikke gå på do i fred
Doen er på ingen måte hellig for små barn, heller et fint sted å slå av en prat. Bimmelim, bommelom, spiller ingen rolle.
 

6. Du får mindre fritid
Setter man pris på fritiden sin, tid til å gjøre interessante ting som får en til å føle seg levende og som stimulerer selvrealiseringen, er nok ikke barn førstevalget. Ønsker man derimot å gi avkall på stort sett alt av fritid for å jobbe dag og natt som lakei for en kravstor sjef på rundt 60 centimeter som stort sett aldri blir fornøyd, ja nei da er barn et sikkerstikk.
 

7. Du får aldri sove lenge i helgene
Jeg har kanskje nevnt det før, det må bare understrekes med et eget punkt. Aldri får man sove til kl. 11 på en rolig søndag med fuglekvitter i vinduet og en verden i harmoni. Det er opp og hopp og få ting til å skje fra tidlig morgen til barna tar kvelden med støvlene på.
 

8. Du blir syk
Barnehagevirus er ikke til å kødde med, spesielt ikke om vinteren. Før jeg fikk barn var jeg stort sett aldri syk. Nå kan egentlig vannkokeren og teposene stå fremme hele året.. Igjen, spesielt om vinteren. Sett gjerne av perioden oktober-mars for potensiell sykdom. Winter is coming ;-)
 

9. Du kan ikke gjøre ingenting en hel dag
Noe av det beste man kan gjøre på en rolig fridag, er å gjøre overhodet ingenting. Bare ligge i joggebuksa og se på serier fra morgen til kveld. Det funker ikke med barn. Med mindre de er syke, men da får man selvfølgelig ikke se de seriene man selv vil. Og et Game of Thrones-maraton er liksom ikke helt det samme som Peppa Gris på repeat.
 

10. Du får en hel verden av bekymringer
Å få barn innebærer at man blir redd og bekymret for alt. Ikke gjør ditt, ikke gjør datt. Det kan være skummelt, det kan være farlig. Du kan falle og slå deg, du kan få døra i hodet, falle i rulletrappa, skli på gulvet, ramle ned trappa etc etc. Man prøver å ikke bli overbeskyttende, men man blir det likevel. Og så er det alle bekymringene som ligger lengre frem i tid: Kjærlighetssorg, mobbing, urettferdighet, skader, plager etc etc. Hjertet får aldri ro.
 

11. Du får et liv som i liten grad handler om deg selv
Før jeg fikk barn, trodde jeg universet dreide seg rundt meg. Nå er jeg bare glad hvis jeg blir nevnt i rulleteksten av barnas liv. For når man får barn, handler livet plutselig veldig mye om dem, og ikke så mye om deg. Typisk sånt man ikke vil høre når man ikke har barn selv ;-)
 

12. Du må alltid etterstrebe å være den beste versjonen av deg selv, selv når du virkelig ikke føler for det
Vi har alle dager der vi ikke er helt oss selv. Alt er bare dritt og man vil egentlig bare grave seg ned for dagen og starte på ny en annen dag. Uten barn kan man utmerket fint gjøre det, men med barn må man derimot smelle på seg et påklistret smil og fikse det. Lag mat, finn på no moro, få hjulene til å gå rundt, så kan du heller synke inn i sofaen når kvelden kommer. Men frem til da må man bite tenna sammen, legge seg selv til side og fikse det.
 

13. Du blir hjernevasket
Nevnte jeg Drømmehagen kl. 05 om morgenen? Ikke bare det, men man bruker så mye tid sammen med barna og tenker på barneting at sakte men sikkert så blir man litt 5-åring i hjernen. Plutselig sitter man og snakker om Fantorangen med vennene sine, eller drar igang en høylytt diskusjon på en fest om hvilke bleiemerker som er best.
 

14. Du får ikke lov til å eie fine ting
Vi har for lengst gitt opp å eie noe som helst fint eller kostbart frem til barna når tenårene. Kjøper vi et fint teppe eller en dyr sofa nå, er det yoghurtflekker og saft på dem før vi rekker å komme hjem fra butikken. Det har vi lært på den harde måten ;)
 

 

15. Du blir super-uinteressant
Hver gang jeg møter en interessant person som kan sitte i 10 minutter og snakke om hvordan de liker å bruke fritiden sin på sære ting som å brenne sine egne kaffebønner, spille i et impro-jazzband som spiller på verktøy eller drive med en utdødd form for bengalsk fot-keramikk, spør jeg alltid hvor mange barn de har. Svaret er alltid det samme. Ingen barn. For det er lett å dyrke rare interesser når du har tid, behov og overskdud til selvrealisering.

Det behovet blir merkelig nok satt litt på sidelinjen den dagen man forlater sykehuset med en liten kladd i armene. Brått er man langt mer interessert i å lage sin egen barnemat eller komme opp med en helt ny barnesang. Ting som på ingen måte høres like kult ut på fest ;)
 

Sant å si er det bare én ting som gjør opp for alle disse 15 grunnene imot. Én stusselig ting mot 15 hardtslående motargumenter. Men den ene tingen er ikke så lett å slå.

En kjærlighet så sterk at den vanskelig kan forklares med ord. En mening med livet så sterk at du ikke trenger å forstå den selv for at kroppen forstår den. En brikke som faller på plass. Et ekstra rom i hjertet.

Kjærlighet.

Og jeg vet at det høres ut som en utrolig dårlig byttehandel, men tro meg: Det er verdt det. 15 grunner og 1 million kroner mot én. Det er verdt det <3

Heart
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

* Følg Barnehagevirushjerte på Facebook *

Min lille heavyrocker

Tenk at det er 2 år siden den lille bleiesnuppa gikk bort til karaokebjørnen på vaklete, ustødige stylter for å dra av en låt.

Jeg trodde selvfølgelig hun ville nynne en søt liten jentelåt. Kanskje Lisa gikk til skogen, Alle fugler eller Bake bake søte.

Men neida, viste seg at hun heller gikk for satansik heavy metal og hørtes mer ut som en aspirerende vokalist for Satyricon eller Dimmu Borgir x-)

Hadde jeg visst da hvordan hun er nå, så hadde jeg selvfølgelig ikke blitt overrasket. For lillesnupp er tøff som jern.

Jeg kan ikke ligge to sekunder på gulvet, uten at hun tror det er en åpen invitasjon til å lekeslåss og kommer løpende. Føttene stamper som elefanter i panisk galopp, før hun kommer flyvende gjennom luften og treffer meg i mellomgulvet med full kraft.

Og hvis hun skulle falle og slå seg så er ikke det noen krise heller, for hun børster av seg alt fra blåmerker til skrubbsår. Også jeg som tenkte at det hørtes koselig ut å få en datter for å få en søt liten tulle man kan dulle med. Viser seg at vi har fått en liten jentebjørn <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lekeslåss!!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og kose <3

Bjørnen er tilbake!

Det startet som en spøk, men nå har den gigantiske brumlebassen blitt en juletradisjon.

Jeg trodde jeg skulle le meg i hjel da jeg først pakket den opp for to år siden. En gigantisk bjørn på størrelse med Christina. Ikke bare er den stor, men den synger, danser og spiller julelåter. Og en medfølgende mikrofon gjør at man kan synge med. Jepp, det er en karaokebjørn.

Noe sånt roper jo tullball og fanteri lang vei, men uheldigvis for Christina så elsker jeg tullball. Christina kunne ikke snakke nok om hvor fort den skulle ut av huset, men jeg fant tidlig ut at bjørnen passet utmerket til å gjemme inne på badet. Så sto den der og ventet på å skremme livsskiten av Christina når hun skulle på do :-D

Men etter hvert som den ble stående i stua og barna sluttet å være livredd for den, fant vi ut at det var rett så moro å synge og danse med den. Så den ble.

Året etter kom den opp av boksen igjen. Først litt motvillig fra Christinas side, men barna elsket den, så da fikk det være greit.

Denne uka kom den frem fra kryploftet igjen, for tredje året på rad, og denne gangen til trampeklapp og jubel. Og det var da vi innså det: Karaokebjørnen har blitt en juletradisjon!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
He´s baaack!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Det er tiiiingen, en skinnande skatt"

 

Det beste er jo at dette er noe barna nå vokser opp med og kommer til å ta med seg videre i livet.

Så når de en vakker dag skal få egne kjærester og barn og pynte til jul, kommer det til å være den mest naturlige ting i verden for dem å gå til innkjøp av en gigantisk, syngende karaokebjørn.

Og jeg kan livlig se for meg hvordan deres utkårede kommer til å riste på hodet i vantro før de oppgitt sier:

- "Tuller du?! Jaja, det overrasker meg egentlig ikke. Asså, de foreldrene dine.. Ja, de er jo ikke helt gode da"

Så beklager i forkant til de det måtte anngå, men bare vent. Gi bjørnen to-tre år på å godgjøre seg, så har du en julevenn for livet :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"O heeeeelga Bjørn"
 

/ Brumm brumm, nå er det jul x-)

Rammet av pappahumor

Jeg tenkte jeg skulle klare å stå i mot. Ikke bli en sånn fyr. Men det er umulig.

man wearing sunglasses
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

For jeg husker godt da jeg var yngre og hørte fattern skyte fra hofta med pappahumoren sin. Typisk sånn humor som gjør deg litt flau og forlegen. Så tenker du at du skal nekte å le, men likevel kommer det et lite hint av humring. Og det er som kjent akkurat tilstrekkelig med bensin på bålet til at pappahumoren lever videre.

Sånn skulle ikke jeg bli. Men nå er jeg der selv. Kanskje den verste av alle. For jeg elsker å fyre av bløte, knusktørre, kleine og rare morsomheter som i all hovedsak bare er morsomme for én person: Pappaen selv.

Og for dere som ikke kjenner denne underkategorien av humor, her kommer et vilkårlig eksempel:

Christina: "Løper i dusjen en tur, jeg"
Peter: "Tror heller jeg ville stått stille, bahaha"
 

* Står i oppkjørselen etter et snøfall *
Christina: "Deilig at det endelig kom snø! Kan du måke ut bilen?"
Peter (sukker og tar tak i en snøskuffe): "Joda, fint med snø, men akkurat nå er jeg også litt.. skuffa"
 

* I kiosken *
Peter: "Én wiener i brød med ketchup og syltetøy"
Ansatt: "Syltetøy?"
Peter: "Nei takk."
 

* På badet *
Christina: "Peter, nå er dusjkabinettet så skittent at jeg ikke lenger kan se den sokken som ligger i klem mellom dusjen og veggen"
Peter: "Åh? That socks.."

 

Så ja, jeg skammer meg. Det skulle jo ikke bli sånn her. Jeg skulle ikke bli en sånn som verdsetter dårlige ordspill og vitser som treffer deg rett i flauenerva, men sånn har det blitt. Og jeg klarer ikke å stoppe, selv om Christina nå har blitt så lei at hun har begynt å gi meg "blikket" hver gang jeg prøver meg på en liten røver.

Men sånn er det altså å bli pappa. Det er ingen som forteller deg det der du sitter og venter spent på fødeavdelingen.

Og det hadde egentlig vært utrolig fint, for da kunne man rukket å ta en skikkelig alvorsprat med seg selv for å prøve å stoppe det. Jeg hadde ikke vært sint eller noe sånt altså, bare litt navle-streng.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sorry.. x-)
 

* Følg Pappahumorhjerte på Facebook *

Du grønne, glorete julepynt, god dag

Er det bare jeg som er hektet på harry julepynt? x-)

Jeg tror jeg vet når det startet. For det må ha startet med den svarte julenissen laget av piperensere som hang på treet til farmor og farfar. Jeg har aldri vært en fyr med sans for stil, mote eller interiør, men allerede som liten innså jeg at den var ganske kitchy. Feil på en rar måte. Så feil at den ble kul.

Senere i barndommen husker jeg mamma og pappa kom hjem fra en firmatur til varmere strøk med en tørket sjøstjerne malt til å ligne en julenisse. En tørket sjøstjerne til å henge i juletreet... Så feil. Så fantastisk.

Og etter det har det bare gått slag i slag. Det kanskje mest glorete jeg har, er en keramisk julenisse som strekker seg rundt 30 centimeter på sokkelesten. Hele nissen i én farge: Rosa metallic. Den er så stygg, den er så herlig.

Hun jeg var sammen med på den tiden hatet den nissen, og derfor liker jeg den kanskje enda bedre. Jeg kaller den bare "eksefangeren" og setter den frem hver jul for å holde ekser og onde ånder ute i jula x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
How you doin´?
 

De siste årene har det blitt en greie å finne et par nye pynteting hvert år for å glore opp julen. Alt som er glorete og metallic er gull. Gjerne til å henge på treet. Poenget er ikke at det skal være så stygt som mulig, men helt 100% på grensen.

Det var altså en hoppende glad Peter som først motvillig ble dratt med på teppekjøp i en møbelbutikk i dag, men så endte opp med å skyte gullfuglen i julepyntavdelingen. Bokstavelig talt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
So shiny!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Heldigvis en som ser ut til å henge seg på fatterns usunne pyntevalg x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne er bænkers på treet i år!
 

På et eller annet tidspunkt må vel galskapen ta slutt, jeg innser jo det. Hvis ikke risikerer vi at barna ikke tør å ta med venner hjem her fra november til langt utpå nyåret, i frykt for å vise frem et hjem så glorete og harry at det får kassekøen i Ullared til å se ut som et slottsball :-D

Men frem til da: Pimp my juletre!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jekkpott :-D
 

/ Ha en glorete jul :-D

Mannen og vaskekluten

Har jeg blitt alvorlig syk eller kan husarbeid faktisk være moro?!

Kjære blogg,

Jeg vet ikke hva som har skjedd meg med, men etter at resten av husholdningen har blitt forvandlet til hostende, apatiske snørrmonstre, har det skjedd noe med meg. For i frykt for å bli som dem, prøver jeg å komme opp med nye ting å gjøre for å holde meg i aktivitet, og nå har jeg plutselig blitt interessert i husarbeid!

Rydde litt her, vaske litt der, tørke støv og rense sluk. Og jeg digger det! Det slo meg faktisk ikke før jeg fersket meg selv i å ligge på alle fire og plystre muntre toner mens jeg skrubbet gulvet på badet. Det kan jo ikke være bra!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så gjør vi så når vi vasker og nynner på "I´m in lååååååv, with a fairyta-hale!"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den følelsen når du er kjempestolt over å ha hengt opp et bilde, men innser at det er alt for stort for den lille fliken av en vegg og dermed ender opp halvveis bak gardinen...
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Løste seg med et mindre bilde :-D
 

Så kjære dagbok, det som uroer meg litt nå er: Hva blir det neste?? Kommer jeg til å begynne å ringe tannlegen for å rotfylle tennene bare for moro skyld? Melde meg opp til muntlig eksamen i et språk jeg ikke forstår? Drikke melka først etter den blir sur?

Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg frykter for fremtiden. Men men, alt er heldigvis ikke bare dårlige nyheter, for når jeg av alle oppriktig har begynt å like husarbeid, finnes det i hvert fall håp for at grisene endelig kan begynne å trekke sørover når vinterkulda kommer ;-)

Flying Cartoon Pigs Seamless Pattern
Licensed from: fictionalhead / yayimages.com
 

* Følg Vaskehjerte på Facebook *

Snart plass i garasjen!

Enhver familie med respekt for seg selv har på ingen måte plass til bilen i garasjen. For den er full av sykler, stiger, malingsspann og ræl.

Vi er selvfølgelig intet unntak. Her har ikke bilen hatt plass i garasjen på minst 2-3 år. Tror kanskje det bor en vaskebjørn baki der et sted. Men nå er det endelig lys i enden av den rotete tunnelen!

For denne uka er Christina og barna ute med feber, mens far er sprell levende og frisk som en fisk. Og når man er den eneste friske i et hus full at sjuklinger, er det fort gjort å gå på veggen. Med mindre man holder seg aktiv!

For mens de andre beveger seg som dovendyr i saktefilm, har jeg innsett at jeg må finne på ting og holde meg unna både dem og sofaen deres for å ikke bli en snørrzombie jeg også.

Og det virker! I går fikk jeg blant annet ryddet og dratt ut masse gammelt ræl fra krypskapet som skal rett på Finn, og i dag har jeg vært på gjenvinningsstasjonen ("Grinda" på folkemunne) med en hel bil full av ræl fra garasjen.

Jeg trodde ikke det var så mye å hente der, men brått ble gamle sykkeldekk og malingsspann til en tunglastet bil fylt til randen :)


Øyeblikket den gamle vogna skal på Finn, ja nei daaa skal hun begynne å bruke den igjen :-P
 

Og nå er det håp! I morgen skal det endelig skje! I morgen skal bilen inn i garasjen igjen! Ikke en bit av frontpartiet, ikke bare sommerdekkene, men hele bilen. Og jeg gleder meg!

Så sant jeg klarer å holde energien oppe og ikke falle for fristelsen om å slå meg ned med zombiene i sofaen igjen. For det gjorde jeg etter middag i dag, og gjett hvem som våknet med putesveis og forvirratryne en time senere...

Så i kveld blir det å legge seg tidlig og starte morgendagen med enorme mengder kaffe, energidrikk, cola, proteinpulver, energibarer eller hva enn jeg må for å holde energien på 120 % og langt langt unna sofaen ;)


 

/ Pass opp vaskebjørn, her kommer jeg!

Kjæresten min er ganske søt

Jeg sier ikke dette så fryktelig ofte.

Jeg burde kanskje sagt det oftere. Eller nei, det hadde blitt kvalmende. Og Christina hadde blitt flau.

Men en sjelden gang i blant må det være lov.

For jeg har en ganske søt kjæreste. Og er stolt av det.

Ikke fordi det betyr noe egentlig, det er bare som en hyggelig bonus. Det at hun er en fantastisk mor til barna overgår alt annet, stikk i strid med hva jeg ville trodd før jeg fikk barn.

Det er jo det man burde sett etter på alle de kleine kveldene på byen der man prøver å egle seg innpå en søt jente. Ikke hva hun har på seg, hvordan hun ser ut i fleis eller kropp, men hvordan er hun på de kvalitetene som virkelig gjelder.

Så ville det selvfølgelig vært særs vanskelig å bryte isen med noe sånt, for sjeldent tror jeg man kommer særskilt langt på byen med:

- "Hei, jeg synes du er søt og alt det der, men hvor høy feber synes du barna våre skulle hatt før du hadde latt dem være hjemme fra barnehagen?

- "Jaha, jeg ser du står der og drikker Cosmopolitan, men sett at det hadde vært 7 minus ute, tenker du ull, fleece, fôret vintertøy og et ekstra sett med votter eller hvordan ville du kledd opp barna?"

- "Jasså søta, står du her og henger? Du er pen og alt det der altså, men hvis barna våkner midt på natten og sier de er sultne, går du for en brødskive da eller hvordan ville du angrepet den situasjonen?"

Den type ting.

Ikke sånt man scorer et enkelt ligg med for en kveld, men hva er vel én kveld mot resten av livet.

For et søtt smil er én ting, en fantastisk mamma er en helt annen liga. Og kan man klare å få begge to i én og samme pakke, ja da har man skutt gullfuglen.

Bra jobba, Peter :-D


 

/ Kona til <3

Kjærestemorgen for to ❤️

Tenk å våkne til et stille hus. Ikke en lyd annet enn Teo som snorker på gangen. Solen på vei inn vinduet, øyne som ikke skriker etter mer søvn og en harmonisk kjæreste bare centimeter unna. Stille. Rolig. Så rart?!

For i natt har barna overnattet hos mormor og bestefar, og da har vi endelig fått gjort det to småbarnsforeldre ønsker mest av alt: Sove. Ikke tafse, ikke reise, ikke feste, men sove. En hel natt. Uavbrutt. Og det har vært helt magisk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Magisk, men også så fryktelig uvant.  Ingen vannglass som går i gulvet, ingen Paw Patrol på tv-en, ingen leking, krangling, latter eller gråt. Bare oss to og et hus for oss selv. Tenk at man alltid hadde det sånn før man fikk barn. Et stille hus som bare venter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det føltes altså så rart å komme ned trappen i dag tidlig og kjenne den kalde roen av et tomt hus. Akkurat da kjente jeg at jeg begynte å savne de to små apekattene.

Men så fikk vi spise frokost i fred, drikke kaffe som fortsatt var varm og snakke om noe annet enn Anna, Elsa og Peppa Gris, og da var det plutselig greit igjen. For man trenger litt kjærestetid også. Tid til å se hverandre, tid til å bare være to. Til å gå ut og spise sammen, få en natt med ubrutt søvn, ligge i skje på morgenkvisten og prate litt om løst og fast. Oppussing for det meste. Tid til å være mer enn bare mamma og pappa, tid til å bare være to.

Men fy søren det skal bli fint å se de to små bøllefrøene igjen også :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Uthvilthjerte på Facebook *

Dadler og flaxlodd på senga

Hvilken dag er det i dag? :-)


 

Den følelsen når du ligger i senga og drunter og plutselig hører et knirk i døra, lukten av kakao og lyden av: GRATULERER MED DAGEN, PAPPA!!!

Magisk. Rett og slett magisk.

Så hopper de opp i senga for familiekos, gaver, boller og kakao. Og da er det brått ikke så skummelt å fylle 36 år likevel.

Sant å si den beste tiden i livet så langt. Jeg trodde lenge at ingenting kunne overgå perioden med videregående, russetid og haraball, men vet du, den perioden når ikke livet som fattern til knærne.

Og det blir bare bedre for hver eneste dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pappa på tur ("Yo yo") og abstrakt kunst fra den minste tusjen <3
 

Før trodde jeg alltid at det å bli voksen skulle bli så trist og kjedelig, men det er jo bare fantastisk! Jeg synes faktisk livet bare blir bedre og bedre for hvert år som går, og 30-årene er mitt favoritt-tiår til nå.

Og ja.. det er vel på tide å innse at man har blitt voksen når man får dadler og flaxlodd på senga. Og blir sjeleglad for det.

Men så lenge det betyr at man kan få slurpe kakao på senga og spise boller med melis og smågodt, og bade i varme klemmer, så er det helt greit for meg :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bollelaging mens pappa ligger oppe og drunter.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Asså.. tidenes beste idé.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vanskelig å få noe særlig bedre start på dagen enn dette!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alltid fint med litt overivrig pakkehjelp ;)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Koser´n sæ :) #freethenipple
 

/ Ja, denne dagen tror jeg blir fin :-) :-)

Et tegn fra oven

Jeg er ikke en religiøs mann altså, men dette er ganske sykt.

I går fikk jeg nemlig en slags åpenbaring: Jeg må gjøre noe lurt med sparepengene mine. For med dagens rentenivå kan man like gjerne ha pengene i madrassen som å ha dem i banken.

Tidligere i år begynte vi å spare penger til barna i et fond og det har så langt gått bra. Derfor tenkte jeg: Hva om jeg tar alle sparepengene mine, fiser dem over i et høyrisiko-fond og lar dem rente seg til himmels og tilbake? Ja! God plan! Det går vi for!

Så presenterte jeg planen for Christina, og hun ble, som forventet, skeptisk. For jeg er gassen i forholdet, hun er bremsen. Der jeg er ukritisk positiv vil hun alltid tenke mer rasjonelt. Er det så lurt? Du? Spekulere i aksjer? Nå?

Så fikk jeg hele talen om usikker fremtid, uforutsette utgifter og alt det der. Jeg hadde fått blod på tann og så bare for meg gull og grønne skoger, men greit, jeg skal gi det noen timers tenketid og ta en beslutning i løpet av kvelden.

Senere på kvelden dro jeg på kurs mens jeg i bakhodet hadde bestemt meg. Uforutsette utgifter, du liksom. Det er bare sånt man hører om på Luksusfellen. Må tørre å ta litt risiko i livet også. Føkk it, jeg går for det!

Men så.. som ved et trylleslag!

Først var jeg et fjerdedels fluehår unna å rygge rett inn i en annen bil. Hadde det ikke vært for at en av de andre kursdeltakerne sto i nærheten og så hva som kom til å skje, og derfor brølte ut så jeg rakk å hugge inn bremsen i tide, hadde jeg stått overfor en dyr, kjip og vanskelig situasjon. Vi snakker centimeter unna. Max!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så mens jeg satt og skalv og priste meg lykkelig på vei hjem, fikk jeg en kilende følelse om at dette kunne være et slags tegn. Slike ting kan skje. Hold på penga.

Men samtidig... det gikk jo bra da. Og med dette skremmeskuddet kom jeg til å være enda mer forsiktig i fremtiden. Æh, vi kjører på - sparepengeplanen består!

Forbannet over at jeg ikke tok det første hintet, kjørte universet på med ett til.

For da jeg kom hjem 10 minutter senere, var oppvaskmaskinen kaputt. Helt ut av det blå! Den har gått som en klokke i årevis, men akkurat denne dagen hadde den plutselig bestemt seg for å ta kvelden. Merkelig? Det blir merkeligere.

Jeg renset filter, tok ut vann, restartet den og gjorde alt en ufaglært og uhandy mann kan gjøre, men nei. Den var færdi. Og da slo det meg: Én ting kan være en tilfeldighet, to ting er et tegn. Dette er ikke tiden for spekulativ sparing.

Men det sykeste er at akkurat i det jeg slo meg til ro med den tanken, fikk jeg start på oppvaskmaskinen igjen! Jeg fikk satt på et program og den begynte å drenere vann fra maskinen.  Halleluja, dette må være en slags belønning fra universet for mitt kloke valg.

Jublende fornøyd innså jeg at ting ordnet seg likevel, og at tiden ER moden for aksjer og risiko likevel.

Og da døde maskinen. Helt seriøst. Total kortslutning, og siden har jeg ikke fått liv i den.

Så greit, kjære univers: Jeg tar den. Ingen risiko skal tas her i dag. Fornøyd? Så, vennligst beveg deg videre til neste offer før taket faller ned x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God, trygg fredag ;)

Kleskaos i barnehagen

Altfor sent ute, frokosten fortsatt på vei ned. Sist inn porten, de andre barna har vært her en halv arbeidsdag allerede. De er ute allerede og tydelig fornøyd. Mine barn tydelig misfornøyd.

Ikke er de verken klare eller kledd for å bevege seg ute i noe mindre enn 12 pluss. Det er 2 minus.

Portrait of a happy little girl on the background of a winter pa
Licensed from: Andersonrise / yayimages.com
 

Vi halser inn døra og begynner å lete etter klær. Hvor er votter igjen? Og de tykke luene? I boksen, i skapet i hylla? Og hvor er fleecejakken til å ha under vinterdressen?

Plutselig er det som om jeg aldri har holdt i et barn før, enda mindre vært i besittelse av to stykk i snart seks år. Alt føles nytt og klønete. For én ting er å kle på barna hjemme med god tid og full kontroll, noe helt annet er i barnehagen med andre barn som spretter rundt og klær som ligger gjemt litt her og der.

Så må man løpe fra hylle til tørkeskap og snuse etter skjulte spor og koder som om det var Da Vinci-koden.

Og hvor mye klær trenger de egentlig for en tur ut? Ull under fleece under dress eller noe mer? Tykk lue, tynn lue, hals og hansker? Vanter? Igjen føler jeg meg som en fisk på land. Burde jo kunnet dette på rams nå, men jeg er trøtt og stresset. Tannhjulene treffer ikke som de skal. Dessuten, å kle på barna i barnehagen er som å spille på bortebane. Alt er plutselig litt nytt, rart og uvant. Jeg kjenner at jeg hater det litt.

Men akkurat idet jeg begynner å få en følelse av at barna kommer til å bli klare akkurat i tide til Dagsrevyen, hører jeg plutselig:

- "Bare dra du, jeg kan kle på dem, jeg" etterfulgt av et stort, lunt og helhjertet smil.
 

Og på sånne dager, i sånne stunder, er det lett å bli bare bittelitt forelsket i de ansatte i barnehagen :-)

girl in winter park
Licensed from: Anpet2000 / yayimages.com

 

/ Hilsen stresset, trøtt og takknemlig pappa :)

Hvordan går det med bannelista?

For halvannen uke siden hang vi opp en banneliste på kjøleskapet. Hva er en banneliste? En oversikt som viser hvor mange ganger pappa har bannet i det siste. 50 kroner per banneord foran barna. Og på oppfordring fra leser: Dobbel pris i eller rundt barnehagen ;-)

Så hvordan har det gått?

Vet du, det har faktisk gått mye bedre enn forventet! Det startet dårlig og allerede første morgen røyk jeg på et par streker over et veltet melkeglass. Men så var det som at kroppen forsto at slik kan man ikke fortsette om man ikke vil være blakk før uken er omme. Så den skjerpet seg. Hver gang jeg skal til å hive ut et sjømannsuttrykk rekker den å dra i brekket og få meg over på bedre tanker.

Hensikten med prosjektet er ikke å innføre en skinnhellig moral der ukvemsord aldri skal dras frem uansett situasjon, men heller å kutte ned på bruken foran barna. For det er noe herlig hyklersk over å fortelle barna at det ikke er lov til å banne når man 10 minutter senere står og lekser opp en regle som kan få malingen til å flasse av veggene.

Derfor bannelista.

Som dere kan se er vi oppe i 13 streker. Det var 11 i dag tidlig, men vi forsov oss litt i dag og ungene var ekstra treige, så da.. ja, da ble det plutselig to streker til da, gitt. Hupps!

Mange har spurt hva pengene skal brukes til, og tanken er at pappas mangel på anstendig ordbruk skal komme barna til gode. Enten i form av turer til lekeland, bowling eller lignende. Vi får se hvor dyrt det blir.

Én ting er i hvert fall sikkert: Jeg skal stå opp når alarmen ringer fremover, ellers blir det tur til Las Vegas på barna innen månedsskiftet x-)
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så gjør vi så når vi holder vår kjeft x-)
 

Les også: "50 kroner for faen" (om hvordan bannelista kom til verden)

No more Mr. Trappegrind

Så har det altså skjedd! Og det skjedde mens vi malte gangen i går, da trappegrinda begynte å irritere meg.

Ikke bare sto den i veien, men den funker ikke så bra lenger. Den henger på den ene siden og vil ikke klikke på plass. Tror vi har hengt for mye klær på den ;-)

Ikke bare det, men nå som vi endelig er i gang med å male gangen, er de teite festene på veggen fryktelig i veien. Vi må male og knote rundt dem og hva gjør vi da den dagen vi tar ned trappegrinda? Da må vi jo finne frem den gamle malingen igjen, sparkle, pusse, fikse og... Hei vent litt, hvorfor i all verden har vi trappegrind?

Barna våre har for lengst passert alderen der de ikke burde ferdes i trappen på egen hånd, vi er godt fornøyd med to barn og Teo har heller ingen historikk med å slå kollbøtte ned trappa, så hvorfor i all verden tar vi den ikke bare ned?

Den ser ut som et lite fengsel og henger bare i veien. Ja vel, så fungerer den utmerket som klesstativ, men vil vi noensinne slutte å henge klær på den så lenge den henger der? Tydeligvis ikke. Så derfor: 1-2-3, vekk med seg!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mr. Handy man på jobb, og sjekk den snasne maleskjorta! (leftover fra utdrikningslaget til søsteren til Christina) x-)
 

Så var det opp trappen og svipp, svapp, svupp, så var det bort med trappegrinda oppe også. Jeg må innrømme at det føltes utrooolig nakent uten trappegrindene der, spesielt da barna løp rundt oppe i dag. Plutselig føltes det som at trappen var en tikkende bombe som bare ventet på å gå av. Men det gikk bra.

Selvfølgelig gikk det bra. Å ha trappegrind til en 5-åring, er som å sette smekke på en fjortis.

Det eneste problemet vi står igjen med nå: Hvor i all verden skal vi henge jakkene våre nå da? Ja ja, får vel vurdere å begynne å bruke klesskapet som vanlige folk x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Freeeee as a bird!
 

/ Farvel trappegrind / klesskap, hello orden i sysakene :-D

5 år siden i dag!

Å se tilbake på bilder fra barna var små, kan sende hjernen på en lang lang reise.

For den "På denne dagen"-funksjonen på Facebook har det med å sette meg ut iblant. Sånn som i dag. Her skulle jeg bare inn for å surfe litt, se hvem som har bursdag, kanskje se en video av folk som faller på skateboard og sende en hylende morsom gif til svogern min.

Men neida, for plutselig dukker det opp et bilde. Dette skjedde for 5 år siden i dag. Og plutselig er hjernen på minnesafari mens øynene stirrer ut i evigheten. Fordi, for 5 år siden skjedde dette:

Se på den lille pluttelutten da! 5 år! 5 år er jo ingenting i en voksens persons liv. Det er et par julebord, en dårlig 17. mai, en god 17. mai, noen hytteturer og god jul her har du en knallfin bok. Men i plutteluttens liv er det alt som har skjedd fra han var en liten fjompelompe med påtegnet bart til å være den eldste eliten i barnehagen.

En stolt storebror, en gutt som snart rager høyere enn moren sin, en gutt som kler på seg selv, klatrer i trær, leser bøker og er langt forbi Drømmehagen og Fantorangen. En gutt som truer med å bli skolegutt neste år, en jeg kan prate med som en likemann. Mer eller mindre. En jeg kan leke med, krangle med, lekeslåss og le med. En gutt med overraskende reflekterte tanker om verden, tanker så store at de kan sette meg helt ut.

Også dette bildet da. Tatt fra en rar, svunnen tid som føles så utrolig lenge siden. Da vi bodde i Oslo og hadde bare han. Tiden da jeg synes det var utrolig skummelt å være far og fortsatt ikke helt forsto opp og ned på det. Begynte å bli flinkere, men synes fortsatt det var skummelt. En annen tid, et annet sted, en annen jobb, et annet liv. Bloggen var i sin spede begynnelse, jeg hadde ingen anelse om hva som lå foran meg.

Om Larvik, om livet som fattern, om hvordan man kan sette et helt rike i flammer ved å bruke ord som "barnehagetante". Om Vixen-priser, livet med hus og egen hage, og hvor utrolig lite greie jeg har på båt. Jeg mener, jeg klarte å senke en selvlensende båt, det skal nærmest være umulig.

Og ikke minst: Om lillesøster som fortsatt var et godt stykke unna. At jeg fortsatt ikke hadde møtt en av de viktigste personene i mitt liv. Lillesnupp. At det som var et litt skummelt pappaliv for én, skulle bli det altoppslukende pappalivet for to som jeg elsker. For jeg gjør virkelig det: Elsker livet som fattern.

Når man ser tilbake på livet man hadde før, kan det virke rart å tro at det skal være mulig å juble over å få sove helt til ni på en søndag og stort sett aldri ha en dag fri, men fy søren. Man har jo ikke ord. Og for en skravlekjeft som meg, er det ganske sjeldent. Men det er vanskelig å beskrive livet som småbarnsforeldre på et kortfattet, fornuftig vis.

Det letteste er vel nesten bare å se på bilder 5 år tilbake og la hjernen løpe løpsk. Da kommer alle tanker, følelser, minner og gleder stormende. Og det er en fantastisk følelse. Melankolsk og rar på et vis, men fantastisk.

Og jeg kunne sikkert beskrevet det bedre eller oppsummert det hele på et kløktig vis som ville gitt mening til alle som ikke har vært der selv eller ikke helt forstår hva jeg mener, men jeg tror egentlig bare bildet skal få tale for seg. Tale for meg. 5 år siden i dag. Det er nesten vanskelig å tro det er sant.

Og tenk, om 5 år sitter jeg her igjen og har de samme tankene, bare med helt nytt innhold. Mon tro om ikke den lille fjompelompen på armen da har vokst fra moren sin. Jeg holder en knapp på ja. Og jeg gleder meg. Og gruer meg. Kanskje like deler av begge to.

Vi sees om 5 år, kjære melankolske hjernereise.


Pluttelutten <3
 

/ Mimre mimre, hjertet mitt.

To små perlehjerter

Vi sier ofte at vi har fått en av hver. En rolig systematiker som mamma og en spinnvill kaos-apekatt som pappa. Og sjeldent har det vært mer tydelig enn da jeg fikk hjemmelagde farsdagsgaver av barna i går.

De hadde gjort seg flid med å perle hvert sitt hjerte, pakket inn og holdt på for at pappa skulle bli hoppende fornøyd på farsdagen. Og det ble han! Men samtidig er det et herlig stilstudie å se forskjellen på de to perlehjertene.

Storebror:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillesøster:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Til sammenligning:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Aner jeg en ørliten forskjell i tankemønster her? Den ene ligger an til 5 år på NTNU i Trondheim, den andre noe litt mer kreativt, kunstnerisk og kaotisk. Blogger kanskje..? Dattera til? Datterhjerte.blogg.no? Haha, DET kunne blitt interessant.

"Hei bloggen. I dag fant jeg pappa svingende fra en lampe i taket mens han sang og filmet seg selv. Mamma sitter nede og strikker og blar gjennom gamle bilder av Jacob Oftebro. Jeg må flytte. Nå"

Digresjon slutt, ville bare si at det er interessant å se hvor ulike barn kan være selv om man oppdrar dem helt likt.

Den ene hater smør, den andre spiser gjerne bare smør. En liker pizza, en hater pizza og når de perler hjerter er de like som olje og vann. Sant å si så er det bare deres felles forkjærlighet for sushi som gir dem en slags familiær likhet x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ha en fjong ny uke! :-)

* Følg Perlehjerte på Facebook *

Fantastisk start på farsdagen

Våkne opp, føle seg... uthvilt? Ikke skjønne noen ting. Se på klokka, den er... HVA?! KVART OVER NI?!

Er dette en drøm? Har verden gått under? Snakker vi skjult kamera?

Så plutselig, lukten av kaffe. Lyden av små føtter som tasser. Dunk i trappa, et knirk i døra. Mystisk stillhet med små oppbrudd av knis, før plutselig: GOD MORGEN!!! To små bustehoder som kaster seg over meg med gaver og smil. Et lurt mammafjes som står i døren og smiler.

Pappa har fått sovemorgen mens resten av familien har pakket inn gaver, skrevet kort, laget frokost og gledet seg til å overraske pappa. Og før jeg rekker å komme helt til hektene, omfavnes jeg i en massiv familiekos og overødsles med håndskrevne kort og perlehjerter.

Og her ligger jeg og føler meg som verdens heldigste mann. Farsdag er herved min nye favorittdag :)


Hjemmelagde perlehjerter <3
 


Litt pakkehjelp er aldri langt unna x-)
 


Og frokosten klar når jeg kom ned!
 


Smørblid og utvhilt tørrsveis :-D
 

/ Gratulerer med dagen alle pappaer der ute!

** Nominer Perlehjerte til Vixen Influencer Awards **

Rydd i vei før det klikker for meg

Du vet de dagene man våkner opp og tenker: "I dag må noe gjøres med dette huset før jeg klikker i vinkel?"

Vel, i dag er en sånn dag.

Huset har stått på hodet i noen dager uker måneder og det føles som at veggene er i ferd med å krympe seg inn på oss. Badekaret er fullt av klær, gjesterommet står på hodet, gangen er et bombenedslag og vaskerommet...? La oss ikke snakke om vaskerommet.

Så da vi sto opp i dag og fikk i oss den første slurken med gudenes drikk (kaffe), traff det oss: Nu jävlar. I dag er dagen. I dag tar vi huset tilbake.

Og vi starter med gangen. Den stakkars gangen som sitter fast midt i et maleprosjekt og har blitt til en ufremkommelig hinderløype av sko og kaos. Nok er nok, for det må da være mulig å komme seg fra kjøkkenet til utgangsdøra uten å måtte bruke snøskuffe.

Så det skal vi i dag. Barna hadde kanskje håpet på kino eller lekeland, men nei, i dag blir det å brette opp ermene og ta i et skikkelig tak før mor og far går på veggen.

Så blir det selvfølgelig maling, plastelina og fruktstang underveis, men i dag skal hele familien settes i arbeid. For det bor tross alt fire mennesker i denne husstanden og bare to av dem betaler husleie.


Når man tømmer skapet...
 


...og innser hvor sinnssykt mye ting man har. #UFF
 


"Ikke bare stå der og glo, ta i et tak, din lakatarm"
 


Her skarre ryddas!
 

/ Let´s do this!

Effekten av 3000 pushups

Hva gjør 30 dager med 100 pushups om dagen med kroppen? På tide å finne det ut!

For 30 dager siden sparket jeg nemlig i gang en utfordring der jeg skulle prøve meg på 100 pushups hver dag i 30 dager for å se om man blir:

1. Sterkere

2. Diggere

Her er resultatet:


Så alt i alt: Sterkere, men ikke så fryktelig mye diggere.

Så da blir det å bruke fredagskvelden på å google etter fillers, extensions, rumpeløft og løshår.

God helg!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Fortjener denne bloggen en ørliten stemme til Vixen Influencer Awards? Nominer bloggen her :)

Mensen? Ææææsj!

Dette innlegget er ikke for pysete mannfolk.

Beautiful Ashamed Girl
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com
 

For noen dager siden fikk jeg en merkelig mail fra en journaliststudent: Hva synes du som mann om mensen? Finnes det en slags ukultur rundt det, og hvilken rolle spiller mensen i dagens samfunn?

Først tenkte jeg bare: Hæ?

Så tenkte jeg: Eehm... mensen, er ikke det litt ekkelt a?

Det tok meg derfor ikke mange sekunder å innse at hun hadde et poeng, for det er ingen tvil om at det spesielt blant den mannlige delen av befolkningen er en slags stille aksept for at mensen er noe urent og ekkelt. Jeg har jo tenkt sånn selv. Ikke at jeg har tenkt aktivt over det, det har bare alltid vært sånn.

I visse kulturer er det til og med helt stuerent å si at menstruerende kvinner er urene og skal behandles deretter. Og vet du hva? Det er faktisk ikke greit!

Ikke at jeg har tenkt til å legge meg opp i andre kulturer og religioner, men hva gjelder oss her hjemme i Norge: Hvorfor skal det være allment akseptert å si at mensen er noe ekkelt og uverdig? Er ikke det egentlig en ganske direkte form for kjønnsdiskriminering?

Jeg sier ikke at jeg digger mensen altså, jeg mener bare at 2017 virker som det perfekte året for å dra den uuttalte diskrimineringen ut av mørket og frem i lyset. For i disse kroppsbevisste tider med #metoo og body shaming, hvorfor er det ingen som snakker om #mensenshaming?

Woman taping-up mans mouth
"Tyst med deg, din lakatarm" (Licensed from: phovoir / yayimages.com)
 

Tidligere hadde amming den samme mørke skyen hengende over seg, men der begynner holdningene heldigvis å komme seg. Kanskje er det på tide at underlivet tilegnes samme respekt? For det er faktisk ikke greit at kvinner nærmest skal måtte skamme seg over sitt eget underliv én gang i måneden.

Jeg kan også se for meg at passivt diskriminerende holdninger til menstruasjon kan virke spesielt negativt for unge kvinners selvbilde. Og sånn kan vi ikke ha det. Skulle vi menn liksom gått rundt og skammet oss fordi vi har veldig lite fotogene testikler og funksjonsløse bryster? Nei, la oss heller hylle forskjellene og vri det til noe positivt.

Kvinner burde jo være stolte av mensen! Det er et tegn på at de er fruktbare, og om noe burde kvinner vært like stolte av mensen som vi menn er av våre erigerte peniser. Og tro meg, det er ikke lite ;-)

For vi elsker jo å skryte av hvor maskuline vi er. Elsker å sitte rundt leirbålet og skryte av at vi kan skyte og flå en elg så blod og innvoller spruter, men så fort det kommer en liten dråpe blod i vår egen kjærestes undertøy, hyler vi som stukne griser og løper avsted med halen mellom beina.

Så dette er mitt lille opprør mot egne og andres holdninger, og en stemme for å få slutt på mensen shaming. Jeg sier ikke at vi skal kalle inn til fakkeltog og veive blodige bind foran Stortinget, jeg mener bare at 2017 virker som det perfekte året for en lenge etterlengtet holdningsendring.

Dette gjelder ikke bare menn for øvrig, men kvinner også. Slutt å unnskylde dere som om det er noe å skamme seg over. Slutt å si ting som: "Eh ja nei beklager men du skjønner at tante rød har kommet på besøk, så... ehm..".

Vær stolt! For mensen er tross alt ikke noe annet enn et helt normalt tegn på en helt normal kvinnekropp i sin beste alder. Menn som synes det er ekkelt og rart kan hilse testiklene sine. De er ikke akkurat noe å ha bilde av i årboka, de heller ;)


 

/ Del med gode venner - la oss få slutt på #mensenshaming

* Følg Mensenhjerte på Facebook *

Å snakke med barna om døden

Man vet aldri når det skjer, men plutselig skjer det. Midt i harmoni og glede og grøt som velter. Plutselig får man en telefon. En kjent og kjær har gått bort. Sorg. Bunnløs sorg. Så hvordan snakker man med barna om noe sånt?

Red roses arrangement for a funeral grey
Licensed from: janssenkruseproductions / yayimages.com
 

Å snakke med barna om døden er kanskje noe av det vanskeligste man kan gjøre. Det er et utrolig sårt og vrient tema som kan være vanskelig for de voksne å akseptere, men vanskeligere for barn å forstå.

Det betyr ikke at man bør unngå temaet av den grunn, snarere tvert imot. Det virker kanskje fristende å bortforklare det hele for å slippe å ta tak i et tema som gjør forferdelig vondt, men det er i sann en bjørnetjeneste.

Barn trenger å få vite om slike ting. De trenger å bli fortalt om livets realiteter. Før eller siden vil de få vite om det uansett, og da er det tross alt bedre å kunne legge det frem slik man vil og være der for barna og deres tanker.

For døden er skummel, kjempeskummel, men enda verre om man ikke egentlig aner hva det er for noe. Husk at barn ikke forstår døden på samme måte som oss voksne. For oss voksne er det vanskelig å akseptere at noen vi har mistet er borte for alltid, men for barna er det kanskje vanskeligst å forstå døden og hva som skjer når man dør.

Og her skal jeg si noe som kanskje virker rart for en ikke-troende mann: Litt Jesus er ikke nødvendigvis feil. For det er mye å ta innover seg for et lite barn når noen dør. Ligger man bare der? Kan man spille nettbrett? Skal man ligge der for alltid?

Fremfor å svare "Japp, da er det slutt. Helt slutt. Bare å ligge stille i evigheters evighet", kan man kanskje heller bruke anledningen til å la barna utvikle sine egne tanker og funderinger.

- "Det som er litt rart og spennende med døden er at ingen vet! Mange tror at man bare ligger der, mens andre tror man kommer til himmelen. Det vet man liksom ikke før man dør. Er ikke det rart? Hva tror du skjer når man dør?"

Og vips så har man dratt i gang en samtale med rom for tanker og funderinger som kanskje gjør et kjempeskummelt tema litt mindre skummelt. Både for store og små.

For selv om det er vanskelig å prate med barn om døden, så kan det være litt godt også. Få det opp og frem og lufte sorgen, fremfor å holde den innesperret. Men det kan kanskje være lurt å vente til man har klart å summe seg litt, så er man bedre beredt til å prate med barna.

Nå er ikke jeg noen pedagog av noe slag, men vi er midt i vår andre store sorgprosess nå og disse rådene har i hvert fall hjulpet oss. Snakk med barna og vær der for dem. Vær sterk for dem.

Stylish mens suit
Licensed from: Anna Om / yayimages.com

50 kroner for faen

Vi er en ganske fin liten familie, vi. Liker turer i skogen, kan slappe av på sofaen sammen og har det egentlig ganske bra. Er vi lykkelige? Ja, det vil jeg si. Men vi har ett stort problem...

Pappa banner som en vonbroten sjømann.

Ikke hele tiden, men altfor ofte. Og som forelder blir det veldig rart å både skulle fortelle barna at de ikke skal banne, samtidig som jeg selv fra tid til annen ryker på de verste glosene du kan tenke deg.

Og det er typisk situasjoner der man mister noe i gulvet, sparker en tå i bordbeinet, brenner grøten etc. Det høres jo ikke så ille ut det, problemet er bare at med to små i hus så blir det ganske mange slike situasjoner i løpet av en dag.

Det er ikke det at jeg blir spesielt sur eller noe, det bare må bannes. Det er kroppens første instinkt og fy-ordene forlater leppene lenge før hjernen rekker å dra i brekket.

Og det går ikke lenger. Vi har to barn som suger til seg nye ord og kunnskap som svamper, og det siste vi trenger nå er at barna blir utvist fra barnehagen for å prate som yrkeskriminelle.

Vi har prøvd mange tiltak for å prøve å gjøre noe med det, men ingenting har fungert. Frem til nå, for nå tror jeg faktisk vi har kommet opp med et system som fungerer!

Og når jeg sier "vi", så mener jeg "dem", for mens jeg var borte noen timer på lørdag, kom Christina og barna opp med en smart plan. Bøter! Rett og slett økonomiske sanksjoner i form av en klekkelig bot hver gang pappa banner foran barna. Prisen var satt til 50 kroner per gang og lista ble fort gjort klar og hengt på kjøleskapet.

Deres geniale plan var at mine banneord skulle gå til å finansiere ting de hadde lyst til å gjøre, slik som kino, bowling etc.

Først tenkte jeg at det var et søtt forslag, men en litt teit løsning, for selvfølgelig kommer jeg til å klare å holde tilbake banneordene hvis jeg bare prøver.

10 minutter senere var jeg 100 kroner fattigere. Fordømte melkeglass.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det høres kanskje helt banalt ut, men det rare er at det faktisk fungerer! Det blir litt som å ta Go´negl på fingertuppene (for dere som har prøvd å slutte å bite negler). Det er som om hjernen akkurat rekker å veive med armene før munnen fyrer av et kraftuttrykk. Ikke alltid, men overraskende ofte.

Etter den første frokostfadesen gikk jeg bare på én smell til ut dagen, men så klarte jeg å holde meg. Trodde jeg skulle klare å gå i null i dag, men det var frem til jeg skrellet av meg halve hælen på porten i barnehagen i dag tidlig. Da røyk jeg på en 50-lapp ekstra, gitt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men alt i alt merker jeg at det funker og kommer til å føre til et nærmest bannefritt hjem i nær fremtid. Jeg har ikke råd til annet :)

Så skal jeg ikke si at jeg tror at jeg kommer til å bli helt kurert, men bare man får tatt unna 95 % av tilfellene, får det være mer enn godt nok.

Men hvis man har stått på kjøkkenet i 3 timer for å lage en kake, som til slutt ender med å deise i bakken.. Da er det bare å finne frem lommeboka og la det flagre ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Detta kan bli dyrt ;-)

La det swinge, la det frokostroll

Denne morgenen har vi gledet oss lenge til!

For i går kveld gikk Melodi Grand Prix Junior 2017 av stabelen og DET var det noen som gledet seg til. Helt siden 2015 har vi hatt et spesielt forhold til MGPjr her i heimen, for det året ble guttungen helt opphengt i MGPjr-finalen.

Jeg vet ikke hvorfor, men plutselig ville han bare se den sendingen dag og natt. Vi lot den stå på i bakgrunnen, vi hørte på sangene på Spotify i bilen og så klipp av finalistene på youtube. Vi må ha sett 2015-finalen minst 50 ganger på repeat. Ikke i én smæla, men som bakgrunnsmusikk mens vi puslet på gulvet, lagde plastelina etc.

Siden da har MGPjr-finalen vært en spesiell greie for oss. Det går litt for sent på kvelden til at vi får sett det live, så derfor tar vi det heller opp og ser det morgenen etter. Med rundstykker, sjokolademelk og fyr i peisen. Og det er altså så utrolig trivelig! Spesielt for en Eurovision-entusiast som meg ;-)

Lillesnupp er ikke fullt så opptatt av tradisjoner og er inntil videre mest opptatt av å lekeslåss med pappa, velte melkeglass, leke butikk og den type ting. Men det er greit. For i år. Men neste år forventer jeg at hun stiller i gullkjole og helskjegg x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frokosten på bordet - let´s do this! :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Storebror følger finalen med falkeblikk.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesøster.. ikke fulgt så gira.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frem til gräddosten kommer på bordet. Da er det plutselig greit igjen ;)
 

/ Ha en fin søndag, folkens!

Den var den fredagskvelden

Jeg kommer ned trappen, ungene er endelig i seng. Fredag kveld, ukas beste kveld! Endelig tid til å sparke av seg skoene og slenge seg på sofaen. Se noe hjernedødt på tv, tromme seg på tacomagen, leve som en pute og zoome ut i evigheten.

Jeg tripper som på steppesko ned trappen, men så plutselig en merkelig lukt. Warum..? Bensin? Parafin? Tennvæske?

Og da ser jeg det. På den borteste veggen. Røde striper på det off-white panelet. Røde striper som aldri har vært der før. Røde striper som har mistenkelig lik farge som den stygge, røde flekken som har vært på veggen noen dager allerede..

Så hører jeg musikken. Så kommer Christina ut fra kjøkkenet med et skjevt smil og en malepensel i hånda.

Søren.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg hører sofaen rope på meg som en tykk og trist operasanger.

Ja vel, så kan det faktisk være ganske trivelig å skru på litt musikk og gjøre huset finere sammen, men jeg hadde bare så veldig sett frem til en times tid med nakke mot pute og tøflene i taket.

Men så kommer jeg på at jeg skal bort i hele morgen og allerede har brukt opp resten av bonuspoengene på sene kvelder og Oslotur tidligere i uka. Jeg ligger kraftig på minussiden og det vet hun selvfølgelig, den slu tøsa.

Og nå har hun tenkt til å bruke det på malekveld en fredag kveld. Det er ingenting jeg kan gjøre, Christina har meg i et kraftig balletak. Heldigvis bare i overført betydning, men like fullt.. Farvel sofa, hallo penselstrøk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Men guuud så fint det blir a gitt ;-)

Hektet på bake-TV!

Hvordan er det mulig å bli hektet på noe sånt?!

For noen dager siden skulle jeg bare raskt innom Netflix for å se noen minutter med Modern Family i kaffepausen. Da dukket det opp et nytt program jeg aldri har sett eller hørt om før. Zumbo´s Just Desserts.

Great, tenkte jeg. Nok et bakeprogram. Jeg husker at jeg riktignok var helt vanvittig hekta på en sesong av MasterChef Australia den gangen Plutten kom til verden, men det er over fem år siden.

Jeg er en stor, tøff og voksen mann nå. Jeg skal på skytebanen i morgen. Jeg tar tresifret i benk. Bake-tv er ikke noe for meg.

Men et helt program som bare handler om desserter..? Min indre godtegris tok styring og sendte musepekeren vekk fra Phil Dunphy og over på sjefskonditor Adriano Zumbo. Og på et blunk var jeg hekta!


Zumbo´s Just Desserts ❤️ (skjermbilder fra Netflix)
 

Så Christina, beklager hvis dopausene har blitt lengre og flere, og lyset fra mobilen på sengekanten holder deg våken om kvelden, men jeg bare MÅ se to minutter til. Du aner ikke. For klokka tikker og denne gangen skal de lage en dessert inni en dessert inni en dessert inni en dessert! Inni en dessert!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Koser´n sæ! Litt flaut, mest magisk - love it!
 

/ Farvel drager og biljakter, hello makroner og fondant

Verdens beste foreldre?

Det er rart hvordan ting går i perioder med små barn i hus. I perioder oppfører de seg som Israel og Palestina, men så plutselig kan de være perlevenner hele dagen lang. Fra å krangle om alt, kan de plutselig være enig om alt, hele tiden. De ler og tuller og alt er moro.

Nå er vi midt i en sånn periode med sistnevnte sinnsstemning. Og det er så fantastisk.

Tannpussen går unna uten en eneste klage og rundt middagsbordet er vi som en eneste stor vennegjeng. Alt er bare god stemning, så til de grader at hadde de vært eldre, hadde jeg vært sikker på at de smisket med oss for å få penger til å kjøpe moped eller lignende.

Men neida. De krangler ikke, ødelegger ingenting, trasser ikke, slåss ikke, roper ikke, skriker ikke, bare oppfører seg som eksemplariske eksempler av menneskerasen til etterfølgelse.

Og i sånne perioder føler man seg som verdens beste foreldre. Verken mer eller mindre. Fra å tenke at man har feilet et eller annet sted langs veien, føler man plutselig for å gjøre om huset til et show room og invitere alle landets foreldre på kaffe for å se hvordan det skal gjøres.

Men så plutselig kan det bikke igjen. Da kommer man fort ned på landjorda igjen. Når man kommer ut i stua og der står Trump og Kim Jong-un og brøler til hverandre. Da er man plutselig bare en helt vanlig forelder med helt vanlige barn igjen.

Men akkurat nå er det helt fantastisk og hver dag krysser jeg fingrene for bare én dag til av denne sorten. En sånn dag der man føler seg som verdens beste foreldre ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Sånne dager ❤️

Anna, Elsa og sinnssykt mye snø

Endelig har vi sett den famøse Frost-filmen og dette er dommen fra sofakroken.

Vi har ALT i Anna & Elsa-dilldall. Og når jeg sier alt, så mener jeg alt.

Vi har sengetøy, yoghurt, genser, pysj, kjoler, sokker, undertøy, håndklær, tiara, vanter, lue, skrivesaker, nattlampe, figurer, dukker, tannbørste, klistremerker, bøker, blader, plaster, hårstrikk, glass, kopper, matboks, plakat, sandaler, drikkeflaske, paraply og kake. Vi har selvfølgelig også Olaf-figurer, Anna-figurer, Elsa-figurer, og et reinsdyr.

Men filmen har vi aldri sett!

Og det er ganske utrolig. For lillesnuppa elsker Anna og Elsa på et nærmest religiøst nivå, men filmen har aldri interessert henne nevneverdig. Vi har prøvd å se den flere ganger før, men hun er mest opptatt av å leke med figurene og kle seg som om hun skal på slottsball i Arendelle.

Men i dag fikk vi endelig sett den. Og jeg sier endelig, for det føles som at vi er de eneste i hele landet som ikke har sett den enda.

Men nå har vi det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå skal du få for alt du har gjort mot søstern din!
 

Og dommen lyder: Njæææ. Hadde kanskje håpet på litt mer? Altså... det er jo vanskelig å leve opp til 4 år med hype, men er det lov å si at jeg kanskje ble litt skuffet?

Jeg hadde jo helt urealistiske forvetninger da, men det føltes liksom litt som å plutselig møte Jesus og innse at han egentlig bare er sånn passe til fyr. Du forventer at han skal gå på vann og flytte kampesteiner, men så står han bare og klager over NRK-lisensen og bruker bakesnus. Du hadde jo blitt litt skuffa da?

Mest skuffet er jeg kanskje over Elsa. Her har vi altså en dame som min egen datter av uvisse grunner har sett opp til i årevis, men så viser det seg at hun egentlig bare er ganske sur og kjip. Jo da, jeg skjønner at det må ha vært vanskelig å leve isolert fra sin barndoms beste venninne alle disse årene, men vi sender vel ikke enorme snømonstre for å ta livet av søsteren vår, gjør vi vel?

Om noe er det jo Anna alle småjenter burde ønske å være! Søt, sjarmerende og alltid optimistisk. Kanskje litt løs på tråden, men lojal til tusen og tøff som jern. Kjemper seg gjennom snøstormer, is-angrep, ulveangrep og et liv i isolat for å vinne søsterens kjærlighet tilbake. Og alt hun får er en kald skulder... (sorry for humoren).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Filmens gledelige overraskelse var Kristoffer. Der har du en grepa kar fra A til Å. Bare synd han har bedre kjemi med reinsdyret sitt enn med Anna, men det satser vi på at de fikser i toern... (igjen altså, sorry for humoren).

For det kommer visst en oppfølger og den gleder vi oss til å se. Men i tråd med Skam-seriens suksessformel, håper jeg det er noen annens sesong denne gangen. Jeg håper på Olaf. Eller han fyren fra butikken oppe i fjellet. Eller Jarl av Wesseltun (han bittelille gamle fyren). Eller Pabel (trollkongen). Eller han fyren som spiller tuba!

Men sånn for å oppsummere, filmen var bra den altså, herregud jeg skal ikke være vanskelig. Tror til og med jeg felte en liten tåre når de sto ute på isen og klemte mot slutten der :-)

Men nå blir det å hive seg over Vaiana, som jeg forstår er den nye dillen. Og etter et raskt søk på nettet, ser jeg at vi da kan bytte ut tiara og prinsessekjole med bastskjørt og tatoveringer. Kan bli interesant x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Oooolaf - æ står under misteltein!

Når barna tar innersvingen på deg

- "Pappa?"

- "Ja?"

- "Hva er hus laget av?"

- "Asså... ting. Eller materialer da. Planker for det meste."

- "Ok."

Noen sekunder går unna i tankefull stillhet.

- "Men pappa?"

- "Mjaaa?"

- "Hva er plankene laget av da?"

- "Jo det skal jeg si deg. Planker er laget av trær, faktisk  Er ikke det rart? Man tar store trær og kutter dem opp i mindre biter og lager planker av dem, som man igjen lager hus av."

- "Ok. Men atte.. kan hus bli ødelagt?"

- "Ja, de kan jo for så vidt det, men huset vårt er det sterkeste i verden, så det går nok bra."

- "Ok."

Enda noen sekunder går med til tenkepause.

- "Men pappa, vet du hva som er enda sterkere?"

- "Nei."

- "Et hus av metall."

- "Ja! Det var godt tenkt. Eller stein! Ingenting kan ødelegge et hus av stein!"

- "Ehm... jo."

- "Nei da."

- "Joho."

- "Nehei."

- "Jo da. Lava."

- "Ja... søren. Jeg trodde du tenkte på drager, jeg."

- "Men pappa da.. drager finnes jo ikke..."

- "Nei, de gjør vel ikke det..."
 

Og brått sitter man der og føler seg som et lite barn i voksenklær x-)


Licensed from: bloodua / yayimages.com
 

/ Den følelsen.. x-)

Pssst! Fortjener denne bloggen en plass i Vixen Influence Awards? Nominer Pappahjerte her <3

Vår alternative Halloween

Etter alt oppstyret med Halloween i år, kunne vi jo ikke sende ungene ut på godtejakt i dag ;-)

Så hva gjorde vi til slutt?

Satt vi hjemme og tvangsfôret barna med kålrot og sardiner? Kjeppjagde vi alle spøkelser og zombier som ringte på? Pakket vi inn hundebæsj i twistpapir og saboterte hele feiringen?

Nei da, vi startet heller vår egen lille tradisjon. For det viste seg at vi har flere vennepar med små barn som også var klar for en litt alternativ Halloween-feiring i år, og dermed samlet vi en liten gjeng og stakk på kino! Så fikk selvfølgelig barna velge seg litt godteri til filmen og storkoste seg med kino midt i uka. Deretter stakk vi ut for å spise pizza og ha det som plommen.

Og det viste seg å være en kjempeidé! For vet du hvem som stikker på kino og familierestauranter på Halloween? Nesten ingen! Dermed hadde vi nesten hele kinosalen og for oss selv til å nyte Karsten og Petras eskapader på det store lerretet.

Pizzarestauranten var nærmest folketom den også, som er helt perfekt når man har med seg fem små som veldig gjerne vil løpe fra seg litt mens man venter på maten ;-)

Så alt i alt en stor suksess for årets Halloween-feiring, den beste vi har hatt til nå. Og da vi la ned "Den store rumpeboka" og skrudde av lyset, takket 5-åringen for en kjempefin dag!

Også jeg som hadde gått inn i denne dagen med litt dårlig samvittighet for å være den eneste uttalte surpompen i landet.. Tenk at mitt hat til Halloween skulle føre til vår beste Halloween til nå. Livet funker på merkelige måter i blant :)


Klare for kino 1.
 


Klare for kino 2 :)
 


Oh ye!
 


En som gleder seg til mat x-)
 


Hele restauranten for seg selv? Da er det lov med gjemsel ;)
 


Uhuuuuu!
 


Og favorittboka på sengekanten. Kan ikke klage da ;)

Peter Surpomp skal på TV

I morgen kommer "Mannen som hater Halloween" på TV for å prøve å forklare seg x-)

masked children for Halloween
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

 

Før helgen skrev jeg et innlegg om at jeg hater Halloween og synes det er en skikkelig drittdag. Sjeldent har jeg satt så mange sinner i kok.

Det skal sies at responsen for det meste har vært positiv, men jeg har også fått en anselig mengde provoserte mailer om hva for en kjip, surmaga fyr jeg er. Og i dag ringte jaggu meg TV2 for å invitere meg til direktesendt avhør intervju i morgen tidlig. Og det må jeg jo slå til på ;-)

For det er ikke det at jeg hater Halloween. Ikke sånn egentlig. Jeg mener bare at for barn i mine barns alder er Halloween fint lite annet enn en rendyrket godterifestival, og det synes jeg er noe forbannet herk.

Det er ikke slik at jeg har en slags personlig vendetta mot selve Halloween-feiringen, men det jeg derimot hater med Halloween er dette:

Lørdag 21. oktober solgte Coop Mega 100 000 kilo smågodt på tilbud. Før det ble utsolgt. Og da klikket folk i vinkel. Svindel! SVINDEL!!

100 000 kilo smågodt. Det er ganske mye smågodt. 100 000 kilo smågodt tilsvarer vekten av ca. 20 fullvoksne elefanter. Og det er bare på Coop Mega. Hvor mye blir det til sammen på alle dagligvarekjeder landet rundt? Ekstreme mengder.

elephant
Licensed from: pixel / yayimages.com
 

Alt det smågodtet går i all hovedsak rett ned i bittesmå barnemager. Samtidig vet vi at det er en eksplosiv økning av fedme, overvekt og diabetes type 2 blant norske barn og unge.

Og det er vel dette mitt hat til Halloween handler om: Dagligvarekjedenes totale mangel på samfunnsansvar og kyniske prissetting som til syvende og sist gjør lite for foreldrenes lommebok, men mye for barnas forringede helse.

Så kan man selvfølgelig si at dette er ikke er butikkenes skyld, men foreldrenes fordømte ansvar, og at man i hvert fall ikke trenger en moraliserende idiot som meg til å passe på seg, men 100 000 grunner sier at jeg har et poeng. Dingler man en priskrig i ansiktet på folk, vil de bite på.

Dette er selvfølgelig dagligvarekjedene smertelig klar over. De gir totalt blanke i hvor mye sukker som stappes i små barn, alt det handler om er at du ikke skal legge igjen en eneste krone hos konkurrentene. Og det synes jeg er så jævlig ufint.

Så skjønner jeg selvfølgelig at barna synes det er moro å gå fra dør til dør og sanke godteri på grossistnivå, jeg synes bare det har gått en usmakelig inflasjon i hele konseptet med priskrig og godtebøtter.

Poenget mitt er bare dette: Vi trenger ikke 100 000 kilo smågodt. Vi trenger ikke butikker som horer seg ut for å selge mest mulig billig dritt til landets små som vil ha det mest, men trenger det minst.

Closeup of candies with pumpkins
Licensed from: Sandralise / yayimages.com
 

Takket være tilbakemeldinger fra dere har jeg derimot lært at det er veldig mye mer ved Halloween for litt eldre barn, slik som Halloween-disco, fest, dans og lek. Og det er helt fantastisk! Men de fleste Halloween-aktiviteter utover å gå fra dør til dør og tigge om e-stoffer, gjelder mest litt eldre barn. For yngre barn er det ikke så mye å velge mellom.

Men det er jo helt nytteløst å bare sitte på gjerdet og klage, så derfor skal jeg heller gå inn for å gjøre mer ut av Halloween og være en del av den endringen jeg etterspør!

Som å arrangere skummel skattejakt i skogen, lage rebus-løp rundt huset eller låne barnehagen og invitere til Halloween-fest for store og små. Servere zombiepizza med avkuttede fingre og blodig hjernegelé til dessert. Den type ting.

Jeg kan gjerne elske Halloween jeg, men på de rette premissene. For jeg synes det bør være mer til en festdag enn bare å skyte barna med godterikanon.

halloween decoration
Licensed from: Dan Kosmayer / yayimages.com
 

/ Sees på God Morgen Norge på TV2 i morgen (kl. 09.30-10.00). Hilsen Peter Surpomp.

Litt uvanlig lørdagsgodteri

I det siste har Pluttolini og jeg lest mye Nysgjerrige Nils på sengekanten. Du vet, den nysgjerrige lille apen som lager et lite helvete hvor enn han går.

Og favorittboken vår for tiden er uten tvil den vi lånte på biblioteket sist: Nysgjerrige Nils og sjokoladefabrikken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Boken handler kanskje ikke spesielt overraskende om at Nils besøker en sjokoladefabrikk og lager et lite helvete, som seg hør og bør.

Men det er noe fantastisk med den boka. Å se maskinene som lager sjokolade. Å få lese om de ulike smakene på sjokoladekonfekten. Banankrem, appelsinskum og nougat.

Så blir vi liggende å prate litt om sjokoladefabrikker og konfekt. Om bokser med sjokolade i alle slags smaker og fasonger. Han spør om det finnes sånne sjokoladefabrikker og det kan jeg bekrefte at de gjør. Så spør han om vi kan dra og besøke en sånn fabrikk en gang, og det har jeg minst like lyst til som ham.

Så legger han seg til å sove, mens pappa blir sittende og dagdrømme om sjokolade.

Men i går, da vi skulle dra ut for å handle og kjøpe lørdagsgodteri kom endelig spørsmålet som pappa har ventet så lenge på:

- Pappaaaa?

- Mjaaa?

- Atte... Hva er det det heter igjen, sånn de lager på sjokoladefabrikken?

- Konfekt?

- Ja! Går det an å kjøpe konfekt?

- Ja..

- Åh! Kan vi vær så vær så snill å kjøpe konfekt i dag?
 

Og sånn ble det at lørdagsgodteriet til to barn på til sammen 8 ½ år i går, ble en boks med konfekt vanligvis myntet på folk i aldersspennet AFP og oppover ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så mange muligheter! <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp gikk selvfølgelig rett for den ene kronjuvelen i midten, hihi.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å bestemme seg for bare tre biter kan fort ta 20 minutter.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Like lykkelig som en ape på en sjokoladefabrikk.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Viser seg at Nils og jeg spiser sjokolade på akkurat samme måten.
 

/ God, littegranne kvalm søndag :)

En dust for duftlys

Jeg skal innrømme at jeg hadde gruet meg. For en tur for to til IKEA kan svinge begge veier. Det kan bli kjøttboller og roser og full harmoni. Eller det kan bli fresende krangel, kald pølse og separasjonspapirer.

Og i dag skulle vi ha et stort skap. Og et lite skap. Og litt yms til kjøkkenet. Så skulle vi ha med noe til svigermor også. Jeg tuller ikke når jeg sier at åpningstidene var det aller første jeg sjekket. 23.00, ja. Vi kommer til å bli her en stund.

Men så skjedde noe magisk. For tidligere i dag var vi på bloggmøte i Oslo. Der ble vi blant annet kjent med supertrivelige Line Victoria, aka Supporterfrue. Viste seg at hun hadde fått seg barnevakt for dagen og ville presse inn en tur på IKEA, hun også. Og vi var sultne.

Dermed var det duket for sladrelunsj for tre, og der ble vi sittende og prate og skravle og kose oss glugg! Såpass lenge faktisk at da vi endelig var ferdig, hadde Christina mistet den verste shoppingtrangen! All tiden vi hadde satt av til shopping, hadde liksom gått med til andre ting og nå var hjernen hennes klar for retur.

Dermed ble den store rundturen redusert til kun et lite streif. Hun stoppet ikke for å se på glass engang! Ikke ville hun kjøpe nytt skap til gangen heller, da var det visst bedre å få malt gangen først.

Og da ble jeg så glad! Jeg som hadde sett for meg en hel dag med åpen soning og pølselukt i det fjerne, var plutselig fri til å reise hjem på under halvtimen!

Men det var da jeg kjente en eim i nesa..

Det startet som et hint av blomstereng. Jeg lot nesa ta kommandoen og fulgte den slavisk. Plutselig et innspill av røde bær; skogsbær av noe slag. Nesa førte meg videre og nå forsto jeg hvor det bar. Så et skarpt innslag av cappuccino, før endelig, selve gullkalven: Vanilje. Vi var ankommet. Duftlys-avdelingen.

Viser seg at jeg elsker duftlys. Jeg pilte fra hylle til hylle og lot nesa løpe febrilsk fra lukt til lukt som en brunstig hannhund i løpetiden.

En sånn en må jeg ha, en sånn en må jeg ha. Og i hvert fall en sånn en. Jeg var i duftlyshimmelen. Tre sånne må jeg ha og kanskje en sånn stor en. Sniff sniff.. Nei, to av den, faktisk.

Da jeg endelig var ferdig, var Christina borte vekk. Ikke der jeg gikk fra henne, ikke i nærheten. Til slutt måtte jeg ringe og fant henne blant selvbetjeningsradene. Der sto hun lent mot en halvtom handlekurv og sendte meg det oppgitte gubbeblikket. Ikke spesielt imponert.

Så betalte vi og dro.

Baksetet tomt for skap, men forsetet fullt av eplestank og vaniljeduft. Alt i alt en dårlig dag for skap, men en fantastisk dag for skravlelunsj og duftlys. Ja vel, så kommer det grusomme skapet til å bli stående i gangen en god stund til, men det kommer i hvert fall til å lukte sinnssykt godt der da ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


 

/ Ha en vaniljestinkende helg! :-)

Den ultimate partesten

Dette blir mildt sagt spennende!

For i dag skal Christina og jeg på det samme møtet i Oslo. Og vi har bil. Stasjonsvogn med ledig baksete. Og vi kjører forbi Sandvika på veien..

Jepp, vi skal på IKEA..

Couple shopping
(Licensed from: phovoir / yayimages.com)
 

Christina har mast i månedsvis om at vi må komme oss på IKEA for å kjøpe gudene vet hva, men vi trenger det visstnok. Og det er sikkert fint og flott det altså, jeg bare vet hva som kommer til å skje når vi kommer dit.

Jeg tror vi drar dit for å spise kjøttboller, kjøpe en skuff (én skuff) og kanskje et par frekke duftlys, men hun tror vi skal på ekspedisjon til månen. Vi har all tid i verden og et helt romskip å fylle.

Og det er ikke det at jeg hater IKEA, jeg gjør ikke det. For det kan være fint å reke rundt og se på puter og gafler, men det kommer et punkt der man blir drittlei. For meg inntreffer det etter ca. 25 minutter. Alt over det er et minefelt.

Da blir jeg lei, sur og utålmodig. Mister absolutt all interesse for alt, til og med duftlys, og det eneste jeg vil er hjem. For hvert eneste spørsmål om dørhåndtak og dobørster kjenner jeg et iskaldt drypp av eksistensiell angst i nakken, og veggene på varehuset begynner å krype innpå meg.

Alt som holder meg gående er viten om at hvis jeg klarer å holde meg fra å klikke i vinkel og rive ned hver eneste Billy jeg ser, så venter det både pølse og softis på den andre siden.

happy sausage
Licensed from: Esthercatalan / yayimages.com
 

Så da går man der med sammenbitte tenner og tenker på lystige pingviner med morsomt ganglag. Nikker, smiler og svarer ja til alt. Ja vel, så ender man kanskje opp med 24 hvitvinsglass man aldri har bestilt, men etter at man har bikket 25-minuttersgrensa handler det bare om å overleve. Ikke tenk, bare fokuser på pølsa i det fjerne.

Det siste man ønsker er å bryte ut i full frustrasjonskrangel om fargen på servietter, for da har man det gående hele veien hjem. Om hvordan hun hadde gledet seg til å endelig gjøre noe fint sammen og om hvordan du nå har ødelagt hele greia. Da blir kjøreturen hjem plutselig veldig lang. Dessuten er det flust av barn der og ingen trenger å høre hele banne-repertoaret til en fullvoksen mann med panisk utestemme.

Jeg tror trikset for en vellykket tur på IKEA er å se på det som en konkurranse. Den som ikke klikker vinner. Og det er målet mitt for i morgen. Komme hjem med kurven full av godsaker og et parforhold som blomstrer. For å få barn sammen er en ganske stor greie, men ingenting sier parforhold som en tur på IKEA.

man comforts woman, isolated on a white background
"Sorry for at jeg sa at jeg driter lang marsj i fargen på de helvetes serviettene" (Licensed from: dacasdo / yayimages.com)
 

/ Lykke til, måtte den beste vinne ;)

Skal vi slåss?

Jeg ligger på sengen og slapper av. Bare to sekunder til å hente meg inn. Måtte sende en mail og nå ligger jeg her og tar inn roen. Så hører jeg en lyd. Først små knirk, så større tramp. Raskere og nærmere, raskere og nærmere. Døren knirker opp, madrassen presses ned i hjørnet og plutselig et rop.

- "Haya!"

Ut av intet kommer hun flyvende og deiser ned på meg som en sekk med murstein. Jeg gir fra meg et stønn og hun ler som en gal professor. Å jasså ja, er det sånn det skal være. Vel, unge dame, forbered deg på å bli kilt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Utrolig nok vinner den lille jenta til slutt. Jeg lar henne dytte meg ut av sengen og når jeg ruller over kanten og deiser i bakken med et brak, ler hun så hjertelig at jeg tror hun skal krepere. Så får pappa en trøstende seierskos :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ferdig med kiling og brytekamp vender jeg tilbake til stua, klar for en rolig halvtime foran tv-en. Men der står han og stirrer på meg. Urokkelig som en statue.

Jeg stirrer tilbake. Holder blikket og viker ikke en tomme. Rett i øya uten å blunke. Så står vi der og måler hverandre opp og ned. En fallende knappenål ville høres ut som et passerende jagerfly. Så løfter han armen og kommer stormende. Han mener alvor. Jeg griper etter sverdet og gjør meg klar. Her kommer han, nå gjelder det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Svett og utslitt må jeg til slutt gi tapt også her og ender opp med et par saftige sverdslag rett i skinka. Men det er greit. Jeg har fått belønningen jeg var ute etter: Trillende latter, kniving, konkurranse, masse moro og en trøstende klem. Så tross to forsmedelige tap i dag, digger jeg å lekeslåss med barna.

Men i morgen blir det håndbak ;-)

* Følg Slåssehjerte på Facebook *

Jeg hater Halloween

Jeg hater å måtte være den som sier det, men faen heller.

Closeup of candies with pumpkins Licensed from: Sandralise / yayimages.com
 

For jeg hater halloween. Altså, virkelig. Jeg synes det er en skikkelig drittdag. Helt blottet for noe som helst mål og mening utover å selge billig dritt.

Stygge kostymer og klissete godteri i tonnevis til unger som ikke aner hva dagen egentlig betyr. Kanskje hadde dagen en slags betydning en gang i tiden, men på veien over dammen har dagen mistet all sin betydning og utelukkende blitt en tullefestival for e-stoffer og fremskutt diabetes type 2.

Så sender vi ungene ut for å jakte godteri med hver sin 10-litersbøtte og kaller det hysteri hvis noen stiller spørsmålstegn ved det. Det er jo bare én dag i året, herregud. La de stakkars barna få kose seg, det er jo halloween! De må jo få lov til å kose seg bare denne ene dagen. Også jul da. Og påske. Og sommerferien. Og bursdager. Og hos besteforeldre. Og på skoleavslutning. Og hver lørdag. Og kanskje litt på fredag. Og søndag. Og midt i uka en sjelden gang i blant. Det er jo bare én dag, tross alt.

Så får vi se statistikk som viser at antall overvektige barn her til lands skyter i været og at det som tidligere ble kalt "gammelmannsdiabetes" nå har blitt et problem blant barn helt ned i 9-årsalderen. Og så skylder vi på myndighetene. De har ikke informert oss godt nok! Og skolene da, de har ikke lært opp barna! Og butikkene da, som lokker oss med tilbud og priskrig på smågodt. Skamme seg, butikkene!

Også sier vi at man ikke skal begynne å snakke med barn om sunn og usunn mat fordi det kan skape forvirring og spiseforstyrrelser for de stakkars små som er altfor unge til å ta sånt innover seg. La barn være barn, sier vi. Og blir dritsure hvis noen prøver å si noe annet. For det er ikke sånt små barn skal måtte forholde seg til. Det er både hysterisk og potensielt skadelig! Er det det du vil? Forvirre mitt stakkars barn med næringsinnhold og skremselspropaganda?

For ingen ønsker å se seg selv i speilet og tenke av vi muligens har et ansvar selv. For det har vi jo ikke. Sier du at det er min skyld at barnet mitt er overvektig? Sier du at det er min skyld at barnet mitt har fått diabetes?! Jævla kødd, det er jo på grunn av gener! Det er den antibiotikakuren. Det er stort skjelett. Det må være noe skjulte kalorier i brokkoli. Det er i hvert fall ikke meg.

Vi koser barna våre halvt i hjel og ingen får lov til å prate om det. Ingen vil innse det og man får i hvert fall ikke lov til å poengtere det. For overvekt er et touchy tema, det samme er barn. Sett dem sammen og man har oppskriften på katastrofe.

Men skinnhellig ansvarsfraskrivelse får oss ingen steder. Å lukke øynene og legge godteri på problemet, bringer oss bare ett skritt nærmere døra til fastlegen.

Halloween
Licensed from: Subbotina Anna / yayimages.com
 

Jeg sier ikke at godteri er feil. Godteri er godt det. Kjempegodt! Jeg elsker godteri og det gjør barna mine også. Jeg reklamerer til og med for kjeks og sjokolade fra tid til annen, for det er ikke sånn at vi fôrer barna med hvetegress og spirulina på lørdager. Barn er barn tross alt, og godteri er som sagt kjempegodt, men som det heter: The dose makes the poison.

Er det lørdag hver dag, kan en liten smågodt bli et stort problem. Men priskrig på smågodt har blitt den nye religion og ingenting engasjerer oss mer.

Sånn sett skjønner jeg at Halloween gleder mange, men til hvilken pris? Trenger vi virkelig en egen dag for å hylle billig godteri på tilbud? For det er jo bare det det er: En smågodtfestival. All staffasjen med masker, edderkopper, spøkelser og gresskar fungerer bare som dårlig kamuflasje for det Halloween egentlig handler om: Å spise mest mulig billig dritt.

Og det er jo ikke slik at vi faktisk sparer penger på godterikjøpet, snarere at vi kjøper mye mer enn vi ellers ville gjort. Sånn sett sparer vi ikke en dritt, vi bare sjonglerer litt med barnas helse for å gjøre et varp.

Men enhver krig har vinnere og tapere, og i priskrigen på smågodt er det barna det går hardest utover. Og derfor hater jeg Halloween. Det er en sjelløs kjøpsfest som gjør fint lite annet enn å bytte penger i sukker. Og en sånn dag trenger vi faktisk ikke. Der har vi allerede påske. Og jul. Og bursdag. Og.. < fyll inn til du blir lei >.

/ Happy halloween!

Vixen er i gang - La det bli krig!!

Endelig er slusene åpnet og nominasjonen til årets Vixen Influencer Awards er i gang! Men i år står vi overfor en meget spesiell situasjon: For hva skjer hvis Christina og jeg går videre i samme kategori??

Hvor gøy hadde ikke det vært?! Og hva kommer til å skje da? Blir det ufint spill? Kommer vi til å spenne bein på hverandre og rette falske anklager på nettet? Blir vi uvenner? Kommer jeg til å måtte sove i garasjen? Eller kommer vi oss gjennom det som venner og gentlemen? Ikke vet jeg, men jeg tror det kunne blitt utrolig moro!

I fjor hadde jeg den fantastiske æren av å dra hjem pokalen i "Årets Livsstil" og den prisen gjør meg fortsatt glad hver eneste dag. Jeg bærer den tittelen med stolthet og det er ikke bare noe jeg sier, for jeg tror kanskje jeg er den første i Vixen-historien til å tatovere deler av motivet fra seiersplaketten på kroppen :-D

Tenk så usannsynlig gøy om en rufsete pappablogger hadde klart å dra hjem "Årets influencer: Livsstil" for andre året på rad?! Eller skal dette være året der jeg endelig klarer å karre meg til Årets Gullpenn?

Ikke vet jeg, men det hadde bare vært så utrolig moro å bli nominert til en pris i år også, for det er liksom den største æren vi bloggere/influencere kan få :-)

Og ekstra moro hadde det selvfølgelig vært om Christina kom videre også, for den jenta fortjener så utrolig en pris for alt sitt harde arbeid. Men det betyr jo også at det er en viss fare for at vi ender opp med å knive om de samme prisene, og det lukter flammer og fyrverkeri lang vei ;-)

Så hvis du liker bloggene våre og synes vi fortjener å bli nominert i én eller flere kategorier, setter jeg ekstremt stor pris på om du vil nominere meg eller hu. Jeg kan ikke love at det vil gjøre underverker for husfreden, men jeg kan love deg at det hadde blitt en utrolig morsom kamp om finaleplassen ;-)

Lykke til og godt valg! Og Christina... The game is on ;-)

-> Nominer dine favoritter til Vixen Influencer Awards

P.S. Legg gjerne igjen en kommentar her med hvilke kategorier du har nominert meg og/eller Christina i, så skal du få en massiv high five og muligens en digital suss på truten x-D

Lille bleierumpe ❤️

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle savne bleier, jeg som har levd i frykt for bleier hele livet. Jeg som helt oppriktig tenkte at Christina pent fikk akseptere å leve i et forhold der hun måtte stå for alle bleieskiftene, så fikk jeg heller trå til på andre arenaer.

Men etter at vi først fikk barn, gikk det ikke lang tid før jeg beseiret frykten og ble en bleieskiftemester.

Og i dag bladde jeg gjennom gamle bildearkiver og kom over dette...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og da knirker det plutselig godt i det gamle pappahjertet.

Å se den lille tutta og huske tilbake på hvordan hun vagget rundt med bleierumpa som en and. Å tenke tilbake på den tiden og alle de fine stundene. Plutselig savnet jeg det skikkelig. Ikke bleiene som sådan, men tiden. Tiden som hele tiden gjør sitt ytterste for å stikke fra oss.

For ta det fra en mann som fryktet bleier i over 30 år av sitt liv: Bleier er ikke så ille. Bleieskift kan derimot være en skikkelig fin ting. Veldig fort lærer man seg å se forbi de litt kjipere tingene ved et bleieskift og heller glede seg over gleden barna viser når de er nyskiftet og lukter som babypudder.

Det høres kanskje rart ut å si at man kan savne noe sånt, men jeg tror ikke det er helt uvanlig. For bleietiden var babytiden og den tiden får man ikke tilbake.

Derfor kan man plutselig bli sittende å se tilbake på bilder fra da barna var bare vaklete valper på ustødige poter, og kjenne at det stikker litt i hjertet. Av nostalgi og kjærlighet. Og bleiesavn :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp <3
 

* Følg Bleiehjerte på Facebook *

Hver gang jeg er på reisefot

Det er så rart dette med å reise bort og oppdage nye steder. Fra å være dypt forankret i en gjentakende hverdag her hjemme, er man plutselig i et helt nytt univers. Nye lukter, nye smaker, nye folk. Bygg du aldri har sett, ord du aldri har hørt, steder du aldri har vært. Det er en fantastisk følelse.

Man blir gående i en slags boble og føler seg som født på ny. Et helt nytt vesen i en helt ny verden. Sånn føler jeg det alltid når jeg er på storbyferie. Jeg blir forhekset av byen og vil lære meg alt om den. Hvert ansikt blir en livshistorie, hvert gatehjørne en oppdagelsesreise.

Og hver gang jeg er på reisefot, minner det meg på at jeg vil reise mye mer i årene som kommer. Reise rundt og oppdage verden. Trenger ikke være en ukjent regnskog 100 mil fra folk, for storbyer fascinerer meg egentlig mest.

Jeg synes det er så spennende å se hvordan folk lever andre steder i verden, at jeg blir som en privatdetektiv som følger med på alt. Hvordan folk oppfører seg når de kjeder seg på t-banen, hvordan de prater sammen, hva de handler i butikken etc.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg elsker å gå i helt vanlige matbutikker for å se på utvalget eller bare sitte og høre på lydene. Jeg blir som en sosialantropolog som prøver å forstå kulturen. Kanskje er det faktisk det jeg finner så fascinerende.

Hvordan kultur, historie, lukter, lyder og folk kommer sammen til å skape en atmosfære som er helt unik for bare den byen. Hvordan man kan sitte på en fortauskafé i Paris og kjenne på kroppen at man er i Paris. Eller hvordan et gatehjørne egentlig kunne vært hvor som helst i verden, men du kjenner med alle sansene at det er i Berlin.

Det synes jeg er rart, fantastisk og fascinerende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og hver gang jeg er ute og snuser på en ny storby, gleder jeg meg til vi skal legge ut på slike turer med barna! Ikke at man ikke kan reise med dem nå, men det blir litt mer lekestue enn oppdagelsesreise. Enda er de liksom litt for små til å få noe særlig igjen av en utpreget storbyferie, men når tiden kommer skal vi utforske verden sammen.

Tokyo, Praha, Barcelona, Firenze og New York. Og jeg håper de synes det er minst like moro som meg. Hvis ikke får jeg bare bestikke dem med is underveis, så er det vel greit det også ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Reisehjerte på Facebook *

Full fart med schnitzel i klypa

Vannpipe, mordgåter og hippieloff - slik var vår helg i Berlin :)

Fra sekundet labbene våre traff tysk jord, har helgen gått i ett. Og det har vært så moro! Og vi har opplevd så mye! Men det startet dårlig..

For det tok ikke lang tid før resten av reisefølget innså at reiselederen (les: meg) nok ikke var superegnet for jobben. Jo da, jeg hadde da booket et opplegg, men jeg ante ikke hvordan vi skulle komme dit og minst av alt hvordan vi skulle rekke det. Noe vi ikke gjorde. Ikke engang i nærheten.

Derfor kom vi både heseblesende, svette og altfor sent ute til vårt første stopp for helgen: En guidet rundtur i original folkevognbuss fra 1965!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Like greit å innrømme at man er turist først som sist ;)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Med bildebøker og jovial guide ble rundturen en knallsukett :)
 

Heldigvis viste det seg at guiden var den eneste tyskeren i hele Berlin som ikke var sånn kjempeopptatt av punktlighet. Han var derimot en supertrivelig fyr som hadde lagt opp en knallbra rute som på to timer tok oss forbi alle de typiske tingene man må se når man først er i Berlin: Museumsøya, Riksdagen, Checkpoint Charlie, Brandenburger Tor, Tv-tårnet, Hitlers bunkers etc.

Så hvis noen har tenkt seg til Berlin med det første, smeller jeg lett inn en anbefaling for å booke 2 timer sightseeing i Bulli. Da får man en fin innføring i byens historie, en rask oversikt over bykjernen og de viktigste severdighetene :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Berliner Dom
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mintgrønn "hippieloff" foran, Brandenburger Tor langt bak
 

Jeg var ganske spent på bo-situasjonen, for for første gang hadde jeg booket overnatting via Airbnb. Og ikke noe hva som helst heller.. Vi tok sjansen på et trendy opplegg med bare ett rom + bad for seks personer! Viste seg å fungere helt utmerket og ga en veldig genuin følelse av å bo i et slags hipt kollektiv med rar kunst på veggene og kul beliggenhet midt i "Berlins grünerløkka" (Kreuzberg).

Fra der og ut har hele helgen vært en eneste stor fest. Vi har kost oss så fælt og gjort så mye moro, at det ikke har vært et ledig sekund til å savne barna eller ta det piano. I forkant av turen hadde jeg lovet å blogge om turen underveis, men selv om jeg drasset med meg macen overalt ble det aldri et ledig sekund til overs.

Da vet du at det har vært en bra tur ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er det normalt å ha en familie som plutselig bryter ut i pullups-konkurranse? x-) (bilde tatt i "kollektivet")
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Klassisk markedsbilde som må være med på enhver reiserapport ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frekk 70-talls-lampe i DDR Museum
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mens vi venter på toget... x-)
 

Vi har fartet rundt i øst og vest, besøkt DDR museet, Stasi museet, spist schnitzler, drukket tyskt brygg fra store glass, oppdaget ukjente perler, røkt vannpipe, gått oss vill, spilt shuffleboard, vært innom KaDeWe, arrangert en ugrei chili-spise-konkurranse og hatt det som plommen!

Men selve høydepunktet må ha vært det vi startet dagen med på lørdag: Escape room! I forkant var vi litt usikre på om det ville være noe for oss, men fy føren så moro!

Vi hadde booket et rom som het "The Beast of Berlin", der oppdraget var å løse en skummel mordgåte fra 1920-tallet, og det ble så mye engasjement og adrenalin fra hele gjengen at vi var helt i fyr og flamme da vi kom ut.

Så der har du en glovarm anbefaling fra meg hvis du har lyst til å finne på noe nytt og annerledes med vennegjengen en dag. Escape rooms har de siste par årene blitt ekstremt populært verden over og finnes også i mange norske byer. Selv i Larvik(!), så da burde det finnes en i nærheten av deg også :-P


 

Så tusen takk til Berlin for en helt fantastisk helg. Tiden gikk så vanvittig fort og to dager var altfor lite til å bli skikkelig kjent med dette gigantiske overflødighetshornet av en by, men ingen fare: Jeg kommer igjen <3


Muttern viste seg å være helt rå på shuffleboard!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Søstern og Tyskland hadde tydeligvis ringt og avtalt å kle seg i helt like farger :-D
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Klassisk lunch på en tysk kneipe. Nydelich!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så mye å se og gjøre - to dager dekker ikke et fnugg engang!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Aper på tur :-D

* Følg Berlinerhjerte på Facebook *

På storbytur med gjengen

Dette blir moro! For i morgen skal jeg på helgetur med familien. Ikke barna, ikke Christina, ikke Teo, men mamma, pappa og mine tre eldre søsken. Og jeg gleder meg så vanvittig!

For det er noe fantastisk som skjer når man drar på tur sammen og bare kan være sammen som voksne. Ingen barn å se etter, ingen å ta ansvar for, bare kose seg på tur. Ingen streng agenda, ingenting som MÅ gjøres, bare prate og le og ha det som plommen.

Til pappas 70-årsdag i år (fun fact: han har bursdag på nyttårsaften) overrasket vi ham med tur for den gamle bjørnestammen til Stockholm, og siste helgen i januar la vi i vei. Det ble en fantastisk helg full av moro. Sightseeing, kanelboller, latter og internhumor.

Og vi rakk vel ikke engang å komme oss halvveis gjennom lørdagen før vi var enige om at det var en såpass god idé at dette må vi gjøre igjen. Å koordinere kalenderen til seks voksne med familier, jobb og aktiviteter, er ikke alltid så lett, men det er viktig å smi mens jernet er varmt og derfor la vi barna en plan.

Så da vi skulle feire mammas 70-årsdag i mai, var gaven klar allerede lenge før den store dagen. Ny tur med gjengen! Og den turen skal vi på denne helgen :-)

Så i morgen tidlig, altfor tidlig, hopper vi på flyet og suser til Berlin!

Map of Berlin
Licensed from: gemenacom / yayimages.com
 

Det som er ekstra moro denne gangen er at jeg og min nest eldste bror har lagt opp et løp med restauranter, aktiviteter og morsomme overraskelser som vi har holdt hemmelig for de andre. De vet ingenting utover at vi ankommer Berlin i morgen tidlig, resten står Christer og jeg for, og det blir så moro!

Og det starter allerede i kveld! For vi skal være tidlig på flyplassen i morgen og derfor kjører jeg til søstern for å overnatte i kveld, slik at jeg har kortest mulig distanse å dekke med trøtte glugger i morgen tidlig ;-)

Jeg hadde egentlig store planer om å la macen ligge igjen hjemme, men yrkesskadet blogger som jeg er klarer jeg selvfølgelig ikke ta meg en hel helg fri, haha! Så jeg vet ikke helt når det kommer innlegg, ei heller hvor mange, men jeg skal prøve å få lagt ut litt bilder av by, folk og moro mens vi tar oss en pust i bakken mellom slagene :-)


 

P.S. Følg turen underveis på Snapchat --> Pappahjerte

/ Auf Wiedersehen!

* Følg Storbyhjerte på Facebook *

Drama i et dukkehjem

Til 3-årsdagen fikk lillesnupp et dukkehus av Christina. Skulle visstnok være den ultimate gaven til en liten jente.

Men jeg er mann. Jeg har aldri lekt med dukker. Kan det være så moro da? Leke mamma og pappa og baby? Skeptisk.

Men jeg er jo tross alt småbarnsfar og det minste jeg kan gjøre for barna er å prøve å forstå deres verden.

Så derfor, når ingen så meg og ingen var hjemme, brettet jeg opp ermene og ga dukkehuset et forsøk.

Slik gikk det:

Musikk: "Montego" Kevin MacLeod (incompetech.com). Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License. http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/

/ Takk for meg x-)

Når attpåklatten kommer snikende

Jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner greia.

Før var jeg helt imot. Attpåklatt? Kommer ikke på tale! Vi har to barn og det er helt perfekt. Én i hver hånd, aldri noe problem. To barn er mer enn nok. Nesten litt for mye iblant.

Men så blir de eldre da. Klarer seg selv, gjør ting selv, går selv, spiser selv, sykler, går på do og alle de 1000 tingene vi måtte hjelpe til med før. Og plutselig sitter man der og tenker: Var det alt? Begynner jeg å bli overflødig allerede?

Da begynner det plutselig å kile litt i nakken. Tanken på én til. En liten kladd som lukter karamell og trenger deg til alt. Et bustehode til rundt frokostbordet, én til i armkroken og foreldrehjerter som bygges ut med et rom til.

Frem til nå har det vært helt uaktuelt og tanken har ikke engang virket et hint besnærende. Men etter så mange år med lyd og kaos, lyd og kaos jeg trodde gjorde meg gal, er det plutselig stillheten jeg frykter. Når ting går som smurt. Måltider der ting ikke går i bakken. Dager uten knall og fall og kos i armene.

Da begynner man plutselig å tenke. Det hadde vært fint med en til da.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Misforstå meg rett, jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner de som får det. Skjønner hvorfor man så ofte hører om folk som egentlig hadde beveget seg videre til en ny fase i livet, bare for å plutselig få et kjærlighetsbarn til.

For selv så mye slit det kan være til tider og selv om man får poser under øynene så blå og store at de ser ut som Ikea-poser, så er det i hvert fall etter min mening ingenting større, bedre eller mer meningsfylt enn å ha barn.

Og når de de plutselig går fra å krabbe til å gå til å gå ut døra, kjenner man plutselig på at tiden har flydd. Spesielt nå som yngstesnuppa har rundet 3 år. Stellebordet er borte for lengst, tiden med babygrøt og rutiner er som et fjernt minne. Nå går ting på automatikken og jeg får til og med, fra tid til annen, gå på do i fred.

Jeg trodde det var det jeg drømte om og så frem til. Tiden da alt ville bli litt enklere. Få frigjort armene fra bæring og hjelp, kanskje få armene for seg selv. Men den tiden kom plutselig over natten og nå har armene snart ingen steder å gjøre av seg.

Enda har vi selvfølgelig mange herlige år med bæring, kosing, middagslaging, tannpuss og leggerutiner igjen, men tiden flyr og stopper ikke for noen.

Og noen dager, spesielt på dager der bursdagskaken får et ekstra lys på seg, føles det vel bare som at tiden iblant tikker litt for fort. For disse armene er ment for å bære, ikke for å tvinne tomler.

Så jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner greia. Veldig.


 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Morkake og pastaskruer

Der satt jeg. Torsdag formiddag, 16. oktober 2014. I en ukomfortabel stol og spiste overpriset pastasalat fra sykehuskantina.

Ikke bare var den dyr, men pastaskruene var dessuten underkokt og harde. Ikke var den spesielt god på smak heller. Jeg er ikke en sånn fyr som ofte klager på mat, men akkurat denne vurderte jeg å ta med tilbake og kreve en ny.

Da jeg plutselig ble far.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rart hvordan en bit med skruer på en plastgaffel plutselig ikke betyr stort når livet banker på døren. For plutselig var fødselen i gang og glemt var alle tanker om riktig koketid for pastaskruer.

Ikke lenge etter følte jeg meg merkelig nok ikke spesielt sulten uansett, for å sitte på første rad under en fødsel gjør liksom et og annet med appetitten. Nå vet ikke jeg om du har vært med på en fødsel eller ikke, men la oss bare si at det er en opplevelse som gir deg hår på kassa. En forestilling som lett kvalifiserer til 18-årsgrense.

Magisk, selvfølgelig, og først og fremst magisk, men også overraskende blodig og mye. Jeg skal ikke klage, jeg satt der tross alt bare som sjokkert tilskuer og kjente alt blodet i kroppen samle seg i området rundt sokk og ankel, men det er ikke noen lek å sitte på første rad heller.

Jeg hadde riktignok vært med på et keisersnitt før og trodde jeg hadde sett alt. Men jeg tok feil. For med keisersnitt foregikk siste del av fødselen bak lukkede gardiner fra magen og ned, slik at mamma og pappa ikke fikk se hva som foregikk der nede, før babyen ble båret frem og showet var over.

En vanlig fødsel er derimot en helt annen greie. For der sitter du og tenker "kjipt med den pastasalaten" og plutselig er det blod overalt, en baby er på vei ut av en annen persons kroppsåpning, folk kommer til, det er plasthansker og leger og skriking og kaos. Og ingen bryr seg om at du betalte det hvite ut av øyet for de pastaskruene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og når barnet først er ute og du tenker "Nå er barnet ute, nå kan vi slappe av, jeg er verdens lykkeligste mann", da først blir du introdusert for et mytisk fabeldyr du aldri før har hørt om: Morkaken!

Igjen, hvis du ikke har vært med på en fødsel før, morkaken er som en kjempestor sjokoladepudding som følger tett bak babyen på vei ut samme portal, litt som prosesjonen som følger bak et brudepar på vei ut av kirken.

Men ingen hadde fortalt meg at det skulle komme en liten mini-fødsel etter den første fødselen og i hvert fall ikke at det ikke var helt uvanlig at sykepleierne holdt opp nevnte kake og ga deg et foredrag om alle dens fantastiske egenskaper. Og du sitter der og tenker: Hva. Er. Det. Som. Skjer?!

Brått forlater alle leger og spesialiser rommet, og du sitter igjen med et hode fullt av tåke, en utslitt småbarnsmor og en helt vanlig baby i armene. Og ingenting virker plutselig virkelig.

Bortsett fra én ting.

For midt oppi kaoset og pastaskruer som bare blir hardere og tørrere for hvert minutt, er det én ting du vet med 100% sikkerhet: Vi menn liker å tro at vi er så hardbarka og tøffe, men har du sittet på første rad og opplevd en fødsel på nært hold, vet du at vi ikke når en fødende kvinne til knærne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA