Pappablogg

På storbytur med gjengen

Dette blir moro! For i morgen skal jeg på helgetur med familien. Ikke barna, ikke Christina, ikke Teo, men mamma, pappa og mine tre eldre søsken. Og jeg gleder meg så vanvittig!

For det er noe fantastisk som skjer når man drar på tur sammen og bare kan være sammen som voksne. Ingen barn å se etter, ingen å ta ansvar for, bare kose seg på tur. Ingen streng agenda, ingenting som MÅ gjøres, bare prate og le og ha det som plommen.

Til pappas 70-årsdag i år (fun fact: han har bursdag på nyttårsaften) overrasket vi ham med tur for den gamle bjørnestammen til Stockholm, og siste helgen i januar la vi i vei. Det ble en fantastisk helg full av moro. Sightseeing, kanelboller, latter og internhumor.

Og vi rakk vel ikke engang å komme oss halvveis gjennom lørdagen før vi var enige om at det var en såpass god idé at dette må vi gjøre igjen. Å koordinere kalenderen til seks voksne med familier, jobb og aktiviteter, er ikke alltid så lett, men det er viktig å smi mens jernet er varmt og derfor la vi barna en plan.

Så da vi skulle feire mammas 70-årsdag i mai, var gaven klar allerede lenge før den store dagen. Ny tur med gjengen! Og den turen skal vi på denne helgen :-)

Så i morgen tidlig, altfor tidlig, hopper vi på flyet og suser til Berlin!

Map of Berlin
Licensed from: gemenacom / yayimages.com
 

Det som er ekstra moro denne gangen er at jeg og min nest eldste bror har lagt opp et løp med restauranter, aktiviteter og morsomme overraskelser som vi har holdt hemmelig for de andre. De vet ingenting utover at vi ankommer Berlin i morgen tidlig, resten står Christer og jeg for, og det blir så moro!

Og det starter allerede i kveld! For vi skal være tidlig på flyplassen i morgen og derfor kjører jeg til søstern for å overnatte i kveld, slik at jeg har kortest mulig distanse å dekke med trøtte glugger i morgen tidlig ;-)

Jeg hadde egentlig store planer om å la macen ligge igjen hjemme, men yrkesskadet blogger som jeg er klarer jeg selvfølgelig ikke ta meg en hel helg fri, haha! Så jeg vet ikke helt når det kommer innlegg, ei heller hvor mange, men jeg skal prøve å få lagt ut litt bilder av by, folk og moro mens vi tar oss en pust i bakken mellom slagene :-)


 

P.S. Følg turen underveis på Snapchat --> Pappahjerte

/ Auf Wiedersehen!

* Følg Storbyhjerte på Facebook *

Drama i et dukkehjem

Til 3-årsdagen fikk lillesnupp et dukkehus av Christina. Skulle visstnok være den ultimate gaven til en liten jente.

Men jeg er mann. Jeg har aldri lekt med dukker. Kan det være så moro da? Leke mamma og pappa og baby? Skeptisk.

Men jeg er jo tross alt småbarnsfar og det minste jeg kan gjøre for barna er å prøve å forstå deres verden.

Så derfor, når ingen så meg og ingen var hjemme, brettet jeg opp ermene og ga dukkehuset et forsøk.

Slik gikk det:

Musikk: "Montego" Kevin MacLeod (incompetech.com). Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License. http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/

/ Takk for meg x-)

Når attpåklatten kommer snikende

Jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner greia.

Før var jeg helt imot. Attpåklatt? Kommer ikke på tale! Vi har to barn og det er helt perfekt. Én i hver hånd, aldri noe problem. To barn er mer enn nok. Nesten litt for mye iblant.

Men så blir de eldre da. Klarer seg selv, gjør ting selv, går selv, spiser selv, sykler, går på do og alle de 1000 tingene vi måtte hjelpe til med før. Og plutselig sitter man der og tenker: Var det alt? Begynner jeg å bli overflødig allerede?

Da begynner det plutselig å kile litt i nakken. Tanken på én til. En liten kladd som lukter karamell og trenger deg til alt. Et bustehode til rundt frokostbordet, én til i armkroken og foreldrehjerter som bygges ut med et rom til.

Frem til nå har det vært helt uaktuelt og tanken har ikke engang virket et hint besnærende. Men etter så mange år med lyd og kaos, lyd og kaos jeg trodde gjorde meg gal, er det plutselig stillheten jeg frykter. Når ting går som smurt. Måltider der ting ikke går i bakken. Dager uten knall og fall og kos i armene.

Da begynner man plutselig å tenke. Det hadde vært fint med en til da.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Misforstå meg rett, jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner de som får det. Skjønner hvorfor man så ofte hører om folk som egentlig hadde beveget seg videre til en ny fase i livet, bare for å plutselig få et kjærlighetsbarn til.

For selv så mye slit det kan være til tider og selv om man får poser under øynene så blå og store at de ser ut som Ikea-poser, så er det i hvert fall etter min mening ingenting større, bedre eller mer meningsfylt enn å ha barn.

Og når de de plutselig går fra å krabbe til å gå til å gå ut døra, kjenner man plutselig på at tiden har flydd. Spesielt nå som yngstesnuppa har rundet 3 år. Stellebordet er borte for lengst, tiden med babygrøt og rutiner er som et fjernt minne. Nå går ting på automatikken og jeg får til og med, fra tid til annen, gå på do i fred.

Jeg trodde det var det jeg drømte om og så frem til. Tiden da alt ville bli litt enklere. Få frigjort armene fra bæring og hjelp, kanskje få armene for seg selv. Men den tiden kom plutselig over natten og nå har armene snart ingen steder å gjøre av seg.

Enda har vi selvfølgelig mange herlige år med bæring, kosing, middagslaging, tannpuss og leggerutiner igjen, men tiden flyr og stopper ikke for noen.

Og noen dager, spesielt på dager der bursdagskaken får et ekstra lys på seg, føles det vel bare som at tiden iblant tikker litt for fort. For disse armene er ment for å bære, ikke for å tvinne tomler.

Så jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner greia. Veldig.


 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Morkake og pastaskruer

Der satt jeg. Torsdag formiddag, 16. oktober 2014. I en ukomfortabel stol og spiste overpriset pastasalat fra sykehuskantina.

Ikke bare var den dyr, men pastaskruene var dessuten underkokt og harde. Ikke var den spesielt god på smak heller. Jeg er ikke en sånn fyr som ofte klager på mat, men akkurat denne vurderte jeg å ta med tilbake og kreve en ny.

Da jeg plutselig ble far.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rart hvordan en bit med skruer på en plastgaffel plutselig ikke betyr stort når livet banker på døren. For plutselig var fødselen i gang og glemt var alle tanker om riktig koketid for pastaskruer.

Ikke lenge etter følte jeg meg merkelig nok ikke spesielt sulten uansett, for å sitte på første rad under en fødsel gjør liksom et og annet med appetitten. Nå vet ikke jeg om du har vært med på en fødsel eller ikke, men la oss bare si at det er en opplevelse som gir deg hår på kassa. En forestilling som lett kvalifiserer til 18-årsgrense.

Magisk, selvfølgelig, og først og fremst magisk, men også overraskende blodig og mye. Jeg skal ikke klage, jeg satt der tross alt bare som sjokkert tilskuer og kjente alt blodet i kroppen samle seg i området rundt sokk og ankel, men det er ikke noen lek å sitte på første rad heller.

Jeg hadde riktignok vært med på et keisersnitt før og trodde jeg hadde sett alt. Men jeg tok feil. For med keisersnitt foregikk siste del av fødselen bak lukkede gardiner fra magen og ned, slik at mamma og pappa ikke fikk se hva som foregikk der nede, før babyen ble båret frem og showet var over.

En vanlig fødsel er derimot en helt annen greie. For der sitter du og tenker "kjipt med den pastasalaten" og plutselig er det blod overalt, en baby er på vei ut av en annen persons kroppsåpning, folk kommer til, det er plasthansker og leger og skriking og kaos. Og ingen bryr seg om at du betalte det hvite ut av øyet for de pastaskruene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og når barnet først er ute og du tenker "Nå er barnet ute, nå kan vi slappe av, jeg er verdens lykkeligste mann", da først blir du introdusert for et mytisk fabeldyr du aldri før har hørt om: Morkaken!

Igjen, hvis du ikke har vært med på en fødsel før, morkaken er som en kjempestor sjokoladepudding som følger tett bak babyen på vei ut samme portal, litt som prosesjonen som følger bak et brudepar på vei ut av kirken.

Men ingen hadde fortalt meg at det skulle komme en liten mini-fødsel etter den første fødselen og i hvert fall ikke at det ikke var helt uvanlig at sykepleierne holdt opp nevnte kake og ga deg et foredrag om alle dens fantastiske egenskaper. Og du sitter der og tenker: Hva. Er. Det. Som. Skjer?!

Brått forlater alle leger og spesialiser rommet, og du sitter igjen med et hode fullt av tåke, en utslitt småbarnsmor og en helt vanlig baby i armene. Og ingenting virker plutselig virkelig.

Bortsett fra én ting.

For midt oppi kaoset og pastaskruer som bare blir hardere og tørrere for hvert minutt, er det én ting du vet med 100% sikkerhet: Vi menn liker å tro at vi er så hardbarka og tøffe, men har du sittet på første rad og opplevd en fødsel på nært hold, vet du at vi ikke når en fødende kvinne til knærne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Gratulerer med dagen, begge jentene mine ♥

Hipp hurra for lillesnupp!

Endelig er dagen her. Ikke lenger en liten og puslete 2-åring, men en ganske gigantisk 3-åring. Så i dag startet dagen med boller og kakao på sengekanten :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg trodde først hun sov da vi kom inn, men hørte fort en knisete latter fra under dyna. Mon tro hvor lenge hun har ligget sånn og gledet seg.. x-)

Etter boller og sang, var det rett i barnehagen, der enda mer feiring venter med sang, dans og egne tradisjoner.

Så venter valgfri bursdagsmiddag her hjemme. Eller valgfri og valgfri, fru blom. Planen var at hun skulle få velge middag helt selv, men til morgenen i dag svarte hun bare "leverpostei", så det spørs om ikke vi får ta litt ansvar likevel ;-)

Og etter det kommer tante på besøk. Da blir det enda mer feiring!

Så i kveld tror jeg det er en sliten og fornøyd 3-åring som kommer til å kræsje ned i senga med tyllskjørtet på og boller i munnviken. Det må være lov på den største dagen i verden ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og selvfølgelig bursdagssangen til Nrk Super :-D

/ Hipp hipp!

Kake, skatt og konfettikanon

3-årsdagen er noe helt spesielt. Det er liksom den bursdagen der barnet for alvor forstår hva dagen innebærer. En hel dag skrevet i deres tegn. På toppen av verden, universets midtpunkt, kjendis for en dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sånn er det i hvert fall her, for hovedpersonen selv har nesten ikke snakket om annet i ukesvis. Så nå som den store dagen endelig var her, måtte vi selvfølgelig feire den skikkelig. Og for en fantastisk dag det ble!

Det startet tidlig med skogstur og skattejakt for de små. For med seks feststemte barn samlet under ett tak, kan det være greit å få brent av litt krutt. Så armert med hvert sitt skattekart sendte vi dem til skogs for å jakte på bortgjemte gullskatter. Så ventet en rask nistepause med brødskiver, saft og "boksen går", før det bar tilbake for å virkelig sparke i gang feiringen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hipp hipp hurra med pølser, kaker, ballonger, dans og leker. Og Elsa-kaken til pappa. For det er ikke til å stikke under en stol at den kaken ble en aldri så liten snakkis i år. Lillesnuppa var ikke akkurat flau for å vise den frem til alle og enhver, og da vi endelig skulle gyve løs på den, føltes det som å kutte i en bryllupskake.

Det gjorde litt vondt i sjela å se Elsa bli avkledd bit for bit, men det var fort glemt da kaken kom i munn, for om jeg får si det selv: Den kaka var helt sinnssykt god! Men jeg er en anelse inhabil da ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her må jeg forresten få skyte inn et annet tips: Konfettikanon!

Jeg fant nemlig en sånn da vi var på shopping før helgen og tenkte: Oh yes! Det er vel ingen overraskelse at Christina så min reaksjon og umiddelbart tenkte: Oh no.

Men jeg hadde rett, for den kanonen var verdt sin vekt i gull! Den gikk av med et smell og fylte hele(!) kjøkkenet fra gulv til tak med dalende konfetti i alle regnbuens farger. Barna spratt umiddelbart opp og begynte å danse i konfettiregnet. Ja vel, så kom det til å bli en ganske ugrei ryddejobb i etterkant, men fy søren for en party starter. Vips så var festen i gang!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fra der og ut var det bare gladstemning over hele fjøla helt til sistemann takket for seg. Og mens roen senket seg over huset, sank vi ned i sofaen for en rolig yoghurt og litt barne-tv før tannpuss og leggetid.

Og da takket pappa for seg ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det verste av alt: Selve bursdagen er ikke før i morgen! Og da venter den beste bursdagstradisjonen av alle: Å bli vekket til boller, kakao og bursdagssang på senga. Jeg gleder meg allerede til å se ansiktsuttrykket hennes :-)

... men først må jeg ned for å sjekke kjøkkenet for konfetti. Igjen ;-)

/ Sees i morgen!

Da lillesnupp så kaka

Gårsdagens bursdagsfeiring var full av høydepunkter, men det var ett øyeblikk som tok kaka.

Jeg skal innrømme at jeg var ganske spent da jeg sto foran kjøleskapet med to nysgjerrige barn foran. De lurte fælt. Hva er det du skal vise oss? Overraskelse, hadde jeg sagt. Nå sto de og trippet.

Et lite sekund var jeg litt redd for at jeg hadde oversolgt øyeblikket. Kanskje synes hun ikke det var noe stas likevel? Kanskje ble det tidenes antiklimaks og en lang dag med kakebaking hadde vært forgjeves?

Men jeg rakk ikke mer enn å gløtte på kjøleskapsdøra før alle mine bekymringer var som dugg for solen.

For da barna fikk øye på Elsa som tronet øverst i kjøleskapet som den iskalde dronningen hun er, tror jeg kanskje det klikket litt for dem. Begge to like mye egentlig. De hoppet og jublet og ble helt fra seg av begeistring. Lillsnuppa smilte så stort og gjorde så store øyne som jeg aldri har sett før.

Storebror var minst like begeistret. Ikke så mye for hele Elsa-konseptet, men fordi han fort innså at her var det snakk om mer kake enn han kunne bære.

Så spratt storebror videre og jublet i vei om hvor mye kake han skulle spise, men lillesnuppa ble stående igjen og se på kaken som forelsket. Strøk på Elsa, prøvde å stjele til seg litt pynt og pratet ustanselig om hvor fint alt var.

Om kake, bursdag, Elsa, Olaf, kake og bursdag igjen. Hun kom seg liksom ikke videre.

Og det er ikke meningen å skryte eller noe sånt altså, men akkurat da, mens jeg sto der med søvn i øynene og så den lille tuppa stå som forhekset og stirre måpende på den fortryllende kaken som på magisk vis hadde fløyet inn i livet hennes, følte jeg meg som verdens beste pappa.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Mye mer om bursdagsfeiringen kommer senere, men nå må vi leke med nye leker :-)

* Følg Kakehjerte på Facebook *

Elsa-kaken er i boks!

Endelig! Det er nesten ikke til å tro, men Elsa-kaken er faktisk ferdig!!

Ja vel, så er det kanskje ingen stor bragd sett fra månen, men for meg og spesielt etter en dag som denne, er det faktisk en liten månelanding. Spesielt siden jeg begynte på denne kaken rett etter frokost og klokka nå er snart halv to på natten x-)

Jeg kunne ikke vært mer fornøyd og jeg tror lillesnuppa kommer til å juble av glede når hun ser den. Sant å si så er jeg faktisk ganske stolt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den har riktignok kostet meg en hel dag med harehjerte, kakebaking og neglebitende stress, for ikke å snakke om en formue i ingredienser, dukker og pynt. Den er helt sikkert ikke perfekt, men det er uansett en kake laget med ømhet, kjærlighet og klønete pappafingre.

For noen timer siden ville jeg nok sverget til posekake for livet, men nå som jeg ser hvordan Elsa står der og ser stolt utover sitt lille kake-herredømme, må jeg innrømme at det var litt moro tross alt. Men enda godt det er et halvt år til neste gang ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


P.S. Hvis noen skulle være i markedet, så brukte jeg denne kakebunn-oppskriften, denne smørkrem-oppskriften og denne fremgangsmåten :)

/ God natt :-)

* Følg Bakehjerte på Facebook *

Totalt kakekaos!

Da jeg tidligere i dag ga meg i kast med å lage Elsa-kake til lillesnuppas bursdagsfest i morgen, ante jeg ikke hva jeg bega meg ut på.

For jeg var rimelig sikker på at jeg hadde alt under kontroll. Bare smelle sammen en kake, plante Elsa i midten og rulle ut en nydelig kjole i lyseblå marsipan. Eller fondant, hva enn det måtte være. Easy peasy, dette blir jeg ferdig med til lunsj.

Men det var før jeg innså at jeg manglet absolutt alt. Ikke hadde jeg tilstrekkelig med ingredienser, ikke hadde jeg Elsa-dukke og fondant hadde jeg aldri hørt om engang. Hvor i all verden kjøper man sånt?

Men først måtte vi bare ta en svipptur til Tønsberg for å levere et kamera til reparasjon. "Perfekt!", tenkte jeg. Da slår vi bare to fluer i én smekk og handler på veien. Burde gå fort.

Men vet du hvor mange butikker du må oppsøke før du finner alt du trenger av kakelys, fondant, Elsa-figur, Elsa-tallerkener, gavepapir, spiselig pyntelim og wienerpølser nok til å mette en liten tysk ølfestival? Mange. Veldig mange.

Så da jeg endelig kom hjem og skulle begynne på kaken, måtte jeg dra rett i barnehagen for å hente barna!

Og Elsa-dukken, selve hovedfiguren i dette kaoset, kakens midtpunkt og morgendagens "pièce de résistance"? Nei, nix og no sir. På tredje butikken hadde jeg riktignok fått napp over telefon, men jeg hadde ikke rukket å hente den enda. Så det måtte vi lure inn på veien hjem.

Heldigvis elsker barna å hjelpe til på kjøkkenet, så det meste av tiden mellom "ha det da barnehagen" og "natta pappa" gikk med til å bake bursdagskake. Og det var egentlig utrolig fint, for dermed kunne jeg stresse ned og heller kose meg med barna på kjøkkenet.

Og sånn ble det at vi faktisk rakk å få ferdig kakebunnene i tide til at vi skulle legge barna, men heller ikke mer enn det. Så nå står hele kjøkkenet på hodet, pynten er fortsatt i posen og Elsa står i boksen sin. Det skal bli en kake, det lover jeg, bare ikke riktig enda.

For en respektabel kakeblogger av rang, hadde det sikkert tatt ti minutter å smelle sammen resten, men for en mann med ti tommeltotter kommer det til å ta resten av kvelden. Men den skal bli ferdig og den skal bli fantastisk.

Bilde av ferdig kake kommer, men det kan bli sent. Hvor sent? Ingen aning, men det blir nok lenge etter Thomas og Harald ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alle mann i arbeid!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Du vet det er kaos når det er kakerøre på plantene x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tar jo litt ekstra tid med gode hjelpere ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ferdig røre, klar for party! :)
 

/ Ålreit Elsa, let´s dance.

Mann baker barbiekake

Å lård. Dette kan bli interessant x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For tidligere i dag spurte jeg mine kjære facebook-følgere om tips til hva slags kaker jeg kan lage til lillesnuppas bursdagsfest i morgen. For når nesten hele familien på begge sider har takket ja til kaker, fest og pølsekalas, så må man jo slå på kake-stortromma. Derfor ba jeg om tips og nå er jeg så kakefysen som jeg aldri har vært!

For med rundt 150 kakeforslag å velge mellom, rekker man å bli ganske sugen på kake underveis ;-) Det er smashkaker, daimkaker, suksesskaker, cup cakes, bløtkake, gulrotkake, rullekake, ostekake etc etc.

Men det er ett forslag som så langt har stukket seg ut av mengden: Frost-kake.

For lillesnuppa ELSKER Anna & Elsa, selv om vi faktisk aldri har sett Frost-filmen, haha! Noe sier meg at de eldre jentene i barnehagen har en viss påvirkning her ;-)

Da jeg først så oppskriften, tenkte jeg: Nei nei nei, niks, niet und nein. Jeg skal ikke lage en kake som involverer marsipan/fondant, fjong pynt, flere kakelag og ikke minst en barbiedukke midt oppi alt, kledd opp i spiselig pynt. Gløym da!

Men...

Dess mer jeg tenker over det...

Ingenting hadde faktisk vært kulere å servere! Så.. Ja nei da får man vel bare brette opp ermene og begynne.

Aller helst skal jeg lage to kaker i løpet av dagen, men noe sier meg at dette vanvittige prosjektet kommer til å kreve brorparten av kaketiden, spesielt siden vi har verken Elsa-dukke eller fondant (hva enn det måtte være), så får vi heller vurdere en litt enklere langpannevariant for kake nummer to. Den falt plutselig litt i skyggen ;-)

Så pass opp egg, melk, mel og sukker: Her kommer jeg!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Oppdatering kommer på bloggen når kaken er klar. I kveld. Kan bli sent. Kan bli natt ;-)

NB! Følg dramatikken underveis på Snapchat --> Pappahjerte.

Manflu eller fødsel: Hva er verst?

Svaret vil sjokkere mange!

De siste to ukene har jeg vært nede med manflu og i løpet av mine tøffe dager på sofaen har jeg tenkt. Mye. Mens jeg lå der og vred meg i selvynk og fortapelse, ble jeg nødt til å stille meg selv spørsmålet som får kvinner til å frese og derfor har vært unngått i generasjoner:

Hva er egentlig verst, et akutt tilfelle av manflu eller en helt vanlig fødsel?

Først tenkte jeg at svaret var soleklart, men så begynte jeg å bryte det ned i mindre biter og innså at sannheten var langt fra så ensidig.

Så for å få et endelig svar på dette, har jeg foretatt en detaljert analyse i 10 ulike kategorier og sett på de separat. Så har jeg tildelt ett poeng til den verste tilstanden i hver kategori og oppsummert poengene til slutt.

Konklusjonen? Hold på hatten, svaret kan komme til å sjokkere deg.


 

1. Symptomer
Fødsel: Magen står som et trommeskinn, knapper skyter ut av klærne og du innser at du aldri har vært så stinn, selv ikke etter multekremen på julaften. Så begynner du med ujevne mellomrom å få rier i underlivet. Men alt i alt, ikke spesielt vondt egentlig. 0 poeng.

Manflu: Du blir tett i nesa, verden begynner å spinne. Ørene tetter seg og tidsperspektivet blir forvridd. Du får vondt i hodet og må sove. Masse. Luktesansen forsvinner, du kan verken lukte eller smake bacon. Du begynner å betvile meningen med livet. 1 poeng.

 

2. Sympati
Fødsel: Alle du kjenner kommer med råd, vink og sin dypeste medfølelse. De ringer deg og sender deg meldinger. Alle er på ditt lag og i en kort periode er det som om hele venninnegjengen går gjennom synkron simultanåpning. Dette klarer du, du er sterk, vi er sterke med deg. 0 poeng.

Manflu: Du får gjentatte ganger høre at du får ta deg sammen og folk ler av deg når du forteller om tingenes tilstand. Du må sende mail til alle på jobben om at du begynner å føle deg pjusk. Ingen tror deg. 1 poeng.

 

3. Hjelp fra andre
Fødsel: På sykehuset har du en hel armada av spesialister til å hjelpe deg. Du brenner av et årsverk i legetimer, konsultasjon og spesialkompetanse på én natt. Og når du kommer hjem står mor, svigermor, søstre og venninner i kø for å få lov til å hjelpe. Aller helst overnatte, for da er de tilgjengelig 24/7. 0 poeng.

Manflu: Ingen bryr seg. Du er samfunnets sutrete kvise på rumpa og ingen vil høre hvordan du sliter med en ikke-diagnostisert sykdom som verken anerkjennes eller respekteres. Du er overlatt til deg selv og nesesprayen. Ikke en gang Gud bryr seg om deg, men til tider føles det som at han i kjelleren puster deg i nakken. 1 poeng.

 

4. Varighet
Fødsel: Så snart alarmen går, er det normalt sett snakk om et par timer til et par dager maks. Kan i visse tilfeller også bare være snakk om minutter.  Det er noen intense timer, det skal fødselen ha, men like fort som den er i gang, er den over. 0 poeng.

Manflu: Timer. Dager. Uker. Måneder. Ingen vet hvor lenge en "Grad 5"-manflu kan vare, men at den kan trekke ut i de vide og brede levnes det liten tvil om. Det er en mangefasettert sykdom som kan anta flere former. Fra forkjølelse til feber til influensa til bihulebetennelse. Manflu er en sykdom med mange ansikter. Der fødsel har en ganske brå og definitiv slutt, vil manflu trekke ut i lange drag og du frykter at det aldri vil ta slutt. 1 poeng.

 

5. Smerter
Fødsel: Du presser et annet menneske ut av en kroppsåpning. Ferdig snakka. 1 poeng.

Manflu: Du har litt vondt bakerst i nesa, bak øynene, men mest i vilja. 0 poeng.

 

6. Botemidler / smertelindring
Fødsel: Du tilbys remedier, hjelp og medisiner som kunne reist en kollapset elefant. Ting som er utviklet i hemmelige bunkerser og svartelistet i 48 land. Så har vi også det vanlige: Epidural, varmt bad, klut i panna og flere piller enn du finner på et rave-party. Dessuten tilbys ofte din manns hånd som du står fritt til å knuse med all din muskelkraft. Kort og godt: Du har hele verdens smertelindring for dine føtter. 0 poeng.

Manflu: Nesespray, tørkerull og halslinser, hvorpå ingen av dem fungerer spesielt effektivt. Du tør ikke ringe fastlegen i frykt for å få kjeft, noe du sannsynligvis også ville fått. Nesesprayen kan i tillegg gjøre deg avhengig og allerede på dag 3 innser du at du har blitt litt for glad i den og må legge den til side for en stund. På samme tid innser du at halslinsene egentlig bare er godteri kamuflert med et tynt lag lakrissmakende placebo. 1 poeng.

 

7. Frynsegoder
Fødsel: Butikker gir deg gratis produkter, folk kommer innom med gaver, slektninger sender penger og ukjente folk stopper deg på gata for å gratulere og hylle barnet som om det var den neste Messias. Dessuten får du flere uker fri fra jobben og helt sikkert en fyldig blomsterbukett med et signert kort fra alle på kontoret levert på døra. 0 poeng.

Manflu: Du får spise så mange halslinser du vil, men halvveis nedi den andre posen innser du at de ikke tuller når de skriver "kan ha lakserende effekt". Du haler deg inn på do og ringer din lokale idrettsforening for å bestille en pall med dopapir. 1 poeng.

 

8. Belønning
Fødsel: Et eller flere barn. 0 poeng.

Manflu: En uggen t-skjorte vasstrukket med snørrstriper. 1 poeng.

 

9. Økonomi
Fødsel: Ikke bare dekker staten hele regningen fra sykehuset, men de begynner også gladelig å sende deg penger for din makeløse innsats. Dette vil pågå hver måned i flere år. 0 poeng.

Manflu: Du går utelukkende i minus og når du endelig blir frisk, innser du at du har svidd av et feriebudsjett på nesespray, snørrfiller, pastiller, te og den tidligere nevnte pallen med dopapir. 1 poeng.

 

10. Etterdønninger
Fødsel: Du er mor! Du har et barn i armene som vil elske deg like høyt som du elsker det for resten av livet. Ingenting er større, ingenting er vakrere. Du har begynt på et helt nytt liv og ting kunne ikke vært mer fantastisk. 0 poeng.

Manflu: Folk hvisker og tisker i gangen når du endelig kommer tilbake på jobb. Folk sier de forstår, men ingen forstår. De var ikke der og så hvilket helvete du gikk gjennom da du måtte lide deg gjennom den fjortende episoden av Ullared på rad. Du er fullt restituert og tilbake i toppform, men nå som du endelig er frisk har folk 0 sympati for det du har vært gjennom. Dessuten savner du både nesespray og Ullared. 1 poeng.

 

Konklusjon:
Det ble en overraskende tett kamp og Fødsel kjempet ridderlig, men tallenes tale er klar og med hele 9-1 i sluttresultat finnes det ingen tvil: Manflu er verst.

Så da kan vi kanskje legge den ballen død, og muligens få en smule sympati og påfyll i tekoppen neste gang vi ligger der og kjemper for livet? For husk at selv om en fødsel er en utrolig tøff prosess, så er Manflu hele ni ganger verre ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Del gjerne med andre skadelidende ;-)
* Følg Manfluhjerte på Facebook *

Tyllskjørt og vinterdress

Trassalder. Bare ordet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen.

Men i dag fant jeg en spennende artikkel om hvordan man kan håndtere denne mildt sagt interresante tiden. Der ble jeg blant annet veldig overrasket over å lese om en helsesøster som velvillig lot datteren dra til barnehagen med tyllskjørt utenfor vinterdressen en hel vinter.

Er det greit eller burde vi som foreldre sette en stopper for sånt?

Beautiful princess
Licensed from: alenkasm / yayimages.com
 

Jeg vet forresten at mange vil ha det til at man skal kalle det selvstendighetsalder, men der er jeg ikke helt enig. Vi kan godt bli enige om at trassalderen er en viktig periode for å teste grenser og lære seg å bli selvstendig, men måten den utfolder seg på fortjener sjeldent et så fint ord som selvstendighetsalder.

For det meste er det bare god gammeldags trass. Pappa går ned trappen først? Eksistensiell krise. Feil smak på yoghurten? Alt er tapt. Feil farge på sokkene? Livet er over!

Men selv om trassalderen til tider kan virke som en uproduktiv periode av galskap, er det viktig å huske at trassalderen tross alt er en viktig prosess. Det er barnets første virkelige møte med selvstendige reaksjoner, de vet bare ikke hvordan de skal håndtere livets mange opp- og nedturer enda. Så på dager der trassen står høyt i kurs, kan det være fint å vite at det bare er for en periode. Det vil gå over.

Og bare tenk hvordan det ville vært om barna aldri gikk gjennom denne læringsperioden. Se for deg en voksen mann eller dame som klikker i vinkel hver gang man er tom for melk. eggeplommen i speilegget sprekker. Eller legger seg ned på gulvet og hylgråter hvis favorittsokkene ligger til vask. Da er det bedre med en kortvarig periode med ulogisk trass. Tross alt. Det kan være et fint halmstrå å klenge seg til i trange tider ;)

Sett utenfra, kanskje spesielt før man får egne barn, kan trassalderen kanskje virke som galskap og en stor brist i oppdragelsen. Det virker kanskje verken logisk eller rasjonelt å sende barna i barnehagen med prinsessekjole utenfor vinterdressen, men er det én ting man lærer av trassalderen: Velg dine kamper.

Selvfølgelig skal man ikke la barna bestemme over hele fjøla, men noen kamper må de også få vinne. Sånn sett er trassalderen en viktig periode for læring. Ikke bare for barna, men også for oss foreldre. Hvor hardt skal vi som foreldre dra i tauet og når skal vi slippe? For barna handler det om å utforske grenser og se hvor langt de kan strekke strikken før den ryker. Det er en viktig del av prosessen for begge parter. Vinne litt, tape litt, finne det gylne midtpunkt.

Selvfølgelig kan man sette hardt mot hardt, men sjeldent har to esler som drar i hver sin ende av ett tau fått utrettet stort. Og som foreldre er det vår rolle å være større, sterkere, klokere og god.

Så ikke vær et esel, men velg dine kamper og velg dem med omhu. Er det egentlig så farlig om de tropper opp i barnehagen med tyllskjørt utenfor vinterdressen hvis det tilsynelatende betyr alt i verden for dem? Nei, det kan faktisk være helt riktig. Så kan man heller være tøffere i andre kamper, som når barnet krever å kjøre bil med vinduet nede i 20 minus.

For sånn er trassalderen. En krevende drakamp mellom foreldre og barn, fornuft og galskap, tålmodighet og selvstendighet. Når man står midt oppi det kan det føles som at trassalderen aldri vil passere, men bare vit at det skjer. Like fort som den kommer, er den over. Og det er den beste dagen i ditt liv ;-)

Couple celebrating
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

/ This too shall pass ;)

3000 pushups!

Jeg skriver ikke så ofte om trening her inne, rett og slett fordi jeg vet at det ikke er superinteressant for alle. Men i vinter har jeg bestemt meg for å komme i litt bedre form og i går kom jeg over en utfordring på youtube som jeg rett og slett MÅ hive meg over.

Og nå som jeg endelig begynner å bli frisk fra flere ukers manflu og bihulebetennelse, er det helt på sin plass med en hårete utfordring. Utfordringen er like enkel som den er kjip: 100 pushups hver dag i 30 dager. 3000 totalt.

Så fra og med nå og 30 dager fremover, i all slags vær og uansett hvor jeg måtte være: 100 pushups hver dag. Jeg startet utfordringen med å filme en makstest for å sjekke nåværende form, og så måtte jeg selvfølgelig ta FØR-bilder for å se om all pushing har gitt resultater når utfordringen endelig er over.

Men frem til det... Tre. Tusen. Pushups. Jeg kunne sagt at jeg gleder meg, men det ville vært å lyve ganske kraftig ;-)

Hei og hå, nå kjører vi på! Se video under :)

Musikk: "Bummin on Tremelo" Kevin MacLeod (incompetech.com). Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License. http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/

/ Wohooo, "bare" 2960 igjen! ;-)

"Slappa, det ordner seg"

Mitt gamle livsmotto har aldri sviktet meg. Frem til i dag..

Men det startet så godt.

Opp til klokka og tid til å ta fatt på dagen med hvilepuls.

- "Husk at du må være ekstra tidlig ute i dag da, Peter."

- "Ja da ja da, pappa har kontroll."

- "Bare husk at du må dra litt før meg og -"

- "Slappa, det ordner seg."

Frokosten på gang, musikk i huset, kaffe i fleisen. Står og lager grøt som putrer, ikke veldig stresset. Godt med tid. Fortsatt.

- "Er du klar med grøten snart, klokka tikker og jeg tenkte bare -"

- "Hallo, slappa. Det ordner seg."


Grøt på bord og alle spiser. Prater litt og gleder seg. Ny uke, nye muligheter og favorittgenseren er nyvasket. Blir sittende og prate, tar en kaffe til. Plutselig, å dæven, klokka ja.

Stolen skyter bakover idet pappa kvekker til. Shit pommes frites, vi må jo dra! Nå! 5-åringen må av sted, helst for lenge siden. Og jeg har ikke dusjet engang. Ikke alle dager har tidsfrist, men denne har det. Må ikke komme for sent, men teite pappa ligger allerede langt bak i siste ytre.

Satset på at minuttene spilte på lag, glemte alt han skulle. Fra kosemorgen til stressemorgen på null komma svisj og nå er hvilepulsen som dugg for solen. Hallo harahjerte.

Rekker ikke dusje, rekker ikke tisse, rekker knapt få på seg skoa, kom igjen pluttolini, vi må stikke nå. Men nei, nei nei nei, jeg har jo glemt å pakke!! Turklær, sekk, vannflaske, skift, støvler, regntøy, alt man trenger når alt ble tatt med hjem på fredag. Å herregud, det er jo en hel garderobe med ting! Det kommer til å ta meg evigheter og jeg skulle vært der allerede og er det mulig å være så forbanna idiot at man -

Jeg bryter ut i stresspanikk.

Som en hund jaktende på sin egen hale, løper jeg i sirkler rundt meg selv. Roper og gauler, banner og svor. Vi kommer aldri til å rekke det! Er det mulig?! Vi er skrudd!!

Og der står Christina.

I hendene en boks med tellekanter. Oppå boksen, en pose med klær. Oppå posen, en sekk med resten. Alt brettet, fullt og klart. Drikkeflaske, støvler, regntøy og skift. Rent, pent og nyvasket. Så rekker hun meg den velorganiserte stabelen, ser på meg og smiler:

- "Slappa. Det ordner seg"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God mandag! :)

Til verden uten bruksanvisning

Stikk i strid med hva man skulle tro når man er yngre, så følger det ikke med noen instruksjonsmanual når man får barn.

Ikke på noen måte faktisk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp, typ 10 minutter gammel ♥
 

Man må bare finne det ut langs veien og gi det alt man har. Noen dager føles det som å flyte på honning, andre ganger som å øse et synkende skip.

Så man lærer av erfaringer, tilpasser seg og utvikler seg i takt med alderen. Å være forelder består i stor grad av å prøve og feile. I starten er det vanskelig, men jo eldre barna blir, desto sjeldnere feiler man.

Men man er aldri ferdig utlært. Det innså jeg til frokost i dag.

Så hvis barna dine en dag spør deg hva bacon egentlig er..

Ikke bruk Peppa Gris som eksempel.


 

/ Lærer så lenge man lever, si ;-)

* Følg Peppahjerte på Facebook *

Høst i skævven

Høsten kommer kanskje bare på 3.plass over mine favorittårstider sånn alt i alt, men visuelt sett er høsten en uslåelig fryd for øyet :)


 

Og siden denne dagen har vært et barnekalas fra ende til annen med sjokolademelk i håret, maling på klærne, banansplit i taket og støvsugerslangen kveilet rundt livet som en pytonslange, unner vi oss en liten bildespesial med høstbilder tatt i skogen i går.

Og vi starter med en liten quiz: Ser du hva som er feil på bildet under?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Svar: Det er opp ned :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Selv vanndammer blir fine om høsten :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og trestubber får noe veldig trolsk over seg.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bla bla bla (trommelyd.no)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vinteren er hvit, høsten er resten.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis Per Gessle var en gresstust.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Høsten byr på flere farger enn jeg kan navn på.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Norsk villhund på jakt etter kongler og pølsebiter ♥
 

/ God høstkveld til alle :)

* Følg Høsthjerte på Facebook *

Barn tror de er så smarte

Barn tror de er så smarte, men når et skattekart for første gang plutselig dukker opp i postkassa...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

...er det ingen av dem som i spenningsrusen mistenker at mamma og pappa muuligens kan ha en finger med i spillet x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God hælj! :-)

Hvem prompa?

Vi sitter rundt frokostbordet og knaser på hvert vårt knekk. Mitt med salami, barnas med prim og leverpostei.

Så plutselig en mistenkelig lukt. Den kryper seg opp i nesa og svir av alle nesehår på sin vei. Nesa krøller seg, nakkehårene reiser seg - det er ingen tvil: Noen har sluppet en smyger.

Jeg ser rundt bordet og alle later som ingenting. Spiser og småprater, et bord fullt av uskyldige fjes.

Jaha, sier jeg. Hvem er det som har "luftet seg litt?" Tomme blikk. Som vanlig. Ingen her har svin på skogen. Jeg ser fra fjes til fjes for å se om en liten rykning i munnviken kan avsløre synderen. Ingenting.

Rett ved bordet ligger Teo som en pelskledd krokodille og venter på smuler som måtte forville seg ned til gulvet. Først da hugger han til, men for nå ligger han musestille som gjedda i sivet og later som han sover. Heller ikke han gir antydning til skyldfølelse.

Jeg prøver meg på noe nytt: Omvendt psykologi. Hvis jeg ikke kan få synderen til å melde seg, kanskje jeg kan lure ham eller henne i en felle?

Først sier jeg at jeg tror det er pluttolini, så skylder jeg på lillesnupp, så på Teo, så på mamma. Og som forventet, de rotter seg sammen og peker på meg i et samlet motangrep.

Ååååkei da, sier jeg. Det var meg. Og det innrømmer jeg gladelig, for det der var en skikkelig kvalitetspromp. Enda godt jeg slapp den løs, for den prompen der er jeg skikkelig stolt av!

Spent på reaksjonen venter jeg på at noen går i fella.

Plutten begynner å røre på seg, hah, nå kommer innrømmelsen! Men rundt munnen har han et lurt smil, som om han har sett rett gjennom bløffen min. Så ser han meg rett i øynene som for å utfordre meg til duell, og sier:

- "Så skriv om det på bloggen da".
 

/ Pluttolini 1 - Pappa 0 x-)

* Følg Prompehjerte på Facebook *

Når taket plutselig faller ned

For noen uker siden skrev jeg en sak om at jeg ønsket å se filmen IT på kino, men at Christina nektet meg å se den fordi hun mener det vil føre til at jeg kommer til å jage klovner i søvne i flere uker fremover. (Les: Ukas Krangel - Skrekkfilmen)

Først ble jeg irritert og mente at det var på tide å slutte å late som at hun er moren min, men etter i natt tror jeg kanskje jeg skal prise meg lykkelig for at jeg hørte på henne. For før jeg la meg i går, satt jeg og så på en spennende actionserie på tv. Ikke noe utenom det vanlige, bare god gammeldags action i følge med en kopp te og min aller beste venn; nesesprayen.

Så tuslet jeg til sengs, slang hodet på puta og kjente at tankene driftet av sted. Ganske snart var jeg langt vekk i drømmeland. Jeg hoppet litt mellom drømmer, fra det ene tilfeldige til det andre, til jeg endelig slo meg til ro på en fest i en stor, hvit og kjempedyr villa. Men jeg rakk ikke mer enn å slå meg til ro, før det smalt i etasjen over meg. Noen hadde satt av en bombe!

Jeg hoppet opp av sofaen og prøvde å holde taket oppe mens de andre kom seg ut. Taket begynte å sige faretruende, men jeg presset i mot med alt jeg hadde.

- "Peter!" hørte jeg en stemme rope. Veggene begynte sakte å endre farge.

- "Peter, hva er det du gjør?!" kvinnestemmen minnet mistenkelig om Christinas.

"Jeg står jo her og redder liv!" tenkte jeg. Men sakte men sikkert begynte rommet å endre fasong..

Veggene gikk fra hvite til blå, taket rettet seg opp, den feststemte villaen ble til et folketomt hus, og på det som til nå hadde vært en sofa, lå det bare et surt, fortumlet kvinnefjes bak og stirret på meg med sjokk og vantro.

Der jeg sto. Med begge henda i taket, midt på natten og presset som om et barn var på vei.

- "Ehm, nei jeg bare.. du veit. Måtte bare sjekke noe."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så jo da, jeg blir gjerne med på kino jeg.

Babykino.
 

* Følg Drømmehjerte på Facebook *

Vi har deg ❤️

Har du hørt om Hege? Hege Holen Paulsrud er dama som ene og alene har samlet inn svimlende 1,7 milllioner kroner til kreftforskning!

Ved å lage fantastiske kunstverk og selge dem til inntekt for Kreftforeningen, har Hege klart å flytte fjell helt på egenhånd. Hvert år siden 2013 har hun laget et eget bilde som selges eksklusivt til inntekt for Kreftforeningen, og til nå har hun altså samlet inn hele én komma syv milliooooner kroner!

Hvor rått er ikke det?!

Dette synes jeg er så utrolig imponerende at jeg har lyst til å gjøre mitt for at hun kanskje klarer å nå enda lenger! Dette innlegget er på ingen måte sponset, selv ikke Hege vet at jeg skriver dette, jeg ønsker bare å hjelpe til med å støtte en veldig god sak.

For kreft er noe som i større eller mindre grad berører oss alle. En farmor, en onkel, en venn, deg selv - alle har vi en kjennskap til kreft vi gjerne skulle vært foruten. Derfor synes jeg det er så fint at Hege har øremerket pengene spesifikt til kreftforskning. For at vi skal lære mer om sykdommen og kanskje kunne hjelpe fler i morgen enn vi gjør i dag.

Derfor håper jeg at nettopp du vil bli med meg å hjelpe Hege ved å kjøpe et bilde og dermed donere penger til kreftforskning. Hvert år er lager hun som sagt et nytt bilde til saken og årets bilde er like fantastisk som foregående år:


Bildene fra 2013-2017 (begge bilder: hegeprosjekt.blogspot.no)
 

Vi har allerede bestilt årets bilde og selvfølgelig kjøpt bilder tidligere år, for Hegeprosjekt er et fantastisk tiltak som gir deg noe så sjeldent som et kjempefint bilde som takk for ditt generøse bidrag til en viktig sak. Bildet selges kun i oktober og pengene går som sagt rett til Kreftforeningen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Think Pink" bildet fra Hegeprosjekt 2013.
 

Hvert bilde koster altså 250 kr. For den summen får du et nydelig kunstverk som du kan henge på veggen eller gi bort som en super julegave med mening. Uansett hva du gjør med bildet, har du uansett gjort et stort bidrag til en utrolig god sak. Og det føles utrolig godt å vite hver gang du går for bildet og ser det smile tilbake på deg.

Så kjære leser, hvis du har en slant å avse, hvis du ønsker et unikt kunstverk og en samvittighet ren som snø: Bli med meg og la oss hjelpe Hege å hjelpe andre :-)

Slik gjør du:

Pris:
- Årets bilde: 250 kr
- Jubileumspakke (alle tidligere Hegeprosjektbilder, inkl årets): 1500 kr

Det er VIKTIG at du følger malen under:

1. Betal penger for antall bilder/pakker (gjør dette først!). Enten med Vipps til tlf. 92 46 10 53 (Hege Holen Paulsrud), eller til konto: 1207.39.85429

2. Send deretter en mail til hegeprosjekt@hotmail.com

I mailen må du ha med følgende:
- antall bilder/pakker
- navn
- adresse
helst slik at man kan klippe/lime det rett til konvolutten, det sparer Hege for mye arbeid (se eksempel under):

Eksempler:

3 bilder
Hege Holen Paulsrud
Blåklokkeveien 4
9325 Bardufoss

eller om du kjøper jubileumspakke og tre bilder:

3 bilder + 1 pakke
Hege Holen Paulsrud
Blåklokkeveien 4
9325 Bardufoss


Vi har deg ❤️ (bilde: hegeprosjekt.blogspot.no)

/ Kjøp kunst, redd liv <3 del gjerne med gode venner

--> Les mer om Hegeprosjekt her

PIN-koden som forsvant

Rett før helgen var jeg ute til lunsj med min nest eldste bror for å prate skit, slurpe kaffe og gomle croissanter.

Men da jeg skulle betale for gildet, ble jeg plutselig rammet av type 3 jernteppe. Den verste sorten. Der ingen kommunikasjon mellom kropp og hode oppstår. Jeg sto bare og så dumt på kortmaskinen, slik en garvet pensjonist ser på Facebook.

Bare et tomt blikk ut i evigheten mens hjernen snakket belgisk. Jeg prøvde å skjerpe meg, ristet på hodet og gjorde klar fingrene, men... ingenting. Helt blankt.

Et faretruende alderdomstegn eller bare et tegn på at jeg har sovet altfor lite i det siste? Jeg mener, jeg har jo glemt koder før, men de har alltid dukket opp etter 10-15 sekunder. Denne gangen slo det meg ikke før rundt 6 timer senere. Ikke at jeg husket koden da heller, men så lang tid tok det meg å huske at jeg hadde skrevet ned koden som en kryptisk melding på telefonen.

Hva den var lagret som husket jeg selvfølgelig ikke. Så da ble det å scrolle gjennom hele kontaktlisten. Og der dukket det plutselig opp et navn på en person jeg aldri har hørt om. Onkel Børre.

Da først husket jeg at jeg hadde lagret nummeret under et falskt alias om jeg noensinne skulle glemme den. PIN-koden utgjorde halvparten av et fiktivt telefonnummer, lagret under et fiktivt navn. Ganske genialt egentlig, hadde man bare husket sitt eget system når man trengte det ;-)

/ Neste gang blir det kaffe på hjemmekontoret ;-)

* Følg Caféhjerte på Facebook *

5-åringens geniale juicetriks

Flere enn meg som alltid har gjort dette feil?

Jeg har lenge tenkt at det skal gå minst 10 år før barna lærer meg noe om livet. Jeg er pappa, jeg er stor, sterk, smart og kan alt. I hvert fall i deres øyne. Men i helgen sprakk den boblen, da 5-åringen lærte meg et genialt triks jeg aldri har vært klar over. Viser seg nemlig at jeg, og mange andre med meg, har helt juice feil i alle år!

For du vet hva som skjer når du heller juice, sant? Den hopper og skvulper ut av kartongen og oppfører seg som om det er full storm inni der. Så ender man opp med å stikke hull i toppen for å motvirke skvulpe-effekten, men da tillater man i samme sleng at luft til stadighet slipper til og dermed senker holdbarheten på juicen. Ikke nå lenger!

For da vi skulle kose oss med juice til frokost i helgen, skjedde det. 5-åringen tok av korken, snudde kartongen slik at korken pekte opp mot taket, fremfor ned på glasset, og helte i juice. Jeg skulle akkurat til å kaste med frem for å redde frokosten fra å bli dynket i juice, men da kom juicen. I en vakker, jevn strime. Ikke som et kaotisk oppgulp, men mer som en harmonisk bekk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg ble bare sittende og gape. Hvordan i all? men.. asså? hæ?!

Så jeg spurte:

- "Hvem i all verden har lært deg det der?"

Da så han på meg med et stort smil, mens han løftet det juicefylte glasset med stolthet:

- "Sett det på youtube"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Gi barna youtube før bøkene tar dem ;-)

Apekatter på racerbanen

Når det regner i bøtter og man føler for en Gro-dag innendørs, kan det være overraskende vanskelig å finne på nye ting å ta seg til utover dagen. De første timene med brettspill og plastelina går unna i en fei, men så må man være litt kreativ.

Vel, det slapp jeg å tenke på i dag, for den biffen fikset Christina lett! For da jeg kom tilbake etter en av mine berømmelige dopauser, der bok ble lest og mobil ble scrollet til beina sovnet, hørte jeg summelyder fra stua. Hissige summelyder som fra en aggressiv bisverm.

Og da jeg kom inn i stua, fikk jeg meg en gledelig overraskelse. For der satt barna og lekte med bilbanen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det gjorde meg så utrolig glad, for den bilbanen har jeg gledet meg så sinnssykt til å leke med! Jeg husker enda hvor hemningsløst glad jeg ble da jeg fikk bilbanen av Christina til bursdagen for snart tre år siden.

Den ble heftig brukt i starten, til fars store begeistring, men så ble den pakket bort for en stund. Og du vet hvordan det er med ting man setter på loftet. Dager blir til uker, uker til måneder og vips så har det gått noen år.

Og siden da har vi alltid hatt en unnskyldning til å vente. Barna har liksom vært litt for små til å ha noe særlig glede av den, og små barn og bilbaner koblet opp mot husstrømmen er liksom ingen kjempeidé uansett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Derfor var det så fantastisk å få et gjensyn med den nå som det passet helt perfekt. Turbosnupp er gammel nok, El Plutto Gigante er i hvert fall gammel nok og begge forsto hvordan det funker. Klemme akkurat hardt nok på håndkontrollen til at det går fort, men ikke så fort at bilen flyr av sted.

Rettelse: Klem utelukkende for hardt, slik at bilen alltid flyr av sted og le deg i hjel etterpå. Og brått fikk timene vinger igjen :)

Må innrømme at det var et ørlite skår i gleden at barna koste seg så fælt at pappa ikke fikk prøve, men sånn er det bare. Ingenting slår lyden av trillende, tostemt barnelatter, så da får man bare ta til takke med å være banemannskap og bilmekaniker på heltid.

Men jeg vet om én som skal kjøre bilbane med begge henda etter at barna har lagt seg i kveld ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Vroom vroooooom!

* Følg Bilbanehjerte på Facebook *

 

Søndag morgen før og nå

Jeg husker før. Lyden av kirkeklokker en tidlig søndag morgen var et illevarslende tegn i det fjerne om at dagen truet med å starte. På tide å tvinge seg opp fra dvalen og karre seg ut av senga. Et hode som verker, en kropp som lengter etter brus, vann og kebab.

Ding dong, ding dong. Den sure lyden av kjipe kirkeklokker som motvillig drar deg ut av søvnen. Altfor tidlig. Provoserende tidlig. Jeg tenkte ofte at det virket helt uforsvarlig at kirkeklokkene skulle få lov til å ringe og plinge så surt og omfattende så altfor tidlig om morgenen. Eier de ikke folkeskikk der oppe? Vekke folk midt på natta! Klokka er jo bare elleve! Makan til frekkhet.

Nå derimot..

Når kirkeklokkene ringer er det allerede langt på dag. Nesten kveld. Vi har vært oppe i mange timer og er for lengst i gang med dagen. Vi har spist frokost, luftet Teo, spilt brettspill, lekt med plastelina, ryddet, støvsugd, hengt opp en hylle og er godt i gang med lunsjen. Blir noe godt til barna i dag. Vafler kanskje. Eller toast. Eller begge! Og etterpå blir det en ny runde med Vildkatten, pappa vil ha revansj. Og vaffel.

Ding dong, ding dong. Den fantastiske lyden av kirkeklokker som minner om at søndagen er godt i gang :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God søndag!

* Følg Kirkeklokkehjerte på Facebook *

Hammer, spiker og sjokolademelk

Der dagen i går startet med fullt tempo og et umiddelbart ønske om å legge seg i fosterstilling for far, har denne dagen startet som den rake motsetningen. Gudskjelov.

For i dag råder goood tid, glade barn, en kanne med kaffe og full harmoni. Sjokolademelk, rundstykker og sånn helhjertet familieglede man bare leser om i blader.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Christina har blitt smittet av min manflu og fikk sove en halvtime ekstra, mens vi andre fylte glass, duk, asjetter og kjøkkengulv med sjokolademelk og pulver.

Og barn har jo ingen skrupler for ting som høres litt ekkelt ut, så å spise et rundstykke med leverpostei som nylig har badet i sjokolademelk, er på ingen måte ekkelt, bare en kjempebonus. Og mens dryppende våte rundstykker gikk ned på høykant, pratet vi litt om dagens små og store planer, før barna fant frem hammer og spiker og begynte på arbeidsdagen.

For tidligere i uka kjøpte vi et hammersett til El Pluttolini og det har blitt ukas virkelig store dille. Siden det ble så populært hos ham, måtte vi selvfølgelig skaffe et sett til lillesnuppa også, så nå hamres og bygges det til alle døgnets tider.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Siden så mange av dere har spurt, kan jeg tipse om at hammersettet er kjøpt hos Extra Leker for 149 kroner. Anbefales veldig til barn i alderen 4+ (som det står på boksen), men ikke fullt så mye til de som enda ikke har fylt 3 år...

For stiftene som følger med er veldig skarpe og egner seg dårlig som gulvpynt. Da er det bedre å dele ett sett, så kan eldstemann være stifteansvarlig og ansette en yngre assistent til å håndtere uskarpe deler.

Men så lenge pappa har gooood tid og kaffe, kan jeg være oppsynsmann, jeg. Ingenting er hyggeligere enn det på en lugn lørdag morgen :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God lørdag!

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Når pappa klikker før frokost

Jeg kan jo ikke bare fortelle om alt det positive heller?

Frustrated father holding crying baby boy
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

For i dag hadde vi det jeg på godt norsk vil kalle en drittmorgen. Vi sto opp for sent, alle på feil bein og stresset oss gjennom kaffe, frokost og nå-må-du-kle-på-deg.

Og på sånne dager, da vi foreldrene kjenner stresset pirke i nakken som en rusten gaffel, er det jo bare typisk at barna får eeenda bedre tid og blir helt opphengt i ting av null betydning som plutselig blir det viktigste i hele verden.

Ikke den jakka, men den.

Ikke den hårstrikken, ikke den heller, men den.

Nei vent, den andre.

Endelig fått på seg klær, må på do. Endelig ferdig på do, må finne et spesifikt pannebånd. Ja, for hvis ikke vi finner det ene pannebåndet med bamser på, du vet, det pannebåndet vi ikke verken har brukt, nevnt eller tenkt på siden 1987, ja nei da faller hele verden sammen.

Og på sånne dager? Ja, da er man ikke nødvendigvis den beste versjonen av seg selv. Selvfølgelig skulle jeg likt å si at vi foreldre alltid er parat og takler enhver situasjon med glans, men man glemmer at vi også har dårlige dager. Vi er ikke jobbintervju-versjonen av oss selv hver eneste dag, spesielt ikke en tidlig morgen med trøtte glugger og stress allerede før klokka går av.

Selvfølgelig er det lett å håndtere slike småting på en solfylt lørdag med god tid og fuglesang, men på trøtte morgener der hele familien har gått inn i en slags kollektiv trassalder, blir saken brått en annen.

Så kommer man altfor sent til barnehagen. Akkurat såpass sent at alle de barna er godt i gang og alt blir bare kaos. Så da blir man litt sur der også. Og når man endelig får levert og alle verdens enorme kriser er løst (les: feil pannebånd igjen), og man endelig deiser ned i bilen og alt er stille og rolig og fritt for roping, mas og stress.. da er det deilig å banne litt. Eller mye.

Det fant jeg nemlig ut i dag. For da jeg kjørte ut fra parkeringsplassen hadde jeg en sånn uggen følelse i kroppen. En aggresjon som føltes låst inne i et bur og jeg følte meg bare så utrolig irritert, litt uvisst hvorfor. Men så slo det meg: Hey, jeg er alene i bilen, jeg kan si nøyaktig hva jeg vil.

Så da bannet jeg. Høyt. Kjempehøyt og kjempemye. Og vet du hva? Det føltes så fantastisk deilig! Bare la alle frustrasjoner ta fart og smelle mot frontruta uten at det gikk utover noen andre enn mine egne trommehinner.

Får det meg til å fremstå som ørlitegrann psykopat? Muligens. Men det er den raskeste og mest effektive form for terapi jeg kan tenke meg i hvert fall. For noen ganger må det bare ut og da er det mye bedre å gjøre det alene i bilen enn foran barna. Det eneste aberet er at det muligens ser litt rart ut for de andre foreldrene som kommer kjørende i motsatt fil. Men fortvil ikke, i morgen kan det være deres tur ;-)

Young man experiencing road rage
(Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com)
 

/ Enda godt det er tacofredag ;-)

* Følg Pannebåndhjerte på Facebook *

Potetgull til frokost

I dag våknet jeg til en merkelig lyd..

Først lyden av barneføtter som løp ned trappen, så lyden av mine egne føtter som subbet mot badet, og så, fra stua nede, et overrasket, oppstemt og jublende gledesrop:

- "Oj oj oj, dette blir en bra morgen!!"

Først skjønte jeg ingenting, kanskje spesielt siden jeg var litt tung i hodet fra i går. Ikke bare fordi jeg er på min tredje dag med nesespray og kleenex, men med hyggelig besøk fra storebror i går, ble det kanskje litt senere enn planlagt. For om noen uker skal vi på tur til Berlin med søskenflokken og foreldre, og sent i går kveld begynte vi å planlegge opplegget for turen.

Og det var så utrolig moro! Men etter hvert som planene ble mange, ble det også senere og senere. Og en gang rundt midnatt kom potetgullposen frem, for som min kjære bror sier: "Det er ikke fest før det er potetgull".

 

Så med blokka full av bestilte planer for det som kommer til å bli tidenes beste storbytur med familien, gikk vi til sengs sånn i - litt etter leggetid.

Så litt tett i nøtta kom jeg slentrende ned trappen og skjønte ikke hvorfor det var så vanvittig lystig stemning i stua. Da jeg tittet hodet inn i stua, sto 5-åringen regelrett og hoppet av glede, mens han jublende utbrøt:

- "Se pappa! Potetgull! Hahahaha, POTETGULL!"

Ja... det hadde vi kanskje glemt å rydde vekk. Hupps. Og der sto 5-åringen og smilte fra øre til øre. Nå vet ikke jeg om du har barn eller ikke, men når barna viser det nivået av engasjement, føles det ikke nødvendigvis bra å avfeie med et blankt nei. Spesielt før kaffe..

Og sånn ble det at dagen i dag startet med rundstykker, saft og potetgull til frokost ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Velg dine kamper ;-)

* Følg Potetgullhjerte på Facebook *

Store ord fra liten jente

Tenk at jeg skulle få mitt nye livsmotto fra en 5-åring!


Licensed from: courtyardpix / yayimages.com
 

Rett før helgen hadde vi besøk av en av barnas venner fra barnehagen. Hun var innom for å leke, spise og ha det gøy. Etter en matbit lovte jeg at de kunne få en liten godteriting hver. Må jo være lov å skjemme bort andres unger når de kommer på besøk ;)

Mens jeg sto i godteskapet og lette etter noe passende, kom hun luskende ut på kjøkkenet alene. Nysgjerrig, spent og utålmodig.

Hun var så utrolig nysgjerrig på hva de skulle få, at jeg måtte tulle litt med henne. Derfor lukket jeg igjen godteskapet, åpnet skapdøren ved siden av og fisket frem en pose med en helt annen type godteri. Hundegodteri. Jeg holdt frem posen for henne og prøvde å selge inn at de skulle få prøve favorittgodteriet til Teo.

- "Se her! Dere skal få smake på favorittgodteriet til Teo. Mmmm, kjenn den lukta!" sa jeg og holdt frem en neve tørre hundekuler med en eim av årgangssokk.

- "Æsj, du tøyser bare", sa hun muntert.

- "Jeg nei, jeg tøyser aldri", prøvde jeg meg.

Og da kom svaret. Så veldig uventet, men også helt på kornet. Hun så på meg med et oppgitt smil, mens hun la armene i kryss og sa med overbevisning:

- "Har du aldri tøysi, da har du aldri leva"
 

Og jeg kunne ikke vært mer enig. Man skal aldri undervurdere barns evne til å ta livet på kornet, jeg har i hvert fall fått meg nytt livsmotto :-D


Licensed from: courtyardpix / yayimages.com
 

* Følg Tøysihjerte på Facebook *

Våknet med katt i halsen

Da jeg la meg i går, gledet jeg meg stort til i dag. Sparke i gang den nye uka med å jobbe masse, trene hardt og ha en superproduktiv dag.

Men det var frem til jeg våknet i dag med nesa fylt med sement og følelsen av å ha en tørr katt sittende fast i halsen. Og det gjaldt selvfølgelig ikke bare meg, men hele familien hørtes ut som en reklame for whisky og tobakk.

Ikke kjempesyke, men greit å holde seg hjemme fra barnehagen-syke. Så da var det bare én ting å gjøre: Ringe barnehagen og få på joggebuksa.

Og sånn har denne dagen vært. Fire småsyke snufsefjes som har subbet rundt og hatt det bare sånn midt-på-treet. Dette satt selvfølgelig en ganske effektiv stopper for mine planer, men samtidig er det noe fint over sånne dager også.

For plutselig har man en hel dag sammen til å ta det helt piano. Kan jo ikke fly rundt i skogen eller klatre i lekestativ når alle føler seg litt sånn på paracet-en, så da er det bare å koke te, drikke juice og sette livet på pause.

Etter hvert som te, juice og mammas superspesielle vitaminvann begynte å sparke inn, har vi fått klemt inn en og annen aktivitet også, for man får jo helt mark av å skulle være gullfisk en hel dag. Så mens pappa snekret middag og ryddet litt, fikk mor i huset fylt den nye, fancy bokhylla med innmat og hengt opp en lampe, mens pluttolinien snekret i vei på et lite kunstprosjekt og lillesnupp fikk hengt opp en stor plakat av sitt store forbilde på døra. Mamma? Pappa? Mor Theresa? Neppe. Elsa, selvfølgelig ;-)

Men jeg skal ikke skryte på meg at vi har gjort kjempemye altså. For det aller meste har vi bare ligget horisontalt i sofaen og levd som puter. Superproduktive kan vi være i morgen :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når du våkner opp med sånne øyne, da har det vært en dårlig natt x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Byggherren i gang med nytt prosjekt :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når du er på facetime med bestevenninna og bare: "Herregud hva skjedde i bhg i dag a? Fortell meg alt lissm"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En god fødsel, Kafka og Kryssord-experten - blandet drops, der altså.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Cowboystrekk nr. 53.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og mens pappa slapper av, tar noen ansvar for å skrive dagens blogginnlegg x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
To bilder og et kjempestort askebeger - blir fint det, da!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Familiens samlede sykdomsfrustrasjon måtte gå utover noen til slutt. Sorry, hoppeku, det ble deg.
 

/ Nå blir det varmt bad og hvalsang - sees i morgen :)

Når lykken treffer deg på en parkeringsplass

Denne helgen var Christina borte både lørdag og søndag, og jeg skal innrømme at jeg hadde gruet meg litt i forkant. Det høres kanskje rart ut, men jeg har ikke vært så fryktelig mye alene med barna. Et par timer her og der, men ikke noe mer enn det.

Derfor var jeg litt spent på hvordan det skulle gå med en hel helg, for jeg husker med skrekk og gru på hvor slitsomt det var før.

Bare det å gå en liten tur med Teo var et helsikes prosjekt. Det tok meg brorparten av en evighet bare å få på barna klær. Når vi endelig kom ut, lå lillesnuppa i vogna og brølet som en gorilla. Storebror nektet å gå selv og måtte bli båret hele runden, mens jeg samtidig dyttet vogn og håndterte hund. Og hva gjelder Teo, så oppførte han seg som om han var i frenetisk kokainrus og løp runder rundt oss slik at hele følget til enhver tid ble grisebundet til barnevogna.

Det var et strev fra ende til annen og ikke noe jeg ville gjentatt uten å få klekkelig betalt. Nå derimot!

Hele helgen har altså vært en eneste lang parademarsj av kos og glede, og det toppet seg virkelig da vi var på tur med Teo i stad.

Før gikk jeg med skuldrene rett over ørehøyde, nå gikk jeg lykkelig og slentret med Teo i front, mens ungene gikk bak og telte brunsnegler eller samlet løv i en bukett til mamma. Ingen vogn, ingen nødbleie på innerlomma, bare en gjeng på oppdagelsesferd i nabolaget.

Jeg gikk og tenkte på hvordan det var før og kontrasten var så stor at da vi krysset parkeringsplassen ved kirken, ble jeg plutselig truffet av et øyeblikk av intens lykkerus. Du vet, sånne øyeblikk der du plutselig føler deg så sinnssykt glad. Som om alt i verden er helt riktig, akkurat der og da. Det er en slags euforisk lykkefølelse som varer bare i noen få sekunder, men det er den beste følelsen i verden.

I de sekundene det varte, rakk jeg å dra til meg begge barna og gi dem en massiv pappakos. Mens vi sto sånn og klemte og pappa var lykkelig og barna var forvirret, begynte jeg å tenke på hvor fantastisk det er å ha barn. Slitsomt til tider, jo da, men mest av alt så til de grader givende at man skulle hatt to hjerter for å romme det.

Ikke bare det, men det slo meg også hvor utrolig mye lettere ting har blitt med tiden. At man kan finne på ting og ha det moro, uten ørten stellevesker og bager og vogner og hurra meg rundt. Det var en fin tid det også altså, men jeg tror jeg liker det bedre nå. Nå som pappa kan være alenepappa for en helg og kose seg glugg i hjel.

Ja vel, så har det ikke blitt vasket en eneste klesvask og stua ser ut som den har vært gjennom en voldsom politirazzia, men fy søren som vi har kost oss. Og du skal ikke kimse av å få være oppe en time ekstra og avslutte dagen med yoghurt i badekaret heller ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Takk for en fantastisk helg, småtroll <3

Brannstasjon og godteri

I dag har jeg vært alene med apekattene for første gang på veldig lenge. Så lenge jeg kan huske egentlig, for hønemor Christina er sjeldent bort en hel dag fra de to små trollungene sine, men i dag var det bare oss og planen var klar for lenge siden. Åpen dag på Brannstasjonen!

Guttungen har nesten ikke snakket om annet i ukesvis og var langt over middels klar for å reise ned for å se på det forjettede land hadde hørt så mye om. Planen var å reise på Åpen dag i fjor også, men da fikk vi ikke reist og jeg vet ikke hvor mange ganger han har minnet oss på det. 1000? Ikke umulig.

Så etter en lang frokost med god tid og joggebukse, kom vi oss endelig ut døra. Brannstasjonen skuffet ikke! Store brannbiler, lange stiger, brannmenn i uniformer og sånn tøff hjelm til alle barn som fullførte rebusløpet. Ikke bare det, men vi fikk også sitte på en runde med en brannbil og sprute vann med en ekte brannslange!

Og da vi vendte snutene hjemover med magen full av pølser, vafler, brannmannsbrus og inntrykk nok til å vare frem til jul, trodde jeg ingenting ville overgå dette på en stund. Men det var frem til vi stoppet innom butikken for å handle middag og lørdagsgodt. For si hva du vil om store brannbiler og høye sirener, men du skal ikke kimse av godterihylla på Rema heller ;-)

Da vi kom hjem rakk jeg så vidt begynne på middagen før vi fikk besøk av tante og onkel som skal sove over til i morgen og brått var resten av dagen i boks.

Det er så lenge siden jeg har vært alene med begge barna en hel dag at jeg faktisk var litt nervøs for hvordan det skulle gå. Litt redd for at den skulle bli langdryg og kjedelig for barna og at de kom til å savne mamma noe helt intenst.

Men sant å si har vi ikke rukket å kjede oss ett sekund, og begge barna gikk til sengs med støvlene på en god time etter leggetid. Og ingen har nevnt mamma med et ord siden frokost. Men ikke si det til henne da ;-)

I morgen er det på´n igjen med nok en dag uten mamma og jeg gleder meg! :-)

/ En brann er ikke tull, du må ringe 1-1-0 ;-)

"Dere har feilet stort som foreldre"

Dagens kommentar står til 6 på terningen!

For tidligere denne uka var vi en tur hos legen for å ta blodprøve av lillesnupp. Ikke nødvendigvis det som står høyest på ønskelista til en liten jente, derfor lovet vi bort en tur innom lekebutikken etter timen for å sukre pillen litt.

Og det kunne ikke gått bedre! Selv da blodårene i den første armen ikke var spesielt samarbeidsvillig og vi måtte over på den andre armen, satt hun bare og så på med steinansikt mens nåla gikk inn og blodet kom ut. Og da vi endelig var i mål hadde det fortsatt ikke kommet så mye som et hint av klaging!

Stolte og fornøyde alle mann, stakk vi opp til lekebutikken. Lillesnupp fikk gå fra hylle til hylle for å finne en liten ting å ta med hjem. Selvfølgelig gikk det ikke som forventet og hun la raskt sin elsk på en barbie-figur med sykkel, hjelm og full baluba.

Først tenkte vi nei, nix, niet, men bursdagen er bare noen få uker unna og hun taklet tross alt legebesøket som en verdensmester. Dessuten er det så sjelden vi drar i lekebutikken sammen, så da gikk vi for det. En stor rosa pakke med en radmager barbie med rosa sykkel, rosa hjelm, rosa klær og rosa i hue og ræva.

Mens lillesnuppa tok en siste runde for å være helt sikker på valget sitt, ble jeg stående og prate med den utrolig trivelige typen i kassa. Om Pokémonkort, fidget spinners, barn og alt mellom himmel og jord. Over hyllene ropte Christina at lillesnupp hadde bestemt seg. Det blir barbie.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men akkurat der og da fikk jeg plutselig et behov for å forklare til mannen i kassa at vi ikke egentlig er sånne folk som bare kjøper rosa klær og barbiedukker. At vi tror på en kjønnsnøytral oppvekst og hele den greia der. Noe i meg følte at jeg måtte rettferdiggjøre barbie-kjøpet og veie opp for overdosen av rosa.

- "Ja ja, da ble det barbie da. Uff, hadde vel egentlig håpet på noe litt mer nøytralt. Vi er jo ganske opptatt av at barna skal ha en relativt kjønnsnøytral oppvekst og ikke settes i bås på noe vis. Men men, hva kan man gjøre. Jenter er jenter tross alt, nytter vel ikke å kjempe imot, ey?"

Han skulle akkurat til å svare, da han fikk øye på noe bak meg, satt opp et stort smil og sa bak lattermilde øyne:

- "Beklager altså, men da ser det ut til at dere har feilet ganske stort.."

Så satt han i et hjertelig latterbrøl jeg ikke har hørt maken til. Først skjønte jeg ingenting, men så snudde jeg meg.

Der sto lillesnupp. Rosa fra topp til tå! Tyllskjørt, tiara, strømpebukse, genser, t-skjorte med paljetter og sko med prinsesser på. Og i hendene en kjempestor, rosa pakke med rosa alt.

Hun så rett og slett ut som en vandrende reklameplakat for fargen rosa. Brått sto jeg der og følte meg som en fjott. Min lille forsvarstale var blitt effektivt avkledd og avslørt som bløff.

Ja vel, så er vi kanskje ikke fullt så kjønnsnøytrale som vi tror likevel. Ja vel, så er vi kanskje i ferd med å oppdra en liten Anna eller Elsa da, men så lenge hun tar blodprøver som sukkertøy, er det helt greit for meg :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God helg, hilsen prinsessepappa x-)

* Følg Barbiehjerte på Facebook *

Kjære du som banker på min dør

Det er flott at du kjører fiskebilen og er kommet for å tipse meg om et knakende godt tilbud på seikarbonader. Med purre. Og hvitløk!

Jeg har full forståelse for at du vil at jeg skal bytte boligalarm, og jeg synes det er helt supert at du er ute og samler inn penger til et veldedig formål.

Jeg forstår at fotballaget ditt trenger penger, og jeg skjønner at du gjerne vil at jeg skal bytte religion.

Men folkens..

dere på død og liv komme MIDT i barnas leggetid?! Kan vi VÆR SÅ SNILL å ha denne samtalen når som helst ellers på døgnet?

Doorbell
Licensed from: leeser / yayimages.com
 

Du ser vel at jeg står her og sliter med ett barn på hodet, ett rundt livet og en hund som snart bjeffer av seg tennene?

Jeg skjønner at dere banker på i akkurat det tidsrommet, for da er man sikret at folk flest er hjemme og alt det der, men tror du virkelig jeg er i modus til å kjøpe 15 kilo frossen sei, 9 paller med dassrull eller konvertere til en ny og spennende religion når jeg står her med hendene fulle av to overtrøtte barn som roper "Hvemerdet hvemerdet hvemerdet" i ett sammenhengende kjør? Nei. Kjempenei, faktisk.

Misforstå meg rett: Jeg er en hyggelig fyr. Høflig er jeg også. Jeg åpner opp, jeg prater med deg og ofte kjøper jeg også. Spesielt hvis du har sånne små puncheruller til salgs. Men det MÅ da være mulig å si at det er våpenhvile fra og med Fantorangen til etter Dagsrevyen? Spesielt når dere beveger dere i et boligfelt som regelrett stinker av Peppa Gris.

Og det er ikke det at jeg ikke er interessert eller imot det du gjør. Absolutt ikke. Jeg forstår godt at du har kjeks å selge, jeg vet hvordan det der fungerer. Bare ikke når vi akkurat har fått barna til sengs og overbevist dem om at hele verden sover, til og med Fantorangen, julenissen og han kule programlederen på barne-tv.

Da er det faktisk bedre om du kommer litt senere eller veldig mye tidligere. Kl. 21.30 på en hvilken som helst hverdag eller rundt 05.30 i helgene. Da er vi garantert hjemme og våkne, om enn mot vår vilje ;)

P.S. Kjære isbilen, dette gjelder deg også.

Ice Cream Cones On An Ice Cream Van
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com
 

/ Del gjerne med andre frustrerte småbarnsforeldre :)

Hjelp meg å knekke Christina

Kjære leser, jeg trenger din hjelp. For Christina og jeg har utfordret hverandre til en "Ikke lov å le"-utfordring, men inntil videre har jeg ikke en eneste god vits på lager! Har du?

Jeg trenger nemlig et arsenal av teite vitser for å sikre at frua bryter ut i full hesteknegging, så hvis du har en knallbra vits på lager vil jeg høre fra deg! Legg igjen din teiteste/morsomste vits i kommentarfeltet, så tar jeg med meg de beste vitsene når jeg skal møte Christina til duell.

For å si litt om nivået det ligger på, her er min favorittvits fra "Ikke lov å le"-utfordringen mellom Petter Northug og Truls Svendsen:

- "Hva heter osteguden? Jesost Kristost."

Så please please, hvis du har en teit vits på hjertet: Legg igjen en kommentar eller send meg en snap. For denne utfordringen vil jeg vinne og sammen skal vi knekke Christina :-D

Close up portrait of hard laughing young man. Isolated on white background, mask included
 

/ Hva heter den mest populære programlederen på arabisk tv? Ramadan Børge Akerø.

Jeg. Et forbilde.

Man glemmer i blant at man er et forbilde. For barna. Tenker ikke aktivt over det før de plutselig gjør noe som får deg til å tenke. Når de kopierer noe du gjør, og du innser at de har det fra deg.

Det er en veldig rar følelse det, å se barna etterape seg selv. Snakke som deg, gå som deg, prate som deg, banne som deg. Det er et vanvittig ansvar og en livsoppgave man sjeldent tenker over, med tanke på hvor stort det faktisk er. Hvordan man fremstår som forbilde, mener jeg.

De valgene man tar både for seg selv og barna vil forme dem for resten av livet. Deres holdninger, interesser, valg og væremåte. Hele deres vesen, en unik miks av hva de kom til verden med og hvordan de formes underveis.

For de er som små klumper med leire de der, og hva vi gjør som foreldre vil ha en vanvittig innvirkning på resten av deres liv. Spesielt i starten, for i de første leveårene utgjør foreldrene en brorpart av hele deres refaransemateriale.

Det er et ansvar så stort at det kan gjøre deg svimmel, men likevel tenker man ikke spesielt mye på det. Det er rart, for det burde man. I hvert fall litt oftere. Selv glemmer jeg å tenke på det helt til jeg gjør noe dumt. Som å banne høyt og høre barnet gjenta det. Da kjenner man ansvaret på skuldrene.

I helgen fikk jeg en åpenbaring da vi skulle tegne litt med barna, og lillesnuppa umiddelbart satt seg til å tegne tatoveringer på seg selv. Sånne som pappa har. Da kjenner man på det. Ansvaret. Rollen som forbilde.

Det kan være skremmende, men det er også utrolig inspirerende å innse hvilken vanvittig påvirkning man har på de små bustehodene. For det er lett å se på seg selv som "bare mamma" eller "bare pappa", bare den som kjører til barnehagen, bare den som smører matpakker og jobber i kulissene. Man glemmer helt at de ser på deg med helt andre øyne. Store øyne.

Øyne som ser opp til deg.

Øyne som ser så mye mer enn "bare mamma" eller "bare pappa".

Øyne som ser et forbilde.

Hva gjør du hvis det begynner å brenne?

/ annonse /

Har du noen gang tenkt over hva du ville gjort hvis det plutselig begynte å brenne hjemme? Eller enda verre: Du våkner av at brannalarmen gjaller og lukten av brent hus river i nesa. Det brenner!! Så hva gjør du?

Skal du løpe ut eller prøve å slukke flammene? Vet du hvor brannslukningsapparatet står? Hva hvis det brenner oppe? Hva hvis det brenner nede? Hvor er nærmeste rømningsvei? Vet du hvor du skal ringe? Vet du at det kan være livsfarlig å gå oppreist i røyken fremfor å krype langs gulvet? Er du sikker på at brannslukingsapparatet i det hele tatt fungerer? Og hvem har ansvaret for barna?

Selvfølgelig er det ikke sikkert dette noensinne vil skje med deg, men faktum er at det i 2016 var rundt 3000 branner i Norge. Det er mer enn 8 om dagen. Så hvor lenge tør du vente før du tar noen enkle grep for å forbedre brannsikkerheten i heimen? Selv om man ikke kan garantere seg mot brann, er det heldigvis mye man kan gjøre!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lenge siden du sjekket trykket?
 

Brannsikkerhet i hjemmet handler mye om å være godt forberedt. Preventiv forebygging er viktig, slik som å unngå å lade mobiltelefoner/nettbrett om natten, ikke la vaskemaskin stå og gå uten tilsyn utover natten, blåse ut stearinlys etc, men det er også mye man kan gjøre for å være best mulig forberedt om uhellet først skulle være ute.

Her er to grunnleggende gjengangere du kan sjekke med det samme:

  • Vet du hvor brannslukningsapparatet står? Og vet du om det fungerer som det skal?
    • Brannslukningsapparater skal sjekkes regelmessig.
    • Står måleren på rødt må apparatet sjekkes eller skiftes umiddelbart.
  • Har dere røykvarslere i de fleste rom? Og vet du om de fungerer som de skal?
    • Gode røykvarslere er kanskje det billigste og beste sikkerhetstiltaket for hjemmet.
    • Men batteriene må sjekkes og skiftes jevnlig. Husk alltid å sjekke røykvarslerne når du kommer hjem fra ferie.

Les mer: 5 råd som kan redde liv

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Seriekoblede røykvarslere anbefales varmt!
 

Men det kanskje enkleste og definitivt morsomste er å gjennomføre Brannleken!

Brannleken er en digital brannøvelse for hele familien som gjør det både morsommere og enklere å trene på sikkerhet ved brann. Brannleken er et kjempesmart initiativ fra If Forsikring for å få barnefamilier til å leke seg til et tryggere hjem.

Brannleken er helt gratis! Alt man trenger er en smarttelefon og et valgfritt antall deltakere. Samle familien rundt telefonen og klikk på brannleken.no - så er leken i gang!

10 minutter er altså alt det tar for hele familien å leke seg gjennom en morsom brannøvelse som gir uvurderlig kunnskap om brannsikkerhet. Kunnskap som kanskje en dag kan redde liv.

Om noen dager skal jeg vise dere hvordan det gikk da vi gjennomførte Brannleken her i huset og jeg gleder meg veldig! For ikke bare var det overraskende moro, men også utrolig lærerikt både for store og små.

Så gjør som 100 000 andre: Lek dere til en tryggere familie --> Prøv Brannleken i dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ En brann er ikke tull, du må ringe 1-1-0.

--> Les mer om Brannleken fra If Forsikring og bli med i konkurransen om verdifullt brannsikringssutstyr.

Ingen respekt for bloggere

Greit nok at folk ikke respekterer at blogging er en jobb, men det får da være måte på!

Thumb down
Licensed from: bloomua / yayimages.com
 

For i dag tidlig skulle barna endelig tilbake i barnehagen etter over to ukers fravær. På sånne dager kan det føles litt rart å komme i gang igjen. Man er ute av rytmen og barna synes det er både litt skummelt og rart å skulle dra fra mamma og pappa igjen. Men som jeg prøver å forklare: Mamma og pappa må jobbe.

Så da vi sto i gangen i dag tidlig og kledde på oss, var det to motvillige barn med motvillige tær som absolutt ikke hadde dårlig tid med å få på seg skoene. Etter hvert begynte jeg å bli ganske stresset, for jeg har mye på planen nå og vi kan ikke levere barna langt utpå formiddagen heller.

Så jeg prøvde å forklare at vi måtte raske på. Ikke mer tull nå. Ikke hente ditt, hente datt. Nå MÅ vi dra!

Det var da storebror så på meg med skuffet blikk og sa han heller ville være med meg på jobb. Jeg heiste ham opp i armene og sa at det beklageligvis ikke er mulig, for jeg har masse å gjøre, at pappa må jobbe for å få råd til mat og Pokémonkort, at vi trenger tiden barna er i barnehagen til å skrive mailer, ta telefoner og jobbe på spreng slik at vi kan ta oss fri når barna kommer hjem igjen. Kan ikke ta med barna på jobb dessverre. Masse å gjøre, sykt sykt travel.

Da så han bare på meg med et mistroisk blikk, som om han hadde fersket meg i en pokerbløff:

- "Men pappa... du blogger."

 

/ Gjett hvem som blir hentet kl. 21 i barnehagen i kveld.

Ikke sånn sopp da!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I går var vi på soppjakt med svigers på deres hemmelige soppsted ute i skogen.

Hele tiden mens vi var der, gikk jeg og dagdrømte. Om stekt sopp i fløtesaus med et hint av soya, salt og pepper, frekt dandert på et nystekt rundstykke, servert med et fyldig glass vin. Fyr i peisen og soppstuing i fleisen, da snakker vi perfekt sensommerkveld!

Tennene badet i vann mens jeg nynnet på lystige låter og plukket kurven full. Ikke lenge igjen nå.

Men da vi kom til parkeringsplassen for å sammenligne kurver og si farvel, ble vi stående og prate. Om sopp. Om at det finnes så mange slags typer og hvilke som er giftige og hvilke som er spiselige. Ja, for hvor mange slags spiselige sopptyper finnes det egentlig?

Så jeg tok et raskt søk på nettet..

Og plutselig fikk jeg ikke så fryktelig lyst til å spise sopp likevel..

/ Blærgh.

100 dager igjen!

Jeg beklager altså, men da jeg skjønte hvilken dag det var i dag, så hoppet jeg i taket.

For vi har akkurat kommet hjem fra ferie og det er jo ikke noe gøy å forlate 30 grader og tropenetter for regn, grått og regn igjen. Vinteren er på vei, kulda kommer. Slaps, snø og deprimerende mørke. Men det var frem til jeg innså hvilken dag det var i dag..

For ikke bare er det fredag..

Det er også 100 dager igjen til jul!!

Christmas gifts
Licensed from: Yellowj / yayimages.com
 

For oss julefantaster som aldri (aldri!) kan få nok jul, er dette intet mindre enn en festdag. Den første i rekken av mange! Det er kanskje litt i overkant tidlig å finne frem gløggen og sette over pinnekjøttet, men det er absolutt på tide å slippe løs julesommerfuglene i magen og la dem begynne å gjøre seg kjent.

Kanskje også prøve seg på ei litta julelåt av Sissel Kyrkjebø..? Nei, det får vente en stund til. Eller hvorfor ikke. I morgen er det bare 99 dager igjen og da begynner det virkelig å haste. Sissel og Odd, take it away!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God jul!

Kampen om kofferten

Etter den søte ferie, kommer den sure svie. For er det én ting jeg hater, så er det å rydde ut av kofferten etter en ferie.

Jeg vil helst utsette det så lenge som overhodet mulig, men Christina liker å ta det med én gang. Så dagen i dag kommer for det aller meste til å gå med til å finne på nye unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan gi meg i kast med å rydde ut av kofferten med det samme.

Christina kommer til å være på meg som en klegg / sulten bjørn, men jeg er villig til å gå langt for å ikke begynne å rote rundt i spansk skinke og skitne sokker allerede i dag. For som alle vet: Å rydde ut av kofferten er det aller kjedeligste et menneske kan utsettes for.

Så langt har jeg: Gå tur med Teo, simulere sykdom, tråkke over, motta superviktig jobbtelefon, starte en krangel, gå tur med Teo igjen, og hvis det blir virkelig kritisk: Legge om til vinterdekk på bilen.

Let the games begin ;-)


 

/ What do we say to koffert: Not today.

20 sigaretter og en baby, takk

Spanjolene kødder ikke når de prøver å få folk til å slutte å røyke!

For spanske røykpakker er ikke som andre røykpakker. Her nøyer man seg nemlig ikke med en advarende tekst, men har tatt den klassiske advarselen til et helt nytt nivå! Og det synes jeg er så vanvittig fascinerende, så mens El Pluttador samler på rare steiner på stranda og farmor samler på fine skjell, snuser jeg rundt etter tomme røykpakker.

For spanjolene er ikke redd for å smøre tykt på når de prøver å få folk til å slutte å røyke. Eller hva sier du til å blåse røyk i ansiktet på et gråtende barn, en baby med en sigarett i smokken og bilder rett fra operassjonssalen?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men tross alt dette, må nok min favoritt så langt være denne som går på impotens hos menn:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For drit i advarselen om at du kan ende opp med å dø, gi barna dine kreft eller få en svulst på halsen på størrelse med en grapefrukt. Slutt å røyk ellers kan du ende opp i fosterstilling i senga med en slapp penis.

Selvfølgelig er ikke impotens noe å tulle med, men i selskap med røykende babyer og umiddelbar død, blir det liksom litt banalt. For hvis ikke egen eller andres død er nok til å få deg til å slutte, tror jeg ikke du snur i døra av en vissen snopp.

Men det viser i hvert fall at spanske myndigheter er villig til å gjøre absolutt alt for å få folk til å slutte. Og man skulle jo tro at slike visuelle fremstillinger ville ha en vanvittig effekt, men tilsynelatende ikke. For aldri har jeg sett flere røykere rundt omkring. Barn og unge, jenter og gutter, kvinner og menn, veldig mange røyker.

Nå har ikke jeg tenkt til å dømme folk som røyker, jeg fyrte jo selv opp en sigar på takterrassen her i forrige uke, men det er allmenn kjent at røyking er helseskadelig og ikke er godt for noe som helst. Derfor skal jeg være mitt samfunnsansvar bevisst og gjøre som spanske myndigheter.

Så for hva enn det måtte være verdt:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Aaaaall byyy myyy seeelf

Dagens gullmedalje går til Tor

I etterkant av innlegget til Christina der hun tullet med et bilde postet av hele Norges bloggdronning, har det mildt sagt kommet blandet respons. De aller fleste så det som humor, andre så det som ondsinnet mobbing.

Innlegget var utelukkende ment som humor fra vår side, men jeg har ikke tenkt til å si stort mer om den saken, for Christina har allerede blogget om det, og dessuten: Folk må få mene hva de vil :)

Selv Tor, som med dette gullkornet av en kommentar stikker av med dagens soleklare førstepremie, for en spissfindig kommentar som på en saklig måte oppsummerer hele debatten og tar kritikken mot Christina på kornet ;-)


"fy faen få det stygge ekle mongo trynet vekk fra nettavisen, nei du må seriøst inne på noe bedre, off fy faen så styggt. ps: tror eg skal ringe nettavisen å be de slutte leggge ut dine saker pga hvem liker et nettroll, som er så stygg at man spyr" (- Tor, 2017).
 

/ Sjampis er på vei i posten!

Duste nordmenn på tur

Etter over en uke i Spania hadde vi endelig begynt å bli akseptert av lokalbefolkningen, men så skjedde det katastrofale.

'

Det skjedde i går. Vi var på vei hjem fra nok en herlig dag på stranden. Tidligere på dagen hadde vi vært på et kjøpesenter og klart å bestille mat, kjøpe klær og betale uten å bli avslørt som turister. Språket gikk på brokete spansk, men vi klarte å fly under radaren.

Borte var alle de rare faktene fra forvirrede spanjoler som slo oppgitt ut med armene hver gang vi prøvde å ytre en glose. De forsto oss! De skjønte vel at vi ikke var spanske til beinet, men vi fikk for forsøket. Endelig var vi tatt inn i varmen! Men så skjedde det... Det som ikke skulle skje. Katastrofe.

Vi hadde pakket bilen full og var på vei hjem fra stranden. Satt og pratet og koste oss, gledet oss til middag og et lite bad i bassenget før kvelden. Vi humpet av gårde på den støvete grusveien som leder opp til hovedveien. Der skulle vi etter planen kjøre et par hundre meter før vi skulle vrenge av til siden og inn i landsbyen, der vi skulle blande oss inn i mengden. Bare en bil full av litt bleke spanjoler, ingenting å bry seg om.

Men den gang ei. For da jeg gasset på for å komme ut på hovedveien, hørte vi først et dunk. Så litt rasling, så litt knatring, et kans og enda flere dunk. Vi snudde oss rundt og da så vi det..

Først bakluka; den sto rett til værs. Bak bilen, perfekt dandert som hvite striper bak et fly: Et langt spor av strandleker, stoler, parasoller og baderinger. Jeg bråbremset, hoppet ut og løp tilbake. Da jeg kom til hjørnet av grusstien og hovedveien, så jeg at tingene våre lå strødd et godt stykke nedover grusveien også.

Jeg kastet meg rundt for å plukke opp baller og juicekartonger som lå strødd, da jeg hørte det. Stemmene. Først fra et spann syklister som kom susende forbi. De brølte noe uforståelig, før de lo rått og syklet videre. På den andre siden av veien, under markisen av et hus jeg trodde var forlatt, sto en gammel mann med hatt og ristet på hodet mens han humret og lo så hatt, sigar og skjortesnipper ristet.

Aldri har jeg følt meg mer som fisk på land. Enda godt vi reiser hjem imorgen ;-)


Badeshorts, flip flops, singlet og en sti av badeleker... Hellå nårvey!
 


 

/ Den følelsen når du plutselig savner regn og brunost :-D

Har det klikket for Christina?

Jeg husker da jeg først startet å blogge, jeg.

- "Du skal i hvert fall ikke legge ut bilder av meg!" sa Christina.

Og det respekterte jeg. La ikke ut så mye som et værhår i mange år.

Men i dag, bare noen få år senere, ligger hun plutselig og kaver toppløs på egen blogg. Hva skjedde?

Jeg har gått fra å være sammen med en jente som ikke ville være i samme rom som et kamera engang, til å være gift med en selvironisk apekatt som bretter seg ut som en gatebil-jente. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om det. Men jeg er stolt. Dritstolt.

For man hører jo dette hele tiden: Vær deg selv. Du er unik, by på deg selv, vis verden hvem du er etc etc. Det er kjempelett å si, men ikke fullt så lett å leve ut i praksis. Det krever selvtillit. Masse selvtillit, selvironi, guts og baller. Og jeg vet om en som tar alt det der til et helt nytt nivå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og det er så utfattelig fett at det faktisk er kona mi. Tenk å få dele livet med en sånn gærning! Da vet man at man har mye rart å glede seg til, og jeg gleder meg hver eneste dag.

/ Din gærne røy, jeg digger deg :-D

OBS! Les teksten hennes som får nettet til å koke: "Oppussing med puppene ute"

Upassende feriebilde..?

Vi tenkte først at vi at det kunne være en morsom idé å la barna ta litt av feriebildene her nede. Derfor har vi latt dem fly rundt og knipse med både kamera og mobiler i hytt og gevær.

Men etter å ha sett gjennom filmrullen fra i går, er jeg jaggu litt usikker på om det var noen god idé likevel..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er det bare meg eller ser dette litt suspekt ut? x-)

 

Til opplysning (og for å spare svigerfar for et hjerteinfarkt) får jeg vel legge til at dette er El Pluttadorens verk. I et øyeblikks kunstnerisk inspirasjon ba han Christina og meg om å sette oss på en benk, så han kunne knipse litt.

Først skulle vi holde opp noen umodne appelsiner, så skulle vi kysse og på det siste bildet skulle vi late som vi sov.

Så det er bare Christina som later som hun sover, altså. Jeg lover. Du trenger ikke finne frem hagla riktig enda, svigerfar :-P

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Kjæshtepar i gamledar ♥

Yoga ække for pyser

I dag har jeg prøvd yoga for aller første og antakeligvis siste gang! ;)

For jeg har alltid trodd at yoga var en pysete idrett for innekatter og pensjonerte buddhister. Stå stille og strekke på beina liksom, jeg mener hvem mellom 1 og 120 år klarer ikke det? Meg, ser det ut til.

For på utfordring fra medpappablogger Superpapsen har jeg prøvd meg på yoga i ferien. Først på stranda i går, men da fikk jeg så mange rare blikk at jeg ble nødt til å forflytte meg til takterrassen.Og der har jeg i dag utført det som ikke bare er min aller første yogaøkt, men mest sannsynlig også den siste.

For jeg tenkte jeg skulle klare å holde på i timesvis med ineffektive yogaøvelser, så derfor fisket jeg frem sykkelbuksa og gjorde meg klar for en lang økt på taket, men etter bare 10 minutter med bøy, tøy, strekk og hopp, er jeg helt ferdig. Jeg har vondt i hodet, krampe i låret og strekk i nakken.

Mulig jeg gjør det feil x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når du endelig er klar for yoga, men innser at du har ingen aning om hva yoga egentlig er..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tenn lyset i deg selv, bli i ett med universet. Kroppen er mitt tempel.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Katt med hårball på gang"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Flyvende hund"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Frosk på stylter"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Dobørste"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Takras"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Dansende krabbe"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Krampe"
 

/ Aldri mer yoga på meg. To ibux og litt kamomille-te, takk.

Gleden er en god bok

Alle vet at pass og penger er viktig når man skal ut og reise, men minst like viktig er en skikkelig god bok. For en god bok kan gjøre en fin ferie fortryllende! :-)

For når livet leker og du allerede har det som plommen, er en god bok det lille kirsebæret på toppen. En følgesvenn på stranda, en kompis på sengekanten, en lojal venn på do.

Det slår meg hver gang jeg blir skikkelig hektet på en god bok; at livet liksom får en ekstra dimensjon. Gleden av å bli helt hektet på en god historie og den rare fornemmelsen om at du og boka har en hemmelighet som ingen andre vet om. Mysteriet som venter, gleden som bare varer og varer, side etter side, og enda har man flere hundre sider igjen.

Sånn har jeg det nå. Jeg gleder meg til hver eneste side og sluker boken i grådige jafs når jeg har tid. Men den er så spennende og jeg har bare denne ene boken med meg, så jeg må nesten holde igjen for at den skal vare ferien ut.

Så når vi sitter og storkoser oss i strandkanten, flyr rundt på en lekeplass eller spiser is med hele ansiktet, kan jeg sitte med et lurt smil og vite at mer kos venter til kvelden, når barna legges vekk og boken finnes frem. Da er det bare Adam Price og meg, to gode kompiser på jakt etter sannheten.

Det er ferieglede på sitt beste, det :-)


Et ørlite kapittel mens barna varmer seg opp etter et laaaang bad.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kveldsmodus.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke helt borte hu her heller.
 

/ Me gusta :-)

Fra strandløver til fjellgeiter

Da vi kom ned til frokost i dag, tok det bare ett blikk på skuldrene til El Pluttador for å innse at her blir det ikke noe strandtur. Han var varm og rød som en nykokt hummer, og dermed gikk frokosten med til å legge nye planer. Innen sjokolademelken var tom, var planen på plass. Vi tar en dagstur til El Torcal!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Kongen på havet!"
 

El Torcal de Antequera er en spansk nasjonalpark og kanskje det rareste naturfenomenet jeg har sett. Det er altså toppen av et fjell, der alle fjelltoppene har et veldig merkelig utseende. De ser ut som deformerte sandslott og stabler av store steiner satt oppå hverandre.

Fenomenet skyldes visst at fjelltoppen for rundt 200 millioner år siden var under vann og at det som i dag er små fjelltopper rundt 1200 meter over havet faktisk en gang var havbunn (mindfuck!). De rare fjelltoppene er altså kalkstein laget av fossiler av havdyr, rester og sedimenter som har blitt presset og komprimert i millioner av år, før de plutselig en dag fant ut at de var lei av å være havbunn og heller ville bli fjell. Dette for rundt 20 millioner år siden.

De skjøre fjelltoppene av porøs kalksteiner har blitt slitt og formet av vær, snø, regn og vind i millioner av år og dermed fått sin meget karakteristiske form. Steinene er for øvrig i konstant endring fortsatt, og tanken på at man plutselig kan få et fjell i hodet, gjorde utflukten om enda mer spennende ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Anyone for bjørnebær?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Spansk fjellugle i sitt naturlige habitat.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
1 stykk supergira fjellgeit.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I can see my barnehage from here!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#turist #noshame
 

Men vi kom oss gjennom en rundtur på rundt halvannen times vandring, og her må jeg bare berømme barna for å ta utfordringen på strak arm! El Pluttador med de røde skuldrene kunne ikke vært mer fornøyd og spratt opp og ned på små fjellknauser som en verdensvant fjellgeit.

Grunnet tidvis ganske ulendt terreng, brukte lillesnuppa pappa som esel, som følgelig resulterte i at pappa la igjen et sted mellom 5 og 40 liter i løypa, men hva gjør vel det når man fra tid til annen hørte en lystig liten stemmer rope: "Hoppe da, hesten!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og der kommer nummer 5 "Gamperæva" i siste indre!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Legg merke til gangsteren i bakgrunnen. Zero fucks given x-)
 


Mi amor ♥
 

I dag, som alle andre dager så langt, løp også tiden fra oss, og den planlagte svippturen til Malaga får vi ta en annen dag. Ikke ble det et kveldsbad på stranda heller. Ikke kom vi til å rekke å sette oss ned på en fin restaurant eller lage noe god mat hjemme.

Dessuten synes vi barna fortjente en skikkelig godbit etter en lang kjøretur og en aktiv dag som fjellgeiter. Og er det én ting Den røde hummer har snakket mye om, så er det den sklia på den restauranten vi var på i fjor..

Så da var det bare én ting å gjøre: Skru av snobbefilteret og avslutte dagen på eneste riktige vis. Tur på McDonalds for hamburger og is :-D


 

/ Da sto jubelen i taket!
..før begge kræsjet i seng.
It´s hard to be a fjellgeit.

Våre to små badeløver

Jeg skal være den første til å innrømme det: Vi har vært litt dårlige på å lære barna å bli komfortable i vannet. Man hører jo om foreldre som er på babysvømming og barn som kan krysse Atlanterhavet før de kan gå, men vi har liksom aldri vært helt der.

Storebror har aldri vært spesielt interessert og lillesnuppa har liksom alltid vært for lite, så sant å si har de til nå knapt nok vært uti med mer enn tottelottene.

Men etter at barna fikk seg en skikkelig dag på stranden i går, tror jeg vi med sikkerhet kan si at den tiden er forbi for alltid. For frem til nå har problemet vært å få dem uti vannet, men fra og med nå kommer vi bare til å ha ett problem: Få dem opp igjen!

Barna gikk fra landkrabber til badeløver over natten, og nekter nå å forlate baderingen for noe annet enn is, brus eller andre bestikkelser.

I går hadde vi bare én badering som de måtte bytte på, og det var altså så vanvittig upopulært å måtte byttelåne - at det første vi gjorde da vi sto opp i dag, var å reise rett til den lokale "badering, biljekk og spraylakk"-butikken for å kjøpe alt de hadde av arm- og baderinger.

Vi rakk ikke så mye som å parkere bilen nede ved stranden før begge barna var uti, og sånn gikk den dagen. Siden de fortsatt er like sjøvant som en pakke med pølser, måtte vi voksne bytte på å være flytende livvakt. Så nå er vi solbrent på skuldrene, har røde øyne og kronisk rosinhud på fingrene alle mann. Men dæven barna sovnet godt i kveld! :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Chillin´:)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En som koser seg max!
 

/ Lukter stranda i morgen også, gitt ;)

Se der bader mamma!

I 6 år har jeg ventet og endelig var dagen her, for i dag badet Christina!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det høres kanskje ikke ut som stort, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har  mast og gnålet om at hun må komme seg uti. Men neida, for hun har alltids en eller annen latterlig unnskyldning på lager. Det blåser. Er så kald. Akkurat spist. Føler ikke for det. Litt for kaldt. Altfor kaldt. Så en brennmanet etc etc.

Ved nærmere ettertanke har hun velfaktisk ikke badet utendørs i noen form, verken innsjø, elv, hav eller basseng, siden 2011. Og selv da var hun vond å be. Kanskje ikke så rart, med tanke på at hun var kjempegravid og kvalm som en boks med surströmming.

Men nå har det altså skjedd og jeg ville bare ta et lite øyeblikk for å sprette champagnen og si hurra, for det kommer helt sikkert til å gå både solformørkelse og to-tre stortingsvalg til før vi ser henne i vannet igjen.

Statistisk sett er det faktisk mer sannsynlig å se en ulv spille trekkspill enn å få et glimt av en badende Christina, så nyt disse sjeldne bildene og selg dem dyrt på nettet, for det kommer til å bli neste gang ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Grasiøs som en kråke sjøpølse svane

Smuuuuuud sailing!

At visse ting blir enklere etter hvert som barna blir eldre, kan jeg herved skrive under på og signere med store bokstaver. For MAKAN til knirkefri avreise!

Jeg husker før, jeg. En uke med stress og mas for å sjekke at man hadde alt man trengte. Reisevogn, prampack, kluter, kremer, bleier og stellesaker herifra til månen. Så måtte man gå og bite neglene ned til beinet i påvente av flyturen. For babyer og småtasser er like utilregnelige som sprengstoff, så fullstappede fly er bortimot det verste stedet å være småbarnsforelder.

Du er konstant livredd og gud forby at det går av en skikkelig ladning i bleia underveis! For de ødsler jo ikke akkurat med plass og luksus på et flytoalett. For ikke å snakke om å stå i kø i midtgangen med en baby som lukter årgangsgrevling...

Alt dette hadde jeg friskt i minne da vi forlot heimen i går. Men aldri har jeg opplevd maken til smuuuud flytur! Det var nesten så jeg mistenkte at barna egentlig var bittesmå pensjonister i forkledning. De satt rolige som engler hele veien og for første gang på en flytur siden 2012 fikk jeg faktisk lest bok underveis. Mange sider til og med!

Takket være en veldig hyggelig dame som var villig til å bytte plass, fikk jeg sitte sammen med Christina og barna, og jeg hadde nok beinplass til å ikke gå fra forstanden. Ikke bare det, men flyet landet jaggu meg en halvtime før skjema, og all min frykt for at Ryanair skulle svindle oss herfra til evigheten ser ut til å være ubegrunnet. I hvert fall på utreisen ;)

Og nå er vi her. Endelig er vi her!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vårt lille paradis på jord i muttern og fatterns krypinn i Spania. En halvtime fra Malaga i en bitteliten landsby der avocadoplantene står høyt i kurs og alle begynner å røyke når de starter på barneskolen. Og her koser vi oss glugg! Dagen i dag har egentlig bare gått med til å stå opp sent, luske oss ned på lokalbutikken, spise seeeen frokost og klinke nedpå den første turen på stranden.

Ørliten strek i regningen at det blåste så fælt at bading ikke egnet seg for noen under 35 år, men man skal ikke undervurdere å lete etter skatter blant rullesteinene heller.

Grunnet sen ankomst i går, ble det tidlig kveld på barna i kveld og godt var det, for barna er ikke de eneste som er litt slitne på første feriedag. Pappa kom ikke mange sidene ut i "Detektivbyrå nr. 2 - Jakten på jungelens dronning", før boken klasket hardt i panna.

Allerede nå hører jeg Harlan Coben rope på meg fra sengekanten, men først en tur opp på takterrassen for å prate litt skit, ta seg en ørliten styrkedrikk og nyte første kveld av en veldig etterlengtet ferie :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Barna var ikke i tvil om hva som var det viktigste å kjøpe til frokost ;) (hint: det er ikke agurk).
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når strandbaren har klær til tørk midt blant gjestene = akkurat passe folkelig.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hilsen 32 grader kl. 21.30 på kvelden. Sorry. Not sorry :-P

Kryss fingrene for oss i kveld!

I kveld skal vi ut og fly, og jeg er fryktelig spent på hvordan det skal gå.. x-)

Airplane in Sky
Licensed from: leaf / yayimages.com
 

For alle som noensinne har flydd med Ryanair vet at man skal holde tunga rett i munnen når man dealer med de folka der om man ikke ønsker en påsmell av dimensjoner. Misforstå meg rett, jeg synes Ryanair er kjempefint jeg, men det krever at man tar sine forhåndsregler.

For tro ikke at Ryanair ønsker å tilby deg de billigste plassene penger kan kjøpe fordi de er så glad i deg. De gjør det for å kuppe konkurrentene. Og når de først har deg på kroken, se da kommer påslagene.

Og det er ikke typ 10 kroner for kaffe, neida. Jeg oppdaget for eksempel i går at hvis man ikke sjekker inn online før man kommer til flyplassen, koster det intet mindre enn 500 kroner per snute å sjekke inn på flyplassen! Det er 2000 kroner for en familie på fire, det.

Den er kjip hvis du ikke var klar over det, men sånn er spillereglene hos Ryanair. Alt koster ekstra, og da mener jeg alt. Billettprisen du ser på nettet er i aller høyeste grad veiledende.

Jeg tenker alltid på å bestille hos Ryanair som en slags lek. Klarer jeg å betale bare det billettene koster, har jeg vunnet. For jeg vet at deres eneste mål er å finne noe jeg må betale ekstra for, slik at de kan ta den prisen billetten "egentlig" koster. Jeg mener fortsatt på sett og vis at det er greit, for det er Ryanair. Det er litt som å ri på en sulten bjørn; du bør vite hva du går til.

For som det fleste vet, så koster alt hos Ryanair ekstra, og da mener jeg alt. Så langt har vi betalt det hvite ut av øyet for å få med to kofferter om bord (ja for bare håndbagasje er inkludert, må vite) og i går fikk vi oss en skikkelig sur overraskelse.

Ja, for bare fordi man er en familie på tur, betyr ikke det at man er garantert å sitte sammen. Å langt derifra, ikke med mindre man er villig til å ... du gjettet riktig: betale ekstra.

Men da vi fant ut det sent i går kveld, var flyet nært fullbooket og faktisk for sent til å betale seg ut av knipen. Takk og lov så har de i hvert fall garantert at små barn får sitte sammen med minst én voksen. Så akkurat nå ser det ut til at jeg blir sittende sammen med barna 7 rader bak Christina, 4 rader bak farmor, 11 rader foran farfar.

Interior of airplane with passengers on seats.
Laaangt der fremme er mamma et sted #familiepåtur (Licensed from: kasto / yayimages.com)
 

Vi har selvfølgelig printet ut boardingkort, da det er et straffegebyr på rundt 500 kr billett om man glemmer å gjøre det i forkant. Dessuten har vi veid og målt hver eneste koffert og veske, for gud forby at du har overvekt i bagasjen. Da nøyer de seg ikke med et lite tilleggsgebyr, men tar seg betalt i kjøttvekt som de skjærer rett fra lårbeinet.

Men det er gøy da. For det er Ryanair, liksom. Sånn er leken. Jeg vet hva jeg går til og selv om vi til nå har betalt ekstra for "fire" kofferter (to kofferter begge veier) og forhåndreserverte seter hjemover, tror jeg fortsatt vi ligger et godt stykke unna prisen til konkurrentene.

Så da gjenstår det vel bare å krysse fingrene for ingen ytterligere prispåslag og se frem mot en 4-timers flyreise der man der man sitter som lunken sild i en klam tønne mens barna blir stadig mer rastløse og skinnleggen gnager seg inn i stolryggen til raden foran. Glemte jeg forresten å si at flyreisen starter allerede en time etter barnas leggetid?

Jeg klager ikke altså, jeg sier bare at mulighetene for katastrofe så absolutt er til stede. Men det er prisen å betale for å leke "gjett bilettprisen" med Ryanair.

Så hvis du ser en mann som står og hamrer på flydøra i 10 000 fots høyde og roper at han vil ut, så er det ikke en gal terrorist eller noe, altså. Det er bare meg og jeg begynner å bli litt lei ;)

Low angle view of happy airplane captain standing with arms out against airplane wing
Licensed from: moodboard / yayimages.com

 

/ Kryss fingrene for oss i kveld!

Barn VS Tredemølle

Tenkte det var en kjempegod idé å trene med barna, jeg. Og det var det. En stund..

I dag skal vi endelig ut på reisefot og i den anledning tenkte jeg å presse inn en siste treningsøkt i går kveld, for å prøve å utrette et mirakel i siste liten. Plutten har mast om å få være med på trening helt siden han fikk prøve et par øvelser for noen uker siden, og i dag var dagen endelig kommet.

På vei ut døra slo plutselig lillesnuppa seg helt vrang, for hun skulle også være med. Legg merke til at jeg skriver "skulle være med" ikke "ville være med", for makan til bestemt dame skal du lete lenge etter.

Pytt sann, det gikk jo så bra sist, så hvorfor ikke? Litt oppvarming på tredemølla, en skikkelig runde benkpress, bulgarske utfall og litt annet snask - klart jeg kan ta med begge barna på det!

Og det gikk knallbra, det! Vi lekte, trente og koste oss, til stor jubel fra barna. De løftet, spratt og løp om hverandre. I starten var vi helt alene og lot lydnivået fare fritt, men da det kom en annen kis inn døra prøvde vi å dempe oss litt. I den grad det er mulig med to overivrige barn ;)

Etter en liten time var vi gode og svette og kjempefornøyd alle mann. Vi skulle akkurat til å gå ut døra, men måtte bare prøve en siste runde på pluttens favorittmaskin, tredemølla. Og som med alt annet egentlig: Når man først har bestemt seg for å dra, må man bare dra, for det går alltid skeis når man skal prøve "én siste gang".

Og det skjedde. Nå vet ikke jeg hvor mye du har løpt på tredemølle, men å hoppe på en tredemølle som går for fulle mugger, blir som å prøve å hoppe på et forbipasserende tog. Så da endte en ellers knallfin treningsøkt med litt knall og fall. Mest av sjokk og vantro egentlig, for det er jo ikke hver dag bakken plutselig forsvinner under føttene dine i lysets hastighet.

Da var det plutselig ikke så gøy å trene lenger. Heldigvis kom barna fra det uten en skramme, annet enn det jeg bare kan anta vil bli en livslang frykt for tredemøller.

Dessuten lærte vi noe alle tre. Barna lærte at man må høre på pappa når han sier at man må være forsiktig med sånne tredemøller. Og pappa lærte at små barn på ingen måte forstår hva det betyr. Før i går.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for det fine med å falle og slå seg litt, er at da smaker det ekstra godt å komme hjem til mamma for litt trøst, kos og kveldsmat på senga, pluss en liten smak av pappas proteinshake ;)


 

/ Good fight, good night - vamos a la playa!

Hele familiens tv-favoritt

Si hva du vil om Game of Thrones, DETTE er den beste TV-serien akkurat nå :-D


(skjermbilde: nrksuper.no)
 

For joda, det er gøy med drager og sånt, men ingenting slår tv-serien Min Venn Marlon akkurat nå. I hvert fall ikke i vår familie. For det er serien vi ser på sengekanten hver kveld mens barna spiser kveldsmat. Det har liksom blitt vår lille greie og vi digger det.

Kanskje ikke så rart, for etter 5 år med Drømmehagen, Dora, Tinky Winky, Masha & Mishka og alt det andre rælet små barn ser på tv, er det fantastisk forfriskende å endelig kunne se på noe som alle fire faktisk har glede av!

Og der leverer Min Venn Marlon så det synger. 13 episoder med barneskoledrama av ypperste sort. Kjærlighet, vennskap, sjalusi og intriger, alt sammen kokt ned til en herlig suppe. Det er litt som Skam, bare uten russebusser og hooking.

Ja vel, så er kanskje ikke serien eeeegentlig bedre enn Game of Thrones da, men det er i hvert fall mye triveligere å ligge fire stykker i senga og følge med på det samme, fremfor å ligge i ensom majestet i sofakroken mens dragene flyr over skjermen og frua ligger begravd et sted blant sofaputene og snorker som en bulldog med høysnue.


For kveldsmat og barne-tv...
 


er tross alt bedre...
 

english bulldog laying on back sleeping - 7 months old
enn dette x-)
 

/ Miiiiiin dust, du- du- du- dummiiiiing

--> Se Min Venn Marlon gratis på NRK Super på nett (på ingen måte sponset, bare en generell anbefaling til småbarnsforeldre som begynner å bli litt ganske drittlei Dora og Drømmehagen)

Bedre enn originalen?

Etter at jeg for noen uker siden skrev om den ikke helt ukjente låta "Despacito", som har ridd landet som en mare i sommer, har jeg blitt tipset om en rekke ulike cover-versjoner. Jeg tenkte først at jeg ikke skulle høre på dem, for nå begynner selv jeg å bli litt smålei, men så klikket jeg på play...

Asså...

Er det bare meg eller er disse cover-versjonene nesten bedre enn originalen? x-)


(skjermbilder: youtube.com)
 

1. Den første er en veldig veldig kul piano-versjon du bare MÅ høre! Jeg blir for det meste bare sittende og gape mens jeg tenker hvor mange livstider det ville tatt meg å komme opp det nivået der. Helt vilt imponerende!

2. Den andre versjonen er spilt av intet mindre enn en cello-duo! Og selv om det egentlig ikke har noe å si for sangen, må jeg få legge til at selv en hetero mann kan se at disse gutta er "easy on the eyes", som det så fint heter.

3. Den tredje versjonen er en langt særere "chip tunes"-versjon for oss som elsker og savner den gamle Nintendo-musikken. Hvis du er typ 25 år eller yngre, vil du helt sikkert ikke forstå greia med musikk som høres ut som gamle dataspill, men for en gammel Nintendo-nerd er dette ren magi i ørene :-D

Enjoy!
 

 

 


/ Deeeespacitåååå

Du vet du er småbarnspappa når..

Netflix har nylig bestemt seg for å skru opp prisene. De må helt innlysende ha innsett at det kommer til å bli ganske upopulært og sender i disse dager derfor ut en liten notis der de prøver de å rettferdiggjøre prisøkningen med at du tross alt får mer av det du liker best. Jeg har fått videresendt denne notisen av min gode venn, Simen.

Og de skal ha for forsøket, Netflix, for det funker sikkert kjempebra med en skreddersydd melding som dette hvis man er helt hektet på en tøff actionserie, ser mange filmer eller annet eksklusivt innhold man faktisk følger iherdig med på.

For en sliten småbarnsfar derimot...


 

/ 110 kr i måneden for Peppa Gris i HD? Tror jeg skulle overlevd uten x-)

Sannheten om Fantorangen, del 2

Tidligere i dag fortalte jeg om den gangen jeg møtte Fantorangen på en brun bule i en av Oslos mørkeste avkroker. Her kommer andre og siste del av interjvuet.

Ikke lest første del enda? Klikk her

---

Fantorangen har kommet til et mørkt kapittel i boken om sitt liv. Han spytter i bakken, selv om vi sitter inne og han smeller hånda i bordet.

- "Og der sto de. Hele elefantmannskapet. De ønsket en grådig andel av pengene for å ikke vekke direktøren. Og da jeg nektet..." han vrir litt på seg og et arr kommer til syne. Deretter fisker han frem en ny røyk og tenner den med enden av den forrige.

- "To knivstikk rett i siden og så ble jeg kastet av mens toget gikk for full maskin. Blakk, livstruende skadet og ingen anelse om hvor jeg var i verden. For å være helt ærlig med deg... Jeg var helt sikker på at det var slutten.

Siste gang jeg hadde gått stolt i manesjen og kjent lukten av nypoppet popcorn fylle den allerede tettpakkede luften inne i sirkusteltet. Jeg segnet om i et kratt like ved togsporet. Jeg husker ikke stort annet enn at jeg tenkte at drømmen var blitt et mareritt og at det kanskje var like greit at det var slutt.

Roxanne hadde dolket meg i ryggen, jeg blødde kraftig og jeg tenkte egentlig bare at jeg var glad for at teppet var i ferd med å gå ned over denne tristessen av et liv."

Small Town Train Tracks
Licensed from: tammykayphoto / yayimages.com
 

Mens han tar seg en kunstpause for å hente seg inn, ser jeg meg om i lokalet. Støvet ligger i tykke lag på alt fra stolrygger til den ødelagte jukeboksen, og den dunkle jazzmusikken som så vidt kan høres i bakgrunnen later til å sive rett ut av veggene. Han avbryter tankerekken min.

- "Du har sett Reisen til Julestjernen? Den litt bleike filmen som går etter Askepott på julaften, vet du? Vel, det viser seg at den omreisende vogna fra filmen faktisk var ekte. De reiste rundt i hele Europa med den skranglekassa for å gjøre det hele mer autentisk og filme på spennende lokasjoner. De var på vei til nok en liten landsby, da en av regissørene hadde sett meg ligge langs toglinja. De hadde sett alt blodet og kom stormende til.

Senere samme dag våknet jeg til lukten av kammomille-te og brødskiver med brunost som de hadde tatt med fra Norge. Det var første gang jeg hørte om landet. Jeg hadde bare hørt at det var et kaldt og trist sted blant upraktiske fjell, men de fylte landet med varme. De fortalte om de glinsende fjordene, om den trollbindende fjellheimen, om Kåre Willoch og bunader.

Det hørtes ut som et eventyrland og jeg ble umiddelbart hekta. Jeg ville med, jeg måtte med. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ville leve. Dagene bak i vogna var et helvete, men jeg overlevde på drømmen. Drømmen om Norge. Sårene leget seg sakte men sikkert og jeg fikk gradvis tilbake fargen i snabelen.

Men da vi endelig, etter flere uker på veien, kom til den norske grensa, ble vi selvfølgelig stoppet i tollen. Kanskje ikke så rart, for det var en veldig merkelig farkost å komme rekende med. Og stemningen om bord minnet veldig om Oktoberfest i München. Joda, de andre kom seg fint gjennom de, ingen problemer der. Faens tollbetjenter glemmer fort et par ekstra kasser med øl så snart de får litt skillemynt i lanken. Men med meg var saken en annen. Jeg mener, se på meg."

- "Nå henger jeg ikke med," sier jeg og løfter blikket fra notatblokka.

- "Jammen herregud a gutt, er du helt nepe? Jeg snakket jo kun tysk på den tiden, jeg hadde ikke penger til å bestikke en brødsmule og la oss si at norske tollbetjenter ikke akkurat er vennligsinnede når det kommer til dyrearter de aldri har hørt om.

Skulle trodd jeg var laget av kokain på alt oppstusset som oppsto. Jeg forsto jo lite av hva som foregikk, jeg snakket jo bare sirkustysk på den tiden, men i alle tumultene og ståheien, så forsto jeg at de mente det kunne være en fare for rikets sikkerhet å ta med sånne som meg over landegrensa... Jeg, en fare for rikets sikkerhet?! Piss meg i øret."

Passport
Licensed from: unikpix / yayimages.com

 

- "Og hvordan kom dere så frem til en løsning på denne litt trøblete floken?" spurte jeg som en ivrig journalist.

- "Enkelt. Floken, det var meg. Så da fikk jeg et klapp på skulderen, et "lykke til kompis", en siste bit brunost og så ble jeg sparket av kjerra. Igjen. Ingen knivstikking denne gangen da, så ting så jo bedre ut.

Så jeg begynte på nytt da. Karret meg til Stockholm og tok hver eneste snuskete bijobb jeg kunne få. Fyf... de tingene jeg gjorde for penger den gangen, bare for en slant, bare for å kjenne lukten av noen stakkars svenske kroner i lanken, bare nok til å kjøpe polarbrød og Pucko sjokolademelk. Gjør meg kvalm."

Jeg ser på Fantorangen at historien er i ferd med å ta knekken på ham, så jeg prøver å vende samtalen over på noe positivt før han bruker snabelen som en renneløkke.

- "Men så, fortell meg litt om gjennombruddet, når det endelig løsnet!"

- "Det var aldri meningen, vet du. Hadde bare sinnssykt flaks. Møtte på en kar som kalte seg Svante, som kjente en fyr som kjente en fyr. Vipps så var jeg tilbake i showbiz. Svenskene elsket meg, kunne ikke få nok av denne lille "Röda halvan" som de kalte meg.

Jeg ble først castet for hovedrollen i Redda Joppe "död eller levande", eller Redda Fanten, som de skulle kalle det. Men den jobben gikk jo fort dukken. De ønsket seg en kosebamse som var villig til å gjøre alle stuntene sine selv, kaste seg ned i søppelsjakter femten ganger om dagen og den type ting. I tillegg måtte jeg lære meg svensk, så de innrullerte meg i førsteklasse på en svensk barneskole.

Det ble mer enn jeg kunne takle, jeg var jo allerede nådd voksen alder for lenge siden. Sitte der med en haug dritt-, jeg mener... småunger?! Det ble dråpen. Jeg har kanskje jobbet mange år på sirkus, men det var første gangen jeg virkelig følte meg som en klovn."

- "Så fort den første lønningsposen fra prøveinnspillingen var på plass, var jeg tilbake på flaska. Hele lønna ble som dugg for solen i en eneste stor rotbløyte, og før jeg visste ordet av det våknet jeg opp i bunnen av en søppelsjakt og husker ikke det spøtt.

Det viser seg at jeg hadde kommet ravende pære på filmsettet og krevd å vise hva jeg var god for. Så jeg hadde kastet meg ned i sjakta, kastet opp på meg selv og sovnet i containeren. De kalte meg en natterangler, en fyllefant og ba meg stikke før det ble trøbbel. Det var der navnet kom fra. Fantorangen, en skjemmende betegnelse jeg ga meg selv for å begrave meg i selvmedlidenhet og ynkelige unnskyldninger."

- "Jaha, men solskinnshistorien her da? La oss fokusere litt på den."

- "Hei kompis, er du litt enkel eller? Det er ingen solskinnshistorie her. Hvorfor tror du jeg sitter her da? Eneste grunnen til at jeg ble sendt til NRK er fordi, ja la oss bare si, husker du Sesam Stasjon? Norges kanskje mest populære serie noensinne? Vel, det skar seg. Big time. De ble gærne vet du. Sitte der oppe innelåst på en nedlagt togstasjon og jobbe for knapper og glansbilder dag ut og dag inn.

Du ser sjokkert ut, men husker du Max Mekker? Hvor stor var ikke han da? Han var Norges svar på Justin Bieber i sin tid, men så plutselig var han vekk. Ingen spin-off serie, ingen lekedukker, ikke en dritt. Åh gutt, jeg kunne fortalt deg et par historier om hva som skjedde på den stasjonen der, men jeg tror ikke du har det i deg. Det vil få magen din til å vrenge seg."

Plutselig reiser han seg opp for å gå, midt i praten, nå som alt begynte å falle på plass.

Smoker
Licensed from: friday / yayimages.com
 

- "Nei gutt, det var nok bare flaks for meg at de trengte et nytt ansikt utad, og det brennkvikt. Jeg ble kjøpt opp for noen aksjer i statskanalen og sendt rett på Tyrili. Hadde noen helt fantastiske dager sammen med Jokke, og kom meg på beina. Ble kvitt alle uvanene og fikk gløden tilbake. NRK er et bra sted å jobbe mann, de respekterer deg, lar deg bruke ideene dine. Og jeg kommer aldri til å vende dem ryggen etter hva de gjorde for Eddie."

- "Eddie? Hva gjorde de for Eddie?"

- "La oss bare si at min historie... Min historie er ingenting sammenlignet med det helvete Eddie har vært gjennom. Du tror du har sett skrekkfilmer, men det er ingenting."

- "Oj, det skulle jeg likt å hørt. Men så fint, altså... Jeg mener... aldri så vondt at det ikke er godt for noe eller hva?"

- "Smella på ræ. Se rundt deg gutt, har du sett noen andre Fantoranger noe sted? Nei. Har du noensinne hørt om noen andre som meg? Nei. Jeg er et voksent dyr nå, jeg er den siste av mitt folk. Mine forfedre og hele vår historie vil dø med meg. Før var vi mange, stolte og folk elsket oss. Nå er vi bare meg, og jeg, jeg er en løgn."

- "Men okei, t- takk for praten da Herr Fantorang. Og og... og ja, jeg håper du får en snibel snabel sn-"

Døren smeller i ansiktet på meg før jeg rekker å avslutte min meget pinlige smiskeregle. Utenfor passerer han vinduet som en vind og med ett er han borte. Ikke til å se snurten av noe sted.

Så ble det ikke helt som jeg trodde, dette intervjuet. Så var han ikke det søte lille kosedyret med den pipete stemmen som vi alle elsker så høyt, han var så ufattelig mye mer. Så rik på livskunnskap, så værbitt av motvind og tynget ned av livets urettferdigheter.

Han var i sann en mann å respektere, et dyr blant dyr og en overlever av rang. Han var uten tvil verdens beste Fantorang.


(skjermbilde: nrksuper.no)
 

/ Likte du dette? Kom gjerne med forslag til andre jeg kan intervjue :)

Sannheten om Fantorangen, del 1

Jeg har skrevet mye rart på bloggen oppigjennom, men denne teksten er nok noe av det rareste. Og da jeg våknet i dag tidlig, følte jeg at det var på høy tid med en ønskereprise til glede for nye lesere og gamle kjenninger :-)

---

Jeg befinner meg utenfor et lokale jeg aldri har hørt om før. "Stedet" blir det kalt. I hvert fall tror jeg det er her, jeg ble bare fortalt å møte opp her i dag kl. 14.00. Det var i det hele tatt en veldig rar melding. Jeg lå på sofaen og så på tv, da det plutselig tikket inn en melding på telefonen.

 

 

Lite skjønte jeg da jeg prøvde å ringe tilbake. Fikk bare en beskjed om at nummeret ikke var i bruk. Så her står jeg. Klokken er 13.58, jeg burde vært på jobb, men har tatt toget helt inn til Oslo for å møte noen jeg ikke kjenner, på et sted som angivelig ikke finnes.

Det tok meg nemlig flere timer i går kveld for å spore opp dette "Stedet". Jeg hadde egentlig tenkt til å avlyse hele avtalen, helt til jeg så at "Stedet" hadde vært en fasjonabel møteplass for fintfolk en gang i tiden, men som nå tilsynelatende skulle være stengt. Jeg prøvde å ringe nummeret som sto på nettsidene, men heller ikke der var det svar å få. Ingen anbefalinger, ingen oppdaterte kart, ingenting. Det trigget nysgjerrigheten min.

Jeg åpner opp de knirkete dobbeltdørene og en støysky treffer meg i ansiktet idet den flykter ut i dagslyset. På innsiden er det mørkt, kaldt og rått. Et hint av mugg ligger i luften. Alle stolene står stablet på bordene med beina i været. Stedet er utvilsomt stengt, men likevel ser jeg til min forskrekkelse at det står en mann i baren.

Baren er like storslått som den er usannsynlig, med gamle jakttrofeer på veggene og askebeger i marmor langs disken. Det føles plutselig som om jeg har spasert rett inn i en gammel western-film.

- "Hei, jeg har blitt fortalt -"

Bartenderen løfter blikket uinteressert og nikker i retning av lokalets mørkeste hjørne. Og der ser jeg ham. Halvveis skjult av skyggene sitter han rolig som en statue. Det eneste tegnet til liv er den oransje gloen fra sigaretten han balanserer mellom leppene.

 

(Depositphotos/NRK)
 

- "Jeg vet hvem du er, sett deg ned." Med ett blir jeg plutselig veldig nervøs. Det er noe med hele settingen.

- "Jaha, så du er Pappahjerte ja. "Når Fantorangen prater, lytter folket. Men er det nusselige snabeldyret egentlig en ondsinnet ulv i fåreklær?"", han leser sitater hentet fra bloggen min på en lapp.

- "Altså, jeg skjønner jo at det høres litt ille ut når du tar det sånn helt ut av sammenhengen da, det var jo aldri meningen å-"

- "Slapp av kompis, jeg er ikke her for å ta deg, jeg ønsker å utfordre deg. Du sier du skriver ærlige tekster, men tør du å fortelle hele sannheten? Ta et blikk bak kulissene, åpne en lukket dør og beskrive hva du ser?"

- "Nå henger jeg ikke helt med.." svarer jeg.

Akkurat da kommer bartenderen bort til oss og setter frem to glass. Jeg kjenner igjen formen på glassene, men blir litt overrasket. Jeg trodde ikke... Jeg ser bort på min mystiske bordkavaler og han svarer med å heve et øyebryn, ta et trekk av sigaretten og sakte blåse røyken ut av snabelen i en jevn stråle.

- "On the rocks, takk."

 

 

Han starter å prate før jeg rekker å ta frem notatblokka, er ikke så opptatt av detaljene.

- "Der kleine, rote elefant. Det var det de kalte meg, hadde ikke et navn en gang. Jeg skal si deg det Peter, at de årene der.. wow. Jobbe rundt klokka dag inn og dag ut, konstant være på reisefot, aldri vite hvilket land du våknet i, se livet passere som en togtur. Det var litt av et liv. Selve jobben var et helvete, aldri la noen innbille deg noe annet, et rent helvete, men festene, damene, rusen av å kjenne når alt stemte. Wow. Det var litt av et liv."

Han fortsetter å fortelle meg om sin bakgrunn som en liten, rød elefant som herjet Europa med en tysk sirkustrupp på starten av 90-tallet. Han forteller meg om hardkjøret som nesten tok knekken på ham, om den usunne livsstilen og sirkusdirektøren som strakk strikken så langt at den en dag røyk.

- "Til slutt gikk det ikke mer, jeg var tom. Etter 15 år på veien med show og fester hver eneste dag, møtte jeg veggen. Jeg prøvde å si det til Hans, den kladdfete sirkusdirektøren som tjente seg stinn både her og der på vårt harde arbeid. Han ga meg en lusing og sa at han aldri ville høre fra meg igjen, at jeg hadde en jobb å gjøre og at jeg aldri kom til å bli noe mer enn en ubetydelig, liten elefant.

Han spyttet etter meg, fikk meg til å føle meg som dritt under skoa. Jeg hadde tenkt til å slå tilbake, men jeg hadde ikke krefter. Orket ikke løfte hendene for å forsvare meg, enda mindre å rette et slag tilbake. Det var da jeg bestemte meg for å bryte med "familien".

En kveld mens vi turet på toget oppover mot Rotterdam, lå jeg med øynene lukket men sinnet åpent. Jeg hadde forlatt festen tidlig og sa jeg hadde spist noe dårlig rosenkål, men egentlig hadde jeg bare brukt tiden til å gjøre meg klar. Jeg kunne aldri klart det uten Roxanne. Hun var en av damene på sminken og en av mine jenter. Heldigvis hadde hun også et godt forhold til sirkusdirektøren.

En liten brusetablett i drinken hans den kvelden var alt som skulle til for at han sovnet litt tidligere enn vanlig, slik at jeg fikk smettet inn takluka og hentet en liten slant med penger fra kassa. Det var ikke mye, for de store kronene var låst inne i safen, men det var alt vi hadde solgt av sukkerspinn på en helg og det var nok til å holde meg levende en god stund. Trodde jeg.."

Han tar seg en kunstpause for å rette litt på stemmebåndet. Så skyller han ned en voksen klunk med whiskey, før han tenner den ene røyken med en annen og med et hint av nervøs vibrato i stemmen fortsetter han på historien.

- "Roxanne, den troløse hora, hadde hatt et godt øye til ganske mange viste det seg, for da jeg kom ut fra Hans´ private kupé..."

 

 

/ Lik hvis du vil lese fortsettelsen...

Den rare sviskedebatten

I helgen skjedde det noe rart på bloggen. For mens jeg var ute og feiret bryllup, var jeg lykkelig uvitende om den rare debatten som tok form i kommentarfeltet på bloggen. For på fredag skrev jeg et innlegg om at jeg hadde bakt en utsøkt sviskekake til bryllupet. Dette på brudeparets bestilling.

Jeg synes det var litt rart da den første negative kommentaren kom inn, for noen skrev at de synes det hørtes rart ut med en sviskekake i et bryllup. Jeg tenkte ikke stort mer over det, men så kommer jeg tilbake etter helgen og ser at det er flere som har hengt seg på. Frem og tilbake i kommentarfeltet, og jaggu har jeg ikke fått et par snapper om det også.

For som noen skriver: "Alle vet jo at svisker er lakserende! Hvordan går det an å servere noe sånt i et bryllup?!"

Woman using toilet in morning

Jeg vet ikke om det egentlig er verdig et eget innlegg, jeg synes bare det var så utrolig festlig at jeg må kommentere det. Ja, svisker er lakserende. Det er de aller fleste sukkerfrie pastiller også. Og tyggis. Og kaffe. Og rosiner. Og ganske mye annet.

Det er visstnok spesielt sukkeralkoholer som ersatter sukker i sukkerfrie produkter som gir lakserende effekt, men også svisker og kaffe er kjent for å lage party i magen.

Men som med veldig mye annet er det her snakk om et mengdespørsmål. For som det heter: "The dose makes the poison" eller "Mengden skaper giften" på norsk (fritt oversatt av yours truly). Hvis du drikker 1 liter kaffe på styrten vil du ganske sikkert bli litt ufin i magen, på samme måte som hvis du spiser en dunk med svisker eller en boks med pastiller.

Grunnen til at jeg tok en råsjanse på å bake en kake som inneholdt svisker, var fordi jeg regner med at folk flest ikke glefser i seg en hel kake alene når de ankommer kakebordet i et bryllup. Om man derimot skulle gjøre det, er man en grådig kakeslamp og er velfortjent en mage i ulage utover kvelden ;-)

Så min spådom er at du trygt kan forsyne deg av et utsøkt stykke sviskekake om du noensinne skulle komme over det. Sviskekake bakt med ekte sukker fremfor sukkererstatninger burde ikke være spesielt mer lakserende enn en kake bakt med sukrin for eksempel. Dessuten smaker den helt fantastisk!

Nå er jo jeg en kakesmule inhabil, men jeg synes i hvert fall den er helt nyyyydelig :)


 

/ Make sviskekake, not war

Det fineste bildet jeg har sett

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å poste flere innlegg om bryllupet i helgen, men det var frem til jeg så dette bildet.

Det er noe med lykken, gleden og kjærligheten i smilene deres som får hele bildet til å gløde, og jeg synes det er så fantastisk fint! ♥
 


(Foto: Mona Moe Machava)

 

/ Er det rart man blir litt forelsket i brudeparet på den store dagen? ♥

"The trappegrind"

Hvem har sagt at det bare er barn som har behov for en trappegrind? ;-)

For i dag tidlig sto jeg nede i gangen og ventet på at lillesnuppa skulle komme ned. Hun hadde vært oppe for å hente en strømpebukse til å ha med i barnehagen og pappa sto nede og trippet med bilnøklene i hånden.

Og mens hun stabbet seg nedover stolt og kry med strømpebuksa i den ene hånda, ble jeg stående og studere henne for første gang på en stund. Hvordan hun jobbet seg nedover helt uten problemer og tok de siste trappetrinnene uten engang å holde seg i rekkverket.

Denne lille skapningen som for inntil bare noen dager siden ikke var stort mer enn en liten bylt av en baby, allerede en stor skapning som kommer seg opp og ned og frem i livet. Brått innså jeg også noe annet: Trappegrinda. Hvorfor i all verden har vi den fortsatt? Ikke bare den forsåvidt, men de, for vi har jo trappegrind både oppe og nede.

Hvor lenge har de egentlig stått der og støvet ned helt uten å tjene sitt egentlige formål? De ble raskt montert da vi flyttet hit for rundt 4 år siden og har siden da tjent sin plikt som utkastere fra det farlige trappeområdet.

Men lillesnuppa er snart tre og storebrorsan er fem og et halvt, vi trenger virkelig ikke doble trappegrinder lenger!

Tenkte jeg..

Og skulle akkurat til å finne frem skrutrekker, da det slo meg: Barna trenger dem kanskje ikke lenger, men de voksne derimot.. For de er jo veldig kjekke å henge klær på, da!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har tidligere skrevet om "The Chair", altså den stolen vi alle har i huset som ikke tjener noe annet formål enn å samle på seg mest mulig klær. Gjerne "nesten-rene" klær man tenker å bruke senere. Eller bare rot.

Det er ikke bare snakk om stoler forresten, for takket være kommentarer fra dere vet jeg at det er flere enn oss som blant annet opererer med "The badekar", "The treningsbag", "The sofa", "The varmtvannsbereder" og noen har også gått for full fallitterklæring og påberopt seg "The hus".

barna kan kanskje klare å komme seg opp og ned trappa alene, men jeg er ikke villig til å sparke ut "The trappegrind" riktig enda, for bedre garderobeskap skal du lete lenge etter ;-)


The chair
 


The badekar
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
The trappegrind
 

* Følg Trappegrindhjerte på Facebook *

Les også: "The Chair"
.. og oppfølgingsinnlegget: "The humor"

Barne-tv og smuler i senga

God idé med TV på soverommet? I dag fikk vi endelig svar!

Det er snart gått en måned siden Christina spurte sine lesere om det var en god eller dårlig idé å sette en TV på det nyoppsuddede soverommet. For vi tenkte det kunne passe bra når man vil se en tv-serie om kvelden, eller for å kjøpe seg tid ved å fyre av en film til barna om morgenen mens mamma og pappa sniker til seg en ekstra halvtime på puta.

Men til nå har den bare stått der og samlet støv. Når vi endelig får somlet oss til å se Game of Thrones gjør vi det nede i stua, og når barna våkner litt før oss sniker de heller til seg en mobil eller nettbrett.

Nå er ikke en liten måned veldig lang tid, men det begynte å føles som at tv-en ikke kom til å gjøre nytte for seg likevel. Men det var frem til i kveld!

For mens jeg var inne på badet med barna for å bade vekk sand og yoghurt, kom Christina plutselig opp med en idé. Kanskje vi skulle tatt kveldsmaten på senga? Nistepakkene barna egentlig skulle fått tidligere i dag hadde vi glemt hjemme, så hvorfor ikke bare bære dem med seg opp på senga og servere som kveldsmat på senga?

Først var jeg skeptisk. Barn er noen rare rutinedyr, så jeg tenkte de kom til å ønske å spise nede i stua som vanlig. Men oh no: De elsket det! Sitte lent mot veggen med en varm dyne over seg og en stor pute i ryggen, mens man nyter en matbit og ser på barne-tv. Dette ga også oss voksne en gylden anledning til å strekke på beina, nyte tiden sammen med dem og bare være sammen.

4 komplette sett med tottelotter som lå og dunet mens kveldsmaten sakte ble knasket vekk.

Vi har ikke lagt opp for tv-signaler på rommet, så mamma styrte showet fra mobilen (via chromecast) og valgte programmer etter barnas befaling. Og det var så utrolig koselig! Til vanlig kan kveldsmat være litt så som så mens barna flyr rundt og helst vil gjøre andre ting, men i kveld lå de bare og storkoste seg helt til det var tid for bysselalle.

Og da hadde pappa innerst i kroken vært merkverdig stille og sovet en god stund allerede ;-)

/ Hipp hurra for nye rutiner!

Jubelbrus og Macarena

For en helg. For en helt fantastisk helg!

For i helgen var det endelig duket for bryllupet til Christinas lillesøster og kjæresten mannen.

Den eneste baksiden er at akkurat nå er jeg helt tom. Christina og jeg har et ord for det der: "Leirskolefølelsen". Når alle har dratt hjem og festen er slutt. Når du sitter alene i sofaen med et falmende ekko av en stormende fest i hodet og du kjenner på et ubeskrivelig savn som gjør deg litt trist og rar. Da vet du at du har hatt det fantastisk. For helgens bryllupsfest var en berusende gledesrus fra ende til annen.

Helt fra vi reiste fra den stivpyntede låven på fredag kveld i hver vår forloverbil for å tilbringe kvelden med vår respektive halvpart av brudeparet, til den fantastiske feiringen på lørdag. Det har vært så gøy og en magisk reise.

Og jeg vet ikke om det er alle følelsene som leder opp til en sånn dag, følelseseksplosjonen som er et bryllup eller de påfølgende konsekvensene av å danse macarena klokken tre om natten, men i dag, som i går, er jeg bare så ubeskrivelig mollstemt. Dessuten har jeg mistet stemmen. Jeg tror Jahn Teigen får ta på seg skylden for den der. Hvem hadde visst at "Optimist" skulle vise seg å være verdens beste sang!

Og en annen ting, selv om det sikkert kommer til å høres ganske rart ut, så savner jeg brudeparet. For i prosessen med å være deres forlovere har vi liksom kommet dem så nære. Vi har blitt kjent med deres venner og kommet under huden på dem. Og nå som de har reist til den andre siden av kloden for å tilbringe noen uker i paradis, kjenner jeg at jeg savner dem. Ikke for å skryte eller noe, men det må da i hvert fall bety at de valgte rett forlover ;-)

Selv om jeg vet at det sikkert hadde vært fint å legge ut endel bilder, så har jeg ikke så veldig lyst, for jeg vil ikke prege andres oppfatning av deres store dag med bare et lite knippe bilder som ikke viser helheten. Litt som å prøve å gjenfortelle en vits man har hørt på et stand-up-show eller beskrive plottet i en fantastisk film.

Men her er et bilde av brudgommen som "dabber" på vei inn i kirken og jeg synes vel egentlig det sier mer enn nok :-D


 

Tusen takk for en fantastisk helg ♥

/ Jeg vet det går braaaaa til sist :-)

Kakekaos og bryllupskalas

Jeg beklager allerede nært forestående pappahumor, men denne kaka tar virkelig kaka!

For i morgen er det bryllup, så i dag har jeg bakt min verdensberømte sviskekake!

Ok da, så er den vel egentlig ikke min.

Ikke er den verdensberømt heller..

Men den er sinnssykt god og har blitt vanvittig populær ved tidligere anledninger. Dessuten har jeg tweaket litt på oppskriften, så på sett og vis er den liksom litt min. Så da brudeparet ydmykt spurte om ikke yours truly kunne tenke seg å bake litt til bryllupsdagen, kunne jeg ikke være gladere for å sveive igang sviskemaskineriet som har rørt en nasjon og blitt hyllet fra Linköping til Laos.

Men det tar tid, så akkurat nå sitter jeg og svetter i en vaskehall med fattern, med macen på fanget og minst en time bak skjema. Eller to. Kaken er klar, men skjorta henger ustrøket på kleshenger´n, bagen er upakket, kort er uskrevet og alt er egentlig ganske kaotisk i det pappahjertenske hjem. Som vanlig. Men det ordner seg. Fortsatt tid å gjøre det på.

Og hey, hvem bryr seg vel om en skrukkete skjorte så lenge kaka smaker ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når far kokkelerer står kjøkkenet på hodet.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hold for ørene når fattern skiller plommer og hvitte ;-) #tålmodighetsprøve
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ekte proffer bruker ekte vanilje ;-)
 


Eggedosistest bestått!
 

Psssssst! Har du lyst til å lage tidenes kanskje beste kake?

Oppskriften finner du her --> "Sviskekake som smelter i fleisen"

/ I morgen smeller det :-D

Det begynner å lukte bryllup!

Med bare to dager igjen til den store festen, begynner det virkelig å kile i magen!

For lillesøsteren til Christina skal giftes bort til en slubbert fra Oslo, og jeg gleder meg så vanvittig! Og det er rart egentlig, for jeg pleier ikke å bli så veldig engasjert i slike ting, men med dette bryllupet er det noe helt annet.

Kanskje fordi det er snakk om familie og gode venner i samme slengen, og fordi Christina og jeg i tillegg har fått æren av å være forlovere. Uansett hva det er, sommerfuglene har for alvor gjort sitt inntog.

I over et år har vi gått og gledet oss, men bare bare timer igjen begynner det for alvor å lukte bryllup. I dag har jeg blant annet vært med til lokalet for å bære, flytte, rydde og fikse. Og som en uorganisert og generelt ganske rotete type, må jeg bare ta av meg hatten for folk som klarer å organisere noe så stort helt uten å svette.

Et gigantisk lokale som skal pimpes fra topp til bunn, mat, drikke, bord, stoler, pynt, tjafs og kake til 80 stykker! Alt må være planlagt, timet og tilrettelagt. Alt må være tenkt på, alt må være klart. Og det er det! Ned til hver minste skrue og jeg blir bare så sykt imponert. Selv blir jeg svimmel hvis jeg trenger to ulike skrutrekkere for å sette sammen ett IKEA-skap.

Og mens jeg sto der i dag og flyttet brus og øl fra A til B, slo det meg: Hva med et OL? Bare tenk hvilke vanvittige forberedelser som må til for å organisere noe sånt?!

- "Tjaaa, skal vi see. Vi kommer til å trenge 900 000 kneippbrød, 3 millioner liter melk og dessuten en skøytebane. Åh, vi har ikke noen skøytebane? Vel vel, så får vi bare bygge et gigantisk vikingskip, snu det opp ned og stå på skøyter inni der da".

Altså, det er helt vilt. Bare tanken gjør meg uvel.

Men nå må jeg legge vekk macen og jobbe med talen, for jeg er selvfølgelig langt ifra ferdig. Dessuten sitter jeg i stram beredksap og bare venter på telefonen om at jeg må fise ut til lokalet for å løfte, fikse, skru eller dytte, slik at alt kommer på plass i tide. Som det selvfølgelig kommer til å gjøre når man har et brudepar som har tatt høyde for alt fra lett bris til syndeflod.

Godt det ikke er jeg som skal gifte meg. Da hadde ikke lokalene vært klare før en god stund etter at takkekortene skulle vært sendt ut ;-)


Ett stykk ukomfortabel pappablogger i kliss nye filler ;)
 


Vi starter med det viktigste når lokalet skal pimpes ;-)
 

/ Hipp hurra for kjærligheten! :-)

Bein i nesa og store baller

Jeg sitter i sofaen og går gjennom bilder på kameraet. Blar meg forbi barn og trampoline, hund og mat. Så stopper jeg plutselig ved et bilde og bryter ut i latter.

Et grusomt nærbilde av Christina med halve ansiktet oppi et tacoskjell. Kameralinsa helt oppi nesa og øynene i vidvinkel.

Det er uten tvil det dårligste, minst flatterende bildet jeg har sett av henne på en god stund. Typisk et sånt bilde man sletter uten å tenke seg om.

Men hun spiser taco da. Og jeg sitter og skriver på en sak om å spise taco. Så jeg spør, bare på tull og for å se reaksjonen hennes:

- "Er det greit at jeg bruker dette som toppbildet i en sak på bloggen?"

Hun ser på bildet og vrir seg vekk i avsky. Så humrer hun og ler, mens hun rister oppgitt på hodet. Så ser hun tilbake på skjermen, løfter raskt på skuldrene og sier:

- "Æh, hvorfor ikke. Kjør på."

Jeg blir bare sittende og blunke. Hæ? Skal du bare løfte nonchalant på skuldrene og gi tommel opp for dette?!

Hvor mange damer kunne gjort det egentlig? Gladelig la deg poste det absolutt dårligste bilde du har tatt av dem på en 4-5 år?

Og det var da jeg innså det: Den dama der har baller. Bein i nesa og store baller. Ikke bokstavelig talt heldigvis, men i overført betydning har hun steiner på størrelse med et lite fylke. Og det synes jeg er så kult! For det er en sjelden egenskap det å ikke være redd for å by på seg selv og være selvironisk. Tørre å være usminket, bare være seg selv.

Det høres jo banalt enkelt ut, men i en mediehverdag preget av kropper operert og retusjert herfra til månen og tilbake, er det helt naturlige, det ekte, det uperfekte, en mangelvare.

Sjelden du ser folk legge ut det desidert dårligste bilde av seg selv på facebook. For man vil jo gjerne fremstå best mulig. Gjerne litt bedre enn man egentlig er. I hvert fall ikke dårligere. I hvert fall ikke med halve fjeset begravd i et tacoskjell. Folk flest gjør ikke sånt. Christina gjør sånt.

Og derfor digger jeg den dama :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/  Bein i nesa og store baller

Den store tacoskrekken

Så har det altså skjedd. Det aller verste som kunne skjedd: Barna har blitt drittlei taco!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi begynte å se tendenser allerede for noen uker siden. Lefsene ble fylt opp saktere, innholdet var skrantent og maten gikk ned i snegletempo. Unnskyldningene endret seg fra gang til gang. Ikke sulten, kjøttet er for sterkt, liker ikke sånn, sånn eller sånn.

Vi har prøvd å endre på alt. Byttet ut det ene med det andre og testet alle variasjoner av krydder, sauser, skjell og tortillalefser som finnes. Resultatet forlir det samme. Barna som før spiste taco som sultefôrede ulver, pirker knapt i maten.

I går kom den endelige spikern. For på fredag ble det ikke taco og til helgen er det full galopp med bryllupshelg, så da blir det ikke taco da heller.

Derfor klinte vi til og kjørte mandagstaco i går. Tenkte jo selvfølgelig at barna kom til å hoppe i stolen av glede, men snarere tvert imot. På reaksjonen å bedømme skulle man heller trodd vi akkurat hadde fortalt dem at deres hus og hotell brenner.

Null glede, bare skuffelse. Over taco!

Og det var da vi innså det: De er lei.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det har rett og slett bikket over. Litt som når du i førjulstiden spiser så mye julesnop at du til slutt går lei. Det høres jo usannsynlig ut, her jeg sitter og dagdrømmer om skumnisser og julemarsipan, men det kommer et punkt til slutt. Og der er vi altså nå.. Nesten så jeg vurderer å spørre om kirken kan senke flaggene litt.

Men men, en vakker dag vil de nok ta til fornuften igjen. Inntil da får vi rett og slett vurdere å lage noe annet til barna på fredager, for de får mene hva de vil, men jeg bader heller i et basseng fullt av sultne haier enn å spise fiskegrateng på en fredag. Og noe sier meg at Christina er enig med meg.. ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Les også --> "Det geniale trikset med Tacoklypa" (for alle dere som har barn som fortsatt spiser taco... sukk.)

Bønn fra en fotballmamma

* Gjesteinnlegg fra leser & fotballmamma*

Kjære alle fotballforeldre,

Han er 12 år. Han sitter i bilen sammen med sin mamma. De er på vei til fotballbanen. Han er kledd i svart. Han skal dømme sin aller første fotballkamp. En seriekamp med gutter som er 9 år. Han skal endelig få lov å være fotballdommer! Han gleder seg!

I bilen gjennomgår og diskuterer han reglene med mamma. Dommerkurset noen uker tidligere repeteres. Han er tydelig nervøs. Og spent. Og glad. Det er mye han skal huske, men han tror han har kontroll. Mamma er enig. 12 år og nybakt fotballdommer. En tøff kombinasjon. Han gleder seg!

Før kampen får han pratet med trenerne på begge lag. De er støttende og sier at dette kommer til å gå helt fint. Han blir 10 kilo lettere, og smilet kommer fram. Verdien av den støtten er ubetalelig. Like før det starter går han bort til mamma. Han spør forsiktig om hun også kan følge med tida, sånn at han ikke glemmer den. Han vil så gjerne ha kontroll. Vil gjøre alt riktig. Han gleder seg!

Kampen er i gang, og han dømmer bra. Kanskje litt forsiktig, men bra. Kanskje skulle det vært et par frispark til, kanskje en straffe, men han vil være sikker. Han har fokus på riktig kast. Det har han lært. Og han forklarer alltid hvorfor han blåser. Det har han også lært. Han føler han mestrer. Han er glad!

På sidelinja står det mange foreldre. Flere av dem har sikkert spilt fotball selv. Et par av dem kan i alle fall reglene. Godt. Det passer de på å fortelle. Høyt. En 12 år gammel dommer, i sin aller første kamp, får også med seg disse negative kommentarene. Han blir fortvilet. Han gjør så godt han kan. Mer kan man ikke forlange. Trodde han. Han hadde gledet seg...

Fathers watching their sons playing soccer game
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

Kampen er ferdig. Den 12 år gamle dommeren går bort til mamma. Han får skryt, men han er lei seg. Mamma klarer ikke svare på spørsmålene han stiller:

- "Hva gjorde jeg feil mamma? Når dømte jeg galt? Hvorfor er de så sinte?".

Han har ikke gjort noe galt. Han har bare vært forsiktig. Og nervøs. I sin aller første kamp som dommer. Han er lei seg. Han hadde gledet seg...

Mens han sitter der skjer det noe. Han får skryt. Fra andre enn mamma. Først kommer hjemmelagets trener bort. Nevner spesifikke situasjoner hvor han dømte veldig bra. Bortelagets trener skryter av han som dommer, sier ord som «bra dømt» og «du hadde kontroll».

Han vokser for hver setning. Han går fra blanke øyne til smil på kort tid. To pappaer kommer og sier de håper å se han igjen som dommer i neste kamp. Han stråler! Ser fram til neste kamp. Han gleder seg!

Det skal så lite til for å bryte ned. Knuse drømmen. Det er så unødvendig. Kanskje er det nettopp du som møter denne 12-åringen som dømmer sin aller første kamp neste gang. Ikke la din kommentar være det som ødelegger gleden han har. Ingen blir verdensmester uten å øve.

Vær heller med og bygg opp! Fokuser på det positive. Det skal ikke så mye til, og det vil gjøre en stor forskjell. Han er bare 12 år. Og han gjør så godt han kan. Ta vare på ham.

For én ting er sikkert: Han gleder seg!

Boy with soccer ball
Licensed from: maxoliki / yayimages.com

/ Del gjerne med engasjerte foreldre :)

Magisk dag blant killinger og softis

Helt siden vi flyttet til Larvik har jeg hørt én ting: Dere MÅ komme dere til Foldvik familiepark. Har dere ikke vært på Foldvik? Herregud, dere må dra til Foldvik! Barna kommer til å elske det! Dra nå! Kjøp sesongkort! Kom dere på Foldvik!!

Og som innflytter har jeg liksom ikke følt meg som en av lokalbefolkningen uten å ha vært der, litt på samme måte som at man ikke er ekte Oslofolk hvis man ikke vet om minst ett utested som ingen andre har hørt om.

Men i dag ble dagen. Endelig skulle vi besøke parken og finne ut hva alt ståket dreide seg om. Og vi ble ikke skuffet!


Lillesnupp ute og viser frem barnehageskills.
 


Gøy å være bonde for en dag :)
 


Rosa neglelakk og anleggsmaskiner - slike jenter vil gamle Norge ha.
 


Når ungene kaster seg utfor og foreldrene biter negler på sidelinja.
 


Akkurat vært ved fugleburet og ble så frøktelig inspirert.

 


Når a mor drar frem høyreslegga vet du at det er stemning.
 

Parken ligger så avsidesliggende, ruralt og bortgjemt til, at du lett bommer på avkjøringen hvis du blunker et halvt sekund for lenge der du kjører fra jorde til jorde til jorde i Vestfolds flotte bondenatur. Et bittelite skilt og et stort jorde til parkeringsplass, gjør heller ikke underverker for førsteinntrykket. Men så kommer man inn, og barna er i himmelen.

Parken er en særegen blanding av dyr, aktiviteter, leker, læring og moro. Det er som en gedigen lekeplass der barna kan boltre seg i time etter time. Det føles ikke som en tematisk familiepark egentlig, mer som en enorm og påkostet lekeplass.

Det er en fin miks av norske tradisjoner og artige aktiviteter. Det er norske og unorske gårdsdyr, man kan for eksempel sitte på med traktor, hoppe i høyet, og kaste hestesko, samtidig som man også kan spille minigolf, prøve hinderløyper, kjøre elektriske biler og mye mye mer.

Parken er i det hele tatt et overflødighetshorn av muligheter og jeg kan helt utmerket se for meg hvordan man kan brenne av en hel sommerferie her uten å bli lei.

En annen ting jeg likte var at prisene på innsiden ikke var spesielt stive. 10 flis for en kaffe, sånt kan vi like. Og da frua bestilte seg en softis, var den så stor og ruvende at den fikk barna til å se små ut. Sånt liker vi.


"Å herregud så stor den er!!" (sa brur´a)
 

Da vi hadde vært der fra åpning til slutt og forlot parken helt pumpet for energi, så plutten seg om med stjerner i øynene og sa: "Tenk om jeg kunne gått i barnehage her". Og det er egentlig en perfekt oppsummering av hvordan parken oppleves.

Så Foldvik, hvis dere leser dette, vurder å bytte slagord til "Foldvik Familiepark - barnehagen du drømmer om" eller noe i den gata.

Takk for oss og takk for i dag, nå skal en utslitt pappa sove ;-)


Når kroppen bare: Sånn, da var du ferdig for dagen. Barn, kjør meg hjem!
 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sommerfest med pappas briller på grillen

I dag var vi bedt på sommerfest i skikkelig bondestil. Et helt gårdstun fylt med leker, aktiviteter, hesteskokasting og hoppeslott (!) for barna, med påfølgende rebusløp og fest i partytelt til langt uti de små timer.

Geiter var det også. Hvis noen lurer kan jeg for øvrig informere om at geitemat smaker som ganske traust frokostblanding. Ikke spør ;)


Øy! Slutt å spise maten min, din hårløse fjomp.
 


Sekkeløp!
 


"Norsk kjempeedderkopp", mitt lags bidrag til en oppgave i rebusløpet. Ser du nøye på munnen, ser du at den har spist en baby. Makan.
 


Hoppeslott, hva gir du meg?!
 

Jeg blir altså så vanvittig imponert når folk klarer å stille i stand sånne store greier for venner og bekjente! Selv får jeg stressflass bare vi blir to mer enn vanlig til middag, så å skulle stelle i stand heldagsfest for 100 folk med alt som hører til hadde vært helt sjanseløst.

Det fikk vi faktisk ganske raskt bevist tidligere i dag. For i timene før avreise fløy vi litt rundt og styret med vårt her hjemme. Jeg skrev ned noen bloggnotater, sendte en mail, drakk kaffe, scrollet instagram, den type ting. Hva Christina drev med visste jeg ikke. Sikkert mye av det samme.

Til slutt ble jeg litt irritert, for ikke bare tok det en evighet før hun ble ferdig, men da hun endelig var klar for å dra kom hun dessuten rekende på masse ting vi skulle ha med oss. To svære poser og en frysebag! Jeg rullet ut en lang tirade om at det er så typisk damer å pakke nok for en 2-ukers på Kreta selv om de bare skal på Rema for å kjøpe egg. Selv hadde jeg klærne jeg gikk i, bilnøkler og solbriller. Mer enn nok. Kunne også droppet brillene.

Men da vi kom frem tok det ikke lang tid før det begynte å blåse opp. Barna hadde på seg tynne, korte sommerklær og begynte raskt å fryse.

- "Å søren", sa jeg.

- "Det ligger klær i bilen", sa Christina.

Så lå det an til å begynne å regne.

- "Å dæven", sa jeg.

- "Støvler og jakker i bilen", sa Christina.

Etter en stund begynte det å bli småkjølig selv for en hardbarket far i t-skjorte.

- "Æsj, begynner egentlig å bli litt småkald", sa jeg.

- "Tok med en genser til deg også", sa Christina.

Så begynte det plutselig å lukte grill. Kull, flammer, kjøtt og grønnsaker i skjønn forening.

- "Ah shit, vi burde jo hatt med oss mat, for pokker", sa jeg.

- "Hva tror du frysebagen er til?" sa Christina.

Og sånn ble det at vi hadde en fantastisk hagefest hele dagen, med nok klær og mat til alle. I sånne øyeblikk, mens jeg sitter der og fråtser i brokkolisalat og grillmat, slår det meg at livet uten Christina hadde blitt kaldt og magert.

For selv om hun av og til er litt treigere enn meg ved avreise, er det jo fint å ha med seg mer enn bare pappas solbriller når hele familien skal være borte hele dagen ;-)


 

/ Flinke folk! Også meg da ;)

Vi som aldri blir lei...

Jeg vet at sommeren er over

og jeg vet at jeg har hørt den en million ganger

og at resten av verden begynner å bli skikkelig lei

og jeg prøver så godt jeg kan å bli lei jeg også.

Men likevel..

Hver gang den kommer på radioen..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
- "DEEE SPA CITO! " Quiero respirararara jito. Ejakekikaki lala lito. Dubidubidubi ditooo.. DESPACITO!"
 

Og jeg blir aldri lei! Alså, virkelig! Om noe, synes jeg bare den blir bedre og bedre. Hvordan er det mulig? Har jeg fått Bieber feber? Burde jeg oppsøke fastlege?

Jeg vurderer seriøst å lære meg spansk bare for å forstå hva i all verden jeg flyr rundt og synger halve dagen, dessuten vurderer jeg å stemme på Bieber i valget til høsten. Det er ikke bra, men jeg klarer ikke å stoppe det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
- "Sobe sobe sobe, sobe sobeee!"
 

Så er spørsmålet: Er det bare meg? Er alle andre lei og jeg er sistemann som står igjen på dansegulvet alene og vrikker på norske-hofta med slipset rundt hodet mens barlysene blinker?

/ You can be des tva pegidåå! Deee spa cito.

Lytt til svigerfar

Jeg hadde gitt opp. Innsett at slaget var tapt. Ny mac må kjøpes inn, minst 15 papp mindre på konto. Sukk. Dobbeltsukk.

Jeg hadde selvsagt stilt diagnosen selv. Slik som da jeg stakk innom apoteket i forrige uke og kjøpte en miks med piller jeg mente burde ta knekken på senebetennelsen i armen. Damen bak kassa var mildt sagt mistroisk, men det er sånn vi menn gjør det. Jeg kan være min egen fastlege fra tid til annen, akkurat slik jeg plutselig kan være ekspert på data og mac-problemer.

Og denne maskinen var dødsens. Bare å få på Tir n´a Noir og bli ferdig med det. Men det var frem til svigerfar fikk nyss i saken...

For han er en sånn seig stayer-type som ikke gir seg så lett. Og ikke lenge etter at han hørte om mac-problemene sto han på døra her med et telefonnummer i hånda. Ring han her.

Ja, sa jeg og la lappen til side. Ikke noe vits å ringe en fyr som liksom har peiling på mac. Jeg har jo allerede fastsatt at løpet er kjørt. Lest litt på nettet, sett noen youtube-videoer og ikke klart å fikse det selv. Så da er det jo kjørt da. Dessuten hater jeg å ringe folk sånn helt uten videre.

Men svigerfar gir seg ikke så lett. Plutselig dukket det opp en mail: Send mail til han her. Eller ring. Han venter på deg. For jaggu hadde svigerfar allerede sendt ham blogginnlegget mitt der jeg klager over at macen var på dødsleiet. Mac-eksperten var ikke enig og mente det var håp i enden av tunnelen.

Ok da, én mail kan vel ikke skade.

To dager senere...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Back in business, så god som ny!! For vi e værdns bæste bæste bæstevenna!
 

/ Lytt til svigerfar. Ikke alltid, men ganske ofte ;-)

Mens vi venter på bryllup...

... må skoene vies ut og jobbes til.

For når det kommer til nye pensko må man sørge for å være på G med skoene i god tid før den store dagen, hvis ikke vil man ende opp med såre tær og gnagsår på størrelse med Østlandet.

Så nå, bare halvannen uke unna den store dagen til tante Tess og onkel Stette, går det i pensko i tide og utide. Mest utide egentlig, for kliss nye pensko passer til overraksende lite annet enn dress.

Men samme det: Tur med Teo, rydding på kjøkkenet og vasking av badet - på med penskoa! I denne prosessen har det selvfølgelig gått sport i å snik-knipse bilder av hverandre og sende til venner og bekjente.

Så mens vi venter på bryllup og at skoene skal begynne å spille på lag, her er en liten sniktitt på det som ganske garantert blir den store høstmoten i år x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hello, Oslo fashion show!

4 i senga og 1 på gulvet

Helt siden eldstemann kom til verden har soverutinene her i huset vært et endeløst kaos. Nattevåk og amming med en liten baby er én ting, men far i huset har også holdt det gående med prating i søvne og jaging av tyver. Og når Christina først har blir vekket med en lommelykt i fleisen, sovner hun ikke så lett igjen.

Derfor har far i huset til tider blitt forvist til gjesterommet, for uavbrutt søvn er selve gullkalven i et småbarnshjem og alle tiltak som kan bidra med å øke søvnmengde og -kvalitet må straks iverksettes.

Så fikk man barn nummer to, da. På´n igjen. Og etter hvert som barna blir eldre, blir det stadig nye ting. Vi er forbi bleieskift, ammepupp og tisselekkasjer, men er over på kjipe drømmer, diverse basilusker og altfor altfor tidlige morgener. Det trenger ikke være alt på én gang, men det er alltid noe.

Og for at alle skal få sove så mye som mulig, har vi prøvd det meste. Sove på hvert sitt rom, sove på barnas rom, på skift eller hva det måtte være. Praktisk går foran romantisk, for hvis nattesøvnen ryker faller hele korthuset.

Derfor gledet vi oss veldig nå som vi endelig har fått pusset opp "The master bedroom". Endelig skal det bli orden på soverutinene. Ferdig med nattevåk og kaos nå.

Trodde vi.

Men neida.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For selv om bare to store kryper til køys i den store senga, er vi alltid fire par med totter når vi våkner. Barna sniker seg inn i løpet av natten, én etter én helt til Christina og jeg ligger på hver vår side og balanserer på kanten av madrassen som linedansere. Mitt eneste håp er at jeg ikke skal lande oppå Teo som ligger og snorker med potene rett til værs.

For den ene vekker den andre som vekker den tredje og den fjerde, og så har vi det gående til vekkerklokka gjaller. Det er en løsning som funker ganske midt-på-treet og jeg har tenkt at vi burde bli litt strengere på hvem som sover hvor og hvorfor.

Men samtidig.. Det er så utrolig trivelig! Når man våkner opp og ser rett inn i ansiktet til et barn som ligger fredfullt og sover, gjerne med en liten hånd stukket inn i armhulen din. Trygg, varm og kontaktsøkende.

Så ligger vi og småprater og tuller helt til alle er våkne og klare for en ny dag. Ja vel, så er ikke natten stort å skryte av, men hva gjør vel det når man får sånne fantastiske stunder sammen? Og hvor lenge vil det egentlig vare?

For dagen vil komme da det plutselig er slutt. Da først kan vi sove så godt vi bare vil og se tilbake på tiden da barna kom krypende opp i senga i løpet av natten. Tiden da man plutselig kjente en kald hånd mot kroppen og et lite bustehode som stjal til seg store deler av puta. Og jeg vet vi kommer til å savne det sårt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ 4 i senga og 1 på gulvet, akkurat sånn det skal være :)

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Tusen takk, du ukjente venn

Jeg vet ikke hvem du er, men jeg vet at du er et godt menneske og at du akkurat reddet dagen til en liten jente.

For i dag oppdaget vi at vi hadde mistet den fine, hvite lommeboka som lillesnupp akkurat har fått seg. Hun er en liten diva og denne saken er den nyeste dillen. Hun har båret den med seg overalt i det siste, senest i går da vi skulle på piknik.

For en liten diva kan jo aldri vite når man trenger en veske, må vite. Clutch, tror jeg det heter forresten. Egentlig en lommebok, men ikke sånn lillesnuppa bærer den. Som om hun skal rett på gallafest med fiffen.

Men i dag var den plutselig sporløst forsvunnet. Ikke i sofaen, ikke på badet, ikke i senga. Borte vekk. Og sånt er ikke noe man skal tulle med for en liten jente som elsker tingene sine. Spesielt ikke den nyinnkjøpte favoritten!

Men borte var den. Hvor enn vi lette, ingen veske. Så i hele dag har vi gått på tærne, snudd hver pute og holdt pusten. Avledet, funnet på ting og gjort alt for at lillesnupp ikke skulle legge merke til at noe manglet.

Men da Christina gikk for å legge henne, var det bare å innse at slaget var tapt for nå. Bare å gjøre seg klar for hjertesorg fra mini-divaen i morgen tidlig.

Men plutten var ikke klar for senga og hadde masse sprell igjen i beina, så vi tok oss en liten guttetur opp til kirken for å fange pokemons. Han har blitt så hektet på det og lever godt på pappas gamle konto.

Da vi kom opp til kirken skulle vi akkurat til å kapre gymmet fra det blå laget, da plutten plutselig peker på en stein og utbryter:
- "Er ikke det lillesøster sin?"

Og der lå den. Pent dandert på en stein. Som en kald kropp på en varm dag lå den og basket seg i den lune sensommersolen.

Først tenkte jeg at vi måtte ha mistet den der i går. Men så slo det meg at vi ikke var akkurat her i går. Rett i nærheten, men ikke akkurat her. Noen må ha funnet den og lagt den der for at den skulle være lett å finne.

Jeg vet ikke hvem som gjorde det og det virker kanskje ikke som en stor ting sånn sett fra månen, men det er det. For det er akkurat sånne små, medmenneskelige handlinger som er så viktige! For samholdet, for menneskeheten.

Det er ikke meningen å høres ut som en vekkelsespredikant altså, jeg blir bare så utrolig glad av å tenke på at noen der ute har funnet veska og forstått hva den må ha betydd for noen. Og det gjør den. Du har gjort en liten jente helt ufattelig glad i dag, og jeg skulle bare ønske at du fikk vite det.

Så hvem enn du er, hvor enn du er: Tusen takk. Ikke bare for veska, men for at du er et bra menneske som bryr deg. Verden trenger flere som deg :)

/ Hilsen takknemlig pappa

Vår søte, rare piknik-greie

Ikke langt unna der vi bor ligger det et laaangt gammelt steingjerde. Ikke lange veien å gå, men helt perfekt for en liten formiddagstur. Spesielt når far i huset er alene på jobb og må slå ihjel et par timer med barna.

Da er det fint å ha et magisk steingjerde som er kjent for å vokte skjulte skatter.. Og heldig er den som blir med pappa opp dit for å lete etter gods, gull og godis. For hvem vet hva som kan ligge gjemt mellom steiner og mose i det massive steinbeltet...


Jekkpott!
 

Jeg tror vi gjorde dette første gang for flere år siden som en impulsiv greie for å lokke med oss eldstemann ut på tur, men nå har det liksom blitt vår lille greie. Dra på skattejakt for å se om man ikke skulle være så heldig å finne noen godsaker gjemt blant stein og mose.

Så slår vi oss ned på gresset og har piknik etterpå. Og på en fantastisk sensommerdag som denne kan man virkelig ikke be om mer. Bare ligge og slange seg i gresset mens barna jakter, jubler og gomler i seg de godbitene de fant.

Mistenker at 5-åringen begynner å fatte en viss mistanke for hvordan tingene ender opp der, men det er ikke så farlig. Skattejakt er det uansett. Og når utbyttet er skumnisser, kjeks og appelsinjuice, er det bare å la kritiske spørsmål fare, legge seg ned i gresset og nyte livet i t-skjorta mens fattern tar seg en velfortjent cowboystrekk.


Når bare pappa er med, blir det gjerne litt ekstra.
 


Utbyttet nytes over en liten mini-piknik rett på gresset.
 


Lille diva har selvfølgelig med seg lommebok/clutch på tur.
 


Bare ligge og nyte varmen i fleisen. Helt til..
 


Koser som dette ♥
 

/ Thank you, steingjerde!

Lei av bananfluer?

Lag verdens mest effektive bananfluefelle på få sekunder :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det skjer hver eneste høst/sensommer. Du kjøper bananer og tenker ikke noe mer over saken. Men plutselig stiger en lysegul liten jævel til værs. Så en til. Så to til, og plutselig er hele bananflueslekta på besøk.

Hvor kommer de fra? Hva vil de? Og ikke minst: Hvordan tar man knekken på dem?

Detaljert kunnskap om bananfluenes gjøren og laden kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med, men det jeg derimot kan gjøre er å gi deg tidenes mest effektive triks for hvordan du blir kvitt dem.

Du trenger bare 4 ting, hvorav 3 du nærmest garantert har allerede:

  • Et glass
  • Gladpack / plastfolie
  • Zalo
  • Eplecidereddik

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Slik gjør du:

1. Ta et glass, fyll på med en klunk eplecidereddik. Bare et par centimeter nederst i glasset.

2. Drypp noen dråper zalo oppi.

3. Ta plastfolie på toppen av glasset og prikk et par hull med en kniv.

4. Sett glasset i nærheten av bananer.

5. Gratulerer, du har nå laget tidenes beste bananfluefelle.

Bananfluene går nemlig helt bananas av lukten av eplecidereddik. Lukten overgår til og med deres forkjærlighet for bananer, men så fort de har sneket seg ned gjennom plastfolien kommer de aldri opp igjen. Litt uvisst hvorfor, men det funker. 100 av 100 ganger.

Så da vet du det. Aldri mer klaging over de irriterende små fluene, bare bygg en enkel felle på 30 sekunder og si adios muchachos til bananfluene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det sinnssykt ukule foreldrelivet

Denne uka har jeg blitt hektet på en ny tv-serie: Ballers. Den handler om stjernene i amerikansk fotball og det vanvittige livet de lever. De feteste festene, de heiteste damene, de dyreste bilene, de villeste historiene.

Jeg elsker den serien og det er veldig lett å drømme seg bort til et sånt liv. Man begynner å tenke: Hvis jeg kunne spolt tiden 20 år tilbake, begynt å trene seriøst, flyttet til USA og satset alt, kanskje jeg kunne vært der. Tjene titalls millioner i året, kjøpe Lamborghini på impuls og være på hils med de største kjendisene. Tenk for et vanvittig liv.

Samtidig tenker jeg over mitt eget liv og hva vi har gjort i dag. Før jeg ble fattern var nemlig min største frykt at jeg skulle bli sånn kjip småbarnsforelder som var fornøyd med sånt kjipt småbarnsforeldreliv. Ikke lenger være opptatt av de kule tingene, men bare kjipe barneting.

Som å bruke lørdagen på å spise ekstra lang frokost med nystekte rundstykker og sjokolademelk. Eller finne oppriktig glede i å dra på Europris for å hanke inn kaffebønner på tilbud. Eller hoppe i taket for en impulsiv runde bowling midt på dagen. Eller leke med plastelina og søle müsli over hele gulvet. Deretter perler. Eller ta lørdagsgodteriet mens man trasker en tur med hunden og leter etter pokemons. Og se på regnbuen. Som er akkurat det vi har gjort i dag. Og jeg elsker det.

Og i kveld skal Christina faktisk på fest for første gang på lenge. Så hvordan planlegger jeg å bruke kvelden? Dra i gang en fest selv, invitere over noen kompiser, kalle inn barnevakt og stikke en tur på byen? Næh. Jeg skal sparke av meg skoene, slenge meg på sofaen, se på Ballers, spise fjordlands og gosse meg alene. Og jeg gleder meg!

For på tross av sin vedvarende mangel på luksusbiler og glamourmodeller, så digger jeg det helt ordinære foreldrelivet i all sin glansløse ukulhet. Tiden med barna og vår lille familie. Og jeg ville ikke byttet det ut for alt i verden.

 

/ 3 minutter i mikroen, så erre lørran! ;-)

Vil du være med og sparke ball?

Det er så lett å si nei.

Når man burde si ja.

Når man sitter dypt i stolen og tenker: "Tja, tjo, men nei, i morgen".

Når man egentlig burde svare: "Selvfølgelig skal vi gå og sparke ball".

Ikke: "I morgen".

Ikke: "Kanskje, jeg skal bare drikke opp kaffen. Nei vent, se på klokka, vi tar det i morgen".

Ikke: "Er i morgen i dag allerede? Usj. Ok, i morgen da. Jeg lover".

For i morgen er en luftspeiling, et spøkelse, et skrømt. En hvilepute fylt med falske håp. I morgen er ingenting, alt er i dag.

Høsten er rett rundt hjørnet, plutselig kan i morgen være for sent.

"Ikke mens det regner"

"Nei, se på det regnet"

"Det er så kaldt"

"Det snør"

Og vips er i morgen forbi.

Så si ja i blant når du egentlig vil si nei. La et skuffende nei bli et overraskende ja, for et gledens ja er verdt sin vekt i gull :)


 

/ Livet er akkurat her og nå - Kom, så spiller vi.

Min kjære mac takker for seg ♥

Så har det altså skjedd. Min kjære mac, som har vært med meg fra starten av dette fantastiske eventyret og frem til nå, har begynt å slite. Veldig. Den kommer opp med rare feil, den er treig, den sier at disken er full, den slår seg av, den oppfører seg rart.

Det er rart, men det går faktisk an å bli følelsesmessig knyttet til ting. Det vet jeg nå. En metallboks helt uten følelser og sjel. Men likevel en del. For den har vært med på så mye. Det var min første mac og i starten var vi uvenner. Jeg skjønte ikke menyen og synes den var en klønete maskin. Så begynte jeg å forstå. Så forelsket jeg meg i hvor raskt den startet opp. Så hvor lett og fin den var å ta med på tur. Og ganske snart var jeg hektet.

Koser oss med Modern Family i godstolen <3

Første gang vi møttes var i min forrige fulltidsjobb, den jeg sa opp etter et års tid for å satse fulltid på det utrolig merkverdige livet som pappablogger. Mitt kanskje beste valg noensinne. Jeg klarte ikke løsrive meg fra macen jeg var blitt så glad i, og kjøpte den ut fra dens forrige eier. Siden da har det vært oss to. Dag og natt i tykt og tynt. Fra starten av denne rare bloggreisen, frem til nå. I Spania, på hytta, på julaften, på bryllupsdagen og de kveldene Christina lå på sykehuset med lillesnupp og jeg satt hjemme og ventet. Med deg.

Hvor mange timer har jeg ikke sittet og tastet på deg? Vi har skrevet snart 2000 blogginnlegg sammen, vi har skrevet en bok, vi har laget videofilmer, redigert bilder og tatt tøysete bilder av barna med photo booth. Du bærer fortsatt klistremerkene plutten limte på for godt og vel 2 år siden. Du er som et ekstra familiemedlem, du min kjære mac, men nå ser det altså ut til at det er over. Og jeg vet at det er sært og jeg vet at det er rart, men det gjør meg faktisk litt trist.

Men også litt glad, for et eller annet sted står din arvtaker og venter, klar for nye eventyr. Og jeg har så mye moro på trappene fremover! Prosjekter, videoer, bilder, innlegg og mye mye mer. Det er sikkert greit med litt nye krefter nå.

Men å kaste deg på dynga? Aldri i livet! Du blir med videre, bare i en litt annen form. Du kan sitte øverst i skapet og fungere som den kloke gamle rådgiveren. Du vet, litt som den syvende far i huset eller han gamle duden som bor inni det treet i Game of Thrones. Det blir bra, det.

Så hvil deg nå min gode venn og takk for alle de fantastiske stundene.


 

/ Æ kan væra en venn, ser at du falleeeher ♥

Bilder av en blomst

Her en dag fikk jeg plutselig en rar idé: Jeg lager et innlegg om en blomst. Ikke noe mer enn bare bilder egentlig. Så fikk jeg kalde føtter og tenkte at det kanskje ble litt dumt. Men så ble jeg sittende og se på bildene. Og tenke. Og høre på litt avslappende musikk.

Skuldrene senket seg, roen begynte å pjuske meg på ryggen og jeg innså: Av og til føles det utrolig godt å bare legge alt annet til side og bare se på en blomst. Det høres kanskje rart ut, spesielt hvis du akkurat nå sitter på jobb, på bussen eller har en skrikende baby på armen.

Men vi lever livene vår i så vanvittig tempo, det skal skje noe hele tiden, at vi ofte glemmer å stoppe opp, puste og bare være. Eller se på en blomst. Noe så fantastisk vakkert skapt av naturen for oss å nyte som et malerisk kunstverk. Farger så sterke at de kan gjøre deg glad.

Og i sånne øyeblikk blir jeg ofte sittende å tenke på gud. Jeg tror ikke på gud, men ingen kan si noe helt sikkert. Mange begrunner troen på gud med at noe så vanvittig som verden, menneskene, naturen og alt som finnes mellom himmel og jord og utenfor er så vanvittig komplekst at det må stå en intelligent skaper bak. Og det er selvfølgelig utrolig fascinerende å tenke over, men hva hvis det er motsatt?

Hva hvis alt dette bare har blitt til av seg selv? Er ikke det om mulig enda mer fascinerende? At blomstene strekker seg mot solen fordi de vil ha lys, ikke fordi en gud har programmert dem til det, men fordi blomstene selv vet det, tenker det og gjør det? Jeg synes i hvert fall det.

Rare tanker som dette er sånt som plutselig kan boble opp til overflaten hvis man bare tar seg tid til å senke skuldrene, legge vekk verden og se på en blomst. Om enn for bare et minutt. Livet er ikke et kappløp, livet er en reise. Så nyt tiden mens du har den og husk å se ut av vinduet en gang i blant.

Kanskje du ser en blomst :)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Blomsterhjerte på Facebook *

Peter svarer leserne #6: Hvordan bevare kjærligheten?

Tidligere denne uka fikk jeg en kjempehyggelig kommentar fra Nina, som også spurte om noe utrolig viktig: - "Småbarnstiden kan være både koselig og fin, men samtidig stressende og slitsom for parforholdet. Så hvordan bevarer man kjærligheten midt oppi alt?"

Det synes jeg var så utrolig bra og ærlig spurt av Nina! For ja, småbarnstiden er fin og koselig, men den er også tidvis veldig utfordrende og en sann prøvelse for parforholdet. Christina og jeg har blant annet sagt at det ikke burde være lov å gifte seg før man har vært småbarnsforeldre i 2 år sammen.

For det er lett å være sammen når man bare er to og nyforelsket og livet er bare kafébesøk og klining på bakerst kinorad. Noe helt annet er det med den 25. natten på rad med babyskrik, bleielekkasje, trassalder og underskudd på alt fra søvn til egentid. Da først blir man virkelig kjent med seg selv og sin partner på godt og vondt ;-)

Så hvordan bevarer man egentlig kjærligheten midt oppi alt dette? Jeg har absolutt ikke fasit, men vi har i hvert fall kommet oss gjennom fem og et halvt år som småbarnsforeldre, og dette er mine beste tips for hvordan man kan ta vare på kjærligheten i en hverdag preget av babygulp og ting som knuser :-)

 

1. Lite biff og dyr champagne - senk forventningene
Livet som småbarnsforeldre er lite glitter og glam, det er mindre tid til fester og kanskje ikke tur til Bahamas med det første, men hva gjør vel det? Det viktigste i livet har man rett i fanget. Så senk forventningene til alt annet og konsentrer deg om det som er viktig.

Åge Aleksandersen sa det allerede i 1984: "Lite biff og dyr champagne, men ka gjør no´ det?". Jeg elsker for øvrig "Fire pils og en pizza" og skal skrive et eget innlegg om den en dag :)

 

2. Sett pris på de små tingene
I tråd med forrige punkt, bli glad i små gleder. Hvis gleden er to uker alene på en strand i Maldivene, er sannsynligheten stor for at du vil bli skuffet. Hvis du derimot kan slå deg til ro med at lykken kan være en rolig tacokveld med kjæresten mens begge ungene sover, har dere de beste forutsetninger for å lykkes :)

 

3. Tider vil komme, tider vil henrulle
Husk at det kommer tider etter dette. Ungen vil ikke skrike seg i søvn eller gulpe på alt du eier hver eneste dag de neste 50 årene. Det kommer en dag, kan plutselig bli i morgen, da barnet runder et hjørne og ting er endret for alltid. Det kan være en fin trøst å ha når du er oppe midt på natta for å brenne sengetøyet etter en historisk lekkasjebleie.

 

4. Sett av tid til hverandre
Det er lett å glemme hverandre midt oppi alt, men sørg for å ha en bit av livet som er bare deres. Bli f.eks enige om at fredag kveld er hellig. Da skal vi kose oss. Sammen. Enten det betyr joggebukse, ostepop og Ullared på opptak, eller om det innebærer barnevakt og natt på hotell, så gjør det. Sett av tid til å bare være sammen.

 

5. Jobb som et team
Å være småbarnsforeldre er helt magisk, men det er også en jobb. Like greit å innse det først som sist. Det er 1000 ting som må gjøres hver dag og jobber dere ikke sammen som en velsmurt maskin, kommer systemet til å bryte sammen. Snakk sammen, hjelp hverandre og gjør hverandre gode.

 

6. Snakk sammen
Det høres utrolig kjedelig ut, men det er faktisk viktig. Snakk sammen og si ifra før det smeller. Om det er noe som plager deg, ta det med en gang. Kanskje ikke rundt middagsbordet med barna til stede, men snakk om det, få det ut, bli enige og jobb med hverandre fremfor mot hverandre før det går for langt. Selv en liten misforståelse kan få enorme ringvirkninger hvis den får jobbe i det skjulte.

 

7. Pass deg for tikkende bomber
Noen dager er alt bra, andre dager kan partneren være en tikkende bombe. For lite søvn og mye stress over tid kan gjøre hvem som helst til en særs mørk utgave av seg selv. Det kan være greit å være klar over dette. Ikke grunn til å gjøre det slutt, bare en dårlig dag. Smør på doble doser med tålmodighet og hold en armlengdes avstand til stormen blåser over.

 

8. Bli enige om husarbeid
Med unger i hus blir det også mer husarbeid og ingen liker husarbeid. Derfor kan det være greit å være enige om hvem som gjør hva, pluss minus i hvert fall. Jeg hater å vaske klær, Christina synes ikke det er fullt så ille, derfor tar hun det. Jeg lager derimot stort sett alt av mat og renser sluket på badet ;-) Uansett hvordan brøken blir, sparer man seg for veldig mange kjipe krangler om man har et godt system på husarbeid.

 

9. Hybelkaniner er ok
Det trenger ikke være plettfritt hele tiden. Det er ikke meningen det. Barn roter og søler, og et småbarnshjem trenger ikke se ut som et laboratorium så lenge det er rent nok. Ingen skal spise mat rett fra gulvet uansett.

 

10. Gjør deres greie
Det er lett å bli opphengt i hva man tror alle andre gjør. Ikke tenk så mye på det. Folk har gjerne helt perfekte liv og gjør alt perfekt. På facebook.. Selv om naboen reiser til Hawaii med barna og lærer dem fransk før de kan gå, betyr ikke det at dere må følge i deres fotspor. Snarere tvert imot. Gjør deres greie. Lek med maten, dans på bordet - glade barn gir glade foreldre ;)

 

11. Husk hvorfor dere fikk barn sammen
Å få barn endrer deg, men ikke så mye at du ikke er deg selv. Iblant kan det føles som at partneren din er en helt annen enn da dere ble sammen, men husk at dere er midt oppi en tøff periode. Husk hvorfor dere fikk barn sammen, hvorfor du elsker den andre, hvorfor dere skal klare dette. Sammen. Ingen er helt seg selv etter 20 netter uten skikkelig søvn ;-)

 

12. Sex på bestilling
Drit i spontaniteten, avtal når dere skal møtes for en runde i halmen. Det høres kanskje sinnssykt usexy ut, men heller det enn å få begynne å krangle om mangel på sex midt oppi alt. For tiden som småbarnsforeldre kan effektivt ta knekken på sexlivet om dere ikke tar litt ansvar.

Det er den uheldige kombinasjonen av å ha født et barn med påfølgende mangel på nattesøvn, overskudd, amming og øredøvende babybrøl som gjerne tar litt piffen av gnisten, så ikke forvent så fryktelig mye spontanitet. Sett heller av tid til "P-dates" (som Komikerfrue og Ørjan kaller det). Og gjerne oftere enn én gang i kvartalet. Sex gjør underverker for teamspiriten :)

 

13. Le
Det høres kanskje banalt ut, men husk å ha det moro sammen! Det er den beste form for parterapi og det er helt gratis. Det kan være vanskelig til tider, men ikke glem å tulle med hverandre, le og ha det gøy.

 

14. Husk hvorfor
Ikke mens barna er våkne, ikke mens du står og lager middag, men en rolig kveld når du sitter i sofaen og skuldrene senker seg, husk på hvorfor dere går gjennom dette hver eneste dag. List deg gjerne inn på rommet til barnet og ta en titt på det lille nurket som ligger der og sover. På den lille kaninnesa som stille puffer seg gjennom natten. Kjenn varmen stige og kjærligheten blomstre.

Det er hvorfor.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Noe å tilføye? Legg gjerne igjen ditt beste råd i kommentarfeltet :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det stooore spørsmålet

Jeg elsker deg, det vet du, men det er så mye jeg lurer på. Når jeg ser på deg og du ser på meg og det er bare oss to i hele verden.

Hva drømte du om da du var liten? Hva drømmer du om nå?

Hva tenker du om fremtiden og blir du redd når du ser opp på himmelen og tenker på universets uendelighet?

Føler du deg ensom eller er egentlig alt helt perfekt? Hva ser du i meg og hva ser du i oss?

Ting som dette og mer til lurer jeg på hver eneste gang jeg ser deg. Men mest av alt, mer enn alt dette og enda litt til, lurer jeg på:

Hvor i all verden blir øynene dine av når du smiler??

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Borte vekk! ^_^
 


 

/ Bill. mrk: Forelsket, men forvirret <3

* Følg Smilehjerte på Facebook *

Dronningens nye klær

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi har alltid tenkt at vi ikke skal ha en sånn liten dollejente. Vi skal ikke være sånne folk som bare kler datteren vår i spjåkete kjoler, ballsko og topper med paljetter. Vi skal være sånne folk som etterstreber å nøytralisere kjønnsforskjellene så mye som mulig. Blått til jente, neglelakk til gutt, brunt til alle, det er fint det.

Men så hadde vi jo helt glemt at små jenter har bestemte meninger, de også. Veldig bestemte meninger. Og hvis de vil gå i prinsessekjole, ja så skal de gå i prinsessekjole. Nytter ikke at pappa kommer rekende med en møllspist, brun arvebukse med fire overstrøkne navn på lappen. Hvis lillesnupp har bestemt seg for å gå med den rosa kjolen i dag igjen, så gjør hun det. Henter den ut av skittentøyskurven om hun vil.

Eldstemann var aldri sånn og kunne sikkert gått med en utstoppet grevling på hodet hvis vi satt den der, men med lillesnupp er det noe annet. Hun er visst en liten diva.

Selvfølgelig kunne vi trumfet gjennom og tatt styringen på klesvalget, men det er noe fint over at hun får ta sine egne valg også. Det er selvstendighet i utvikling, om enn litt mer rosapreget enn jeg først hadde trodd.

For lillesnupp har alltid vært en tøffing og jeg hadde nesten trodd hun kom til å velge flanell fremfor tiara. Mmen dronningen befaler og hvis hun vil pynte seg for å ta toget til Tønsberg eller en tur til legen, ja nei da er det bare å finne frem paljettene og adlyde da. Hvis ikke vil hoder rulle ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Lille diva <3

* Følg Tiarahjerte på Facebook *

Til Tønsberg med sukker på

En av tingene vi har gledet oss til i hele sommer er å ta med barna på togtur til Tønsberg.

For hver eneste gang vi kjører over en togovergang, ser et tog, hører et tog eller så mye som enser et hint av tog i horisonten, rykker hun til og stråler som en sol. "TOG!" brøler hun helhjertet, selv om hun aldri faktisk har sittet på et tog før.

Og derfor var det så utrolig moro å overraske barna med en spontant dagstur til Tønsberg i dag. Målet for turen var ikke stort mer enn selve reisen for kos og glede. Og det er så fint med sånne turer, for når planen er ingen plan blir man liksom fornøyd uansett.

Spesielt på en dag som denne, når regnværet blåser rett forbi og etterlater seg et Tønsberg baskende i sol og glovarmt sommervær. Ikke bare det, men det var også et båtrace langs brygga som sørget for masse folk, lyd, liv og røre. Ikke at barna brydde seg så mye om det. De var mest opphengt i at de fikk drikke cola på en søndag, spise is på torget og selvfølgelig den fantastiske togreisen.

Å se reaksjonen til lillesnupp da hun gikk inn på toget, fant setet sitt og kjente det rykke når toget forlot perrongen, er en opplevelse jeg kommer til å leve lenge på. At lillesnuppa krevde å ha på seg pyntekjole og tiara hele veien, gjorde det hele selvfølgelig enda triveligere :-)

Alt etter det var egentlig bare en bonus og når dagen attpåtil ble et overflødighetshorn av opplevelser og gleder, er det bare på sin plass at fattern sovnet på toget hjemover :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En som venter spent på perrongen. Pynta seg og greier :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Høyeste jenta i Tønsberg og ikke så rent lite stolt av det.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nye Moss-Horten-ferga er ikke veldig praktisk, men jækla rask.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hmmm.. et glass hvitt til fisken, mon tro?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke feil på en sommerdag :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alt jeg hørte var bacon og cheddar ost, så var jeg solgt.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Christina sliter med "Finn 10 feil" x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mens lillesnuppa jobber innbitt med kunstkarrieren.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
A mor går og sniker til seg isrester fra ungene ;)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og fattern bare: Færdi´.
 

/ Takk for besøket! På tide å tøffe inn i en ny uke :-D

Potetgull til middag

Som hardbarket bygutt er det visse ting som aldri slutter å fascinere meg ved å bo litt lenger ut på landet. Og i går kom plutten hjem fra barnehagen med en sekk poteter. Poteter! Hva gir du meg?

Jeg digger at de gjør sånne ting i barnehagen. Tar med barna for å rote i jorda, plukke poteter, nappe opp gulrøtter og lære at det finnes mer til livet enn bare ipad og frossenpizza.

Og når man først har fått overrekt en sekk poteter av en gutt stoltere enn en særdeles stolt hane, må man jo gjøre noe moro med det. Kan ikke by på laks og kokte poteter da ;-) Så derfor prøvde vi oss for første gang som potetgullmakere!

Litt rask googling viste at det ikke var mer til det enn å rifle potetene med en ostehøvel, olje, krydre og steke. Ostehøvel som kutteredskap viste seg for øvrig å være ganske upraktisk, så vi prøvde lykken med en mandolin, men de skivene ble altfor tykke. Så da ble det å høvle løs og heller spare litt flere poteter enn først planlagt til noe annet.

Som sagt så gjort og plutselig sto det grillpølser med hjemmelaget potetgull på menyen. Å dæffen det ble godt, ja! Selv om halvparten ble litt for godt stekt, den andre halvparten litt for lite stekt og absolutt alle altfor salte. Ikke noe et to små store glass med vann ikke kan løse ;-)

Viste seg også at de tykke mandolin-skivene passet utmerket til å steke i panna og servere som "voksenpotetgull". Myke i midten, brent i kanten, men gode som (potet)gull.

For det er ikke så farlig om det ikke blir helt perfekt, det viktigste er å ha det moro. Hjemmelaget potetgull av "egne" poteter er utrolig stas uansett, selv for de over 30 som fortsatt synes det er fascinerende at man bare kan dra mat rett opp av bakken :-D


Stolt plutt med full arbeidsinnsats på vaskefronten.
 


Sjekk de pottisene! Ikke et fnugg av jord noe sted. Gutten sin, det :)
 


Prøver å lage chips av potet og ikke bare huden på fingrene.. (ævv).
 


Overstekt og understekt hånd i hånd.
 


Pølser og potetgull til middag, da er det helg x-)
 

/ When life gives you poteter, make potetgull

Videosnutten alle må se ♥


(skjermbilde: youtube)
 

Jeg elsker små videosnutter som på få minutter kan gjøre noe med deg. Som kan få deg til å føle noe ekte. Glede, sorg eller kjærlighet. Og denne lille videosnutten er akkurat sånn. Rørende, vakker og helt fantastisk, men mest av alt: Viktig.

For jeg tenkte først at vi har kommet så langt i 2017 at slike filmer kanskje ikke er så viktige lenger, men så sjekket jeg kommentarfeltet... Dette er viktigere enn noen gang.

Så sett deg godt i stolen, skru på lyd og kos deg ♥

 

 

/ Størst av alt er kjærligheten ♥ Del med gode venner

Lesernes verste vitser

I går spurte jeg om deres dårligste vitser på Snapchat, og gjett om dere svarte! x-D

Hundrevis av tørre, blaute, teite, morsomme og elendige vitser tikket inn, og jeg har humret meg gjennom stort sett alt. Og her kommer de beste jeg fant. Eller verste, om du vil.

OBS! Advarer allerede om høy pappahumor-føring, så finn frem en pute å gjemme deg bak eller en skikkelig god fuktighetskrem, for dette kommer til å bli tørt ;-)

Screaming woman holding coffee mug next to laughing friend
 

★ Hørt om han som skulle opptre, men så forsov han seg og kom ikke opp før halv fire?
 

★ Hva spiser spøkelser til frokost? Bøskiver.
 

★ Hva får du hvis du putter en hund i en badstue? En hot dog.
 

★ Hva heter det når en dame har forskjellig størrelse på brystene? Titsforskjell!
 

★ Hva har en svidd pizza og en gravid kvinne til felles? En mann har glemt å ta den ut i tide.
 

★ Hva heter muslimenes favorittkomiker? Halal Eia.
 

★ Så var det det narkomane trollet som gikk ut i sola for å bli stein...
 

★ Hvorfor liker ikke Knerten å sove på magen? Han liker ikke å våkne opp på mårrakvisten.
 

★ Vet du hva det står på utgangsdøra til Sædbanken? Takk for at du kom.
 

★ Hva sa den ene snømannen til den andre? "Er det bare meg eller lukter det litt gulrot her?"
 

★ Har du hørt om de to eplene som ble stoppet i døra av en eplenektar?
 

★ Hva slags musikk hører osten på? Ostepop.
 

★ Hørt om selen som var så fryktelig selopptatt?
 

★ Hvilken hunderase drikker mest vann? Olden Retriever.
 

★ Hva heter gynekologen på Island? Fittur tittur.
 

★ Vet du hva man kaller en hund med falske tenner? Gebissevov.
 

★ What do gay horses eat? Haaaaaay.
 

★ Vet du hvorfor Michael Jackson handler alle buksene sine på HM? For der har de billige jeans.

Young handsome businessman feeling upset, kneel down and holding his forehead, full body isolated on white background

/ Jeg advarte på forhånd ;-)

Til deg som skjelver av barnehagepanikk

Dette innlegget er til deg som akkurat nå sitter og skjelver av barnehagepanikk. Du som kanskje akkurat har levert barnet ditt i barnehagen for aller første gang eller som gruer deg til neste uke. Du som plutselig er livredd for alt og ikke klarer å roe den paniske stemmen i bakhodet som angrer, gråter og synes alt er skummelt.

Jeg lover deg, det kommer til å gå bra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi har alle vært der, eller vi er der nå. Det gjelder ikke bare det første året i barnehagen, men alle årene. Det er klart det blir bedre, men det første året er helt balle. Like greit å si det rett ut. Jeg husker Christina gråt hver dag i ukevis. Det var langt verre for henne enn det var for barna, men det var ille for dem også. Jeg kunne selvfølgelig skrevet at det går helt smertefritt, men det gir jo ingen trøst, dessuten er det ikke helt riktig. I hvert fall ikke for oss. Det var tøft.

Man har vært sammen barnet sitt hver eneste dag i hele dets liv og plutselig skal man bare si adjøss og ha det på badet, kos deg hele dagen med en haug med folk du ikke aner hvem er. Ikke bare det, men det skrider mot ethvert instinkt i kroppen å forlate et gråtende barn i armene til en helt ukjent voksen. Borte er den tryggheten man har hatt hjemme og plutselig er hele verden åpnet opp. Ikke lenger bare forelder og barn, nå en del av noe mye større.

Og det kan være skummelt, det. Kjempeskummelt! Bare vit at det er helt normalt å føle det sånn og at det kommer til å gå bra. For det er selvfølgelig tøft for barna, men det er ikke noen dans på roser for oss foreldrene heller.

Men ikke ha dårlig samvittighet, ikke sitt hjemme og gråt eller ta deg fri fra jobben fordi du føler deg som verdens verste forelder. Vi har alle vært der og det kommer til å gå bra, jeg lover.

Kanskje tar det en dag, kanskje to, kanskje en uke, kanskje mer. For oss tok det veldig lang tid med førstemann, men bare vær sterk og vit at barnehagen er et fantastisk sted som barnet ditt kommer til å elske helhjertet. Om ikke mange dager kommer barnet ditt til å gråte når han/hun blir hentet på ettermiddagen og da kan du se tilbake på denne tiden og le. Men akkurat nå må du bare stå i det.

Det kommer til å gå bra. Jeg lover.


 

/ Barnehagestart er nesten verst for foreldrene <3

Plutselig størst av de små

Jeg husker så godt den første gangen vi var i barnehagen. Forsommeren 2014. Bare for å gjøre oss kjent og se hvor du skulle begynne til høsten. Det var en lørdag og alt var stengt, men vi kunne jo prøve sklia og huske litt på huskene.


 

Et ukjent bygg, en ukjent plass, en helt ny verden, en helt ny tid. Og jeg husker jeg gruet meg. Skikkelig.

Hvordan ville denne nye hverdagen behandle deg, du som var så liten og søt? Hele dagen borte fra mamma og pappa med ukjente barn og voksne. Barn som var både større og skumlere enn deg. Jeg hadde tilløp til panikk og tenkte at vi heller bare fikk vurdere å skolere deg hjemme og vurdere å la deg flytte hjemmefra når du bikket 30.

Men så sprang plutselig døra til barnehagen åpen og ut strømmet en hel haug med feststemte barn. De jublet og ropte og var som apekatter i det fri. Vi ble skremt selvfølgelig, vi skjønte ingenting. Men så kom det en bort til deg. En stor en. Han forklarte at han gikk på nest siste året og at det var bursdag og at han hadde fått godteripose og is.

Så kom pappaen til bursdagsbarnet og lurte på om ikke du ville ha en is også. Du lyste opp. Is! Og så satt du plutselig der med en is i hånda og holdt lollipopen som om den var en hellig gral.

Og den store gutten slo seg ned med deg og så satt dere på toppen av sklia, så utover parken og spiste hver deres is. Som to kompiser. Og jeg tenkte: Dette kommer til å gå bra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt skummelt, men veldig trygt med pappas hånd.
 

Og nå har han bittelille blitt kjempestor. Størst på avdelingen og stolt som en hane. Jeg husker jeg tenkte at du kom til å være en liten pluttelutt for alltid. Nå kan jeg ikke kalle deg for plutten lenger.

Fortsatt pappas gutt, men ikke fullt så liten lenger. Vokser som et bambusskudd, lærer nye ting hver eneste dag. Selvstendige ting. Ting som gjør at jeg frykter at du plutselig en dag kan finne på å bli voksen. Og det er jeg liksom ikke helt klar for enda.

Spørsmålene du stiller blir stadig vanskeligere og du søker nye horisonter. Fortsatt vår søte lille gutt, men ikke fullt så liten lenger.

Og det er på dager som dette, da barna rykker opp i gradene og plutselig har blitt et år større enn sist, at man kan få litt foreldrepanikk. Jeg vet ikke om det er et ord engang, men det synes jeg det skal være. For det er det jeg kjenner på nå. Ikke noe farlig, bare bittelitt foreldrepanikk.

For tiden som går og årene som flyr, og at han som var så liten nå plutselig er størst.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pluttelutten <3
 

/ Mvh, Stolt, glad og bittelitt redd

Ferie, ikke ferie, plutselig høst

Tenk at i morgen er det siste dag i juli, første dag i barnehagen og plutselig er sommerferien på hell. Og vet du, det er faktisk helt greit det.

Barna gleder seg til å møte vennene sine igjen og mamma og pappa kan få litt orden på hverdagen. Vi har hatt det helt fantastisk, men ferie med to barn er jo ikke helt ferie uansett. Det er tenna i tapetet og hurra meg rundt fra morgen til kveld. Det er moro, kjempemoro, men ikke spesielt avslappende.

Man må hele tiden holde et øye med dem, spesielt på stranden og alltid ligge to skritt foran neste tissepause, matpause, væskenivå, solkremnivå, leggetider etc. Det er ikke sånn ferie var før, da man kunne ligge en hel dag på stranden og slange seg i solen, sove og dorme i timevis uten en eneste bekymring.

Jeg klager ikke altså, jeg prøver bare å forstå hvorfor jeg faktisk gleder meg litt til å ta fatt på hverdagen igjen. For det er litt sånn. Det har vært tre helt fantastiske uker, men nå er det på tide å se fremover mot en minst like fin sensommer. For selv om sommerferien er over, har sommeren fortsatt mye å by på. August er full av sommerglede og varme kvelder, og enda har vi ikke spist oss lei på is, vært på oppdagelsesferd i Oslo eller overnattet i hagen.

Men selve sommerferien er over for i år og vi vinker farvel med dette bildet. Tatt i starten av ferien, og som i all sin rolige anonymitet ligger an til å bli et av mine favorittbilder fra ferien i år :-)

 


 

/ Fortsatt god sommer, men hei på deg barnehage ;)

Finn deg et kjøtthue

Jeg trekker tilbake alt det fine jeg sa om Christina i går!

For i går skrev jeg et søtt lite innlegg hva man burde se etter i en kjæreste, et innlegg som på sett og vis også var en liten hyllest til min lille fru.

Men i dag var vi ute på tur med barna på en flott og fin sommerdag. Skyfritt, varmt og nydelig. En tur på stranda, en tur på hytta, en liten bukett av sommeropplevelser. Og på vei hjem tenkte vi det var lurt å få vasket bilen.

Og mens vi satt vaskefast i bilen og ventet på at de store tannbørstene skulle få bilen til å skinne som en lønningspose, tenkte jeg at det plutselig ble veldig tungt å blunke. For jeg var på pokerlag til langt på natt i går og kroppen verket etter en ørliten power nap. Og nå så den sitt snitt. Bilen ble varm, jeg ble trøtt og brått gikk alt i svart.

Og det hadde sikkert vært helt greit det, ikke feil med en liten cowboystrekk iblant, men det var inntil jeg sjekket Snapchat...


Jepp da. Både videoer og bilder, faktisk. (Se hele greia --> @umulius82 på snapchat)
 

Så glem det der med å finne deg en som gjør deg glad, finn deg heller et kjøtthue. Et skikkelig kjøtthue som fyller hverdagen med smil.

Ja vel, så ender du kanskje opp med å bli eksponert i full snorketrynemodus på snapchat foran tusenvis av folk som ler av deg og ikke med deg, men livet med et kjøtthue ved din side er i hvert fall aldri kjedelig :-)

/ Burde være unødvendig å si at hevnen vil bli søt ;-)

Finn deg en som gjør deg glad

Det er ikke verre enn det.

En du har lyst til å se hver eneste dag. Våkne opp med, prate med, være rundt. En som får alt til å stemme og får deg til å føle deg hel.

Ikke en som overgår alle dine villeste fantasier, men en som er ekte. Må ikke være sånn, sånn og sånn, kan også bare være seg selv. En du kan prate med, en som lytter. En som respekterer deg, som du respekterer tilbake. Som elsker deg, som du elsker tilbake.

Ikke bare en du kan leve med, men en du ikke kan leve uten.

En som Christina ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Gå to turer? Aldri i livet

Det kan være fjorten poser med mat, en ponni og en pall med mel, jeg går ikke to ganger om jeg så må dø i forsøket. Selv om det betyr en hasardiøs ferd ned trappen der tre kopper, to glass og en levende ilder balanserer på toppen av en stabel med bøker, så MÅ jeg prøve.

Og dette bildet sier vel egentlig alt x-)

Det er bare 50 meter ned til hytta, men du kan ta lut på at jeg ikke går to ganger. Over mitt lik! Da bærer jeg heller på meg strekk, krampe og kink i ryggen, for vi som lever etter denne regelen vet at det bare er én ting som gjelder: Carry everything or die trying x-)


 

/ Vi som går én gang, ferdig snakka ;)

* Følg Pakkeselhjerte på Facebook *

Alt kan være ferie

I går kom vi hjem etter en uke på hytta. Soling, bading, grilling og en hel innsjø for oss selv. Is hver dag, sol hver dag og alltid sent i seng.

Etter en sånn uke er det lett å tenke at alt vi gjør fremover med barna blir bare tamt. Men vi har fortsatt en uke med ferie igjen å fylle og to små apekatter fulle av eventyrlyst. Men samtidig, de blir slitne de også.

Men det trenger ikke være mye for å være ferie. Alt kan være ferie. I dag har jeg vært opptatt halve dagen i Oslo, men på ettermiddagen tok jeg med barna ut for å kjøpe deres livrett: Sushi. På vei dit fant vi ut at vi skulle kjøpe med en blomsterkvast til a mor, og vips hadde vi to oppdrag oppå hverandre.

Vi parkerte nede ved havna og labbet i vei for å kjøpe blomster. Så ringte det i klokkene som signaliserer at toget er på vei. Og det er jo bare helt himmel for lillesnupp som elsker tog og store maskiner. Så utrolig mange ganger toget har kjørt forbi oss langt langt unna, men nå sto vi endelig helt inntil togskinna og fikk orkesterplass i Full-HD.

Så var det bort for å kjøpe blomster, krysse broen, finne de riktige blomstene, bære dem tilbake, se et nytt tog passere, krysse trafikken for å hente sushi, leke med pyntegjenstandene i sushisjappa som absolutt ikke var til å leke med, krysse trafikken igjen og komme hjem til mamma med to overraskelser på lur. En hver. Du bærer blomstene, du bærer fisken.

Og vips hadde vi brent av nesten to timer på en spontanutflukt som egentlig ikke var noe som helst. Bare en tur for å hente sushi, plutselig en liten oppdagelsesreise.

Resten av dagen gikk med til trampolinehopp og sofakos, og barna hadde det som plommen. Ikke store greiene, men en perfekt feriedag okke som. For ferie er ikke en bare en strand på Ibiza, kan også være 16.39-toget til Skien :)


Rart, ble avslørt gitt ;-) (Skjermbilde fra Christinas Snapchat: @umulius82)
 

* Følg Toghjerte på Facebook *

Årets beste hyttetur i bilder

En fantastisk uke på hytta er over, og her er noen bilder fra sommerens definitive høydepunkt :-)


Bildespesial - Here we go :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vannmelon servert utendørs i 25 pluss - da er det sommer :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Hei døh, 50 spenn hvis du "mister" en liten salamiskive.. Kom igjen a"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ble så gira da vi kom frem at jeg ikke rakk å finne frem badeshortsen x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En sommerfugl nyter en rolig styrepils før neste flyvning.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp har samlet alt pålegget og ruller det ut til frokostbordet <3
 


Asså... (tatt med mobilen forresten).
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
To små apekatter styrer hver sin store apekatt.
 


Turen til Magnor Glassverk var helstøpt. Sorry x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjekk årets julegave da :-D (Laget av en storebror og en hermegås som ville ha akkurat de samme fargene, hihi)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Barna fikk være med og felle trær. Stooor stas!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Urmann i joggebukse x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hiv O hoi og ei flaske med rom!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sjekk hu som flasher 70-tallsredningsvesten a!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Blikket som sier "Øy, kuktryne, kom dere vekk fra redet mitt!"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Flotte blomster, fin humle og pen bakgrunn - rett og slett et godt bilde, sånn summa summarum.. x-) Sorry. Igjen.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Farmor har lært plutten Vri Åtter og det er offisielt hans nye dille :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sommerkvelder som dette <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tottelotter som dette <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oppvask, hytta style :)
 

* Følg Hyttehjerte på Facebook *

Jacob er singel

Også nå som livet var så bra...

Sommerferie og gode ting, men så skulle selvfølgelige dette skje. Så nå får jeg vel ta meg litt i nakken fremover. Begynne å rengjøre sluket på badet helt uoppfordret. Pakke ut av bagen når vi kommer hjem fra ferie. Slutte å plystre sånn irriterende ustemt som Christina hater. Ikke bruke crocs lenger enn til postkassa. Brenne den gamle joggebuksa. Begynne å ta vare på meg selv.

Så var det hvordan jeg behandler henne da. Gjøre alle de tingene man gjorde i starten. Ryggmassasje så lenge hun vil. Se på gørrkjedelige jenteting på tv. Ta med blomster hjem hver fredag. Kanskje også på tirsdag. Gjøre en innsats, være den drømmemannen hun en gang forelsket seg i.

Det blir jo et helsikes mas selvfølgelig, men jeg må jo det. Kan ikke ta henne for gitt lenger. For jeg trodde kanskje nyheten skulle passere i stillhet, men bare fordi vi befinner oss i en skog midt i ingenmannsland, milevis unna folk og dekning, betyr ikke det at ikke sladder når frem. For så fort vi nærmer oss en flik av sivilisasjon og telefonen til Christina får så mye som et hint av signal, renner det inn med meldinger, snapper, mailer og kommentarer. Jacob Oftebro er singel!

Og med det er mitt liv som avslappet ektemann over. På tide å kjempe for kjærligheten. Begynne å behandle Christina som den juvelen hun er. Ikke fordi jeg seriøst tror hun kommer til å forlate mann, barn, bikkje, stakittgjerde og stasjonsvogn for å prøve lykken hos en Oftebro med kjærlighetssorg, men det kan jo være greit å være på den sikre siden ;-)


 

/ Har de sesongkort på plantasjen? x-)

Midt blant knott og gjedder


 

Midt blant knott og gjedder, har nordmannen funnet sitt hjem.

Med nakne tær og varme fjes fra solens lune klem.
 

En stille ro, et sjelens pust, en fugl som muntert plystrer.

En dukkert her, en pølse der, en kropp som villig lystrer.
 

Men myggen han er alltid klar, sitter som på lur.

Venter på et menneskebein som tror det skal på tur.
 

Biter seg fast og holder tak og slafser som en hest

Et lite smekk til mygghimmelen vekk, der mygger gjør seg best.
 

Vi koser oss, vi koser oss, med tottene i vannet.

Vi griller oss, vi kaster loss, vi fyller hele spannet.
 

Med blåe bær og brente knær og kortspill langt på natt.

Til solen står opp og barna får nok og pappa får litt fnatt.
 

Ingen dekning, ingen klokker, bare ligge på en brygge.

Kjempegod tid, har alle vi, for alt er bare hygge.
 

Når det er sommer og livet er toppen, skal det være litt påfyll i koppen?

For når det er sommer og livet er toppen, hvem bryr seg vel om sommerkroppen.
 

Et stille vak, et digert håp, vi tar kanoen når vinden har løya.

Tomhendt hjem, men ikke glem, den var minst en god meter mellom øya.
 

Sitte på utedassen mens det klør i rassen og lure på hva som i rompa biter.

Er det klegg eller orm eller mygg eller Gorm, jeg sitter jo her og skiter!
 

Men hva slags vær blir det her i morgen og dagen etter den?

Og hva slags vær blir det der, hvilken dag skal vi dra hjem?
 

For det regnet der skal ikke falle her, da kan vi heller snu.

Enn å sitte inne med mager stinne og ukeblader fra nittisju.
 

Vi fyrer i peisen, det varmer i fleisen, og vi har jo en diger grill

Og yatzy og kortstokk og brettspill og uno, jeg tror vi blir litt til.
 

Sitte og se når solen går ned, denne utsikten blir vi aldri lei av.

Det er først på hytta man forstår nytta av den særnorske hyttegreia.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Dikthjerte på Facebook *

Vi har bygget utedass!

Nå kan ikke Christina klage på at hun ikke er sammen med en handyman lenger ;-)

For endelig har vi kommet oss på hytta til mamma og pappa igjen. Midt blant trær, knott og gjedder. Rett i vannkanten og tilbake til mitt barndoms store paradis. Omgitt av trær, vann og lyden av stillhet. Knitring i peisen og brettspill om kvelden.

Barna elsker det her, men det var én ting plutten gruet seg til før vi skulle reise: Utedoen. For utedo er ganske rart for små barn, i hvert fall en som lukter som en død grevling i sola.

Men hva skal´n gjørra? Jeg er jo født med like mange håndverkergener som en helt vanlig abbor. MEN, jeg har jo derimot en far som ble født med en hammer i hånda. Og før vi kom opp hadde han som alltid satt opp en liten liste over ting han gjerne skulle ha gjort i løpet av ferien. Heise brygga, kutte bjerka ved vannet, fikse døra til boden etc.

Og plutselig slo det meg. Farfar vil felle trær og vi har en hel bod full av verktøy og ting - vi bygger bare en ny do! Det er sånt man kan holde på med når man plutselig er på hyttetid. Så armert med øks, sag, tau og hakke gikk vi til verks.

Vi satt opp forslag, tegnet og diskuterte. Christina og mamma lekte med barna i vannkanten mens de trodde gubbene jobbet med noe veldig viktig, mens vi i realiteten la alt vårt engasjement i å bygge en trone verdig en liten konge. Og til slutt, etter mye om og men og altfor mye tid, var den ferdig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den er kanskje ikke vakker og den er i hvert fall ikke stabil, men den er en ekte utedo og hvor mange andre doer kan egentlig skryte på seg det? Ikke bare det, men den er også plassert på en liten kolle med nærhet til bringebærbusker og nydelig utsikt over vannet.

"Tronen" kommer også med moderne fasiliteter som dopapir og Pondus. Så her kan man sitte og kose seg, lese litt og spise bringebær rett fra busken mens man gjør sitt fornødne i guds frie natur :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Med vennlig hilsen do-snekker og handyman ;-)

Pakkesmell nummer 2

Herregud, ærre mulig?! x-)

I går skrev jeg om at jeg bare skulle pakke med meg én ting da vi skulle på stranda i helgen, men at den ene tingen selvfølgelig ble liggende igjen hjemme. Og det hadde sikkert vært greit det, hadde historien bare endt der.

For i dag skal vi på skikkelig hyttetur og må pakke med oss halve huset. Og som seg hør og bør har jeg selvfølgelig utsatt pakkingen til siste liten ;)

Så jeg går til bag-kroken og finner min faste hyttebag. Idet jeg gjør meg klar for å fylle den med klær, tenker jeg på sist jeg brukte den. Gjør ofte det når jeg skal pakke. Alltid moro å tenke tilbake på sist man var på tur. Først husker jeg det ikke, men så slår det meg: Bryllupshelgen 12-14. mai. Bryllup, kjærlighet, bobler og forelskelse, ah for en magisk helg!

Men det jeg derimot ikke kan huske er at jeg pakket ut av bagen. Hvor hang jeg dressen? Hvor satt jeg penskoa? Samme kan det være, jeg vifter det bare vekk som nok et distré øyeblikk i en distré manns liv.

Men så møter jeg Christina på kjøkkenet...

Jeg sier noe sånt som:

- "Heh, en rar ting. Jeg har begynt å pakke bagen, men jeg kan virkelig ikke huske å ha pakket ut av den. Er ikke det rart?"

Men fremfor å svare, står hun bare der. Sier ingenting, bare ser på meg med et ansiktsuttrykk som lyser av sjokk og vantro. Sakte men sikkert glir hun over i et lurt smil. Ikke et hyggelig smil, men mer som et smil du forventer av en kjeltring i en film. En sånn type kjeltring som akkurat har bygget en laser på månen som skal smelte hele jordkloden.

- "Du har ikke lest bloggen min, du?" spør hun mens hun rister smilende oppgitt på hodet.

Jeg skjønner selvfølgelig ingenting, frem til hun legger til:

- "Okei, bare google: kona til en ny vri".

Som sagt så gjort...

Og nå føler jeg meg som verdens største idiot.

For jeg hadde jo selvfølgelig aldri pakket ut av den bagen. Det hadde derimot Christina gjort. For over 5 uker siden! Og selv det var 4 uker etter bryllupet...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/  ..også jeg som var så stolt for at jeg hadde hengt opp dressen og greier x-)

Les også --> Innlegget jeg ikke rakk å lese før det var for sent: "Kona til - En ny vri"

Når Peter skal pakke selv

Jeg vet at jeg er veldig distré altså, men dette... x-)

For i helgen skulle vi en tur på stranda. Stranda ligger ved hytta til svigers, så etter et forfriskende bad var vi invitert på grillmat og kaffe. Maten var kjøpt inn, alt var klappet og klart, ikke ta med annet enn badetøy og festhumør. Perfekt.

Christina pakket med seg en bag til barna, litt småtteri til Teo og en liten bag til seg selv. Alt jeg skulle gjøre var å ta med meg badeshorts. Ikke noe mat, ikke barneseng, ikke luftmadrass, ingenting annet. Bare badeshorts. Fett nok.

Vi kommer oss ned på hytta, solen steker. Steker! Barna kan ikke rive av seg skjorta fort nok og begynner å løpe mot stranda nesten før pappa har parkert. Godt vi smurte dem med solkrem før vi dro, nå er det bare å få på seg shortsen og sistemann uti er en råtten banan!

Shortsen ja...

Åh...

Søren.



 

/ Hilsen NM i distré 2017

Min delikate blomst av en kone

Vi står på soverommet på hver vår krakk. Vasker oppunder taket, klare for å male. Oss to, kjærester vi. Du og meg, jenta mi.

Tenk så rart å finne en man elsker. I hele denne verden, bare denne ene. Jeg snur meg og ser på henne. En feminin, sterk og nydelig jente. Søt som et eple, delikat som en blomst. En fantastisk mor, en elskverdig kjæreste, en bestevenn for livet. Det er lett å glemme hvor heldig man er.

Hun ser tilbake på meg, smiler lurt som nesten forelsket, og sier:

- "I går hadde jeg altså så vondt i lysken at jeg måtte dra av meg shortsen for å sjekke. Og der lyste det mot meg en kvise så hvit og så svær at jeg ble blendet!"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Milady...♥

Life hack: Lekeland på en solskinnsdag

I går gjorde vi noe som var like rart som det var smart.

For jeg hadde forberedt meg i dagevis. Hørt på hvalsang, pustet med magen og meditert. Jeg hadde spist en stor frokost og pakket med meg et brett paracet. Jeg var klar. Nu jävlar drar vi på lekeland.

Men da vi kom dit var det stille og forlatt som en ødemark. Eller som en sånn mørk bakgate der folk blir ranet på film. Ikke en kjeft. Lyden av gresshopper og fuglesang i det fjerne.

To-tre familier i full harmoni, et totalt fravær av trommehinnesprengende kaos. Som å spasere rett inn i et tidløst vakuum. Hva i all verden er det som skjer?

Og det var da det slo meg: Sola!

Det er jo en varm og deilig solskinnsdag, ikke pokker om iskalde nordmenn skal la en anledning til å brune kroppen gå fra seg! Jeg tenkte kanskje at godt vær ville senke besøkstallene en smule, men at litt sol skulle være effektivt hadde jeg aldri drømt om.

I starten var det litt rart. Som de dommedagsfilmene der hele menneskeheten har parkert tøflene og man er de eneste gjenlevende på kloden. Men fy søren så deilig! Folk er hyggelige de altså, men på lekeland pleier det å være så mange barn, rusa på så mye slush og godteri at det føles som et rave party på 90-tallet.

Men nå var det nesten bare oss. Ungene kunne skli, leke og herje akkurat som de ville. Sist vi var her, ble jeg sittende på sidelinjen og drikke kaffe og litt mollstemt tenke at mine dager som lekepappa i ballbingen var over. For mange folk til sånt og barna hadde nok av ting å drive med.

Nå var det liksom bare oss; et oppjaget trekløver på tur. Og plutselig var pappa kul igjen. I ballbingen og i sklia. Og selvfølgelig når noen måtte betale for slush og pølser ;-)

Og selv om det var litt rart, så var det også helt fantastisk.

Så hvis du har lyst på en dag på lekeland uten å komme hjem med varige mén på øretrompeten; vurder å dra på en ukedag på en solskinnsdag. Ja vel, så kunne du heller vært på stranda, men du skal ikke kimse av å ha et helt lekeland for deg selv heller ;-)

Hilsen mann som har gjenoppdaget gleden med ballrom x-)


 

* Følg Lekehjerte på Facebook *

La barna kjede seg

Drit i dyreparken, la barna kjede seg i sommer.

- "I dag har vi ikke gjort noenting! Bare vært hjemme og ryddet. Fy søren så kjedelig for barna" tenker jeg mens jeg vasser rundt i leker til knærne. Togsettet de ikke har lekt med på over et år, skumgummisverdene fra i fjor sommer, den rare dansebamsen som spiller discomusikk og lekekjøkkenet som i lang lang tid bare har stått og samlet støv.

- "Nei nei nei, det var jo ikke sånn her det skulle bli, vi skulle jo more oss!" tenker jeg mens barna hyler av glede på trampolina.

- "Vi skulle jo til Dyreparken, vi skulle jo til klatreparken, vi skulle jo-" stresser jeg videre mens barna fisker til seg en is fra fryseren, hopper opp i hengestolen og gosser seg mens de flirer og ler.Og da først slår det meg: Drit i dyreparken. La barna lage moroa selv. For det er ikke sånn at de beste sommerminnene serveres på et sølvfat. Den beste moroa lager man selv.

Ta mine beste barndomsminner fra sommeren. Turer til Ingierstrand, utsikten fra toppen av 10-meteren, lukter av Frognerbadet, smaken av saftis på en glovarm dag. Men hva husker jeg best av alt? Kjøreturene til Frankrike. To hele dager i en varm og tettpakket bil, lenket fast til en sittepute og helt uten ipad. To hele dager til å kjede vettet av seg og glo ut av vinduet til øynene tørket ut. Som ironisk nok er et av de kjæreste sommerminnene jeg har.

For det skjedde noe i den bilen hver sommer. Viten om at på enden av den endeløse kjøreturen, ventet et forfriskende bad i et deilig basseng. Der ventet Frankrike, softis, strand og sommer. Men først, et helt kontinent på langs. Time etter time gjennom rare land og landskap. Telle biler, høre Postens sommerkassett om igjen og om igjen, krangle litt med søstern, prate med mamma og pappa, få litt godteri, sove litt, se på skyer, tenke. Masse.

Jeg kan ikke én gang huske at jeg tenkte at jeg heller ville være i dyreparken eller et sted mye nærmere. Jeg gledet meg bare veldig til å komme frem. Og jeg hadde god til å glede meg. Er ikke det en stor del av gleden, dette med å glede seg? Se frem til noe, ha et mål i horisonten. Ikke våkne med en sølvskje i munnen hver eneste morgen og bli båret på kongestol fra aktivitet fra aktivitet.

Sånn tenkte nok vi før ferien. Om vi bare skal være hjemme i sommer, skal vi saktens sørge for å gjøre det til tidenes hjemmeferie. Minst to aktiviteter om dagen, skikkelig opplegg hver eneste dag, ikke et ledig sekund til å puste.

Det tok oss heldigvis kort tid å innse at det var et stresshelvete for både voksne og barn. Vi følte ikke at vi gjorde nok, de følte vi gjorde altfor mye. Ting begynner raskt å smake tamt om man blir gåsestappet med det. Også gleder. Du gleder deg ikke like mye til et bad hvis bassenget ligger i hagen som hvis det ligger to hele dager i bil unna. Tro meg, jeg vet ;-)

Derfor har vi i dag tatt en skikkelig hvileskjær.Vi har knapt nok forlatt huset og stort sett bare ryddet, men aldri har jeg sett barna mer aktive og samstemte i leken. Så la barna kjede seg litt, det har de bare godt av. Det høres kanskje banalt ut, men jeg tror det er viktig å ikke glemme verdien av å kjede seg.

Det er jo ikke slik at barn blir sittende og glo i veggen om man ikke aktiviserer dem. Nei, de gjør noe med det, de aktiviserer seg selv. Finner noe å leke med, finner noe å gjøre. Det må ikke være 17 sirkuselefanter rundt dem til enhver tid, det kan også bare være en pinne.

Har du noensinne hørt om et barn som kjedet seg i hjel? Neppe. Man leser derimot stadig om at barn og unge blir utbrent på grunn av høyt aktivitetsnivå. I foreldrenes paniske jakt på å unngå kjedsomhet, blir barna rett og slett utbrent, når alt de kanskje ønsker seg er mer tid med mamma eller pappa.

Og jeg kan forstå det, for barn trenger å slappe av de også, akkurat som oss voksne. Etter skolen, etter barnehagen og i ferien - det ikke være opplegg hver eneste dag. Barna vil ligge med beina høyt og nyte en kaffepause, de også. Det er lov å kjede seg, det er deilig å kjede seg, det er bra å kjede seg. Kjedsomhet gir ro, tid og rom for tanker. Kjedsomhet avler kreativitet.

I morgen skal vi på lekeland og det blir helt sikkert fantastisk, men i dag har vi kjedet oss og det var helt nydelig det også. Så fremfor å prøve å rekke alt i sommer, prøv heller å rekke litt mindre. Senk kravene, ro ned og gi barna mer tid. Dyreparken er der i morgen også, men tiden er bare her og nå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

* Følg Kjedehjerte på Facebook *

 

Sommerferien i bilder, dag 3

Jordbær, strike og barnehage i hagen - i dag har vi vært i åkern! :-)


I disse Trollpikken-tider... Hva med Jordbær-varianten? x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når du ser dette skiltet vet du at ren sommerglede er nært forestående.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Noen jobber..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mens andre stæler ;)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det perfekte jordbæret. The chosen one.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Far fornøyd med dagens fangst. Finn frem fløta kjerring, nå skarre etas! :)
 

Etter en tur i åkeren med påfølgende jordbærlunsj, passet det bra å skvise inn en annen aktivitet barna har gledet seg lenge til: Bowling!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dypt konsentrert herremann. Vi leker ikke bowling.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vet ikke om de har doping i bowling, men dette føles som juks ;)
 


Mor og far i støtet ;-)
 

Etter bowling var det egentlig duket for rydding og orging i heimen, men da banket det brått på døra både en og to ganger, og vips så var det duket for barnehage i heimen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Én grønn pære? Det blir to tusen kroner, takk.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Plutselig kommer alle lekene frem og stua blir en bilbane.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og etter 2 timer på jobb som barnehagebestyrer føler jeg meg sånn i kveld :-D
 

/ Hipp hopp, den dagen var topp :-)

Villkatt, fnatt og bokskatt

Dag 2 av sommerferien og i dag har vi fått gjort mye!

Dagen kunne forresten ikke fått en bedre start. For etter en litt kjip natt med mange våkeperioder, var jeg trøtt som en rumpepinne da barna våknet. Jeg lukket øynene og tenkte at det må være lov å håpe på et mirakel. Og det skjedde! For TO TIMER senere våknet jeg til lyden av glade barn som lekte nede og lukten av kaffe som fylte huset. Christina... ♥

Og med en sånn start på dagen, skal det mye til at ikke ting går på skinner. Etter et par runder med brettspillet Vildkatten, sæla vi på og dro til biblioteket. Jeg har faktisk ikke vært på Larvik bibliotek etter at vi flyttet hit, men i dag fikk jeg endelig gleden av å gå mellom gamle permer og lukte på støvete sider. Det har et slags magisk drag over seg. Som å gå rundt i gangene på Hogwarts (Harry Potter-referanse).

Men klart, har man med seg to lekelystne barn og møter en venninne med to barn til, er det ikke lenge man kan være på et bibliotek før det bobler over. Jeg innså at det var på tide, da jeg var på den andre siden av biblioteket og alt jeg hørte var lyden av min egen sønn. Så innen noen tilkalte vaktene, tok vi ansvar og kastet ut oss selv ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
A mor på skattejakt.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Se hva vi fant! :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Masse nytt lesestoff!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og far fant seg en skikkelig perle (goodbye nattesøvn).
 

Så bar det ned til Larvik sentrum for å leke i det store klatrestativet, før vi besøkte mormor på jobben, spiste take-away med bestefar og suste hjem igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
A mor prepper favorittmaten til ungene :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Susiiiiiii!
 

Siste halvdel av dagen har vi tilbrakt her hjemme. For vi innså i går at det er jo ikke sånn at barna kjeder seg så lett, det er vi voksne som lett får fnatt hvis vi bare blir gående hjemme og stampe. Så klør vi oss i hodet og tenker at barna kjeder seg, mens de hopper i senger, bygger slott og har det helt ball.

Så i dag lot vi heller barna holde på med sitt, mens vi begynte å ta fatt på det som skal bli "The master bedroom". Ikke lenger forlatt kontorplass / roterom / loppemarked, men et stort og nydelig soverom der mor og far kan slåss om dyneplass. Fint skal det bli! :)

Så var det å fråtse i nye bøker, til barna flatet ut med skoa på. En stor stjerne i taket for dag 2, og i morgen kjører vi på med samme suksessformel: En frisk kombinasjon av utflukter og hjemmemekk :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp blar en i Lillesøster-bok
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mens plutten leser i en Nora-bok
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..og pappa demonterer en gammel ribbeseng.

 

Og mobilen? Nei, den har jeg ikke tenkt på engang! Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så fint å klare seg uten mobilen i ett døgn, men så langt har det vært null stress joggedress. Og nå som jeg har fått lånt meg en ny bok på biblioteket, burde også kvelden gå bra.

Så er det mulig jeg er litt nyfrelst altså, men jeg synes jeg kan kjenne stressnivået senke seg allerede. Med andre ord en stor fjær i hatten for å la mobiltrynet få seg en hviledag en gang i blant ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God sommer! Sees i morgen :-)

24 timer uten mobilen

I dag skal jeg prøve meg på et lite eksperiment.

Jeg innser nemlig at jeg er i ferd med å helt hektet på mobiltelefonen min. Altså, virkelig. Jeg har den fleisen stort sett hele tiden, bare for å sjekke. Scroller instagram, sjekker noen snaps og ruller innom nettaviser. Om kvelden blir også jeg liggende å scrolle. Se på Netflix, spille spill og sjekke ting til langt etter leggetid.

Jeg er rett og slett i ferd med å bli helt avhengig, og jeg tror ikke det er bra. Til vanlig går det helt greit, for da tar jeg unna det meste sånt i arbeidstiden og etter at barna har lagt seg, men nå er det sommer. Tid for å spille Vildkatten med barna, tid for å være tilstede. Ikke være en distansert zombie bak en lysende skjerm.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så i dag skal jeg prøve et eksperiment som kanskje høres latterlig enkelt og overfladisk ut, men som likevel virker skummelt på en som er helt hekta: Jeg skal legge vekk telefonen. I 24 timer. Ingen telefon, med mindre det er krise. Bare la den ligge på skjenken og kjede seg, i stille nødmodus og kun til det.

Allerede har det gått en drøy time siden jeg la den vekk og jeg kjenner det kribler. Jeg skal ut på morgentur med Teo, hva skal jeg gjøre uten mobilen å knatre på? Se på trær? Og hva når jeg skal på do etterpå? Og verst av alt: Hva med i kveld? Når jeg ligger på sengekanten og natten, mørket og stillheten som kommer krypende på? Da er mobilen god å ha.

Jeg vet det høres patetisk ut, men jeg mistenker at jeg ikke er alene. Hadde du klart deg helt fint uten mobilen en hel dag? Ingen abstinenser, ingen problemer? Du vet det har gått for langt når du får et bankende harehjerte og tilløp til panikk bare ved tanken på å klare deg uten mobilen en hel dag ;-)

Men sånn har det blitt, og da er det på tide å ta grep. Så, kjære mobil, nyt dagen på skjenken, så sees vi i morgen. Selv skal jeg ut og nyte sommerdagen uten mobilfjes og scrollenakke ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sommer på sparket

Vi tenkte før ferien at vi skulle ta hver dag på sparket. Planlegge rundt frokostbordet og fylle dagene med impulsiv moro. Etter i dag innser vi at vi må komme opp med en litt bedre plan om vi ikke skal gå tom for ting å gjøre allerede før helgen, haha!

Halvveis gjennom det første knekkebrødet var planen klar. Først en tur til oldemor og oldefar for å ta en kaffe og hjelpe til med den kranglete nettbanken. Så en tur til Sandefjord for en øresjekk hos dyrlegen og kombinere turen med en frozen yoghurt underveisn. Du vet, en sånn man lager selv med strøssel, saus og full sulamitt. Stor enighet fra barna.

Så handler vi på vei hjem, dessuten er plutten klar for å gå på en Pokemon-runde med pappa, så det må vi få til. Det som blir igjen av tid, går med til maling, plastelina, vannballonger og trampoline. Og det burde være mer enn nok til å holde oss travelt opptatt fra god morgen til god natt.

God plan, sett til verks!


Vildkatten - sikker vinner for folk med tid å brenne av :)
 


Pokemåååån, gotta kætch em åååll!
 


Han far ute og sanker bonuspoeng hos oldesvigers ;)
 


Og får betalt! :-D
 


En som har fått bestemme selv og gleder seg litt over middels ;)
 


Improvisert vannballong-basket i hagen.
 


Sommerlig kveldsmat med peppa på opptak.
 

Og det hadde vært en helt fantastisk dag det altså, hadde det ikke vært for at allerede rundt lunsjtider var vi ferdig med alt som sto på agendaen. Teo hadde sjekket ørene, oldemor hadde betalt regningen, isen var spist og malingen malt.

Det er da man husker hva som er greia med å ha barn hjemme om sommeren: De er jo vant til barnehagetempo! Full ståhei fra levering til henting, med venner, leker og et aktivitetsnivå som ikke ligner grisen. Vi voksne trenger derimot en kaffe og 10 minutter i sofaen etter 5 minutter på trampolina ;-)

Og det er jo ikke som om sommerferien bare er en veldig lang helg. For i helgene tar man seg gjerne goood tid og lar morgenen slure, men sommeren er til for å nytes, brukes og fylles med moro. Og da vi hadde gjort alt som sto på blokka og det enda var 4 timer igjen å brenne av, ble far litt stresset.

For man får jo litt feriepanikk også, når man innser at tre uker tross alt er ganske lenge og man vil ikke at barna skal kjede seg og synes at sommerferien var et eneste langt gjesp. For all del, barn har godt av å kjede seg, men ikke så altfor mye om sommeren. Da skal livet leves best :)

Så i morgen får vi finne på noe lurt, og satse på bedre tidshåndtering ;-)


Elsker det faceswap-filteret på Snapchat x-)
 

/ Hilsen en som er overraskende dårlig på tidshåndtering til å ha to barn x-)

På fest(ival) med frua

Når man står på en gresslette med tusenvis av folk og hopper i en gjeng med venner og roper og brøler og bassen får hele verden til å eksplodere, akkurat da er det helt nydelig på festival.

Når solen varmer, ølen kjøler og alt er bare glede. Folk og fe i alle aldre samlet til en gigantisk vennegjeng for å feire sommeren, musikken og livet. Stemningen er elektrisk og musikken hamrer fra alle kanter. Man løper fra scene til scene og det er køer, kaos, rare doer og svette kropper. Da er det fantastisk. Helt helt fantastisk.

Men når man våkner opp av en liten kropp som står i senga og ser ned på deg og lurer på hvorfor det ser ut som du har tapt en krig, ja nei da er saken brått en annen. Og man angrer bittert på at man var ute halve natta og glemte å drikke vann. Men så får man seg en kaffe, og så husker man hvor moro det var, og da er det plutselig greit igjen.

Ekstra moro var det å være på fest med frua, for vi har nesten aldri vært på fest sammen! Vi rakk jo knapt å bli kjent før hun hadde en ørliten rosinbolle til heving, og siden da har det liksom gått i amming, graviditet og småbarnsliv, så det har ikke blitt mange festene på oss.

Derfor er det så moro når vi endelig gjør noe gøy sammen! Utenfor husets fire vegger og bare oss selv. Ingen barn og ikke noe ansvar, bare kose seg og ha det som plommen. Spesielt moro er det på festkvelder som i går, når Christina går fra å være sitt vanlige seg, til å bli sitt feststemte alter-ego: Lopez. En danseglad jente som elsker(!) å danse og ha det moro. Det er ikke så ofte jeg møter fru Lopez, men jeg digger når det skjer.

Og i går fikk vi endelig flere timer til å stifte bekjentskap blant brølende tilskuere og flyvende ølglass. Og det var helt nydelig. I dag.. not so much. Men ikke noe en kaffe, litt plastelina og en sandwich i sola ikke kan ordne ;-)


 

/ Ha en fin søndag!

På med partyhatten!

I dag blir det festival! :-)

På med partyhatten, for i dag blir det tenna i tapeten! Endelig, ENDELIG har vi klart å sikre oss billetter til Stavernfestivalen for første gang.

Sist jeg var på festival var... å herregud, når var det? 2004? Var det Arvika eller Roskilde? Jeg husker ikke, men det var helt nydelig. Rølp, telt og party så langt øyet kunne se.

Regner med at det blir litt mer siviliserte tilstander på Stavernsfestivalen i dag, spesielt med frua der til å holde meg i ørene, men fy fasken som jeg gleder meg!! Jeg har hatt lyst til å se flere av artistene live i en mannsalder, så denne dagen blir bare helt magisk. Sommer, sol, lyn eller torden - jeg gleder meg som et barn!

Så nå er det bare å finne frem dansetøflene, dra litt fett i manken, fiske frem partyskjorta og gjøre seg klare for en festdag uten like. Eller for å sitere den kinesiske filosofen Konfucius, som levde rundt 500 år før Kristus:

- "Her bli det liv, raj raj"


 

OBS: Det kommer til å bli snappet ganske heftig i løpet av dagen, så følg Pappahjerte og Umulius82 (Christina) på Snapchat ;-)

/ Vi sees på Stavernfestivalen!

* Følg Festivalhjerte på Facebook *

Hopp med meg, da

Vi er i hagen, klokken er rundt halv syv. Jentene har akkurat gått opp for kvelden, på gresset er bare lyden av en stor trampoline som knirker under vekten av en liten gutt.

Jeg går litt frem og tilbake, rydder og er i egne tanker. Tar ut av oppvaskmaskinen, rydder ting fra plenen, voksenting. Plutten hopper og spretter.

Jeg ser på klokka, på tide å gå. Greit å stikke opp litt tidlig, så har man god tid på badet, god tid til å lese.

- "Okei pluttis, da var det kvelden"

Han hopper rundt med et kjempesmil, ikke veldig interessert i å gå og legge seg. Og det skjønner jeg vel, senga når ikke trampolina til knærne. Jeg gir det et halvhjertet forsøk til, men han er altfor oppslukt i leken til å komme før jeg legger litt alvor i det.

Men så kommer han plutselig sprettende bort og spør om jeg vil bli med. Selvfølgelig vil jeg det, tenker jeg, men jeg har allerede lagt den mentale planen for tannpuss, pysj og kveldsstell. Jeg føler meg litt kjedelig, men etter en lang dag er hodet fullt av arbeidsoppgaver og leken står i skyggen.

Plutten er tilbake. Ser på meg med store, håpefulle øyne:

- "Kom igjen a, pappa, vil du hoppe med meg?"

Og jeg vet ikke hva det var, men noe der og da traff meg. Kanskje var det ordet pappa. For plutselig fikk jeg en sånn merkelig åpenbaring som man får iblant. Et slags klarsynt øyeblikk om du vil. Der man plutselig innser: Dette er mitt barn. Jeg er pappa. Hele livet har jeg brukt ordet pappa, men aldri om meg selv. Nå er det sånn. Jeg er ham. Pappa.

Han som forventes å ha alle svarene. Pappa som vet alt i hele verden og som alltid vet hva han gjør. Som kan bygge et hus med bare nevene og som kan gjørmebryte med en bjørn. Men også nærme og trygg. En armkrok å slappe av i, en kos å varme seg på.

Selvfølgelig skal jeg være med å hoppe! Så lenge du vil ha meg der. For det er bare lenge pappa passerer som egnet lekekompis, og det siste jeg vil er å angre på at jeg ikke ble med å hoppe. For det er lett å tenke at man heller vil sitte på sidelinjen og slappe av, og la leken være opp til barna, men leken er for alle.

Eller for å sitere George Bernard Shaw (fritt oversatt til norsk av meg): "Du slutter ikke å le når du blir gammel. Du blir gammel når du slutter å le".

Kom så hopper vi.

 

/ Jump up, jump up and get down

 

Vinn billetter til sommershow!

Har du lyst på billetter til sommerens kanskje beste show i Larvik? Les videre :)

/ sponset med gratis billetter

For neste uke sparker Scenegal i gang deres sommershow: "Spillelista - De viktige sangene". Det blir et utrolig fint show der artistene fremfører sanger som betyr noe helt spesielt for en rekke ulike personer.

Og en av de personene er MEG! :-) Gruppa tok nemlig kontakt med meg tidligere i år og lurte på om jeg hadde én spesiell sang som betyr mye for meg, og det har jeg. Sangen som minner meg om den rare perioden rett etter at Christina og jeg ble sammen. Sangen som kan ha berget forholdet. Thom Hell - Over you.

Hvorfor sangen betyr så utrolig mye for oss kan du lese om her: "Dagen det nesten ble slutt".
 

VINN BILLETTER TIL SHOWET!

Showet har premiere neste torsdag, men allerede nå kan du sikre deg to billetter!

  • Legg igjen en kommentar med navn og e-post, så trekker jeg ut en heldig vinner av to billetter!

OBS: Showet har premiere neste torsdag (13. juli), men premieren er fullstappet, så billettene kan brukes hvilken som helst dag resten av spilleperioden 14-23. juli.

Vinner trekkes og kontaktes i løpet av førstkommende helg :-)

Thumbs up from diverse group of people on green background

/ Lykke til!

--> Les mer om showet og bestill billetter her

Lykke for en småbarnsfar

Når du våkner av en finger som står og prikker deg på nesa og spør om det er morgen. Du ser på klokka, den er 04.20. Du sier nei, han sier ja. Du sier virkelig nei, han sier det er lyst ute. Du sier det er sommer, han sier vær så snill. Du prøver igjen, han sier vær så vær så snill. Begge er våkne nå og du frykter du har tapt.

Det er sommer, vi kan sove så lenge vi vil. Ikke stå opp nå, det er urettferdig. Kroppen skriker etter mer søvn, kan ikke stå opp nå. Ute ligger postmannen fortsatt og sover.

Du spør om han ikke vil komme opp i senga og prøve å sove litt. Bare noen minutter, så kan vi stå opp. Han går med på det. Så sovner han. Så sovner du. Og våkner. Mange. Timer. Senere.

Det er lykke for en småbarnsfar.

Bowling, is og utedo

finger family travels at the beach as concept

I går skrev Christina om den sommeren vi plutselig fant Syden på en parkeringsplass. Og det kan fort skje i år også, for hva skal vi i sommer? Litt av hvert og mye rart, men ingen store planer.

For sommerferien trenger ikke være en tur til månen på førsteklasse, det kan også være småttepill og hjemmekos. Og vi gleder oss skikkelig! Så her er hva vi har på blokka for sommerferien 2017 :-)
 

Togtur til Tønsberg
Lillesnuppa har fortsatt ikke kjørt tog og snakker om det hveeeer gang vi ser et tog, så nå er det absolutt på tide. Kombiner det med en is på brygga og møte tante hvis hun kan, så snakker vi heldagsutflukt :)
 

Foldvik familiepark
Vi har fortsatt ikke vært på Foldvik med barna og hver gang jeg sier det til folk i Larvik, får de bakoversveis og hjerteflimmer. Dette skal visstnok være et eldorado for barn, med masse aktiviteter, dyr og moro. Dette står høyt på prioriteringslista i år.
 

Is og Pokémon i Stavern
I vinter var plutten helt hektet på å spille Pokémon Go på pappas telefon. Men i de iskalde vintermånedene når det har vært for kaldt til å reke gatelangs med telefonen, har vi lokket med sommeren er best for sånt. Spesielt i Stavern, der isen er kald, været er varmt og pokémons spretter opp som paddehatter. Og det er det en som gleder seg veldig til! Selv om han ikke spiller så mye Pokémon lenger da.. Isen fra Ingrids Isbar er vel uansett det viktigste ;-)
 

En tur på biblioteket
Det går mye bøker på sengekanten for tiden, så en tur på biblioteket er lenge etterlengtet av både foreldre og barn. Perfekt aktivitet på en regnværsdag.
 

Lunsj på parkeringsplassen
Dette var en av sommerens høydepunkt i fjor og skal selvfølgelig gjentas i år. Først inn på butikken for å kjøpe det man vil til lunsj, baguetter med pålegg, litt frukt og drikke, og deretter nyte lunsjen rett på parkeringsplassen som et omreisende nomadefolk. Jeg vet ikke hvorfor dette er så trivelig, men det har vært stor suksess hver gang vi har gjort det. Kortreist, moro også så billig a gitt.
 

Dyrlegen og yoghurten
Allerede i neste uke må vi en tur innom dyrlegen i Sandefjord, men fremfor å tenke at det er et gjøremål som stikker kjepper i hjulene, gjør vi heller det til en utflukt med muligheter. Mens vi venter på voffen, kan vi sprade gjennom Sandefjords gater, finne en egnet park å leke i, og nyte en stor yoghurt-is med strøssel.
 

Grilling, bading og camping
Oddane Sand er en campingplass i Nevlunghavn med en nyyydelig sandstrand med plass til hele Norges befolkning. Uheldigvis har vi ikke campingvogn der ute, men heldigvis kjenner vi noen som har det og vi lar oss absolutt invitere, haha! Hint hint ;-)
 

Hyttetur og utedo
Den eneste planen som nesten er meislet i stein, er at vi skal på hytte til mamma og pappa. Da blir det road trip med obligatorisk is-stopp, masse bading, harrytur til Sverige, grilling, fisketurer og bålpanne om kvelden. DA snakker vi sommermagi.
 

Hyttetur og innedo
Et annet sted vi lar oss invitere i sommer, er på hytta til Svigers. Vi har ingen konkrete planer om når vi eventuelt skal dit, men siden hytta ligger rett i nærheten, håper vi på en spontan overnatting i ny og ne. Også her er bading og grilling obligatorisk opplegg :)
 

Oppdagelsesferd til Oslo
Tidligere har plutten og jeg vært på mange kule gutteturer til Oslo, men nå er det på tide å innlemme jentene i tradisjonen. Derfor satser vi på en togtur inn til hovedstaden med opplevelser, sushi og hotell. Kanskje en tur til reptilparken? Ja! God plan. Så er det hjem igjen dagen etter. Trenger ikke være lange reisen for å være en stor opplevelse :)
 

Bowling
Bowling er kjempemoro for store og små, og siden vi har en stor og fin bowlinghall like i nærheten, blir det å brenne av første og beste regnværsdag her. Med pizza til ;)
 

Vamos a la playa
Trenger ikke være fint vær, kan også være dårlig, for en tur på stranda kan være så mangt. Kaste fiskesprett, se på skjell, fiske krabber eller bare ligge og slange seg i solen. Aller helst sistnevnte, men tilbringer man sommeren i Norge får man ta det man får ;)
 

Piknik i skogen
Gode sko, mat, drikke - let´s go! Trenger ikke mer for en fin tur i skogen. Trenger ikke gå langt engang. Flere av våre beste turer har endt med mat og retur etter skarve 200 meter. Tur er tur ;-)
 

Telttur i hagen
I fjor kjøpte vi faktisk telt, soveposer og liggeunderlag for å slå leir i hagen, men så ble det liksom aldri noe av. Så i år skal vi være tidlig på´n og få til en kortreist telttur så fort som overhodet mulig :-)
 

Plukke jordbær
Finnes det noe mer sommerlig enn å sitte i en jordbæråker og mumse, mens man sakte fyller kurven? Før har vi brent oss på å skulle plukke i store kvanta med barna på slep, så i år blir det mer fokus på kvalitetstid med barna fremfor kvantitet for fryseren. For sommeren nytes jo tross alt best akkurat her og nå.

Strawberries in a basket in the garden
 

/ Mange sommerminner små, blir en sommer det og :-)

* Følg Sommerhjerte på Facebook *

Frua har blitt fluegal

Christina er smart. Altså, virkelig! Men hun har også sine øyeblikk... x-)

For du skjønner... Christina har et fluetriks. Hun mener nemlig at det er bedre å gi fluene en ny mulighet i livet enn å smekke dem med fluesmekkeren. Helt greit det, men det er bare måten det gjøres på...

Og første gang jeg ble vitne til fluetrikset hennes, ble jeg sittende og måpe, mens jeg tenkte panisk: "Å herregud, hva er det jeg har blitt sammen med??"

For der satt vi altså, samlet rundt middagsbordet som en helt vanlig familie. En flue surret rundt oss og gjorde livet surt for far, som har liten toleranse for sånt når han er sulten.

Jeg skulle akkurat til å hente fluesmekkeren og zappe fluefaenskapen langt ut i neste uke, men da skjedde det. Christina reiste seg, gikk bort og åpnet balkongdøra. Så satt hun seg igjen, løftet en hånd i været og begynte å gjøre store, sirkulære bevegelser i luften. Som om hun prøvde å skrive en O i taket.

- "Hva. I. All. Verden er det du holder på med?" utbrøt jeg overrasket.

- "Prøver å hjelpe flua med å finne veien ut", svarte hun som det mest naturlige i verden.

- "At det var..?"

- "Nei, du vet, hvis du åpner døra og vifter i retning mot døra med den ene hånda, vil flua før eller siden forstå hvilken vei den skal fly for å komme seg ut. Seriøst, det virker!"

Jeg ble sittende helt målløs og måpe. Tom for ord og mildt sagt sjokkert. Det var bare flaks at haken ikke traff bordkanten på vei mot bakken.

For der satt jeg altså og så på en voksen kvinne veive helhjertet med armene for å informere en flue om hvilken vei den skulle fly. Som om de hadde et slags samarbeid på gang. Du vet de folka som står og vifter med flagg på rullebanen for å vise flyene hvilken vei de skal kjøre? Akkurat sånn. Bare med en flue.

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, for jeg har fått to barn med dette mennesket og her sitter hun altså i fullt alvor og leker trafikkpoliti for fluer?

Det er i sånne øyeblikk man virkelig må gå i seg selv og prøve å huske hvorfor man ble sammen. Hva det var ved den andre personen man falt for. Hvorfor man ble nyforelsket, følelsen av å være nyforelsket. Og deretter klamre seg fast til den følelsen for alt det er verdt, helt til hun slutter å veive med armene.

Men lett er det ikke ;-)


Norges første fluehvisker x-)
 

* Følg Fluehjerte på Facebook *

Har det klikket for strikket?

Finnes det seriøst flere enn Christina som sier "ett strikk"??

Jeg husker den morgenen jeg våknet opp og hørte at Trump hadde vunnet valget. Jeg trodde ikke mine egne ører og trodde det hele var et fremskutt aprilsnarr.

Men det er fortsatt ingenting sammenlignet med da jeg sjekket kommentarfeltet under saken "25 ting du ikke visste om Christina" i dag tidlig. For hva fant jeg der? Side opp og side ned med folk som støtter Christina i at det heter ett hårstrikk! ETT! Hårstrikket!

Altså... Har verden gått bananer? Hvis jeg trekker for gardinene nå, vil jeg se flyvende griser og rosa elefanter? Har hele Norge kollektivt klikket i vinkel?

Misforstå meg rett: Jeg kan forstå at norsk kan være et vanskelig språk. Selv sliter jeg med ennå/enda og må google hver gang jeg skal skrive paralell/parralell/parallel. Det er ikke alltid godt å vite når man skal bruke og eller å, også sliter jeg noe veldig med å uttale navnet til Nadia Hasnaoui.

Det kan også være vanskelig å vite når man skal si han eller ham, og mange sliter med kj-lyden. Men ett hårstrikk? Hårstrikket? Har det rablet helt for dere? Dere sier kanskje én hårstrå også da eller? Ett bil? Én hus?


Ett veske med alt man trenger: Hårstrikket, neglelakket, smykken, kammet og pennet.
 

Dere som støtter Christina skal forresten vite at hun også sier ett tv. ETT TV! Har du hørt på maken til galskap? Det er helt på grensa til skillsmissegrunn.

Men det er greit, bare vær sånn dere. Men tro ikke at jeg lar dette passere, for to kan leke den leken der. Så fra nå av skal jeg også bare lage mine egne språkregler helt utenfor all logikk.

Hvor jeg skal senere i dag? Til doktoret. Så skal jeg åpne kjøleskapen og helle melket i glassen. Så må jeg ikke glemme å mate hundet! Etterpå skal jeg pusse tennene med et tannbørste og lese litt i boket, før jeg legger hoden på putet for kveldet.

Ser dere hvor dette bærer??

Nei, la oss få slutt på denne galskapen og kalle en strikk for en strikk, før gårdsdyra utvikler vinger ;)

A pig flying through the clouds in the sky
 

/ Hilsen, Petet

25 ting du ikke visste om Christina

Lurer du på hvilken kjendis Christina har klina med på fest? Eller hvorfor hun tror hun ble forvekslet ved fødselen? Her er 25 rare fakta du kanskje ikke visste om Christina.

Dette innlegget er kraftig inspirert av innlegget "25 ting du ikke visste om Marte" som Sjur skrev om sin kjære Marte (aka Casa Kaos). Vi synes innlegget var så bra at vi bestemte oss for å skrive en tilsvarende liste for frua og meg.

Here goes :)

1. Det første Christina sa til meg da vi fant ut at hun var gravid for andre gang var: "Din drittpikk".

2. Da jeg startet å blogge, ville Christina være helt anonym og nektet meg å bruke bilder av henne. Så de første to årene var det flere som lurte på om jeg var flau over henne siden jeg ikke ønsket å vise henne frem på bloggen x-)

3. Christina vurderer faktisk å ta sin aller første tatovering, men det er strengt hemmelig ;-)

4. Inntil i forrige uke, har ikke Christina trent på ca. 15 år. Det er ganske imponerende. Om det blir 15 år til neste gang, vil tiden vise.

5. Christina elsker Ronny Brede Aase og sendte ham faktisk fanmail for noen år siden. Han svarte og det snakker hun om fortsatt.

6. Christinas alter-ego på fest heter Lopez og er ei veldig(!) danseglad jente.

7. Christina er ganske liten og har veldig smale øyne, og hvis hun får litt farge om sommeren, har hun flere ganger blitt tatt for å være thaidame.

8. Christina lever i konstant usikkerhet om hun ble forvekslet ved fødselen, moren måtte nemlig ta hastekeisersnitt, og da babyen ble tatt ut, gratulerte legen henne med en stor og fin gutt før de bar babyen ut. Etter en stund kom de tilbake med Christina.

9. Christina likte sesong 3 av Skam best.

10. Hun har hatt en italiensk brevvenn siden hun var 12 år gammel, og de har fortsatt kontakt.

11. Christina sier ETT hårstrikk. Ikke én, men ett. Ett strikk, der altså.

12. Hun tisser ofte med døra åpen. Heldigvis henger hun toalettpapiret med papiret ut fra veggen, ellers måtte vi tatt en alvorsprat.

13. Christina bruker størrelse 35 i sko, som betyr at hun ofte kan kjøpe sko ment for ganske store barn.

14. Hun har alltid hatet å holde i mynter og da hun var yngre måtte godhjertede slektninger som ønsket å gi henne en slant, legge pengene rett i lomma fordi hun nektet å ta i dem.

15. Christina har klina med Gustav Nilsen på fest.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

16. Da vi først ble sammen snakket hun så røft og bannet så mye at jeg måtte be henne tone det ned litt.

17. Hun hater, virkelig hater, sangen "Nine million bicycles (in Beijing)" av Katie Melua.

18. På 1-årskontrollen i 1983 var Christina så tjukk at moren hennes fikk beskjed av legen om å slanke ungen.

19. Christina tok ikke hull i ørene før hun var 27 år gammel.

20. En gang Christina var hos legen fikk hun påvist Downs! Trodde hun. Viste seg at det var Duanes, en ganske uskyldig synsskavank, men i en liten periode var hun altså helt sikker på at hun hadde tilløp til Downs.

21. Da hun var seks år, møtte hun en blotter som lurte på om hun ville se på apekatten hans.

22. Jeg spurte henne en gang hva hun ville gjort om hun vant 10 millioner i Lotto. Jeg prøvde å få henne til å tenke stort. Virkelig drømme. Sportsbiler, jordomseiling, privat-jet og feriebolig i New York. Hun svarte: "Asfaltere oppkjørselen" med stjerner i øynene.

23. Christinas favorittblomst er liljekonvall, mye grunnet den nydelig lukten - og barndomsminner av hennes farfar som var en rev på å finne liljekonvaller.

24. Christina er født med 100 % mangel på stedsans. Det er et mirakel at hun i det hele tatt finner veien fra stua til kjøkkenet.

25. Christina er bittelitt forelsket i den nye verten på barne-tv (Anders) og når han kommer på tv-en, må hele familien være stille.


 

Lurer du på hva Christina har skrevet om meg? Sving innom hennes blogg og les: "25 ting du ikke visste om Peter"

/ Gooooood søndag!

Hyttekos og bæsj i taket

Denne helgen var det meldt om sydentilstander i Larvik og derfor har vi sjekket inn på hytta til svigers. Og nå nyter vi livet i lange drag med ballspill, grillmat, badestrand og is. Masse is. Kan ikke klage på det. Skulle gjerne sett at barna ikke står og hopper i sengen klokken halv syv om mårran, men kan ikke få alt heller ;-)


Pluten og bestefar spiller sånn stang-tennis, mens Spiderman er linjedommer
.


Plutten har startet sushi-bar :-D
 


Sommer i Norge :)
 


A svigermor disker opp.
 


En som prøver å kompensere på all isen med ei litta løpetur ;) #SK2019
 


Et hint av sky kan sees øverst i høyre hjørne. Typisk ass. Drittvær.
 


Noen har bæsjet i taket. Vi vet ikke hvem, men barna skylder på Teo.
 


Verken mer eller mindre x-)
 

/ Sommeren er nå - husk å nyte

Full panikk i en liten boks

Jeg har aldri slitt med klaustrofobi, men i går var det like før det klikket for meg.

For i går reiste jeg til Tønsberg for å ta MR-undersøkelse. Jeg har trent på meg en senebetennelse i armen og måtte inn for å sjekke om det kunne være noe mer rusk inni der.

"Trent på meg en senebetennelse" er absolutt ikke ment som snikskryt forresten. Jeg prøvde å imponere svogeren min ved å løfte langt over evne og pådro meg selvfølgelig en skade. Jepp, jeg er en kjøttløk.

Men uansett. Der lå jeg altså, plutselig på en hvit seng i et hvitt rom ved en hvit maskin og snakket med en hvit mann i hvit frakk. Bare legg deg ned her og ligg bom stille i 20 minutter, så skal dette gå fint. Ikke beveg så mye som en muskel, ligg heeeeeeelt stille. Så satte han på meg hodetelefoner og sa:

- "Setter på litt Queen, jeg".

Perfekt, tenkte jeg. Endelig skal jeg stifte bekjentskap med favorittbandet til fattern. Og MR er jo ikke noe å bry seg om, det har jeg gjort mange ganger før. Av håndballknær for det meste. Bare atte.. denne gangen var noe annerledes.

MRi scanner in hospital laboratory

Jeg vet ikke hva det var, men jeg tror kanskje det var at han så ettertrykkelig ba meg ligge helt 100 % stille. I tillegg måtte jeg presse meg så langt inn i det ene hjørnet jeg kunne komme. Så ga han meg også en nødknapp jeg kunne trykke på hvis behovet meldte seg.

Og det ga ikke hjernen min slipp på, for å få utdelt en nødknapp betyr jo implisitt at det potensielt er noe å være redd for. Jeg mener, de setter jo ikke på deg hjelm og redningsvest når du skal på butikken. Og det fikk jeg litt for god tid til å tenke på der jeg lå. Som kaviar i en tube med nesetippen presset mot en endeløs vegg av hvit ingenting.

Og det gikk ikke 5 sekunder fra jeg ble stappet inn i tuben, før hjernen min begynte å få panikk. Jeg rakk så vidt å tenke: "Enda godt jeg ikke har klaus og har gjort dette mange ganger tidligere", før en helt annen stemme tok over hodet med megafon: "Jeg sitter fast, jeg kan ikke bevege meg. Herregud, jeg får ikke puste, jeg får panikk. Jeg vil ut, JEG VIL UT!"

Og det var da jeg forsto hva nødknappen var til. Klaus. Og den var nært forestående. Jeg prøvde å roe meg og tenke at det var null stress joggedress, men hver gang jeg åpnet øynene føltes det som å være levende begravet. Så jeg lukket øynene, konsentrerte meg om musikken og gikk til mitt "happy place".

Jeg sitter på toppen av en fjelltopp. Bare Freddie Mercury og meg. Speider over landet som en ørn. Klamrer meg til stemmen hans og vissheten om at jeg sitter på toppen av et fjell. På ingen måte innesperret i en høyteknologisk kiste i Tønsberg. Nei da, jeg er en ørn. Freddie og meg, meg og Freddie, på toppen av et fjell langt unna folk. Over oss bare himmel.

Det funket, jeg ble rolig igjen. Gjenvant kontroll over egen kropp. Så jeg åpnet øynene. Det viste seg å være en tabbe. Den hvite veggen hadde krøpet enda nærmere. Der var panikken igjen, hei på deg. Og hvor lenge var det igjen? 19 av 20 minutter? Det er lenge, det. Fingrene strammet seg rundt panikknappen. Noe måtte gjøres.

Så jeg tenkte at kanskje omvendt psykologi kunne være et artig triks. Jeg så for meg at jeg ble dyttet lenger inn i MR-maskinen, langt langt inn i en mørk tunnel som var minst 200 meter lang, der verken lys eller lyd eksisterte. Så tenkte jeg på å bli begravd levende. Eller bli fanget inni en sovepose med hodet i fotenden og en glidelås som har kilt seg fast. Det var en kjempetabbe. Fingrene klamret seg enda hardere rundt nødknappen og plutselig var Freddie Mercury et lysår unna.

Panic business concept psychological health pop art retro style. Peace of mind and confidence in business. Medicine and mental health

Jeg fikk umiddelbart panikk og skulle akkurat til å klemme inn nødknappen, da jeg klarte å komme meg tilbake på fjelltoppen. Og der satt jeg uten å åpne øynene så mye som en millimeter. Bare sveve rundt som en ørn og se på den fine naturen. Høre på Freddie, sveve som en fugl.

Min indre stemme lo av meg og sa: "Peter, hør på deg selv, du høres ut som en mentalpasient". Jeg ba stemmen ta seg en bolle og la meg være i fred. Ikke tiden for å tøffe seg når man nesten tisser på seg.

Og sånn lå jeg og kjempet med meg selv, helt til det endelig rykket i båren og jeg ble dratt ut i frihet. Aller mest ville jeg slynge meg rundt den bebrillede mannen som en lengtende kjæreste som får sin kjære hjem fra krigen, men jeg latet bare som ingenting og gikk min vei. Som om ingenting hadde skjedd og at jeg i hvert fall ikke akkurat hadde stått på randen av full mental kollaps.

Men det skal jeg si: Jeg har aldri helt forstått folk som har flyskrekk og panikk for diverse ting som for andre kanskje virker helt trivielt, men etter i går forstår jeg det. Så veldig.

For hadde det ikke vært for Freddie Mercury og låta "Who wants to live forever", hadde jeg krøpet opp i fosterstilling, suttet på tommelen og måttet bli dratt ut av MR-maskinen med gripetang. Så kjære Klaus, jeg håper det blir veldig lenge til vi møtes igjen.

Men bare for å være på den sikre siden: Neste gang skal jeg vorse på venterommet ;-)

/ Men sangen var fin, da.

Hyggelig overraskelse i posten

I dag dukket det plutselig opp en mystisk pakke i postkassa. Forsinket bryllupsgave, sto det. Fra en leser!

Og da vi pakket den opp, så vi at det var en utrolig søt liten sak som skal rett opp på veggen.

Bare se på det her da:


"Får æ holde dæ i handa, holde fast ei lita stund.
Slippe taket i alt anna og bare holde uten grunn."
(Illustrasjon: Siw Utheim Pedersen / tekst: Kjerstin Aune)

 

Jeg forelsket meg umiddelbart i det lille diktet og tegningen av de to som holder hverandre i hånda. Det er noe utrolig hyggelig over å få noe fra noen man egentlig ikke kjenner, men som allikevel treffer deg rett i gørra og får deg til å føle at du kjenner dem likevel.

For dette satt jeg utrolig stor pris på, og den lille tavlen skal selvfølgelig rett opp på veggen. Hey, det blir mitt neste handyman-prosjekt! Og med min nye handyman-spirit skal jeg jaggu få det opp på denne siden av jul, også. Kanskje med egen-snekret ramme eller blir det litt i overkant? Vi får se ;-)

Uansett: Tusen tusen takk til deg som sendte dette! Det varmet godt på en overskyet torsdag :)


 

/ ...og bare holde uten grunn ♥

3 år som fulltidsblogger

Jeg har hoppet i fallskjerm, jeg har hoppet i strikk, men for 3 år siden gjorde jeg det skumleste jeg noensinne har gjort.

For det var dagen jeg tok kontorsakene mine under armen og gikk ut kontordøra for siste gang. Jeg hadde sagt opp det som i alle år hadde vært min største drøm: En jobb som tekstforfatter i reklamebransjen. Og ikke bare det: Jeg hadde sagt opp i løpet av prøvetiden og dermed foretatt et karriereselvmord som sannsynligvis vil ødelegge alle mine fremtidige jobbmuligheter.

Men jeg måtte. For med bloggen hadde jeg oppdaget noe jeg aldri før hadde følt. En flammende lidenskap som gjennomsyret hver fiber i kroppen. Dette var det jeg ønsker å gjøre, dette var min greie. Men jeg klarte ikke å både skulle blogge og jobbe fulltid og være pappa og kjæreste og alt på en gang, så noe måtte ryke. Det var den tøffeste beslutningen jeg noensinne har tatt, men så var det heller ingen tvil.

Jeg skulle bli fulltidsblogger. Leve av å blogge. Det var en tanke som skremte livet av meg og gjør det fortsatt. Men siden da har jeg aldri sett meg tilbake og 3 år senere er jeg her fortsatt. Jeg lever drømmen hver eneste dag, selv om bloggingen har ført til langt fremskreden lakenskrekk, konstant stresshode og mer hatmail enn i en vanlig jobb. Og jeg elsker det.

Hver dag er en uløst gåte og en konstant frykt for å gå tom for ideer, men med et hode som drives av en brisen ape med et trekkspill, ser det heldigvis ikke ut til å gå tomt med det første. Enda er jeg vettskremt og ydmyk hver eneste dag, for jeg vet at uten dere er jeg ingenting. Så tusen tusen takk til alle som leser denne bloggen daglig, med jevne mellomrom eller i smug. Jeg er så uendelig takknemlig ♥

/ High five!

* Følg Blogghjerte på Facebook *

Too trøtt to pappa

I kveld var jeg en skikkelig dårlig pappa :(

For plutten elsker å lese på senga. Elsker det! Spesielt nå som vi endelig har fått en ny bok. En bok han ler seg halvt i hjel av. "Bukkene Bruse begynner på skolen". Enda har vi bare lest den noen få ganger og han kan rett og slett ikke få nok av den fæle rektoren som bruker skolens kopimaskin på noe utradisjonelt vis ;-)

Problemet er bare at i det siste har jeg hatt sånn fryktelig lakenskrekk. Altså, virkelig! Jeg er midt oppi en del saker og ting, og hodet fosskoker med tanker, planer, ideer og stress. Klarer ikke å skru det av, hodet er i konstant stressmodus og det føles som at jeg er 93 steder på likt.

Så når kvelden kommer, får jeg meg ikke til å legge meg. Sitter oppe og knatrer på macen så lenge jeg kan. Og når jeg endelig legger meg, blir jeg liggende og scrolle på mobilen før jeg leser litt for lenge i boka mi, og til slutt sovner motvillig med headset på hodet og musikk i ørene.

Det har bare blitt litt for mye av alt i det siste og i sånne perioder går det brutalt utover søvnkvaliteten. Og sånn egentlig er jeg jo et B-menneske. Men det er ingenting som heter B-menneske når man har barn. Det er opp før hanen brøler hver eneste dag.

Jeg klager ikke på det altså, jeg elsker livet som småbarnsfattern, men når man oppå alt dette er så kjøttløk at man aldri går og legger seg før midt på natten, ja da bikker det til slutt over. Og det skjedde i kveld.

Vi skulle ligge og lese og kose oss, men kroppen min taklet det bare ikke. Den bare skrudde av. Vi kom oss knapt forbi forsiden før jeg begynte å duppe av, enn hvor mye jeg strittet imot. Det var som om kroppen tvang meg til å sove uansett hvor mye jeg kjempet imot. Det var så utrolig guffent og til slutt vant kroppen.

Og jeg fikk altså så sinnssykt dårlig samvittighet av å våkne opp i den lille barnesenga med boka i fleisen og se den lille fjottrikken ligge lys våken og vente på at pappa skulle våkne og lese videre. Der og da følte jeg meg som en skikkelig ræva pappa og det fikk meg til å innse at nå er det slutt. Nå må jeg faktisk ta grep.

Så derfor går jeg og legger meg nå. Klokken 21.30-ish på en hverdag. Jeg har ørten ting på blokka for i kveld. Jeg er midt i en tekst der jeg svarer på en kommentar som har plaget livet av meg i snart en uke, jeg har et utkast som skulle vært sendt, jeg må svare på et par mailer, jeg skulle ha snappet, oppdatert Insta, ringt muttern, ryddet kjøkkenet, svart på kommentarer og ca. 20 ting til. Men nei.

Jeg må overvinne lakenskrekken før den overvinner meg.

Så dette er bare for å si:

God natt.

/ Sorry plutten. I morgen skal vi lese Bukkene Bruse. Tre ganger opp og ned og baklengs om du vil <3

Brillebjørn og is til kvelds

Noen dager må det være lov å spise is, selv på en mandag. Spesielt når lillesnuppa har vært hjemme fra barnehagen med kennelhoste og feberpanne, og det eneste hun hadde lyst på var is. Og spesielt siden hun var med på å lage den selv :)

Altså, hadde folk visst hvor lett det var å lage superdigg is hjemme, ville is-produsentene gått konk på dagen. Du trenger bare en kjøkkenmaskin og noen få ingredienser for å lage is i verdensklasse.

Vi brukte en god håndfull frosne bananer, litt kokosmelk, litt fløte, et par spiseskjeer bakekakao, noen mynteblader og noen vaniljedråper. Og på 1-2-3 var det is til kvelds. Jeg nøt min med en glovarm kaffe, mens barna snek til seg røslige mengder tutti frutti-strøssel når pappa snudde seg bort ;-)


 

/ Lev vel på en mandagskveld :-)

Jeg har bygget noe!

Halleluja og hurra meg rundt - endelig er gjerdet ferdig!

Og vet du hva? Jeg er dritstolt! For jeg er født uten et snev av håndverkerferdigheter og hadde vel egentlig slått meg til ro med at jeg aldri kom til å bygge noe som helst. Men nå har det altså skjedd!

Så kan man vel si at å bruke halvannen uke på å sette opp et vaklete hagegjerde av stolper og netting kanskje ikke er noen kjempebragd, men for meg er det faktisk det. For jeg er like handy som en blind grevling, men likevel har jeg klart å komme i mål med et gjerde jeg har tenkt ut helt på egen hånd.

Ikke har jeg fulgt noen arbeidstegning eller kjøpt et ferdig "gjerdekit" heller. Jeg har bare tenkt meg frem til en løsning og gått for det. Og ved Odins skjegg; det fungerte!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er så vanvittig tilfredsstillende, for du aner ikke hvor mange ganger jeg har gått inn på Felleskjøpet, Jula, Jernia etc og tenkt "I dag skjer det. I dag skal jeg kjøpe gjerde", bare for å stå ved hylla og bli slått av tanken: "Øy, hva gjør du her egentlig? Du aaaner jo ikke hva du driver med!", og gått slukøret og tomhendt ut igjen.

Men nå har jeg altså bygget noe! Ja vel, så er det kanskje ikke spesielt vakkert, ei heller superstabilt, men det funker! Poenget er uansett ikke at det skal se pent ut, men at Teo skal kunne løpe fritt i hagen. Det kan han nå, fra mårra til kveld om han vil.

Dessuten har det blåst sterk vind i hele dag og gjerdet har ikke rikket seg en millimeter, og det er mer enn godt nok for meg til å slå meg på kassa og nedjustere tommelindeksen fra 10 til 8 ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ikke lenger bare pappa, nå også mann

* Følg Handyhjerte på Facebook *

Dans med meg, jenta mi

Dans med meg på kjøkkengulvet.

Jeg kan fortsatt bære deg. Kanskje ikke for alltid, men i hvert fall for i dag.

Så hold deg fast og la oss danse til taket snurrer.

Du klamrer deg fast, smiler stort og ler litt nervøst. Enda er det litt langt ned.

Frykt ikke, jenta mi. Pappa holder deg.

Jeg vil hjelpe deg, jeg vil beskytte deg. Alltid.

Dans med meg, lille bustehue.


 

/ Fersken ♥

Litt dritt, men også helt fantastisk

Samme livsløgn hver eneste helg. Ah digg, lørdag i morgen, da trenger vi ikke å ha på klokka, bare sove så lenge vi vil. Men vi trenger jo ikke klokke, vi har jo barn. Og de står opp nøyaktig når de føler for det. Gjerne alt for tidlig.

Og før man vet ordet av det, sitter man i sofaen med en dag som truer med å starte. Øyne som knirker og en sjel som skriver trøtte klagebrev til kroppen. Men så har jeg funnet ut at jeg faktisk elsker den tiden. Bare sitte i beroligende stillhet og vente på at kaffen skal sparke inn.

Sitte inntil hverandre i sofaen, småprat og rufsing i luggen, bare være til. Spille på nettbrettet, lese litt bok, skrive ned planer for dagen, slurpe litt kaffe og skåle i saft. Sakte men sikkert begynner kroppen å spille på lag.

Skru på ovnen, fiske frem rundstykker, ta ut litt pålegg og vente på at jentene våkner. Og når det endelig knirker i gulvet fra andreetasjen, er jeg fulladet og klar for en dag med familien. Min familie. Det er, tross litt rusk i øyet, en helt fantastisk følelse ♥


 

/ Goood hælj!

Orange is the new tacokveld

Vi skulle bare prøve én episode, men nå er vi helt hekta!

For i lang tid har Christina og jeg snakket om at det hadde vært moro å ha en tv-serie vi kunne fulgt med på. Det er jo så gøy å bli superhektet på en tv-serie, men de siste årene har det blitt lite tv-tid sammen.

Så tidligere denne uka bestemte vi oss for at vi må bli flinkere til å prioritere litt rolig kjærestetid i sofaen, og bestemte oss for å prøve en episode av en tv-serie vi begge har hatt lyst til å se på. Valget falt på "Orange is the new black" og nå er vi heeeelt hekta!!


Duket for en helaften :-)
 

Vi har jo såvidt startet, men serien virker kjempebra og vi er så gira at det nesten er som å være nyforelsket. Vi går og snakker om hvem vi liker, hvem vi ikke stoler på, hva som har skjedd og hva vi tror kommer til å skje. Og den følelsen er helt nydelig. Glede seg til neste episode og kjenne det krible når det nærmer seg tv-tid for de voksne.

Etter at barna er lagt. Og kjøkkenet er ryddet. Og trampolina ryddet. Og man har fjernet det klisne greiene ute på verandaen som ingen vet hva er. Og rotet i stua. Og klærne på badet. Og alt annet som står på hodet i et helt vanlig småbarnshjem.

Men det som blir igjen av tid etter det, ja det skal gå med til å kose seg glugg i hjel med tacofredag, joggebukse, sofakrok og jenter bak lås og slå. Og det skal vi nå i kveld og jeg gleder meg så veldig. Sprett jalapeñoen og snurr film!

/ God freddan!

Christina har kjøpt katta i sekken

Den følelsen når kjæresten din bruker evigheter på å finne den perfekte sofaen, men glemmer én avgjørende ting...

For Christina har brukt flere måneder på å finne den perfekte sofaen. Hun har saumfart hver eneste nettbutikk og oppsøkt alle byens møbelbutikker for å se, titte og kjenne. Hun har lest seg opp og fulgt med på tilbud. Sett på typer, farger og stoff.

Hele denne tiden har hun ikke ønsket noen innblanding fra meg, for dette har liksom vært hennes lille prosjekt. Og i dag, etter mye frem og tilbake, og åtte ukers ventetid, kom endelig den massive stoffklumpen. Det er bare ett lite problem...

For det tok meg bare to sekunder å innse at Christina har oversett en ganske vesentlig detalj: Vi har trapp. En smal trapp. Og det finnes ingen sjanse i verden for at vi får den opp der. Det er ikke meningen å virke pessimistisk altså, men å få presset den gigantiske sofaen opp gjennom den bittelille trappen, blir som å føde en storspist 3-åring.


Får den ikke opp første trinnet engang..
 

Og så fort sofaen skal opp trappen, ja nei da er det plutselig min jobb. Men selv etter iherdige forsøk er det bare å innse: Det går ikke. Virkelig ikke. Så inntil videre må vi rett og slett bare la den stå. Midt i gangen og veldig i veien. Selv Teo må åle seg sidelengs for å komme forbi den.

Mest av alt har jeg bare lyst til å la den stå og håpe at den smelter inn i omgivelsene som en mammut i et tomannstelt.


Mr. Ikke-spesielt-imponert.
 


Logistikksjefen innser at hun har lagt en kabel i skuffen..
 

Men vi kan ikke gi oss uten en real kamp, så akkurat nå lukter det Plan B: Balkongen. Kjøpe alt tauverket i hele Larvik og heise den opp som en elefant.

Dette blir en kjempejobb for ingen ringere enn svigerfar og meg, for Christina selv har gitt opp for lengst og holder vel egentlig bare pusten frem til problemet løser seg selv. Så får vi bare krysse fingrene og håpe at sofa, tauverk, rekkverk og rygger holder.

Men putene har hun fått opp, da..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Synes du er flink, jeg.. x-)

* Følg Sofahjerte på Facebook *

Verdens beste tacokrydder

Slik blir du kongen av tacofredag!

I morgen er det fredag og derfor synes jeg det er på sin plass at jeg én gang for alle lærer deg hvordan du lager verdens beste tacokrydder. Seriøst. Du kan sikkert finne andre oppskrifter og du kan kjøpe ferdigkrydder, men dette er det aller beste.

Oppskriften har jeg laget selv, gjennom nøye prøving og feiling, så påstanden om verdensherredømme er kanskje en anelse subjektiv, men prøv selv. Jeg lover deg at du kommer til å bli forelsket.
 

Du trenger:

  • En morter (kjøpes i jernvarehandel eller lignende)
  • ½ potte koriander
  • ½ - 1 rød chili
  • 2 fedd hvitløk
  • 3 ts korianderfrø
  • 2 ts spisskummenfrø
  • et dryss pepperkorn
  • ½ ts oregano
  • 1 ts salt
  • ½ lime

* Mengde og type krydder kan selvfølgelig varieres i det uendelige, men jeg anbefaler å prøve dette først ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Slik gjør du:

  • Varm opp pepperkorn, spisskummen- og korianderfrø i en stekepanne/gryte til de begynner å ryke. OBS: Skal bare varmes opp, ikke brennes.
  • Kvern frø til fint pulver i morter.
  • Fjern frø fra chili og del i mindre biter.
  • Ta skallet av hvitløk og del i mindre biter/skiver.
  • Kutt ned halve potten med koriander. Fjern stilkene, ta vare på bladene.
  • Hiv chili, hvitløk og korianerblader i morter og mos sammen med pulveret som ligger der.
  • Spe på med øvrig krydder.
  • Tilsett en skvis limesaft når krydder og urter er most til en klump med "tacokrydder-paste".
  • Du er nå ferdig og klar for tidenes taco-opplevelse.

 

OBS: Dette er "rolls royce"-varianten for de som virkelig vil slå på stortromma. Ønsker du å gjøre det litt enklere kan du også lage en variant med bare vanlig krydder fra krydderhylla. Bruk ferdigmalt krydder, så hiver du det sammen på 1-2-3.

For Verdens nest beste tacokrydder, bruker du:

  • 1 ts salt
  • 2 ts spisskummen
  • ¾ ts hvitløkspulver
  • ½ ts oregano
  • ½ ts paprika
  • ¼ ts pepper
  • ¼ ts chilipulver

Blander sammen og smækk i gryta. Kan tilpasses og justeres fritt etter egne smaksløker. Hva med f.eks ingefær, kanel, sukker, cayenne, gurkemeie eller muskat? Smak deg frem til tacohimmelen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Highfive!

* Følg Tacohjerte på Facebook *

Årets første uteis!

I dag følte vi for å overraske barna, så etter barnehagen i dag kjørte vi rett til Stavern for årets første uteis!

For det er så lett å tenke at sommeren er rett rundt hjørnet. Skal bare vente til helgen, da skal vi nyte sommeren. Skal bare vente til fellesferien, vente til det blir enda varmere og enda mer perfekt. Kan jo ikke spise is sånn helt uten videre.

Men dagene går fort og regnet skal også ha sitt, og plutselig kan man ha ventet for lenge.

Så derfor tok vi heller sommeren ved hornene og gjorde en super sommerdag ut av en helt vanlig ettermiddag. Så var vi også såpass rutinerte at vi pakket med nistemat til barna som de kunne nyte i bilen, slik at de ankom iskiosken relativt mette ;)

Og da vi ankom Stavern lå den idylliske lille sommerbyen og badet i sol. Skyfri himmel, blått hav, fugler som jublet og en iskiosk full av fristelser. Gjett om det ble populært!


Ingrid skuffer aldri ;-)

 


Salt karamell-is er seriøst det beste jeg har smakt! (bare så synd den var Christina sin..).
 


En god nummer 2 ;)

 


Møtte en rusa blekksprut.
 


A mor sitter med fars caps våker over lekeplassen som en hauk x-)
 


Overskyet og utrygt for regn. Skuff ass :-(
 

Så i dag scoret mamma og pappa rundt 50 000 bonuspoeng og gikk dermed kanskje forbi mormor på rankingen for en stund ;-)

/ God sommer - spis is

* Følg Sommerhjerte på Facebook *

Kan en pappablogger flippe?

Hele livet har jeg hatt lyst til å ta backflip på trampoline, men så har jeg liksom aldri hatt baller til å prøve.

Og nå som jeg har bikket 35 år, kan man spørre seg: Er det for sent å lære en gammel hund noen nye triks? Kan en pappablogger flippe? Og vil de gamle håndballknærne holde?

På tide å finne det ut ;-)

video:Kan en pappablogger flippe?

(Musikk: "Bummin on Tremelo" Kevin MacLeod (incompetech.com). Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/)
 

/ Stakkars trampoline x-)

Trass eller gorilla?

Har barnet ditt plutselig blitt besatt av mørke krefter? Slapp av, det er sikkert bare litt trass.

Closeup portrait angry child, Boy Screaming hysterical demanding, having nervous breakdown isolated grey wall background. Negative human Emotion Facial Expressions, body language, attitude, perception

For trassalder er noe av det rareste jeg vet. Det høres jo litt rart ut at barna plutselig skal komme i en alder der de klikker for hver minste lille ting. Har man ikke opplevd trassalder på nært hold er det lov å spørre seg om det faktisk finnes.

Men ta det fra meg som er på mitt andre barn: Ja, trassen finnes. Ved djevelens skjegg, snuskete dobørster og alt som er fælt: Trassen er veldig, veldig ekte.

Jeg hører de sier at man ikke skal kalle det trassalder lenger, men selvstendighetsalder. Jeg er ikke en av de folka. Selvstendighet impliserer at perioden har noe produktivt over seg. Det har den ikke, det er en skikkelig drittperiode. Og jeg mener at fremfor å sukre pillen med forfinede begreper, kan man like gjerne kalle en spade for en spade.

Jeg tror nemlig det kan være bedre for både barn og foreldre å slå seg til ro med at det finnes en slik periode, og puste med magen. For som foreldre vil man jo gjerne ha høflige, veloppdragne, pliktoppfyllende barn. Så når datteren din en dag klikker i vinkel fordi hun får et grønt glass istedenfor et gult, kan det være greit å vite at det ikke nødvendigvis er barnet som har blitt halvt gorilla eller besatt av mørke krefter. Det er bare litt trass.

Closeup Headshot side view Portrait Angry Child Screaming, fists up in air isolated grey wall background. Negative Human face Expressions, Emotion, Reaction, Perception. Conflict confrontation concept

Jeg husker i hvert fall at det hjalp meg veldig da vår eldste kom i en alder der verdensproblemer dukket opp for hver minste ting. Prating hjalp ikke, trøsting hjalp ikke, kjefting hjalp i hvert fall ikke.

Ikke noe å ta på vei for, ingen vits å ringe barnevernet og fortelle at man har feilet som foreldre. Det er bare litt trass.

La oss ta en typisk trass-situasjon: Du og barnet ditt skal ut døra. Du åpner døra og går ut først. Burde være grei skuring, men barnet ditt klikker i vinkel. Hyler og skriker om at du må komme tilbake, hun skal klare det selv, hun skal gå først.

For all del, du kan gjerne prøve å prate deg vei ut av det. Du kan stå på ditt og drasse barnet ut, men da må du være beredt på 30 minutters panisk apebrøl. Greia er at du snakker ikke egentlig til barnet ditt. Du snakker til trassen.

Bare gå inn igjen, lukk døra og se hva som skjer. Barnet åpner døra selv, går ut først og lyser opp som en sol. Alt er tilgitt, alt er glemt!

Det virker kanskje ikke logisk, men sånn er reglene i denne perioden. Normalt sett vet jeg at dette høres ut som et kjempedårlig råd som garantert gir barn som snurrer foreldrene rundt lillefingeren, men jeg mener at trassalderen må håndteres som et helt eget fenomen. Og i den perioden tror jeg man har alt å vinne på å være mer ettergivende. For en periode.

Med eldstemann husker jeg at jeg trodde vi hadde mistet taket. Han hadde tatt kontroll over oss og vi var tidenes dårligste foreldre. Men så plutselig en dag fikk jeg lov til å gå ned trappen først uten at hele verden falt i tusen knas. Trassen var over og jubelen sto i taket. Vi hadde fått godgutten vår tilbake.

Så følg mitt råd eller ikke, det er helt opp til deg, men det har i hvert fall funket for oss. For når datteren din som normalt sett er ei søt litta tulle, går inn i full vinkelklikk på badet fordi du har brukt feil tannkrem... Er det virkelig verdt å kjempe for? Trenger du egentlig å ta den kampen?

For alle aldre mellom 0-2 og 3-99, er svaret ja. Men under trassalderen? Nei. Skyll børsten, prøv igjen, problemet løst. For all del, du må gjerne prøve, men da vil jeg anbefale hørselsvern. Industristyrke.

Så slapp av. Du har ikke mislyktes som foreldre. Barnet ditt er ikke en umulig gorilla. Det er bare litt trass.

happy child girl with hands thumbs up

/ Enig? Uenig? Sleng igjen en kommentar :)

* Følg Trassehjerte på Facebook *

Ikke at jeg ikke elsker deg

For det gjør jeg altså. Virkelig. Men det må da være mulig å få sove litt lenger?!

Det er søndag morgen, klokka er ikke seks engang, hva i all verden gjør du oppe? Jeg skjønner at du har lyst til å stå opp, men det er fortsatt midt på natta!

Du går bort og letter på gardina. Solen sparker seg vei inn i rommet.

Okei, kanskje ikke midt på natta da, men hadde det vært vinter, så har det fortsatt vært dritmørkt og... og.. æh, du bryr deg ikke.

Men hei, du skal holde hviledagen hellig, vet du ikke det? For dette er ukristelig tidlig. Er det virkelig verdt å komme til helvete for et legospill på ipaden?

Kom igjen a, kom opp hit og legg deg. Her hos meg. Slutt å sparke med føttene. Ligg rolig. Hvorfor er du oppe og går igjen? Pappa er så sinnssykt trøtt og nå er det helg og jeg trodde kanskje at endelig skulle jeg få sove ut og... æh, du bryr deg ikke.

Du er våken du, er du ikke? Okei, kaffemaskin, da var det oss to igjen.

Men siden vi allerede er våkne, la oss være litt optimistiske. For jeg elsker jo egentlig denne tiden. Timen før de andre står opp. En god bok, en kanne med kaffe og god tid til å bare drunte. Sitte sammen og småprate og sakte våkne til mens dagen gryr. Rolig kvalitetstid sammen med deg.

Aller helst skulle jeg kanskje sovet, men dette er absolutt en god nummer to :-)

/ God søndag!

* Følg Kaffehjerte på Facebook *

Vi har laget Colalon

Klar for noe nytt og forfriskende i sommervarmen? Prøv pluttens egen oppfinnelse med bare 2 ingredienser :-D

Etter barnehagen i går løftet jeg barna opp på kjøkkenbenken for å lage en oppfinnelse som verden aldri før har sett: Colalon!

Hva er Colalon? Vel, det er faktisk Pluttens egen oppfinnelse og det aller første han sa til meg da jeg våknet i går. Klokken 06.40 våknet jeg nemlig av at han kom tassende inn på rommet, og før jeg rakk å løfte på gluggene begynte han engasjert å fortelle meg at han hadde kommet opp med en idé.

En is bestående av vannmelon og cola. Colalon! Helst i kjeks og helst i dag.

Og en sånn bestilling kan man jo ikke takke nei til. Så etter barnehagen i går, var det rett opp på kjøkkenbenken for å lage et stort parti Colalon. Om produktet var en godt kamuflert unnskyldning for å få cola eller om smaksløkene hans faktisk hadde et eureka-øyeblikk vil jeg aldri få vite, men samme kan det være, for gøy var det uansett og resultatet ble helt fantastisk!


Kutt.
 


Hell.
 


Bland.
 


Doser.
 


Juster.
 


Server!
 

Oppskrift?

  • Mos eller juice vannmelon (vi brukte blender)
  • Bland med cola
  • Hell i egnet isform
  • Sett i frysern
  • Nyt!

Så nå er det bare å vente på neste sesong av Skaperne og gjøre seg klar for innsalgsturné og Power Point-slides ;-)


Hadde ikke kjeks, men det ble fort glemt ;-)
 

/ Colalon - Copyright Plutten AS ;-)

* Følg Ishjerte på Facebook *

Den store bokjakten

Jeg spurte og dæven døtte: Dere svarte!!

For på søndag postet jeg et innlegg om at jeg trenger hjelp for å finne meg en ny favorittbok. For alle de siste bøkene jeg har begynt på, har endt med avbrutt lesning og skuffelse.

Men i det endeløse bokhavet av muligheter, er det ikke så lett å vite hva man bør lese og derfor spurte jeg dere. Og årreheite som dere svarte! Over 200 boktips har tikket inn og det er så mye spennende!! Bøker jeg har hørt om, bøker jeg ikke har hørt om, bøker jeg gleder meg så utrolig til å lese!

Lista over favorittbøkene deres er faktisk så lang at jeg ikke har rukket å se gjennom hele enda, men jeg skriver ned stort sett alle jeg finner på en lang liste og innser at jeg har bøker nok til å vare meg livet ut, haha!

Noen av bøkene jeg gleder meg mest til er for eksempel:

  • "Det henger en engel i skogen alene" av Samuel Bjørk
  • "Svøm med de som drukner" av Lars Mytting
  • "Ondskapens hjerte" av Chelsea Cain
  • "Ready Player One" av Earnet Cline
  • "Sannheten om Harry Quebert-saken" av Joel Dicker
  • "Mesteren og Margarita" av Michail Bulgakov
  • Alt av Lars Kepler
  • Og mange mange flere
     

Og jeg kan glede dere med at jeg allerede har funnet meg en ny favorittbok!! For et av de første tipsene jeg fikk, var en bok som heter "En femte årstid" av Torkil Damhaug. Full av bokvigør stakk jeg innom nærmeste bokhandler og der sto boken og lyste mot meg. Full av terningkast og omtaler.

Og det tok meg.. tja... 2 sider å innse at dette, ja dette smaker fugl. Og nå er jeg totalt hektet. Leser i kaffepausen, krøller tærne på sengekanten om kvelden. Gleder meg til å lese og storkoser meg med hver eneste side. Og den følelsen er faktisk helt magisk!


Bok- og kaffepause i skyggen :-)
 

Så tusen tusen takk for alle gode boktips!

Og hvis noen leter etter en ny favorittbok selv, er det jo bare å sjekke kommentarfeltet fra det første innlegget. Det er en gullgruve! :-)

Finn din nye favorittbok her: "Skuffet bokorm søker hjelp"

Education concept. Bookshelf with books as like symbol. 3d

* Følg Bokhjerte på Facebok*

Pappa forklarer: Blomsten og bien

Vi sitter i bilen på vei til barnehagen. Hører på musikk, ser litt på været. Jeg aner fred og ingen fare, men så, helt ut av det blå, snur plutten seg til lillesnupp og sier:

- "For to år siden, kom du ut av mamma."

Og jeg bare: Hæ? Hvor kom det fra?

Hun svarer forvirret:

- "Ut av mamma?"

Og han følger ivrig opp:

- "Ja, for to år siden kom du ut av..."

Han stopper opp og tenker seg om.

- "Ut aaaav...."

Jeg fryser til. Oh no! Jeg vet hva dette betyr: Han kommer til å spørre meg! Skal vi virkelig gjøre dette nå? Blomsten og bien og hele den greia der? Er ikke det først om typ 10 år? Selvfølgelig er det fint at de spør, men jeg hadde jo håpet å få forberedt meg litt da. Øh, hvordan skal jeg gå frem?

Herregud, hvordan forklarer jeg en 5-åring at barn kommer ut av jentetissen? Og når jeg tenker over det, så er jo faktisk helt vanvittig! Et egg, en celle og en mage er alt som skal til. 9 måneder senere har det blitt til et barn. Et vaskekte barn! Med hender, fingre, hjerte og føtter. Som lever under vann! Og som spiser gjennom et hull i magen!

Og så, helt plutselig skal det bare dras opp av vannet og presses ut av et aaaltfor lite hull. Som å dytte an melon gjennom en hvitløkspresse. Det er jo helt sinnssykt! Jeg forstår det nesten ikke selv, så hvordan i all verden skal jeg klare å ?

- "Ut aaaav... Magen til mamma".

Puh!

Der slapp jeg billig unna. Og jeg har selvfølgelig ikke tenkt til å endre på fasit. Ja vel, så er det ikke helt riktig, men det er godt nok for nå. Jeg har ikke drukket kaffe engang og har ingen planer om å gå på min første time med seksualundervisning på tom mage. Så får jeg heller stille bedre forberedt neste gang, med pute på magen, en liten dukke og en drøss med Power Point-slides ;-)

Cute bee carrying a wooden honey spoon and a jar of honey

* Følg Biehjerte på Facebook *

Hagegjerde på 1-2-treeelvete heller

Jeg skulle hatt 75 meter med gjerde jeg nå. Jeg har knapt nok 3..

For det viser seg nemlig, som med alt annet innen oppussing, bygging, fiksing, rydding, hagestell og husarbeid: Ting. Tar. Tid. Masse tid! Mye mer tid enn forventet.

I hvert fall for en ihugget tidsoptimist som meg, som helt oppriktig tror jeg kan rekke å lese en hel bok på en kveld, samtidig som jeg skal jogge, slappe av og rydde kjøkkenet.

Og den realiteten traff meg hardt da jeg sto med en gjerdestolpe i den ene hånda og en rull med nettinggjerde i den andre. Jeg har ingen anelse om hva jeg gjør eller om delene jeg har kjøpt i det hele tatt prater sammen.

Men det rare er, så fort man begynner, så får man til ting! Selv ting man aldri har gjort før, selv en fyr som meg! Ja vel, så tar det kanskje ørten kaffepauser og man må kanskje rive det opp og begynne på nytt et par veldig mange ganger, men det er jo sånn man lærer! Og jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men det er jo faktisk moro!

Når man står der og lurer på hva i all verden man holder på med, men så plutselig kommer opp med noe lurt og så funker det. Det er som å få rett svar på en vanskelig matteoppgave. Brått går matte fra å være hakket under klamydia til å passere sjokolade med god margin.

Og sånn hadde jeg det i dag. Selv om jeg på den tiden jeg hadde regnet med å få satt opp hele gjerdet, bare rakk å få opp ca. 3 av 75 meter. Men nå er jeg i gang! Den vanskeligste nøtta er knekt og i morgen er det på´n igjen. For nå har jeg forsert det vanskelige hjørnet og herfra og ut er det bare plankekjøring!

Sa tidsoptimisten.. ;-)


Se så vakkert!
 


Den minste byggherren tilbake fra bhg for å inspisere fatterns ærbe.


Noen som ringte etter en handyman? ;-)
 

/ Bare 72 meter igjen :-)

* Følg Håndverkerhjerte på Facebook *

Nå skal tommeltottene til pers!

Nå er jeg så utrolig spent, for i dag skal jeg faktisk bygge noe!

Cheerful carpenter looking at camera with tolls in six hands, white background

For Christina trenger en mann i sitt liv, jeg innser det. En som kan passe på og beskytte henne. En som kan være stor, sterk og tøff, slik ekte menn er. Og handy, slik ekte menn er. Problemet er bare at jeg er akkurat like handy som en brunsnegle. Og akkurat som en snegle, pleier jeg derfor å sleipe meg unna handymann-jobber.

Jeg sier jeg skal gjøre det, men så skjer det liksom aldri. Mye basert på egen erfaring egentlig, for jeg vet hvor dårlig jeg er på praktiske ting. Jeg har prøvd å sette sammen IKEA-skap og kjøkken, og endt opp med å bore hull midt på skapfronter, knekke plater og måtte legge inn nye bestillinger på ekstra deler.

Men samtidig så er jeg fattern nå, og det føles som fatterns ansvar å klare å fikse litt ting. Smelle opp en platting, skru sammen en utebod, bytte filter på alt og fikse gressklipperen med en sløv kniv. Altfor lenge har jeg løpt fra dette ansvaret, men i dag har jeg tenkt til å plukke opp hansken og utfordre mine 10 tommeltotter. For i dag skal jeg lage hagegjerde!

Vi har lenge snakket om det, vi har lenge vurdert det og hver gang Teo kaster seg gjennom hekken i frenetisk jakt etter katter, sier vi at må vi få opp et gjerde. Men jeg vet ikke opp eller ned på en gjerdestolpe og derfor har vi utsatt det. Hver dag siden vi flyttet hit for snart fire år siden. Men alt det tar slutt i dag, for her kommer fattern og han er handy til 1000!

Vel.. Jeg har i hvert fall satt av noen timer i dag til å sprade rundt i arbeidsbukse og flanell, jeg har kjøpt inn materialer og en liten slegge, så får vi se. Noe sier meg at vi ender opp med et gjerde som faller når første pinnsvin lener seg på det, og selvfølgelig at jeg skader meg i prosessen og ender opp med en brukket tommel. Men men, da er det jaggu godt jeg har 9 til å ta av ;-)


 

/ Hilsen mann med hår på kassa

* Følg Handyhjerte på Facebook *

Så utrolig stolt av Christina!

I går postet Christina et innlegg hun har gått og gruet seg til å skrive i veldig lang tid. Om sin sykdomshistorikk og hvorfor vi først ikke vaksinerte barna våre. Typisk et sånt innlegg som setter sinner i kok, for det er visse ting man ikke kan skrive om uten å forvente en haglestorm. Vaksiner er så absolutt en av dem og reaksjonene lot ikke vente på seg ;-)

Men vaksinedebatten er så utrolig viktig og man skal ikke la frykten for andres reaksjoner stå i veien for å si hva man har på hjertet. Og det gjorde hun. Og jeg er så utrolig stolt av henne!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så i kveld har jeg egentlig ikke tenkt til å si mer enn at hvis du ikke allerede har lest innlegget hennes, anbefaler jeg deg varmt å gjøre det.

Du trenger ikke være enig, du trenger ikke like det, men vær så snill: Les hele innlegget før du kommenterer ;-)

Les: "Derfor vaksinerte vi ikke barna"

God Morgen Norge ringte!

Og jeg bare:

- "Heeeei!"

Euphoric woman watching her smart phone in a train station while is waiting

Så ble jeg både fnisete og smånervøs, for det er jo litt stas når TV2 ringer. Selv om jeg har vært der et par ganger før, er det like stort hver gang. Direktesendt tv, sminke, kjendiser, lyskastere og Wenche´s kjøkken.

Og før hun rakk å si stort mer, begynte jeg å glede meg. Lurte på om jeg kanskje skulle tatt på meg en kort t-skjorte for å flashe den nye tatoveringen eller om det blir litt harry. Kanskje greit med en kul skjorte isteden. Også må jeg klippe meg! Herregud, jeg ser ut som en dass på håret.

Kanskje en skulle kjøpe seg noen flashy sko også? Folk legger jo merke til sånt. Har jeg virkelig blitt så forfengelig? Jaja, samme det, moro blir det uansett!

Jeg spratt ut av dagdrømmen og inn i samtalen igjen.

- "Ja, så hva skjer?" fulgte jeg opp, litt non-chalant. For man blir jo litt høy på pæra når man brått er ettertraktet og ønsket på tv i beste sendetid.

- "Nei, altså... Jeg ringer deg egentlig bare for å spørre om telefonnummeret til kona di?"

Young boy wearing a balloon hat with an angry face
Og jeg bare..

 

/ Hvorfor de skulle ha tak i Christina? Les: "Derfor vaksinerte vi ikke barna"

Skuffet bokorm trenger hjelp

Jeg er så lei av å avbryte bøker! Jeg vet ikke om jeg har blitt kravstor, om jeg er lat eller om jeg bare leser feil bøker, men jeg synes jeg avbryter stort sett alle bøker jeg leser for tiden. Krim, novelle eller roman - ingenting ser ut til å fenge meg.

Men jeg elsker jo å lese! Er det meg eller er det bare at jeg rett og slett leser feil bøker?

Jeg forventer ganske mye av en bok, for når man først skal legge ned så mange timer i å lese den, så må den levere. Jo lenger bok, dess høyere krav. Men alle bøker får 100 sider på seg til å engasjere. Det burde være mer enn nok. Hvis jeg kommer så langt uten å føle noe, gidder jeg ikke fortsette i 700 sider til. Da er det adios muchachos og tilbake i hylla.

Så derfor spør jeg deg, kjære leser: Har du en god bok å anbefale??

For å gi noen referanser, her er noen av mine favorittbøker:

  • Havets katedral (Ildefonso Falcones)
  • Alt lyset vi ikke ser (Anthony Doerr)
  • Shantaram (Gregory David Roberts)
  • Wienerbrorskapet (Ingar Johnsrud)
  • Fluktens vinger (Ken Follett)

Og her er noen av bøkene jeg nylig har avbrutt:

  • Jeg er pilegrim (Terry Hayes)
  • Kjempenes Fall (Ken Follett)
  • De som faller (Noah Hawley)
  • Ut av ilden (Ingvar Ambjørnsen)


 

Så er spørsmålet: Har noen en kjempebra bok å anbefale? Kan gjerne være favorittboka di! Vi går inn i sommerferien og jeg trenger noe nytt og spennende. Eller morsomt. Eller søtt. Eller rart.

Kan egentlig være hva som helst, så lenge det engasjerer og får meg fra første til siste side. Helst noe man ikke klarer å legge fra seg om kvelden ;-)

Cup of hot coffee with book on table on dark background
 

/ Boktips mottas med stoooooor takk! :-)

P.S. Legg gjerne igjen et par ord om boka og hvorfor du liker den. Type: "Pappahjerte-boka handler om en kjip fyr som er livredd for å få barn, men er sjukt bra skrevet.." ;-)

La meg spise i fred!

Kan vi få sjokolademelk?

Pappa?

Jeg trenger en klut!

Kan vi få sanasol?

Jeg vil ha prim!

Pappaaaa?

Klut!

Is?

Pappa, jeg er fæææærdiiiii!

Og jeg som hadde sett frem til en rolig frokost i ro og mak. Et rundstykke som knaser, en kaffekopp som slurper, en avis som blafrer. Ikke stort mer, men selvfølgelig blir det motsatt. Et maraton mellom bord og kjøkken og do og gulv. Hente ditt, plukke opp datt, vaske hender, hente kluter også videre også videre.

Og etter 20 minutter var hodet fullt av kok. Kan jeg ikke bare få 10 sekunder til å spise i fred?! Ett minutt uten pappa, pappa, pappa og ting som går i bakken?

Men så, plutselig... Stille.

Barna var ferdig og løp ut i stua. Helt stille. Jeg så på Christina og der satt vi plutselig. Med et mylder av pålegg, smuler og rot rundt oss, men fortsatt helt stille. Og det slo meg: Dette er sånn det kommer til å bli. Når barna flytter ut og alt som står igjen er oss to. Når ingen kluter hentes og sjokolademelka står trygt i hylla. Da er det bare dette. Stillhet og et ryddig bord.

Og det slo meg: Jeg kommer til å savne dette så sinnssykt. Når alt er bare stille og ingenting går i bakken. Er det lov å si at man gruer seg?

Om ikke annet er det en fin tanke å ta med seg inn i helgen, for i morgen er det på´n igjen med brutte forventninger og en frokost som et russetreff. Men da skal jeg nyte hvert sekund av det. Hvert sekund så lenge det varer.

The nice breakfast with love

/ God laurdag! Ü

* Følg Frokosthjerte på Facebook *

Den fantastiske fredagsfølelsen

Jeg elsker følelsen av tacofredag!

Watte opp musikken på kjøkkenet mens kjøttet freser i panna, kniven hakker så grønnsakene flyr veggimellom og den fortryllende lukten av krydder får neseborene til å juble.

Og du vet det er fredag. Foran deg ligger en hel kveld med go´stemning i sofakroken, og etter den igjen: Helg!

Fri til å sove litt lenger, leke med barna, drikke sjokolademelk til frokost, dra på lekeland, kjøpe lørdagsgodteri, lage pizzadeig med barnetotter på kjøkkenbenken, plaske i sølepytter, drikke kaffe hos oldeforeldre, ta en joggetur, ta et bad, snuggle opp i kosekroken og se en film.

Så er det ikke alltid man rekker alt det der, men det er ikke så farlig, for halve gleden er å glede seg. Og helgen byr jo ofte på høysnue og husarbeid den også, men på fredag føles det ikke sånn. Ikke når man står der med stekespaden i lanken og føler seg som kongen på haugen.

Da er det fredag og verden ligger for ens føtter. Og der er jeg nå. Herlig!
 

/ Hilsen sulten mann som gleder seg til mat ;-)

* Følg Tacohjerte på Facebook *

Lyden av familien som våkner

Jeg liker den tiden på kjøkkenet om morgenen. Bare kaffemaskinen og meg. Helt alene. Tidlig morgen og hele huset sover. Stillhet akkompagnert av lav musikk og en kaffemaskin som putrer.

Tid til å våkne og vente på det beste jeg vet. Lydene fra overetasjen. Oftest først Teo. Lyden av poter som klikker som steppesko mot parketten. Så rister han seg og høres ut som en trommesolo, før han dunker ned trappa som en liten elefant. Litt kos bak øret, så venter vi igjen.

Stille. En god stund. Men så et dunk. Så lyden av tassende totter. Helt fra rommet bort til toppen av trappen. Så en trøtt, tynn og knirkete jentestemme:

- "Pappaaaa? Du våkeeee?"

Jeg svarer og hun jubler. Så tar de morgenstellet der oppe, før mammaelefanten kommer bærende med den lille på ryggen. Så stiller den lille seg i døråpningen inn til kjøkkenet, helt lydløst helt til jeg snur meg. Da roper hun "Bø!" og lyser opp som en sol idet pappa hopper forskremt i været. Trikset hun har lært av storebror funker hver gang. Så får kanskje pappa en kos hvis han er heldig, men ikke alltid. Må gjøre seg fortjent til sånt.

Ikke hos alle, heldigvis. Ikke hos den trøtte joggebuksa med rosa t-skjorte som alltid kommer subbende for en klem og litt kjærlighet. Jeg stryker på ryggen og rufser i håret. Etter en lang natt i hver vår verden er vi endelig ett igjen.

Nå mangler bare storebror. Skal ikke han våkne snart? Joda, snart høres lyden av to tunge poter som treffer gulvet med et drønn, som fort blir til små kattepoter som løper. Over gulvet, ned trappa, rett inn på kjøkkenet og med et enda større "BØ!" kommer han stormende.

Så er vi komplett. Alle lydene samlet på kjøkkenet og dagen kan begynne. Stillheten er over for i dag og jeg har fått min dose. For selv så mye jeg liker tiden alene, elsker jeg lyden av en familie som våkner <3

Klar for mer? Les: "Glad og trist av gammel pysj"

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Topp 5: Golden Buzzers

Gråt, grin, sipp og snørr - jeg har blitt hekta på Golden Buzzers og her er mine 5 favoritter denne uka!


(collage: skjermbilder fra youtube.com)
 

Tidligere denne uka skrev jeg om det kleine øyeblikket da jeg var ute med Teo og så på rørende audition-klipp på mobilen og tårene begynte å renne, akkurat i det en nabo stoppet meg for å småprate.

Siden da har jeg vært helt hektet på Golden Buzzer-klipp. Hvis du ikke vet hva Golden Buzzer er, så er det gullknappen som dommerpanelet i tv-programmet America/Britain´s Got Talent har. Hvis de ser noe som er helt enestående, kan hver dommer én gang per sesong sende noen direkte til finalerundene ved å trykke på gullknappen.

Dette skjer altså bare en sjelden gang i blant og bare når de har sett noe helt utenom det vanlige. Og når det først skjer, er det helt magisk.

Publikum blir i ekstase og Artisten på scenen har akkurat fått sin største drøm oppfylt og blir så sjokkert og glad at det er klin umulig å ikke felle en tåre (les: en elv av tårer). Hver eneste gang tenker jeg at jeg skal klare å stå imot, men så blir det for mye og plutselig er jeg Mr. Sippefjes igjen.

Disse øyeblikkene ønsker jeg å dele med dere, så her skal dere få mine Topp 5 Golden Buzzer-øyeblikk jeg har sett denne uka. Og jeg sier bare én ting: Hvis du klarer å se disse fem klippene uten å felle en tåre, er du bygget av et helt annet materiale enn meg :-)

 

1. Mandy Harvey - Mistet hørselen i voksen alder, men nekter å gi opp drømmen <3

 

2. Grace VanderWaal - 12 år? 12 år! Et ekte sjarmtroll med en unik stemme.

 

3. Darci Lynne - Så søt og så full av talent. Helt vanvittig!

 

4. Sal Valentinetti - En ekte entertainer med 1000 i selvtillit.

 

5. Kyle Tomlinson - ung gutt med en stemme av gull

 

Hvilken var din favoritt? Og klarte du å holde igjen tårene?

Les også: "Kleint møte med naboen"

Endelig alenetid!

KA-DONK!

Klikk.

Bipp bipp.

VROOOM!

Jeg ser på klokken, den er 20.00. Begge barna sover og lyden jeg akkurat hørte var Christina som låste seg ut for å dra til en venninne.

- "ENDELIG ALENE! Muhahahaha, nå kan jeg gjøre hva jeg vil!"

Jeg skal lage meg mat og stjæle fra godteskapet til ungene og slenge meg på sofaen for å se en film. Jeg skal ta meg et bad, lese litt bok, jobbe, svare på mailer og legge meg tidlig. Verden ligger for mine føtter!

Young man sitting on the couch watching a football game on tv with arms up

Tenkte jeg.

Problemet er bare at jeg er så sinnssykt dårlig på alenetid! Hver eneste gang frua er ute av huset får jeg så utrolig store planer, men klarer aldri å gjennomføre en eneste av dem. Jeg løper bare fra ting til ting som en valp med en pølsesnabb i nesa. Ser 5 minutter på film, pauser for å sende en mail, tar en bit av brødskiva før jeg går på do, så er det tilbake på macen og da ryker oftest mye av kvelden på endeløs scrolling i totalt unyttig tullball.

Slik som i kveld. Jeg svinger innom VG for å se hva som skjer i verden. Boligpriser, vær, korrupsjon, Johaug, fotball ooog... Hey, George Clooney har fått tvillinger! Jøss, trodde han var 80 år nå. Ja ja, grattis til ham.

Så begynner jeg å tenke: Hmm... Hvem andre enn Clooney var med i Oceans Eleven igjen? Så må jeg google det og da ender jeg opp på IMDB eller Rotten Tomatoes, der jeg blir sittende å lese om en film jeg bryr meg fint lite om. Men nå er jeg allerede solgt og må selvfølgelig rett inn på youtube for å se trailer og høydepunkter fra filmen.

Men vent, var ikke Clooney sammen med Catherine Zeta Jones? Hun var pen, husker jeg. Mon tro hvor gammel hun er nå? Rett inn på Wikipedia for å sjekke og sånn går stort sett resten av kvelden. Og innen Christina kommer har alle de deilige, saftige timene med vakker alenetid blitt til et sammensurium av nettsøk, stress og brødskiver.

Så da jeg kom ned fra annenetasjen nå i kveld og så at kjøkkenet ser ut som etterlatenskapene etter en fest med 78 ville aper, ble jeg nesten litt glad. Bare å hive alle planer på dynga, skru på musikk og komme seg i ærbe. Adjøss film og nettsøk etter George Clooneys samlede verker, hallo snuskete asjetter og sjelefred.

Men hey: Kjøkkenet er jo skjulestedet til sjokoladen, så det løste seg jo fint ;-)

George Clooney attends the 'Money Monster' photocall during the 69th annual Cannes Film Festival at the Palais des Festivals on May 12, 2016 in Cannes, France.

Er det bare jeg som har det sånn?

/ Hilsen stresset og alene (men rik på Clooney-kunnskap)

* Følg Clooney-hjerte på Facebook *

Hekta på skjønnhetsfilter

Nå skjønner jeg hvordan de andre toppbloggerne har det.. ;-)

For telefonen min har et sånt innebygd skjønnhetsfilter man kan skru av og på, akkurat på samme måte som filtrene på Snapchat. Eller tilsvarende et årsbudsjett i sminke og pudder.

Problemet er bare at det står som standard og det glemmer jeg hver gang.

Så da jeg var på vei ut for en joggetur og knipset et bilde av meg sjæl i går, tenkte jeg:

- "Gaddææææm, denne jogginga gjør jo underverker for huden! Se på han kjekkasen a! Se den gløden! Kråketærne er borte, posene under øynene er borte - herregud, det ser jo ut som jeg er 15 år igjen. Nice!"

Men så kom jeg på at skjønnhetsfilteret sto på..

Og da jeg kom tilbake fra løpeturen, tok jeg et bilde til.

Og vips så var man 35 igjen. Minst x-)
 

/ Opp som en løve, ned som en skureklut ;-)

Jeg har blitt avocadobonde!

Nå er det bare å sparke av seg skoene og vente på hjemmelaget guacamole :-)

For i dag har jeg endelig tatt det store steget: Jeg har plantet min lille avocadostein i jord! Jeg kaller ham Avocadulf og jeg er uendelig stolt av ham. Ikke bare fordi han vokser og spirer som en superhelt, men også fordi Christina sine fortsatt tror det er påske og står på stedet hvil. Avocadulf derimot, har begynt å bygge i høyden!

Og som det usportslige konkurransemennesket jeg er, gjør jo det alt selvfølgelig rundt 3-4000 ganger bedre.


Go, lille plante, go!
 

For etter noen utrolig kjedelige uker der avocadosteinen oppførte seg mest som en gråstein, skjedde det plutselig ting - og siden da har det gått raskt! Og takket være en kommentar på Christinas blogg, innså jeg at det var på tide med et taktskifte. For Avocadulf var plassert på toppen av et laaangt glass og den stakkars spiren har lett etter bunn i ukesvis nå.

Og da vi våknet i dag, var det varmt og solrikt som i Mexico, og da innså jeg at det var på tide å ta forholdet vårt til det neste nivået. Så nå, mine damer og herrer, har jeg for første gang i verdenshistorien plantet noe selvskapt i jord. Med mindre vi teller karse fra barnehagen, der var jeg god. Siden da har jeg for det meste tatt livet av korianderplanter og druknet kaktuser i 30 år, men nå, NÅ, er jeg offisielt avocadobonde!


Muhahaha, Larviksk avocado skal ta over verden!
 

Jeg har riktignok lest at det kan ta rundt 10-15 år før man ser snurten av en frukt, noe som i seg selv er ganske usannsynlig, men det er bedre enn ingenting. Dessuten ligger Avocadoulf og jeg rundt halvannen måned foran Christina og vi har ikke tenkt til å gi oss nå.

Så da er det bare å slenge beina på bordet og begynne å glede seg! For dette lukter gullrekka og tacofredag med hjemmelaget guacamole!

... en gang i løpet av 2032 ;-)


 

/ Larvik + Avocado = Larvocado! (copyright)
(eller vent.. det navnet funker ikke)
(godt vi har 15 år på oss til å komme opp med noe bedre)
(#avocadomåsvare)

Fordi jeg heier på meg selv

Jeg trodde egentlig jeg var litt ferdig med løping, men nå har jeg bestemt meg!

For de siste ukene har jeg funnet frem joggeskoene og begynt å løpe litt igjen, og det viser seg at jeg elsker å løpe!

Jeg vet ikke helt hvorfor, for det er jo egentlig helt forferdelig. Reke gatelangs mens slimet renner og kroppen skriker etter å gi opp. Ikke er jeg bygget for det heller, firkantet og pluggete som jeg er. Dessuten har jeg dårlige knær etter et par kneoperasjoner (takk til deg, håndball).

Men hjernen elsker det! Det er en kreativitetsboost uten like, og for hver løpetur jeg tar, kommer jeg tilbake med 5 nye blogginnlegg og et hode som fosskoker av ideer. Og så er det en fantastisk måte å bli kvitt slagg. Du vet, det kjipe stresset man aldri helt blir kvitt. Det som blir spesielt fremtredende hvis man blir gående litt for lenge inne med overgira barn på en regnfylt langhelg. Da er det deilig å spenne på seg skoene og bare løpe i vei når småttisene snorker. La slagget fare og tankene komme. Nydelig.

Og bare så det er sagt: Jeg hadde virkelig ingen planer om å blogge om trening igjen etter at det overambisiøse treningsprosjektet mitt "Sofagrisprosjektet" (hvis noen husker det) gikk på en real kræsjlanding for rundt 2 år siden.

Jeg har ikke tenkt til å piske deg opp av sofaen eller gi deg dårlig samvittighet for å hate å jogge, for den er jeg helt med på. Kanskje er det også derfor jeg er så gira. Jeg gjør ikke dette for deg, for sommerkroppen, for familie eller venner, jeg gjør det rett og slett fordi jeg heier på meg selv.

Og jeg tror jeg kan takke min kjære svoger Håvard for å tenne joggeflammen. For han har løpt seg i superform denne våren og fortalte meg hemmeligheten forrige helg. Du må løpe i all slags vær. Det er bare å bestemme seg og gå for det.

Så det skal jeg. Gå for det. Så nå, klokken 22 på en søndag kveld, skal jeg ut og løpe. Jeg er trøtt, sliten, drittlei og har på ingen måte lyst til å løpe. Men jeg vet at kroppen min kommer til å takke meg. Kanskje ikke med én gang, men på sikt. Og hjernen gleder seg allerede.

Og til høsten blir det halvmaraton! Jeg er ikke i nærheten av å klare å gjennomføre noe sånt nå, jeg vet bare at til høsten skal det skje. Ikke fordi jeg hater å løpe, skal tvinge kroppen ned i vekt eller se deilig ut på panseret av en bil, men fordi jeg har bestemt meg. Og heier på meg selv.


Og knærne bare: Nooooo!

 


Ække seriøst før sko og sokker matcher ;-)
 

/ Ha en makaløs søndag!

Det magiske plasteret

Hvis man aldri har sett det med egne øyne, kan det være vanskelig å tro de nærmest guddommelige kreftene som gjemmer seg i et helt vanlig donald-plaster.

Det som først høres ut som en tur til legevakten, er plutselig som dugg for solen. I det ene øyeblikket roper barna som om beinet har falt av, i det neste er alt glemt. Og alt som skulle til var et ørlite plaster.

Lillesnuppa kan snuble, treffe bakken hardt og sette i et operaskrall som får vinduene til å vibrere. Vi kaster oss opp fra stolen og det er like før jeg ringer etter luftambulanse, men så, klok av skade, prøver jeg meg:

- Plaster?

Da nikkes det bifallende og like brått som smerten oppsto, er den borte. Såret også. Ja, for det trenger jo ikke være sår for å trenge plaster. Plaster kan også brukes forebyggende, for man vet jo aldri når man plutselig skulle finne på å slå seg og da er det greit å være godt forberedt ;)

Men det mest fantastiske med plaster er faktisk at det ikke engang trenger å sitte på riktig sted for å funke. Jeg har flere ganger satt plasteret på feil bein og oppnådd nøyaktig samme effekt. Gråten stilner og smerten forsvinner. For det er ikke så viktig akkurat hvor det er plassert; plaster er plaster ;-)

/ Ha en trygg søndag! ;)

* Følg Plasterhjerte på Facebook *

Kleint møte med naboen

Sååå... Det var jo flaut!

Jeg er egentlig en ganske tøff mann. Jeg vet at det kan være vanskelig å tro, men jeg er det. Ser på blodig kampsport uten å blunke, gråter ikke i begravelser, drikker melka rett fra kartongen. Men det er én ting jeg ikke takler: Rørende overraskelser på tv.

Det er mitt kryptonitt i livet, og så fort jeg ser noe som er bare på kanten av fint eller rørende, er jeg solgt. Det verste er auditions på talentkonkurranser.

Å se noen skjelve nervøst på scenen, for så å ta hele salen med storm, før alle bryter ut i trampeklapp, vill jubel og halleluja-stemning. Jeg kan prøve å kjempe imot så mye jeg vil, men da kommer tårene.

Spesielt hvis det er barn på scenen, selvfølgelig. Da kommer pappatårene frem og plutselig sitter jeg der med røde øyne, rennende nese og en strøm av rørte tårer. Og det burde jeg kanskje tenkt over før jeg tok med meg headset og telefon ut for å gå morgentur med Teo i dag.

En venn av meg hadde delt et klipp på facebook som jeg tenkte jeg skulle se, og hva tror du skjedde? En kjempesøt jente som leverte en opptreden som blåste hatten av meg. Og vipps: Grinetryne.

Og det hadde sikkert gått fint det altså, hadde det ikke vært for at akkurat i det videoen var over og ansiktet mitt var som et vått håndkle, kom plutselig en nabo kjørende forbi meg. Og stoppet. Og der sto jeg. I joggebuksa, rødsprengte øyne og en pose hundebajs i klypa.

Jeg prøvde å late som ingenting og snakket iherdig om været. Så meg litt rundt, unngikk øyekontakt og la i vei om været som om det skulle vært det største som har skjedd siden vannklosettet.

Jeg tenkte jeg kunne skylde på pollen (ikke at jeg er allergisk altså), men like brått som han kom, kjørte han videre. Han må ha enset at noe var galt. Hva i all verden han må ha trodd det feilet meg, vet jeg ikke. Subbe gråtende og gatelangs i joggebuksa kl. 10 om morgenen på en helt vanlig lørdag? Noe sier meg at vi får blomster på døra i dag ;-)

Det er siste gang jeg ser på America´s got talent utenfor husets fire vegger i hvert fall :-D

/ God laurdag!
 

P.S. Her er klippet jeg så på forresten. OBS: Høy grinefaktor for lettrørte småbarnsforeldre ;-)

 

Bilder fra bryllupshelgen ♥

I dag er det faktisk tre uker siden Christina sikret seg drømmemannen og i den anledning unner vi oss en liten bildespesial fra den store bryllupshelgen :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Brura klar for vielse :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ett suss så var det gjort :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skaul!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hupps! Bildebevis av brudgommen med en ørliten mækkærn i fleisen.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fyr i solnedgang.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Far i solnedgang.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oslo by night.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Morgengavekurv fra forloverne.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rebusløpet er i gang.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Escape games asså - anbefales!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Burritostopp hos Freddy Fuego.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Burritohimmelen <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Shuffleboard!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Everyday I´m shufflin´
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et ørlite godtestopp før..
 


Middag på fjong restaurant :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Endelig offisielt Kona til ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nygift og nyforelska <3
 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

* Følg Kona til på Facebook *

Den lille gutten på brygga

I helgen fikk vi oss en veldig ubehagelig overraskelse og nå har jeg en viktig oppfordring til alle: Vær så snill og følg nøye med i sommer!

For man tror jo at man får med seg alt, og det er lett å tenke at barn som faller i vannet vil plaske og sprute og lage et helsikes leven, men virkeligheten er ikke alltid som på film..

Det fikk vi raskt erfare.

A hand of a drowning person stretching out of the water in a swimming pool asking for help. Stress concept.

Det er fredag og hele familien er samlet på hytta. En kladd med voksne, en haug med barn.

Noen er på brygga, noen spiller kubb, andre er på kanotur. Nede ved brygga sitter to voksne og småprater, mens de følger med på barna som veksler mellom å leke i sandkassen og den lille brygga. Alle øynene er på barna og alt er kontroll.

Trodde vi. Men i det ene øyeblikket alle ser bort, skjer det.

Ikke en lyd, ikke et plask, ikke en dråpe. Ingenting. Bare ett barn mindre på brygga.

Så plutselig et hjerteskjærende skrik og blodet fryser til is. To små hender ligger i vannet og kaver, bare toppen av hodet stikker opp. Søsteren min kaster seg ut i vannet og drar opp den lille kroppen. Hosting, gråting, trøsting.

Men det går bra og alt er heldigvis over på sekunder. Men hadde det ikke vært for en observant storebror som reagerte på sekundet og voksne som satt tre meter unna.. Vel, la oss ikke tenke mer på det, men heller prise oss lykkelige for at vi slapp fra det med skrekken.

Så, til alle: Det høres kanskje banalt opplagt ut, men jeg sier det likevel: Ikke la små barn leke i vannkanten alene. Jeg sier ikke at man skal ha løpestreng på dem, men så lenge barna er i nærheten av vannet, må man ha voksne på vakt. Alltid. Du aner ikke hvor fort det går.

Ett sekund alene, kan være ett sekund for lenge.

A hand of a drowning person stretching out of the water in a swimming pool asking for help. Stress concept.
 

/ Del med gode venner, det kan faktisk redde liv ♥

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søskenkos og sommerminner

Jeg elsker dette bildet fra hytta i helgen.

Det er kanskje ikke det teknisk beste, man ser ikke ansiktene deres og det skjer jo egentlig ikke så mye, men det er også det jeg liker så godt ved det. Man trenger ikke se mer for å forstå at det var en fin stund.

Lun vind, blått vann og grønt overalt. En sommerdag i kjolen.

To apekatter på toppen av en stein, et rolig avbrekk i en fartsfylt helg.

Søskenkos og sommerminner, et hvileskjær i varmen for å bare være to.


Her lages sommerminner ♥

 

Les også: "Hva skjedde med å bare være hjemme?"

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Da Syden kom til Kongsvinger

Sjeldent har behovet for støvler vært mindre :-D

For en fantastisk helg det har vært! På lørdag fylte nemlig min kjære muttern 70 år og i den anledning feis hele familien opp på hytta for å feire i lag. På lørdag kom også deler av slekta for å feire den evigunge jubilanten, og plutselig var det både bursdag og slektstreff i én smæla.

Unger løp rundt og fant på sprell, mens de voksne oppdaterte seg på seneste sladder. Og siden værgudene også bestemte seg for å skjenke muttern en gave, ble det brått bading på stort sett alle mann. Ja, ikke Christina da, for da måtte det vært 35 grader i vannet og 40 i lufta.

Men en stor blogghelg har det ikke vært, for arbeidsforholdene på hytta er ikke akkurat optimale for sosiale medier. Jeg måtte knote maksimalt for å finne signal og fant til slutt et punkt 200 meter opp i skogen på toppen av en stein.

Der var det akkurat nok dekning til at jeg fikk oppdatert bloggen og lagt ut et bilde på Instagram. Men det tok så inn i granskævven lang tid og det er bare lenge man kan sitte i huggormland med granbar i rumpa før man innser at det er på tide å legge vekk teknologien for en helg ;-)

Så her er et knippe bilder fra en fantastisk bursdagshelg, så håper jeg dere har fått en knallgod start på uka, og så sees vi senere :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Onkel og to små på bøljan blå.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Asså.. <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pluttisen prøver fiskelykken.

 


Grasiøs pappablogger i fritt svev.

 


Hele gjengen klare for fest :)
 


Hyttekontoret x-)
 


Pilkast i pysjen :-)

 


Én til som ville være med på festen.

 


Bror i solnedgang.
 

/ God ny uke, folks!

Mamma og det magiske huset

Kjære mamma, du vil nok aldri helt forstå hvor tøft det er å oppdra barn. For det er jobb, veldig mye jobb!

Det er klær som skal vaskes, senger som må res opp, matpakker, bleier, tannleger og trass. Men du har liksom aldri fått kjenne på alt det der du, for vi vokste opp i et magisk hus. Jeg har egentlig ikke tenkt over hvor rart det er før jeg fikk barn selv.

Og jeg har innsett at ikke alle hus er sånn, men vårt hus var sånn. Magisk. Uansett hvor mye jeg rotet og uansett når jeg kom hjem, lå sokkene alltid i skuffen og maten sto på bordet. Husker du det? Jeg slang skitne klær i trappen, men dagen etter lå de nyvasket på plassen sin igjen.

Jo da, du måtte jo kjøre til trening ganske ofte, men selv om jeg satte fra meg bagen med snuskete håndballklær i gangen kvelden i forveien, var de alltid nyvasket og klare for kamp dagen etter. Gjerne med en deilig duft av blomstereng.

Så det slapp du.

Men kanskje mest av alt har jeg tenkt på julaften. Det må ha vært så utrolig deilig! For med fire barn, et par slektninger og etter hvert også barnebarn, må det ha vært så fantastisk deilig å bo i et magisk hus. Jeg vet jeg nøt hvert sekund av det i hvert fall.

Bare stå opp om morgenen, og der sto julefrokosten klar. Under treet, en armada av gaver til alle sammen. Julemiddagen sto allerede i ovnen, gulvet luktet grønnsåpe og julekakene hadde bakt seg selv.

Men jeg tror nesten man ha et sånt hus om man skal klare å oppdra fire barn. Hvordan ellers skulle du håndtert all jobben? Jeg har bare to, men jeg tror ikke du forstår hvor mye jobb det er.

For hvis du hadde gjort det, vet jeg at jeg ville hørt deg klage. Klær ville ligget og slengt, støv ville samlet seg i store tropper. Og du ville vært sliten. Kjempesliten. Kanskje også streng og sur.

Men du var aldri det. Du har alltid vært sprudlende, et ord man ikke kan bruke om veldig mange. Men det var det første som slo meg. Aldri et nei innen rekkevidde, alltid energi til overs. Men igjen, kanskje ikke så rart når man har et magisk hus til sin hjelp. Du skulle bare visst hvor tøft det er.

/ Gratulerer med dagen, mamma <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tidenes beste morgengave

Ting har gått så fort siden bryllupet at jeg helt har glemt å fortelle hva jeg fikk i morgengave!!

Og det fortjener så absolutt litt oppmerksomhet, for gaven fra Christina må jo være det ultimate tegn på kjærlighet.

For det kan være vanskelig å vite hva man skal gi til sin kjære i morgengave. Kjempevanskelig! Det skal liksom være noe fint og personlig, kanskje også litt dyrt. Det er den ene gaven du garantert kommer til å huske resten av livet og en gave det skal legges mye omtanke i.

Menn gir tradisjonelt sett en diamantring eller noe annet fint, men for damene finnes det liksom ingen mal. De må komme opp med noe fint på egen hånd og får selvfølgelig ingen hjelp fra oss menn som ikke aner hva vi ønsker oss.

Derfor var jeg så utrolig spent på hva Christina kom til å kjøpe til meg, men jeg burde jo forstått at hun kom til å overgå alle mine forventninger.

Så, hva tror du jeg fikk?

En stor kosebamse?

En boks med konfekt?

En lapdance?

En rull med bobleplast?

Nix, jeg fikk noe som er bedre enn alt det der til sammen!

Jeg fikk nemlig:

Basskasse til bilen!

Og det er så utrolig moro, for Christina haaater sånne store basskasser. Hun synes det er vanvittig harry og kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg har lyst på det. Men jeg har det. Kjempelyst!

Det har jeg hatt siden første gang jeg tok i et førerkort, og jeg vokser liksom aldri av meg gleden av en bil som drønner som en russebuss. Selvfølgelig er det kjempeharry, men sånn er det bare. Jeg kan ikke forklare det, men jeg tror det er en sånn greie stort sett bare menn kan forstå ;-)

Og selv om Christina verken anerkjenner, liker eller respekterer det, så har hun altså kjøpt basskasse til sin mann. Og DET må jo være den ultimate kjærlighetserklæringen. Det ville blitt som om jeg skulle gitt Christina alle sesongene av Sex og Singelliv. Blæh! Nei, da går vi heller for diamantring og yoghurtnøtter ;-)

Jeg har lovet å ikke spille høyt inne på boligfeltet, men bare på motorveien, så nå blir det å booke en haug med møter i Oslo fremover, watte opp musikken og rulle som en russebuss. Bare uten alle de kule folka.

Sorry, Christina. Og tusen takk.

/ Min søte lille 18-tommer <3

* Følg Pappahjerte og Kona til på Facebook *

Himmelsprett og handlelapper

Her sitter jeg altså og skriver side opp og side ned hver eneste dag. Gode ideer, dårlige ideer, alt må prøves ut. Jeg skriver, retter, forkaster og jobber døgnet rundt med å komme opp med gode innlegg. Innlegg som skal glede, engasjere og kanskje provosere.

Jeg vet jo aldri helt hva slags respons jeg vil få og det er noe av det som gjør dette så spennende. Vil dere like en fin tekst om barna, vil dere le av en tullete tekst om parforhold? Vil dere ta meg seriøst når jeg tar opp seriøse ting, vil dere forstå når jeg tuller med dere?

Slike spørsmål har jeg hver eneste dag og uansett hvor lenge jeg har holdt på, skjønner jeg meg aldri helt på dere. Jeg liker å tro at jeg forstår dere, men egentlig skjønner jeg ingenting.

For innleggene som gjerne tar mest av, er de jeg bruker minst tid på. Og engasjement kan vekkes av de rareste ting. Slik som gårsdagens innlegg om handlelapper ("Vi som elsker handlelapper") og dagens snapstory om Kristi Himmelfartsdag. Altså, makan til engasjement!!

Til vanlig får jeg kanskje 5-10 kommentarer på et bra innlegg, men innlegget om at jeg liker å ha med meg handlelapp i butikken (...) har i skrivende stund fått over 100 kommentarer! Hvordan er det mulig?! Haha! Dere er gærne. Altså, den gode typen. Ikke den der man eier et tresifret antall katter.

Og på Snapchat i dag har jeg snakket om at ingen egentlig vet hvorfor man feirer Kristi Himmelfartsdag. Maks 1 av 10 i hvert fall.

Og etter det har det KOKT(!) på snapchaten min. Jeg kan ikke engang åpne Snapchat, uten at telefonen får heteslag. Det må ligge hundrevis (bokstavelig talt hundrevis!) av snapper med forklaring på hva himmelfart er for noe. Og her har jeg snappet i årevis uten å noensinne være i nærheten av en sånn type respons. Fantastisk.

Jeg vet ikke hvorfor jeg lager et helt eget innlegg om dette, jeg tror bare responsen tok meg litt på senga. Dere er en gjeng med gærninger. Og jeg elsker dere x-)

hands in shape of love heart

P.S. Kristi Himmelfart feires 39 dager etter første påskedag og feires til minne om at Jesus farte opp til himmelen 39 dager etter sin oppstandelse.

P.P.S. Handlelapp er magisk <3 #lappMeBaby
 

Les: "Vi som elsker handelapper" og følg Pappahjerte på Snapchat ;-)

Det øyeblikket ♥

Jeg elsker det øyeblikket når jeg våkner og ser rett på deg.

Du har sneket deg inn fra rommet ditt og vil overraske pappa. Et forventningsfullt ansikt som står der og smiler. Klar for en ny dag, klar for livet.

Kanskje hopper du opp i senga og kryper inntil meg, kanskje rapper du telefonen min og løper ned i stua.

Kanskje er jeg egentlig litt for trøtt, men hvordan kan jeg være trøtt når du står der og smiler fra øre til øre?

Spesielt på en dag som denne. En lang og varm fridag til å gjøre akkurat hva vi vil. Når vi vil. Hele dagen.

Så river jeg tak i deg og pakker deg inn i dyna. En stor klem og dagen kan begynne.

Dette lukter sjokolademelk lang vei :-)


 

/ Den beste starten på dagen <3

Vi som elsker handlelapper

Vi ere en nasjon vi med, vi handlelappere :-)

I går skjedde det noe rart. Jeg var på butikken og løp mellom reolene med handlelappen høyt hevet. Da kom en dame forbi, lo litt og kommenterte at jeg brukte handlelapp.

Og det synes jeg var rart, for selvfølgelig bruker jeg handlelapp! Alt annet er galskap og hver gang blir det samme greia. Jeg skal bare ha 3 ting, men så kommer jeg på én ting til og én ting til, og vips er det 5 ting og maks-kapasiteten min er tre. Alt over det glemmer jeg uansett om jeg lager de beste regler.

Jeg kan stå utenfor butikken og nynne på nasjonalsangen:
- "Yååghurt, melk og mais og pølser, ost er bra å haaaa".

Men så fort jeg kommer inn i butikken..
- ""Yåååghurt, melk og... nei. Yåååghurt, mais og ... nei"."

Så kommer jeg ut med yoghurt, bananer, dopapir og saft. Derfor har jeg bare innsett at jeg er helt avhengig av den gode gamle handlelappen. Skrevet på papir og med en penn til å stryke bort underveis. Da kan jeg slavisk følge lista helt til den er tom, uten å bruke halve turen på å rote rundt i hjernen etter ting vi ikke trenger.

Men ja, innser jo nå at det ganske garantert er et vaskekte alderdomstegn. Men men, heller det enn 17 flasker ketchup i kjøleskapet ;-)


 

/ Handlelappen er din venn  (Flere som meg? Legg gjerne igjen et pip Ü)

Overbeskyttende foreldre-syndrom

En sykdom sprer seg blant norske foreldre og jeg er smittet.

Vi river opp døra og valser inn i barnehagen. Barna er allerede på vei ut. Ingen behov for å ta av seg skoene, bare snu i døra og ut igjen. Men som seg hør og bør må jeg alltid vurdere forholdene. Og som alltid tenker jeg slik foreldre ofte gjør: Mer klær er bedre. Gud forby at barna fryser.

Plutten har på seg en tynn t-skjorte under en tynn fleecejakke. Han begynner å ta av seg jakka før han sikter seg inn mot utgangsdøra.

- "Æpp æpp æpp," sier jeg og ber ham ta på seg jakka igjen.

- "Jammen, Tommy har jo bare på seg t-skjorte", klager han.

- "Ja vel, så fint for ham. Du kan kle av deg utover dagen, men for nå: Jakka på."

Jeg er litt fornøyd med meg selv. Streng, men rettferdig. Kan jo ikke gi etter for barnas krav bare fordi de andre har slappere regler enn oss. Makan.

Jeg husker at jeg glemte å se etter om det var skitne klær i hylla i går og tar en tur bort for å sjekke. Da jeg kommer tilbake står han og snakker med en av de ansatte.

- "Steinar sier jeg kan ta av meg jakka."

Hva? Kle av seg jakka allerede? Uhørt! Det er fortsatt tidlig om morgenen, det er fortsatt for kaldt. Herregud, det var jo snø for bare.. noen uker siden.

- "Ja vel... Ehm.. Ja nei, da får dere bare ta av jakka etter jeg har dratt.." sier jeg og innser raskt hvor teit det hørtes ut.

Jeg ser bort på den ansatte som ikke blander seg eller trumfer pappas råd. Det slår meg at jeg var ganske stresset på morgenkvisten og tenkte egentlig ikke over hvor varmt det var ute. Jeg spør den ansatte hva han tenker og han svarer forsiktig at det var 20 grader da han dro hjemmefra.

Jeg ser ut vinduet. Alle barna løper rundt, bare korte ermer. Ikke en eneste fleecejakke å se. Lukten av solkrem. Jeg sjekker mobilen, den viser 22 grader. Knallblå himmel, skyfri himmel, vindstille. Og én gutt med fleecejakke dratt igjen helt opp til haken...

Det var da det slo meg: Jeg har blitt en sånn man lover seg selv å aldri bli. En sånn som synes klatrestativet er for høyt, bakken for bratt, trampolinen for glatt og maten for varm. Jeg har blitt bitt av overbeskyttende-basillen.

Jeg har blitt en sånn pappa.


Lue og skjerf i 22 grader? Blir fort kaldt i skyggen, vettu.
 

Happy child jumping into a street puddle.
Pass deg! Du kan få sølevann på armene!
 

/ I morgen skal barna få gå ut med vått hår! #YOLO

* Følg Puterunderarmene-hjerte på Facebook *

Strandet på en øde øy

For en fantastisk helg!

Kl. 08.59 på lørdag morgen, lå min gode venn Steffen og sov. Han hadde sett frem til en lang og avslappende lørdag uten noen store planer. Kanskje en tur ned i byen, kanskje en runde golf.

Kl. 09.00 tok alle de fredelige planen en brå slutt, da 14 feststemte karer og 14 oppspilte damer inntok plenen og begynte å hamre noe voldsomt på vinduet.

Kl. 09.02 var det første glasset med bobler hevet og utdrikningslaget var i gang!


Spent Christina med kjepphest x-) #respecthobbyhorsing

 

Jepp, det stemmer, i helgen har jeg arrangert mitt aller første utdrikningslag og det var så utrolig moro!! Ikke fullt så moro i dag selvfølgelig, men helt fantastisk mens det sto på.

For til høsten skal jeg være forlover for Christinas søsters utkårede, og denne helgen var det duket for utdrikningslag. Som betyr at jeg ENDELIG kan slippe å holde på hemmeligheter!

Det som gjorde det ekstra ille var at siden Christina er sin søsters forlover, fant vi ut at det var en god idé å kjøre begge lagene på likt. Så da det hamret på vinduet kl. 09 på lørdag, var det både 14 menn og 14 damer som sto feststemt og klar.

For å gjøre det hele litt moro, hadde vi fortalt ham at hun skulle ha utdrikningslag, og vice versa til henne. Så da de våknet til det infernalske bråket, trodde begge det var den andres lag helt, til de tittet ut og forsto at de hadde blitt grundig lurt begge to. Fantastisk ;-)


Herr og fru mårratryne :-D
 

Og som utdrikningslag går, har jeg tatt rundt 250 bilder med mobilen i helgen, men stort sett ingen av dem egner seg for trykk, haha! For en sånn dag er selvfølgelig full av haraball og moro, men ikke nødvendigvis en dag med bilder som egner seg for et større publikum ;-)

Men kort fortalt, kan jeg si at det var et lag som gikk over aaaaall forventning. Nå er jo jeg litt inhabil, siden jeg og den andre forloveren arrangerte alt selv, men jeg synes i hvert fall det var helt magisk.

Dagen startet med et par glass bobler på plenen, før vi suste til Megazone for tre runder med innendørs paintball. De gummikulene gjorde altså så inn i hamperæva vondt at jeg tror jeg brukte mer tid på å hyle som en sølvgutt, fremfor å faktisk skyte noen. Men herregud så moro!


Adrenalinrusa og livredd pappablogger.
 

Deretter var det påfyll med pizza og lettbrus, før vi cruiset videre til Oslos beste vestkant, for å fekte! Det kjenner jeg greit på kroppen i dag, for i fekting bruker man tilsynelatende muskler man aldri bruker ellers, og i dag føler jeg meg stiv og støl som en 120-åring ;-)


En garde!
 


Angriiip!
 

Etter fekting tok vi båt over til en liten øy som heter Kjeholmen, der vi hadde leid en liten hytte. Viste seg at hytta overgikk våre villeste forventninger og hadde både grillplass ved vannkanten, sengeplasser i hopetall, innlagt vann, nydelig utsikt og mye mer. Resten av kvelden gikk med til grilling, bading, slarving og forbrødring. Og røverhistorier. Masse røverhistorier.


Et solfylt avbrekk mens vi ventet på båt :)
 


Kjeholmen altså! <3
 


Brudgom i borat-drakt - classic ;)

 


Grill i solnedgang. Vakkert.
 


Røverhistorier og prat om kvinnfolk.
 


Sliten brudgom på vei hjem :)
 

Og etter en sånn heidundranes feiring, var det relativt lavt tempo i går. Eller for å si det sånn: Vi la oss klokken halv ti. Det sier vel egentlig nok. Men fy søren så gøy det var!

Og til helgen er det på´n igjen, for da for da blir det hyttetur med hele slekta for å feire min kjære muttern som fyller.. et rundt tall ;-)

Så håper vi skuddskadene fra paintballen legger seg innen da, så ikke folk tror jeg har fått kopper.


Brudgommen - levert tilbake i ca. samme tilstand som vi fikk ham. Sånn cirka i hvert fall ;-)
 

/ Tusen takk til alle som var med, vi sees igjen i august ;-)

Les om jentenes utdrikningslag her --> Kona til: "Hobby horsing og en naken mann"

1 cm åpning!

Endelig skjer det noe!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dyrking av avocadoplante har til nå vært en av de kjedeligste hobbyene i mitt liv. Kanskje ikke så rart, jeg er en utålmodig sjel og klarer f.eks ikke se mer enn 11 minutter av en fotballkamp før jeg begynner å kjede meg.

Så å nistirre på en avocadostein som ikke har rikket seg så mye som en smule på snart en måned, har vært utfordrende.

Men endelig, ENDELIG, har vi fått et gjennombrudd!! For jeg har tre steiner i vinduskarmen og to av dem står på stedet hvil. Rart egentlig, for det var de jeg hadde mest tro på i starten. De er store, runde, glatte og vakre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Slik som denne vakre.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og denne vakre.
 

Men den stygge lille andungen derimot.. Den flekkete, bajsbrune og fæle som hele tiden har kastet skam over vinduskarmen - BOOM! Gjett hvem som plutselig har blitt en svane?!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så nå er det stooor glede i det pappahjertenske hjem. Ikke bare fordi det endelig er tegn til liv, men også fordi steinene til Christina viser akkurat like mye tegn til liv som helt vanlig gråstein. Og usportslig som jeg er, finner jeg selvfølgelig ekstra glede i det ;-)

Så nå skal denne lille spiren bare heies videre til den virkelig slår rot og blir til Larviks største og flotteste avocadotre. Det blir kanskje ikke hjemmelaget guacamole med det aller første, men samma det: Det spires! :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Heia lille Steinulf, pappa er så stolt av deg!
 

/ Hilsen familiens grønne fingre

* Følg Avocadohjerte på Facebook *

Men i helskotten!

Her hadde jeg gledet meg til å gå med en hemmelighet bak ryggen i dager, uker og måneder, men hva tror du skjer..?

For i dag tidlig fikset jeg et slarkete veggfeste i dusjkabinettet og rettet opp veggen (les: "Hva har Peter fikset??") og trodde ikke Christina kom til å legge merke til det på denne siden av 2018 i hvert fall.

Eller kanskje etter en stund, en goood stund, men så går altså bare noen usle, små timer før jeg plutselig hører et brøl fra badet oppe:

- "PETER?! Hahahaha, har du fiksa det? Dææææven!"

Så det var den planen i vasken.

Ja ja, da har jeg i hvert fall lært følgende:

  1. Christina har øyne som en jaktfalk.
  2. Det har ikke jeg.

 

Jeg ville aldri i verden lagt merke til en sånn brysom detalj, for i mitt hode forsvinner bare sånne ting. Det høres sikkert ut som overdrevent tullball, men det er faktisk sant. Jeg har til og med beskrevet fenomenet tidligere, i innlegget: "Når kofferten smelter inn i omgivelsene".

Og dette bekrefter teorien. Hvis rot er rot lenge nok, vil jeg til slutt slutte å legge merke til det.

Søren..

Det minner meg på noe..

Jeg har glemt å rydde ut av kofferten fra forrige helg x-)

 

/ Christina 1 - Peter 0

Hva har Peter fikset??

Ja, Christina, nå er jeg fryktelig spent på hvor lang tid det tar før du finner ut av dette :-D

For i kjempelang tid har Christina mast på meg om at jeg må fikse en ting. En kjempeviktig ting, visstnok. Noe som plager henne hver eneste dag! Jeg er ganske sikker på at hun har nevnt det minst to ganger i uka, hver uke de siste tre månedene.

Det er en kjempeliten jobb, men likevel har jeg liksom aldri fått meg til å gjøre det. Frem til i dag. For i dag gjorde jeg det!

Det falt meg plutselig bare inn at tiden var moden, og 5 minutter senere var Mr. Handyman 2017 ferdig med jobben. Så da er spørsmålet: Hvor lang tid tar det før Christina legger merke til det?

Jeg kan godt fortelle dere hva det var, men jeg har selvfølgelig ikke tenkt til å fortelle henne det! Men hvis det var så viktig som hu hønemor skulle ha det til, burde hun oppdage det allerede i kveld.

Det hadde selvfølgelig vært utrolig irriterende om hun faktisk hadde oppdaget det allerede i kveld, men min teori er at det ikke var fullt så viktig likevel og at hun ikke kommer til å oppdage det før om lenge. Men vi får se hvor observant konemor er ;-)

For at dette skal funke må INGEN ødelegge det ved å si noe til Christina. Det er bare utrolig kjedelig og ødelegger hele moroa for alle sammen. Og Christina, hvis du leser dette: Slutt å lese nå!

Og til dere andre: INGEN spoilers, ok??

Greit.

Da kan jeg fortelle det.

Jeg har nemlig fikset dørfestet nederst i dusjkabinettet.

Den ene veggen hadde falt ut av sporet sitt, og både døren og festet sto litt skjevt. Men nå har jeg fikset det. Til og med rettet ut tetningslisten som har ligget i klem langs bunnen av begge dørene helt siden vi flyttet inn. Og Christina har jamret seg over det, som om det sto en horde med blodtørste zombier utenfor.

Så får vi se hvor lang tid det tar før hun faktisk legger merke til det da ;-)

Beautiful smiling cute baby

P.S. Mens vi venter kan du jo lese hvordan det gikk da jeg gjemte Toppris, en boks med mark og sexy undertøy i "den organiserte" veska til Christina i fjor for å se hvor lang tid det tok før hun fant dem. Les: "Kjære Christina, ikke les dette"

/ And now we wait..

OBS! SAKEN ER OPPDATERT --> LES: "MEN I HELSKOTTEN"

* Følg dramatikken på Facebook *

Bjeffulerer med dagen!!

Hipp hurra og hurra meg rundt, i dag har alle bursdag! Men én mer enn mange andre, for i dag er Teobass hele 10 år!

Dagen skal feires med tyggebein, snorking med beina i været, dentastix, en dusj, litt is og kanskje en ørliten pølsesnabb. Perfekt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sarru... pølsesnabb?
 

Og til alle dere andre: Gratulerer med dagen! Førstemann til å spise flest is vinner :-)

/ Hipp hipp!

Spørsmålet alle lurer på

Og svaret er faktisk: JA! Jeg gikk glipp av Eurovision på lørdag.

Men jeg mener: Hvilken større kjærlighetserklæring til Christina enn å gi opp noe av det kjæreste jeg har på tv-skjermen, for å tilbringe en dag i kjærlighetens navn med henne?

Men ja, det var tøft. Og jeg visste jo at det kom, så i år har jeg ikke sett en eneste semifinale eller hørt en eneste sang. Jeg har rett og slett boikottet hele sulamitten. Hvorfor, sier du?

Vel, den kvelden plutten kom til verden for litt over 5 år siden, var det den norske finalen i Eurovision. Jeg heiet så veldig på Tooji. Men så da, midt oppi all spenninga, tror du ikke frua plutselig skulle begynne å føde? Her prøvde jeg å kose meg på en lørdags kveld liksom, men neida, der skulle det fødes barn.

Men jeg ga ikke opp håpet for det, og da vi satt på venterommet på Ullevål, snek jeg meg ut på pauserommet for å se hvordan det gikk med avstemmingen. Jeg kom tilbake etter litt for lang tid, og blikket som møtte meg fra min strandede hval der hun lå og ventet i spenning, forvirring, smerte og redsel, var ikke til å ta feil av..

Det var et blikk som sa: "Hvis du noensinne setter Eurovision foran meg igjen, kommer jeg til å rive av deg ballene og kaste dem på sjøen."

Pomeranian feeling angry

Nå håper jeg vi er skuls ;-)

/ La ballene mine være i fred

Hilsen fra en rosa sky ♥

Det begynner å bli en ørliten stund kjempelenge siden jeg gikk ned på kne og spurte min høygravide Christina om ikke hun kunne tenke seg å høre på mine tørrvittige morsomheter i pluss minus 70 år til.

Og det ville hun. Takk Nidarosdomen, krøllene til Dan Børge, stemmebåndet til Gaute Ormåsen og alt som er hellig for det.

For Christina er den rareste, søteste, frekkeste, morsomste og mest interessante jenta jeg har møtt. Og en sånn en vil man jo gjerne dele livet sitt med.

En jente som alltid sier de rette tingene. En empatisk jente med et stort hjerte, men som likevel kan vaske vinduene og gi deg fingern på likt.

For hun er en liten tøffing også. Selv om hun ikke engang på en god dag bikker 1,60 på strømpelesten, kan hun blåse seg opp til å bli 7 ganger 7 meter når hun blir sint.

Men mest av alt er hun en fantastisk mor. Jeg hadde aldri trodd at det er den kvaliteten jeg setter høyest, men det er faktisk det. At hun er en søt, kul og morsom person å være sammen med, er bare en ren bonus.

Jeg tror akkurat det siste det, er noe av det viktigste. Jeg har lyst til å være sammen med Christina hver eneste dag. Ikke sånn oppå hverandre, i senga, limt inntil hverandre hele tiden, jeg har bare lyst til å ha henne rundt meg. Høre lydene av henne og vite at hun er der.

Og selv om vi jobber sammen og ser hverandre så godt som 24 timer i døgnet, fra mandag til søndag og på´n igjen, så blir jeg aldri lei. Selv etter 6 år er jeg like glad for å se det trøtte lille trynet hennes hver eneste morgen.

Et av dagens høydepunkter er alltid den store kosen nede på kjøkkenet om morgenen. Barna flyr rundt i pysjen og gleder seg til frokost, mens mamma og pappa tar seg et lite øyeblikk for å synkronisere kroppene og vekke kjærligheten for dagen. Hverdagskjærligheten. Den beste typen.

Og av disse grunnene, og sikkert 1000 til, er jeg nå blitt verdens lykkeligste mann. Gift med hun jeg aldri slutter å elske. Bestevenn og kone i en knøttliten pakke.

Og nå som hun har sagt ja, er det oss to for alltid. Og jeg gleder meg allerede <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Mye mer om bryllupshelgen kommer, må bare lande først. Hilsen han som svever på en sky <3

Vi har giftet oss!!

I dag er jeg offisielt blitt verdens lykkeligste mann!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg husker første gang jeg så deg.

Ved et fotgjengerfelt foran Sagene kirke.

Et blikk var nok, og jeg visste.

Det der er jenta jeg skal dele resten av livet mitt med.

Og jeg fikk rett.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Kona mi ♥

Kompromiss

 

En viktig del av det å være forelder, er faktisk å være streng.

Men man skal ikke være for streng, heller ikke for snill. Akkurat passe.

Ikke for mye, ikke for lite. Balansegangen er viktig.

Eller som det heter: "The dose makes the poison".

Noen ganger er det ja, andre ganger nei.

Og noen ganger, et sted midt i mellom.

Når Ja og Nei ikke helt blir venner, kan man også lande fint på et kompromiss.

Jeg vil at du skal dusje.

Du vil se på nettbrettet.

Ja vel, så sier vi det.. ;)

 

 

/ Kompromiss :-)

Den beste bursdagsgaven ♥

Lyst på et bænkers tips til bursdagsgaven? Dette smelter ethvert mammahjerte :-)

 

 

På lørdag har Christina bursdag og i den anledning har jeg kjøpt litt diverse smågaver, men det er én gave som topper alt, uansett: Kort fra barna.

Et hjemmelaget kort er selvfølgelig det beste, men det kan også være et butikkjøpt kort, en post-it-lapp eller hva som helst egentlig, for det viktigste er hva man gjør ut av kortet. Noen ganger har man tid til å klippe og lime, andre ganger ikke.

Selv er jeg faktisk fan av å kjøpe et artig butikkjøpt kort og heller fylle det med dikterte ord fra barna. Jeg stiller et par ledende spørsmål av typen: "Nå skal vi skrive et koselig kort til mamma, hva vil vi si til henne? Mamma er...?"

Alt som sies etter det, skriver jeg ned ordrett og vips har man verdens mest hjertevarmende og personlige hilsen. For litt ekstra punch anbefales det å la barna signere på slutten og tegne fritt hvor enn de vil :)

Dette funker selvfølgelig også på tanter, onkler, besteforeldre osv.

Så det er dagens stalltips fra meg til deg: Lag kort neste gang du skal gi noen en gave, så har du en sikker vinner på innerlomma :-)

 

 

 

 

/ 2 dager igjen.. <3

* Følg Bursdagshjerte på Facebook *

Da plutten trodde hodet skulle eksplodere

Jeg vet det er stygt å le, men hva annet kan man gjøre? x-)

For i går opplevde plutten for første gang et illebefinnende de fleste av oss er altfor godt kjent med. En tilstand der hjernen plutselig føles som den skal eksplodere. Hodet blir glovarmt og du får panikk. Det kommer som lyn fra klar himmel og i noen paniske sekunder er du helt sikker på at du kommer til å dø. Det er ingenting du får gjort og smerten er uutholdelig.

Men så, like brått som det kom, er det over. Og alt er ved det normale igjen.

Det kalles "brainfreeze" og er selvfølgelig helt harmløst. Men det var det visst ingen som hadde fortalt plutten.. ;-)

 

 

Så da han satt på kjøkkenbenken og kastet nedpå mammas hjemmelagde bringebær-is, ante han fred og ingen fare. Frem til det traff. Og da brølte han panisk som om han hadde sett mannen med ljåen. Han ropte etter vann og var helt krakilsk.

Først skjønte vi ingenting og kastet alt vi hadde i hendene. Men da vi så den tomme is-skålen som for ikke mange sekunder siden var full, forsto vi. Brainfreeze. Kroppens straff for grådighet.

Men så går det over og alt er tipp topp tommel opp. Det eneste som sitter igjen av varig mén, er synet som brant seg fast på netthinna til lillesnupp. For hun har aldri hatt brainfreeze og vet fortsatt ikke hva som feilte storebror, men etter tempoet hun gafler nedpå is å bedømme, blir det ikke lenger til hun finner det ut ;-)

 

 

 

/ Ha en iskald torsdag! :-)

* Følg Brainfreezehjerte på Facebook *

Ordene jeg aldri vil glemme

Vi lå på sengen og kysset, da hun så meg dypt inn i øynene og sa...

Ordene jeg aldri vil glemme

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg vet ikke hva som kom over oss. Om det var fordi vi endelig kom oss tidlig i seng. Om det var fordi hun satt oppå meg og masserte meg på ryggen. Om det var stemningen, lyset eller jordens bane rundt solen - men noe var det. Noe som bare fikk det til å si klikk. Og jeg kjente: Denne jenta skal jeg gifte meg med. Denne jenta elsker jeg mer enn noe annet.

Og mens hun masserte vekk en vond skulder, ble vi liggende og prate. Om første gangen vi møttes. Om hvor rart det er at to helt ukjente mennesker kan møtes og bli forelsket. Om hvordan tilfeldighetene dro oss sammen, om hvordan vi skal være sammen for alltid.

Jeg kjente den rare, magiske følelsen av sommerfugler som blafret i magen. Vekket til live av kjærlighet og begjær. Over henne, kvinnen i mitt liv.

Så la hun seg ned med hodet på brystet mitt og jeg strøk henne i håret. Og akkurat da, på en myk seng med regnet dansende på taket, møttes to sjeler og ble opphøyd i ett. Alt føltes riktig, universet var i balanse, sommerfuglene jublet og alt som fantes var bare oss to. Det perfekte øyeblikk.

Jeg trakk pusten og skulle akkurat til å si noe, men hun rakk det før meg og brøt stillheten med de velvalgte ordene jeg aldri vil glemme:

- "Du lukter altså jævlig hvitløk!"

 

/ Jenta si, det ♥

* Følg Hvitløkshjerte på Facebook *

Godterisnoken tatt på fersken

I går tok jeg Christina på fersken med snuta inn i godteskapet og reaksjonen hennes var helt hysterisk :-D

 

 

For ikke bare går vi mot sommer og #SK2017, men til helgen er det stor bursdagsfeiring på gang og i den anledning har Christina snakket om at hun ønsker å komme seg litt i form. Ikke noe radikalt, bare holde seg unna snopet en liten stund for å være sikker på at kjolen sitter som et skudd på den store dagen.

Derfor synes jeg det var så moro da jeg sto ute i stua i går og plutselig hørte det knirke i en skapdør og risle i papir ute på kjøkkenet. For den lyden kjenner jeg så altfor godt. Lyden av godteriskapet til ungene.

Så jeg fisket frem mobilen, løp inn for å ferske henne og la det selvfølgelig rett på Snapchat. Såpass får hun tåle når hun har blitt Norges ukronede smoothie-dronning på Snapchat, for folket fortjener å se at hun har en usunn side også. En side som fyser på toppris og snop ;-)

Og reaksjonen var bare helt hysterisk! Se video under :-D

(elsker hvordan hun instinktivt stiller seg opp i skolerett på slutten der, haha!)

 

 

 

/ Min lille godtesnok <3

Mille er død

Døren inn til barnehagen knirker opp og plutten løper inn. Der møter han kompisene og leken er i gang allerede før vi får av oss skoene. Fra 0 til 100 på 2 sekunder. Nå hopper de rundt og oppfører seg som apekatter, slik gutter ofte gjør.

Men plutselig kommer den ene gutten bort til meg. Han drar meg litt i buksebeinet og ser opp på meg.

- "Du Peter, skal jeg fortelle deg noe?

- "Ja, få høre", svarer jeg raskt.

- "Mille er død."

- "Nei, men uff så leit! Men hvem var Mille da?" spør jeg med min dypeste sympati.

- "Katten vår."

Og den dype sympatien ble plutselig enda dypere.

Jeg setter meg ned på kne og prøver å snakke med største forståelse og ro i stemmen. Her er det viktig at jeg tar sorgen på alvor og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Det er lov å være lei seg, det er helt naturlig og han trenger helt innlysende å prate om det.

Så for noen minutter nå får jeg bare glemme plutten og vie all min oppmerksomhet til denne lille pjokken som tappert søker trøst i en sørgmodig tid. Jeg får prøve å pleie sårene med en liten tale om kattehimmelen, det gjør kanskje ting litt mindre sårt. Å vite at katten sitter der oppe og titter ned på oss, mens den ruller seg i tørrfôr og kattemynte så langt øyet kan se.

Det vil han nok sette pris på i denne tøffe tiden. Så jeg kremter og retter litt på brillene, før jeg begynner på talen:

- "Men du vet det at katter de -"

- "RUMPETISS!"  avbryter han høylydt og løper jublende tilbake til gutta.

Okei da, kanskje han kommer seg gjennom dette likevel.. :-)

 

 

/ Sorry Mille, men jeg prøvde i hvert fall.

* Følg Kattehjerte på Facebook *

Denne uka skjer det noe stort!!

Jeg har så utrolig mange hemmeligheter at jeg holder på å sprekke!

 

Man telling an astonished woman a gossip

 

For til høsten skal jeg være forlover i søsteren til Christinas bryllup, og i den anledning er det jo både utdrikningslag og gaver og hemmelige planer. Og hver gang vi møter tante Tess og onkel Stette, må jeg veie hvert eneste ord jeg sier og tråkke meg selv på tærne hver gang jeg holder på å avsløre noe.

Men enda verre, til helgen har Christina bursdag og i år har vi planer om å feire den store dagen på størst tenkelig vis. Det kommer til å bli helt vanvittig rått, men inntil videre er jo det opplegget også hemmelig. Og det ingen vet er at gamle Pete er utrolig dårlig til å holde på hemmeligheter!

Og nå som den store bursdagshelgen nærmer seg med stormskritt, er det like før jeg sprekker!

 

 

Men jeg kan vel si såpass at helgens store happening starter allerede på fredag og varer til søndag. Og reising er involvert. Og ting er planlagt som jeg har hatt lyst til å gjøre i mange år. Men nå kan jeg ikke si mer.

Ja jeg vet, det er utrolig dårlig stil å si A men ikke B, men sier jeg mer nå kommer Christina til å klippe av meg nøttene. Og det er jeg ikke klar for riktig enda x-)

Okei, én ting til da: DERE skal få være med!!

Men NÅ - hysj på seg ;-)

 

DISCRETION

 

Psssst: Flere hint og vift kommer utover uka, men det er bare å gjette i vei i kommentarfeltet om du tror du vet noe ;-)

Klokken 06 på en søndag

 

Det er nok alle de små tingene jeg vil savne mest. Når jeg står der i døråpningen og vinker farvel. Du på vei til Trondheim for å studere. Eller England for å jobbe. Eller Peru for å reise.

Da vil jeg se tilbake på denne tiden og tenke at jeg savner den mest. Da du alltid var nær og det var trygt og best i pappas armkrok. Da verden der ute var litt for stor og hagen var full av muligheter. Da sjokolademelk kunne løse alle problemer og søndagen var en boks med plastelina. Da du vokste en pysjstørrelse i uka og du kunne se på meg som du ser på en helt.

Men pysjene blir stadig mindre og motivene stadig tøffere. Jeg mener, har du sett hvor lang du har blitt i det siste? Det er helt sykt! Jeg kjøpte klær til deg i går, det var som å kjøpe klær til mamma. Og jeg innser at det kommer bare til å fortsette sånn.

Forbi å kunne bære deg på armen, forbi på ryggen opp trappa. Du blir for stor og du har ikke lyst. Jeg skjønner det, herregud, du skal bli en voksen mann. Som meg, bare bedre. Jeg vet alle de greiene der, og én dag kommer jeg til å stå i døra og vinke farvel til deg og vite at du ikke kommer tilbake på en stund. Og jeg kommer til å felle en tåre og bli kvalm og uvel. Og savne og angre på at jeg noensinne tenkte at det var for tidlig å stå opp eller for sent å leke.

Og akkurat nå er det bare litt godt å vite. Her jeg sitter og panisk klamrer meg til en kopp med kaffe. Én dag kommer jeg til å savne dette. Alt dette. Også klokken 6 på en søndag.

 

 

 

<3

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Helt tom i nøtta

For en merkverdig deilig følelse. Å bare ligge på gulvet og kjenne gjennomtrekken suse i hodet. For i kveld er jeg faktisk helt tom i nøtta. Ikke en fornuftig tanke eller filosofisk krumspring å skimte på mils avstand.

 

 

Og det skyldes i all hovedsak at vi, som tidligere nevnt, har åpnet fornøyelsespark i hagen. Så i dag har det gått i ett fra startskuddet gikk rundt klokken 06. Bare det i seg tilsier jo at man gjerne blir ganske susete i skalleriet utover kvelden, men denne dagen har i tillegg vært et eneste stort maraton fra start til slutt.

På godt og vondt egentlig. Godt på så måte at det har vært en fantastisk dag! Vi har hatt en lekekompis og fattern hans på besøk, vi har hoppet en måneferds høyde i trampolinehopp, rasert hele huset, bakt kake, spist is, blitt solbrent, spist taco og hatt det som plommen!

Men samtidig, når kvelden kommer, ser huset ut som en slagmark og hodet.. ja, det er faktisk tomt.

For det tar på å være trampolinevakt. Passe på at alle overholder regler (hvilket de stort sett ikke gjør), løpe etter barn som plutselig går seg en tur, være solkremansvarlig, saftpåfyller, is-lakei, ball-i-thuja-henter, brødskivesmører osv. I tillegg har vi som sagt bakt kake. Nå vet jeg ikke om du har laget kake med to til tre små barn på kjøkkenbenken før, men... det er mye. Kjempe, kjempetrivelig, men mye ;-)

Egg flyr overalt, bare 3% av melet ender i bollen, og så fort du snur deg har noen spist opp sjokoladen. Igjen. Og i ovnen står bunnen og svir seg. Men det er som sagt veldig moro og barna elsker det! Så da får man heller bare stå på litt ekstra, for regningen kommer uansett først på kvelden.

Når begge barna sover og man kommer ned fra et mørkt, stille, svalt og harmonisk soverom, til et kjøkken som ser ut som 19 elefanter har hatt keramikk-kurs der. Og endt i slåsskamp..

Så i kveld skal jeg rett og slett ta meg fri. Bare implodere i sofaen eller legge meg som et tigerskinn på plattingen. Ligge rett ut, stirre på stjernene og tenke.. overhodet ingenting.

 

Without any idea inside businessman head in gray concrete wall background

 

/ Takk for meg, hilsen trampolinevakta

Min frekke, søte vaskekone

 

Tidligere denne uka fikk Christina ånden over seg og ga seg i kast med å vaske vinduene. En jobb som i følge henne selv burde vært gjort for ørten år siden. Dette gjorde hun altså midt oppi et virrvarr av unger, middag, rydding, kveldsmat, klesvask også videre.

Og plutselig fikk jeg en merkelig lyst til å ta et snikbilde av henne når hun ikke fulgte med, og legge det på Snapchat. Gjerne med en litt skrytete tekst, for jeg tuller mye med Christina, men jeg skryter ikke så ofte av henne.

Men det burde jeg, for det kvinnemennesket er seriøst en av de beste folka jeg vet om. Hun er liten, søt og morsom, samtidig som hun er tøff, frekk og smart. Og hun er en vanvittig god mor, som jo har blitt den kvaliteten jeg setter høyest av alt. At hun er en av de kuleste jentene jeg noensinne har møtt, er bare en ren bonus.

Men akkurat da jeg hadde klart å snike meg inn på kjøkkenet og fisket frem mobilen, ble jeg tatt på fersken. Og Christina, som den jenta hun er, reagerte selvfølgelig sånn:

 

 

Og det er noe ved den rare tosidigheten i dette bildet som jeg elsker. Jeg innser at det er en rar kvalitet å verdsette, men jeg gjør faktisk det. Hadde hun vært altfor vaskete, hadde jeg likt det dårlig. Hadde hun gitt fingern hele tiden, hadde jeg likt det enda dårligere.

Men en finger med glimt i øyet mens man står med vaskenalen i hendene og holder øynene i nakken fokusert på barna i hagen, det er, i mine øyne, en perfekt kombinasjon <3

 

 

/ Fuck ju tu, bejb ;-)

Brisen ape har hacket bloggen

Beklager, kjære leser, men i dag får du ingen stor leseropplevelse på bloggen min. Det har seg nemlig slik at Nettavisen legger om designet på sine blogger og nettsider for tiden, og i den prosessen var det visst ikke alt som var 100 % klart før lansering.

Derfor ser det ut som en brisen apekatt har hacket seg inn på bloggens servere og danset macarena på keyboardet.

Bilder ligger hulter til bulter, annonser dukker opp stort sett overalt og teksten mangler alt av avsnitt, font, plassering etc. Så derfor har mine store bloggplaner for dagen blitt satt litt på vent.

Men om noe, kan jeg i hvert fall fortelle deg én liten gla´sak! Jeg har nemlig blitt spurt om jeg vil være gjestesnapper for Mammabanden og det takket jeg selvfølgelig ja til! Så i morgen den dag, fredag 05. mai, finner du meg hos Mammabanden på Snapchat.

De vil gjerne at man har et tema for snapdagen sin, og jeg har både kommet opp med et passende tema OG et spennende oppdrag.

Temaet er "Hvordan er det egentlig å være småbarnsfar i 2017?" (med alt det bringer med seg av hverdagens mange gleder og frustrasjoner). Mengden oppvask er en av dem ;-)

Hva gjelder oppdraget, er det nemlig bare en drøy uke til Christina har bursdag og jeg har ikke kjøpt gave enda, så i morgen tenkte jeg å ta dere med ut på gaveshopping. Jeg har ingen anelse hva jeg skal kjøpe, så det kan bli moro.

Snakker vi sexy undertøy? Sjokoladefontene? 70 par brukte sokker? Jeg har ingen aning, men det finner vi ut av i morgen. Så følg Mammabanden på Snapchat, så sees vi der ;-)

 

 

/ Tjolahopp tjolahej!

Den siste bleia er tatt!

 

Hele livet har jeg vært livredd for å skifte bleier. Livredd! Så til de grader at jeg lenge tenkte at det ville være en avgjørende grunn til at jeg aldri kunne få barn. For å skifte en snuskete bleie som lukter som en fyllesjuk satan? Nei, det går faktisk ikke.

Så slo jeg meg etter hvert til ro med at jeg måtte få meg en kone som kunne leve med å ta alle bleieskiftene selv, så fikk jeg heller briljere på andre områder. Kjøkkenet, for eksempel. Men å stå i en eim av død grevling på badet? Nix, ingen sjanse.

Og i starten sleit jeg fælt. Klaget hardnakket hver gang det var min tur og måtte manne meg opp skikkelig for at det skulle gå. Jeg tok ikke i så mye som en våtserviett uten at det dundret i illsint hardrock på badet. Bare sånn klarte jeg å dra tankene vekk fra drittjobben som lå foran meg.

Men det gikk. Og etter hvert, overraskende fort egentlig, ble jeg vant til å skifte bleier. Ja vel, så var det kanskje ikke som en dag i parken, men det gikk. Og så, etter enda flere skift, synes jeg det var helt greit. Og så, enda senere, satt jeg faktisk pris på det. Likte den koselige lille stunden på badet der man yter det ypperste av service til et lite avkom som trenger din hjelp.

Satt pris på å se smilet til en liten en som kom seg ut av en kjipern bleie og inn i en tørr en, gjerne med litt pulver eller kremer attåt. Blir fort til lune smil av sånt, og det begynte jeg etter hvert å sette skikkelig pris på. Og bli god på attpåtil. For på andre barnet begynte jeg virkelig å få dreisen på det.

Samtidig så jeg hvor glad Christina ble for at jeg tok bleieskiftene med et smil. Etter hvert ble det liksom min greie, det der. Hun tok så mye annet, bleieskiftene kunne jeg ta en broderlig andel av. En liten kosestund på badet og lukten av pulver og kremer, ingenting å være redd for det.

 


Bare en ørliten cowboystrekk, så er vi klar igjen ;-)

 

Men nå er det faktisk over. Og jeg trodde aldri i verden at jeg skulle si dette, men jeg savner det! For det var liksom en fin liten tid inne på badet. Et hvileskjær i hverdagen, en liten pause til å bare være to.

Og for meg som en bleiefryktende fattern var det også en ikke helt ubetydelig seier å bli en bleienes mester. Og hvis jeg kan klare det, som fryktet bleier mer enn jordens undergang, så kan alle klare det!

Men nå er det altså over og jeg kjenner savne knuge litt i magen. Ikke så mye for bleienes del egentlig, jeg kan tross alt spare meg for lukten av vasstrukken søppeldynge, men for greia. For øyeblikkene. Og selvfølgelig for tiden.

For nå som bleiene er lagt på hylla, betyr det at vi har beveget oss over i en ny epoke. En bleieløs tid. En babyløs tid. Selv om jeg helt ærlig må innrømme at jeg ikke er så superglad i den første babytiden, så er det likevel noe nostalgisk urovekkende over å vite at det er en hel fase av livet vi allerede er forbi.

For med to små i hus er man mest opptatt av å få dagene til å gå rundt. Man blir så hypnotisert av den stadig gjentakende tilstanden av morgenrutiner, matrutiner, klesrutiner, rydderutiner og leggerutiner, at man glemmer helt at dagene går.

For ingen to dager er like, og plutselig står man der med en haug med bleier som ingen vil bruke, og tenker: Hvor søren ble tiden av?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lille bleierumpe <3

 

/ Hilsen, Plutselig pensjonert bleieskiftarbeider

Les også: "10 Shades of bleie" (De 10 vanligste bleiene du kan forvente å komme over..)

Yo klippo el thuja!

Nå som solen endelig har kastet ut vinteren som en overstadig beruset gjest i baren, har vi plutselig fått ånden over oss her hjemme. Hageredskapene kommer frem, frua har begynt å gå løs på vinduene, og i dag var det endelig på tide for han far å angripe thujamuren som så altfor lenge har fått lov til å holde både sol og lys gissel.

 

 

Og jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men det er jo gøy! Fyre opp maskineriet og se den oransje kjeften jafse løs på forsvarsløse kvister som spruter i alle bauger og kanter. Og da har jeg ikke engang begynt å tenke på hvor mange bonuspoeng det akkumulerer ;-)

Tradisjon tro, i år som i fjor og året før der, betyr hagesesongen også en annen ting: På tide å lære seg spansk! For hver sommer når solen titter frem, blir jeg inspirert til å lære meg å snakke slik Enrique Iglesias synger.

 


Una cerveza para mi mono, por favor.

 

Siden mams og paps har feriehus i Spania har det selvfølgelig et praktisk formål også, for det kommer godt med å faktisk kunne noen gloser når vaktmesteren ringer på døra, fremfor å fortelle ham i fullt alvor at poteten har forsvunnet (les: "Poteten er vekk").

Så får vi se om det blir noe dreis over spansken i år (noe sier meg at jeg legger inn årene ved første antydning til høst), men det er egentlig ikke så farlig så lenge thujaen får seg en lærepenge :-)

 

 

/ Somos tortugas!

* Følg Spanskehjerte på Facebook *

Vi har kjøpt oss barnehage!

I går skrev Christina om at vi har kjøpt trampoline til ungene. Det viser seg å ikke stemme helt.. Vi har visst kjøpt trampoline til hele nabolaget x-)

 

 

For det gikk ikke mange timer fra første sprett til jungeltelegrafen hadde spredd ord om at en ny trampoline hadde inntatt gata. Og som maur til honning, begynte de å myldre. Gjennom åpninger i hekken, over gjerder og stille luskende gjennom gresset. Brått hadde vi en liten barnehage på besøk.

Og det er utrolig trivelig det altså, jeg skjønner bare ikke at Christina ikke hadde forutsett dette på forhånd. For det hadde hun ganske innlysende ikke.

Jeg måtte nemlig ut på et raskt ærend midt på dagen i dag, og da jeg kom tilbake ble jeg møtt av et helt hysterisk syn. Christina har nemlig mast ganske mye om at vi skal ha klare regler for trampolinebruken. Det skal for eksempel aldri være mer enn to stykker på trampolinen på likt. Helst bare én.

Men der sto hun altså, bare en knapp time senere, og viftet med armene som en politimann som prøver å dirigere rushtrafikken.

Aller mest minnet hun egentlig om en overarbeidet barnehageansatt uten verken tilstrekkelig erfaring, kompetanse, utdannelse eller utholdenhet, der hun sto og svettet, mens hun panisk brølte kommandoer til en flokk med jublende, sprettende barn:

- "Sånn, nå kan dere vente, så kan dere hoppe. Ikke tre på en gang! Ja, jeg kan hente vann. Nå kan de store vente litt, så kan de små hoppe, så bytter vi snart. Ja da, jeg skal hente vann. Ikke hoppe tre på likt, sa jeg!"

 

Og sånn har det gått i hele dag. Så da det endelig var tid for å kose puta, var det to små apekatter som sovnet på to sekunder og kommer til å sove som steiner i hele natt.

.. men den som vil sove best av alle, er en 34 år gammel jente som helt plutselig har åpnet egen barnehage ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Good fight, good night ;)

Les Christinas innlegg: "Sommer´n er i boks"

"The chair"

Halvannet år etter at jeg først postet dette, renner det fortsatt(!) inn snapper fra folk som sliter med "the chair", "the badekar" og "the trappegrind", og derfor kjører vi en ønskereprise på innlegget som tar for seg et problem jeg tror de aaaaller fleste småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i ;-) Enjoy!

---

Her for noen dager siden var jeg innom facebook-gruppa Uperfekt og stolt og så dette bildet:

 

(bilde: uperfekt og stolt)

 

Da jeg hadde sluttet å le meg ihjel, kjente jeg at jeg ble så utrolig glad over å se at det er så mange andre som også har "the chair"!

Du vet, den stolen i huset som har en magnetisk tiltrekning til skittentøy og rot. Oppå den havner bukser, gensere, laken, sokker og håndklær. Her står stabler av rene, pent brettede klær under lag på lag av skittentøy og semi-snuskete bukser og t-skjorter som tåler en dag til før de går i vasken.

Her er en av våre:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA ...og dette bildet er tatt etter litt kosmetisk rydding ;-)

 

Legg merke til at jeg skriver "en av våre", for i vårt hus finnes det mange slike. For å være helt ærlig er det vel egentlig "the bathtub" som er verst. Der kan det ofte stable seg så store mengder klær at man skulle tro det var en UFF-container:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Dette bildet er tatt på en meget god / lite representativ dag ;-)

 

Ved nærmere ettertanke har jeg innsett at vi jo egentlig ikke har bare "the chair". For vi har jo også "the bathtub", "the living room", "the trappegrind", "the upstairs sofa" og ikke minst "the vaskerom". Vi hadde også "the ergometersykkel", men den solgte vi for å få det litt mer ryddig. Den planen slo helt feil og gikk bare veldig hardt utover badekaret.

Ved enda nærmere ettertanke tror jeg kanskje bare vi kan konkludere med at vi har "the house".

Eventuelt "the life".

The life of the småbarnsforeldre - der kontrollen opphører og rot blir til kaos.

 

/ Har du også "the chair"?

Les oppfølgingsinnlegget --> "The humor"

1 år siden rumpeglippen

I dag er det ganske nøyaktig ett år siden jeg skulle være morsom og legge ut en tekst om at det var natt til 01. mai og dermed duket for full fest og skumparty. Men det var noe ganske annet enn den fjasete teksten som fikk oppmerksomheten i innlegget...

 

 

Jeg kan fortsatt ikke fatte og begripe hvordan det er mulig. Å være så distré at man legger ut et sånt bilde uten å legge merke til den kjipe mannerumpa i bakgrunnen.. x-)

Jeg skjønner dem som trodde det var et stunt, jeg hadde tross alt lagt på tekst og redigert vekk logoen på flasken, men likevel har jeg altså klart klart å gå på en skikkelig sprekk.

Og uansett, hva i all verden skulle jeg hatt å tjene på et slikt organisert PR-stunt? Kanskje hvis jeg hadde vært Sophie Elise, Kylie Jenner, Kim Kardashian eller Beyoncé, men en naken papparumpe selger ingen forsider ;-)

 


(bilde: instagram.com/kyliejenner)

 


(bilde: instagram.com/kimkardashian)

 


(bilde: instagram.com/sophieeliseblogg)

 


(bilde: instagram.com/beyonce)

 


(bilde: instagram.com/pappahjerte)

 

/ Gooood søndag, med eller uten rumpe :)

Les også:
- "Natt til 01. mai - skumparty!" (originalinnlegget)
- "Spikern i kista" (Christinas reaksjon på rumpeglippen, haha!)

Lørdagstaco og gåte-satan

Det lå an til å bli en skikkelig fin dag, men så ødela fattern alt.. x-)

 

 

For i dag har vi hatt muttern og fattern på besøk. Og det var hyggelig det altså. Kjempehyggelig. Lørdagstaco, sommersol, is og greier.

Men det var frem til fattern gikk ut på kjøkkenet, skriblet noe på et ark og kom tilbake med dette:

 

 

Siden da har ikke hjernen min fått fred. For dette er selvfølgelig en gåte, ooooog jeg forstår den ikke. Ikke det spøtt. Jeg har vridd hjernen min som en klut, jeg har tenkt både høyt og lavt, men jeg er enten altfor dum eller så er gåten umulig. Men jeg har blitt fortalt at det skal være en logisk løsning, så da gjenstår bare alternativ #1 ;-)

Og siden jeg har vrengt hjernen min i flere timer nå, roper jeg desperat etter hjelp hos dere. Jææælp, er det noen som skjønner denne??

Gåten går altså slik:

Disse fire personene sitter med hodet vendt den veien du ser på tegningen. De kan ikke snu seg, bare stirre fremover. Person A sitter bak en vegg og kan ikke se de andre, og de kan heller ikke se ham. Person A og C har på seg svarte hatter, mens person B og D har hvite hatter. Personene vet at det til sammen er to hvite og to svarte hatter i rommet, men ikke hvem som har hvilken hatt. De kan ikke prate sammen og de kan heller ikke se sin egen hatt.

Så er spørsmålet: Hvilken av disse kan med sikkerhet si hvilken farge det er på sin egen hatt?

(NB: De kan ikke gjette vilkårlig, men må vite 100 % sikkert hvilken farge det er på hatten før de svarer. For hvis man svarer feil, vil alle dø. I følge fattern).

(EDIT: Det er førstemann til å svare riktig.. (viktig hint)).

 

 

Jeg vet at det skal være snakk om sannsynlighetsberegning i en eller annen form, og jeg tror jeg har fått en lignende gåte før, men etter flere timer med intens tenking, føles hjernen min som en råtten agurk.

Er det noen av dere som skjønner den? Jeg har så lite lyst til å gi fattern tilfredsstillelsen ved å ringe og si at jeg gir opp, så derfor velger jeg heller å spørre dere. Juks? Næh. Okei, litt da, men det må være lov, for nå MÅ jeg få et svar snart (hvis ikke kommer jeg til å rive hele arket i småbiter og spiser det til kveldsmat).

/ Sliten hjerne søker hjelp

Plutselig 100 bonuspoeng i minus

Tidligere i uka opparbeidet jeg meg en saftig pluss i bøkene til frua, da jeg helt uten forvarsel tok på meg oppgaven om å fikse sentralstøvsugeren som ikke har fungert siden Ålesund brant.

Viste seg raskt at reservedelene var feil og at alt gikk i dass likevel. Men jeg prøvde, dessuten ekspederte jeg en død blåmeis som dukket opp inni rørene, og for det fikk jeg en neve bonuspoeng av frua.

Og de hadde jeg gledet meg til å bruke. Kanskje på en pokerkveld med gutta. Eller som et påskudd til å kjøpe meg hagle? Skulle gjerne tatt fallskjermlappen også, men da trenger jeg i så fall myyyye mer bonuspoeng. Men ett sted får´n starte og frua var fornøyd, så da var jeg fornøyd.

Men det var inntil i dag...

 

 

For tidligere i kveld sto jeg på kjøkkenet og scrollet hjerneløst gjennom facebook-feeden, da jeg plutselig hørte et hyl. Eller et vræl egentlig. Fullt av vemmelse og avsky. Jeg kastet fra meg telefonen og løp etter lyden.

Men innen jeg kom frem, hadde lyden gått fra hyl til iskald stillhet og en enda kaldere skulder.

For der inne i boden sto frua med "blikket". Du vet, blikket som holder 50 minusgrader og kan borre seg gjennom betong. Og i hendene holdt hun en pose. Oppi posen... en ganske så død blåmeis.

Hupps.

Kan late til at noen glemte å kaste fuglen som nå har ligget og marinert i boden en snau ukes tid.

Jeg prøvde selvfølgelig å lette på stemningen og tenkte kanskje jeg ville klare å sno meg unna med en ørliten hvit løgn, så jeg slo overrasket ut med armene og utbrøt:

- "Næmmen jøss, én til?!"

Beklageligvis er Christina smartere enn som så. Så her sitter jeg da, uten så mye som et bonuspoeng i sikte.

Heldigvis har Christina spurt meg rundt 10-12 ganger om jeg kan fikse den slarkete sideveggen i dusjkabinettet snart, så der burde det være en røslig sekk med poeng i vente. Jeg må bare vente til jeg har noe å bruke poengene på. For akkurat nå har jeg ingen planer i sikte, så da får dusjkabinettet vente litt til. Jeg gidder jo ikke fikse det nå, bare for å gjøre noe idiotisk og dermed spolere poengene igjen.

Så inntil videre holder jeg det stakkars dusjkabinettet gissel i mitt djevelske lille spill. Så håper jeg bare ikke frua oppdager det, for da kommer det til å vanke så mange minuspoeng at jeg ikke ser plussiden før jeg har sydd matchende bunader til hele familien ;-)

 

/ Gooood freddan!

* Følg Bonushjerte på Facebook *

Hei, mitt navn er Frida

Hei.

Mitt navn er Frida og på lik linje med 1 av 7 andre barn, ble jeg seksuelt misbrukt.

Nå har jeg et ønske om å dele.

 


(tekst og bilde: Frida. Gjengitt med tillatelse)

 

Jeg vil dele så andre utsatte kanskje tør å prate mer. Tør å prate om et tema vi allerede snakker litt om men ikke på langt nær nok. Jeg vil ikke lenger tie. Små barn blir hver dag utsatt for fysisk og psykisk vold, seksuelt misbruk og andre overtramp. Det florerer av nyhetssaker om voksne som gjør helt ubegripelige ting mot små barn. Og bare ett av ti overgrep begås av en ukjent.

Jeg var bare 5 år første gang han tvingte hånda si ned i buksa mi. Og jeg husker skammen, usikkerheten og smerten som om det var i går. Hvordan kunne dette være riktig? Dette som var så vondt. Jeg gråt og ba han om å slutte. Dette skulle aldri snakkes om. På det som føltes som en evighet, men sikkert varte i 5 minutter, raste alle de trygge rammene rundt hjemmet mitt sammen.

Siden han var en nær venn av familien fikk jeg ikke fred fra de svette, ekle hendene hans i årene som kom. Selv om jeg gjemte meg så godt jeg kunne, fant han meg. Til og med under dyna mi, mange timer etter at jeg hadde lagt meg. Dette skulle aldri snakkes om. Det fulgte mange timer hos fastlege, helsesøster og på et tidspunkt ble jeg også lagt inn på St. Olavs med magesmerter og spisevegring. Men det var ingen som så hva det var jeg gikk igjennom. Jeg ble innesluttet og var syk hele tiden.

I legejournalen min står det "Det virker som om Frida har mye å tenke på". Hva i all verden kan ei 6 år gammel jente tenke så hardt på at hun blir innlagt. Hvorfor var det ingen som spurte? Hvorfor var det ingen som nevnte i forbifarten: "Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?". Fem år etter den første opplevelsen av å miste kontroll over kroppen min klarte jeg endelig å sette ord på det. Men jeg kan ikke forstå annet enn at det ikke var så mye kunnskap rundt dette temaet i skolen.

For jeg fikk ikke noe ordentlig hjelp. Jeg fikk aldri prate med noen om hva som egentlig hadde skjedd og at jeg følte kroppen min var revet fra meg. Jeg har slitt i så mange år med dette, kanskje nettopp fordi jeg aldri fikk noe hjelp. Jeg har tatt så mange dårlige valg og angret på så mye jeg har gjort. Jeg har vært syk og angst og depresjon har spist meg helt opp til tider. Jeg har store vansker med å ha tilitt til mennesker jeg møter og de som allerede er i livet mitt. I 15 år har jeg følt at jeg har bært på verdens største og vondeste hemmelighet, først nå har jeg ENDELIG fått den hjelpen jeg så sårt trengte den gang.

Og da har jeg et spørsmål; er det virkelig nødvendig at det skal ta 15 år før man får riktig hjelp? Skal det ta 15 år før man får lov til å prøve å sette ord på det? Skal det ta 15 år før noen spør; er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt? Vi trenger at dette blir et tema. Alle små barn burde få vite hva det er som er riktig og hva som er feil. Hva det er lov til å gjøre med barn og hva som aldri skal skje. Kanskje da, kan barna fortelle.

Jeg vet at jeg hadde tatt mindre skade av rene fakta enn å bli utsatt for et misbruk i flere år av et menneske jeg hadde tillit til. Hvordan går det med deg, Frida? Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?

Nå har han små barn selv, og jeg lurer på om det har blitt sagt; "er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?". Eller sies det: "Dette skal aldri snakkes om".

Gjerne DEL og til dere foreldre #TaPraten

 

I kveld blir det tøft igjen

Hei, kjære bloggleser. Jeg pleier ikke å gjøre dette, men jeg vil bare advare deg om at i kveld kan det bli litt tøft å lese bloggen min igjen.

 

little girl is playing hide-and-seek hiding face

 

For i kveld deler jeg et innlegg fra en gjesteblogger som har opplevd noe som ingen noensinne burde oppleve. Men det har skjedd. Og det skjer hver eneste dag, og derfor må vi fortsette å kjempe.

Jeg har så umåtelig stor respekt for jenta som tør å stå frem med sin triste historie i kveld. Men den er ikke bare trist, den er også utrolig viktig. For hun har opplevd noe vi andre ikke tør tenke på engang, og hun stiller spørsmålene vi kanskje ikke kan forstå, men trenger å høre. Spørsmål som må frem i lyset om vi noensinne skal få bukt med problemet.

For om vi skal komme noen vei må mannen i gata få opp øynene, men det er ikke alltid så lett når man ikke vet hva man skal se etter. Derfor er historier fra virkeligheten så utrolig viktige. For som dere vil forstå etter å ha lest Fridas historie i kveld, så er det noe vi alle kan gjøre. Trenger ikke være lærer, lege eller ansatt i barnehagen, det kan også være hvem som helst. Deg. Meg. Vi har alle et felles ansvar for å åpne øynene og se.

Og jeg ville bare gi et lite varsko fordi jeg krever at historien behandles med respekt. Til vanlig aksepterer jeg stort sett alt av kommentarer og meninger, men når noen vrenger sjelen sin og deler brystkassen i to for å blottlegge sitt hjerte, blir saken brått en helt annen.

Jeg vet at mange synes det er vanskelig med slike tekster, og nettopp derfor må de leses og deles. Vi kan ikke gjemme det bakerst i hodet og late som at det ikke finnes. For det gjør det. 1 av 10 norske barn lever med dette hver eneste dag.

 

wounded heart in basket

 

* Følg Pappahjerte på Facbook *

Førstemann til avocadoplante vinner

Dette må være den rareste konkurransen noen noensinne har satt i gang.

 

 

Jeg vet jo ikke, men jeg tror kanskje Christina og jeg trenger litt mer spenning i hverdagen. Kanskje vi burde meldt oss på fallskjermkurs. Eller tatt jegerprøven. Eller kanskje kjøpt en levende ulv? Okei, kanskje ikke helt det da, men noe må vi gjøre, for jeg er redd vi er i ferd med å bli litt i overkant etablert.

For det er én ting å slutte å gå på byen for å holde seg hjemme og pjuske hverandre på armen en sen fredagskveld, men noe helt annet er det når man plutselig begynner å ha avocadoplante-kappløp!

Ja, du leste riktig. Avocadoplante-kappløp. Vi starter med hver vår avocadostein, så er det førstemann til å få den til å bli en plante. Høres enkelt ut? Å nei du, for avocadoen er en lunefull jævel og Christina har prøvd flere ganger tidligere uten suksess.

Ikke bare det, men det tar visstnok også kjempelang tid. Alt fra 2-8 uker før man ser noe som helst tegn til liv! Og i hele den perioden må avocadosteinen pleies og koses med. Den må ha de rette forholdene og vannet må skiftes helst annenhver dag.

 


Christinas ankermann ligger og basker seg

 

I starten tenkte jeg at dette høres ut som en hobby myntet på pensjonister og humret godt av Christinas mislykkede forsøk, men da hun utfordret meg til avocadoplante-kappløp, ble saken brått en annen. For konkurranse er konkurranse og nå skal jeg vinne!

Så i vinduskarmen på kjøkkenet vårt står det nå fire ulike avocadosteiner og jobber i det skjulte. To er hennes, to er mine. Jeg vurderer å bygge ut med flere steiner og kanskje skjule noen på hjemmekontoret. Hva enn som må til for å vinne, egentlig.

I følge flere nettsider skal man følge en viss fremgangsmåte, men jeg har kjørt to ulike løsninger. Stein A følger malen og Stein B improviseres underveis. Så Stein A er skrellet og stukket med fyrstikker og henger som korsfestet i vannskorpa, mens Stein B har fått spesialbygget en liten flåte som den koser seg på.

 

 

 

Jeg har også hørt at det skal hjelpe å prate til planter, så det har jeg selvfølgelig begynt med. Til Stein A får brøler jeg motiverende kamprop om at vi skal knuse fienden, mens Stein B får kos og lovord for hvilken utrolig fin stein den er.

 


A: "Kom igjen, du er et beist!"
B: "Du er meg en fin en, du. Få en kos a"

 

Konkurransen har så vidt sparket i gang og enda har det skjedd utrolig lite, men løpet er langt, vi venter i spenning og heier steinene videre.

Så hvis du er i beit for en ny hobby, kan jeg oppfordre andre (gjerne småbarnsforeldre som bruker mesteparten av fritiden sin innendørs som rydde- og vaskeroboter for sine barn) til å henge seg på ;-)

 


It´s aliiiive!

 

/ Førstemann til avocadoplante vinner! ;-)

Dæv fævvel og kokosbollær

 

Jeg står i boden i full planlegginsdag-uniform: Joggebukse, bustehår, tennissokker og t-skjorta fra i går. Foran meg står den kolossale sentralstøvsugerboksen som har okkupert et stort hjørne av boden i snart 4 år uten å løfte så mye som en finger. I dag er det på tide å gjøre opp regnskap. Gjør nytta di eller pell deg vekk!

Jeg prøver å skru den på, men allerede der møter jeg første problem. Ingen på-knapp. Hva søren? Jeg sjekker instruksjonsboken igjen. Jo da det skal finnes en på baksiden. Jeg går over hele kladden med lupe, men ingen knapp. Kan den være inni selve veggfestet da? I så fall må jeg løfte av hele skiten..

Virker jo unødvendig knotete, men la gå, jeg kan ikke bruke 20 nye minutter på å stå og vente på at på-knappen på magisk vis bare skal dukke opp.

 

 

Jeg løfter på den gigantiske støvsugerinnretningen og noterer meg at den er pluss minus like stor som Christina. Den er tung og klønete, og når jeg endelig får røsket den løs, kobles den fra røret som leder luften fra maskinen ut av huset og ut av røret spretter en død fugl!

Jeg brøler. Som en kvinne. Like greit å innrømme det først som sist. Jeg kan kanskje ta en liten elefants vekt i benkepress, men når jeg plutselig blir angrepet av en død blåmeis, går stemmen raskt i fistel.

 

 

Jeg holder pusten og håper ingen hørte meg, men ikke lenge etter kommer barna stormende til og lurer på hva i all verden som foregår. Jeg forklarer som sant er at pappa bare mekker litt på huset. Det høres bedre ut sånn.

Jeg kvitter meg med den stakkars lille meisen, men jeg kan fortsatt ikke finne noen på-knapp. Jeg går over boksen med løse deler igjen. Oppi der ligger det et modem og en internettkabel. Hva i all verden skal jeg med det? Men jeg er villig til å prøve alt og kobler den til veggen.

Så setter jeg sentralstøvsugerkabelen inn i vegghølet, holder power-knappen inne i 10 sekunder og venter. Ingenting. Kanskje ikke så rart. Jeg har et modem som ikke er koblet opp mot noe annet enn veggen og en støvsuger uten på-knapp.

 

 

Jeg prøver fremgangsmåten som står i manualen rundt 7-8 ganger, men det føles mest som å prøve å starte en bil ved å sparke på hjulene. Så jeg gjør noe overraskende, veldig overraskende til meg å være: Jeg ringer fabrikanten. For jeg kan mer om gresk lyrikk fra 700-tallet enn jeg kan om sentralstøvsugere, og tålmodigheten min har for lengst tatt slutt.

Jeg gidder ikke å late som og legger lista rett fra start:

- "Morn du! Jo nå skal du høre her.. Jeg prøver å få i gang sentralstøvsugeren, men jeg finner ikke på-knappen engang. Hvor skal jeg starte?!"

Og ved fela til Rybak og alt som er hellig, viste det seg faktisk at det var noe feil! For de som bodde her før oss hadde kjøpt feil slange! De skulle nemlig ha kjøpt utstyrspakken til den for lengst utgåtte CV200-serien, men hadde heller kjøpt slangesettet til den mye fjongere CVR-serien. Så maskinen har faktisk ikke på-knapp, det skal være på håndtaket på støvsugerslangen!

Men okei, uten å bli for tekniske på støvsugerfronten, la oss bare bli enige om at det faktisk ikke var min skyld. Glad og lykkelig samlet jeg alle delene i en boks og kastet den lengst inn i boden igjen. Så var det rett på nett og nå er ny slange bare 4-5 virkedager unna :-D

 

 

Så, teknisk sett har jeg fikset støvsugeren, men det kvalifiserer liksom ikke til bonuspoeng hos frua likevel. Og det var litt trist, for etter at jeg spøkte med at hun kunne representere oss på vel-møtet i kveld og i samme slengen få seg litt alenetid (...), var jeg plutselig i beit for litt bonuspoeng igjen ;-)

Så skulle tilfeldighetene ha det til at vel-møtet selvfølgelig var lagt til midt i barnas leggetid. Og det hadde ikke pappa regnet med. Og det høres kanskje rart ut, men jeg kan ikke huske sist jeg la dem alene. Vi har liksom vår faste rutine på at vi legger hver vår. Men plutselig sto jeg der med to kveldshyperaktive barn som skulle fôres, preppes, pusses, pysjes og legges for kvelden.

Det startet selvfølgelig dårlig med en særs uforberedt servering av kveldsmat på kjøkkenbenken. På menyen? 1 stykk pappa snurret rundt lillefingeren og servert på sølvfat. Med andre ord: Smågodt og kokosboller ;-)

 

 

Men så fikk jeg da endelig de to apekattene med meg opp og kveldsrutinene på badet, som til vanlig pleier å være en langtekkelig kamp mot naturkrefter og tålmodighet, ble en aldri så liten dans på roser. Og før jeg visste ordet av det, lå vi i senga på hver vår pute og leste fra et Anna & Elsa-magasin. Da kom endelig tidligere nevnte fistel-stemme til sin rett og jeg gjorde stor suksess ved å lese opp linjene til Anna og Elsa med tynn pipestemme som en ganske rusten sølvgutt.

Men jeg rakk ikke lese spesielt lenge, før det begynte å gå av gjesper i øst og vest, og plutselig hørte jeg den vakreste lyd jeg har hørt på lenge: Et tostemt snork fra to små kaninneser.

Ikke lenge etter hørte jeg det knirke i døra nede. For sent muttern, fattern har allerede tatt ansvar. Og han er ikke så rent lite stolt. Og han tar de 100 bonuspoengene sine nå, takk ;-)

 

 

/ Olaaaf, æ står under misteltein!

* Følg Støvsugerhjerte på Facebook *

Mr. Handyman himself

Året er 2013, vi er på visning i det som skal bli vårt nye hus. Vi går inn i den innerste boden og på veggen henger en sentralstøvsuger.

- "Sentralstøvsuger? Oj, så kjekt!" sier vi i kor.

- "Ja, altså den er ikke helt ferdigmontert enda, men det fikser dere fort. Alle rørene og alt er jo på plass", sier huseier.

Hun går videre og vi følger etter, men før vi forlater rommet skubber jeg borti Christina. Jeg nikker over skulderen, i retning sentralstøvsugeren, og sier kjekt:

- "Det der fikser jeg, vettu". Christina smiler fornøyd og litt forelsket. Hennes kjære handyman leverer.

 

 

Snart 4 år senere er fortsatt ingenting gjort. Jeg har riktignok sett på den, men aldri faktisk tatt i verken boksen med løse deler, støvsugeren eller i det hele tatt prøvd å skru den på. Sant å si så finner jeg ikke på-knappen.

Men det er frem til i dag! For i dag ble vi overrasket med planleggingsdag, men ute snør det og jeg har ikke tenkt til å finne frem termodressen for å ta en tur på lekeplassen, så i dag blir det å brette opp ermene og ferdigstille gamle prosjekter.

Og først på agendaen står den gamle mammuten som har stått og sett hånlig på oss hver gang vi går inn i boden for å hente hammer, spiker eller is fra fryseren.

Så med instruksjonsmanual, pågangsmot og et ønske om å score et sted mellom 50-100 bonuspoeng hos frua, går jeg på med dødsforakt. Nu jävlar skal det støvsuges her! :-)

 

 

/ Men seriøst: Hvor er på-knappen..? x-) (oppdatering kommer)

Når dama drar det for langt

Tidligere i dag var jeg på God Morgen Norge for å snakke litt om parforhold og forventninger. Om at det ikke er meningen at et forhold skal være fantastisk hver eneste dag, og at man heller gjør lurt i å ikke forvente gull og glitter. At ingen forhold er perfekte og at man må kjempe for kjærligheten, og ikke gjøre store problemer ut av små ting.

Etter at sendingen var ferdig, satte jeg meg i bilen og kjørte hjemover - glad og fornøyd til sinns. Jeg følte jeg hadde fått fram budskapet mitt på en tålelig bra måte og var klar for å ta fatt på den nye uka med ny giv.

Så kommer jeg hjem, setter på kaffemaskinen, og mens jeg står der og venter, titter jeg kjapt innom Instagram. Scroller meg nedover for å se hva som har skjedd i helgen. Og der lyser det mot meg. Et bilde som på få sekunder får hele min visjon til å rakne.

For jeg vet at jeg sa at de aller fleste forhold er verdt å kjempe for altså, men dette tror jeg rett og slett blir vanskelig. Det er bare mye en mann skal tåle.

På fredag kom nemlig min gode venn Bjarte hjem fra jobb og oppdaget dette:

 

 

/ Tenker på deg, kompis.

Gooooood morning, parforhold!

 

I morgen skal jeg på God Morgen Norge for å snakke om parforhold. Dette basert på innlegget "Forhold skal være litt dritt iblant", som igjen var et svar på kommentaren til Stine i innlegget: "Dagen det nesten ble slutt".

Jeg skal visstnok møte en ekspert på området også. Hvordan man blir ekspert på parforhold vet jeg ikke. Er det en person som har vært i 100 forhold eller bare ett? Hva er egentlig best? Det høres kanskje ut som en banal problemstilling, men akkurat nå er jeg midt i sesong 3 av Dag på Netflix og der kom jeg over samme problemstilling i går.

For selv om Dag jobber som samlivsterapeut, har han bare vært i ett forhold og det selv det takler han ikke spesielt bra. Gjør det ham til ekspert bare fordi han har lest bøkene og tatt en grad?

Kjæresten Eva har derimot reist jorden rundt og hatt forhold i histen og pisten. Hun er ingen ekspert, men hun har tråklet seg gjennom en drøss med forhold. Så hvem av disse to stiller egentlig sterkest? Han med kompetansen eller hun med erfaringen?

En overraskende interessant og aktuell problemstilling, spørru meg. Så spørs det om jeg klarer å snike inn Dag-referanser på tv i morgen, men jeg skal saktens prøve ;-)

Dessuten skal jeg gå med favoritt-t-skjorten min for tiden. Den med et stort bilde fra et platecover fra favorittartisten min gjennom de siste fem åra; relativt ukjente, norske Philter. Jeg skylder den mannen så utrolig mye for alle timene jeg har elsket musikken hans. Men jeg føler at det blir litt creepy å sende ham en melding og si at jeg elsker ham og musikken hans, så da får jeg heller håpe han ser på God Morgen Norge i 09-draget i morgen tidlig.

Jeg må for øvrig stå opp lenge før hanen for å rekke inn til studio i tide, så det kan bli interessant å prøve å stokke ordene riktig, haha!

Så hvis du vil se en nybarbert, stuptrøtt og lettere sminket pappablogger battle en ekspert i prat om parforhold, forelskelse og virkelighetens realiteter - skru på TV2 fra ca. kl. 09 eller sett hele sulamitten på opptak :-)

Good morning. Funny cat with cups of coffee glasses, vector illustration.

/ Sees i mårra! :)

Frokost uten ost på hodet

 

Kan vi ikke bare ta det litt piano i dag? Pappa var på pokerlag i går og det ble kanskje litt sent. Også sov jeg dårlig og nå er det plutselig lørdag morgen. Bare gi meg litt tid til å våkne så skal jeg være verdens beste pappa, men ikke akkurat nå, okei?

Ikke noe "mamma, mamma, mamma", ikke en konstant vegg av lyder og sang. Ikke noe "Bæ bæ lille lam, har du tissebæsj", ikke 100 spørsmål om det samme.

Vi kan gjøre alle de greiene der etterpå og gjerne resten av helgen, men ikke akkurat nå, okei? Bare 5 minutter til å nyte en rolig kaffe uten "pappa, pappa, pappa, bæsjetissebæsj". Bare én bit av brødskiva uten at noen søler noe. Uten at noe er glemt. Ingen glass i bakken, ingen sjokolademelk på duken, ingen som trenger klut. Ingen brødskive på gulvet, ikke prim på klærne. Ingenting.

Jeg har gledet meg til denne frokosten hele uka og alt jeg ber om er 5 minutter uten at noen tar ost på hodet, kan vi klare det?

 

 

Ikke det, nei..

/ Prøver igjen i morgen ;-)

* Følg Frokosthjerte på Facebook *

Forhold skal være litt dritt iblant

 

I dag fikk jeg en kommentar jeg er så utrolig enig i.

Stine skriver:

- "Det er så sant det du sier, alle forhold kan ta slutt og må pleies. Det er vanlig at forhold har daler og topper, som livet generelt, og da må man bare ta det som det kommer og ikke la seg "lure" av at det til tider er dårlig stemning og begynne å tro at det alltid vil være sånn. I perioder hvor begge er slitne og trøtte er det ikke like lett å overbevise seg selv om at man er dødsforelska i kjæresten sin :p Tror nok skilsmissestatistikken hadde vært veldig annerledes om folk hadde akseptert at livet rett og slett er litt dritt i perioder, også i forhold."

 

Og det synes jeg er så fantastisk godt skrevet. For det er akkurat det jeg mener og akkurat det jeg tror mange glemmer. Det skal ikke være fantastisk hver eneste dag. Det skal være litt dritt iblant også, det er meningen det.

Så finnes det selvfølgelig nyanser og nivåer, men jeg tror man gir forholdet de absolutt beste forutsetninger om man har realistiske forventninger til det.

Kjæresten din kommer til å prompe foran deg. Kanskje ikke hver dag, men det kommer til å skje.

Dere kommer til å krangle. På et eller annet tidspunkt kommer du kanskje til å bli så forbannet på din hjertes kjær at du kaster et egg i veggen.

Dere kommer til å banne høyt og kalle hverandre forferdelige ting.

Du kommer til å himle oppgitt med øynene og føle at du er sammen med en idiot. Tidvis kanskje verdens største. Andre ganger er det du som er idioten.

Og vet du, det er kanskje bra, det. For som en venn av meg en gang sa: "Det er bedre med store følelser begge veier, enn ingen følelser i det hele tatt". Og som Stine skriver: "Et forhold har daler og topper". Noen dager er man stormende forelsket, andre dager er man som USA og Nord-Korea.

Det betyr ikke at man skal gjøre det slutt av den grunn, det betyr bare at man er i et forhold. Smak litt på det ordet: Forhold. Det er en forbindelse, en forståelse, en dans med to parter. Det er ikke "meg først og litt deg", det er en gjensidig forståelse med to likeverdige parter. To mennesker og to liv som skal bli til ett. Sier seg selv at det må slå litt gnister i blant.

Tenk bare når du er på ferie med venner eller familie. Det går jo ikke tre dager før du er drittlei hele gjengen og bare vil reise hjem igjen. Mens i et forhold er du mer eller mindre limt til den samme personen døgnet rundt i all anskuelig fremtid. Som erter i en vakuumpakket pose. Klart det må koke over iblant. Alt annet ville egentlig vært rart.

Det vil være krangler, det vil være banning, det vil være stunder med tvil. Det viktigste er ikke å være lykkelig hver eneste dag, men at det gode overskygger det dårlige.

Selvfølgelig finnes det dårlige forhold som man helt opplagt burde komme seg ut av, men noen forhold trenger kanskje bare litt jobb. Litt tid, omsorg, pleie og kjærlighet. Det trenger ikke å være som en romantisk komedie hver eneste dag, men jeg tenker som så:

Jeg har ett liv. Er dette personen jeg ønsker å dele dette ene livet med? Gjør denne personen meg lykkelig? Er dette personen som fortjener den aller øverste plassen i mitt livs rulletekst? Får den meg til å føle meg bra? Har vi det fint sammen? Er dette et menneske jeg ønsker å dele resten av livet med? Våkne opp med og være sammen med i alle de gode og dårlige stundene? Kan jeg være meg selv rundt denne personen og kan den være seg selv rundt meg? Drar vi hverandre opp eller trekker vi hverandre ned? Er dette en person som elsker og respekterer meg? Er det en person jeg elsker og respekterer tilbake?

Hvis ja, bli.

Så må man bare se forbi småkrangler og alt det der, det kommer til å skje uansett. Ingen forhold er 100 %, heller ikke vårt. Jeg klipper negler ved vasken og glemmer å fjerne avklippet. Christina tisser med døra åpen. Jeg kan klikke i vinkel hvis jeg er sulten nok, dessuten setter jeg aldri skoene tilbake i skohylla. Vi kan krangle så busta fyker og banne som sjømenn. Men de gode tidene, latteren og kjærligheten overskygger det negative 100 til 1. For vi har begge funnet en vi ønsker å dele livet vårt med, og det er vi villige til å kjempe for.

Jeg hører i blant folk snakke om den rette. For min del er jeg ikke så opptatt av den rette. Kanskje finnes det bare én der ute, kanskje finnes det 1000. Jeg tror det viktigste er å finne en man ønsker å dele livet sitt med, den rette eller ei. Det har egentlig ingenting å si. Er man så heldig å ha funnet en man elsker og som elsker deg tilbake, er det verdt å kjempe for. Trenger ikke være 100 % hele tiden. Gjør du meg lykkelig, gjør jeg deg lykkelig - da går vi for det.

 

 

* Følg Kjærestehjerte på Facebook *

Les også: "15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger"

Større enn hjertet kan forstå

Jeg må bare dele denne tegneseriestripen i dag, for den er så utrolig treffende! Så 100 % nøyaktig sånn jeg følte det før jeg fikk barn. For før man får barn vet man jo ikke hvordan det føles. Man kan tro man skjønner det, men man gjør jo ikke det.

Jeg hater egentlig å skrive det, for jeg vet hvor provoserende jeg synes det var å høre før jeg selv ble fattern, men det stemmer faktisk. Kjærligheten man får til sine egne barn er noe helt eget.

Det er ikke som en sjokolade du liker, en kjæreste du elsker eller en hund du koser med - det er en helt annen liga.

Ikke bare det, men vi følte det faktisk sånn mens vi gikk og ventet på nummer to også. Med så utrolig mye kjærlighet vi har for førstemann, hvordan i all verden skal det være plass til en til?

Viser seg at livet har en plan for det der, for hjertet blir aldri fullt av kjærlighet, det bygger bare ut :-)

 


(lånt med tillatelse fra fowllanguagecomics.com)

 

/ En kjærlighet større enn hjertet kan forstå <3

--> Følg Fowl Language Comics på Facebook

Sangen som reddet forholdet

 

Tidligere i dag skrev jeg om den gangen det holdt på å bli slutt mellom Christina og meg. Om den kvelden vi kom til et vendepunkt og om sangen som dro oss ut av sumpen.

Sangen som tente et lys og minnet oss på at det er noe som heter kjærlighetssorg. Etter den kvelden har vi aldri vært i tvil igjen, og derfor har det naturlig nok blitt vår sang. Og til sommeren har sangen vår fått æren av å være med på sommershowet: Spillelista!

Jeg kan ikke understreke nok hvor mye jeg gleder meg til å se den bli fremført live av de fantastisk dyktige folka i Scenegal, men det kommer nok til å kreve store mengder snufsepapir.

Men du trenger ikke vente helt til sommeren for å oppleve det. Du trenger ikke engang reise helt til Larvik.

For akkurat her og nå skal du få en upolert og nydelig versjon spilt inn for bare noen uker siden. Videoklippet inkluderer også en ikke helt ukjent og rufsete fyr som forteller litt mer om hvorfor akkurat denne sangen betyr så utrolig mye.

Nå er jo jeg en smule inhabil, men dette smelter hjertet mitt i hvert fall. Se helt til slutten for å høre et lite lydklipp fra da jeg trodde kameraet var skrudd av ;-)

Men først: Nyt sangen vår ♥

 

 

Les også: "Dagen det nesten ble slutt" (innlegget som forteller hele historien)

--> Sjekk ut Scenegal på Facebook

Dagen det nesten ble slutt

Vi har vel aldri fortalt dette før, men det var faktisk en periode det nesten ble slutt mellom Christina og meg.

 

Broken heart and thread on wooden background

 

Det var vinteren 2011 og vi var nyforelsket. Jeg hadde akkurat møtt kvinnen i mitt liv og alt stemte. Vi holdt hender, vi snakket, vi lo og kjærlighetens flammer blusset opp ustanselig. Vi var sjelevenner og hele verden var bare oss.

Men så, midt oppi den euforiske, glovarme kjærlighetsrusen, skjedde det noe rart. Jeg ble kald. Det skjedde raskt men gradvis, og veldig mot min vilje. For midt oppi all gleden og lykken, fikk jeg plutselig en ape på ryggen som begynte å hviske meg i øret.

For noe av det beste ved å være nyforelsket er jo selve spenningen. Spillet som hele tiden endrer seg, jakten og uvissheten om at man aldri kan være helt sikker. Men fra første sekund vi møttes, var det liksom ingen tvil. Det ville alltid være oss. Og med det mistet spenningen litt av futten. All futten egentlig, for det var liksom ingen vits å være nyforelsket når man uansett var ment for hverandre.

Jeg som inntil nylig hadde vært rotløs ungkar, men så plutselig og nesten over natten, var vi som et gammelt ektepar. Hang opp tapet på kveldene og tok det rolig i helgene. Drinker og sene kvelder ble til pledd og te i sofakroken.

Og i den prosessen begynte jeg veldig tidlig å ta Christina for gitt. Vi kom jo til å være sammen for alltid, så hva er poenget med å være nyforelsket? Kanskje jeg følte meg litt fanget, jeg vet ikke, uansett så skrudde jeg av nyforelskelsen altfor tidlig og det satt selvfølgelig en støkk i stakkars Christina. Hun som løp rundt med sommerfugler i magen og ikke forsto hvorfor jeg plutselig var blitt kald som en fisk. Jeg var egentlig ikke det, jeg bare skjønte ikke hva som foregikk. Hva jeg tenkte og hvorfor. Og jeg var vel bare redd.

Selv om jeg ikke visste det da, så gikk det så langt at Christina sto på nippet til å gå fra meg. Det har hun fortalt først i etterkant. Jeg tenkte jo aldri i starten at det faktisk var en mulighet, og det var også det som nesten ødela for oss. Jeg tok Christina for gitt.

Men det var frem til en lørdag kveld vi lå på sofaen og så på tv. Kosekveld i heimen med hjemmelaget pizza og Det Store Korslaget på TV. Stemningen var nok litt så som så som den var på den tiden, for det var kommet til et punkt der vi plutselig ikke forsto hverandre. Vi som var nyforelsket, hvorfor føltes det som vi sto på hver vår side av en kløft?

Og da skjedde det.

Thom Hell. Over you.

 

"This is where we've come to
There was a time when it was me and you
Though it's hard to keep moving;
It's the only way to get over you my love."

 

Og vi så på hverandre og vi forsto. Ikke fordi sangen handler om kjærlighet, men fordi den handler om det motsatte. Kjærlighetssorg. Forhold som tar slutt. Det var som et lys som gnistret til liv. Dette må vi kjempe for. Jeg innså brått at alle forhold faktisk kan ta slutt, og jeg forsto at jeg var i ferd med å miste det beste som noensinne har hendt meg. Og det ble vendepunktet. Vi tok nyforelskelsen tilbake og har aldri sett oss tilbake.

For jeg har ikke lyst til å gå en eneste dag uten Christina ved min side. Siden den dagen har jeg aldri tatt henne for gitt og det skal jeg aldri gjøre igjen. For alle forhold kan ta slutt om de ikke vannes og pleies med kjærlighet. Og Thom Hell på TV.

 

 

 

/ Pledd og te i sofakroken <3

P.S. I kveld kommer video med intervju og urpremiere på Scenegals versjon :)

"Sangen vår" blir sommershow!

Dette er bare så utrolig kult!

For en liten stund siden ble jeg nemlig kontaktet av artistkollektivet Scenegal. Til sommeren skal de for andre år på rad arrangere sommershowet "Spillelista" her i Larvik. Showet består blant annet av fremføring av sanger som betyr mye for en rekke ulike folk, og i den forbindelse ønsket de i år å høre om jeg hadde én spesiell sang jeg ville dele med dem! En sang som betyr mye for meg, en sang som har en historie.

Og det har jeg. Så veldig også.

Jeg har riktignok mange sanger som betyr mye for meg, for jeg er en fyr som forbinder mange sanger til gode minner, men det er spesielt én som stikker seg ut mer enn noen annen. I hvert fall med tanke på hvor man er i livet akkurat nå. For det er sangen som kanskje, ikke 100 % sikkert, men kanskje, kan ha reddet forholdet til Christina og meg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det høres kanskje rart ut, men så var det også en veldig rar situasjon, og noen ganger skal det ikke mer til enn en liten tue for å velte et stort lass. Den historien skal dere selvfølgelig få!

... jeg må bare skrive den først. Jeg burde kanskje ventet med dette blogginnlegget til jeg hadde hele historien klar, jeg ble bare så utrolig gira da jeg fikk mail fra Scenegal med en smakebit på sangen vår i dag!

Vi har nemlig spilt inn en liten teaserfilm der jeg forteller litt av historien bak sangen, i tillegg til at gruppa gjør en upolert fremføring av sangen, og det er bare så utrolig fint! Og jeg gleder meg så vanvittig mye til å høre dette live i sommer med verdens beste kjæreste ved min side. Og, kjenner jeg Christina rett, et sted mellom 3-4 kilo med snufsepapir ;-)

Jeg har forresten mast og mast på stakkars Hedda i Scenegal, og har klart å grine meg til gratisbilletter til showet som jeg kan lodde ut her på bloggen :-)

Men det får bli senere, for nå må jeg hive meg over tastaturet og skrive ned hva som faktisk skjedde den ganske dramatiske dagen i 2011. Da forholdet vårt brått gikk fra sprudlende nyforelskelse til plutselig å være på nippet til å bli slutt nesten før det hadde startet.

 

Broken heart and thread on wooden background

 

/ Hele historien og urpremiere på sangen kommer på bloggen i morgen :-)

--> Sjekk ut Scenegal på Facebook

Ingen baker kaker som oldemor

Tenk så heldige barna er. Å få vokse opp med to oldeforeldre som elsker besøk. Som sitter klare med fyr i peisen og småkaker på bordet. Med saft i glasset, is i fryseren, tid til overs og kjærlighet i hopetall.

 

 

Alltid et fang å sitte på, alltid en historie på lur. Et sted som er helt ulikt her hjemme, men fortsatt litt hjemme. Et hus man kan leke i, et piano å spille på. Et takknemlig publikum som klapper for selv den sureste låt.

Show og apestreker i bytte mot vafler og is. En vinn-vinn situasjon som gagner begge parter. Oldemor som heier mens oldefar tar en trall på munnspillet. Og jeg er bare så utrolig glad for at barna er så heldige at de får kose seg med sine oldeforeldre. Og vice versa.

Men likevel, hver gang vi drar derfra kan jeg ikke dy meg fra å tenke over hvilket voldsomt taktskifte det må være for dem. En rolig stue som plutselig blir forvandlet til et veldig sirkus. Med ville aper og ramponerende elefanter. Føtter som løper, stemmer som gjaller og ting som går i bakken. Og så, like brått som det startet, så er det over igjen. Som en forbipasserende tornado av latter og sang.

Og jeg har en snikende mistanke om at så fort vi forsvinner ut døra, ser de på hverandre og smiler, og sier noe sånt som at det er hyggelig når vi kommer, men også helt greit når vi går, før de slenger seg på sofaen og tar en liten cowboystrekk mens støvet fra manesjen legger seg ;-)

 

 

 

 

/ Takk for kaffe, kos og kaker <3

Verdens søteste apekatt

Jeg har lenge trodd at jeg hadde funnet meg en relativt vanlig og sleivkjefta jente fra Larvik, men etter at jeg bladde i et gammelt fotoalbum i går viser det seg altså at jeg er sammen med den ukjente lillesøsteren til apekatten Julius:

 

 

Fy fasan, for ei søt litta jente! Men med det bustete håret og det herlige smilet, må det jo være lov å si at hun ikke ligner så rent lite på hele Norges nasjonal-sjimpanse.

Men det passer egentlig  helt perfekt, for til sommeren hadde vi uansett tenkt oss en tur til Kardemommeby og Dyreparken i Kristiansand, så da kan vi slå hele tre fluer i én smekk: Sukkerspinn, piratshow og familiegjenforening ;-)

 


<3 <3 <3

 

/ Her kommer Christina som alle vil se

Vaskekjerring på besøk

Noe så deilig! Bare ligge på sofaen og slurpe kaffe mens vaskekona tar vegger, gulv og tak.

Ikke er det spesielt dyrt heller. Vi tar det selvfølgelig svart og slipper da unna både skatter og avgifter. Men det skal sies, man får jo det man betaler for.

Hun er ikke spesielt grundig og langt unna utlært i faget. Hun glemmer å rengjøre store flater og roter egentlig mer enn hun rydder. Dessuten er hun unøyaktig og bruker kjempelang tid.

Men det er greit, for hun er også den eneste hushjelpen i området som gladelig jobber på søndager og tar seg betalt i gullpenger og bamsemums ;-)

 

 

 

 

/ God søndag!

Tidenes beste påskemorgen

Jeg trodde ikke voksne fikk sånt, men i dag startet dagen med en skikkelig overraskelse fra påskeharen!

 

Jeg våkner av barnehender som piller meg i øret.

Jeg titter på klokka, den er 06.30. Jeg hører unger, to av dem. Og Christina. Vi er visst i ferd med å stå opp. Å gud, hvorfor ble jeg sittende oppe til langt på natt?

Jeg tar mine første par blunk og det kjennes som sand under øyelokkene. Idiot. Denne dagen er ødelagt allerede før den starter.

- "Nei barn, nå tar vi en time til a", sier jeg spøkefullt og panisk før jeg kaster meg ned igjen og ruller meg inn i dyna.

Så myk, så varm, så deilig.

...

Jeg blunker igjen.

Det var da merkelig.. Helt stille?

Og øynene.. de føles bra!

Jeg kunne seriøst stått opp nå allikevel.

Jeg skjønner ingenting, hvordan er det mulig?

Jeg ser på klokka.

Den er 09.30.

...

Christina, jeg elsker deg.

 

baby Easter bunny on spring green grass

 

Med vennlig hilsen,
Endelig uthvilt småbarnsfar

Påske uten ski på beina

I dag, mens vi labbet langs brygga i Grebbestad og kjente lukten av sjø, så frem til å fika på en lokal kneipe og gledet oss til taco til kvelds, slo det meg: Påske uten ski på beina er faktisk ganske ålreit.

For langrenn på fjellet er fint det altså, bevare meg vel, jeg er da nordmann tross alt, men her vi sitter på en stuga, ikke langt fra havet, men kjempelangt fra fjell og appelsiner, må jeg bare innse at jeg lever ganske fint uten det også. Veldig fint faktisk.

Viser seg at det går an å ha det minst like fint rundt 6 meter over havet. Så her kommer en liten bildespesial fra den lengste fredagen i året, en dag som har vært fattig på høyfjell, men derimot rik på det som tross alt er langt viktigere: Familie.

 


Twist, folk og puslespill = vinnerkombo :-)

 


Ikke helt blå swix, men ikke helt feil.

 


Seems legit..

 


One small step for man, one giant leap for a legobrikke.

 


- "Han med den grå gensern er LP" (sitat LP, 2017).

 


Er man først i rånernes hjemland, må det jo rånes.

 


Brorsan tar tacotårn til et helt nytt nivå.

 

/ Glad påsk! :-)

Peters lille pakkekrise

I hele dag har jeg gått rundt og følt meg som en råtten agurk, uten helt å skjønne hvorfor. For jeg er jo frisk og fin, jeg har drukket kaffe, solen stråler og livet smiler, så hvorfor føler jeg meg så ræva?

Men så kom jeg på det...

 

 

Vi skal jo på ferie i morgen. Over hele kalenderen min står det skrevet: HUSK Å PAKKE BAGEN!!

Og der var det. Pakking. Det aller, aller verste jeg vet. Planlegge hvilke klær man skal ha med, finne frem toalettsaker, pakke ned mobil-lader og alt man trenger. Ha akkurat nok av alt, men ikke for mye. Og med to små barn er det mye man trenger. Skift til ditt, skift til datt og gjerne et reserveskift bare sånn i tilfelle.

Kanskje en vogn? Egen reiseseng? Niste til kjøreturen, mat og drikke, ja også må vi fylle kjøleskapet FØR vi reiser, fordi det er stengt i flere dager når vi kommer tilbake. Ja, også må vi ha med mac, kamera, eksterndisk, headset og ladere til alt.

Også sengetøy, må vite. Laken, dynetrekk og putevar til alle. Kanskje ta med et par barnedyner til småttisene også. Så da må vi ha dynetrekk til det også.

Og klær. Gud så mye klær. Inneklær, uteklær, penklær, slækkeklær, joggeklær, båtklær og klær meg i hue og ræva. Og regntøy! Og hvis vi først skal ta med regntøy, kan vi like gjerne ta med støvler også.

Og det verste er at når man endelig har fått pakket og forflyttet halvparten av alt man eier ned i fullstappede bager, så er det ikke mange dager før det hele skal pakkes ut og tilbake igjen. Og det er, om mulig, enda verre.

Og derfor, kjære Peter, føler du deg som en brukt sokk i dag. Godt å vite hvorfor, men det hjelper jo egentlig ikke. For bagen pakker ikke seg selv, og på blikket til Christina vet jeg hva som venter hvis jeg venter med å pakke til 5 minutter før avreise. Et saftig spark i nøttene og en skulder så kald at den kan fryse lava til is.

 


Blir her litt, jeg..

 

/ Noen som har en pakkerobot til salgs? Send meg en PM. Asap.

* Følg Pakkehjerte på Facebook *

Hva gjør du hvis barna har spist fluesopp?

Eller falt i iskaldt vann? Eller satt en drue i halsen? Eller brent seg kraftig? Eller får i seg et ukjent antall paracet? Hva gjør du?

 

 

Det er grusomt å måtte forholde seg til slike problemstillinger, men mye verre om det noensinne skulle skje og man ikke vet hva man skal gjøre.

For det er ting man kan gjøre. Viktige ting som kanskje kan redde liv! Dine egne barns eller andres. Men hva? Det er derimot ikke like godt å vite. Og akkurat derfor er det helt genialt å ta et førstehjelpskurs. Ikke fordi man skal lære å gassbinde en hval, men for å få en viss pekepinn på hva man faktisk kan gjøre om uhellet skulle være ute. Kunnskaper og ferdigheter som en dag kan redde liv.

I forrige uke var vi på et førstehjelpskurs arrangert av barnehagen, og i løpet av bare to små timer lærte vi så utrolig mye!

 


Vet du hvordan du utfører Hjerte-Lunge-redning? Det trodde jeg at jeg gjorde. Jeg tok feil.

 


30-2, 30-2 til ambulansen kommer.

 

Man blir ikke utlært lege over natten, men et førstehjelpskurs gir deg i hvert fall noen grunnleggende ferdigheter som en vakker dag kan redde liv. Og det er som sagt bare snakk om én kveld. Et par små timer med småprat og øvelser.

Hvordan man utfører hjerte-lunge-redning, hvordan man legger noen i sideleie, hva man gjør hvis noen setter noe i halsen og hva man gjør hvis barna plutselig har fått i seg noe fra medisinskapet.

 

Doctor showing first aid for choking infant

 

Selvfølgelig håper man at noe sånt aldri skal skje, men skulle uhellet først være ute tenker jeg man er glad for at man vet hvordan man skal reagere. For man lærer man overraskende mye på et par timer og det kan bety et hav av forskjell den dagen man plutselig stirrer en akutt nødssituasjon i øyet.

For med bare sekunder på seg til å reagere, kan en kveld med småprat, twist og kaffe plutselig bety forskjellen på liv og død.

 

Nurse with child patient in UK Accident and Emergency

 

/ Gi bedre odds til dem du er glad i - Ta et førstehjelpskurs :-)

Ta det første steget allerede --> Skriv ut denne plakaten

92 hele livet

Jeg vet at klesstørrelser kommer og går, men akkurat 92 har jeg et litt spesielt forhold til. For lenge så det ikke ut til at plutten noensinne skulle vokse forbi 92. Han spratt liksom så fort forbi 70 og 80-tallet, men så stoppet det. Stoppet på 92. Ble liksom ikke større rundt livet eller lengre i beina.

Og det var fint det, for 92 føltes stort. Mye større enn 86, som også er ganske stort. Trenger ikke større enn det, du kan være 92 hele livet, du :-)

 

 

Men så blir det vinter og så blir det vår, og plutselig så står man der. 92 er ikke engang i nærheten.

Kanskje har det ikke passet på flere år, det har bare ikke gått opp for meg. 92 har blitt til 98, som har blitt til 104, som igjen har blitt til 110/116. 116! Det er jo sånne størrelser som de store guttene bruker det, ikke vår lille plutt?!

Alle de gangene jeg har stått i klesbutikken og irritert meg over at de kuleste klærne bare lages i store størrelser, og nå er vi her selv. Ikke lenger bare søte dyr og tullete monstre, men batman og spiderman og engelske tekster med schwung. Ikke lenger klær for barn, men klær for bittesmå ungdom.

Det er nesten til å få litt panikk av, for selv så stolt man er, så klarer jeg ikke skru av panikken som surrer i bakgrunnen over tiden som går så altfor fort. For de som sier at årene med småbarn i hus går veldig fort, de har veldig rett. Tiden flyr og jeg vet ikke om jeg liker det.

Enda godt vi har to, så kan i hvert fall lillesnuppa arve klærne til storebror og bruke 92-plaggene en god stund til.

Tenkte jeg. Før jeg innså.. de passer ikke henne lenger heller. Størrelse 92 er et ferdigskrevet kapittel og på tide å ta farvel. Og det er noe fint, men samtidig nostalgisk urovekkende over det; tiden som går og klær som blir for små. Men om ikke annet: Det er nå de kule klærne begynner ;-)

 

 

 

 

/ På tide med et røsk i klesskapet

Les også: "Arveklær er for fattigfolk"

Tusen tusen takk <3

Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg har bare så veldig lyst til å takke dere. For mye egentlig, men først og fremst for den vanvittige responsen på innlegget jeg skrev i forrige uke om vold og overgrep mot barn.

Les: "Hver eneste jævla dag".

 

 

For det er et så utrolig vanskelig tema. Det er nærmest umulig å skrive om uten å tråkke i ørten fallgruver, og jeg har jo ingen kompetanse. Jeg har aldri opplevd noe sånt i min barndom og jeg har egentlig ikke peiling på hva jeg skriver om. Men jeg er pappa. Og jeg har et hjerte som knuser hver gang jeg hører historier om barn som går gjennom ting barn aldri skal måtte gå gjennom.

Og selv om jeg synes det er veldig skummelt å skulle gå i bresjen for noe jeg egentlig kan fint lite om, så kjenner jeg med hele mitt hjerte at det er riktig. Riktig og så vanvittig viktig! For noen må ta denne tyren ved hornene og hvis jeg kan gjøre bare en ørliten forskjell, er det verdt all innsats i verden.

Rettelse: Jeg kan ikke utrette stort alene, det er deres engasjement som gjør hele forskjellen. Alle dere som tør å lese, tør å kommentere, tør å dele. Alle dere som har gjenfortalt deres grusomme erfaringer og delt dem med verden. Alle dere som har engasjert dere i den vanskeligste og viktigste jeg kan tenke meg.

For det er lett å bare snu seg bort og håpe at problemet forsvinner av seg selv, men det gjør det jo ikke. Det gjør det bare verre. For enn så vanskelig det er så må dette snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Og derfor er jeg bare så vanvittig stolt, glad og takknemlig for alle dere tusenvis av folk som har engasjert dere i denne saken!

Hadde jeg kunnet invitere dere alle på pannekaker og is så skulle jeg gjort det, men så mange asjetter har vi ikke dessverre. Så da får jeg heller bare si takk. For at dere gir meg støtte og motivasjon til å snakke ut om dette, for at dere snakker selv, for at dere ønsker å gjøre en forskjell og for at vi sammen tenner lys der det før var bare mørke - takker jeg dere av hele mitt hjerte.

 

Watercolor heart, vector illustration

 

/ Dette er bare begynnelsen <3

Les også: "Evig arr på sjelen" (innlegget som startet det hele)

Humor for småbarnsforeldre #2

Jeg har helt dilla på denne tegneserien for tiden og her kommer et knippe godbiter jeg vet du kommer til å like :-)

 


(collage: Fowl Language Comics )

 

For hvis jeg trenger å komme i godt humør for tiden, er Fowl Language Comics en sikker vinner. Det er noe helt fantastisk med den artige anda som lever et liv jeg så til de grader kan kjenne meg igjen i. Et par striper er alt som skal til og vips så er smilet på plass :-)

Så derfor sparker vi i gang også denne uken med et lite knippe godbiter fra verdens kanskje mest gjenkjennelige tegneserie for oss småbarnsforeldre ;-)

 


(alle bilder: Fowllanguagecomics.com)

 

/ Start uka med et smil :-)

--> Se forrige ukes godbiter her

--> Sjekk ut Fowl Language comics på Facebook

Søndagen over alle søndager

Denne dagen kunne ikke vært bedre om den så hadde vært dyppet i honning :-)

 

 

Ikke alle dager går på skinner, men det gjorde denne. Fra start til slutt har den vært en eneste stor parademarsj i god stemning. Fra en lang søndagsfrokost med knasende baguetter og sjokolademelk, til fotball i hagen, lunsj og is i solen, en tur på stranden, hvitveisjakt og middag hos mormor og bestefar.

Og enda bedre ble det selvfølgelig da jeg oppdaget at det endelig har kommet en restaurant i Larvik som byr på skikkelig god og skikkelig sterk thaimat! For jeg elsker thaimat og jeg elsker sterk mat, sett dem sammen og du har en vinnerkombinasjon. Når jeg tenker meg om, så kan det faktisk ikke bli sterkt nok!

Eller... jo forresten. Det var jo den ene gangen i Thailand. På en indisk restaurant i strandkanten på Koh Samui. Der jeg med føttene i sanden bestilte stedets sterkeste suppe, tross kelnerens mange advarsler. Hverdagsrasisme, tenkte jeg og bestemte meg for å vise dem at vi melkehvite nordmenn også kan være noe hardhauser på matfronten. Og jeg tok feil.

For jeg mener, jeg elsker sterk mat, men den suppa der... Jeg burde kanskje skjønt tegningen da flere fra personalet sto og fulgte med i smug da jeg tok mitt første slurp. For de visste hva som kom. Fra første skje rant det svette i strie strømmer. Tungen hovnet opp, leppene ble som en hoven bavianrumpe og hele kroppen sto i flammer. Etter hvert gjorde det til og med vondt å drikke vann. Det måltidet tok noe fra meg. En bit av sjelen, 7-8 leveår og 23 kilo i svette og forbrente smaksløker.

Ja, også var det jo den gangen vi hadde fått vår første kebabsjappe på Kolbotn, og jeg skulle tøffe meg og bestilte en "litt sterkere enn sterk"-kebab. Joda, baben gikk ned den, men så lå jeg også rett ut i tre dager etterpå med feberfantasier og magesjau. Noe sier meg at det kjøttet ikke sto til gullstjerne på EU-kravene ;-)

Men det gjorde maten i dag. Hele dagen faktisk. Fra ende til annen. Fra jeg våknet av en overraskende ryggmassasje, til vi sovnet med et Pokemon-blad på sengen. Ja vel, så rakk vi ikke å støvsuge bilen, men vi fikk hengt opp et par kroker i garasjen og ryddet litt i gammelt rot. Vi fikk oss en tur på stranda, kastet fiskesprett mot solen og spist thaimat til det dugget på brillene. Og mer enn det kan ingen søndag levere :)

 


Til minne om vitamin-bamsefar (2016-2017).

 


En som står klar for å overraske mamma :-)

 


Smoothie i solveggen, da begynner det å lukte sommer! :)

 


Noen synes det gjerne kunne gått litt raskere.. ;-)

 


Dager som dette.. <3

 

/ Takk søndag, vi sees igjen om en uke :-)

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Merkelig start på dagen

Jeg er langt, langt borte i drømmeland. Midt i en drøm der jeg prøver å finne veien ut av en slags futuristisk borg fra fremtiden. Alt er opp-ned og jeg skjønner ikke hvordan dørene fungerer.

Så plutselig kjenner jeg en prikking i ryggen. Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra og det passer ikke inn i drømmen. Så prikker det igjen. Drømmen begynner å falme og så går den i hvitt.

Jeg våkner til, og mens kroppen enda er på vei ut av drømmeland, kjenner jeg det. Prikkingen er der fortsatt. Små, masserende trykk over hele ryggen. Jeg er enda for trøtt til å forstå akkurat hva det er, det er bare så utrolig behagelig. Som om noen skulle gitt meg en massasje.

Så snur jeg meg rundt og der ligger 5-åringen og smiler. Og masserer ryggen til pappa. Akkurat sånn vi gjør på ham hver eneste kveld. Jeg smiler og sier takk og blir overrasket med en kjempestor klem.

Sååå... nå er jeg egentlig bare forvirret. Hva i all verden har gjort meg fortjent til en sånn start på dagen? Hva skjedde med å måtte stå opp midt på natta eller våkne med tær i nesa? Og hvordan i all verden har han blitt så flink til å massere?

Ikke vet jeg, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg vet om én som skal få sjokolademelk til frokost ;)

 

 

/ Goooood søndag, folkens! :-)

* Følg Pluttehjerte på Facebook *

Oslo, savn og bacon overalt

 

Så rart å våkne i en kjempestor seng alene. Langt hjemmefra og helt helt stille. Sånne ting man savner mest når livet hjemme går på repeat. Bare sove så lenge man vil uten noen som må tisse midt på natten. Ikke en eneste tå i fleisen eller en hund som plutselig hopper opp i senga. Bare meg. Og det er så stille. Og deilig. For en natt på hotell alene er verdt mer enn 78 tacofredager og en tur til dyreparken.

Spesielt etter en kveld som i går, der jeg opplevde Oslo på sitt aller beste. For i går var jeg ute på den velkjente galeien med gamle kompiser, for å sprette korken av utesesongen, spise ett stykk bedre middag, fortelle røvere og ha det spas. Det var så sinnssykt trivelig g når det attpåtil plutselig blir sommervarme og full vigør, ja da er det lov å forelske seg litt i Oslo <3

 

 

Men det var i går. Nå ligger jeg her. I sengetøy som knitrer og kjærtegner kroppen. En frokostsal full av bacon så langt øyet kan se og kaffe som fortsatt er varm. Og stillhet. Ikke en bekymring i verden, bare bacon. Det er balsam for sjelen.

Men så går det også overraskende kort tid til man savner livet der hjemme. Til kopper som går i bakken, til høylytt roping, til barn som ler og løper rundt bordet, til mårraklemmen fra frua. Rusk i øyet, altfor lite søvn og flekker på klærne man ikke aner hva er, men håper og antar at er yoghurt. Hverdagen og livet - det beste jeg vet.

Men det var godt med et hvileskjær. Dæven steike det var godt med et hvileskjær! Møte gamle venner, spise god mat, sove i en seng laget av englevinger, leve med senkede skuldre og bare være seg selv for noen timer. Fint å få hverdagen litt på avstand for å kjenne på savnet. Og jeg innser at det holder med én kveld.

Jeg trenger ikke to uker i en tropisk regnskog med barna flere kontinenter unna. Bare noen timer for å kjenne på savnet, er mye mer enn godt nok. Nå vil jeg hjem. Gleder meg til klemmer og latter og susser på kinnet. Og jeg har sjokolade i sekken ;-)

 

 

 

 

/ Neste gang er det din tur, Christina <3

* Følg Oslohjerte på Facebook *

Hver eneste jævla dag

Jeg forstår det bare ikke. Hvordan noen kan se et lite barn og tenke sex? Vold? Overgrep? Hvordan i svarte helvete er det mulig å utsette barn, små uskyldige barn for noe sånt? Hvem er det som gjør sånt?! Bare tanken får neven til å knyttes og blodet til å fosskoke.

Det er bare så ufattelig. Barn som står på første trappetrinn i livet, men får det ødelagt allerede før de er i gang. Av voksne mennesker. Kanskje en de holder kjær. Kanskje sin aller nærmeste.

 

Powerful Low Key Shot of a Young Child Looking Sad

 

Jeg får panikk av å tenke på det. Tanken på hva de små barna må tenke. Hva de må tro om livet. Tror de det er normalt? Klarer de å se glede mellom slagene? Kan de noensinne komme seg opp og forbi? Hvordan må det føles inni sjelen til et lite barn å få verden revet i fillebiter av en voksen de stoler på, kanskje en de elsker?

Jeg skal innrømme en ting: Jeg er ganske feig. Jeg orker ikke tanken på dette i så altfor store doser, derfor dytter jeg det ofte unna. Later som at verden er fin og flott og at alt er bare sommerfugler. Undertrykker sannheten som gjelder så altfor altfor mange av oss. For det er oss, det er ikke dem. Det er våre barn. 10 % av dem. 10 % av norske barn utsettes for vold og overgrep. Barn! Vold! O-V-E-R-G-R-E-P!

Jeg klarer ikke å tenke på det, hjernen min klarer ikke håndtere det på noen konstruktiv måte, så jeg prøver å la være. Og det er kanskje det aller verste vi kan gjøre. Hysje det vekk og skyve det under teppet. Det er det absolutt beste vi kan gjøre for overgriperne, men det verste vi kan gjøre for barna.

 

Kid crying, focus on his tear, added a bit of grain, black and white

 

For dette må snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Det må snakkes om hver eneste dag! Det må trekkes frem i lyset og ikke gi de jævlene et hint av skygge å gjemme sine perverse synder i.

Men vi må hjelpe barna, vi må hjelpe hverandre. Vi må snakke om det, vi må se hverandre, vi må vite hva vi skal se etter, vi må snakke med barna og hjelpe barna å vite hva de skal se etter. For hvis ingen prater om det og alle går rundt med øynene lukket - hvordan skal vi da se sannheten som stirrer oss rett i øynene?

 

Studio People Kid Shoot Childhood Natural

 

Jeg har skrevet litt om dette før, men jeg lover å skrive så utrolig mye mer om det. Jeg ønsker å jobbe tettere med Stine Sofie Stiftelsen, få mer kompetanse på området og dele det med dere. Jeg skal være mitt ansvar bevisst og jeg skal bruke stemmen min på det jeg mener er den viktigste saken i verden.

For tenk deg da: Du og jeg. Du som leser dette akkurat nå og jeg som skriver det. Vi klarer nesten ikke lese om vold og overgrep mot barn. Magen vrenger seg bare ved tanken og vi snur oss bort fra skjermen bare vi leser om det... Så hvordan må det føles å være det barnet? Det barnet som lever i en hverdag så jævlig at voksne mennesker feller en tåre bare ved tanken?

Og enda verre: Hvordan må det føles å bli utsatt for seksuelle overgrep, psykisk vold, fysisk vold, tortur og trusler - og vite at du er helt alene? Ingen som prater om det, ingen som ser deg. Du er bare et bittelite barn i en kjempestor verden, og ingen kommer for å hjelpe deg.

Sånn kan vi ikke ha det. For som sagt: 10 % av norske barn lever med vold og overgrep, og sånn kan vi faen ikke ha det.

 

Teen with taped mouth, begging for help. Sad, abuse boy. Violence, despair.

 

/ Fyll hver eneste skygge, tenn hvert eneste lys

P.S. Del gjerne med gode venner - la vår stemme bli hørt <3

#bloggbarna

Vi har lenge tenkt at barna ikke tar skade av vårt rare bloggliv, men etter i dag er vi ikke så sikre lenger.. x-)

 

 

For under frokosten i dag sto jeg og kuttet gulrøtter, da jeg plutselig hørte et knips. Så føtter som tasset av gårde. Jeg tenkte ikke så mye mer over det, før lyden av tassende føtter returnerte med nok et påfølgende knips.

Jeg tok en pause i kuttingen og der var det igjen. Knips. Som på et kamera.

Jeg snudde meg og der sto han. Med kamerastroppen rundt halsen og pappa i fokus.

Og innen jeg rakk å få frem et ord, hadde han fått det han var ute etter og gikk videre til kaffemaskinen. Et par raske blinkskudd, så bar det videre til Teo, lillesøster og mamma. Knips, knips, knips, og så kunne han endelig legge kameraet til side og spise litt velfortjent frokost.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Live fra kaffemaskinen :)

 

Men når storebror plutselig har blitt pressefotograf, så kan jo ikke lillesøster være noe dårligere..

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Live fra kaffemaskinen :)

 

Så ja.. Vi sier jo alltid at vi ikke tror barna tar skade av vår litt rare livsstil, men nå vet jeg sannelig ikke lenger.

Men bildene ble bra da og det er jo tross alt det viktigste ;-)

 

 

/ 5 år og yrkesskadet.. x-)

* Følg Blogghjerte på Facebook *

Når lokalavisen går til angrep

Det går visst ikke an å skrive noe lenger uten at noen blir fornærmet. Jeg vet at det å la seg fornærme av nær sagt hva som helst er i tidens ånd, men et eller annet sted må grensa gå. Og jeg setter den her.

 

Vintage Woman shouting into telephone

 

For i går postet jeg et innlysende harselerende innlegg om tilstanden i barnas barnehage. Om hvordan det noen dager er så mye kaos, bråk og bleielukt at jeg ikke holder ut mer enn noen minutter før jeg må løpe ut døra. Les: "7 millioner og 100 sykedager i året".

Teksten fikk en vanvittig respons med utelukkende positive kommentarer, 150 delinger på facebook og over 1600 likes! Og da jeg snakket med de ansatte i barnas barnehage var det bare jubelstemning å hente der også.

Jeg ble så utrolig glad for denne responsen og at alle forsto at dette først og fremst var en hyllest til de ansatte, dernest et selvironisk spark til meg selv for å være en inkompetent pingle. Og i hvert fall på ingen måte en skjult kritikk til barnehagen.

For er det én ting jeg har innsett etter å hatt barn i barnehage i snart tre år, så er det at den jobben fortjener en vanvittig respekt! Og jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Barnehageansatte fortjener så vanvittig mye mer enn de får. Men frem til de lønnes høyere enn statsministeren, kan vi i hvert fall bli flinkere til å takke dem for jobben de gjør.

Ikke at de ber om det, men jeg har manet til at vi som småbarnsforeldre kan bli flinkere til å vise litt takknemlighet i blant. Ikke fordi vi , men tenk bare hvor mye man takker besteforeldre som har passet barna en kveld. De ansatte i en barnehage som passer barna 6-7 timer hver eneste dag får sjeldent mer enn et halvhjertet ha det.

Derfor har jeg også i årenes løp skrevet flerfoldige tekster for å løfte frem hverdagens store helter, og jeg tør faktisk påstå at jeg muligens er den enkeltpersonen i Vestfold (Norge?) som i løpet av et år skriver mest positivt om barnehager.

 

Colorful painted hands over the wooden background

 

Og da er det så trist når noen må bruke anledningen til å prøve å vri dette om til noe negativt. Bestemme seg for å la seg provosere og gjøre det hele til en skittkastingskampanje, fremfor å prøve å se det positive budskapet mellom linjene. For når så godt som samtlige(!) barnehageansatte har klart å se dette som en hyllest, burde det også være mulig for en journalist.

Men lokalavisen i Larvik så dette som en mulighet for å skape litt blest, og fikk derfor en journalist til å skrive en surmaget sak om hvilket hån min tekst var mot barnehagene, og barnas barnehage i sær. Les: "Unner du barna dine det du selv ikke hadde holdt ut?".

Teksten handler om hva slags dårlig fyr jeg er som setter igjen barna i en barnehage jeg ikke selv orker å være i, dessuten benyttet de anledningen til å så tvil om tilstanden i barnas barnehage spesifikt. Om at hvis det er så ille i norske barnehager, så står det virkelig ille til. Hvor skremmende det er at så mange gir en positiv respons på teksten osv.

Saken er skrevet som en ytring fra en av avisens journalister og de har videre valgt å spre saken for alle vinder ved å dele på facebook, legge ned betalingsmuren, åpne kommentarfeltet og saken kommer helt sikkert også på trykk om den ikke allerede er det.

Og jeg synes bare det er så trist. Trist at det har blitt en kultur der folk prøver så godt det lar seg gjøre å provosere. Kan man ikke heller lese noe og prøve så godt man kan å anse innlysende overdrevent tekster som humor, fremfor å vri sjelen sin for å tolke alt i verste mulige potens?

Samtidig skjønner jeg ikke helt hvorfor? Hvorfor skal man gjøre sitt ytterste for å starte en heksejakt, når man så utmerket godt kunne tatt en skjønnsmessig vurdering av tekstens ganske innlysende harselerende karakter?

Selvfølgelig er det gøy å provosere, men jeg hadde trodd og håpet at en lokalavis skulle jobbe litt hardere for å heie frem lokale personligheter som prøver å gjøre noe fint, skrive en artig tekst og hylle en yrkesgruppe som altfor sjeldent får den rosen de fortjener, fremfor å prøve å gjøre folk til syndebukk.

Jeg vet ikke helt hva slags motiver de har, ikke har jeg tenkt til å spekulere stort i det heller, jeg synes bare det er trist. Trist at folk tar bevisste valg om å la seg provosere når de så innlysende heller kan se flasken som halvfull. Trist med lokalaviser som prøver å bryte ned, fremfor å bygge opp. Spesielt når det er en journalist som jeg frem til nå har hatt en god relasjon til.

Samtidig blir jeg litt lei meg på vegne av de leserne som faktisk blir lurt til å tro at jeg håner barnehagen basert på én tekst som én person bevisst eller ubevisst har mistolket. Spesielt med tanke på at jeg helt sikkert gjør mer for å løfte frem barnehagene i løpet av et år enn lokalavisen gjør.

Så derfor velger jeg heller å avslutte med et lite knippe lenker til saker som har blitt skrevet, delt, likt og hyllet for sitt forsøk på å snakke barnehager opp og frem.

- Takk til deg som sjeldent får det

- Takk til dere som ser

- Årets stolteste øyeblikk

- 7 millioner og 100 sykedager i året

- Pappablogger inntar barnehage

 

Fluffy hearts. Valentine's day

 

/ Hilsen en som elsker barnehagen, men er litt skeptisk til sladrepresse ;-)

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Barnehageansatt for en dag

I 2014 skrev jeg et innlegg der jeg kom til skade for å bruke begrepet "Barnehagetante". Jeg visste ikke den gang hvor provoserende dette var for mange, og valset derfor helt uvitende ut i et minefelt av hat og kritikk. Jeg forsto raskt at barnehageansatte i mange år har kjempet hardt for å bli tatt på alvor, fremfor å bli sett på som bare en gjeng med "tanter".

Som et resultat av den heftige debatten som fulgte, tok jeg en praksisdag i en barnehage for å prøve å forstå hva jobben faktisk innebar. Den dagen lærte jeg mer om meg selv, barn og hva det faktisk krever å være barnehageansatt enn jeg noensinne ville trodd.

Og slik gikk det:

(Repost av en gammel klassiker til glede for nye lesere og gamle ringrever)

 

kids eating healthy food in kindergarten or at home

 

Jeg parkerer bilen og ser på klokka. Den er 09.58. Jeg skal være her i fire timer. Fire timer er veldig lang tid. Hvordan skal dette gå? Kommer jeg i det hele tatt til å overleve?

- "Lukas, vil du sitte her oppe hos meg?" sier Monica med største selvfølgelighet.

Lille Lukas begynner å bli litt rastløs av å høre på det lange eventyret. Det slår meg at jeg aldri ville tenkt på den løsningen for et rastløst barn. Vil ikke dette bare gjøre saken verre? Nei da, det fungerer utmerket. Lukas blir involvert i historien og sitter snart musestille som de andre. Monica vet hva hun driver med.

Jeg har inntatt Leikvang barnehage i Larvik for en dag og ankommer midt i fortellingen av et eventyr. 20 barn ser på meg med store øyne når jeg kommer brasende inn.

 

Du skakke komme her og tro du er viktigere enn et spennende eventyr.

 

- "Hei hei" roper jeg, men responsen er heller dårlig.

Jeg prøver meg på en annen lettbeint kommentar, men utfallet er det samme. Jeg insser raskt at jeg kan lite om å kommunisere med små barn i store grupper. De er nådeløse og later ikke som vi er bestevenner bare fordi jeg smiler og vinker. Jeg kan ikke bare komme her og avbryte eventyret sånn helt uten videre, og forvente at vi er dus. Jeg må gjøre meg fortjent til deres tillit.

I starten går jeg bare rundt som en varsom elefant i en porselensfabrikk og er mest opptatt av å ikke knuse noe. Jeg står midt i rommet der alle barna raser rundt og leter frem klærne de skal ha på seg når vi nå skal ut på tur. Jeg står med kameraet i den ene hånden, notatblokka i den andre og føler meg som en fisk på land. Men så plutselig kjenner jeg et lite rykk i armen.

Jeg snur meg rundt og der står en liten jente med spørrende øyne og holder frem en rosa sko. Hun spør om min hjelp. Dette er min sjanse! Ilddåpen er her. Rolig nå Peter, dette klarer du. Etter få sekunder er begge skoene på og jeg ser på henne for dommen. Hun smiler og løper videre. Dette tar de andre som et tegn på at jeg er godkjent og dermed strømmer det på med rosa jakker, spiderman-sko og refleksvester som ingen plutselig klarer å få på seg alene.

 

Så tar vi lissen gjennom løkka og så... nei, hvordan var dette igjen?

 

Vi er utenfor igjen og alle tar oppstilling og gjør seg klar for ekskursjon til gymsalen som ligger like i nærheten. På rad og rekke står de klar og i det vi skal til å labbe i vei kjenner jeg en liten hånd som stikker seg inn i min. Der står en gutt som med største selvfølgelighet ønsker at vi skal leie hender ned til gymsalen, for det er jo slikt man gjør når vi er på tur i barnehagen. Et stort smil sprer seg over ansiktet mitt.

Ting som dette er kanskje dagligdags for barnehageansatte, men for meg er det en rørende tillitserklæring. Det varmer godt i hjertet å bli akseptert av barna og vinne deres tillit. Før jeg gikk inn døra var jeg redd for å bli støtt ut som et fremmedlegeme, men nå er jeg allerede inne i varmen. Jeg må støtte meg til gjerdet for å ikke smelte ned i grusen.

 

Slike ting gjør tøffe menn myke.

 

Hvor mye bløtkake får jeg for fire konglepenger?

Derfra og ut gikk resten av dagen som en drøm. Det er fantastisk hvor utrolig kreative og grenseløse barn er i denne alderen. Som et av mange eksempler, skulle jeg bare sette meg ned for å ta et bilde av en leketraktor ved sandkassen, men endte opp med å løpe rundt og lete etter kongler i sanden for å betale for bløtkake. Konglepengene kunne jeg sette inn i traktorbanken og én bløtkake kostet fire konglepenger.

Å se hvordan barn så helhjertet leker med fantasien er både fascinerende og inspirerende. Jaggu fikk jeg ikke med et par godterier og en sjokoladebit (les: to steiner og bark) med på kjøpet også, så de fire konglepengene var det absolutt verdt!

 

Ja vel, så kostet kaken flesk, men smaken var himmelsk!

 

Før jeg fikk min egen lille plutt var jeg aldri spesielt glad i barn og derfor har jeg alltid tenkt at jeg kanskje ikke heller vil like andres barn selv etter at jeg har fått min egen. Det tok derimot ikke lang tid i barnehagen før jeg innså at jeg gladelig kunne kaste alle mine fordommer om meg selv på dør.

Gi et barn din fulle oppmerksomhet i noen minutter og du har en ny bestevenn ut dagen. Sånt er det vanskelig å ikke bli rørt av.

 

God pedagogikk å geipe til barna, det står i lærebøkene...
 

I løpet av dagen spurte jeg blant annet Eirik, barnehagens eneste mannlige ansatte, om dette med følelser. Hvordan er det egentlig å ta farvel med barna når de er gamle nok til å klatre videre på skolestigen? Han svarte det eneste riktige: Det kan være tøft. Det er ikke helt umulig at det pipler frem en liten tåre eller to også.

Det har jeg ingen problemer med å forstå, for selv etter bare noen få timer merker jeg at det stikker i magen når jeg skal dra for dagen. Jeg føler jeg allerede har blitt så godt kjent med barna og er ikke klar for å aldri se dem igjen. Bare tanken gjør meg kvalm.

 

Bjørnen sover, bjør- Shit, han er våken! Løøøp!

 

På vei ut døra blir jeg stoppet av barna som jobber i kjøkkenet ved den store sandkassen. Jeg har gått fra halve sjokoladekaken min og den burde jeg spise opp for da ville jeg kunne fly høyere enn Supermann og bli sterkere enn Spiderman, Batman OG Robin.

- "Sterkere enn Eirik også?" prøver jeg meg.

Nei, ikke sterkere enn Eirik. Ingen superhelt er sterkere enn Eirik.

 

/ Lik hvis du synes fire konglepenger er en god pris for bløtkake

Les også:
- Mer enn bare pappa
- Min historie

* Følg Pappahjerte på Facebook *

7 millioner og 100 sykedager i året

Cute little girl listens to music in headphones at home. Leisure. Family at home.

 

Noen ganger tenker jeg at jeg kunne jobbet i barnehage. Bare leke dagen lang og lese bøker, lage brødskiver, gå på tur i skogen og ha det gjevt - det høres jo ut som drømmejobbben!

Men da jeg leverte barna i dag, litt sliten og groggy, og ble møtt av lydnivået fra et tosifret antall unger som alle tror de er på rave party... Med leking, slåssing, hyling, roping, gråting, krangling, latter, maling, tegning, ting som går i bakken, trommehinner som vrenger seg i sorg og den konstante bakgrunnslukten av bleier med innhold. Da tenkte jeg..

De folka som jobber der, dag ut og dag inn, på trøtte dager, på kvikke dager, i regn, snø og solskinn, og alltid med et smil om munnen - fortjener seriøst 7 millioner i lønn og 100 sykedager i året! Jeg hadde ikke vart i 10 minutter før jeg hadde løpt hylende ut av porten og aldri kommet tilbake.

 

Colorful painted hands over the wooden background

 

/ Barnehageansatte for president :-)

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Vi er på verandaen

Det finnes mange fine vårtegn, men dette er så absolutt det beste.

 

 

For helt siden i høst har jeg gått og gledet meg, og i dag var dagen endelig her! Dagen da vi stikker bortom Christinas besteforeldre for kaffe og kaker, men blir møtt med skiltet på døra. Skiltet som bare sier: "Vi er på verandaen". For da vet jeg hva som venter.

To lune sjeler som møter oss der de sitter bak huset og nyter livet i solveggen. Isolert fra verden i en liten boble av paradis. Årets første utekaffe og sitronkake i bare t-skjorta. Barn som løper rundt og leker med planter. Saftstasjon og iskrem i klypa.

Den første varme vårdagen som kommer som sommerens sendebud. Den første anledningen til å synke ned i en oppvarmet stolrygg og kjenne solen massere sjelen. Sovne i stolen til lyden av bokfink, svarttrost og alle skogens fugler som jubler høyt om at sommeren er på vei.

Livet som leker, påfyll med kaffe og et stykke sitronkake til.

Vi er tross alt på verandaen.

 

 

 

 

 

 

 

/ Hverdagslykke <3

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Mitt hemmelige våpen

 

Sent i går kveld ble vi ferdige med å male stua oppe, og det ble utrolig fint! Men allerede før siste strøk var tatt, begynte Christina å gnåle om nye rom og farger hun var keen på. Og det fikk meg til å innse en ting: Hun kommer til å få oss til å male hele huset. Kanskje ikke i morgen, men de kommende ukene og månedene.

For en målrettet Christina er ikke så lett å stoppe, men basert på hvor lang tid det tar henne å bestemme seg for farge på malingen, kan det fort ta lang tid til vi får malt de rommene jeg faktisk ønsker å male.

For først vil hun helst ta gangen nede. Så har hun mumlet noe om å male om stua nede, før vi skal opp på gjesterommet og deretter til kontoret som skal bli til soverom. Men før det vil hun også male om rommet til lillesnupp og den lille doen nede.

Som også fikk meg til å innse en annen ting: Det eneste rommet jeg faktisk bryr meg litt om, er kontoret som skal bli til soverom. For der inne har jeg sittet så vanvittig mange timer og skrevet og skrevet og irritert meg over den grusomme fargen på tapetet. Den er liksom blass babyblå med innslag av kjipe striper.

 


Men jeg elsker bildet som mormor har malt <3

 

Jeg har gledet meg så veldig lenge til å bli kvitt de babyblå veggene og få på noe freshe farger, men med Christinas mange prosjekter og beslutningsvegring hva gjelder fargevalg, kan det jo ta en evighet før vi kommer så langt!

Hvis ikke...

Hmm...

Oh yes. Jeg har det!

For Christina er kanskje sta og bestemt. Hun er kanskje ambisiøs og malelysten. Hun har kanskje en plan for hvordan ting skal gjøres og i hvilken rekkefølge, men det er én ting hun ikke har...

Noe jeg derimot har.

Et hemmelig våpen.

Et ess i ermet.

Et skittent, men høyst effektivt triks...

Så derfor:

 


Sorry Christina, men jeg må bare..

 


Ei litta klatt testmaling, takk skarru ha.

 


Skal me sjååå..

 


Ferdig! Også så fint som det ble :)

 

/ Tenker vi tar kontoret først, jeg ;-)

Les også --> "Se min penis" (om sist gang trikset ble tatt i bruk med stor suksess)

Et av mine favorittbilder

Tidligere i dag rotet jeg rundt i gamle bilder og kom tilfeldigvis over et bilde jeg helt hadde glemt. Og jeg elsker det!

Det er noe med det undrende blikket. Den lille plutten som sitter og pusler med plastelina på en rolig lørdag formiddag. Mamma som sniker seg innpå ham med en overraskelse bak ryggen. Gleden, håpet og forventningen.

Stunder som dette, altså :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ I morgen blir det milkshake og plastelina :-) :-)

* Følg Fredagshjerte på Facebook *

Ekstremsport i trappa

Hvem trenger vel fallskjerm eller strikkhopp? Alt du behøver er et trapperom og en malingspensel ;-)

For si hva du vil om å kaste seg ut fra et fly eller kjøre ned stupbratte fjell på to små treplanker. Du skal ikke kimse av adrenalinrushet når du henger et par meter over skarpe trappetrinn og kjenner at sokken begynner å skli mot rekkverket ;-)

 

 

/ 9 av 10 ulykker skjer i hjemmet... #krysserfingra

Lese litt til? Her er en gla´sak fra arkivet --> "En ekte handyman"

Comeback på Snapchat!

Mine damer og herrer, jeg har bestemt meg: Nå blir det comeback!

 

 

Det er rundt 3 måneder siden jeg tok valget om å slette den morsomste appen jeg har på telefonen og koble av fra Snapchat. Tanken var å bruke litt mindre tid med mobilen i trynet. Og det har vært fint. Altså, virkelig. Men har det hjulpet noe særlig? Njææææh.

Viser seg nemlig at jeg er langt over middels glad i telefonen min, og jeg vil finne enhver grunn til å tafse på den. Sletter jeg én app, erstatter jeg den bare med noe annet. Går jeg lei av Netflix, begynner jeg å spille spill. Sletter jeg spillet, begynner jeg å scrolle på Instagram og trapper jeg ned på insta, er jeg tilbake på Netflix igjen ;-)

Så det hjelper egentlig ikke å slette appene jeg er mest glad i, det er bare mer trist for meg. Man kan jo ikke sitte og surfe på nettbanken hele dagen heller, haha!

Men jeg tenkte altså at jeg var ferdig med Snapchat. Tidstyven over alle tidstyver. Men sannheten er at jeg savner det. Masse! Savner å komme opp med tullete videoer, savner å få snapper fra dere, svare på snapper, prøve nye filter, le meg i hjel, lage rare historier og snikskryte hver gang man er på trening ;-)

 

Samtidig ser jeg at Christina (umulius82) har vært tilbake på snap i flere uker nå, uten at jeg har lagt spesielt merke til det. Hun snapper bak min rygg og jeg har ikke en eneste gang irritert meg over at hun sitter med mobilfjes i sofaen. Det eneste som har irritert meg er hvor mye hun koser seg med snappingen. Og det har fått meg til å innse noe: Jeg vil også!!

Så derfor har jeg i dag tatt en sjefsbeslutning og gjort comeback på Snapchat! :-)

 

 

Etter tre måneders fravær var jeg selvfølgelig livredd for å legge ut mine første snaps igjen, men nå er vi igang og det føles så BRA! Jeg kommer nok til å poste litt mindre enn før, for ingen trenger å se 100 videoer av det trøtte trynet mitt hver dag ;-)

Det kommer derimot til å bli mye fjas og haraball, og for å virkelig sprette champagnen sparker vi det hele i gang med en SNAPCHAT-KONKURRANSE!

Vinneren stikker av med to signerte bøker (Pappahjerte + Dagen da Jørgen ble spist), og siden jeg først må pakke boka inn i en stor boblekonvolutt kan jeg like gjerne slenge med litt godteri også ;-)

 

Alt du trenger å gjøre for å delta i konkurransen er:

  • Følg Pappahjerte på Snapchat, resten får du vite der ;-)

 

 

/ Nå skarre faceswappes!

Drømmekvinnen før og nå

Da jeg var yngre visste jeg nøyaktig hvordan drømmekvinnen skulle være.

Hun skulle være ufattelig vakker, smart og fotogen.

Også skulle hun se litt sånn ut på bilder:

 

Sweet girl in swimsuit posing isolated on pink background

 

Sexy woman in a black bikini having fun laughing and throwing her arms in the air above her head with her long brunette hair flying free

 

beautiful long hair female model posing by the pool, outdoor portrait

 

Men så møter man denne drømmekvinnen da.

Også viser det seg at hun er litt mer som.. ja.. dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

 

 

 

 


(bilder hentet fra Christinas Instagram)

 

Okei, stryk fotogen, da.

Men sånn bortsett fra det: Helt perfekt ;-)

 

 

/ Love ju, bejb <3

Les også: "Sykt sexy og digg kropp" (en hyllest til Christina)

Hvorfor kvinner lever lenger enn menn?

Fordi de ikke gjør ting som dette...

 

 

For menn utsetter seg selvfølgelig gladelig for enorm risiko, så lenge det betyr at jobben blir gjort. Damer er smartere sånn.

De vet at å balansere på toppen av en babykrakk stablet oppå en bordplate oppå en tynn trekrakk satt opp-ned midt i en trapp, for å komme til med vaskefilla helt øverst på veggen, er en kjempedårlig idé.

Så da dropper de det.

Og spør heller gubben ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#klarerikkejeg?!

 

* Følg Idiothjerte på Facebook *

Akkurat her hos deg

Jeg kunne vært på en yacht midt i Middelhavet.

Jeg kunne vært på fest.

Kunne stått på toppen av et fjell.

Men jeg vil heller være her.

Akkurat her hos deg.

Høre deg puste og holde deg i hånden.

Rufse deg i håret og pjuske deg på ryggen.

Sitte her på senga og bare være pappa.

Stille og rolig helt til du sovner.

Det er ikke så mye mer som skal til.

For å være lykkelig.

 

 

/ Nattis <3

Les også --> "Dagens gullkorn - Natta"

Knasende knekkebrød-dom

Hvilken side av knekkebrødet skal pålegget på? Folket har talt!

 

 

For en uke siden spurte jeg dere om hvilken side av knekkebrødet pålegget skal på, og kastet med det en brannfakkel inn i den norske frokostheimen.

Noen mener den ene siden, andre mener den andre siden er galskap, noen sier det er forskjell på butikkjøpt og hjemmelaget, mens andre igjen sier at den ene siden er til hverdags og den andre siden til fest.

Uansett, stemmene er nå talt opp og resultatet er en knasende brakseier: Pålegget skal på baksiden! Altså den rette/slette/melete/uhullete siden. Den er lettere å håndtere og mindre pålegg setter seg fast i hullene.

 

 

Så finnes det selvfølgelig de som er uenige, men med 108 mot 49 stemmer, er det et soleklart flertall for å smøre pålegget på baksiden :)

Men enn så uenige vi måtte være hva gjelder knekkebrød, er det i hvert fall én ting vi alle ser ut til å være enige om: Dopapiret skal UT fra veggen! ;-)

 

 

/ Knas knas, knekkebrød er spas

* Følg Baksidehjerte på Facebook *

Kake, kubikk og kaffeslaberas

 

Da vi for snart 4 år siden bestemte oss for å flytte fra midt i Oslogryta til landsbygda i Larvik, var jeg fast bestemt på å ikke miste kontakten med gutta. Jeg skulle være så flink til å komme på besøk og være med på ting at den fysiske avstanden ikke skulle by på store problemer..

Den planen gikk selvfølgelig rett i vasken. Viser seg at det er noe lenger til Oslo og tilbake enn først antatt i en travel hverdag.

Så utover det årlige julebordet, har det blitt veldig tynt. Synes vel også at hverdagen som småbarnsfattern får ta på seg litt av skylden for dette ;-)

Derfor var det så fantastisk trivelig da jeg plutselig fikk melding fra en av gutta som ville komme nedover på kaffe og skitprat en dag! Han begynner i ny jobb i neste uke og hadde derfor noen dager å slå i hjel. Dessuten har han motorsykkel og trengte helt sikkert en god unnskyldning for å kjøre den så langt som mulig ;-)

Så i dag har vi hatt et godt gammeldags kaffeslaberas!

 


Kaffe på termos og medbrakt niste på en egnet brygge i nærheten - Rutinert.

 


Alle koppene sto til oppvask, så måtte låne av ungene - urutinert ;)

 


Et stykke himmel servert i egen solvegg - good times :)

 


Og skitprat. Masse deilig skitprat :)

 

Det er så moro når man møter gamle kompiser man ikke har pratet med på evigheter, men innser at ingenting egentlig er forandret. Humoren er den samme, praten går like løst og fjasete som før. Det eneste som har forandret seg, er kanskje samtaletemaene. Der man før pratet om snowboard, kebab og damer, går det nå mer i barnebøker, oppdragelse og størrelsen på vaskerommet.

En annen ting som har forandret seg, er som sagt at han kjører motorsykkel. Det er tøft, det. Og mens han sto på gårdsplassen i sin ultrabarske motorsykkelbekledning på sin ultrabarske motorsykkel mens jeg sto i crocs og hvite tennissokker, kjente jeg plutselig at jeg fikk utrolig lyst på motorsykkel.

Tenk så kult!

... men bare ved tanken, kjente jeg brått det iskalde blikket til Christina som etset seg rett gjennom husveggen. Og det begynte å kile ubehagelig i familiejuvelene, som ofte er en god indikasjon på at noe er en dårlig idé ;-)

 

 

/ Bedre med en bil i garasjen enn å sove der sjøl, si

* Følg Motorsykkelhjerte på Facebook *

Plutselig fantastisk sommerdag

Med fare for å fornærme alle som bor nord for Sinsen-krysset... For en dag!!

 

 

I dag har vært en sånn dag man bare går og drømmer om hele vinteren. Fra morgen til kveld, en eneste lang parademarsj i sol og glede. For i dag våknet vi til helt vanlig sommer i mars og sånt er det lett å bli i godt humør av. Spesielt siden det i tillegg var søndag og mine foreldre var på vei nedover for å tilbringe en solfylt søndag med barnebarna og favorittsønnen sin ;-)

Og hvis ikke de fikk bare litt lyst til å flytte til Larvik etter en dag som denne, ja nei da skjønner jeg ingenting. For i dag har vi hatt en helt fantastisk dag med kaffe i solveggen, utelunsj på brygga, sommerlig spasertur i sentrum og kos fra ende til annen.

Men det blir vel egentlig bare kvalmt om jeg sitter her og langer ut i syv lange og syv brede om hvor fint vi har hatt det, så da ruller vi heller inn en bildespesial og sier takk for i dag, du fantastiske sommerdag :-)

 


Ut med sommermøblene, her skarre drikkes kaffe!

 


Og Christina bare: #planterus

 


Nevlunghavn <3

 


Og Larvik bare: "Sommeridyll? I got you, fam!"

 


Rekebaggis, eplekake og 20 pluss i solveggen? Yes, please.

 


#baresånnpassefornøyd

 


Altså... <3

 


Mormor leverer :)

 


En gjenglemt vintervott innser at slaget er tapt for i år.

 


Taggerne i Larvik viser at de ikke er til å spøke med.. x-)

 


Wiiiiii!

 

P.S. Beklager til alle som har opplevd regn, snø eller kulde i dag. Eller... beklager og beklager. Dere får vel heller ta selvkritikk for å bosette dere på feil sted. Flytt heller til Larvik - der livet leker og solen alltid skinner ;-)

* Følg Sommerhjerte på Facebook *

Kjære kropp

Jeg vet jeg sa at jeg var ferdig med godteri for en stund. Jeg vet at du har løpt, jobbet og slitt denne uka.

Sammen har vi stått og sett i speilet på en mage som nekter å forsvinne og jeg har fortalt deg at vi skal få det til. Vi står sammen om dette, i tykt og i tynt. Hverdag som lørdag. Kalori inn, kalori ut. "A minute on the lips, a lifetime on the hips" og alt det der. Jeg vet det.

Men seriøst: Har du smakt melkesjokolade eller? Jeg skulle bare hente litt lørdagsgodteri til barna, da jeg kom til skade for å få en eim av sjokoladeduft i nesa. Og da.. ja, da var jeg sjanseløs.

Så får vi heller bare ta en joggetur til uka eller noe, for livet er altfor kort til å ikke spise melkesjokolade på lørdager.

 

Woman's hands with chocolate heart

 

/ Mådaværralovåkosesælitt! ;-)

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Våknet opp til gla´melding!

Travel and Vacation concept. Happy young man having fun outdoors. Joyful man. Summer. Holidays

 

På macen min har jeg en kalender som lever sitt eget liv. Jeg legger aldri inn noe der, men titt og ofte dukker det opp alarmer og advarsler for hendelser som visstnok er viktig at jeg får med meg.

Oftest er det helt banale ting slik som at Dronning Sonja har bursdag eller at en kollega fra 10 år tilbake fyller år. Eller enda verre, ting som dette:

 

 

Jeg mener, takk gud for at den minner meg på at det er julaften! Hvis ikke tror jeg jaggu jeg hadde glemt hele dagen og gått på jobb som vanlig.. x-)

Men i dag, i dag traff den virkelig innertieren! For helt uvitende om hva som ventet meg, satt jeg meg ned i kontorstolen for å jobbe litt i joggebuksa på en rolig lørdags formiddag. Da spratt det plutselig opp en melding og hjertet ble umiddelbart fylt med sol:

 

 

Og vips spratt humøret rett i taket - Sommeren er på vei!

Farvel du mørke vintertid, hallo til sol og sommer :-D

 

/ Ha en strålende lørdag, alle sammen!

* Følg Sommerhjerte på Facebook *

Latterkrampe på direkten

Noen gang lurt på hvordan det høres ut når Christina får totalt latterkrampe? Her får du svaret :-)

 

 

For i dag har vi endelig spilt inn en ny episode av podcasten Gjesterommet, den ellevte i rekken, og episoden startet friskt med en god gammeldags latterkrampe!

Planen var egentlig å prate litt løst og fast om våren, men før vi kom så langt endte vi med å le så tårene trillet.

Jeg kan faktisk ikke huske sist vi lo så godt, men det er kanskje ikke så rart, for etter at vi tidligere denne uka bestemte oss for å gjennomføre bryllupet vi egentlig hadde avlyst, har vi liksom gjenoppdaget litt av gnisten og kjærligheten også. Og da sitter latteren løst :-)

Selv om du kanskje ikke hører på podcast til vanlig, vil jeg absolutt anbefale deg å høre på episoden under. Latterkrampen setter inn etter ca. 1 minutt :-)

 

Du kan også høre episoden ved å klikke her

 

/ Goood freddan!

--> Følg Gjesterommet på Facebook for nye episoder og mer moro :)

Avlyse bryllupet?? Ikke søren!

Tidligere denne uka skrev Christina på sin blogg at bryllupet vårt er avlyst.

For selv så mye vi har hatt lyst til å gifte oss, så har det liksom bare gått i ball. Dessuten hadde jeg klart å sende giftepapirene til feil adresse, ikke hadde vi klart å bestemme oss for hvor eller hvordan vielsen skulle foregå heller, og til slutt ble det rett og slett for mye for to rotete rotehuer. Så da sa vi bare "føkk it, vi tar det senere".

Men å se det sånn svart på hvitt. Å se ordene "Bryllupet er avlyst" det stakk. Og det gjorde noe med oss! For det føltes som en fallitterklæring å ikke klare å hive seg rundt og fikse de tingene som må fikses for å få det slik vi vil på den største dagen i vårt liv. Og innlegget hennes, som egentlig skulle være det endelige punktum, ble ironisk nok startskuddet!

For når det plutselig var opplest og vedtatt at det ikke blir noe bryllup, tror jeg vi begge følte den samme triste skuffelsen. Det er én ting å tenke det, noe helt annet å se det og innse hva det egentlig betyr. Det fikk oss liksom til å kjenne litt ekstra på kjærligheten, og vi innså at den er sterk som aldri før. Og den fortjener mer enn å bare bli avlyst!

Så derfor har vi denne uka kastet oss rundt og gjort alt vi kan for å stable bryllupet på beina igjen! Vi har endelig fått sendt over de nødvendige papirer (til riktig adresse denne gangen), vi har snakket med både prest og tingrett, vi har sett på ringer, vi har satt opp budsjetter, ringt hoteller og alt annet som må til for vår opprinnelige plan.

Og det er med stor glede jeg kan si at endelig ser det ut som vi er på rett kjøl! Fra å ha gitt opp hele sulamitten, ser det nå ut til at det faktisk blir bryllup! Nøyaktig slik vi hadde sett det for oss og til den datoen vi ønsker. Hva slags bryllup vi skal ha, når, hvor, hvem og hvordan, har jeg ikke tenkt til å avsløre, men jeg kan vel si så mye som at det ser blir både uformelt, utradisjonelt, underholdende, uhøytidelig - akkurat som oss, akkurat som vi vil ha det :-)

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Gleder seg til å bli Gubben til <3

* Følg Bryllupshjerte på Facebook *

100 000 husmannspoeng

En skikkelig drittjobb blir straks mer trivelig når man vet det ender med stjerne i margen ;-)

 

 

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Å bli drittlei noe er kanskje den beste motivasjonen man kan få. Jeg jobber aldri så effektivt som når jeg blir drittlei. Og det er klart.. det hjelper jo å vite at man sanker tonnevis med bonuspoeng fra frua også ;-)

Så i dag var det kjøleskapets tur til å få seg en skikkelig rydd, skrubb og vask. Det er bare mange ganger du kan bli angrepet av en fallende sitron, før du til slutt blir drittlei og må gjøre noe med det. Og det gjorde jeg i dag.

Den observante leser vil huske at det er få uker siden sist jeg vasket kjøleskapet, men det var da det andre kjøleskapet. Ja, for man må jo ha to, må vite ;-)

Så med det: Gå på med fatt mot! Endevend hele sulamitten, riv ut innmaten, sorter innholdet, vask, tørk, kast og sett tilbake igjen.

 


Kjære kjøleskap, hvilke hemmeligheter vokter du?

 


Bare å brette opp ermene og komme i gang :)

 


Fylle kjøkkenbenken med alskens rariteter, helt frem til...

 


Boom! Alle mann alle. Herregud, så mange ting!!

 


2 brødre som ikke er brødre. Eller? #torepåsporet

 

Det verste er at selv om jeg hater det, så elsker jeg det litt også. Følelsen av å få orden på ting. For til vanlig lever jeg fint i en svinesti om jeg må, men så fort man kjenner lukten av vaskevann og ser ryddige flater der det før bare var kaos, så kjenner man plutselig at det er ganske ålreit.

Finne brunosten på første forsøk, ikke måtte rote seg forbi ørten pakker med utgått smør eller oppdage råtne agurker som ligger i kunstig koma helt nederst i grønnsaksboksen.

 


Frem med vaskebøtta, her skal gammelt snusk ut døra.

 


Og så er det bare å fylle opp igjen :-)
(de to små koppene er kokosmelk og kraft forresten, haha)

 

Og nå som kjøleskapet står der og glinser som en nypolert Porsche i sommersola, må jeg si at det gjør meg et knepp mer lykkelig. Må være et alderdomstegn.

Eventuelt er det bare fordi jeg vet hvilke enorme mengder bonuspoeng det gir hos frua, som om mulig er enda bedre motivasjon enn å bli drittlei ;-)

 

/ Hippety happety torsdag!

* Følg Kjøleskapshjerte på Facebook *

Heavy metal baby, baby!

 

I går skrev jeg om at jeg synes det er så rart, fint og fascinerende at lillesnuppa er så glad i anleggsmaskiner, samtidig som hun også er forelsket i fine kjoler. Det er noe med kontrasten i de to tingene som er så fint.

Men ved nærmere ettertanke, skjønner jeg ikke hvorfor jeg finner dette spesielt overraskende, for hun har jo alltid vært sånn. Søt som sukker og tøff som jern i én og samme pakke.

Og det beste beviset på det, fant jeg i en gammel videosnutt fra desember i 2015. Da var hun bare 1 år og noen få måneder, men allerede en ganske habil heavy metal-vokalist. Med rosa spenne i håret.

At hun kom til å bli en tøffing lå liksom litt i kortene :-)

 

(Skru på lyd!)

 

/ Gooood torsdag! :)

* Følg Karaokehjerte på Facebook *

Prinsessen med verktøybeltet

 

Lillesnuppa elsker kjoler. Selv om vi prøver å kle på henne andre ting, kan hun finne på å løpe opp og skifte til kjole når vi ikke følger med. Gjerne to kjoler oppå hverandre. For hva er vel bedre enn én kjole? To kjoler.

Det er ikke noe vi har oppfordret til og jeg har aldri tenkt at vi skal oppdra en typisk prinsessejente, men det har visst hun. Og enn så politisk ukorrekt det måtte være, så er det tilsynelatende prinsesse hun skal bli.

Men samtidig så elsker hun også anleggsmaskiner. Hun elsker å lese om dem på sengekanten og roper "kuuult" hver gang vi kjører forbi dem på gata. Et av hennes favorittprogrammer som liten var "Store maskiner", og siden da har vel interessen bare vokst. Ikke vet jeg hvor det kommer fra, det er bare noe hun har funnet ut av selv. Ikke noe vi har oppfordret til, det har bare blitt sånn.

Jeg er så stolt av den lille snuppa og jeg er så glad for å leve i en tid som denne. Der jenter kan være den de er, bli den de vil og ha tilnærmet samme muligheter som menn. Jeg skriver tilnærmet, for enda er vi ikke helt i mål, men vi er på god vei.

Innen barna våre vokser opp vil vi forhåpentligvis være enda nærmere målet. Og når jeg ser på den lille snuppa der hun sitter i sin prinsessekjole og måper ved synet av en gravemaskin, er jeg bare så glad for å bo i et land og i en tid der kvinners rettigheter er på stadig fremferd.

Ganske bra i dag, enda bedre i morgen. Du kan bli hva du vil du, jenta mi.

Prinsesse.

Anleggsarbeider.

Eller kanskje litt av begge.

 

 

 

 

/ Tyllskjørt og spikerpistol <3

* Følg Lillesnupphjerte på Facebook *

Blir du med å skifte sokker?

Lenge har vi ledd av lillesnuppa som liker å gå med to ulike sokker, men i dag følger vi i hennes fotspor. Og det håper jeg du vil også, for i dag har du mulighet til å gjøre noe stort, ved å gjøre noe utrolig lite.

Bare skift sokker.

 

Portrait of beautiful young girl smiling

 

21. mars er nemlig den internasjonale Downs Syndrom-dagen og i den forbindelse arrangeres den veldig sjarmerende Rockesokk-kampanjen. Kampanjen går ut på noe så fint og uskyldig som at man skal gå med to ulike sokker hele dagen for å hylle mangfoldet og vise at man setter pris på at vi alle er forskjellige.

En fin liten gest, men også så utrolig viktig. Denne morsomme videosnutten viser hvordan det kan se ut i praksis, og som du ser: Selv gode gamle Kåre Willoch rocker ulike sokker :)

 

Se filmen i større format her

 

Så i dag blir det å speed-date i sokkeskuffen, og komme opp med artige kombinasjoner. Kanskje en hvit tennissokk og en rutete dress-sokk? Eller hvorfor ikke gå helt bananer og kombinere en meterlang fotballstrømpe med en bitteliten ankelsokk?

Kjenner jeg lillesnuppa rett, kommer hun til å gå for noe sånt som dette:

 

 

Uansett hva det blir så skriver vi tirsdag 21. mars i sokkens tegn, og jeg gleder meg til å hive på meg rockesokkene og bære dem med stolthet. Det virker kanskje ikke som stort, men jeg synes det er et kjempefint tiltak som krever så lite, men som likevel kan bety så mye for noen som virkelig trenger det.

Jeg er klar, plutten er klar, frua er klar og lillesnupp er kjempeklar.

Så er spørsmålet: Er du?

 

Cute little girl with painted hands. Isolated on grey background.

 

/ Del gjerne med gode venner - la oss spre kjærligheten <3

* Følg Rockesokkhjerte på Facebook *

Det store knekkebrødvalget

La oss ta denne debatten én gang for alle: Hvilken side av knekkebrødet skal pålegget på?

 

 

Svaret virker kanskje opplagt, men min hypotese er nemlig at de aller fleste spiser knekkebrød slik jeg gjør det, og at det faktisk er feil!

For jeg har alltid trodd jeg satt på fasit, men jo mer knekkebrødspising jeg ser, dess mer ser jeg at folket er splittet. For meg har det alltid bare vært én løsning, men hvem sier vel at jeg har rett? Kanskje har hele livet mitt vært en løgn hele tiden?!

For når jeg ser på knekkebrødemballasjen, så ser jeg jo forsyne meg at pålegget er lagt på feil side! Eller er feil side riktig? For er det den ruglete/hullete/kornete forsiden som er ment for pålegg, eller er det den glatte baksiden?

Jeg har nemlig gjort et sveip på nettet og til min store forskrekkelse ser det ut til at knekkebrødprodusentene vil ha oss til å ha pålegget på forsiden, men det er vel ingen som har det?! Ikke bare det, men min kjære Christina gjør det også! Jeg trodde alle var enige om at baksiden var veien å gå, men nå er jeg ikke så sikker lenger.

Derfor ønsker jeg nå å finne ut av dette først som sist: Hvilken side av knekkebrødet har DU pålegget på? Legg gjerne igjen et argument for hvorfor du mener at din side er riktig ;-)

Det er altså to muligheter:

1. Baksiden. Siden der melet ofte sitter. Fri for korn, frø og hull, bare en stripe rett som asfalt. Fordelen med denne siden er at den er forutsigbar. Ingen overraskelser, bare en jevn overflate å jobbe på. Dessuten kommer smaken fra frø/korn på andre siden ofte bedre frem om de får være i fred uten å bli tildekket av pålegg.

Ulempen er at den på noen typer kan være litt melete og dermed ikke fange smørbare pålegg spesielt bra. Ikke er den spesielt pen heller.

2. Forsiden. Knekkebrødets fasade og ansikt utad. Dette er siden som gjerne får mest oppmerksomhet og som ville vært knekkebrødets ansikt på forsiden av et moteblad. Fordelen her er at man kan gjemme store mengder pålegg i hullene. Dermed får man et knekkebrød som har mange små lommer av påleggsoverdose underveis. Pent er det også.

Ulempen er at man gjerne drar med seg frø og det som er underveis. Skulle man sitte igjen med overflødig smørbart pålegg, vil det da være fullt av frø og skit som ikke egner seg å dytte tilbake i smørboksen igjen. Dessuten er det ingen som smører på denne siden uansett.. eller?

 

Hvis vi ender i et overveldende flertall, får vi vurdere å sende en felles klage til alle landets knekkebrødprodusenter og kreve at de tar nye bilder til emballasjen, med pålegget på riktig side ;-)

 

 

/ Hilsen forvirret 35

* Følg Knekkebrødhjerte på Facebook *

Lekedag med apene

I dag har vært en typisk dag man enten elsker eller hater. En dag som kan gå helt gull eller helt 100% i bøtta.

For når man våkner litt i overkant tidlig, det er søndag, været er sånn midt-på-treet, kalenderen er tom og man har maaaange timer å svi av med to fulladede barn - da gjelder det å tenke konstruktivt.

For det er lett å tenke at man bare kan holde sofaen for en dag, men man kan ikke det med barn, vøtt. Barna må aktiviseres, fattern må strekke på beina og alle trenger frisk luft. Hvis ikke, kan en sånn dag fort bli en sur affære ;-)

Heldigvis har vi blitt relativt rutinerte på slike dager nå, og derfor endte vi opp med å ha en helt super lekedag med apekattene våre!

Og istedenfor å skrive side opp og side ned med hva vi har gjort, hvorfor ikke bare ta en bildespesial? Det er tross alt søndag kveld. Så her skal du få vår lekedag i bilder :)

 

 


Vi har drukket sjokolademelk (lillesnupp fikk helle selv, hehe)

 


Vi har funnet opp en ny lek (kast gummidyrene i bøtta)

 


Pappa har prøvd å tegne barna sine (og feilet ganske kraftig)

 


Vi har vært på lang trilletur og sett på gravemaskiner

 


Og nytt litt medbrakt (takk til prosjektleder Christina!)

 


Husket

 


Turnet

 


Tatt en ørliten cowboystrekk på pappas skulder

 


Tatt middagen på restæurang med svigers

 


Tatt desserten hos mormor og bestefar

 


Og rett og slett hatt det som plommen :-)

 

Så takk skal du ha, søndag! Vi sees igjen om en uke :-)

* Følg Apehjerte på Facebook *

Årets første vårtegn <3

Endelig er de her! Det første av alle vårtegn og selve beviset på at vi går mot lysere tider. Hagens små soler som stiller seg først i køen for å ringe inn til vår :-)

 

 

Jeg vet ikke om det er et alderdomstegn eller ikke, men jeg blir altså så vanvittig glad når jeg ser de første krokusene snike seg opp av den iskalde marken for å hilse våren varmt velkommen.

For da vet jeg hva som følger. Fuglekvitter, lengre dager, varmere dager, lettere klær. Flere blomster, flere fugler og grønt overalt. En verden som våkner fra dvalen og nå vil ut og leke. Sånt kan man brått bli lykkelig av :)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Snart vår <3

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Når alt man trenger er litt kruspersille

I dag var vi i 81-årsdag for barnas oldefar (Christinas morfar).

 

 

Vi måtte jo ha med oss en passende gave til den gamle høvdingen, men hva kjøper man? Hva ønsker han seg egentlig? Christina ringte sin mormor, og da kom det svar: Han har alt han trenger, men han er skikkelig glad i kruspersille og tomater for tiden.

Så da kjøpte vi det. Og han ble kjempeglad!

 

 

Og det fikk meg til å tenke: Tenk så fantastisk privilegert å komme dit i livet at man ikke egentlig trenger å ønske seg noe. Man har alt og trenger ikke noe mer. Sånn bortsett fra noen tomater, kanskje.

Det må jo være så bra man kan ønske å ha det når man bikker 81. Ikke et ønske om å reise til steder man aldri fikk besøkt eller dyre duppeditter som man egentlig ikke trenger. Bare mer av det man liker best og sånn er det med den saken.

Sånn håper jeg å bli når jeg blir 81. Fornøyd med livet i godstolen og gjerne en kopp kaffe attåt. Og litt skiskyting på tv.

Det skal sies at andre i familien hadde slått på stortromma og investert i et kliss nytt munnspill til ham, og det tok ikke 2 sekunder fra han pakket det opp til tonene av "Happy Birthday" fylte rommet. Da kom det lune smilet frem og munnspillet fikk den hedersplassen i kalaset det fortjente.

Men i kveld, etter at besøket har reist og roen har senket seg, håper jeg han fisker frem både tomater og kruspersille og koser i godstolen. Akkurat så lun og lykkelig man kan håpe å være på en dag som denne.

 

 

/ Grattis med (gårs)dagen, Odd :)

* Følg Oldefarhjerte på Facebook *

Tacofredag og toppen av lykke

Da jeg var yngre, var jeg fast bestemt på at jeg en vakker dag skulle besøke Machu Picchu, den forhistoriske inkabyen i fjellene i Peru.

Kunne også være et annet sted egentlig, det var ikke så farlig hvor, jeg ville vel bare reise masse og leve som en eventyrer. Farte rundt i eksotiske land og se nye ting. Oppleve nye smaker, se nye folk, bli kjent med nye kulturer.

Det må jo være toppen av lykke.

Men det var før jeg fikk barn.

Her jeg sitter på sengekanten og stryker på en liten gutt som akkurat har sovnet, mens jeg hører lyden av to gode venner som står nede på kjøkkenet, ler, prater og koser seg mens de hakker grønnsaker og prepper middag for en heidundranses helaften med tacoparty, gullrekka, spillkveld og kalas, tenker jeg.. Æh, til helvete med Machu Picchu.

Akkurat nå har jeg ikke spesielt lyst uansett. Reise langt og være lenge borte fra barna? Næh. Pakke med seg hele familien for over 20-timers flyreise hver vei og dra dem med seg opp i den peruanske fjellheimen? Nei. Takk.

Da tar jeg heller en kveld som i kveld, for vi har småbarn nå - verden kan vente.

En vakker dag vil reiselysten helt sikkert komme krypende, for jeg vil selvfølgelig vise barna verden. Tokyo, New York og kanskje Machu Picchu, men ikke nå. Nå tar jeg mye heller dette. Tacofredag, spillkveld og friske barn som sover trygt - ingenting er bedre enn det :-)

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Goooood hælj!

* Følg Tacohjerte på Facebook *

Velg dine kamper

Her skal du få et råd som muligens virker opplagt, men som kanskje kan være litt godt å høre:

Velg dine kamper.

 

 

Kanskje sier det deg ingenting, kanskje sier det deg alt. For meg har dette vært en viktig nøkkelbrikke for å takle foreldrerollen på best mulig måte. For folk vil gjerne fortelle deg ditt, belære deg datt. Barn skal sitte i ro når de spiser, de skal ikke hoppe i sofaen eller klatre i trær, men takke for maten og sette skoene på plass.

Alt det kan kanskje være fine råd, men er det én ting livet som småbarnsfattern har lært meg, så er det at det ikke finnes noen fasit. Det som funker for dine barn, kan være helt feil for mine.

Til det sier jeg: Føkk it. Gjør din greie.

Selvfølgelig er det fint å lære barna folkeskikk og alt det der, men om jeg for femte middagen på rad må sitte og krangle med 5-åringen fordi han rett og slett ikke liker kylling, ja nei da har jeg et valg. Fortsette å tvinge det på ham fordi jeg har hørt at barn skal spise maten de blir servert, eller slå meg til ro med at han virkelig ikke liker kylling og heller prøve igjen om noen uker.

Selvfølgelig høres det fint ut med barn som sitter skolerett mens de spiser middag, men det viktigste er tross alt at de får i seg mat, ikke hvor rett de sitter. Så hvis min erfaring er at barna spiser mer hvis de får danse til Marcus & Martinus mens vi spiser, kanskje vi bare skal gå for det?

Det betyr ikke at de blir uregjerlige apekatter av den grunn, for det handler selvfølgelig om grensesetting og her kommer foreldrerollen inn. Det er vårt ansvar som foreldre at de forstår hvor grensene går, og at det som er greit her kanskje ikke er greit hos farmor og farfar.

 

 

Jeg synes faktisk det er bedre å oppdra dem slik, fremfor å forby en hel rekke ting jeg egentlig synes er ok, bare fordi det kanskje ikke er greit andre steder. Som å hoppe i sofaen. Så får jeg heller ta på meg ansvaret for å lære dem at det ofte ikke er greit hos andre. Det er faktisk min jobb som forelder. Ta bevisste valg og sette grenser. Min erfaring er at selv veldig små barn forstår seg på sånt.

Så får man heller være snill der man vil og streng der det trengs. For det er lov å være streng også, kjempestreng om man må. For å være foreldre handler ikke om å være mest populær blant barna, men å velge sine kamper og ta de valgene man mener er best for seg og sine barn.

Så stol på deg selv. Ikke stol på google, kvinneguiden, venninna di eller svigermor. Hør på magefølelsen og stol på deg selv. Ta gjerne råd fra andre og lytt til hva de har å si, men hvis det ikke funker for deg og dine barn - føkk it. Ikke tenk at du gjør noe feil eller at du er en dårlig forelder - folk er forskjellig. Også barn. Spesielt barn.

Ikke la andres råd styre dine valg. Lytt til magefølelsen, stol på deg selv - velg dine kamper.

 

 

/ God helg :)

* Følg Hoppehjerte på Facebook *

Hvor fort kan du vaske et gulv?

I kveld hadde jeg egentlig tenkt til å skryte av at jeg satt ny personlig rekord i markløft i går, men det var før jeg fant frem vaskebøtta.

For i dag har jeg for første gang på evigheter hatt en god gammeldags vaskedag, og fytti hæljeroa så slitsomt det er!

 

 

Altså, glem hvem som kan løfte mest eller løpe raskest: Husarbeid er jo den ultimate trimmen! Etter 45 minutter med støvsuger, rydding, kluter og vaskevann, svettet jeg som en sil og lurte et lite øyeblikk på om jeg hadde forvillet meg inn på en spinningtime.

For mens Christina var hos frisøren i dag, hadde jeg bestemt meg for å legge inn en liten innsats for å få det litt ålreit her hjemme. Jeg er nemlig en sånn fyr som helt fint kan leve i en svinesti, og det hater Christina. Hun sier det kanskje ikke, men jeg vet det. Derfor tenkte jeg å slå på stortromma og vise meg som en noenlunde brukelig husbond når jeg først hadde huset for meg selv.

Men at det skulle være SÅ slitsomt, det hadde jeg helt glemt! Og mens jeg beinfløy fra rom til rom med skåldende varmt vaskevann i bøtta og en støvsugerledning som hele tiden prøvde å spenne bein på meg, tenkte jeg på alle kvinner, mødre og bestemødre som i generasjoner har vasket trapper, gulv, hyller, dasser og kjøkken uten å klage.

For noen heltinner! Ikke bare det, men de må jo også ha vært blodtrente og gjemt både sixpack og massive biceps under vaskeforkleet.

 

 

Etter noen timers rundvask var jeg helt kake og måtte ta meg en velfortjent pause. Det fikk meg til å tenke på en ganske genial businessidé. For glem Zumba, spinning, yoga og pilates - alt du trenger er en gammel lagerhall og noen vaskebøtter. Jeg skal kalle det "HouseFit", så kan folk betale 599,- i måneden for å løpe rundt og vaske gulv, tørke støv, flytte på sofaer, løpe opp og ned trapper med støvsugeren, vri opp kluter og gnikke fuger.

De kommer til å renne ned i vekt, strutte med muskler og komme i sin livs beste form! Eventuelt kan man bare starte opp sitt eget treningssenter hjemme. Alt man trenger er litt støv og en vaskebøtte. Men husk å tøye ut etterpå ;-)

Denne vaskeerfaringen har liksom satt den nye rekorden min i markløft litt i skyggen, for hvem bryr seg om hvor tungt du kan løfte, hvor høyt du kan hoppe eller hvor fort du kan løpe? Hvor god form du er i, burde måles i hvor fort du rekker å gjøre rent et helt hus og hvor mange kaffepauser du trenger underveis.

Jeg brukte nærmere 3 timer..

På én etasje.

 

 

* Følg Vaskehjerte på Facebook *

 

Jeg velger meg våren

 

De fleste liker sommer best, men jeg vet ikke jeg. Om sommeren blir man liksom aldri fornøyd. 16 grader og et lite skydekke kan være himmelsk i april, men midt i fellesferien blir man liksom sur for sånt. Det er ikke bra nok. Nå som det endelig er sommer, gi oss sol. Sol og is og ingenting annet.

Men så er det tilløp av magi også, selvfølgelig er det det. Når lukten av grillkull sprer seg, når kjøttet knitrer på glovarm rist, når vannmelonspruten står helt opp til ørene, når solen prikker på nesen og kroppen avkjøles i havet under en glovarm himmel. Da er sommeren magisk, men bare da.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ofte tenker jeg at jeg liker høsten best, for den har utvilsomt noe forlokkende over seg. Som en mollstemt ballade. Sår og vakker på samme tid. Tanken på kubber i peisen, mykere jakke, varm kakao og fargespillet av dalende løv mot en gnistrende høstsol.

Men høsten er også mye regn, kaldt regn og en kropp som på ingen måte er akklimatisert. Det er hutring og den uomtvistelige skuffelsen av å vinke farvel til sommer og sol for i år.

 

 

Så kommer vinter. Jeg liker vinter altså, jeg gjør det, bare ikke så mye som før. Fyre i peisen, spille brettspill, dra på langrennstur med sjokolade i sekken, base i snøen med ungene. Få ting er bedre enn det, men det er så liten del av det hele. Det kan liksom ikke gjøre opp for et halvt år med mørke.

Kulde, mørke og venting. Venting på bedre tider. Og slaps da, en uproduktiv tilstand der hele verden blir bedriten. Det er liksom så lite som skal til for å vippe en vinter av pinnen. Enten er det for kaldt eller så er det ikke kaldt nok. Uansett er det for mørkt.

 

 

Men så kommer våren. Jeg blir forelsket bare av tanken. Det skal bare et gryende vårtegn til før jeg kjenner sommerfuglene i magen. Lyden av en fugl som traller lystig fra tretoppene eller den første fliken av en krokus som sniker seg opp for å hilse våren velkommen. Tørre veier, gress, lys, en verden som våkner fra dvalen.

Farger. Varme, optimisme, håp og et frampek om at nå er årets beste halvår på vei. For våren leder inn i sommer og er på en måte sommerens oppvarmingsband. Nå skal det blomstres, nå skal det leves. Kast vinterjakka, gjør deg klar for livets fest.

Våren bringer også regn og sure dager, men da er koppen liksom halvfull. For regnet tjener jo bare som næring til en verden i blomstring. Ikke som på høsten, der regnet bare er søle på toppen av en haug med søle. Det har en mening, som for å si: Gled deg menneske, en ny vår kommer. Farger og glede er på vei.

 

 



 

 

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Direktesendt talkshow i stua

Om noen tidligere i livet hadde sagt til meg: I 2017 skal du ha et live talkshow i din egen stue med en lettbeint politiker og dere skal prate om livet som pappa og blogger, ville jeg svart:

- "Unnskyld meg, herr/fru, men jeg tror De har glemt å ta medisinene deres"

Men det skjedde altså i dag!

 

 

Norges mest karismatiske og kanskje eneste politiker/talkshowvert kom på besøk for å spille inn Face2Face, et lettbeint talkshow som går direktesendt på facebook. Det er selvfølgelig kjempeskummelt å gjøre ting live, spesielt når det filmes i sin egen stue, men også utrolig morsomt.

Så svarer man kanskje litt borti natta i blant, men det er jo bare endel av moroa ;-)

 

OBS: Hvis videoboksen over ikke funker (eller du vil se i et et større vindu), kan du også se intervjuet her :)

/ Tjallabais!

For mer Talkshowmoro --> Følg Blakstad på Tinget

Barn glemmer aldri en promp

Én gang har det skjedd, likevel får jeg høre det hver eneste dag!

 

Closeup portrait child boy with disgust on face pinches his nose something stinks bad smell situation isolated grey wall background. Negative human emotions facial expressions perception body language

 

Det må ha vært rundt to uker siden. Vi var på vei til barnehagen, bare jeg og barna. Foran satt pappa og sang med til radioen, bak satt barna og ristet på hodet.

På veien passerte vi en gravemaskin, en av lillesnuppas store diller for tiden. Uansett hvor trøtt jeg måtte tro at hun er, så fort vi passerer en stor gravemaskin, roper hun ut:

- Gavemasi!

Så går det noen sekunder før hun følger opp med.

- Kuult!

Så blir vi enige om at gravemaskiner er veldig kult og kjører videre. Men akkurat denne dagen så vi intet mindre enn TO gravemaskiner på vei til barnehagen. Og da hun så den andre, ble hun enda mer gira:

- TO gavemasi!

Og så, ikke lenge etter..

- Kuuult!

Men så skulle det altså ha seg at på denne dagen var far så uforsiktig at han slapp fra seg en øøøørliten... due. Prutt. Varm vind om du vil. Bare et ørlite blaff, men det var nok til at nesene i baksetet raskt plukket opp lukten. Og da tok det ikke lang tid før jeg hørte..

- Lukte plomp. Æssameg!

Så måtte jeg bekjenne mine synder og regnet med det at den saken var ute av verden. Men neida!

For det har seg jo sånn at små barnehjerner er noen jævler på å huske ting, så hver gang vi kjører forbi to gravemaskiner på samme turen nå, hva tror du skjer? Uansett om vi er på vei til barnehagen eller butikken, om vi er alene eller har gjester i bilen..

Den første gravemaskinen hylles uten videre dramatikk, men så kommer vi til nummer to og da lyder det fra baksetet:

- TO gavemasi. Kuult!

Og så, noen få sekunder senere...

- Pappa plompa.. Æssameg!

 

/ Små barn glemmer aldri. Dessverre.

* Følg Prompehjerte på Facebook *

Bokvinnere, live-tv og badeskum

For en rar dag.. Ikke vet jeg hvorfor, men i dag er jeg helt kaputt! Jeg måtte til og med ta meg en time på sofaen midt på dagen, som en helt vanlig pensjonist. Tøfler og kosepledd? Oh yes.

Og på en sånn dag var det helt himmelsendt at det plutselig tikket inn en melding fra svigers som lurte på om vi ville ta med ungene og komme på middag. Ja, takk! Eneste problemet var i følge Christina at jeg dukket opp med putesveis x-)

Ja forresten, angående den flotte penisen jeg malte på veggen tidligere i dag. For å besvare et par spørsmål som har tikket inn.

  1. Nei, det er ikke hobbymaling for barn.
  2. Skulle veldig gjerne hjulpet Christina med å male resten, men har ikke tid dessverre. Jeg er bare inspirasjonskilden som fikk henne i gang.
  3. Viser seg forresten at hun ikke har valgt farge enda, så... da regner jeg med at også den prosessen kommer til å gå ganske mye fortere ;)

 

 

Jeg har også trukket vinnere av signerte utgaver av boka "Dagen da Jørgen ble spist" og vinnerne er kontaktet. Én av dere har forresten ikke svart enda, så sjekk mailen din en gang til i kveld. Kanskje ligger det en bok og venter :-)

 


Noen som koser seg med å signere bøker, si ;-)

 

Men så over til en dobbel tv-spesial! I morgen dukker jeg nemlig opp i det direktesendte talkshowet Face2Face med den karismatiske stortingskandidaten Finn-Erik Blakstad. Intervjuet filmes hjemme hos oss og går live fra kl. 14 på facebook-gruppen Blakstad på Tinget, men jeg kommer sikkert til å legge det ut senere også ;-)

Og som om ikke det var nok, så har jeg klart å sno meg med på en episode av Matkontrollen som sendes på TV2 førstkommende torsdag! Der fikk jeg gleden av å prøvesmake masse forskjellig mat og komme med mine meget uproffe vurderinger, men jeg tror det blir moro.

 

 

Men nok om det, nå må jeg senke meg ned i badekaret, få på noe hvalsang og lade opp til live-tv i morgen, en avtale jeg selvfølgelig hadde glemt helt til jeg fikk reminder i kveld. Så i morgen må alle planer strykes og byttes ut med panikkrydding av hus, haha! #bombethorehus

 

 

/ Tjallabais!

* Følg Hvalsanghjerte på Facebook *

Se min penis

I ganske lang tid har Christina gått rundt og mast om at vi må få malt stua oppe. Hun har kjøpt inn prøvemaling, pensler og utstyr, men kommer liksom aldri helt i gang. Og det er først i dag jeg innså at tross hennes gode intensjoner, så trenger hun bare litt starthjelp.

For det kan være vanskelig å komme seg over dørstokkmila, men til helgen får vi besøk og jeg tror at hun egentlig har skikkelig lyst til å bli ferdig innen da.

Så derfor har jeg tatt saken i egne hender og gitt henne en skikkelig dose motivasjon for å komme i gang så fort som mulig :-)

 

 

 

/ Elsker deg også <3

* Følg Malehjerte på Facebook *

Den siste sjokoladebiten

Du sa du ikke likte kokesjokolade engang, så hvorfor stjal du den siste biten? Er du klar over hvor mye jeg hadde gledet meg? Spinket og spart, ventet og ventet. Som en avstandsforelskelse, bare mer patetisk.

 

Chocolate heart on wooden background

 

Og jeg tenkte: "Jeg skal klare å holde meg. Ikke spise sjokolade nå, du er sterkere enn dette". Men så kom kvelden og jeg klarte ikke vente lenger.

Jeg løp til skapet og rev opp døren, men det var ingen der. Jeg rotet gjennom alt jeg fant, men alt jeg fant var skuffelse. Jeg trodde jeg rørte ved gull da jeg fant et hvitt papir brettet under en boks med frokostblanding.

Et øyeblikk ble jeg glad, men det var før jeg dro ut papiret og innså at det jeg trodde var en bit med fløyelsesmyk sjokoladeglede, i realiteten var en halvspist pose med linsechips. Linsechips! Kan du tenke deg noe verre?

 

 

Og bare tanken på at du har spist den siste biten med min vakreste sjokolade uten engang å nyte den... Kanskje du til og med hatet det litt. Spiste den motvillig fordi du egentlig ikke liker kokesjokolade, men det var da i hvert fall bedre enn ingenting. Kanskje spyttet du den ut. Bare tanken på å se deg stå der og gumle... det sårer.

Hvordan skal vi komme oss forbi dette? Hvordan skal vi kunne fungere som par? Vil ting noensinne bli som før? Jeg vet ærlig talt ikke.

Kanskje, bare kanskje kan det gå seg til en vakker dag. Hvis du sitter på do en gang jeg har fjernet alt dopapiret. Og du roper på hjelp, og jeg åpner døren. Bare for å skru av lyset. Så kan du sitte der i mørket og småprumpe mens minuttene tikker og panikken stiger. Akkurat som når man innser at den siste sjokoladebiten er vekk.

Etter det kan jeg kanskje tilgi deg. Men ikke før.

 

/ Hilsen, NM i fysen

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Plutselig dukkegenser

- "Æh, det er sikkert ikke ull, tenkte du"

Men der tok du feil.

Og vips, så har favorittgenseren til sønnen vår, den han fikk i julegave fra farmor, den hun har strikket i favorittfargen hans, strikket med store doser glede og kjærlighet, i time etter time...

Blitt en dukkegenser.

 


Genser, størrelse gutt 5 år, der altså..

 


Jaha ja..

 


Neida så..

 

Bra jobba, Christina. Den naila du ;-)

P.S. Dette får du fortelle svigermora di sjæl. Jeg sier ingenting.

* Følg Genserhjerte på Facebook *

Barnearbeid og bonuspoeng

Jeg vet fortsatt ikke hva som gikk av meg. En hel søndag formiddag til å bare kaste bort tid, men jeg sparker den i gang med å gjøre noe fornuftig?!

 

 

Kanskje var det kroppens forsvarsmekanisme som prøvde å fortelle meg noe. For etter en kort natt og altfor tidlig morgen, er jeg ganske sikker på at hvis jeg hadde slengt meg ned på sofaen, ville putene slukt meg rå og holdt meg gissel til langt etter lunsj i morgen.

Derfor tok jeg heller tyren ved hornene og kastet i meg to doble kaffer, før jeg satt i gang med en etterlengtet kjøleskapsvask! For du skjønner... Vi har hatt en flekk av ukjent opprinnelse i kjøleskapet vårt så lenge jeg kan huske. Eller flekk.. Det ser vel mer ut som en scene fra Dexter.

Og ikke vet jeg hvorfor, kanskje var det kaffen som pratet, men noe i meg innså at nok fikk være nok. Kan jo ikke ha et kjøleskap som ser ut som et åsted! Jeg måtte uansett holde meg i aktivitet for å ikke ende i sovende fosterstilling under kjøkkenbordet.

Så derfor lurte jeg barna inn på kjøkkenet, ga dem hver sin vaskefille, skrudde på litt musikk og satte i gang. For med to små apekatter i hus, gjelder det å sysselsette dem også, ellers får man aldri gjort noe. Da går det bare 10 sekunder, så har de teipet bikkja til taket.

Dessuten går det mye fortere! For barn virker kanskje som en barnslig gjeng, men de er utrolig undervurdert som arbeidsjern. Gi dem en arbeidsoppgave og de går på med fullt fokus.

Så mens jeg ryddet i glassflasker og råtne agurker, fylte barna kjøkkengulvet med ketchupflasker og gulrøtter. Og når kjøleskapet endelig var tomt, tok vi ut hyller og skuffer, skrubbet ned det snuskete skapet og ga innmaten en skikkelig julevask. Så ble maten gruppert og sortert, før mat og hyller ble satt tilbake.

Og wæm, bæm, thank you mam, så var kjøleskapet så godt som nytt :-D

 


Ting tar litt mindre tid med gode hjelpere :)

 


Ting man finner bakerst i kjøleskapet...

 


All maten ute, nå skarre vaskes!

 


Do you feel lucky, flekk? 

 


Vasket og klart, på tide å hoppe inn igjen.

 


Se det var noe til skap!

 


Se så vakkert!

 


Ka blæm! Det er gutten sin, det.

 

/ Ringer fastlegen i morgen, bare for å være sikker ;)

* Følg Ryddehjerte på Facebook *

Lett å la seg lure

Når man sitter der på sengekanten og ser på sin perfekte lille kreasjon. Som puster fredfullt og stille, som fyller hjertet med kjærlighet. Som lukter svakt av karamell, som får deg til å tenke at livet er en fantastisk ting. Da er det lett å tenke at det å få barn, er den største velsignelse et menneske kan be om.

Men når flomlyset står på soverommet klokken 05:25 en søndag morgen. Når du ikke rekker å gløtte på gluggene før en liten kropp står og gauler om morgen som en overivrig bønneutroper. Når du klamrer deg til kaffekoppen mens det fortsatt er bekmørkt utenfor. Da er det lett å tenke..

Æææh, not so much.

 

 

/ Hilsen trøtt i sofaen ;)

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Pølser, slush og pokémons

For en dag! Med fare for å virke frekk: Christina, du må gjerne ta deg mer egentid fremover ;-)

 

 

For da hu mor børstet snø av bilen og vinket farvel på morgenkvisten, var jeg fryktelig usikker på hvordan denne dagen skulle gå. En hel lørdag å brenne av, ville det bare bli rot, løk og mas etter mamma, eller ville fattern levere varene?

Men jeg kan med hånden på hjertet si at vi har hatt en av våre beste dager på lenge! Selvfølgelig uten riper i lakken, for flere glass har gått i bakken og stua ser ut som et bombet bordell, men hva gjør vel det så lenge man har storkost seg alle mann?

Jeg tror mye av æren må tilskrives at jeg hadde skrevet ned en liste med aktiviteter og planlagt dagen i hodet, slik at vi hele tiden hadde noe nytt på agendaen, fremfor å sitte og glo i veggen.

Og når jeg går over lista nå, har vi rukket over stort sett alt, til og med en liten ryddeøkt! Vi har vært på lekeland og kost oss glugg i hjel, vi har sett på gravemaskiner, vi har fanget pokemons, laget pizza, tatt et bad, spist smågodt og hatt det ball fra ende til annen.

 


Starter friskt med frokost og Molang.

 


Første gang på lekeland og lillesnupp var selvfølgelig ikke redd for en ting. #hardhaus

 


Barn + lekeland = Ubegrenset batterikapasitet.

 


Fattern derimot...

 


Påfyll!

 


Angrip!

 


Så var det hjem for å hjelpe pappa med å snekre pizza.

 


Hei til alle dere som tar denne referansen :-D

 


Stooore maskiner og lillesnupp er i himmelen.

 


Altså... Snakker vi mindreverdighetskompleks her eller? x-)

 


Et ørlite bad for å se ut som folk når mamma kommer hjem, før...

 


Selve indrefileten.

 

Det eneste vi ikke rakk på lista, var å se Frost. Det ble rett og slett ikke tid til å benke seg ned med en film, og et bedre bevis på en godt gjennomført dag får man vel ikke :-)

Etter en dag som denne var det heller ingen overraskelse at begge apekattene sovnet på null komma svisj, og der garantert de garantert til å ligge og snorke som steiner hele natten gjennom. Så nå skal far klappe seg på skulderen for en jobb vel utført, før han sklir på seg tøflene, sniker seg ned i joggebuksa og inntar sofakroken for kveldens finale i norske Melodi Grand Prix.

 

/ Blir´e bedre nå, så dæver jeg :-D

* Følg Pølsehjerte på Facebook *

Drømmedag med barna

- Ha det, mamma!

Og vips så var vi tre. For i dag er Christina på kostholdkonferanse hele dagen og i den anledning er fattern alene med begge barna. Fra morgen til kveld. Det tror jeg faktisk ikke jeg har vært før, og derfor må vi selvfølgelig gjøre det meste ut av det. Så derfor: Kjør drømmedag!

 


Men først: Frokost.

 

Jeg har spurt barna hva de ønsker å gjøre, samt ført opp et par egne ønsker, så i dag blir det en herlig miks av ting. Vi startet med en laaang frokost og sjokolademelk, så blir det en runde med maling og plastelina nå, før vi tar en tur til lekeland! Der blir det selvfølgelig muligheter for både pølser og slush. Så bærer det hjemover for å lufte Teo mens vi stikker bort på byggeplassen for å se på de spennende gravemaskinene.

Så fiser vi av gårde til butikken for å kjøpe lørdagsgodteri (og "nissegrøt" i følge lillesnupp), før vi drar på oss kjøkkenforkler og snekrer hjemmelaget pizza. Og siden det er lørdag, tror jeg jaggu vi skal nyte maten i sofaen med en god film. Kanskje Frost?

Tro det eller ei, den filmen har vi faktisk ikke sett enda. Vi har prøvd et par ganger, men barna blir alltid rastløse og begynner å gjøre andre ting underveis. Problemet er bare at selv om de kanskje ikke er så gira, så har jeg jo jeg lyst til å se den, haha! Men etter en dag med lekeland, herjing, pizza og lørdagsgodteri, tenker jeg det blir poppis å synke ned i sofaen for å se om Anna og/eller Elsa blir lykkelig gift til slutt.

Uansett, en helt fantastisk dag venter. På tide å løpe ut og kapre den :-)

 


Sjokomelk til frokost, da er det lørran :)

 


Starter bra.. ;-)

 

P.S. Bildespesial kommer :)

/ Tjolahopp tjolahei - lua på snei!

* Følg Pizzahjerte på Facebook *

Endelig er navnet klart!

Det har vært en lang jakt, men endelig har jeg funnet navnet på hovedpersonen i barneboka mi!

 

Close-up Of Fingers With Smiley Face Isolated On Green Background

 

Det er snart tre uker siden jeg utlyste en konkurranse om å komme opp med forslag til hva jeg kan kalle gutten som skal ha hovedrollen i barneboka jeg skriver. Det haglet med gode forslag og lenge trodde jeg at jeg hadde funnet en vinner, men likevel... det satt liksom ikke helt.

Med årene har jeg blitt en fyr som lener meg tungt på magefølelsen, spesielt på ting som dette. Jeg kan synes et forslag er så godt det bare vil, men hvis jeg ikke kjenner det i magen, vet jeg at vi ikke er i mål.

Jeg har vært innom mange navn i prosessen og hatt noen hete poteter, men likevel... ikke helt. Men det var inntil i dag, for i dag kjente jeg det! Den varme gnisten i magen som spontan-antenner og forteller meg at DER satt´n!

 

 

Det skjedde faktisk i barnehagen. Jeg hadde plutten på armen mens vi pratet litt om løst og fast. Vi har snakket sammen om barneboka noen ganger og jeg har vist ham et par illustrasjoner. Til nå har han kommet opp med et par forslag til tittelen på boka, men ikke navn på karakterene.

Jeg har tenkt at det hadde vært artig om han helt plutselig skulle komme opp med et navn, men jeg har jo hundrevis av gode forslag å velge mellom på bloggen. Hvis jeg bare kunne klart å bestemme meg for et av dem snart.

Så jeg satte ham fra meg, tenkte ikke noe mer over saken, og gikk for å henge opp regntøyet på knaggen. Da ble han plutselig stille og tankefull, og før jeg visste ordet av det kom det som lyn fra klar himmel:

- Han kan jo hete Aldo!

- Hæ? Aldo?

- Ja, Aldo. Det er et fint navn.

Så hoppet han lystig ut av støvlene og løp inn på avdelingen. Og der var det. Navnet jeg hadde lett etter. Valgt av plutten for en karakter løselig basert på ham selv, det kan jo ikke bli bedre enn det.

Jeg har ingen anelse om det er et typisk hestenavn, om det betyr "fleinsopp" på spansk eller om det i det hele tatt er et navn, jeg vet bare at det er riktig. Jeg kjenner det i magen :-)

 


Aldo <3

 

P.S. Tuuusen tusen takk til alle som bidro med navnforslag! Selv om tilfeldighetene skulle ha det til at jeg ikke gikk for et av deres forslag, skal dere selvfølgelig ikke gå tomhendt hjem. Jeg har derfor kåret en verdig vinner av signert bok + invitasjon til boklanseringsfest, og det ble: Ann-Kristin! Takk og grattis :-)

P.P.S. Jenta i lilla pysj på bildet over har enda ikke fått noe navn... Ny konkurranse og nye vinnermuligheter dukker opp når den tid kommer ;-)

 

/ Gooooooood helg!

* Følg Barnebokhjerte på Facebook *

Min frittalende flaggermus

Jeg har aldri sett på meg selv som prippen, men da jeg så innlegget til Christina i går, trodde jeg det hadde klikket for henne.

 

Shocked man looking at laptop

 

Jeg husker godt første gang jeg snakket med Christina. Vi hadde ikke møttes enda og jeg hadde aldri hørt stemmen hennes før. Jeg var på vei hjem fra jobb og gikk over den grønne lille flekken som utgjør Alexander Kiellands plass.

Selv om jeg var livredd for å ringe henne, så hadde jeg bestemt meg for å gjøre det. Hun som jeg bare så vidt hadde chattet litt med, men likevel på en eller annen merkelig måte klart å bli stormende forelsket i.

For det var noe helt spesielt med henne. Jeg klarte ikke å sette fingeren på det, jeg bare kjente det. I hodet, i magen, i hjertet. Jeg husker hvor nervøs jeg var da det ringte og hvordan blodet frøs til is da hun svarte. Men fra der og ut var det ingen tvil - dette var jenta for meg.

Men jeg husker også at noe av det første jeg innså var at dette var en frittalende jente med bein i nesa. Ja vel, så så hun kanskje liten og søt ut på bilder, men det tok meg ikke mange sekunder å forstå at her var det snakk om en jente som ikke lot seg pille på nesa. Tøff i målet som en hardbarket fisker og ganske innlysende den absolutte antitesen til prippen.

Så til de grader at hun fikk meg til å føle meg prippen. Jeg som alltid trodde jeg var slik en hardhaus. Plutselig satt jeg der med en kvinne som kunne lire av seg drøyere vitser enn meg, som tisset med døra åpen og gjerne tasset naken rundt i leiligheten uten å bry seg.

En selvuhøytidelig selvsikkerhet jeg ikke har sett maken til og som jeg fra første stund fant veldig attraktiv. Men i går satt hun meg på prøve. I går ble det nesten for mye.

For jeg satt på hjemmekontoret og jobbet med en tekst, da hun stakk hodet innom og lurte på om jeg kunne lese over et innlegg hun hadde skrevet. Vi gjør det i blant hvis det er noe vi er usikre på. Ja vel, tenkte jeg og slo opp saken.

Jeg trodde jeg leste feil da jeg så tittelen. For det står virkelig ikke: "Når fitta flagrer hele året"?! Jo, det gjør visst det.

 

shocked bald man in horror looking at the laptop computer

 

Jeg kremtet og rettet meg opp i stolen. Dette kan bli interessant. Sikkert bare et tulleinnlegg som egentlig handler om noe annet. Jeg leste de første linjene... Ikke det nei.

Ja vel, men så lenge hun ikke begynner å prate om sitt eget underliv så... Jo, det gjør hun ja.

Først trodde jeg det hadde klikket for henne. Så tenkte jeg på at blant annet faren hennes, besteforeldrene hennes og min mor leser bloggen hennes jevnlig. Hva vil de tro? Kaste om seg med f-ordet, som om det er konfetti?

Men så leste jeg videre. Så leste jeg mellom linjene, så forsto jeg hva det hele handlet om. Og da ble jeg stolt, så vanvittig stolt. For det er virkelig ikke greit at skjønnhetsmessig intimkirurgi normaliseres. Det er ikke greit at bloggere og andre kjendiser fremmer dyre og potensielt farlige inngrep og plastiske operasjoner både i hue og ræva som om de skifter sokker.

Selvfølgelig skal man få gjøre som man vil med sin egen kropp, men det handler om at noen må tørre å bruke stemmen sin til å representere det vanlige i et hav av vanvidd. I en verden der jenter sparer konfirmasjonspengene sine for å operere nesen sin til å ligne damer de ser i moteblader, trenger vi folk som tør å representere det uperfekte. Som står opp for ammepupper og cellulitter. Som sier at det er helt normalt at man ikke ser ut som en dukke fra et samlebånd uten mangler og skavanker.

At det henger litt der, at det slenger litt der, at rumpa er for liten og hårete er flisete, men at man er lykkelig for det. Og hvis man må bruke seg selv som eksempel og (beklager uttrykket) brette ut sitt eget underliv for å bevise et poeng, ja så er det prisen man er villig til å betale for å kanskje nå ut til noen som trenger å høre det. Og det gjorde hun, jeg har sett noen av mailene hun har fått, og jeg er så vanvittig stolt.

Stolt av å være sammen med Norges kanskje minst pripne dame, så også en av de tøffeste. Min bittelille, frittalende flaggermus <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Les innlegget --> "Når fitta flagrer hele året"

Vinn "min" barnebok

I går kom endelig barneboka jeg har oversatt til norsk, og jeg er så utrolig stolt!! Her er din mulighet til å stikke av med et signert eksemplar :-)

 

* OBS OBS - VINNERE ER KÅRET, KONKURRANSEN ER AVSLUTTET *

 

 

Men først litt forhistorie. For tidligere i høst fikk jeg plutselig en dag en veldig spennende mail fra en dame ved navn Anitra. Hun lurte på om jeg ville prøve meg på å oversette en barnebok. Jeg hoppet i stolen! OM jeg har?! Jeg elsker barnebøker og har lenge gått med en drøm om å gi ut min egen, men å kunne få oversette en allerede utgitt bok, er minst like stort.

Spesielt med tanke på hva slags bok det var snakk om! For bøkene hun sendte meg er noe av det beste og mest underholdende jeg har lest. Skrevet og illustrert av den geniale John Fardell, er bøkene ganske annerledes alt annet jeg har lest.

"Dagen da Jørgen ble spist" handler om Jørgen som er på tur i skogen, idet han helt plutselig blir spist av et monster. "Mats Manet blir rakettpilot" handler om maneten Mats som en dag går lei av å bare drive rundt på havet og ønsker å gjøre noe mer med livet sitt.

Bøkene er så utrolig fine på hvert sitt vis, de har en helt egen humor og er minst like underholdende for voksne som for barn.

 

 

 

 

 

Å bli spurt om å oversette disse fantastiske bøkene til norsk, var et ærefullt oppdrag jeg nesten ikke turte å si ja til. Men når slike fantastiske muligheter en sjelden gang kommer og banker på, er det bare å rive opp døra og hive seg ut i det. Så jeg takket ja.

Og i går kom boka endelig i posten, og jeg er så vanvittig stolt! Alle de rare navnene jeg fant på har kommet med, ord jeg skrev er printet i en bok, det er til og med et bilde av meg på den!

 

 

De to bøkene har blitt slått sammen til én superbok, kalt: "Dagen da Jørgen ble spist og en annen historie". Selv om jeg er en anelse inhabil, må jeg bare få si: Den er helt fantastisk! Og kanskje best av alt: Nå kan boka bli din! :-)

 

 

KONKURRANSE - VINN SIGNERT BOK!

Bare legg igjen en ørliten high five i kommentarfeltet, husk e-postadresse og gjerne en kommentar om hvorfor du ønsker å vinne boka, så er du med :-) :-)

Jeg kommer til å trekke ut TRE vinnere, som får hver sin signerte kopi av boka med en personlig hilsen og en liten tegning attåt :-)

 

/ Lykke til!

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Lesestund med en overraskelse på lur

Hver kveld rundt kl. 19 legger jeg meg i senga sammen med plutten. Vi finner frem en liten bunke med bøker og plukker ut 3-4 av dem. Så leser vi og koser oss helt til en av oss blir stuptrøtt. Som oftest meg.

Men ikke i kveld, for i kveld hadde pappa en helt spesiell overraskelse på lur. Tidligere i dag fikk jeg nemlig melding om at boka jeg har oversatt, hadde kommet fra trykkeriet og sto klar på postkontoret og ventet på meg!

Jeg kastet meg i bilen og hentet den tunge boksen. Jeg gledet meg som et lite barn til å lese gjennom, men ventet til jeg lå på sengekanten sammen med plutten i kveld. Og den var heldigvis helt fantastisk!

Nå er jo jeg en anelse inhabil da, men på plutten å bedømme var boka en stor suksess. Han storkoste seg med boka som vi tidligere bare har lest på engelsk, og endelig kunne han også følge med på ordene :-)

 

 

Jeg tror også han synes det var litt stas at jeg hadde oversatt den, selv om han nok hadde synes det var enda kulere om jeg faktisk hadde laget hele boken selv. For hver gang vi kom til en morsom tegning, stoppet han og spurte om jeg hadde laget den. Hvorpå jeg måtte forklare at jeg ikke har laget hele boka, bare oversatt teksten.

Jeg er litt usikker på om han egentlig forsto forskjellen på det. Viser seg at en 5-åring ikke har noen klar formening om hva ordet "oversette" betyr, for det står jo tross alt mitt navn på den. Så i hans hode tror han nok fortsatt at jeg har laget hele boka. Og det er helt greit for meg ;-)

 

 

En herlig lesestund ble det uansett, og for første gang på lenge var jeg ikke i nærheten av å sovne underveis. Og du...

I morgen blir det konkurranse der 3 heldige vinnere stikker av med hver sin signerte utgave :-)

 

 

/ Tjolahopp tjolahopp, den boka var topp :)

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Hvem trenger kvinnedagen?

Jeg husker i fjor. Da var det mye snakk om vi egentlig trenger kvinnedagen lenger. Jeg stilte meg selv det samme spørsmålet, for her vi sitter i et land der kvinners rettigheter er på stødig framferd, med en kvinnelig leder som styrer skuta, kan det være vanskelig å se forbi horisonten.

Men i natt hadde jeg en merkelig drøm.

Jeg drømte at jeg var i et rom fullt av politikere. Amerikanske politikere, og jeg var en av dem. Det var valgvake og resultatene var på vei inn. Spenningen fikk rommet til å dirre. Endelig var siste stemme talt opp og jubelen sto i taket. Vår mann hadde vunnet, vi hadde seiret. Nå gikk han opp til talerstolen og alle var så spent. Men så kom sjokket.

Han skulle ikke bli president likevel! Han hadde bare vært med i kampen for å se om det var mulig. Og nå som han hadde vunnet, ga han gladelig fra seg stillingen til en annen mann fra samme parti. Så takket han for seg og gikk. En sjokkbølge av vantro smalt i veggene.

Men så våknet jeg.

Og jeg innså at det bare hadde vært en drøm. Dessverre.

For verdens største, mest nedsettende, mannssjåvinistiske rasshøl, er fortsatt verdens mektigste mann.

Vi trenger kvinnedagen mer enn noensinne.

 

Strong young blond woman flexing muscle, portrait

 

/ Gratulerer med dagen

* Følg Kvinnehjerte på Facebook *

Søk dekning, det er PMS i hus!

Man innser det gjerne så altfor sent. Selvfølgelig burde man skjønt det tidligere, men det er ikke så lett for mannehjernen å forstå seg på sånt. Og det er ikke først etter at man i flere dager har klødd seg i hodet og lurt på hvordan det er mulig at ALT man sier er feil, at man innser det.

Den sure tonen. Den mugne stemningen. Den kjølige luften. Hvordan kunne jeg være så dum?! Det er jo den tiden igjen.

Tiden der den søte lille kattepusen blir en høyst ustabil tiger. Tiden der selv den mest uskyldige morsomhet kan få tigeren til å glefse. Tiden for å finne frem vernehjelm og skjold. Tiden for å gå i dekning. Varsko her - det er PMS i hus.

 


La du et VÅTT håndkle i skittentøyskurven?!

 

Da jeg var yngre, trodde jeg faktisk at PMS var et oppdiktet fenomen. Bare noe kvinner brukte som et alibi for å spise mer sjokolade. Nå vet jeg derimot bedre, her jeg sitter og gjemmer meg på kontoret.

Utenfor døren hører jeg den fryktinngytende brummingen av en mannevond tigerkvinne som ligger på lur. Venter på første og beste anledning til å hive seg over et intetanende mannebein hvis han skulle være så dum å fyre av en upassende morsomhet. Gjerne om sex. Da smeller det så naboen får vondt i øra.

 


Å jasså, så du GLEMTE å kjøpe såpe?!

 

Jeg skulle bare ønske at jeg hadde innsett det litt tidligere. Så hadde jeg sluppet å gå hele helgen og lure på hva som ikke stemmer. Hvorfor vi liksom ikke får det til å funke. Hvorfor vi plutselig krangler om de minste småting. Hvorfor det ligger et kjølig drag i luften uansett hvor mye man fyrer i peisen.

For det er ikke før varmepumpa nærmer seg 30 grader og man fortsatt merker et kaldt gufs i rommet, at man innser det. Og da er det bare å hive seg rundt. For det siste man trenger med en illsint tiger i hus, er å piske den på rumpa.

Så da jeg leverte barna i barnehagen i dag, fant jeg på en unnskyldning for å dra rett til butikken. Vi skulle egentlig gjøre det sammen senere i dag, men her har vi ingen tid å miste. Ned i posen skled tilfeldigvis en Toppris, som tilfeldigvis er favorittsjokoladen til frua.

Så satte jeg posen med matvarer og høyst nødvendig tiger-medisin i gangen, før jeg løp av gårde. På trening og ærender og egentlig hva som helst så lenge det kom til å ta noen timer. Og da jeg kom tilbake, lå pusen atter igjen og malte på sofaen. På kjøkkenbordet lå et istykkerrevet sjokoladepapir med skrapemerker på.

 

Cute little red kitten sleeps on fur white blanket

 

/ Sees igjen om en måned ;-)

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Spiser vi bæsjen til hønene?

Vi sitter i sofakroken, det går mot kveld. Fantorangen har allerede lagt seg og barne-tv går mot slutten. Bare Sauen Shaun igjen, så er det førstemann opp for å pusse.

Plutten sitter og ser på skjermen at bonden får et egg smelt rett på brillene. Egget knekker og renner nedover ansiktet hans. Hysterisk. Jeg ser bort på ham. Han tenker. Lenge.

Jeg lar ham sitte der og fundere, og til slutt kommer det:

- Pappa... Spiser vi bæsjen til hønene?

Hah! Jeg må umiddelbart kvele en latter, men så slår det meg... Ehm, hvordan skal jeg forklare dette?

 

- Heh, nei altså, neida. Egg er ikke bæsjen til høna, egg er bare...

Jeg må stoppe meg selv halvveis ut i setningen for å tenke. Jeg kan jo ikke si at egg er hønas ufødte barn. Kan ikke si det til en 5-åring.

Så jeg prøver igjen. Prøver å gå for den litt pedagogiske retningen denne gangen. Man er jo far, må vite. På tide å lære arvingen litt om verden.

- Nei, du skjønner at eggene vi spiser er det man kaller ubefruktet. Det er jo et litt morsomt ord. Nesten som frukt, bare.. noe helt annet. Uansett, egget er altså verken bæsj eller små kyllinger, men egentlig mer som...

Da først innser jeg hva egg faktisk er. Og da blir jeg litt uvel. For egentlig, hvis man tenker over det, så er det jo faktisk... vel... mens på boks.

Jeg grøsser ved tanken og lirer av meg noe tullball om at egg er egg og sånn er det bare, før jeg snur meg rundt i sofaen og ruller meg sammen i en ball. Jeg gir opp. Det får bare bli opp til skolen å forklare ham alt det der med høna og egget, selv har jeg mer enn nok med å komme meg over sjokket.

Jeg mener: Hvordan skal jeg noensinne klare å spise egg til frokost igjen?

 


Hmm?

 


Hmmmm?!

 

/ Mvh, Ødelagt for livet

* Følg Hanehjerte på Facebook *

Knæsje negler og nytt kontor

Jeg mener å ha lest en gang at Caroline Berg Eriksen sa at på mandager burde man freshe seg opp med litt spreke farger for å virkelig sparke i gang uka. Fredag er jo bra uansett, men mandag trenger derimot sårt et sett med livgivende startkabler.

Her er lillesnupp i huset helt enig med Caroline, og hun startet derfor dagen med et røslig lag neglelakk i en knæsj-rosa farge. Pappa fikk også et lag, og kan med det gå inn i uken med stolthet. Lillesnuppa malte for øvrig neglene mine i helgen også, men da hun i morges oppdaget at jeg hadde fjernet det, var det på´n igjen :-)

 

 


Lookin´ good :)

 

Så nå kan den nye uken bare komme med alle sine gleder, bekymringer, utfordringer og overraskelser. Kanskje, kanskje kommer barneboka jeg har oversatt fra trykken denne uka, i så fall blir det konkurranse og utlodning av signerte kopier :-)

Men først må jeg rydde opp i det vanvittige kaoset jeg skapte da jeg prøvde å ommøblere her i går. For kontorkroken ble fin den, men som et resultat av mitt hastige arbeid ser resten av huset ut som en slagmark ;-)

 

 

/ God ny uke!

* Følg Mandagshjerte på Facebook *

Drittlei og kjempeinspirert

Glem hva du har lest i kvinneblader, ingenting er mer inspirerende enn dette!

 

 

For i dag kom jeg til det punktet. Du vet, det punktet der du bare sier: NÅ må det gjøres noe her hjemme. Når du er lei av å tråkke i gammelt rot, lei av senga som står på feil rom, lei av å vente på ting som ikke skjer, lei av å ikke komme i gang ? kort sagt: drittlei.

Og jeg vet, drittlei høres ut som et skikkelig negativt ord, men det trenger ikke være det, skjønner du. Fordi for meg, betyr drittlei et vendepunkt. Når jeg ikke gidder å stå i rot til knærne lenger. Når jeg ikke gidder å vente med å flytte kontorpulten fordi vi skal male gjesterommet og finne nye løsninger først.

Når jeg finner frem støvfilla, kaster gammelt ræl, river løs kontorpulten, ommøblerer og får det fint.

Ikke fordi jeg plutselig har funnet ny inspirasjon og glede. Ikke fordi jeg har sett det i et trendy magasin. Ikke fordi en eller annen motegjøk har fortalt meg at det skal være sånn i år.

Nei, rett og slett fordi jeg er drittlei.

Og det kan være bra det :-)

 


Drittlei denne pulten.

 


Drittlei denne flatpakkede senga.

 


Drittlei denne symaskina.

 

/ Nå skarre bli fint her! :-)  #drittlei2017

*Følg Fiksehjerte på Facebook *

Det var bare et eple!!

Kjære nabo,

Jeg vet hva du tror du så, men det var ikke det. Jeg var bare på vei til trening, men så var jeg så fryktelig sulten. Derfor tok jeg med et eple i bilen, men du vet, epler har så mye rart i skallet. Derfor ønsket jeg bare å pusse det litt først.

Og siden jeg ikke hadde verken tørkepapir eller kjøkkenhåndkle, måtte jeg bare ta det på buksebeinet.

Så som du forstår, var det altså helt unødvendig å sende meg det blikket. Det var bare et eple..

 

Eplemos

 

/ .. ET EPLE!

* Følg Eplehjerte på Facebook *

Når hjernen til pappa kortslutter

Det er fredag ettermiddag og vi er midt i ulvetimen. Tiden etter barnehagen da alle går og glefser etter hverandre. Maten burde for lengst vært servert og nå er pappa sulten. Kjempesulten. Og grinete. Dagen har gått i ett kjør og nå må han bare ha mat.

Når alt endelig er dekket og servert, deiser jeg ned i stolen med et lettelsens dunk. Å herregud, nå skal det bli godt med mat.

Inn kommer 5-åringen, travelt opptatt med sitt. Og han prater ustanselig. Det samme gjør lillesnuppa på enden av bordet. Ustanselig og høyt med utestemmen hun har arvet fra faren sin.

Til vanlig en hyggelig ting, men når man burde spist for flere timer siden, men hele tiden må reise seg for å hente noe man har glemt på kjøkkenet, blir saken brått en annen.

Alle prater oppå hverandre, noen slår en skje mot en skål, og her sitter jeg og ikke får spist en smule. Stresset er i ferd med å innhente meg. Nå må jeg bare få spist noe før..

- Pappaaaa?

- Mjaaa?

- Når kan vi fiske etter godteri sånn som Lene i barnehagen?

- Hæ? Å ja, det var i dag vi skulle det ja. Ææh, etterpå. Nå må jeg bare få spist.

- Ok.

 

6-7 sekunder passerer.

 

- Pappaaaaa?

- Hrmf... ja?

- Hvor lenge er det til egentlig?

- Øøøh, si 10 minutter da. Det er like lenge som 3 gummy bear-sanger.

- Ok.

 

Nye 6 sekunder passerer.

 

- Men pappaaaaaaa?

- Ja! Hva er det nå da?

- Hvor mye er klokka egentlig?

- Samma det vel, bare spis maten din.

- Jammen, hvor mye er klokka?

- Jeg vet ikke, bare la meg få én matbit, vær så snill?

- Men se på telefonen din da.

- Jeg gidder ikke ta frem den nå, jeg må bare -

- Jammen sjekk telefonen di-

- MEN FOR GUDS SKYLD DA MENNESKE! DET ER JO EN KLOKKE PÅ VEGGEN RETT VED SIDEN AV DEG! DEN ER HALV SEKS! KAN DU IKKE BARE SE SELV DA?!

 

Og jeg hadde nok ikke skjønt det, hadde det ikke vært for at jeg så bort på Christina og møtte et blikk så fullt av vantro at man skulle tro hun hadde sett et spøkelse. Hun satt bare og gapte.

Ikke fordi jeg hadde brukt utestemmen så til de grader at glassene ristet, men på grunn av det ganske opplagte som hadde sust rett over hodet på meg.

Han har nettopp fylt 5.

Han kan ikke klokka.

 

 

* Følg Idiothjerte på Facebook *

Snapchat-comeback??

Det begynner å bli noen måneder siden jeg logget av, men er det kanskje på tide å logge på igjen?

 

 

For det er snart tre måneder siden jeg logget av Snapchat og tenkte at det skulle bli utrolig deilig med en snapfri tilværelse. Og det har det vært, så absolutt! Men samtidig så kjenner jeg at jeg savner tilbake!

Savner å dele tullete videoer med idiotiske filtre. Savner å dele små godbiter fra hverdagen og sende det ukentlige bildet av tacotårnet som står opp fra tallerkenen som et eiffeltårn. Og jeg savner alle snappene fra dere! Kanskje ikke så mye de som sender 50 videoer av katten sin om dagen, men alle tacofredagene, babyvideoene, reisesnappene og kanskje spesielt de snappene som tikker inn fra fuktige vorspiel rundt kl. 23 på en fredag kveld. Snapper man garantert har angret på morgenen etter, haha!

Men samtidig... Snapchat betyr jo mobiltryne, og mobiltryne er det verste jeg vet. Jeg hater seriøst når jeg prater med noen som snapper, men likevel prøver å ta del i samtalen. Da får jeg lyst til å kaste mobilen deres på havet. Samtidig er jeg ikke det spøtt bedre selv.

Men det er jo så utrolig gøy! Og jeg savner det! Jeg er vel bare litt redd for å bli helt avhengig og få kronisk mobiltryne, for alt er snapverdig bare man er hektet nok. Og sånn følte jeg det ble en periode, derfor logget vi av. Men nå som det har gått noen måneder, kjenner både frua og jeg på abstinensene. Samtidig kjenner jeg at jeg savner han herlige bitmoji-typen min ;-)

 

 

Så er spørsmålet: Skal vi gjøre comeback? Vi har vel ikke helt bestemt oss enda, men det hadde vært moro. Kanskje hvis man legger litt bånd på seg? Ikke snapper stort når barna er tilstede, og legger fra seg mobilen hvis man at man er iferd med å bli en lobotomert zombie?

Dette snakket vi for øvrig mye mer om i den nyeste episode av Gjesterommet som ble sluppet i dag! :-) Der ble det også prat om blåmaling, Bettan, Christinas bråkehue og mye annet rart. Så hvis du har lyst på litt lettbeint selskap til bussturen eller husarbeidet i dag: Hør 10. episode av Gjesterommet.

 

 

/ God freddan! Vi... snappes?

* Følg Snappehjerte på Facebook *

Christina har blitt pensjonist

Det går en hårfin linje mellom å være fornuftig og oppføre seg som en pensjonist, og i går krysset Christina grensen.

For jeg forstår at man blir kald om natten, så absolutt. Det er vinter, man har vinduet på gløtt, jeg ser den. Pysj er fint, ullsokker er også topp. Til og med varmeflaske kan være greit. På grensa, men innafor.

Men det går en hårfin grense, for et eller annet sted bikker det over. Det blir som brodder om vinteren. Gåstaver, kamferdrops, napoleonskake, kongeparet på doveggen, eldretrim, hoftebrudd og gåstol.

For når man kommer inn på badet om kvelden og ser dette...

 

 

Stå der i ullgenser og ullsokker og fylle varmtvann over på varmeflaska med en beskyttende ullsokk på armen...

Jeg skjønner at det er fornuftig, men sorry ass, det går bare ikke. Det blir for mange ullsokker.

#halvveistil70

Den perfekte familie som aldri mobber

Fredag ettermiddag og endelig helg. Barna er i stua, pappa rydder ut matvarer, mamma kommer sist inn døra. Sparker av seg skoene og stråler som en sol:

- Åh, nå skal det bli deilig med helg! Jeg er så drittlei sjefen på jobben. Og den ånden? Hallo, har du aldri hørt om tannkrem eller?

 

Fredag kveld, hele familien sitter benket foran tv-en. Barna med hver sin godteskål, pappa med fjernkontrollen. Et program på tv med gjester i studio. Barna følger sånn halvveis med mens pappa snakker engasjert:

- Ah, hu der er bare så teit! Er det mulig å være så tjukk i huet? Hvis du hadde spist litt mindre, så kanskje du hadde hatt litt mer tid til å følge med?!

 

Lørdag morgen og superfrokost. God tid, rundstykker og te på kanne. Sjokoladepålegg. Familieidyll. Mamma leser i lokalavisen om en lokalpolitisk byggesak som har satt hoder i flammer:

- Altså, han der? Han lyver så han tror det selv. Tror han virkelig at folk er så dumme? For en idiot. Og den skjorta? Hallo, er du helt fargeblind eller?!

 

Søndag formiddag og strålende sol. På vei hjem fra fotballkamp med et sørgelig tap i bagasjen. Grønske på knærne og skuffelse i blikket. Baksetet er stille, men pappa vet å trøste:

- Æh, ny kamp neste helg. Og helt ærlig, han dommern var helt bak mål uansett. For en gjøk! Alle så at det skulle vært straffe. Men men, sikkert ikke så lett når man har briller tykke som en vegg og ser ut som en flodhest på stylter.

 

Søndag kveld og sportsrevyen. Ukas høydepunkt. Barna foran peisen med nydusjet hår og grøt i skåla. Norske utøvere i rampelyset, anklager på tv. Pappa engasjert:

- Men herregud, skal de bry seg om én norsk utøver? Se på russerne da! Hele jævla landet er jo korrupt. Bare en gjeng med neddopa fylliker hele gjengen. Og se på han reporteren der a, er det mulig å se teitere ut? For en tosk.

 

Mandag morgen og tid for skole. Pappa på vei til jobb, mamma allerede på plass. Sekk på ryggen og matpakken parat. Minstemann klar for en ny og spennende uke. En varm klem, litt rufs i håret og et siste råd fra en godhjertet pappa:

- Kos deg i dag da! Husk å være snill og grei, og ikke snakk stygt om andre.

 

/ Bare en vennlig påminnelse om at mobbing ikke er en magisk enhjørning som dukker opp hver fullmåne. Det kan også begynne i hjemmet ;-)

 

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Syk, trøtt og lykkelig

I dag våknet jeg med bæreposer under øynene og et hode som verker, men likevel spinner av lykke. For i natt fikk jeg ENDELIG sendt over mitt første grovutkast av barneboka til forlaget!

 

 

Selv om jeg ble sittende halve natten for å komme i mål og er trøtt som en rumpepinne i dag, så var det så fantastisk verdt det for å bli kvitt vekten av elefanten på skuldrene som endelig spratt av.

Som et resultat av dette har selvfølgelig den begynnende nøttepinen jeg kjente i går, slått ut i full blomst i dag. Så da jeg våknet til mårran, føltes det som jeg hadde røyka rullings hele natten i et lufttett rom.

Men selv ikke den verste skallebank kan legge en demper på denne dagen, for jeg er så overlykkelig! Tenk at jeg har sendt utkast på barnebok! Akkurat nå sitter det kanskje en redaktør med skjørt og smykker og kaffekopp og leser gjennom mitt manus. Kanskje hyller hun det, kanskje bruker hun det som dopapir.

Uansett så skal jeg bare bli på sofaen med verdens beste samvittighet og nyte en elefant-fri tilværelse. Så får heller redaktøren og sykdommen hjerte fritt mens jeg ligger i vater med en tekopp, litt kjeks og Ullared på repeat :-)

 

 

 

/ Mvh, Syk, trøtt og lykkelig

Tre konkurranser i én smæla

Endelig har jeg fått ut fingeren og trukket ut vinner av kliss ny telefon og signerte bøker :-)

 

 

Planen var egentlig å kåre vinner av telefon for lenge siden, men så var det plutselig vinterferie og alt gikk litt i ball, så beklager å ha holdt dere på pinebenken. Men tusen takk til alle som har deltatt!

Ja forresten, til dere som skrev: "Med så mange kommentarer er det nesten ikke vits å prøve en gang..". Det høres kanskje lite sannsynlig ut å bli trukket ut som vinner blant 1500 påmeldte, men da er det moro å tenke på at sjansen for å vinne i Lotto er som å bli trukket ut i et kommentarfelt med over 5 000 000 kommentarer. Det er ganske sinnssykt.

Men noen vinner hver gang, så også denne. Og vinneren eeeeeer: Marie!

Vinneren ble trukket ved loddtrekning, og pilen stanset på Marie som hadde svart:

"Jeg vil si at 128 GB lagringsplass er den største fordelen. Da kan jeg lagre mange bilder tatt med det vanvittig bra kameraet. I høst mistet jeg flere tusen bilder under overføring fra telefon til minnekort, i tillegg til koselige filmer av min avdøde mormor. Så en telefon som kan lagre viktige minner er gull :)"

Hun vant dermed en kliss ny Huawei Mate 9 Pro, så gratulerer til Marie og lykke til neste gang til alle dere andre :-)

 


Og Marie bare...

 

Så over til de to andre pågående konkurransene som jeg for lengst skulle kåret en vinner av. Nemlig konkurransene tilknyttet arbeidet med barneboka! Her har jeg spurt dere både om navn på gutten i boka, samt hva dere kaller tær (av alle rare ting å spørre om).

Tærne først. Jeg ante virkelig ikke hva jeg bega meg ut på da jeg ba dere om navn på tær, men 160 kommentarer senere innser jeg at tær engasjerer, haha! I denne prosessen har jeg forelsket meg helt et av kallenavnene på storetåa, nemlig Store Gubben Hesten.

Dette var det flere som foreslo, og en av dem var Jill, som stikker av med signert bok, en hilsen i bokas takkeside og selvfølgelig invitasjon til boklanseringsparty når vi kommer så langt :-)

 

 

Så over til hva gutten i boka skal hete. Å herregud, for et engasjement! Dere er helt RÅ og jeg må bare få si tusen tusen takk til ALLE som har kommet med navneforslag. Jeg trodde tidlig at jeg hadde en vinner, men det er bare ett problem... Jeg klarer ikke å bestemme meg!!

Jeg skal ta en beinhard elimineringsrunde med frua i kveld, men inntil videre er det altså ikke avklart. Akkurat nå har jeg rundt 50 navn på blokka og vinner kontaktes så snart jeg har bestemt meg.

Men jeg kan vel avsløre såpass at noen av navnene som står igjen er: Patrick, Sverre, Bo, Pelle, Alfred, Mikkel, Jacob, Dennis, Kåre og Cornelius. Pluss 40 til ;-)

 


Ah sukk, hva skal du hete?!

 

Og når det er sagt, så skal jeg faktisk sende over første manus + illustrasjoner og utkast på sideoppsett til forlag I KVELD og jeg må ærlig innrømme at jeg er så spent og nervøs at jeg holder på å tisse på meg! Men fy søren så moro!

Så tusen takk til alle som har deltatt og grattis til vinnerne. Til dere andre: Flere sjanser kommer før du klarer å si høyesterettsjustitiarius baklengs ;-)

 

 

/ Prekæs!

* Følg Konkurransehjerte på Facebook *

For 5 år siden i dag

Jeg tar meg selv i å elske den minner-funksjonen på facebook. I hvert fall på dager som dette, på en helt vanlig mandag mens man egentlig er godt innsyltet i sin egen hverdag. Da er det moro å plutselig få et uventet tilbakeblikk fra hvordan ting var før.

Dagens minne går 5 år tilbake. Til da man plutselig var gått fra ungkar til fattern og ikke visste opp eller ned på en bleie. Da jeg fortsatt trodde jeg var kul som hatet barn, men brått innså hvilken idiot jeg hadde vært i alle disse år.

For det tok meg ikke mange sekunder fra jeg møtte den lille pluttisen for aller første gang, til jeg var nyforelsket og frelst. Brått fikk pipa en annen lyd og jeg skjønte at jeg hadde en hel del med ord jeg måtte svelge.

Jeg trodde det skulle sitte langt inne, for det er jo litt flaut å innrømme at man har tatt feil og levd på falske sannheter i mange år, men egentlig føltes det bare godt. Godt å vite at man var på vei inn i noe nytt og fantastisk. Skremmende og kjempeskummelt, men likevel fantastisk.

Og det var for 5 år siden i dag. 5 år siden det gamle livet tok slutt og det nye tok over. Når det for alvor begynte å gå opp for meg. En liten fjomp i et blått teppe, et stellebord og en forfjamset Peter. Den skrekkblandede fryden av å bli fattern for første gang og erkjennelsen av at ingenting kan være større.

 


(status feb. 2012)

 

/ Baby-plutten <3

* Følg Puddinghjerte på Facebook *

 

Det verste med å komme hjem

Etter den søte ferien, kommer den sure bagen...

 

 

Da jeg kom hjem fra vinterferien i går, var jeg så glad og fornøyd. Borte bra, men hjemme best og hele den greia der. Men jeg hadde jo helt glemt en vesentlig detalj.

For i gangen står tre store bager med klær, sokker, sko og sengetøy. I tillegg er det noen poser med litt ymse som ikke fikk plass andre steder. Så er det den bagen som har ligget på vent på hjemmekontoret siden Vixen. 19. januar.

 

 

Den har jeg gjemt bort på hjemmekontoret (/ gjemmekontoret), men da vi våknet i dag hadde Christina "blikket". Du vet, det blikket som sier: I dag skal det ryddes og vaskes her, hvis ikke kommer jeg til å klikke i vinkel. Og som voksen mann i et langvarig forhold har jeg lært meg å velge mine kamper. Det er viktig å være mannen i huset og iblant stå på sitt på tørre møkka, men viktigere enn det, kanskje viktigst av alt, er husfreden.

Så derfor, kjære brukte sokkepar som har vært på langtidsmarinering i over fem uker og du ondsinnede langrennstøvel som har forskanset deg på et trappetrinn og gjør livet vanskelig for alle som prøver å passere: I dag er dagen. Det er nå eller aldri, for hvis jeg ikke tar et krafttak i dag, lukter det isfront fra frua og et eksklusivt opphold i garasjen i natt. Og selv så mye jeg hater å rydde i gamle bager, er det tross alt bedre enn å sove ute i minusgrader ;-)

 

 

/ Ålreit, Mr. Støvsuger - Let´s dance!

* Følg Ryddehjerte på Facebook *

Når storebror kommer hjem igjen

Tiden flyr når man koser seg, og dagene på fjellet har føltes som en champagnekork i taket. Fart og moro fra morgen til kveld og plutselig sitter man i bilen med snuta vendt hjemover.

Etter en ferie som dette, er det lett å få leirskolefølelsen. Du vet, den litt kjipe følelsen der man plutselig savner alle man har vært sammen med i helgen, internhumoren og gleden. Typisk en sånn følelse som sitter i hele avreisedagen og frem til lunsj dagen etter.

Denne gangen rakk vi heldigvis ikke kjenne stort på det savnet, for i dag gikk turen rett fra familiekos til familiekos. Fra hyttemoro med med min side av familien, til Christinas familie og bursdag for oldemor med lapskaus, karamellpudding, kaffe, is og kaker.

 

 


Førstemann til matfatet. Jenta til pappa det ;-)

 

Selv om vi bare var borte noen få dager, var det utrolig godt å komme hjem til jentene girls igjen. Spesielt rørende var det å se reaksjonen til lillesnupp da hun så plutten igjen. Hun møtte oss i gangen da vi kom inn døra og sto som lamslått og stirret på storebror med stjerner i øynene. Så fikk hun et rørt blikk over seg, slo ut armene og omfavnet ham i verdens største kos.

Da var det plutselig helt greit å komme hjem igjen. Fra hyttekos med den store slekta til gjensynsglede og søskenkjærlighet for to.

Nå ligger begge de to små apekattene og sover søtt for kvelden, så nå skal vi krølle oss opp i et hjørne, rulle oss inn i et teppe og ha kjærestekveld i sofakroken :-)

 

 

/ Borte bra... <3

Pølser, gløgg og brettspill

I dag fikk jeg endelig oppfylt mitt største ønske for ferien.

 


Pyls O rama! :-)

 

Tidligere denne uken kom barna hjem fra barnehagen og luktet som bål og brente pølser. Den lukta gjorde meg så misunnelig og det slo meg at det er evigheter siden sist jeg brant en stakkars pølse over åpen ild, for så å nyte den i guds frie med bålrøyk i fleisen og sol på nesetippen.

Men i dag ble heldigvis min drøm for vinterferien oppfylt. For er man en stor familie på tur, så må man jo finne på litt med barna. Så i dag var vi tilbake i langrennssporet og fant oss til slutt en egnet plass for bålkos og pølser. Barna løp opp og ned bakken med akebrett og stoppet bare tidvis innom for en pølsesnabb eller marshmallows.

Og mens jeg satt der i en improvisert sofa av snø og is, innså jeg at det er slik kvalmende idyllisk familiekos man bare drømmer om. Å kunne sitte sammen i en stor gjeng og bare fjase. Ake, leke og bare være sammen. Herlig.

Da glemmer man fort den paniske formiddagen man endevendte huset fra topp til tå på jakt etter superundertøy og langrennhansker, samt timene man ålet seg gjennom biltrafikk i sneglefart og bannet lavt til lyden av Marcus og Martinus.

Resten av dagen har vi tilbrakt på sedvanlig vis: I solveggen, i badstua og i boblebadet. Ingen store planer, bare ligge i kokende vann og kjenne at livet leker mens vannet danner istupper i luggen.

Og da jeg endelig fikk dratt på meg joggebuksa og smugspist en bit Crispo fra godterilageret, oppdaget jeg til min store glede at muttern hadde kokt gløgg, og brettspill var blitt fisket frem til både store og små.

Og med det er agendaen satt for kvelden: Det får så være om klokka blir seks i morgen tidlig, det puslespillet skal i boks ;-)

 


Er i farta!

 


Yum!

 


Diamantjakt på høyt nivå.

 


Og der var den kvelden i boks ;-)

 


Stort land, liten plutt :-)

 

/ Hipp hurra for familieidyll :-)

P.S. Jeg så forresten at noen spurte om Christina og lillesnupp. I år har vi gått for å splitte oss i ferien og det har Christina skrevet mer om her: "Vinterferie hver for oss"

* Følg Feriehjerte på Facebook *

"Kan ikke JEG?!"

Jeg har mange ganger lurt på hvor familiens sterke konkurranseinstinkt kommer fra. I går fikk jeg svar ;-)

 

 

For det er noe med den familien min, oss gutta i sær. Hver gang vi kommer sammen, ender det i idiotiske utfordringer. For nevner man noe som bare så vidt minner om en utfordring, vil noen umiddelbart hive seg over den. Småprat over en kaffe kan brått ende i isbading eller påmelding til maraton.

Klarer ikke jeg? Tør ikke jeg? Kan ikke jeg? Hah, challenge accepted!

Det høres kanskje barnslig ut, men med et aldersspenn fra 35-70, ser det ikke ut til at dette er noe vi kommer til å vokse av oss med alderen. Og i går kom fasit fra hvor konkurranseinstinktet springer ut fra.

Det var over en samtale i solveggen. Temaet var trening og jeg bød på egen-erfart livsvisdom: De som sier at livet er kort, har aldri stått i planken.

For alle som har prøvd Planken, altså at man står i pushups-posisjon, bare på albuene og prøver å holde kroppen oppe så lenge som mulig, vet hvor vanvittig slitsomt det er.

Fattern spurte hvor lenge jeg klarte og jeg svarte stolt at jeg ligger på halvannet til to minutter. Da svarte han kvikt og eplekjekt at han lett skulle klart 4 minutter.

- Yeah right, avfeide jeg kjapt.

- Å nei?, svarte han kontant.

Og vips så sto han der på albuer og tottelotter. Grasiøst vaiende i vinden som en palme på en tropisk strand. Eller som en farfar på vinterfjellet.

 


Og ja da, han sto faktisk i 4 minutter med letthet. #seigmann

 

/ I dag lukter det jaktstart i langrennssporet ;-)

* Følg Konkurransehjerte på Facebook *

Poolparty og kondomdrakt

Når man våkner til en stille hytte, fyller kaffekoppen til randen, subber ut på terrassen og ser solen stige i det fjerne bak lag på lag med trolsk skog, og man kjenner lukten av snø og vinter og et hint av peis, ja nei da er det ikke lett å ha det noe særlig bedre.

 

 

Så våkner resten av hytta til liv og det fullkomne kaos er et faktum. Og det er akkurat sånn vi vil ha det. Hele storfamilien på tur, unger, folk og leven i hver krik og krok. Helt perfekt hytteklima, og i dag har vi kost oss max fra start til slutt.

Det startet med en lang frokost etterfulgt av et morgenbad for barna i jacuzzien. Så var det å sæla på for å gi seg i kast med nasjonalsporten. For er man først på fjellet, må man gå langrenn. Sånn er det bare.

Jeg vet forresten ikke hva det er med langrennturer i norsk natur som gjør at man plutselig blir så vanvittig nasjonalromantisk. Plutselig står man der og ser utover viddene mens man kjenner stoltheten bruse og nasjonalsangen gjalle i det fjerne. Så bli man glad og kry og tenker: Norge ass.. for et fantastisk land.

Men så møter man plutselig en råbratt motbakke og mye av sjarmen er borte. For si hva du vil om skog, elg, nisser og troll - fiskebein er fiskebein.

Plutten hadde sin første skikkelige skitur i dag og jeg ble så vanvittig stolt og overrasket over hvor fort han tok det. Akkurat her må jeg nok takke barnehagen for å ha fylt inn der vi foreldrene har kommet til kort. For da vi møtte den første motbakken og jeg skulle lære plutten å slå over til fiskebein, fikk jeg bare høre:

- Jeg vet det. Elin har lært meg det i barnehagen.

Så takk skarru ha, Elin ;-)

Etterpå var det hjem for brødskivepåfyll og en colaskvett, før barna atter igjen inntok boblebadet og vi voksne inntok solveggen. Og når man sitter der og skravler og kjenner solen steike som på den beste påskedag, og barna ler og alt er harmoni, ja da er det lett atter en gang å høre den vage lyden av nasjonalsangen i det fjerne.

 

 

 

 

/ Norge ass <3

* Følg Langrennhjerte på Facebook *

Ulvespor og pannekaker

Vi har reist på fjellet!

 

 

La oss bare starte med det negative først: Jeg hater å pakke. Jeg vil faktisk sidestille det med kokt torsk, beinbrudd, og en tur til tannlegen. Gjerne på likt. Det strider liksom mot hver eneste fiber i kroppen, spesielt siden jeg er en notorisk anti-pakker.

Jeg planlegger ingenting og begynner helst å pakke rundt 20 minutter før avreise. Som gikk helt greit så lenge jeg var ungkar. Noe litt annet er det når man skal ha med seg en plutt og alt vi begge trenger for en vinterferie i fjellet.

Langrennsski, langrennsstaver, langrennsklær, langrenns- etc etc. Så er det innetøy og utetøy og kosetøy og badetøy. Ja, for denne ferien skal vi tilbringe på en hytte som mine foreldre har leid, og som seg hør og bør har den utendørs boblebad :-)

Jeg var faktisk litt usikker på om plutten kom til å våge seg oppi stampen, for han har ikke vært noe stor badeløve tidligere. Men det gikk vel ikke 5 minutter fra ankomst på hytta til han satt med boblende vann til haka og smilte fra øre til øre.

Og da våknet badeløven i fattern også ;-)

 


Bare en liten dukkert i snøfonna først ;-)

 


Røddig :-)

 

Og her skal vi tilbringe de neste dagene med min side av familien. Til alt hell og glede hadde en av mine nevøer bursdag i dag, så da ble det supermiddag med pannekaker og is.

Enda er bare halvparten ankommet, men i morgen kommer resten av kortesjen og da blir det haraball. For jeg kommer fra en stor familie der alle er født med mye energi og kronisk utestemme, så her kommer det til å bli skikkelig rusetreff de neste dagene. Og jeg gleder meg!

Ørlite skår i gleden at vi oppdaget det som ser ut til å være ulvespor på tomta! Det legger i hvert fall alle lokk på mine planer om å gå koselige kveldsturer for å se på stjernene og den type ting. Ja ja, så får man heller bli inne, fyre i peisen, dra på seg joggebuksa, finne frem ullsokker og briljere i brettspill. Helt greit det også :-)

 

 

Burstags-barnet <3

 

/ Ulv ulv

* Følg Gråbeinhjerte på Facebook *

Den beste lukta i verden

Det er når barna kommer hjem fra barnehagen og lukter bål. Og jeg vet at de har vært på tur i skogen, hørt på lydene, spikket på pinner, tent bål, følt varmen, kjent lukten og kost seg på tur.

Så kommer de hjem til oss kjedelige voksne som bare har sittet som lobotomerte apekatter foran en dataskjerm hele dagen. Ikke rikket oss stort, bare rikket rundt på tall og bokstaver.

Og da er det så deilig å vite at barna har hatt det bra. Bedre enn meg. At de går i en barnehage der man drar på tur, der man tenner bål, der man lærer skogen å kjenne, der man koser seg stort.

Derfor elsker jeg når barna kommer hjem og lukter som røyk og brente pinner.

Til helgen skal vi også pakke sekken med godsaker, øks og pølser. Jeg vil også lukte bål.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Turdager i barnehagen <3

* Følg Pølsehjerte på Facebook *

Dagens rare bidrag til boka

Kjære leser, jeg trenger din hjelp igjen. For i dag holder jeg på med en illustrasjon til barneboka mi og håper muuuuligens å få oversendt aller første manus til forlaget!

Men før jeg kommer så langt: Hva kaller dere tærne? Har dere egne navn på dem eller går dere bare for storetå, lilletå og den pakka der? For jeg vet at det finnes mange andre varianter, men jeg vet ikke hva som er vanlig å bruke. Kan noen hjelpe meg her?

 

 

Et raskt google-søk viser nemlig bare et vanvittig opplegg jeg aldri selv bruker, og jeg nekter egentlig å tro at noen faktisk sier: Titil, Tåtil, Tillaros, Abelfru og Store Gubben Hesten. Eller er det noen som bruker dette? Har dere eventuelt andre navn? I så fall har jeg veldig lyst til å høre fra dere. Kreative forslag mottas også med takk ;-)

Vi gjør selvfølgelig som sist gang: Vinnerbidraget kommer med i bokens takkeside, samt får signert spesialutgave og invitasjon til boklanseringsparty :-)

Og siden vi er inne på det: Jeg har bestemt meg for hva gutten i boka skal hete!!! Jeg må bare ta en ekstra runde på de vanvittig mange kommentarene, for å være helt sikker på at jeg ikke har oversett noe før jeg avslører navnet. Uansett: Tusen tusen tusen takk til alle som har sendt i