Pappablogg

Plutselig 100 bonuspoeng i minus

Tidligere i uka opparbeidet jeg meg en saftig pluss i bøkene til frua, da jeg helt uten forvarsel tok på meg oppgaven om å fikse sentralstøvsugeren som ikke har fungert siden Ålesund brant.

Viste seg raskt at reservedelene var feil og at alt gikk i dass likevel. Men jeg prøvde, dessuten ekspederte jeg en død blåmeis som dukket opp inni rørene, og for det fikk jeg en neve bonuspoeng av frua.

Og de hadde jeg gledet meg til å bruke. Kanskje på en pokerkveld med gutta. Eller som et påskudd til å kjøpe meg hagle? Skulle gjerne tatt fallskjermlappen også, men da trenger jeg i så fall myyyye mer bonuspoeng. Men ett sted får´n starte og frua var fornøyd, så da var jeg fornøyd.

Men det var inntil i dag...

 

 

For tidligere i kveld sto jeg på kjøkkenet og scrollet hjerneløst gjennom facebook-feeden, da jeg plutselig hørte et hyl. Eller et vræl egentlig. Fullt av vemmelse og avsky. Jeg kastet fra meg telefonen og løp etter lyden.

Men innen jeg kom frem, hadde lyden gått fra hyl til iskald stillhet og en enda kaldere skulder.

For der inne i boden sto frua med "blikket". Du vet, blikket som holder 50 minusgrader og kan borre seg gjennom betong. Og i hendene holdt hun en pose. Oppi posen... en ganske så død blåmeis.

Hupps.

Kan late til at noen glemte å kaste fuglen som nå har ligget og marinert i boden en snau ukes tid.

Jeg prøvde selvfølgelig å lette på stemningen og tenkte kanskje jeg ville klare å sno meg unna med en ørliten hvit løgn, så jeg slo overrasket ut med armene og utbrøt:

- "Næmmen jøss, én til?!"

Beklageligvis er Christina smartere enn som så. Så her sitter jeg da, uten så mye som et bonuspoeng i sikte.

Heldigvis har Christina spurt meg rundt 10-12 ganger om jeg kan fikse den slarkete sideveggen i dusjkabinettet snart, så der burde det være en røslig sekk med poeng i vente. Jeg må bare vente til jeg har noe å bruke poengene på. For akkurat nå har jeg ingen planer i sikte, så da får dusjkabinettet vente litt til. Jeg gidder jo ikke fikse det nå, bare for å gjøre noe idiotisk og dermed spolere poengene igjen.

Så inntil videre holder jeg det stakkars dusjkabinettet gissel i mitt djevelske lille spill. Så håper jeg bare ikke frua oppdager det, for da kommer det til å vanke så mange minuspoeng at jeg ikke ser plussiden før jeg har sydd matchende bunader til hele familien ;-)

 

/ Gooood freddan!

* Følg Bonushjerte på Facebook *

Hei, mitt navn er Frida

Hei.

Mitt navn er Frida og på lik linje med 1 av 7 andre barn, ble jeg seksuelt misbrukt.

Nå har jeg et ønske om å dele.

 


(tekst og bilde: Frida. Gjengitt med tillatelse)

 

Jeg vil dele så andre utsatte kanskje tør å prate mer. Tør å prate om et tema vi allerede snakker litt om men ikke på langt nær nok. Jeg vil ikke lenger tie. Små barn blir hver dag utsatt for fysisk og psykisk vold, seksuelt misbruk og andre overtramp. Det florerer av nyhetssaker om voksne som gjør helt ubegripelige ting mot små barn. Og bare ett av ti overgrep begås av en ukjent.

Jeg var bare 5 år første gang han tvingte hånda si ned i buksa mi. Og jeg husker skammen, usikkerheten og smerten som om det var i går. Hvordan kunne dette være riktig? Dette som var så vondt. Jeg gråt og ba han om å slutte. Dette skulle aldri snakkes om. På det som føltes som en evighet, men sikkert varte i 5 minutter, raste alle de trygge rammene rundt hjemmet mitt sammen.

Siden han var en nær venn av familien fikk jeg ikke fred fra de svette, ekle hendene hans i årene som kom. Selv om jeg gjemte meg så godt jeg kunne, fant han meg. Til og med under dyna mi, mange timer etter at jeg hadde lagt meg. Dette skulle aldri snakkes om. Det fulgte mange timer hos fastlege, helsesøster og på et tidspunkt ble jeg også lagt inn på St. Olavs med magesmerter og spisevegring. Men det var ingen som så hva det var jeg gikk igjennom. Jeg ble innesluttet og var syk hele tiden.

I legejournalen min står det "Det virker som om Frida har mye å tenke på". Hva i all verden kan ei 6 år gammel jente tenke så hardt på at hun blir innlagt. Hvorfor var det ingen som spurte? Hvorfor var det ingen som nevnte i forbifarten: "Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?". Fem år etter den første opplevelsen av å miste kontroll over kroppen min klarte jeg endelig å sette ord på det. Men jeg kan ikke forstå annet enn at det ikke var så mye kunnskap rundt dette temaet i skolen.

For jeg fikk ikke noe ordentlig hjelp. Jeg fikk aldri prate med noen om hva som egentlig hadde skjedd og at jeg følte kroppen min var revet fra meg. Jeg har slitt i så mange år med dette, kanskje nettopp fordi jeg aldri fikk noe hjelp. Jeg har tatt så mange dårlige valg og angret på så mye jeg har gjort. Jeg har vært syk og angst og depresjon har spist meg helt opp til tider. Jeg har store vansker med å ha tilitt til mennesker jeg møter og de som allerede er i livet mitt. I 15 år har jeg følt at jeg har bært på verdens største og vondeste hemmelighet, først nå har jeg ENDELIG fått den hjelpen jeg så sårt trengte den gang.

Og da har jeg et spørsmål; er det virkelig nødvendig at det skal ta 15 år før man får riktig hjelp? Skal det ta 15 år før man får lov til å prøve å sette ord på det? Skal det ta 15 år før noen spør; er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt? Vi trenger at dette blir et tema. Alle små barn burde få vite hva det er som er riktig og hva som er feil. Hva det er lov til å gjøre med barn og hva som aldri skal skje. Kanskje da, kan barna fortelle.

Jeg vet at jeg hadde tatt mindre skade av rene fakta enn å bli utsatt for et misbruk i flere år av et menneske jeg hadde tillit til. Hvordan går det med deg, Frida? Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?

Nå har han små barn selv, og jeg lurer på om det har blitt sagt; "er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?". Eller sies det: "Dette skal aldri snakkes om".

Gjerne DEL og til dere foreldre #TaPraten

 

I kveld blir det tøft igjen

Hei, kjære bloggleser. Jeg pleier ikke å gjøre dette, men jeg vil bare advare deg om at i kveld kan det bli litt tøft å lese bloggen min igjen.

 

little girl is playing hide-and-seek hiding face

 

For i kveld deler jeg et innlegg fra en gjesteblogger som har opplevd noe som ingen noensinne burde oppleve. Men det har skjedd. Og det skjer hver eneste dag, og derfor må vi fortsette å kjempe.

Jeg har så umåtelig stor respekt for jenta som tør å stå frem med sin triste historie i kveld. Men den er ikke bare trist, den er også utrolig viktig. For hun har opplevd noe vi andre ikke tør tenke på engang, og hun stiller spørsmålene vi kanskje ikke kan forstå, men trenger å høre. Spørsmål som må frem i lyset om vi noensinne skal få bukt med problemet.

For om vi skal komme noen vei må mannen i gata få opp øynene, men det er ikke alltid så lett når man ikke vet hva man skal se etter. Derfor er historier fra virkeligheten så utrolig viktige. For som dere vil forstå etter å ha lest Fridas historie i kveld, så er det noe vi alle kan gjøre. Trenger ikke være lærer, lege eller ansatt i barnehagen, det kan også være hvem som helst. Deg. Meg. Vi har alle et felles ansvar for å åpne øynene og se.

Og jeg ville bare gi et lite varsko fordi jeg krever at historien behandles med respekt. Til vanlig aksepterer jeg stort sett alt av kommentarer og meninger, men når noen vrenger sjelen sin og deler brystkassen i to for å blottlegge sitt hjerte, blir saken brått en helt annen.

Jeg vet at mange synes det er vanskelig med slike tekster, og nettopp derfor må de leses og deles. Vi kan ikke gjemme det bakerst i hodet og late som at det ikke finnes. For det gjør det. 1 av 10 norske barn lever med dette hver eneste dag.

 

wounded heart in basket

 

* Følg Pappahjerte på Facbook *

Førstemann til avocadoplante vinner

Dette må være den rareste konkurransen noen noensinne har satt i gang.

 

 

Jeg vet jo ikke, men jeg tror kanskje Christina og jeg trenger litt mer spenning i hverdagen. Kanskje vi burde meldt oss på fallskjermkurs. Eller tatt jegerprøven. Eller kanskje kjøpt en levende ulv? Okei, kanskje ikke helt det da, men noe må vi gjøre, for jeg er redd vi er i ferd med å bli litt i overkant etablert.

For det er én ting å slutte å gå på byen for å holde seg hjemme og pjuske hverandre på armen en sen fredagskveld, men noe helt annet er det når man plutselig begynner å ha avocadoplante-kappløp!

Ja, du leste riktig. Avocadoplante-kappløp. Vi starter med hver vår avocadostein, så er det førstemann til å få den til å bli en plante. Høres enkelt ut? Å nei du, for avocadoen er en lunefull jævel og Christina har prøvd flere ganger tidligere uten suksess.

Ikke bare det, men det tar visstnok også kjempelang tid. Alt fra 2-8 uker før man ser noe som helst tegn til liv! Og i hele den perioden må avocadosteinen pleies og koses med. Den må ha de rette forholdene og vannet må skiftes helst annenhver dag.

 


Christinas ankermann ligger og basker seg

 

I starten tenkte jeg at dette høres ut som en hobby myntet på pensjonister og humret godt av Christinas mislykkede forsøk, men da hun utfordret meg til avocadoplante-kappløp, ble saken brått en annen. For konkurranse er konkurranse og nå skal jeg vinne!

Så i vinduskarmen på kjøkkenet vårt står det nå fire ulike avocadosteiner og jobber i det skjulte. To er hennes, to er mine. Jeg vurderer å bygge ut med flere steiner og kanskje skjule noen på hjemmekontoret. Hva enn som må til for å vinne, egentlig.

I følge flere nettsider skal man følge en viss fremgangsmåte, men jeg har kjørt to ulike løsninger. Stein A følger malen og Stein B improviseres underveis. Så Stein A er skrellet og stukket med fyrstikker og henger som korsfestet i vannskorpa, mens Stein B har fått spesialbygget en liten flåte som den koser seg på.

 

 

 

Jeg har også hørt at det skal hjelpe å prate til planter, så det har jeg selvfølgelig begynt med. Til Stein A får brøler jeg motiverende kamprop om at vi skal knuse fienden, mens Stein B får kos og lovord for hvilken utrolig fin stein den er.

 


A: "Kom igjen, du er et beist!"
B: "Du er meg en fin en, du. Få en kos a"

 

Konkurransen har så vidt sparket i gang og enda har det skjedd utrolig lite, men løpet er langt, vi venter i spenning og heier steinene videre.

Så hvis du er i beit for en ny hobby, kan jeg oppfordre andre (gjerne småbarnsforeldre som bruker mesteparten av fritiden sin innendørs som rydde- og vaskeroboter for sine barn) til å henge seg på ;-)

 


It´s aliiiive!

 

/ Førstemann til avocadoplante vinner! ;-)

Dæv fævvel og kokosbollær

 

Jeg står i boden i full planlegginsdag-uniform: Joggebukse, bustehår, tennissokker og t-skjorta fra i går. Foran meg står den kolossale sentralstøvsugerboksen som har okkupert et stort hjørne av boden i snart 4 år uten å løfte så mye som en finger. I dag er det på tide å gjøre opp regnskap. Gjør nytta di eller pell deg vekk!

Jeg prøver å skru den på, men allerede der møter jeg første problem. Ingen på-knapp. Hva søren? Jeg sjekker instruksjonsboken igjen. Jo da det skal finnes en på baksiden. Jeg går over hele kladden med lupe, men ingen knapp. Kan den være inni selve veggfestet da? I så fall må jeg løfte av hele skiten..

Virker jo unødvendig knotete, men la gå, jeg kan ikke bruke 20 nye minutter på å stå og vente på at på-knappen på magisk vis bare skal dukke opp.

 

 

Jeg løfter på den gigantiske støvsugerinnretningen og noterer meg at den er pluss minus like stor som Christina. Den er tung og klønete, og når jeg endelig får røsket den løs, kobles den fra røret som leder luften fra maskinen ut av huset og ut av røret spretter en død fugl!

Jeg brøler. Som en kvinne. Like greit å innrømme det først som sist. Jeg kan kanskje ta en liten elefants vekt i benkepress, men når jeg plutselig blir angrepet av en død blåmeis, går stemmen raskt i fistel.

 

 

Jeg holder pusten og håper ingen hørte meg, men ikke lenge etter kommer barna stormende til og lurer på hva i all verden som foregår. Jeg forklarer som sant er at pappa bare mekker litt på huset. Det høres bedre ut sånn.

Jeg kvitter meg med den stakkars lille meisen, men jeg kan fortsatt ikke finne noen på-knapp. Jeg går over boksen med løse deler igjen. Oppi der ligger det et modem og en internettkabel. Hva i all verden skal jeg med det? Men jeg er villig til å prøve alt og kobler den til veggen.

Så setter jeg sentralstøvsugerkabelen inn i vegghølet, holder power-knappen inne i 10 sekunder og venter. Ingenting. Kanskje ikke så rart. Jeg har et modem som ikke er koblet opp mot noe annet enn veggen og en støvsuger uten på-knapp.

 

 

Jeg prøver fremgangsmåten som står i manualen rundt 7-8 ganger, men det føles mest som å prøve å starte en bil ved å sparke på hjulene. Så jeg gjør noe overraskende, veldig overraskende til meg å være: Jeg ringer fabrikanten. For jeg kan mer om gresk lyrikk fra 700-tallet enn jeg kan om sentralstøvsugere, og tålmodigheten min har for lengst tatt slutt.

Jeg gidder ikke å late som og legger lista rett fra start:

- "Morn du! Jo nå skal du høre her.. Jeg prøver å få i gang sentralstøvsugeren, men jeg finner ikke på-knappen engang. Hvor skal jeg starte?!"

Og ved fela til Rybak og alt som er hellig, viste det seg faktisk at det var noe feil! For de som bodde her før oss hadde kjøpt feil slange! De skulle nemlig ha kjøpt utstyrspakken til den for lengst utgåtte CV200-serien, men hadde heller kjøpt slangesettet til den mye fjongere CVR-serien. Så maskinen har faktisk ikke på-knapp, det skal være på håndtaket på støvsugerslangen!

Men okei, uten å bli for tekniske på støvsugerfronten, la oss bare bli enige om at det faktisk ikke var min skyld. Glad og lykkelig samlet jeg alle delene i en boks og kastet den lengst inn i boden igjen. Så var det rett på nett og nå er ny slange bare 4-5 virkedager unna :-D

 

 

Så, teknisk sett har jeg fikset støvsugeren, men det kvalifiserer liksom ikke til bonuspoeng hos frua likevel. Og det var litt trist, for etter at jeg spøkte med at hun kunne representere oss på vel-møtet i kveld og i samme slengen få seg litt alenetid (...), var jeg plutselig i beit for litt bonuspoeng igjen ;-)

Så skulle tilfeldighetene ha det til at vel-møtet selvfølgelig var lagt til midt i barnas leggetid. Og det hadde ikke pappa regnet med. Og det høres kanskje rart ut, men jeg kan ikke huske sist jeg la dem alene. Vi har liksom vår faste rutine på at vi legger hver vår. Men plutselig sto jeg der med to kveldshyperaktive barn som skulle fôres, preppes, pusses, pysjes og legges for kvelden.

Det startet selvfølgelig dårlig med en særs uforberedt servering av kveldsmat på kjøkkenbenken. På menyen? 1 stykk pappa snurret rundt lillefingeren og servert på sølvfat. Med andre ord: Smågodt og kokosboller ;-)

 

 

Men så fikk jeg da endelig de to apekattene med meg opp og kveldsrutinene på badet, som til vanlig pleier å være en langtekkelig kamp mot naturkrefter og tålmodighet, ble en aldri så liten dans på roser. Og før jeg visste ordet av det, lå vi i senga på hver vår pute og leste fra et Anna & Elsa-magasin. Da kom endelig tidligere nevnte fistel-stemme til sin rett og jeg gjorde stor suksess ved å lese opp linjene til Anna og Elsa med tynn pipestemme som en ganske rusten sølvgutt.

Men jeg rakk ikke lese spesielt lenge, før det begynte å gå av gjesper i øst og vest, og plutselig hørte jeg den vakreste lyd jeg har hørt på lenge: Et tostemt snork fra to små kaninneser.

Ikke lenge etter hørte jeg det knirke i døra nede. For sent muttern, fattern har allerede tatt ansvar. Og han er ikke så rent lite stolt. Og han tar de 100 bonuspoengene sine nå, takk ;-)

 

 

/ Olaaaf, æ står under misteltein!

* Følg Støvsugerhjerte på Facebook *

Mr. Handyman himself

Året er 2013, vi er på visning i det som skal bli vårt nye hus. Vi går inn i den innerste boden og på veggen henger en sentralstøvsuger.

- "Sentralstøvsuger? Oj, så kjekt!" sier vi i kor.

- "Ja, altså den er ikke helt ferdigmontert enda, men det fikser dere fort. Alle rørene og alt er jo på plass", sier huseier.

Hun går videre og vi følger etter, men før vi forlater rommet skubber jeg borti Christina. Jeg nikker over skulderen, i retning sentralstøvsugeren, og sier kjekt:

- "Det der fikser jeg, vettu". Christina smiler fornøyd og litt forelsket. Hennes kjære handyman leverer.

 

 

Snart 4 år senere er fortsatt ingenting gjort. Jeg har riktignok sett på den, men aldri faktisk tatt i verken boksen med løse deler, støvsugeren eller i det hele tatt prøvd å skru den på. Sant å si så finner jeg ikke på-knappen.

Men det er frem til i dag! For i dag ble vi overrasket med planleggingsdag, men ute snør det og jeg har ikke tenkt til å finne frem termodressen for å ta en tur på lekeplassen, så i dag blir det å brette opp ermene og ferdigstille gamle prosjekter.

Og først på agendaen står den gamle mammuten som har stått og sett hånlig på oss hver gang vi går inn i boden for å hente hammer, spiker eller is fra fryseren.

Så med instruksjonsmanual, pågangsmot og et ønske om å score et sted mellom 50-100 bonuspoeng hos frua, går jeg på med dødsforakt. Nu jävlar skal det støvsuges her! :-)

 

 

/ Men seriøst: Hvor er på-knappen..? x-) (oppdatering kommer)

Når dama drar det for langt

Tidligere i dag var jeg på God Morgen Norge for å snakke litt om parforhold og forventninger. Om at det ikke er meningen at et forhold skal være fantastisk hver eneste dag, og at man heller gjør lurt i å ikke forvente gull og glitter. At ingen forhold er perfekte og at man må kjempe for kjærligheten, og ikke gjøre store problemer ut av små ting.

Etter at sendingen var ferdig, satte jeg meg i bilen og kjørte hjemover - glad og fornøyd til sinns. Jeg følte jeg hadde fått fram budskapet mitt på en tålelig bra måte og var klar for å ta fatt på den nye uka med ny giv.

Så kommer jeg hjem, setter på kaffemaskinen, og mens jeg står der og venter, titter jeg kjapt innom Instagram. Scroller meg nedover for å se hva som har skjedd i helgen. Og der lyser det mot meg. Et bilde som på få sekunder får hele min visjon til å rakne.

For jeg vet at jeg sa at de aller fleste forhold er verdt å kjempe for altså, men dette tror jeg rett og slett blir vanskelig. Det er bare mye en mann skal tåle.

På fredag kom nemlig min gode venn Bjarte hjem fra jobb og oppdaget dette:

 

 

/ Tenker på deg, kompis.

Gooooood morning, parforhold!

 

I morgen skal jeg på God Morgen Norge for å snakke om parforhold. Dette basert på innlegget "Forhold skal være litt dritt iblant", som igjen var et svar på kommentaren til Stine i innlegget: "Dagen det nesten ble slutt".

Jeg skal visstnok møte en ekspert på området også. Hvordan man blir ekspert på parforhold vet jeg ikke. Er det en person som har vært i 100 forhold eller bare ett? Hva er egentlig best? Det høres kanskje ut som en banal problemstilling, men akkurat nå er jeg midt i sesong 3 av Dag på Netflix og der kom jeg over samme problemstilling i går.

For selv om Dag jobber som samlivsterapeut, har han bare vært i ett forhold og det selv det takler han ikke spesielt bra. Gjør det ham til ekspert bare fordi han har lest bøkene og tatt en grad?

Kjæresten Eva har derimot reist jorden rundt og hatt forhold i histen og pisten. Hun er ingen ekspert, men hun har tråklet seg gjennom en drøss med forhold. Så hvem av disse to stiller egentlig sterkest? Han med kompetansen eller hun med erfaringen?

En overraskende interessant og aktuell problemstilling, spørru meg. Så spørs det om jeg klarer å snike inn Dag-referanser på tv i morgen, men jeg skal saktens prøve ;-)

Dessuten skal jeg gå med favoritt-t-skjorten min for tiden. Den med et stort bilde fra et platecover fra favorittartisten min gjennom de siste fem åra; relativt ukjente, norske Philter. Jeg skylder den mannen så utrolig mye for alle timene jeg har elsket musikken hans. Men jeg føler at det blir litt creepy å sende ham en melding og si at jeg elsker ham og musikken hans, så da får jeg heller håpe han ser på God Morgen Norge i 09-draget i morgen tidlig.

Jeg må for øvrig stå opp lenge før hanen for å rekke inn til studio i tide, så det kan bli interessant å prøve å stokke ordene riktig, haha!

Så hvis du vil se en nybarbert, stuptrøtt og lettere sminket pappablogger battle en ekspert i prat om parforhold, forelskelse og virkelighetens realiteter - skru på TV2 fra ca. kl. 09 eller sett hele sulamitten på opptak :-)

Good morning. Funny cat with cups of coffee glasses, vector illustration.

/ Sees i mårra! :)

Frokost uten ost på hodet

 

Kan vi ikke bare ta det litt piano i dag? Pappa var på pokerlag i går og det ble kanskje litt sent. Også sov jeg dårlig og nå er det plutselig lørdag morgen. Bare gi meg litt tid til å våkne så skal jeg være verdens beste pappa, men ikke akkurat nå, okei?

Ikke noe "mamma, mamma, mamma", ikke en konstant vegg av lyder og sang. Ikke noe "Bæ bæ lille lam, har du tissebæsj", ikke 100 spørsmål om det samme.

Vi kan gjøre alle de greiene der etterpå og gjerne resten av helgen, men ikke akkurat nå, okei? Bare 5 minutter til å nyte en rolig kaffe uten "pappa, pappa, pappa, bæsjetissebæsj". Bare én bit av brødskiva uten at noen søler noe. Uten at noe er glemt. Ingen glass i bakken, ingen sjokolademelk på duken, ingen som trenger klut. Ingen brødskive på gulvet, ikke prim på klærne. Ingenting.

Jeg har gledet meg til denne frokosten hele uka og alt jeg ber om er 5 minutter uten at noen tar ost på hodet, kan vi klare det?

 

 

Ikke det, nei..

/ Prøver igjen i morgen ;-)

* Følg Frokosthjerte på Facebook *

Forhold skal være litt dritt iblant

 

I dag fikk jeg en kommentar jeg er så utrolig enig i.

Stine skriver:

- "Det er så sant det du sier, alle forhold kan ta slutt og må pleies. Det er vanlig at forhold har daler og topper, som livet generelt, og da må man bare ta det som det kommer og ikke la seg "lure" av at det til tider er dårlig stemning og begynne å tro at det alltid vil være sånn. I perioder hvor begge er slitne og trøtte er det ikke like lett å overbevise seg selv om at man er dødsforelska i kjæresten sin :p Tror nok skilsmissestatistikken hadde vært veldig annerledes om folk hadde akseptert at livet rett og slett er litt dritt i perioder, også i forhold."

 

Og det synes jeg er så fantastisk godt skrevet. For det er akkurat det jeg mener og akkurat det jeg tror mange glemmer. Det skal ikke være fantastisk hver eneste dag. Det skal være litt dritt iblant også, det er meningen det.

Så finnes det selvfølgelig nyanser og nivåer, men jeg tror man gir forholdet de absolutt beste forutsetninger om man har realistiske forventninger til det.

Kjæresten din kommer til å prompe foran deg. Kanskje ikke hver dag, men det kommer til å skje.

Dere kommer til å krangle. På et eller annet tidspunkt kommer du kanskje til å bli så forbannet på din hjertes kjær at du kaster et egg i veggen.

Dere kommer til å banne høyt og kalle hverandre forferdelige ting.

Du kommer til å himle oppgitt med øynene og føle at du er sammen med en idiot. Tidvis kanskje verdens største. Andre ganger er det du som er idioten.

Og vet du, det er kanskje bra, det. For som en venn av meg en gang sa: "Det er bedre med store følelser begge veier, enn ingen følelser i det hele tatt". Og som Stine skriver: "Et forhold har daler og topper". Noen dager er man stormende forelsket, andre dager er man som USA og Nord-Korea.

Det betyr ikke at man skal gjøre det slutt av den grunn, det betyr bare at man er i et forhold. Smak litt på det ordet: Forhold. Det er en forbindelse, en forståelse, en dans med to parter. Det er ikke "meg først og litt deg", det er en gjensidig forståelse med to likeverdige parter. To mennesker og to liv som skal bli til ett. Sier seg selv at det må slå litt gnister i blant.

Tenk bare når du er på ferie med venner eller familie. Det går jo ikke tre dager før du er drittlei hele gjengen og bare vil reise hjem igjen. Mens i et forhold er du mer eller mindre limt til den samme personen døgnet rundt i all anskuelig fremtid. Som erter i en vakuumpakket pose. Klart det må koke over iblant. Alt annet ville egentlig vært rart.

Det vil være krangler, det vil være banning, det vil være stunder med tvil. Det viktigste er ikke å være lykkelig hver eneste dag, men at det gode overskygger det dårlige.

Selvfølgelig finnes det dårlige forhold som man helt opplagt burde komme seg ut av, men noen forhold trenger kanskje bare litt jobb. Litt tid, omsorg, pleie og kjærlighet. Det trenger ikke å være som en romantisk komedie hver eneste dag, men jeg tenker som så:

Jeg har ett liv. Er dette personen jeg ønsker å dele dette ene livet med? Gjør denne personen meg lykkelig? Er dette personen som fortjener den aller øverste plassen i mitt livs rulletekst? Får den meg til å føle meg bra? Har vi det fint sammen? Er dette et menneske jeg ønsker å dele resten av livet med? Våkne opp med og være sammen med i alle de gode og dårlige stundene? Kan jeg være meg selv rundt denne personen og kan den være seg selv rundt meg? Drar vi hverandre opp eller trekker vi hverandre ned? Er dette en person som elsker og respekterer meg? Er det en person jeg elsker og respekterer tilbake?

Hvis ja, bli.

Så må man bare se forbi småkrangler og alt det der, det kommer til å skje uansett. Ingen forhold er 100 %, heller ikke vårt. Jeg klipper negler ved vasken og glemmer å fjerne avklippet. Christina tisser med døra åpen. Jeg kan klikke i vinkel hvis jeg er sulten nok, dessuten setter jeg aldri skoene tilbake i skohylla. Vi kan krangle så busta fyker og banne som sjømenn. Men de gode tidene, latteren og kjærligheten overskygger det negative 100 til 1. For vi har begge funnet en vi ønsker å dele livet vårt med, og det er vi villige til å kjempe for.

Jeg hører i blant folk snakke om den rette. For min del er jeg ikke så opptatt av den rette. Kanskje finnes det bare én der ute, kanskje finnes det 1000. Jeg tror det viktigste er å finne en man ønsker å dele livet sitt med, den rette eller ei. Det har egentlig ingenting å si. Er man så heldig å ha funnet en man elsker og som elsker deg tilbake, er det verdt å kjempe for. Trenger ikke være 100 % hele tiden. Gjør du meg lykkelig, gjør jeg deg lykkelig - da går vi for det.

 

 

* Følg Kjærestehjerte på Facebook *

Les også: "15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger"

Større enn hjertet kan forstå

Jeg må bare dele denne tegneseriestripen i dag, for den er så utrolig treffende! Så 100 % nøyaktig sånn jeg følte det før jeg fikk barn. For før man får barn vet man jo ikke hvordan det føles. Man kan tro man skjønner det, men man gjør jo ikke det.

Jeg hater egentlig å skrive det, for jeg vet hvor provoserende jeg synes det var å høre før jeg selv ble fattern, men det stemmer faktisk. Kjærligheten man får til sine egne barn er noe helt eget.

Det er ikke som en sjokolade du liker, en kjæreste du elsker eller en hund du koser med - det er en helt annen liga.

Ikke bare det, men vi følte det faktisk sånn mens vi gikk og ventet på nummer to også. Med så utrolig mye kjærlighet vi har for førstemann, hvordan i all verden skal det være plass til en til?

Viser seg at livet har en plan for det der, for hjertet blir aldri fullt av kjærlighet, det bygger bare ut :-)

 


(lånt med tillatelse fra fowllanguagecomics.com)

 

/ En kjærlighet større enn hjertet kan forstå <3

--> Følg Fowl Language Comics på Facebook

Sangen som reddet forholdet

 

Tidligere i dag skrev jeg om den gangen det holdt på å bli slutt mellom Christina og meg. Om den kvelden vi kom til et vendepunkt og om sangen som dro oss ut av sumpen.

Sangen som tente et lys og minnet oss på at det er noe som heter kjærlighetssorg. Etter den kvelden har vi aldri vært i tvil igjen, og derfor har det naturlig nok blitt vår sang. Og til sommeren har sangen vår fått æren av å være med på sommershowet: Spillelista!

Jeg kan ikke understreke nok hvor mye jeg gleder meg til å se den bli fremført live av de fantastisk dyktige folka i Scenegal, men det kommer nok til å kreve store mengder snufsepapir.

Men du trenger ikke vente helt til sommeren for å oppleve det. Du trenger ikke engang reise helt til Larvik.

For akkurat her og nå skal du få en upolert og nydelig versjon spilt inn for bare noen uker siden. Videoklippet inkluderer også en ikke helt ukjent og rufsete fyr som forteller litt mer om hvorfor akkurat denne sangen betyr så utrolig mye.

Nå er jo jeg en smule inhabil, men dette smelter hjertet mitt i hvert fall. Se helt til slutten for å høre et lite lydklipp fra da jeg trodde kameraet var skrudd av ;-)

Men først: Nyt sangen vår ♥

 

 

Les også: "Dagen det nesten ble slutt" (innlegget som forteller hele historien)

--> Sjekk ut Scenegal på Facebook

Dagen det nesten ble slutt

Vi har vel aldri fortalt dette før, men det var faktisk en periode det nesten ble slutt mellom Christina og meg.

 

Broken heart and thread on wooden background

 

Det var vinteren 2011 og vi var nyforelsket. Jeg hadde akkurat møtt kvinnen i mitt liv og alt stemte. Vi holdt hender, vi snakket, vi lo og kjærlighetens flammer blusset opp ustanselig. Vi var sjelevenner og hele verden var bare oss.

Men så, midt oppi den euforiske, glovarme kjærlighetsrusen, skjedde det noe rart. Jeg ble kald. Det skjedde raskt men gradvis, og veldig mot min vilje. For midt oppi all gleden og lykken, fikk jeg plutselig en ape på ryggen som begynte å hviske meg i øret.

For noe av det beste ved å være nyforelsket er jo selve spenningen. Spillet som hele tiden endrer seg, jakten og uvissheten om at man aldri kan være helt sikker. Men fra første sekund vi møttes, var det liksom ingen tvil. Det ville alltid være oss. Og med det mistet spenningen litt av futten. All futten egentlig, for det var liksom ingen vits å være nyforelsket når man uansett var ment for hverandre.

Jeg som inntil nylig hadde vært rotløs ungkar, men så plutselig og nesten over natten, var vi som et gammelt ektepar. Hang opp tapet på kveldene og tok det rolig i helgene. Drinker og sene kvelder ble til pledd og te i sofakroken.

Og i den prosessen begynte jeg veldig tidlig å ta Christina for gitt. Vi kom jo til å være sammen for alltid, så hva er poenget med å være nyforelsket? Kanskje jeg følte meg litt fanget, jeg vet ikke, uansett så skrudde jeg av nyforelskelsen altfor tidlig og det satt selvfølgelig en støkk i stakkars Christina. Hun som løp rundt med sommerfugler i magen og ikke forsto hvorfor jeg plutselig var blitt kald som en fisk. Jeg var egentlig ikke det, jeg bare skjønte ikke hva som foregikk. Hva jeg tenkte og hvorfor. Og jeg var vel bare redd.

Selv om jeg ikke visste det da, så gikk det så langt at Christina sto på nippet til å gå fra meg. Det har hun fortalt først i etterkant. Jeg tenkte jo aldri i starten at det faktisk var en mulighet, og det var også det som nesten ødela for oss. Jeg tok Christina for gitt.

Men det var frem til en lørdag kveld vi lå på sofaen og så på tv. Kosekveld i heimen med hjemmelaget pizza og Det Store Korslaget på TV. Stemningen var nok litt så som så som den var på den tiden, for det var kommet til et punkt der vi plutselig ikke forsto hverandre. Vi som var nyforelsket, hvorfor føltes det som vi sto på hver vår side av en kløft?

Og da skjedde det.

Thom Hell. Over you.

 

"This is where we've come to
There was a time when it was me and you
Though it's hard to keep moving;
It's the only way to get over you my love."

 

Og vi så på hverandre og vi forsto. Ikke fordi sangen handler om kjærlighet, men fordi den handler om det motsatte. Kjærlighetssorg. Forhold som tar slutt. Det var som et lys som gnistret til liv. Dette må vi kjempe for. Jeg innså brått at alle forhold faktisk kan ta slutt, og jeg forsto at jeg var i ferd med å miste det beste som noensinne har hendt meg. Og det ble vendepunktet. Vi tok nyforelskelsen tilbake og har aldri sett oss tilbake.

For jeg har ikke lyst til å gå en eneste dag uten Christina ved min side. Siden den dagen har jeg aldri tatt henne for gitt og det skal jeg aldri gjøre igjen. For alle forhold kan ta slutt om de ikke vannes og pleies med kjærlighet. Og Thom Hell på TV.

 

 

 

/ Pledd og te i sofakroken <3

P.S. I kveld kommer video med intervju og urpremiere på Scenegals versjon :)

"Sangen vår" blir sommershow!

Dette er bare så utrolig kult!

For en liten stund siden ble jeg nemlig kontaktet av artistkollektivet Scenegal. Til sommeren skal de for andre år på rad arrangere sommershowet "Spillelista" her i Larvik. Showet består blant annet av fremføring av sanger som betyr mye for en rekke ulike folk, og i den forbindelse ønsket de i år å høre om jeg hadde én spesiell sang jeg ville dele med dem! En sang som betyr mye for meg, en sang som har en historie.

Og det har jeg. Så veldig også.

Jeg har riktignok mange sanger som betyr mye for meg, for jeg er en fyr som forbinder mange sanger til gode minner, men det er spesielt én som stikker seg ut mer enn noen annen. I hvert fall med tanke på hvor man er i livet akkurat nå. For det er sangen som kanskje, ikke 100 % sikkert, men kanskje, kan ha reddet forholdet til Christina og meg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det høres kanskje rart ut, men så var det også en veldig rar situasjon, og noen ganger skal det ikke mer til enn en liten tue for å velte et stort lass. Den historien skal dere selvfølgelig få!

... jeg må bare skrive den først. Jeg burde kanskje ventet med dette blogginnlegget til jeg hadde hele historien klar, jeg ble bare så utrolig gira da jeg fikk mail fra Scenegal med en smakebit på sangen vår i dag!

Vi har nemlig spilt inn en liten teaserfilm der jeg forteller litt av historien bak sangen, i tillegg til at gruppa gjør en upolert fremføring av sangen, og det er bare så utrolig fint! Og jeg gleder meg så vanvittig mye til å høre dette live i sommer med verdens beste kjæreste ved min side. Og, kjenner jeg Christina rett, et sted mellom 3-4 kilo med snufsepapir ;-)

Jeg har forresten mast og mast på stakkars Hedda i Scenegal, og har klart å grine meg til gratisbilletter til showet som jeg kan lodde ut her på bloggen :-)

Men det får bli senere, for nå må jeg hive meg over tastaturet og skrive ned hva som faktisk skjedde den ganske dramatiske dagen i 2011. Da forholdet vårt brått gikk fra sprudlende nyforelskelse til plutselig å være på nippet til å bli slutt nesten før det hadde startet.

 

Broken heart and thread on wooden background

 

/ Hele historien og urpremiere på sangen kommer på bloggen i morgen :-)

--> Sjekk ut Scenegal på Facebook

Ingen baker kaker som oldemor

Tenk så heldige barna er. Å få vokse opp med to oldeforeldre som elsker besøk. Som sitter klare med fyr i peisen og småkaker på bordet. Med saft i glasset, is i fryseren, tid til overs og kjærlighet i hopetall.

 

 

Alltid et fang å sitte på, alltid en historie på lur. Et sted som er helt ulikt her hjemme, men fortsatt litt hjemme. Et hus man kan leke i, et piano å spille på. Et takknemlig publikum som klapper for selv den sureste låt.

Show og apestreker i bytte mot vafler og is. En vinn-vinn situasjon som gagner begge parter. Oldemor som heier mens oldefar tar en trall på munnspillet. Og jeg er bare så utrolig glad for at barna er så heldige at de får kose seg med sine oldeforeldre. Og vice versa.

Men likevel, hver gang vi drar derfra kan jeg ikke dy meg fra å tenke over hvilket voldsomt taktskifte det må være for dem. En rolig stue som plutselig blir forvandlet til et veldig sirkus. Med ville aper og ramponerende elefanter. Føtter som løper, stemmer som gjaller og ting som går i bakken. Og så, like brått som det startet, så er det over igjen. Som en forbipasserende tornado av latter og sang.

Og jeg har en snikende mistanke om at så fort vi forsvinner ut døra, ser de på hverandre og smiler, og sier noe sånt som at det er hyggelig når vi kommer, men også helt greit når vi går, før de slenger seg på sofaen og tar en liten cowboystrekk mens støvet fra manesjen legger seg ;-)

 

 

 

 

/ Takk for kaffe, kos og kaker <3

Verdens søteste apekatt

Jeg har lenge trodd at jeg hadde funnet meg en relativt vanlig og sleivkjefta jente fra Larvik, men etter at jeg bladde i et gammelt fotoalbum i går viser det seg altså at jeg er sammen med den ukjente lillesøsteren til apekatten Julius:

 

 

Fy fasan, for ei søt litta jente! Men med det bustete håret og det herlige smilet, må det jo være lov å si at hun ikke ligner så rent lite på hele Norges nasjonal-sjimpanse.

Men det passer egentlig  helt perfekt, for til sommeren hadde vi uansett tenkt oss en tur til Kardemommeby og Dyreparken i Kristiansand, så da kan vi slå hele tre fluer i én smekk: Sukkerspinn, piratshow og familiegjenforening ;-)

 


<3 <3 <3

 

/ Her kommer Christina som alle vil se

Vaskekjerring på besøk

Noe så deilig! Bare ligge på sofaen og slurpe kaffe mens vaskekona tar vegger, gulv og tak.

Ikke er det spesielt dyrt heller. Vi tar det selvfølgelig svart og slipper da unna både skatter og avgifter. Men det skal sies, man får jo det man betaler for.

Hun er ikke spesielt grundig og langt unna utlært i faget. Hun glemmer å rengjøre store flater og roter egentlig mer enn hun rydder. Dessuten er hun unøyaktig og bruker kjempelang tid.

Men det er greit, for hun er også den eneste hushjelpen i området som gladelig jobber på søndager og tar seg betalt i gullpenger og bamsemums ;-)

 

 

 

 

/ God søndag!

Tidenes beste påskemorgen

Jeg trodde ikke voksne fikk sånt, men i dag startet dagen med en skikkelig overraskelse fra påskeharen!

 

Jeg våkner av barnehender som piller meg i øret.

Jeg titter på klokka, den er 06.30. Jeg hører unger, to av dem. Og Christina. Vi er visst i ferd med å stå opp. Å gud, hvorfor ble jeg sittende oppe til langt på natt?

Jeg tar mine første par blunk og det kjennes som sand under øyelokkene. Idiot. Denne dagen er ødelagt allerede før den starter.

- "Nei barn, nå tar vi en time til a", sier jeg spøkefullt og panisk før jeg kaster meg ned igjen og ruller meg inn i dyna.

Så myk, så varm, så deilig.

...

Jeg blunker igjen.

Det var da merkelig.. Helt stille?

Og øynene.. de føles bra!

Jeg kunne seriøst stått opp nå allikevel.

Jeg skjønner ingenting, hvordan er det mulig?

Jeg ser på klokka.

Den er 09.30.

...

Christina, jeg elsker deg.

 

baby Easter bunny on spring green grass

 

Med vennlig hilsen,
Endelig uthvilt småbarnsfar

Påske uten ski på beina

I dag, mens vi labbet langs brygga i Grebbestad og kjente lukten av sjø, så frem til å fika på en lokal kneipe og gledet oss til taco til kvelds, slo det meg: Påske uten ski på beina er faktisk ganske ålreit.

For langrenn på fjellet er fint det altså, bevare meg vel, jeg er da nordmann tross alt, men her vi sitter på en stuga, ikke langt fra havet, men kjempelangt fra fjell og appelsiner, må jeg bare innse at jeg lever ganske fint uten det også. Veldig fint faktisk.

Viser seg at det går an å ha det minst like fint rundt 6 meter over havet. Så her kommer en liten bildespesial fra den lengste fredagen i året, en dag som har vært fattig på høyfjell, men derimot rik på det som tross alt er langt viktigere: Familie.

 


Twist, folk og puslespill = vinnerkombo :-)

 


Ikke helt blå swix, men ikke helt feil.

 


Seems legit..

 


One small step for man, one giant leap for a legobrikke.

 


- "Han med den grå gensern er LP" (sitat LP, 2017).

 


Er man først i rånernes hjemland, må det jo rånes.

 


Brorsan tar tacotårn til et helt nytt nivå.

 

/ Glad påsk! :-)

Peters lille pakkekrise

I hele dag har jeg gått rundt og følt meg som en råtten agurk, uten helt å skjønne hvorfor. For jeg er jo frisk og fin, jeg har drukket kaffe, solen stråler og livet smiler, så hvorfor føler jeg meg så ræva?

Men så kom jeg på det...

 

 

Vi skal jo på ferie i morgen. Over hele kalenderen min står det skrevet: HUSK Å PAKKE BAGEN!!

Og der var det. Pakking. Det aller, aller verste jeg vet. Planlegge hvilke klær man skal ha med, finne frem toalettsaker, pakke ned mobil-lader og alt man trenger. Ha akkurat nok av alt, men ikke for mye. Og med to små barn er det mye man trenger. Skift til ditt, skift til datt og gjerne et reserveskift bare sånn i tilfelle.

Kanskje en vogn? Egen reiseseng? Niste til kjøreturen, mat og drikke, ja også må vi fylle kjøleskapet FØR vi reiser, fordi det er stengt i flere dager når vi kommer tilbake. Ja, også må vi ha med mac, kamera, eksterndisk, headset og ladere til alt.

Også sengetøy, må vite. Laken, dynetrekk og putevar til alle. Kanskje ta med et par barnedyner til småttisene også. Så da må vi ha dynetrekk til det også.

Og klær. Gud så mye klær. Inneklær, uteklær, penklær, slækkeklær, joggeklær, båtklær og klær meg i hue og ræva. Og regntøy! Og hvis vi først skal ta med regntøy, kan vi like gjerne ta med støvler også.

Og det verste er at når man endelig har fått pakket og forflyttet halvparten av alt man eier ned i fullstappede bager, så er det ikke mange dager før det hele skal pakkes ut og tilbake igjen. Og det er, om mulig, enda verre.

Og derfor, kjære Peter, føler du deg som en brukt sokk i dag. Godt å vite hvorfor, men det hjelper jo egentlig ikke. For bagen pakker ikke seg selv, og på blikket til Christina vet jeg hva som venter hvis jeg venter med å pakke til 5 minutter før avreise. Et saftig spark i nøttene og en skulder så kald at den kan fryse lava til is.

 


Blir her litt, jeg..

 

/ Noen som har en pakkerobot til salgs? Send meg en PM. Asap.

* Følg Pakkehjerte på Facebook *

Hva gjør du hvis barna har spist fluesopp?

Eller falt i iskaldt vann? Eller satt en drue i halsen? Eller brent seg kraftig? Eller får i seg et ukjent antall paracet? Hva gjør du?

 

 

Det er grusomt å måtte forholde seg til slike problemstillinger, men mye verre om det noensinne skulle skje og man ikke vet hva man skal gjøre.

For det er ting man kan gjøre. Viktige ting som kanskje kan redde liv! Dine egne barns eller andres. Men hva? Det er derimot ikke like godt å vite. Og akkurat derfor er det helt genialt å ta et førstehjelpskurs. Ikke fordi man skal lære å gassbinde en hval, men for å få en viss pekepinn på hva man faktisk kan gjøre om uhellet skulle være ute. Kunnskaper og ferdigheter som en dag kan redde liv.

I forrige uke var vi på et førstehjelpskurs arrangert av barnehagen, og i løpet av bare to små timer lærte vi så utrolig mye!

 


Vet du hvordan du utfører Hjerte-Lunge-redning? Det trodde jeg at jeg gjorde. Jeg tok feil.

 


30-2, 30-2 til ambulansen kommer.

 

Man blir ikke utlært lege over natten, men et førstehjelpskurs gir deg i hvert fall noen grunnleggende ferdigheter som en vakker dag kan redde liv. Og det er som sagt bare snakk om én kveld. Et par små timer med småprat og øvelser.

Hvordan man utfører hjerte-lunge-redning, hvordan man legger noen i sideleie, hva man gjør hvis noen setter noe i halsen og hva man gjør hvis barna plutselig har fått i seg noe fra medisinskapet.

 

Doctor showing first aid for choking infant

 

Selvfølgelig håper man at noe sånt aldri skal skje, men skulle uhellet først være ute tenker jeg man er glad for at man vet hvordan man skal reagere. For man lærer man overraskende mye på et par timer og det kan bety et hav av forskjell den dagen man plutselig stirrer en akutt nødssituasjon i øyet.

For med bare sekunder på seg til å reagere, kan en kveld med småprat, twist og kaffe plutselig bety forskjellen på liv og død.

 

Nurse with child patient in UK Accident and Emergency

 

/ Gi bedre odds til dem du er glad i - Ta et førstehjelpskurs :-)

Ta det første steget allerede --> Skriv ut denne plakaten

92 hele livet

Jeg vet at klesstørrelser kommer og går, men akkurat 92 har jeg et litt spesielt forhold til. For lenge så det ikke ut til at plutten noensinne skulle vokse forbi 92. Han spratt liksom så fort forbi 70 og 80-tallet, men så stoppet det. Stoppet på 92. Ble liksom ikke større rundt livet eller lengre i beina.

Og det var fint det, for 92 føltes stort. Mye større enn 86, som også er ganske stort. Trenger ikke større enn det, du kan være 92 hele livet, du :-)

 

 

Men så blir det vinter og så blir det vår, og plutselig så står man der. 92 er ikke engang i nærheten.

Kanskje har det ikke passet på flere år, det har bare ikke gått opp for meg. 92 har blitt til 98, som har blitt til 104, som igjen har blitt til 110/116. 116! Det er jo sånne størrelser som de store guttene bruker det, ikke vår lille plutt?!

Alle de gangene jeg har stått i klesbutikken og irritert meg over at de kuleste klærne bare lages i store størrelser, og nå er vi her selv. Ikke lenger bare søte dyr og tullete monstre, men batman og spiderman og engelske tekster med schwung. Ikke lenger klær for barn, men klær for bittesmå ungdom.

Det er nesten til å få litt panikk av, for selv så stolt man er, så klarer jeg ikke skru av panikken som surrer i bakgrunnen over tiden som går så altfor fort. For de som sier at årene med småbarn i hus går veldig fort, de har veldig rett. Tiden flyr og jeg vet ikke om jeg liker det.

Enda godt vi har to, så kan i hvert fall lillesnuppa arve klærne til storebror og bruke 92-plaggene en god stund til.

Tenkte jeg. Før jeg innså.. de passer ikke henne lenger heller. Størrelse 92 er et ferdigskrevet kapittel og på tide å ta farvel. Og det er noe fint, men samtidig nostalgisk urovekkende over det; tiden som går og klær som blir for små. Men om ikke annet: Det er nå de kule klærne begynner ;-)

 

 

 

 

/ På tide med et røsk i klesskapet

Les også: "Arveklær er for fattigfolk"

Tusen tusen takk <3

Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg har bare så veldig lyst til å takke dere. For mye egentlig, men først og fremst for den vanvittige responsen på innlegget jeg skrev i forrige uke om vold og overgrep mot barn.

Les: "Hver eneste jævla dag".

 

 

For det er et så utrolig vanskelig tema. Det er nærmest umulig å skrive om uten å tråkke i ørten fallgruver, og jeg har jo ingen kompetanse. Jeg har aldri opplevd noe sånt i min barndom og jeg har egentlig ikke peiling på hva jeg skriver om. Men jeg er pappa. Og jeg har et hjerte som knuser hver gang jeg hører historier om barn som går gjennom ting barn aldri skal måtte gå gjennom.

Og selv om jeg synes det er veldig skummelt å skulle gå i bresjen for noe jeg egentlig kan fint lite om, så kjenner jeg med hele mitt hjerte at det er riktig. Riktig og så vanvittig viktig! For noen må ta denne tyren ved hornene og hvis jeg kan gjøre bare en ørliten forskjell, er det verdt all innsats i verden.

Rettelse: Jeg kan ikke utrette stort alene, det er deres engasjement som gjør hele forskjellen. Alle dere som tør å lese, tør å kommentere, tør å dele. Alle dere som har gjenfortalt deres grusomme erfaringer og delt dem med verden. Alle dere som har engasjert dere i den vanskeligste og viktigste jeg kan tenke meg.

For det er lett å bare snu seg bort og håpe at problemet forsvinner av seg selv, men det gjør det jo ikke. Det gjør det bare verre. For enn så vanskelig det er så må dette snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Og derfor er jeg bare så vanvittig stolt, glad og takknemlig for alle dere tusenvis av folk som har engasjert dere i denne saken!

Hadde jeg kunnet invitere dere alle på pannekaker og is så skulle jeg gjort det, men så mange asjetter har vi ikke dessverre. Så da får jeg heller bare si takk. For at dere gir meg støtte og motivasjon til å snakke ut om dette, for at dere snakker selv, for at dere ønsker å gjøre en forskjell og for at vi sammen tenner lys der det før var bare mørke - takker jeg dere av hele mitt hjerte.

 

Watercolor heart, vector illustration

 

/ Dette er bare begynnelsen <3

Les også: "Evig arr på sjelen" (innlegget som startet det hele)

Humor for småbarnsforeldre #2

Jeg har helt dilla på denne tegneserien for tiden og her kommer et knippe godbiter jeg vet du kommer til å like :-)

 


(collage: Fowl Language Comics )

 

For hvis jeg trenger å komme i godt humør for tiden, er Fowl Language Comics en sikker vinner. Det er noe helt fantastisk med den artige anda som lever et liv jeg så til de grader kan kjenne meg igjen i. Et par striper er alt som skal til og vips så er smilet på plass :-)

Så derfor sparker vi i gang også denne uken med et lite knippe godbiter fra verdens kanskje mest gjenkjennelige tegneserie for oss småbarnsforeldre ;-)

 


(alle bilder: Fowllanguagecomics.com)

 

/ Start uka med et smil :-)

--> Se forrige ukes godbiter her

--> Sjekk ut Fowl Language comics på Facebook

Søndagen over alle søndager

Denne dagen kunne ikke vært bedre om den så hadde vært dyppet i honning :-)

 

 

Ikke alle dager går på skinner, men det gjorde denne. Fra start til slutt har den vært en eneste stor parademarsj i god stemning. Fra en lang søndagsfrokost med knasende baguetter og sjokolademelk, til fotball i hagen, lunsj og is i solen, en tur på stranden, hvitveisjakt og middag hos mormor og bestefar.

Og enda bedre ble det selvfølgelig da jeg oppdaget at det endelig har kommet en restaurant i Larvik som byr på skikkelig god og skikkelig sterk thaimat! For jeg elsker thaimat og jeg elsker sterk mat, sett dem sammen og du har en vinnerkombinasjon. Når jeg tenker meg om, så kan det faktisk ikke bli sterkt nok!

Eller... jo forresten. Det var jo den ene gangen i Thailand. På en indisk restaurant i strandkanten på Koh Samui. Der jeg med føttene i sanden bestilte stedets sterkeste suppe, tross kelnerens mange advarsler. Hverdagsrasisme, tenkte jeg og bestemte meg for å vise dem at vi melkehvite nordmenn også kan være noe hardhauser på matfronten. Og jeg tok feil.

For jeg mener, jeg elsker sterk mat, men den suppa der... Jeg burde kanskje skjønt tegningen da flere fra personalet sto og fulgte med i smug da jeg tok mitt første slurp. For de visste hva som kom. Fra første skje rant det svette i strie strømmer. Tungen hovnet opp, leppene ble som en hoven bavianrumpe og hele kroppen sto i flammer. Etter hvert gjorde det til og med vondt å drikke vann. Det måltidet tok noe fra meg. En bit av sjelen, 7-8 leveår og 23 kilo i svette og forbrente smaksløker.

Ja, også var det jo den gangen vi hadde fått vår første kebabsjappe på Kolbotn, og jeg skulle tøffe meg og bestilte en "litt sterkere enn sterk"-kebab. Joda, baben gikk ned den, men så lå jeg også rett ut i tre dager etterpå med feberfantasier og magesjau. Noe sier meg at det kjøttet ikke sto til gullstjerne på EU-kravene ;-)

Men det gjorde maten i dag. Hele dagen faktisk. Fra ende til annen. Fra jeg våknet av en overraskende ryggmassasje, til vi sovnet med et Pokemon-blad på sengen. Ja vel, så rakk vi ikke å støvsuge bilen, men vi fikk hengt opp et par kroker i garasjen og ryddet litt i gammelt rot. Vi fikk oss en tur på stranda, kastet fiskesprett mot solen og spist thaimat til det dugget på brillene. Og mer enn det kan ingen søndag levere :)

 


Til minne om vitamin-bamsefar (2016-2017).

 


En som står klar for å overraske mamma :-)

 


Smoothie i solveggen, da begynner det å lukte sommer! :)

 


Noen synes det gjerne kunne gått litt raskere.. ;-)

 


Dager som dette.. <3

 

/ Takk søndag, vi sees igjen om en uke :-)

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Merkelig start på dagen

Jeg er langt, langt borte i drømmeland. Midt i en drøm der jeg prøver å finne veien ut av en slags futuristisk borg fra fremtiden. Alt er opp-ned og jeg skjønner ikke hvordan dørene fungerer.

Så plutselig kjenner jeg en prikking i ryggen. Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra og det passer ikke inn i drømmen. Så prikker det igjen. Drømmen begynner å falme og så går den i hvitt.

Jeg våkner til, og mens kroppen enda er på vei ut av drømmeland, kjenner jeg det. Prikkingen er der fortsatt. Små, masserende trykk over hele ryggen. Jeg er enda for trøtt til å forstå akkurat hva det er, det er bare så utrolig behagelig. Som om noen skulle gitt meg en massasje.

Så snur jeg meg rundt og der ligger 5-åringen og smiler. Og masserer ryggen til pappa. Akkurat sånn vi gjør på ham hver eneste kveld. Jeg smiler og sier takk og blir overrasket med en kjempestor klem.

Sååå... nå er jeg egentlig bare forvirret. Hva i all verden har gjort meg fortjent til en sånn start på dagen? Hva skjedde med å måtte stå opp midt på natta eller våkne med tær i nesa? Og hvordan i all verden har han blitt så flink til å massere?

Ikke vet jeg, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg vet om én som skal få sjokolademelk til frokost ;)

 

 

/ Goooood søndag, folkens! :-)

* Følg Pluttehjerte på Facebook *

Oslo, savn og bacon overalt

 

Så rart å våkne i en kjempestor seng alene. Langt hjemmefra og helt helt stille. Sånne ting man savner mest når livet hjemme går på repeat. Bare sove så lenge man vil uten noen som må tisse midt på natten. Ikke en eneste tå i fleisen eller en hund som plutselig hopper opp i senga. Bare meg. Og det er så stille. Og deilig. For en natt på hotell alene er verdt mer enn 78 tacofredager og en tur til dyreparken.

Spesielt etter en kveld som i går, der jeg opplevde Oslo på sitt aller beste. For i går var jeg ute på den velkjente galeien med gamle kompiser, for å sprette korken av utesesongen, spise ett stykk bedre middag, fortelle røvere og ha det spas. Det var så sinnssykt trivelig g når det attpåtil plutselig blir sommervarme og full vigør, ja da er det lov å forelske seg litt i Oslo <3

 

 

Men det var i går. Nå ligger jeg her. I sengetøy som knitrer og kjærtegner kroppen. En frokostsal full av bacon så langt øyet kan se og kaffe som fortsatt er varm. Og stillhet. Ikke en bekymring i verden, bare bacon. Det er balsam for sjelen.

Men så går det også overraskende kort tid til man savner livet der hjemme. Til kopper som går i bakken, til høylytt roping, til barn som ler og løper rundt bordet, til mårraklemmen fra frua. Rusk i øyet, altfor lite søvn og flekker på klærne man ikke aner hva er, men håper og antar at er yoghurt. Hverdagen og livet - det beste jeg vet.

Men det var godt med et hvileskjær. Dæven steike det var godt med et hvileskjær! Møte gamle venner, spise god mat, sove i en seng laget av englevinger, leve med senkede skuldre og bare være seg selv for noen timer. Fint å få hverdagen litt på avstand for å kjenne på savnet. Og jeg innser at det holder med én kveld.

Jeg trenger ikke to uker i en tropisk regnskog med barna flere kontinenter unna. Bare noen timer for å kjenne på savnet, er mye mer enn godt nok. Nå vil jeg hjem. Gleder meg til klemmer og latter og susser på kinnet. Og jeg har sjokolade i sekken ;-)

 

 

 

 

/ Neste gang er det din tur, Christina <3

* Følg Oslohjerte på Facebook *

Hver eneste jævla dag

Jeg forstår det bare ikke. Hvordan noen kan se et lite barn og tenke sex? Vold? Overgrep? Hvordan i svarte helvete er det mulig å utsette barn, små uskyldige barn for noe sånt? Hvem er det som gjør sånt?! Bare tanken får neven til å knyttes og blodet til å fosskoke.

Det er bare så ufattelig. Barn som står på første trappetrinn i livet, men får det ødelagt allerede før de er i gang. Av voksne mennesker. Kanskje en de holder kjær. Kanskje sin aller nærmeste.

 

Powerful Low Key Shot of a Young Child Looking Sad

 

Jeg får panikk av å tenke på det. Tanken på hva de små barna må tenke. Hva de må tro om livet. Tror de det er normalt? Klarer de å se glede mellom slagene? Kan de noensinne komme seg opp og forbi? Hvordan må det føles inni sjelen til et lite barn å få verden revet i fillebiter av en voksen de stoler på, kanskje en de elsker?

Jeg skal innrømme en ting: Jeg er ganske feig. Jeg orker ikke tanken på dette i så altfor store doser, derfor dytter jeg det ofte unna. Later som at verden er fin og flott og at alt er bare sommerfugler. Undertrykker sannheten som gjelder så altfor altfor mange av oss. For det er oss, det er ikke dem. Det er våre barn. 10 % av dem. 10 % av norske barn utsettes for vold og overgrep. Barn! Vold! O-V-E-R-G-R-E-P!

Jeg klarer ikke å tenke på det, hjernen min klarer ikke håndtere det på noen konstruktiv måte, så jeg prøver å la være. Og det er kanskje det aller verste vi kan gjøre. Hysje det vekk og skyve det under teppet. Det er det absolutt beste vi kan gjøre for overgriperne, men det verste vi kan gjøre for barna.

 

Kid crying, focus on his tear, added a bit of grain, black and white

 

For dette må snakkes i hjel, ikke stilles i hjel. Det må snakkes om hver eneste dag! Det må trekkes frem i lyset og ikke gi de jævlene et hint av skygge å gjemme sine perverse synder i.

Men vi må hjelpe barna, vi må hjelpe hverandre. Vi må snakke om det, vi må se hverandre, vi må vite hva vi skal se etter, vi må snakke med barna og hjelpe barna å vite hva de skal se etter. For hvis ingen prater om det og alle går rundt med øynene lukket - hvordan skal vi da se sannheten som stirrer oss rett i øynene?

 

Studio People Kid Shoot Childhood Natural

 

Jeg har skrevet litt om dette før, men jeg lover å skrive så utrolig mye mer om det. Jeg ønsker å jobbe tettere med Stine Sofie Stiftelsen, få mer kompetanse på området og dele det med dere. Jeg skal være mitt ansvar bevisst og jeg skal bruke stemmen min på det jeg mener er den viktigste saken i verden.

For tenk deg da: Du og jeg. Du som leser dette akkurat nå og jeg som skriver det. Vi klarer nesten ikke lese om vold og overgrep mot barn. Magen vrenger seg bare ved tanken og vi snur oss bort fra skjermen bare vi leser om det... Så hvordan må det føles å være det barnet? Det barnet som lever i en hverdag så jævlig at voksne mennesker feller en tåre bare ved tanken?

Og enda verre: Hvordan må det føles å bli utsatt for seksuelle overgrep, psykisk vold, fysisk vold, tortur og trusler - og vite at du er helt alene? Ingen som prater om det, ingen som ser deg. Du er bare et bittelite barn i en kjempestor verden, og ingen kommer for å hjelpe deg.

Sånn kan vi ikke ha det. For som sagt: 10 % av norske barn lever med vold og overgrep, og sånn kan vi faen ikke ha det.

 

Teen with taped mouth, begging for help. Sad, abuse boy. Violence, despair.

 

/ Fyll hver eneste skygge, tenn hvert eneste lys

P.S. Del gjerne med gode venner - la vår stemme bli hørt <3

#bloggbarna

Vi har lenge tenkt at barna ikke tar skade av vårt rare bloggliv, men etter i dag er vi ikke så sikre lenger.. x-)

 

 

For under frokosten i dag sto jeg og kuttet gulrøtter, da jeg plutselig hørte et knips. Så føtter som tasset av gårde. Jeg tenkte ikke så mye mer over det, før lyden av tassende føtter returnerte med nok et påfølgende knips.

Jeg tok en pause i kuttingen og der var det igjen. Knips. Som på et kamera.

Jeg snudde meg og der sto han. Med kamerastroppen rundt halsen og pappa i fokus.

Og innen jeg rakk å få frem et ord, hadde han fått det han var ute etter og gikk videre til kaffemaskinen. Et par raske blinkskudd, så bar det videre til Teo, lillesøster og mamma. Knips, knips, knips, og så kunne han endelig legge kameraet til side og spise litt velfortjent frokost.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Live fra kaffemaskinen :)

 

Men når storebror plutselig har blitt pressefotograf, så kan jo ikke lillesøster være noe dårligere..

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Live fra kaffemaskinen :)

 

Så ja.. Vi sier jo alltid at vi ikke tror barna tar skade av vår litt rare livsstil, men nå vet jeg sannelig ikke lenger.

Men bildene ble bra da og det er jo tross alt det viktigste ;-)

 

 

/ 5 år og yrkesskadet.. x-)

* Følg Blogghjerte på Facebook *

Når lokalavisen går til angrep

Det går visst ikke an å skrive noe lenger uten at noen blir fornærmet. Jeg vet at det å la seg fornærme av nær sagt hva som helst er i tidens ånd, men et eller annet sted må grensa gå. Og jeg setter den her.

 

Vintage Woman shouting into telephone

 

For i går postet jeg et innlysende harselerende innlegg om tilstanden i barnas barnehage. Om hvordan det noen dager er så mye kaos, bråk og bleielukt at jeg ikke holder ut mer enn noen minutter før jeg må løpe ut døra. Les: "7 millioner og 100 sykedager i året".

Teksten fikk en vanvittig respons med utelukkende positive kommentarer, 150 delinger på facebook og over 1600 likes! Og da jeg snakket med de ansatte i barnas barnehage var det bare jubelstemning å hente der også.

Jeg ble så utrolig glad for denne responsen og at alle forsto at dette først og fremst var en hyllest til de ansatte, dernest et selvironisk spark til meg selv for å være en inkompetent pingle. Og i hvert fall på ingen måte en skjult kritikk til barnehagen.

For er det én ting jeg har innsett etter å hatt barn i barnehage i snart tre år, så er det at den jobben fortjener en vanvittig respekt! Og jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Barnehageansatte fortjener så vanvittig mye mer enn de får. Men frem til de lønnes høyere enn statsministeren, kan vi i hvert fall bli flinkere til å takke dem for jobben de gjør.

Ikke at de ber om det, men jeg har manet til at vi som småbarnsforeldre kan bli flinkere til å vise litt takknemlighet i blant. Ikke fordi vi , men tenk bare hvor mye man takker besteforeldre som har passet barna en kveld. De ansatte i en barnehage som passer barna 6-7 timer hver eneste dag får sjeldent mer enn et halvhjertet ha det.

Derfor har jeg også i årenes løp skrevet flerfoldige tekster for å løfte frem hverdagens store helter, og jeg tør faktisk påstå at jeg muligens er den enkeltpersonen i Vestfold (Norge?) som i løpet av et år skriver mest positivt om barnehager.

 

Colorful painted hands over the wooden background

 

Og da er det så trist når noen må bruke anledningen til å prøve å vri dette om til noe negativt. Bestemme seg for å la seg provosere og gjøre det hele til en skittkastingskampanje, fremfor å prøve å se det positive budskapet mellom linjene. For når så godt som samtlige(!) barnehageansatte har klart å se dette som en hyllest, burde det også være mulig for en journalist.

Men lokalavisen i Larvik så dette som en mulighet for å skape litt blest, og fikk derfor en journalist til å skrive en surmaget sak om hvilket hån min tekst var mot barnehagene, og barnas barnehage i sær. Les: "Unner du barna dine det du selv ikke hadde holdt ut?".

Teksten handler om hva slags dårlig fyr jeg er som setter igjen barna i en barnehage jeg ikke selv orker å være i, dessuten benyttet de anledningen til å så tvil om tilstanden i barnas barnehage spesifikt. Om at hvis det er så ille i norske barnehager, så står det virkelig ille til. Hvor skremmende det er at så mange gir en positiv respons på teksten osv.

Saken er skrevet som en ytring fra en av avisens journalister og de har videre valgt å spre saken for alle vinder ved å dele på facebook, legge ned betalingsmuren, åpne kommentarfeltet og saken kommer helt sikkert også på trykk om den ikke allerede er det.

Og jeg synes bare det er så trist. Trist at det har blitt en kultur der folk prøver så godt det lar seg gjøre å provosere. Kan man ikke heller lese noe og prøve så godt man kan å anse innlysende overdrevent tekster som humor, fremfor å vri sjelen sin for å tolke alt i verste mulige potens?

Samtidig skjønner jeg ikke helt hvorfor? Hvorfor skal man gjøre sitt ytterste for å starte en heksejakt, når man så utmerket godt kunne tatt en skjønnsmessig vurdering av tekstens ganske innlysende harselerende karakter?

Selvfølgelig er det gøy å provosere, men jeg hadde trodd og håpet at en lokalavis skulle jobbe litt hardere for å heie frem lokale personligheter som prøver å gjøre noe fint, skrive en artig tekst og hylle en yrkesgruppe som altfor sjeldent får den rosen de fortjener, fremfor å prøve å gjøre folk til syndebukk.

Jeg vet ikke helt hva slags motiver de har, ikke har jeg tenkt til å spekulere stort i det heller, jeg synes bare det er trist. Trist at folk tar bevisste valg om å la seg provosere når de så innlysende heller kan se flasken som halvfull. Trist med lokalaviser som prøver å bryte ned, fremfor å bygge opp. Spesielt når det er en journalist som jeg frem til nå har hatt en god relasjon til.

Samtidig blir jeg litt lei meg på vegne av de leserne som faktisk blir lurt til å tro at jeg håner barnehagen basert på én tekst som én person bevisst eller ubevisst har mistolket. Spesielt med tanke på at jeg helt sikkert gjør mer for å løfte frem barnehagene i løpet av et år enn lokalavisen gjør.

Så derfor velger jeg heller å avslutte med et lite knippe lenker til saker som har blitt skrevet, delt, likt og hyllet for sitt forsøk på å snakke barnehager opp og frem.

- Takk til deg som sjeldent får det

- Takk til dere som ser

- Årets stolteste øyeblikk

- 7 millioner og 100 sykedager i året

- Pappablogger inntar barnehage

 

Fluffy hearts. Valentine's day

 

/ Hilsen en som elsker barnehagen, men er litt skeptisk til sladrepresse ;-)

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Barnehageansatt for en dag

I 2014 skrev jeg et innlegg der jeg kom til skade for å bruke begrepet "Barnehagetante". Jeg visste ikke den gang hvor provoserende dette var for mange, og valset derfor helt uvitende ut i et minefelt av hat og kritikk. Jeg forsto raskt at barnehageansatte i mange år har kjempet hardt for å bli tatt på alvor, fremfor å bli sett på som bare en gjeng med "tanter".

Som et resultat av den heftige debatten som fulgte, tok jeg en praksisdag i en barnehage for å prøve å forstå hva jobben faktisk innebar. Den dagen lærte jeg mer om meg selv, barn og hva det faktisk krever å være barnehageansatt enn jeg noensinne ville trodd.

Og slik gikk det:

(Repost av en gammel klassiker til glede for nye lesere og gamle ringrever)

 

kids eating healthy food in kindergarten or at home

 

Jeg parkerer bilen og ser på klokka. Den er 09.58. Jeg skal være her i fire timer. Fire timer er veldig lang tid. Hvordan skal dette gå? Kommer jeg i det hele tatt til å overleve?

- "Lukas, vil du sitte her oppe hos meg?" sier Monica med største selvfølgelighet.

Lille Lukas begynner å bli litt rastløs av å høre på det lange eventyret. Det slår meg at jeg aldri ville tenkt på den løsningen for et rastløst barn. Vil ikke dette bare gjøre saken verre? Nei da, det fungerer utmerket. Lukas blir involvert i historien og sitter snart musestille som de andre. Monica vet hva hun driver med.

Jeg har inntatt Leikvang barnehage i Larvik for en dag og ankommer midt i fortellingen av et eventyr. 20 barn ser på meg med store øyne når jeg kommer brasende inn.

 

Du skakke komme her og tro du er viktigere enn et spennende eventyr.

 

- "Hei hei" roper jeg, men responsen er heller dårlig.

Jeg prøver meg på en annen lettbeint kommentar, men utfallet er det samme. Jeg insser raskt at jeg kan lite om å kommunisere med små barn i store grupper. De er nådeløse og later ikke som vi er bestevenner bare fordi jeg smiler og vinker. Jeg kan ikke bare komme her og avbryte eventyret sånn helt uten videre, og forvente at vi er dus. Jeg må gjøre meg fortjent til deres tillit.

I starten går jeg bare rundt som en varsom elefant i en porselensfabrikk og er mest opptatt av å ikke knuse noe. Jeg står midt i rommet der alle barna raser rundt og leter frem klærne de skal ha på seg når vi nå skal ut på tur. Jeg står med kameraet i den ene hånden, notatblokka i den andre og føler meg som en fisk på land. Men så plutselig kjenner jeg et lite rykk i armen.

Jeg snur meg rundt og der står en liten jente med spørrende øyne og holder frem en rosa sko. Hun spør om min hjelp. Dette er min sjanse! Ilddåpen er her. Rolig nå Peter, dette klarer du. Etter få sekunder er begge skoene på og jeg ser på henne for dommen. Hun smiler og løper videre. Dette tar de andre som et tegn på at jeg er godkjent og dermed strømmer det på med rosa jakker, spiderman-sko og refleksvester som ingen plutselig klarer å få på seg alene.

 

Så tar vi lissen gjennom løkka og så... nei, hvordan var dette igjen?

 

Vi er utenfor igjen og alle tar oppstilling og gjør seg klar for ekskursjon til gymsalen som ligger like i nærheten. På rad og rekke står de klar og i det vi skal til å labbe i vei kjenner jeg en liten hånd som stikker seg inn i min. Der står en gutt som med største selvfølgelighet ønsker at vi skal leie hender ned til gymsalen, for det er jo slikt man gjør når vi er på tur i barnehagen. Et stort smil sprer seg over ansiktet mitt.

Ting som dette er kanskje dagligdags for barnehageansatte, men for meg er det en rørende tillitserklæring. Det varmer godt i hjertet å bli akseptert av barna og vinne deres tillit. Før jeg gikk inn døra var jeg redd for å bli støtt ut som et fremmedlegeme, men nå er jeg allerede inne i varmen. Jeg må støtte meg til gjerdet for å ikke smelte ned i grusen.

 

Slike ting gjør tøffe menn myke.

 

Hvor mye bløtkake får jeg for fire konglepenger?

Derfra og ut gikk resten av dagen som en drøm. Det er fantastisk hvor utrolig kreative og grenseløse barn er i denne alderen. Som et av mange eksempler, skulle jeg bare sette meg ned for å ta et bilde av en leketraktor ved sandkassen, men endte opp med å løpe rundt og lete etter kongler i sanden for å betale for bløtkake. Konglepengene kunne jeg sette inn i traktorbanken og én bløtkake kostet fire konglepenger.

Å se hvordan barn så helhjertet leker med fantasien er både fascinerende og inspirerende. Jaggu fikk jeg ikke med et par godterier og en sjokoladebit (les: to steiner og bark) med på kjøpet også, så de fire konglepengene var det absolutt verdt!

 

Ja vel, så kostet kaken flesk, men smaken var himmelsk!

 

Før jeg fikk min egen lille plutt var jeg aldri spesielt glad i barn og derfor har jeg alltid tenkt at jeg kanskje ikke heller vil like andres barn selv etter at jeg har fått min egen. Det tok derimot ikke lang tid i barnehagen før jeg innså at jeg gladelig kunne kaste alle mine fordommer om meg selv på dør.

Gi et barn din fulle oppmerksomhet i noen minutter og du har en ny bestevenn ut dagen. Sånt er det vanskelig å ikke bli rørt av.

 

God pedagogikk å geipe til barna, det står i lærebøkene...
 

I løpet av dagen spurte jeg blant annet Eirik, barnehagens eneste mannlige ansatte, om dette med følelser. Hvordan er det egentlig å ta farvel med barna når de er gamle nok til å klatre videre på skolestigen? Han svarte det eneste riktige: Det kan være tøft. Det er ikke helt umulig at det pipler frem en liten tåre eller to også.

Det har jeg ingen problemer med å forstå, for selv etter bare noen få timer merker jeg at det stikker i magen når jeg skal dra for dagen. Jeg føler jeg allerede har blitt så godt kjent med barna og er ikke klar for å aldri se dem igjen. Bare tanken gjør meg kvalm.

 

Bjørnen sover, bjør- Shit, han er våken! Løøøp!

 

På vei ut døra blir jeg stoppet av barna som jobber i kjøkkenet ved den store sandkassen. Jeg har gått fra halve sjokoladekaken min og den burde jeg spise opp for da ville jeg kunne fly høyere enn Supermann og bli sterkere enn Spiderman, Batman OG Robin.

- "Sterkere enn Eirik også?" prøver jeg meg.

Nei, ikke sterkere enn Eirik. Ingen superhelt er sterkere enn Eirik.

 

/ Lik hvis du synes fire konglepenger er en god pris for bløtkake

Les også:
- Mer enn bare pappa
- Min historie

* Følg Pappahjerte på Facebook *

7 millioner og 100 sykedager i året

Cute little girl listens to music in headphones at home. Leisure. Family at home.

 

Noen ganger tenker jeg at jeg kunne jobbet i barnehage. Bare leke dagen lang og lese bøker, lage brødskiver, gå på tur i skogen og ha det gjevt - det høres jo ut som drømmejobbben!

Men da jeg leverte barna i dag, litt sliten og groggy, og ble møtt av lydnivået fra et tosifret antall unger som alle tror de er på rave party... Med leking, slåssing, hyling, roping, gråting, krangling, latter, maling, tegning, ting som går i bakken, trommehinner som vrenger seg i sorg og den konstante bakgrunnslukten av bleier med innhold. Da tenkte jeg..

De folka som jobber der, dag ut og dag inn, på trøtte dager, på kvikke dager, i regn, snø og solskinn, og alltid med et smil om munnen - fortjener seriøst 7 millioner i lønn og 100 sykedager i året! Jeg hadde ikke vart i 10 minutter før jeg hadde løpt hylende ut av porten og aldri kommet tilbake.

 

Colorful painted hands over the wooden background

 

/ Barnehageansatte for president :-)

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Vi er på verandaen

Det finnes mange fine vårtegn, men dette er så absolutt det beste.

 

 

For helt siden i høst har jeg gått og gledet meg, og i dag var dagen endelig her! Dagen da vi stikker bortom Christinas besteforeldre for kaffe og kaker, men blir møtt med skiltet på døra. Skiltet som bare sier: "Vi er på verandaen". For da vet jeg hva som venter.

To lune sjeler som møter oss der de sitter bak huset og nyter livet i solveggen. Isolert fra verden i en liten boble av paradis. Årets første utekaffe og sitronkake i bare t-skjorta. Barn som løper rundt og leker med planter. Saftstasjon og iskrem i klypa.

Den første varme vårdagen som kommer som sommerens sendebud. Den første anledningen til å synke ned i en oppvarmet stolrygg og kjenne solen massere sjelen. Sovne i stolen til lyden av bokfink, svarttrost og alle skogens fugler som jubler høyt om at sommeren er på vei.

Livet som leker, påfyll med kaffe og et stykke sitronkake til.

Vi er tross alt på verandaen.

 

 

 

 

 

 

 

/ Hverdagslykke <3

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Mitt hemmelige våpen

 

Sent i går kveld ble vi ferdige med å male stua oppe, og det ble utrolig fint! Men allerede før siste strøk var tatt, begynte Christina å gnåle om nye rom og farger hun var keen på. Og det fikk meg til å innse en ting: Hun kommer til å få oss til å male hele huset. Kanskje ikke i morgen, men de kommende ukene og månedene.

For en målrettet Christina er ikke så lett å stoppe, men basert på hvor lang tid det tar henne å bestemme seg for farge på malingen, kan det fort ta lang tid til vi får malt de rommene jeg faktisk ønsker å male.

For først vil hun helst ta gangen nede. Så har hun mumlet noe om å male om stua nede, før vi skal opp på gjesterommet og deretter til kontoret som skal bli til soverom. Men før det vil hun også male om rommet til lillesnupp og den lille doen nede.

Som også fikk meg til å innse en annen ting: Det eneste rommet jeg faktisk bryr meg litt om, er kontoret som skal bli til soverom. For der inne har jeg sittet så vanvittig mange timer og skrevet og skrevet og irritert meg over den grusomme fargen på tapetet. Den er liksom blass babyblå med innslag av kjipe striper.

 


Men jeg elsker bildet som mormor har malt <3

 

Jeg har gledet meg så veldig lenge til å bli kvitt de babyblå veggene og få på noe freshe farger, men med Christinas mange prosjekter og beslutningsvegring hva gjelder fargevalg, kan det jo ta en evighet før vi kommer så langt!

Hvis ikke...

Hmm...

Oh yes. Jeg har det!

For Christina er kanskje sta og bestemt. Hun er kanskje ambisiøs og malelysten. Hun har kanskje en plan for hvordan ting skal gjøres og i hvilken rekkefølge, men det er én ting hun ikke har...

Noe jeg derimot har.

Et hemmelig våpen.

Et ess i ermet.

Et skittent, men høyst effektivt triks...

Så derfor:

 


Sorry Christina, men jeg må bare..

 


Ei litta klatt testmaling, takk skarru ha.

 


Skal me sjååå..

 


Ferdig! Også så fint som det ble :)

 

/ Tenker vi tar kontoret først, jeg ;-)

Les også --> "Se min penis" (om sist gang trikset ble tatt i bruk med stor suksess)

Et av mine favorittbilder

Tidligere i dag rotet jeg rundt i gamle bilder og kom tilfeldigvis over et bilde jeg helt hadde glemt. Og jeg elsker det!

Det er noe med det undrende blikket. Den lille plutten som sitter og pusler med plastelina på en rolig lørdag formiddag. Mamma som sniker seg innpå ham med en overraskelse bak ryggen. Gleden, håpet og forventningen.

Stunder som dette, altså :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ I morgen blir det milkshake og plastelina :-) :-)

* Følg Fredagshjerte på Facebook *

Ekstremsport i trappa

Hvem trenger vel fallskjerm eller strikkhopp? Alt du behøver er et trapperom og en malingspensel ;-)

For si hva du vil om å kaste seg ut fra et fly eller kjøre ned stupbratte fjell på to små treplanker. Du skal ikke kimse av adrenalinrushet når du henger et par meter over skarpe trappetrinn og kjenner at sokken begynner å skli mot rekkverket ;-)

 

 

/ 9 av 10 ulykker skjer i hjemmet... #krysserfingra

Lese litt til? Her er en gla´sak fra arkivet --> "En ekte handyman"

Comeback på Snapchat!

Mine damer og herrer, jeg har bestemt meg: Nå blir det comeback!

 

 

Det er rundt 3 måneder siden jeg tok valget om å slette den morsomste appen jeg har på telefonen og koble av fra Snapchat. Tanken var å bruke litt mindre tid med mobilen i trynet. Og det har vært fint. Altså, virkelig. Men har det hjulpet noe særlig? Njææææh.

Viser seg nemlig at jeg er langt over middels glad i telefonen min, og jeg vil finne enhver grunn til å tafse på den. Sletter jeg én app, erstatter jeg den bare med noe annet. Går jeg lei av Netflix, begynner jeg å spille spill. Sletter jeg spillet, begynner jeg å scrolle på Instagram og trapper jeg ned på insta, er jeg tilbake på Netflix igjen ;-)

Så det hjelper egentlig ikke å slette appene jeg er mest glad i, det er bare mer trist for meg. Man kan jo ikke sitte og surfe på nettbanken hele dagen heller, haha!

Men jeg tenkte altså at jeg var ferdig med Snapchat. Tidstyven over alle tidstyver. Men sannheten er at jeg savner det. Masse! Savner å komme opp med tullete videoer, savner å få snapper fra dere, svare på snapper, prøve nye filter, le meg i hjel, lage rare historier og snikskryte hver gang man er på trening ;-)

 

Samtidig ser jeg at Christina (umulius82) har vært tilbake på snap i flere uker nå, uten at jeg har lagt spesielt merke til det. Hun snapper bak min rygg og jeg har ikke en eneste gang irritert meg over at hun sitter med mobilfjes i sofaen. Det eneste som har irritert meg er hvor mye hun koser seg med snappingen. Og det har fått meg til å innse noe: Jeg vil også!!

Så derfor har jeg i dag tatt en sjefsbeslutning og gjort comeback på Snapchat! :-)

 

 

Etter tre måneders fravær var jeg selvfølgelig livredd for å legge ut mine første snaps igjen, men nå er vi igang og det føles så BRA! Jeg kommer nok til å poste litt mindre enn før, for ingen trenger å se 100 videoer av det trøtte trynet mitt hver dag ;-)

Det kommer derimot til å bli mye fjas og haraball, og for å virkelig sprette champagnen sparker vi det hele i gang med en SNAPCHAT-KONKURRANSE!

Vinneren stikker av med to signerte bøker (Pappahjerte + Dagen da Jørgen ble spist), og siden jeg først må pakke boka inn i en stor boblekonvolutt kan jeg like gjerne slenge med litt godteri også ;-)

 

Alt du trenger å gjøre for å delta i konkurransen er:

  • Følg Pappahjerte på Snapchat, resten får du vite der ;-)

 

 

/ Nå skarre faceswappes!

Drømmekvinnen før og nå

Da jeg var yngre visste jeg nøyaktig hvordan drømmekvinnen skulle være.

Hun skulle være ufattelig vakker, smart og fotogen.

Også skulle hun se litt sånn ut på bilder:

 

Sweet girl in swimsuit posing isolated on pink background

 

Sexy woman in a black bikini having fun laughing and throwing her arms in the air above her head with her long brunette hair flying free

 

beautiful long hair female model posing by the pool, outdoor portrait

 

Men så møter man denne drømmekvinnen da.

Også viser det seg at hun er litt mer som.. ja.. dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

 

 

 

 


(bilder hentet fra Christinas Instagram)

 

Okei, stryk fotogen, da.

Men sånn bortsett fra det: Helt perfekt ;-)

 

 

/ Love ju, bejb <3

Les også: "Sykt sexy og digg kropp" (en hyllest til Christina)

Hvorfor kvinner lever lenger enn menn?

Fordi de ikke gjør ting som dette...

 

 

For menn utsetter seg selvfølgelig gladelig for enorm risiko, så lenge det betyr at jobben blir gjort. Damer er smartere sånn.

De vet at å balansere på toppen av en babykrakk stablet oppå en bordplate oppå en tynn trekrakk satt opp-ned midt i en trapp, for å komme til med vaskefilla helt øverst på veggen, er en kjempedårlig idé.

Så da dropper de det.

Og spør heller gubben ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#klarerikkejeg?!

 

* Følg Idiothjerte på Facebook *

Akkurat her hos deg

Jeg kunne vært på en yacht midt i Middelhavet.

Jeg kunne vært på fest.

Kunne stått på toppen av et fjell.

Men jeg vil heller være her.

Akkurat her hos deg.

Høre deg puste og holde deg i hånden.

Rufse deg i håret og pjuske deg på ryggen.

Sitte her på senga og bare være pappa.

Stille og rolig helt til du sovner.

Det er ikke så mye mer som skal til.

For å være lykkelig.

 

 

/ Nattis <3

Les også --> "Dagens gullkorn - Natta"

Knasende knekkebrød-dom

Hvilken side av knekkebrødet skal pålegget på? Folket har talt!

 

 

For en uke siden spurte jeg dere om hvilken side av knekkebrødet pålegget skal på, og kastet med det en brannfakkel inn i den norske frokostheimen.

Noen mener den ene siden, andre mener den andre siden er galskap, noen sier det er forskjell på butikkjøpt og hjemmelaget, mens andre igjen sier at den ene siden er til hverdags og den andre siden til fest.

Uansett, stemmene er nå talt opp og resultatet er en knasende brakseier: Pålegget skal på baksiden! Altså den rette/slette/melete/uhullete siden. Den er lettere å håndtere og mindre pålegg setter seg fast i hullene.

 

 

Så finnes det selvfølgelig de som er uenige, men med 108 mot 49 stemmer, er det et soleklart flertall for å smøre pålegget på baksiden :)

Men enn så uenige vi måtte være hva gjelder knekkebrød, er det i hvert fall én ting vi alle ser ut til å være enige om: Dopapiret skal UT fra veggen! ;-)

 

 

/ Knas knas, knekkebrød er spas

* Følg Baksidehjerte på Facebook *

Kake, kubikk og kaffeslaberas

 

Da vi for snart 4 år siden bestemte oss for å flytte fra midt i Oslogryta til landsbygda i Larvik, var jeg fast bestemt på å ikke miste kontakten med gutta. Jeg skulle være så flink til å komme på besøk og være med på ting at den fysiske avstanden ikke skulle by på store problemer..

Den planen gikk selvfølgelig rett i vasken. Viser seg at det er noe lenger til Oslo og tilbake enn først antatt i en travel hverdag.

Så utover det årlige julebordet, har det blitt veldig tynt. Synes vel også at hverdagen som småbarnsfattern får ta på seg litt av skylden for dette ;-)

Derfor var det så fantastisk trivelig da jeg plutselig fikk melding fra en av gutta som ville komme nedover på kaffe og skitprat en dag! Han begynner i ny jobb i neste uke og hadde derfor noen dager å slå i hjel. Dessuten har han motorsykkel og trengte helt sikkert en god unnskyldning for å kjøre den så langt som mulig ;-)

Så i dag har vi hatt et godt gammeldags kaffeslaberas!

 


Kaffe på termos og medbrakt niste på en egnet brygge i nærheten - Rutinert.

 


Alle koppene sto til oppvask, så måtte låne av ungene - urutinert ;)

 


Et stykke himmel servert i egen solvegg - good times :)

 


Og skitprat. Masse deilig skitprat :)

 

Det er så moro når man møter gamle kompiser man ikke har pratet med på evigheter, men innser at ingenting egentlig er forandret. Humoren er den samme, praten går like løst og fjasete som før. Det eneste som har forandret seg, er kanskje samtaletemaene. Der man før pratet om snowboard, kebab og damer, går det nå mer i barnebøker, oppdragelse og størrelsen på vaskerommet.

En annen ting som har forandret seg, er som sagt at han kjører motorsykkel. Det er tøft, det. Og mens han sto på gårdsplassen i sin ultrabarske motorsykkelbekledning på sin ultrabarske motorsykkel mens jeg sto i crocs og hvite tennissokker, kjente jeg plutselig at jeg fikk utrolig lyst på motorsykkel.

Tenk så kult!

... men bare ved tanken, kjente jeg brått det iskalde blikket til Christina som etset seg rett gjennom husveggen. Og det begynte å kile ubehagelig i familiejuvelene, som ofte er en god indikasjon på at noe er en dårlig idé ;-)

 

 

/ Bedre med en bil i garasjen enn å sove der sjøl, si

* Følg Motorsykkelhjerte på Facebook *

Plutselig fantastisk sommerdag

Med fare for å fornærme alle som bor nord for Sinsen-krysset... For en dag!!

 

 

I dag har vært en sånn dag man bare går og drømmer om hele vinteren. Fra morgen til kveld, en eneste lang parademarsj i sol og glede. For i dag våknet vi til helt vanlig sommer i mars og sånt er det lett å bli i godt humør av. Spesielt siden det i tillegg var søndag og mine foreldre var på vei nedover for å tilbringe en solfylt søndag med barnebarna og favorittsønnen sin ;-)

Og hvis ikke de fikk bare litt lyst til å flytte til Larvik etter en dag som denne, ja nei da skjønner jeg ingenting. For i dag har vi hatt en helt fantastisk dag med kaffe i solveggen, utelunsj på brygga, sommerlig spasertur i sentrum og kos fra ende til annen.

Men det blir vel egentlig bare kvalmt om jeg sitter her og langer ut i syv lange og syv brede om hvor fint vi har hatt det, så da ruller vi heller inn en bildespesial og sier takk for i dag, du fantastiske sommerdag :-)

 


Ut med sommermøblene, her skarre drikkes kaffe!

 


Og Christina bare: #planterus

 


Nevlunghavn <3

 


Og Larvik bare: "Sommeridyll? I got you, fam!"

 


Rekebaggis, eplekake og 20 pluss i solveggen? Yes, please.

 


#baresånnpassefornøyd

 


Altså... <3

 


Mormor leverer :)

 


En gjenglemt vintervott innser at slaget er tapt for i år.

 


Taggerne i Larvik viser at de ikke er til å spøke med.. x-)

 


Wiiiiii!

 

P.S. Beklager til alle som har opplevd regn, snø eller kulde i dag. Eller... beklager og beklager. Dere får vel heller ta selvkritikk for å bosette dere på feil sted. Flytt heller til Larvik - der livet leker og solen alltid skinner ;-)

* Følg Sommerhjerte på Facebook *

Kjære kropp

Jeg vet jeg sa at jeg var ferdig med godteri for en stund. Jeg vet at du har løpt, jobbet og slitt denne uka.

Sammen har vi stått og sett i speilet på en mage som nekter å forsvinne og jeg har fortalt deg at vi skal få det til. Vi står sammen om dette, i tykt og i tynt. Hverdag som lørdag. Kalori inn, kalori ut. "A minute on the lips, a lifetime on the hips" og alt det der. Jeg vet det.

Men seriøst: Har du smakt melkesjokolade eller? Jeg skulle bare hente litt lørdagsgodteri til barna, da jeg kom til skade for å få en eim av sjokoladeduft i nesa. Og da.. ja, da var jeg sjanseløs.

Så får vi heller bare ta en joggetur til uka eller noe, for livet er altfor kort til å ikke spise melkesjokolade på lørdager.

 

Woman's hands with chocolate heart

 

/ Mådaværralovåkosesælitt! ;-)

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Våknet opp til gla´melding!

Travel and Vacation concept. Happy young man having fun outdoors. Joyful man. Summer. Holidays

 

På macen min har jeg en kalender som lever sitt eget liv. Jeg legger aldri inn noe der, men titt og ofte dukker det opp alarmer og advarsler for hendelser som visstnok er viktig at jeg får med meg.

Oftest er det helt banale ting slik som at Dronning Sonja har bursdag eller at en kollega fra 10 år tilbake fyller år. Eller enda verre, ting som dette:

 

 

Jeg mener, takk gud for at den minner meg på at det er julaften! Hvis ikke tror jeg jaggu jeg hadde glemt hele dagen og gått på jobb som vanlig.. x-)

Men i dag, i dag traff den virkelig innertieren! For helt uvitende om hva som ventet meg, satt jeg meg ned i kontorstolen for å jobbe litt i joggebuksa på en rolig lørdags formiddag. Da spratt det plutselig opp en melding og hjertet ble umiddelbart fylt med sol:

 

 

Og vips spratt humøret rett i taket - Sommeren er på vei!

Farvel du mørke vintertid, hallo til sol og sommer :-D

 

/ Ha en strålende lørdag, alle sammen!

* Følg Sommerhjerte på Facebook *

Latterkrampe på direkten

Noen gang lurt på hvordan det høres ut når Christina får totalt latterkrampe? Her får du svaret :-)

 

 

For i dag har vi endelig spilt inn en ny episode av podcasten Gjesterommet, den ellevte i rekken, og episoden startet friskt med en god gammeldags latterkrampe!

Planen var egentlig å prate litt løst og fast om våren, men før vi kom så langt endte vi med å le så tårene trillet.

Jeg kan faktisk ikke huske sist vi lo så godt, men det er kanskje ikke så rart, for etter at vi tidligere denne uka bestemte oss for å gjennomføre bryllupet vi egentlig hadde avlyst, har vi liksom gjenoppdaget litt av gnisten og kjærligheten også. Og da sitter latteren løst :-)

Selv om du kanskje ikke hører på podcast til vanlig, vil jeg absolutt anbefale deg å høre på episoden under. Latterkrampen setter inn etter ca. 1 minutt :-)

 

Du kan også høre episoden ved å klikke her

 

/ Goood freddan!

--> Følg Gjesterommet på Facebook for nye episoder og mer moro :)

Avlyse bryllupet?? Ikke søren!

Tidligere denne uka skrev Christina på sin blogg at bryllupet vårt er avlyst.

For selv så mye vi har hatt lyst til å gifte oss, så har det liksom bare gått i ball. Dessuten hadde jeg klart å sende giftepapirene til feil adresse, ikke hadde vi klart å bestemme oss for hvor eller hvordan vielsen skulle foregå heller, og til slutt ble det rett og slett for mye for to rotete rotehuer. Så da sa vi bare "føkk it, vi tar det senere".

Men å se det sånn svart på hvitt. Å se ordene "Bryllupet er avlyst" det stakk. Og det gjorde noe med oss! For det føltes som en fallitterklæring å ikke klare å hive seg rundt og fikse de tingene som må fikses for å få det slik vi vil på den største dagen i vårt liv. Og innlegget hennes, som egentlig skulle være det endelige punktum, ble ironisk nok startskuddet!

For når det plutselig var opplest og vedtatt at det ikke blir noe bryllup, tror jeg vi begge følte den samme triste skuffelsen. Det er én ting å tenke det, noe helt annet å se det og innse hva det egentlig betyr. Det fikk oss liksom til å kjenne litt ekstra på kjærligheten, og vi innså at den er sterk som aldri før. Og den fortjener mer enn å bare bli avlyst!

Så derfor har vi denne uka kastet oss rundt og gjort alt vi kan for å stable bryllupet på beina igjen! Vi har endelig fått sendt over de nødvendige papirer (til riktig adresse denne gangen), vi har snakket med både prest og tingrett, vi har sett på ringer, vi har satt opp budsjetter, ringt hoteller og alt annet som må til for vår opprinnelige plan.

Og det er med stor glede jeg kan si at endelig ser det ut som vi er på rett kjøl! Fra å ha gitt opp hele sulamitten, ser det nå ut til at det faktisk blir bryllup! Nøyaktig slik vi hadde sett det for oss og til den datoen vi ønsker. Hva slags bryllup vi skal ha, når, hvor, hvem og hvordan, har jeg ikke tenkt til å avsløre, men jeg kan vel si så mye som at det ser blir både uformelt, utradisjonelt, underholdende, uhøytidelig - akkurat som oss, akkurat som vi vil ha det :-)

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Gleder seg til å bli Gubben til <3

* Følg Bryllupshjerte på Facebook *

100 000 husmannspoeng

En skikkelig drittjobb blir straks mer trivelig når man vet det ender med stjerne i margen ;-)

 

 

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Å bli drittlei noe er kanskje den beste motivasjonen man kan få. Jeg jobber aldri så effektivt som når jeg blir drittlei. Og det er klart.. det hjelper jo å vite at man sanker tonnevis med bonuspoeng fra frua også ;-)

Så i dag var det kjøleskapets tur til å få seg en skikkelig rydd, skrubb og vask. Det er bare mange ganger du kan bli angrepet av en fallende sitron, før du til slutt blir drittlei og må gjøre noe med det. Og det gjorde jeg i dag.

Den observante leser vil huske at det er få uker siden sist jeg vasket kjøleskapet, men det var da det andre kjøleskapet. Ja, for man må jo ha to, må vite ;-)

Så med det: Gå på med fatt mot! Endevend hele sulamitten, riv ut innmaten, sorter innholdet, vask, tørk, kast og sett tilbake igjen.

 


Kjære kjøleskap, hvilke hemmeligheter vokter du?

 


Bare å brette opp ermene og komme i gang :)

 


Fylle kjøkkenbenken med alskens rariteter, helt frem til...

 


Boom! Alle mann alle. Herregud, så mange ting!!

 


2 brødre som ikke er brødre. Eller? #torepåsporet

 

Det verste er at selv om jeg hater det, så elsker jeg det litt også. Følelsen av å få orden på ting. For til vanlig lever jeg fint i en svinesti om jeg må, men så fort man kjenner lukten av vaskevann og ser ryddige flater der det før bare var kaos, så kjenner man plutselig at det er ganske ålreit.

Finne brunosten på første forsøk, ikke måtte rote seg forbi ørten pakker med utgått smør eller oppdage råtne agurker som ligger i kunstig koma helt nederst i grønnsaksboksen.

 


Frem med vaskebøtta, her skal gammelt snusk ut døra.

 


Og så er det bare å fylle opp igjen :-)
(de to små koppene er kokosmelk og kraft forresten, haha)

 

Og nå som kjøleskapet står der og glinser som en nypolert Porsche i sommersola, må jeg si at det gjør meg et knepp mer lykkelig. Må være et alderdomstegn.

Eventuelt er det bare fordi jeg vet hvilke enorme mengder bonuspoeng det gir hos frua, som om mulig er enda bedre motivasjon enn å bli drittlei ;-)

 

/ Hippety happety torsdag!

* Følg Kjøleskapshjerte på Facebook *

Heavy metal baby, baby!

 

I går skrev jeg om at jeg synes det er så rart, fint og fascinerende at lillesnuppa er så glad i anleggsmaskiner, samtidig som hun også er forelsket i fine kjoler. Det er noe med kontrasten i de to tingene som er så fint.

Men ved nærmere ettertanke, skjønner jeg ikke hvorfor jeg finner dette spesielt overraskende, for hun har jo alltid vært sånn. Søt som sukker og tøff som jern i én og samme pakke.

Og det beste beviset på det, fant jeg i en gammel videosnutt fra desember i 2015. Da var hun bare 1 år og noen få måneder, men allerede en ganske habil heavy metal-vokalist. Med rosa spenne i håret.

At hun kom til å bli en tøffing lå liksom litt i kortene :-)

 

(Skru på lyd!)

 

/ Gooood torsdag! :)

* Følg Karaokehjerte på Facebook *

Prinsessen med verktøybeltet

 

Lillesnuppa elsker kjoler. Selv om vi prøver å kle på henne andre ting, kan hun finne på å løpe opp og skifte til kjole når vi ikke følger med. Gjerne to kjoler oppå hverandre. For hva er vel bedre enn én kjole? To kjoler.

Det er ikke noe vi har oppfordret til og jeg har aldri tenkt at vi skal oppdra en typisk prinsessejente, men det har visst hun. Og enn så politisk ukorrekt det måtte være, så er det tilsynelatende prinsesse hun skal bli.

Men samtidig så elsker hun også anleggsmaskiner. Hun elsker å lese om dem på sengekanten og roper "kuuult" hver gang vi kjører forbi dem på gata. Et av hennes favorittprogrammer som liten var "Store maskiner", og siden da har vel interessen bare vokst. Ikke vet jeg hvor det kommer fra, det er bare noe hun har funnet ut av selv. Ikke noe vi har oppfordret til, det har bare blitt sånn.

Jeg er så stolt av den lille snuppa og jeg er så glad for å leve i en tid som denne. Der jenter kan være den de er, bli den de vil og ha tilnærmet samme muligheter som menn. Jeg skriver tilnærmet, for enda er vi ikke helt i mål, men vi er på god vei.

Innen barna våre vokser opp vil vi forhåpentligvis være enda nærmere målet. Og når jeg ser på den lille snuppa der hun sitter i sin prinsessekjole og måper ved synet av en gravemaskin, er jeg bare så glad for å bo i et land og i en tid der kvinners rettigheter er på stadig fremferd.

Ganske bra i dag, enda bedre i morgen. Du kan bli hva du vil du, jenta mi.

Prinsesse.

Anleggsarbeider.

Eller kanskje litt av begge.

 

 

 

 

/ Tyllskjørt og spikerpistol <3

* Følg Lillesnupphjerte på Facebook *

Blir du med å skifte sokker?

Lenge har vi ledd av lillesnuppa som liker å gå med to ulike sokker, men i dag følger vi i hennes fotspor. Og det håper jeg du vil også, for i dag har du mulighet til å gjøre noe stort, ved å gjøre noe utrolig lite.

Bare skift sokker.

 

Portrait of beautiful young girl smiling

 

21. mars er nemlig den internasjonale Downs Syndrom-dagen og i den forbindelse arrangeres den veldig sjarmerende Rockesokk-kampanjen. Kampanjen går ut på noe så fint og uskyldig som at man skal gå med to ulike sokker hele dagen for å hylle mangfoldet og vise at man setter pris på at vi alle er forskjellige.

En fin liten gest, men også så utrolig viktig. Denne morsomme videosnutten viser hvordan det kan se ut i praksis, og som du ser: Selv gode gamle Kåre Willoch rocker ulike sokker :)

 

Se filmen i større format her

 

Så i dag blir det å speed-date i sokkeskuffen, og komme opp med artige kombinasjoner. Kanskje en hvit tennissokk og en rutete dress-sokk? Eller hvorfor ikke gå helt bananer og kombinere en meterlang fotballstrømpe med en bitteliten ankelsokk?

Kjenner jeg lillesnuppa rett, kommer hun til å gå for noe sånt som dette:

 

 

Uansett hva det blir så skriver vi tirsdag 21. mars i sokkens tegn, og jeg gleder meg til å hive på meg rockesokkene og bære dem med stolthet. Det virker kanskje ikke som stort, men jeg synes det er et kjempefint tiltak som krever så lite, men som likevel kan bety så mye for noen som virkelig trenger det.

Jeg er klar, plutten er klar, frua er klar og lillesnupp er kjempeklar.

Så er spørsmålet: Er du?

 

Cute little girl with painted hands. Isolated on grey background.

 

/ Del gjerne med gode venner - la oss spre kjærligheten <3

* Følg Rockesokkhjerte på Facebook *

Det store knekkebrødvalget

La oss ta denne debatten én gang for alle: Hvilken side av knekkebrødet skal pålegget på?

 

 

Svaret virker kanskje opplagt, men min hypotese er nemlig at de aller fleste spiser knekkebrød slik jeg gjør det, og at det faktisk er feil!

For jeg har alltid trodd jeg satt på fasit, men jo mer knekkebrødspising jeg ser, dess mer ser jeg at folket er splittet. For meg har det alltid bare vært én løsning, men hvem sier vel at jeg har rett? Kanskje har hele livet mitt vært en løgn hele tiden?!

For når jeg ser på knekkebrødemballasjen, så ser jeg jo forsyne meg at pålegget er lagt på feil side! Eller er feil side riktig? For er det den ruglete/hullete/kornete forsiden som er ment for pålegg, eller er det den glatte baksiden?

Jeg har nemlig gjort et sveip på nettet og til min store forskrekkelse ser det ut til at knekkebrødprodusentene vil ha oss til å ha pålegget på forsiden, men det er vel ingen som har det?! Ikke bare det, men min kjære Christina gjør det også! Jeg trodde alle var enige om at baksiden var veien å gå, men nå er jeg ikke så sikker lenger.

Derfor ønsker jeg nå å finne ut av dette først som sist: Hvilken side av knekkebrødet har DU pålegget på? Legg gjerne igjen et argument for hvorfor du mener at din side er riktig ;-)

Det er altså to muligheter:

1. Baksiden. Siden der melet ofte sitter. Fri for korn, frø og hull, bare en stripe rett som asfalt. Fordelen med denne siden er at den er forutsigbar. Ingen overraskelser, bare en jevn overflate å jobbe på. Dessuten kommer smaken fra frø/korn på andre siden ofte bedre frem om de får være i fred uten å bli tildekket av pålegg.

Ulempen er at den på noen typer kan være litt melete og dermed ikke fange smørbare pålegg spesielt bra. Ikke er den spesielt pen heller.

2. Forsiden. Knekkebrødets fasade og ansikt utad. Dette er siden som gjerne får mest oppmerksomhet og som ville vært knekkebrødets ansikt på forsiden av et moteblad. Fordelen her er at man kan gjemme store mengder pålegg i hullene. Dermed får man et knekkebrød som har mange små lommer av påleggsoverdose underveis. Pent er det også.

Ulempen er at man gjerne drar med seg frø og det som er underveis. Skulle man sitte igjen med overflødig smørbart pålegg, vil det da være fullt av frø og skit som ikke egner seg å dytte tilbake i smørboksen igjen. Dessuten er det ingen som smører på denne siden uansett.. eller?

 

Hvis vi ender i et overveldende flertall, får vi vurdere å sende en felles klage til alle landets knekkebrødprodusenter og kreve at de tar nye bilder til emballasjen, med pålegget på riktig side ;-)

 

 

/ Hilsen forvirret 35

* Følg Knekkebrødhjerte på Facebook *

Lekedag med apene

I dag har vært en typisk dag man enten elsker eller hater. En dag som kan gå helt gull eller helt 100% i bøtta.

For når man våkner litt i overkant tidlig, det er søndag, været er sånn midt-på-treet, kalenderen er tom og man har maaaange timer å svi av med to fulladede barn - da gjelder det å tenke konstruktivt.

For det er lett å tenke at man bare kan holde sofaen for en dag, men man kan ikke det med barn, vøtt. Barna må aktiviseres, fattern må strekke på beina og alle trenger frisk luft. Hvis ikke, kan en sånn dag fort bli en sur affære ;-)

Heldigvis har vi blitt relativt rutinerte på slike dager nå, og derfor endte vi opp med å ha en helt super lekedag med apekattene våre!

Og istedenfor å skrive side opp og side ned med hva vi har gjort, hvorfor ikke bare ta en bildespesial? Det er tross alt søndag kveld. Så her skal du få vår lekedag i bilder :)

 

 


Vi har drukket sjokolademelk (lillesnupp fikk helle selv, hehe)

 


Vi har funnet opp en ny lek (kast gummidyrene i bøtta)

 


Pappa har prøvd å tegne barna sine (og feilet ganske kraftig)

 


Vi har vært på lang trilletur og sett på gravemaskiner

 


Og nytt litt medbrakt (takk til prosjektleder Christina!)

 


Husket

 


Turnet

 


Tatt en ørliten cowboystrekk på pappas skulder

 


Tatt middagen på restæurang med svigers

 


Tatt desserten hos mormor og bestefar

 


Og rett og slett hatt det som plommen :-)

 

Så takk skal du ha, søndag! Vi sees igjen om en uke :-)

* Følg Apehjerte på Facebook *

Årets første vårtegn <3

Endelig er de her! Det første av alle vårtegn og selve beviset på at vi går mot lysere tider. Hagens små soler som stiller seg først i køen for å ringe inn til vår :-)

 

 

Jeg vet ikke om det er et alderdomstegn eller ikke, men jeg blir altså så vanvittig glad når jeg ser de første krokusene snike seg opp av den iskalde marken for å hilse våren varmt velkommen.

For da vet jeg hva som følger. Fuglekvitter, lengre dager, varmere dager, lettere klær. Flere blomster, flere fugler og grønt overalt. En verden som våkner fra dvalen og nå vil ut og leke. Sånt kan man brått bli lykkelig av :)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Snart vår <3

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Når alt man trenger er litt kruspersille

I dag var vi i 81-årsdag for barnas oldefar (Christinas morfar).

 

 

Vi måtte jo ha med oss en passende gave til den gamle høvdingen, men hva kjøper man? Hva ønsker han seg egentlig? Christina ringte sin mormor, og da kom det svar: Han har alt han trenger, men han er skikkelig glad i kruspersille og tomater for tiden.

Så da kjøpte vi det. Og han ble kjempeglad!

 

 

Og det fikk meg til å tenke: Tenk så fantastisk privilegert å komme dit i livet at man ikke egentlig trenger å ønske seg noe. Man har alt og trenger ikke noe mer. Sånn bortsett fra noen tomater, kanskje.

Det må jo være så bra man kan ønske å ha det når man bikker 81. Ikke et ønske om å reise til steder man aldri fikk besøkt eller dyre duppeditter som man egentlig ikke trenger. Bare mer av det man liker best og sånn er det med den saken.

Sånn håper jeg å bli når jeg blir 81. Fornøyd med livet i godstolen og gjerne en kopp kaffe attåt. Og litt skiskyting på tv.

Det skal sies at andre i familien hadde slått på stortromma og investert i et kliss nytt munnspill til ham, og det tok ikke 2 sekunder fra han pakket det opp til tonene av "Happy Birthday" fylte rommet. Da kom det lune smilet frem og munnspillet fikk den hedersplassen i kalaset det fortjente.

Men i kveld, etter at besøket har reist og roen har senket seg, håper jeg han fisker frem både tomater og kruspersille og koser i godstolen. Akkurat så lun og lykkelig man kan håpe å være på en dag som denne.

 

 

/ Grattis med (gårs)dagen, Odd :)

* Følg Oldefarhjerte på Facebook *

Tacofredag og toppen av lykke

Da jeg var yngre, var jeg fast bestemt på at jeg en vakker dag skulle besøke Machu Picchu, den forhistoriske inkabyen i fjellene i Peru.

Kunne også være et annet sted egentlig, det var ikke så farlig hvor, jeg ville vel bare reise masse og leve som en eventyrer. Farte rundt i eksotiske land og se nye ting. Oppleve nye smaker, se nye folk, bli kjent med nye kulturer.

Det må jo være toppen av lykke.

Men det var før jeg fikk barn.

Her jeg sitter på sengekanten og stryker på en liten gutt som akkurat har sovnet, mens jeg hører lyden av to gode venner som står nede på kjøkkenet, ler, prater og koser seg mens de hakker grønnsaker og prepper middag for en heidundranses helaften med tacoparty, gullrekka, spillkveld og kalas, tenker jeg.. Æh, til helvete med Machu Picchu.

Akkurat nå har jeg ikke spesielt lyst uansett. Reise langt og være lenge borte fra barna? Næh. Pakke med seg hele familien for over 20-timers flyreise hver vei og dra dem med seg opp i den peruanske fjellheimen? Nei. Takk.

Da tar jeg heller en kveld som i kveld, for vi har småbarn nå - verden kan vente.

En vakker dag vil reiselysten helt sikkert komme krypende, for jeg vil selvfølgelig vise barna verden. Tokyo, New York og kanskje Machu Picchu, men ikke nå. Nå tar jeg mye heller dette. Tacofredag, spillkveld og friske barn som sover trygt - ingenting er bedre enn det :-)

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Goooood hælj!

* Følg Tacohjerte på Facebook *

Velg dine kamper

Her skal du få et råd som muligens virker opplagt, men som kanskje kan være litt godt å høre:

Velg dine kamper.

 

 

Kanskje sier det deg ingenting, kanskje sier det deg alt. For meg har dette vært en viktig nøkkelbrikke for å takle foreldrerollen på best mulig måte. For folk vil gjerne fortelle deg ditt, belære deg datt. Barn skal sitte i ro når de spiser, de skal ikke hoppe i sofaen eller klatre i trær, men takke for maten og sette skoene på plass.

Alt det kan kanskje være fine råd, men er det én ting livet som småbarnsfattern har lært meg, så er det at det ikke finnes noen fasit. Det som funker for dine barn, kan være helt feil for mine.

Til det sier jeg: Føkk it. Gjør din greie.

Selvfølgelig er det fint å lære barna folkeskikk og alt det der, men om jeg for femte middagen på rad må sitte og krangle med 5-åringen fordi han rett og slett ikke liker kylling, ja nei da har jeg et valg. Fortsette å tvinge det på ham fordi jeg har hørt at barn skal spise maten de blir servert, eller slå meg til ro med at han virkelig ikke liker kylling og heller prøve igjen om noen uker.

Selvfølgelig høres det fint ut med barn som sitter skolerett mens de spiser middag, men det viktigste er tross alt at de får i seg mat, ikke hvor rett de sitter. Så hvis min erfaring er at barna spiser mer hvis de får danse til Marcus & Martinus mens vi spiser, kanskje vi bare skal gå for det?

Det betyr ikke at de blir uregjerlige apekatter av den grunn, for det handler selvfølgelig om grensesetting og her kommer foreldrerollen inn. Det er vårt ansvar som foreldre at de forstår hvor grensene går, og at det som er greit her kanskje ikke er greit hos farmor og farfar.

 

 

Jeg synes faktisk det er bedre å oppdra dem slik, fremfor å forby en hel rekke ting jeg egentlig synes er ok, bare fordi det kanskje ikke er greit andre steder. Som å hoppe i sofaen. Så får jeg heller ta på meg ansvaret for å lære dem at det ofte ikke er greit hos andre. Det er faktisk min jobb som forelder. Ta bevisste valg og sette grenser. Min erfaring er at selv veldig små barn forstår seg på sånt.

Så får man heller være snill der man vil og streng der det trengs. For det er lov å være streng også, kjempestreng om man må. For å være foreldre handler ikke om å være mest populær blant barna, men å velge sine kamper og ta de valgene man mener er best for seg og sine barn.

Så stol på deg selv. Ikke stol på google, kvinneguiden, venninna di eller svigermor. Hør på magefølelsen og stol på deg selv. Ta gjerne råd fra andre og lytt til hva de har å si, men hvis det ikke funker for deg og dine barn - føkk it. Ikke tenk at du gjør noe feil eller at du er en dårlig forelder - folk er forskjellig. Også barn. Spesielt barn.

Ikke la andres råd styre dine valg. Lytt til magefølelsen, stol på deg selv - velg dine kamper.

 

 

/ God helg :)

* Følg Hoppehjerte på Facebook *

Hvor fort kan du vaske et gulv?

I kveld hadde jeg egentlig tenkt til å skryte av at jeg satt ny personlig rekord i markløft i går, men det var før jeg fant frem vaskebøtta.

For i dag har jeg for første gang på evigheter hatt en god gammeldags vaskedag, og fytti hæljeroa så slitsomt det er!

 

 

Altså, glem hvem som kan løfte mest eller løpe raskest: Husarbeid er jo den ultimate trimmen! Etter 45 minutter med støvsuger, rydding, kluter og vaskevann, svettet jeg som en sil og lurte et lite øyeblikk på om jeg hadde forvillet meg inn på en spinningtime.

For mens Christina var hos frisøren i dag, hadde jeg bestemt meg for å legge inn en liten innsats for å få det litt ålreit her hjemme. Jeg er nemlig en sånn fyr som helt fint kan leve i en svinesti, og det hater Christina. Hun sier det kanskje ikke, men jeg vet det. Derfor tenkte jeg å slå på stortromma og vise meg som en noenlunde brukelig husbond når jeg først hadde huset for meg selv.

Men at det skulle være SÅ slitsomt, det hadde jeg helt glemt! Og mens jeg beinfløy fra rom til rom med skåldende varmt vaskevann i bøtta og en støvsugerledning som hele tiden prøvde å spenne bein på meg, tenkte jeg på alle kvinner, mødre og bestemødre som i generasjoner har vasket trapper, gulv, hyller, dasser og kjøkken uten å klage.

For noen heltinner! Ikke bare det, men de må jo også ha vært blodtrente og gjemt både sixpack og massive biceps under vaskeforkleet.

 

 

Etter noen timers rundvask var jeg helt kake og måtte ta meg en velfortjent pause. Det fikk meg til å tenke på en ganske genial businessidé. For glem Zumba, spinning, yoga og pilates - alt du trenger er en gammel lagerhall og noen vaskebøtter. Jeg skal kalle det "HouseFit", så kan folk betale 599,- i måneden for å løpe rundt og vaske gulv, tørke støv, flytte på sofaer, løpe opp og ned trapper med støvsugeren, vri opp kluter og gnikke fuger.

De kommer til å renne ned i vekt, strutte med muskler og komme i sin livs beste form! Eventuelt kan man bare starte opp sitt eget treningssenter hjemme. Alt man trenger er litt støv og en vaskebøtte. Men husk å tøye ut etterpå ;-)

Denne vaskeerfaringen har liksom satt den nye rekorden min i markløft litt i skyggen, for hvem bryr seg om hvor tungt du kan løfte, hvor høyt du kan hoppe eller hvor fort du kan løpe? Hvor god form du er i, burde måles i hvor fort du rekker å gjøre rent et helt hus og hvor mange kaffepauser du trenger underveis.

Jeg brukte nærmere 3 timer..

På én etasje.

 

 

* Følg Vaskehjerte på Facebook *

 

Jeg velger meg våren

 

De fleste liker sommer best, men jeg vet ikke jeg. Om sommeren blir man liksom aldri fornøyd. 16 grader og et lite skydekke kan være himmelsk i april, men midt i fellesferien blir man liksom sur for sånt. Det er ikke bra nok. Nå som det endelig er sommer, gi oss sol. Sol og is og ingenting annet.

Men så er det tilløp av magi også, selvfølgelig er det det. Når lukten av grillkull sprer seg, når kjøttet knitrer på glovarm rist, når vannmelonspruten står helt opp til ørene, når solen prikker på nesen og kroppen avkjøles i havet under en glovarm himmel. Da er sommeren magisk, men bare da.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ofte tenker jeg at jeg liker høsten best, for den har utvilsomt noe forlokkende over seg. Som en mollstemt ballade. Sår og vakker på samme tid. Tanken på kubber i peisen, mykere jakke, varm kakao og fargespillet av dalende løv mot en gnistrende høstsol.

Men høsten er også mye regn, kaldt regn og en kropp som på ingen måte er akklimatisert. Det er hutring og den uomtvistelige skuffelsen av å vinke farvel til sommer og sol for i år.

 

 

Så kommer vinter. Jeg liker vinter altså, jeg gjør det, bare ikke så mye som før. Fyre i peisen, spille brettspill, dra på langrennstur med sjokolade i sekken, base i snøen med ungene. Få ting er bedre enn det, men det er så liten del av det hele. Det kan liksom ikke gjøre opp for et halvt år med mørke.

Kulde, mørke og venting. Venting på bedre tider. Og slaps da, en uproduktiv tilstand der hele verden blir bedriten. Det er liksom så lite som skal til for å vippe en vinter av pinnen. Enten er det for kaldt eller så er det ikke kaldt nok. Uansett er det for mørkt.

 

 

Men så kommer våren. Jeg blir forelsket bare av tanken. Det skal bare et gryende vårtegn til før jeg kjenner sommerfuglene i magen. Lyden av en fugl som traller lystig fra tretoppene eller den første fliken av en krokus som sniker seg opp for å hilse våren velkommen. Tørre veier, gress, lys, en verden som våkner fra dvalen.

Farger. Varme, optimisme, håp og et frampek om at nå er årets beste halvår på vei. For våren leder inn i sommer og er på en måte sommerens oppvarmingsband. Nå skal det blomstres, nå skal det leves. Kast vinterjakka, gjør deg klar for livets fest.

Våren bringer også regn og sure dager, men da er koppen liksom halvfull. For regnet tjener jo bare som næring til en verden i blomstring. Ikke som på høsten, der regnet bare er søle på toppen av en haug med søle. Det har en mening, som for å si: Gled deg menneske, en ny vår kommer. Farger og glede er på vei.

 

 



 

 

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Direktesendt talkshow i stua

Om noen tidligere i livet hadde sagt til meg: I 2017 skal du ha et live talkshow i din egen stue med en lettbeint politiker og dere skal prate om livet som pappa og blogger, ville jeg svart:

- "Unnskyld meg, herr/fru, men jeg tror De har glemt å ta medisinene deres"

Men det skjedde altså i dag!

 

 

Norges mest karismatiske og kanskje eneste politiker/talkshowvert kom på besøk for å spille inn Face2Face, et lettbeint talkshow som går direktesendt på facebook. Det er selvfølgelig kjempeskummelt å gjøre ting live, spesielt når det filmes i sin egen stue, men også utrolig morsomt.

Så svarer man kanskje litt borti natta i blant, men det er jo bare endel av moroa ;-)

 

OBS: Hvis videoboksen over ikke funker (eller du vil se i et et større vindu), kan du også se intervjuet her :)

/ Tjallabais!

For mer Talkshowmoro --> Følg Blakstad på Tinget

Barn glemmer aldri en promp

Én gang har det skjedd, likevel får jeg høre det hver eneste dag!

 

Closeup portrait child boy with disgust on face pinches his nose something stinks bad smell situation isolated grey wall background. Negative human emotions facial expressions perception body language

 

Det må ha vært rundt to uker siden. Vi var på vei til barnehagen, bare jeg og barna. Foran satt pappa og sang med til radioen, bak satt barna og ristet på hodet.

På veien passerte vi en gravemaskin, en av lillesnuppas store diller for tiden. Uansett hvor trøtt jeg måtte tro at hun er, så fort vi passerer en stor gravemaskin, roper hun ut:

- Gavemasi!

Så går det noen sekunder før hun følger opp med.

- Kuult!

Så blir vi enige om at gravemaskiner er veldig kult og kjører videre. Men akkurat denne dagen så vi intet mindre enn TO gravemaskiner på vei til barnehagen. Og da hun så den andre, ble hun enda mer gira:

- TO gavemasi!

Og så, ikke lenge etter..

- Kuuult!

Men så skulle det altså ha seg at på denne dagen var far så uforsiktig at han slapp fra seg en øøøørliten... due. Prutt. Varm vind om du vil. Bare et ørlite blaff, men det var nok til at nesene i baksetet raskt plukket opp lukten. Og da tok det ikke lang tid før jeg hørte..

- Lukte plomp. Æssameg!

Så måtte jeg bekjenne mine synder og regnet med det at den saken var ute av verden. Men neida!

For det har seg jo sånn at små barnehjerner er noen jævler på å huske ting, så hver gang vi kjører forbi to gravemaskiner på samme turen nå, hva tror du skjer? Uansett om vi er på vei til barnehagen eller butikken, om vi er alene eller har gjester i bilen..

Den første gravemaskinen hylles uten videre dramatikk, men så kommer vi til nummer to og da lyder det fra baksetet:

- TO gavemasi. Kuult!

Og så, noen få sekunder senere...

- Pappa plompa.. Æssameg!

 

/ Små barn glemmer aldri. Dessverre.

* Følg Prompehjerte på Facebook *

Bokvinnere, live-tv og badeskum

For en rar dag.. Ikke vet jeg hvorfor, men i dag er jeg helt kaputt! Jeg måtte til og med ta meg en time på sofaen midt på dagen, som en helt vanlig pensjonist. Tøfler og kosepledd? Oh yes.

Og på en sånn dag var det helt himmelsendt at det plutselig tikket inn en melding fra svigers som lurte på om vi ville ta med ungene og komme på middag. Ja, takk! Eneste problemet var i følge Christina at jeg dukket opp med putesveis x-)

Ja forresten, angående den flotte penisen jeg malte på veggen tidligere i dag. For å besvare et par spørsmål som har tikket inn.

  1. Nei, det er ikke hobbymaling for barn.
  2. Skulle veldig gjerne hjulpet Christina med å male resten, men har ikke tid dessverre. Jeg er bare inspirasjonskilden som fikk henne i gang.
  3. Viser seg forresten at hun ikke har valgt farge enda, så... da regner jeg med at også den prosessen kommer til å gå ganske mye fortere ;)

 

 

Jeg har også trukket vinnere av signerte utgaver av boka "Dagen da Jørgen ble spist" og vinnerne er kontaktet. Én av dere har forresten ikke svart enda, så sjekk mailen din en gang til i kveld. Kanskje ligger det en bok og venter :-)

 


Noen som koser seg med å signere bøker, si ;-)

 

Men så over til en dobbel tv-spesial! I morgen dukker jeg nemlig opp i det direktesendte talkshowet Face2Face med den karismatiske stortingskandidaten Finn-Erik Blakstad. Intervjuet filmes hjemme hos oss og går live fra kl. 14 på facebook-gruppen Blakstad på Tinget, men jeg kommer sikkert til å legge det ut senere også ;-)

Og som om ikke det var nok, så har jeg klart å sno meg med på en episode av Matkontrollen som sendes på TV2 førstkommende torsdag! Der fikk jeg gleden av å prøvesmake masse forskjellig mat og komme med mine meget uproffe vurderinger, men jeg tror det blir moro.

 

 

Men nok om det, nå må jeg senke meg ned i badekaret, få på noe hvalsang og lade opp til live-tv i morgen, en avtale jeg selvfølgelig hadde glemt helt til jeg fikk reminder i kveld. Så i morgen må alle planer strykes og byttes ut med panikkrydding av hus, haha! #bombethorehus

 

 

/ Tjallabais!

* Følg Hvalsanghjerte på Facebook *

Se min penis

I ganske lang tid har Christina gått rundt og mast om at vi må få malt stua oppe. Hun har kjøpt inn prøvemaling, pensler og utstyr, men kommer liksom aldri helt i gang. Og det er først i dag jeg innså at tross hennes gode intensjoner, så trenger hun bare litt starthjelp.

For det kan være vanskelig å komme seg over dørstokkmila, men til helgen får vi besøk og jeg tror at hun egentlig har skikkelig lyst til å bli ferdig innen da.

Så derfor har jeg tatt saken i egne hender og gitt henne en skikkelig dose motivasjon for å komme i gang så fort som mulig :-)

 

 

 

/ Elsker deg også <3

* Følg Malehjerte på Facebook *

Den siste sjokoladebiten

Du sa du ikke likte kokesjokolade engang, så hvorfor stjal du den siste biten? Er du klar over hvor mye jeg hadde gledet meg? Spinket og spart, ventet og ventet. Som en avstandsforelskelse, bare mer patetisk.

 

Chocolate heart on wooden background

 

Og jeg tenkte: "Jeg skal klare å holde meg. Ikke spise sjokolade nå, du er sterkere enn dette". Men så kom kvelden og jeg klarte ikke vente lenger.

Jeg løp til skapet og rev opp døren, men det var ingen der. Jeg rotet gjennom alt jeg fant, men alt jeg fant var skuffelse. Jeg trodde jeg rørte ved gull da jeg fant et hvitt papir brettet under en boks med frokostblanding.

Et øyeblikk ble jeg glad, men det var før jeg dro ut papiret og innså at det jeg trodde var en bit med fløyelsesmyk sjokoladeglede, i realiteten var en halvspist pose med linsechips. Linsechips! Kan du tenke deg noe verre?

 

 

Og bare tanken på at du har spist den siste biten med min vakreste sjokolade uten engang å nyte den... Kanskje du til og med hatet det litt. Spiste den motvillig fordi du egentlig ikke liker kokesjokolade, men det var da i hvert fall bedre enn ingenting. Kanskje spyttet du den ut. Bare tanken på å se deg stå der og gumle... det sårer.

Hvordan skal vi komme oss forbi dette? Hvordan skal vi kunne fungere som par? Vil ting noensinne bli som før? Jeg vet ærlig talt ikke.

Kanskje, bare kanskje kan det gå seg til en vakker dag. Hvis du sitter på do en gang jeg har fjernet alt dopapiret. Og du roper på hjelp, og jeg åpner døren. Bare for å skru av lyset. Så kan du sitte der i mørket og småprumpe mens minuttene tikker og panikken stiger. Akkurat som når man innser at den siste sjokoladebiten er vekk.

Etter det kan jeg kanskje tilgi deg. Men ikke før.

 

/ Hilsen, NM i fysen

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Plutselig dukkegenser

- "Æh, det er sikkert ikke ull, tenkte du"

Men der tok du feil.

Og vips, så har favorittgenseren til sønnen vår, den han fikk i julegave fra farmor, den hun har strikket i favorittfargen hans, strikket med store doser glede og kjærlighet, i time etter time...

Blitt en dukkegenser.

 


Genser, størrelse gutt 5 år, der altså..

 


Jaha ja..

 


Neida så..

 

Bra jobba, Christina. Den naila du ;-)

P.S. Dette får du fortelle svigermora di sjæl. Jeg sier ingenting.

* Følg Genserhjerte på Facebook *

Barnearbeid og bonuspoeng

Jeg vet fortsatt ikke hva som gikk av meg. En hel søndag formiddag til å bare kaste bort tid, men jeg sparker den i gang med å gjøre noe fornuftig?!

 

 

Kanskje var det kroppens forsvarsmekanisme som prøvde å fortelle meg noe. For etter en kort natt og altfor tidlig morgen, er jeg ganske sikker på at hvis jeg hadde slengt meg ned på sofaen, ville putene slukt meg rå og holdt meg gissel til langt etter lunsj i morgen.

Derfor tok jeg heller tyren ved hornene og kastet i meg to doble kaffer, før jeg satt i gang med en etterlengtet kjøleskapsvask! For du skjønner... Vi har hatt en flekk av ukjent opprinnelse i kjøleskapet vårt så lenge jeg kan huske. Eller flekk.. Det ser vel mer ut som en scene fra Dexter.

Og ikke vet jeg hvorfor, kanskje var det kaffen som pratet, men noe i meg innså at nok fikk være nok. Kan jo ikke ha et kjøleskap som ser ut som et åsted! Jeg måtte uansett holde meg i aktivitet for å ikke ende i sovende fosterstilling under kjøkkenbordet.

Så derfor lurte jeg barna inn på kjøkkenet, ga dem hver sin vaskefille, skrudde på litt musikk og satte i gang. For med to små apekatter i hus, gjelder det å sysselsette dem også, ellers får man aldri gjort noe. Da går det bare 10 sekunder, så har de teipet bikkja til taket.

Dessuten går det mye fortere! For barn virker kanskje som en barnslig gjeng, men de er utrolig undervurdert som arbeidsjern. Gi dem en arbeidsoppgave og de går på med fullt fokus.

Så mens jeg ryddet i glassflasker og råtne agurker, fylte barna kjøkkengulvet med ketchupflasker og gulrøtter. Og når kjøleskapet endelig var tomt, tok vi ut hyller og skuffer, skrubbet ned det snuskete skapet og ga innmaten en skikkelig julevask. Så ble maten gruppert og sortert, før mat og hyller ble satt tilbake.

Og wæm, bæm, thank you mam, så var kjøleskapet så godt som nytt :-D

 


Ting tar litt mindre tid med gode hjelpere :)

 


Ting man finner bakerst i kjøleskapet...

 


All maten ute, nå skarre vaskes!

 


Do you feel lucky, flekk? 

 


Vasket og klart, på tide å hoppe inn igjen.

 


Se det var noe til skap!

 


Se så vakkert!

 


Ka blæm! Det er gutten sin, det.

 

/ Ringer fastlegen i morgen, bare for å være sikker ;)

* Følg Ryddehjerte på Facebook *

Lett å la seg lure

Når man sitter der på sengekanten og ser på sin perfekte lille kreasjon. Som puster fredfullt og stille, som fyller hjertet med kjærlighet. Som lukter svakt av karamell, som får deg til å tenke at livet er en fantastisk ting. Da er det lett å tenke at det å få barn, er den største velsignelse et menneske kan be om.

Men når flomlyset står på soverommet klokken 05:25 en søndag morgen. Når du ikke rekker å gløtte på gluggene før en liten kropp står og gauler om morgen som en overivrig bønneutroper. Når du klamrer deg til kaffekoppen mens det fortsatt er bekmørkt utenfor. Da er det lett å tenke..

Æææh, not so much.

 

 

/ Hilsen trøtt i sofaen ;)

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Pølser, slush og pokémons

For en dag! Med fare for å virke frekk: Christina, du må gjerne ta deg mer egentid fremover ;-)

 

 

For da hu mor børstet snø av bilen og vinket farvel på morgenkvisten, var jeg fryktelig usikker på hvordan denne dagen skulle gå. En hel lørdag å brenne av, ville det bare bli rot, løk og mas etter mamma, eller ville fattern levere varene?

Men jeg kan med hånden på hjertet si at vi har hatt en av våre beste dager på lenge! Selvfølgelig uten riper i lakken, for flere glass har gått i bakken og stua ser ut som et bombet bordell, men hva gjør vel det så lenge man har storkost seg alle mann?

Jeg tror mye av æren må tilskrives at jeg hadde skrevet ned en liste med aktiviteter og planlagt dagen i hodet, slik at vi hele tiden hadde noe nytt på agendaen, fremfor å sitte og glo i veggen.

Og når jeg går over lista nå, har vi rukket over stort sett alt, til og med en liten ryddeøkt! Vi har vært på lekeland og kost oss glugg i hjel, vi har sett på gravemaskiner, vi har fanget pokemons, laget pizza, tatt et bad, spist smågodt og hatt det ball fra ende til annen.

 


Starter friskt med frokost og Molang.

 


Første gang på lekeland og lillesnupp var selvfølgelig ikke redd for en ting. #hardhaus

 


Barn + lekeland = Ubegrenset batterikapasitet.

 


Fattern derimot...

 


Påfyll!

 


Angrip!

 


Så var det hjem for å hjelpe pappa med å snekre pizza.

 


Hei til alle dere som tar denne referansen :-D

 


Stooore maskiner og lillesnupp er i himmelen.

 


Altså... Snakker vi mindreverdighetskompleks her eller? x-)

 


Et ørlite bad for å se ut som folk når mamma kommer hjem, før...

 


Selve indrefileten.

 

Det eneste vi ikke rakk på lista, var å se Frost. Det ble rett og slett ikke tid til å benke seg ned med en film, og et bedre bevis på en godt gjennomført dag får man vel ikke :-)

Etter en dag som denne var det heller ingen overraskelse at begge apekattene sovnet på null komma svisj, og der garantert de garantert til å ligge og snorke som steiner hele natten gjennom. Så nå skal far klappe seg på skulderen for en jobb vel utført, før han sklir på seg tøflene, sniker seg ned i joggebuksa og inntar sofakroken for kveldens finale i norske Melodi Grand Prix.

 

/ Blir´e bedre nå, så dæver jeg :-D

* Følg Pølsehjerte på Facebook *

Drømmedag med barna

- Ha det, mamma!

Og vips så var vi tre. For i dag er Christina på kostholdkonferanse hele dagen og i den anledning er fattern alene med begge barna. Fra morgen til kveld. Det tror jeg faktisk ikke jeg har vært før, og derfor må vi selvfølgelig gjøre det meste ut av det. Så derfor: Kjør drømmedag!

 


Men først: Frokost.

 

Jeg har spurt barna hva de ønsker å gjøre, samt ført opp et par egne ønsker, så i dag blir det en herlig miks av ting. Vi startet med en laaang frokost og sjokolademelk, så blir det en runde med maling og plastelina nå, før vi tar en tur til lekeland! Der blir det selvfølgelig muligheter for både pølser og slush. Så bærer det hjemover for å lufte Teo mens vi stikker bort på byggeplassen for å se på de spennende gravemaskinene.

Så fiser vi av gårde til butikken for å kjøpe lørdagsgodteri (og "nissegrøt" i følge lillesnupp), før vi drar på oss kjøkkenforkler og snekrer hjemmelaget pizza. Og siden det er lørdag, tror jeg jaggu vi skal nyte maten i sofaen med en god film. Kanskje Frost?

Tro det eller ei, den filmen har vi faktisk ikke sett enda. Vi har prøvd et par ganger, men barna blir alltid rastløse og begynner å gjøre andre ting underveis. Problemet er bare at selv om de kanskje ikke er så gira, så har jeg jo jeg lyst til å se den, haha! Men etter en dag med lekeland, herjing, pizza og lørdagsgodteri, tenker jeg det blir poppis å synke ned i sofaen for å se om Anna og/eller Elsa blir lykkelig gift til slutt.

Uansett, en helt fantastisk dag venter. På tide å løpe ut og kapre den :-)

 


Sjokomelk til frokost, da er det lørran :)

 


Starter bra.. ;-)

 

P.S. Bildespesial kommer :)

/ Tjolahopp tjolahei - lua på snei!

* Følg Pizzahjerte på Facebook *

Endelig er navnet klart!

Det har vært en lang jakt, men endelig har jeg funnet navnet på hovedpersonen i barneboka mi!

 

Close-up Of Fingers With Smiley Face Isolated On Green Background

 

Det er snart tre uker siden jeg utlyste en konkurranse om å komme opp med forslag til hva jeg kan kalle gutten som skal ha hovedrollen i barneboka jeg skriver. Det haglet med gode forslag og lenge trodde jeg at jeg hadde funnet en vinner, men likevel... det satt liksom ikke helt.

Med årene har jeg blitt en fyr som lener meg tungt på magefølelsen, spesielt på ting som dette. Jeg kan synes et forslag er så godt det bare vil, men hvis jeg ikke kjenner det i magen, vet jeg at vi ikke er i mål.

Jeg har vært innom mange navn i prosessen og hatt noen hete poteter, men likevel... ikke helt. Men det var inntil i dag, for i dag kjente jeg det! Den varme gnisten i magen som spontan-antenner og forteller meg at DER satt´n!

 

 

Det skjedde faktisk i barnehagen. Jeg hadde plutten på armen mens vi pratet litt om løst og fast. Vi har snakket sammen om barneboka noen ganger og jeg har vist ham et par illustrasjoner. Til nå har han kommet opp med et par forslag til tittelen på boka, men ikke navn på karakterene.

Jeg har tenkt at det hadde vært artig om han helt plutselig skulle komme opp med et navn, men jeg har jo hundrevis av gode forslag å velge mellom på bloggen. Hvis jeg bare kunne klart å bestemme meg for et av dem snart.

Så jeg satte ham fra meg, tenkte ikke noe mer over saken, og gikk for å henge opp regntøyet på knaggen. Da ble han plutselig stille og tankefull, og før jeg visste ordet av det kom det som lyn fra klar himmel:

- Han kan jo hete Aldo!

- Hæ? Aldo?

- Ja, Aldo. Det er et fint navn.

Så hoppet han lystig ut av støvlene og løp inn på avdelingen. Og der var det. Navnet jeg hadde lett etter. Valgt av plutten for en karakter løselig basert på ham selv, det kan jo ikke bli bedre enn det.

Jeg har ingen anelse om det er et typisk hestenavn, om det betyr "fleinsopp" på spansk eller om det i det hele tatt er et navn, jeg vet bare at det er riktig. Jeg kjenner det i magen :-)

 


Aldo <3

 

P.S. Tuuusen tusen takk til alle som bidro med navnforslag! Selv om tilfeldighetene skulle ha det til at jeg ikke gikk for et av deres forslag, skal dere selvfølgelig ikke gå tomhendt hjem. Jeg har derfor kåret en verdig vinner av signert bok + invitasjon til boklanseringsfest, og det ble: Ann-Kristin! Takk og grattis :-)

P.P.S. Jenta i lilla pysj på bildet over har enda ikke fått noe navn... Ny konkurranse og nye vinnermuligheter dukker opp når den tid kommer ;-)

 

/ Gooooooood helg!

* Følg Barnebokhjerte på Facebook *

Min frittalende flaggermus

Jeg har aldri sett på meg selv som prippen, men da jeg så innlegget til Christina i går, trodde jeg det hadde klikket for henne.

 

Shocked man looking at laptop

 

Jeg husker godt første gang jeg snakket med Christina. Vi hadde ikke møttes enda og jeg hadde aldri hørt stemmen hennes før. Jeg var på vei hjem fra jobb og gikk over den grønne lille flekken som utgjør Alexander Kiellands plass.

Selv om jeg var livredd for å ringe henne, så hadde jeg bestemt meg for å gjøre det. Hun som jeg bare så vidt hadde chattet litt med, men likevel på en eller annen merkelig måte klart å bli stormende forelsket i.

For det var noe helt spesielt med henne. Jeg klarte ikke å sette fingeren på det, jeg bare kjente det. I hodet, i magen, i hjertet. Jeg husker hvor nervøs jeg var da det ringte og hvordan blodet frøs til is da hun svarte. Men fra der og ut var det ingen tvil - dette var jenta for meg.

Men jeg husker også at noe av det første jeg innså var at dette var en frittalende jente med bein i nesa. Ja vel, så så hun kanskje liten og søt ut på bilder, men det tok meg ikke mange sekunder å forstå at her var det snakk om en jente som ikke lot seg pille på nesa. Tøff i målet som en hardbarket fisker og ganske innlysende den absolutte antitesen til prippen.

Så til de grader at hun fikk meg til å føle meg prippen. Jeg som alltid trodde jeg var slik en hardhaus. Plutselig satt jeg der med en kvinne som kunne lire av seg drøyere vitser enn meg, som tisset med døra åpen og gjerne tasset naken rundt i leiligheten uten å bry seg.

En selvuhøytidelig selvsikkerhet jeg ikke har sett maken til og som jeg fra første stund fant veldig attraktiv. Men i går satt hun meg på prøve. I går ble det nesten for mye.

For jeg satt på hjemmekontoret og jobbet med en tekst, da hun stakk hodet innom og lurte på om jeg kunne lese over et innlegg hun hadde skrevet. Vi gjør det i blant hvis det er noe vi er usikre på. Ja vel, tenkte jeg og slo opp saken.

Jeg trodde jeg leste feil da jeg så tittelen. For det står virkelig ikke: "Når fitta flagrer hele året"?! Jo, det gjør visst det.

 

shocked bald man in horror looking at the laptop computer

 

Jeg kremtet og rettet meg opp i stolen. Dette kan bli interessant. Sikkert bare et tulleinnlegg som egentlig handler om noe annet. Jeg leste de første linjene... Ikke det nei.

Ja vel, men så lenge hun ikke begynner å prate om sitt eget underliv så... Jo, det gjør hun ja.

Først trodde jeg det hadde klikket for henne. Så tenkte jeg på at blant annet faren hennes, besteforeldrene hennes og min mor leser bloggen hennes jevnlig. Hva vil de tro? Kaste om seg med f-ordet, som om det er konfetti?

Men så leste jeg videre. Så leste jeg mellom linjene, så forsto jeg hva det hele handlet om. Og da ble jeg stolt, så vanvittig stolt. For det er virkelig ikke greit at skjønnhetsmessig intimkirurgi normaliseres. Det er ikke greit at bloggere og andre kjendiser fremmer dyre og potensielt farlige inngrep og plastiske operasjoner både i hue og ræva som om de skifter sokker.

Selvfølgelig skal man få gjøre som man vil med sin egen kropp, men det handler om at noen må tørre å bruke stemmen sin til å representere det vanlige i et hav av vanvidd. I en verden der jenter sparer konfirmasjonspengene sine for å operere nesen sin til å ligne damer de ser i moteblader, trenger vi folk som tør å representere det uperfekte. Som står opp for ammepupper og cellulitter. Som sier at det er helt normalt at man ikke ser ut som en dukke fra et samlebånd uten mangler og skavanker.

At det henger litt der, at det slenger litt der, at rumpa er for liten og hårete er flisete, men at man er lykkelig for det. Og hvis man må bruke seg selv som eksempel og (beklager uttrykket) brette ut sitt eget underliv for å bevise et poeng, ja så er det prisen man er villig til å betale for å kanskje nå ut til noen som trenger å høre det. Og det gjorde hun, jeg har sett noen av mailene hun har fått, og jeg er så vanvittig stolt.

Stolt av å være sammen med Norges kanskje minst pripne dame, så også en av de tøffeste. Min bittelille, frittalende flaggermus <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Les innlegget --> "Når fitta flagrer hele året"

Vinn "min" barnebok

I går kom endelig barneboka jeg har oversatt til norsk, og jeg er så utrolig stolt!! Her er din mulighet til å stikke av med et signert eksemplar :-)

 

* OBS OBS - VINNERE ER KÅRET, KONKURRANSEN ER AVSLUTTET *

 

 

Men først litt forhistorie. For tidligere i høst fikk jeg plutselig en dag en veldig spennende mail fra en dame ved navn Anitra. Hun lurte på om jeg ville prøve meg på å oversette en barnebok. Jeg hoppet i stolen! OM jeg har?! Jeg elsker barnebøker og har lenge gått med en drøm om å gi ut min egen, men å kunne få oversette en allerede utgitt bok, er minst like stort.

Spesielt med tanke på hva slags bok det var snakk om! For bøkene hun sendte meg er noe av det beste og mest underholdende jeg har lest. Skrevet og illustrert av den geniale John Fardell, er bøkene ganske annerledes alt annet jeg har lest.

"Dagen da Jørgen ble spist" handler om Jørgen som er på tur i skogen, idet han helt plutselig blir spist av et monster. "Mats Manet blir rakettpilot" handler om maneten Mats som en dag går lei av å bare drive rundt på havet og ønsker å gjøre noe mer med livet sitt.

Bøkene er så utrolig fine på hvert sitt vis, de har en helt egen humor og er minst like underholdende for voksne som for barn.

 

 

 

 

 

Å bli spurt om å oversette disse fantastiske bøkene til norsk, var et ærefullt oppdrag jeg nesten ikke turte å si ja til. Men når slike fantastiske muligheter en sjelden gang kommer og banker på, er det bare å rive opp døra og hive seg ut i det. Så jeg takket ja.

Og i går kom boka endelig i posten, og jeg er så vanvittig stolt! Alle de rare navnene jeg fant på har kommet med, ord jeg skrev er printet i en bok, det er til og med et bilde av meg på den!

 

 

De to bøkene har blitt slått sammen til én superbok, kalt: "Dagen da Jørgen ble spist og en annen historie". Selv om jeg er en anelse inhabil, må jeg bare få si: Den er helt fantastisk! Og kanskje best av alt: Nå kan boka bli din! :-)

 

 

KONKURRANSE - VINN SIGNERT BOK!

Bare legg igjen en ørliten high five i kommentarfeltet, husk e-postadresse og gjerne en kommentar om hvorfor du ønsker å vinne boka, så er du med :-) :-)

Jeg kommer til å trekke ut TRE vinnere, som får hver sin signerte kopi av boka med en personlig hilsen og en liten tegning attåt :-)

 

/ Lykke til!

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Lesestund med en overraskelse på lur

Hver kveld rundt kl. 19 legger jeg meg i senga sammen med plutten. Vi finner frem en liten bunke med bøker og plukker ut 3-4 av dem. Så leser vi og koser oss helt til en av oss blir stuptrøtt. Som oftest meg.

Men ikke i kveld, for i kveld hadde pappa en helt spesiell overraskelse på lur. Tidligere i dag fikk jeg nemlig melding om at boka jeg har oversatt, hadde kommet fra trykkeriet og sto klar på postkontoret og ventet på meg!

Jeg kastet meg i bilen og hentet den tunge boksen. Jeg gledet meg som et lite barn til å lese gjennom, men ventet til jeg lå på sengekanten sammen med plutten i kveld. Og den var heldigvis helt fantastisk!

Nå er jo jeg en anelse inhabil da, men på plutten å bedømme var boka en stor suksess. Han storkoste seg med boka som vi tidligere bare har lest på engelsk, og endelig kunne han også følge med på ordene :-)

 

 

Jeg tror også han synes det var litt stas at jeg hadde oversatt den, selv om han nok hadde synes det var enda kulere om jeg faktisk hadde laget hele boken selv. For hver gang vi kom til en morsom tegning, stoppet han og spurte om jeg hadde laget den. Hvorpå jeg måtte forklare at jeg ikke har laget hele boka, bare oversatt teksten.

Jeg er litt usikker på om han egentlig forsto forskjellen på det. Viser seg at en 5-åring ikke har noen klar formening om hva ordet "oversette" betyr, for det står jo tross alt mitt navn på den. Så i hans hode tror han nok fortsatt at jeg har laget hele boka. Og det er helt greit for meg ;-)

 

 

En herlig lesestund ble det uansett, og for første gang på lenge var jeg ikke i nærheten av å sovne underveis. Og du...

I morgen blir det konkurranse der 3 heldige vinnere stikker av med hver sin signerte utgave :-)

 

 

/ Tjolahopp tjolahopp, den boka var topp :)

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Hvem trenger kvinnedagen?

Jeg husker i fjor. Da var det mye snakk om vi egentlig trenger kvinnedagen lenger. Jeg stilte meg selv det samme spørsmålet, for her vi sitter i et land der kvinners rettigheter er på stødig framferd, med en kvinnelig leder som styrer skuta, kan det være vanskelig å se forbi horisonten.

Men i natt hadde jeg en merkelig drøm.

Jeg drømte at jeg var i et rom fullt av politikere. Amerikanske politikere, og jeg var en av dem. Det var valgvake og resultatene var på vei inn. Spenningen fikk rommet til å dirre. Endelig var siste stemme talt opp og jubelen sto i taket. Vår mann hadde vunnet, vi hadde seiret. Nå gikk han opp til talerstolen og alle var så spent. Men så kom sjokket.

Han skulle ikke bli president likevel! Han hadde bare vært med i kampen for å se om det var mulig. Og nå som han hadde vunnet, ga han gladelig fra seg stillingen til en annen mann fra samme parti. Så takket han for seg og gikk. En sjokkbølge av vantro smalt i veggene.

Men så våknet jeg.

Og jeg innså at det bare hadde vært en drøm. Dessverre.

For verdens største, mest nedsettende, mannssjåvinistiske rasshøl, er fortsatt verdens mektigste mann.

Vi trenger kvinnedagen mer enn noensinne.

 

Strong young blond woman flexing muscle, portrait

 

/ Gratulerer med dagen

* Følg Kvinnehjerte på Facebook *

Søk dekning, det er PMS i hus!

Man innser det gjerne så altfor sent. Selvfølgelig burde man skjønt det tidligere, men det er ikke så lett for mannehjernen å forstå seg på sånt. Og det er ikke først etter at man i flere dager har klødd seg i hodet og lurt på hvordan det er mulig at ALT man sier er feil, at man innser det.

Den sure tonen. Den mugne stemningen. Den kjølige luften. Hvordan kunne jeg være så dum?! Det er jo den tiden igjen.

Tiden der den søte lille kattepusen blir en høyst ustabil tiger. Tiden der selv den mest uskyldige morsomhet kan få tigeren til å glefse. Tiden for å finne frem vernehjelm og skjold. Tiden for å gå i dekning. Varsko her - det er PMS i hus.

 


La du et VÅTT håndkle i skittentøyskurven?!

 

Da jeg var yngre, trodde jeg faktisk at PMS var et oppdiktet fenomen. Bare noe kvinner brukte som et alibi for å spise mer sjokolade. Nå vet jeg derimot bedre, her jeg sitter og gjemmer meg på kontoret.

Utenfor døren hører jeg den fryktinngytende brummingen av en mannevond tigerkvinne som ligger på lur. Venter på første og beste anledning til å hive seg over et intetanende mannebein hvis han skulle være så dum å fyre av en upassende morsomhet. Gjerne om sex. Da smeller det så naboen får vondt i øra.

 


Å jasså, så du GLEMTE å kjøpe såpe?!

 

Jeg skulle bare ønske at jeg hadde innsett det litt tidligere. Så hadde jeg sluppet å gå hele helgen og lure på hva som ikke stemmer. Hvorfor vi liksom ikke får det til å funke. Hvorfor vi plutselig krangler om de minste småting. Hvorfor det ligger et kjølig drag i luften uansett hvor mye man fyrer i peisen.

For det er ikke før varmepumpa nærmer seg 30 grader og man fortsatt merker et kaldt gufs i rommet, at man innser det. Og da er det bare å hive seg rundt. For det siste man trenger med en illsint tiger i hus, er å piske den på rumpa.

Så da jeg leverte barna i barnehagen i dag, fant jeg på en unnskyldning for å dra rett til butikken. Vi skulle egentlig gjøre det sammen senere i dag, men her har vi ingen tid å miste. Ned i posen skled tilfeldigvis en Toppris, som tilfeldigvis er favorittsjokoladen til frua.

Så satte jeg posen med matvarer og høyst nødvendig tiger-medisin i gangen, før jeg løp av gårde. På trening og ærender og egentlig hva som helst så lenge det kom til å ta noen timer. Og da jeg kom tilbake, lå pusen atter igjen og malte på sofaen. På kjøkkenbordet lå et istykkerrevet sjokoladepapir med skrapemerker på.

 

Cute little red kitten sleeps on fur white blanket

 

/ Sees igjen om en måned ;-)

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Spiser vi bæsjen til hønene?

Vi sitter i sofakroken, det går mot kveld. Fantorangen har allerede lagt seg og barne-tv går mot slutten. Bare Sauen Shaun igjen, så er det førstemann opp for å pusse.

Plutten sitter og ser på skjermen at bonden får et egg smelt rett på brillene. Egget knekker og renner nedover ansiktet hans. Hysterisk. Jeg ser bort på ham. Han tenker. Lenge.

Jeg lar ham sitte der og fundere, og til slutt kommer det:

- Pappa... Spiser vi bæsjen til hønene?

Hah! Jeg må umiddelbart kvele en latter, men så slår det meg... Ehm, hvordan skal jeg forklare dette?

 

- Heh, nei altså, neida. Egg er ikke bæsjen til høna, egg er bare...

Jeg må stoppe meg selv halvveis ut i setningen for å tenke. Jeg kan jo ikke si at egg er hønas ufødte barn. Kan ikke si det til en 5-åring.

Så jeg prøver igjen. Prøver å gå for den litt pedagogiske retningen denne gangen. Man er jo far, må vite. På tide å lære arvingen litt om verden.

- Nei, du skjønner at eggene vi spiser er det man kaller ubefruktet. Det er jo et litt morsomt ord. Nesten som frukt, bare.. noe helt annet. Uansett, egget er altså verken bæsj eller små kyllinger, men egentlig mer som...

Da først innser jeg hva egg faktisk er. Og da blir jeg litt uvel. For egentlig, hvis man tenker over det, så er det jo faktisk... vel... mens på boks.

Jeg grøsser ved tanken og lirer av meg noe tullball om at egg er egg og sånn er det bare, før jeg snur meg rundt i sofaen og ruller meg sammen i en ball. Jeg gir opp. Det får bare bli opp til skolen å forklare ham alt det der med høna og egget, selv har jeg mer enn nok med å komme meg over sjokket.

Jeg mener: Hvordan skal jeg noensinne klare å spise egg til frokost igjen?

 


Hmm?

 


Hmmmm?!

 

/ Mvh, Ødelagt for livet

* Følg Hanehjerte på Facebook *

Knæsje negler og nytt kontor

Jeg mener å ha lest en gang at Caroline Berg Eriksen sa at på mandager burde man freshe seg opp med litt spreke farger for å virkelig sparke i gang uka. Fredag er jo bra uansett, men mandag trenger derimot sårt et sett med livgivende startkabler.

Her er lillesnupp i huset helt enig med Caroline, og hun startet derfor dagen med et røslig lag neglelakk i en knæsj-rosa farge. Pappa fikk også et lag, og kan med det gå inn i uken med stolthet. Lillesnuppa malte for øvrig neglene mine i helgen også, men da hun i morges oppdaget at jeg hadde fjernet det, var det på´n igjen :-)

 

 


Lookin´ good :)

 

Så nå kan den nye uken bare komme med alle sine gleder, bekymringer, utfordringer og overraskelser. Kanskje, kanskje kommer barneboka jeg har oversatt fra trykken denne uka, i så fall blir det konkurranse og utlodning av signerte kopier :-)

Men først må jeg rydde opp i det vanvittige kaoset jeg skapte da jeg prøvde å ommøblere her i går. For kontorkroken ble fin den, men som et resultat av mitt hastige arbeid ser resten av huset ut som en slagmark ;-)

 

 

/ God ny uke!

* Følg Mandagshjerte på Facebook *

Drittlei og kjempeinspirert

Glem hva du har lest i kvinneblader, ingenting er mer inspirerende enn dette!

 

 

For i dag kom jeg til det punktet. Du vet, det punktet der du bare sier: NÅ må det gjøres noe her hjemme. Når du er lei av å tråkke i gammelt rot, lei av senga som står på feil rom, lei av å vente på ting som ikke skjer, lei av å ikke komme i gang ? kort sagt: drittlei.

Og jeg vet, drittlei høres ut som et skikkelig negativt ord, men det trenger ikke være det, skjønner du. Fordi for meg, betyr drittlei et vendepunkt. Når jeg ikke gidder å stå i rot til knærne lenger. Når jeg ikke gidder å vente med å flytte kontorpulten fordi vi skal male gjesterommet og finne nye løsninger først.

Når jeg finner frem støvfilla, kaster gammelt ræl, river løs kontorpulten, ommøblerer og får det fint.

Ikke fordi jeg plutselig har funnet ny inspirasjon og glede. Ikke fordi jeg har sett det i et trendy magasin. Ikke fordi en eller annen motegjøk har fortalt meg at det skal være sånn i år.

Nei, rett og slett fordi jeg er drittlei.

Og det kan være bra det :-)

 


Drittlei denne pulten.

 


Drittlei denne flatpakkede senga.

 


Drittlei denne symaskina.

 

/ Nå skarre bli fint her! :-)  #drittlei2017

*Følg Fiksehjerte på Facebook *

Det var bare et eple!!

Kjære nabo,

Jeg vet hva du tror du så, men det var ikke det. Jeg var bare på vei til trening, men så var jeg så fryktelig sulten. Derfor tok jeg med et eple i bilen, men du vet, epler har så mye rart i skallet. Derfor ønsket jeg bare å pusse det litt først.

Og siden jeg ikke hadde verken tørkepapir eller kjøkkenhåndkle, måtte jeg bare ta det på buksebeinet.

Så som du forstår, var det altså helt unødvendig å sende meg det blikket. Det var bare et eple..

 

Eplemos

 

/ .. ET EPLE!

* Følg Eplehjerte på Facebook *

Når hjernen til pappa kortslutter

Det er fredag ettermiddag og vi er midt i ulvetimen. Tiden etter barnehagen da alle går og glefser etter hverandre. Maten burde for lengst vært servert og nå er pappa sulten. Kjempesulten. Og grinete. Dagen har gått i ett kjør og nå må han bare ha mat.

Når alt endelig er dekket og servert, deiser jeg ned i stolen med et lettelsens dunk. Å herregud, nå skal det bli godt med mat.

Inn kommer 5-åringen, travelt opptatt med sitt. Og han prater ustanselig. Det samme gjør lillesnuppa på enden av bordet. Ustanselig og høyt med utestemmen hun har arvet fra faren sin.

Til vanlig en hyggelig ting, men når man burde spist for flere timer siden, men hele tiden må reise seg for å hente noe man har glemt på kjøkkenet, blir saken brått en annen.

Alle prater oppå hverandre, noen slår en skje mot en skål, og her sitter jeg og ikke får spist en smule. Stresset er i ferd med å innhente meg. Nå må jeg bare få spist noe før..

- Pappaaaa?

- Mjaaa?

- Når kan vi fiske etter godteri sånn som Lene i barnehagen?

- Hæ? Å ja, det var i dag vi skulle det ja. Ææh, etterpå. Nå må jeg bare få spist.

- Ok.

 

6-7 sekunder passerer.

 

- Pappaaaaa?

- Hrmf... ja?

- Hvor lenge er det til egentlig?

- Øøøh, si 10 minutter da. Det er like lenge som 3 gummy bear-sanger.

- Ok.

 

Nye 6 sekunder passerer.

 

- Men pappaaaaaaa?

- Ja! Hva er det nå da?

- Hvor mye er klokka egentlig?

- Samma det vel, bare spis maten din.

- Jammen, hvor mye er klokka?

- Jeg vet ikke, bare la meg få én matbit, vær så snill?

- Men se på telefonen din da.

- Jeg gidder ikke ta frem den nå, jeg må bare -

- Jammen sjekk telefonen di-

- MEN FOR GUDS SKYLD DA MENNESKE! DET ER JO EN KLOKKE PÅ VEGGEN RETT VED SIDEN AV DEG! DEN ER HALV SEKS! KAN DU IKKE BARE SE SELV DA?!

 

Og jeg hadde nok ikke skjønt det, hadde det ikke vært for at jeg så bort på Christina og møtte et blikk så fullt av vantro at man skulle tro hun hadde sett et spøkelse. Hun satt bare og gapte.

Ikke fordi jeg hadde brukt utestemmen så til de grader at glassene ristet, men på grunn av det ganske opplagte som hadde sust rett over hodet på meg.

Han har nettopp fylt 5.

Han kan ikke klokka.

 

 

* Følg Idiothjerte på Facebook *

Snapchat-comeback??

Det begynner å bli noen måneder siden jeg logget av, men er det kanskje på tide å logge på igjen?

 

 

For det er snart tre måneder siden jeg logget av Snapchat og tenkte at det skulle bli utrolig deilig med en snapfri tilværelse. Og det har det vært, så absolutt! Men samtidig så kjenner jeg at jeg savner tilbake!

Savner å dele tullete videoer med idiotiske filtre. Savner å dele små godbiter fra hverdagen og sende det ukentlige bildet av tacotårnet som står opp fra tallerkenen som et eiffeltårn. Og jeg savner alle snappene fra dere! Kanskje ikke så mye de som sender 50 videoer av katten sin om dagen, men alle tacofredagene, babyvideoene, reisesnappene og kanskje spesielt de snappene som tikker inn fra fuktige vorspiel rundt kl. 23 på en fredag kveld. Snapper man garantert har angret på morgenen etter, haha!

Men samtidig... Snapchat betyr jo mobiltryne, og mobiltryne er det verste jeg vet. Jeg hater seriøst når jeg prater med noen som snapper, men likevel prøver å ta del i samtalen. Da får jeg lyst til å kaste mobilen deres på havet. Samtidig er jeg ikke det spøtt bedre selv.

Men det er jo så utrolig gøy! Og jeg savner det! Jeg er vel bare litt redd for å bli helt avhengig og få kronisk mobiltryne, for alt er snapverdig bare man er hektet nok. Og sånn følte jeg det ble en periode, derfor logget vi av. Men nå som det har gått noen måneder, kjenner både frua og jeg på abstinensene. Samtidig kjenner jeg at jeg savner han herlige bitmoji-typen min ;-)

 

 

Så er spørsmålet: Skal vi gjøre comeback? Vi har vel ikke helt bestemt oss enda, men det hadde vært moro. Kanskje hvis man legger litt bånd på seg? Ikke snapper stort når barna er tilstede, og legger fra seg mobilen hvis man at man er iferd med å bli en lobotomert zombie?

Dette snakket vi for øvrig mye mer om i den nyeste episode av Gjesterommet som ble sluppet i dag! :-) Der ble det også prat om blåmaling, Bettan, Christinas bråkehue og mye annet rart. Så hvis du har lyst på litt lettbeint selskap til bussturen eller husarbeidet i dag: Hør 10. episode av Gjesterommet.

 

 

/ God freddan! Vi... snappes?

* Følg Snappehjerte på Facebook *

Christina har blitt pensjonist

Det går en hårfin linje mellom å være fornuftig og oppføre seg som en pensjonist, og i går krysset Christina grensen.

For jeg forstår at man blir kald om natten, så absolutt. Det er vinter, man har vinduet på gløtt, jeg ser den. Pysj er fint, ullsokker er også topp. Til og med varmeflaske kan være greit. På grensa, men innafor.

Men det går en hårfin grense, for et eller annet sted bikker det over. Det blir som brodder om vinteren. Gåstaver, kamferdrops, napoleonskake, kongeparet på doveggen, eldretrim, hoftebrudd og gåstol.

For når man kommer inn på badet om kvelden og ser dette...

 

 

Stå der i ullgenser og ullsokker og fylle varmtvann over på varmeflaska med en beskyttende ullsokk på armen...

Jeg skjønner at det er fornuftig, men sorry ass, det går bare ikke. Det blir for mange ullsokker.

#halvveistil70

Den perfekte familie som aldri mobber

Fredag ettermiddag og endelig helg. Barna er i stua, pappa rydder ut matvarer, mamma kommer sist inn døra. Sparker av seg skoene og stråler som en sol:

- Åh, nå skal det bli deilig med helg! Jeg er så drittlei sjefen på jobben. Og den ånden? Hallo, har du aldri hørt om tannkrem eller?

 

Fredag kveld, hele familien sitter benket foran tv-en. Barna med hver sin godteskål, pappa med fjernkontrollen. Et program på tv med gjester i studio. Barna følger sånn halvveis med mens pappa snakker engasjert:

- Ah, hu der er bare så teit! Er det mulig å være så tjukk i huet? Hvis du hadde spist litt mindre, så kanskje du hadde hatt litt mer tid til å følge med?!

 

Lørdag morgen og superfrokost. God tid, rundstykker og te på kanne. Sjokoladepålegg. Familieidyll. Mamma leser i lokalavisen om en lokalpolitisk byggesak som har satt hoder i flammer:

- Altså, han der? Han lyver så han tror det selv. Tror han virkelig at folk er så dumme? For en idiot. Og den skjorta? Hallo, er du helt fargeblind eller?!

 

Søndag formiddag og strålende sol. På vei hjem fra fotballkamp med et sørgelig tap i bagasjen. Grønske på knærne og skuffelse i blikket. Baksetet er stille, men pappa vet å trøste:

- Æh, ny kamp neste helg. Og helt ærlig, han dommern var helt bak mål uansett. For en gjøk! Alle så at det skulle vært straffe. Men men, sikkert ikke så lett når man har briller tykke som en vegg og ser ut som en flodhest på stylter.

 

Søndag kveld og sportsrevyen. Ukas høydepunkt. Barna foran peisen med nydusjet hår og grøt i skåla. Norske utøvere i rampelyset, anklager på tv. Pappa engasjert:

- Men herregud, skal de bry seg om én norsk utøver? Se på russerne da! Hele jævla landet er jo korrupt. Bare en gjeng med neddopa fylliker hele gjengen. Og se på han reporteren der a, er det mulig å se teitere ut? For en tosk.

 

Mandag morgen og tid for skole. Pappa på vei til jobb, mamma allerede på plass. Sekk på ryggen og matpakken parat. Minstemann klar for en ny og spennende uke. En varm klem, litt rufs i håret og et siste råd fra en godhjertet pappa:

- Kos deg i dag da! Husk å være snill og grei, og ikke snakk stygt om andre.

 

/ Bare en vennlig påminnelse om at mobbing ikke er en magisk enhjørning som dukker opp hver fullmåne. Det kan også begynne i hjemmet ;-)

 

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Syk, trøtt og lykkelig

I dag våknet jeg med bæreposer under øynene og et hode som verker, men likevel spinner av lykke. For i natt fikk jeg ENDELIG sendt over mitt første grovutkast av barneboka til forlaget!

 

 

Selv om jeg ble sittende halve natten for å komme i mål og er trøtt som en rumpepinne i dag, så var det så fantastisk verdt det for å bli kvitt vekten av elefanten på skuldrene som endelig spratt av.

Som et resultat av dette har selvfølgelig den begynnende nøttepinen jeg kjente i går, slått ut i full blomst i dag. Så da jeg våknet til mårran, føltes det som jeg hadde røyka rullings hele natten i et lufttett rom.

Men selv ikke den verste skallebank kan legge en demper på denne dagen, for jeg er så overlykkelig! Tenk at jeg har sendt utkast på barnebok! Akkurat nå sitter det kanskje en redaktør med skjørt og smykker og kaffekopp og leser gjennom mitt manus. Kanskje hyller hun det, kanskje bruker hun det som dopapir.

Uansett så skal jeg bare bli på sofaen med verdens beste samvittighet og nyte en elefant-fri tilværelse. Så får heller redaktøren og sykdommen hjerte fritt mens jeg ligger i vater med en tekopp, litt kjeks og Ullared på repeat :-)

 

 

 

/ Mvh, Syk, trøtt og lykkelig

Tre konkurranser i én smæla

Endelig har jeg fått ut fingeren og trukket ut vinner av kliss ny telefon og signerte bøker :-)

 

 

Planen var egentlig å kåre vinner av telefon for lenge siden, men så var det plutselig vinterferie og alt gikk litt i ball, så beklager å ha holdt dere på pinebenken. Men tusen takk til alle som har deltatt!

Ja forresten, til dere som skrev: "Med så mange kommentarer er det nesten ikke vits å prøve en gang..". Det høres kanskje lite sannsynlig ut å bli trukket ut som vinner blant 1500 påmeldte, men da er det moro å tenke på at sjansen for å vinne i Lotto er som å bli trukket ut i et kommentarfelt med over 5 000 000 kommentarer. Det er ganske sinnssykt.

Men noen vinner hver gang, så også denne. Og vinneren eeeeeer: Marie!

Vinneren ble trukket ved loddtrekning, og pilen stanset på Marie som hadde svart:

"Jeg vil si at 128 GB lagringsplass er den største fordelen. Da kan jeg lagre mange bilder tatt med det vanvittig bra kameraet. I høst mistet jeg flere tusen bilder under overføring fra telefon til minnekort, i tillegg til koselige filmer av min avdøde mormor. Så en telefon som kan lagre viktige minner er gull :)"

Hun vant dermed en kliss ny Huawei Mate 9 Pro, så gratulerer til Marie og lykke til neste gang til alle dere andre :-)

 


Og Marie bare...

 

Så over til de to andre pågående konkurransene som jeg for lengst skulle kåret en vinner av. Nemlig konkurransene tilknyttet arbeidet med barneboka! Her har jeg spurt dere både om navn på gutten i boka, samt hva dere kaller tær (av alle rare ting å spørre om).

Tærne først. Jeg ante virkelig ikke hva jeg bega meg ut på da jeg ba dere om navn på tær, men 160 kommentarer senere innser jeg at tær engasjerer, haha! I denne prosessen har jeg forelsket meg helt et av kallenavnene på storetåa, nemlig Store Gubben Hesten.

Dette var det flere som foreslo, og en av dem var Jill, som stikker av med signert bok, en hilsen i bokas takkeside og selvfølgelig invitasjon til boklanseringsparty når vi kommer så langt :-)

 

 

Så over til hva gutten i boka skal hete. Å herregud, for et engasjement! Dere er helt RÅ og jeg må bare få si tusen tusen takk til ALLE som har kommet med navneforslag. Jeg trodde tidlig at jeg hadde en vinner, men det er bare ett problem... Jeg klarer ikke å bestemme meg!!

Jeg skal ta en beinhard elimineringsrunde med frua i kveld, men inntil videre er det altså ikke avklart. Akkurat nå har jeg rundt 50 navn på blokka og vinner kontaktes så snart jeg har bestemt meg.

Men jeg kan vel avsløre såpass at noen av navnene som står igjen er: Patrick, Sverre, Bo, Pelle, Alfred, Mikkel, Jacob, Dennis, Kåre og Cornelius. Pluss 40 til ;-)

 


Ah sukk, hva skal du hete?!

 

Og når det er sagt, så skal jeg faktisk sende over første manus + illustrasjoner og utkast på sideoppsett til forlag I KVELD og jeg må ærlig innrømme at jeg er så spent og nervøs at jeg holder på å tisse på meg! Men fy søren så moro!

Så tusen takk til alle som har deltatt og grattis til vinnerne. Til dere andre: Flere sjanser kommer før du klarer å si høyesterettsjustitiarius baklengs ;-)

 

 

/ Prekæs!

* Følg Konkurransehjerte på Facebook *

For 5 år siden i dag

Jeg tar meg selv i å elske den minner-funksjonen på facebook. I hvert fall på dager som dette, på en helt vanlig mandag mens man egentlig er godt innsyltet i sin egen hverdag. Da er det moro å plutselig få et uventet tilbakeblikk fra hvordan ting var før.

Dagens minne går 5 år tilbake. Til da man plutselig var gått fra ungkar til fattern og ikke visste opp eller ned på en bleie. Da jeg fortsatt trodde jeg var kul som hatet barn, men brått innså hvilken idiot jeg hadde vært i alle disse år.

For det tok meg ikke mange sekunder fra jeg møtte den lille pluttisen for aller første gang, til jeg var nyforelsket og frelst. Brått fikk pipa en annen lyd og jeg skjønte at jeg hadde en hel del med ord jeg måtte svelge.

Jeg trodde det skulle sitte langt inne, for det er jo litt flaut å innrømme at man har tatt feil og levd på falske sannheter i mange år, men egentlig føltes det bare godt. Godt å vite at man var på vei inn i noe nytt og fantastisk. Skremmende og kjempeskummelt, men likevel fantastisk.

Og det var for 5 år siden i dag. 5 år siden det gamle livet tok slutt og det nye tok over. Når det for alvor begynte å gå opp for meg. En liten fjomp i et blått teppe, et stellebord og en forfjamset Peter. Den skrekkblandede fryden av å bli fattern for første gang og erkjennelsen av at ingenting kan være større.

 


(status feb. 2012)

 

/ Baby-plutten <3

* Følg Puddinghjerte på Facebook *

 

Det verste med å komme hjem

Etter den søte ferien, kommer den sure bagen...

 

 

Da jeg kom hjem fra vinterferien i går, var jeg så glad og fornøyd. Borte bra, men hjemme best og hele den greia der. Men jeg hadde jo helt glemt en vesentlig detalj.

For i gangen står tre store bager med klær, sokker, sko og sengetøy. I tillegg er det noen poser med litt ymse som ikke fikk plass andre steder. Så er det den bagen som har ligget på vent på hjemmekontoret siden Vixen. 19. januar.

 

 

Den har jeg gjemt bort på hjemmekontoret (/ gjemmekontoret), men da vi våknet i dag hadde Christina "blikket". Du vet, det blikket som sier: I dag skal det ryddes og vaskes her, hvis ikke kommer jeg til å klikke i vinkel. Og som voksen mann i et langvarig forhold har jeg lært meg å velge mine kamper. Det er viktig å være mannen i huset og iblant stå på sitt på tørre møkka, men viktigere enn det, kanskje viktigst av alt, er husfreden.

Så derfor, kjære brukte sokkepar som har vært på langtidsmarinering i over fem uker og du ondsinnede langrennstøvel som har forskanset deg på et trappetrinn og gjør livet vanskelig for alle som prøver å passere: I dag er dagen. Det er nå eller aldri, for hvis jeg ikke tar et krafttak i dag, lukter det isfront fra frua og et eksklusivt opphold i garasjen i natt. Og selv så mye jeg hater å rydde i gamle bager, er det tross alt bedre enn å sove ute i minusgrader ;-)

 

 

/ Ålreit, Mr. Støvsuger - Let´s dance!

* Følg Ryddehjerte på Facebook *

Når storebror kommer hjem igjen

Tiden flyr når man koser seg, og dagene på fjellet har føltes som en champagnekork i taket. Fart og moro fra morgen til kveld og plutselig sitter man i bilen med snuta vendt hjemover.

Etter en ferie som dette, er det lett å få leirskolefølelsen. Du vet, den litt kjipe følelsen der man plutselig savner alle man har vært sammen med i helgen, internhumoren og gleden. Typisk en sånn følelse som sitter i hele avreisedagen og frem til lunsj dagen etter.

Denne gangen rakk vi heldigvis ikke kjenne stort på det savnet, for i dag gikk turen rett fra familiekos til familiekos. Fra hyttemoro med med min side av familien, til Christinas familie og bursdag for oldemor med lapskaus, karamellpudding, kaffe, is og kaker.

 

 


Førstemann til matfatet. Jenta til pappa det ;-)

 

Selv om vi bare var borte noen få dager, var det utrolig godt å komme hjem til jentene girls igjen. Spesielt rørende var det å se reaksjonen til lillesnupp da hun så plutten igjen. Hun møtte oss i gangen da vi kom inn døra og sto som lamslått og stirret på storebror med stjerner i øynene. Så fikk hun et rørt blikk over seg, slo ut armene og omfavnet ham i verdens største kos.

Da var det plutselig helt greit å komme hjem igjen. Fra hyttekos med den store slekta til gjensynsglede og søskenkjærlighet for to.

Nå ligger begge de to små apekattene og sover søtt for kvelden, så nå skal vi krølle oss opp i et hjørne, rulle oss inn i et teppe og ha kjærestekveld i sofakroken :-)

 

 

/ Borte bra... <3

Pølser, gløgg og brettspill

I dag fikk jeg endelig oppfylt mitt største ønske for ferien.

 


Pyls O rama! :-)

 

Tidligere denne uken kom barna hjem fra barnehagen og luktet som bål og brente pølser. Den lukta gjorde meg så misunnelig og det slo meg at det er evigheter siden sist jeg brant en stakkars pølse over åpen ild, for så å nyte den i guds frie med bålrøyk i fleisen og sol på nesetippen.

Men i dag ble heldigvis min drøm for vinterferien oppfylt. For er man en stor familie på tur, så må man jo finne på litt med barna. Så i dag var vi tilbake i langrennssporet og fant oss til slutt en egnet plass for bålkos og pølser. Barna løp opp og ned bakken med akebrett og stoppet bare tidvis innom for en pølsesnabb eller marshmallows.

Og mens jeg satt der i en improvisert sofa av snø og is, innså jeg at det er slik kvalmende idyllisk familiekos man bare drømmer om. Å kunne sitte sammen i en stor gjeng og bare fjase. Ake, leke og bare være sammen. Herlig.

Da glemmer man fort den paniske formiddagen man endevendte huset fra topp til tå på jakt etter superundertøy og langrennhansker, samt timene man ålet seg gjennom biltrafikk i sneglefart og bannet lavt til lyden av Marcus og Martinus.

Resten av dagen har vi tilbrakt på sedvanlig vis: I solveggen, i badstua og i boblebadet. Ingen store planer, bare ligge i kokende vann og kjenne at livet leker mens vannet danner istupper i luggen.

Og da jeg endelig fikk dratt på meg joggebuksa og smugspist en bit Crispo fra godterilageret, oppdaget jeg til min store glede at muttern hadde kokt gløgg, og brettspill var blitt fisket frem til både store og små.

Og med det er agendaen satt for kvelden: Det får så være om klokka blir seks i morgen tidlig, det puslespillet skal i boks ;-)

 


Er i farta!

 


Yum!

 


Diamantjakt på høyt nivå.

 


Og der var den kvelden i boks ;-)

 


Stort land, liten plutt :-)

 

/ Hipp hurra for familieidyll :-)

P.S. Jeg så forresten at noen spurte om Christina og lillesnupp. I år har vi gått for å splitte oss i ferien og det har Christina skrevet mer om her: "Vinterferie hver for oss"

* Følg Feriehjerte på Facebook *

"Kan ikke JEG?!"

Jeg har mange ganger lurt på hvor familiens sterke konkurranseinstinkt kommer fra. I går fikk jeg svar ;-)

 

 

For det er noe med den familien min, oss gutta i sær. Hver gang vi kommer sammen, ender det i idiotiske utfordringer. For nevner man noe som bare så vidt minner om en utfordring, vil noen umiddelbart hive seg over den. Småprat over en kaffe kan brått ende i isbading eller påmelding til maraton.

Klarer ikke jeg? Tør ikke jeg? Kan ikke jeg? Hah, challenge accepted!

Det høres kanskje barnslig ut, men med et aldersspenn fra 35-70, ser det ikke ut til at dette er noe vi kommer til å vokse av oss med alderen. Og i går kom fasit fra hvor konkurranseinstinktet springer ut fra.

Det var over en samtale i solveggen. Temaet var trening og jeg bød på egen-erfart livsvisdom: De som sier at livet er kort, har aldri stått i planken.

For alle som har prøvd Planken, altså at man står i pushups-posisjon, bare på albuene og prøver å holde kroppen oppe så lenge som mulig, vet hvor vanvittig slitsomt det er.

Fattern spurte hvor lenge jeg klarte og jeg svarte stolt at jeg ligger på halvannet til to minutter. Da svarte han kvikt og eplekjekt at han lett skulle klart 4 minutter.

- Yeah right, avfeide jeg kjapt.

- Å nei?, svarte han kontant.

Og vips så sto han der på albuer og tottelotter. Grasiøst vaiende i vinden som en palme på en tropisk strand. Eller som en farfar på vinterfjellet.

 


Og ja da, han sto faktisk i 4 minutter med letthet. #seigmann

 

/ I dag lukter det jaktstart i langrennssporet ;-)

* Følg Konkurransehjerte på Facebook *

Poolparty og kondomdrakt

Når man våkner til en stille hytte, fyller kaffekoppen til randen, subber ut på terrassen og ser solen stige i det fjerne bak lag på lag med trolsk skog, og man kjenner lukten av snø og vinter og et hint av peis, ja nei da er det ikke lett å ha det noe særlig bedre.

 

 

Så våkner resten av hytta til liv og det fullkomne kaos er et faktum. Og det er akkurat sånn vi vil ha det. Hele storfamilien på tur, unger, folk og leven i hver krik og krok. Helt perfekt hytteklima, og i dag har vi kost oss max fra start til slutt.

Det startet med en lang frokost etterfulgt av et morgenbad for barna i jacuzzien. Så var det å sæla på for å gi seg i kast med nasjonalsporten. For er man først på fjellet, må man gå langrenn. Sånn er det bare.

Jeg vet forresten ikke hva det er med langrennturer i norsk natur som gjør at man plutselig blir så vanvittig nasjonalromantisk. Plutselig står man der og ser utover viddene mens man kjenner stoltheten bruse og nasjonalsangen gjalle i det fjerne. Så bli man glad og kry og tenker: Norge ass.. for et fantastisk land.

Men så møter man plutselig en råbratt motbakke og mye av sjarmen er borte. For si hva du vil om skog, elg, nisser og troll - fiskebein er fiskebein.

Plutten hadde sin første skikkelige skitur i dag og jeg ble så vanvittig stolt og overrasket over hvor fort han tok det. Akkurat her må jeg nok takke barnehagen for å ha fylt inn der vi foreldrene har kommet til kort. For da vi møtte den første motbakken og jeg skulle lære plutten å slå over til fiskebein, fikk jeg bare høre:

- Jeg vet det. Elin har lært meg det i barnehagen.

Så takk skarru ha, Elin ;-)

Etterpå var det hjem for brødskivepåfyll og en colaskvett, før barna atter igjen inntok boblebadet og vi voksne inntok solveggen. Og når man sitter der og skravler og kjenner solen steike som på den beste påskedag, og barna ler og alt er harmoni, ja da er det lett atter en gang å høre den vage lyden av nasjonalsangen i det fjerne.

 

 

 

 

/ Norge ass <3

* Følg Langrennhjerte på Facebook *

Ulvespor og pannekaker

Vi har reist på fjellet!

 

 

La oss bare starte med det negative først: Jeg hater å pakke. Jeg vil faktisk sidestille det med kokt torsk, beinbrudd, og en tur til tannlegen. Gjerne på likt. Det strider liksom mot hver eneste fiber i kroppen, spesielt siden jeg er en notorisk anti-pakker.

Jeg planlegger ingenting og begynner helst å pakke rundt 20 minutter før avreise. Som gikk helt greit så lenge jeg var ungkar. Noe litt annet er det når man skal ha med seg en plutt og alt vi begge trenger for en vinterferie i fjellet.

Langrennsski, langrennsstaver, langrennsklær, langrenns- etc etc. Så er det innetøy og utetøy og kosetøy og badetøy. Ja, for denne ferien skal vi tilbringe på en hytte som mine foreldre har leid, og som seg hør og bør har den utendørs boblebad :-)

Jeg var faktisk litt usikker på om plutten kom til å våge seg oppi stampen, for han har ikke vært noe stor badeløve tidligere. Men det gikk vel ikke 5 minutter fra ankomst på hytta til han satt med boblende vann til haka og smilte fra øre til øre.

Og da våknet badeløven i fattern også ;-)

 


Bare en liten dukkert i snøfonna først ;-)

 


Røddig :-)

 

Og her skal vi tilbringe de neste dagene med min side av familien. Til alt hell og glede hadde en av mine nevøer bursdag i dag, så da ble det supermiddag med pannekaker og is.

Enda er bare halvparten ankommet, men i morgen kommer resten av kortesjen og da blir det haraball. For jeg kommer fra en stor familie der alle er født med mye energi og kronisk utestemme, så her kommer det til å bli skikkelig rusetreff de neste dagene. Og jeg gleder meg!

Ørlite skår i gleden at vi oppdaget det som ser ut til å være ulvespor på tomta! Det legger i hvert fall alle lokk på mine planer om å gå koselige kveldsturer for å se på stjernene og den type ting. Ja ja, så får man heller bli inne, fyre i peisen, dra på seg joggebuksa, finne frem ullsokker og briljere i brettspill. Helt greit det også :-)

 

 

Burstags-barnet <3

 

/ Ulv ulv

* Følg Gråbeinhjerte på Facebook *

Den beste lukta i verden

Det er når barna kommer hjem fra barnehagen og lukter bål. Og jeg vet at de har vært på tur i skogen, hørt på lydene, spikket på pinner, tent bål, følt varmen, kjent lukten og kost seg på tur.

Så kommer de hjem til oss kjedelige voksne som bare har sittet som lobotomerte apekatter foran en dataskjerm hele dagen. Ikke rikket oss stort, bare rikket rundt på tall og bokstaver.

Og da er det så deilig å vite at barna har hatt det bra. Bedre enn meg. At de går i en barnehage der man drar på tur, der man tenner bål, der man lærer skogen å kjenne, der man koser seg stort.

Derfor elsker jeg når barna kommer hjem og lukter som røyk og brente pinner.

Til helgen skal vi også pakke sekken med godsaker, øks og pølser. Jeg vil også lukte bål.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Turdager i barnehagen <3

* Følg Pølsehjerte på Facebook *

Dagens rare bidrag til boka

Kjære leser, jeg trenger din hjelp igjen. For i dag holder jeg på med en illustrasjon til barneboka mi og håper muuuuligens å få oversendt aller første manus til forlaget!

Men før jeg kommer så langt: Hva kaller dere tærne? Har dere egne navn på dem eller går dere bare for storetå, lilletå og den pakka der? For jeg vet at det finnes mange andre varianter, men jeg vet ikke hva som er vanlig å bruke. Kan noen hjelpe meg her?

 

 

Et raskt google-søk viser nemlig bare et vanvittig opplegg jeg aldri selv bruker, og jeg nekter egentlig å tro at noen faktisk sier: Titil, Tåtil, Tillaros, Abelfru og Store Gubben Hesten. Eller er det noen som bruker dette? Har dere eventuelt andre navn? I så fall har jeg veldig lyst til å høre fra dere. Kreative forslag mottas også med takk ;-)

Vi gjør selvfølgelig som sist gang: Vinnerbidraget kommer med i bokens takkeside, samt får signert spesialutgave og invitasjon til boklanseringsparty :-)

Og siden vi er inne på det: Jeg har bestemt meg for hva gutten i boka skal hete!!! Jeg må bare ta en ekstra runde på de vanvittig mange kommentarene, for å være helt sikker på at jeg ikke har oversett noe før jeg avslører navnet. Uansett: Tusen tusen tusen takk til alle som har sendt inn bidrag! :-)

Men nå, let´s talk about toes, baby x-)

 

 


NB: Kun min særs amatørmessige skisse.
Sluttresultatet blir forhåpentligvis 1500 ganger bedre ;-)

 

/ Mvh Store Gubben Hesten

* Følg Tåhjerte på Facebook *

Bli med på TV-innspilling

I dag startet uken med en veldig uvanlig arbeidsdag :-)

 

 

En av mange fantastiske ting ved å være blogger er at man i blant blir invitert med på rare og morsomme ting. Denne uken startet for eksempel friskt med at jeg fikk delta som dommer i en blindtest av matvarer for Matkontrollen på TV2!

Det skal sies at jeg følte meg raskt ganske malplassert når jeg benket meg ned rundt bordet med mine tre meddommere, som alle viste seg å være kjente, erfarne kokker. For selv med over 35 års erfaring med å spise mat, er jeg absolutt ingen matkjenner. Jeg er ganske glad i å stå på kjøkkenet, men håpløst dårlig på å grille biff, jeg aner ikke når poteter er ferdigkokt og jeg under-/oversteker kaker. Alltid.

Derfor kjente jeg et ørlite skjelv i buksa når jeg plutselig skulle komme med velformulerte begrunnelser for hvorfor jeg foretrakk det ene syltetøyet fremfor det andre. Heldigvis innså jeg raskt at det ikke var min rolle, for jeg var jo ikke der som fagmann. Jeg var der som folkets mann! Vi som aldri har sett snurten av en kokkejakke, vi som har ketchup i kjøleskapet og spiser grandiosa uten å blunke. Og det var så utrolig gøy!!

 


Når andre stiller i kokkejakke og du sitter der med et kjøkkenforkle... x-)

 


Tallerken nummer 1 inne til audition.

 


Hmmm, hva er dette for noe godt da?

 


Vi leker ikke matkontroll ;)

 

Jeg vet ikke hvor mye jeg har lov til å si forresten, for programmet kommer ikke på luften før i mars og frem da har jeg fått munnkurv. Men jeg kan vel røpe såpass at vi smakte på ulike billigprodukter fra flere av landets største dagligvarebutikker.

Kokkene i panelet analyserte maten nærmest som kunst, mens jeg tenkte mer på hva smaksløkene kunne fortelle meg. Det er ikke så farlig for meg hvor mye lever det er i leverpostei, så lenge det smaker godt. Men mer enn det tror jeg ikke jeg kan si, før jeg plutselig får Solveig Barstad på nakken ;-)

Hele testen kan du se 16. mars på Matkontrollen på TV2 og jeg anbefaler alle å se programmet, for konklusjonen på et par av produktene du kanskje kjøper hver eneste dag, var faktisk ganske slående :)

 


(foto: Matkontrollen, TV2)

 

/ Sjallabais!

* Følg Mathjerte på Facebook *

Vårflørt i det fjerne

Jeg vet at det er altfor tidlig å sprette champagnen, rive av seg jakka og løpe i saktefilm over en blomstereng med snoppen flappende i vinden som ørene på en hund med hodet ut av bilruta, men etter i går må det være lov å ta frem champagnen.

 

 

For da vi var på lekeplassen i går, skjedde det noe rart. Jeg tok av meg lua. Så hanskene. Så åpnet jeg jakka. Og jeg var varm! Solen stekte som på en middels sommerdag og jeg kjente varme i fleisen for første gang på over et halvt år. Og da slo det meg: Våren er på vei!

Pluttens bursdag har blitt en påminner om at nå snur det. Dagene blir lysere, dagene blir lengre. Sakte men sikkert, nå snur det. Det skjer hvert år rundt bursdagen til plutten og hans store dag har sånn sett blitt årets aller første vårtegn. Selv om det selvfølgelig er altfor tidlig å sprette champagnen, så er det fortsatt et fremskutt forvarsel om at årets beste årstid er på vei.

Enda kan det bli bikkjekaldt, nitten meter slaps og dårlig stemning, men uansett hvordan man vrir og vender på det: Våren er i anmarsj og det er seriøst den BESTE følelsen i verden! Å vite at man har den beste årstiden liggende og luske i horisonten, forsiktig flørtende i det fjerne - og jeg er avstandsforelsket.

Blomstrende blomster, kvitrende fugler, lukten av asfalt og lyden av gressklippere. En verden som våkner fra vinterdvalen og kommer sammen i perfekt harmoni. Vår <3

 

 

 

 

 

/ Ha en strålende ny uke :-)

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Hva skal gutten i boka hete?

Kjære leser: Nå trenger jeg din hjelp.

For som jeg skrev i går, så er jeg endelig godt i gang med barneboka mi. Jeg har hele historien fra A til Å klart for meg i hodet. De store linjene er på plass og det begynner virkelig å lukte fugl. Men selv om jeg er godt i gang, er det enda langt igjen.

Jeg har fått på plass skjelettet, men mangler stort sett alt annet. Og det er her jeg tenker at du kommer inn :-)

 

 

For jeg har hele tiden ønsket å skrive denne boken sammen med dere, der jeg gjør det meste av jobben, så fyller dere inn der det er plass for litt moro. Det kan være ting som fargen på et hus, valg av kjæledyr, eller som i kveld: Bestemme navnet til en karakter i boka. Derfor utlyser jeg en helt spesiell navnekonkurranse! :-)

Skriv ned så mange navneforslag du vil i kommentarfeltet (ev. facebook, mail, brevdue etc) på en gutt du føler matcher kriteriene under. Det kan være hva som helst og jeg blir overlykkelig for alle forslag. Ingenting er for vanlig, kjedelig, teit eller rart.

Vinnerbidraget vil foruten heder og ære, kapre navnet på en viktig person i boka. Vinneren selv får selvfølgelig en signert spesialutgave av boka OG invitasjon til boklanseringsfesten når vi kommer så langt :-)

Men nok om det: Kjør konkurranse! OBS: Husk e-post, slik at jeg får kontaktet deg :-)

Jeg ser for meg at han er litt som dette:

  • 4-6 år gammel.
  • Litt mørk i luggen.
  • Glad i lego, plastelina og ballspill.
  • Veldig glad i prompehumor.
  • Vil bli ninja, sjørøver eller brannmann når han blir stor.
  • Favorittfarge: Blå.
  • Livrett: Is med sjokoladesaus.

 


Mine skisser :-)

 


Ørlitegranne proffere illustrasjon ;-)

 


Sånn cirka hva slags type vi ser for oss :-)

 

/ LYKKE TIL! :-)

* Følg Barnebokhjerte på Facebook *

P.S. Boka er ikke basert på vår egen 5-åring (men som gutter flest har de en del likhetstrekk, red. anm.)

Sjokolademelk i pysjen

Morgener som dette.. Finne frem melk og pulver, glass og skjeer. Bære selv. Tasse ut i stua, skru på tv-en. Skje i pulveret, blande selv. Søle selv.

Nyte klumpete gleder av sjokoladebomber i melka. Barne-tv med kjente fjes og masse farger. Nyte melka, nyte tiden.

Vite at vi har hele lørdagen foran oss. Dette lukter toast.

 

 

 

 

 

 

 

 

/ Morgener som dette <3

* Følg Pysjhjerte på Facebook *

Gjennombrudd med barneboka

Altfor lenge har jeg tvilt på om det i det hele tatt vil gå, men nå har det endelig skjedd ting her!

 

 

For jeg har lenge drømt om å skrive barnebok. Og for snart en måned siden fikk jeg endelig møte redaktøren i et stort forlag for å snakke litt om tanker og ideer. På vei ut av møtet var jeg superentusiastisk og tenkte jeg skulle ha noe klart over natta, men så kom det ene og så kom det andre. Syke barn, syke foreldre, regnskap og årsoppgjør, ny runde med syke barn, og brått var dager blitt til uker.

Ikke bare det, men etter hvert som tiden gikk, satt også ærefrykten seg som en propp i vasken. Du vet, den lille stemmen som sier at: "Dette er dritvanskelig, dette klarer du ikke". Den som hele tiden får deg til å tvile på deg selv og hockeytakler selvtilliten.

For man må hoppe på spontanitet før tvilen kommer og tar deg. Og den fella var jeg i ferd med å gå i. For hver gang man utsetter noe, blir det litt verre å starte. Sånn er det med alt egentlig, enten det er å begynne å trene, lese til eksamen, ta en telefon eller skrive en bok.

Utsetter man det lenge nok, blir det til gruff. Og da er det ikke noe gøy lenger. For når ting blir gruff vil man bare ha det ut av verden, men man klarer bare ikke gjøre noe med det. Som en heldagseksamen du ikke har lest til, eller et årsregnskap med deadline i morgen og alt du har er en bærepose med kvitteringer.

Og der var jeg litt nå. Livredd for å starte og langt ifra så selvsikker som jeg var for noen uker siden. Heldigvis har jeg en blogg. Heldigvis kastet jeg ut mine første tegninger så fort jeg fikk dem på papir og stolt fortalte at jeg endelig var i gang. For vips så var proppen borte. Brått var gleden og selvtilliten på plass og ga den lille drittsekken av en tvilende stemme, er real omgang buksevann.

 


Tusj må´n ha :)

 

Og nå, kjære du som leser dette, nå har jeg endelig fått et gjennombrudd! For i dag har stort sett hele puslespillet samlet seg og ramlet på plass i hodet. Jeg har skissert opp et manus, satt opp handlingen fra side til side, og kan for første gang se for meg stort sett hele boka i hodet. Og jeg elsker den!

Så det var egentlig alt jeg ville si. Jeg er overlykkelig og begeistret og gleder meg til å meisle videre på handling, ord og illustrasjoner.

Jeg lovte forresten at dere skulle få en mulighet til å legge en hånd på verket allerede i går (eller i dag), men grunnet tidligere nevnte propp, ligger vi litt bak skjema. Men siden det fungerte så fint å legge press på seg selv tidligere i uka, går vi for samme suksess igjen.

I morgen, lørdag 18. februar, LOVER jeg at det blir en konkurranse helt utenom det vanlige her på bloggen, og vinneren kan fort få avgjørende betydning for barneboka! Så sjekk innom i morgen :-)

Og du: Aldri la noen fortelle deg at du ikke klarer noe. Minst av alt deg selv.

 


Uferdig skisse på den aller første siden i boka :-D

 

/ Gooooood freddan!

* Følg Barnebokhjerte på Facebook *

Vi er tilbake på luften!

Hipp hurra og tralala - Norges mest upålitelige radiostemmer er tilbake!

 

 

Som du kanskje vet eller ikke vet, har Christina og jeg vår egen podcast: Gjesterommet. Problemet er bare at vi har vært utrolig dårlig på å spille inn nye episoder, selv om vi lenge har hatt lyst til å ha jevne, faste sendinger.

Men nå ser det endelig ut til at vi er inne på rett spor. For nå har vi spilt inn vår første episode på lenge, den niende episoden totalt, og det var så utrolig gøy! Vi har bestemt oss for å prøve oss på å slippe en episode annenhver fredag, så får vi se.

Håpet, entusiasmen og gleden er det i hvert fall ikke noe å si på. Så enten du har hørt oss før eller er litt snusen på en helt ny podcast: Få oss på ørene og la oss vandre inn i helgen sammen :-)

I denne episoden snakker vi hva som egentlig foregikk på hotellrommet i de skjebnesvangre timene før Vixen Blog Awards, vi ender opp med å småkrangle på lufta og vi får svar på hvilken norsk kjendis Christina har mest lyst til å ligge med i år (hint: det er i hvert fall ikke meg).

Enjoy :-)

 

 

/ Goooooood freddan!

--> Følg Gjesterommet på Facebook

Sånn metallgreie vettu..

Jeg hater når jeg føler av barna er smartere enn meg, men nå for tiden synes jeg det skjer oftere og oftere..

 

 

Vi ligger på senga og leser. Om bamsen Kokos, hunden Bassa og alt de finner på. Jeg leser høyt mens Plutten lytter lavt med øynene halvveis igjen. Like før han sovner nå.

Det er en sånn pek og let-bok der man først skal lese litt tekst og deretter finne ulike elementer på siden. Jeg sier ordet og han peker trøtt. En tinnsoldat, en blomst, en fugl.

Det tar ikke mange sidene før han nærmest snorker våken, men jeg fortsetter litt til og han peker trøtt. Så kommer vi til en kjent side med en brannbil i bakgrunnen, ripsbusker, pinnsvin, fugler og en... ja, hva var det nå det het igjen...

 

 

- Tekanne?

- Der.

- Dukke?

- Der.

- Ehm.. sånn... metallgreie.

- Hæ?

- Nei altså, sånn vannsklie liksom. Eller ikke sklie da, men liksom.. Åh hva heter det igjen da?! Sånn metallgreie vettu, eller vannrør liksom, eller -

- Takrenne, pappa.

- JA! Takrenne, selvfølgelig. Takk.

- Joda..

Så latet vi som ingenting og leste ferdig boka. Så skrudde han av lyset og sovnet tvert. Og der lå jeg i tussmørket og følte meg som en idiot, for han trengte ikke si mer, jeg forsto godt hva han tenkte: "Og du skal liksom lære meg om livet? Trukke det. Jeg mønstrer på så fort jeg blir gammel nok".

... og vet du hva, jeg kan ikke klandre deg. God tur ;-)

 

 

/ Hilsen pappskalle

* Følg Vannskliehjerte på Facebook *

En prinsesse og en superhelt

Karneval i dag og planen var klar: Vi går for noe enkelt. Christina ble sendt ut på kostymejakt og kom tilbake med en bie og en svartbjørn. Perfekt. Som forventet, siden vi har én av hver, hoppet lillesnuppa rett inn i biekostymet og var stolt som en bie. Plutten nektet å prøve sin, men kunne forsikre oss om at han ville bruke det når morgendagen kom.

Spol frem til i dag tidlig. 10 minutter på etterkant som alltid og fullt kaos i gangen. Lillesnuppa skulle ikke være noen bie på tørre møkka og plutten nektet fortsatt å være en kosete liten svartbjørn. Han er jo 5 år må vite. Plutselig var det en veldig reell mulighet for at begge barna ville stille utkledd som seg selv. Igjen. For til nå har vi aldri fått plutten til å stille i kostyme av noe slag, og vi har heller ikke tvunget ham.

Men så forsvant Christina på badet mens jeg prøvde å finne frem litt uteklær og klekke ut en alternativ plan. Plutselig kom pluttens hittil ubrukte batman-kostyme flyvende ned trappa. Det han fikk i gave i fjor, men som han nektet tvert å prøve. Nå derimot.. stormende jubel! Sist han så det, tror jeg faktisk han gråt en skvett, men nå kunne han ikke innta rollen som Batman fort nok.

 


Noen som har trent vekter i vinter, ser jeg.

 

Og brått hørte jeg en stolt liten pipestemme fra toppen av trappa. Det var lillesnupp som hadde sneket seg opp og tatt saken i egne hender. For når man blir bedt om å være bie, men absolutt ikke har lyst til å være bie, får man fikse biffen sjøl. Og mens Christina var på badet og pappa fant frem luer og votter, hadde hun vært på skattejakt i klesskuffen. Og det ble, ikke helt uventet, en finkjole. Prinsessekjole.

 


Wiiiiiiii!

 

Vi prøver å være sånne folk som ikke forsterker kjønnsstereotypene ved å kle jenta som en rosa prinsesse og gutten som en superhelt, men når hun kommer ned trappen med verdens største smil og snurrer seg stolt på gulvet, mens gutten står og flexer muskler i speilet og for aller første gang lyser opp i et kostyme, ja da er det bare å levere tilbake bien og bjørnen og heller bekjempe stereotypene neste år.

Det er uansett ikke helt umulig at barnehagen i år får se sin aller første superheltprinsesse ;-)

 


På slottsball om dagen, fanger skurker om natten.

 

/ Vi prøvde i hvert fall - Hipp hurra for karneval!

* Følg Superprinsessehjerte på Facebook *

Lava, vulkaner og jubelbrøl

Slik gikk det da plutten fikk kjemisett til bursdagen :-)

 

 

Noe av det mest spennende jeg kunne tenke meg da jeg var yngre, var kjemisett. Blande pulver og væsker i reagensrør, tenne på ting og føle seg som en gal professor. Derfor har jeg nesten ikke klart å vente på at plutten skal bli litt eldre, slik at vi kan sette i gang med våre egne eksperimenter.

Derfor var jeg også helt henrykt da han til 5-årsdagen forrige helg pakket opp et "Lag din egen vulkan"-kit. Ja vel, okei, så var det kanskje jeg som hadde gitt det til ham, men de beste gavene er tross alt de man ønsker seg selv ;-)

For da jeg gikk forbi boksen i butikken klarte jeg rett og slett ikke å dy meg. Det sto riktignok "10+" på boksen, men jeg mener, jeg har jo tross alt passert 10 år med god margin, så det får holde. Jeg kan ikke vente i 5 år til før vi kan begynne å eksperimentere med ting som potensielt kan smelte voksduken og brenne ned huset.

Og i dag fikk vi endelig tid til å rydde plass på kjøkkenet, finne frem kjemisettet, ta på hansker og briller, og begynne å mikse.

 


Å jadda - let´s do this!

 


Alt en gal professor behøver for en smak av verdensherredømme.

 


It´s alive!

 


Det virker, muhahaha!

 


Når det bikker over for fattern og plutten må redde dagen.

 


Hupps, ble kanskje litt overivrig på miksingen #vulkanutbrudd

 

Nå skal ikke jeg gå foran som et dårlig eksempel og anbefale potensielt farlige gaver til smårollinger, men jeg kan i hvert fall lett anbefale å kjøpe ting man egentlig ønsker seg selv i gave til egne barn.

Alt innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig, for hvis en nyfødt baby plutselig pakker opp en drone til 15 000 kroner, vil mor i huset fort lukte lunta ;-)

 

/ Varsko her!

* Følg Vulkanhjerte på Facebook *

Nå blir det barnebok!

I dag har jeg endelig begynt på arbeidet jeg har gledet meg så utrolig lenge til.

 

 

For i dag er første dagen jeg endelig kan jobbe med min helt egen barnebok! Jeg har allerede møtt et forlag og lovte selvfølgelig å sende dem utkast og illustrasjoner for flere uker siden, men med syke barn og regnskap for 2016 som skal i boks, har de blitt pent nødt til å vente.

Men jeg har gledet meg så veldig, og de siste ukene har jeg følt meg som en hund i bånd som kommer bare centimeter unna et saftig kjøttbein. Derfor føltes det så fantastisk å endelig bryte fri, fylle kaffekoppen og gi seg i kast med arbeidet! Arbeid er vel egentlig ikke ordet, for dette er mer som en drøm enn arbeid :-)

 


Proft. Kan ikke tegne da, men det ække så farlig.

 

Det viste seg derimot fort at jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan man faktisk skriver en barnebok. For det er fint med ideer, men å få ideene fra hode til papir er en helt annen ting. Så i dag vil tiden for det meste gå med til å tømme hodet for tanker, starte på et manus og prøve å forstå formatet.

Og det er så mye jeg ikke har tenkt på! Skriver jeg ferdig manus først eller begynner jeg med en tegning? Skal jeg ha dialog eller bare fortellerstemme? Skal jeg holde det lettbeint og gjenkjennelig, eller burde jeg skrive inn et romvesen?

 


Utkastet er i gang! Innholdet må dessverre holdes litt konfidensielt inntil videre.

 

For det er jo det som er så fantastisk: Jeg kan skrive hva jeg vil! Hvis jeg plutselig føler for å slenge inn en kamel, ja så gjør jeg bare det. Men det er kanskje også denne friheten som skremmer meg, for jeg har stor respekt for barnebøker og er livredd for å stupe i det, bare for å lande på glattisen.

Samtidig skal man også prøve å tenke som et barn, som viser seg å være langt vanskeligere enn først antatt. Her har jeg heldigvis et ess i ermet, da jeg for tiden er i besittelse av en meget leseglad 5-åring. Å kunne bruke ham som testpublikum og dommerpanel er helt fantastisk og føles nesten litt som juks. Som doping for barnebokforfattere.

Men det blir uansett ingen lett oppgave, og derfor har jeg i det siste studert bøkene til barna med lupe.

 


Dagens pensum.

 

Jeg har også kjøpt meg tegnebrett til macen for å prøve å lage noen digitale skisser. Ikke fordi jeg skal lage illustrasjonene selv, men en viss fremstilling av hva jeg ser for meg, kan jo være greit.

Problemet er bare at jeg har tegneferdighetene til en nyfødt ape, men men: Ett sted må man jo starte. Og nå som jeg endelig er i gang, gleder jeg meg så sinnssykt til reisen videre :-)

 


Seriøst min beste tegning siden 1994!

 

OBS! OBS! Jeg har tidligere skrevet at jeg ønsker å inkludere dere på denne ferden, og det har jeg selvfølgelig ikke glemt. Så første mulighet for å legge din hånd på verket kommer allerede i morgen ;-)

 

/ Dette blir gøy!

* Følg Barnebokhjerte på Facebook *

Kjære muttern

 

Visse ting tenker man aldri over som barn, slik som hvor de skitne sokkene tar veien. De bare forsvinner, for så plutselig å dukke opp igjen noen få dager senere. Brettet og på plassen sin, med en frisk duft av blomstereng.

Og maten, den var jo bare der. Sto klar på middagsbordet når man kjente sulten komme. Rykende varm og ofte med dessert. Hvordan? Hvem vet, det er bare sånn det er med mat. Sengen skiftet på seg selv og det var utrolig deilig. En gang i blant kom man til oppredd seng og dyne med press i trekket. Hvor kom det fra? Hvem vet, det er jo bare sånn.

Men det var deg. Alle de årene, all den maten, all den klesvasken, det var alltid deg. Og pappa selvfølgelig, men kanskje først og fremst deg. I vaskekjelleren og på kjøkkenet.

Fra eldstemann ledet an, til attpåklatten flyttet ut. 35 år. Hvor mange brødskiver blir det? Hvor mange sokker har møtt sin partner i dine hender? Og alt sengetøyet, alt det forferdelige sengetøyet. Vaske, stryke, legge på, ta av og så vaske igjen.

 


Familien sin, det :-) (yours truly på mutterns fang)

 

Og aldri har jeg hørt deg klage. Kanskje gjorde du det der nede i vaskekjelleren, men jeg hørte deg aldri. Jeg hadde bare alltid rene sokker i skapet, og jeg vet ikke om jeg noensinne takket deg.

Så tusen takk. Og helt ærlig: Jeg skjønner ikke hvordan du har klart det. Jeg synes det er slitsomt nok å lage mat til to voksne og to små sneiper, men da tenker jeg på deg og alle årene du og fattern har stått på og laget middager til alle seks i familien. Alt sengetøyene, alle sokkeparene.

Det kan ikke ha vært like sømløst som dere fikk det til å virke, og ikke brukte dere posesuppe heller. Ikke som jeg vet om i hvert fall.

 


Mams med nest eldste brodern på fanget.

 

I går lagde jeg kake og det tok meg en hel dag. Du kunne gjort det med én hånd på ryggen, eller brukt den ledige hånden til å smelle sammen en middag fra scratch. Du kunne gjort det med én hånd. I blinde. Og brukt den andre hånden til å vaske gulvet.

Eller lage brødskiver. En av 5 millioner du må ha smurt. Uten å klage et eneste sekund, selv alle de kvisete årene der jeg stort sett ikke gjorde annet. Så unnskyld for det, og takk for absolutt alt. Bortsett fra den gangen du lagde fisk på 18-årsdagen min. Det kan jeg fortsatt ikke tilgi.

Hilsen go´gutten ;-)

 

5 år med frykt og glede

Jeg husker enda godt da det slo meg. Må ha vært noen dager etter at vi kom hjem fra sykehuset. Innkapslet i ammetåke og lykkerus, fra to nyforelskede turtelduer til to foreldre med et barn. En liten tass uten bruksanvisning og fire hender helt uten erfaring. Hva i all verden gjør vi nå?

 

 

Jeg var så redd. Jeg har aldri vært noe flink med barn og plutselig sto jeg der med mitt eget. En forvirrende følelse av å føle seg viktigere enn noensinne, samtidig som man bare vil flykte til skogs. Det vanvittige ansvaret og alle følelsene som tettpakker hjernen med forvirring. Du er glad, du er redd, du er sårbar, du er sterk. Som en forelskelse egentlig; lykkelig, men livredd.

Og her står vi nå, 5 år senere. Startgropa er forsert og bleier er parkert. Du har blitt stor storebror nå og store gutter vil ikke bli dullet med, men tatt på alvor. Jeg skjønner det, men i blant er det lov å bare være barn også. Som når jeg spør hva kamelen din heter og du svarer: "Pappa, kameler har ikke navn, de er bare kameler".

Plutselig fjollete, plutselig alvorlig, du er et sted mellom voksen og barn. Med tanker og spørsmål som ligger langt utenfor hva vi kan forklare, men heldigvis også med en forkjærlighet for barne-tv og godteri.

Du har din mors empati og lune smil. Kvaliteter så gode at du får meg til å se dårlig ut. Og det er helt fint det, for jeg trenger ikke stå fremst på scenen så lenge jeg dukker opp i rulleteksten din.

Lykke og bekymringer, frykt og glede, himmel, planeter og kjærlighet, alt kokt ned til to små bustehoder i sofakroken.

Gratulerer med 5-årsdagen, gutten min!

Hilsen pappa

 


Alt klart for bursdagsfrokost på senga.

 


Med litt hjelp fra lillesøs.

 


Bursdagslykke :-)

Fatterns frisørsalong

Her hos Fattern´s er vi ikke så nøye på det. Vi har ikke fagbrev, for å si det sånn. Vi kan én klipp og den holder vi oss til. Ikke er den spesielt bra engang, men den duger. Du blir kanskje kalt tilbake flere ganger for å etterjustere og stusse hårtuster som tidligere hadde sluppet unna, men sånn ellers er det bra.

Dessuten er klippen gratis og du får et varmt bad og is etterpå. Hvis ikke dét holder til stjerne i margen, ja nei da vet ikke jeg.

 

 

For når man plutselig innser at 4-åringen ser ut som et skogstroll på nøtta kvelden før den store 5-årsdagen, ja da må fattern til pers. Det passer egentlig fint, for jeg har alltid hatt en slags hemmelig drøm om å bli frisør.

Jeg vet ikke hvorfor, men da jeg var yngre likte jeg ofte å ta med meg en saks ut i hagen og klippe små gresstuster i ulike sveiser. Det gjør jeg vel på en måte fortsatt, bare at i morgen har en av de små gresstustene bursdag.

Og nå som hår er i bøtte, gelé er i form, kake er på fat og febermåleren endelig har begynt å blåse grønt, er det all grunn til optimisme i forkant av den store store morgendagen :-)

 

 

 

/ Men først: Gulvvask.. faen Johuu!

* Følg Klippehjerte på Facebook *

Når lillesøster redder dagen

Etter i går kveld var jeg helt sikker på at denne dagen kom til å gå rett åt skogen, men å neida: Lillesnupp til unnsetning!

 

Funny little power super hero child (girl) in a blue raincoat. Superhero concept

 

For i går var jeg på pokerlag. Og som pokerlag går, det ble ganske mye senere enn først antatt. Og da jeg parkerte bilen og listet meg inn døra her sånn i halv tre-tiden i natt, tenkte jeg at dagen i dag var kjørt.

Ja vel, så hadde det vært en fantastisk morsom kveld, for pokerkvelder er noe av det aller beste jeg vet, men når alt kom til alt: Var det egentlig verdt det? Når jeg vet at barna garantert kommer til å stå opp om 9 minutter og hele lørdagen vil være ødelagt...

Så både litt glad og litt angrende, snek jeg meg til sengs. Christina lå inne hos snart-5-åringen som er nede med feber og dårlig stemning, og jeg var i lillesnupp-beredskap. Som kunne bli interessant, for hun pleier å våkne en gang eller to i løpet av natta, men da er det alltid mamma hun roper på. Hvordan ville det gå hvis hun våknet og fikk servert en rufsete pappa?

Og ganske riktig: Hun våknet. Jeg smatt opp og prøvde å late som ingenting, men lillesnuppa lot seg ikke lure. Bristen på natterutinene gikk ikke ubemerket hen og brått satt hun i et hjerteskjærende hyl av sjokk og vantro. Hvor er mamma? Hva gjør du her? Hva skjedde nå?!

I en tåkete tilstand et sted midt mellom søvn og gjesp prøvde jeg så godt jeg kunne å stryke og trøste. Detta ordner seg. Håper jeg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet, men det må truffet det mest uperfekte punktet der man akkurat har nådd den dypeste R.E.M-søvnen. Den man helst ikke skal avbryte.

Så lå jeg der og tenkte: Dette er kjørt. Hun kommer ikke til å roe seg, jeg må vekke Christina, jeg får sove 1 time i natt, alt er min skyld og herregud for en idiot jeg er. Men så, som ved et trylleslag, ble det stille. Helt stille. Jeg skjønte ingenting, men kastet ikke bort et sekund og sovnet før jeg traff puta.

Og så.. våknet jeg.

Lyst i rommet. Hva skjer nå? Ved siden av meg lå lillesnuppa og smilte. Jeg så på klokka. Den var 09.30! Jeg løp ned trappa og følte meg som Maria Von Trapp! Aldri har hun sovet så lenge før, så velger hun å gjøre det på en dag som dette? Halleluja! Tusen takk, lillesnupp, jeg skylder deg en!

Så nå er alt duket for en makaløst god lørdag med forberedelser til en litt amputert, men fortsatt lystig bursdagsfeiring i morgen. Kake skal bakes, gelé skal gelees, gulv vaskes og hår klippes. Og alt dette kan nå gjøres med et smil, og 10.000 bonuspoeng til lillesnupp :-)

 

 

 

/ Ha en knakende fin dag! Hilsen opplagt

* Følg Gulrotkakehjerte på Facebook *

Når pappa nesten brenner ned huset

Det er utrolig hvor fort ting snur, og i kveld kunne vi gått fra hjemmekos til hjemløs på under 1 minutt.

 

Chef shocked holding a pot with flames

 

Jeg står på kjøkkenet og kokkelerer mens Christina sitter oppe og skriver. Lillesnuppa sitter på kjøkkenbenken og hjelper til med matlaging, mens plutten ligger på sofaen og løser verdensproblemer på nettbrettet.

Det er fredag kveld og jeg lager min desiderte favorittrett i livet: Taco. Matlagingen tonesettes av dundrende høy musikk og alt er bare velstand. Glade barn, god musikk, taco på gang - alt er perfekt.

For å virkelig sette prikken over i-en, lager jeg tacokrydderet selv. Og det begynner, som alltid, med å steke koriander- og spisskummenfrø i panna. Dette gir smaken det lille ekstra, men frøene kan fort bli brent så det gjelder å følge med.

Nå sitter lillesnupp på en krakk på gulvet i bare pysjen. Sitter og ser på fattern. Kjøttdeig på den ene panna, krydder på den andre. Men så, helt uten forvarsel søler hun et glass saft over hele seg. Hvor kom det glasset fra? Samme det, brått er det klissvått på krakk, pysj og gulv.

Jeg skrur av varmen på kjøttdeigen og plukker opp den lille tulla. Skal jeg skru av varmen på frøene? Næh, jeg rekker det. Eller? Jeg går for å skru av varmen, men blir avbrutt av lillesnupp som trenger umiddelbar hjelp.

Jeg tar henne under armen, løper opp trappa, spør om frua kan overta og setter den lille tutta i dusjen. Men så, fra bunnen av trappa, hører jeg et massivt brøl. Det er plutten. Jeg hiver meg rundt og sprinter ned. Han skulle løpe opp trappa, men skled på et ullplagg som lå på gulvet.

Nå ligger han og holder seg på leggen mens han roper av smerte. Jeg setter ham på fanget og trøster som best jeg kan, mens han skriker utrøstelig. Må ha vært veldig vondt. Så vi blir sittende litt og trøste. Jeg skrudde jo uansett av varmen på stekeplatene.

Jeg tar pluttisen i armene og skal til å bære ham opp trappen, da jeg hører en knitrelyd fra kjøkkenet. Hva kan det være for noe? Sikkert ikke noe, kanskje bare... FRØENE!!

 

 

Jeg løper inn og der står panna på full guffe med svart røyk som velter opp fra gryta og inn i vifta. Jeg kaster fra meg plutten og drar panna av varmen. Alt er svartbrent og freser som en illsint slange. Det stinker av brent røyk i hele rommet, selv om vifta står på.

Det går opp for meg at istedenfor å slå av varmen, må jeg ha satt den på maks. Frøene er som små kullbiter.

Og alt dette på under 60 sekunder. Hadde jeg gått opp på badet med ungene, hadde jeg ikke hørt den svake knitringen.. Hvem vet. Jeg vet ikke om frøene plutselig kunne selvantent eller ei, men det slipper jeg heldigvis å finne ut av.

Selv nå, timer senere, stinker det fortsatt på kjøkkenet. Selv om vifta sto på full guffe, lukter det fortsatt intenst brent over hele kjøkkenet. Og det er egentlig helt greit, for det funker som en påminnelse om hvor fort det kan gå, og at man aldri aldri skal forlate noe på plata uten oppsyn.

For taco er kanskje det beste jeg vet, men fortsatt ikke bedre enn tak over hodet.

 

 

/ God (og trygg) tacofredag! :-)

* Følg HMS-hjerte på Facebook *

Topp 10: Beste Super Bowl-reklamer

Forrige helg var det Super Bowl; en av årets desidert største sportsbegivenheter. I år meldes det om at ca. 111 millioner tv-seere fikk med seg Super Bowl-finalen i amerikansk fotball. 111 millioner!

Men selv om finalen er kjent for å benke vanvittige mengder med amerikanere foran skjermen, er den årlige begivenheten også berømt for noe annet: Reklamene.

 

 

Prisen for å kjøpe seg reklametid under tv-sendingen av Super Bowl er nemlig viden kjent for å være de dyreste sekundene med tv-tid man kan kjøpe. I år skal prisen for en 30-sekunders reklamesnutt ligget på ca. 40 millioner norske kroner, så da sier det seg selv at reklamene ofte er veldig forseggjort.

Nettopp derfor har Super Bowl også blitt et av årets høydepunkter for reklamenerder som meg. Vi som ikke forstår en pøkk av sporten, men som elsker artige, rørende, provoserende og engasjerende reklamesnutter om alt fra avocadoer og biler, til vaskemidler og øl.

Og nå har jeg endelig rukket å se gjennom alle fra årets Super Bowl (tro meg, det er mange!) og plukket ut mine favoritter. Jeg legger ingen profesjonelle krav til grunns, annet enn at det må engasjere meg på en sånn måte at det skaper effekt, vekker kjøpslyst eller får meg til å huske merkevaren.

Så len deg tilbake, skru opp lyden og gjør deg klar for det jeg mener er de 10 beste reklamefilmene fra Super Bowl 2017 :-)

 

10. Skittles - Romance
Vi starter med denne gladsnutten som viser amerikansk humor akkurat slik jeg liker den: Overdreven, banal, teit og sjarmerende :-D

 

9.Mr. Clean - Cleaner of your dreams
Jeg er ikke egentlig noen fan av dansende, animerte skikkelser, men avslutningen er så ekstremt gjenkjennelig at den lett berger en plass på topplista :-)

 

8. Lexus - Man & Machine
Bilreklamer pleier ikke å være min greie, men jeg elsker dynamikken mellom mann og maskin. Ikke bare det, men musikkvalget og klippingen, gjør dette til ren kunst!

 

7. Wendy´s - Cold storage
Altså... hvordan kan man ikke elske han duden med hårføneren? :-)

 

6. It´s a 10 haircare - Awful hair
Dette er bare nydelig. Å gå rett i strupen på den grusomme sveisen til den nyvalgte presidenten, krever baller. Tror ikke vi får se samme taktikk brukt i Norge med det aller første ;-)

 

5. Hulu - My name is Offred
Sånn skal det gjøres! Det tar meg ikke mange sekundene her før jeg innser at denne serien jeg se! Aldri hørt om Hulu før, men det må jeg visst skaffe meg. Og det er definisjonen på effektiv reklame ;-)

 

4. Avocados from Mexico - Secret society
Reklamene fra Avocados from Mexico har sneket seg inn på topplista mi i tidligere år og gjør det lett igjen, med denne utrolig teite og morsomme snutten om en av avokadofruktens best bevarte hemmeligheter.

 

3. Audi - Daughter
Som far til et råskinn av en datter bare elsker jeg denne reklamen. Veldig i tiden og viktigere enn noensinne, med tanke på holdningene til kvinner uttrykt av en ikke helt ukjent, nyvalgt president.

 

2. Evony - Let your reign begin
Det er så stort, så pompøst, så utrolig amerikansk, men det funker. Dette kunne like gjerne vært trailer for tidenes beste krigsfilm, dokumentarserie eller noe i den gata, men neida. Det er et mobilspill. Legger ved "langversjonen" på 2 minutter og anbefaler varmt å se hele. Mobilspill, der altså...!

 

1. 84 Lumber - The journey begins
Dette er uten tvil den reklamen som har høstet mest omtale i år. Og ikke uten grunn, for denne videoen går rett i strupen på det kanskje mest omtalte "fenomenet" i verden for tiden: Donald Trump og hans fascinasjon for høye vegger. Kortversjonen på 90 sekunder ble vist på tv (veldig mot manges vilje), og da 84 Lumber la ut fullversjonen på nettet underveis i kampen, kræsjet nettsidene ;-)

Selv om denne kanskje ikke vekker noen umiddelbar kjøpslyst, så er det noe med å bruke verdens dyreste reklametid på å vise noe så sterkt og politisk betent som dette. Uansett om man ser denne som et stikk til Trump eller bare et kall til verden om å ønske andre velkommen, denne snutten skapte mer liv og røre enn alle de andre til sammen. Og igjen: Ikke uten grunn.

 

Tv-versjon (90 sek):

 

Fullversjon (6 min):

 

/ Takk for meg - Ha en makaløs fredag! :-)

* Følg Reklamehjerte på Facebook *

Dette leste vi på sengekanten i kveld

Trenger du tips til hva du kan lese på senga med småttisen? Dette er hva som sto på menyen hos oss i kveld :-)

 

 

For til vår store glede, er barna veldig glad i å lese bøker på sengekanten. Skal sies at far er en røver på å gjespe kjeven ut av ledd flerfoldige ganger underveis, men det leses dog hver eneste kveld. Og gjerne så mange bøker som mulig.

Dette var altså det som sto på menyen i kveld, og siden jeg antar at det er flere enn meg der ute som er på evig leting etter gode barnebøker, koster jeg på meg en ørliten omtale av samtlige ;-)

 

 

1. Postmann Pat - i tåka
Verdens mest berømte postmann kjører seg vill i tåka og må stole på kirkens klokker for å lose ham på rett spor igjen. Det virker jo uskyldig nok, men kjenner jeg lukten av et subliminalt budskap? Jeg så nemlig et klipp fra en dansk tv-kanal som hadde analysert byen der Pat bor, og selv om han er den eneste voksne med rødt hår, er det overraskende mange barn med rødt hår der. Som igjen stiller spørsmålet: Hva slags "pakker" er det egentlig han leverer?

Man kan jo forstå at med så mange svin på skogen, vil han før eller siden bli sittende fast i "tåken" som har blitt kaoset i hans liv. Heldigvis er kirken der for å pense ham tilbake på rett spor i livet. Boken kan også leses som en helt vanlig barnebok, men det er jo ikke noe gøy ;-)

 


(NB: Ikke sikkert boken er så lett å få tak i. Vår er fra mars 1984)

 

2. Vi drar på kjøretur!

En kjempemorsom og lettlest bok om Gisse og Gerhard, to herlige kompiser som skal ut på kjøretur. Før de reiser, pakker de med seg stort sett alt mellom himmel og jord. Men i det dramatiske klimakset mot slutten, viser det seg at de har glemt en vesentlig ting! Men mer kan jeg ikke avsløre i fare for å bli saksøkt.

Boka er for øvrig oversatt av Anders Bye og alle bøkene i serien er absolutt verdt en varm anbefaling :-)

 

 

3. Ku uten hode
Løveunge-serien til Cappelen Damm er kjempefin for de som har leselystne småttiser. Korte, lettleste bøker med bare én setning per side. Løveunge-serien inneholder en hel haug med bøker fra ulike forfattere og illustratører, men bøkene til Reidar Kjelsen stikker seg helt klart ut.

Denne boka besvarer spørsmålet om hvordan livet må være for en ku uten hode, men jeg må også få anbefale "Æsj" som mest sannsynlig er tidenes kvalmeste barnebok, og "Tissemus", som er en fantastisk morsom beretning om en mus som er over middels glad i å tisse :-D

 

 

4. Ingrid vil spise
Ingrid-bøkene er kanskje kjent for mange, og denne boken holder seg til den vanlige oppskriften. I denne boken er Ingrid sulten og setter hele verden i sving for å mate både seg selv og kosedyrene. Ikke noe dyptstikkende plott akkurat, men 4-åringen storkoser seg med de fine tegningene, de søte kosedyrene og all den spennende maten.

At Ingrid har appetitt som om hun var på vei hjem fra en fuktig kveld på byen, sier boken ingenting om.

 

 

/ Når du begynner å gjespe på side 3, men fortsatt har fire bøker igjen ;-)

* Følg Lesehjerte på Facebook *

Barneboka sendt til trykk!

Jeg er så utrolig stolt! For i dag tidlig fikk jeg den beste mailen jeg har fått på lenge: Boka er på vei i trykken.

Jeg har nemlig oversatt/gjendiktet min aller første barnebok! :-)

 

 

Boken er egentlig to bøker av John Fardell, slått sammen til én heftig samlebok. Bøkene er noe av det aller beste jeg har lest, og da jeg ble spurt om jeg ville prøve meg på å oversette dem til norsk, ble jeg både livredd, ydmyk, beæret og supergira. Og nå er bøkene endelig godkjent og sendt til trykk!

Selv om all ære selvfølgelig skal tilskrives den meget geniale John Fardell, som må ha et kreativt univers på størrelse med to vanlige universer, må det være lov å hoppe i taket for en ydmyk oversetter også. "Min" aller første barnebok og jeg er så fryktelig stolt!

Boka kommer fra trykken i begynnelsen av mars og da blir det selvfølgelig konkurranse og utlodning her på bloggen, men inntil da: Her er en liten smakebit :-)

 

 

 

 


... fortsettelse følger i mars ;-)

 

/ Hipp hurra, jeg er så stolt i da´ :-)

* Følg Barnebokhjerte på Facebook *

Er dette slutten?

Jeg som hadde så store tanker for fremtiden... Hvordan skal jeg komme over dette og gå videre i livet?

 

 

For i dag tidlig skulle jeg bare være litt høflig og ta en runde med dobørsten. Jeg skrubbet i vei mens jeg plystret og gjorde meg klar for en fin dag på jobb.

Jeg må ha blitt for overivrig. Jobbet for hardt med børsten, glemte å tenke på hva som skjer når børste møter vann.

For plutselig kjente jeg det.

En iskald dråpe mot en varm leppe.

En dråpe på vei opp fra et plask.

Hvem vet hvor de andre landet, for som vi alle vet: En dråpe reiser sjelden alene. På en tann? På tunga? Rett gjennom gapet som en høydehopper og plopp ned i magen?

Uansett, det er slutt. Jeg kan ikke leve med dette. Skammen, den snuskete skammen. Tanken på fragmenter av bajs, blandet med dobørstebakterier, mikset sammen i en grusom cocktail og skutt inn i fjeset som en pistol. Det er over.

Så ikke bli bekymret hvis jeg ikke svarer på mail eller telefon på et par dager. Jeg ligger bare her og hører på litt Celine Dion, mens jeg tenker på glansbilder og enhjørninger.

Kommer jeg noensinne tilbake? Hvem vet. Det eneste som er sikkert er at når Christina har lest dette innlegget, blir det ikke aktuelt med noe kyssing før langt uti 2017 2018 ;-)

 

 

/ Aaaaall by myseeeeelf

* Følg Leppehjerte på Facebook *

Hjemmekontor med kjerringa

I går skrev Christina et innlegg om hvordan det er å dele hjemmekontor med sin bloggende, bråkete, tidvis nakne og lydisolerte mann.

Alt hun skrev stemmer for så vidt på en prikk, men så "glemte" hun visst et par ting, for jeg er absolutt ikke den eneste som bidrar med rare uvaner her på kontoret...

 

 

Bråkehue
Christina lider av det man på godt norsk kaller Bråkehue. Det er et sånt type hode som fungerer som en forsterker når man tygger ting som lager lyd, for eksempel gulrøtter, knekkebrød og potetgull.

Det høres kanskje ikke ille ut, men en gang så jeg en kopp falle ned fra hylla idet hun satt tenna i en gul rot og knapret så bakken ristet. Forferdelig irriterende når man prøver å konsentrere seg, som er bare en av mange grunner til at jeg ofte limer hodetelefonene på ørene om morgenen.

 

Katt, ninja, ninjakatt
Christina veier ikke stort mer enn en økonomipakke med salami, i tillegg går hun ofte med innetøfler. Ikke er hun spesielt høylytt heller. Sett alt dette sammen og du har en skapning som sniker seg rundt i huset som en vind. Jeg vet aldri hvor hun er og plutselig står hun en millimeter bak meg, som ganske ofte resulterer i at hun skremmer livet av meg.

 

Husarbeidmonsteret
En litt forvirrende ting med hjemmekontor, er nettopp det: Hjemme. Kontor. Og med to små barn som gjør sitt ytterste for å ødelegge alt vi eier når de er hjemme, står huset ofte på hodet. Men arbeidstid er arbeidstid, og ikke tid for å støvsuge. Mener jeg da. Christina er litt uenig og så fort hun fersker meg i å ta meg ei litta pause med en rolig kopp kaffe og litt youtube, smeller det:

- "Asså, hvis du har tid til det der, så ser det jo helt bedritent ut her og badet har ikke vært vasket på evigheter og støvdottene bla bla bla..."

 

Ting tar tid
Christina klarer ikke å gjøre noen halvveis. Det er fint det altså, men noen ganger (ganske ofte egentlig) har jeg andre ting som haster litt mer enn å henge over henne i en evighet for å finne et passende synonym.

Dette gjelder også for mailer, for en mail er ikke bare en mail, det er en stil. Så da er det jo bare naturlig at for å svare på en sånn, så trenger man 5 timer, matpakke og tissepause.

 

Egentidsspiralen
Hvis jeg en sjelden gang fersker Christina i å gjøre noe annet enn å jobbe i arbeidstiden, gjør hun stort sett alltid det samme: Ser på maling eller interiør. Og da blir hun gira. Kjempegira. Og hvis jeg skulle være så dum å vise mitt fjes mens hun sitter der og drømmer, ryker resten av dagen med til å høre om ting jeg aldri i verden kan klare å forholde meg til:

- "Hvis vi flytter senga vår over på kontoret, flytter kommoden fra kontoret inn i stua, så maler vi i minty breeze der inne med en spenstig kontrastvegg, eller burde vi gått for en litt mørkere bla bla bla"

 

Avbrytelsesmonsteret
På en arbeidsplass er det jo vanlig å prate med hverandre. Sparre, kaste rundt ideer, spørre om hjelp. Men hvis jeg nærmer meg Christina i arbeidstiden, oppfører hun seg stort sett alltid som en italiensk fotballspiller. Hiver med armene, pruster som en okse og gjør det ganske innlysende at jeg har avbrutt det som må ha vært tidenes desidert viktigste arbeidsoppgave. Helt sikkert bare en evighetsmail eller jakten på en fargeprøve ;-)

 

Dovakta
Jeg skal innrømme det: Jeg tar meg lange dopauser. Ikke for å gå på do egentlig, men for egentid. Enn så trist det høres ut, så har vi ingen kjeller eller ledige rom, så det har på sett og vis blitt min man cave. Der sitter jeg og svarer på mailer, ser på Netflix, scroller Instagram og koser meg. Vel, inntil jeg hører små kattepoter knirke i trappa, tett etterfulgt av en skygge foran nøkkelhullet, et bank på døra og en snurpete stemme som smeller:

- "Herregud, erru ferdig snart eller? Trengeru hjælp?"

 

Men sånn bortsett fra det, er det helt fantastisk å dele kontor med frua. Hun hjelper meg ofte når jeg står fast i en tekst, hun er en knallbra sparringspartner for ideer og hun lager kjempegode smoothier. Dessuten er det et stort pluss å når som helst kunne gi kollegaen sin et kyss, uten å få rare blikk fra de andre på kontoret ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
<3

 

/ Bråkehue + Surrehue = Sant

--> Les innlegget til Christina: "To bloggere, ett hjemmekontor"

Dævver av latter!

Visse ting slutter aldri å være morsomt og dette bildet får meg til å le meg ihjel hver gang jeg ser det!

Bildet ble tatt på vårparten i fjor og er et resultat av en meget vellykket faceswap på Snapchat. Det er noe med det lure lille trynet som er så grusomt feil og hysterisk morsomt :-D

At det har blitt kommentert fra flere hold at den lille skapningen på armen ligner en smule på Lars-Kristian Eriksen (gubben til Caroline Berg Eriksen) gjør det selvfølgelig ikke noe mindre festlig ;-)

 


"Carolineee? Har du sett løvepysjen min?!"

 

/ Hihihi - god ny uke! :-)

* Følg Fotballfruehjerte på Facebook *

Ukas krangel - Ryggesensoren

På mandag skrev Christina om da hun var ute på kjøretur med bilen da den plutselig sa "doink" og traff en vegg...

Hun skyldte på at ryggesensoren ikke hadde gitt lyd fra seg, og at hun har blitt så vant til den at hun stolte blindt på at den ville komme henne til unnsetning da hun skulle parkere. Noe den ikke gjorde.

Dette hadde hun for øvrig "glemt" å fortelle meg, inntil jeg leste det på bloggen hennes, fikk hjertet i halsen, løp ut for å sjekke skaden og så at det bare var et lite hakk. Jeg taklet det hele med tilsynelatende sindighet:

- "Ja ja, nei men... ok. Det var jo dumt at det var noe galt med bilen da" sa jeg høyt med en overbevisende ro, men jeg i mitt stille sinn tenkte: Herregud, erre mulig! Kvinnfolk bak rattet ass... Gi meg styrke!

 

Businessman giving woman alarm keys of car
"Vær så god, kjør denne inn i en vegg, er du snill."
"Den er grei"

 

Siden den gang har det vel vært litt rar stemning i huset. Tidvis ganske småkranglete og uforstående fra min side, for jeg skjønner liksom ikke hvordan det er mulig at bilen bare plutselig har pådratt seg en mystisk feil som tilfeldigvis skulle inntreffe akkurat mens Christina kjørte...

Først trodde vi kanskje det kunne være fordi bilen har vært veldig skitten i det siste og at søla kunne ha ødelagt sikten for ryggesensoren, men ikke etter selv en skikkelig rundvask ga sensoren lyd fra seg.

Det er ikke så altfor lenge siden vi hadde bilen på service fordi de måtte oppdatere noe programvaregreier i kjørecomputeren eller noe i den gata, og jeg har holdt en knapp på at de gutta der må ha kludret til noe.

Eller kan det bare ha vært Christina? La oss bare si at jeg ved flere anledninger har "mer enn antatt" at det kan være hennes ferdigheter som kunne trengt en ørliten justering. Merkelig nok ikke til trampeklapp og vill jubel.

Men så var det altså ikke før på fredag at vi endelig skulle få svar. Vi satt i bilen på vei ut for en kjøretur med begge barna om bord, denne gangen med en mann bak rattet. Kan jo ikke ta sjansen på å la en kvinne styre med så dyrebar last i baksetet.

Mysteriet med ryggesensoren var fortsatt uoppklart og derfor kjørte jeg bilen litt frem og tilbake på gårdsplassen, for å teste igjen. Fortsatt ikke et pip. Men så skjedde det katastrofale...

- "Vi får vel bare ta den med tilbake på service da", sa jeg med innlysende resignasjon og bitterhet i stemmen, "Det ha skjedd noe da den var der sist.. Great!"

- "Nja, men den har vel fungert lenge etter det?" kontret frua.

- "Jo, sant det, men noe må jo ha skjedd og jeg tenkte kanskje det kan ha vært noe de har fiklet med." fortsatte jeg.

- "Men den har jo fungert helt fint frem til den siste uka eller noe?" kontret hun igjen.

- "Jo, men samtidig så husker jeg at den var helt klikk da jeg hentet den på Gardermoen på søndag også. Jeg vet ikke om det var fordi det snødde så sinnssykt eller fordi den var så skitten at de ryggesensorene ble dekket til eller hva det var, men den bare peip og styra og maste konstant! Det var så sykt irriterende og til slutt måtte jeg faktisk... Åh."

- "Hm?"

- "Nei... samma."

- "Kom igjen a, hva mener du med "åh"?

- "Nei, altså.... Å herregud, er det mulig."

- "Hæ? Hva skjer?"

- "Vel... Det kan ha vært sånn at da jeg kjørte hjem fra Gardermoen så var det snøstorm og vi kjørte i typ 10 kilometer i timen, og snøen dekket til sensorene som sikkert trodde at bilen var omringet eller prøvde å parkere eller et eller annet, for den hylte og peip hele veien fra Gardermoen til Kløfta, og da kan det jo tenkes atte... ja, at noen derfor skrudde av de sensorene da, også ja... glemte å skru dem på igjen."

 

Resten av samtalen verken vil eller kan jeg huske, over lyden av Christinas vedvarende, hjerterå og triumferende latter, som fortsatt sitter som et tykt lag over interiøret.

Med rette.

Jeg kunne jo selvfølgelig prøvd meg på å si at det fortsatt skal være mulig å rygge uten ryggesensor, men etter en hel uke med vitser av typen "Skal vi feste kubjeller på barna sånn at du vet hvor du har dem?", så var det ikke stort mer å gjøre enn å sitte stille, ta det som en mann og la regnet av hovmodig latter skylle nedover kroppen.

Jeg tar den. Jeg er en idiot.

Jeg vet ikke om det er karma, livets ironi eller tingenes iboende faenskap som kommer i spill her, men uansett hva det er: Det er i hvert fall siste gang jeg prøver meg som mannssjåvinist ;-)

 

 

/ Mannfolk bak rattet ass...

* Følg Ryggehjerte på Facebook *

Plutselig raveparty

Det er ikke det at jeg ikke liker lekeland, jeg elsker lekeland, det er bare... jeg hadde glemt det.

Og akkurat nå er jeg litt sånn her:

 

 

Mens lekeland er litt mer sånn her:

 

Night club picture made with long exposure, no recognizable faces
Scootaaah - back in ze house!

 

500 unger rusa på sukker, alle fanget i en massiv katedral av leker, lyd og kaos. Det er selvfølgelig supertrivelig at plutten har blitt invitert i bursdag og skal kose seg med pizza, slush og haraball, det var bare så veldig brå omveltning av forventninger til dagen. Fra sofakrok til ballbinge, fra kanelbolle til ecstasy.

Men samtidig... Når vi først kommer dit så vet jeg jo hvem som kommer til å eie lekeland i dag. Og det er ikke en 5-åring med bordet fullt av gaver og sjokoladekake i fleisen, men en vill og hyperaktiv 10-åring, fanget i kroppen til en sliten 35-åring ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Angrip!!

 

/ Sistemann i ballbingen er en råtten banan!

* Følg Lekehjerte på Facebook *

Vi som elsker sjokoladepålegg

Da jeg var ute med Teo på kvisten i dag, innså jeg raskt at det er en sånn dag da man må ha på seg skøyter for å bevege seg utendørs. Men inne er det varmt, lunt og fullt av folk i pysj. Perfekt, innedag it is!

Og på en dag som denne kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn å mekke litt godsaker sammen med barna på kjøkkenet. Ikke bare får man aktivisert de små apekattene, men man får også brent av masse tid og ender opp med noe godt på fjøla.

Og i dag kjenner jeg at det er bare én ting som gjelder: Sjokolade. Jeg vet ikke hvorfor, men den siste uka har jeg nemlig vært så inn i hampesvarten fysen! Hver dag går jeg rundt som en sulten løve og leter etter forsvarsløse sjokoladebiter som ligger og gjemmer seg.

Så da passer det ekstra bra å dempe det verste godtesuget med et sukkerfritt og superdigg alternativ, nemlig hjemmelaget sjokoladepålegg :-)

 

 

Jeg må innrømme at jeg i fysne stunder er ganske svak for nugatti, men det er jo ikke akkurat lavt på sukker, så da er det jo fint at man kan lage et sukkerfritt alternativ når man får ånden over seg. Det er gøy å lage, enkelt er det også, også smaker det helt faaantastisk!

Kan spises som pålegg på skiva, rullet inn i en pannekake eller kanskje best av alt: Rett fra slikkepotten ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rart hvor hjelpsomme barn blir så snart det står godsaker på menyen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å du hellige Olav - nå snakker vi sjokkispålegg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
På skiva, på lompe eller rett fra slikkepotten ;-)

 

Oppskrift? Klabert! Sjå her:

--> Slik lager du hjemmelaget sjokoladepålegg!

 

/ Ha en makaløst fin lørdag!

Rømme, løk og banneord

- Tomat!

Vi står på kjøkkenet og jeg hopper i været. Hun kan si tomat! Kanskje ikke så rart egentlig, jeg bare glemmer at hun ikke er en baby iblant. Tenker at hun vil være en liten kladd for alltid, men på dager som dette innser jeg plutselig hvor stor hun har blitt og hvor mange nye ord hun har lært.

 

 

- Mass!

Mais? Seriøst, hvem har lært henne å si mais? Hun må ha plukket det opp langs veien. På dager som dette slår det meg at ting utvilsomt har skjedd i tiden mellom babystadiet og nå. Alle dagene og timene tilbrakt med andre barn i barnehagen, og ikke minst i læra hos broren sin.

Det føles kanskje som at hverdagen går sin vante gang i uke etter uke, men tiden står aldri stille. Hver uke et nytt ord, et nytt spørsmål, en ny centimeter på sokkelesten.

- Papikaaa... Løk!

Det er taco på menyen og på kjøkkenbenken foran henne står skålene klare med nye ord. Paprika, rømme, mais og agurk. Ord jeg trodde lå langt frem i tid, men hun har gjort kvantesprang mens pappa har snudd seg bort. Litt skummelt, men mest av alt fantastisk.

- Lømme!

Jeg klarer ikke dy meg og fisker frem mobilen. Filmer mens jeg peker fra skål til skål og hører henne rope ut hvert eneste ord. Lømme, løk, tomat, agukk og mass. Pappa stolt. Pappa så veldig stolt.

 


"Mmm, shisss!" (chips)

 

Jeg tar lillesnupp under armen og løper inn i stua for å vise videoen til Christina. Hun ligger småsyk og slanger seg på sofaen med plutten på armen. Han ligger og spiller et spill på nettbrettet, men akkurat idet vi kommer inn døra må han ha bommet, tapt eller dødd, for plutselig roper han ut en rekke banneord så fargerike og fæle at de får frua til å hoppe i sofaen.

Og det eneste jeg kan tenke er: Å hei sann, det er visst andre som har lært seg nye ord også. Så slår det meg at det er andre enn bare lillesnupp som utvikler seg her i huset. Han som før var bare en liten tass som vi badet i vasken, i neste uke fyller han 5. Nå rekker han opp til vasken selv.

... og banner som en brisen fisker. Må være noe han har lært i barnehagen ;-)

 


Vi leker ikke tacotårn ;-)

 

/ To skritt frem og ett tilbake - ha en fantastisk fredag!

* Følg Agukkhjerte på Facebook *

Fysen pappa tatt på fersken

- "Nei, skal jeg gå ut og rydde litt på kjøkkenet, kanskje?"

Jeg sier det som om det er en god gjerning, men egentlig er det bare en dekkhistorie. Et skalkeskjul. En bløff.

For egentlig er jeg bare så vanvittig fysen at jeg melder meg frivillig til å ta kjøkkenet fordi jeg vet at resten av gjengen vil sitte benket foran tv-en en stund. Dermed er kysten klar for at fattern kan gå på tokt i godteskapet uten at noen bryter inn.

 


A mor har på seg strikkatøfler - kysten er klar.

 

For si hva du vil om grønnkål og laks og fine saker, noen dager bare må man ha sjokolade. Eller skumnisser. Aller helst begge. Og gjerne i mengder.

Men jeg rekker så vidt å kaste meg over de intetanende godsakene før jeg hører en lyd bak meg:

- "Pappa?"

Det er lillesnupp.

- "Mhmmm?" mumler jeg med lukket munn og prøver å snu meg bort.

Men plutselig og helt ut av det blå, roper hun:

- "Godteri!"

Jeg skjønner ingenting, frem til jeg ser at noen (...) har glemt å lukke døra til godteskapet etter seg. Jommen sa jeg listig godterityv...

 

 

- "M-mmm", prøver jeg å mumle i et negativt tonefall.

Men hvem er det jeg prøver å lure. Lillesnuppa er som meg, har hun først fått ferten i noe godt, slipper hun ikke taket.

- "Pappa? Godteri?" hun endrer taktikk og slår over til en spørrende og langt søtere tone. Pappas svakhet.

Men jeg vil ikke at de skal spise godteri midt i uka. Det er fortsatt rett etter middag, hun burde være mett nå, ikke fly rundt og mase om godteri. Men så kjenner jeg det nappe i beinet. Der står hun med utstrakte armer.

- "Bære."

Jeg har fortsatt ingen planer om å gi henne godteri, men det nytter ikke å prøve å skyfle henne unna nå, kanskje jeg klarer å forhandle meg til en drue eller to? Men akkurat i det jeg lener meg ned, ser hun på meg med store øyne.

- Pappa..? Munn?

Å søren.. Har jeg sjokolade i munnviken? Eller kan hun lukte det? For i min overivrige jakt etter godteri gikk jeg for en av mine tykkeste uvaner og spiste en skje med o´boy rett fra boksen. Og det tørre pulveret holder fortsatt munnhulen som gissel og nekter å la seg svelge.

Jeg prøver å holde munnen lukket, men hun myser mot meg med et granskende blikk. Analyserende og mistenksomt, som en fornærmet politiker.

Jeg klarer ikke å holde meg og bryter ut i et gigantisk glis. Hun stirrer på meg i sjokkert vantro og utbryter triumferende:

- "Sjolade!"

Dette magiske nøkkelordet går selvfølgelig ikke ubemerket hen for plutten, som brått kommer stormende inn fra stua med oppjagede gledeshyl.

... og jeg innser at slaget er tapt. Nytter ikke å prøve å prøve seg på moral og pekepinn, når dobbeltmoralen står så altfor høyt i kurs ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hupps!

 

/ Ha det på badet, gamle sjokkis ;-)

* Følg Sjoladehjerte på Facebook * og @pappahjerte på Instagram

Min lille lesehest

Jeg står på kjøkkenet og lager frokost til familien. Kutter bananer, deler agurk og fordeler mandler i små hauger. Kaffen er klar og snart er det frokost for alle penga.

Da hører jeg en pipete liten lyd fra rett bak ovnen et sted. Jeg tar en pause i kuttingen og hører at det er en stemme. En tynn liten jentestemme. Jeg snur meg for å se og kjenner umiddelbart at hjertet smelter som smør i sommersola.

For der sitter lillesnupp på sin lille krakk og leser. Lever seg inn i teksten og storkoser seg med en god bok før frokost. Ikke at hun faktisk kan lese, men det er ikke så farlig. Hun husker hver side og vet når hun skal le.

Hvem trenger vel ord når man bare vil kose seg med en liten lesestund på kjøkkenet en tidlig torsdag morgen :-)

 


"Hvor er smokken??" (favorittboka)

 


"Plottet er så som så, men babyen gjør en kjempeprestasjon i hovedrollen" (lillesnupp, 2017)

 

/ Min lille lesehest :-)

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Den egentlige hjernen bak bloggen

Det er vel like greit å innrømme det først som sist. Jeg føler nok litt ekstra på det nå som jeg plutselig vant Årets Livsstilsblogg, og det føles feil å ikke være ærlig på at jeg får litt hjelp i blant. Mer enn bare litt forresten, ganske mye egentlig.

 

top view of woman working with laptop in office or at home studying

 

Jeg mener, herregud jeg hadde jo aldri i verden klart å komme opp med nok ideer på egen hånd! Og når skulle jeg hatt tid til å skrive dem?

Jeg publiserer 1-2 innlegg hver eneste dag, og da sier det seg selv at man må hyre inn litt hjelp om det skal gå rundt. Jeg er riktignok kreativ, men inntil 700 innlegg i året? Nei, da betaler jeg heller noen til å jobbe for meg.

Misforstå meg rett, jeg skriver jo noen av tekstene selv, men de aller fleste setter jeg bort til en som virkelig vet hva hun snakker om. Ikke fordi hun har mange års utdannelse, egne barn eller erfaring fra å jobbe med barn.

Men fordi hun er barn selv :-)

 


"Yes, da var morgeninnlegget klart - på tide med en toddy"

 

/ Ingen fare, hun får avspasere i helgene :-)

* Følg Lillesnupphjerte på Facebook *

Det beste jeg har sett på lenge

Jeg håper alle som er innom bloggen min i dag tar seg 3 minutter til å se denne snutten. Jeg lover deg, du kommer til å gå ut av det med et smil :-)

Den er så rørende, fin og viktig. Spesielt nå som verden er i ubalanse og folk bygger murer, fremmer hat, frykt og fordommer, er det viktigere enn kanskje noen gang tidligere å huske:

Ingen er bare det du ser.

 

Mobil? Prøv denne:

Når det plutselig blir litt for stille

Med to små barn blir det ofte mye bråk, men det verste er selvfølgelig når det plutselig blir stille. Litt for stille.

 

 

For alle småbarnsforeldre vet at idet barna blir stille, ja da er det noe dævelskap på gang. Enten om de har sølt yoghurt utover gulvet, slengt et teppe over katten, smurt leppestift på tv-en eller stabler doruller i do - noe er på gang.

Og det skjedde i dag. Jeg sto på kjøkkenet og lagde mat mens magen klaget og jamret seg som en nedstemt Pavarotti. Det var den tiden etter barnehagen jeg liker å kalle "ulvetimen". Der alle er sultne, slitne og lave på energi.

Der potensialet for en sutrete og unødvendig krangel ligger og lusker bak hvert et hjørne. En sånn tid på dagen da pappa ofte synes det kan bli litt for mye prat. Når begge barna henger i beina på deg og bikkja bjeffer etter mat og frua skal oppdatere deg på det siste innen veggmalingstrender.

Men i dag, akkurat i det jeg flippet et parti overstekte hamburgere på ryggen, innså jeg noe langt verre enn lyden av alle som prater på likt. Lyden av ingenting. Stillhet. Med huset fullt av folk. Oh no, dette betyr trøbbel.

 

 

Umiddelbart kastet jeg fra meg stekespaden og løp ut i stua. Men der var det ingen. Bare tv-en som sto og summet seg alene. Jeg snudde meg og så Teo ligge på teppet sitt og snorke. Oppe hørte jeg lyden av Christina som tuslet rundt og holdt på med sitt.

Men barna, hvor er barna? Har de kastet fjernkontrollen i peisen? Har de malt rett på sofaen? Klippet håret sitt selv? Kjøpt katt på nettet?

 

 

Jeg begynte å bli mer og mer stresset, da jeg plutselig så en liten strime av lys komme ut av skapet. Så hørte jeg et lite knirk og lyden av noe kjent. Og der, i klesskapet i gangen, satt to små apekatter.

Ingen maling i fjeset, ingen snauklipte panner, bare to fornøyde smil som slappet av med en film på pappas gamle mobil, i hverandres selskap. Klemt sammen i sin egen lille kinosal :-)

 

 


Den gode typen stillhet :-)

 

/ Kvalitetstid og søskenkos <3

* Følg Hamburgerhjerte på Facebook *

Flere bilder fra Stockholm

Jeg innså i går at det er så utrolig mange bilder jeg ønsker å vise dere fra Stockholm, at det ikke holdt med bare én bildespesial. Så her kommer en til :-D

 

 


Kjedelig strømskap gjort litt morsommere :-)

 


La´n gå, la´n gå, jeg trenger ikke hans råd.

 


Så opptatt med å stirre på veggen at ingen legger merke til at den stirrer tilbake. Creepy.

 


Jeg både fordømmer og elsker denne humoren :-D

 


Beskjedent.

 


Gamla stan, perfekt for alle under 1,60.

 


Når barna er borte, danser pappabloggerne på bordet ;-)

 


Min brors umiddelbare svar på dette: "Nåja... vi får vel C på D", hehe.

 


Stockholm altså, de flotte fasaders by.

 


Bror / ninja (har for øvrig egen blogg: teamchrisa.blogg.no)

 


Når du har spist opp all sjokoladen og prøver å late som ingenting..

 

Og med det er vi gjennom bildebunken for denne gang. Hvis du ønsker mer blir du pent nødt til å reise dit selv, noe som for øvrig anbefales på det aller varmeste. Stockholm ligger bare en kort liten flytur unna, perfekt for storbyhelger der man ikke ønsker å bruke halve helgen på selve reisen :-)

 

/ God tur!

* Følg Köttbullehjerte på Facebook *

Når andres barn klikker på flyet

Og mens jeg satt der og kjente trommehinnen flerre opp, innså jeg noe rart:

 

 

Et viltert barn rett bak meg som brøler som en løpsk gorilla, og alt jeg kan tenke er: Dette plager meg faktisk ikke.

Før ville jeg hatet. Sittet i setet mitt og kjente barnehatet boble, mens jeg vurderte mine muligheter. Smatte høyt og oppgitt, si fra til de ansatte, kremte uforskammet høyt eller rett og slett bare snu meg rundt og sende slemmeblikket. For her har vi å gjøre med to småbarnsforeldre som virkelig ikke har gjort jobben sin. Uuuh, se på oss, vi skal på ferie, men å oppdra ungene deres klarer dere ikke, nei?! Fy f...

Men nå.. nei. Ingen irritasjon eller vonbrotne tanker. Snarere tvert i mot, for mens skrik og barnegråt tiltok i styrke, tenkte jeg mer på hvorfor den lille hadde det så vondt. Kanskje hun ikke fikk utlignet trykket i ørene? Det er jo kjempetidlig om morgenen, kanskje er hun bare trøtt? Litt sulten også, kanskje?

Burde jeg snu meg og prøve å muntre henne opp? Burde jeg i hvert fall gi foreldrene et lite vink som for å si at de ikke trenger å bli stresset for oss andre? For det er jo noe av det verste i en sånn situasjon. Man føler på at alle andre sitter og hater, og det gjør alt bare mye verre.

Men så, like brått som hun startet å skrike, ble hun musestille. Og da ble jeg sittende der og smile.

For jeg har mange ganger lurt på hvor dypt dette pappalivet stikker. Har jeg virkelig endret meg så mye som person? Er jeg egentlig mitt gamle, iskalde meg under den puddingmyke fasaden? Har jeg blitt en bedre fyr eller er det hele bare et spill for galleriet?

Og dette var på en måte det endelige beviset. Ildprøven, om du vil. Pappalivet må ha endret meg. Til det bedre :-)

 

Little boy in the pilot`s hat. Boy as an old style pilot holding a toy airplane

 

/ Ha en knallfin uke!

* Følg Flyhjerte på Facebook *

Ikke gå sulten på kafé

Her er dagens stalltips fra meg til deg, min venn: Ikke dra sulten på kafé. Det gjorde vi i dag, og nå sitter jeg her og angrer.

 

 

Jeg som har vært så flink med trening og mat i det siste, hva tenkte jeg med? Sto i disken og sa til meg selv: Æh, jeg dropper baguetten med brie og salami, jeg har jo bare lyst på noe godt til kaffen.

Den så god ut.

Og den også.

Også den.

Men jeg tar jo bare den. Eller, nei vent. Den da. Eller...?

Og akkurat da knurret magen, viljestyrken sviktet, impulsen tok over og brått så satt man der ved bordet og bare... hupps.

 

 

Heldigvis er det bare snakk om svenske kalorier, som selvfølgelig ikke er det samme som norske. For som alle vet: 1000 svenske kalorier tilsvarer noe sånt som 400 norske, så da får det være greit. Eh.. ;-)

 

/ Hilsen lille bullefjes

* Følg Fikahjerte på Facebook *

Tjena Stockholm!

Da klokken ringte kl. 04.30 i dag tidlig, føltes denne turen som en veldig dårlig idé. Men akkurat nå, her jeg ligger på hotellrommet og tar en liten pust i bakken mellom museumsbesøk og brune kneiper, føles det som en fantastisk idé!

 

 

For fattern fylte 70 år på nyttårsaften, og gaven fra oss barna var en booket, bestilt og betalt reise til Stockholm. Fattern bodde nemlig en periode i Stockholm for noen år siden, og har snakket mange ganger om at han kunne tenkt seg å reise tilbake for å guide oss rundt. Så da ble det sånn, og nå er vi her :-)

Bare mamma, pappa og oss fire barna. Ingen inngifte, ingen barnebarn, bare den gamle bjørnestammen, akkurat som i gamledager. Og vi koser oss glugg!

Selv om vi barna booket turen, har vi latt programmet stå åpent for pappa å fikse. Så i snart en måned har han planlagt, orget og kost seg, hvilket selvfølgelig har ført til et omfattende opplegg mye moro. Så langt har vi vært på to museer, besøkt noen gamle kneiper, gått i rare gater og sett så mye av Stockholm som overhodet mulig på en lang dag.

Og enda skal vi ut for å spise middag og se enda et par ting og tang før kvelden kommer snikende på. Og det kan den brått finne på å gjøre ganske tidlig, når dagen startet midt på natten og skrittelleren allerede viser 29156 skritt ;-)

 


Hekla blomster, anyone?

 


Hele gjengen på vift :-)

 

/ Ha en makaløs lørdag! (flere bilder kommer i senere)

P.S. Shoutout til frua som er hjemme med to syke barn og to syke barnevakter. Jeg har det ikke noe gøy, jeg lover. Typ ;)

* Følg Söta bror-hjerte på Facebook *

Se takketalen til Årets Stjerneskudd!

I forrige uke stakk Christina av med prisen som Årets Stjerneskudd under Vixen Blog Awards, og som mange av dere sikkert har fått med dere så var hun så vanvittig nervøs / redd / skrekkslagen for å gå på scenen at hun i utgangspunktet nektet å delta på prisutdelingen. Frem til jeg tvang henne ;-)

Det derimot ikke alle har fått med seg, er selve takketalen. For selv så livredd som hun var, så gikk det så utrolig bra da hun stiv av skrekk og overraskelse ble dratt opp på scenen for å møte sin verste frykt og motta pris i samme slengen ;-)

 


Årets Stjerneskudd / Årets Sceneskrekk

 

Talen gikk faktisk så bra at det har gått litt gjetord om den i etterkant, for tenk at en som var så nervøs at hun blånektet å reise, helt til gubben måtte true henne til å dra, kan levere en så fantastisk tale! Nå er jo jeg litt inhabil da, men jeg synes i hvert fall hun er helt herlig der hun står :-)

Men ta ikke mitt ord på det, se talen her og bedøm selv. Må innrømme at jeg ikke klarer å se dette klippet uten å få ei litta tåre i øyekroken. Vet ikke helt hvorfor, men tror det er stolthet <3

Enjoy :-)

 

 

 

/ Min lille sceneskrekk <3

--> Sjekk ut Årets Stjerneskudd på Facebook <--

Når pappa kommer hjem med tatovering

Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men det var i hvert fall ikke dette :-D

 

Exotic vacation style boy portrait

 

For barna hadde en ganske uventet reaksjonen da pappa kom hjem med en tatovering av en liten dinosaur på armen tidligere denne uka. Det er jo aldri godt å vite hva man kan forvente seg og jeg skal innrømme at jeg var veldig spent. Ville de like den? Ville de hate den?

Man vet liksom aldri hva man får med sånne småttiser, men selv om barn er like direkte og usminket som fulle folk, så er de i hvert fall ærlige. Ofte litt for ærlig ;-)

 


Beastmode er ut, dinosaurmode er det nye ;-)

 

Heldigvis synes plutten at tatoveringen var ganske kul, men litt for lys. Jeg hadde jo fargelagt den etter hans maleri og den store kunstneren lot seg selvfølgelig ikke kopiere uten innsigelser. Jeg er faktisk enig med ham og har planlagt å etterfylle litt farger.

Lillesnuppa derimot. Hun tok én rask titt på den, før hun løp av gårde. Jeg skjønte selvfølgelig ingenting, før hun kom tilbake med en penn, pekte på sin egen hånd og ropte:

- "Mus!"

Og da ville storebror også ha. Så nå går vi rundt med "mus" på armen hele gjengen :-D

 

 

 

 

... først nå innser jeg at det blir helt umulig å nekte dem å ta tatovering når de blir 18.. Søren.

/ Ha en trivelig fredag!

* Følg Musehjerte på Facebook *

Egentid med to kåte homser

Jeg kan klare et par dager, gjerne en liten uke, men på et eller annet tidspunkt tar tålmodigheten slutt. Og etter tre sammenhengende uker med syke barn i hus har det nå endelig bikket over for fattern.

Selvfølgelig er det mest synd på småsyke barn, selvfølgelig er det det. Men...

Det er fasan meg ingen lek å være tjenerskapet deres heller. Gjøre som de befaler fra morgen til kveld, rydde opp, tørke snørr, lage mat, rydde mat og støvsuge alt som går i bakken. Som jo er en del. Hele tiden mens de ligger langflate på sofaen og spiser druer som romerske keisere.

De er liksom ikke alvorlig syke, men heller ikke friske nok for barnehagen. Og den irriterende gråsonen er et perfekt utgangspunkt for frustrasjon.

Hver dag tenker man: I morgen. I morgen blir det barnehage og da skal jeg endelig få gjort unna litt jobb igjen. Dagen går, formen stiger og man blir stadig mer optimistisk. Men så kommer kvelden og vips er man tilbake på hosting, 3 timer søvn og heisann sveisann sykedag.

Og etter tre uker med den samme runddansen, er jeg lei. Men heldigvis har det kommet noe utrolig godt ut av det også!

For i forkant av disse ukene, hadde jeg gruet meg litt til en travel periode med mange møter og kjøreturer til og fra Oslo. Reiseveien er lang og utrolig kjedelig, spesielt flere ganger på samme uke. Men nå, slik ting har blitt, når man først sitter der i bilen, så innser man jo en ting...

Det er stille! Ingen barn som hamrer på dodøra, knuser glass eller hoster deg rett opp i fleisen som en storrøyker uten intimsone. Og mens man sitter der i bilen og slapper av med en rolig kaffekopp og plutselig får bilder av dette hjemmefra:

 


"Se hva som ventet meg på kjøkkenet!"

 

... er det lov til å si at man koser seg litt da?

For livet langs veien, om enn ganske kjedelig, kan også være utrolig trivelig. Spesielt med "Harm og Hegseth podcast" på øret. Jeg har hørt minst 10 episoder denne uka og har blitt totalt hektet!

Sitte der i bilen og humre i kaffekoppen mens jeg blir oppdatert på kjendisfester, Kardashians, alle gutta de er litt kåte på, nachspiel-historier og saftige intriger. De har en perfekt kombinasjon av humor, varme og sjarme, og jeg bare digger dem!

Selvfølgelig får man litt dårlig samvittighet for frua som passer fortet hjemme, men om jeg ikke hadde kommet meg ut litt nå, hadde alternativet vært å låse seg inn på do, sitte og vugge på dolokket og synge vuggesanger til jeg sovnet.

Basiluskene til barna har jo faktisk også spart meg for et annet ærend jeg gruet meg til denne uka, nemlig den planlagte, obligatoriske: "Nei, vi skal ikke kjøpe pølser, vi er her for en bokhylle og jeg hadde satt pris på om du hadde giddet å bry deg litt du også" -turen med Christina til Ikea.

Så alt i alt: Heia sykdom, vi tar ei uke tell ;-)

PS: Send mail om du ønsker å booke møte med meg. Helst et stykke unna.

 

Bartenderkurs for barnehagebarn

På torsdag var Christina og jeg som kjent på fest i gamle hjemtrakter, og der, i nattens små timer på taket av Grand Hotel, fikk vi servert en aldeles nydelig drink.

Men man kan jo ikke dra til Oslo hver gang man skulle få lyst på noe godt i glasset, og derfor tenkte vi at det er på høy tid å lære seg å blande drinkene sine selv. Men har man først passert 30 med god margin, føles det litt i overkant sent å ta fatt på en ny og spennende karriere som bartender. Barna, derimot!

 

 

Derfor har vi denne uken holdt dem hjemme fra barnehagen et par dager, for å lære dem det grunnleggende. Tappe fra kran, renhold i baren, slå inn på kassa, den type ting. Så langt har det gått overraskende trått og barna nekter å mikse annet enn sine egne spesialiteter. Vi prøver å fortelle dem at kunden alltid har rett, men de ser ikke ut til å være enige.

Og det nærmeste vi har kommet så langt er en drink som plutten kaller: "Brun, frossen vanntull". Den består av følgende fristende godsaker: Kanel, gurkemeie, garam masala, proteinpulver, glutaminpulver, zalo, håndsåpe, sportsdrikke, sukker, salt, soyasaus og vann. Mmm!

 


Vask og gjør klar rene glass.

 


Start med vann og basisingredienser.

 


Litt krydder gjør alltid susen.

 


Ha i en god klunk soyasaus.

 


Miks skikkelig.

 


Hell i egnet glass..

 


Og servér! :-) (okei da, det er bare vann, hehe)

 

Ingen har så langt falt for fristelsen og smakt på herligheten, og det er kanskje like greit. Det viktigste er tross alt ikke smaken, men at man kan leke, søle, eksperimentere og brenne av en times tid på kjøkkenet :-)

/ I morgen: Sjonglere glassflasker. Eller ikke ;-)

* Følg Vanntullhjerte på Facebook *

Manikyr og en spennende nyhet

I går gjorde jeg noe veldig macho, så da tenkte jeg det var greit å veie det opp med noe femi i dag ;-)

 

 

For i dag hadde jeg et veldig spennende møte i Oslo, og i den anledning synes jeg det var på sin plass å dolle seg opp litt. Det er uansett altfor lenge siden jeg har freshet opp neglene, og sånn ble det at jeg plutselig befant meg i stolen til min faste stylist for en skikkelig manikyr før frokost. Såpass synes jeg en prisvinnende blogger fortjener ;-)

Men siden jeg ikke har noe særlig peiling på sånt, lot jeg negledama stå for både fargevalg og utførelse. Hun er heldigvis dreven og gikk for en småfrekk rosafarge, som til slutt endte opp like mye på neglene, som på fingrene, bordet og litt på pysjen hennes. Men det ble fint da :-)

 


En trent hånd i arbeid.

 


Her overlates ingenting til tilfeldighetene.

 


Bling bling - nails on fleek!

 


Hvem trenger vel fagbrev når man er født med en gudegave? Sjekk den presisjonen! :-D

 

Deretter var det rett av gårde til Oslo by for det veldig spennende møtet. Og jeg vet at jeg ikke burde si noe, men jeg klarer ikke å holde meg!

For jeg har lenge gått rundt med en artig idé i hodet og i dag fikk jeg endelig møtt to kule damer for å spille ball og tenke høyt. Tanken er rett og slett å skrive en slags interaktiv barnebok, altså at jeg skriver boka, men at dere er med i hele prosessen!

Jeg kan f. eks legge ut en skisse og litt info om en karakter i boka, så lar jeg det bli opp til dere å velge navnet. Eller det kan være en hendelse med flere potensielle utfall, der dere får velge hva som skal skje. Kanskje hovedpersonen trenger et kjæledyr og dere kan bestemme hva det blir? Hund, katt, bisonokse eller ilder, ikke vet jeg, men det høres så utrolig moro ut! Heldigvis kikket forlaget veldig på ideen og sammen har vi kommet opp med en grunntanke til noe jeg tror kan bli kjempekult!

Men som sagt, det er fortsatt langt igjen og altfor tidlig å si noe. Jeg burde egentlig ikke røpet et ord, for det er jo ikke spesielt heldig å selge skinnet mens bjørnen fortsatt er på laksefiske, men jeg klarer bare ikke å dy meg, for jeg er så utrolig gira! Enten det eller så er jeg bare rusa på neglelakk ;-)

 


Tenk deg å måtte støvsuge det stedet der. Eller vaske vinduer! Shiish.

 


Himmelens rotter, ute og slenger med leppa.

 


Aker Brygge, best om sommeren, men jækla fint om vinteren også.

 


Og ett stykk overgira/rusa pappablogger :-)

 

/ Lucy in the skaaai with diamonds!

* Følg Rosahjerte på Facebook *

Nytatovert og lykkelig

Det begynner å bli noen år siden sist jeg tok tatovering, men i helgen skjedde det noe helt spesielt som gjorde at det plutselig føltes helt riktig.

 

 

For jeg har lenge hatt lyst til å tatovere et slags minne fra denne delen av livet. For aldri i mine villeste drømmer hadde jeg tenkt at livet skulle se slik ut ved fylte 35. Jeg trodde lenge at russetiden skulle stå seg som selve indrefileten i livet, og at man innen midten av 30-årene var blitt en traust gammel mann med stresskoffert og hatt. Jeg har vel alltid hatt en slags frykt for å bli voksen. Ikke eldre, men voksen.

En god stund følte jeg at jeg var på god vei dit, men etter at jeg møtte Christina er det som om jeg har fått livet tilbake. Og med livet som huseier, småbarnsfar og pappablogger, har jeg virkelig funnet meg selv. Jeg har det helt fantastisk og kan ikke si annet enn at jeg rett og slett er lykkelig.

Og i helgen toppet det seg virkelig. For jeg hadde aldri trodd at mine rare skriblerier en dag skulle føre til at jeg skulle motta en pris i en prestisjefylt bloggkåring. Det er kanskje vanskelig å forstå hva en sånn pris betyr, men for meg var den en bekreftelse på at man kan gå sine egne veier i livet og bare være seg selv. Og det gjør meg så utrolig glad.

Men enda viktigere enn prisen, var alt som skjedde med Christina og meg midt oppi det hele. For ikke bare vant hun en pris, men hun vant også over frykten, og det skjedde noe med oss den kvelden. Når vi satt der på hotellrommet og var sinte, slitne, redde, frustrerte og forbannet. Det skjedde noe når vi endelig kom til enighet. Som om den siste brikken endelig falt på plass.

Vi har alltid hatt et bunnsolid og strålende forhold, men det var som om den kvelden bandt oss enda tettere sammen. Som et slags endelig bevis. Som om vi har kjempet oss gjennom den verste stormen havet kan hive over oss, og at vi nå kan stå gjennom alt. Det er litt vanskelig å forklare, men vi kjente det begge to. Kanskje var det også derfor vi plutselig ble helt nyforelsket.

Og dagen etter, mens vi lå på senga og pratet mens vi så på plakettene våre og prøvde å forstå hva som hadde skjedd, innså jeg det: Der er den. For midt imot meg fra bak en glassplate i lenestolen, sto den og stirret på meg: Min nye tatovering. Symbolet for denne tiden av livet, for oss, for barna, for bloggen, for livet, for alt. Min lille babydinosaur :-)

 


Tanken var egentlig å bare ha den i svart, men..

 


da jeg satt og malte med barna i helgen, lagde jeg en lik dinosaur...

 


og den malte plutten grønn, så da..

 


..gikk vi for det :-)

 


Ævve! (smerte til tross: Tusen takk til Tallatroll hos Bohemen Tattoo i Larvik) (ikke sponset) :-)

 


Hello! :-) (legg merke til at han ble oppgradert med et lite smilefjes, hihi)

 

/ Ha en makaløs mandag!

P.S. Ja forresten, de som sier at å ta tatovering ikke gjør vondt, de lyver. Det gjør dritvondt. Eventuelt er det bare jeg som er skikkelig pysete ;-)

* Følg Dinosaurhjerte på Facebook *

Bloggpris, tatovering og en liten avsløring

For en merkelig uke det har vært, og verre blir det i neste uke :-)

Det er søndag kveld og på tide å oppsummere en begivenhetsrik uke og se frem mot neste. For 2017 har så langt vist seg å være et knallbra år og fortsetter det i denne stilen, er det ikke godt å si hvor det kan ende.

Bare i forrige uke alene, rakk jeg å plukke med meg intet mindre enn to personlige rekorder i grisebingen (styrketrening), en pris i Norges største prisutdeling for bloggere(!), OG, kanskje viktigst av alt, ble nyforelsket i frua. Ikke verst for en uke med syke barn og utsatte planer over hele rekka :-)

 


#tattpåsenga

 


Er så stolt av hu her! <3

 


Dessuten har jeg fått oppleve høytlesning fra "Promp: En guide med lyd"

 

Og til uka er det enda flere rariteter på tapetet. Det starter friskt allerede i morgen, da jeg starter uka med å ta meg tatovering! En uoverveid beslutning tatt 100 % på impuls, slik alle gode beslutninger er ;-)

Så er det av gårde til Oslo på tirsdag for det hemmelige møtet mitt fra forrige uke som ble utsatt til denne. Hater å være sånn fyr som skriver "hemmelig møte" uten å si noe mer, det er bare så kjedelig hvis man avslører noe og så blir det aldri noe av, haha! Men jeg kan vel si så mye som at det handler om en veldig spennende mulighet hos et av Norges største forlag.

På onsdag kommer det en politiker hit for å ha live-chat på facebook og snakke om alt annet enn politikk. På torsdag skal jeg i et møte med en samarbeidspartner, og muligens prøve å rekke en tur innom IKEA med frua på hjemveien. Det er jo viden kjent at enhver tur til det svenske kjøttbollevarehuset har rundt 50 % sannsynlighet for å ende i skilsmisse, så det skal bli interessant.

Og til helgen suser jeg til Stockholm for å feire fatterns 70-årsdag med søsken og foreldre. Ingen barn eller barnebarn, bare den gamle bjørnestammen og det kommer til å bli supertrivelig. Og dere får selvfølgelig bli med på ferden.

Så takk for en knallfin uke og velkommen til en ny en :-)

 


Også har vi spist taco, og det er aldri feil ;-)

 

/ Good fight, good night

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Vi er nyforelsket!

Det er utrolig hva en god natts søvn, en varm frokost og litt tid til å bare være kjærester, kan gjøre <3

 

A happy couple in love with painted smiley and hugging

 

Jeg tror det var under frokosten på fredag. Mens vi satt der på et tomannsbord i et hjørne og nøt en varm kopp kaffe, fersk frukt og tid til å bare være sammen. Eller var det kvelden i forveien? Når Christina ga meg et lite nikk som for å si at hun kom til å tørre å gå på scenen hvis hun måtte.

Samme kan det være, for når enn det skjedde, så skjedde det for henne også. Og etter frokost på fredag, mens vi lå der på senga og pratet og lo om kvelden i forveien, gikk det plutselig opp for oss samtidig: Vi er faktisk forelsket! Kjempeforelsket, som om det var vår første date igjen!

 

Is it a bird? Is it a plane? No, it´s Årets Stjerneskudd :-)

 

Det høres kanskje rart ut, men i en travel hverdag er det lett å glemme alt det der. For si hva du vil om hverdagen som småbarnsforeldre, men en spesielt sexy periode i livet er det ikke. Man gjør det man må for å komme seg gjennom dagen og glemmer fort å tenke på finessene. Fine klær byttes ut for praktiske, og hensynet til barna trumfer alt.

Og midt oppi en hverdag preget av grøt og klesvask, er det lett å glemme hverandre. Glemme hvorfor man er sammen og se hverandre som mer enn bare vaskeroboter.

Derfor var det så fantastisk fint å få et lite avbrekk bare for å se hverandre igjen. Jeg tror ingen av oss hadde tenkt over det engang, det slo oss bare når vi plutselig så hverandre igjen. Å hei sann, der er jo du jo. Deg som jeg elsker.

Ikke bare en mor, en klesbrettemaskin, en barnehagetaxi og fredsmekler, men også en kjæreste. Min kjæreste. Og det er så altfor viktig til å bli begravet under et fjell av skittentøy og snørrfiller.

For i en travel hverdag er det lett å glemme sånt, og derfor tror jeg det kan være lurt å få seg en påminner en gang i blant. Ringe barnevakta, komme seg ut av huset og ta noen timer til å bare være kjærestepar i gamledar. Finne frem kjærligheten og la den skinne, bli litt nyforelsket og kjenne sommerfuglene blafre :-)

 

 

/ Hilsen nyforelska typen til :)

* Følg Sommerfuglhjerte på Facebook *

Etter den søte kløe..

Det har vært noen sinnssykt hektiske dager og i dag kom regningen :-)

 

 

For det er ikke til å stikke under en stol at den siste uken har vært en prøvelse for hodet. Samtidig som jeg har gledet meg så utrolig mye, har jeg også måttet hanskes med en panisk kjæreste som har gruet seg så mye at man skulle tro hun hadde mannen med ljåen i hælene.

Men på torsdag kom alle gleder, tanker, nervøsitet og bekymringer til et vanvittig klimaks og det som startet som en katastrofal kveld på hotellrommet, endte i en kjempefest vi aldri kommer til å glemme.

Men etter en sånn spent periode, vil kroppen ofte avreagere når det er over. For det er krevende for en spent kropp å bære rundt på adrenalin og sommerfugler. Legg på et par uker med syke unger i tillegg, så snakker vi et heftig behov for å avreagere. Og det kom i dag.

Så sett alle planer på pause, jeg blir her på gulvet. Med brettspill, bikkja, de to små apekattene og et slakt av et stjerneskudd :-D

 

 

 

 

/ I dag leves livet i froskeperspektiv :-)

* Følg Slækkehjerte på Facebook *

For alle oss med yoghurt på skjorta

Dette er en slags takketale. Til deg. Til oss. Til alle egentlig. Alle oss med yoghurt på skjorta.

 


(bilde: vixen.no)

 

For i går vant jeg prisen for Årets Livsstilsblogg på Vixen Blog Awards. En pris jeg aldri i verden hadde trodd jeg skulle vinne. Jeg trodde sånne priser gikk til dem med en livsstil som er både vampete og in. Moteriktig, sexy, freskt og aldri med et pepperkorn mellom tenna. Men så vant JEG! Og det gjør meg så utrolig stolt, fordi:

Livet som småbarnsforeldre er så absolutt en livsstil. Ikke en spesielt jet-set, lev i nuet, #onfleek, yolo type ting, men en livsstil. Som krever alt av deg. For det går ikke an å ta dette livet halvhjertet. Det er hvert våkne sekund av hver eneste dag og det er så utrolig mye mer krevende enn jeg synes småbarnsforeldre får credit for.

Kanskje synes andre at det er superenkelt, men jeg synes det er både krevende og skummelt å være foreldre. Det er et vanvittig ansvar og for en fyr som aldri har klart å holde en eneste plante levende i mer enn 3 dager, er det vanvittig skremmende. Jeg er ikke født den naturlige farstypen, jeg er yngst av fire søsken, jeg er utrolig selvsentrert, har nesten ikke empati og mesteparten av livet har jeg hatet barn. Og småbarnsforeldre.

Og det verste jeg kunne tenke meg før, var sånne folk som var en av gjengen, helt til de fikk barn og plutselig bare ble borte. Plutselig snakket om bleier på fest og nesten aldri ble på med på ting. Og så ble jeg den verste av dem alle. Og nå forstår jeg hvorfor.

Jeg sier ikke at det er for alle og jeg sier i hvert fall ikke at det er enkelt, men for meg er det meningen med livet, og det å kunne få dele av dette rare livet, fullt av gleder, bekymringer, frustrasjon og kjærlighet, med dere og i tillegg få anerkjennelse for det, det gjør meg bare så utrolig stolt. Og glad! Ikke bare for meg, men for alle oss.

For denne prisen mottar jeg så absolutt på vegne av alle oss med denne utrendy livsstilen. Vi som ofte må avlyse på grunn av syke barn. Vi som drar i butikken i joggebuksa, diskuterer bleiepriser på fest, lufter bikkja i crocs og alltid har minst én yoghurtflekk et eller annet sted på kroppen. Vi som står opp før utestedene stenger i helgene, vi som ikke kan være ute av huset mer enn to timer før vi begynner å savne barna, vi som har blitt de folka vi lovte å ikke bli.

Vi som plutselig har blitt anerkjent for å ha en livsstil som fortjener en pris. Vi småbarnsforeldre. Og det gjør meg så stolt, og det gjør meg så glad, og for det er jeg evig takknemlig.

Så tusen tusen takk <3

 

 

/ Med vennlig hilsen, ydmyk og lykkelig pappablogger (35)

* Følg Årets Livsstilshjerte på Facebook *

Lykkesokkene slo til!

Å herregud. Jeg har ikke ord. Om dere visste hvilken lykkerus vi lever i nå. Det er rett og slett helt... ja.

 

 

Å ligge her på en hotellseng med hun jeg elsker og er så vanvittig stolt av. Om dere visste hvor mye som skulle til for at Christina turte å dra i går. Det er seriøst den aller vanskeligste kvelden vi har hatt og lenge så det mørkt ut for hele kvelden. Derfor er jeg så utrolig stolt av Christina som til slutt vant over frykten, kom seg ut av sin lille borg av dyner og puter, og dro på fest.

Og tenk at hun vant! Og at jeg vant! Og at Christina klarte å holde tale uten å kaste opp, besvime eller omkomme på scenen.

Så tusen tusen tusen takk til alle dere som har stemt på oss og gjort dette mulig. Dere aner ikke hvor mye dette betyr. Og nå ligger vi her og fniser begge to. Med hver vår pris. I en stor seng. Og er rett og slett litt nyforelska <3

 


Takk til plutten som kjøpte lykkebringende lykkesokker til pappa :-D

 


Jeg er i himmærn :-D

 

/ Ha en fantastisk fredag!!

* Følg Overlykkelighjerte på Facebook *

Mens de andre er på Spa..

Forskjell på folk, si!

 

 

Sitter her i sofakroken og ser på God Morgen Norge at de andre bloggerne lader opp til kveldens prisutdeling med å starte dagen på spa.

Selv sitter jeg ubarbert i joggebuksa med to syke barn, en tissatrengt hund og en småpjusk kone som knapt har sovet et sekund i natt.

Planen min om å ta et varmt bad og legge seg tidlig i går kveld, gikk selvfølgelig rett i vasken. Istedenfor var jeg hostevakt og løkhenter i stort sett hele natt. Og da jeg kom ned i dag tidlig, fant jeg frua som et slakt på sofaen. Selvfølgelig ventet hun helt til i dag med å bli smittet av barna, i tillegg sto lillesnuppa opp i 5-draget.

Samtidig sitter flere av de andre finalistene oppsminka langs bassengkanten på et luksus-spa og kiler tottelottene i vannet, mens de slurper smoothies og nyter massasje. Forskjell på folk, si ;-)

Men jeg skal ikke klage. Vi har tross alt fått barnevakt, så pris eller ei, vinn eller forsvinn: Hotell for 2 blir det okke som! Ingen hostende småttiser, ingen vekkerklokke, ingen hund som må tisse. Bare sove. Så lenge vi vil. Og akkurat nå føles det som den viktigste prisen av alle, haha!

 

 

/ Kryss fingrene - i kveld smeller det! (OBS: Vixen streames live på Nettavisen.no og vixen.no)

* Følg Mårratrynehjerte på Facebook *

Go´negl, Vixen og pappa-spa

Så var det endelig kvelden før kvelden! For i morgen er det på med finstasen og inn til hovedstaden for å prøve å vinne edelt metall i årets Vixen Blog Awards. Og jeg gleder meg. Skikkelig! Noe helt annet er det med Christina..

 


Herr og Fru øver seg på posing i presseveggen x-)

 

Jeg tror kanskje jeg gleder meg like mye som Christina gruer seg, og det er ikke rent lite! Stakkars jente, hun er så redd for å bli tatt opp på scenen at jeg synes oppriktig synd på henne. For jeg er en oppmerksomhetsvamp og har holdt nok taler og gjort nok tullball oppigjennom til å ikke bli så nervøs av slike ting lenger, men hun derimot.

Og det er så lite jeg kan si for å berolige henne. Min stemme teller liksom ikke når jeg selv ikke er nervøs. Jeg tror Christina må være den første finalisten som heier mer på sine konkurrenter enn seg selv, utelukkende i frykt for å bli dratt opp på scenen.

Bare én gang kan jeg huske å ha vært så nervøs selv. Det var første gang jeg skulle prøve meg på stand up. Å stå bak scenen og vite at man skal frem foran en fullstappet sal og prøve å overvinne dem med kjipe vitser man har skrevet selv.. å herregud. Jeg holdt på å dø og var bare millisekundet fra å stikke fra stedet i panikk, men så ble navnet mitt ropt opp.

Jeg tror kanskje det svartnet for meg, og da jeg kom til meg selv igjen, var det hele over. Og det hadde gått bra. Kjempebra! Gøy var det også, men jeg kommer aldri til å glemme hvor livredd jeg var på bakrommet. Og sånn har Christina det nå.

Og det eneste jeg kan si for å berolige henne er: "Æh, alle er redde" eller "De andre vinner sikkert uansett".

På så måte gleder jeg meg egentlig bare til å bli ferdig med hele greia, for det begynner å bli litt slitsomt å måtte liste seg rundt på tærne. Skal innrømme at det hadde vært helt sinnssykt å våkne på fredag med en gullpenn i lomma, men jeg forventer overhodet ingenting. Dette er mitt fjerde år på Vixen og så langt har jeg ikke vunnet mer enn gnagsår og parkeringsbøter, så jeg har vel realistiske forventninger.

Jeg håper og tror og krysser både fingre og tær, men vi pappabloggere har ikke sånn kjempegod historikk i en prisutdeling primært tiltenkt de usannsynlig vakre og velkledde i motebransjen ;-)

 


Fra i fjor. Vi snakker Jenny Skavlan, lissm.

 

Men med god hjelp fra frua, har jeg da i hvert fall fått kjøpt meg et raft antrekk! Det siste døgnet har jeg dessuten brukt rause doser go´negl for å prøve å redde de siste stumpene av hud og hår på fingrene. Jeg trodde jeg hadde sluttet å bite negler, men det viser seg at jeg lar min skjulte nervøsitet gå utover neglene ;-)

Og for å virkelig smiske med dommerne, har jeg hatt en plan om å sove lange netter frem mot morgendagen, slik at ansiktet formelig gløder på finaledagen. Men det har jo ikke skjedd. Ikke på langt nær. To hostende barn har derimot sørget for at jeg ser ut som et kjederøykende esel. Men ingen fare, for jeg har en plan B!

For så straks dette innlegget er postet, skal jeg hive meg i badet. Der skal jeg ligge og trekke i lavendelduft og høre på rolig musikk og bli i ett med universet. Så skal jeg sove, og med litt flaks, og hvis jeg forsover meg ganske kraftig og begge barna på mirakuløst vis klarer å lage sin egen frokost og kjøre seg selv til barnehagen i morgen, burde jeg klare å prikke inn 15-16 timers søvn.

Det burde være mer enn nok skjønnhetssøvn til å overbevise dommerne om at 2017 får bli året da en pappablogger for første gang i verdenshistorien stikker av med en pris. Eller kona hans. Hvis hun tør da. Eventuelt får hun ta takketalen over Skype fra dametoalettet ;-)

Men uansett hvordan det går: Det blir Oslo, det blir fest, det blir natt på hotell, det blir bacon til frokost og det blir haraball - og jeg gleder meg!!

Så vil jeg bare få si tusen takk til alle som har stemt! Bare det å komme til finalen i en slik kåring er vanvittig stort, så tusen takk for at dere har gjort det mulig. Jeg skal ikke legge skjul på at Christina akkurat nå fordømmer alle som har stemt på henne, men den pipa får nok en annen lyd på fredag ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Beste parbildet jeg fant.. x-)

 

/ Gullpenn og bacon til frokost? Ja takk, veldig gjerne begge deler ;-) <3

* Følg Lavendelhjerte på Facebook *

Hun er forelsket i en barnevogn

Jeg trodde det skulle bli enkelt å selge barnevogna. Men det var før jeg spurte Christina..

 

Wooden icon of baby carriage and little heart on purple striped background horizontal

 

For hvor glad kan man egentlig bli i en barnevogn? Jeg spør fordi det har utviklet seg en ganske merkelig situasjon her hjemme.

Her er saken: I huset vårt har vi et vaskerom. Bak vaskerommet, en bod. I boden har vi alt vi ikke har plass til andre steder. Puter til utemøbler, malingspann, verktøy, skøyter og mye mer. Dessuten står det en fryser der. Rommet er trangt nok i utgangspunktet, men i det siste har det blitt helt umulig. Jeg kommer ikke til noen steder, og den store synderen står midt på gulvet. Elefanten i rommet. Barnevogna.

En gang familiens stolthet. Vinter, sommer, sludd eller snø - den bar frem våre barn med stolthet og har vært en trofast tjener i årevis.

Men det var før. Nå er den mer som en leieboer som ikke betaler husleia. Den tar opp plass og jeg vil ha den ut. For den skulle jo egentlig ikke stå bak der, det var jo bare for en liten stund. Vi kom jo til å trenge den igjen straks. Men straks ble fort til i morgen, som ble til neste uke, og nå står den bare der. Dessuten er den god som ny, og dermed høyaktuell for å ende på finn.

Trodde jeg.

Men det var inntil jeg spurte Christina..

For det viser seg at barnevogna har vært så lenge i hus at noen har utviklet følelser for den. Så hver gang jeg begynner å snakke om å selge den, får jeg den samme reaksjonen. Et oppjaget blikk som fra en truet katt, deretter blir hun stille. Ikke stille, som i stille og rolig, men mer som en krokodille i vannskorpa.

Hvis jeg fortsatt ikke gir meg, begynner hun å finne på en hel masse unnskyldninger. "Men vi må jo finne alle delene og jeg vet i hvert fall ikke hvor alle tingene er. Ja, også må vi jo vaske den. Og rense trekket. Og pumpe opp dekkene. Og ta fine bilder. Ja nei, jeg tror det kan bli vanskelig, altså"

Hvis ikke det hjelper, begynner hun å ty til hersketeknikker og bruker sine kunnskaper om barnevogner for å overbevise meg om at jeg ikke vet nok om dem til å forstå hvilken omfattende prosess det er å få solgt dem:

"Jeg skjønner at du ikke skjønner det her, men det er ikke bare å selge en barnevogn sånn helt uten videre. Det må være fine bilder og fullt av info. Om den er enkel å pakke sammen, enkel å sette opp igjen, hvor mye plass den tar i bilen, hvordan den er på vinterføre og mye mer. Man kan ikke bare slenge opp en annonse sånn over natta", så piler hun av gårde før jeg rekker å kontre.

 

A young mother with a baby carriage walking in a park
Ungen er kanskje for stor til å ligge oppi, men greit å få lufta vogna litt..

 

Det har faktisk gått så langt at da vi var på besøk hos hennes foreldre i dag, hørte jeg at hun fortalte til moren sin, i et ordelag som om vi skulle avlive et kjæledyr: "Jo mamma, vi... Vi har bestemt oss for å selge vogna".

Andre ganger prøver hun å manipulere meg med kvinnelig list og hjernevaske meg over på hennes lag. Spille på samvittigheten, få meg til å overbevise meg selv om at jeg vil ha den her. Men den er stor og i veien og jeg vil ha den ut.

Så, hva skal jeg gjøre? Skal jeg presse på eller bare la den stå?

Etter mange runder med overtalelser, har hun faktisk innsett at vi ikke trenger den lenger, men likevel kommer hun stadig opp med nye unnskyldninger: "Tenk hvis vi plutselig skal på tur og har glemt å ta med den andre vogna hjem fra barnehagen? Tenk om vi må sette igjen en vogn på hytta og trenger en til? Hva gjør vi da, liksom?".

Og jeg skjønner jo greia. Dette med å gi slipp. Innse at barna blir eldre og at livet går fremover. Jeg skjønner det, jeg respekterer det og jeg kjenner på det selv. Jeg er også glad i den vognen og den har gjort en fantastisk jobb fra start til slutt, men samtidig: Hvis minnene er det viktigste kan man vel heller velge noe annet? Noe litt mindre? Hvis man har lyst på et minne fra den gangen man var på jungelsafari, kan man vel nøye seg med et postkort på kjøleskapet? Man trenger vel ikke ha en fullvoksen gorilla i stua?

En del av meg har lyst til å bare legge den på nettet og selge den i smug, men samtidig: Jeg er jo litt glad i den jeg også. Dessuten må vi rense trekket og det kan jo bli vanskelig å finne alle delene, og -

Søren.

 

/ Ja nei, jeg tror det kan bli vanskelig, altså :-/

* Følg Vognhjerte på Facebook *

Sykt barn, du liksom

Jeg husker tiden før jeg fikk egne barn. Tiden da jeg baserte mine kunnskaper om foreldrerollen på mine fordommer for andre. Da jeg visste alt uten å egentlig vite en dritt. Tiden før "sykt barn".

 

Adorable child dressed as doctor playing with toy over white

 

Tiden da jeg satt på jobb og undret når småbarnsforeldre var borte med "sykt barn" nok en gang. I etterkant skal jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. ofte kan ikke de hersens barna være syke, hva er det de folka driver med egentlig? Har de andre jobber? Har de egentlig et dobbeltliv og "sykt barn" er deres måte snike seg unna?

Tror de virkelig ikke at de vil bli oppdaget?! Ingen har mye fravær uten at det blir lagt merke til. De folka er ferdig, bare vent og se..

På den tiden tenkte jeg at man hadde altfor mange sykedager per person, for hvem trenger vel mange sykedager? Jeg husker jeg hørte småbarnsforeldre klage over nok en uke med syke barn og som sagt, jeg tenkte mitt.

Nå i etterkant tenker jeg mer sånn: Hvordan i all verden er det forventet at småbarnsforeldre skal klare å holde på en vanlig jobb uten flere sykedager? Hver eneste dag burde være en potensiell sykedag, så får man heller overtid og avspasering hvis man faktisk klarer å komme seg på jobb.

Eller, drit i sykedager: Hele foreldrepermisjonen burde egentlig bare vært et eneste langt strekke fra fødeavdelingen til russetiden. 18 år med sykedager, vær så god.

For nå, som du kanskje skjønner, har det gått i ett. Syk meg her og syk meg der. Den ene får det den andre har hatt, og når de endelig kommer tilbake i barnehagen, får de et oppsamlingsheat av det de har gått glipp av mens de var borte. Og sånn går no dagan.

Og på samme tid er man frisk som en fisk selv. Ikke at jeg skal klage over det altså, for jeg vet at det selvfølgelig er mest synd på barna. Men fasan heller: Det er dager da det har slått meg at det kunne vært fint å pådra seg ei litta snue og bare forkaste alt ansvar. Nekte å løfte en finger, bare gi totalt eff, bo i joggebuksa og se syv timer med Masha & Mishka i strekk.

Men det er sikkert ikke lov til å si høyt, så da får vi heller bite tenna sammen og ta ansvar. Så nå: Ned på kjøkkenet for å hente mer løk, her skal du motstand finne, du standhaftige hoste-fant!

 

/ God bedring til alle småbarnsforeldre og apekatter ;)

* Følg Hostehjerte på Facebook *

Søndag i solen og ny uk.. nei vent litt

I dag har vært en sånn dag der man bare kan være ute hele dagen, helt uten mål og mening :-)

Bare nyte været, livet og solen, for i dag har det vært så knallblått og fint at jeg var helt på nippet til å kalle det for årets første vårdag. Det var kanskje litt i tidligste laget, enda er det bare to uker siden god jul og godt nyttår ;-)

 

 


 

Vår eller ikke vår, uansett utrolig deilig å komme seg ut en tur! Spesielt siden lillesnuppa har vært syk hele uka. For i løpet av en sånn uke rekker man å bli ganske rastløs, romlei og klar for å komme seg ut litt.

Man kommer liksom helt ut av flyten og omrokkerer på alle planer. Mailer forblir ubesvart, huset står på hodet og alt går liksom litt i sirup. Derfor føltes det godt å endelig kunne ta med hele gjengen ned til brygga for å riste av seg siste rest av sykdom, kaste stein i vannet, se på fuglene og nyte en lompe med sukker og kanel og guds frie natur :-)

 

 

 

 

 

Og med søndagen i boks er det bare å gjøre seg klar for en kliss ny uke med mye spennende på tapetet!

Aller først ønsker jeg å hilse den nye uka velkommen med en tur i grisebingen for å kvitte seg med overskuddsenergi og brøle som en gorilla. På tirsdag er det shopping med kjerringa for å prøve å finne nye filler verdig en prisutdeling. Hun har selvfølgelig fikset sånt for lenge siden, men jeg har motesans som en vasstrukken pølse og trenger all den hjelpen jeg kan få.

På onsdag skal jeg til Oslo for et hemmelig møte om et nytt prosjekt og på torsdag er det endelig duket for Vixen Blog Awards! Jeg er selvfølgelig utrolig spent på hvrodan det går på Vixen, en pris eller ikke pris, Oslotur og hotellfrokost med frua blir det okke som, og det i seg selv er gull verdt!

Og ikke minst: En helt ny uke uten syke barn! Skal bli fint å endelig komme seg ajour igjen :-)

Trodde jeg..

Inntil for 1 minutt siden.

For tror du ikke at skjebnens fordømte ironi slo til akkurat nå! Seriøst, akkurat nå mens jeg satt her og skrev disse ord, knirket det plutselig i døra bak meg. Og der sto plutten. Med rødsprengte øyne, rufsete hår og en kennelhoste verdig en gråspraglet schæfer som røyker 20 om dagen.

Sånn atte...

faen.

 

 

/ På´n igjen ;-)

* Følg Hostehjerte på Facebook *

Kunstutstilling i stua

Velkommen til kunstutstilling på lavt nivå :-)

 

 

I dag har vi hatt en skikkelig kosemorgen med lang frokost, sjokolademelk og pusling i heimen. Men hvis man skal ha til salt i maten, kan man jo ikke bare ligge på latsiden heller. Derfor tok vi ark, vann og pensler fatt for å skape vakker kunst for å åpne vårt eget galleri i stua :-D

Lillesnupp lot seg inspirere av det abstrakte, mens plutten tenkte mer kontemporært. Selv holdt jeg meg til det jeg kan best: Kunst på apenivå. For jeg er altså så pinlig dårlig på å både tegne og male, at det er helt rått. Helt greit det, jeg bare dropper å signere bildene våre, så er det ingen som vet hvem som har malt hva ;-)

Og med det ønsker jeg velkommen til "Galería de tres monos"

 

 


Oljemaling? Eeeeh nei. Kanskje om 10-12 år ;)

 


Lillesnupp er raus på vannet når hun er i sonen :)

 


Pluttisen fornøyd med eget kunstverk. Fun fact: Noen ser ut til å ha arvet fatterns haike-tommel :-D

 


En subliminal kritikk av bruk og kast-samfunnet? Næh, bare en sjiraff.

 


Lillesnupp holder stolt opp et ikke-navngitt kunstverk, men ord som Operasjon eller Dexter kommer jo i tankene x-)

 


11 år siden jeg bodde i Japan og alt jeg husker er hvordan jeg skriver mitt eget navn :-D

 


Sjekk den lystige marsboeren :-)

 


Ikke fullt så lystig, men viktig å bevise tosomheten. Yin og Yang, om du vil ;)

 


Ferdig med maling, det feires med en smoothie. Nå skal det stilles ut!

 


"Og her kan vi tydelig se at kunstneren lar seg påvirke av stormestere som Renoir og Monet".

 


Velger seg en favoritt og går tilfeldigvis for sin egen for å øke pris og etterspørsel ;-)

 

/ Ha en makaløst god søndag! :-)

Følg Kunsthjerte på Facebook eller Stem på meg som Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (siste dag med stemming i dag!)

Hvem vant bildeduellen i Bøkeskogen?

Hupps! Norges mest distré blogger slår til igjen.. Jeg har jo helt glemt å kåre en vinner av bildeduellen jeg hadde med min svoger i Bøkeskogen!

 

 

For i desember hadde min svoger og jeg en bildeduell i Bøkeskogen, og distré som jeg er, har jeg selvfølgelig glemt å kåre en verdig vinner. Hadde det ikke vært for at en leser etterspurte resultatet er det meget mulig at jeg aldri ville husket det, haha!

Så la oss bare kåre en vinner med det samme, før jeg glemmer det igjen! Men først og fremst: Tusen tusen takk til de over 2000 stemmene som har kommet inn i konkurransen! Det er jo en helt fantastisk oppslutning, så tusen takk til alle som har stemt :-*


De 10 duellantene :)

 

Men nå, mine damer og herrer... Trommevirvel! * prrrrrrrrr *

Vinneren, med 38 % av stemmene, eeeeeeeer...

Bilde nummer 6 - Skogens blodårer!

Og bildet er tatt av: Meg!

Wohooooo!! :-)

 

 

Det betyr at undertegnede har fått sin etterlengtede revansj og at det nå står 1-1 i fotodueller. Svogeren kommer for øvrig på besøk igjen neste helg, så får vi se om det kanskje blir en ny duell snart ;-)

 

Fornøyd duellvinner soler seg i glansen :-)

 

Jeg innser at kåringen av en fotoduell er en ganske nisjete greie, så for å fete opp innlegget litt, her er en dagsaktuell fun fact:

Tidligere i var vi på middagsbesøk hos svigers. På vei dit tok vi med sushi, men akkurat i dag følte jeg for noe annet og overtalte svigerfar til at vi gutta heller prøvde den nyåpnede tyrkiske restauranten nedi gata for dem.

Som sagt så gjort og siden har jeg vært mett. Stappmett! Det var klokken 16, nå er den 22, og enda føles det som at vi spiste for bare 10 minutter siden. Så hvis du skulle være skikkelig sulten en dag, sving innom Side Antik i Larvik sentrum, så kan du spise deg stappmett frem til i overmorgen for bare 139 kroner. Så vet du det. Ikke sponset ;-)

Men nå skal jeg legge meg i strekkbenken på sofaen og håpe at jeg rekker å bli sulten til søndagstaco i morgen ;-)

 

/ Tjolahopp tjolahej!

Psssst: Har du 2 sekunder å avse? Stem på Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (bare 5 dager igjen..)

Hvorfor så tidlig?

Kan noen vennligst forklare 4-åringen hvordan dette med soving fungerer?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For hvorfor er det sånn at når vi prøver å få ham opp i ukedagene, er det som om å prøve å vekke Snøhvit fra vinterdvalen. Men når det er helg, når vi endelig kan sove så lenge vi vil, ja nei da er han selvfølgelig lys våken lenge før hanen. Hvorfor? Hvorfooor?

Og hvorfor skal jeg aldri lære? Hvorfor tenker jeg alltid at helg er helg og i morgen skal det bli deilig å sove lenge? Så går jeg sent til sengs og leser gjerne ekstra lenge på sengekanten. Koster på seg et par sider ekstra, det er jo tross alt helg. Men nei da. Morgenen etter, lenge før fryktet og antatt, hører jeg fra en verden langt unna min egen bevissthet:

- Pappaaaaa?

Men pappa vil ikke stå opp, pappa vil sove. Jeg prøver å late som at jeg ikke er pappa. Bare en fyr i en drøm, ikke tenk på meg. Hør med faren deres i stedet. Men stemmen blir høyere og stadig mer bestemt, og før jeg vet ordet av det står jeg på badet med flomlys i fleisen og lurer på hva i all verden som skjedde.

Følelsen er ganske lik den å våkne etter et heidundranes nachspiel. Minus all panten. Det er i stunder som det, at det er fint å trøste seg med at barna en vakker dag skal bli tenåringer. Og da er det min tur. Når de tror de skal få sove til lenge etter kirkeklokkenes klingende klang, skal jeg vekke dem med pølser på termos og ferdigsmurte langrennsski.

- Opp og hopp din latsabb, nå skarre trenes!

For det gjorde mine foreldre med meg, og endelig begynner jeg å skjønne hvorfor ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God lørran!

Følg Kaffehjerte på Facebook eller Stem på meg som Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (bare 5 dager igjen) :-)

Når pappa leser på senga

Å lese for barna på sengekanten høres så nobelt og flott ut. Og det er det. I 15 sekunder, men så...

(Denne teksten ble første gang publisert for et år siden, men i kveld gikk jeg nok en gang på nøyaktig den samme smellen, og deler derfor innlegget som viser seg å være akkurat like relevant i dag, haha!)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Samme greia hver eneste gang. Vi legger oss ned for å lese, jeg er klar som et egg. Han velger ut en bok eller to, så spretter vi opp i senga. Jeg er klar, han er klar, nå skal det leses!

Og når pappa leser, ja da leses det med full entusiasme og glød! Karakterene får egne stemmer, det byttes mellom dialekter og det hele går meget teatralsk for seg. Små dyr med pipestemmer, store monstre med brølete monsterstemmer, her en trønder og der en bergenser.

Det ligger i det hele tatt an til en festforestilling av en høytlesning og entusiasmen er på topp!

Men så..

Etter kanskje to sider...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Okei, yes, here we go! Her skarre leses!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
*GJESP* Oisann.. Så fryktelig trøtt a gitt..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så bare....zzz... bukkene br.... brus. bruse. *GJESP!*

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA schmukkne.....bus.... zzz

 

Jeg skjønner ikke hva det er, men jeg blir så inn i hampesvarten trøtt! Det tar jo ikke 30 sekunder engang før jeg begynner å gjespe og vri meg ukomfortabelt i senga.

Og der de første sidene går unna i et forrykende tempo, halveres både tempo og innlevelse for hver nye side. Innen vi er på side 5 har jeg gått fra å høres ut som Bjarte Hjelmeland i medvind, til å høres ut som en vissen, trøtt og sidrumpa værdame i motbakke.

Og i ærlighetens navn: Ja, det har hendt at jeg har sovnet midt i en setning og våknet av en bok som treffer meg rett i fleisen. Stakkars plutten ligger på sidelinja og forstår selvfølgelig ikke et kvekk av hva som foregår, mens fattern kjemper mot trøttemonsteret.

Jeg har prøvd å drikke kaffe, jeg har virkelig prøvd å skjerpe meg, men det hjelper ikke enn hvor våken jeg er, for i det sekundet hodet treffer puta, er det som om det går av en automatisk sove-respons i hjernen, og den er sterk. Sterkere enn den største Bukkene Bruse, og det sier litt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Ogsåsådenmellomstebukkenebr... znork.

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Hvem har de arvet det av?

Ofte blir man sittende og se på barna og tenke: "Lurer på hvem de har arvet det der fra?"

 

father and son punching fists for agreement on beautiful christmas lights background.

 

Er det noe fint, tar man gjerne æren selv. Er det noe dårlig, skubber man det over på partneren eller deres side av slekta. Men noen ting blir man pent nødt til å ta på egen kappe. Som da lillesnupp enda var en liten bebis, men 100 ganger mer aktiv enn plutten noensinne var på den alderen. Jeg spurte min mor om jeg var så ille da jeg var liten, og hun svarte: "Peter, du var mye verre".

Inntil nylig har jeg også lurt på hvordan det er med barnas sovehjerte. Vil de være som frua eller meg? For Christina har alltid sovet som en stein. Da hun enda var bitteliten, ble hun oppgradert fra ribbeseng til stor seng, siden hun ikke rikket seg om natten uansett.

Jeg derimot... Jeg har hoppet fra en køyeseng, revet opp et vindu og vært på vei ut i snøen i 10 minusgrader før noen ropte og vekket meg. Jeg har gått inn på badet hos en venn, funnet frem et håndkle og brukt det som kappe, før jeg gikk inn på hans foreldres soverom. Jeg har gått fra ett hotellrom til et annet, og lagt meg i en annens seng. Ukentlig romsterer jeg i klesskapet etter innbruddstyver og snakker i søvne stort sett hver eneste natt.

Og lenge har jeg lurt på hvilke av disse to sovemønstrene barna vil følge. Håpet på det første og fryktet det andre. Inntil i går var det litt uavklart, men da jeg kom inn på rommet til plutten i går, en knapp time etter at jeg la ham, fant jeg ham slik...

 

 

Så sorry plutten, den der får jeg ta på min kappe. Men hey: Du kommer i hvert fall til å gå mange interessante netter i møte. Men hvis jeg skal gi deg ett råd for fremtiden: Husk å låse hotelldøra ;-)

/ God helg!

Følg Sovehjerte på Facebook eller Stem på meg som Folkets Favoritt i Vixen Blog Awards (bare 6 dager igjen) :-)

Jammen, så sov da

En vakker dag kommer jeg til å savne alt dette. Jeg vet det. Fra roen i rommet, til lyden av deg. Når nesa går i sakte harmoni med månen, og den kjølige luften seiler langsomt gjennom rommet som fløyel. Når alt vi har er meg og deg, her, akkurat nå. Ingenting annet i hele verden. Bare det vakreste jeg vet, og meg, din pappa.

Oss to i et rom og du er halvparten av alt som betyr noe. Og kroppen fylles av lykke bare jeg tenker på dere. Savner dere bare jeg går ut døra og drømmer om helt vanlige hverdager. Jeg vil ha flere. Alltid. For livet her og nå er rett og slett perfekt.

En vakker dag kommer jeg til å savne alt dette. Jeg vet det. Bare ikke akkurat nå, for akkurat nå er det akkurat nå som gjelder. Her vi sitter på sengekanten, bare du og meg. En forvirret boble av lykke og frustrasjon over tiden som renner av gårde og går så uendelig sakte.

For jeg lover å se tilbake på alt dette og savne det for alt i verden, men da må det vel for faen være mulig å sovne snart.

 

 

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Mandelkvern og fjåselever

Hva i all verden er det som gjemmer seg i kjøkkenskuffen?

 

 

La meg ta dere med til et av våre aller mest rotete områder i hele huset - den store kjøkkenskuffen. I bruk hver eneste dag og like ofte til stor irritasjon. For stekespaden gjemmer seg alltid bak ørten grillspyd og kakespadene ligger i veien helt til den dagen man trenger dem. Da har de på magisk vis "forsvunnet".

Så derfor, armert med min nye ryddehobby, gikk jeg løs på både den store og lille bruksskuffen på kjøkkenet, for å rydde, kaste og sortere. Og oppi der fant jeg så mye rart jeg ikke kan navnet på,at det er grunn til å lure på om dette kan være noen annens hus.. Bli med :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dagens fangst

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alle kandidatene klare for audition :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mandelkvern? Kan ikke huske å ha brukt denne noensinne. Må være Christina sin.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Denne kjøpte jeg i 19-pil-og-bue fordi jeg syntes den så tøff ut. Fortsatt ikke brukt. Men man vet jo aldri ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette rare sugerøret overlevde sortering, men døde i vask. Viste seg at det ikke tålte 65 grader :´-( R.I.P. (2013-2017)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Melkeskummer som ikke har fungert på pluss minus 5 år. Kjekt å ha!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Verdens minste rivjern, for de gangene man har maur over på middag.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avocadobeholder som gjør 0 % nytte. Men den tar plass da :)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En boksåpner fra fremtiden?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Verdens tristeste steketermometer :-/

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
8 slikkepotter, hvorav 3 identiske...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette lokket lagde jeg i forbindelse med en kampanje for å lage egne leverpostei-lokk. Sendte inn dette på tull, bare for å sjekke om det gikk gjennom systemet. Gjorde det, gitt :-D

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hva i all verden er dette? Tror ikke jeg vil vite.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og ikke minst: Et verktøysett for kvinner. Præ hæ :-D

 

Som dere kan se, lite av nytte, mye som brukes særs sjeldent på et kjøkken. Slik som en rosa skrutrekker. Men nå er det så rent og ryddig i skuffen at du kunne spist middag der, og da er´n far fornøyd :-)

 

/ Nå skal det lages mandelmel og marsipan ;-)

* Følg Fjåsehjerte på Facebook *

Min rare ryddehobby

Jeg har alltid vært ekstremt rotete, men i det siste har det skjedd noe veldig rart..

 

 

For jeg har alltid vært han fyren som bare slenger ting rundt meg og manøvrer meg rundt rotet. Tenk bever i en beverdam. Og når jeg først rydder, blir det mest til at jeg flytter og omorgansierer rotet. Jeg legger ting på langtidslagring på fryserrommet eller kaster det til vask, bare for å kjøpe meg tid.

Så egentlig rydder jeg aldri, men nå har plutselig skjedd noe! Jeg vet ikke om det er hjernen som har fått nok, om jeg har blitt voksen eller om jeg går gjennom en slags 35-årskrise, men jeg har plutselig blitt glad i å rydde!!

Jeg tror gleden springer ut av at jeg i bunn og grunn liker å kaste og kvitte meg med ting. Og når man får kastet og ryddet ser man plutselig at man har ledig plass likevel. Og det gjør godt for hjernen :-)

For i et hus fullt av ting, hoper det seg fort opp med ting og tang man aldri bruker, og det er bare lenge jeg kan kjempe med et fullt kjøkkenskap før jeg blir drittlei. Tidligere har jeg da bare kastet inn litermålet med makt, lukket døra og tenkt at det får jeg ta hånd om senere. Men det gjør jo alt bare verre!

Trikset er å ta bare ett lite område av gangen. Ikke tenke at man skal rydde hele kjøkkenet, men bare én skuff. Et helt rom er så uhåndgripelig, men en liten skuff er noe helt annet. Det blir mer enn nok jobb bare det ;-)

Og takket være den tankegangen har jeg, Norges største rotetryne, fått meg en ryddehobby! Den følger et enkelt system som er like sikkert som banken:

  1. Ta ut ALT
  2. Dra over skuff/hylle/skap med en klut.
  3. Gå gjennom hver eneste ting og sorter. Gi bort, selg eller kast det man ikke trenger.
  4. Sett det tilbake, gjerne sortert i et system eller bare tynnet ut.

Hemmeligheten er å sortere alt og ikke tenke "Æh, denne vet jeg ikke helt, så den legger vi bare på bakrommet så lenge".

Med min nye ryddehobby ad hende, gikk jeg derfor løs på en av de store kjøkkenskapene som har skapt mye hodebry det siste året. Skapet som inneholder alt fra lørdagsgodt til proteinpulver, kjeks, babygrøt og vannkarafler.

Slik gikk det :-)

 

Se i nåde!

 

Jobben blir selvfølgelig langt triveligere med en hemmelig hjelper på laget :-)

 

Warum? Hvor lenge har dere stått der inne og lurket i skyggene?

 

Såpass ja..

 

Dagens fangst :-) Nei-mat og tørrfisk, hånd i hånd.

 

Et lite drag med kluten, så er vi klar. (obs: Her har telefonen skrudd på et "skjønnhetsfilter". Jeg har absolutt ikke så glatt hud, haha!)

 

Visse ting går raskere tilbake i skapet enn andre ;-)

 

Boom!

 

Se den forskjellen! Og her er alt(!) ryddet tilbake (med unntak av det som er kastet).

 

Siden dette er 2017, får jeg vel legge til at jeg ikke oppfordrer til å kaste mat. Men dette systemet gjør faktisk at man har bedre kontroll og kaster mindre mat på sikt, da man vet bedre hva man har og ikke. På den måten slipper man å finne knekkebrød som gikk ut i 2014 ;-)

... ikke at jeg oppfordrer til å kaste 3 år gammelt knekkebrød, men det luktet seriøst som harsk plastelina. Da er det innafor.

... med mindre man liker harsk plastelina da ;-)

 

/ God rydding!

* Og du..? Det er bare 1 uke igjen til Vixen Blog Awards og jeg hadde blitt kjempeglad om du vil stemme på meg som Folkets Favoritt :-) Du kan stemme hver 12. time og hver stemme tilsvarer en massiv highfive fra meg ;-) *

--> Stem på Folkets Favoritt her

Årets rollemodell 2017

Hvis 2017 skulle vært en person, håper jeg det blir hu her :-)

 

 

I går leste jeg nemlig et fantastisk blogginnlegg som hele verden burde få med seg. For dette trenger vi å se, nå mer enn noensinne.

Innlegget heter "Naken for bukseseler" og handler om Julia (aka JuliAfrika) som har innsett at hun må vise mer kropp for å appellere til sponsorer. Deretter følger en herlig bildeserie som oser av selvironi og selvtillit. Men det tilsynelatende tøysete innlegget bærer også på et viktig budskap.

For vi lever i en syk verden som glorifiserer utstillingsdukker. Alt man ser i filmer og reklamer er perfekte kropper på perfekte fjes, ofte manipulert til det ugjenkjennelige med heftig bruk av smarte triks og photoshop. Et forvridd og uoppnåelig skjønnhetsideal som gjør skam på ekte kropper, et misledende skjønnhetsideal som kan føre til usikkerhet og spiseforstyrrelser.

Derfor er det så fantastisk å se en helt vanlig kropp igjen! En flott kropp som strutter av stolthet. Ikke fordi den ligger smurt utover panseret på en rådyr sportsbil eller snubler seg ned en catwalk med vinger på ryggen, men fordi kroppen trives i sin egen kropp, akkurat som den er.

At bildene er tunglastet med herlig humor og selvironi er selvfølgelig et kjempepluss, for i dagens samfunn kan dette ofte føles som mangelvare.

 


Et frieri til alle proteinpulverprodusenter x-)

 

Jeg håper at Julia blir sendt på Norgesturné til alle landets skoler for å snakke om kropp, selvironi og selvtillit, med obligatorisk oppmøte for alle. For alle trenger å se dette, spesielt lettpåvirkelig ungdom som takket være bloggere, media og reklamebransjen i sær, blir gåsefôret med inntrykk fra en virkelighet som ofte ikke er slik den utgir seg for å være.

Og kanskje nettopp fordi hun er blogger, liker jeg innlegget ekstra godt, for gudene vet at bloggosfæren trenger flere rollemodeller som ser ut som folk! For når man hører om tenåringer som sparer konfirmasjonspengene sine til kosmetiske neseoperasjoner eller plastisk kirurgi så snart de bikker 18 år, ja da har noe gått helt sinnssykt galt.

Jeg skylder selvfølgelig ikke utelukkende på bloggere og andre fremtredende profiler i sosiale medier, men det er et godt sted å starte. Og derfor, nettopp derfor, trenger vi folk som Julia. Folk som går i front med humor og selvtillit, og sier: Dette er meg og jeg er dritbra akkurat slik jeg er. Ikke at hun har sagt det ordrett, men det er sånn jeg tolker teksten og bildene ;-)

 


"Cubus jeans - veldig ålreite, men litt trange over skinka" x-)

 

Så, kjære Julia: Tusen takk for dette innlegget! I en mediehverdag preget av bilder så falske og forvrengte at de i utgangspunktet like gjerne kunne vært av en sel med parykk, er det så fantastisk å se deg.

Hvis jeg hadde vært den sigarrøykende sjefen for et av selskapene du skriver om, ville jeg signert deg på dagen, for verden trenger flere rollemodeller som deg. Nå mer enn noensinne.

Les hele innlegget og se flere bilder--> "Naken for bukseseler" (..og del innlegget hennes med resten av verden)

 

/ Mindre photoshop, mer virkelighet - ja til ekte kropper!

P.S. Dette handler ikke om tykk eller tynn, høy eller lav. Det handler om å være fornøyd med kroppen sin :-)

>> Sjekk ut Juliafrika på Facebook <<

Når frua får maling på hjernen

Kjære blogg, jeg tror det har klikket for Christina.

For det er greit å ønske å få det fint altså, men må man virkelig ha doktorgrad i oppussing for å kunne ta et valg om hvilke farge man skal ha på veggen?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nå skal du høre. I lang stund har vi planlagt å male stua oppe. Det var faktisk en av de første tingene vi ble enige om å ta tak i, da vi kom hjem fra visning her. Det er nå tre og et halvt år siden.

Jeg har lenge trodd at vi ikke har gjort noe med det fordi vi ikke har tid. Fordi vi er så travelt opptatte småbarnsforeldre at vi rett og slett ikke rekker det. Neida. Viser seg at det er Christina. Hun er malingsgal.

For man skulle jo tro, i mitt hode i hvert fall, at å male en stue er så enkelt som:

1. Velge farge.

2. Kjøpe maling.

3. Male stue.

 

Åååå nei da!

Jeg vet ikke hvor lenge hun har holdt på, og jeg tror egentlig det er best å ikke vite, men i altfor lang tid har hun bombardert meg med spørsmål og vurderinger som jeg ikke har den fjerneste anelse hva jeg skal svare på. Og hver kveld er det samme greia:

Skal vi kjøpe et stort spann med maling og håpe på det beste eller skal vi bare kjøpe en liten boks med prøvemaling først?

Kanskje vi heller skal kjøpe sånne A4-ark med fargeprøver, eller male et bittelite område av veggen og se hvordan det blir?

Ja, for man må jo se hvordan fargen ser ut både i dagslys og kveldslys før man kan ta et valg!

Ikke bare det, men hvordan fargen ser ut i ulikt lys vil igjen ha stor påvirkning på hva vi gjør med lampesituasjonen. Kan vi beholde de vi har eller må vi kjøpe nye?

Jeg har lenge etterspurt en sofa oppe, men det kommer visst ikke på tale før veggene er malt. Ikke fordi vi ikke kan flytte på den, men fordi... hold deg fast.. Sofaen må matche veggene. Har du hørt?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sånn kan hun stå i timevis og bare... se.

 

Du trodde kanskje det var alt? Å nei da!

Burde vi heller vente til våren, så vi kan lufte skikkelig mens vi maler? Skal vi gå for samme maling som sist eller burde vi gå for en sånn uten skadelig avdamping siden vi har barn i hus? Hvor forskjellig vil i så fall den bli fra de matte veggene nede?

Så er det dette med hvitfarge da. Vi har visst ikke vanlig klassisk hvit på vinduene, men mer som bomull eller eggeskall. Hva vil det ha å si for fargen på veggene? Vil det bli fullstendig kræsj? Sånt ser man nemlig ikke før man prøver den på veggen. Visstnok.

Og har "Minty Breeze" blitt litt for populær i det siste? Og er den egentlig for lys? Skal vi gå for noe sprekere når vi først skal male eller ta den vi har tenkt på så lenge?

Ja da, hun bruker begrepet "vi". Og alt dette pågår mens jeg ligger passiv og langflat som en mett hund på sofaen og stirrer i taket.

Jeg vurderer fortløpende å ringe fastlegen, men hun kommer sikkert til å si at det er lite som kan gjøres. At det muligens bare er en sak som er ganske vanlig for kvinner i 30-årene. Så alt jeg kan gjøre er egentlig bare å jatte med, kaste sjokolade på problemet og håpe at det løser seg.

Eller.. det er faktisk én ting jeg kan gjøre. Det innebærer en vanvittig risiko for ballespark, men er så godt som 100% effektivt.

For hvis jeg må sitte gjennom en eneste forelesning til om hvordan grått bryter mot klassisk hvit på en helt annen måte enn eggeskall, kommer jeg til å finne frem den tykkeste sprittusjen vi har og tegne en gigantisk penis på alle veggene oppe. Ja, da skal du se det blir fart på sakene!

 

Minner om hvordan det gikk sist gang.. Du er herved advart ;-)

 

/ Eggeskall meg i ræ.....

* Følg Malehjerte på Facebook *

Angrepet med sverd

En uke kan starte på mange ulike måter, men denne var ny.

 

 

Jeg hadde så vidt rukket å komme meg opp av senga og ut av døra, da det skjedde. Hun kom løpende mot meg med våpenet høyt hevet. En nysgjerrig solstråle snek seg gjennom en glipe i persiennene, traff sverdet og lyste det opp som om det hadde solgudens kraft. Og sånn kjentes det også.

For da jeg kjøpte disse to lekesverdene i Spania i sommer, var det bare for at plutten og jeg skulle ha noe å leke med på stranda. Vi hadde allerede knekt to sånne skumrør man skyter vann med, og trengte litt sterkere saker. Sverdene var kanskje en anelse hardere og skarpere enn jeg først hadde tenkt, men jeg forklarte pluttisen at hvis vi skulle leke med disse, måtte vi være forsiktige.

Greit nok det, men den talen hadde jeg helt glemt å gi lillesnupp, og det slo meg først da hun kom stormende mot meg som en rabiat viking rusa på mjød og fleinsopp. Jeg rakk akkurat å plukke opp det andre sverdet for å forsvare meg, men til ingen nytte.

 

 

Hun rappet til meg med all kraft og jeg gikk ned for telling. Kanskje en anelse teatralsk, men hun kjøpte det. Så rappet hun til meg igjen, denne gangen rett i skinkesteiken og feiret triumfen med å le så hardt at hun nesten gikk i bakken. Ikke sånn søt jentelatter heller, mer som en maktgal professor som akkurat har skutt månen med laser.

Mens jeg lå der og tenkte på om dette kunne være en hevnaksjon for at jeg sparket en ball i ansiktet hennes i forrige uke (les: "Ballspill inne og en pappa som feiler") skjedde heldigvis noe langt mer gledelig. Hun så på meg, la hodet på skakke, la ned våpenet, tasset bort til meg og ga meg en klem. En skikkelig varm en også, med armer og det hele. Så kastet hun seg over meg med knærne først, og var brått tilbake i professor-modus.

Men klemmen var god, da :-)

 

 

/ God ny uke, om den startet med væpnet angrep eller ei ;-)

* Følg Sverdhjerte på Facebook *

Livet uten Snapchat

For nøyaktig én måned siden logget jeg av Snapchat. Men hvordan har det egentlig gått?

 

 

I dag skjedde det igjen, på søndagstur med familien. Ikke noe stort, bare en tur opp på kirkegården, litt rundt omkring og hjem igjen. Men en søndagstur, okke som.

Så skjer det plutselig noe, det kan være noe artig eller fint. Plutten som sklir på isen, solen som treffer kirkespiret, solnedgangen mot trærne eller Teo som breakdancer i gresset. Og jeg tar meg i å tenke: "Åh, dette må jeg legge på Snapchat!". Men så, halvsekundet senere, slår det meg: Ja, sant det, jeg har jo ikke Snapchat lenger. Og det er så deilig!

Jeg tar fortsatt massevis av bilder, enten for meg selv eller bloggen. Den er jo tross alt en stor del av meg, men om jeg tar bilder på tur så er det fordi jeg vil, ikke fordi jeg føler at jeg må. Og det er en stor forskjell. På slutten av denne teksten følger et lite knippe bilder fra søndagsturen i dag. Tatt fordi jeg så noe artig eller fint, ikke for å holde storyen levende.

Mange har skrevet at det gjelder å finne en gylden middelvei, men å sende et par snaps til venner og familie, er noe ganske annet enn å holde en story gående for 11 000 følgere. Ikke at jeg klager, det bare ble for mye. For mye tid med trynet i telefonen. Jeg begynte å minne meg om en mann jeg så på en juletrefest en gang.

Han var så opptatt med å filme barna sine som danset rundt juletreet, at han selv gikk glipp av alt. Det virket viktig for ham, men han danset ikke et eneste trinn eller sang en eneste trall. Bare sto der og filmet mens barna måtte finne andre voksenhender å holde i. Trist.

Sånn føles Snapchat iblant. At man blir så opptatt av å dele øyeblikket med andre, at man ødelegger øyeblikket for seg selv og de man egentlig deler det med.

Som blogger er jeg jo ganske vant til å dele mye av hverdagen, men med Snapchat føltes ingenting lenger privat. Alt ble liksom et potensielt bilde til storyen, og for hvert bilde følger flere minutter med apatisk mobiltryne for å finne passende tekst og filter. Gjerne midt i middagen. Eller sammen med venner. Eller på søndagstur med barna.

Og det var vel først i dag det slo meg hvor lite jeg savner det, og hvor utrolig deilig det er å slippe. Ikke tenke på filter, tekster, tilbakemeldinger eller likes. Bare nyte øyeblikket for øyeblikkets skyld. Som en dansende mann rundt julegrana.

 

Bilder fra søndagsturen i dag. Fordi jeg vil, ikke fordi jeg må :-)

 

 

 

 

/ God søndag, med eller uten Snapchat :-)

* Følg Søndagshjerte på Facebook *

Klassisk pappa på kino

Med fire familiebilletter brennende i lomma, parkerte vi bilen. Pappa ut først, absolutt mest gira. Det er noe med kino, jeg bare elsker det. Folka, lukten, stemningen og gleden. Så må man jo selvfølgelig ha med seg noe godteri på veien. To poser med skumfisker og dumle-kjærligheter? Kjør på.

Jeg har gledet meg til denne filmen lenge. Dyrene i Hakkebakkeskogen. Boka vi har lest så mange ganger, boka vi alle har vokst opp med. Endelig finner vi plassene, sparker av oss pailabbene og drøvtygger oss gjennom reklamene. Lillesnuppa vifter med tærne mens plutten hopper i setet. Vår første kinotur sammen, alle 4. Er lillesnupp for liten? Blir filmen for lang? Har vi nok godteri? Bare tiden vil vise.

 

 

Det starter bra, men så blir lillesnupp utålmodig. Ikke veldig, bare nok til at pappa blir kjempestressa. Det skal ikke så mye til, for når man sitter i et trykkammer av en kino og føler at alle rundt deg er superkonsentrert og kjempeirritert, blir man fort litt svett i pappen selv. Vi bytter fra skumfisker til dumle, det funker.

Enda mer tid går med og jeg storkoser meg. Vi må jo være rundt halvveis nå, og filmen er helt fantastisk! Men nå begynner det for alvor å se skummelt ut på sidelinja. Lillesnupp er som en fisk i båten og plutten ser ut til å ha glemt innestemmen igjen i bilen. Og pappa blir stressa. Vil så gjerne at dette blir den harmoniske og flotte opplevelsen han hadde sett for seg. Nesten litt for harmonisk egentlig, mer som en slags amerikansk klisjé. Den perfekte kjernefamilien på tur, alle med press i buksa.

Til slutt ender lillesnupp på mammas fang. Der finner hun roen. Plutten blir opphengt i jakten på Brumlemann på lerretet, og brått blir han stille også. Alt blir stille.

Setet er mykt, rommet er mørkt. Det er varmt, lunt og mamma har full kontroll. Stresset gir slipp, hverdagen settes på pause og skuldrene senkes fra ørehøyde.

Og da... sovnet pappa.

 

/ En god film blir ikke dårligere av en liten power nap ;-)

* Følg Klatremushjerte på Facebook *

Ny pers, taco og isbading

Jeg er fortsatt i lykkerus etter gårsdagens nyhet om at frua og jeg er videre til finalen i Vixen Blog Awards, så i dag blir det feiring :-)

Men før det: Hele den siste uka har jeg sittet og knotet med regnskap, bilag og bankutskrifter hver eneste dag, så i dag måtte jeg avreagere med en skikkelig runde styrketrening. For jeg driver egentlig litt med det for tiden, men etter smellen med Sofagrisprosjektet for noen år siden, tenker jeg at det er greit å ikke mase så fælt om trening ;-)

Men i dag slipper dere ikke unna, for i dag satt jeg ny personlig rekord med 120 kilo i markløft! Og jeg er så stolt og fornøyd at jeg bare måtte fortelle det :-D

 


#apebrølfjes

 

Så for å feire både finaleplass i Vixen og ny personlig rekord, blir det et tacorama uten like i kveld! Men før den tid må jeg finne på noe sprell.

Jeg orker rett og slett ikke gå tilbake til bunken av omsetningsoppgaver og transaksjonsanalyser før jeg gjør noe komplett idiotisk. Og da jeg kjørte til trening i dag, tittet ut vinduet og så at det lå is på havet, slo det meg: Her skal det bades!

Du skjønner, da vi var hjemme på Kolbotn i helgen, snakket jeg med min 8 år gamle niese. Hun hadde sett videoen av brodern og meg som badet i starten av desember, og hun synes den var hysterisk. MEN, hun mente også at det ikke var noen tvil om hvem av oss som var tøffest og flinkest til å synge "Glade jul" mens vi badet. Og det var ikke meg..

Derfor ønsker jeg å gjenopprette noe av æren i dag, denne gangen riktignok alene. Planen er å gå ut fra stranden og dukke under, mens jeg hele veien synger klokkerent og vakkert på første vers av "Ja, vi elsker".

God plan! Jeg mener, hva kan gå galt? Ser man bort fra is, snø, kraftig vind og minusgrader, er det bare nok en deilig dag på stranden ;-)

 


Fra sist gang. Ikke spesielt macho ;-)

 

/ Video kommer i kveld :-)

Psssst: Mens jeg kjemper mot værguder og koldbrann, hadde jeg blitt fryktelig glad om du vil sette av 2 sekunder til å stemme på meg som Folkets Favoritt. Du kan stemme en gang hver 12. time, og som en soleklar underdog, trenger jeg sårt din stemme. Tusen takk! :-)

--> Stem på Folkets Favoritt

Vi er i finalen!!

Ved Odins skjegg, Dan Børges krøller og alt som er hellig - både frua og jeg er videre til finalen i Vixen Blog Awards!!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Denne fantastiske gla´nyheten ble publisert tidligere i dag, og siden den gang har jeg danset og hoppet og jublet av glede. Jeg er videre i alle tre kategorier jeg var nominert i (Årets Livsstilsblogg, Årets Gullpenn og Folkets Favoritt), og jeg er så overlykkelig at jeg kunne kysset alle hundene i Vestfold på truten :-D

Christina derimot... Ikke fullt så gira. Hun er selvfølgelig kjempeglad for å være 1 av 3 finalister igjen i kampen om Årets Stjerneskudd, men samtidig er hun livredd for å vinne. Det er ikke noe jeg bare sier, hun er helt seriøst livredd. Skulle hun mot formodning vinne hele sulamitten, er det ikke helt umulig at jeg må bære henne opp på scenen mens hun kjemper i mot som er fly forbanna vaskebjørn.

 

 

MEN... Selv om stemmelokalene er stengt for de andre 11 kategoriene, er det fortsatt én som står åpen: Folkets favoritt. Den kanskje gjeveste prisen av alle, og der er jeg med, så tusen tusen takk til alle som har stemt meg frem helt til finalen :-)

Finalen går av stabelen i Oslo om bare to uker og jeg kommer ikke til å klare å puste normalt før det er over. Jeg er overlykkelig uansett hvordan det går, men hvis du synes jeg fortjener å gå helt til topps, heve pokalen og flashe puppene:

--> Stem på Folkets Favoritt
(du kan stemme hver 12. time)

 

/ Dette lukter hotellfrokost og barnevakt :-D

* Følg Lykkehjerte på Facebook *

10 nyttårsforsett alle kan klare

Er du lei av alt maset om "Nytt år, ny meg?" Her er 10 nyttårsforsett absolutt alle kan klare. OBS: Kan føre til dårligere allmennhelse og/eller død.

 

1. Begynne å røyke
Røyking er kanskje helseskadelig, dyrt, upopulært og får deg til å lukte som en rusten fabrikk, men her handler det om å være målrettet. Å begynne å røyke skal ikke være lett, men du kan klare det!
 

2. Trene mindre
Hvis du er i markedet for nyttårsforsetter, er det en god mulighet for at du ikke trente stort i fjor heller. Men ved å montere en trappeheis hjemme, bruke segway når du går tur og ta bilen bort til naboen, er du ett steg nærmere å utlikne all den passive treningen som står i veien for nyttårsforsettene dine.
 

3. Spis mer usunt
Dette er absolutt avgjørende om du skal komme i mål i år. Du må gjerne fortsette å spise frukt og grønnsaker, men da må det tenkes kreativt. Bytt ut poteter og gulrøtter med potetskruer, så er du godt i gang. Kan brokkoli friteres? Helt sikkert og absolutt verdt et forsøk. Ved nærmere ettertanke bør nok all mat friteres, bare for å være på den sikre siden.
 

4. Gå opp 15 kilo
Følger du målene over til punkt og prikke, burde dette gå lett som en plett. 15 kilo høres kanskje mye ut, men husk at du skal jobbe målbevisst i 52 lange uker. Mot slutten kommer julen og den alene burde klare å prikke inn de siste 5 kiloene.

 

Diet battle and food fight nutrition concept as a fresh healthy broccoli fighting an unhealthy cheese burger with boxing gloves punching each other.

 

5. Sov mindre
Det er viden kjent at søvn er kraftig overvurdert og kan med fordel minkes betraktelig. Det er fysisk umulig å holde seg våken hele tiden, men hvis du klarer å knappe det ned til rundt 3-4 timer om dagen, er du godt på vei. Målet er å få så store blå poser under øynene, at hele ansiktet til slutt får et hint av azur. En bonus ved å sove mindre, er at det gir deg mer tid til å røyke.
 

6. Bruke mer penger
Målet er å virkelig blakke seg hver måned, slik at du sitter igjen med fint lite annet enn smuler og sneiper når sommerferien kommer. Dyre smålån, elektronikk på avbetaling og kjøkkenmaskiner i verdensklasse anbefales varmt. Og husk: Lav rente er for pyser.
 

7. Mer impulshandling
Dette kan virkelig hjelpe deg med pkt. 7, for det er viden kjent at impulshandling er dyrt og fører til mange unødvendige kjøp. Aller best er det om du drar i butikken på tom mage. Da kan du klare å gjøre noen skikkelige knallkjøp og vips har du både kinderegg og smågodt til middag.
 

8. Reise mindre
Å legge ut på en reise er det absolutt siste du må gjøre i 2017. Det finnes alle slags farer der ute, slik som nye kulturer og store opplevelser, dessuten kan du bli bitt av reisefeber. Det beste er å holde seg hjemme, helst innendørs, men hvis du absolutt må reise utenlands, la det bli Svinesund. Og da helst innom et kjøpesenter og tilbake.
 

9. Lese mindre
Mange vil si at det ligger mye glede i en god bok, men ikke hør på dem. Hvis du får abstinenser og absolutt må lese noe, ta for deg monteringsanvisningen til kjøkkenet eller baksiden av en sjampoflaske. Alt over 10 sider er for bok å regne, så følg med på fallgruver, slik som kontrakter, kjærlighetsbrev og lange blogginnlegg ;)
 

10. Bruke mer tid på sosiale medier
Det er mye snakk om å gå med snuta i mobilen hele tiden, men aldri så ille at det ikke kan bli verre. Om noe, vil jeg anbefale å kommunisere med venner og familie utelukkende via sosiale medier. Dette gir deg også den ekstra muligheten å "like" det sier sier og legge til morsomme gif-bilder, hvilket man ikke kan gjøre ansikt til ansikt. Rett og slett bare en smartere form for kommunikasjon, så la 2017 bli året der du kun forlater huset i nødstilfeller.

 

Unemployed middle aged man at home on the couch in his underwear, eating a hamburger, with a marijuana joing in the ashtray and beer bottles lying around.
2017 i et nøtteskall <3

 

Til inspirasjon:

Skulle du klare å komme i mål med alle disse nyttårsforsettene, kan du gratulere deg selv med en jobb godt utført! Og som en bonus: Dette gjør det veldig lett å sette opp nye nyttårsforsett for 2018. Bare snu alle forsettene på hodet og start fra starten igjen! Slutte å røyke, trene mer, spise sunnere etc.

Det kan muligens bli litt vanskelig når du når du står der blakk, nikotingul og rund som et hus, men det er ikke så farlig. Det viktigste er tross alt å vise resten av verden at man er målbevisst og har store planer for det kommende året ;-)

 

/ Go get ´em, Tiger!

* Følg Nyttårshjerte på Facebook *

Gjenforent med bestevenn etter 33 år

I helgen var vi hjemme i mitt gamle barndomshjem, og da vi var der kom jeg plutselig over et gammelt fjes jeg ikke har sett på lenge. Min gamle barndomsvenn og bestekompis: Ole Jakop!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bæstevænna <3

 

Han ser kanskje ut som en gammel og rufsete and, men han er en av mine beste bamser fra barndommen. Sammen har vi ledd, kost og sovet oss gjennom mang en natt. Navnet er langt fra tilfeldig, men regelrett stjålet fra min gamle favorittbok: Ole Jakop - på bytur. For meg har de to alltid vært samme anda :-)

Inni boka står det skrevet at jeg fikk den til jul av storesøsteren min i 1983. Da var jeg 2 år. Og det er så rart å tenke på! Da jeg først leste denne boka, var jeg altså akkurat like gammel som lillesnupp er nå. Bare 2 år og noen måneder, og enda et godt stykke unna kebabmage og skjeggstubber. Tenk det, bare en bitteliten pappablogger med myke bollekinn og en forkjærlighet for ender med matroshatt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det rare er at jeg har så sterke minner av den boka. Den betyr liksom så mye for meg og i mange år har jeg tenkt at det er en av mine absolutte favorittbøker. Men da jeg leste den for plutten i kveld, innså jeg raskt at jeg husker ikke et kløyva ord. Ikke så mye som en tøddel, men likevel har den brent seg fast som en viktig brikke i livet.

 

Plutten følger ivrig med :-)

 

Og det fikk meg også til å innse en annen ting: Fremtiden bygges nå. De tingene man fyller barna med nå, vil være med dem for alltid. Det er ikke bare å kaste tid ut av vinduet alt man gjør, det blir ved dem. Det synes jeg er en fin tanke å ta med seg, for selv om de kanskje ikke husker stort av detaljene, så vil helheten brenne seg fast. De gode minnene, de trygge rammene, alt det der.

Så får man bare håpe at de husker de gode tingene, og ikke den ene gangen man tilfeldigvis plantet en fotball rett i nesa på dem ;-) (ref gårsdagens innlegg: "Ballspill og en pappa som feiler").

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Jeg er ikke noen gås. Jeg er en and!". Der var du god, kompis.

 

/ I kveld får du sove på gjesterommet, Christina. Ole Jakop og jeg har masse catching up to do :-D

* Følg Andehjerte på Facebook *

Ballspill inne og en pappa som feiler

Sjeldent har ordtaket "Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør" passet bedre.. ;-)

 

 

Vi befinner oss i stua med hodet under julegrana for å lete etter nedfallspynt og fjøsnisser. Flytter på ditt, løfter på datt. Plutselig spretter det frem en ball fra bak en stol. En ball som har ligget bortgjemt siden vi begynte å pynte til jul. Jubel.

Barna hopper av glede mens pappa holder ballen høyt i luften som et trofé. De spretter utålmodige rundt og jeg setter ballen i spill. Skal bare dempe den på foten og rulle den bort til et ventende bein. Men i min iver, glemmer hjernen å spille på lag med kroppen, som straks gir ballen et lite løft. Ikke mye, men akkurat nok til at den tar fart. Flyr av sted. Og smeller rett i panna til lillesnupp.

Hun sperrer opp øynene i sjokk og vantro. Jeg kaster meg ned for å kose og beklage, men idet jeg slenger ut med armene, treffer en av dem noe mykt. Som et lite barnekinn.. Jeg oppdager at den ene håndflaten smalt rett i fleisen på 4-åringen, som hopper tilbake med det samme blikket av sjokk og vantro.

Alt dette skjer i løpet av brøkdelen av et sekund, og jeg vet at vi bare er et hårstrå unna tostemt, øredøvende skuffagråt. Og alt er min skyld.

Men rett før den første tåren rekker å gjøre entré, prøver jeg å redde siste rest av verdighet. Men hva skal man si? Jeg har jo regelrett driti på draget og har vel egentlig ikke så mye jeg skulle sagt. Jeg føler meg bare ekstremt dum og ønsker å rettferdiggjøre overfor meg selv at jeg tross alt er en god pappa. Vel, midt oppi akkurat å ha skutt det ene barnet og rappet til det andre.

Så jeg retter meg opp, og sier med overraskende bestemt stemme:

- "Og derfor, kjære barn, skal man ikke sparke ball inne."

 

Da ser de bare dumt på meg før protestene begynner å hagle over dobbeltmoralen. Jeg er ganske sikker på at ingen lærte noe den dagen. Annet enn meg da, som i en alder av 35 endelig har lært at ballspill gjør seg best utendørs ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ - 10 pappapoeng i dag, vi prøver igjen i morgen :-)

* Følg Ballspillhjerte på Facebook *

Knipen slankekrise

Jeg hadde egentlig ingen planer om å starte nyåret med å slanke meg, men nå ser det ut til at jeg blir pent nødt, hvis ikke kan det fort koste meg dyrt, haha!

Viser seg nemlig at de nye kontorstolene vi har kjøpt til hjemmekontoret er såkalte barne/ungdomsstoler. De både ser og føles ut som helt vanlige kontorstoler, men har en makskapasitet på 95 kilo!

Jeg veier ca. 94...

 

Jælp!

 

Så da er jo den saken biff, eller ikke biff forresten, heller cottage cheese og brokkoli. Kutt noen kilo eller risiker å miste stolen. For jeg som egentlig ikke hadde planer om å slanke meg, kan altså være bare en biffmiddag unna å knekke stolen i to.

Det passer uansett fint, for Vixen Blog Awards er om bare to knappe uker og jeg har en dress jeg gjerne skulle kommet inn i.

Men da vet dere i hvert fall det. Hvis det plutselig skulle bli stille fra meg fremover, så er det ikke fordi jeg har mistet motivasjonen eller noe. Da har jeg bare gått på en skikkelig kebabsmell og ligger på bakken og angrer ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Prøver å holde pusten for å virke lettere ;-)

 

/ 2017 - slankestolens år :)

* Følg Lettsomlufthjerte på Facebook *

Fra Supermann til Ronkefrans

Rart hvordan ting forandrer seg...

 

 

I starten av et forhold er man nyforelsket til langt oppetter øra. Alt man ser er sin elskedes ansikt, gjerne svevende på en rosa sky. Og ganske raskt begynner man å prate irriterende søtt til hverandre. Du vet, sånn man prater til kaniner, valper og tigertøfler:

- "Åh søte lille søtenøte sæsten min, hvem er den fineste, koseligste kosemose-sæsten i hele verden? Det er du det, søteste beste koseklumpepusen."

I starten kalte Christina meg faktisk for Supermann. Jeg likte det. Et navn som ikke levner noen tvil om hvilket nivå det ligger på. Supermann. Han som kan løfte hus og redde verden. Det er meg, det.

Den første gaven jeg fikk av henne, var faktisk en bok om Radioresepsjonen med signert hilsen til "Supermann Peter":

 

 

Men så går det litt tid da..

Nyforelskelsen legger seg og går over til etablert kjærlighet. Ting faller på plass og man begynner å ta det litt mer med ro. Slutter å prøve å imponere hele tiden, senker guarden, finner frem joggebuksa og tisser med døra på gløtt.

Og så, en vakker dag mens man går der og føler seg som supermann, sjekker man telefonen, bare for å bli møtt av dette:

 

 

Men det er greit, det. Heller en godt etablert Ronkefrans, enn en nyforelsket Supermann, for selv så banalt det måtte virke, så liker jeg det bedre. For alle kan være supermann en uke eller to, men å gå på sitt sjette år som ronkefrans, da vet du at det kommer til å vare :-D

/ Hverdagskjærlighet <3

* Følg Fransehjerte på Facebook *

Et litt annerledes nyttårsforsett

Jeg hadde jo tenkt til å gå for den vanlige greia, du vet: Spise sunnere, trene mer, gå ned noen kilo, lese flere bøker og hele den suppa der. Men under festen i går, dukket det brått opp en helt ny målsetting.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For i går feiret vi fatterns 70-årsdag med hele familien. Tanken var at barna skulle få være med så lenge de holdt ut, men at de helt sikkert ville være i seng lenge før midnatt. Derfor hadde vi ganske tidlig en liten session med fyrverkeri for de ivrigste små. Bare noen små futter og snurrer for å la dem smake litt på hva det går i. Det var vel allerede da jeg la merke til det.

4-åringen ble så gira, så veldig veldig gira! Kanskje.. litt for gira. Hoppet og danset og jublet som om det regnet penger fra himmelen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Etterpå var det tilbake for litt rolig nedtrapping frem mot kvelden, men barna ble liksom aldri trøtte. Først skjønte jeg liksom ikke helt hvorfor, men så kom jeg på det: Fyrverkeri. Vi hadde jo fortalt barna at de fikk sitt eget lille barnefyrverkeri, så kunne vi heller fyre av de skikkelig saftige sakene etter at de hadde lagt seg.

Viste seg at det var en kjempetabbe, for da ble jo barna bare overgira og slukte hver eneste gjesp i mils omkrets. Og det fungerte. Slik ble det at da klokka slo 00.00, var det bare lillesnuppa fra hele den store flokken som hadde lagt inn årene for kvelden.

Plutten og hans to jevngamle fettere utgjorde et fyrverkerielskende trekløver. De løp rundt og hoiet, jublet og hoppet rundt som om de hadde vunnet Champions League. Og da jeg så den entusiasmen, gleden og vanvittige kjærligheten de viste for ild, smell, krutt, røyk og store eksplosjoner, slo det meg..

Nyttårsforsett for 2017: Sørg for at 4-åringen ikke brenner ned barnehagen. Drit i om badeshortsen ikke passer, bare sørg for at ikke taket en dag plutselig blåser av huset og guttungen står der med hånda på avtrekkeren og gliser ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Hilsen han hvis tidligere største drøm var å kjøpe alt fyrverkeri i hele verden og sette det av på likt ;-)

70 år og like barnslig

I dag har en av Norges barnsligste menn bursdag :-)

 

 

Det er veldig rart å skrive det, men du blir liksom 70 år i dag. 70? Det høres så gammelt ut, så mye eldre enn du er. Jo da, når du sitter der med ullsokker teipet sammen med gaffateip og klager på nyhetene, og når du legger i vei med en lang tirade om opphavet til et ord jeg aldri har spurt om, da nærmer du deg kanskje 70.

Men for det aller meste er du minst like barnslig og rar som meg. Ofte mer. Og det er en fantastisk egenskap, for det er så lett å avskrive godt voksne mennesker. Så lett å tenke at når man når en viss alder så blir man voksen, kjedelig og seriøs. Men du kommer visst aldri dit, og det digger jeg. Du har fortsatt den ungdommelige gleden og humoren, smaken for hårreisende ordspill og dessuten er du irriterende sprek.

 

"Én gang sprellemann, alltid sprellemann" - sitat, fattern :-)

 

Paps med to eldre brødre, rundt 10 år før jeg så dagens lys :)

 

Jeg husker godt den perioden da du var håndballtreneren min. Du startet treningene med å dra hele laget ut på en fryktet joggetur, men som et insentiv sa du at om noen klarte å slå deg på sluttspurten, skulle de få 100 kroner. Det skjedde aldri.

Men jeg husker fortsatt at jeg tenkte at jeg en vakker dag skulle bli raskere enn deg. Det skjer visst aldri det heller, for du nekter rett og slett å bli gammel. Det kjente jeg godt da vi syklet i Spania i sommer. Jeg skal liksom være han og unge og spreke, men så fort det kom et pust av motvind, ble det raskt klart hvem som var okse og kalv ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(fra venstre: Okse - kalv)

 

For du er noe så rart som en godt voksen mann det aldri blir riktig å kalle gammel. Du er bare deg selv, alder ingen hindring.

70 år. Det klinger liksom ikke riktig. Jeg vet du synes det selv også, for i hodet er du fortsatt rundt 50. Andre dager 15. Og det digger jeg. Aldri slutt med det.

 

 

Gratulerer med dagen, pappa <3

Akedag og haraball

Hallelujah, vi har funnet snø! På østlandet! Sånt blir det akedag av ;-)

 

 

For denne vinteren har det vært enklere å finne Snøfall enn snø på store deler av Østlandet. Men i dag fant vi det. Mengder av det! Så da ble det å hive på seg vinterklær og akebrett og komme seg ut i bakken.

Snøen har selvfølgelig ikke har kommet seg hit på naturlig vis, sånt har vi tydeligvis sluttet med i 2016. Men der værgudene svikter, har skiklubben i Oppegård heldigvis steppet inn og tatt ansvar :-)

Tror faktisk dette er den første skikkelige akedagen vi har hatt med begge barna, og man kan vel mildt sagt si at de koste seg. Jeg må faktisk le av hvor tøff lillesnuppa er. Jeg glemmer helt at hun er en pitteliten jente i blant, for hun var selvfølgelig førstemann ned bakken. Jeg trodde kanskje hun kom til å bli litt redd, for i de bratte partiene gikk det jaggu unna, men hun bare lo som en gal professor og koste seg halvt i hjel :-)

Som seg hør og bør, ble selvfølgelig pappa overgira og endte selv med å suse ned skråninger og rulle i smeltet isvann, selv om han på ingen måte var kledd for sånt. Men å gi akebrett til en barnslig pappa, blir som å legge en fotball foran Ronaldo. Han kommer til å sparke den ;-)

Etter en sånn dag smaker det ekstra godt å synke ned i sofaen for julemorgen på opptak og nissegrøt i skåla :-) Og noe sier meg at de to slappe skinnfellene kommer til å bli ganske enkle å legge i kveld ;-)

 

 

 

 

/ Unna veeeei! :-)

OBS! Siste mulighet for å stemme på meg og frua til Vixen Blog Awards! Så hvis du har 2 sekunder til overs, pliiis klikk på linkene og stem på oss :-)

Årets Gullpenn - Årets Livsstilsblogg - Folkets Favoritt - Årets Stjerneskudd (Kona til)

Våknet med en psykopat i senga

I dag våknet jeg på kanskje verst tenkelig vis..

 

closeup of a scary evil clown

 

For vi kan vel alle være enige om at klovner er ganske skumle. Ikke når de spretter rundt og lager ballongdyr, men sånn ellers. Se for deg å gå ned en mørk bakgate og plutselig møte en klovn. Ja nemlig.

Men er det én ting som er skumlere, så er det dukker. Små, livløse babyer med iskalde øyne som stirrer ut i evigheten. Kanskje ikke så skumle når de blir dullet med på høylys dag, men når de ligger helt stille, gjerne i mørket og stirrer på deg som en rusa psykopat, er saken en helt annen.

Og sånn våknet jeg i dag. For ingen hadde fortalt meg at lillesnupp hadde dratt frem alle de gamle dukkene her i huset i går. Og når man har hatt fire barn og ti barnebarn, så har man gjerne en del dukker. Gamle dukker. Skumle dukker.

Og da jeg gikk og la meg sent i går kveld, tenkte jeg ikke over å sjekke området rundt sengen for skjulte farer. Det burde jeg gjort, da ville jeg kanskje kunne spart både hjertet og meg selv for sjokket jeg våknet til i dag.

For det første jeg så da jeg gløttet på gluggene i dag tidlig, fortsatt trøtt og litt i ørska, var dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og disse..

 

Så ja.. Det spørs om jeg noensinne kommer til å få kontroll på hjerterytmen igjen. Jeg tviler egentlig på det.

Men heldigvis skal vi nå gå ut for å ake og leke og komme oss vekk fra huset noen timer, og det burde være mer enn nok tid for en kyndig eksorsist å rense huset før kvelden. Hvis ikke blir det å sove i garasjen i kveld ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Mvh 200 i puls

* Følg Harahjerte på Facebook *

Ønskereprise: Svigerfar og sokkene

I kveld har jeg ledd meg skakk av et innlegg Christina postet for ganske nøyaktig et år siden. Skrevet sist vi var på besøk her hos mine foreldre, og det er akkurat like aktuelt i dag som den gangen det ble skrevet.

Så derfor, til glede for nye lesere og gamle kjennere, her er en ønskereprise på et av Christinas mest populære innlegg: "Svigerfar og sokkene". Enjoy :-D

 

I dag skjedde noe så hysterisk at jeg måtte skrinlegge alle mine opprinnelige bloggplaner for kvelden. Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om både nissegrøt og marsipanverksted, men så kom svigerfar og kuppet det hele - uten at han visste om det selv, såklart..

Vi var godt i gang med å feste både juletrelys og stjerne i toppen av treet, da svigerfar måtte ned på alle fire for å etterjustere juletrefoten. Treet sto skjevt, og sånn kan man jo selvfølgelig ikke ha det.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA"Og høøøyt i toppen.. fikser svigerfar" :-)

 

Først må jeg bare få si et par ord om min svigerfar. For ikke bare er han i overkant smart, han kan litt om absolutt alt. Han er pensjonert, men ingen tenker på ham som en pensjonist. Han har aldri en dag fri, han er sporty, og han får ting gjort. I høst for eksempel, oppdaget han tilfeldigvis at begge de to verandadørene våre var nesten umulig å åpne og lukke. Sånn hadde de vært så lenge vi kunne huske, men på null komma svisj hadde svigerfar ordnet begge to. Jeg er fortsatt til dags dato helt sjokkert hver gang jeg åpner verandadørene, for jeg hadde i mitt stille sinn tenkt at vi måtte skifte dem ut begge to. Og at det kom til å koste en formue.

I tillegg til alt dette, har han en egen evne til å ordne ting - istedenfor å kaste det i søpla. Men det vi oppdaget i dag, tok liksom ting til nye høyder.

For i dag lå altså svigerfar på alle fire for å ordne juletrefoten, da Peter plutselig utbrøt:

- "Eh, fatter'n? Hva i all verden er det som skjer med sokkene dine?!"

Det ble stille i stua, mens alle prøvde å få øye på svigerfars føtter som stakk ut fra treet. Svigerfar på sin side, fortrakk ikke en mine:

- "Hva mener du?"

- "Hva jeg mener?", fortsatte Peter, "Har du seriøst teipet sokkene dine? Med gaffateip?!"

Og ganske riktig..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det ble rimelig lattermildt, særlig da svigermor leste tankene mine og utbrøt: "Christina! Dette skriver du ikke om på bloggen!"

Men så begynte svigerfar å forklare hvor irriterende det faktisk er at det går hull i sokkene så fort. Og at det visstnok startet med bare én teipbit, før han oppdaget at ved å teipe hele fotsålen, ville han få både tøffel og sokk i ett - og med null hull i sikte.

Er det rart jeg trives i denne familien? :-)

 

/ Unnskyld svigermor, men jeg måtte ;-)

* Følg Svigerdattera på Facebook *

Så rart å komme hjem

Jeg er aldri helt forberedt på det, men det slår meg alltid hvor rart det er å komme hjem til barndomshjemmet, der minnene fortsatt lever i veggene.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Søs og bøs i skjønn forening :-)

 

Der hvert rom og trappetrinn er en nostalgisk reise. Til den tiden da vi satt foran peisen og pappa klødde meg i håret mens jeg tinte kroppen etter en lang dag på skøyteisen. Til da mamma lå på senga med meg og leste hobbiten. Til den gangen jeg fikk bolebukse til jul, og første gangen jeg kom hjem full og måtte snike meg opp trappa.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Til alle de morsomme førjulskveldene vi satt her og lagde rare marsipanfigurer eller den gangen hele familien satt samlet rundt dette samme bordet til min konfirmasjon. Morgenene da mamma måtte dra meg ut av senga for å rekke skolen. Og selvfølgelig, alle de høylytte familiemiddagene med alle seks til stede.

Jeg kan fortsatt høre talene, stemmene, latteren og musikken, men alt er bare minner nå. En barndom full av glede og gode minner. Heldigvis bor mamma og pappa her fortsatt, og jeg elsker å komme hjem og vandre rundt i dette levende museet av barndomsminner.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Yours truly, malt av mormor <3

 

Samtidig som det også fyller meg med en melankolsk nostalgi. For det er jo bare minner nå. Tider som har passert fra en fantastisk tid. Barndommen og ungdomsåra, en tid da man var ung, rotløs og helt uten konsekvenser. Den herlige ungdomstiden da flørting med jenter var alt som betydde noe. Tegne peniser i timen, smugrøyke i friminuttet, fly etter jenter og henge med gutta. Tiden da jeg hatet barn og trodde jeg var kongen av verden. Good times.

Men da er det jo fint at man har det bedre nå. Det er egentlig ganske rart, for jeg trodde alltid at tiden på ungdomsskolen og videregående skulle stå seg som midt livs definitive indrefilet. Den rare, utforskende, kvisete, nysgjerrige og forelskede ungdomstiden, kan det egentlig bli bedre?

Ja, det kan det faktisk. For så langt synes jeg 30-årene slår alle de andre ti-årene ned i støvlene. Tiden med småbarn i hus. Det er en konstant motbakke med bleier, skrik, oppdragelse, rettesnorer, yoghurt i sofaen, grøt i håret og kaos luskende rundt hver eneste sving, men samtidig en fantastisk givende tid. En tid med mening.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For det er mange sterke følelser i spill når man får barn, men mest av alt, over kjærlighet, frustrasjon, gleder og bekymringer, føles det for en ikke-troende mann som meg, som selve meningen med livet.

For si hva du vil om å høre på Ace of base, skulke timer, drikke lunken Vargtass og tægge med blyant på gamle busskur, men det gir ikke så fryktelig mye mening ;-)

Men det er lov å savne det litt, for det :-)

 

 

/ Utrolig hvor mange tanker som vekkes til live i barndomshjemmet :-)

* Følg Barndomshjerte på Facebook *

Nok julemat. Nå vil jeg ha...

Julemat er godt. Veldig godt. Men det kommer et metningspunkt, og før eller siden vil kroppen stoppe opp og si: "Peter, nå er det nok. Jeg skjønner at du har gledet deg i hele år, men nå klarer jeg ikke mer."

For selv om julemat smaker som englevinger, er det bare mye julepølser, surkål, pinnekjøtt og ribbe en kropp kan klare før den blir mettet til bristepunktet. Og det kan komme brått. Plutselig får du bare den følelsen, og da vet du at det er på tide å bytte beite. Den dagen kom plutselig i går.

Jeg våknet bare og tenkte: Nei, nå må jeg ha noe annet. Og det passet egentlig fint, for enda er det romjul og fortsatt lov å spise hva man vil. Ikke som den kjipe starten på året der alle flyr rundt og mauler cottage cheese til den store gullmedaljen.

Så i går kveld, for første gang på år og dag, ble det kebab!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og ikke noe sånn fancy schmanzy hjemmelaget kebab med grønnkål og surdeigs-pita heller. Å nei du! Bare 100 % transfett, palmeolje, grevlingkjøtt og full elendighet. Men det smakte himmelsk!

For jeg mener, er det ikke det som det forferdelige ordtaket sier: "Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår som er viktig, men det du spiser mellom nyttår og jul"... så da gjelder det å smi mens jernet er varmt ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God jul! Med ekstra løk og jalapeños ;-)

* Følg Kebabhjerte på Facebook *

Nisser og vampyrer

Jeg hadde akkurat satt meg ned for å skrive, da det plutselig ringte på døra...

 

Fingers Family and christmas background

 

Umiddelbart fikk jeg bange anelser. For det er ikke så ofte folk kommer på uanmeldt besøk til hverandre lenger. Ikke med mindre de har en støvsuger å selge, en trailer full av fisk eller en religiøs sekt å melde deg inn i.

Derfor har jeg fått en slags automatisk negativ reaksjon når det ringer på døra, spesielt når vi akkurat har lagt barn og jeg sitter dypt konsentrert og skriver. Så 99% sikker på hva jeg hadde i vente og derfor allerede ganske irritert, og med en bjeffende hund rundt beina, gikk jeg mot døra. Dette bør best være bra, tenkte jeg og låste opp.

Men det som møtte meg var verken to dresskledde vitner på misjonsreise, en nordlending med fisketrailer eller en sleip svenske med støvsugersmil...

For der sto tre små nisser! Med lue på hodet og prikker i kinnene :-) Og jeg rakk ikke så mye som å gløtte på døra, før de med usikre stemmer, stemte i de første trallene fra "O jul med din glede".

Julebukk i 2016, hva gir du meg? Noe så utrolig trivelig! Jeg har veldig gode minner fra da jeg selv gikk julebukk som barn, men jeg trodde den tradisjonen var spist opp av Halloween for lenge siden. For si hva du vil om Halloween, men jeg liker det ikke, jeg.

Det var aldri en del av min verden da jeg var yngre, og for meg fremstår det mest som en grotesk godterifestival uten noen mening utover å grafse til seg mest mulig godteri. I USA har feiringen kanskje en dypere mening, men i Norge handler det utelukkende om å få true til seg sin egen kroppsvekt i godteri. Jeg vet at mange ikke gjør dette lenger, men det er jo faktisk det tradisjonen springer ut av. Trick og treat. Knask eller knep. Gi oss godteri, ellers...

Julebukk er derimot en stolt gammel tradisjon som går mange generasjoner bakover. Skikken har faktisk røtter tilbake til middelalderen, men i dag kjenner vi den mest som en tradisjon der små barn går fra dør til dør og synger julesanger for godteri. Og det er så utrolig mye triveligere enn blodige vampyrer og døde sykepleiere.

Men skikken har liksom dødd ut litt de seneste årene, så å se tre små barn på en god gammeldags julebukk, gjorde meg skikkelig glad! Jaggu svingte de seg i kretsen, også. Når de var ferdige, kunne jeg selvfølgelig ikke finne frem godteriet fort nok. Jeg hadde lyst til å gi dem alt vi hadde i godteskapet, men 4-åringen fører regnskap over hver eneste pastill, så jeg måtte velge med omhu ;-)

Deretter takket de for seg og tasset videre med kurven sin. Og den kurven håper jeg blir fylt til bristepunktet med julesnop og godsaker, for vi trenger seriøst å få julebukk tilbake. Det er tross alt litt triveligere med tre søte små nisser enn 300 grådige vampyrer ;-)


Three cute Christmas carolers penguins

/ Hipp hurra for julebukk!

* Følg Bukkehjerte på Facebook *

Gleden av en god bok

I 2016 har jeg egentlig vært ganske dårlig på å lese bøker. Det er synd, for det er jo så utrolig trivelig å være bokgira!

Du vet, den følelsen når du har en skikkelig bok du gleder deg til å komme tilbake til. Som du sniker med deg på do eller leser på sengekanten til øynene verker.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men 2016 har vært et travelt år og altfor ofte har jeg enten bare kræsjet ned i senga med nesa først eller nytt et hjernedødt avbrekk med netflix eller youtube før jeg har sjekket ut for dagen. Men nå som det er romjul, boken og bladenes høytid, har jeg endelig kommet i gang med en skikkelig god bok igjen, og det er så gøy!

Akkurat nå leser jeg "Kalypso" av Ingar Johnsrud, som er oppfølgeren til "Wienerbrorskapet", og den er så fantastisk bra! Jeg trodde egentlig at jeg var litt mettet på krim, men når en bok er så velskrevet som dette, kunne den egentlig handlet om hva som helst.

Og jeg kjenner at jeg har savnet følelsen av å lese en skikkelig god bok, så mer av det i 2017! For i 2016 har det vært skikkelig tynt..

Ja, med mindre man teller barnebøker da. I så fall ligger jeg godt over landsgjennomsnittet ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men nå: Ut på romjulstokt med familien :-)

/ En makaløst god romjul ønskes alle!

* Følg Bokhjerte på Facebok *

Lesestund med dumme pappa

Nå som jeg endelig hadde noe jeg skulle skryte av...

 

 

For i kveld leste lillesnuppa sin første bok! Hun var så søt der hun satt i pysjen, oppå magen til pappa og bablet i vei med pipelyder og vokaler. Bladde side for side og hadde engasjert høytlesning fra start til slutt. Riktignok bare tullelyder og babbel, men samme det: Lest er lest ;-)

Ganske stolt av den lille tuppa, knipset jeg et par bilder med mobilen. Så smilte jeg kry for meg selv og gledet meg til å fortelle Christina om det.

Da det endelig var min tur rakk jeg bare å lese de to første sidene, før hun kveilet seg over på siden og begynte å glippe med øynene. For hvem trenger vel pappa når man kan lese sine egne godnatthistorier? ;-)

 

 

Og dette gjorde meg bare så glad, for det er alltid artig å oppleve noe nytt for første gang. Det første smilet, de første ordene, de første skrittene. Det er noe helt spesielt med den overraskende gleden, viten om at det aldri har skjedd før og at ting går fremover. Hun utvikler seg foran øynene på meg. Magisk.

Så skulle jeg bare reise meg opp for å lempe henne over i ribbesenga, men med et litt klønete bevegelse klarte jeg å smelle kneet i bakhodet på henne. Ikke kjempehardt, men nok til at det ble ganske dårlig stemning. Furting, surmunn og tilløp til gråt. Jeg beklaget, klappet og koste alt jeg var god for, og heldigvis fungerte det. Vel, til dels.

Jeg trodde først at saken var ute av verden og at alt var tilgitt, men lillesnuppa var tydeligvis ikke enig. Jeg skrudde av den siste strimen med lys fra taket og tok en liten bonusrunde i det bekmørke rommet for å berolige den lille bylten i armene. Så ble det stille og jeg la henne ned forsiktig. Stille. Hadde hun sovnet allerede? Men da hørte jeg plutselig en snurt liten jentestemme bryte gjennom stillheten og mørket, en stemme som som tydeligvis ikke var fornøyd før hun fikk siste ord:

- "Dumme pappa".

 

Deretter sovnet hun tvert.

Så, som sagt: Det er alltid nesten alltid artig å oppleve noe nytt for første gang ;-)

 

 

* Følg Dummehjerte på Facebook *

Ullpledd, sokkær og sushi

Jeg har alltid ment at første juledag er årets verste dag. Magien er brutt og verden er som nedtråkket konfetti.

Men jo eldre jeg blir, dess mer liker jeg dette litt rare antiklimakset av en dag. En dag skrevet i julegledens navn. En dag der verden tar pause og alle leker finnes frem :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Selges høystbydende over "tusen femti hundre kroner"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Usikker på hva boka handler om, men ser ut som noen har smuglet noe ulvolig x-)

 

En dag der klokkene tikker sakte og veldig stille. Ikke et hint av stress fra morgen til kveld, bare subbe rundt i pysjen og nyte et lite hvileskjær fra hverdagen. Leke litt her, rydde litt der og bare være sammen. Og for en dag å gjøre det på, for i gangen bugner det av leker og nye gleder.

Så mens a mor lå på sofaen og hooket med det nye ullpleddet sitt, sto far på kjøkkenet og forelsket seg i den nye potetskrelleren, mens barna spiste godteri-sushi og lekte med lekesand.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hei sand, Taj Mahal, jo!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

A mor nede for å fjerne sand for ni hundrede gang for dagen ;-)

 

Og sånn har det vært i hele dag, bare kos og slaraffenliv :-) Vel.. med unntak av timene som gikk med til å sortere den vanvittige mengden med arveklær som hadde tatt over store deler av andre-etasjen. Det viste seg å være en mye større jobb enn først antatt, men fy fasan så å bli ferdig!

Dette ble for øvrig året da jeg for første gang ble oppriktig glad for ullsokker! Så skulle det altså gå 35 år.. For det var jo det aller kjipeste man kunne få da man var yngre, men da jeg pakket opp de håndlagde herlighetene og snek dem på meg i går kveld, var det ingen tvil: Tottelottene var i himmærn! :-D

Men nå skal jeg tilbake på kjøkkenet for å skrelle gulrøtter. Ikke at jeg har lyst på gulrøtter, jeg må bare skrelle et eller annet, for fatterns nye potetskreller er seriøst det beste som har hendt verden siden vannklosettet kom til byen.

Ha en fortsatt knakende fin jul, folkens! :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På julejakt i påsane med arveklær :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hva er målgruppen for domino-brikker egentlig? 4-åringer eller... 35-åringer? :-D

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

The chosen one! <3

 

/ Alderdomstegn eller ikke, ullsokker er undervurdert ;-)

* Følg Ullsokkhjerte på Facebook *

Årets beste julegave

Man kan ønske seg mye rart til jul, men som småbarnsfattern er det én gave som topper alt. Og den fikk vi i går.

Pakket inn i en spesiallaget boks eller pose. Klønete satt sammen av to små hender. Pakket inn i mengder med papir, gjerne pyntet med teip, maling og hjerter overalt.

Laget i all hemmelighet av to små hender med ambisjoner, sjel og kjærlighet. Med hjelp fra voksne og hender som ser et mesterverk der andre bare ser emballasje. Et rømmebeger med maling, en dorull med fjær, en ispinne med glitter. Barnas egne gaver fra barnehagen <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Håndskrevet kort <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvilke hemmeligheter skjuler du, herr julepose?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nissemor er her!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klarer ikke vente!

 

/ Hjertet smelter som smør <3

* Følg Pakkehjerte på Facebook *

100 nonstop per pepperkake

I år tenkte vi det kunne være moro å la barna pynte pepperkakene. Viste seg at det var en middels god idé.. ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mens barna pynter pepperkaker, tar fattern ansvar for pepperkakehuset :-)

 

For når barna selv fikk ta hånd om glasur, nonstop, seigmenn og diverse andre godsaker, pøste de selvfølgelig på med alt de hadde, helt til det gikk tomt. Og det gjorde det overraskende fort. Så gikk det med endel til "svinn" også da... ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Én på pepperkaka, to i munn ;-)

 

Så nå sitter vi her med et lite parti pepperkaker som er overlesset med godsaker og glasur i størrelsesforhold 30 % pepperkake og 70 % pynt, mens den resterende brorparten er "au naturell", uten så mye som en nonstop. Men samme det: Pynta er pynta :-)

Det er uansett ikke så farlig, for som alle vet: Pepperkaker smaker aller best før de stekes ;-) #visomelskerpepperkakedeig

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stort hjerte, her er det bare å måke på!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sånn ja, det var bedre.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hey, du bommet på en flekk!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

More is more ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fatterns "hundekabel-kake" totalt nedlesset i seigmenn og glasur. Kanskje like greit ;)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ser mer ut som et åsted enn et pepperkakeverksted :-D

 

/ Fritt for å velge først ;)

Pssst: Har du 2 sekunder? Stem på oss i Vixen Blog Awards :-)

Årets Gullpenn - Årets Livsstilsblogg - Folkets Favoritt - Årets Stjerneskudd (Kona til)

(Du kan stemme hver 12. time i alle kategorier frem til nyttårsaften. Tusen takk!)

5 år med hemoroider og smilefjes <3

Jeg tror kanskje jeg hadde en annen forventning til kvinner, frem til jeg møtte deg. Tenkte vel at damer skulle være litt sarte og feminine. Litt svake til og med, ja kanskje litt kjedelige. Sett i etterkant, så var jeg vel litt mannssjåvinist, men så hadde jeg jo ikke møtt deg enda.

Du som kan være sterk, vakker og flott, selv mens du tisser med døra åpen. Du som kan våkne etter nok en urolig natt, den syvende på rappen og fortsatt tvinge frem et smil. Det søteste smilet jeg vet om. Kvinnen i mitt liv.

 

 

Men du er ikke bare smil heller. Du er også irriterende tøff. Jeg tenker jo liksom at siden jeg er eldre, større, tyngre og minst dobbelt så sterk som deg, at jeg skal ha et slags overtak, men nei. For selv om du er liten av størrelse, kan du blåse deg opp til å bli dobbelt så stor når det trengs. Og er det én ting jeg har lært, så er det å hive seg i dekning når en liten jente får himmelen til å mørkne og fuglene til å flakse i panikk. Men du mister aldri hodet. Jeg gjør det, hele tiden, men selv da bevarer du roen. Irriterende nok.

Også klarer du alltid å finne de rette ordene! Selv når jeg ikke vet hva jeg vil høre, klarer du å si de rette tingene. Og det skjønner jeg ikke, men du er jo som kvinner flest; lik Magnus Carlsen ligger dere liksom alltid et trekk foran.

Kanskje er det derfor du er så rolig? For du har en sånn naturlig kulhet, en selvironisk selvsikkerhet som kun kan forankres i selvtillit. Jeg tror du kunne gått naken gjennom Karl Johan uten å bry deg. Så lenge du ikke hadde måttet holde en tale, da hadde det blitt verre ;-)

Men sånn bortsett fra et hint av scenefrykt, er du kanskje det minst selvhøytidelige mennesket jeg kjenner. Det er samme for deg om vi skriver "Børres pølsekiosk" i gifteringene, så lenge vi er sammen.

Men viktigst av alt: Du er en fantastisk mamma for våre to små apekatter. Over natten hoppet du inn i morsrollen som om du aldri hadde gjort noe annet. At du er den søteste, teiteste og morsomste jenta jeg noensinne har møtt, er egentlig bare flaks.

Lite visste jeg om alt dette, da jeg på denne dagen for nøyaktig 5 år siden, plantet det ene kneet i parketten, så opp på din gigantiske mage og spurte om du ville være min for alltid. Og det ville du. Heldigvis. Så la oss bare være kjærester for alltid <3

 

 

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

(forsiden av Dagsavisen, 20. des, 2011)

 

/ Og neste år blir det bryllup <3

Les alt om selve frieriet her --> "Julefrokosten" (gjesteinnlegg av Christina)

* Følg Gubben til på Facebook *

Takk

Dette er veldig rart. Akkurat nå sitter jeg på et tog på vei hjem fra Oslo. Jeg sitter på Drammen stasjon og titter ut av vinduet. Jeg har Highasakite på øret. Jeg tenker på gårsdagen, på familien, på alt egentlig. Jeg tenker også på noe jeg innså først etter pinnekjøttlaget i går.

For på sånne kvelder, der man møter gamle kompiser fra barndommen, folk man har kjent hele livet, prater man gjerne om alt. Familie, kjærester, barn, jobb og hobbyer. Om jakt, om pinnekjøtt, om giftemål og alt det resterende mellom himmel og jord.

Og om blogg selvfølgelig. For når man er den eneste i gjengen som har gått hen og blitt pappablogger, så blir det naturligvis noen spørsmål. Ganske mange egentlig.

Men midt oppi alle de vanlige spørsmålene om hvor mye jeg tjener og hvor ofte jeg får puppebilder i innboksen, var det én av gutta som stilte et spørsmål som har brent seg fast:

- "Kan du hate det i blant?"

Kanskje var det bare forfriskende å for én gangs skyld bli spurt om noe annet enn tidligere nevnte inntekt og puppebilder, men akkurat der og da så slo det meg at det er jo akkurat det som gjør blogg til jobb. For ja, jeg kan hate det iblant.

En sjelden gang, hvis Christina og jeg har bestemt oss for å ta en sjelden frikveld, men jeg ender nok en gang opp med å svare på mailer til langt på natt. Eller man blir feilsitert av en journalist og fremstår som en idiot. Eller man har skrevet et innlegg som resulterer i trusler i innboksen, eller egne hatinnlegg fra høyreekstremister (...). I sånne stunder er det lov å hate jobben litt.

Men så sitter man på et tog på vei hjem fra Oslo, tar opp macen, sjekker siste kommentarer og innser at... Vet du hva? Jeg elsker jobben min! Jeg har aldri likt å bruke det ordet om bloggen, men det er jo det. En jobb som tilfeldigvis også er min store lidenskap og hobby.

Å kunne skrive til dere og få svar tilbake. Skrive om alt fra livet som småbarnsforeldre til dikt om edderkopper. Å kunne bruke halve desember på å spekulere i sladder om en julekalender eller ta for seg tøffere temaer for å hjelpe folk i en vanskelig situasjon. Å kunne bruke stemmen til å glede, inspirere og hjelpe andre. Det er helt fantastisk og jeg føler meg så utrolig privilegert og heldig som får lov til å gjøre det hver eneste dag. For bloggen ikke bare jobben min, det er livet mitt og jeg elsker det :-)

 

 

P.S. Jeg har ingen anelse hva jeg prøver å si med dette innlegget. De aller fleste tekster jeg skriver, har ofte en tanke bak. En idé, en plan en agenda. Dette er ikke et av dem. Jeg ønsket bare å si akkurat hva jeg tenker, akkurat her og nå. På et tog på vei hjem fra Oslo, akkurat nå på vei inn mot Tønsberg.

Jo, jeg vet vel kanskje hva jeg prøver å si. Og jeg hadde ikke trengt å bruke over seks hundre ord på å si det. Jeg kunne også bare brukt ett.

Takk <3

 

Holiday heart on woody background

Semifinalist!!

Å herregud, jeg er videre som semifinalist i Vixen Blog Awards!!!

 

 

Denne uka ble det klart hvem som er videre til semifinalen i årets Vixen Blog Awards og jeg kan ikke tro at jeg er videre i hele 3 kategorier!!! Årets Livsstilsblogg, Årets Gullpenn og Folkets Favoritt! Og kanskje enda bedre: Christina (Kona til) er videre i kategorien Årets stjerneskudd - da vi oppdaget det var det like før Herr og Fru Klonk hoppet gjennom taket av glede :-)

Og alt dette er takket være dere fantastiske lesere som har nominert oss! Nå gjenstår bare noen få nervepirrende uker frem mot finalen i januar, men for at vi skal komme oss helt til gullfinalen, trenger vi din hjelp igjen.

Så hvis du har et ledig sekund og har lyst til å hjelpe oss hele veien til gull og grønne skoger, hadde jeg satt umåtelig pris på om du ville stemt på oss i kategoriene under. Du kan selvfølgelig stemme på andre også, men hvis du heier på hverdagsromantikk, uperfekt lykke og grøt i håret, håper jeg du stemmer på oss :-)

Uansett: 2 slitne småbarnsforeldre i teten med norgeseliten om edelt metall, det er faktisk helt rått. Så tusen tusen takk <3

Stem her:

Årets Gullpenn

Årets Livsstilsblogg

Folkets Favoritt

Årets Stjerneskudd

 

/ God helg - nå skal det hoppes gjennom taket! :-)

*Følg Overlykkelighjerte på Facebook *

Hipp hurra for hverdagens helter

I dag skjedde det igjen. På vei til å levere i barnehagen innser jeg kjapt at lillesnuppa liksom ikke er helt i humør. Kanskje litt sliten, kanskje bare litt trøtt. Uansett, ikke helt der. Men så kommer vi inn, hun får sett seg litt om og så lyser hun opp. Tatt i mot med åpne armer, klar for en dag full av glede. Smilet kommer luskende. Det er her hun vil være.

 

kids eating healthy food in kindergarten or at home

 

Så går jeg for å levere 4-åringen. Men før jeg sier hadet til ham, skal jeg bare gi en rask highfive til en av ungene. Jeg later som jeg får vondt i hånda, siden han er så sterk. Dette ser selvfølgelig de andre og henger seg på. Før det har gått 10 sekunder er jeg omringet av en klan med overgira 4-5-åringer som alle dæljer løs på en forsvarsløs far. Trengt opp i hjørnet som et byttedyr, må jeg til slutt rope om hjelp. Jeg har ikke den nødvendige kompetansen til å komme meg ut av dette. Jælp!

De ansatte bare ler og fikser floken. Selvfølgelig gjør de det, de vet hvordan de roer ned en gjeng med overtente barn. Jeg har ingen aning. Jeg klarer knapt å kle på mine egne barn og hvis jeg må ta begge på likt, bruker jeg minst en halvtime. Og må ta meg lunsjpause etterpå. I barnehagen kler de av og på barna flere ganger om dagen, og de gjør det uten å blunke.

Det er på dager som dette jeg innser hvor glad jeg er for at de ansatte i barnehagen ikke bare er vanlige folk som har tatt seg en jobb i fordi de trengte pengene. Det er folk som bryr seg, folk med store hjerter, folk med kompetanse. Men får de egentlig høre det?

Hvis besteforeldrene har passet barna for bare en kveld, er man jo så glad og takknemlig at man takker seg halvt i hjel. Men de ansatte i barnehagen, hva får de? Et halvhjertet takk for i dag i ny og ne?

Noen dager sier man kanskje ikke det engang. For det er lett å glemme, og ta ting for gitt, men fy fader så glad jeg er for at vi har barnehagen. En trygg havn der barna kan gå og bare være barn hele dagen. Der de får leke, utvikle seg og lære i trygge omgivelser. Med voksne mennesker som bryr seg og jobber dedikert for våre barns velvære og fremtid. Dag etter dag, hele året rundt.

Så dagens lille juleoppfordring fra meg til deg: Si takk. Kanskje ikke hver eneste dag, men om ikke annet, bare i dag. For nå er det jul og tiden for å gjøre andre glad.

Og hvis du har tid, lyst og råd - kanskje en pose twist til å ha på pauserommet? Eller en blomsterkvast? Det er sikkert ikke lov og de har helt sikkert regler mot å motta gaver fra foreldrene, men drit i det. Gjør det likevel.

For jeg vet kanskje ikke alt her i verden, men jeg vet at man kommer langt med et smil og en takk.

... og litt sjokolade ;-)

 

Child painting in the kindergarten

 

/ Takk <3

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Gifteringer og sennepsfrø

På tide å kjøpe noe fint til jul, tenkte vi, og tenkte på to vidt forskjellige ting.. ;-)

 

For i dag startet dagen friskt med en handletur med frua. Hun trengte datt, jeg trengte ditt og sammen ble vi dynamitt. På vår lille runde la vi turen innom gullsmeden, for vi har lenge vurdert om vi skal bytte ut de gamle forlovelsesringene. Nå som vi har bestemt oss for å gifte oss i løpet av neste år, ønsker vi å oppgradere ringene til noe som er litt mer "oss".

Problemet viste seg fort å være at "oss", kanskje er litt mer todelt enn først antatt. Jeg tenkte jo, evig optimist som jeg er, at man bare valser inn hos en gullsmed, får servert en boks med alternativer og peker seg ut en favoritt. Å nei du! Her skal 374 772 alternativer vurderes først. Sånn kant, sånn kant, sånn bøy, sånne detaljer, den fargen, hva med den formen til den fargen, inngravering etc etc. Det ble selvfølgelig altfor mye for parets mannlige halvdel, som etter hvert begynte å falle mer og mer ut av samtalen.

Midt oppi all prøvingen, la jeg merke til at jeg gjennom utstillingsvinduet kunne se en innvandrerbutikk på den andre siden av gaten. Yes, de har helt sikkert sennepsfrø, tenkte jeg. Da kan jeg endelig lage mutterns hjemmelagde julesennep, den som er så utrolig god på juleskinke! Jippi!

Og uten å tenke meg om, avbrøt jeg selvfølgelig smykkeselgeren midt i en avhandling om nyanseforskjeller på europeisk og asiatisk gull:

- Heeey, vi må huske å stikke bortom der etterpå, kanskje de har sennepsfrø. Jippi!

Jeg innså raskt at det var en tabbe og typisk en sånn ting man burde holde for seg selv, i hvert fall midt oppi en beslutning om ringer som skal følge oss resten av livet. Greia er bare at for meg så er det ikke så farlig. For min del kan det godt stå "Børres pølsekiosk" i ringene, så lenge vi begge har hver vår ring på fingeren og er enige om å holde sammen til tøflene parkeres.

Vi sa til slutt at vi trengte litt mer tenketid, men da vi kom ut fra gullsmeden visste vi begge at vi i hvert fall er enige om én ting:

Det er ikke så farlig om vi har forskjellige ringer, vi kan gjerne ha ulik farge og det kan egentlig stå hva som helst i dem, for viktigst av alt er tross alt kjærligheten.

 

...og sennep ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

/ Heia hverdagskjærligheten <3

* Følg Ringhjerte på Facebook *

Om lussekatter og bæsjeklatter

Trikset med gode tradisjoner er å starte med lave forventninger :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er rart det der med barndomsminner og tradisjoner. For jeg tenker alltid at ting vi finner på med barna umiddelbart kommer til å falle i smak og bli en tradisjon over natta. Men ofte blir det ikke som pappa forventer. Barna er bare sånn middels interessert og gir kanskje ikke den responsen man hadde sett for seg.

Og det er selvfølgelig greit, men man kan jo ikke gi seg av den grunn. Trikset er å holde på tradisjonen og gjenta den igjen. Og igjen, helt til det blir en tradisjon. For er det ikke det tradisjoner er da - gode minner gjentatt over tid og arvet videre? Så har man jo ingen garanti for at alle tradisjonene vil sitte, kanskje vil de aldri bli glad i det du liker, men man kan jo ikke gi seg på første forsøk. Trikset er å ha lave forventninger, for det kan ta tid å bygge opp gode tradisjoner.

Slik som i dag.

Jeg hadde stått opp tidlig for å få med meg en av mine viktigste tradisjoner fra min barndoms jul: Luciamorgen. Stå opp tidlig for å se på svenske barnekor synge dagen inn på tv, mens man spiser lussekatter og drikker kakao med krem. I mitt hode har jeg alltid elsket det, men kanskje ikke? Kanskje jeg synes lussekatter smakte rart og heller ville sove de første årene? Men med tider og stunder, ble det noe av det kjæreste jeg har. Sitte benket klokken null syv null null med søvnrusk i øyet og mumse boller, mens kremete kakao fylte kroppen med glede. Og det ønsker jeg å sende videre til mine barn.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er ikke med det sagt at jeg synes tradisjoner må være helt like fra år til år. Jeg tror ikke man skal bli for slavisk opptatt av at alt skal være likt, men heller la tradisjonene leve og fornye seg. Enten det er luciamorgen eller sommeren på hytta, det viktigste er vel at man prøver å skape gode minner som gir trygge hjørnesteiner å ha med seg videre i livet. For et juletre kan like gjerne være av plast og pynten kan godt henge skjevt, det viktigste er at man prøver. Og prøver igjen. Og vips er det blitt en tradisjon :-)

Slik som med min luciamorgen. Jeg vil jo helst at hele familien skal sitte benket og få med seg alt, men for to år siden var det bare plutten og jeg som deltok på feiringen, mens jentene lå oppe og purket. I fjor husker jeg ikke riktig hva som skjedde, og i år var jeg helt alene. Alene med kaffekoppen og en lussekatt - og jeg koste meg glugg!

Så snart de andre kom ned, satt jeg bare på opptaket fra start, varmet opp kakaoen og fisket kremen ut av kjøleskapet. Barna tok én bit av hver sin lussekatt og så en halv sang på tv, før lillesnupp ropte "Bæsjeklatt!" og så løp videre.

 

Men det er en start. Neste år kanskje de tar to biter. Neste år kanskje tre. Og om 30 år er det de som pisker opp sine barn for å dele sitt kjæreste barndomsminne ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Peter var en stalledräng

* Følg Luciahjerte på Facebook *

Og vi har pønta tre :)

Det er lett å bli litt rastløs når man har en hel dag til disposisjon og titter ut av vinduet og ser pissregn i 2 plussgrader. Men da er det jo fint at det under to uker igjen til jul! Masse man kan kose seg med hjemme for å få på plass julestemningen. Først ut: Pynting av juletreet!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det virker kanskje litt tidlig for noen, men jeg synes det er helt ellevilt å vente helt til lille julaften. Da er jo det beste med julen snart over! Nei, få det opp så fort som mulig, sa fattern og skrudde på julemusikken.

Vi har litt motstridende interesser på julemusikkfronten for tiden, så ut av høyttalerne strømmet en salig blanding av Michael Bublé, Sølvguttene, Freddy Kalas og Staysman ;-) Men trivelig ble det okke som, og innen familien satt benket i sofaen for Snøfall og klementiner, var treet pyntet for i år :-)

Det blir selvfølgelig ekstra trivelig om man lar barna hjelpe til, selv om det betyr at all julepynten blir hengende i knehøyde. Men det er ikke så farlig, det er langt bedre at det blir hjemmekoselig enn perfekt :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Viktigste først #selvlagd #vellagd ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne har jeg faktisk arvet etter min farmor og farfar. Hang på treet deres hver jul <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mr. Svor på plass i grana!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Christina og jeg har en rar greie med at vi kjøper en glorete julepynt hvert år. Denne kjøpte vi i fjor.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne kjøpte vi i år :-D

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På treet vårt finner du kanskje glorete elefanter, men fint lite perfeksjon ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En dedikert 4-åring som tar jobben med største alvor :-)

 

/ Nå gjenstår bare fuggulbænn ;)

* Følg Julekulehjerte på Facebook *

Takk for nå, Snapchat

I går skjedde det noe rart. Jeg var i Oslo for å nyte en sjelden frikveld med svogeren min. Prate litt skit, ta en matbit og se Robert Ellis live på John Dee.

Kvelden startet med en rolig tur innom Wünderburger for å teste en vaskekte hipster-burger av verste sort, for dette er et sånt sted du ikke slipper uten en vinylplate under armen, vintage-veske og rare briller.

Så vi bestilte hver vår kjempeburger med grillet sopp, glasert løk og avocado, i tillegg til pommes frites med parmesan. Jeg sa jo at det var et sånt sted ;-)

Ikke lenge etter kom maten og den så nydelig ut. Såpass nydelig at det første som slo meg, yrkesskadet som jeg er, var: Dette må dokumenteres. Få opp et bilde på Snapchat, kom opp med en artig tekst. Vis at du spiser en hipp hipsterburger, fortell at du er i Oslo. Vis at dere spiller Shuffleboard på Tilt, det er kult. Bruk det morsomme rådyr-filteret! Ta bilder fra konserten, selv om det er fotoforbud, hva gjør man ikke for å vise alt man gjør på Snapchat? Kanskje få til en selfie med vokalisten og ei litta video eller to? Plutselig innså jeg at det som skulle være en rolig frikveld, var i ferd med å bli jobb.

Og da, akkurat i det jeg skulle til å fiske frem telefonen for å dokumentere resten av kvelden på Snapchat, fikk jeg en aldri så liten åpenbaring. Der og da bestemte jeg meg: Nå gidder jeg faktisk ikke mer. Nå er jeg drittlei av at Snapchat skal invadere hvert eneste ledige sekund. Man kan jo ikke ligge å pille seg i nesa lenger, uten at man føler for å legge det ut på Snapchat. Alt skal snappes og helst med et morsomt filter.

Så jeg la ned Snapchat. Og jeg kommer ikke til å plukke det opp igjen, i hvert fall ikke på en stund. Kanskje aldri. Jeg er lei av å ha Snapchat hengende over meg som en skoleoppgave man må jobbe med hver eneste dag, men som aldri skal leveres inn.

Så til alle mine rundt 10 000 daglige følgere på Snapchat: Tusen, tusen takk for følget! Det har vært fantastisk moro og jeg har hatt mye glede av alt det rare dere har sendt meg. Fyllevideoer, hester, søte barn og rare katter. Så tusen, tusen takk for det, men nå må jeg ta privatlivet mitt tilbake. Det er ikke dere, det er meg. Jeg vil kunne se et ekorn i skogen uten å tenke at jeg må fiske frem mobilen.

Hvem vet, kanskje kommer jeg tilbake på Snapchat en dag, men inntil videre vil jeg holde meg til det jeg elsker mest: leke med barna, blogge og spise hamburgere i fred :-)

 

Businessman jumping for joy celebrating a successful achievement in a lush green field under a blue sky

 

/ Me sjåst! ...men ikke på Snapchat ;-)

* Følg Hamburgerhjerte på Facebook *

Ekte eller fake?

I går skjedde det noe veldig rart. Jeg gikk bort til en dame med store pupper og spurte rett ut. Svaret overrasket meg skikkelig!

(Til glede for nye lesere og gamle kjennere: Dette er en ønskereprise av et av mine mest populære innlegg i fjor :-D)

 

 

Jeg er egentlig ikke en sånn fyr, men i går klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kom inn i en butikk og med en gang jeg satt skotuppen innenfor døra, la jeg merke til damen som jobbet der. Hun var relativt pen og hadde store pupper. Altså, virkelig.

Jeg hadde egentlig tenkt til å bare tasse rundt og titte litt for meg selv, men et eller annet i meg gjorde at jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før. Istedenfor å bare valse rundt i mine egne tanker og tenke mitt, gikk jeg heller bare bort til henne og spurte rett ut:

- Unnskyld meg at jeg spør altså, men... Er de ekte eller fake?

Det rare var at hun virket ikke overrasket i det hele tatt, bare smilte lurt og kontret raskt:

- Hah! Det er det faktisk mange som spør meg om. Du er sikkert den femte bare i dag!

- Hæ? Jøss. Jeg trodde kanskje bare det var meg jeg, for jeg tenkte kanskje det var litt rart å spørre om.

- Hehe, nei da, jeg får det spørsmålet hele tiden, tro meg.

Jeg pustet lettet ut.

- Så bra, følte meg litt idiot et sekund der. Det er liksom bare... Ja, hvis jeg kan si det rett ut; Jeg vet jo at de sikkert er fake, de ser bare så utrolig ekte ut!

- Ja, ikke sant?

- Også så store!

- Ja, man kan jo få de i alle slags størrelser da, men jeg liker jo at det er litt fylde på dem jeg da.

- Helt enig! Hvis man først skal ta steget, kan man jo like gjerne kline til med noen skikkelig tretopper.

- Nemlig, de er jo ikke akkurat gratis og det er noe man gjør bare én gang i livet uansett.

- Enig, lurt å gå for litt størrelse. Men seriøst, selv når jeg står helt nærme klarer jeg ikke å se at de ikke er ekte. Det er jo helt rått!

- Hehe, ja jeg ser dem jo hver eneste dag, men likevel synes jeg det er ganske fascinerende selv faktisk.

- Det var godt å høre, for jeg har egentlig alltid synes det ser litt billig ut for å være ærlig.

- Billig?

- Ja eller... du ser liksom at det bare er plast på mils avstand, men nå måtte jeg liksom komme helt innpå før jeg kunne se det.

- Igjen altså, du er ikke den første. Jeg har hatt mange innom i dag som bare har stått og stirret uten å tørre å spørre. Egentlig ganske komisk, men jeg vet jo hva de tenker.

- Hehe, ja. Men du.. kan jeg... eller altså... det er kanskje litt rart å spørre, men kan jeg ta på dem? Bare kjenne om de føles ekte liksom?

- Ja ja, selvfølgelig! Bare ta så mye du vil.

Jeg stryker hånda mi forsiktig forbi, knar litt og lukker øynene for å prøve å se for meg ekte vare. Jeg kjenner ingen forskjell.

- Wow! Det føles til og med ekte jo!

- Jepp!

- Nei dæven, det var overraskende. Også jeg som alltid har vært sånn en motstander og ment at det bare er noe drit.

- Ja nei det er utrolig hvor langt de har kommet. Man kan få dem i alle slags størrelser, former og fasonger, men det skal sies, du får jo det du betaler for da.

- Det er sant, men likevel kjenner jeg at jeg liksom ikke er heeeelt der.

- Jeg tenkte faktisk akkurat det samme, men etter at jeg slo til i fjor har jeg ikke angret et sekund.

- Men lukta da?

- Ja, den mister man jo. Men så slipper man veldig mye annet da. De er mer allergivennlig og dessuten drysser de ikke. Og i de ekte sitter det ofte små dyr og insekter også.

- Aah, det har jeg ikke tenkt på!

- Nei, der kan du se.

- Hmmm... Vet du, jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg er solgt. Vi går for fake!

 

 

/ O jul med din glede ;-)

* Følg Julehjerte på Facebook *

Ekstremt usunt julesnop

Er det bare jeg som begynner å bli lei av "sunn julekos"? Derfor går jeg mot strømmen og lager årets desidert mest usunne julesnop :-D

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg er veldig fan av å spise sunt og alt det der altså, men i år synes jeg liksom det har toppet seg litt med sunne oppskrifter på alt mulig. Sunn julemarsipan, sunn kokosbolle, sunn sjokolade, sunn meg her og sunn meg der. Er det bare jeg som er skikkelig klar for noe sinnssykt usunt?!

For i mitt hode skal godteri faktisk være usunt. Det er jo hele meningen med godteri. Grønnkål og chiafrø kan man spare til januar og resten av året, men spør du meg, er det like greit å kline til hvis man først skal kose seg. Ikke ta solsikkekjerner på isen, kjør på med både karamellsaus og sjokoladepulver! Det kan faktisk være sunnere enn å spise sunt godteri!

For ved å spise noe du vet er kjempeusunt, blidgjør du den lille godtegrisen i magen, som deretter kan legge seg og sove, vel vitende om at den har blitt fôret. Hvis du derimot lurer deg selv til å tro at du spiser sunt ved å spise alternativt godteri som egentlig bare inneholder andre former for sukker og kalorier, får du ikke denne tilfredsstillelsen, og jeg mener at det vil føre til at man derfor raskere vil spise snop igjen. Bedre med én sjokolade i fleisen enn ti slankesjokoladen i skapet.

Så derfor, kjære leser, skal jeg gå mot strømmen og lage årets desidert med usunne julegodteri. Jepp, det stemmer. Ikke et gram av sunnhet! Og det er ganske horribelt med tanke på at ingrediensenes samlede vekt er nærmere 4,5 kilo!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så hva skal jeg lage? Hold deg fast. Jeg skal lage min egen variant av Christinas populære julegodteri fra i fjor: Rocky Road. Bare at dette blir en Pappahjerte-versjon som er, om mulig, enda bedre og enda mer usunn!

 

Altså... <3

 

Jeg anbefaler ingen å spise dette, for én bit er helt sikkert nok til å skremme Grethe Roede på flatmark. Så da er du advart. Spiser du mye av dette, kommer du til å rulle ned trappa til slutt. Bokstavelig talt. Men det er også meningen, for det kommer til å bli så sinnssykt godt at Sølvguttene vil dukke opp på døra di og synge O helga natt hver gang du tar en bit.

Så kan du heller kompensere med å gå en runde rundt huset eller spise én porsjon mindre med pinnekjøtt, så burde det gå greit. Eventuelt kan du også bare gi blanke og kose deg glugg i hjel frem til nyttårsrakettene, så sees vi heller på tredemølla i januar ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Oppskrift kommer ;-)

* Følg Sjokoladehjerte på Facebook *

Bildeduell i Bøkeskogen

Jeg hadde ikke engang rukket å bli tørr fra badeturen med brodern, før det var på´n igjen med ny utfordring. Denne gangen fra min kjære svoger, som jeg for øvrig skal være forlover for til høsten (stolt!).

Jeg vet ikke om dere husker det, men tidligere i sommer hadde Steffen og jeg en duell på bloggen med bilder vi tok med mobiltelefonen på en trilletur med Christina og lillesnupp. Etterpå var det avstemming på bloggen og kniving helt til målstreken.

Den gang var det Steffen som trakk det lengste strået med dette knallfine bildet:

 

 

Men nå er det lenge siden sist og på søndag bestemte vi oss for at det var på tide med en ny duell. Så med skjerf, votter og fulladede batterier, la vi ut på tokt i Larviks stolthet: Bøkeskogen.

Solen gikk ned mye raskere enn først antatt, så det ble litt hektisk en periode og jeg tror jeg knipset rundt 150 bilder på typ 10 minutter, haha!

Men vi rakk det akkurat og deretter var det hjem for å gjøre den nærmest umulige jobben å plukke ut bare fem kandidater hver. Men nå er vi endelig ferdig sortert, justert og klare for en ny duell!

 

 

Og nå trenger vi DIN hjelp med å kåre en vinner :-)

Ta en titt på de følgende 10 bildene og stem på det du liker best (du kan også stemme på flere). Jeg avslører ikke hvem som har tatt hvilke bilder før en vinner er kåret ;-)

Tusen takk for hjelpen og håper du liker bildene :-)

 

Nr. 1: Løv is all around me.

 

Nr. 2: Solnedgang på flaske.

 

Nr. 3: Tid til ettertanke.

 

Nr. 4: I´m in løv.

 

Nr. 5: Larviksfjorden by night.

 

Nr. 6: Skogens blodårer.

 

Nr. 7: Løvly solnedgang.

 

Nr. 8: Utadæsjælopplevelse.

 

Nr. 9: Løv is in the air.

 

Nr. 10: Ruster aldri.

 

 

Husk å trykke på den lille blå knappen over :)

OBS! Får du ikke stemt i boksen? Bruk denne linken!

 

P.S. Beklager alle ordspillene på "løv". Klarte ikke dy meg ;-)

 

/ Heia den som vinner, buksa full av pinner!

* Følg Buksafullavaper-hjerte på Facebook *

Julesjokk til frokost

I dag hadde vi en kjempehyggelig frokost, helt til vi fikk oss et lite julesjokk..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For i dag er det andre søndag i advent og som seg hør og bør ved slike anledninger, startet vi dagen med en stor adventsfrokost med alt som skal til. Nystekte rundstykker, uåpnet gräddost og gjallende julemusikk.

Ekstra hyggelig blir det når man kan dele en slik trivelig stund med gode venner. I dag er vi så heldige å ha onkel Stette og tante Tess på overnattingsbesøk, og da blir det brått ekstra god stemning rundt på frokostbordet.

Vel, helt til man hører en gammel sclhager av en julesang, googler litt og finner ut at det er 22 år siden The Julekalender gikk på TV! 22 år! Hadde det bare vært 10-12 år, det hadde vært noe annet, men 22 år?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det betyr at de som ble unnfanget mens kaffekanna til Olaf eksploderte, er godt voksne nå.

De som ble født mens nåsåen drakk seg børst og fikk huggtenner, kan ha egne barn nå.

De som lå på ammepuppen i sitt første leveår og så Gjertrud stå under mistelteinen, kan ha hatt førerkort i flere år.

De som gikk i bleier mens Gynter danset the støveldance for aller første gang, kan være sjefen på jobben din nå.

De som gikk på barneskolen, pratet norsk/engelsk-nissespråk og egentlig synes serien var litt skummel, kan nå ha flere barn og være halvveis til 70.

... da føler du deg plutselig litt gammel ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

/ My son you must lov me not to end up in a grillbar in the middle of nowhere cooking pommes fritter, for best of all to be, it is to be a spikker.

* Følg Støvelhjerte på Facebook *

Plutselig taco og en iskald utfordring

I kveld har vi fått storfint besøk her i heimen! Min nest eldste bror er på en liten julesnurr i landet og i dag tatt turen innom Larvik.

Det ble mildt sagt god stemning da barna fikk se at kule onkel Christer var med og hentet i barnehagen i dag. Såpass god stemning at man føler seg som verdens kjedeligste person når man så vidt får en halvhjertet hilsen selv, haha!

Så i kveld blir det bonustaco, røverhistorier, musikkmaraton og droneveddeløp til langt etter leggetid :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Guacamålleeeee!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

David VS Goliath - nu kör vi!

 

Ikke bare det, men det er jo alltids slik at når brødre kommer sammen så ender det før eller senere i en eller annen idiotisk utfordring. Sånn er det hver eneste gang. Det skulle bare være en hyggelig kveld, men før man vet ordet av det, så er man meldt opp til maraton eller lignende.

Derfor har jeg tenkt til å komme den idiotiske utfordringen i forkjøpet og har derfor allerede planlagt en idiotisk utfordring! ;-)

Hva den er, kan jeg selvfølgelig ikke skrive nå, i frykt for at brorsan leser bloggen og får kalde føtter før start, men la oss bare si at det er en iskald utfordring som på ingen måte hører hjemme i desember. Kanskje mer i juli i kjempegodt vær.

Så får vi se da, om han tar utfordringen eller ikke. Hvis han takker ja, noe han som storebror nærmest er genetisk forpliktet til å gjøre, kommer det på bloggen i morgen. På film! Og det kommer til å bli hysterisk :-D

 

Sjarmerende karer.. x-)

 

/ Hipp og hoi!

* Følg Dronehjerte på Facebook *

Min barnsligste uvane

Har du en barnslig uvane? Det har i hvert fall jeg. Sikkert en hel del av dem også, men dette er utvilsomt den barnsligste.

For i dag tidlig skjedde det igjen. Jeg skal bare ut på et lite ærend og når jeg er ferdig sender jeg melding til Christina og sier at jeg er på vei hjem. Da tikker det inn en melding...

"Kan du stikke en rask tur innom butikken?"

Dum som jeg jo er, sier jeg ja. Igjen.

Da kommer det.

"Flott, har skrevet en liten liste. Sender til deg."

Så kommer lista.

Og det viser seg selvfølgelig at den "korte" lista i realiteten er lang som et regnskapsår.

Ikke bare det, men etter at jeg har studert lista et minutts tid, tikker det inn en melding til.

"Også trenger vi salat-ting til i morgen og middag til i kveld.. Love ju!"

 

 

Trenger bare et par småting...

 

Det er ofte rundt her jeg føler at verden er veldig urettferdig. Såpass urettferdig at jeg bestemmer meg for å ta "hevn". Og når jeg sier hevn, så mener jeg hevn i den aller mest patetiske form av ordet. For hevnen innebærer at jeg i tillegg til alt som står på lista, kjøper meg en brus eller en liten sjokolade som jeg nyter ALENE i bilen på vei hjem!

Så godter jeg meg litt over hvor rebelsk jeg er som sitter der og koser meg helt alene. Det er min lille hemmelighet og det føles bra.

 

 

Å se dette skrevet svart på hvitt, innser jeg hvor utrolig patetisk det er, for jeg ser jo nå at dette er tankegang tatt helt tilbake til barneskole-nivå, av typen: "Ædda bædda, jeg har sjokolade og du kan ikke få noe".

Men likevel føles det litt bra. Ja vel, så måtte jeg kjøpe nitten hundre typer grønnsaker, men så fikk jeg meg en liten trøstebrus på vei hjem, så da er det liksom greit. Jeg taper litt, men så vinner jeg litt likevel. Haha!

 

 

/ Har du en barnslig uvane? Vær så snill, si at det ikke bare er meg.. :-P

* Følg Barnslighjerte på Facebook *

Yoghurt-paradokset

Å ha småbarn i hus, betyr at man alltid har tilstrekkelig med yoghurt, men aldri den smaken man selv vil ha.

Barn er rare sånn. For enn hvor mange smaker man har, vil de alltid ha den du vil ha. Du trenger ikke si det engang, de kan lukte det.

Slik som i dag. To beger med Eple & Kanel og jeg hadde sett meg ut det ene. Men da barna skulle velge yoghurt, var selvfølgelig 4-åringen fast bestemt på eple & kanel. Det hjalp ikke selv da jeg advarte om at den smakte promp og at han heller burde velge en av de andre ørten variantene vi hadde på lager. Neida. Eple & Kanel. Ferdig snakka. Og når storebror skal ha, skal selvfølgelig lillesøster ha også.

Så dermed...

Ingen favoritt-yoghurt på pappa.

 

 

Og sånn er det hver gang. Enten det er kirsebær, eple & kanel, tutti frutti eller mango. Så hva skal man gjøre?

Enten kan jeg prøve meg på´n igjen i morgen. Kjøpe fem sånne 10-pakninger med ulike smaker for å være helt sikker på at jeg får den jeg vil ha, men da kommer vel hele barnehagen på besøk.

Eller så kan jeg bytte om på etikettene, slik at bare jeg vet hvor de gode er.

Eller så kan jeg gjemme de beste bakerst i kjøleskapet til de har gått ut på dato, for gammel yoghurt får jeg helt sikkert i fred.

Eller så kan jeg.. bare innse først som sist at dette har blitt min rolle i livet nå.

Jeg er sviske-yoghurt.

 

 

/ Bra for magen, da..

* Følg Sviskehjerte på Facebook *

Tiden målt i gummibjørner

Hvordan måler dere tid? I timer og minutter? Noe så gammeldags. Her går det i gummibjørner :-)

 

Gummy Bears Colors

 

Så hvordan måler man tiden i gummibjørner? Enkelt. Har du sett den grusomt irriterende Gummy bear-sangen på youtube? Du vet, den lettere overvektige, grønne gummibjørnen med pansertruse og man boobs?

Den sangen gikk på repeat her en periode, og en morgen da 4-åringen satt i stua mens jeg var på kjøkkenet, ropte han til meg:

- Hvor lenge er det til frokost? Jeg er så kjempesulten!

- Ehm... 5 minutter maks!

- Men pappa..?

- Ja?

- Hvor lenge er 5 minutter?

Og det var da jeg innså at han ikke nødvendigvis har noe godt konsept om tid. Men med tanke på sangen som spilte, var det naturlig å gjøre konseptet mer lettfattelig.

- Ca. 2 gummy bear-sanger.

- Ok!

Så nå har det bare blitt sånn. Hvor lenge er det til frokost? 3 gummibjørner. Hvor lenge til vi er på hytta? 8 gummibjørner.

Og dette systemet har faktisk fungert ganske sømløst. Vel, med unntak av da vi satt på flyet til Spania og pluttisen rett etter avreise spurte hvor lenge det var igjen. For det er helt topp når det bare er 2 gummibjørner igjen til frokost, noe helt annet er det å få høre at man må sitte i flysetet i minst 80 gummibjørner til. Da føles det plutselig veldig lenge, og det hadde kanskje vært like greit å ikke ha noe konsept om tid ;-)

Men sånn på kort sikt funker det som en klokke.

Så bare et lite tips fra meg til deg om å kvantifisere tiden over til antall enheter av det barna liker best. Brått føles det ikke så lenge til. Bare 1 aketur igjen til frokost, 2 Masha & Mishka-episoder til mormor kommer eller 5 danglebær-sanger til vi er fremme ;-)

 

Foyr of colorfoul gummy bears on white background

 

/ Bare 12360 gummibjørner igjen til jul!

* Følg Gummihjerte på Facebook *

Teo har tatt juleklippen

Julepølsenes høytid nærmer seg med stormskritt og i den anledning er det ikke bare vi mennesker som liker å fjonge oss med en skikkelig julevask. Også Teo følte for å pimpe seg opp litt, vel vitende om at dette ville medføre en kjip helskrubb i forkant.

Men han gikk på det med fatt mot og sto i stormen, helt til han var ren og rufsete og klar for å sjekke inn hos hundefrisøren for full pakke med vask, klipp, mani-pedi.

Ikke en dag for tidlig heller, for den siste tiden har han sett ut som en rotløs villhund, men da jeg hentet ham i dag, var halve hunden klippet bort og den gamle ruggen erstattet med en 9 år gammel valp!

Så nå kan julen bare komme :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På vei inn i dusjen. Skuffatryne.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Våt og enda mer skuffatryne.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Teo Skywalker.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På hevntokt: Gni våt pels på absolutt alt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nydusjet, nyristet og klar!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hørte jeg godbit? Jeg er nesten naken her, altså. Kom igjen, a. Plis?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Farvel villhund, hello søtnos.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klippet, gredd og grooomet - klar for å sjekke tisper :)

 

/ Så gjør vi så når vi vasker vår hund :-)

* Følg Teohjerte på Facebook *

Gutten som kunne trylle

Vi sitter og spiser frokost. Første søndag i advent. Lyset er tent, ferske rundstykker, mye godt pålegg. Plutselig er gaffelen til guttungen borte. Hvor kan den være? Alle ser seg om, men ingen finner svar. Men så, helt ut av det blå, dukker den på magisk vis opp i hånda hans. Ta-da! Tryllet frem fra løse lufta! Alle er selvfølgelig over seg av begeistring. Gutten kan trylle!

Spol noen timer frem. Vi er på lekeplassen og temperaturen er brått en helt annen. Solen er på vei ned og vinteren på vei frem. På himmelen dannes vakre formasjoner av sol mot kveld og turister på vei mot nye eventyr. Tynne strimer lik striper av skyer dekker himmelen som deigremser på en eplepai.

 

 

På bakken står en himmelfallen 4-åring og måper. Peker mot flyene med en million ulike spørsmål. Hva er de, hvor kommer de fra, hvor skal de og hundre andre jeg ikke har svaret på.

Jeg lener meg ned og knipser et bilde.

- Jeg vet ikke med alle de andre, men akkurat den der borte tror jeg er en laserstråle fra fingeren din.

Han ser rart på meg. Jeg viser ham bildet. Han smiler.

Begge vet vi vel at det bare er på lat, men så lenge han vet og jeg vet og begge vet at begge vet, så er det vel ikke noe vits å la sannheten stå i veien for en god historie. Så vi lar det bli med det.

Han kan faktisk trylle.

 

 

* Følg Tryllehjerte på Facebook *

Storebarnspanikken

Kanskje blir det ekstra ille nå rundt jul. Når familien snøres tettere og barna blir mer i fokus. Når man ser dem spinne rundt på gulvet og minnes hvor små de var i fjor, hvor fort de vokser opp og at livet er en klokke som aldri stopper.

Det er gjerne i sånne øyeblikk, når kosen nærmest koser over, at panikken ofte tar meg. Tanken på at barna blir eldre og en dag forlater redet. Og det er jo fint på et vis, men samtidig, små barn er som valper og ingen er så kosete og søte som dem. Der de vakler rundt på parketten, klønete og små, på usikre pipestælker.

Nå bare små og søte, men en dag kanskje større enn meg. Kanskje bedre. Helt sikkert klokere. Det er rart, men samtidig som det er veldig fint, så er det også litt uggent. Jeg har ikke noe bedre ord på det enn Storebarnspanikken. Tanken på at de skal vokse til og fly på egne vinger.

Man vil jo alltid være viktig i livene deres, men gradvis dyttes man mer og mer ut i kulissene. Det er greit det altså, jeg bare vet at jeg kommer til å savne denne tiden. Tiden da det bare var oss. Før håndball, fotball, venner, fester og en million andre stimuli. Tiden før man gikk fra bestevenn til logistikkansvarlig.

Men det er også en fin påminner om at livet er her og nå, så prøv å nyte hvert sekund av det og ikke bare la dagene blindt passere. Vær i øyeblikket, for fortiden er aldri mer enn et sekund unna.

 

Child's play outside

 

Dette har faktisk min egen storebror skrevet en fantastisk fin tekst om. Som tenåringspappa kjenner han på dette med en helt annen innsikt enn meg, og derfor er det sterkt å lese hans tanker når han ser tilbake på da barna var små. En tekst full av kakao, livsvisdom og ettertanke <3

Les hans bittersøte mesterverk --> "Om å savne sine egne barn"

/ God lesning, god søndag :)

Gudenes mat er servert

Og DER kan vi erklære julesesongen 2016 for åpnet! For vi har vært i vår første julemiddag, og den var, helt himmelsk!

   

Kanskje ikke så veldig overraskende egentlig, for hva annet kan man forvente med julemat i grytene og en oldemor ved spakene - det er jo oppskriften på suksess!

Når julematen i tillegg er pinnekjøtt.. Halleluja!

 

Og til dessert: Konsert ;-)

 

Jeg visste at det kom til å bli en bra kveld, da vi for første gang siden 2012 var førstemann på plass! Jeg kan seriøst ikke huske sist det skjedde, men når a Laila frister med pinnekjøtt klarer selv jeg å dukke opp til tiden ;-)

Hva gjelder barna, fikk vi nok en gang bekreftet at vi har fått en av hver. Plutten var ikke noen stor fan av pinnekjøtt, mens lillesnuppa kastet seg over pinnekjøttet som en ulv. Jenta si, det ;-)

Til dessert ble det både gelé og kaker og en runde med brettspill for hele familien, så da er det bare å fyre av første konfettikanon og si: O helga natt, julen er i gang!

 

Em.. sånn rund med sånn håndtak som pappa fikk til bursdag... Stekepanne!

 

/ Glade jul, hellige pinnekjøtt

* Følg Julehjerte på Facebook *

Historien bak Eksefangeren

Endelig er vi i gang! Grunnet litt logistikk-utfordringer hva gjelder julegaver til min side av familien, har jeg i år startet usedvanlig tidlig med julegavene. Såpass tidlig at jeg allerede er ferdig med min side av slekta! Hurra!

Men dette må jo pakkes inn også, så i kveld og i morgen skal jeg fyre i gang årets første juleverksted med litt rolig julemusikk, julepapir, klementiner og jul meg i hue og ræva :-)

Men da jeg skulle åpne esken med julepynt i dag, fant jeg en av de aller viktigste gjenstandene for enhver julefeiring her i hus. Det er den første julepynten som settes opp hvert år, og den siste som tas ned. Og selv om det enda er altfor tidlig, så har jeg ikke annet valg enn å pynte huset med ham allerede nå.

For dette er intet mindre enn den styggeste, mest glorete og herligste julepynten som er å oppdrive.

Mine damer og herrer, hils på Eksefangeren :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

´sup!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Now my watch begins

 

Historien bak denne grusomt glorete Hagenissen, er at jeg fant den på Søstrene Grene en gang i tiden og ble umiddelbart forelsket. Min kjæreste på den tiden haaaaatet den nissen og derfor kjøpte jeg den kun på dritt. Kanskje ikke spesielt overraskende: Det forholdet gikk dukken ;-)

Og siden den gang har nissen hvert år hatt fast post ved døra, der han fungerer som eksefanger. Holder vakt ved døra og holder både ekser og onde ånder ute. Og det gjør han med bravur! Og nå som jeg først har funnet ham i boksen sin, er det absolutt på tide å sette julens redningsmann til ærbe.

Så velkommen skal du være, kjære, vakre, glorete, flotte og kjempestygge Eksefanger :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

God jul, bruh!

 

/ Du rosa, glitrende venn, god dag :-)

* Følg Eksehjerte på Facebook *

Lengelengelenge siden

Jeg våkner opp i halvtranse til lyden av noe lavt og summende i distansen.

- "lenge lenge lenge lenge..."

Jeg gløtter på gluggene og angrer umiddelbart på beslutningen om å se sjakk på senga i går. At ikke de fordømte sjakkspillerne kan kjappe seg litt. Og nå ligger jeg her og angrer allerede før jeg vet hvilken dag det er og hvor jeg er.

- "lenge lenge lenge lenge..."

Så legger jeg merke til lyden som vekket meg. Det er plutten som ligger ved siden av meg i senga med et ganske markant hakk i plata. Så langt har han bare gjentatt ett ord og hvor lenge har han ligget slik? Ingen aning. Han snakker ikke til meg eller seg selv egentlig, bare fyller rommet med det samme ordet, om og om igjen.

Jeg prøver å bryte gjennom lydmuren.

- "lenge lenge lenge le-"

- "Hæ?"

- "lenge lenge LENGE siden!"

- "Øy kompis, hva snakker du om"

- "Jeg må tisse."

Så løper han ut helt uten videre forklaring. Men nå er det for sent. Pappa er våken og nå vil jeg ha en forklaring på hva som var så viktig at det var verdt å vekke meg for.

Jeg går ut på badet og mens han står og vasker hendene prøver jeg meg igjen.

- "Sånn atte... lenge lenge siden hva da?"

- "Ehm..."

- "Ja, det må jo ha vært noe kjempeviktig, siden det var verdt å vekke oss begge for?"

- "Ehm... husker ikke."

- "Hæ? Kødder du? Har jeg stått opp midt på natta for ingenting?"

Men han svarer ikke. Bare hopper ned fra krakken og tørker hendene. Men jeg gir meg ikke så lett.

- "Men.. du tenkte jo på det for 10 sekunder siden? Kom igjen a, hva var det som skjedde for lenge lenge lenge lenge siden?"

- "Ehm... nei.? sier han, smiler fornøyd og begir seg ned trappa i spretne sprang."

Tilbake på badet står jeg som et stort spørsmålstegn med altfor få timers søvn og altfor store poser under øynene.

Og så var den dagen i gang, brått og plutselig. Ikke akkurat den drømmestarten på dagen jeg hadde håpet på, men sånn går no dagan når man har småbarn og er teit nok til å overkjøre kroppens instinkter for å ligge å se på sjakk til solen titter frem ;-)

Får jeg noensinne vite hva som hadde skjedd for lenge lenge lenge siden? Sannsynligvis ikke. Eller muligens i morgen kl. 05.30... ;-)

 

 

/ God freddan!

*Følg Lengesidenhjerte på Facebook *

Nytt toppbilde, nye muligheter

På tide med noe nytt, sa gutten og byttet toppbilde.

Håper dere liker det :-)

 

 

Innså at det er et års tid siden sist jeg pusset opp litt her, så følte det var på tide med noe nytt :-) Men siden jeg først har deg her, vil jeg takke deg for at du svinger innom min lille rotekrok på nettet. Håper at du får en makaløst god dag og sender deg en høy og raus highfive! Det har du helt sikkert fortjent ;-)

Og som en liten bonus: Her er et bilde jeg alltid blir i godt humør av. To små karer og en tykkfallen frue som sitter på trappa og venter på at lillesnuppa snart skal komme på besøk <3

 

Kommer a ikke snart, a? :-)

 

/ Hepp og hei!

* Følg Topphjerte på Facebook *

Mann prøver hudpleie

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før: Tatt ansiktsbehandling!

Til jul i fjor og bursdag i år, har jeg nemlig gitt Christina time til ansiktsbehandling hos en hudpleier. Hun setter pris på sånt og hver gang hun kommer tilbake, så snakker hun så varmt om behandlingen at jeg i mitt stille sinn har tenkt at det egentlig høres ganske digg ut. Men mann som jeg er, så kan jeg jo ikke si sånt høyt..

Men samtidig, mens hun står der og smører seg med alskens kremer og preparater og gløder som en julegran, så ser jeg jo i speilet at ansiktet mitt ser ut som et gammelt traktordekk. Og derfor ble jeg faktisk skikkelig glad da jeg fikk en time hos hudpleier av Christina til bursdag. Jeg må ha hintet mer enn jeg trodde, haha!

For det høres jo tross alt litt artig ut å ha prøvd og én gang må være den første for alt.

 


Schæptisk!

 

Men samtidig: Hudpleie..? Som mann kjenner jeg at det river og sliter i sjela, for vi tror jo ikke på sånt. Egne produkter for ditt, egne produkte for datt? Nei, gi meg en dæsj spenol og litt tannkrem, så har jeg alt jeg trenger for hud, kropp og hår. Tenkte jeg.

Men det var inntil jeg møtte Bente...

 

 

Fyyy feite! Skrubb og vask og urter og damp og gudene vet hva, men fytti hæljeroa så digg!

På et tidspunkt ble jeg lagt under lavendel-damp, for deretter å bli skrubbet og marinert i noe som føltes som iskald yoghurt. Kan også ha vært en ku som sleiket meg i ansiktet. Digg var det uansett.

Så fikk jeg ligge i ro en stund, mens urter og spa-musikk lullet meg inn i en slags transe av ro og velvære. Jeg sovnet selvfølgelig på flekken, så da ble det jaggu en liten cowboystrekk på kjøpet også ;-)

 

 

Og da jeg kom ut fra klinikken en time senere, følte jeg meg like ung, frisk og spenstig som da Ace of Base toppet listene. Så her er det bare å kaste alle hemninger til side og innrømme at det der var helt rått. Så nå har jeg faktisk allerede booket en ny time i mars! Og kjøpt egen rensekrem! Og fuktighetskrem! Og jeg ække flau engang!

Men alt dette er selvfølgelig et stort tupp i ballene for min maskulinitet, så på vei hjem stakk jeg innom en jernvarehandel og kjøpte både hyller og verktøy til garasjen. Deretter spiste jeg lunsj slik skikkelige mannfolk gjør; rett fra plastboks, rett i bilen. Så da burde det være balanse i regnskapet ;-)

 

 

Det eneste som er litt rart nå, er at jeg ikke klarer å slutte å ta meg selv i ansiktet. Det er seriøst som å stryke på en selunge.

En selunge med kaffeånde og briller, men like fullt: En selunge.

 

young puppy seal close up

"Halla!"

 

/ Mvh, Verktøy og lavendel-damp

* Følg Selhjerte på Facebook *

Ikke akkurat to dråper vann

Vi ankommer barnehagen og jeg skrur av sangen på radioen som ingen likte uansett. Hopper ut av bilen og åpner opp døra til 4-åringen.

Han sitter tålmodig i setet og venter. Akkurat i det jeg lener meg inn over ham for å løsne beltespenna, gir jeg ham et lite suss på nesa. Han svarer med et smil og plutselig kjenner jeg et smask på kinnet.

I sidesynet ser jeg at lillesnuppa følger med, og glad er jeg for at jeg får det med meg, for hvis storebror får en suss, må hun også få det. Viktig å huske at ting skal være likt for begge, slik at de ikke føler seg urettferdig behandlet eller at man setter den ene foran den andre.

Og når jeg åpner døren på hennes side av bilen, ser jeg at hun følger meg med et lurt lite smil. Har pappa glemt det? Nei da, jenta mi.

Jeg lener meg inn, åpner spenna på setebeltet og gir henne en liten suss på den herlige, lille kanin-nesa. Jeg tenker at nå kommer det et smil, en smask eller kanskje en kos. Men neida. Hun svarer med å brøle:

- "NEI!", før hun rapper til meg med votten.

 

Sånn atte... to dråper vann? Mer som en kopp te og en tyrker shot :-D

 

 

 

/ Glad i deg, også x-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ut på date med frua <3

Hipp hurra og hurra meg rundt, i kveld er det endelig duket for en etterlengtet date med frua! :-)

Det er rart med det, men med to små i hus er det lett å prioritere seg og sitt et godt stykke ned på stigen. Man tenker jo selvfølgelig at man skal være flink til å gjøre ting sammen, men så spiser liksom hverdagen opp alle sånne planer. Og da tenker jeg på ting som går utover å sitte i sofakroken og se på Thomas & Harald mens man masserer hverandre på føttene.

Misforstå meg rett: Det kan være kjempehyggelig det, men man trenger jo tross alt litt mer også. Komme seg ut, spre vingene og fly litt uten barn. Snakke om andre ting, være seg selv og kjenne litt på livet utenfor livet som småbarnsforeldre i joggebuksa ;-)

Så i kveld blir det date!

Jeg fikk nemlig en tur på restaurant i bursdagsgave fra frua. Klok av skade tenkte jeg at det helt sikkert ikke ble noe av før langt uti 2017, men allerede nå i dag er barnevakta på plass for at mor og far skal få på seg litt godlukt og gjenoppdage kjærligheten.

Og effektive som vi er, har vi invitert med oss et vennepar, så slår vi to fluer i én smekk ;-) Kjærleik, vennemoro, mat og jubalong - dette blir knall!

 

Fra forrige date, i parkdressen med barna i hagen x-)

 

/ I kveld tror jeg jaggu det vanker tre spray med godlukt :-*

* Følg Datehjerte på Facebook *

Norges nye sjakkhåp?

Etter sjokktapet for Magnus Carlsen mot Sergey Karjakin i sjakk-VM i går, er det mange som nå frykter for den norske VM-tittelen. Men frykt ikke, jeg har en plan!

 

For slik jeg forstår, så handler det om å starte tidlig, hvis man ønsker å bli virkelig god i sjakk. 2 år virker som en fornuftig alder. Jeg har også notert meg at mange store sjakkspillere også har en helt særegen personlighet, gjerne litt nerdete om du vil, så derfor tenker jeg allerede nå å innføre brilletvang med styrke - 10 på det ene øyet, + 20 på det andre. Det ser kanskje litt rart ut, men hva gjør man ikke for VM-gull?

Så langt er det ikke mye å skryte av, og her ser dere resultatet av gårsdagens kamp:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Brikker veltet utover og et sjokkert publikum på sidelinjen som ikke kan tro sine egne øyne. Men men.. Det minner jo faktisk mistenkelig om Magnus´ dramatiske exit fra pressekonferansen i går..

Samtidig snakket de mye om kvinnelige sjakkspillere i NRK-studioet i går, så da er det bare å sette i gang med å lære seg spanske åpninger, russiske kålruletter, berlinforsvar, rokade, en passant og alt annet man skulle trenge for å hamle opp med verdenseliten ;-)

Men inntil da: Heia Magnus!!

.. bare pass deg litt for dette fjeset i 2036 ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Nei, ikke spis bonden da!!

* Følg Sjakkhjerte på Facebook *

Det avskyelige klesmonsteret

Sliter du med å få på barna uteklærne om vinteren? Nå kan jeg ha kommet opp med løsningen! OBS: Metoden kan muligens skape varige mén.. ;-)

For da jeg leverte ungene i barnehagen i dag, så jeg denne plakaten:

 

 

- "Tja, fin oversikt med praktiske tips, det" tenker du kanskje. Men se nærmere...

Se på det creepy ansiktet der da!

 

 

 

 

Kan du tenke deg å møte dette uhyret en sen kveld alene?! Nei, og det kan ingen barn heller. Så derfor... Mine damer og herrer, la meg presentere: Det avskyelige klesmonsteret!

For dette skumle utysket henger jo allerede i barnehager rundt om i landet, og DET mener jeg at vi burde kunne utnytte. For hvem kan vel motbevise at ikke Det avskyelige klesmonsteret spiser kalde barn om vinteren..?

Det er helt sikkert moralsk forkastelig, etisk uriktig og ikke på noen måte pedagogisk forsvarlig, men her er planen:

Neste gang du står i gangen på vei til barnehagen og barna løper rundt som apekatter, og du har sagt fra tre, fire, søtten ganger men til ingen nytte, si som følger:

- "Barn..? Hvis ikke dere kommer nå, får dere gå uten uteklær i dag! Da kommer dere til å bli iskalde, og dere vet hva som skjer da..? Da kommer Det avskyelige Klesmonsteret og tar dere!"

Dette kommer de helt sikkert ikke til å tro på ved første forsøk, men da viser du dem bare dette, mens du forteller:

 

- "Det avskyelige klesmonsteret lever langt langt inne i skogen og viser seg aldri for noen. Med mindre han lukter iskalde barn..."

 

- "Det er nemlig bare én ting som kan lokka ham ut av skogen: Lukten av iskalde barn. Han elsker å spise iskalde barn!"

 

Da har du hele TO beviser for at monsteret faktisk finnes, og da vil nok pipen få en annen lyd. Dette har også den fordelen at barna ser monsteret hver gang de kommer til barnehagen og får en bekreftelse om at uhyret er der ute.

OBS: Metoden er ikke enda utprøvd på egne barn og kan, om mulig, fremkalle varige mén som ikke lar seg kurere uten en dyktig eksorsist. Men hey: Du kommer i hvert fall aldri til å bli forsinket til jobb igjen ;-)

 

 

/ Fryser du?

* Følg Den avskyelige pappabloggeren på Facebook *

Plastelina, kryssord og Sven Nordin

- "Pappa, pappa, det er lyst ute, jeg må tisse, vi må stå opp!"

Før jeg i det hele tatt rekker å løfte på lokka har jeg fått 5 oppdrag med deadline. Jeg er trøtt helt inn til beinmargen og jeg har allerede dårlig tid. Hjelpe til på do, få på noe frokost og det litt brennkvikt, ut med Teo og hepp hepp hepp.

Det kan føles urettferdig tidlig å være småbarnsforelder i helgene. Og mens man står der på kjøkkenet og smører brødskiver med prim og ser på klokka mens man rister på hodet i vantro over at den så vidt har passert 07.00, er det lett å bli misunnelig på de slabbedaskene som kan ligge og pølse seg helt til 11 om de vil. Bare ta det piano, uten en eneste pysj å skifte, yoghurt å sprette eller hund å lufte.

Men så får man seg en sup kaffe, litt mat i skrotten og plutselig er dagen i gang. Og før man vet ordet av det, ringer VG-gutten på døra og man sitter med kaffekoppen og løser kryssord med den ene hånda, mens man bygger merkverdige plastelina-kreasjoner med den andre.

Klokka er fortsatt lenge før stå-opp-tid for resten av verden, men her er dagen er godt i gang. Snart lunsj!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å ja, så dere ryddet her i går... Sjå kor da bryr meg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kaffe og kryssord - let´ do this! :-)

 

Så er det på med litt Marcus & Martinus på full guffe, for allsang og dans på kjøkkengulvet, før man benker seg ned i sofaen for litt rolig barne-tv og en skål med frossen frukt. Og det er fortsatt lenge til lunsj.

Selvfølgelig skulle man gjerne sovet en.. 7-8 timer til, men når man først er i gang så er man i gang. Si hva du vil om tidligere morgener i helgen - det er noe utrolig koselig over dem også. Spesielt fint er det om været er litt dårlig, for da kan man holde seg inne med god samvittighet. God tid til innekos mens verden gjør hva den vil der ute. Her inne koser vi oss med god tid og plastelina.

Og når kvelden kommer er det i hvert fall ikke noe problem å få sove ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

God start, dette virker lovende.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ikke fullt så lovende på plastelinafronten for fatterns kreativitet...

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Plutten derimot.. :-) #partyslips

 

/ Sove kan vi gjøre når barna blir eldre, si ;-)

* Følg Plastelinahjerte på Facebook *

Banneutfordringen som gikk åt skogen

I går hadde jeg en super bursdagsfeiring med pølsefest og iskalas, godteri på senga og pakker i fleng :-) Men da det plutselig gikk en skål med sprøstekt løk i bakken, kom jeg på at flere av dere har spurt meg hvordan det gikk med banneutfordringen jeg ga meg selv for noen uker siden.

I utgangspunktet hadde jeg jo mål om å ikke banne på en ukes tid, men hvis jeg klarte det, tenkte jeg å videreføre det så lenge som overhodet mulig.

Vel...

Jeg tapte.

For det var akkurat som jeg fryktet. Jeg mistenkte nemlig at jeg ville klare å svelge unna alle banneordene som verden måtte kaste etter meg, i hvert fall for en stund, men at før eller siden så måtte det ut og da ville alt komme på likt.

Og jeg fikk rett.

For det gikk fint en stund, og på fjerde dagen uten så mye som et halvhjertet "søren" trodde jeg oppriktig talt at jeg skulle klare å kontrollere det. Men det var inntil gudene bestemte seg for å sette meg på en prøve... For det måtte liksom et maks irriterende uhell til på et maks irriterende tidspunkt, for å vippe meg av pinnen.

Vi var i stua alle mann og nøt full harmoni, da alt plutselig ble snudd på hodet. Fra å ligge pal i sofaen og nyte skogens ro, ble det plutselig fullt kaos. Et glass ble veltet og plutselig var det som om å hele huset våknet til liv. Og akkurat da jeg løp mellom stua og kjøkkenet for å tørke bort nysølt solbærtoddy fra vegger og tak, og hunden løp bjeffende rundt, og vaskemaskinen peip, og rot på gulvet lå og fløt, og "Johnny Johnny Yes Papa" dundret fra tv-en, og pappa var stresset og irritert, ja da, akkurat da, klarte jeg å miste en stooor beholder med frysetørret kaffe i bakken. Uten lokk.

Og da brast demningen. På episk vis.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

covering both ears dog with paws

 

Jeg har ingen planer om å gjenfortelle de nøyaktige ordene, men la oss bare si at dersom jeg skulle klart å vaske munnen min ren etter alt som ble sagt, hadde jeg trengt både bibel, eksorsist og vievann.

Så ja, jeg tapte jeg så det sang, men gud bedre så deilig det føltes å gå ut med en skikkelig salutt ;-)

 

/ God forbanna helg :-)

* Følg Bannehjerte på Facebook *

Godteri på senga!

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag? Det er bursdag! :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jepp jessør, i dag feirer yours truly 35 år, så i dag startet dagen med godteri på senga! Hvorfor kan ikke hver dag starte sånn? Våkne til store klemmer, pakker og godteri - for en luksus! :-)

 

Kort, gaver, pysj og kos - Hva mer kan man ønske seg :-)

 

Ja vel, så er ikke akkurat 35 det nye 17, men samtidig... 35 er vel ingen alder? Tenk hvor lenge det egentlig er!

Man husker jo ikke stort fra de første ti årene av livet uansett, og det føles som eeeevigheter siden Lillehammer-OL, åpningen av TV2 og første gangen jeg smakte taco. Berlinmurens fall husker jeg ingenting av, og da var jeg tross alt 8 år. Super Mario Bros 3 husker jeg derimot veldig godt!

Det fikk jeg til 10-årsdagen i 1991, samme dag som vi hadde danseoppvisning. Jeg danset polonese med en hatt som muttern hadde laget til meg. Jeg husker godt de danseoppvisningene. Svinge seg med jentene og ha det som plommen.

Nå er jeg derimot overlykkelig hvis jeg kan få slippe å danse og heller heie på barna som svinger seg til de fortryllende stemmene til tvillingparet fra Trofors ;-)

Normalt sett ville jeg tenkt at det er skummelt og litt uggent å bli eldre, men herregud: 35 er jo bare halvveis til 70 og hvis jeg kan være like awesome som mamma, pappa og Lilli Bendriss når jeg bikker 70, ja da er det helt greit :-)

Og uansett: Jo eldre man blir, dess større kake trenger man for å få plass til alle lysene ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Hipp hipp! :-)

* Følg Bursdagshjerte på Facebook *

Hvor er smokken?!

I det siste har vi prøvd å endre litt på leggerutinene, slik at jeg legger lillesnuppa og Christina legger plutten. Det er greit å bytte på litt i blant, og jeg tror uansett at plutten var veldig klar for å få inn noen som faktisk kan synge sangene om Klatremus og Harepus ;-)

Så langt har det nye opplegget fungert som en klokke for alle andre enn lillesnupp. Hun blir mildt sagt irritert og lei seg hver gang hun innser at det er store, stygge pappa som skal stå for leggingen. Da blir det gjerne litt klaging og rop etter mamma. Men heldigvis går det fort over, for pappa er tross alt ganske ålreit han også, og etter få minutter kommer øyeblikket jeg har gledet meg til hele kvelden.

For vi har allerede fått våre faste rutiner for denne nye perioden. Først sitter vi og prater litt på senga mens lilletuppa klager fra seg, og så leser vi de samme fire bøkene. Om den lille jenta som skal bade, om Molly som skal legge seg og den kule boka med alle de rare lydene. Men viktigst av alt: Smokken.

Boka handler om en baby som vender hele huset på hodet på jakt etter smokken sin og på et tidspunkt blir babyen så lei at den brøler: "HVOR ER SMOKKEN?!" Når vi kommer dit, roper jeg ordene med en avdempet skrikestemme, mens jeg rister og kiler den lille leseløven. Og hun elsker det :-)

Men før jeg gjør det, idet vi kommer til den siste siden før brølesiden, tar jeg en titt på det lille fjeset som sitter på fanget mitt og venter. Da gliser hun spent. Ikke til meg, men til boka, for hun vet hva som kommer. Uansett hvor sur hun må ha vært 20 sekunder tidligere; når babyen går i fistel, knekker hun sammen i latter. Og det er bare så utrolig herlig.

Jeg elsker det øyeblikket. Det høres kanskje ikke ut som stort, men det er vårt lille øyeblikk :-)

 

 

/ HVORERSMOKKEEEEEN?!

* Følg Smokkehjerte på Facebook *

Dritbra drittsko gis bort

Det var jo ikke slik det skulle bli. Du skulle komme inn i livet mitt som en befriende Messias, men helt siden dag én har det liksom vært noe mellom oss. En gnisning, en uenighet, en elefant i rommet. Og nå orker jeg ikke lenger.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg tror kanskje problemet er at jeg hadde altfor høye forventninger til deg. Du skulle liksom være Jesus på et nyvasket esel. Jeg som alltid er vant til å kjøpe billige sko på tilbud, klasket endelig til med de dyreste skoene jeg fant i hylla. Det kostet og det svei, men som de sier: Buy quality, cry once. Trodde jeg..

Men det ble liksom aldri oss. Jeg har tatt deg med på rundtur i skogen, jeg har vist deg hytta, jeg har vist deg havet, men likevel ender det alltid opp med at vi krangler.

Vi har vokst fra hverandre på rekordfart og enten det er føttene mine eller passformen din - jeg tror ikke dette kommer til å funke. Så da er det bedre at vi bare går hvert til vårt og begynner å date andre, for livet som tospann skal definitivt være bedre enn dette.

Jeg vet ikke om det er deg eller meg, men det er ikke så farlig, konklusjonen blir den samme: Jeg gjør det slutt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
All by myseeeeeeelf <3

 

Lyst på gratis løpesko?

Har du eller kjenner du noen som kanskje har lyst på relativt nye og ganske dyre løpesko? Jeg kunne sikkert solgt dem på nettet, men det er liksom noe med å selge brukte sko.. Da har jeg heller lyst til å gi dem bort til noen som kan få glede av dem :-)

Det er ingen skader på dem, de lukter ikke rart og ser relativt nye ut.

Skoene (Nike Air Zoom Vomero 11) ble kjøpt rett før sommeren og kostet rundt 1600 kroner. Størrelse 45. Det er absolutt ikke noe galt med dem og de går for å være knallgode sko, vi bare har ikke kjemien.

Så tips en venn eller legg igjen et pip i kommentarfeltet, gjerne med en god begrunnelse hvis du vil, så plukker jeg ut en heldig "vinner" i løpet av noen få dager. Jeg betaler selvfølgelig frakt :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Bill. mrk: Der ingen skulle tro, at nokon kunne sko.

* Følg Løpehjerte på Facebook *

Når du hører haimusikken

I forrige uke skrev jeg om at Christina og jeg har begynt på foreldrekurs. Det var utrolig hyggelig å se hvor mange av dere som synes dette hørtes ut som en god idé, og derfor ønsker jeg å gi dere en liten smakebit av hva vi lærte på kurset i går.

For da jeg skrev om kurset sist, var det flere av dere som nevnte "Haimusikk". Jeg skjønte ikke bæret av hva det betydde, inntil i går. Da fikk vi introdusert begrepet på kurset og allerede nå har det revolusjonert min hverdag.

 

A shark holding a billboard in his mouth. Copyspace available to insert your own text/images. Digital illustration.

 

NB! Legg merke til at dette kun er mine tanker og tolkninger. Jeg kan neppe yte et pedagogisk utarbeidet begrep full rettferdighet, men jeg kan si hva det betyr for meg og muligens også hva det betyr for deg.

For å gi en rask forklaring på hva haimusikk er, se videosnutten under. OBS: Må sees med lyden PÅ!

 

 

La du merke til forskjellen?

Situasjonen er nøyaktig den samme, bare musikken er annerledes. Merker du hvordan musikken påvirker sinnsstemningen din? I den første snutten tenker man kanskje at bilen er i ferd med å kræsje eller at det er en kriminell ute på jakt. I den andre snutten derimot: Hei, for en hyggelig kjøretur på landet!

Se for deg nå at haimusikken foregår inni hodet ditt, i en helt vanlig situasjon i hjemmet. Kanskje du sitter i sofaen og skriver en tekstmelding mens barna herjer fritt i stua. Eller du har hentet barna i barnehagen og de er så slitne, sultne og sutrete at de kan gå i fistel når som helst. Og du har ikke rukket å begynne på middagen...

Eller dere står i døra, på vei til skolen, allerede 5 minutter forsinket og barna nekter(!) å kle på seg.

Kjenner du den ugne følelsen som bygger seg opp fra magen som en trykk-koker og får deg til å føle deg uvel, stresset og irritert? Det er haimusikk. Den følelsen av at noe kan og vil gå galt. Når du merker at du gradvis blir mer og mer irritert, eller bare forventer problemer uten å helt vite hvorfor.

På kurset ville de nok brukt begrepet annerledes, men det er haimusikk for meg. Når jeg merker at vi er for sent ute, når leken blir for høylytt eller alt er bare kaos. Sånne situasjoner der man normalt sett vil råde folk til å "telle til 10". Problemet med det, er at når du kommer til det punktet der du må telle til 10, så er det allerede altfor sent. Da er man allerede irritert og klarer kanskje ikke handle så fornuftig og rasjonelt som man ønsker.

Derfor er jeg mye mer glad i begrepet om haimusikk, for den bygger seg opp. Sakte men sikkert, akkurat som i Haisommer-filmene. Slik kurset bruker "haimusikk" sier man at dette er musikken som spiller i hodet ditt og kanskje får deg til å lete etter farer som egentlig ikke er der. For meg betyr det noe litt annet.

For når jeg sitter med mobilen limt i ansiktet mens barna herjer i stua, og jeg kjenner haimusikken komme krypende, vet jeg at noe er på gang. Så fort jeg legger vekk mobilen, forsvinner musikken. Så for min del handler det like mye om å ta grep og få skrudd av haimusikken så fort som mulig, før man selv blir en hai.

Noen ganger lar det seg derimot ikke gjøre å skru av haimusikken. Slik som hvis man allerede er 10 minutter for sent og ingen av barna har fått på seg klærne. Da står haimusikken på for full guffe i hodet. I en sånn situasjon tenker jeg at det handler mest om å anerkjenne at haimusikken er der og klare å stå i det, frem til situasjonen er håndtert.

For jeg har innsett at hvis jeg ikke tar grep før haimusikken når sitt klimaks, kan jeg bli sint og irritert og reagere på en måte som ikke er optimal. Kanskje gjør det en allerede vanskelig situasjonen langt verre.

Ved å være bevisst på haimusikken, kan man også prøve å bytte den ut når ubehaget melder seg. Det er jo ikke sikkert det fungerer, men det er i hvert fall langt vanskeligere å la seg stresse til lyden av Kurt Nilsen eller Sølvguttene ;-) Personlig vil jeg anbefale denne gla´låta fra ingen ringere enn Mr. Bob Marley :-)

 

 

Men hva man legger i begrepet, hva som utløser haimusikken og hvordan man håndterer den, tenker jeg er veldig individuelt, men å vite at den er der, kan være til stor hjelp for å få bedre grep på hvordan man takler ulike situasjoner i hverdagen. Kanskje kan man også begynne å se på hvilke situasjoner som skaper haimusikk og hva man kan gjøre for å unngå det?

Christina og jeg snakket blant annet mye i går om at avreise til barnehagen ofte er en situasjon der dårlig stemning oppstår. Haimusikken begynner nærmest å spille automatisk på morgenkvisten, fordi man forventer en trøblete avreise. Så hvorfor ikke komme haimusikken i forkjøpet? Ved å f.eks legge klærne klar kvelden i forveien og begynne å kle på barna 5 minutter tidligere enn vanlig, kan man ha løst problemet!

Eller hvis man sitter og knatrer på mobilen mens barna herjer i stua: Legg. Ned. Mobilen! Ofte er det faktisk ikke verre enn det. Eller så er det verre, men uansett: Å vite at haimusikken er der, og kjenne på når, hvor og hvorfor den kommer, kan være et nyttig verktøy for hvordan man løser situasjoner i hverdagen på best mulig måte :-)

Det hadde vært helt supert om dere som har tatt kurset og kjenner til begrepet "haimusikk" kan si hva dere legger i begrepet og kanskje gi meg et vink hvis dere synes jeg bommer helt :-)

 

 

Les også --> Første innlegg med link til kurset

* Følg Haihjerte på Facebook *

En ekte handyman

Jeg har innsett at jeg aldri kommer til å klare å sette opp et hus eller snekre en bod på egen hånd, den saken er grei..

Men tidligere i dag oppdaget jeg at fjernkontrollen vår er i ferd med å gå opp i liminga, og tenkte: Det fikser jeg lett! Litt superlim og så er den oppe og går på null komma svisj.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bare vent Teo, fattern er på saken!

 

Men så viser det seg altså at jeg ikke engang klarer å åpne en limtube uten å ende opp med å lime meg fast til fjernkontrollen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men men, aldri så gæli at det ikke er godt for noe. Nå slipper jeg i hvert fall å bruke halve kvelden på å fly rundt og lete etter trøkker´n ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nå er vi ett <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Og de sier at mennesket er det smarteste dyret på jord..."

 

/ Nå blir det seriemaraton helt til batteriet går tomt! ;-)

Les også: Slik gikk det da jeg kjøpte meg motorsag i sommer --> "Norges største kjøtthue?"

* Følg Handyhjerte på Facebook *

Når melka gjør deg glad

Den følelsen når melka går ut på bursdagen din!

 

 

Når du vet at du bare er én sur melkeskvett unna pakker og ballonger. Er det bare jeg som elsker den følelsen?

Det er nesten like magisk som når årets første melk med julemotiv treffer hyllene. Eller når han fjøsnissen dukker opp på TV2. Enda en liten stund igjen, men du vet at det nærmer seg og det begynner å boble og sprette i magen. Snart bursdag, snart jul!

Den følelsen er helt fantastisk og like spennende nå som da man var 10 år. For en skvett med melk er jo ikke akkurat hermetikk, så når du ser bursdagen din på melkesnippen, da vet du at det virkelig begynner å nærme seg :-)

 

 

/ Hipp hipp, bare 3 dager igjen :-)

* Følg Bursdagshjerte på Facebook *

Vår første foreldresamtale

Det føles som i går at du bare var en liten bolle som rullet rundt her hjemme, og nå skal vi på vår første foreldresamtale.

Sitte og høre en annen voksen prate om en helt egen del av ditt liv som vi ikke er del av. Din egen lille verden, helt uten oss. Hvem du er og hva du gjør når vi ikke er der. Det er rart.

Men også litt fint, for det er jo den veien ting må gå. Du må jo opp og ut og møte verden med alt som skal til. Ikke bare stabbe rundt her hjemme i bleia til du blir 25. Men likevel da, fortsatt rart for oss å vite at du gjør ting helt uten at vi er der. Utvikler deg, lærer, ler og gråter, alt mens vi er langt langt borte.

Og jeg skjønner at det er viktig og jeg skjønner at det er riktig, men fortsatt er det ganske rart. Det er vel ikke sånt man egentlig tenker så mye over, før man sitter ansikt til ansikt med en annen voksen som med viten og innsikt skal fortelle deg litt om ditt eget barn.

Hvem du er når du ikke er bare vår, om du trives, hva du liker og om du er der som du er her.

Så får vi se da, om du minner mest om mamma eller meg. Vi håper på førstnevnte, det vil spare deg for mange turer på rektors kontor ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Lykke til. Alle tre ;)

* Følg Barnehagehjerte på Facebook *

Hva er en god far?

I hele dag har jeg vridd hodet mitt rundt for å komme opp med et kløktig svar på dette spørsmålet. Det er først nå i kveld jeg innser at svaret er ganske enkelt.

For det finnes ingen fasit på hvordan en god far skal være. Hva han sier eller hvordan han ser ut, hvilken jobb han har eller hvor han bor. Men en god far gjør så godt han kan og det han kan for familien.

Han innser at det å være en god far krever mer enn bare å sette et barn til verden og se seg fornøyd. Han vet at det er mer enn bare en deltidsjobb du kan si opp når du vil. Han vet det er en tittel verdt å kjempe for. For en god far tar aldri fri. I kroppen selvfølgelig, men ikke i hjertet.

Jeg tror det å være en god far krever langt mer enn mange tror. Det holder ikke å bare være snill, det holder ikke å bare være streng. Det er en evig balansegang mellom lekeonkel og tyrann. Forbilde og diktator, en sjef og en venn. Likemann og overmann kokt ned i samme mann.

Hvem som helst kan bli far, men å bli en god far er noe ganske annet. Det er noe man må være villig til å jobbe for. Ofre og jobbe, for det kommer ikke automatisk. Det krever tid og dedikasjon, men mest av alt kjærlighet. Massevis av kjærlighet.

Dette er bare mine tanker, kanskje er de alle feil. Jeg liker å tro at jeg er en god far, men jeg er jo ganske inhabil. Jeg tror ikke det finnes noe riktig eller galt, så lenge man gjør så godt man kan. For mer enn det kan ingen gjøre.

Å være en god far er ikke bare nok en jobb, et ansvar eller en plikt. Ikke noe du bare ramler over eller en hobby du går lei.

Å være en god far er ingen selvfølgelighet. Det er en ære.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Gratulerer med dagen alle pappaer der ute <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Snakk om feilslått farsdagsgave!

Jeg vet at det er tanken som teller, og det er hyggelig med gaver på farsdagen altså, men er det seriøst mulig å kjøpe noe SÅ idiotisk?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hipp hurra, endelig farsdag og den startet på best tenkelig vis. Frua hadde stått opp tidlig for å piske sammen frokost og kaffe, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Jeg rakk ikke engang å ta så mye som en kaffeslurk, før jeg hørte hvisking og romstering fra bakrommet.

Plutselig troppet hele den lille familien opp i stua med pakker og overraskelser til pappa. Hurra!!

 


Stekepanne, teipholder til kontoret og skrapelodd-julekalender. Gull!

 

Men så var det én gave til da. Gaven som skulle ødelegge resten av dagen...

For jeg har nylig begynt å trene styrke igjen, så da plutten og jeg var innom sportsbutikken i går, tenkte jeg at jeg kunne kjøpe meg noe nytt og fint. Du vet, en kliss ny t-skjorte til en kliss ny start - det er bra inspirasjon!

Dessuten er alle trenings-t-skjortene mine et ørlite hakk for små, så en ny treningstopp i sånn fancy treningsstoff, ja det blir en bra farsdagsgave. En skjorte som kan dekke over den lille pølsemagen frem til jeg får trent den bort. Så jeg fant meg en fin en, og la i vei.

Om jeg tok meg tid til å prøve den? Nei da, large passer uansett. Tenkte jeg.

Viser seg at jeg burde tatt mer hensyn til plakaten som sa "kompresjonsklær". Eller som det heter på godt norsk: Pølseskinn!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg sa dekke til, ikke fremheve!!

 

Altså hallo? Det føles som at skjorta går gjennom huden! Jeg burde sjekket merkelappen nøyere, for hvis denne er Large må det seriøst være snakk om treningstøy til marssvin.

Sånn atte... Da får jeg vel bare gjøre som bloggere flest da: Suge inn magen, late som ingenting og posere til den store gullmedaljen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Jommen sa jeg inspirasjon.. ;-)

* Følg Pølsehjerte på Facebook *

Min bittelille Northug

I dag ble jeg servert det rareste salgsargumentet jeg har hørt noen gang.. Det skjedde da jeg oppsøkte en sportsbutikk for å kjøpe langrennsski til barna. Jeg kom inn i butikken og ba om ski til 4-åringen.

- Ski til han der? Yes, da anbefaler jeg denne. Trekjerne og forsterkede sidekanter, som gir en tøff ski med godt grep i svingene. Myk tupp og god fleks langs hele skien, som gjør den både robust og fleksibel.

Jeg ser på selgeren:

- Ehm... han er 4?

- Ja, og..?

Der han sto midt i sin lange salgstirade hadde jeg ikke hjerte til å fortelle ham at 4-åringer behandler langrennsski slik en tungrocker behandler gitaren sin på konsert. Så jeg lot ham ture på.

Men midt i talen hans, fikk plutten se et annet par. Det samme som bestekompisen har! Selgeren kunne sagt at de andre skiene leveres med en sekk diamanter, det ville ikke hatt noe å si. Ingenting kan toppe at skiene matcher bestekompisens.

Med ett av to par i boks, trodde jeg at jeg skulle slippe billig unna, men det var først da det virkelig begynte å bli rart.

- Så trenger jeg noe til 2-åringen også.. Er det bare de rosa der da eller?

- Jepp, de er fine vettu.

Jeg ser på skiene, jeg ser på prisen, jeg får bakoversveis.

- Men øy, hvorfor er de små skiene her dyrere enn de andre?

Han blir usikker og vinker inn en kollega. Uten å blunke, tar han fatt i skien som om den akkurat har vunnet ham edelt metall i kollen.

- Hvorfor denne er litt dyrere? Fordi det er en bedre ski, rett og slett. Forsterkede kanter for bedre tak i svinger, dessuten en robust og smørefri såle, som gir bedre grep og kontroll når man går fiskebein.

- Hæ? Fiskebein?

- Ja, når man skal -

- Jeg vet hva fiskebein er... Men seriøst? Hun har nettopp fylt 2...

 

Fra her og ut fikk jeg ikke med meg et eneste ord til av salgstiraden. Hvem i all verden er det som prøver å selge ski til en 2-åring på bakgrunn av deres egenskaper hva gjelder fiskebein? Haha!

Jeg hadde elsket om han bare sa: "Disse er dritbra på grus og asfalt", men han hadde tydeligvis høyere ambisjoner for min datter. Fint det altså, men noen burde kanskje fortalt ham at 2-åringer går mer på asfalt enn på ski. Ikke er de spesielt opptatt av tekniske finesser i krevende motbakker heller, men mer opptatt av å stå stille og spise snø.

Men etter mye om og men, fant jeg pallen med billige plastplanker med Frost-motiv og forkastet hele ideen om lillesnupp i god glid over gratishaugen på vei mot nok en pallplass på 5-mila. Så suste vi hjemover igjen, og der ble det både langrennsspor i hagen, snøspising og godteri til kvelds :-)

... men skuffende lite fiskebein ;-)

 

Lookin´ good, Mr plutt!

 

Og lillesnuppa bare: Mmmmm, snø!

 

Sæstepar i gamleda´r <3

 

/ Får vel heller sikte oss inn mot Pyeongchang i 2018.

* Følg Langrennshjerte på Facebook * 

Verdens enkleste jobb?

Her en dag fikk jeg nemlig en kommentar fra en leser som stusset over at Christina og jeg har begynt på foreldrekurs, og at jeg oppfordrer andre til å gjøre det samme.

For å være forelder er jo "den enkleste ting i verden", så hvorfor i all verden skal man gå på kurs? Kan man ikke bare stole på seg selv? Rett og slett trist å se at noen må kurses i noe som er enkelt!

 


Say whaaat?

 

Vel... Kjære leser og andre som måtte ha samme oppfatning.

For det første: La meg sette 500 kroner på at en person som sier noe sånt, ikke har egne barn.. ;-)

For det andre: Se videoen under. Jeg lover at det kommer til å endre ditt perspektiv på ting. Anbefaler alle å se denne herlige lille videosnutten! Den kommer til å gi deg en god start på dagen, et smil om munnen og et helt nytt perspektiv på "den enkleste ting i verden"...

Enjoy!

 

 

/ Muttern ass <3 (del gjerne med en god mor. Eller far ;-)

P.S. Siden videoen er laget i anledning morsdag, kan jeg akseptere at fattern er utelatt, men bare såvidt ;-)

* Følg Foreldrehjerte på Facebook *

Er det lov å drømme om en Gullpenn?

Kjære leser: Nomineringen til årets Vixen Blog Awards er i gang, og nå trenger jeg deg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For nå som nomineringen endelig er i gang, trenger jeg din stemme mer enn noensinne. Jeg har tidligere vært med i konkurransen flere år på rad, men aldri vunnet så mye som en drue. Kanskje ikke spesielt overraskende egentlig, for i en prisutdeling primært forbeholdt de smellvakre og kjente, er nok ikke en rufsete pappablogger med tredagersskjegg akkurat juryens førstevalg ;-)

Men selv om jeg ikke har vunnet noe til nå, klorer jeg meg fast med nebb og klør, for tenk så utrolig kult det hadde vært! En pappablogger som en av Årets bloggere - da tror jeg seriøst vi snakker verdensrekord, haha!

Men for at noe sånt skal skje, trenger jeg DIN stemme. Så vær så snill, hvis du har 10 ledige sekunder og synes jeg fortjener det: Klikk deg inn via linken under og nominer meg i de kategoriene du synes jeg hører hjemme. Det finnes hele 12 ulike kategorier å velge mellom, men det er vel egentlig bare 5 av dem jeg tenker at jeg har noen som helst mulighet i. Og det er:

  • Årets Gullpenn - Dette er prisen over alle priser for min del. Selve gullkalven, om du vil. Helt siden jeg ble slått på målstreken i fjor, har jeg drømt om gullpennen hver eneste natt. Jeg trenger den, den trenger meg, vi er ett <3
  • Årets livsstilsblogg - Å være småbarnsforelder er en livsstil som går langt forbi solpudder og extensions. Det er ikke noe du bare kan vaske bort eller ta av når du vil. Det er 24/7 - alltid. Da snakker vi livsstil da :)
  • Årets sterke mening - Tidligere i år postet jeg "Idas historie", som satt av et snøskred av reaksjoner over hele landet. Dette ble starten på det som er blitt min kampsak, og nylig inngikk jeg et samarbeid med Stine Sofie-stiftelsen i kampen mot vold og overgrep mot barn. En pris her ville betydd så uendelig mye for så altfor mange, og det ville vært et klart og tydelig signal til meg om å fortsette å kjempe for de som trenger det aller mest. Barna <3
  • Årets blogger - Denne prisen henger selvfølgelig usannsynlig høyt, men tenk om en mann for aller første gang skulle klart å vippe kvinnene av bloggtronen? Det hadde vært kult, det! Da skal jeg få meg sånn heftig Trump-sveis og bli en maktgal idiot. Det er visst i vinden for tiden ;)
  • Folkets favoritt - Ålreit da, denne blir kanskje et litt væl hårete mål, men uten håp og drømmer kommer man seg ingen vei, hihi :-)

 

Så er det én ting til: Årets Stjerneskudd... Denne prisen skal gå til årets nykommer, det nye stjerneskuddet, den som har kommet inn som et friskt pust i bloggverdenen... Hørte jeg en stemme til Kona til? :-)

Alle som nominerer meg (og/eller kona til) og kommer tilbake hit for å fortelle om det, kan forvente seg en MASSIV high five i kommentarfeltet :-D

 

--> Klikk her og stem på Årets Vixen Blog Awards :-)

/ Tusen tusen tusen tusen takk :-*

Er det fortsatt liv i Hakkebakkeskogen?

Det er aldri godt å vite hva som står seg gjennom generasjoner. Noen ting har bare sin tid, før de plutselig går av moten. Det som føles hett i dag, kan være gårsdagens nyheter i morgen. Se bare hva som skjedde med midtskill, buffalo-sko, Ace of Base og ruccola.

Derfor var jeg spent da vi nylig børstet støvet av det som med rette kan kalles en av våre store nasjonalskatter. Første gang utgitt i 1953 og har siden da vært en like viktig bidragsyter til den norske identiteten som brunost og fårikål. En kjent og kjær klassiker, trykket til nordmenns bryst i generasjoner, med kjente figurer og sanger vi alle kan på vers og rim. Hakkebakkeskogen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men det er nye tider nå. Barn rekker jo knapt å komme seg ut av kroppen til mor, før de sjekker inn "at fødeavdelingen" på Facebook. Og dette er jo tross alt en bok som er over 60 år gammel! Kan den hamle opp med dagens teknologifrelste barn? Har den fortsatt noe å fare med?

Da jeg først bladde opp i den gamle boka igjen, skal jeg innrømme at jeg var skeptisk. Med altfor mye tekst per side og gammeldagse tegninger, trodde jeg kanskje bokens storhetstid var over. Min 4-åring vil jo helst ha vittige tegninger, lite tekst og mye action. Dette lange eposet av en fortelling kan neppe holde på oppmerksomheten hans særlig lenge... eller?

Da jeg først bladde opp i den gamle boka, skal jeg ærlig innrømme at jeg trodde at livet i Hakkebakkeskogen for lengst hadde stilnet. Jeg regnet med å finne en igjengrodd krattskog der Bamsefar lå i torva, Mikkel Rev hadde spist opp både bakere og spellemenn, og bonden hadde solgt eiendommen til Olav Thon.

Men neida, boka er så full av liv og glede at man skulle trodd den var skrevet i går! Og 4-åringen elsker den!!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Han som jeg trodde bare likte korte små barnebøker, ligger som fengslet i kapittel etter kapittel mens pappa leser med beste mulige innlevelse. Han følger spent med på handlingen og elsker hvert sekund. Det er bare ett lite problem..

Pappa kan ikke synge for fem flate! Ikke husker jeg melodiene og den trøtte pappastemmen høres mest ut som en forkjølet Kråke-Per. Det fikk jeg bekreftet etter at mormor leste og sang for 4-åringen en kveld. Jeg har blitt fortalt at han lå med øyne store som tinntallerkener og hørte på den himmelske sangen, for lite visste han at sangene hadde både rytme og melodi, haha!

Da jeg kom tilbake, fikk jeg den slående dommen fra guttungen, så her gjaldt det for fattern å være like snar og løsningsorientert som Klatremus. Så nå ligger vi og leser i boka hver eneste kveld og når vi kommer til en sang, stopper vi opp, fisker frem telefonen og spiller av sangen på Spotify! Så hører vi gjennom låten slik den egentlig skal høres ut, før vi beveger oss videre.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Swing it, Thorbjørn!

 

Og som sagt: 4-åringen elsker det. Ikke bare han forresten, for jeg har litt teflonhjerne når det kommer til barndommen. Så for meg er det som å lese boka for aller første gang, og jeg elsker den! Den herlige humoren, de søte små visene og alle historien om alt de foretar seg der ute i skævven.

Så om det skulle være noen tvil: Boken om Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen er minst like aktuell nå som i 1953. Kanskje mer enn noensinne. Og i går fant jeg ut at den kommer på kino i romjulen!

Gjett hvem som skal få kinobilletter til jul ;-)

 

/ Hipp hurra for Bamsefar!

* Følg Klatrehjerte på Facebook *

Vi har begynt på foreldrekurs!

Jeg vet ikke om det er flaut å innrømme det eller ikke, men vi har i hvert fall det. Hver tirsdag i 8 uker fremover skal vi kurse oss i kunsten å være foreldre. Og vet du hva? Det synes jeg faktisk ALLE småbarnsforeldre burde :-)

 

Painted hands with smile isolated on white

 

For det handler ikke om å være en god forelder eller ikke, det handler om å få litt kunnskap inn i den viktigste og vanskeligste jobben man kan ha. Det handler om å få noen verktøy som gir deg svarene du kanskje har famlet etter, og selvtilliten til å vite at det du gjør er riktig eller ei. Eller.. det handler for så vidt ikke så mye om å ta "riktige" valg, men å bevisstgjøre de valgene man tar og hvorfor. Det handler om å lære barnet sitt å kjenne og hjelpe deg i jakten på å bli en så god forelder som mulig.

For er det ikke det vi alle vil, da? Gjøre så godt vi kan? Stikk i strid med hva jeg tror mange tror, så anser ikke jeg meg selv som verdens beste pappa. Ikke engang i norgeseliten, ganske midt-på-treet egentlig. Men jeg gjør så godt jeg kan og prøver å ta riktige valg. Noen ganger bommer jeg skikkelig, og det er helt greit, for det er ikke om å gjøre å være best eller aldri gjøre feil. Det handler kanskje mer om å komme i kontakt med sine egne og barnets følelser.

Om å styre sine impulser og løse situasjoner med barnet så godt som mulig, uten å famle i lufta etter svar og reagere i affekt. For det er kanskje det verste jeg vet, når jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre og lar følelsene ta overhånd. For det skjer. Jeg blir sur og løser situasjonen feil. Så blir det som kunne vært en liten sak, brått til en stor sak og alle blir misfornøyd. Gjerne over bagateller. En situasjon som kunne vært unngått blusser opp fordi man rett og slett ikke vet hvordan man skal reagere eller hva barnet tenker.

Jeg har alltid tenkt at dette er sånt man må skolere seg skikkelig for å bli bedre på, men etter bare noen få samlinger med kjeks og kaffe på kurs, føler jeg allerede en mye større trygghet rundt min papparolle og de beslutninger jeg tar. Jeg rekker å tenke på hvordan jeg best skal løse en situasjon, før jeg lar mine egne følelser ta styringen. Så langt har det vist seg å fungere som en klokke! :-)

Og det er faktisk alt jeg har tenkt til å si om det for nå. Jeg kunne selvfølgelig raljert side opp og side med grunner og argumenter, men nøyer meg heller med en hyggelig oppfordring til alle småbarnsforeldre der ute om å vurdere å melde seg foreldrekurs. Ikke for naboen, ikke for svigermor, ikke for meg - for barna og deg selv.

Jeg trodde lenge at dette opplegget egentlig var en slags parterapi i forkledning og var veldig motvillig til å dra, for jeg mener, jeg har jo to barn, jeg trenger da for pokker ikke noe kurs. Viser seg at det antakeligvis er det aller beste jeg har gjort for barna i år :-)

 

Image of happy kids representing youth and fun

 

Vi fikk tilbud om deltakelse gjennom vår lokale helsestasjon. Les mer om kurset her:

COS (Circle of Security) -  foreldreveiledningskurs

 

/ Trygghet, selvtillit, kjeks og kaffe ;)

* Følg Kurshjerte på Facebook *

Kinokveld med gutta

I kveld skal jeg faktisk på kino. Med andre menn. Uten damer eller barn. Halleluja! Det høres kanskje ikke ut som noe stort, men i en travel småbarnshverdag er det faktisk overraskende vanskelig å komme seg ut døra og finne på andre ting i blant.

Man tenker at man skal få til noe, men så blir det liksom ikke noe av. Og de gangene man møtes, er det kjempetrivelig og alle blir enige om at man skal begynne med faste pokerkvelder og kino annen hver uke og det er ikke måte på, men så... tja.. litt sånn sliten etter en lang uke da. Syke barn. Må jobbe. Kan ikke ditt, kan ikke datt, og så koker det bort i kålen.

Men i kveld er det altså endelig duket for bacon snacks og action. Valget falt på Doctor Strange med den alltids suverene Benedict Cumberbatch i hovedrollen, så nå gleder han far seg stort!

At filmen ikke starter før 21.30, hvilket selvfølgelig medfører en viss fare for at jeg kommer til å sovne underveis, er det ingen som tenker på. For ved nærmere ettertanke, om jeg kan få to timer uavbrutt søvn i et kinosete, er det minst like bra som den beste film. Så uansett hvordan dette går, snakker vi vinn-vinn :-D

Håper selvfølgelig at filmen skal klare å holde meg våken, men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at så snart jeg har helt fri fra barn og ingen Christina som sitter og drar meg i skjorta og spør "Hvem er han?", "Hva skjedde nå?" hvert 5. minutt, er det en reell sjanse for at jeg sovner med en bacon snacks i munnviken halvveis ut i filmen, haha!

 

Happy face in popcorn with bucket on head watching 3D movie and drinking soda

 

/ God film, god natt ;-)

* Følg Filmhjerte på Facebook *

Til deg som sa hei

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive om dette, men jeg klarer liksom ikke å slutte å tenke på det. Og det er rart, for det var en så utrolig liten greie, men likevel ikke. Det skjedde da vi var på flyplassen på vei til Spania sist, siste uken i september. Halvannet måned siden, men fortsatt tenker jeg på det nærmest daglig.

 

Pretty young female passenger at the airport (shallow DOF; color toned image)

 

Vi var i avgangshallen, snart klare for avreise. Barna var overtrøtte og overgira, og oppførte seg slik sirkusaper gjør den dagen de får sparken. Det er rart med det, men når man reiser med barn så klarer man ikke å glede seg helhjertet til ferien, før flyreisen er unnagjort. Og nå, bare minutter før avreise sto alle spørsmålene helt fremst i hjernen. Hva hvis ditt, har vi husket datt, men tenk om og hva om dersom..

På vei mot gaten var jeg kanskje på mitt mest stressa i hele 2016. Og det var da du kom. Jeg tror kanskje du akkurat hadde landet med det flyet vi skulle ta. Uansett. Du var en ung jente, kanskje 25, med brunt hår og snille øyne. Akkurat da vi passerte deg, så du på oss med det varmeste blikket i historien og øyne som lyste av glede. Så sa du noe så enkelt som:

- "Hei!"

Så la du til et ønske om en god flytur og gikk din vei. Jeg vet ikke hvorfor, om det var fordi jeg var så stresset, om det var oppriktigheten din eller hva det var, men noe var det, for jeg blir fortsatt glad hver gang jeg tenker på det lille øyeblikket. Hvordan det løftet moralen i et stresset øyeblikk og hentet tilbake smilet fra bekymringssekken. Og alt som skulle til var et bittelite hei.

Jeg tenkte på det øyeblikket mange ganger i løpet av ferien også. Hvordan noe så lite kan bety så mye, og hvordan vi alle er mye flinkere til å tenke på vårt og stirre i gulvet, fremfor å gi fra oss et lite smil eller oppløftende vink til noen som trenger det. Så tusen takk til deg, hvem enn du er. Du tenkte helt sikkert ikke over det selv, men for meg betydde det noe. Ganske mye, faktisk.

Så husk det: Det er ikke så mye som skal til for å gjøre noens dag et par hakk bedre. Noen ganger kan det noe så enkelt som et bittelite hei.

 

Cute smile icon thin line for web and mobile, modern minimalistic flat design. Vector dark grey icon on light grey background.

 

/ Hei :-)

* Følg Hilsehjerte på Facebook *

Tidenes rareste fest!

Du vet det blir en bra kveld når du møter Lilli Bendriss på vorspiel.. :-D

 

 

I forkant av festen hadde jeg hørt mye rart om Se&Hørs kjendisgalla, men at det skulle være inn i hampesvarten mange rare kjendiser samlet under ett tak, trodde jeg nesten ikke var mulig.

Jeg mener, når du blant annet møter Øyvind Blunck, Caroline Berg Eriksen, Jan Thomas, Lilli Bendriss, Thomas Hayes og Sven Nordin bare på vorspielet, så skjønner du at det blir litt av en kveld ;-)

For fy dæven.. Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg har vært med på, men fytti hæljeroa, det der var lett tidenes rareste, morsomste og beste fest. Jeg mener, hvor ofte får du anledning til å highfive Tor Endresen, skåle med Herman Flesvig, dele partytaxi med Lise Karlsnes og rocke på nachspiel med Sandra Borch.

Men ja.. det ble sent. Og vi startet tidlig, så i dag er pappa redusert. Så nå er det ikke større planer for kvelden enn å ringe min kjære "+1" (brodern) for å ta en siste oppsummering av gårsdagen, før det er rett i badekaret for en skakkjørt kropp.

Men i morgen er det opp og hoppe og dose på for fulle mugger, slik at man med litt hell og lykke kanskje blir nominert til Årets Blogger også neste år, for en for er det én ting som er sikkert: Den festen skal jeg være med på igjen!

Men først: Skumbad ;)

 

 

* Følg Bendrisshjerte på Facebook *

I kveld kan jeg bli Årets Blogger 2016!

Så er dagen endelig kommet: I kveld kan jeg bli Årets Blogger 2016!!

Det er ganske sykt. Ikke ganske sykt forresten, helt helt sykt. Jeg vet ikke, men det må jo være første gang i historien en pappablogg er nominert til en sånn pris!

Om jeg vinner eller ikke, er egentlig ikke så farlig. Bare å ha bli nominert og stå igjen som 1 av 10 finalister er mer enn jeg noensinne kunne drømt om. For jeg trodde bare det var de usannsynlig vakre og velkledde kjendisene som ble nominert til slike priser. Ikke en som meg.

For jeg har liksom feil lukt og feil farge. Ikke er jeg ung, pen, kvinne, kjent, rik eller sexy. Jeg er bare meg. En helt vanlig fyr med et helt vanlig liv og en helt vanlig blogg. Men det er tilsynelatende nok, og det gjør meg så vanvittig stolt! Jeg har ikke blitt nominert til denne prisen på grunn av venner på høye steder, sexappell eller kjendisfaktor. Jeg er bare meg.

Derfor tenker jeg at det er akkurat nok til å bli nominert, men ikke nok til å vinne. Og det er som sagt helt greit. Noe annet ville blitt rart. Selv holder jeg en knapp på Sophie Elise, Kristin Gjelsvik eller Caroline Berg Eriksen, men hvem vet hva folket og juryen tenker.

Og selvfølgelig holder jeg en ekstra knapp på mine to mannlige konkurrenter, Hank Von og Espen Hilton, av den enkle grunn at vi er tre karer som har klart å karre oss til toppen av et veldig kvinnedominert fjell, og det er faktisk helt rått. 3 menn blant 10 finalister vitner om en voksende trend på bloggfronten, og jeg er veldig stolt av å være i denne fremadstormende gjengens spydspiss. Så får vi se om det holder til pris eller ikke. En artig fest blir det uansett, og siden Christina hater slike ting, har jeg invitert med meg min nest eldste bror, som har funnet frem findressen og gjort seg klar til fest.

Og akkurat nå, i skrivende stund, sitter jeg på hotellet med min gode bror (og mellomste bukkene bruse) TeamChrisa og tar en ørliten cola light og prepper oss for fest ;-)

Følg hele kvelden, fra nervøse forberedelser, til vorspiel på hotellet, lukket finalist-vors på Grand og selvfølgelig hele kjendisfesten på min Snapchat utover kveld. Lover å dokumentere heftig uten å ha altfor mange snapper av mitt eget, rufsete fjes ;-)

Så da gjenstår det vel bare å si: Tusen tusen takk til alle dere fantastiske folk som leser denne bloggen og har fått meg hele veien til finalen i Årets Blogger 2016! Dere aner ikke hvor stolt dette gjør meg og en MASSIV high five går ut til dere alle sammen.

 

 

/ På med dressen - let´s do this!

OBS! Følg med på Snapchat --> Pappahjerte

* Følg Galla-hjerte på Facebook *

Stavespill og det supersmarte peistrikset

God morgen og hurra meg rundt!

Her kommer et lite bonusinnlegg fra et kaffefjes mens barna ser på reprisen av MGPjr til frokost ;-)

Tenkte bare å kjapt svare på to ting som mange har spurt meg om fra gårsdagens innlegg.

 

 

1. Det supersmarte peistrikset

Har du peis eller kjenner noen som har peis? Dette trikset MÅ du bare prøve.

For glassdøra på peiser har det med å bli skitten og snuskete og kan det være fristende å kjøpe dyre rengjøringsmidler og skrubbesvamper for å fikset problemet. Dropp det - Alt du trenger er litt kjøkkenpapir og vann!

  • Ta tre tørk med kjøkkenpapir, ta vann på to av dem og la det tredje være tørt.
  • Dypp litt vått tørkepapir i asken i peisen og gnikk det utover glassruta. Den kommer til å se mye verre ut enn da du startet.
  • Når hele ruten er gnikket over, bytt til den andre våte kluten og dra over hele. Bruk gjerne begge sider av papiret, da den kommer til å bli helt svart fort.
  • Til slutt avslutter du med å tørke over med tørt papir. Boom, ferdig! Det tar deg 2 minutter, er helt gratis og helt genialt. Vær så god ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fysjameg!

 

Se her ja, kommer seg..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nice ;)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Presto!

 

2. Det supersmarte stavespillet

Flere av dere har spurt meg om stavespillet som plutten lekte med på kjøkkenbordet i går. Dette var i sin tid en gave fra farmor og en kjempefin leke for barn som er glad i bokstaver. På den ene siden er det figurer, på den andre siden bokstaver. Sett sammen kort med samme farge og i riktig rekkefølge, så utgjør de ord med respektiv figur på baksiden. Slik som F-I-S-K, M-Å-L og H-E-S-T. Lett og morsom bokstavlek for de som liker sånt :-)

Spillet heter Box quiz og kan kjøpes i mange ulike nettbutikker, og jeg ser faktisk at Europris har 5 ulike varinter til bare 50 flis per spill :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Finn fire like, plutselig Hest :)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fullt fokus!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

MÅL!

 

Men nå: Mer frokost, MGPjr og opplading til den stoooooore kvelden i kveld! :-D

/ Ha en super søndag!

* Følg Frokosthjerte på Facebook *

Kaffe i fleisen og fyr i peisen

Greia med barn er at de ikke alltid funker slik man hadde trodd. Så da plutten våknet før kl. 06 i dag tidlig, tenkte jeg: Ja ja ja, han sovner igjen. Gjør ikke det, vøtt ;)

Så da ble det opp før hanen for å nyte en laaaaaang morgen før resten av huset (og verden) står opp.

Men så er det også noe annet med barn: De er utrolig trivelige å henge ut med. For det som først føles som en morgen som startet altfor tidlig, kan plutselig vise seg å være en morgen som ble langt bedre enn forventet.

En morgen der man tenker at man har altfor mye tid til overs, til å bli en morgen som viser seg å være bare akkurat lang nok. For det er noe helt eget med slike kosemorgener i helgene. God tid til å bare slappe av og kose seg. Fyre i peisen, sette over kaffen, kanskje en kopp kakao, se på litt tv, spille litt ipad og bare kose seg i sofakroken.

Så mens jeg egentlig kunne sovet har vi både banket opp sjefsgrisen på Angry Birds, jeg har gjenoppdaget min kjærlighet for Modern Family (seriøst, det må jo være tidenes triveligste serie?) og jeg har lært videre mitt supersmarte peistriks til arvingen.


Tørkepapir + vann = Gull!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og Teo bare: Life is gudd.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Modern family <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Trøtt i trynet og dugg på brillan :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fugler: Angriiiip!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stavemoro på kjøkkenet mens fattern snekrer frokost :)

 

Men nå hører jeg lyder i overetasjen, som bare kan bety én av to ting: Julenissen er på vei ned pipa eller jentene er i ferd med å våkne. Uansett hvem det er, er de sikkert sultne. Så ut på kjøkkenet med seg, få på noe digg musikk og fyr i gang kjelene - her skal det bli frokost! Og på en morgen som dette er det bare én ting som gjelder: Toast!

 

Profftriks for seriøse toastere ;-)

 

Fint at jeg allerede har laget kaffe så slipper jeg å gjøre det igjeee... å søren. Kanna var tom, den. Jaha, så jeg har drukket en liter kaffe før kl. 08 om morgenen? Det forklarer denne plutselige trangen til å løpe maraton i regnet, haha!

God lørdag, folks :-)

 

/ Hilsen overtrøtt og kaffegira ;-)

* Følg Kaffehjerte på Facebook *

Husmor-vits fra fattern

I dag har frua hatt vaskedag i heimen, og i den anledning fyrte hun av en egenkomponert husmor-vits på bloggen sin. Det derimot ingen vet er at jeg også har vært med på vaskedag, og derfor har også jeg tatt meg friheten til å komme opp med min egen lille husmorvits. Fra en hus... far.

Uansett: Here goes :-)

 

 

 

 

/ God freddan! :-D

Les også: "Husmorvitsen til Christina"

* Følg Husfarhjerte på Facebook *

Min japanske bestevenn

Tenk det, du har vært med meg siden 2006! En kaotisk dag i en kaotisk by. Et annet sted, et annet liv, et annet land.

 

 

For midt i hjertet av Tokyo, en by med over 15 millioner innbyggere fant jeg deg. Liggende på en hylle i en liten nipsbutikk som solgte alt fra tekokere til massasjestoler, smilende kattestatuer og munnbind, tyggis og kokekar. Også deg da, min lojale venn i over 10 år.

Min trofaste, steinharde pute <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Tenk at jeg dro deg med deg hele veien fra Japan. Jeg husker så godt den dagen jeg skulle reise. Det hadde vært en lang (laaaang) kveld med karaoke og da jeg våknet på det nedslitte herberget, visste jeg verken tid eller sted. Men jeg visste at jeg var forsinket. Så jeg måtte løpe mens alle andre sov. Sprintet gjennom en by på størrelse med halve Norge, uten å vite helt hvor eller hva jeg var. Etter et halvt år i utlandet, med en rar blanding av hjemlengsel og savn etter venner jeg akkurat hadde forlatt og antakeligvis aldri ville se igjen.

Men jeg hadde deg, og jeg var så forelsket. For i min tid i Japan hadde jeg oppdaget harde puter fylt med plastrør og jeg nektet å reise hjem uten. Så da jeg endelig fant deg, var jeg hoppende glad. Og selv nå, 10 år senere, er det helt umulig å få tak i noen av ditt slag her fra vår kalde krok i verden (med mindre man er villig til å betale 1600 kroner i frakt..).

Og for noen år det har vært. Hver gang jeg har vært sliten, trøtt og lei, har du vært der for meg. Alltid trofast og hard som en stein. Du gir ikke opp i løpet av natten og blir til en lompe slik andre puter blir, men holder stand. Du er sta, tøff og hard som stein. Og jeg elsker det.

Men tiden har vært slem med deg. Du har blitt så slitt og værbitt at jeg har måttet hjelpe deg på dine eldre dager. Men nå går det ikke lenger. Det er bare så mange striper med gaffateip jeg kan sove på, før Christina begynner å stille spørsmålstegn ved min mentale helse.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og i går var dagen da jeg måtte ut for å kjøpe din arvtaker. Det var ikke så lett og etter alle mine forsøk, endte jeg på en dritstygg julepute som jeg gruer meg til å bruke. Men noe må gjøres, kjære deg, for du lekker som en sil, og jeg har ikke sånn kjempelyst til å får 5000 små plastrør i senga.

Men dette er ikke slutten, ikke på noen måte. Jeg må bare sy litt på deg. Splitte deg opp i buken og fylle deg over i en ny pute. En face-lift om du vil. Men like fullt, et nytt trekk, en ny følelse, en ny tid. Og jeg gleder meg til å del den med deg.

Min trofaste, steinharde pute <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Watashi wa Piitaa desu, dozu yoroshiku ^_^

* Følg Putehjerte på Facebook *

Når dressen sitter som et pølseskinn

Førstkommende søndag er det duket for Se & Hørs årlige kjendisgalla, og for første gang i historien har de invitert en pappablogger. For jeg er, som tidligere nevnt, nominert til prisen for Årets Blogger 2016!

Det er selvfølgelig en vanvittig ære, men samtidig også litt kukete. For jeg har aldri vært på galla før og har ingen anelse om hvordan man verken ter seg eller kler seg for noe sånt. Men etter et raskt søk på google i dag, innså jeg at det var på høy tid med noe nytt og flott.

Problemet er bare: Jeg hater å kjøpe dress!

 

 

Sist jeg kjøpte meg en ny dress var på en strand i Thailand(..) i 2007! Den gang var jeg i mitt livs form og synes det virket fornuftig å investere i skreddersydde dresser akkurat når jeg var på mitt aller tynneste. Det var det ikke. Det var dumt.

Ingen av de to dressene har noensinne sittet godt og jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var på en staselig fest der jeg faktisk kunne puste normalt underveis.

Hvorfor gjør man alltid det? Venter til man er på sitt aller tynneste før man kjøper rådyre og åletrange klær. Så må man liksom tvinge seg til å bruke dem, for ikke pokkern om jeg kaster en så dyr og fin bukse.. ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

17. mai 2016.. :-)

 

Enten det, eller så kjøper man en dress som er litt for trang med et fremtidig løfte til seg selv om at man skal klare å slanke seg inn i den. Men det gjør man jo ikke, og så går man der da.. Hver 17. mai, julaften, påskeaften, konfirmasjon og bryllup og føler seg som en stor pølse i en bitteliten pølsetarm for sosisser.

For det er jo alltids sånn at man venter med å kjøpe penklær til man har tatt av noen kilo og føler seg som en million dollar, men så kommer grillsesongen og kosehøsten og marsipanjula, og vipps så sitter man der som en pølse igjen. Men med kun tre dager igjen til kjendisfest og galla, måtte jeg i dag hive unnskyldninger på dør og komme meg ut for å kjøpe noe nytt og spjåkete. Skuddredd og usikker skred jeg til verks, med frua på slep.

Men akkurat mens jeg sto inne i prøverommet og prøvde en bukse som så vidt lot meg puste hvis jeg sugde inn magen helt, lagde trutmunn og sto stille som en død fisk, innså jeg en ting: Jeg kan jo bare kjøpe en dress som faktisk passer...

For jeg vet ikke hva det er med penklær, men man tenker liksom at de sitte som limt til huden. For Gud forby at man kjøper en dress som faktisk passer.. Så, klok av skade, gikk jeg opp en størrelse i både bukse og jakke og fikk en dress som, for første gang i livet, satt som et skudd!

 

 

 

Så nå gleder jeg meg for første gang på lenge til fornemt selskap og kjendisfest. For pris eller ikke pris, det skal uansett bli fint å være på en pyntet fest der jeg faktisk får puste ;-)

 

/ Farvel, thailandske pølseskinn

* Følg Pølsehjerte på Facebook *

Nå er det pappakroppen som gjelder

Glem vaskebrett, svulmende biceps, sprettrumpe og lårmuskler på størrelse med Ål kommune - nå er det småfeit som gjelder :-)

 

Athletic man with six-pack abs

 

Til nå har pappas bilring kanskje vært noe å harselere med, men nå viser det seg at en kropp med noen kosekilo til overs ikke er noe å skamme seg over, men snarere tvert i mot. Forskere har nemlig funnet ut at kvinner elsker "pappakroppen" og kaller dette selve idealkroppen!

I følge Professor Richard Bribiescas ved Yale University, skjer det nemlig noe med kroppen når vi gutta går fra mann til pappa. Testosteronnivået synker, noe som fører til tap av muskelmasse og økt fettmasse, men det fører også til at vi får et bedre immunforsvar og lever lenger! Litt kjipere kropp mot mindre sykdom og et lengre liv..? I´ll take it!

Ikke bare det, men det senkede testosteron-nivået fører også til endringer i adferden. Vi blir mer opptatt av egne barn, og (følg med nå..) mindre opptatt av andre damer!

Så neste gang du ser en mann med en liten kul på magen, blå poser under øynene, rufsete hår til alle kanter, tredagersskjegg, crocs, joggebukse og en flekk med yoghurtgulp på skjorta, vit at dette er en bra mann. En sunn mann. En mann som grunnet et av naturens mest snedige triks, er genetisk anlagt til å ta hånd om barna sine og bry seg mindre om andre damer enn deg.

For min del er dette veldig gledelige nyheter, for denne forskningen gir meg akkurat det alibiet jeg trenger for å ta det helt piano på treningsfronten og bare være meg sjæl. Hadde egentlig planer om å ta meg en joggetur i kveld, men nå tror jeg heller jeg sikter meg inn på en episode av Modern Family med litt popcorn på kassa.

Man vil jo ikke være en dårlig pappa heller ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Takk skarru ha, forskning :)

* Følg Pappakroppen på Facebook *

Barnehagehøsten i et nøtteskall

Høsten er fin den altså, det er bare ett lite problem: Den spiser immunforsvar som en sulten løve.

 

 

2-åringen har blitt syk? Å ja.

Og der ble 4-åringen syk også gitt.

Nå er 2-åringen frisk, men jeg er syk.

Nå er 4-åringen frisk, men 2-åringen har blitt syk igjen.

Jeg er frisk, du er syk og jeg tror 4-åringen begynner å bli dårlig.

Du er frisk, jeg er syk og 2-åringen ser ikke helt pigg ut.

Barna er friske, men nå ringte de akkurat fra barnehagen...

Alle er syke.

Alle er friske.

Alle er syke igjen.

 

Men til slutt, når de har hatt hver eneste sykdom fra jungelfeber til byllepest, og begge barna på mirakuløst vis er friske nok til å dra i barnehagen på likt...

Blir man syk igjen sjæl ;-)

 

Close-up of a man sneezing while pulling a tissue out of the box.

 

/ Host, hark og rasp i røsten - slik er lyden av barnehagehøsten ;-)

* Følg Feberhjerte på Facebook *

Mitt kanskje stolteste bilde

Det er rart med bilder, hvordan det du ser ikke alltid er det som betyr noe. Slik som dette bildet:

 

 

Teo og meg på plattingen foran huset. Ikke akkurat stor bildekunst, men likevel et av mine aller stolteste øyeblikk. For dette bildet ble tatt av Erik, da han var på vei ut døra her i forrige uke, etter at vi hadde slurpet kaffe og pratet sammen i flere timer.

Jeg hadde aldri møtt Erik før, men det viste seg at han var en sånn fyr man umiddelbart blir glad i. Da han skulle dra, lurte han på om det var greit at han tok et raskt bilde for å legge ut på facebook. Sjeldent har jeg vært stoltere, gladere og mer kry.

For Erik er ikke bare en hvilken som helst Erik. Han har nemlig det jeg anser som en av Norges viktigste jobber, på en av Norges viktigste arbeidsplasser: Stine Sofie-stiftelsen. Praten vi hadde hatt, var om at jeg endelig har fått deres offisielle tommel opp for å spre ordet om stiftelsen og kjempe for deres sak.

For dere som ikke kjenner stiftelsen fra før: Stine Sofies Stiftelse ble etablert i Grimstad etter "Baneheiadrapene" (2000), der Lena (10 år) og Stine Sofie (8 år) ble brutalt voldtatt og drept. Stiftelsen ble grunnlagt av Stine Sofies mor, Ada Sofie Austegard, og Bente Bergseth, sistnevnte som selv har opplevd vold i barndommen. Sammen ønsket de å forbedre rettssikkerheten til voldsutsatte barn og deres pårørende, og forhindre at barn blir utsatt for vold og overgrep.

Det er selvfølgelig helt umulig å se for seg hvordan slik ubeskrivelig grusomhet må påvirke en mor. Så å klare å ta noe så horribelt og vri det om til å gjøre noe godt for verden, vitner om stort mot og en ryggrad laget av titan. Kanskje ikke så rart da at Ada Sofie nylig ble kåret til Norges modigste kvinne i 2016.

 

 

Det har vært en lang prosess å lande på at dette er noe jeg ønsker å skrive mer om. For samtidig som ingenting føles viktigere, er det også utrolig tøft materiale å jobbe med. Men samtidig... Å lukke øynene og late som ingenting, er faktisk det verste man kan gjøre.

Om vi noensinne skal komme noen vei, må vi ta motet til oss og innse at et tabubelagt tema som dette ikke blir borte bare vi holder oss for ørene. Eller som Erik så fint sa det: Dette må snakkes i hjel, ikke stilles i hjel.

For det er lett å tenke at vold og overgrep mot barn er sånt man bare hører om i nyhetene, og alltid i USA. Det er ikke ekte, på en måte. Realiteten er dessverre langt mer ekte. Et estimat sier at så mye som 100 000 norske barn lever med vold i nære relasjoner, og Kripos meldte tidligere i år om at saker med seksuelle overgrep mot barn har økt med 100 prosent det siste året.

Jeg ønsker ikke å gjøre dette til en heksejakt etter overgripere og jeg har ingen planer om å gjøre dette til en overgrepsblogg, men om ikke denne bloggen også kan brukes som en stemme for de minste og viktigste menneskene vi har i samfunnet, er det bare å kaste hele greia på dynga.

Alt jeg ønsker er dette: Vit at vold og overgrep mot barn skjer. Hver. Eneste. Dag.

Om vi kan anerkjenne såpass, er vi godt i gang. For det handler om å åpne øynene, det handler om å se. Å lukke øynene og late som ingenting, er faktisk det beste du kan gjøre for overgriperne og det verste du kan gjøre for barna. Det slutter ikke å regne bare man drar for gardinen.

Og derfor er jeg så stolt av dette bildet. En helt ny start og en mulighet for å hjelpe. Du og jeg, her og nå.

La oss åpne øynene.

 

Image of happy kids representing youth and fun

 

* Følg Hjelpehjerte på Facebook *

Voksenkos på senga

- Du..?

- Ja?

- Ta av deg, boksern a.

- Seriøst?

- Ja, kom igjen, vi kjører på.

- Hæ? Allerede..? Okei!

 

man in bed with naked torso holding a cup

 

Det er mandag morgen, klokken er 08.40 og her ligger jeg på senga uten klær. Det må være en drøm. Men neida. Jeg rekker ikke å få av meg klærne før hun begynner å tafse. Først litt forsiktig, deretter mer bestemt.

Jeg stirrer i taket og later som ingenting. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men jeg har jo akkurat våknet og hun har veldig kalde hender.

Jeg skal spare dere for detaljene, men la oss bare forsiktig si at 10 minutter senere var jeg påkledd igjen og med et stort smil om munnen.

Jeg så ut vinduet, det var en nydelig høstdag. Jeg så på klokka, den var 08.50. FOR en start på uka!

Jeg satt meg i bilen og følte meg lettere enn på lenge. Som om en elefant hadde hoppet av skuldrene mine. Dette var akkurat det jeg trengte nå, dette kunne vi absolutt gjort oftere.

Hvem hadde trodd at en liten kontroll hos legen kunne være så befriende :-)

 

/ God ny uke!

* Følg Ballehjerte på Facebook *

Barn er som små elefanter

Jeg slutter visst aldri å la meg fascinere av hva små barnehoder får med seg. De må jo ha hukommelse som elefanter? For selv i en aktiv hverdag med en milliard inntrykk i timen, klarer de fortsatt å huske på ting som vi voksne glemmer i løpet av minutter.

 

Elephants family on African savanna. Safari in Amboseli, Kenya, Africa

 

Slik som i kveld. Jeg ligger på senga med plutten og det er like før han sovner. Rommet er mørkt og stille, pusten går roligere. Like før han sovner nå. Men så plutselig:

- Pappa?

- Ja, gutten min?

- Ehm... du vet når det ringte?

- Hæ? Ringte?

- Ja... når vi spiste frokost, vet du.

- Eeeh... nei?

- Jo, når vi spiste frokost...

 

Jeg må tenke meg grundig om. Ingen som ringte da vi spiste frokost i dag. Eller i går. Snakker han i søvne?

Nei vent! Det var jo faktisk noen som hadde ringt. NRK hadde ringt oss midt i frokosten, så jeg lot det bare ringe. Plutten hadde lurt på hvem det var og hva de lurte på, og jeg sa at det bare var noen som ville spørre pappa om noe jobbgreier. Han lurte på hvorfor jeg ikke tok den og jeg sa det passet dårlig midt i frokosten. Jeg fikk ringe dem tilbake senere.

Det var på onsdag. I dag er det søndag.

Hvor mye har ikke skjedd i hans lille verden siden da? Han har vært i svømmehallen, feiret bursdag og sett Shrek på stort lerret i barnehagen. Han har lekt utallige timer med utallige venner og herjet huset her halvt i hjel. Han har vært med meg på ærender og handlet lørdagsgodteri. Han har spist twist hos oldemor og oldefar, han har lekt med nabojenta, hoppet i sofaen med lillesnupp, spist vegetarlasagne, is med strøssel, skadet både tær og knær, vært på lekeplassen, farget hele garasjegulvet med kritt, vært syk og lest to helt nye barnebøker. Og sikkert en million andre ting jeg ikke husker, men like fullt... dette husker han.

Så jeg svarer:

- Ja, det ja. Nei, det var bare en jobbtelefon. Noen som lurte på om jeg kunne si litt om en tekst jeg hadde skrevet.

- Å ja... Men har dere snakket sammen nå da?

- Ja, nå har vi snakket sammen.

- Ok.

Så sovnet han tvert.

Dette har han altså gått og ruget på gjennom en halv uke full av erfaringer og moro. Helt bakerst i hjernen, men fortsatt der. Han måtte bare få den krysset av lista før han kunne gå videre, og denne lille tingen var den siste lille biten som holdt ham våken i kveld.

De sier det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet. Jeg synes ikke man trenger å reise så langt engang. Bare prøv å tenke som et barn, og du vil se at det finnes veldig mye rart vi voksne ikke lenger forstår.

 

Baby elephant

 

/ Mine små elefanter <3

* Følg Elefanthjerte på Facebook *

Krakken på badet

Jeg skjønner at du har hastverk med å vokse opp, men kan du ikke ta det litt piano?

 

 

For jeg vet jo at du vokser, jeg ser det bare ikke før jeg kikker på gamle bilder av deg. Det er som å se en helt annen person. Og det går så fort. Men jeg ser deg jo hver eneste dag, jeg får det ikke med meg. Men noe må ha skjedd, for du kan løpe, gå og hoppe, og først i går gikk det opp for meg: Du trenger ikke krakken lenger. Du lener deg bare over vasken og fikser det selv.

Hvor lenge har du gjort det? Jeg hadde jo tenkt at du kom til å trenge den krakken for alltid. Men greit, gjort er gjort, men kan vi ikke i hvert fall bli enige om at du ikke vokser mer på en stund?

Det er som du sa i går morges, da jeg tullet med at jeg skulle dra i barnehagen og dere kunne bli igjen hjemme: "Du må jobbe, det er jobben din. Jeg må i barnehagen, det er jobben min".

Så la oss bare ha det sånn da, i hvert fall i noen år til. For jeg orker ikke at jeg plutselig står på talerstolen med en konfirmant ved min side og lurer på hva som skjedde.

For jeg er som krakken - ikke helt klar for å bli satt i boden riktig enda.

 

 

 

* Følg Krakken på Facebook *

Slik unngår du luesveis

Alle vet vi vel hvor tøft livet kan være med luesveis. Altså, virkelig. Her prøver man å kjempe seg gjennom livet, men luesveis gjør det nærmest umulig. Heldigvis finnes det råd!

 

 

For i dag leste jeg en uhyre interessant artikkel på minmote.no om hvordan man med enkle triks, tørrsjampo, fletter, strikker og masse arbeid kan oppnå den perfekte luefrisyren.

 

(skjembilde: vg.no)

 

Fint nok det, men hvis man ikke har tid, gidd eller ork til å styre med tørrsjampo, fletter og strikker, har jeg et triks som virker enda litt enklere:

  1. Fiks håret slik du liker det.
  2. Finn frem lue.
  3. Legg fra deg lue.
  4. Gratulerer, du har nå unngått luesveis.

 

Alternativt, hvis det er skikkelig kaldt og man faktisk MÅ gå med lue:

  1. Finn frem lue.
  2. Bruk lue.
  3. Ta av deg lue.
  4. Du har nå luesveis, men gratulerer: Du overlevde.

#dagensilandsproblem

 

Baby look at the camera portrait

 

/ Luesveis...

* Følg Luehjerte på Facebook *

Søvn er livets kaffe

Så våken, så kvikk, så fryktelig uvant - herregud, for en merkelig følelse!

 

 

For i går klarte jeg faktisk, mot absolutt alle odds, å gå til sengs rett etter at begge barna var lagt. Og ikke bare det: Jeg sovnet! Det føltes selvfølgelig veldig merkelig å ligge der som et barn og høre på lydene fra frua som tasset rundt i huset. Men så gikk det heller ikke mange minuttene før tankene ble mer og mer abstrakte, og hjernen forsvant ut vinduet.

Og fordi jeg hadde på meg min trofaste fitbit, kan jeg til og med bevise det. Her er nattens søvnmåling:

 

 

Sjekk den a - 10 timer med effektiv søvn! For en fyr med notorisk lakenskrekk, er det helt ellevilt. Samtidig ser jeg jo at jeg har vært helt våken 3 ganger, rastløs 34 ganger og tilbragt hele 73 minutter av natten i våken/rastløs tilstand. Hvor det rare er at jeg husker at jeg én gang var oppe på do med 4-åringen, men hva med de resterende 36 gangene?! Jeg vet jo at jeg går mye i søvne, men altså, hallo..?

Samme kan det være, det viktigste er at jeg nå har funnet ut at å få seg en god natt søvn er som å våkne med et batteri i rumpa. I hele dag har jeg vært lystig og glad og egentlig ikke trengt kaffe! Ved nærmere ettertanke burde jeg kanskje hoppet over kaffen faktisk, for da jeg først hadde fått i meg et par kopper, ble jeg som en overenergisk duracell-kanin, noe som enkelt lar seg illustrere med dette bildet:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det man derimot ikke ser her er at et halvt sekund senere, smalt en av tærne inn i håndtaket på en kjøkkenskuff. Det gjorde så intenst vondt at jeg brått måtte ta meg en Gro-dag på gulvet. Ikke ble det spesielt mye bedre når Teo kom bort for å trøste meg, men endte med å tråkke meg rett i fleisen med skarpe klør og bare gjøre skaden verre.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men takket være kaffeoverdose OG en lang natts søvn, kunne jeg ikke brydd meg mindre om verken skader eller skarpe poter. For solen skinner, livet er fantastisk og jeg er våken! Så nå er jeg selvfølgelig supermotivert til å begynne å legge meg litt tidligere hver kveld.

Ikke 20.30 kanskje, men jeg skal i hvert fall prøve å ikke la det gå 10 år til neste gang jeg får meg en god natts søvn ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Ha en fantastisk dag! :-)

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Marsj i seng etter barne-tv

I dag skal jeg gjøre det, i dag skal jeg endelig gjøre det!

For lenge har jeg drømt om å klare å legge meg likt som barna, for deretter å nyte vanvittige 12 timer med søvn, og i dag skal det endelig skje. Jeg skrev så vidt om dette i forrige uke, og siden da har jeg hatt en hemmelig plan om at dette er dagen. Ingenting på planen som ikke kan utsettes til i morgen og med en hel uke på å forberede meg, er jeg mentalt klar.

Det høres kanskje rart ut, men med notorisk lakenskrekk er jeg konstant på etterskudd og sjeldent i seng før 01-ish. Så våkner man opp, trøtt som en dritt og irritert for at man ikke for en gangs skyld kunne klart å legge seg tidlig. Så i dag skal jeg overkompensere for all tapt søvn det siste året, og kline inn en skikkelig soveoverdose.

Så nå, kl. 18.38 har jeg allerede spist kveldsmat, tatt en dusj, fått på pysj og pusset tennene. Alt som gjenstår nå er å tørke badesveisen med litt barne-tv, og så er det marsj i senga for alle barna - lillesnupp, storeplutt og pappa.

Så med mindre noe uforutsett skulle oppstå eller dinosaurer ramler ned fra himmelen, sees vi i morgen for min første opplagte morgengry siden 2006 :-D

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her skarre soves!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Natta!

* Følg Sovehjerte på Facebook *

En pappablogg blir til

Hvorfor jeg begynte å blogge? Det er faktisk en ganske fin historie om livets mange tilfeldigheter :-)

 

Blog concept with man holding a tablet computer

(Teksten under er hentet fra boka mi "Pappahjerte - fra ungkar til far")

 

Det hele startet med at frøkna i huset ønsket seg en ny kaffemaskin. På en av mammasidene hun ofte stakk innom på nettet ble det arrangert ukentlige skrivekonkurranser der vinneren stakk av med en flott premie. Min kjære hadde mange ideer til tekster på lager og ventet bare på den rette anledningen. Etter flere uker med premier som sminkeprodukter og andre ting hun ikke ønsket seg, dukket den endelig opp. Kaffemaskinen som hun hadde siklet på.

I konkurransen etterlyste de historier fra fødselen og hvordan man opplevde å bli forelder. Selv om frua tenkte å sende inn sitt eget bidrag fikk hun en idé om at jeg burde skrive min egen versjon av hvordan jeg opplevde å bli far. Det måtte jo være ting jeg kunne skrive om med tanke på hvor mange følelser som hadde veltet ut av meg på så kort tid. Siden jeg tross alt jobbet som tekstforfatter la hun sin lit i at min historie kunne slå an.

Jeg var vel ikke helt overbevist, men hadde litt ledig tid kvelden før konkurransen ble avsluttet og skrev ned akkurat hvordan jeg opplevde å bli far. Om hvordan jeg gikk fra barnehater til puddingmyk pappa av verste sort. Etter hvert som ordene falt ned på arket så jeg at det bare ble mer og mer følelsesladet, åpent og ærlig. Jeg la sjela mi i den teksten og alt som ble skrevet kom rett fra hjertet. Jeg leverte teksten over til min kjære som tok den med seg i sofakroken for å lese.

10 minutter senere kom hun tilbake med tårer og verdens største stjerner i øynene. Hun mente det var det beste hun hadde lest noensinne. Hun var dessuten hellig overbevist om at kaffemaskinen var bænkers.

Jeg har alltid vært min egen verste kritiker og var ikke helt overbevist, men jeg sendte inn teksten morgenen etter, bare minutter før fristen gikk ut. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar. Redaktøren mente det var noe av det beste hun hadde lest på lenge og kåret den umiddelbart til vinner av konkurransen. Kaffemaskinen var i boks! Men det skulle vise seg at kaffemaskinen vi vant kom helt i skyggen av noe annet. Responsen.

 

Silhouette of hands in form of heart when sweethearts have touched

 

Da teksten ble lagt ut på nettet skjedde noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle få oppleve. Viral spredning av dimensjoner. I løpet av få timer haglet det inn tusenvis av anbefalinger, kommentarer, lovord og meldinger om tårer som rant i strie strømmer. Der og da gikk jeg inn i en slags euforisk lykkerus som jeg ikke forsto stort av. For hver gang jeg gikk inn og sjekket teksten på nettet hadde det dukket opp enda flere rørte tårer og anbefalinger.

Responsen tok meg helt på senga og jeg gikk bare rundt og smilte fra øre til øre. Jeg klarte ikke helt å forstå hva som foregikk, men likevel innså jeg at jeg muligens hadde noe. Redaktøren for mammasiden lurte på om jeg ville begynne å blogge for dem og meldinger fra gamle bekjente ramlet inn på sosiale medier og mail.

Alle de som trodde at jeg bare var en oppmerksomhetssyk klovn hadde sett at det var mer til hunden enn bare hårene. Smilene satt løst, lovordene likeså. Dette fikk meg til å innse at det var som min mor hadde sagt: Det fantes få pappabloggere der ute. Det er ikke så mange menn som tar til orde for papparollen i det offentlige rom og tør å by på myke sider ved seg selv.

Det er liksom noe feminint over det. Menn flest skyr slikt som pesten, man vil jo ikke fremstå som sårbar og svak. Huff, Gud forby. Det fikk meg også til å innse at mange trenger å høre hvordan det oppleves for oss menn å bli pappa for første gang.

 

 

Vi menn har en tendens til å holde følelsene stengt på innsiden og slike ting blir sjelden pratet om. Vi har ofte sterkere følelser enn vi forteller om til våre kjærester, venner og familie, men det er så vanskelig å få det ut. Det betyr at det sitter mange kvinner der ute som kanskje ikke vet hva mannen egentlig føler eller om han føler noe i det hele tatt etter at han ble far.

Det gjelder selvfølgelig ikke for alle, men som en generell hovedregel så er nok menn mer følelsesløse utad enn kvinner. Man trenger vel ikke å være noen ekspert for å komme med en sånn hypotese.

Plutselig hadde jeg åpnet opp en dør jeg ikke visste at fantes og på den andre siden ventet en helt ny verden. Jeg skjønte raskt at noen trengte å gi den moderne mannen en stemme. Noen måtte gi dagens fedre en stemme. Noen måtte gripe mikrofonen og snakke fatterns sak, fortelle om våre tanker, følelser, gleder og frustrasjoner. Noen måtte ta ansvar for de mennene som ikke tør å åpne seg for verden. Noen trengte å fortelle nybakte mødre der ute hvordan vi menn opplever tilværelsen som nybakte småbarnsforeldre fra en manns perspektiv. Og den noen så ut til å være meg.

 

 

Få dager etter at kaffemaskinen kom i hus, dro vi på sydenferie. Hele uken gikk med til å diskutere tanker og ideer om pappabloggen frem og tilbake. Jeg snakket hull i hodet på min stakkars kjæreste som hadde mer enn nok med å overleve i den grancanariske varmen. Vi rullet rundt på den lille pjokken vår gjemt under solskjermer og solkrem mens vi pratet om hva bloggen skulle hete, hva den skulle handle om og så videre.

Jeg skrev side opp og side ned med notater og ideer. Det begynte å gå opp for meg at jeg muligens hadde noe å fortelle verden tross min egen initiale skepsis. Alt jeg nå manglet var et passende navn. Så jeg gikk tilbake til teksten som hadde startet det hele, teksten som hadde vunnet oss en kaffemaskin og sparket i gang drømmen om en pappablogg. Og der fant jeg det. Ordet som definerte alle mine tanker, ideer og følelser i ett eneste ord.

Pappahjerte.

 

 

/ ... og resten er historie :-)

OBS: Teksten som omtales her og som ble startskuddet for denne bloggen, finner du her --> Min Historie

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ja, vi elsker arveklær!

Dæven steike for et engasjement! Da jeg skrev saken om at det finnes en snobbete elitisme rundt dette med at arveklær er for fattigfolk, hadde jeg aldri i verden trodd at det skulle bli mitt kanskje mest leste innlegg i år!

Men det bekrefter jo bare at dette faktisk er en greie og noe mange føler på. Og da er det så fantastisk å se at over 20 000 mennesker allerede har likt innlegget og står samlet for å si at: Ja, vi elsker arveklær!

 

 

Så får de snobbete fintfolka holde på med sitt, man da vet i hvert fall du og jeg og alle andre som kler barna sine i arveklær at dette heldigvis fortsatt er helt normalt og sunn fornuft. For i 2016 er det jaggu ikke lett å vite hva som er greit å gjøre lenger. I en tid da trær skjæres ned for å motvirke klatring og hus kles fra gulv til tak i puter, kan det være vanskelig å bli klok på noe som helst, så det er betryggende å se at arveklær i hvert fall står høyt i kurs.

Og som mange av dere skriver, så elsker jo barna ofte arveklær, for det gir dem plutselig muligheten til å gå kledd som en kul storebror eller hun tøffe jenta nedi gata som eide genseren tidligere. For min del handler arveklær også mer om bare penger og miljø, men å gå gjennom poser med arveklær har blitt en slags hobby. For det er seriøst som julaften hver gang man får en forsendelse med bæreposer og søppelsekker for inspeksjon.

For midt blant slitte bodyer og olabukser med lapper på knærne, finner man plutselig en håndstrikket genser med personlige detaljer og knapper valgt med omtanke og kjærlighet. Og plagg som det kan faktisk ikke kjøpes for penger. Smak på den, du! ;-)

Legger ved et bilde av en genser vi fant en gang, som vi synes var utrolig fin. Vi visste ikke hvor genseren kom fra, men den var innlysende håndlaget med søte knapper og personlig stil. Så da var det utrolig artig da jeg møtte min svogers søster på et slektstreff en stund senere og hun kunne fortelle at hun hadde sett et bilde på bloggen av genseren som hun hadde laget til sine barn og var veldig glad for at den fortsatt var i omløp :-)

Så takk til alle som har tatt til ord for å løfte arveklærne opp og frem. I dag flagger vi i arveplaggenes farger og roper ut et høylytt hurra for slitte knær og håndsøm :-)

 

Se den lille pluttisen a :-D

 

 

/ Ja, vi elsker arveklær!

Les også: "Arveklær er for fattigfolk"

* Følg Arvehjerte på Facebook *

Ny jobb og spennende uke!

Ikke bare har jeg fått meg ny jobb, men i morgen har jeg også et av årets desidert viktigste møter!

 

happy businessman with big head showing two thumbs up and laughing. funny picture over dark background

 

Vi går en kjempespennende uke i møte og jeg må bare dele et par ting med dere. La oss starte med det artigste først: Jeg har fått meg jobb!

Rett før helgen ble jeg nemlig kontaktet av et forlag som ønsker å gi meg muligheten til å prøve meg som oversetter av barnebøker! :-) Altså, hvis ikke det er å anse som en stor ære, så vet ikke jeg. Jeg gleder meg i alle fall veldig - og kommer selvsagt til å fortelle mer underveis.

Men så, over til ukens kanskje viktigste ting, for i morgen er det ENDELIG duket for et møte med de fantastiske folkene i Stine Sofie-stiftelsen! Denne dagen har jeg ventet lenge på, og det gjør meg både stolt og glad at de har gitt meg denne tilliten. For som jeg har sagt tidligere: Ingenting føles viktigere enn å hjelpe dem i deres arbeid for en barndom uten vold, frykt og misbruk.

 

Sweet Teddy bear with cup of coffee, hot chocolate or tea and cookie in heart shape on brown wooden background.

 

Andre ting som skjer denne tettpakkede uken, inkluderer en tur til Oslo på onsdag for å være gjest i podcasten Foreldremøtet, en telefondate med en journalist fra Se & Hør, og i tillegg skal jeg prøve å rekke et møte med en journalist fra Vestfoldavisene. Og akkurat mens jeg sitter og skriver dette, fikk jeg jaggu en mail fra svenske Expressen.se, som ønsker å publisere gårsdagens innlegg "Arveklær er for fattigfolk" og oversette det til svensk. Noe så kult! Tjena Sverige :-)

Men okei... i ærlighetens navn får man vel ta med noe negativt også. For da jeg var innom min gamle regnskapsfører i forrige uke for å hente noen gamle permer, fortalte jeg litt om mine nye rutiner nå som jeg har begynt å føre regnskapet selv. Det var ikke mange kontrollspørsmål som skulle til, før et løselig "Heisann sveisann" ble til et gravalvorlig "Kom tilbake neste torsdag, vi setter av to mann i tre timer"...

Viser seg nemlig at når en regnskapsfører spør om hvordan du organiserer bilag, får de stressflass og hjerteflimmer hvis du svarer:

- "Hulter til bulter. I en skuff. Et eller annet sted. Tror jeg.."

Men sånn bortsett fra det: En fantastisk uke!

 

Happy cheerful hipster man with a laptop sitting outdoors in nature, freedom and happiness concept

 

Og forresten.. Henvendelsen fra Se & Hør-journalisten minnet meg på at jeg fortsatt er med i kappløpet om å stikke av med den prestisjefylte prisen som Årets Blogger 2016! Men om jeg, en skarve pappablogger fra Larvik, skal ha sjanse til å hamle opp med de vakre, velfriserte kjendisene jeg konkurrerer mot, trenger jeg din hjelp.

Så hvis du synes jeg fortjener prisen som Årets Blogger 2016, ville det betydd uendelig mye for meg om du vil klikke her og stemme på meg.

På forhånd tusen takk :-)

 

/ Ha en strålende uke, folkens!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Arveklær er for fattigfolk

I dag fikk jeg høre noe av det teiteste jeg har hørt på lenge...

 

 

For i går skrev jeg en kort sak om at vi brukte lørdagskvelden vår på å sortere arveklær. Frua, meg og en stabel med gamle filler med ørten navn i nakken. Men så begynner det å tikke inn meldinger fra folk som synes det er så fint å se at vi bruker arveklær.

Først skjønte jeg ikke greia, men så viser det seg at arveklær har fått et navn på seg for å være fattigslig! At de som bruker arveklær er litt bomsete, for det er liksom litt status å bare kjøpe nytt. Og det er da jeg kjenner at det freser i topplokket...

For hva er det med folk?! Er ikke arveklær godt nok heller nå da? Har den sosiale elitismen kommet så langt at selv babyer skal fremstå som smykker? Greit nok, så er jeg for gammel og kjip til å forstå meg på veskejente-generasjonen, men her snakker vi altså om kleskode blant bittesmå barn og babyer!

Vær så snill a... Kan vi ikke bare for én gangs skyld tenke fornuft fremfor fasade?

 

family mother and child girl little helper in laundry room near washing machine and dirty clothes

Her mor, disse har jeg brukt én gang. Bare å kaste.

 

For arveklær er ikke fattigslig, det er smart. Dritsmart! Barneklær kan nemlig være ganske dyrt, dessuten trenger man store mengder av det. Barn vokser jo som kjent raskere enn bambus, og før de rekker å slite hull på buksa, er den blitt for liten.

Mange plagg ser jo fortsatt ut som de kommer rett fra butikken når de ikke passer lenger, men da skal man altså heller kaste dem enn å la andre få glede av plagget? Piss meg i øret!

Arveklær er ikke fattigslig, det er genialt! Det sparer penger, det sparer miljø og det gir masse glede. Det har spart norske småbarnsforeldre for millioner av kroner i generasjoner, og er en slags motvekt til bruk-og-kast-kulturen.

Tro meg, jeg er yngst i en søskenflokk av fire, jeg vet ett og annet om å spare penger på barneklær. For vi arver barneklær fra alle mine tre eldre søsken, og det er mye. Veldig mye. Og selv om mange av klærne har  3-4 ulike navn skrevet med tusj i nakken, så holder de koken og går rett i skapet.

Og vips så har man plutselig 5 nye bukser, 6 nye gensere, en vinterdress og 10 t-skjorter til kroner 0! Ja vel, så er det fint å kjøpe en del nytt, selvfølgelig skal man det, men hvorfor i all verden skal man brenne av en månedslønn på babybodyer og dukkesko hvis man ikke trenger..?

 

Skittentøy? Nei takk, kast det på dynga.

 

Men for all del: Kjøp gjerne alt nytt og pantsett huset for å kle barna i designerklær med press, men la nå for guds skyld folk få lov til å spare litt penger uten å måtte bli sett ned på! Det handler ikke å om å være fattigslig, men fornuftig. Dessuten er det veldig trivelig å være en del av arvekarusellen!

For nå som vi er på barn nummer to, får vi plutselig tilbake klær som vi sendte ut i loopen da plutten ble for stor for dem. Og det er SÅ trivelig å få tilbake gamle pysjer og favorittplagg som er innsvøpt i minner, og som nå er klar for en ny runde med en ny person.

Det er litt som en avart av julaften hver gang man mottar klær og med stor spenning åpner posene med klær for å se hva slags skatter som ligger skjult i dem. I tillegg til at det er kjempehyggelig å kunne sende plagg man er glad i videre til venner eller familiemedlemmer som trenger klær til barna. Penger spart er penger spart :-)

 

Hey hey, ny pysj med bare 3 navn i nakken? Score!

 

I denne sammenheng ønsker jeg å nevne at jeg nylig fikk en kommentar fra en leser som reagerte på at jeg i blant har samarbeid med annonsører som selger dyre barneklær. Hun mente dette kunne bidra til økt kjøpepress og en slags tanke om at kun dyrt er godt nok. Og det er synd, for jeg mener absolutt ikke at man trenger å kjøpe alt nytt, ikke i det hele tatt.

Her hjemme bruker vi MASSE arveklær og sparer mengder av penger på det. Men for de plaggene som virkelig gjelder, kan det være greit å kjøpe kvalitet. Slik som forede vinterstøvler, ullundertøy og regntette parkdresser. Min erfaring er også at klær av litt høyere kvalitet ofte holder lenger, slik at de på langsikt faktisk ikke blir så mye dyrere likevel. Slik som noen av 4-åringens uteklær som nå er arvet videre til 2-åringen og fortsatt ser ut som nye.

Men for de resterende 95 % av det fjellet som er barnas klesforbruk i løpet av et år: Arveklær for alle penga! Så kan de fjåsepeisene som rakker ned på arveklær si hva de vil, for de folka tar feil. Arveklær er genialt :-)

 

Fra forrige runde med arvesortering. Sjekk hu i vippestolen a! :-)

 

Les også:
- "Arveklær - et pyramidespill"
- "Sannheten om arveklær"

* Følg Arvehjerte på Facebook *

Lørdag kveld i et småbarnshjem

I går lå vi på sofaen med macen på fanget og så den siste, dagsferske episoden av Skam. Og jeg tenkte: Dette kan jeg relatere meg til. Jeg elsker Skam og jeg skjønner greia. Ja vel, så går vi kanskje ikke på videregående lenger, men dæven heller, alt dette føles relevant! Hipp hurra, jeg er fortsatt ung og litt kul.

I dag er et lørdag og mens alle de unge og kule er ute og fester, har vi satt av hele kvelden til å sortere arveklær og se på Skavlan i reprise.

... plutselig var man ikke fullt så ung og kul likevel ;-)

 

 

/ Men du og du så mange fine strikkagensere!

* Følg Gæmlishjerte på Facebook *

Svigerfars drøm

Etter at jeg postet innlegget om min herlige svigermor i går, er det mange av dere som har spurt meg om den rare koppen på slutten av innlegget. For hva er det egentlig bilde av? Er det virkelig meg i undertøy? Og hvorfor i all verden har jeg et lettkledd bilde av meg selv på kaffekoppen?

Det er faktisk en litt søt historie.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bildet er sniktatt av Christina mens en sliten babypappa tar seg en velfortjent cowboystrekk på et glovarmt hotellrom på Gran Canaria.

 

For jeg husker veldig godt første gang jeg møtte svigermor og svigerfar. Det var på en middagsvisitt i Larvik vinteren 2011. Jeg hadde ikke vært sammen Christina så fryktelig lenge, men likevel var jeg blitt invitert på min første familiemiddag. De ble nok skeptiske da de hørte hun hadde funnet seg en Oslogutt.

Og verre skulle det bli, for jeg innså fort da jeg møtte dem at svigerfar og jeg er støpt i to vidt forskjellige former. Han er en skikkelig manns mann av den gamle skolen som har full kontroll på alt, og kan bygge en bil bare du gir ham en skrutrekker. Jeg derimot...

Og det kom fort frem under middagen. For selv om jeg hadde kommet dit for å imponere fletta av dem og raskt bli akseptert som en av deres egne, skjønte jeg fort at det kom til å bli vanskelig. For som seg hør og bør når svigerforeldre møter sin vordene svigersønn for første gang, ble det like mengder dobbeldate som et slags jobbintervju/avhør.

For når det kommer en vimsete Oslogutt på døra og prøver å gjøre krav på datteren din, ja da spør du om alt. Spesielt svigerfar, som virket veldig nysgjerrig på å finneut hva slags fyr dette var. Litt på samme måte som du blir kredittsjekket av banken. Men svarene han fikk må ha skremt vettet av ham.

Renta på lånet mitt? Øh, liiiitt usikker. Hvilken strømleverandør jeg bruker? Tja... Si det. Om jeg har pensjonsordning på jobben? Jo, jeg håper da det. Hvor jeg har forsikring? If. Eller Gjensidige. Eller vent... kanskje begge. Hvilket år foreldrene mine er født? Øøh... 2011 minus 67-ish, blir.. ja... pass. Og sånn fortsatte det hele veien.

For å si det sånn, hadde han vært en bank, ville jeg aldri fått lånet. Jeg var ikke engang helt 100 % sikker på hvilket fylke vi var i. Jeg visste bare at jeg var ganske sulten, veldig nervøs og skikkelig forelsket i datteren deres.

Men det holdt. For selv om jeg kanskje ikke var helt det de hadde forventet i en dattertjuv fra storbyen, så må jeg ha klart å egle meg innpå dem med tiden. Jeg fikk komme tilbake, og etter hvert ble jeg til og med invitert på tur til familiehytta.

Selv om jeg aldri var helt sikker på hvor jeg hadde dem i starten, så må jeg ha gjort noe riktig. For på julaften, bare to år senere, fisket jeg frem en pakke fra under juletreet med påskriften: "Fra: Svigerfar. Til: Svigersønn".

Inni pakken fant jeg denne:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Om gaven er ironisk ment eller ikke, sier historien ingenting om. Kopp er kopp :-P

 

 

 

/ God jul! Med vennlig hilsen, Svigerfars drøm

Les også: "Svigermors supertriks"

* Følg Svigerfarhjerte på Facebook *

Svigermors supertriks

Jeg vet at det er vanlig å hate svigermoren sin altså, men i dag kunne jeg seriøst kastet meg om halsen til min svigermor og gitt henne verdens største klem! :-)

I dag tidlig våknet jeg nemlig opp småsyk, trøtt og uggen i halsen. Jeg slumpet meg ned trappen, usikker på om jeg kom til å overleve dagen, og stabbet tankeløst mot kaffetrakteren som en zombie. Men så, da jeg kom bort til benken, ble jeg møtt av dette:

 

"Peter! Sett i støpsel, trykk på knappen. Det er sånn vi gæmmliser gjør klar (kvelden før). Vipps er kaffen klar "før" du våkner :-) Svigermor :-)"

 

 

 

Herregud, Svigermor - så genialt! Dette må hun ha fikset da hun var innom her i går. Og vips, så var denne dagen plutselig ørten hakk bedre.

For å preppe kaffemaskinen kvelden før, er jo noe helt annet enn å rote rundt på morgenkvisten. Famle rundt i blinde etter kaffe, vann og filter, med øya på halv tolv og et hode surret i bomull. Men dette blir det slutt på nå, for nå skal Svigermors Supertriks bli min faste kveldsrutine. Og neste morgen: Inn med støpsel, trykke på knapp, ferdig butikk - sweet baby Jesus!

Som sagt, så vet jeg at det er vanlig å hate svigermoren sin og alt det der altså, men det er bare så fryktelig vanskelig når man har en svigermor som gjør ting som dette :-) :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Svigermor <3

* Følg Kaffehjerte på Facebook *

Legge seg likt som barna?

Det er rart med det, men jeg tenker den samme tanken hver eneste kveld jeg ligger på senga og leser for 4-åringen: "Å herregud, det hadde vært deilig å legge seg nå!"

Og mens jeg ligger der og leser eventyr og prompebøker, blir jeg bare trøttere og trøttere. Gjespene kommer som rier og øyelokkene legger på seg 40 kilo. Så ligger jeg der med tårer i øynene og kjemper en desperat kamp mot søvnen.

 

 

Noen ganger taper jeg midtveis og sovner et lite sekund, bare for å bli vekket av en bok som kræsjlander i neserota eller 4-åringen som klager på at jeg har fått "sovepust".

Til dags dato har jeg aldri klart å faktisk gjøre det, men en vakker dag håper jeg å faktisk klare det. Legge meg likt som barna. Det høres jo helt euforisk ut.

Men det fordrer både at jeg skal ha gjort ferdig alt som står på voksenlivets evigvarende to-do-liste for kvelden. I tillegg må jeg klare å overvinne den kanskje mest slitsomme apen jeg har på ryggen. For jeg har nemlig notorisk lakenskrekk og vil komme opp med en hvilken som helst unnskyldning for å aldri legge meg. Og jeg er god til det, så sjeldent vil jeg komme meg i seng før lenge etter at det allerede er for sent.

Så våkner jeg opp sliten, uggen og trøtt som en rumpepinne, mens jeg bruker den første timen av dagen på å sverge at jeg skal legge meg tidligere til kvelden. Men så kommer kvelden og da kjører vi samme tralten som alltid. Alltid.

Men en vakker dag skal jeg klare det! Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men en vakker dag. Kanskje neste uke? Tenk så deilig a! Våkne opp etter typ 13 timers søvn og føle seg som en ubrukt tannbørste! Herregud, jeg husker den følelsen. Følelsen av å være uthvilt altså. Uthvilt... Det absolutt mest fremmede og ettertraktede fremmedordet blant overtrøtte småbarnsforeldre ;-)

Å føle seg uthvilt er én ting, men å sove i 13 timer? Det har jeg ikke gjort siden 2006 etter en særs fuktig kveld på en studenthybel i Japan, men det er en helt annen historie ;-)

 

 

 

/ Natta ;-)

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Risikere livet for en snap?

I går skrev Christina om den veldig skremmende hendelsen der hun og lillesnuppa vår nesten ble påkjørt av en eller annen idiot som satt og fiklet med mobilen sin bak rattet.

Nå som vi har kommet over det verste sjokket, tenker jeg ikke å skrive en lang raljering til vedkommende, men heller se fremover og tenke konstruktivt.

Men for å få i gang praten her, blir noen nødt til å kaste den første steinen. Det kan godt være meg, for helt ærlig: Jeg gjør det selv. Jeg har også den livsfarlige uvanen at jeg kan sjekke mobilen mens jeg kjører, og ofte er det av de mest idiotiske grunner!

For det er aldri noe viktig, bare sjekke en snap eller skrive en rask melding. Det er selvfølgelig helt forferdelig å innrømme noe sånt, men om vi skal komme noen vei, kan vi ikke bare dytte skylden over på alle andre. Jeg er også, i blant, en livsfarlig bilist.

Og for hva? Risikere eget og andres liv for en snap?!

 

Taking pictures with smart phone of woman in car. Close up of camera phone showing photo of happy smiling woman driving in retro car.

 

Man tenker jo at det går så fort, jeg skal jo bare sjekke noe kjempekjapt. Men i en bil burde man aldri gjøre annet enn å være 100 % fokusert på veien. For det er risikabelt nok som det er, om ikke man skal ta bind for øynene i tillegg.

Etter at jeg har pratet mye med Christina om hendelsen og lest innlegget hennes i går, har det slått meg: Hvorfor er ikke mobilbruk bak rattet en obligatorisk del av kjøreopplæringen? Det hadde jo vært et perfekt innslag på glattkjøringsbanen!

For det er lett å si at mobilbruk i bil kan være skummelt, noe helt annet er å oppleve når det går skeis. For det hadde det gjort. Garantert. Jeg tenker at 9 av 10 ville pløyd ned pappelgen på første forsøk og dermed fått realiteten slengt rett i fleisen.

Til nå har jeg bare hørt innspill om at man vurderer å høyne boten for mobilbruk bak rattet, som sikkert ville gitt en preventiv effekt, men jeg tror ingenting ville fungert bedre enn den avskrekkende effekten av å dundre sidelengs inn i pappfigur halvveis i en tekstmelding.

Derfor har jeg bestemt meg for å ta denne saken videre! Så nå prøver jeg å komme i kontakt med NAF og kjøreskoler i nærheten for å få bli med en dag på glattkjøringsbanen med mobilen bak rattet.

Jeg ønsker at både Christina og jeg får prøvd oss i kontrollerte omgivelser, for å se om mobilfikling gir økt risiko for kollisjon med pappelg eller ikke. Jeg gjetter på JA.

Alt vil selvfølgelig bli filmet og dokumentert her på bloggen. Hvis resultatet blir skikkelig hårreisende, får jeg vurdere å sende en mail til Erna, for dette må vi faktisk få en slutt på.

Men frem til da: Vær så snill. Hvis du befinner deg bak rattet på en bil og kjenner at det klær i mobilfingeren, tenk over dette: Er det verdt å risikere livet for en snap? Sannsynligvis ikke.

 

Young woman using the phone in her car

 

/ Don´t snap and drive

Les også: Kona til - "I går smalt det nesten"

* Følg Mobilhjerte på Facebook *

Kjendisfest og trekant

I kveld var jeg på kjendisfest i Oslo og det endte med en skikkelig trekant... ;-)

 

 

For i kveld har jeg vært på lanseringsfest i Oslo for boka til Espen Hilton. Absolutt verdt en tur til Oslo for å se Espen skinne på scenen, høre litt mer om hans historie og selvfølgelig skaffe meg en signert bok. Så nå er jeg supergira på å gå i gang med boka, som jeg har blitt fortalt er Norges aller første selfie-bok med hele hans historie fra mobbeoffer til toppblogger.

Ikke bare det, men jeg har jaggu klart å kapre to sider med spalteplass i den også, haha!

 

The man of the hour, Mr. Espen Hilton :-)

 

 

Dessuten fikk jeg hilst på en av mine favorittpersoner, Kristin "StyleConnection" Gjelsvik og møtt gubben hennes for første gang (fy flate for en trivelig fyr!). Men småsyk og edru som jeg var, kjente jeg at det var greit å ta kvelden tidlig. Ingen grunn til å feste natten lang når man tross alt har verdens kjedeligste kjøretur (Oslo-Larvik) foran seg.

På vei til bilen gikk jeg tilfeldigvis forbi en bokbutikk og så at boka til Sophie Elise endelig har kommet ut også, så da kjøpte jeg like godt den óg.

Så mens resten av kjendiseliten og alle de kule partyløvene skåler i gratis champagne og gjør fiskemunn til kameraet, skal jeg ta meg en kopp te, kanskje et lite rundstykke, krølle meg ned i dyna og nyte en fresk trekant med Espen Hilton og Sophie Elise på sengekanten.

Håper ikke Bukkene Bruse blir sjalu for at jeg leser noe annet for en kveld ;-)

 

 

/ Let´s get it ooooon <3

* Følg Bokhjerte på Facebook *

P.S. Denne teksten er ikke sponset, jeg har betalt for begge bøkene sjæl ;-)

En uke uten banning - Kommer hodet til å eksplodere?

Så har det altså skjedd. Etter snart 35 år med en munn så grov at den burde hatt 18-årsgrense, har jeg endelig gitt meg selv en skikkelig utfordring: Slutte å banne. Men hvordan i all verden skal jeg klare det?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For som jeg skrev i går, innser jeg at det er litt ugreit om barna begynner å adoptere vokabularet til far sin, og derfor har jeg siden i går gitt meg selv utfordringen om å klare å slutte å banne!

Ja, i hvert fall for en periode da. La oss si en uke. Det høres kanskje enkelt ut, men problemet er bare at jeg har prøvd å slutte å banne før, og det ender alltid på samme vis. Selv om jeg klarer å bite i meg banneordene for en stund, så er det ikke som om det går over. Ordene legger seg bare på vent i hjernen. Og for hver gang jeg biter det i meg, blir det mer og mer stappet der inne. Se for deg å dryppe en og en dråpe i en vannballong...

Det kan gå noen timer, kanskje en hel dag, men før eller siden mister jeg en kopp i bakken eller sparker borti et stolbein, og da sprekker ballongen. Og den banneregla som kommer rennende ut da... Gud bedre.

Men vi får se. Så langt har det gått over all forventning og bare én gang har jeg latt gamle uvaner ta overhånd. Det skjedde da vi skulle levere i barnehagen i dag, men aldri kom oss av gårde fordi vi stadig måtte lete frem mer klær som barna skulle ha med. Og da jeg endelig trodde vi var klar, kom Christina løpende med enda mer klær i armene...

- Seriøst?! Er det føkkings mulig å ha med SÅ mye klær hver eneste dag?!

Men til mitt forsvar: Hva skjer med klær i barnehagen for tiden? Jeg skjønner at det er både litt høst og litt vinter oppå hverandre altså, men man kan jo bli helt gal av all kleslogistikken!

Klær til ditt, klær til datt. Varme inneklær, litt tynnere inneklær, lue, sokker, vanter, bukser, genser og gjerne dobbelt av alt. Dress meg hit, dress meg dit, regntøy, støvler, ekstra støvler hvis de andre blir våte, og alt annet man skulle trenge i tilfelle snø, storm, orkan og/eller atomkrig.

Så ja.. dette blir interessant. Men jeg tror det skal gå bra, så lenge jeg ikke sparker borti et stolbein eller at været ikke blir spesielt mer skiftende ;-)

For hvis det plutselig blir litt varmere og vi må begynne å pakke sommertøy oppå alt annet, ja da kommer jeg til å måtte sende ut et nabovarsel om å holde seg for ørene ;-)

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ 1 day and counting ;-)

Les også: "Små barn og grove gloser"

* Følg Bannehjerte på Facebook *

 

Små barn og grove gloser

- "Hva i all verden var det du sa for no?!"

Jeg er oppe på badet sammen med barna idet jeg plutselig får bakoversveis!

Young funny surprised cat closeup isolated on white

 

Frem til nå har jeg latt barna få se og høre på stort sett hva de vil på youtube. Det går jo uansett bare i ganske uskyldige ting, rare indiske barnesanger, dyr som promper og gummibjørner på syre. Men i kveld innså jeg at det er på tide å dra i brekket.

For mens barna fylte rommet med badeskum og pappa ryddet litt i tannbørster og kremer, kom det plutselig noen gloser fra plutten så grove og upassende at de burde hatt 18-årsgrense. Han var ikke sint eller noe, det ramlet liksom bare ut av ham. Så fortsatte han å pusle med badeskummet som om ingenting hadde hendt, mens jeg sto der med bakoversveis og kjeven ute av ledd.

Jeg er absolutt ikke prippen på sånt altså, men det får vel gå en grense når det kommer til gloser så saftige at jeg ikke ønsker å gjengi dem her på bloggen engang ;-)

 

Shocked Man On The Couch at Room

Hva kalte du bikkja?!

 

Men samtidig som jeg fikk meg en real støkk, så er jeg også litt lettet. For til nå har jeg fryktet at min manglende evne til å slutte å banne, en vakker dag vil føre til at barna begynner å prate som sjømenn, men så ser det altså ut til at youtube har kommet meg i forkjøpet.

Så nå tror jeg kanskje det er på tide å begynne med litt lett sensur, for det er søtt å høre små barn synge med til "jeg er en gummibjørn" eller "johnny johnny, yes papa", men ikke fullt så søtt når de plutselig begynner å adoptere enkeltord fra sanger så grove at de kun hører hjemme i Nord-Norge.

Det er vel egentlig en passende anledning for å begynne å ta meg selv i nakken også. For jeg innser jo nå at det ligger mye sannhet i at "små gryter har også ører", og det siste jeg trenger er en telefon fra barnehagen om at sønnen min snakker som om han kommer rett fra Rorbua.

 

/ Med vennlig hilsen, plutselig hårfeste i nakken

Les også: "Barnas 15 rareste youtube-favoritter"

* Følg Bannehjerte på Facebook *

Pastillen som reddet dagen

Her kommer en solskinnshistorie om en hyggelig dame, en pastill og hendelsen som reddet gårsdagen :)

 

Gingerbread cookie men in a hot cup of cappuccino

 

For i går var jeg på en liten handlerunde med en trøtt og småsyk plutt. Vi måtte innom et par butikker for å kjøpe mat og gjerne en ny paraply, og først ut var Jula. Der fant jeg en snedig liten boklampe og litt annet jall. God start! På vei ut døren, fisket plutten med seg en pastill fra kurven de har liggende ved kassa.

Så bar det inn på matvarebutikken ved siden av, for å handle litt middag og kaffe. Underveis i handlerunden ble vi stoppet av et trivelig par som ønsket å ta en selfie med yours truly (hei til dere), men midt oppi alt rabalderet mistet plutten pastillen sin, som gikk i bakken og knuste.

For en småsyk plutt var dette alt som skulle til for at verden, som pastillen, gikk i tusen knas. Han gråt utrøstelig, men heldigvis var vi fortsatt bare vegg i vegg med Jula, så da ble vi enige om å gå tilbake og spørre om en ny pastill. Så tørket vi krokodilletårer og handlet ferdig, før vi gikk tilbake på Jula med hendene fulle av bæreposer.

Vi hadde riktignok vært innom 15 minutter tidligere, men jeg ønsker ikke å være en gribbete grådigper og lurte derfor på om det kanskje fremsto litt frekt å komme tilbake for flere pastiller. Samtidig hadde jeg hendene fulle av frysevarer og pastasaus og ønsket liksom ikke å kjøpe noe bare for å kjøpe noe. Så vi tok en snarvei gjennom butikken, møtte den samme kassedamen som tidligere og spurte ydmykt og halvt unnskyldende:

- Eh, atte han mistet pastillen i gulvet, så vi lurte bare på om vi kunne ta en ny?

Hun kunne vært kjip og sagt at det kun er én til hver for sånn er reglene og bla bla bla. Hun kunne sagt nei eller et motvillig ok, men hun gjorde ikke det. Hun så på oss med et lurt smil, kastet seg rundt og gravde opp en neve med pastiller som hun ga oss med et smil. Plutten gjorde øyne så store at man skulle tro han hadde sett en ufo.

Og jeg blir bare så utrolig glad når jeg møter sånne folk! Folk som gjør verden til et bedre sted. Som vet verdien av et barns smil og som finner oppriktig glede i å gjøre andre glad. Så er det helt sikkert mot firmaets sukkertøypolitikk å gi barn mer enn én pastill, men å ha personer som henne i kassa, gir mer verdi enn noen mengde med pastiller noensinne kunne klart.

Så dagens stjerne i taket og enorme porsjon med gratisreklame går ut til JULA i Larvik og den fantastisk hyggelige damen som satt i kassa i går. For en neve sukkertøy er en liten pris å betale for et barns helhjertede smil, og som jeg sa til henne da vi dro: "Nå kommer det til å gå gjetord om deg i huset i dagevis", og tro meg: Det gjør det ;-)

 

 

/ Smil til verden, så får du smil tilbake :-)

* Følg Pastillhjerte på Facebook *

Endelig kan jeg hjelpe "Ida"

Kjære følgere: Jeg har noe veldig stort å fortelle dere, og dette føles som den rette dagen å gjøre det på.

 

Candle light and hearts in the background

 

For etter at jeg delte "Idas historie" tidligere i år, har jeg ikke fått ro i sjela. Den hjerteskjærende historien om den lille jenta, satte dype spor i meg. Det samme gjorde den hjertevarmende responsen fra dere lesere. Så til de grader at det etterlot meg ydmyk, usikker og redd for hvordan i all verden jeg skulle klare å håndtere å jobbe videre med et så viktig og vanskelig tema.

Og det har tatt tid, altfor lang tid. For det er et tema jeg sliter veldig med å skrive om, men samtidig: Ingenting føles viktigere. For akkurat her og nå, sitter jeg og ser rett på det som betyr alt for meg: En babycall med et sovende barn i en trygg og god seng.

En liten jente som akkurat har feiret bursdag og hatt sitt livs beste dag. Men samtidig som hun har hatt tidenes beste dag, kan dette ha vært et annet barns verste dag noensinne. Kanskje med vold, kanskje med misbruk. Kanskje med begge.

 

 

Det er selvfølgelig fristende å vende det døve øret til og late som ingenting, men den dystre realiteten er at mange små tasseladder går en barndom i møte full av vold, frykt og misbruk. Og vet du hva, det må jeg faktisk skrive om. Ikke bare nå, men fra nå. For hva i all verden skal jeg med denne bloggen om jeg ikke bruker den til å gjøre det jeg kan for å hjelpe de som trenger det mest?

 

Senior man and baby holding young maple tree in hands against spring green background. Environmental protection concept

 

Men jeg trenger veiledning for å gjøre dette riktig, for jeg ønsker ikke å igangsette en heksejakt, men hjelpe flest mulig på best mulig måte. Derfor er det meg en stor glede å fortelle at Stine Sofie-stiftelsen har takket ja til å hjelpe meg med dette :-)

Bloggen vil fortsatt være den samme gamle kosekroken med hverdagskjærlighet og fjas, men samtidig ønsker jeg med jevne mellomrom å bidra i deres arbeid for en barndom uten vold. For hvis ikke jeg bruker min stemme som en av Norges største foreldrebloggere til å hjelpe barn i nød, hvem vil vel gjøre det da?

For her jeg sitter og ser på en liten tutte som ligger og sover trygt i senga si, føles ingenting viktigere enn det.

 

 

Les også. "Evig arr på sjelen" (Idas historie)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Høy som et fjell og plutselig far

Tenk at det er 2 år siden jeg prøvde lystgass for første gang. Da jordmor gikk ut av rommet og far så sitt snitt til å ta et sniff. 30 sekunder med raveparty og plutselig tilbake på fødeavdelingen igjen.

2 år siden jeg betalte skjorta for en elendig porsjon pastasalat, bare for å bli avbrutt midt i måltidet av noen som banket på livets dør.

2 år siden jeg leverte inn en hvalross og fikk en baby i retur.

Og her sitter vi nå og spiser muffins på sengekanten og synger hurra meg rundt og venter på gjester. For deg! Deg, du lille bolle, som sjekket inn på livets facebook for bare to små år siden. Og jeg tenker i blant at du fortsatt er en liten baby og at du ikke skjønner stort av alt som foregår rundt deg, men du forstår. Jeg så det nok når vi overrasket deg med gaver, muffins og ballonger på senga i dag. Stolt som en hane og glad som en laks.

Og dette er bare starten, for hele denne dagen har vi satt av til å feire deg. Ingenting annet, bare deg og kaker. Ingen dårlig søndag, det ;-)

Så gratulerer med dagen, lille snupp, i dag blir det Marcus og Martinus på repeat ;-)

 

 

/ Hipp hipp!!

* Følg Bursdagshjerte på Facebook *

Stressball og geipefjes

- Vi skal i hvert fall ha sushi og pizza!

Vi rekker ikke engang å sette oss i bilen, før 4-åringen begynner med krav og forslag om hva vi kunne kjøpe til lillesøsters 2-årsdag i morgen. Men... sushi?

Ja vel, så har jeg skrevet på bloggen at han skal få kjøpe hva som helst, men jeg kan liksom ikke se for meg at romtemperert sushi står øverst på ønskelista til lillesnuppa. Så vi blir enige om å ta sushi til middag i dag og pizza i morgen.

Etter hvert som vi nærmer oss sentrum, trenger vi en slags grovplan. Jeg spør til det lille bustehodet i baksetet:

- Har du tenkt på noe du ønsker å kjøpe enda eller?

- Jepp!

- Åh? Så bra! Hva da?

- Sparkesykkel!

Og det er et strålende forslag! Ikke bare fordi vi enda ikke har kjøpt egen sparkesykkel til lillesnupp, men også sparkesykkelen hans har blitt ødelagt og vi trenger en ny. To fluer i en smekk, smart han der.

Men så er det også midten av oktober og i den første sportsbutikken vi besøker, har ski for lengst tatt over for sykkel. Men på vei ut døra får plutten øye på en myk, grønn og klissete ball som fanger hans oppmerksomhet. En stressball for idrettsutøvere.. Jepp, en sånn må vi visst ha. To! En til hver ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så krutter vi videre og svinger innom en sykkelbutikk. Kanskje de har sparkesykler? Nix. Men de har noe enda bedre: Balansesykkel! For til nå har det bare gått i støttehjul og sparkesykler, og når plutten setter seg på sykkelen ser jeg at han har balanse som en full sjømann i motvind.

Men etter bare en liten testtur ser jeg hvordan ferdighetene skyter til værs og jeg innser at tiden er moden for at han blir stødig som banken og tar opp lillesøster som læregutt på balansesykkel. Dessuten er de på tilbud. Ka-ching!

 

They see me rollin´

 

Vi ser oss egentlig fornøyd, men ikke før en liten svipptur innom lekebutikken. Der finner vi en kurv og går bananas i "nipsehylla". Det ender med en hel gjeng ulike rariteter og gjerne dobbelt opp av det meste.

Myke klemmedyr, plastfrukt til lekekjøkkenet, såpebobler, diamantsmykker med navn og litt annet fjas.

 

Anyone for sjøpølse?

 

Bling bling!

 

Og etter en lang diskusjon om hvorfor vi ikke kan kjøpe klinkekuler til en 2-åring blir vi enige om å raske med oss en smileyleke med geipetunge og si oss fornøyd. Oppdrag utført!

Etterpå ble det sushi som avtalt ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så i morgen er det ett stykk nybakt 2-åring som best bør smile som en sol, hvis ikke kommer jeg til å kapre den nyinnkjøpte balansesykkelen og rulle meg en lang tur ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Hipp hipp!

* Følg Balansehjerte på Facebook *

Bursdagsshopping med storebror

I morgen har lillesnuppa bursdag, og i dag har jeg gitt storebror en skikkelig artig utfordring. For vi har ikke kjøpt gave enda og det tenkte jeg at HAN skulle få lov til å stå for!

 

jack russell dog as a surprise, singing birthday song like karaoke with microphone ,behind funny cake, wearing red tie and party hat , isolated on white background

 

Vi setter oss bare i bilen og kjører mot Larvik, så tar vi det derfra. Jeg har ikke tenkt til å legge noen føringer, men bare la ham kjøre løpet. Hvis han ikke har noen sterke meninger, suser vi på et kjøpesenter der mulighetene er mange, men for min del kan vi like gjerne kjøpe en palme på Plantasjen som en grillpølse på Shell. Det får bli opp til ham.

Men klart, et visst budsjett må vi jo ha, for han kan jo ikke kjøpe en fullblods veddeløpshest heller, men sånn bortsett fra det, er det fritt vilt. Og helt ærlig vet jeg ikke hvem som synes dette er mest moro, for jeg er skikkelig spent på hva han finner på!

Jeg skal la ham stå for valg av butikk, om det blir mat, klær, leker eller hva enn han måtte komme opp med. Da jeg nevnte det for ham til morgenen, svarte han raskt at han i hvert fall ville kjøpe sushi, så det er absolutt grunn til å være spent, haha!

Så nå blir det å komme seg ut av joggebuksa og ut i bilen, for en aldri så liten oppdagelsesreise. Dette blir gøy! Nytt innlegg med gaven/gavene kommer selvfølgelig i kveld. Så krysser vi fingrene for at det verken blir sushi eller veddeløpshest ;-)

 

Happy laughing little girl, adorable toddler in a colorful party dress, holding many birthday presents, opening boxes decorated with ribbon and bow, excited to celebrate a family holiday

 

/ Road trip!

* Følg Bursdagshjerte på Facebook *

Who the fuck is pappaen til Stian?

Jeg tenker meg ikke alltid sjeldent om før jeg prater. Oftest går det ganske greit, men noen ganger kommer det helt feil ut og kan potensielt føre til ganske beklemte situasjoner. Slik som i dag.

Vi hadde akkurat vært i barnehagen og hentet barna. På vei ut porten sto det to jenter og heng nede ved gjerdet. Da jeg lukket porten bak meg, så hun ene på meg med et mysende blikk.

- Duuu? sa hun.

- Ja? svarte jeg.

- Du ligner på pappaen til Stian, fulgte hun opp.

Og siden jeg var i et lett og lystig humør over å se barna igjen og fordi det var fredag og alt, fyrte hjernen av et raskt svar før jeg rakk å stoppe den:

- Å jasså? Haha, ja ja, hvem veit, kanskje jeg er ER pappaen til Stian! Bahaha, snakkas!

Så gikk jeg glad og fornøyd ned til bilen. Og det tok meg vel kanskje rundt 10 sekunder før jeg innså: Åååh... det var kanskje ikke så lurt.

 

 

For hva kommer til å skje nå? Hun kommer til å stå der og gruble og vente til pappaen til Stian kommer. Og da kommer hun til å fortelle ham at det var en mann innom tidligere som lurte på om kanskje han var den egentlige pappaen til Stian..

Og vel, da kommer jo den familiemiddagen til å være ødelagt, haha!

Så da får vi bare håpe at moren og faren til Stian har et bunnsolid forhold, ellers kan de folka der går en interessant helg i møte ;-)

 

/ Sorry borry, glemte visst å tenke oss om her borte :-P

* Følg PappaentilStian på Facebook *

Terrorist på tilbud

Endelig fredag og på tide å fortelle en artig liten historie fra den gang jeg jobbet på Ikea :-)

 

Portrait of a shopkeeper in his store

 

For i 2004 jobbet jeg en periode på Ikea. Sto i kassa, voktet ballrommet, den type ting.

Jeg skal innrømme at å stå der i kassa og pipe varer kanskje ikke er så mye å skrive hjem om, men én dag skjedde det noe uvanlig. For mens jeg sto der og peip kom det plutselig en hel kortesje med menn og kvinner med utenlandske klesdrakter og utseende. De hadde plyndret billigkroken for varer og mens damene tok ansvar for betaling av varene, gikk mennene i samlet trupp forbi meg uten å sende meg så mye som et blikk.

Men jeg så på dem med mitt påklistrede kundeservice-glis og midt blant dem var ingen ringere enn en av Norges mest kjente "terrrorister". Jeg vet ikke om jeg har lov til å nevne navn, så la oss bare si at dette er Norges kanskje mest omdiskuterte mann. Og han har jeg solgt billigkrokenmøbler til!

Det i seg selv er kanskje ikke så spektakulært, men det som gjør historien så spesiell er at det bare skulle gå 2 år fra denne hendelsen til han plutselig dukket opp på terrorlista over folk tilknyttet al-Qaida, og har siden den gang blitt etterforsket en rekke ganger for diverse dubiøse forhold.

Og det har tvunget meg til å tenke... Kan det ha vært meg? For hvis man tenker over det, 2 år er ganske nøyaktig så lenge man kan forvente at et skranglete møbel fra billigkroken vil holde.

Jeg kan liksom se for meg hvordan raseriet hans må ha bygd seg opp i et hus fullt av møbler som knekker hele tiden. Han sitter der og spiser sin corn flakes til frokost og plutselig kollapser både stolen og bordet. Så legger han seg på sofaen for å ta en hvil, men da knekker den sammen også. Og lampa faller ned fra taket.

Jeg vet ikke om det er nok til å gjøre terrorist av en fyr, men jeg vet at jeg hadde blitt rimelig forbannet selv. Og i etterpåklokskapens navn har jeg blitt nødt til å stille meg selv spørsmålet: Hvordan kunne jeg la dette skje? Alt det hadde tatt meg var tre sekunder! Jeg kunne jo bare stoppet ham og sagt:

- "Eh, unnskyld, men jeg ville bare si at den stolen der ser rimelig skranglete ut. Legger du 100 kroner mer i det, får du en kliss ny til fullpris. Den tror jeg du kommer til å bli langt mer fornøyd med."

Men det gjorde jeg ikke, og siden da ser det ut til at han har lagt ut på et hevntokt mot Vesten og møblene som har gjort livet hans til et helvete.

Så hvis det var min skyld, vil jeg bare si unnskyld. Jeg burde sagt fra, men jeg ble vel bare litt starstruck. Men jeg har sett du har laget mye fint i fengsel og virker som en nevenyttig fyr, kanskje du skulle vurdert en karriere hos Ikea? Gode rabattordninger på fullprismøbler og så mye is du vil. Bare sånn hvis hele den der hellig krig-greia skulle gå i vasken, altså.

God helg!

 

Broken office chair casting shadow on wall

 

* Følg Billigkrokenhjerte på Facebook *

Gjort er gjort, spist er spist

Det er klart jeg angrer, men det som er gjort er gjort. Jeg kan ikke gå tilbake på det nå. Det er ikke som om vi kan spole tiden tilbake og late som om det aldri har skjedd. Det har skjedd.

Nå må vi se fremover og komme oss videre. Sammen. Det var bare én gang, jeg lover, det skal aldri skje igjen.

 

A cute lover valentine havanese puppy dog with a red heart isolated on white background

Sorry!

 

Men du aner ikke hvor kjedelig det kan være, du! Sitte og stirre inn i en dataskjerm hele dagen lang. Drikke kaffe, sjekke mail, skrive, ta en brødskive. I blant trenger jeg mer! For det er faktisk ganske kjedelig å være voksen, spesielt på jobb. Men så stikker man innom kjøkkenet da, mest for å se egentlig. Gløtte litt på skapdørene og myse inn i fryseren. Man vet jo aldri.

Som oftest blir det bare en kaffe, men i dag ble det mer.. Den bare lyste mot meg, hva skulle jeg gjøre? Jeg forventer ikke at du forstår og jeg skjønner at det virker ganske ubetydelig akkurat nå, men jeg var sulten, trøtt og sårbar. Og uansett: Jeg visste jo ikke at det bare var én igjen!

Hvordan i all verden skulle jeg vite at mamma hadde lovet dere kinderegg til kvelds?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så beklager da, men det ser visst ut til at vi er tomme for kinderegg. Samme det vel, du kan få velge hva du vil fra godteskapet og der har vi jo fortsatt massevis av...

Oj, der var det ikke stort igjen. Pappa var visst fysen i går også. Og i forgårs..

Men du kan alltids få... tja... Halslinser? Med eucalyptus?

Sant det, det er jo det aller verste du vet. Hupps! Unnskyld da.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Spist er spist ;)

* Følg Kinderegghjerte på Facebook *

Det er jo nå det begynner å bli gøy!

Med den nært forestående 2-årsdagen, kom jeg plutselig på et innlegg jeg skrev da plutten fylte to år i februar 2014.

Det handlet om nettopp dette med 2-årsdagen, for det er ikke bare en hvilken som helst bursdag, men en stor stor merkedag, i hvert fall for meg. 2-årsdagen er nemlig det jeg liker å kalle "Bikkedagen", for det er rundt da det bikker over fra å være mer arbeid enn kos, og virkelig begynner å bli gøy å leke med barna.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For spør du meg, så er det å ha barn en evig balansegang mellom arbeid og kos. I starten er det veldig mye arbeid, selvfølgelig også mye kos, men i mine øyne mest arbeid. Selvfølgelig er det trivelig med en liten bebis, men så er det også veldig mye grining, gulping, bæsj og kaos.

En liten bylt som ligger og sover på brystkassa er jo selvfølgelig noe av det triveligste som finnes, men enda veier mengden arbeid tyngre enn mengden kos.

Men etter hvert som tiden går, skifter balansen gradvis. Færre bleieskifter, våkenetter og gulpekluter, mer tid til kos, lek og moro. Og ganske nøyaktig på 2-årsdagen bikker det over til å være mer kos enn arbeid. Derav navnet "Bikkedagen" :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det husker jeg veldig godt med førstemann og jeg merker det nå, for tross mye fint og mange rørende øyeblikk, så er jeg ikke sånn superflink med babyer og har vel bare innsett at de to første årene ikke er helt mitt element. Men så, når barna begynner å vokse til og er klar for nye utfordringer, ja se da kommer far til sin rett!

Ballspill, klatring, sykling, herjing - jeg er klar for alt! For som jeg skrev allerede for 2,5 år siden: Det er først når barna bikker 2 år at det faktisk begynner å bli oppriktig gøy å leke med dem. Frem til da, er man mest som en ballvegg og/eller puslespillrobot ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og det er en ganske fantastisk tanke, for selv med alt det morsomme vi har gjort de to siste årene, så vet jeg med meg selv at det er nå det bikker. Det er nå det virkelig begynner å bli gøy, den beste tiden ligger enda foran oss :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Hipp hurra for Bikkedagen!

Les teksten fra da plutten fylte 2 år --> "Når blir det gøy å leke med barn?"

* Følg Bikkehjerte på Facebook *

Mitt lille bøllefrø

Tenk det - på søndag blir lilletuppa 2 år. 2 år! Det høres kanskje lite ut, for hvis man snakker om et byggeprosjekt er ikke to år stort, men når man snakker om 2-årsdagen er to år hele livet. Det er så rart å tenke på, det.

Jeg husker fortsatt veldig godt den gangen Christina og jeg satt i bilen og pratet, noen få uker før termin. Magen hennes sto som en spinnaker og blokkerte sikten. Jeg husker nøyaktig hvor vi var, da tanken slo meg om at enda hadde vi faktisk ikke møtt det som ville bli en av de aller viktigste personene i livet vårt for alltid.

For det glemmer man jo å tenke på mens man går gravid. Eller glemmer... Man har selvfølgelig ikke forutsetninger for å se for seg noe sånt. At den lille kulen som ligger og dytter mot navlen fra innsiden, skal bli en av de aller viktigste personene i livet.

Ikke alle man har kjent og møtt tidligere, ikke venner gjennom flere tiår, ikke kolleger eller sjefen, ikke Barack Obama eller Gro Harlem Brundtland, men den ufødte kladden som får deg til å måtte tisse hele tiden. Er det ikke rart? Tenk hvilket ansvar å tilskrives allerede før man er født!

Og slik ting går, selv om jeg for to år siden ikke kunne se for meg hvordan livet ville bli med henne, kan jeg nå ikke se for meg hvordan livet ville vært uten. Lille, bestemte bøllefrø. Mitt lille bøllefrø. Og på søndag blir hun 2 år. Kanskje ikke så mye for et byggeprosjekt, men mye når det er et helt liv.

I den anledning må jeg bare dele dette herlige bildet av den lille tutta. Rotete og ikke spesielt bra sånn "fototeknisk", men absolutt et av mine favorittbilder. Det er noe med den lille jenta og de altfor lange sokkene som gjør kål på hjertet mitt hver eneste gang jeg ser det :-D

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Hipp hipp, nå skal det bakes :-)

* Følg Bøllefrøhjerte på Facebook *

Tenk at det var her alt startet

Tenk at det var her det skjedde. Akkurat her for snart seks år siden. Denne fotgjengerovergangen, dette krysset og det herlige smilet ditt som lyste opp hele byen.

Du med din lille kropp og altfor store sekk. Jeg med min store kropp og lille forstand for at noe stort var på gang. For der sto du og jeg skjønte det med en gang. Trengte ikke si hei engang, kunne egentlig bare ta deg med hjem og gi deg plass på badet, for det ville bli oss to uansett.

Det er rart med sånne øyeblikk når man bare vet. Det skjer ikke så ofte, men når det skjer tar magen aldri feil. Den vet. Om det så er bare sekundet før hodet, du vet det når du kjenner det i magen. Som sommerfugler. Den følelsen som sier at her er det noe bra på gang. Noe er riktig, en brikke har falt på plass.

Og da, mer enn noensinne, kjente jeg det.

Jeg vet ikke, det var bare noe ved deg. Hvordan den gigantiske sekken var så altfor stor for en liten kropp som din. Hvordan det var å møte deg for aller første gang og føle at jeg kom hjem. Og hvordan den bitende vinterkulden plutselig ble som dugg for solen ved synet av ditt smil. Det skal ikke så mye mer til enn det, før man vet. Og jeg visste. Og nå er vi her.

/ Et hus fullt av leker og kuponger på yoghurt <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Les mer om første gangen vi møttes:
- Kjærlighet på et busstopp, Christinas versjon
- Kjærlighet på et busstopp, min versjon

* Følg Christinahjerte på Facebook *

Den smeltende kofferten, del 2

Da jeg skrudde av lysene for å gå til sengs i går kveld, tok jeg en siste titt på hjørnet der kofferten og sekken min har ligget siden onsdag. Der de har ligget og skapt rot og dårlig stemning. Men nå: Helt rent. Jeg smilte fornøyd og tenkte ikke mer over det. Flinke mannen.

Det var ikke før jeg sto opp i morges, fikk meg en kopp kaffe, tasset ut i stua, satt meg i sofaen for å se litt barne-tv med barna og sjekke snapchat-storien til frua at det gikk opp for meg...

 

(fra @umulius82 på Snapchat)

 

 

Og der lå de fortsatt!! Altså, er det mulig? Kjære hjerne, er du seriøs?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For da jeg skrev innlegget om at kofferten var i ferd med å smelte inn i omgivelsene, måtte jeg flytte på sekken og kofferten for å få photoshoppet et bilde av gangen. Derfor slang jeg dem bare ut i stua, for jeg skulle jo ta det med én gang uansett.

Meeeen, så gjør man ditt, så gjør man datt og vips så var kofferten blitt en del av stua! Hahaha!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det verste er at jeg helt seriøst ikke tenkte på det ÉN eneste gang i hele går, selv om jeg var hjemme stort sett hele dagen og helt sikkert har måttet tråkke over kofferten ved flere anledninger.

Om ikke annet, så har dette i hvert fall fått meg til å innse at "Smeltende koffert"-syndromet faktisk er et problem. Enten det eller så tror jeg kanskje jeg må gå barneskolen om igjen, for selv om dette bekrefter teorien om at ting kan smelte inn i omgivelsene, så kan jeg ikke annet enn å begynner å betvile egen intelligens ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Skjerpings hjerne, skjerpings

Les det første innlegget: "Når kofferten smelter inn i omgivelsene"

* Følg Kofferthjerte på Facebook *

Når kofferten smelter inn i omgivelsene

Du tror kanskje at jeg tuller, men bare la meg snakke ferdig: Ting som ikke blir ryddet bort, vil før eller senere smelte inn i omgivelsene. Det er sant, jeg har sett det skje en million ganger.

Kofferten som før var en stor og brysom klump midt på gulvet, vil i løpet av få dager bli en naturlig del av gangen. Hjernen min aksepterer bare at sånn har det blitt, og så går livet videre. Ikke lenger rot, ikke lenger problem. Bare litt mindre gulv å gå på.

Du tror kanskje at jeg tuller, men for meg så er det faktisk sånn. Christina kommer aldri til å forstå, kanskje ikke du heller, så la meg heller vise deg.

Her ser du kofferten slik den ligger nå:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men så går det litt tid så glir den sakte men sikkert over til å bli dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og så, noen dager senere, har det som før var en brysom og irriterende klump midt på gulvet, blitt til dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og når kofferten først har blitt til en forhøyning i gulvet, ja så aksepterer hjernen min det og beveger seg videre. Ikke noe rot, ikke noe problem.

Det samme gjelder for alt annet også, enten det er en stabel med klær i trappa eller den røde lille plastdingsen som ligger på den hvite stolen i hjørnet. Nå som den har ligger der en stund, har det som før var "den hvite stolen med rot på" på magisk vis blitt til "den hvite stolen med røde detaljer". Ikke lenger rot, ikke lenger problem.  Kanskje litt irriterende at man ikke lenger kan sitte i den, men sånn er det bare. Intet system er perfekt.

Dette systemet har fungert helt utmerket for meg i alle år, men noe litt annet blir det når man plutselig har samboer og barn, for jeg innser jo at dette helt sikkert må være ekstremt irriterende å leve med.

Så i dag har jeg tenkt til å ta affære. Kofferten skal vekk, klærne skal i skapet og kanskje jeg til og med skal kline til med en liten gulvvask. For til vanlig pleier Christina å mase om slike ting helt til jeg fikser det, men de siste par dagene har hun ikke nevnt kofferten med et ord, og det kan bare bety at det er stille før stormen. Så nå brenner det på dassen for å få fikset dette så snart som mulig, hvis ikke kommer dette: