hits

Pappablogg

Løa? Hva pokker er Løa?

Så har det altså skjedd: Jeg henger ikke lenger med på leksene til 1.klassingen..

For jeg hadde jo håpet at jeg skulle klare å hjelpe barna med lekser i hvert fall frem til videregående, men så skulle det altså bare gå 4 uker og 2 dager før jeg snublet i første hinder.

For i dag tidlig satt 6-åringen på kjøkkenet med leksen han skulle lese inn på ipad. Jeg oppholdt meg i stua og da det ble stille, snek jeg meg inn igjen.

Der satt han og plottet inn navn og nummer og la filen inn i skolens system.

- Gikk det bra? spurte jeg.

- Ja da, svarte han.

Litt nysgjerrig på hva han hadde lest, plukket jeg opp boken. Leksene kan gjøres på nivå 1, 2 eller 3, alt ettersom hvor stødig man er på lesefronten.

Og jeg mener, etter 36 tøffe vintre er jeg rimelig selvsikker på leseferdighetene mine. Så jeg hoppet rett til nivå 3 og begynte å lese høyt, bare for å kjekke meg:

- Jan og June har egg i en kurv. Farfar koker egg til Jan og June. Hva har farfar i løø.. laa.. løøaaa? Laø? La-ø? Lø-a? LØA?! Hva søren er Løa?

Superstresset for at jeg hadde stått fast på en leselekse for førsteklassinger, gikk jeg for det eneste riktige: Skyld på fasit.

- Æh, må være skrivefeil det der. Skrivefeil i læreboka liksom, det er proft..

Men da pekte 6-åringen på neste side:

- Se her da pappa, her står det også løa.

cof
Jan hører en lyd fra løa. Mø-ø. Mø-ø.
 

Så ser han tilbake på forrige side og legger to og to sammen før pappa rekker å si noe.

- Det er jo en låve bak farfar. Kanskje løa betyr låve?


 

Jeg innser raskt at han har rett, men jeg kan jo ikke trekke meg nå.

- Tja, kanskje det, men jeg har i hvert fall ALDRI hørt om det før.

Da ser han på meg med et lunt smil og sier:

- Kanskje du også skal begynne å gjøre lekser?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hilsen frustrert far som må ta opp fag fra barnehagen x-)

Pinlig hendelse på hyttetur

I helgen var jeg på tur i Odalen med en gjeng med trivelige folk.

Turen var helt fantastisk, men på lørdag kveld hadde vi en litt uheldig episode.

I hvert fall når man prøver å være stor og tøff mann på tur..

hide
Licensed from: zittto / yayimages.com
 

For der lå vi. Godt plassert i hver vår sovepose, på det kjempeflotte leirstedet. I hytter og hus lå folk og snorket i alle etasjer. Selv lå jeg i hemsen av den ene hytta, med min gode venn og svoger, Steffen.

Dagen hadde vært lang og tøff, og jeg sovnet så fort hodet traff puta. Steffen ble derimot liggende og scrolle litt på telefonen, men det skulle raskt ta en dramatisk vending...

For det var ikke mange minuttene han rakk å scrolle, før jeg plutselig spratt opp av soveposen.

Han tenkte vel bare at jeg hadde glemt noe, men så skjedde det som skulle bli til morgendagens store snakkis...

For der satt jeg altså, rett opp og ned på knærne. Midt på natten, uten å si et ord.

Så lente jeg meg plutselig fremover,

plukket opp mobiltelefonen som lå på bakken bak puta,

løftet den med begge hendene,

og med en tilgjort babystemme, en sånn stemme man gjerne bruker for å snakke til kjæledyr,

så jeg ømt og kjærlig på telefonen og sa:

- "Nå skal du få en suss, fordi du er så god og tålmodig".

Så ga jeg telefonen et stort smask midt på skjermen, før jeg krøp tilbake i soveposen og snorket i vei.

 

Så...

Ja...

Lite skjønte jeg da jeg sekunder senere våknet forfjamset og trøtt til lyden av en svoger som brølte så voldsomt av latter at jeg tror han pådro seg ribbeinsbrudd x-)

horse
Licensed from: Daniel Marcus / yayimages.com
 

P.S. Om jeg fikk høre det til frokost dagen etter? Ja. Veldig ja.

/ Takk og farvel, O tynnslitte macho-image

Magisk helg i skogen

Sitte på en stubbe og kjenne på lukten. Lyng, blåbær, furu og myr.

Et friskt pust fra nord gjør luften forfriskende kjølig før den atter legger seg. I sekken ligger kaffen og venter med en varm klem om man trenger.

Solen kommer inn over tretoppene, en hakkespett spiller trommesolo mot et gammel trestamme. En dompap svinger forbi for å si hallo og langt inni skogen knekker en kvist. En elg?

Flere kvister knekker og noe stort nærmer seg. Tror jeg, før jeg ser at det er to små ekorn med brusete haler som hopper og danser i trærne.

Og her sitter jeg. På en stubbe og bare nyter. Lyden, stillheten, luktene og luften.

Etterpå skal vi samles rundt bålet på leirplassen igjen. Det blir kos. Ringe hjem til frua og høre hvordan det går hjemme. Men det blir først etterpå, for akkurat nå er jeg bare her. På min lille stubbe. Resten av verden står i flymodus.

Sniker en varsom hånd ned i sekken og knekker av en sjokoladebit. Smaken blander seg med skogslukten og skaper en fortryllende mix av natur og glede. Skuldrene senker seg og urmennesket får puste. Her blant trær og tjern og fugl.

Sitter jeg og bare nyter.

Norsk natur er Norge på sitt beste.


 

/ Takk for turen, Odalen - du var fantastisk :-)

En ny snekker i byen

Fy fasan, nå er jeg stolt!

For jeg har bygget noe!

Dette innlegget er for øvrig en fortsettelse fra "Peter gjør ting han ikke kan: Snekkerarbeid"

Ja vel, så er det ikke noe romskip. Ingen avanserte vinkler eller strømpunkt. Ikke innebygd kaffemaskin eller pølsekoker.

Men det ER en flyttbar vegg. En ferdig vegg. Laget av meg.

Og vet du hva, det gjør meg faktisk dritstolt.


De veldig ikke-flyttbare plankene er skåret ut og montert opp på flyttbare stolper :)
 


En ørliten malejobb gjenstår, så er vi i boks :)
 

Vegg/porten/døra jeg har laget er festet med to skruer til det opprinnelige reisverket, og de kan enkelt skrus ut når veggen må flyttes for å få tilgang til varmepumpas ytterdel (som er gjemt bak plankene).

Jeg er jo ikke spesielt handy, men i løpet av dette prosjektet har jeg innsett at det går an. Man må bare tenke litt, prøve litt og stå på litt.

For en erfaren snekker er dette sikkert en konstruksjon på apenivå, men for meg er det starten på noe stort. For vi har kjøpt et gammelt hus nå, et hus som krever litt omtanke og kjærlighet. Og det tenker jeg å gi det. Med snekkerbuksa på :-)

Så får man bare starte med noen enkle småjobber først, lære underveis og tørre å prøve, så blir det to-tom-fire og kompliserte påbygg om ei litta stund ;-)

Handylivet, here I come!

/ God helg!

Takk mamma og pappa ❤️

/ Til støtte for ettervernskampanjen for barnevernsbarn (sponset med gratis genser)
 

Takk for at jeg fortsatt kan være litt liten iblant.

Takk for at dere alltid vil være voksnere voksne som jeg kan stole på og spørre. Som kan så utrolig mye og byr på dere selv. Alltid.

Som ville løpt til Afrika og tilbake bare for å hjelpe. Som bruker hvert våkne sekund på å ta vare på familien, som har oppdratt en fantastisk søskenflokk og en skokk med herlige barnebarn.

Takk for at dere alltid er positive og på tilbydersiden. Det er aldri et nei å hente, selv om jeg vet at dere helt sikkert har lyst en gang i blant. Aldri nei, alltid ja. Ja, det fikser vi, det ordner seg. For dere ser alltid løsninger. Kanskje utfordringer, men aldri problemer.

Takk for at dere kan alt, i hvert fall i mine øyne. Jeg er voksen nå, men jeg tror fortsatt at dere kunne bygd et romskip hvis dere ville. Takk for at dere er de forbildene man bare hører om.

Takk for at dere aldri slutter å oppdra oss, takk for all tiden, alle årene, all kraft og energi dere har lagt ned i å skape et liv for oss barna.

Takk for at dere alltid vil være mamma og pappa.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne teksten er skrevet til støtte for "Takk mamma, takk pappa"-kampanjen i regi av Fellesorganisasjonen og Landsforeningen for barnevernsbarn.

For ikke alle har noen å takke. Ungdom i barnevernet har ingen rett på fortsatt hjelp etter fylte 18 år.

Barnevernet har kun plikt om å "vurdere ettervern", men i praksis betyr det at mange ungdommer må flytte ut av barnevernsinstitusjoner eller fra fosterforeldre når de fyller 18 år.

18 år! Da går de fra barnevern til ingen vern. Og det er (pardon my french) helt forjævlig.

Det ønsker Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) og Fellesorganisasjonen (FO) å gjøre noe med!

Regjeringen jobber nå med et forslag til ny barnevernslov, og LFB og FO ønsker å sette ettervern på dagsorden. De krever lovfestet rett til ettervern for barnevernsungdom fram til og med 25 år, men de trenger støtte fra folket.

Jeg ønsker derfor å oppfordre alle mine lesere til å signere oppropet "Takk Mamma" og vise deres støtte til denne viktige saken :-)

--> Si JA til å gi barnevernsbarn rett til hjelp etter fylte 18 år

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Peter gjør ting han ikke kan: Snekkerarbeid

Shit pommes frites, mitt aller første snekkerprosjekt! Kan dette gå bra da?

For i dag tidlig hadde vi besøk av en varmepumpemann som skulle installere varmepumper i det nye huset.

Men tidlig i prosessen kom vi over en utfordring: Hvor skal utedelen til varmepumpen i stua plasseres?

Den ville liksom henge litt i veien hvor enn vi plasserte den, men plutselig kom vi på en lur idé: Hvorfor ikke i det store tomrommet under terrassen?

På den måten får vi gjemt utedelen slik at den ikke synes eller er i veien på noen som helst måte. Topp stemning!

Og varmepumpemannen bare:
- Bra, der inne vil den stå fint. Men hvor er luka?

Og jeg bare:
- Ingen luke.

Og han bare:
- Nehei?

Og jeg bare:
- Æh, jeg kan jo bare kappe plankene og skjære til en port eller noe.

Og han bare:
- God plan, da kjører vi på det. Du gjør det mens jeg begynner på pumpene.

Og jeg bare:
- Ehm.. ja.. fint.

Og vips så var man snekker.

Først ble jeg selvfølgelig livredd, men så slo det meg at det er akkurat slike prosjekter jeg må tørre å hive meg over fremover. Nytter ikke å kjøpe et gammelt hus om man ikke klarer å slå i en spiker.

Så derfor, armert med store mengder overmot og verktøy som ligger igjen fra forrige eier, ga jeg meg i kast.

Enda aner jeg ikke hvordan det vil gå, for først må jeg skjære ned en haug med planker, så må jeg komme opp med et lurt design til en port eller luke, så må jeg kjøpe inn materialer og deretter bygge nevnte port. Og alt dette med 10 tommeltotter.

Jeg kan vel si såpass at da Christina fikk høre om denne planen, fikk hun så heftig bakoversveis at man må ha brekkjern for å få den på plass igjen x-)

Men jeg har trua.

Så på med snekkerbuksene - her skal det snekres!!


 

/ To be continued..

Asbjørnsen og Moe og keisernitt

Jeg elsket eventyr da jeg var yngre og ønsker selvfølgelig å videreføre den samme gleden og nysgjerrigheten til mine egne barn.

For det er noe mystisk og magisk over eventyr. Fantastiske fortellinger med tusser og troll.

Nå er det altfor lenge siden sist vi leste eventyr, og derfor fant jeg i kveld frem en tykk eventyrbok og gledet meg stort til å lese med overdreven innlevelse.

Vi hopper rett til "Askeladden som kappåt med trollet". Som jo selvfølgelig ikke ender utelukkende positivt for trollet...

Boken bruker et ganske gammeldags språk og da trollet til slutt blir lurt til å skjære opp sin egen mage, forklares det som at "han satte livet til".

- Hva betyr det? spør 6-åringen.

- Nei, altså.. at han døde, svarer jeg.

- Døde han? spør 6-åringen, lettere sjokkert.

- Ja, han gjorde visst det. For Askeladden lurte ham til å skjære opp magen sin, serru.

Men da kvekker 6-åringen til:

- Men hei, hva med sykehuset?!

- Hva da?

- Du sa jo at de skjærer opp magen når de må ta ut babyer av magen med sånn..

- Keisersnitt?

- Ja! Keisersnitt!

- Jommen.. øh.. asså.. ja.


Og så ramlet jeg ut i et langt og håpløst usammenhengende sammensurium av leger og smertestillende, bedøvelse og troll som verken har utstyr eller kompetanse til å sy igjen seg selv.

Men alt jeg egentlig klarte å tenke på var at jeg må ha hørt det eventyret 100 ganger før, men aldri i verden om jeg noensinne ville klart å trekke parallellen mellom kapp-eting og keisersnitt.

Og det fikk meg nok en gang til å innse at det surrer store tanker rundt i små hoder, og det er så herlig når man er der for å oppleve det :)

mde

mde

La oss pigge gulvet

Dette MÅ jo ende i katastrofe!

Må pigge gulvet, har jeg ofte hørt.

"Pusse opp badet? Ja, da er det bare å sette i gang å pigge gølvet da."

"Legge inn varmekabler? Går fint det, bare å pigge gølvet først"

Og det høres jo greit ut. Slå løs litt av gulvet for å få plass til nytt gulv oppå.

Siden jeg har hørt om det så mange ganger, har jeg liksom bare vendt meg til tanken om at det er noe man bare gjør. Litt som å male vegger. Ikke noe problem å få det fint, vi bare pigger litt gulv og maler litt vegg.

Og i det nye huset har vi store planer om å pusse opp vaskerommet i kjelleren. Planen er å la den ene halvparten forbli vaskerom, mens den andre halvparten blir et kliss nytt bad. Badekar, do, vask - hela paketet.

Men da må mye gjøres. Veldig mye. Og i dag kom en håndverker innom for befaring. Vi fortalte om alle våre store planer og han kunne glede oss med at alt var mulig. Det ville bli dyrt, vi måtte ha rørlegger, snekker, elektriker og hele sirkuset, men fullt gjennomførbart.

Dessuten var det jo en del penger å spare på ting man kan gjøre selv...

- "Ja, vi må jo pigge gulvet og greier" slang jeg inn for å late som jeg var en av gutta. For jeg ser kanskje ut som et ekte mannfolk, men jeg er helt ubrukelig på alt som innebærer hammer og sag. Derfor tenkte jeg at hvis jeg slang inn litt bransjepreik, ville jeg kanskje bli akseptert i gjengen.

Og akkurat dette med å pigge gulv har jeg hørt mye om. Men at han så til de grader skulle kjøpe min lille semi-bløff var jeg derimot IKKE forberedt på.

- "Ja, ikke sant, pigginga tar du jo enkelt sjøl"
 

At det var..?

Hva kalte du bikkja?!

Skal JEG pigge gulvet?!

Men men.. jeg aner jo ikke hva det er engang!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er dette noe? x-)
 

Det var jeg selvfølgelig ikke klar for å innrømme for ham og prøvde å holde et stødig pokerfjes, men Christina klarte ikke å holde seg:

- "Hah! Han der? Skal han pigge gulvet?" sa hun og lo så hun hikstet.

Så da måtte jeg pent innrømme at jeg muuuuligens visste ganske lite om pigging.

Viser seg at det er langt mer enn å bare kutte en liten renne i gulvet for nye kabler. Man skal rett og slett hamre ut HELE betonggulvet til man kommer til grusen under huset!!

Har du hørt sånn galskap?! Og det skal liksom jeg klare alene?! Jeg kommer jo til å rive ned halve Larvik i prosessen!

Men nei da, selv om jeg forklarte at jeg var like handy som en full ape i et jagerfly, så mente han at det kom til å gå heeeelt fint. Han skulle vise meg hvordan det gjøres og det var visstnok veldig enkelt, samt mange penger å spare.

Jeg hadde selvfølgelig tenkt til å rope ut at bare tanken på å pigge gulvet alene ga meg så panisk angst at jeg aller mest ønsket å hoppe opp i armene hans og gråte en skvett, men alt jeg klarte å presse frem var:

- "Fett"

Så... nå må jeg pigge gulvet x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Be en bønn for huset ✌️

3 i senga og 1 på gulvet

Det måtte jo skje til slutt.. x-)

For du vet hvordan det er. Først så er man to, men i nattens mulm og mørke dukker det plutselig opp et bustete hode i døråpning. Så et til. Og vips så er man fire.

Som er kos. Kjempekoselig det! Bare atte, det skjer noe med plassen..

Der jeg før kunne ligge og breie meg som en sjøstjerne på havbunnen, er jeg nå presset opp i et hjørne som en voksen sild i tønne.

Så ligger man der og balanserer på kanten av stupet og later som man ligger godt, mens madrass-okkupantene grynter, snøfter og snorker som fornøyde griser.

Og som oftest går det bra. Merkelig nok. Søvnkvaliteten står til 1 på terningen, men det går alltid bra.

Vel, nesten alltid..

For i natt skjedde det.

Det jeg lenge har lurt på hvorfor aldri skjer.

Det unngåelige..

Nabolaget lå mørkt og stille, innkapslet i nattens stillhet. Månen gjemt bak en mørk sky, ikke en lyd i verden. Så stille at man kunne hørt en spissmus prompe. Så plutselig..

DUNK!!

Og vips så var det plutselig litt bedre plass i senga.. x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Video: Brødrister på MAX!

Hva skjer når man skrur brødristeren på full gass??

For noen dager siden oppdaget jeg noe rart.

For vi har en gammel brødrister, og på siden har den en knott som kan skrus fra 1 til 5.

På 1 blir brødskiven sprø og fin.

På 2 blir den brent.

Så hva i all verden skjer på 5??

Jeg har aldri beveget meg forbi nivå 2, så dette måtte jeg finne ut av.

Så armert med brødskiver, brødrister og brannslukkingsapparat, gikk jeg til verks.

Og slik gikk det:


/ Bon appétit :)

Sov nå, lille astronaut

Du og jeg på senga, og vi leser om verdensrommet.

Naboplaneter og stjerner som eksploderer.

Sorte hull og melkeveien, galakser langt langt borte.

Størrelser så vanvittige at de slår krøll på hjernen.

mde

Det du først tror er stort, viser seg å være bitte bitte lite.

Jeg trodde jorda var stor.

Det går 1 million jordkloder inni solen.

Jeg trodde solen var stor.

Det finnes stjerner som er 1 milliard ganger større enn vår sol.

1 milliard ganger større...

Da takker hjernen for seg.
 

Men det betyr jo ingenting. Jeg har all meningen jeg trenger her. Akkurat her og nå.

Ikke 10 millioner år tilbake i tid, ikke 650 lysår unna. Akkurat her. Varm, god og bare min. Med myke tottelotter som stikker opp fra under dyna og et trøtt smil som gnikker seg tett inntil meg.

Til vanlig blir jeg uvel av å tenke på det enorme verdensrommet og hvor bittesmå vi er oppi alt det store og ukjente, men dette er verken stort eller ukjent. Det er nært, nå og ekte. Og det er alt som betyr noe.

Sorte hull og supernovaer kan ikke skade oss nå, vi vil ha dette øyeblikket for alltid.

Universe - starfield planets and nebula
Licensed from: cobalt / yayimages.com

Min ukjente tvillingbror

Finnes det en Peter-klone i Jondalen?

Det sies at det skal være rundt 7 mennesker på planeten som er kliss lik deg selv. Lenge har jeg ønsket å finne disse og se om det faktisk stemmer, og nå kan det se ut til at jeg har funnet en av dem. I Jondalen!

For i dag fikk jeg tips om en gladsak i Laagendalsposten, der man kunne lese at: "Jondølene rundspilte naboene" (saken krever abonnement).

Jeg har ingen aning om hvor Jondalen er, men der driver tilsynelatende min ukjente tvillingbror å herjer med nabolagene på fotballbanen.


(faksimile: Laagendalsposten.no)

 

Jeg synes det er veldig vanskelig å se sånt selv, men jeg kommer vel ikke unna at denne mannen lett kunne stukket av med pakkene mine på julaften x-)

Så, kjære tvillingbror: Nå er vi to. Fem til så er hele gjengen samlet :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Boksen med det rare i

O mystiske boks, hvilke hemmeligheter skjuler du?!

Jeg husker ikke når det startet, men etter navnet å bedømme må det ha vært en gang etter 2002.

Jeg aner ikke engang hva det startet med eller hva som ligger nedi der, men på et eller annet tidspunkt begynte jeg å fylle ting, tang, nips og gamle minner i en boks.

Boksen kalte jeg "Peters chamber of secrets" som er en ganske innlysende Harry Potter-referanse, for dere som fortsatt husker den bebrillede superhelten med lyn i panna.

Jeg tror kanskje det startet med at jeg samlet gamle barndomsminner og ting som har betydd mye for meg oppigjennom, og tanken var å aldri titte ned i boksen før det har gått mange mange år.

Og fra der har jeg bare fylt på med stort og smått etter hvert som jeg kommer over ting jeg ønsker å ha med meg som gode minner videre i livet.

Det er ikke mye som går nedi der, men et og annet bilde av barna, nips fra en ferietur som får en spesiell plass i hjertet, den type ting. Det rare er at jeg ikke husker. Så fort jeg sniker noe ned i boksen går det rett ut av hodet og forblir gjemt, låst og glemt i boksen.

Og der skal det ligge. Lenge.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nylig bestemte jeg meg for å sette en tidsfrist på det og kommer til å åpne boksen dagen jeg fyller 50. Det synes jeg er lenge nok. Da er barna gamle nok til at de kan få glede av det og jeg er ikke såpass gammel at jeg har glemt hva alt er.

Jeg trooor muligens min høyt elskede Gameboy fra gamledager ligger nedi der og ting som det vil jeg elske å finne når jeg en vakker dag spretter lokket av boksen.

Men hva annet ligger nedi der? Bilder av gamle ekskjærester? Godteri? Pengesedler? Jeg husker ikke! Og det gjør det selvfølgelig ekstra spennende :)

Det som derimot er en superstor nedtur er at jeg hele tiden har tenkt at boksen ikke skal åpnes før jeg blir 50 og at dette jo er laaaaaaaaaaaangt inn i fremtiden, mens det i realiteten bare er... 14 år igjen. 14 år! 50! Også jeg som føler at jeg kunne sklidd rett inn på en russebuss x-)

Men men, en får vel se positivt på det. For det betyr jo tross alt at det bare er knappe 14 år igjen til jeg kan kose meg med Tetris og gammel bugg :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Flyttemiddag med gjengen

Første middagen i nytt hus ble en kaotisk affære x-)

Å flytte er kaos. Småbarnslivet er jo i utgangspunktet ganske kaotisk, men en flytteprosess ganger alt med 5 10 100.

I dag var det en ny runde med visning og hurra meg rundt etter skole og barnehage, så da ble det å flytte både aper, hund og middag til det nye huset (som fortsatt bare okkuperes av malingsspann og verktøy).

Og det ble et utrolig koselig måltid, selv uten sølvbestikk og stettglass. Jeg digger egentlig å komme opp med spontane løsninger i rare situasjoner, og spør du meg spiser man uansett altfor få måltider sittende på et malingsspann med mat servert på et pappbord.

Og barna var strålende fornøyd, de! Ikke bare det, men de godkjente også blåfargen som mor og far hadde valgt i TV-stue, og da ble det ekstra god stemning.

For det kommer til å bli mange små og store forandringer der borte, og det er fint å ha barna om bord fra start. Det er jo tross alt deres barndomshjem vi prøver å bygge her :)

/ Rå fisk, flink bisk, takk for seg :)

Familien Klonk redder dagen

Shit pommes frites, i dag stanset vi en skogbrann!!

Det er jo sånt som bare skjer på film! Hele familien på tur i skogen og plutselig ser vi at det ryker. Midt uti skogen. Ingen folk, ingen lyder, ingen tegn til liv. Bare en plass som brenner.

Først trodde jeg det kanskje var et leirbål eller noe, og gikk rolig mot stedet mens jeg ropte hallo.

Ingen svar. Bare et stort hull på to ganger to meter, svartbrent i midten og rykende i kanten. Er det dette de kaller ulmebrann?

Først fikk vi litt panikk og merkelig nok var min aller første reaksjon at det kanskje ikke var så farlig. Jeg tror det er en iboende mannlig frykt for å be om hjelp. Man vil jo nødig ringe 1-1-0 hvis det ikke er virkelig alvorlig, på samme måte som at man ikke ringer fastlegen før beinet faller av.

Men før vi i det hele tatt rakk å komme bort til stedet, tok mosekanten spontanfyr!

Og dermed fikk far gleden av å ringe nødnummeret for første gang i sitt liv. 110. Én, én, null.

Fra der og ut var alt bare kaos. Jeg hadde ingen aning hvor vi kom fra og kartet på mobilen veivet retningsløst rundt som en fyllefant.

Christina ville få barna ut av skogen, men jeg kunne ikke forlate ulmebrannen som stadig brøt ut i små flammer jeg måtte slukke. Viser seg at det er veldig vanskelig å slukke branner i bakken uten vann, men tursko og en stokk fikk gjøre nytten.


(faksimile: op.no)
 

Jeg ville at vi skulle vente på brannmannskapet sammen, men Christina insisterte panisk på å få barna ut av skogen. Så jeg måtte bare sende dem av gårde på egen hånd. Christina er født uten et hint av retningssans, men heldigvis hadde 6-åringen fulgt med på veien og sørget for at det lille følget fant veien tilbake mot bilen.

Selv løp jeg til det som skulle være et vann i nærheten, bare for å oppdage at det var totalt gjengrodd. Så løp jeg tilbake for å sparke ut noen flammer, før jeg løp en annen retning for å finne vann. Sånn holdt jeg på helt til det endelig ringte, og brannmenn var på vei.

Så spurtet jeg tilbake mot parkeringsplassen for å møte brannmannskapene, og da hadde jeg ikke tid til å lete etter flotte stier. Jeg brøytet meg bare gjennom ulendt terreng som en illsint okse, banet vei og slo siv, kratt, busker og trær til side - før jeg plutselig ramlet ut på en sti. Og der sto Christina og barna forskremt og trodde de var i ferd med å bli angrepet av en løpsk elg x-)

Tilbake på parkeringsplassen stod brannbilene klare, og jeg viste dem vei ut i skogen igjen. En slagplan ble lagt og en haug med brannmenn løp ut i skogen. Og med et solid håndtrykk fra Innsatsleder forstod jeg at vår del av jobben var gjort.

Tilbake i bilen kollapset vi helt. Det var 7 års forbruk av adrenalin brent av på 30 minutter og plutselig føltes det som om vi hadde vært våkne i 17 dager i strekk.

Da passet det ekstra godt med et besøk til oldemor, der barna stolt kunne fortelle at de var dagens helter. Blir jo gjerne en ekstra vaffel av sånt ;-)

/ En brann er ikke tull, du må ringe 1-1-0.

P.S. Bildene av ulmebrannen ble primært tatt for å sende til nødetaten for å vurdere skadeomfang og alvorsgrad. Det var ikke som at jeg unnlot å slukke branner fordi jeg trengte bilder til en sak, bare så det er sagt. #moralpolitiet

Hjernevasket av småbarnslivet

Før hadde jeg store tanker. Dype tanker. Flotte tanker.

Jeg kunne drømme meg vekk i tanker om fortid og fremtid, universets uforståelige uendelighet og meningen med livet.

Jeg kunne diskutere ting, voksne ting, smarte ting.

Nå spiser jeg frokost og stirrer ut i evigheten mens dårlige netter og barne-tv, barnelatter, barnegråt, barnegrøt, barne meg opp og ned i mente, har lagt seg som et klamt teppe rundt hjernen.

Og alt jeg klarer å produsere er tanker som ikke ville imponert selv den simpleste ape.

Tanker som:

"Det heter jo nybarbert,

nyfødt,

nyforelsket,

nygift,

nyskilt,

nymalt,

nybakt,

nystekt,

nyvasket,

nydusjet...
 

Så hvorfor sier man ikke nybæsjet?"

 

Monkey
Licensed from: leungchopan / yayimages.com
 

/ Bill. mrk: Trenger voksne impulser. Haster.

Å se Idol med barna

Å se på Idol på morgenkvisten er noe HELT annet enn å se det om kvelden...

Det føltes som en god idé.

For Idol er familie-TV av beste sort. Vi sparer det til frokosten og ser det sammen med barna. Ja, med rundstykker og sjokolademelk og hele pakka. Det blir kos.

Men det blir ikke det vettu.

For barn bråker de. Hele tiden. Det er skjeer som klirrer og ting som går i gulvet, det er synging på ukjente sanger og småprat om absolutt alt annet. Det er: "Kan jeg dra bort til Jonathan snart?" eller "Kommer farmor og farfar i dag? Hvorfor ikke? Hvem er han på TV-en? Hvem er hun? Hva er det?"

Og hele tiden prøver pappa å få med seg alt som blir sagt. For jeg elsker Idol. Spesielt audition-rundene. Så utrolig moro å bli overrasket over alle de flinke og rare folka som kommer.

Men det er et annet problem også..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Viser seg nemlig at dommerpanelet på TV er langt mindre kritiske enn dommerpanelet i sofaen. For helt uvitende har jeg i alle år vært langt mer dømmende enn jeg har trodd. Der har bare aldri slått meg før jeg så programmet med barn til stede.

For små gryter har store ører og det er akkurat sånn mobbing kan starte. Barn som hører foreldrene lange ut mot folk på TV-en. Og det trenger ikke være bevisst engang. Men når en fyr dukker opp på audition uten verken sko eller sokker, da ber man jo om at noen (for eksempel meg) roper ut:

- "Øy, ta på ræ sko a, din vattdott!"

Eller når noen synger surere enn en kråke med sår hals, og man sitter der i sofaen og sier:

- "Å dæven steike, det der var grusomt"

Ting man helt fint kan si til seg selv når ingen hører.

Det er ikke bra, jeg vet det, men jeg skal ikke være så skinnhellig å si at det ikke skjer når jeg sitter alene i sofaen. Men med barn til stede må alt vris om til det barnevennlige.

- "Oj, hun hadde.. en.. utrolig original stemme!"

- "Jøss, han hadde et skikkelig godt potensiale på gitar.."

- "For en.. morsom genser!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det er ikke så farlig egentlig, for jeg hører ikke hva de sier eller synger uansett. Ikke over lyden av ting som går i bakken eller bikkja som bjeffer etter rundstykkesmuler.

Men kaffen var god.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Video: Kone, mann og malingsspann

Å gjøre husarbeid alene kan være drepende kjedelig, men er man to om jobben blir saken straks en annen. Plutselig kan selv den trausteste ting bli rett så trivelig. Slik som maling!

Det er noe inspirerende over å være to som jobber sammen, for det er som pappa sier: Én er som en halv og to er som tre.

Er man alene må man liksom dekke hver eneste krik og krok selv, men er man to blir ting gjort også mens man er på do. Og det er så utrolig motiverende!

Plutselig får man liksom det ekstra tuppet man trenger for å komme i gang og kjøre på, istedenfor å dasse av sted i halvhjertet tempo.

Det merket vi skikkelig da vi skulle male TV-stua i dag.

Fra å være noe vi begge hadde gruet oss til, ble det plutselig bare moro når vi bestemte oss for å legge alle andre prosjekter til side for en stund og bare jobbe på lag.

Og på 1-2-3, så var den første veggen i det nye huset malt!

Resultatet ser du her :-)


P.S. Sangen heter "The Black Box" og er laget av min favorittartist over alle favorittartister: Philter. Takk for lånet ❤️

Å du hellige frityrgryte!!

I dag var vi på åpen dag på brannstasjonen og gjett om vi fikk oss en lekse for livet!

For hele livet har jeg hørt at man ikke skal hive vann på fett som brenner. Men jeg har aldri helt trodd på det.

Vann er vann og vann er bra, har jeg tenkt. Må jo være bedre det enn mye annet?

Men i dag forsto jeg hvorfor..

Frityrgryte i brann:

Frityrgryte + vann:

Asså, den flammen må ha stått 10 meter til værs! Varmebølgene slo utover hele publikum, som alle sto igjen med sjokkskader i ryggmargen.

Men dæven for en effekt, for jeg kan love deg én ting: Ingen av alle de tilstedeværende kommer noensinne til å glemme den demonstrasjonen der.

Det var sikkert mye annet fint de ville vi skulle lære og ta med oss hjem fra denne dagen, men alt annet bleknet i forhold til dette.

For én ting er det å se den infernalske flammen bre om seg og stige til værs, noe helt annet er det å tenke på hva som ville skjedd om dette var inne på ens eget kjøkken..

Så takk for pølser og vafler, morsom vannspylelek, spennende demonstrasjoner og imponerende kjøretøy, men den frityrgryta tok virkelig kaka.

Og skulle det være noen tvil:

En brann er ikke tull, du må ringe 1-1-0.

Peter gjør ting han ikke kan: Takrenna

Til nå har vi levd i et nærmest vedlikeholdsfritt hus, men nå har vi kjøpt oss hus fra 60-tallet og jeg har innsett at det er på tide å bli voksen. Fort.

For har man et skikkelig hus, må man bli skikkelige folk og det innebærer at vi må brette opp ermene og bli sånne praktiske kvalitetsfolk som biffen sjæl.

Det betyr ikke å bygge nytt tak med tømmer vi har spikka sjæl, men enkle ting som voksne folk bør kunne. Som å rense takrenna.

Til nå har vi ikke hatt behov for å gjøre det, men nå bor vi plutselig blant trær og natur, og da blir saken brått en annen. Da det regnet i går, så vi at takrenna rant over, og da jeg tittet oppi der i dag så jeg at takrenna var full av rusk og rask.

Og sånn kan vi ikke ha det, så frem med krakken, på med hanskene og ut å være voksen. På tide for Peter å gjøre ting han ikke kan!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men hvordan gjør man det?

Er det en stor jobb, er det en liten?

Må man ha spesialverktøy?

Må man koble takrenna fra hverandre?

Må man kjøre på med livsfarlige kjemikalier for å få renna rein??

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Viser seg at det er enkelt. Superenkelt!

Rasket legger seg jo bare øverst i takrenna, ikke langt nedi rørene slik jeg fryktet. Så det er bare å samle sammen blader og barnåler, kaste det i en hageavfallsbeholder og se vannet renne av sted som snørr i en barnehage.

Her hadde jeg rigget meg til med verktøy og hansker og full baluba, så var det bare 5 minutter, så var det gjort? Hah!

Ikke en jobb som fortjener et eget punkt på CV-en kanskje, men jeg noterer meg en stjerne i taket likevel. Da vet jeg det. Noen jobber er store, andre er små. Denne var bitteliten.

Og det var en stor opptur for en gammel bygutt som trodde han måtte skru fra hverandre hele takrenna. Enda godt jeg ikke ringte rørlegger for å hjelpe meg med jobben x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alt verktøyet man trenger :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Barneski(tak)renn!

Min rare flyttetradisjon

Dette MÅ jeg gjøre hver gang jeg flytter ❤️

Jeg har ikke så fryktelig mange tradisjoner i livet. Veldig lite jeg bare gjøre.

Det er Askepott på julaften også er det dette. Denne ene tingen jeg alltid må gjøre når jeg flytter inn et nytt sted.

Ikke at det skjer så fryktelig ofte, men i voksen alder har jeg faktisk flyttet på meg hele 7 ganger siden jeg forlot promperommet på Kolbotn. 8 hvis man teller med halvåret i Japan.

Jeg har bodd i bittesmå studentkollektiv, trange rekkehus, store eneboliger og urbane krypinn. Og hvor enn jeg har flyttet inn, har jeg alltid innviet huset på samme måte.

Med en sang.

Og ikke en hvilken som helst sang heller, men den samme sangen hver eneste gang:

"New Apartment" av St. Thomas.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er noe ved den sangen som bare er helt magisk.

Den handler rett og slett om å flytte, enkelt og greit. Mulig den handler om noe helt annet på et langt dypere nivå, men for meg handler den bare om å flytte.

Got a new apartment,

got a new hat,

if you wanna come you can have som tea.


Oppløftende og optimistisk, men også ettertenksomt og sårt.

Og det blir liksom ikke flytting før jeg får satt på den sangen. Gjerne den aller første virkelige flyttedagen. Når boksene står fra gulv til tak og man spiser kalde pølser med lunken ketchup. Da elsker jeg å sette på denne sangen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er på et nytt sted, livet går fremover! Så synger jeg med for full hals. Det er en herlig optimisme der, og den sangen får meg alltid i så utrolig godt humør.

Men den er også ettertenksom og sår, slik alt med St. Thomas er.

There´s a lonely mother somewhere, her son has left the home.


Og den minner meg om å være takknemlig for alt som er bra og glede meg over ting som dette. Flyttekaoset, nye steder, nye muligheter, livet i endring.

Guess it´s time to live on your own

when you reach your 25.

So I make a dinner for myself

and put on a record

with The Hives.


Men nå er sangen spilt og flyttingen er i gang! Enda vil det ta noen dager og uker med flyttekaos, men mentalt er jeg i gang nå. Dette blir bra.

Også savner jeg St. Thomas litt. Du vil aldri bli glemt, i hvert fall ikke av meg. Du er med på hvert eneste flyttelass.


/ I´m coming home ❤️

Pappahumor-overdose

Det var moro i starten. Selvfølgelig var det det.

Christina bare:

- "Løper i dusjen, jeg"

Og jeg bare:

- "Ok, men er det ikke bedre å stå stille..? Hehehe"

Moro. Én gang. Ikke 1000.

Så jeg har prøvd å slutte. Virkelig prøvd, men humoren kommer tilbake som bølger mot en strand. De slår mot meg og bryter ned sandslottet. Jeg klarer ikke å stoppe det enn hvor mye jeg prøver.

Det kan gå en dag, det kan gå to, men før eller siden faller festningen og pappahumoren bryter gjennom.

Og jeg vil jo ikke være en sånn fyr! Jeg vil være han pappaen som sier ting som faktisk er morsomt, ikke han som alltid smeller til med duste ordspill og knusktørre vitser.

Men jeg klarer ikke å stoppe det! Det er som om noen ga meg en stor sprøyte med pappahumor på fødestua og stoffet sitter fortsatt i. Noen dager ligger det gjemt og latent, mens andre dager, gitt riktige mengder kaffe og kringle, slår det ut i full blomst.

Slik som her i helgen...

Jeg prøver jo å være den mannen Christina drømmer om. En ekte mann hun kan se opp til og bedåre. Så jeg kom med et halvromantisk forslag for kvelden:

- "Du, vi skulle ikke tatt et glass vin i kveld da? Sprette en flaske rødt og se en film eller noe? Jeg kan gi deg fotmassasje og greier. Ingen snuskete baktanker"

- "Men nå er jo ikke jeg så glad i vin. da. Film høres kjempekoselig ut, men vi kan godt droppe vin for min del"

- "Jøss. Ja ja, den er grei, da går vi for det"

Og der kunne samtalen fint vært over.

Alle fornøyd, ingen problemer.

Men så plutselig dukker pappahumoren opp...

- "Så.. Hvilken film skal vi se? Regner med at du ikke har lyst til å se de Fast & Furious-filmene i hvert fall..?"

- "Hæ? Hvorfor ikke det?"

- "Nei du vet, med han derre Vin Diesel..."
 

/ Sorry (not sorry)

Lykken er et nytt hus

Jeg tror Christina er forelsket.. 😊


For jeg har ikke tatt mange bilder av henne i det nye huset, men på de jeg har tatt har hun liksom en helt ny glød. Et lurt blikk, en glede.

Hun utstråler liksom en spent nysgjerrighet, som om hun er nyforelsket. Og det er hun jo på en måte. For det gamle huset er fint, knallfint og helt topp, men det nye huset er spennende. Det er prosjekter på gang, det er maling, det er fiksing, det er så mye nytt. For et litt eldre hus krever litt mer vedlikehold og allerede nå har vi store planer.

Vi har lyst til å plante frukttrær, lage grønnsakshage, bygge ut, pusse opp, male og fikse. Huset er fantastisk fint akkurat slik det er, men vi må jo gjøre det til vårt eget. For her skal vi bygge et barndomshjem.

Og vi gleder oss.

Og det synes.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


❤️

Video: Peter vs Dorullholder

I går skrev jeg om dorullholderen i vårt nye hjem, som nekter å fungere som den skal. Uansett hva jeg har prøvd til nå, henger den bare der og ler av meg.

Men nå har jeg fått mange tilbakemeldinger fra dere, så armert med gode tips fra kloke lesere og et bestemt ønske om å ikke la en fordømt dorullholder være bedre enn meg, dro jeg i dag opp til det nye huset med håp om å klare å knekke dorullholder-nøtta.

Slik gikk det ;-)


 

cof

Den mystiske dorullholderen

Hva slags merkelig IQ-test er dette??

I går tok vi over vårt nye hjem og det tok ikke lang tid før noen måtte på do for å pudre nesen.

Men der inne ble vi møtt av en ganske uventet utfordring..

For hvordan i all verden henger man dorullen på denne??

Alt jeg ser er en massiv klump med metall. Bare ett sted er det en liten glipe i metallet, men heller ikke her lot den seg rikke.

Jeg prøvde å dra, vri, presse, vrikke, dytte og snurre. Ingenting fungerte. Barna prøvde, Christina prøvde, ingen kom nærmere en mulig løsning.

Kanskje er det en sånn tankenøtt-variant som er skapt for å trimme hjernen? At du må ta en snor over bøylen før du drar snora gjennom seg selv og så plutselig bare funker det?

Enten det, eller så er det en sånn fancy, minimalistisk variant som scorer høyt på stilpoeng og finesse, men lavt på praktisk bruk:

Eller så er det som jeg frykter og mistenker... At dorullholderen er helt tipp topp tommel opp den, det er bare jeg som er for dum til å forstå hvordan den virker x-)

Noen som vet?

Noen som har sett en slik og kan komme til tips?

Hvordan i all verden funker denne bedritne greia?!

... spør for en venn ;-)

Flagget til topps

Vi har fått oss hus!!

I dag var endelig dagen - vi har tatt over vårt nye hus! Enda står det tomt og fullt av fantastiske muligheter, men om ikke lenge kommer det både hunder og apekatter inn døra her, klar for å lage haraball.

Og det er så sykt! Gå rundt i gangene i et helt fremmed hus og vite at det er sitt eget! Det føles jo som et sted vi aldri har vært før og nå er det liksom vårt?! Nei, hjernen trenger nok noen dager for å venne seg til tanken.

Men vi fikk i hvert fall nøkler og klem og ha det bra og takk skal du ha, og så fort de gamle eierne hadde tutet seg ut av syne og vi brått var blitt de nye eierne, gjorde jeg det eneste rette:

Gikk rett ned i kjelleren, fant frem det gamle flagget som har fulgt huset siden starten og heiste det helt til topps.

Som for å si: Se vårt stolte flagg, endelig er vi her! Her skal bygges et barndomshjem og vi gleder oss så veldig :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

* Følg Flagghjerte på Facebook *

En pappas tanker om første skoledag

Jeg trenger vel egentlig ikke forklare det, for alle som har vært der selv vet hvordan det føles. Den surrealistiske følelsen av å se sitt lille babybarn bli et kjempestort skolebarn, og på et blunk så er det gjort.

Du tror de skal være små og pleietrengende for alltid, men plutselig står de der og håndhilser på rektor.

Du som alltid har vært stjernen i deres liv, brått står du limt langs veggen i et klasserom og holder pusten. Den første skoledagen. Nå skjer det. La alt gå perfekt nå.

Du tror du er der som støtte, du tror du er en bauta, men egentlig går du bare i ett med tapetet. En merkelig følelse der stolthet, lykke, glede og begeistring, møter bekymring, usikkerhet og forventning.

Og for oss som foreldre, følelsen av å være bittelitt overflødig.

Ikke lenger skipet som dundrer gjennom bølgene og bryter vei for alle som kommer etter, men livbøyen som henger på veggen om noe skulle gå virkelig galt.

For det er lenge siden våtservietter og gulpekluter nå. Det er lenge siden Tinky Winky og babymat på glass. Du er snart høyere enn mamma og smartere enn pappa. Og det går jo bare én vei.

For du er skipet, på vei ut for å seile ut i stormen og jeg er livbøyen som står igjen på brygga.
 

❤️

Hufsa og innbruddstyver

For en grusom natt!

Det begynner å bli en stund siden Christina innså at hun har fått seg et mannfolk som har en bitteliten tendens til å både gå og prate i søvne. Som oftest går det greit, men i natt var det virkelig ille.

Det startet med at jeg hørte en ubestemmelig lyd fra langt inni drømmeland...

Da jeg gløttet på det ene øyet, sto det noen i døråpningen! En mørk skikkelse som lignet mistenkelig på den superskumle Hufsa fra Mummidalen.


(bilde av Hufsa lånt fra 9gag.com)
 

Jeg hoppet opp i senga, og da trakk skikkelsen seg ut av døra og inn mot do. På dette tidspunktet våknet Christina og ba meg legge meg igjen, hvorpå jeg brølte:

- Jeg kan jo ikke legge meg når det er noen her!

..og løp mot do.

Våken og slukøret kom jeg tilbake. Ingen Hufsa, ingen innbruddstyv, bare en teit pappa som brått husket hva han hadde sett på Instagram rett før han la seg:


(skjermbilde: @omgjustdont)
 

Så sovnet vi igjen. Begge to med harehjerte.

En liten time senere var det på´n igjen.

Men denne gangen var det på ekte! I hvert fall for meg..

Bokhyllen som henger på veggen over sengen var i ferd med å kollapse, og jeg måtte gjøre noe. Planker og bøker truet med å rase ned i sengen hvis ikke jeg reddet dagen.


 

Så da Christina våknet av alt oppstyret, sto jeg oppreist i sengen og holdt hylla oppe med all min kraft.

Klok av skade prøvde hun rolig å fortelle meg at hylla hadde hengt der i alle år og ikke kom til å falle ned med det første. Hvorpå jeg, fortsatt halvveis i drømmeland svarte:

- Hæ?! Mener du at de bare har LIMT den på veggen?!

Men etter mye overtalelse begynte jeg å våkne til og innså at hylla var solid. Langt mer solid enn pappas sovepuls..

Heldigvis sovner jeg alltid fort igjen etter slike episoder. Tar ikke 10 sekunder på puta før jeg snorker lykkelig igjen.

Christina derimot.. not so much. Hun blir liggende våken med høy puls og sjokkskader i lang tid. Og når hun endelig sovner, tar det sjeldent lang tid før pappa er ute og jager tyver, hufser og demoner igjen.

... og man lurer på hvorfor Christina er litt trøtt på mårrakvisten.

Takk Gud for kaffe ;-)


 

* Følg Hufsahjerte på Facebook *

Norges flaueste postmann

Tror jeg holder meg inne noen dager.. x-)

For noen år siden kjøpte svigers en gammel postbil. Etter endt karriere i postvesenet, fikk de den praktiske bilen for en slikk og ingenting.

Først trodde jeg det hadde klikket for dem. Kjøre rundt i en gammel postbil med falmet logo og oppføre seg som postmann Pat? Nei, takke seg til.

Men postbil serru, postbil er ikke så dumt. For de bilene er jo designet for å frakte store mengder post og pakker, og er man midt i en flytteprosess med veldig mye som skal fraktes fra ett hus til et annet, er postbil helt genialt!

Den har plass til snøfreser, skap og stoler, og er mer nyttig enn 3 vanlige biler til sammen.

Det er bare ett problem..

For selv om den kanskje ikke lenger er i tjeneste, har den fortsatt sjelen til en postbil. Og med en gang du setter deg bak rattet, blir du litt postmann selv.

Så når jeg kjører rundt i den blir jeg jovial og lokalkjent, akkurat slik postmenn er. Og når man er så jovial og postmann-ete, må man selvfølgelig ha musikk!

Den har ikke dab, men det ligger 3 cd-er i postbilen.

sdr

En dobbelt-cd med Love Songs fra 90-tallet og en brent cd uten tekst. Love Songsene er så oppripet at de ikke spiller lenge, så da blir det den brente forundringspakken.

Og den cd-en, ja den har hele 3 sanger. Ole Ivars, Ole Ivars og Ole Ivars.

Først lo jeg bare da jeg oppdaget det. Hah, selvfølgelig har man Ole Ivars i en postbil! Så skrudde jeg av.

Men stillhet er utrolig kjedelig når man er en jovial postmann på tur, så derfor har det blitt til at jeg spiller den CD-en. På repeat.

Og nå elsker jeg Ole Ivars x-)

Synger med til låtene og storkoser meg mens jeg kjører rundt. Alltid tidlig ute, på min postmannsrute.

bty
"Nå harru blitt FEIT som en juuulegris!"
 

Og det hadde sikkert vært fint det, hadde det ikke vært for det som skjedde i går..

For på vei ut for nok en tur, wattet jeg opp lyden og stemte i. Sang for full hals. Og mens jeg sto stille og ventet på min plass i et veikryss, dro jeg på så det ristet i taket:

bty
KONGEN AV CAMPINGPLASSEN HAR EN HEEEELT VANLIG JOBB!"
 

Totalt uvitende om at bare noen meter til siden for meg, sto det en gjeng med folk og ventet på bussen. Og jeg hadde vinduet nede...

Så..

/ Sorry barn, men jeg tror kanskje vi må flytte x-)

Kjærlighet i kjøleskapet

Så der sto jeg. Myste inn i kjøleskapet som en rovfugl. Lette etter lett bytte som stakk seg ut i mengden. Ikke sulten, bare fysen.

Rester, grønnsaker, kjøttdeig og ketchup. Nei.

Mineralvann, blomkål, reddiker og egg. Nei.

Men så, nesten helt øverst, hva i all verden skuer mine øyne? Kirsebæryoghurt? Noe av det aller beste jeg vet? Men hvordan i all verden havnet den der??

Barna liker ikke sånn yoghurt, ikke Christina heller. Jeg derimot elsker den. Virkelig. Kan jeg ha glemt at jeg kjøpte den, er jeg virkelig blitt så distré?

Så jeg grabber med meg en yoghurt og tasser ut i stua. River lokket av yoghurten og gleder meg til å kaste meg over den som en gribb på et kadaver.

Da titter jeg bort på Christina, som for anledningen sitter og strikker i sofakroken.

- Visste du om det her? spør jeg.

- Hva da? sier hun.

- Kirsebæryoghurten, svarer jeg.

- Å ja den. Jo da, den har jeg kjøpt.

- Jammen.. sånn helt uten videre? Hvorfor det? spør jeg forvirret.

- Fordi jeg vet at du er så glad i den.


Og det, akkurat det lille der, betyr så utrolig mye.

For det er jo ikke bare en yoghurt, det er en kjærlig handling. Et ønske om å glede og overraske. Det er stor hverdagskjærlighet i en liten pakke.

Og det for meg er kanskje den beste og viktigste kjærligheten et par kan ha. Hverdagskjærligheten.

Det at man nærmest ubevisst ønsker å gjøre hyggelige ting for den andre. Glede, verdsette og overraske.

Ikke store ting og fyrverkeri, men små drypp av kjærlighet.

Trenger ikke være 2 uker på en strand i Maldivene, kan også være noe mye mindre. Som en yoghurt. I et kjøleskap. Fordi du vet jeg liker det.


 

❤️

Kaaaaooooos!

Du vet den følelsen når gjestene er 30 minutter unna og huset ser ut som et bombet bordell..?

Ganger du den følelsen med 1000 så er du cirka der vi er nå. For med bare 3 dager igjen til visning er alt bare kaos.

Hele huset står på hodet og det er rot overalt. Jeg vet ikke hva det er med ting man eier, men så fort man begynner å ta ting ut av skuffer og kommoder, er det som om de mangedobler seg i størrelse.

En liten kjøkkenskuff kan jo plutselig bli til et lite flyttelass alene! Jeg vet at det teknisk sett MÅ være slik at det blir mer ryddig dess mer man rydder unna og pakker vekk, men underveis i prosessen føles det virkelig ikke sånn.

Og for hvert våkne sekund kommer gjestene nærmere...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg trodde vi hadde gjort mesteparten av jobben da vi ryddet til fotografering for noen uker siden, men jeg glemte jo helt å tenke på at boden og garasjen var så fullstappet med drit eiendeler at du måtte hatt sprengstoff for å komme deg gjennom.

Så jeg tror trygt vi kan avlyse alt av andre planer for morgendagen og fredag, for her må alle kluter til ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hei hvor det går!

På alle fire. For deg.

Ja, for hva vet jeg, kanskje er det akkurat du som kommer hit på visning til helgen?

Kanskje er det akkurat du som gjerne skulle hatt et nyskrubbet baderomsgulv å hvile dine slitne labber på?

Kanskje, ikke sikkert, men kanskje, er det nettopp du som om noen uker vil ligge i det store badekaret, til lyden av Enya og lukten av duftlys med vanilje. Og mens du ligger der og marinerer, gløtter du så vidt over ripa og ser ned på et flislagt, oppvarmet baderomsgulv.

Og du tenker: Fy søren så flott. Her har noen virkelig stått på.

Ikke sikkert, men kanskje.

I så fall vil jeg bare si: Det var så lite.

Og ikke minst: Takk for at du la merke til det ;-)

Hilsen mann som egentlig hadde tenkt til å ta kvelden på sofaen, men som heller gladelig ligger på alle fire. For deg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg erklærer krig

Nå har dere kødda med feil pappa!

De er små, de er mange og de er sykt irriterende. Nei, jeg tenker ikke på naboungene som ringer på døra akkurat når man har satt seg for å spise middag, men bananfluer.

Hvert eneste år kommer de tilbake når høsten nærmer seg, og de er noen standhaftige jævler. Lar du én slippe unna, kan du banne på at det er 20 der dagen etter. Lar du de 20 være i fred en dag til, kan du like gjerne flytte ut.

For bananfluer gjør tilsynelatende fint lite annet enn å pule og spise bananer. Du kan jo ikke snu deg bort i to sekunder før de har vært på føden og smelt ut 10 nye flue-kids!

Og de er raske. Og smarte! Enten det, eller så er det bare jeg som er treig og dum. Uansett, man blir jo ikke kvitt dem!

Kjøkkenet kan være helt bananfluefritt og jeg tenker at endelig er kampen over, men så plutselig.. Plipp, plopp og så var de 20 igjen.

Heldigvis har jeg kommet opp med tre teknikker som fungerer.
 

Det første er en dødelig felle bestående av et glass med eplesidereddik, plastfilm og gjerne en dråpe zalo. De små fluene digger lukten av eddiken og prikker man et par hull i plastfilmen, kommer de stormende som nordmenn mot et smågodt-tilbud.

Zaloen skal visstnok hjelpe for å bryte hinnen på vannet og gjøre eddiken mer potent.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det andre er en lett tilgjengelig støvsuger. For fluene er smarte, og mange vil sitte høyt på skapdører eller gardiner og bare vente til du stikker, før de arrangerer sitt eget lille Coachella, med store mengder bananfyll og ligging.

Med en støvsuger kan man raskt snipe dem ned én etter én.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det tredje er å gå ut med matsøppel ofte. Gjerne to ganger om dagen og i hvert fall på slutten av dagen. Gi fluene få steder å lande, slik at sjansen er stor for at de nærmest lande oppi eddikfella.

Problemet er bare at så fort man endelig er kvitt dem, så fort den siste flua er ute og man atter igjen gjenvinner kontrollen over kjøkkenet, det er da man tenker:

- "Digg! Vi er kvitt fluene. Endelig kan vi kjøpe bananer igjen"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Happy hunting (igjen) ;-)

Jeg får litt panikk ❤️

I dag begynte jeg å skrive en tekst om hvordan det var å levere i barnehagen før i tiden, sammenlignet med nå. Om hvordan ting har endret seg de siste årene.

Og plutselig fikk jeg panikk.

Altså virkelig panikk! For årene som går og tiden som flyr. Om hvordan barna bare blir større hver eneste dag og at man nesten ikke husker hvordan ting var før. Da gutten var plutten og kunne ganske få ord. Da lillesnupp var bare en liten ball av karamellduftende babyglede.

Det er ikke det at jeg savner den tiden fordi den er bedre enn nå, jeg bare får litt panikk av tiden som går. Er det vanlig? Å ville at ting skal gå fremover, men likevel stå stille?

Får bare lyst til å kaste alt jeg har i hendene, rive med meg barna, kjøre av gårde og flytte så langt ut i villmarken at selv ikke tiden finner oss.

For barna blir eldre nå. Jeg merker jo det. Og det er fint det, det er bare.. Vi får jo ikke denne tiden tilbake. Og jeg er vel kanskje bare litt redd da. Har ikke hatt barn som er en dag eldre enn de jeg har nå og vi vet jo ikke hva som er i vente.

Selv om det er ganske slitsomt å ha bittesmå barn til tider, så vil man liksom aldri være så nær dem. Aldri viktigere og tettere enn de første årene. Ja vel, så får man kanskje ikke sove en god natt mer enn én gang i kvartalet, men det er så verdt det. Når de klossete små valpene ser på deg med store øyne. Og nekter å slippe armen din når du bare skal ut i 2 minutter.

Men det blir nok bra. Og jeg gleder meg. Masse! Så utrolig mye å glede seg til!

Det er ikke det.

Det er bare..

Når jeg tenker tilbake og ser de søte små bollekinnene som ser forventningsfullt på meg..

så får jeg litt panikk.

Hus til salgs!

Shit pommes frites, nå kan du kjøpe huset vårt!


 

Så var dagen kommet. Huset vårt ligger på finn!

Det er så skummelt. Og spennende! Og fælt. Og fantastisk!

Jeg klarer liksom ikke å beskrive det, for det er så nervepirrende. Å se huset sitt ligge ute til salgs og vite at de nye eierne kanskje sitter og ser på annonsen akkurat nå!

Iik!

Jeg kunne selvfølgelig skrevet side opp og ned om det herlige huset vårt, men det er vel like greit å bare gå rett til linken.

Så hvis du er litt nysgjerrig på å flytte til et fantastisk koselig hus med supertrivelige naboer, nærhet til skole, butikk og alt du trenger:

--> Se huset vårt på finn!

P.S. Teo følger ikke med på kjøpet ;-)

Sjelden skatt på søppeldynga

Så har det altså skjedd. Jeg har blitt en sånn som tar med ting hjem fra dynga. Men hvordan kan jeg motstå når jeg finner noe så sjeldent og rart som dette?!

Men først, en forhistorie...

Da jeg vokste opp på Kolbotn, lå Sætre kjeksfabrikk like i nærheten. Langt nok unna til at jeg sjeldent så den, men nærme nok til at jeg iblant kunne kjenne den fortryllende duften når kjeksproduksjonen satte i gang for fullt.

Og det var ikke bare et hint av lukt, nei plutselig var liksom hele min verden penslet med vanilje. Så stoppet man opp, tok et magedrag, fikk vann i munnen og lekte videre. Gode minner.

Samtidig har jeg alltid latt meg fascinere av gamle ting og andres eiendeler. Litt som en handlelapp. Det er fascinerende å se hva noen har skrevet ned på lappen, for så å tenke på hva de skal med alt de har kjøpt. Enda bedre er det med gamle hobbysaker fra svunne tider.

I tillegg har jeg nylig oppdaget at jeg har et hint av skrotnisse i meg. Jeg har jo sett at dette har blitt en utbredt skavank blant flere i min familie, og nå har det også skjedd meg. Dette at man finner skatter i andres skrot, tar med rare steiner hjem fra stranden, den type ting. Typisk skrotnisse-oppførsel.

Jeg prøver å motarbeide denne skrotnisse-oppførselen, men sett disse tre elementene sammen (skrotnisse, kjeksfabrikk og eiendeler), så vil du forstå hvordan jeg var helt sjanseløs da jeg var på gjenvinningsstasjonen i går og oppdaget denne:

En gammel metallboks fra Sætre kjeks!

Det står "Sætre Kjeksfabrikk AS, Oslo" på den og litt rask research viser at kjeksfabrikken lå i Oslo i årene 1907-1967, så boksen antas å være fra denne perioden. Men nå sto den altså her i Larvik. Enslig og forlatt i avdelingen for farlig avfall.

Derfor var jeg selvfølgelig 100% over-middels nysgjerrig på hva som var inni.

Men jeg kunne liksom ikke stå helt åpenlyst og pirke i andres eiendeler heller...

Derfor hentet jeg et tomt malingsspann og en bærepose fra bilen. Satt fra meg spannet på benken, men sørget for at kjeksboksen fant veien ned i bæreposen før jeg gikk ut igjen. Godt kamuflert bak en falmet Rema 1000-logo, bar jeg skatten spent tilbake til bilen.

Der spratt jeg den opp, og jeg ble ikke skuffet!

For dette har vært noens hobbyskrin en gang i tiden. Et konglemalende hobbyskrin. I boksen fant jeg en haug med malte og umalte kongler, pensler, remedier, samt farger og lakk i gull, sølv og kobber.

Og piperensere. Fantastisk flotte piperensere med innpakning som vitner om at de må være kjøpt for mange herrans år siden.


 

Og det er bare så utrolig fascinerende å vite at dette har vært noens hjerte. Boksen de åpnet når de trengte sjelefred og alenetid. Tid til å senke skuldrene og male kongler.

Så jeg tok den.

Leverte inn det potensielt farlige innholdet, men tok vare på den fantastisk fine boksen. Den tenker jeg vil passe fint inn i vårt nygamle hus og jeg gleder meg til å gi den nytt liv.

Jeg tenker også som så at den personen, opptatt av konglemaling som han eller hun var, kanskje var litt av skrotnisse selv.

Og jeg vet ikke, en del av meg føler vel bare at dens tidligere eier ville satt pris på at hobbyboksen får et nytt liv i et nytt hjem, fremfor å ende sine dager på dynga.

Så tusen takk skal du ha.

Og vær så god.

Fra én skrotnisse til en annen :)


 

/ Og husk: På Mesna pipefabrikk i Lillehammer finner De sikkert pipen for dem ;-)

Blitt sånn arbeidskar!

I dag var jeg en tur på vår lokale gjenvinningsstasjon.

Rask digresjon: I gamledager kalte vi det for søppeldynge eller bare dynga, men i forfinet 2018-drakt heter det noe så flott som gjenvinningsstasjon. Notert.

Mens jeg var der slo det meg at jeg har begynt å trives med sånt. Fylle bilen full av drit og kaste det på dyng- beklager, stasjonen.

Før følte jeg at dette var tid jeg kunne brukt på absolutt alt annet i verden, men nå har jeg begynt å like å tasse rundt i oppussingsklær og arbeidshansker. Og være produktiv. Få ting gjort!

Nikke til de andre gubbene og damene mens vi kaster plank og metall. Det er som et lite samfunn av produktive sjeler. Så kjører vi hvert til vårt og møtes igjen om noen dager eller uker.

Kanskje er det tanken på at ting kastes der ting kastes skal. Kanskje er det gleden av å kvitte seg med ting. Kanskje er det lukten av søppel og farlig avfall som blander seg til en fortryllende cocktail i nesa. Hva enn det er, når jeg kjører derfra føler jeg meg alltid 30 kilo lettere og glad som en lerke.

Nå vet jeg ikke om lerker faktisk er ekstraordinært fornøyd med livet, men på lyden å bedømme kan de ikke være veldig misfornøyd i hvert fall.

Og spesielt fint hadde jeg det i dag, siden jeg i forkant svingte innom Rema for å kjøpe meg en klassisk arbeidslunsj: Rundstykker og Frokostsalat på glass. Også cola da.

Så satt jeg der bak rattet på postbilen som nå var tom og klar for nok et lass, mens jeg brøt brødet i biter, dyppet det i majonesgugge og koste meg glugg.

sdr
Svigers´ gamle postbil i ferd med å bli fylt til randen. Love it!
 

sdr
"Delikat" er å dra det veldig langt..
 

sdr
#delikat 😆
 

/ Livet på dynga <3

Å pynte til visning

Folk er så veldig imot retusjering av bilder og en falsk fremstilling av virkeligheten, men når det kommer til å pynte hus og leiligheter for salg, ja nei da er det plutselig greit.

For la oss være ærlige, bildene man ser på finn har lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre x-)

Ta oss for eksempel. Vi har to barn. Og en hund.

Til vanlig er det så mange leker, klær og tørkestativ i stua at du trenger elghund og sherpa for å finne sofaen.

Bildene på finn tegner derimot et helt annet bilde. Her bor det to hippe arkitekter med sans for komplisert kaffe, interiør og orden. Rot? Nei nei, ikke her hos oss.

Badet er nok det verste.

For badet har liksom blitt en lagringsbod for alt som er i daglig bruk. En bod i konstant forandring. Det er klær som slenges til vask, nesten-rene-klær som henger over badekaret og venter på en ny dag, en myriade av badeskum og badeleker, samt sjampoer for alt fra tørr hund til flisete hår.

På bildene derimot... På bildene er badet et Spa. Et rom for sjelefred og hvile. Der man kan ligge i timevis og marinere i badekaret, mens ro og harmoni trekker inn i sjelen.

Ingen barn som roper eller hunder som bjeffer, bare endeløs harmoni. Ditt eget lille stykke himmel. Med duft av vanilje. Og selvfølgelig med flotte, friske blomster.

Sånn som det alltid er ;)

Enda godt man ikke bruker bilder av de rommene der alt som egentlig finnes i huset, står lagret. For åpner du døren inn til boden vår nå, kommer du til å bli begravd under et snøskred av bokser, leker, klær og sko.

Men sånt kan man jo ikke vise verden. Nei, for vi eier ingenting vi skjønner du. Aldri rot her.

I hvert fall ikke på bilder ;-)

Når du sover

Dette kommer sikkert til å høres utrolig rart ut. Men du aner ikke hvor mange ganger jeg har ligget ved siden av deg og hørt deg puste. Ikke sånn mens jeg gjorde noe annet, for det var alt jeg gjorde. Hørte deg puste. Og jeg elsket det.

Den beroligende lyden av rolig barnepust som går taktfast ut i natten. Bare ligge og høre at du har det bra. Eller sitte på sengekanten og stryke deg på kinnet, mens øynene lyser ned på det vakreste jeg vet. Tenke på hva du drømmer om. Se på den lille nesa di. Vite at du er min.

I sånne øyeblikk føler man seg både varm og rar. Varm fordi det er så lett å bli forelsket i deg, men også rar fordi det er en rar ting å gjøre. Sitte sånn og glo på noen som sover. Høre dem puste fredfullt og rolig, uten en bekymring i verden. Bare trygg, varm og god under dyna.

Det er typisk sånne stunder jeg ikke tenkte at fantes før jeg fikk barn. Sånne stunder jeg aldri ville trodd at skulle ha noen verdi. Men akkurat der og da, når du sitter der og kjenner at hjertet nesten gløder seg vei ut av kroppen, betyr det mer enn alt.

Og det får meg til å tenke på noe vi snakket om i går. Dere diskuterte hva magi er for noe rart. Men ingen av dere visste. Så dere spurte meg. Pappa, hva er magi? Og jeg.. jeg klarte ikke å svare jeg heller. For det første som slo meg var å si noe kjedelig som at magi er noe fantastisk som dessverre ikke finnes.

Jeg sa vel noe sånt som at magi er drager og enhjørninger, og jeg så på dere at dere ble skuffet. Hadde vel håpet at pappa hadde svaret. Men det er ikke noe enkelt svar på akkurat det der.

For jeg vet at magi egentlig ikke finnes, men når du sitter der og ser ned på en liten nese som spretter varsomt og nysgjerrig rundt i den kjølige natteluften, og du vet at den lille kaninnesa sitter på et fantastisk lite barn som du selv har skapt, et barn som har et helt liv foran seg, et barn som skal ut i verden og oppdage, et barn som en dag selv skal sitte sånn på sengekanten og se ned på sine egne små barn og bli svimle og forelsket av ubeskrivelig kjærlighet..

Det er magi.

Love heart tree
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Skrekk og åpenbaring på motorveien

Først skjedde noe forferdelig, så skjedde noe fantastisk!

Lørdag morgen og jeg er på vei hjem. Kjører mot motorveien og gleder meg til å komme hjem til ungene. Passerer en moped og turer av sted. Sitter og tenker på at kisen på mopeden burde hatt på seg mer klær enn bare shorts og t-skjorte under hjelmen. Men men, ikke min sak.

Skrur opp musikken og turer videre. Alene på veien nå. Mopeden må ha kjørt av i forrige rundkjøring.

På nye veier og ikke helt sikker på hvor jeg skal, innser jeg plutselig at jeg må bytte fil. Raskt.

Sjekker bakspeilet. Alene.

Sjekker sidespeilet. Alene.

Begynner å dra på rattet idet jeg sjekker blindsonen.

Og DER er mopeden igjen!

Rekker å hive meg tilbake i egen fil før uhellet er ute. Hjertet holder på å eksplodere. Det går i 900 og banker nesten ut av kroppen!

For jeg vet med 100% sikkerhet at hadde ikke jeg sjekket blindsonen, hadde jeg truffet han stakkars typen med full kraft fra siden. Bil mot moped i 70 kilometer i timen. I shorts og t-skjorte.

Jeg vet ikke om han hadde omkommet av skadene, men han ville i det minste blitt veldig hardt skadet. Garantert. Og det er bare så jævlig å plutselig innse hvilket vanvittig ansvar man har for å følge med og være på alerten til enhver tid når man ferdes i trafikken.

Glemmer fort det når man har kjørt hver dag i ørten år.

Tar det liksom for gitt.

Det er sikkert mange ting jeg er dårlig på, jeg vet blant annet at jeg er elendig på høyreregel, men å sjekke blindsonen gjør jeg hver eneste gang jeg skal bytte fil. Eller kjøre ut på en vei. Eller rygge. Og sikkert hundre andre ting. For blindsonen er stor, farlig og lett å glemme. Men akkurat der er jeg god. Heldigvis.

For jeg er ganske sikker på at det reddet et liv i går.

Så husk det: Sjekk blindsonen. Hver gang.

Det kommer ikke bare fra meg, men også fra "The man upstairs". Jeg er jo ikke en troende mann selv, men jeg kan ikke ta det som skjedde rett etterpå som noe annet enn et kall fra Gud.


Licensed from: leaf / yayimages.com
 

For like etter hendelsen med mopeden, kom jeg ut på E18. Fortsatt preget av nesten-ulykken, la jeg meg i høyre fil og skrudde på cruise controlen. Ingen kniving om førsteplassen i dag, bare en rolig søndagstur i forutsigbart tempo.

Og akkurat mens jeg satt der og tenkte at jeg kanskje burde skrive en tekst på bloggen om at folk må huske å sjekke blindsonen, fordi en sånn tekst kanskje muligens en gang i fremtiden potensielt kan redde liv...

Ble jeg forbikjørt...

Av.

En.

Nonne!

Jeg tuller ikke! En vaskekte nonne! Og i en bitteliten pruttebil suste hun forbi.

Hvordan jeg vet at hun var nonne? Fordi hun satt med den lille svarte nonnehatten på! Ikke bare det, men hun hadde også en sånn ichthys-fisk bak på bilen.

Og mens jeg satt der og prompet av sted i rolig søndagstempo og så den sølvfargede ichthys-fisken glinse mot meg på stadig lengre avstand, kunne jeg ikke annet enn å tenke at dette.. Dette må være et slags kall.

For jeg mener: Hvor ofte ser man en nonne? Én gang hvert femte år kanskje? Men en nonne som råkjører forbi deg på motorveien "tilfeldigvis" i nøyaktig samme øyeblikk som du sitter og vurderer ditt samfunnsansvar i etterkant av en traumatisk nær-døden opplevelsen..?

Det er ikke en tilfeldighet, det er et kall.

Så: Sjekk blindsonen. Hver gang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hilsen Peter, Gud og en nonne med dårlig tid.

Besøk av boligfotografen!

Hold pusten, nå skjer det!

Og jeg mener det: Hold pusten. Ikke blås et eneste støvkorn over på vår plen i dag, takk.

For nå har vi ryddet.

Og vasket.

Og gnikket.

Og gnukket.

Og nå er huset prikkfritt!

Seriøst. Det er så rent og fint her at du kunne servert middag rett på doskåla.

Aldri har det vært så flott her, i hvert fall på de rommene som kommer med på bildene. Garasjen og boden derimot... not so much ;-)

For i dag kom det en fotograf hit for å ta bilder til salgsoppgaven. Derfor har vi jobbet på spreng den siste tiden for å få huset fint og flott. Og med to unger, en rotegubbe, en hund og Sydenvær hver eneste dag, har det vært.. kaos.

Men dæven så fint det ble!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og nå som fotografen endelig har pakket snippesken og dratt, er det prikkfrie huset fylt med et massivt vakuum av slitenhet, utmattelse og lettelse. Bilder er tatt og nå kan vi puste ut. Det er lov å bruke vasken igjen og barna kan få boltre seg fritt.

Men så er det sånn det er med slike ting da.. Når man endelig har pimpet opp huset til det maksimale, ser man endelig hvor fantastisk fint det er her. Og da har man ikke lyst til å flytte i det hele tatt.

Jeg mener, herregud, har vi bodd i et så fint hus hele tiden?!

Men men, gi det et par uker så ser det vel ut som et kaotisk lekeland igjen, men akkurat nå bor vi i et palass.

...sånn bortsett fra boden og garasjen da. Går man inn der nå burde man ha med både kart og kompass x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så i kveld skal det ligges på sofaen og stirres i veggen, mens utmattelsen brer seg over oss som en blytung dyne. Et par dagers pusterom blir fint nå.

Så er det på´n igjen, for om bare 2 uker er det visning og da må både boden og garasjen være tømt og skinne.

Inshallah.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

P.S. Dette er bare mine egne bilder. Fotografens langt proffere bilder kommer til uka ;-)

P.P.S. Flere bilder og inntrykk fra dagen finner du på bloggen til hu derre Kona til

Minnie har blitt fotballproff!

Etter mange år i Disney-konsernet ser det nå ut til at Minnie har flagget ut og satset på en ny karriere. Som fotballproff! I Larvik!

For det var under en helt vanlig treningsøkt for lokale unggutter at den velkjente verdensstjernen plutselig dukket opp på norsk jord.

Iført karakteristisk kjole og lilla fotballsko.

De to tilskuerne som hadde møtt opp for en lunken pølse og rolig kopp kaffe, satt både ketchup og sennep i halsen da de så den tidligere Disney-stjernen drible seg rundt på banen.

- "At Usain Bolt skulle spelle for Strømsgodset var uventa, men detta?! Herregud, nå får pressen litt å skrive om, bahaha!" lød det fra den halvnakne babyen, før den løp til garderoben for et høyst nødvendig bleieskift.

Det lyktes ikke Fjåsenytt Tidende å få tak i noen fra ledelsen i Disney-konsernet, men en bitter Mikke skriver dette på Twitter:


"Hører at @MinnieMus har flyttet til Larvik. Lot meg bli igjen med ansvaret for Tipp, Topp og Pluto. Kjøss mæ på manda´n!"

 

Minnie selv så ut til å være i storform!

Ingen spektakulære Cruyff-finter eller vanvittige krumspring å se, men hun vartet opp med flere fine scoringer og en høyrefot som kan bli skummel for norsk småjentefotball i fremtiden.

Etter rundt 30 minutter takket hun for seg, hentet et stort glass saft og gikk av banen til vill jubel fra publikum. Kjendisikonet tok seg til og med tid til å signere tyggebeinet til kosedyret Hunden.

Så gjenstår det å se om Minnie med dette dristige karrieretrekket går rett i musefella eller om det rett og slett er Tipp, Topp, tommel opp.

* Følg Minniehjerte på Facebook *

Når to barn deler..

Hvor smålig går det an å bli? x-)

Det er et fascinerende skue å se to barn prøve å dele på noe. For så snart det er bare en anelse knapphet på ressursene, så sparker altså den mest smålige form for grådighet inn.

Dette gjelder selvfølgelig for alt fra brus og godteri til sjokoladepålegg og yoghurt.

Det skal måles og veies ned til det mikroskopiske, og det er nesten så de teller sukkerkornene på hver seigmann før det er greit.

Så kan man selvfølgelig prøve å steppe inn som forelder og si at dette bare er tull, men jeg husker jo godt hvordan det var da jeg selv var ung. Jeg ville heller badet med sultne krokodiller enn å se min eldre søster få en kvart seigmann mer enn meg.

Og sånn er det fortsatt.

Barna mine vil heller helle iskald brus frem og tilbake fra det ene glasset til det andre, til brusen blir lunken, daff og dæv, fremfor å risikere at den andre får en halv dråpe mer enn seg selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det rare er at dette tilsynelatende bare gjelder for usunne greier. For setter man frem en stor skål med dampet brokkoli på bordet, ja nei da er det plutselig ikke måte på hvor gavmilde de blir. Men legg frem 5 jelly beans på bordet og se hele deres matematiske verden gå i tusen knas.

Et godt prinsipp er egentlig bare å si at den som deler velger sist. På den måten er man sikret en god demokratisk løsning.

Men det er jo ikke noe moro...

Det er langt mer fascinerende å se to barn bruke 20 minutter på å dele tre bamsemums på to x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Små barn, store problemer 😆

Magisk morgen for 2

Det kunne blitt så perfekt, men du hadde andre planer..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er langt inne i drømmeland, tilsynelatende på en båt, idet jeg hører deg. Du roper på mamma. Ikke panisk, bare søkende.

Men mamma ligger og snorker som en forkjølet grevling med dårlig rygg. Så det må bli meg. Før pappa egentlig er våken, står kroppen hans motvillig ved sengen din.

Hva er det, spør jeg.

Er det morgen, spør du.

Jeg ser på klokken. Den er 06.43. På en søndag. Og jeg var sent oppe i går.

Så nei, lille snupp, det er ikke morgen enda. Vi sover litt til.

Jeg kryper ned i den rosa sengen og er halvveis tilbake i drømmeland allerede før hodet treffer puta. Men du fortsetter å viske.

Dytter og drar i meg. Letter på øyelokk og pirker meg i nesa. Og jeg vet at alt er tapt. Nytter ikke motsi en lys våken apekatt. Det er morgen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg tusler inn på badet. Venter på lyden av deg som kommer løpende. Stille. Jeg labber tilbake og spør om du kommer. Ja da, skal bare først. Greit. Skal bare er godt nok for meg.

Tasser tilbake på badet og gjesper meg vei inn i dusjen. Glovarme dråper gjør nytten og jeg kjenner at maskineriet sparkes i gang. Nå ja, nå er vi i gang! Så jeg tar skjegget og kjører på med min beste parfyme. Hvorfor ikke. Blir bra dette!

Starte dagen litt tidlig med godjenta mi. Bare oss to mens de andre syvsoverne snorker videre. Kanskje får vi en time eller to alene til å pusle rundt. Steke rundstykker, tegne litt og kose oss. Det er lenge siden vi har gjort det nå, bare vi to. Litt skikkelig far og datter-tid. Blir bra, det!

Men.. hvor er du?

Jeg stikker hodet inn på rommet igjen, men nå står senga tom. Hæ?

Titter inn i min egen seng. Og der. Ved siden av mammas lyse hode, et lite hode. Litt mørkere og med en kosebamse i armene.

Øy, hvisker jeg, har du lagt deg?!

Hun later som hun sover, men jeg ser en krusning på leppa.

Døh, hvisker jeg litt mer intenst, kom igjen a! Nå har pappa stått opp for din skyld. Bli med, så lager vi frokost og greier.

Ingen reaksjon denne gangen.

Jaha ja, så du skal plutselig sove hos mamma eller..? hvisker jeg lett oppgitt.

Fra den "sovende" lille apekatten kommer et nærmest umerkelig nikk, før hun snur seg rundt og gnikker seg tett inntil mamma-apen.

Jeg tripper ned på kjøkkenet, skrur på kaffetrakteren og lister meg opp igjen. Titter inn på rommet, klar for å ta en lur liten jente på fersken. Men neida.

Der ligger de begge to og snorker i takt.

...

Og der sto jeg.

Lys våken og påkledd.

Klar for en koselig morgen.

For to én.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den skumle dukkesamlingen

Sorry lillesnupp, men dette går ikke lenger..

For 3-åringen har en del leker.

Deriblant dukker.

Mange dukker.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg synes dukker generelt er ganske creepy, spesielt de gammeldagse med likbleke porselensansikt. Men også naturtro plastbabyer som stirrer livløst tilbake på deg. Det grøsser bare av tanken.

Men det er én dukke som virkelig stikker seg ut på kalde-gufs-nedover-ryggen-skalaen.

Dukken som Gud har glemt og Satan forlatt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En gang i tiden var den tante Tones faste lekekamerat og følgesvenn i livet. En gang var den full av lek og glede.

Men det er lenge siden nå. Noe har skjedd langs veien..

For den én gang så stolte dukken fikk seg først en meget ubarmhjertig hårklipp av en ung pike som trodde hår vokste ut igjen, også på dukker.

Og så har noen stukket den i øyet med noe skarpt, så nå har den bare ett øye igjen.

Og selv det gode øyet har fått grå stær..

Så nå er dukken bitter.

Bitter og forbannet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det sinnet har den tenkt til å ta det utover meg, jeg vet det bare.

Enten det eller så er den besatt av en demon.

Jeg heller mot sistnevnte.

Ser det når den sitter på skjenken og skuler olmt mot meg. Som for å si: "Bare vent. I natt når du har sovnet..."

Du tenker kanskje at jeg overdriver, men se for deg at du må på do midt på natten, gløtter på dodøra og finner denne jævelskapen stående og stirre på deg:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ja, riktig. Da ringer du en prest og brenner ned huset.

Så beklager kjære dukkesatan, men det blir et "Nei" fra meg. Du får IKKE bli med videre.
 

Mvh,
Mann (36), litt redd for dukker

Unnskyld, beklager, forgive me

Det skal ikke skje, jeg vet jo det, men likevel så skjedde det. Og jeg beklager.

For plutselig satt jeg der. I bilen, utenfor butikken og da var det for sent.

Men du skjønner, vi pusser opp for tiden og tenkte vi skulle være raske med middagen. Svi av en kjapp frossenpizza og ferdig med det. Tenkte liksom ikke mer over saken, før jeg satt meg i bilen og feis av sted.

Enset ikke engang hva jeg hadde på meg. Eller det faktum at jeg tidligere på dagen bare hadde kastet på meg en tilfeldig shorts og passende t-skjorte.

Og sokker.

Og...

Vel...

Crocs.

dav

cof

dav

Selvfølgelig burde jeg skiftet, jeg vet jo det. Man viser seg ikke offentlig med crocs, det gjør man bare ikke. Spesielt ikke med hvite tennissokker i. Står skrevet i grunnloven, det.

Men jeg var bare så fryktelig sulten. Og det var så få biler på parkeringsplassen, så jeg tenkte at det gikk greit. Bare denne ene gangen. Men det er jo ikke greit. Ikke én gang engang.

Alternativet var å gå barbeint, og du skal vite at jeg vurderte det. Lenge. Men det er faktisk verre.

Med slitte klær og nakne tær kunne jeg fort bli tatt for en landstryker på loffen. Og er det én ting som er verre enn å bli sett i crocs, så er det å bli kastet ut av nærbutikken mens man klamrer seg til en grandiosa.

Derfor ventet jeg til kysten var klar og pilte inn. Løp mellom hyllene og unngikk alle på min vei. Holdt på å bli oppdaget av en dame på hjørnet av skalldyr og taco, men rakk å skyte beina inn bak pallen med hermetisk mais.

Den eneste jeg ikke klarte å spare, var mannen i kassa. Jeg så at du så. Og du så at jeg så at du så. Da jeg rundet siste hjørnet og og lyden av gulv mot gummi avslørte meg. Du så ned, og så så du opp.

Blikket.

Skuffelsen.

Du sa ikke noe, men jeg vet.

Og jeg beklager.

Det skal aldri skje igjen.

dav
 

Med vennlig hilsen,
Verdigheten som forsvant

Sommer på søppeldynga

Selv de rareste ting kan bli fine sommerminner :)

Hej hej hålla! Vi befinner oss for tiden på min eldste brors sommerhus i Sverige.

For noen år siden kjøpte han og fru nemlig et stort sommerhus, som tidligere var en gammel butikk, midt i den trivelige svenske feriebyen Grebbestad. Og her nytes livet til fulle.

Borte er alle tanker om alt som skal gjøres hjemme i forbindelse med flytting, nå er det bare epleslang og bading som står på planen noen dager.

Men i dag tidlig gjorde vi noe litt utenom det vanlige.

"Litt" utenom det vanlige..

cof

cof

Akkurat nå pusser de nemlig opp den gamle butikken her nede, og i den forbindelse blir det mange turer på søppeldynga.

Og søppeldynga, det er intet annet enn en kjempestor skattekiste! For i den store haugen med planker og ødelagte møbler kan man gå på oppdagelsesferd og lete etter skjulte skatter. Det høres kanskje rart ut, men har man et gammelt hus og er litt fingernem, kan man få mye moro ut av ting som folk har kastet.

En gammel stol trenger kanskje bare noen spiker og litt maling før den blir helt super igjen. Og midt i plankehaugen finner man kanskje et gammelt bord, en snodig boks eller en artig kurv som kan brukes til noe fint. Alt man trenger er litt kreativitet. Og der er brodern god.

sdr
Og denne bunnplaten fra en gammel kommode, den kan bli et skilt, vettu! Eller en bordplate!
 

Men det skal sies at Pluttadoren ble riiimelig skuffet da vi først ankom. Jeg hadde nemlig lovet ham en stor overraskelse, og jeg er ganske sikker på at han hadde sett for seg noe ganske annet enn en gigantisk haug med søppel. Han ble i hvert fall overrasket, da ;-)

Men så er det sånn det ofte er med barn da. Brått var han i gang med skattejakten og innen 10 minutter var hengeren fylt med flere ting enn da vi kom.

Et sett med gamle årer, et frekt lite bord, en stol, en gipsmåke og mye mer. Og som sagt, har man et stort hus og stor kreativitet, kan alt det bli til knallbra saker :)

cof

cof

cof

sdr

Og sånn ble det at en av årets varmeste og beste sommerdager, startet på søppeldynga.

Så det er dagens ferietips; Man trenger ikke nødvendigvis brenne av 48 700 kroner for å se Kaptein Sabeltann kjøre skute. Man kan også bare dra på dynga og ha en super dag i solen :-)

cof
 

/ Men det var ikke feil med is etterpå heller ;-)

Vestfold leder!

Ingen steder i landet er konsentrasjonen av idioter høyere 😤

Drunk man driving a car vehicle.Licensed from: cookelma / yayimages.com
 

I går hørte jeg en sak på radioen om at folk i Vestfold leder i en ganske dyster statistikk. For ingen andre steder i landet bruker folk mobilen mer mens de kjører bil.

Og det er jo flott, for mobilbruk bak rattet har blitt anslått til å ha tilnærmet lik effekt som å kjøre med 0,8 i promille. Dette tilsier altså at mobilbruk bak rattet er like farlig som fyllekjøring.

2 av 3 innrømmer at de har brukt mobil uten handsfree mens de har kjørt bil, mens 1 av 3 gjør det jevnlig. Jevnlig!

Og verstingen er skremmende nok foreldre med tre eller flere barn. Samtidig vet vi at uoppmerksomhet er en medvirkende faktor til én av tre ulykker i trafikken.

Men mange er kanskje ikke klar over det. Tenker ikke over det i en stresset hverdag. Skal bare sende en rask melding, skal bare sjekke snap.

Derfor synes jeg parallellen til å fyllekjøre er så fin, for den gir et mye bedre bilde på situasjonen enn: "Jeg skulle bare sende en rask melding"

Nei, du gjør ikke det, du fyllekjører med bilen full av barn!

Du utsetter deg selv, barna dine og alle du møter i fare!

Hva slags forbilde er det for barna?

Du burde faen ikke fått lov til å kjøre bil engang!

Hva i helvete er det som kan foregå på en mobiltelefon som er så forbannet viktig at du ikke kan la den ligge i 10 sekunder?!

I akutte nødssituasjoner kan man til dels vurdere å kjøre med 0,8 i promille, men da snakker vi altså om AKUTT NØD! Situasjoner som kanskje vil inntreffe 1 gang i livet. Da er det greit. Men ikke JEVNLIG fordi du skal fange en jævla pokémon eller sjekke en snap.

Så bare husk det: Du ville ikke kjørt med 0,8 promille, så hvorfor gjør du det da?

Parents and baby on a drive
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

/ Ikke driv med fyllekjøring - legg ned mobilen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Imponert over oldefar ❤️

I går fikk vi skubbet ungene ned til mormor og bestefar noen timer for å rydde og ordne i huset. Tiden tikker farefullt fort av sted, og dagen for besøk av både takstmann og fotograf nærmer seg med stormskritt.

Men det var én ting som imponerte meg spesielt i går..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For på vei ut i bilen med nok et søtt, lite møbel, begynte jeg å lure. Hvor kommer dette fra? Når kjøpte vi denne lille saken?

Ser jo unektelig ganske gammel ut, men er den faktisk gammel eller er det bare sånn dansk retro-design?

Du vet, sånn überhipp greie som ser ut som det har stått på loftet i generasjoner, men så er det egentlig laget av en dansk hipster med snurrebart og mokasiner. Og koster da selvfølgelig det hvite ut av øyet (syv og en halv fjers, en firs og en fjomsete tress).

Og jeg forstår meg ikke på sånt, jeg synes bare den var fin.

Så jeg spurte Christina. Og da fikk jeg svaret jeg virkelig ikke ventet meg:

- "Den der er jeg veldig glad i, den lagde faktisk bestefar da han gikk på ungdomsskolen"

Wætt?!

Har han laget den selv?

På ungdomsskolen?!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mine største bragder på de tre årene var å dra jenter i BH-stroppen og vippe på stolen. Men her har han altså gått hen og laget et fantastisk fint møbel!

Christina går og jeg blir stående igjen. Imponert og alene. Minnes barnas oldefar som dessverre forlot oss i fjor, og sender ham et nikk av anerkjennelse. Du var en bra mann.

Men jeg har også min egen stolthet å ta vare på. Så jeg begynner å rettferdiggjøre det hele med at det var andre tider før. Da måtte man ta over gården når man var 9 år og flytte på gamlehjem ved fylte 25.

Tenker jeg.

Før jeg ser at det ene beinet under kommoden trenger litt ekstra støtte etter mange års slitasje.

Det kan jeg ordne. Såpass fortjener et stolt, gammelt familieklenodium.

Så jeg henter en skrutrekker.

Batteridrevet, selvfølgelig.

Setter igang.

Og knekker skruen...

Og det slår meg: Her har oldefar til barna altså designet, snekret og skrudd sammen et møbel med bare nevene i en estimert alder av 14. Og jeg, i en ganske eksakt alder av 36, klarer jaggu ikke skru inn en skrue engang.

Hatten. Av.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ting var nok enklere i gamledager ;-)

Typisk mann i møbelbutikk

Så sitter jeg her igjen, da.

I en ukomfortabel stol og venter.

cof

Vi trenger visst nytt interiør og frua trenger visst meg.

Ikke vet jeg hvorfor.

Alt jeg mener er jo bare feil likevel.

Feil form og feil farge. Hver gang.

Jeg burde kanskje sagt nei, men likevel sa jeg ja. Ja til å bli med.

Vil du være med? Ja, sa jeg. Som en idiot. Og nå sitter jeg her. Igjen.


Jeg husker jeg kjøpte en blå skål som frua likte en gang.

Det er 3 år siden nå.

Siden den gang.. ingenting.

Alt jeg peker på er enten stygt eller harry.

Gjerne begge.

Likevel trenger hun visst min mening. Kanskje som en slags anti-tese.

For når jeg en sjelden gang sier nei, ender det opp bak i bilen.

Som om mitt nei bekrefter hennes ja.

Som når man var yngre og i opposisjon til foreldre.

Ikke røyke, sier du? Da skal jeg i hvert fall prøve!


Sånn føles det litt nå.

Her jeg sitter og vrir meg.

I dansk design.

Visstnok bra det.

Ikke spesielt komfortabelt da, men det er vel bra det også.

Er jo ofte sånn.

De beste restaurantene serverer halve reker rullet i navlelo.

Men hvem er vel jeg til å si at det ikke skal være sånn?
 

Kan i hvert fall ikke si det nå. For da blir det jo denne stolen.

Som jeg ikke liker.

Så jeg bare sitter her.

På en stol.

I en møbelbutikk.

Og tar feil.

cof

Mvh,

Typisk mann i møbelbutikk

Riktig svar og heldig vinner

Tenk at så mange skulle klare gjettekonkurransen!!

Jeg er helt imponert, jeg. Kanskje var hintene for tydelige eller så er dere bare rett og slett helt rå. Jeg vet ikke, men jeg får vel vurdere å kutte ned på hintene til neste gang, så får vi se ;)

Men ja, som flesteparten av dere har gjettet, så er det en bunad vi ser på bildet.

cof

Selv gjettet jeg både på krabbe, snømann og vulkan, men nå som jeg vet fasit ser jeg ikke annet enn verdens mest sjarmerende bunad. Tegnet med søljer og full pakke.

Og det er egentlig ganske utrolig, for den lille tassen har jo ikke sett bunader mer enn et par ganger i livet, så må si at jeg er litt imponert over hva han fikk til på kort tid her :)

cof

cof

cof

Selv ville jeg sagt "PASS!" og gått videre til neste oppgave.

Nei vent... Bunad?

Herregud, hvor vanskelig kan det være da?

* finner frem penn, papir og timeglass *

Okei.. bunad på 1-2-3, GO!

cof

Å dæven. Det var verre enn forventet x-)

Plutten 1 - Pappa 0
 

Gratulerer til Trine som får en overraskelse i posten (spoiler: det er godteri)

/ Takk til alle som deltok! Får vurdere ny gjettekonkurranse snart 😄👍

Gjettekonkurranse: Hva er dette?

* KONKURRANSEN ER AVSLUTTET! *

Tidligere i dag spilte vi en runde "Ryktet går".

Klart, det ble vel mest tegning og gjetting etter egne regler enn noe faktisk spill ;-)

Men én av oppgavene synes jeg var så søt at jeg ønsker å gjengi den her som gjettekonkurranse.

For hva er det egentlig vi ser på bildet under??

cof

cof

Dere skal få et par hint:

- Det er en ting

- Det er noe man ser ganske få ganger i løpet av et år

- Det er noe typisk norsk

- Det er tegnet av et barn etter hukommelsen


Hva tror du? Sleng igjen en kommentar :)

Alle som legger igjen et forslag og e-postadresse i kommentarfeltet er med i trekningen av en forundringspose med godteri :)

cof

/ Lykke til!

Når barna åpner restaurant i hagen

Man er litt skeptisk i starten. Selvfølgelig er man det. For barna har servert meg så mye rart før.

"Sushi" som bestod av tørr sand på en seng av våt sand og tang, "Spagetti" av gress og kongler, og "Hamburger" satt sammen av diverse, veldig ikke-spiselige plastleker.

Så det var ikke stort jeg forventet da barna plutselig skulle åpne restaurant på hytta i helgen. Utstyrt med en saks og en hel hage full av frukt, grønt og rare planter, lå forholdene virkelig til rette for et spennende fusion-kjøkken.

Men så ble det stille.

I lang tid hørte vi ikke noe som helst, så bare at de turet rundt og styret med sitt. Tenkte at de hadde skrinnlagt de ambisiøse oppstartsplanene.

Men så plutselig, lyden av en bjelle. Etterfulgt av et oppglødd og tostemt:

- "Kom og kjøp!"
 

Det som møtte oss på den store steinen oppe ved jordbæråkeren, var intet mindre enn fantastisk. Der hadde de to små apekattene samlet inn diverse ingredienser i alle regnbuens farger.

Det var jordbær, bringebær, blåbær, grønnkål, gressløk, dill, spiselige blomster og mye mer. De flotteste blomstene lå klare som pynt, mens kål og grønt var kuttet opp i mindre strimler.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På spørsmål om hva de hadde, fikk jeg heldigvis bare to enkle svar. Enten kunne man velge ingredienser selv eller så kunne de sette sammen en rett for deg. Jeg fikk for sistnevnte.

Så ble det å sette seg på ventebenken og vente.

Sammen med mamma.

Og det tok ikke 10 sekunder før de kom med maten heller, nei her skulle det gjøres ordentlig. Et stort blad ble brukt til å legge de spiselige tingene i, og da maten kom lignet den mistenkelig på en overfylt tacolefse.

En tacolefse fylt med alskens godsaker! Grønnkål, blåbær, jordbær, bringebær og min favoritt: Hestemynte. Og vet du, det smakte helt nydelig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Først var jeg rimelig sikker på at den bare var rundt 50% spiselig, men en rask sjekk viste at samtlige ingredienser i bladskålen faktisk var spiselige, og derfor kastet jeg i meg alt.

Mens jeg satt der side om side med min kjære og knasket på en rar blanding av søte bær og bitter grønnkål fra farmor og farfars frukt- og grønnsakshage, laget til en utsøkt rett av to ivrige små barnebarn, ble jeg rett og slett litt rørt.

Og det slo meg: Dette øyeblikket akkurat her og nå, du og jeg på en benk i varmen, på hytta med badetøy på tørkesnora og barn som nynner og lager merkelig mat.. dette er sommerens beste minner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
❤️

* Følg Sommerhjerte på Facebook *

Her ligger pappa

Og han lader.

Lader og tenker på livet. Og himmelen. Men også på is. Og Sjokolade. Pappa tenker på mye rart når han lader.

Som at hadde det ikke vært et bittelite hull som slipper ut bittelitt luft fra luftmadrassen, kunne jeg ligget her til potetene skal høstes. Bare la meg drifte ørkesløst rundt som en flaskepost på havet.

Slurpe i meg litt vann en gang i blant og kanskje fange en fisk med nevene, men annet enn det; bare ligge. Og se på himmelen. Så mye blått.

Det er rart at man kan se rett ut i verdensrommet og se ingenting. Bare blått og en måke i ny og ne. Hvis man ikke lukker øynene da, for da blir alt plutselig rødt og oransje. Også får man sånne rare mark-lignende tråder som danser foran det rød-oransje på netthinnen. Mon tro hva det er for noe.

Men tilbake til is.

En is hadde ikke vært feil nå.

Eller litt solkrem.

Kommer sikkert til å bli greit solbrent i dag, men det får så være. Sier ikke et ord om det nå.

Sier ikke et ord om noe egentlig, bare nyter luftmadrass-livet i stillhet.

Aller helst til potetene blir modne.

Eller til noen avbryter og tar meg ut av transen.

Men det blir i hvert fall ikke jeg som avbryter dansen.

For her ligger pappa.

Og han lader.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Morgenbadet

Det er en fantastisk tradisjon. Litt kjipt når du står der med tærne i skorpa og gjesper, men det må til.

For det er verdens beste følelse bare man kommer seg uti.

Bråvåkne til et forfriskende bad lenge før kroppen egentlig er våken.

Øynene fortsatt på halv tolv, før det morgenfriske vannet spretter dem opp som en champagnekork.

Mange foretrekker å gå ut, senke seg ned én centimeter av gangen, men sånn seigpining er ikke for meg.

Jeg vil heller hoppe i det. Raskt og gæli, som å rive av et plaster.

Det er en herlig følelse det lille sekundet man ligger i luften. Skrekkblandet fryd. Fortsatt trøtt og tørr, bare for veldig snart å bli våken og våt.

Og ingenting gir en bedre start på dagen enn det.

Stå med tærne i mudderet og kjenne solen tørke vekk de første dråpene, mens fuglene hilser blidt og flyr forbi.

Bare ta inn naturen, roen og gleden.

Og så er dagen i gang :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

☀️💦

* Følg Sommerhjerte på Facebook *

Å våkne i paradis

Våkne til lyden av fugler. Vind og solskinn, lukten av gress. Rett inn. I hjertet, i sjela, i soveposen. Rett inn i teltet.

Tusle ut og tisse i gresset. Fuglene hilser over blikkstille vann. Tasse opp til hytta og sette kanna på kjelen. Pulverkaffe.

Tøfle ned på brygga og bare slurpe. Kaffe, ro og inntrykk. Kjenne skuldrene senke seg og puste med magen.

En ro man ikke finner i hverdagen, men her oppe finnes den overalt. Langt fra asfalt, hus og regninger. Bare vann, gress og lukten av lyng.

Om ikke lenge kvikner ungene til og da blir ro til kaos. Koselig kaos som man har på ferie. Bading og roping, herjing og lek. Skrik og skrål som skremmer sjelefred og fugler til skogs.

Og med det vil pappas magiske lille slurp med sjelefred være over for i dag.

Men det er greit.

Nå er jeg klar.

Skikkelig klar.

Måtte bare lade litt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

To små og Trøttetrynet

Så der sto jeg. Øynene på halv tolv og kjeven hengende tungt som en moden papaya. På lekeland ved åpningstid med to hoppende apekatter rundt beina.

Jeg må ha sett ut som det vraket jeg var. Trøtt som en rumpepinne etter gårsdagens pokerlag som strakk seg ut i de små timer. Uten at barn bryr seg nevneverdig om sånt, selvfølgelig.

Er det morgen så er det morgen, og da er man selvfølgelig lys våken og kvikk nok til å løpe et maraton og tilbake.

Pappa derimot.. litt redusert.

Men nå skulle det bli fint med noen timer på lekeland. Før måtte jeg være med opp i sklier og kanontårn, men nå som barna har blitt eldre, har jeg fått den takknemlige jobben å bare være en slags badevakt. Følger passivt med fra sidelinjen, men stepper inn ved regelbrudd og skader.

cof

Det kan gå minutter, mange minutter, uten at noen snakker til meg. I beste fall glemmer de helt at jeg sitter der. Og det gleder jeg meg til nå. Bare sitte på en stol og stirre i veggen som en apatisk grapefrukt, mens støyen blir til diffus tåke i bakhodet.

Men først, betale for å komme seg inn.

- "Hei", sier jeg til den smilende damen i luken.

- "To små apekatter, ja også meg da", følger jeg opp.

Hun ser på meg.

Holder blikket et lite sekund.

Trenger ikke engang å tenke, før hun legger til:

- "Ooog en kopp kaffe eller?"
 

...og det mine venner, var tidenes enkleste mersalg x-)

cof

Hilsen,
Poser under øya og gratis påfyll, takk ;-)

Tips til danseglade barn

Dans dans dans oppå bordet! :)

Det er ikke ofte jeg kommer med app-tips sånn helt uten videre, men dette spillet må du sjekke ut hvis du har en liten danseløve i hus.

Spillet heter Just Dance Now og er en danse-app du laster ned på mobilen. Spillet er for øvrig en videreføring av et konsollspill, men med mobilversjonen trenger man ikke en rådyr spillkonsoll for å få full danseglede i stua i sommer.

Spillet lastes ned til telefonen og kobles til TV-en via internett. Vi bruker Chromecast og det funker som en drøm.

Poenget med spillet er å danse med til kule sanger for å sanke stjerner og vinne over de andre man danser mot.

Ved å holde telefonen i hånda mens man danser, registrerer spillet alle dine bevegelser. Deretter får du poeng og stjerner alt ettersom hvor godt du klarer å henge med på dansen på skjermen.

Etter et par gjennomkjøringer blir man fort bedre og før du vet ordet av det har du danset deg til 5 stjerner og superstjernestatus. Og med over 400 sanger å velge mellom, er det nok å bryne seg på.

Så sjekk ut danseappen Just Dance Now i sommer - garantert mye glede for små (og store) danseløver ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OBS! Mange sanger er tilgjengelig helt gratis, men man kan også betale for å få tilgang til flere sanger. Å betale for mynter som gir tilgang til én og én sang kan fort balle på seg, så vi skaffet oss heller et VIP-medlemskap med full tilgang til alle sanger.

Dette koster riktignok 39 kr i måneden, men det er det lett verdt! Spesielt på dager der sola slår over til regn og barna har en hel dagskvote med energi å brenne av ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Bailar conmigo! 💃

P.S. Dette innlegget er ikke sponset ;-)

Vi skal bli sånne hagefolk

Jeg ble født med ti tommeltotter, ingen av dem grønne. Men jeg vokste også opp midt i en botanisk hage av blomster, frukt og bær. Noen av mine kjæreste barndomsminner har jeg fra den hagen.

Leke "Boksen går" rundt huset og spille dødball i gata. Klatre i kirsebærtrær og knapre på halvmodne epler.

Plommer nok for en mannsalder, knasende sprø sukkererter og stikkelsbær. Min favoritt. Helst sure, grønne og ikke helt modne enda. Da er de best.

Nesten ingen har stikkelsbær lenger. Kanskje ikke så rart, for selve busken er stikkete og mannevond. Men det gjør det bare desto bedre å få kloa i en haug med bær. Store, grønne og ganske sure.

Og nå som vi skal flytte til et hus med stor hage og mange muligheter, ja da blir det frukttrær. Og blomster og bier og busker og bær.

For er det noe fra min egen barndom jeg virkelig ønsker at mine egne barn skal få oppleve, så er det å vokse opp med en frodig hage med naturens beste lett tilgjengelig.

Men før vi kommer så langt, er det et langt lerret som må blekes, for inntil videre klarer jeg ikke engang å holde liv i et pengetre. Av plast.

Og da vi besøkte et gartneri i dag innså jeg at jeg vet akkurat like mye om blomster som jeg vet om bulgarsk samtidsjazz.

Men likevel så kjente jeg gleden og nysgjerrigheten. Jeg tror det var den japanske klokkeblomsten som gjorde det.

sdr

Den fikk meg til å innse at det er vår tur nå.

Vår tur til å lage et hjem fullt av vakre blomster, søte frukter og sure bær.

Og mest av alt et sted for lek og moro, et sted for gode minner.

For for gode minner vokser på trær, så nå skal vi bli sånne hagefolk.

Og jeg gleder meg :)

cof

sdr

* Følg Hagehjerte på Facebook *

Vårt nymalte gjesterom

Hvorfor i all verden har vi ikke gjort dette før?!

Er det bare meg eller må det hussalg til for å innse at man burde gjort alle mulige småjobber for altfor lenge siden? Slik som å male gjesterommet..

For beklager til forrige eier (eller de før dem) altså, men fargen på det rommet var horribel. Det var vel noe av det aller første jeg tenkte da vi flyttet inn her: DET rommet skal males. Asap!

Så går det 5 år...

Men nå er det i hvert fall gjort og jeg ble superfornøyd!

FØR:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

ETTER:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Til prospekt: "Et harmonisk rom for å slappe av med litt yoga" x-)
 

Fargen er (som flinke fargefolk sikkert allerede har sett): Minty Breeze. Bestilte egentlig Soft Mint, men han kisen i kassa tok feil og det tror jeg egentlig var greit. "Alle" har jo Minty Breeze i disse dager, men nå forstår jeg hvorfor. Fin farge.

Enig?

Inntil videre må jeg bare flytte tilbake mitt gamle rot, men kan jo ikke ha vektstativ, kaffekopper og regnskap flytende utover gulvet her til visning, så innen da må det ryddes. Men for nå kan jeg slurpe kaffen min i ro og mak, og nyte den flotte fargen.

Farvel du gamle 90-talls pizzasaus-farge, hello Minty Breeze :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ut porten for siste gang

Er det greit å gråte litt på en dag som denne?

cof

For i dag var siste dagen du hoppet ut av den knirkete porten i barnehagen.

På den andre siden av sommerferien er du skolegutt. Og jeg vet at det er en fin ting, livet som går fremover og alt det der, men likevel så sliter jeg litt med det.

Jeg husker så utrolig godt da du begynte. Det var skummelt den gangen også. Vi var så vant til å ha deg hjemme, helt for oss selv hele tiden. Plutselig skulle vi begynne å dele på deg. Mange timer av mange dager hver eneste uke. Det føltes bare så rart.

Verst av alt for deg. I starten gråt du og vi tenkte at vi nesten bare skulle hatt deg hjemme. Det var liksom så mye alt sammen. Barnehagen var et stort og skummelt sted og du var bare en liten gutt.

Nå er du større. Så veldig mye større. Snart like store sko som mamma. Og til høsten begynner du på skolen.

Vet du.. jeg tror ikke jeg er helt klar for å innse det enda.

edf

For jeg husker så altfor godt da du først begynte i barnehagen og jeg tenkte: Her kommer du til å gå for alltid.

4 år er jo en evighet! Om fire år er det 2018. Da er det fotball-VM igjen og han er liksom.. 6 år?! Han lille bleierumpa der? Haha, nei nei, det kommer aldri til å skje. Umulig å se for seg.

Men nå er vi her.

Og jeg klarer fortsatt ikke å se det for meg.

Men jeg er utrolig stolt. Og det er fantastisk. Du er fantastisk. Bare så veldig mye større enn du var i går.

Min storelille guttemann ❤️

Drømmen om eksen

I natt drømte jeg om en gammel eks-kjæreste...

Jeg vet ikke helt hvorfor og det var ikke noe snuskete, men plutselig var vi bare et par igjen og alt skulle bli så bra.

Du var liksom bare ute av bildet. Barna var der da. Men de måtte jeg belage meg på å se mindre av. Ja, for det kunne tenkes at vi skulle flytte langt. Jeg vet ikke hvorfor, det var liksom bare bestemt.

Og det føltes så grusomt, for plutselig var jeg bare fanget i en ny hverdag jeg ikke hadde sagt ja til. Gjorde ikke vi det slutt for lenge siden? Hvordan i all verden kan vi være sammen igjen? Og ikke minst hvorfor? Det kommer jo aldri til å fungere!

Hva skjedde med hun jeg var sammen med? Og hva er dette med å flytte langt? Og ikke minst: Se barna mindre?? Hva i helvete er det som skjer?!

Da først våknet jeg til.

Omtåket, trøtt og forvirret. Fortsatt helt i ørska.

Og med en gigantisk klump i magen.

Livet mitt er i ferd med å skli ut av hendene på meg! Bli sammen med eksen og flytte fra barna - hva er det som foregår?!

Men så snudde jeg meg rundt.

Og der lå du.

Sovende, vakker, varm, god og trygg. Og da ble klumpen borte. Byttet ut med sommerfugler. Og livet falt på plass igjen.

Jeg vet ikke helt hvordan det er mulig, men jeg kan finne på å bli nyforelsket i deg igjen og igjen.

Glemmer det litt sånn i hverdagen, når ting blir mest oppussing, barneklær, middager og joggebukse, men så plutselig skjer det igjen. Skal ikke mer til enn en merkelig drøm for å innse hvor vanvittig heldig jeg er. Som har deg.

Sjeldent har det føltes bedre å krype tett inntil. Høre pusten din og kjenne varmen fra deg. Knusekose deg til du begynte å grynte som en misfornøyd gris.

Takk for at du holder ut all pappahumoren, rotet, tørrsveisen, fingerknekkelydene, de fæle crocsene og den falske plystringen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Min misfornøyde gris ❤️

Min mystiske look-alike

Klarer du å se likheten??

For etter at jeg knakk den ene fortanna på Christinas famøse kyllingsalat i helgen, har det begynt å versere rykter om at jeg visstnok ligner på en ikke helt ukjent person fra en ikke helt ukjent film.

Selv er jeg selvfølgelig helt uenig.

Kan ikke fatte og begripe hva folk snakker om.

At jeg liksom skal ligne på Jim Carrey i Dum og Dummere?!

Pøh, det er det dummeste jeg har hørt.

Og bare for å bevise hvor lite vi ligner: Her er et skjermbilde fra filmen og så et tilfeldig bilde av meg, så kan du se selv.

Dette burde raskt og effektivt på slutt på alt dette tannløse vissvasset.

Så altså..

Jim Carrey (Lloyd Christmas):


(skjermbilde: youtube.com)
 

Peter Kihlman (Pappahjerte):


 

/ Well, g´day, mate! Let´s put another shrimp on the barbie x-)

* Følg Jim Carrey-hjerte på Facebook*

Nøkkelen i dodøra

Jeg trodde ALDRI at det kom til å skje. Helt til det skjedde.

Ikke la nøkkelen stå igjen i dodøra, pleier Christina å si. Barna kan låse seg inne.

Yeah right. Hvorfor i all verden skulle de låse døra? Ikke bare det, men hvis de først har klart å låse døra, kan de vel like enkelt låse den opp igjen? Hysteri, har jeg alltid tenkt. Men viktigst av alt er husfreden og derfor har jeg alltid hengt med på notene.

Men i helgen var vi på hytta og glemte helt å tenke på det. Og da skjedde det.

Det jeg ikke hadde trodd at skulle skje på en million år eller mer.

Barn. Do. Nøkkel. Klikk. Skrik. Panikk.
 

Da først forstod jeg greia.

For når du står på utsiden av en låst dør og hører den hikstende gråten til et panisk barn, rekker du å få ganske dårlig samvittighet.

Og alt du kan gjøre er å tenke: Hva gjør vi nå? Hva i helvete gjør vi nå?!

For å besvare mitt eget spørsmål fra tidligere: Nei. Bare fordi barnet klarer å låse døra, betyr ikke det at de klarer å låse den opp igjen. For å låse opp igjen er gjerne tyngre og krever en annen teknikk. Og det er ikke alltid så lett å forklare gjennom veggen til et barn som er redd og forstyrret.

Jeg tenkte at jeg skulle klare å lose henne til å klare å låse opp døra igjen, men det tok ikke mange forsøk før jeg innså at det var nytteløst. Det gikk rett og slett ikke.

Og greia med en slik situasjon er at man sjeldent har en god plan B. Det eneste jeg kunne tenke på var å bryte opp døra. Hente et brekkjern og brekke den opp. Men jeg har brukt 7 lange år på å etablere et godt forhold til mine svigerforeldre. Jeg er ikke veldig lysten på å gjøre dodøra deres til pinneved.

Men desperate tider krever desperate tiltak. Hvis ikke..

Det var da vi kom på vinduene. Kan det virkelig være mulig? Jeg løp rundt, men haspene var på. Kunne det være mulig å be om et ørlite mirakel da?

- Hører du meg? Okei, gå bort til doen, legg ned lokket, stå på doen og åpne vinduet.. Klarer du det?

Tassende føtter..

Lyden av dolokket som smeller ned.

Planen fungerer! Men de gamle vinduene da? Lar de seg i det hele tatt åpne? Jeg løper ut og rundt hytta.

Der møter det meg et fantastisk syn:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den klemmen mellom mor og datter da de endelig ble gjenforent, må være tidenes lengste og hjerteligste <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så heldigvis slapp vi unna med skrekken, men la dette være en lekse til oss selv og andre: Ta ut nøkkelen og legg den høyt når du er ferdig på potta.

Ikke bare kan det redde deg fra en skummel og vanskelig situasjon for barnet ditt, men det kan også spare deg for en kliss ny dodør ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nå maler´n gjesterommet!

Se FØR-bildene før det er for sent ;-)

For endelig skal huset shines og fikses før visning og salg, og det første på agendaen er å male gjesterommet.

Så si farvel til 90-tallet, for nå går korken av malingsbøtta. Og det beste av alt: JEG har valgt farge!

Og det kan bli mildt sagt spennende, for er det én ting jeg er spesielt dårlig på, så er det fargevalg.

Skrev jeg spesielt? Jeg mener eksepsjonelt. Fremragende. Sensasjonelt!

...dårlig.

Jeg er ikke fargeblind eller noe, jeg har bare et øye for farger som en dypvannsfisk.

Jeg ser ikke hva som passer sammen, jeg aner ikke hva som blir stygt eller fint. Jeg ser bare farger.

Blå, grønn, rød og resten. Om noe er "et hint av okergul på en lun sommerkveld" eller "blågrønn som en lunken innsjø" sier meg ingenting.

Derfor blir det ekstra spennende når jeg nå har gått hen og valgt farge på gjesterommet. Alene.

Og kanskje ekstra spennende fordi han kisen i butikken ga meg feil farge!

Jeg hadde nemlig bestemt meg for en farge jeg hadde trua på, men i praten om farger og fargevalg må han ha hengt seg opp i det første jeg sa, som var:

- "Jeg gidder liksom ikke å ta XXX, for den har jo alle nå".

... men den ble det x-)

Og som den mannen jeg er, så velger jeg selvfølgelig da å bruke den fargen, fremfor å kjøre hele veien ned til butikken for å bytte spann.

Men.. det har jeg ingen planer om å fortelle til Christina ;-)

Det blir uansett bedre enn fargen som er der nå, som i et interiørblad kunne blitt beskrevet som: "rødvin møter pizzasaus for fyllefest".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kontor, treningssenter og gjesterom - alt i ett!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så får det bare stå til. Briste eller bære.

ETTER-bildene kommer så snart rommet er malt :)

...og Christina ikke er til stede for å arrestere gubben for hårreisende fargevalg før bildene er spredd på nett x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fortanna er med!
 

/ Hei, du gamle malekost, la oss hooke 🙌

* Følg Malehjerte på Facebook *

Knas! Brekk! Å faen..

Du vil IKKE tro hva som skjedde under middagen i dag 😆

Så der satt vi da.

I solskinnet og spiste middag.

Rester fra i går, digg nok det. Mors hjemmelagde kyllingsalat til de voksne, lomper med smeltet ost og skinke til barna.

Bare oss fire på hytta for helgen, koser oss i solen og nyter dagene i lange drag.

Livet smiler og alt er på topp. Ting er perfekt.

Nesten for perfekt...
 

Når plutselig:

KNAS!

BREKK!

Etterfult av et raskt:

- "Å faen.."

Og vips, så var den overdrevent perfekte harmonien brutt.
 

Så, kjære Christina,

Neste gang du renser kylling...

Sjekk etter bein!
 

Med vennlig hilsen,
Fortanna som knakk

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

* Følg Kyllinghjerte på Facebook *

Mus på hytta!

Ææææsj!

Da vi skulle spise frokost i dag, oppdaget vi noe utrolig ekkelt. Vi har fått mus på hytta!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi har ikke funnet musebæsj, hørt krafsing i taket eller piping under plankene, men da jeg ba om å få osten sendt over bordet under frokosten, oppdaget jeg at det var blitt tatt et stort jafs av den nye osten.

Klassisk museoppførsel!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sett ut feller!

Køp en katt!

Ingen stjeler av pappas ost uten å få svi for det!

Jeg skulle akkurat til å ringe skadedyrkontrollen, da jeg tok en titt på den andre siden av bordet...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Avbestill katten, vi har en mus med melketenner 🐭

Ut på tur, stressa og sur

Kom igjen, nå må vi dra!

Ta på deg skoa!

Finn sekken din, hent maten til Teo, kom her, gå dit, gjør ditt, gjør datt og KOMIGJENDA!


Det er avreisedag og pappa er stressa. Igjen. Som alltid.

En urealistisk forventning om å reise urealistisk tidlig, har blitt til en veldig reell forsinkelse. Hadde det vært opp til pappa hadde vi reist lenge før frokost. Men pappa har jo ikke planlagt. Pappa vil bare på hytta. Ligge og brune flesket i solen, men pappa har ikke tenkt.

Solkrem, badetøy, mat til flere dager. Hundeposer, hundemat, tannbørster og sengetøy. Ingen av disse tingene har pappa tenkt på. Men alt må med.

Og først av alt må vi spise frokost. Så må vi lufte hunden, så ringer det fra jobben, så må vi ringe mormor, så må vi pakke, så er barna ute og leker i hagen og plutselig var det tid for lunsj.

For når en liten familie skal ut og kose seg, ja da tar det tid. Selv om turen er kortvarig. 2 dager eller 2 uker har ingenting å si, hele huset må snus på hodet. Er turen kortvarig nok, kan pakkingen faktisk finne på å ta lenger tid enn selve turen x-)

Og midt oppi noe sånt står vi nå.

Og det én gang så rolige pappahjertet har blitt et turbodunkende stressehjerte. Og han svetter.

Vet ikke hvorfor, men når tiden tikker av sted, blir hvert minutt som en time. Jeg ser for meg alle som ligger og koser seg på stranda og har den beste tiden i sitt liv, mens vi sitter fast her med snuta i toalettmappa.

Så jeg stresser. Og maser. Og er generelt sett litt ugrei. Pisker opp stemningen og oppfører meg som en russisk håndballtrener. Maser på innpust og utpust.

Kom igjen, raska på, raska på! Nå må vi dra, kom igjen!!

Men når vi så endelig kommer frem..

Hva skjer da..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Tar på å stresse gitt 😆

* Følg Stressehjerte på Facebook *

Hvit..? Hvit..? Hvit!

Mitt nye liv som handyman fikk en utrolig dårlig start...

For her skulle jeg liksom starte et nytt og bedre liv. Som handyman! Voksen nå, klare seg selv. Derfor suste jeg innom fikse-og-ordne-butikken for å kjøpe litt maling.

Ikke noe fancy, bare litt enkel hvitmaling for å male over en liten rift i en dør. Ingen stor sak, men greit å få fikset.

Så jeg valset inn i butikken.

Fant malingsavdelingen.

Og der startet problemene..

For hvit, kjære leser, hvit er ikke hvit!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å nei, du! Hvit er tydeligvis et helt slektstreff av sjatteringer og nyanser du aldri en gang har hørt om!

For der sto et spann med hvit. Perfekt, tenkte jeg. Men ved siden av hvit sto også hvit. Hæ?

Å ja, for det finnes jo selvfølgelig snøhvit og kritthvit...

Men det ender absolutt ikke der.

cof

For ved siden av der igjen sto et spann med hvit spesifikt for vinduer. Men da fantes det plutselig bare én type: Hvit. Så for vinduer er det bare vanlig hvit som gjelder, men er vindu-hvit det samme som dør-hvit? Og er det da snakk om vinduer utendørs eller innendørs?

Jeg mistet umiddelbart alt av selvtillit og gjorde hva enhver mann i min situasjon ville gjort: Jeg ringte kjæresten.

- "Skal jeg ha snøhvit eller kritthvit, mon tro?" spurte jeg frustrert.

- "Men Peter, har du ikke sjekket dette før du dro..?" spurte en lettere oppgitt stemme på den andre enden av linjen.

- "Nei, selvfølgelig ikke, jeg skulle jo bare ha hvit!" svarte jeg langt mer oppgitt tilbake. Og la på.

Tilbake i hyllene og nå var rådyrene gode. Så slo det meg: Dette er jo en alt-mulig-butikk. Kanskje jeg bør oppsøke en skikkelig byggevarekjede som har spesialisert seg på maling? Ja, god plan.

Så jeg tasset til butikken noen hundre meter ned i gata.

Det skulle jeg aldri gjort.

For der åpnet det seg en helt ny verden av maling og muligheter. Klok av skade gikk jeg derfor rett til betjeningen denne gangen.

- "Skulle hatt hvit, jeg", sa jeg.

- "He he, sa hun, det finnes mange slags typer hvit."

- "Ja du veit.. hvit", svarte jeg. Som en huleboer.

- "Ja, altså tenker du kritthvit?" spurte hun.

- "Øh.. veit ikke?" svarte jeg, som en ganske alminnelig apekatt.

- "Men altså, snakker vi innendørs, utendørs, mur, vindu, lister, våtrom, dør, tak? Tenker du klassisk hvit, Chi, letthet, egghvit, bomull og eggeskall, eller mer mot greige, altså type kaldgrå, tudor, sommersne, hvit lin, teblomst og refleksjon?"

- "Greige? Chi? Tudor? Det er ikke en snakk om teateroppsetning, jeg vil bare ha hvit! Hvit som i føkkings hvit! Ikke snøkrystall, morgenfis eller isbjørnflass ? bare hvit! Hvit som i mal-den-jævla-døra-hvit! Har dere det?!"

- "Dør ja, hvorfor sa du ikke bare det med en gang? Da skal du nok ha bomull."

...

Copyspace with paintbrush and can with white paint lying on white wooden clean table. Top view. Copyspace.

/ Neste gang sender jeg bare Christina x-)

Vi har kjøpt oss hus!!

Hva i all verden har vi gjort?!

For plutselig sto vi der. Telefonen i hånda og SMS fra megler. Gratulerer, du har vunnet budrunden. Den ene mer sjokkskadet enn den andre. Vi har kjøpt oss hus! Hva i all verden har vi gjort?!

Vi har riktignok vært inne på tanken før, men vi har bare slått oss til ro med at vi har det fint der vi bor nå. Vi blir bare her.

Samtidig har vi lenge hatt behov for et skikkelig hjemmekontor. For med to surrehuer som sitter hjemme og skriver dagen lang, trenger vi en egen plass til skrivebord, stoler, regnskapspermer, printer og hele sulamitten. Gjerne også en kaffemaskin.

Så når det plutselig dukket opp et sjarmerende hus til salgs, med plass til hjemmekontor, søt hage med frukttrær, stort vaskerom, stor plass, flotte detaljer og alt vi var på leting etter, ja nei da hadde vi egentlig ikke noe valg.

Men det er galskap da. Man bruker jo lenger tid på å bestemme seg for hva slags frossenpizza man skal kjøpe til middag enn man bruker på å kjøpe hus!

Det morsomme er at vi nå plutselig har helt utrolig mye å skrive om fremover. Nå har vi jo et kjempeprosjekt på gang!

Ikke bare må vi flytte, som i seg selv er en kjempejobb med tanke på alt man har av barneleker, barnevogner, klær, møbler, bøker etc, men vi må jo klargjøre huset, vi må finne megler, vi må holde visninger, vi må selge, vi må flytte, vi må komme i gang i nytt hus.

Og det blir I HVERT FALL spennende, for huset vi flytter til er et kapittel for seg!

Til nå har vi jo bodd i et relativt nytt, nærmest vedlikeholdsfritt hus, men nå flytter vi til et eldre hus med stor tomt og en hel botanisk hage av busker og trær.

Så nå må vi bli hagefolk. Og fikse-litt-på-huset-folk. Og verst av alt: Jeg må bli handy! Kan jo ikke ringe snekker hver gang det faller ut en spiker. Så nå sitter man plutselig og leter på finn etter gode tilbud på tilhengere. Og vi har ikke hengerfeste en gang!

Så dette kan bli mildt sagt spennende 🙈😂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
🎉

Nå skjer det store ting!!

Kjære leser, det er spennende tider!

For en uke siden kunne vi endelig slippe nyheten om at Christina og jeg har valgt å forlate Egmont og Side2 til fordel for de fantastiske folka i AdLINK. Dette er et samarbeid vi ser veldig frem til, for AdLINK er en fantastisk gjeng med mennesker!

Det merket vi allerede første gang vi møtte dem. Sjeldent har jeg følt meg SÅ hjemme med folk jeg egentlig ikke kjenner. Det var som å henge med en gjeng gamle venner, og sånne folk vil man virkelig ha på laget :)

Men det er ikke alt..

For i kveld slipper Christina og jeg "bomben".

Da kommer en nyhet vi har holdt hemmelig noen dager nå og det blir sååå gøy å fortelle dere!

Kan allerede nå avkrefte at det er noe nytt barn på vei, men det er derimot noe veldig spennende som jeg tror kan bli kjempemoro både for oss og dere i lang tid fremover.

Et stort prosjekt, en hårreisende impulsiv beslutning og et valg som kommer til å endre vår hverdag totalt. Så også hva vi vil skrive om i lang tid fremover :-)

Men nå kommer det snart en dresskledd fyr hit som vi må by på kaffe og snakke med, så jeg må løpe.

"Bomben" slippes i kveld og jeg håper dere blir like gira på nyheten som vi er :-) :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når alt er kaos

Når alt er kaos, liker jeg å løpe.

Bare snøre på seg skoene og legge det bak seg. Regninger, hodebry, mailer, telefoner, deadlines, unger, kone, hund, verden. Bak meg.

Ingen andre enn meg og joggeskoene. En befriende følelse det er vanskelig å beskrive. Som om alt stress og mas i verden bare gir slipp. Én fot foran den andre, om igjen og om igjen til man kommer i mål. Bare løpe fra alt.

De første minuttene, mens kroppene er kald og knærne klager, er noe dritt. Da tenker man at i dag var det kanskje en dårlig dag for løping likevel. Men så blir man litt varm og kommer over den første bakketoppen, og da føles det orgasmisk.

Bekymringer slipper taket og skuldrene mister en tung elefant. Man føler seg fri og hjernen får kreativt spillerom. Plutselig renner det inn med nye tanker og spennende ideer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så det er mitt tips til deg. Når alt i verden bare knyter seg rundt deg og veggene kryper innpå deg og du føler for å brøle - løp.

Løp som vinden.

Hvis du ikke kan løpe, gå deg en tur. Hvis du ikke kan gå, kjør deg en tur. Rull ned vinduet, kjenn på vinden, se på verden.

Bekymringer og fastlåste problemstillinger blir som dugg for solen og plutselig kan du puste og tenke klart igjen. For noen ganger trenger man bare å få store bekymringer litt på avstand for å se hvor små de egentlig er.

Kom deg ut av huset, kjenn nye lukter, se nye trær - verden er klar for å dra deg opp av søla :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sydenvarme sykkelseter

Det er stunder som dette vi vil leve på resten av året. Når vinteren kommer og alt blir iskaldt og snøfreseren slutter å funke og pappa banner en hel regnbue av ord han ikke vil at dere skal høre.

Da vil vi tenke tilbake på dager som i dag. Da fønvinden kilte oss kjærlig i nakken mens vi syklet mot butikken for å kjøpe is. I shorts og t-skjorte.

Også kommer vi til å si: Det var vel ikke shorts og t-skjorte, vel? SÅ varmt kan det ikke ha vært. Må ha vært bukse og t-skjorte. Kanskje en tynn genser. Sikkert bare hukommelsen som lurer oss.

Men det er ikke det.

Så varmt og deilig var det faktisk. For i dag var en sånn dag man lever på resten av året. Et Norge så varmt som man nesten aldri får det.

Og når gradestokken kryper ned mot 20 blå og man fryser ballene av seg hver gang man prøver å få hentet posten, vil si se tilbake på disse dagene og tenke at vi savner dem. Og det har vi god grunn, for akkurat nå er det fantastisk :)

For all del, vinteren har sin sjarm den også, men spør du meg så blir det ikke bedre enn når man kan sykle til butikken i bare shorts og t-skjorte og tro man er i Syden :-)

cof
 

/ Sommer i Norge <3

Et halvt år igjen til jul!

I dag skjedde det noe rart. På sykkeltur i varmen med hele familien. Shorts og kjoler som blafret i vinden, solen som stekte på nesa. Vinden som flagret lunt i håret, fuglene som heiet oss frem.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lykke. Sånn idyllisk lykke man hadde forventet å se i en reklame for Danmark. Se på denne lykkelige familien som er ute og sykler i det flotte været. Se som de smiler. Det er deilig å være norsk i Danmark, og hele den greia der.

"Jeg er en motorsykkel!" brøler 6-åringen i ekstatisk sykkel-lykke, mens han leder an i løypa.

Bak følger pappa med hjertet i halsen og bøtte på nøtta. Bakerst kommer jentene på samme sykkel. Én tråkker, den andre holder på kosedyrene. Et merksnodig lite følge, en klassisk familie på tur.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det er akkurat mens vi tråkker oss gjennom det varme landskapet, der korn og kirsebær vokser, og jeg kjenner at den varme sommersolen gjør meg glad langt inn i sjela, at det slår meg:

- "Hey, det er 24 juni. Bare 6 måneder igjen til jul"

Og det er ganske sprøtt å tenke på der man sykler rundt i shorts og basker seg i sommerlykke. For enn så varmt og grønt og vakkert og fint det måtte være... så er vi allerede halvveis til julegaver og gløgg ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når du får en flue i munnen midt i fotoshooten x-)
 

/ Bare 6 måneder igjen - God jul! 🎅

Jeg som pleide å være så tøff!

Hva er det som skjer med meg?!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg husker tiden før barn, jeg. Da jeg hadde et hjerte av iskald stein. Jeg kunne se de tristeste filmer og høre på den tristeste musikk, uten så mye som et hint av skjelving i underleppa.

Det var før barn, det.

Nå skal det derimot ingenting til! Kan ikke så mye som å tenke på en rørende youtube-snutt før øynene blir våte, leppa begynner å danse og knærne blir til bringebærgelé.

Og på vei til barnehagen i dag skjedde det igjen..
 

Vi nærmer oss en kirke og på avstand kan jeg se at de flagger. Jeg roper til baksetet at nå må de følge med. Sier noe sånt som at:

- "Du vet det blir en bra helg, når kirken flagger bare fordi det er fredag."

Men så kommer vi enda nærmere og jeg ser at flagget er på halv stang. Åh..

Norway
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com
 

Så må jeg til å forklare at når vi feirer noe fint, da heiser vi flagget helt opp. Men når vi minnes noen som har gått bort og ting er litt trist, da er flagget bare halvveis oppe.

Da flagger vi på halv stang, for å vise respekt og fordi vi er litt lei oss.

Og da kommer det fra baksetet, ettertenksom og rolig med en barnlig undring i stemmen:

- "Når noen dør... da blir man trist."

Og det er alt tårekanalene trenger for å sveives så smått i gang..
 

Det skyldtes ikke bare ordene, men kombinasjonen med det triste flagget som sto og signaliserte noens bortgang i nasjonens stolte farger. Også denne tynne, melankolske stemmen fra baksetet.

Peter anno 2010 ville ikke brydd seg så mye som en kvart drue, men Peter 2018 feller en tåre og klamrer seg til rattet. For det er akkurat sånne rare ting som kan bringe det tidligere så tøffe mannehjertet ned i knestående.

Jeg prøver selvfølgelig å riste det av meg og late som ingenting, de kan tross alt ikke se ansiktet mitt fra der de sitter. Men et forrædersk lite snufs avslører hele greia.

- "Går det bra, pappa?" hører jeg fra en bekymret liten stemme i baksetet.

- "Ja da", svarer jeg, "bare blitt litt sånn.. forkjøla."

Så går det noen sekunder og jeg tenker jeg har klart å ro det i land.

Helt til en bekymret liten stemme svarer igjen:

- "Da må du love å ta på deg en varm genser i dag. Okei?"


...og brått var forkjølelsen tilbake x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Er det vanlig å bli myk som romtemperert pudding når man får barn? Spør for en venn 😆

Min venn "Øyvind"

Jeg har en venn.

La oss kalle ham "Øyvind".

Øyvind er hyggelig nok han altså, men det er ett stort problem med ham: Øyvind er ikke på Facebook.

Hvem er det som ikke er det i 2018?!

Hillbilly farmer
Licensed from: MaryHathaway / yayimages.com
 

Selv mine ufødte barnebarn er på Facebook!

Men okei.

Selvfølgelig man jo ikke, men når man først skal ha tak i folk, arrangere ting, sende morsomme videoer eller finne ut når folk har bursdag - ja, da er Facebook genialt.

Men nei da, "Øyvind" trenger ikke Facebook han, for livet hans er liksom helt fint uten.

Og sånn har det seg at livet mitt, per veldig overfladisk i-landsstandard, har blitt et helvete.

For jeg har nemlig TO kompiser jeg har daglig kontakt med.

La oss kalle han andre for "Trond".

Trond er flink, Trond er bra. Trond er på Facebook.

Handsome man using laptop
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Så når vi skal kommunisere, tar vi det direkte på messenger.

Sender beskjeder, svarer med morsomme gifer og livet er topp.

Men så skal vi koble på "Øyvind" på samtalen da. Og hva skjer da? Jo, jeg må kontakte ham på WhatsApp!

Det er som å være tilbake til gamledager med fasttelefon igjen.
 

Meg:
- "Hei Øyvind. Snakker med Trond på Facebook. Klar for kino i morgen?"

Så svarer han, og da må jeg over på facebook-messenger igjen.
 

Meg:
- "Hei Trond, Øyvind er klar for kino, men kan ikke før på torsdag. Funker det for deg?"

Svar.

Over til WhatsApp igjen.
 

Meg:
- "Trond kan på torsdag, men har sett Deadpool 2. Hva tenker du om Jurassic World?"

Tilbake til Facebook.

Tilbake til WhatsApp.

Tilbake til Facebook.

Tilbake til WhatsApp.

Og sånn er det hver gang! Bare fordi han ene kjøttfransen ikke bare kan gi etter for presset.

 

Så, kjære "Øyvind" og alle dere som er som ham, hør min bønn:

Jeg vet at du bare tenker på deg selv, men tenk på foreldrene på fotballaget til barnet ditt. De som prøver å invitere dere på grillfest og moro.

Tenk på svigermor, som endelig har lært seg Facebook (men sliter tungt med øvrig teknologi).

Tenk på kjæresten din, som prøver å tagge deg i en sak om en romantisk tur til Paris (en tur som aldri blir noe av fordi du ikke får sett det).

Tenk på alle oss, vennene dine og familien din, som er nødt til å hoppe mellom apper hver gang vi prøver å prate med deg.

Tenk på landet ditt.

Tenk på flagget.

Tenk på Erna.

Kom deg på Facebook.

 

 

 

Jeg så deg

Da du snudde deg for å se på meg.

Bare sånn for å sjekke. Jeg så deg da.

Og det er jeg utrolig glad for.

Jeg vet ikke om det betydde stort for deg. Kanskje var det stort, kanskje var det lite. Men det var noe.

Det så jeg i blikket ditt, der du sto på rad og rekke med de andre gutta. Klar for din tur til å sparke ballen. Så tittet du opp på tribunen for å se om jeg så deg.

Og det gjorde jeg.

Evig takknemlig for at jeg ikke satt med snuta klint inn i mobilskjermen akkurat da. Jeg skal ikke være skinnhellig, det kunne skjedd. Det skjer vel oftere enn jeg liker å innrømme.

Men ikke i går, heldigvis ikke akkurat da.

Ikke sikkert at det betyyde himmel og stjerner, måne og sol for deg, men det var noe med blikket ditt. Noe som sa meg at det var en del likevel.

Bekreftelsen og gleden.

Jeg var der akkurat da. Ikke opptatt med andre ting, ikke et helt annet sted.

Bare der og da, idet du snudde deg for å se om jeg var der.

Var jeg det.

sdr

Life hack: Konemor

Dagens stalltips: Skaff deg en kone som ikke veier mer enn du klarer å bære.

Da virker du dritsterk 😆

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Kjerringa ❤️

Om kjøttboller og kjærlighet

Det er utrolig hvor lite som skal til iblant. Også så uventet! Bare et lite hint av et smil, en kommentar, et vink, hva som helst kan sette det i gang. Et snøskred av følelser som plutselig bare velter innover deg.

I går var det tennis.

Vi var egentlig bare innom hytta til svigers en rask tur for å spise søndagsmiddag à la svigermor. Nystekte kjøttboller. De beste i verden.

Men på vei ned til hytta ligger det en tennisbane. Den så barna og den ville de spille på. Og vi er jo lekne konkurransemennesker og ikke spesielt vonde å be, så ikke lenge etter var vi på plass. Hvite såler og flotte shortser.

Anyone for tennish?

Og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det var noe. Kanskje var det fordi barna elsket det. Kanskje var det fordi det er lenge siden jeg har sett Christina så sprelsk og levende. Kanskje var det fordi hun var langt flinkere enn jeg hadde trodd og faktisk kunne tenkes å gi meg mer konkurranse i en kamp enn jeg liker å innrømme.

Men noe var det.

Som plutselig gjorde meg litt forelsket.

Du vet, hverdagen er så veldig hverdagete. Opp og stå, lage frokost, kjøre barn, jobbe, hente, middag, kveldsmat, legge, rydde, natta. På´n igjen.

Så når man endelig gjør noe helt annet, ser man liksom ting i et helt nytt lys. Og det var kanskje det som skjedde. Lenge siden jeg har sett Christina sprade rundt i en fjong shorts og smelle til den stakkars ballen som om den hadde snakket dritt om moren hennes.

Og det satt av en liten sommerfugl eller to i magen. Og det er fint, for livet som småbarnsforeldre byr jo ikke nødvendigvis på sommerfugler i overflod. Det er lett å ta ting for gitt og fokusere på alt som skal gjøres.

Så da er det litt fint å se at sommerfuglene fortsatt bare kan oppstå av seg selv, fremfor å måtte jage dem frem. Og alt som skulle til var en søndagstur på hytta.

Ingen romantisk middag med store blomster og en større diamant. Bare et uventet øyeblikk i raske shortser og brått var det både tennisballer, lukten av kjøttboller og kjærlighet i luften :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
❤️

Siste dag i Side2!!

Etter nesten 5 år er det kroken på døra :-o

Shocked grandma with hair rollers
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

Jeg husker så utrolig godt den første gangen de ringte. Det var i slutten av september 2013.

Jeg var på kurs i Oslo og kunne ikke tro mine egne ører.

Det er Nettavisen..? Og de ønsker å signere meg..? Som deres potensielt nye toppblogger..?!

Jeg var i sjokk. Jeg hadde blogget i litt under et år og på en eller annen måte dukket opp på radaren deres.

Det var smigrende forbi fatteevne, men en liten stemme i hodet mistenkte at det måtte være noe lureri på gang. Dette kunne vel ikke være mulig?!

Men jo da, uka etter troppet jeg opp på kontoret, ble servert kaffe og lovord, og så var man plutselig signert. Med kontrakt og agenter og hele pakka. Det var stort. Vanvittig stort!

Men nå er det altså over. Dette er min siste kveld som Side2-blogger.

Portrait of thesad and crying mime
Licensed from: Volodymyr Melnyk / yayimages.com
 

Det er litt trist og det er litt rart, men det er også litt fantastisk. For dette er nemlig starten på noe helt nytt!

Men akkurat det kan jeg dessverre ikke si noe mer om før nyheten slippes offsielt i morgen ;-)

For deg som bloggleser vil det ikke bety stort, men i kulissene skjer det store ting. Bloggen vil gå gjennom en design-endring, så ting vil muligens bli litt hulter til bulter noen dager, men det ordner seg.

Det viktigste er at det er nye tider på gang. Og jeg gleder meg!


 

/ Tjoppadoodledoo!

Når oldemor redder dagen

I går var vi på sykkeltur med gjengen. Mamma, pappa, lillesøster, storebror. Og bamse.

Bare en liten tur for å kjenne litt på livet. Lukte på sommeren og strekke på beina. Og kjøpe is i kiosken på stranda.

For det er i hvert fall et av mange gode barndomsminner fra glovarme sommerdager. Få penger av mamma og tasse opp til kiosken. Knuse noen kongler under tærne underveis. Stå der og se på den store tavlen.

Telle penger og steke i solen. Solkrem, iskrem og lukten av pølsegryte.

Sommer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men da vi kom frem til kiosken på stranden i går, var den stengt! Skandale!

Ikke bare hadde vi lovet barna is, men også pappa var blitt lovet is. Og han hadde gledet seg.

Søren. Også storebror som hadde syklet seg svett hele veien dit, med lovnaden om is hengende foran seg som den ultimate gulrot.

Hva gjør vi nå?

Ja, selvfølgelig! En rask telefon. En tommel opp. Et lunt smil mellom mamma og pappa.

Det er stunder som det man minnes hvorfor man flyttet fra Oslo til Larvik. For kiosken er kanskje stengt, men oldemor er åpen :)

Opp på sykkelen igjen, trille noen få hundre meter og bli møtt av et kjempestort smil.

En varm klem.

En kopp med kaffe.

Boller.

Småprat.

Og båt-is.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Neste gang dropper vi bare kiosken og sykler rett til oldemor :)

Dagens gullkorn: Ekstremværet

Vi sitter ved frokostbordet og spiser. Utenfor herjer uværet. Vinden hamrer på vinduene som med trommestikker.

Christina leser en sak om at folk i Bergen oppfordres til å binde fast trampolinene sine.

Vi titter ut på vår egen. Fortsatt representert i sitt hjørne av plenen, men den kraftige vinden deler ut spark og slag i tette byger.

Trampolina nekter å gi seg, men huset er i ferd med å skli av grunnmuren som et speilegg på teflon.

Vi hiver i oss frokosten og suser av sted.

It´s raining
Licensed from: Buckley / yayimages.com
 

På vei til barnehagen og det blåser så asfalten flagrer. Kirkespiret truer med å ta til himmels og bilen danser som et flagg i vinden.

Regn også nå. Sidelengs regn som pisker så voldsomt mot bilen så jeg synes synd på lakken.

Vi kommer over en liten høyde og da åpenbarer det seg et landskap som tatt ut av en apokalyptisk dommedagsfilm. Ravnsvart himmel og trær bøyd til bristepunktet

Det regner katter og hunder, det pisker, det blåser. Det er storm, det er orkan, det er-

- Pappa?

- Ja, gutten min?

- Nå er det skikkelig Drygolin-vær ass!
 

/ Reklame på youtube funker, si 😆

Mitt store lille ungdomsbarn ❤️

Tenk å være så stor, men likevel så liten.

For du er stor. Kjempestor! Løper som en vind på fotballbanen og rekker opp til yoghurten selv. Trenger ikke krakk for å pusse tenner og har snart tatt igjen mamma i skostørrelse.

Det har begynt å føles rart å kalle deg et barn, for du er jo ikke bare et barn. Et barn var du i fjor. Nå er du mer som et barn i et tidlig forstadium til å være ungdom. Et ungdomsbarn.

Du er stor.

Men du er også liten.

Du rekker ikke alltid helt opp og trenger hjelp med lissene. Du kommer til meg når du har vondt og du vet ikke alt. Ikke enda.

Du kan lese mange ord, men ikke de veldig lange som pappa kan.

Jeg kan fortsatt løfte deg opp og sette deg på skulderen, jeg kan fortsatte rundspille deg med en fotball. Hvis jeg vil.

Men det kommer en dag da alt det der vil snu. For du er fortsatt liten, men for hver morgen som gryr blir sokkene litt trangere.

Og det er fantastisk å få være med på reisen. Om enn mer og mer på sidelinjen.

Før var jeg stjernespilleren i livet ditt.

Nå står jeg på tribunen og heier.

Og håper at du vil legge merke til meg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Barnas "beste" bilder fra ferien

Jeg skulle bare gå gjennom bildene fra ferien, da jeg oppdaget at det var flere bilder der enn jeg hadde trodd. Veldig mange flere.

Og da kom jeg på at jeg jo har sett barna løpe rundt med kameraet i ferien...

Trodde vel egentlig ikke at de faktisk knipset bilder, men 350 bilder kan ikke ta feil. "Noen" hadde visst tatt seg friheten til å tjuvlåne pappas kamera og knipse frenetisk som rabiate paparazzier.

Nå har jeg gått gjennom alle sammen og fra en bukett av bilder hovedsakelig dominert av uskarpe bein og takbjelker, kan jeg herved bringe dere barnas beste bilder fra ferien :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Øy, hva er det du..?" *knips*
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pappa fersket i scrolling mens storebror leker frosk x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frosken spretter av gårde
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ørten vinglass senere... x-)
(Til info: Kun brukt til vann og juice altså)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rumpe og sko
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rumpe og sko 2 (ukjent rumpe, for øvrig)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En fornøyd kelner
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jävlar, vad du är duk-tig
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Caps-lek: Liten snupp
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Caps-lek: Stor plutt
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
*sjekker været*
"Men i helsike, det er jo varmere i Bergen enn her?!"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Asså.. 😂
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Torre Del Mar fra lillesnupp-perspektiv
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
På tur med dukka <3
 

Jordskjelv? Dinosaur? Hva var den lyden?!

Jeg sitter på kontoret og taster på turet. En solfin dag, en sommerdag.

Så plutselig et dunk.

Selv med hodetelefoner og høy musikk på øret, kjenner jeg det. Det rister.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så blir det borte igjen.

Sikkert ikke noe, tenker jeg og jobber videre.

Så skjer det igjen. Det rister i setet og oppover ryggen. Kaffen slår ringer i koppen og skjermen danser på pulten. Kjenner igjen følelsen fra da jeg var i Japan i for 12 år siden. Jordskjelv.

Jeg pauser musikken og river av meg headsettet. Den fryktinngytende lyden slår til igjen og denne gangen hører jeg den bedre. Et voldsomt knas som om et metallbor knuser seg gjennom stein.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg sjekker nettet, ingen rapporter om dinosaurer på rømmen eller kometregn i apokalyptiske proporsjoner.

Jeg løper ut for å spørre Christina.

Og da ser jeg det.

Gulrøtter.

Sukkererter.

Knekkebrød.

Og et lyshåret bråkehue som sitter og knaser så håret blafrer og vinduene skjelver.

Selvfølgelig. Det hadde jeg glemt. Jeg er jo gift med et bråkehue.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For når min kjære, vakre, flotte, søte, lille kone, spiser mat som krever litt innsats, slik som gulrøtter og knekkebrød, er det bare å hive seg på bakken og ta dekning.

For hun har altså et hode som bråker noe så infernalsk når hun spiser at det kan få flyalarmen til å gå av!

Det er som om hver eneste tann er en forsterker og hodet er en massiv høyttaler. Sammen sprenger de lydskalaen som anlegget på en russebuss.

Og det hadde jeg helt glemt der jeg satt på hjemmekontoret og klamret meg til lamper og pc-skjermer for at ingenting skulle gå i bakken x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Love ju, lille bråkenøtt 🙈😆
(..sa han og redde opp gjestesenga for natten)

Når 2 barn deler 1 juice

Visse ting kommer aldri til å endre seg x-)

Jeg husker det godt fra min egen barndom.

"Her har dere én flaske på deling, vær så god"

Så begynte møysommelig måling.

Litt i det ene glasset, litt i det andre. Litt mer her, litt mer der. Flasken begynte å bli lettere, nå gjaldt det for alvor å være stø på hånden.

For når én flaske skal deles på to, må ikke en millimeters millimeter av en dråpe være skjevt fordelt.

Og det har ikke noe å si om det er 30 grader ute og den iskalde drikken blir lunken i prosessen; det MÅ være likt.

For gud forby at man heller i to glass, også viser det seg at den andre får en halv dråpe mer enn deg.

Gud. Forby.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så det helles. Først en del, så litt, så bittelitt og helt til slutt: Én dråpe av gangen. Helt til begge glassene er helt identiske. Da først er det greit.

Sånn var det da jeg var liten, sånn er det i dag.

Fra bror til søster, fra venn til venn.

Vi kan godt dele, går kjempefint det, men får du én dråpe mer enn meg...

da blir det et helvete x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tidenes dårligste vær-timing

Da vi dro fra Norge var det sydenvarmt.

Hver dag var en stor oppvisning i sol og sommer. Aldri vært så varmt før, ingen forsto noe som helst.

Da vi landet i Spania, var det.. kaldere.

Skyer på himmelen, mye vind og behov for lange klær. I Spania.

Og hele ferien har forløpt seg sånn. Mens vi har klamret oss fast til palmer og parasoller for ikke å blåse bort, har nettavisene vært fylt med svette fjellaper langs norske strender.

Hver dag. Glovarmt. Rekordvarmt. Folk har regelrett smeltet bort i solen!

Samtidig har vi hatt typisk norsk sommer i Spania, der vi har stått i langermet genser og snakket med vår trofaste vaktmester Juan, som kunne fortelle oss at i hele hans 70 år lange liv, har han aldri opplevd maken. Eller som han sa:

- El tiempo es loco!

Jeg klager ikke altså, vi hadde tross alt et stort basseng å baske oss i, men bare to økter på stranda og en badetemperatur som hadde vært helt perfekt om det var snakk om temperaturen på kule-is, er jo ikke akkurat noe å skrive hjem om.

Men igjen, takket være det halvveise været, har vi fått gjort mye annet isteden. Vært på fjelltopper, utforsket huler, besøkt nye byer og gjort spennende ting.

Men etter to og en halv uke på ferie, var vi klare for å hoppe på flyet. Det har vært fantastisk på tur, men nå skal det bli deilig å endelig ta del i den norske rekordvarmen.

Men da vi endelig landet på norsk jord, kjente vi allerede idet døren til flyet åpnet seg at varmen hadde pakket sakene og reist på partytur.

Og som om ikke det var nok: Idet vi tok det første steget ut på den vinglete trappen fra flyet ned mot bakken..

... begynte det å regne x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God ny uke! 😊

Kan dette være mor og datter??


 

Dette er Christina:

Christina har nå vært 2 strake uker i Spania.

Uten å dyppe så mye som en tå i vannet. Ikke i havet, ikke i bassenget.

Frisk bris, vindstille, overskyet eller sol - Christina holder seg på land.

Vurderer ikke engang å hive seg uti, bare krøller seg bare sammen som en katt på teppet og myser lumsk på alle som bader.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dette er lillesnupp:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hun har nå gått 2 timer uten å bade, og det må nesten være ny rekord. For hun elsker å bade! Kan ikke få nok.

Vi må regelrett fiske henne opp av vannet med håv for å få henne ut.

Og så fort hun har blitt litt tørr i luggen, er det ut igjen.

Lillesnupp elsker å bade.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det slår meg: Kan dette virkelig være mor og datter? Den tørre katten og den badeglade badeløven?

Det er nesten så jeg ringer Sykehuset i Vestfold og får dobbeltsjekket at Christina faktisk er barnets mor.

Men så kommer jeg på at hun har jo tross alt to foreldre...

... og da faller brikkene plutselig på plass igjen ;-)

Sydenferie før og nå

For en del år siden var jeg på guttetur i Ios. Drakk oss pære kanakas hver eneste kveld og festet hele natten lang. På dagtid lå vi utkjørt på stranden som strandede hvaler. Så var det å presse i seg noe dårlig middag og kjøre på igjen. Hver. Eneste. Dag.

En tur til Spania med familien er selvfølgelig mye det samme.

Eller ikke ;-)

For nå har vi blitt hekta på kryssord! Mine egne foreldre løser nemlig en del kryssord her nede, gjerne sammen, gjerne på stranden, og her for noen dager siden ble Christina og jeg nysgjerrig.

Så vi fant frem et uløst kryssord og skriblet i vei. For moro skyld. Kan jo ikke begynne med kryss på denne siden av AFP.

Men så skjedde det..

Instrument på 7 bokstaver.

Eksisterer på 2.

Prins Sverre (...)?

Og plutselig var vi hekta! Så nå ligger vi på teppet, skulder mot skulder, vifter med tærne og krysser i vei. Sammen. Slik gamle ektepar gjør. Og det er så trivelig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Blir for det mest lek og moro med barna når solen steker og livet leker, men når farmor og farfar tar over som lekekamerater, hiver vi oss over pennen igjen. Plante på 3 bokstaver, Entertainer på 6.

Og vi koser oss.

Blir lite vodka red bull og skumparty til morgengry, men hva gjør vel det når man kjenner den forløsende følelsen av å endelig spikre Transaksjon på 20 bokstaver ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Du tror

Du tror vi koser oss, du.

Du tror livet er bra.

Du tror du vinner, jeg ser det på deg.

Men du aner ikke hva som er på vei..

sdr
 

/ Trekk ørten kort, takk ;-)

7 rare ting man gjør på ferie

Et av de sikreste tegnene på at man er på ferie, er at man plutselig begynner å gjøre ting helt annerledes enn hjemme.

Da tenker jeg ikke på at man bruker unormalt mye tid ved bassenget, betaler i ny valuta eller ruller seg i solkrem 7-8 ganger om dagen, men rare ting.

Ting som plutselig bare dukker opp av seg selv.

Ting som:
 

1. Ta sukker i kaffen
Jeg bruker aldri sukker i kaffen. Aldri! Jeg liker den svart som en bunnløs avgrunn. Men på ferie? Plutselig hiver jeg alle slags greier i kaffen. En pose med sukker og en klunk med melk. Suketter? Tja, hvorfor ikke!


Bilde fra Snapchat --> @pappahjerte
 

2. Kjøpe seg rare plagg
Jeg har aldri vært en hattefyr, men plutselig har jeg fått det for meg at hatt er det nye. Og vet du, det er det faktisk! Så nå går det i hatt dagen lang. Litt for å skjerme nøtta mot solen, mest fordi det er ferie. Ja, for da er det plutselig greit!

Det startet med en uskyldig stråhatt for moro skyld, men endte med hattekjøp og full intensjon om å bli en hattefyr. Og jeg tenker det er greit, så lenge jeg holder meg unna sarong ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

3. Få rare fritidssysler
Plutselig og helt ut av det blå, blir man kjempeinteressert i kryssord. Og puslespill. Og Uno!

Ting man aldri egentlig gjør til vanlig, blir den virkelig store dillen. Man tror man skal få lest en drøss med bøker, men plutselig går all romletiden med til kabal og kortspill :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

4. Få dilla på ny mat
Matvarer man til vanlig gjerne avskriver, kan plutselig bli den nye livretten. Plutselig slurper man iskald gazpacho til frokost, bestiller reker i hvitløkssaus til middag og gnafler hele tomater til kvelds. Og skjønner ikke helt hva som har skjedd.. x-)
 

5. Snakke et fremmed språk
Ja, for et par dager i et nytt land burde vel være tilstrekkelig med tid for å lære seg flytende spansk, gresk, tyrkisk eller arabisk? Klabert!

Så etter bare få dager klinker man til. Bruker det lille man har lært og drister seg utpå. Hilser på folk, bestiller mat og spør etter veien. På et nytt språk. Et språk man virkelig ikke forstår..

Og det er først når man får svar tilbake at man må krype til korset og vende tilbake til syden-engelsk:

- "Øøøh.. skjus me, bøt could you take that in engelsk? I.. I.. no comprendo, på en måte"
 

6. Bruke crocs ute blant folk
Det er noe med verdigheten som forsvinner når flyet forlater norsk luftrom. Plutselig tror man at det er helt greit å vise seg ute blant folk i crocs. Men det er ikke det vettu. Det er ikke greit i det hele tatt. Spesielt ikke i kombinasjon med tidligere nevnte hatt og sarong ;-)
 

7. Bli kjempeinteressert i nordmenn
Dette gjelder selvfølgelig ikke når man ligger langflat langs bassenget i et charter-mekka, men beveger man seg et par steinkast unna Lollo & Bernie, blir man plutselig supergira hver gang man møter en nordmann.

Helt vanlige folk blir plutselig kjempeinteressante, som om man var ensom oppdagelsesreisende som ikke har sett folk på 20 år.

- "Å, hør på de der borte da! De snakker norsk! Å shit, jeg tror de er trøndere. Jeg har jo vært i Trondheim! De må vi hilse på!"

... bare for å innse at nordmenn på tur er mye det samme som nordmenn hjemme.

Bare med rare hatter og styggere sko ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Noe jeg har glemt? Legg igjen et pip ;-)

Tassetur til bakeren

En av tingene jeg liker best her i Spania, er vår lille morgentur til bakern. Bare oss tre gutta. En lang, en bred, en liten. Tre generasjoner på trøtte totter i litt for bratt nedover så tidlig om morgenen.

Gå forbi det lilla treet og snakke om hvor fint det er. Solen som titter frem og spanjoler som hilser.

cof

cof

Den lille butikken, klemt inn mellom restauranter og minibanker. Den gamle damen som virkelig ikke forstår et halvt ord engelsk. Lukten av nystekt brød. Den lille boksen med minimuffins øverst i glassmonteret.

2 lyse baguetter, 1 grov baguette og 6 små muffins, takk.

Så tasser vi opp igjen.

cof

cof

Prater litt om dagen, gleder oss og lurer på hvorfor den gamle damen tar betalt for minimuffins i vekt, fremfor stykk. Vi kunne kanskje spurt, men så gode i spansk er vi ikke.

Dessuten er det fint å ha noe å prate om. Der vi går. Tre generasjoner med bleke bein og småprat :-)

cof

sdr

Kveldskos på takterrassen

En av de beste tingene her nede i Spania er når kvelden faller på. Barna sover trygt i hver sin seng og gresshoppene konkurrerer mot fuglene som gidder.

Og da trekker vi ut. Finner frem et pledd, noe godt å spise, noe godt i glasset. Også prater vi. Og ler. Masse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og jeg kan ikke helt forklare, men det er noe magisk over disse sene kveldene under den bekmørke himmelen, bare opplyst av duftlys og stearin.

Mamma, pappa, Christina og jeg. Et lite firkløver i et stort land langt hjemmefra, men likevel så hjemme. Sitter og skravler og sladrer til klokketårnet nede i den lille landsbyen slår sine siste slag for kvelden.

Først fire kling, så tolv klang. Og da vet vi at det er på tide å gå. Legge seg med et smil om munnen og gjøre seg klar for apekatt-rock fra to små spirrevipper om noen få timers tid.

For det er jo ikke noe man kan ta for gitt, det der. At ens hjertes utkårede går så til de grader overens med opphavet, at de egentlig helt fint kunne klart seg uten meg.

Men nå må jeg gå. For jeg har laget guacamole, mamma har kjøpt inn chips, Christina har dratt på seg go´gensern og pappa har tent lysene. Det er duket for nok en koselig kveld på takterrassen.

Og for det er jeg evig takknemlig :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her står jeg

Her står jeg og ser utover verden.

I et land jeg ikke kjenner. Et nytt sted, et varmt sted, et deilig sted. Hva tenker jeg på? Det vet du ikke, men jeg koser meg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bare står her og nyter. Kanskje tenker jeg på åkrene foran meg og alle de rare fruktene som vokser der? Hva var det du sa det het igjen? Papaya? Det har jeg aldri hørt om.

Eller de fjellene bak der. De var store. Tenk at det bor folk i de fjellene. Det må være varmt.

Eller bare er jeg her? Nyter her og nå uten større tanker. Det er fint det også.

Kanskje kunne jeg tenkt meg å bo her i varmen. Sammen med mamma og pappa og storebror.

Men da må noen hente Teo.

Han kommer til å trenge mye vann, han som har så mye pels.

Kanskje er det det jeg tenker.

Her jeg står.

Og bare er.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
❤️

Hot med hatt?

Tommel opp eller ned - hva tror dere?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det startet som en spøk. For jeg har aldri hatt hatt.

Har riktignok prøvd å kjøpe meg hatt før, men det har aldri fungert. Jeg har ikke et typisk hattehue og hatt ligger litt i samme landskap som bart. Såpass ut at det blir litt in.

Noen bærer nok både hatt og bart på ekte, men de fleste gjør det som en greie. Som å lage komplisert kaffe. En sær løkka-hipster greie.

Og sånn har jeg det litt med hatt. Jeg skulle gjerne gått med det, men jeg har ikke lyst til at det skal være en greie. Dessuten har jeg et gigantisk basshue, så de aller fleste hatter passer meg ikke uansett.

Men i går så jeg den. Hang der på hattestativet og gjorde seg deilig. For meg.

Jeg var solgt.

Først som en spøk, men så tok jeg den på meg. Det føltes rett. Men likevel da.. Hatt? Kan det virkelig være?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og så slo det meg: Vi er jo på ferie. Er dette et typisk tilfelle av ting man tror er kult på ferie, men så kommer man hjem og innser at det ikke funker nord for Kiel-ferga? Jeg tenker da på ting som vannpipe, sarong, Henna-tatovering og afrikanske perlefletter.

Så derfor spør jeg deg, kjære leser: Er det hot med hatt?

Jeg synes den var rett så raff, men klarer ikke å bestemme meg.

Hatt or natt?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 / Legg igjen et pip i kommentarfeltet 🤠

Liten, lett og fiskesprett

Det er en nobel kunst nedarvet i generasjoner. Fiskesprett.

Finne den rette steinen og sende den i sprettende bane rundt jorda. I hvert fall nesten.

Den perfekte steinen, rund, flat og glatt. Som et romskip. Ikke for tung, ikke for lett. Som ikke synker, men danser på vannet. Helt perfekt for sprett.

Det perfekte kastet. Lav underarm, sikter inn kursen. Pekefingeren spent på steinen, ladd som hanen på en pistol. Justerer for vinkel, vind og vær. Sikter lavt. Armen svinger som en slynge. Full kraft. Skuddet går.

Steinen suser av sted. Seiler som en vind, i flat bane mot horisonten. Ut mot det åpne hav, der delfinene hopper og hvalene synger. Reis, lille venn, reis så langt du kan.

Stå der og telle mens steinen hopper. 2 sprett, 5 sprett, 20.

Lengre og lengre til den sakker av og slår opp små bølger. En siste dans på overflaten, før den stuper ned i havet og synker til bunns.

Så du det? Ny rekord! Vi ser på hverandre og jubler.

Så gjør vi det igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ha en fantastisk helg! ☀️

Hold meg

Det fine med å være på farten, det er å holde lanke.

Klamre seg fast til hverandre for nærhet og trygghet.

I trafikken og ute blant folk.

Hold meg i hånda, så går vi sammen.

Men også for kos. I hvert fall for meg.

Det er ikke så ofte man leier barna, men det slår meg hver gang.

For en myk og god hånd. Som en valp med fem haler. Varm, myk og god.

Også min hånd i din. En ru og værbitt voksenhånd. Hårete og fæl.

Men trygg.

For begge.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Høytflyvende kone med høydeskrekk

Speil speil på veggen der, hvem er reddest i landet her? x-)

I dag kom vi på en knallbra plan: Vi reiser til Benalmádena og tar taubanen til toppen av fjellet! Ja, det gjør vi! Joho, det blir kjempemoro!

Vi hadde bare glemt én liten ting: Christina har en ikke helt ubeskjeden høydeskrekk.

Og det passer jo ganske dårlig når man skal hoppe inn i en gondolheis i bittesmå vogner som fyker på en tynn stålvaier over en by, over en motorvei og rett opp et stupbratt fjell.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det hadde vi heldigvis glemt å fortelle Christina!

For vi snakker nemlig stadig om nye ting vi ønsker å gjøre her nede, så da vi satt oss i bilen og la ut på tur, trodde Christina at vi skulle besøke en koselig sommerfuglpark på den andre siden av byen.

Men nei da. Vi skulle henge 50 meter over bakken i en bitteliten metallboks. Og la oss bare si det sånn: Det gikk sånn midt-på-treet x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
skeptisk.no
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Spiller inn en siste hilsen på Snapchat x-)
 

Ikke for oss andre selvfølgelig, for barna ELSKET det og synes det var kjempegøy å fly høyt som fuglene. Spesielt moro var det hver gang vi passerte en mast som gjorde at det ristet i vognen og fikk mamma til å brøle som en stukken gris.

Men som den elskverdige, støttende husbonden jeg er, holdt jeg selvfølgelig hånden hennes hele veien, strøk henne på skulderen og fortalte henne at alt kom til å gå bra.

Neida, jeg gjorde selvfølgelig det stikk motsatte. Fortalte henne alle slags skrøner om hvordan det knirket faretruende i vogna og at gulvet føltes litt løst.

Så det blir nok ikke noe kos og klem på han far på denne siden av september, men det var det verdt. For oppe på fjellet fikk vi oss en kjempefin fottur og fine minner for livet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Muttern, litt mer gira enn svigerdattera ;)
 

Og da Christina endelig hadde fast grunn under beina igjen og håndflatene sluttet å svette, måtte hun innrømme at hun jo faktisk hadde overlevd.

... og maken til underholdende tur skal du se lenge etter. For barna og meg altså ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Snakkes i september ;-)

Fit og pommes frites på ferie

Det må være en rar tid å være kroppen min på. Hva tenker den nå?

I det ene øyeblikket sitter jeg på en strandbar og nyter fleskete flesk og sukrete slurp, i neste nå er det løpeskoa på.

For det har blitt en greie det der. Når vi er her i Spania prøver jeg å ta det dels som kosetur, dels som treningsleir. Spise litt, trene litt. Men i år er det ekstra spesielt..

For jeg har som tidligere nevnt satt meg et mål om å løpe så langt som overhodet mulig i No Finish Line-løpet i Oslo i september. For hver runde på 800 meter man fullfører, donerer sponsorene av løpet 10 kroner til Stine Sofies Stiftelse. Og jeg ønsker å løpe inn så mye penger som overhodet mulig.

Men det betyr løping. Mye løping.

Men ferie er ferie tross alt. Kan jo ikke bare bestille vann og salatblader når man skal kose seg. Og "kose seg" på ferie, betyr gjerne alt som er usunt, fritert og dyppet i sukker.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette.
 

Som selvfølgelig er et kjempeproblem for en kropp i treningsmodus.

Men "kose seg" kan heldigvis også bety en svett runde med løpeskoene på. Bare mann, grus og spansk natur.


Men også ganske mye av dette.
 

Så akkurat nå er kropp og hode i krig. Kroppen sier løpesko, men hodet sier hamburguesa con queso, por favor. Og begge vinner. Og begge taper ;-)

Men fortvil ikke, kjære kropp. Jeg har ikke gitt opp, bare koser meg litt. Ferie er ferie, tross alt.

Men når vi kommer tilbake begynner hardkjøret, for jeg har et hemmelig mål om å løpe et ganske hårreisende antall mil(!) på løpet i september.

Men ikke i dag. I dag skal vi leve som kjøpmenn.

Så kos deg nå, kjære kropp, for om ikke lenge blir det en stor porsjon brokkoli med vann og brokkoli til ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg er han til venstre x-) Han andre er min kjære bror Christer, aka Treningshjerte
 

* Følg Sjokoladeløpehjerte på Facebook *

Små barn i store byer

Dagens reisetips: Stress ned, slapp av og bli på stranda!

Det lærte vi i går..

For planen var klar og planen var god. Kjøre til Malaga og kose oss glugg i hjel i en storby.

Her i Spania bor vi nemlig i vårt lille feriehus på landet, midt blant hestekjerrer og lokale kneiper. Malaga har derimot alt. En liten storby med et stort hjerte, og der skulle vi kose oss. En hel dag.

Men helt ærlig: Å reise på storbyferie med to små barn er ikke nødvendigvis så idyllisk som det høres ut som. For alt kan plutselig bli et pes med to små barn i reisefølget.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Normalt sett går det oftest fint, men akkurat denne dagen gikk ingenting på skinner. Det ene var litt slapp og varm, og ville helst bli båret. Den andre var overgira, høyt og lavt. Dermed har man en som beveger seg i 0 kilometer i timen, og en som er oppe i rundt 150.

Når det i tillegg er opp mot 30 grader i skyggen og ingen egentlig helt vet hvor man skal, blir plutselig alt et pes.

Å gå over veien blir stressende, å holde seg samlet i store folkemengder blir en konstant bekymring og ingen får gjort det de egentlig vil.

Besøke museum? For kjedelig. Ta en kaffe? Har vi akkurat gjort. Henge på lekeplassen? Moro for én, men ikke resten. Labbe gatelangs og se på gamle bygninger? Gøy i akkurat 3 minutter. Shoppe med to små barn i varmen? Gløym da.

Jeg er sulten, han er mett, hun er sliten, han er lei. Dessuten må barna tisse. Nå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Spise is på en benk i skyggen er en selvskreven innertier, men det er bare mange is man kan spise i løpet av en dag.

Skal vi splitte gruppa? Tja, joda, men da må vi møtes igjen om 45 minutter og hvor skal vi møtes og hva skal vi spise og hvem vet hvor vi er og hva er egentlig vitsen og hvorfor er vi ikke bare på stranda?!

Plutselig har det som skulle bli en knallfin bytur egentlig bare blitt til et stressende harehjerte-maraton, der man hovedsaklig konsentrer seg om å ikke bli påkjørt eller miste hverandre i folkemengden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Misforstå meg rett, vi har vært i Malaga med barna før og hatt det helt supert, men denne dagen ble det bare kaos. Og når vi endelig satt oss ned for å spise, ble barna rastløse, maten smakte ræv og regningen var skrevet med gaffel.

Det er på dager som det man tenker: Ferie med barn, la oss bare bli på stranda. Det er ikke tiden for å oppdage de store tingene nå. Vann og strand er mer enn nok.

Bare leke rundt med bøtter og spader og steiner og skjell. Gamle katedraler og romerske ruiner er der i morgen også. Og om to fire 10 år. Vi tar det i morgen. For nå, la oss bare ta en is og komme oss hjem ;-)

Så det er dagens reisetips fra meg til deg: Ferie med småbarn trenger ikke være mer enn bare ferie. Senk ambisjonene og kos dere. Stress ned, slapp av og ta en brus på stranda ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Reisehjerte på Facebook *

Postkort fra Spania

Jeg hadde gledet sånn meg til ferie. Altså virkelig!

Ikke så mye for varmen, maten, stranda og gleden av å reise bort, men for å kunne skryte vilt og hemningsløst til venner og bekjente. Bruse med fjæra over hvor varmt og deilig det er på ferie i forhold til hvor kaldt og kjipt det er hjemme:

Ja, for er ikke det halve poenget med å reise bort? Å kunne ringe hjem og ha telefonsamtaler av typen:

- "Ja, så hvordan er været hjemme da? Kaldt og vått, sier du? Å uff. Ja ja, nei men det var jo trist da. Her? Ah, det eeeer så deilig! Fem og tredve grader og sol heeele dagen. Ligger bare på stranda og kooooser oss. Vet du, det eeeer så deilig. Her skulle du vært!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men så reiser man til Spania og våkner til... regn?!

Samtidig som nettavisene hjemmefra melder om totalt grillforbud på grunn av skogbrannfare i... BERGEN?!

Å sitte i Spania og vite at det er både varmere og færre skyer der vi kom fra, det er nesten så det tar brodden av det hele. Men bare nesten, for ferie er ferie, tross alt. Ingen plener å klippe, ingen regninger å betale, bare late dager og nye oppdagelser. Søte meloner og iskald brus. Hopp i havet og lune kvelder. Det gode liv.

Så får vi bare håpe at regnet der hjemme slår til igjen snart. Ikke fordi jeg ikke unner dere godt vær mens vi er borte altså, langt derifra, men på grunn av... ehm... skogbrannbrannfaren ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Sydenhjerte på Facebook *

Trill trall, ha det knall!

Av alt jeg har skrevet om så langt i år, har ingenting vært i nærheten av å engasjere like mye som gårsdagens innlegg om trillebåra. En eller et - debatten delte folket i to.

Og det er trist å se at så mange sier "et" og gjemmer seg bak dialekt-kortet. Noe som selvfølgelig blir feil. Du kan smøre leppestift på en gris, det er fortsatt en gris.

Her er det en hel generasjon med norsklærere som ikke har gjort jobben sin og jeg kan ikke forstå annet enn at et massivt søksmål til en samlet norsk lærerstand er på vei.

cof
Et trillebår, et gressklipper, et plen.
 

For vi sier vel ikke et plen, gjør vi vel? Plenet? Mannet ligger på plenet og slapper av med en glass saft?

Andre kastet også inn linker med grammatisk korrekthet. Fint det altså, men her mener jeg at det ikke handler om hva som er korrekt eller ikke, her handler det om folkevett.

Det skurrer kraftig i øret når man sier et kopp, koppet. På samme måte burde det skurre like kraftig av et strikk, et TV og et trillebår.

Men hva er vel én lusen pappabloggers stemme mot en systematisk svikt i den norske lærerstanden? Jeg trodde noen ting bare var opplest og vedtatt uten videre diskusjon, slik som tyngdekraften og kjønnet på en trillebår, men akk. Verden vil bedras.

Så etter denne debatten, som har gått hardt inn på meg som person, blir jeg nødt til å reise utenlands en stund. Bare legge alt dette bak meg og finne sjelefred. Derfor pakker vi med oss badeleker og ipad-lader og suuuuser til Spania i dag!

Der skal vi henge ut med farmor og farfar noen uker, og vi gleder oss stort! Ikke en trillebår å se, bare strender, glede og en stor sol på himmelen :)

Beklager, ett sol.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Perdon, tienes una caretilla?

P.S. Dette innlegget er selvfølgelig humoristisk ment. En eller et, si hva pokkern du vil. Bare ikke heng dorullen med papiret inn mot veggen. Da er vi uvenner på ekte x-)

ETT TRILLEBÅR?!

- Christina?

- Ja?

- Jeg skal skrive en sak om at jeg klipte plenen i går, men vet du hvordan man skriver trillebår?

- Trillebår?

- Ja, skal ha med det i saken og usikker på hvordan det staves. Er det o eller å, er det én eller to r-er på slutten? Tenkte kanskje du visste.

- Tja, et trillebår kanskje?

- Vent litt.. Hva sa du?

- Et trillebår?

- Ett?!

- Ja..

- ETT trillebår?

- Ett trillebår, ja.

- Men i helsike. Ett trillebår?

- Ja, hva er det?

- Altså.. Jeg har innsett at jeg blir nødt til å leve med "ett TV" og "ett strikk", men ETT trillebår? Nå har det gått for langt. Det heter én trillebår.

- Én? Haha! Nei nei nei, ett trillebår.

- Christina.. Du vet jeg elsker deg og alt det der, men dette går ikke lenger. Denne galskapen har gått for langt.

..sa jeg og marsjet ut. Oppriktig provosert.

cof
Et trillebår, et gressklipper og et gressplen?
 

Og der står vi nå. En uenighet vi ikke kommer forbi. Jeg mener bastant at det heter en trillebår, men Christina med sitt larvikske kråkemål, står hardnakket på ett trillebår.

Så derfor blir jeg nødt til å spørre deg, kjære leser. Hva sier du? En eller et?

En trillebår?

Et trillebår?

Jeg trenger å få det svart på hvitt, så legg gjerne igjen en kommentar.

Jeg kan ikke forstå annet enn at vi er 100 % enstemmige her og i så fall kan jeg bruke det til å få slutt på galskapen, slik at Christina slutter å snakke som en uskolert apekatt x-)

dav
Et mann som slapper av på plenet.
 

* Følg Pappahjerten på Facebooket*

Gretten gubbe ble kjempeglad

I dag måtte jeg klippe den stooooore fellesplenen midt i boligfeltet. Veldig til min misnøye. For den er stor. Og fæl.

Det er gress på utsiden, gress på innsiden og langs hele gjerdet. Det krever gressklipper, kantklipper, trillebår og en halv dags innsats.

Først var jeg gretten.

Jeg har ørten andre ting å gjøre, hakke tid til det her. Jeg har bilag å levere, mailer å besvare, tekster å skrive, en koffert å pakke og hundre andre ting.

Hvorfor skal jeg fly rundt utpå her, gresset vokser jo bare ut igjen uansett?!

Men jeg satt i gang. Gjorde min lille innsats for det store fellesskapet.

Fyrte i gang gressklipperen og laffet av sted.

cof

cof

Klippet, samlet opp og styret. Hentet kantklipperen og gikk løs på tustene rundt gjerdet.

Musikk på øret, sol i fleisen, lukten av nyslått gress.

Og plutselig slo det meg: Herregud, hva er det jeg sutrer over? Det er jo dette jeg har drømt om i hele vinter!

Når kulda regjerte og blågradene sto på som verst, da dagdrømte jeg om dette. Å kunne gå i shorts og kjenne solen steike. Loffe rundt blant tuster og løvetann og kjenne lukten av nyslått gress.

Solbriller

Svetteperler

Varme

Gress

Fugler

Humler

Livet som nynner på seg selv.

Kan man ha det bedre?

Og her går jeg med sutretrynet?

Jeg digger jo det her!

sdr

sdr

Jeg har hørt folk si at man blir lykkelig av å drive med hagearbeid, og mens jeg gikk runde på runde rundt den enorme plassen, innså jeg at de folka har rett.

For det er noe med hagearbeid. Man tror man hater det, men så fort man setter i gang så er det helt nydelig. Noe med livet som spirer og gror.

Sikkert noe plantestoff i luften også. En eller annen kjemisk komponent fra gress og planter som sniker seg inn nesa og setter i gang en lykkereaksjon.

For det er sånn det føles. Som lykke. Glemt er plutselig hele konseptet om tid og stress. Min plass er her den nå, her blant gress og planter. Det tar den tiden det tar og den tiden har jeg. Det er jo dette jeg har sett frem til i hele vinter.

Shorts, varme og en gressklipper som putrer lystig av sted.

Livet som leker.

Sommer ☀️


 

* Følg Gressklipperhjerte på Facebook *

Banning ble til kinotur

I starten av november i fjor, fikk Christina nok.

Da hadde hun sett seg lei på at gubben bannet som en værbitt bryggesjauer. Derfor lagde vi en banneliste som vi hang opp på kjøleskapet.

50 kroner per overtredelse.

mde

Vel.. la oss bare si at den lista fylte seg opp rimelig raskt ;-)

Heldigvis hadde den faktisk sin effekt og i dag banner jeg vesentlig mindre enn jeg gjorde da. Nå skal jeg ikke være skinnhellig, for går kaffekoppen i bakken og sprer seg som en håndgranat, kan du banne på at jeg stemmer i et f-ord så høylytt at det får naboene til å flasse. Men det har faktisk blitt bedre.

Vi har hele tiden snakket om at vi må bruke bannekassa til noe moro med familien og i går gjorde vi det!

For lenge har eldstemann snakket om at han gleder seg til "Den utrolig historien om den kjempestore pæra" kommer på kino. Dette er en film basert på en bok vi storkoste oss med, og i går var dagen endelig kommet for å besøke det store lerretet.

cof

cof

cof

Siden filmen gikk litt sent og hadde 6-årsgrense, måtte vi smugle med oss både kveldsmat og lillesnupp. Hun har jo tross alt bursdag i høst, så hun er jo nesten 6 år da (om 2 år..).

Og mens lomper med pålegg og biter av frukt og grønt gikk ned, koste vi oss med den gigantiske pæra på bøljan blå :-)


Skjermbilde fra filmweb.no
 


Skjermbilde fra filmweb.no

mde

Filmen var akkurat passe lang, holder seg tro til boka og er veldig godt laget. Tidvis veldig morsom og tidvis litt skummel for en som er "nesten" 6 år, men ikke mye.

Mor og barna storkoste seg, og det gjorde jeg også. Spesielt fordi jeg tidlig innså hva dette betyr...

Kino med familien er topp, alle er enige om det, men bannekassa er nesten tom, så nå kan far begynne å banne som en stamgjest på Rorbua igjen ;-)

cof
 

/ Å du ramsalte gamle-Erik!

IKKE ta PWO før leggetid!!

For ikke lenge siden ble det klart at jeg skal stille til start på No Finish Line-løpet i Oslo i september.

Dette gjør jeg i et forsøk på å hanke inn så mange penger som mulig for Stine Sofies Stiftelse.

I den anledning ønsker jeg derfor å skrive litt om trening og treningsrelaterte ting fremover. Jeg skal absolutt ikke bli en treningsblogger, men jeg må jo holde dere løpende oppdatert (pun intended) ;-)

Men i dag skal det handle om noe annet. Noe helt annet.

For i dag skal det handle om noe du absolutt IKKE må gjøre. Stol på meg, jeg har nemlig prøvd ;-)

Har du hørt om PWO?

PWO er kort for Pre-WorkOut, som er en type kosttilskudd som inntas i forkant av en intensiv treningsøkt. PWO skal angivelig gi eksplosiv energi og økt effekt av treningen i en kort, intensiv periode.

Dette skyldes blant annet at PWO inneholder en potent cocktail av blant annet taurin, koffein, kreatin, beta-alanin og mye annet snask.

Da jeg først hørte om PWO tenkte jeg at det bare var tullball. Funker ikke det der vettu. Men likevel hadde jeg hørt om fordeler ved å innta beta-alanin og kreatin, samt lest om flere som sverget til PWO før trening.

Derfor bestilte jeg like gjerne de to sterkeste variantene på markedet og hoppet glatt over advarslene om å være forsiktig med inntaket. SPESIELT FØR LEGGETID.

Vel... navn og emballasje burde vel egentlig si sitt:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det står ettertrykkelig spesifisert at man skal være forsiktig med doseringen og de tullet ikke! For jeg tok det selvfølgelig på øyemål og første gang jeg prøvde et av pulverne, holdt jeg på å ringe legen!

Jeg var kanskje litt raus med måleskjeen og effekten kom etter ca. 15 minutter. Jeg ble helt varm i ørene og hele kroppen begynte å stikke! Det var som å gå med en skikkelig stikkete ullgenser på innsiden av huden.

Så vet jeg ikke om det er bra eller dårlig, men jeg kan i hvert fall skrive under på at kroppen reagerte kraftig på pulveret.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Siden den gang har jeg vært langt mer forsiktig med doseringen og ting har gått bedre, men her for noen kvelder siden gikk det riktig ille.

Jeg hadde bestemt meg for å klemme inn en styrketrenigsøkt på kvelden, men siden pulveret tar 15-30 minutter for å sparke i gang, slurpet jeg det i meg allerede før jeg la barna. Lurt, tenkte jeg.

Men leggingen tok mye lenger tid enn planlagt og så måtte jeg jobbe litt etterpå, og plutselig hadde jeg glemt hele greia. Men la oss si det sånn: Det hadde IKKE kroppen!

 For aldri har jeg sovet så dårlig i hele mitt liv. Jeg lå og snudde og sparket og vred på meg en evighet. Ingen liggestilling var god nok, ullgenseren var tilbake under huden og Christina holdt på å sende meg ut i garasjen med puta under armen.

Da jeg endelig sovnet, tok det ikke 20 minutter før jeg våknet av at jeg hoppet opp av senga og skrudde på fullt lys i rommet, fordi jeg trodde Christina hadde blitt en innbruddstyv.

Christina skjønte selvfølgelig lite da hun våknet i et flombelyst rom med meg stående og stirre stygt på henne.

Da vi endelig sovnet igjen etter en lang stund med harehjerte, vridninger og ville kast med dyna, tok det ikke lang tid før det var på´n igjen med nye hallusinasjoner x-)

Så med mindre du virkelig ønsker å sove helt utrolig dårlig og skremme livskiten av din bedre halvdel gjentatte ganger i løpet av natten: IKKE ta PWO før leggetid ;-)


 

/ Hilsen 1 dårlig natt unna garasjen ;-)

Årets første bad!

Mine damer og herrer, badesesongen 2018 er i gang!

Det er kanskje ikke stort å skryte av, men nå er i hvert fall havet innviet for i år.

For i går ble det en tur på hytta til svigers for å hilse på og grille. Men været var jo så knakende fint at etter middag måtte vi svinge nedom stranden for å dyppe tærne i vannet.

Men til min store overraskelse var det varmt i vannet! Altså.. ikke kaffevarmt, vi er i Norge tross alt, men varmt-ish. 36 års erfaring som menneskelig termometer mener det må ha vært rundt 17-18 grader i vannet.

Planen var egentlig at ungene kunne skulle samle skjell på stranda og kanskje pirke en liten tå ned i vannet, men plutselig var det av med klærne og uti med seg.

Og da ble selvfølgelig pappa overgira og kastet seg uti med nebb og klør ;-)

Trodde det skulle være panikk-kaldt og stemmen opp i fistel, men nei - det ble heller et svømmetak! Må ha vært usedvanlig heldig med vannet, for det er jo bare fire uker siden vi prøvde sist og da var det så kaldt at tærne fikk brainfreeze innen vannet nådde anklene.

Så med det, mine damer og herrer, kan jeg herved erklære badesesongen 2018 for åpnet!

cof

cof

.. vel, for alle med et hint av badeløve i seg da.

Frysepinner som Christina må nok belage seg på enda en måned eller to med boblejakke, pledd og varmeflaske på stranda ;-)

cof
 

/ Sommer på gang ☀️

Lykkelig lørdag morgen

Våkne på en fridag, noenlunde uthvilt.

Høre en lyd.

En lyd du kjenner så godt.

En lyd du virkelig liker.

Tassende føtter.

Titte opp over dynekanten og se toppen av et lite bustehode stubbe seg mot deg.

Våkne litt mer idet hun begynner å fortelle.

Med ekte engasjement og full innlevelse om hvordan hunden har sovet på jakka til mamma, mens hun tilter usikkert på hodet og skifter vekten fra fot til fot.

Ligge og se på det søte fjeset som babler i vei.

Kjenne et stikk av lykke i brystet og tenke: "Jeg har en datter. Dette er min datter. Dette vakre lille vesenet er pappas jente".

Kjenne lykkefølelsen boble.

Spør om en klem.

Får den.

God og varm.

Og myk.

Stort smil før tassende føtter løper i vei.

Ligge igjen på senga og smile.

Uthvilt, fridag, lykkelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God helg til alle! 😊

To bunad or not to bunad?

Samme greia hvert eneste år. 17. mai kommer og jeg tenker at det blir bra med dress. Et fjongt slips, noen frekke sokker og pusse litt på skoa. Plankekjøring.

Men så kommer man seg ut i gatene og der ser man dem: Bunadsbærerne. De som virkelig strutter av stolthet og glede. Ikke bare halvhjertet slengt på seg en halvhjertet dress, men kledd seg i bunad. Drapert seg i sitt fineste stoff. Med sølv og brosjer og hela paketet.

Og det er så fint! Det er så mye nasjonal stolthet vevd inn det i stoffet, det er så mye tradisjon og kultur. Det sier så mye om hvor man kommer fra, hvem man er og hva man representerer.

En dress er liksom bare.. en dress.

Og plutselig føler man seg underdressed. For sett med norske øyne, finnes det knapt noe flottere enn en vakker bunad.

sdr

Men det er dyrt da. Kjempedyrt. Til den prisen kan man heller kjøpe seg ny dress annethvert år til man parkerer tøflene. Men da har man jo bare en haug med kjipe dresser. En skikkelig bunad er derimot en investering i ekte norsk håndverk. En investering i kultur og tradisjon.

Dessuten har Christina bunad og jeg må innrømme at jeg synes hun ser ut som 1 million riksdaler når hun svinser rundt i bunaden.

Dessuten, som et lite bonusargument: Ikke bare er den fin på, men det virker også utrolig deilig å ta av seg bunaden igjen.

Sjeldent ser man et lykkeligere menneske enn en som tar av seg bunaden etter en lang og varm festdag x-)

cof

Frem til jeg skrev dette innlegget var jeg veldig i tvil, men jeg ser jo nå at jeg har brukt hele teksten på å prøve å overtale meg selv til å hoppe i det.

Så da er det kanskje dags? 🤔
 

/ To bunad or not to bunad - hva mener du?

Hipp hurra for "spis så mye is du vil"-dagen!

Ja, for det er vel det det handler om? Å spise så mye is som overhodet mulig?

Til vanlig er vi foreldre strenge og kjipe på kostholdet, men i dag er det fullt is-anarki. Så hiv innpå mens du kan, for i morgen er det et helt år til neste gang ;-)

Dette gjelder for øvrig for oss voksne også. For hvis man først har klart å komme seg inn i dressen eller bunaden i dag tidlig, er det jo et helt år til neste gang!

Det synes jeg fortjener å feires med en is. Eller to. Eller tre ;-)

cof

cof

sdr

bty

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hipp hipp hurra!!

Norge i rødt, hvitt, blått og rosa?

Kun norske flagg på 17. mai eller flagg i alle regnbuens farger?

Scandinavian Lifestyle -a little girl with national flag of Norway
Licensed from: Bildehagen / yayimages.com
 

I morgen er det endelig duket for årets største nasjonale festdag, men i år har det vært unormalt mye styr rundt flaggbruk i forbindelse med 17. mai.

For er det egentlig greit å flagge med andre flagg enn det norske? Flagg fra andre nasjoner eller organisasjoner med politiske undertoner?

Her må jeg faktisk si at jeg er delt.

På én side synes jeg vi burde være åpne for fri flaggbruk. Vift med hva søtten du vil, bare du er ute i gatene og blir med på festen! Det siste vi vil er jo at en eller annen forsmådd kineser sitter inne og gjemmer seg med sin lille vimpel. Norge skal være et inkluderende samfunn som tør å vise mangfold.

Tenk så fint om en med utenlandsk bakgrunn kan vifte sitt opprinnelige hjemlands flagg som for å vise hvor man kom fra. Gjør det deg noe mindre norsk? Jeg synes det virker som en fin gest for at folk skal få vise sin opprinnelse, selv på den norske bursdagen.

Et samlet tog dominert av det norske flagg og den norske sjel, men som også kan flagge sine forskjeller. La oss feire våre ulikheter og samles i gatene som ett. E pluribus unum og alt det der.

Spesielt tenker jeg da på den mye omtalte saken med å la lesbiske, homofile, bifile og transpersoner få vifte med regnbueflagget. Selvfølgelig skal de få lov til det! Kanskje spesielt disse, for 17. mai er ikke bare Norges nasjonaldag, men også den internasjonale dagen mot homofobi.

La oss feire dette, la oss løfte det frem.

Flagg med det flagget du vil, bare bli med på feiringen.

 

Men samtidig...

Wondering
Licensed from: leeser / yayimages.com
 

Det er jo Norges nasjonaldag.

Det norske flagget er det mest forenelige symbolet vi har. Ingen forvirring, ingen undertoner, ingen forgreininger. Det norske flagget er Norge. Rent og ærlig. Det er vårt flagg.

Enten man er homofil eller adoptert fra et annet land - 17. mai er Norges nasjonaldag. Da bruker vi norsk flagg.

Du må gjerne ha andre ting du ønsker å flagge for, din opprinnelse, din tro, din tilhørighet, men ikke i Norge på selveste nasjonaldagen.

På samme måte som at du ikke stiller i partyklær og festhatt i en begravelse bare fordi du har bursdag samme dag.

Visse tradisjoner er hellige.

Hva hvis alle svenskene i Oslo hadde samlet seg og viftet med svenske flagg på 17. mai? Det ville jo blitt en invasjonsstyrke av svensker! Ikke et vondt ord om svensker altså, er 25% svensk selv, men det ville virkelig ikke føles riktig.

Dette er vår fremste festdag som samlet nasjon, ikke en festdag for ørten ulike nasjonaliteter og organisasjoner. På 17. mai er vi alle først og fremst nordmenn.

Hvis det føles feil å vifte med det norske flagget, er man selvfølgelig velkommen til å delta i feiringen, men ikke med flagg som feirer noe annet.

Andre flagg kan skape splid, usikkerhet og uenighet, og på sjølvaste nasjonaldagen er det Alt for Norge.

Norway
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com
 

Så hva skal man tro?

Er det greit å flagge med noe annet enn det norske flagget eller skal vi holde oss utelukkende til rødt, hvitt og blått på 17. mai?

Hva mener du?

Norwegian National Day
Licensed from: ctacik / yayimages.com
 

/ Det er Norge i rødt, hvitt og blått (og rosa og litt gult, og lyseblått og svart og litt grønt)

Min delikate blomst av en kone

Vi står på soverommet på hver vår krakk. Vasker oppunder taket, klare for å male. Oss to, kjærester vi. Du og meg, jenta mi.

Tenk så rart å finne en man elsker. I hele denne verden, bare denne ene. Jeg snur meg og ser på henne. En feminin, sterk og nydelig jente.

Søt som et eple, delikat som en blomst. En fantastisk mor, en elskverdig kjæreste, en bestevenn for livet. Det er lett å glemme hvor heldig man er.

Hun ser tilbake på meg, smiler lurt som nesten forelsket, og sier:

- "I går hadde jeg altså så vondt i lysken at jeg måtte dra av meg shortsen for å sjekke. Og der lyste det mot meg en kvise så hvit og så svær at jeg ble blendet!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Milady...❤️

De 8 gavene i spåen

I går ble jeg overrasket med en utrolig søt gave fra frua. For siden det er ett år siden vi giftet oss, kunne vi denne helgen feire papirbryllup.

I den anledning hadde Christina snekret sammen en gave til meg, laget med omtanke, kjærlighet og papir!

Og hva er vel bedre enn å få en gave man vet noen har snekret sammen på bakrommet, mens de har tenkt på hvor glad du kommer til å bli. Det blir jo ikke mer personlig enn det!

Selv hadde jeg selvfølgelig ikke tenkt så langt og gikk heller for tradisjonelle gaver, men materialistiske goder kan aldri måle seg med noe så omtenksomt og trivelig som dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En spå! Herregud, sånne har jeg ikke sett siden barneskolen! Inni hadde hun skrevet 8 ulike ting jeg kunne vinne, men jeg fikk bare to forsøk, så jeg måtte velge klokt.

Så utrolig moro!

Så jeg kastet meg ut i det.

Blå, sa jeg.

B-L-Å, svarte hun og flikket med spåen.

4, sa jeg.

1, 2, 3, 4.

Hmm.. tall nummer 1!

Du vant: Billetter til et valgfritt show på Bølgen kulturhus!

Wiiiii!

Klar for en runde til, ropte jeg ut:

RØD!

R-Ø-D.

Hmm.. 6, prøvde jeg meg.

1, 2, 3, 4, 5, 6.

6..? svarte jeg med et lurt smil.

Du vant: 2 uker med middagsplanlegging!

JAA!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Show-billetter og to søndager der jeg bare kan pølse på sofaen mens frua planlegger en hel uke med middager og innkjøp alene? Magisk! Langt bedre enn tøfler og kremtropper :-D

Så tips til alle som vil glede en de er glad i på en stor dag: Lag en personlig gave som betyr noe. Gjerne en spå med artige goder. Trenger ikke være en 2-ukers på Maldivene, kan bare være billig og personlig. Knall!

Og til de som måte lure: Andre ting jeg kunne vunnet var følgende:

  • Legge begge barna i 10 dager
  • Utpakking av koffert etter neste ferie
  • Middag for to
  • 5 kvelder med pjusking på ryggen
  • 3 sovemorgener
  • Kinokveld for to

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ J´adore <3

1 år som mann og konemor ❤️

Er det lov å si at man er stolt?

Ja, det synes jeg faktisk. For denne helgen har vi vært gift i ett år!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det er jo ikke gitt at det skal gå bra når man gifter seg. Spesielt ikke med to små apekatter på slep. Jeg mener, man vet jo aldri.

Og det ville vært så typisk meg å rote til noe sånt. Rote til det beste som har hendt meg.

Men enda har det ikke skjedd. Du ser ut til å like å være kona mi og ingenting gjør meg lykkeligere. Jo, kanskje barna. Barna våre og deg. Der har du oppskriften på lykke. Og jeg har dere alle tre.

Tenk det. Mange vil kanskje lete etter lykken hele livet, og jeg fant den etter bare 30 år. Da er det lov å føle seg lykkelig, glad og stolt.

Men tro ikke at jeg tar deg for gitt. Absolutt ikke. Jeg kommer aldri til å ta deg for gitt. For jeg vet at bak det søte ytre, gjemmer det seg en bitteliten okse som ikke er redd for å stange meg overende.

Og det liker jeg. Liker at du er selvbevisst og sterk. Det holder meg skjerpet. Ligger ikke på latsiden og pølser meg gjennom livet, men jobber for å overholde min del av avtalen. Som din mann. Den du giftet deg med og ønsker å elske.

I gode og onde dager.

For alltid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Love ju, lille fisering ❤️

Bursdagsbaking midt på natta

Er det én ting jeg aldri ser ut til å lære, så er det at barn gir totalt blanke i når vi voksne har lagt oss.

For i går var det Eurovision og feststemning til langt på natt, og da pappa skrudde av lyset sånn i 02-draget så han frem til en lang og god natt.

Klokken 06-et-eller-annet så jeg rett inn i de lys våkne øynene til en overengasjert 6-åring.

- Pappa, du må våkne!

Langt borte i drømmeland og med hønepop på hjernen blunket jeg fornektende til morgenen som truet med å trenge seg på.

- Hæ, jammen, hæ?

...var alt jeg klarte å lire av meg.

Ingen sympati å hente. Guttungen sto bare og strålte som en sol. Smilet helt oppunder øreflippene:

- Vi må bake boller og lage kakao - mamma har bursdag! Kom da, pappa!

Så løp han av gårde. Vekket lillesøster og dro henne med seg. Ingen ting å miste, vi har boller å bake og kakao å koke.

Her skal det feires!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og da.. ja da har man faktisk ikke noe valg.

Nytter ikke å si at man gjerne skulle hatt en halvtime time 4 timer til på øyet når barna er i oppjaget bursdagsmodus. For det er jo tross alt supertrivelig at de blir så gira på mammas vegne.

Ja vel, så skulle jeg gjerne ventet til etter kirketid med å finne frem tørrgjær og litermål, men sånn er det. Har man barn, så har man barn. Helt om natten, helt om dagen.

Kan ikke klandre barna for at jeg satt oppe halve natten for å se på israelsk hønepop. Bursdag er bursdag ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjære mattilsynet: Føttene kom på kjøkkenbenken først etter at bollene var ferdig ;-)
 

/ GRATULERER MED DAGEN, SNUPPELUPPESUSSELUSS 😘🎉

Live-blogg fra Eurovision!!

Endelig er det folkefest!!

Eurovision, fokefestenes folkefest! Selve rosinen i pølsa hva gjelder TV-underholdning og et av årets høydepunkt for alle som liker fest, galskap og moro.

Og selvfølgelig er vi på plass med liveblogg fra stua og en terning som skal rulles flittig utover kvelden. Det blir terningkast og moro, pølsegryte og liveblogging låt for låt hele kvelden gjennom.

Heng deg på og sleng gjerne igjen en kommentar :-D

Heia den som vinner - buksa full av pinner!

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

21.06: Endelig live! Fado på TV. Peter er usikker, mamma og pappa elsker det.
 

Låt 1: Ukraina - Under the ladder
Dracula inntar scenen med flammer og piano. Det er jo ganske harry da, med fargede linser og det hele, men det funker for meg! Liker all "ååh-ingen" i refrenget og synes alt i alt det er en fresk start på kvelden. Trapper som brenner, til tross.
Poeng: 8.
 

Låt 2: Spania - Tu canción
Men Spania da.. Hva skjedde? Dette er jo kjempesurt og direkte kjedelig. Ingen stor fan av ballader på en festkveld, men om det er bra, så er det bra. Dette blir derimot bare som en skive loff uten smør.
Poeng: 1.
 

Låt 3: Slovenia - Hvala, ne!
Her er mamma og jeg veldig uenige. Muttern mener det skal trekke ned med halvnakne rumper på scenen. Jeg mener det inviterer til bonuspoeng. Bare så synd at sangen er litt anmasende og den tilgjorte tekniske svikten underveis funker ikke helt for meg. Fattern setter den på en 7er, muttern murrer om nedre sjikt av skalaen, selv lander jeg midt på treet. Rundt korsryggen et sted.
Poeng: 5.
 

Låt 4: Litauen - When we´re old
Søt jente, men det føles nesten litt tilgjort søtt. Stemmen som knirker og kjæresten som kommer inn mot slutten for å redde henne av scenen. Hun føles forelsket der hun sitter, det skal hun ha, men det føles uansett ganske kjedelig. Typisk en låt der det passer godt med en dopause. Og det er jo ikke et bra tegn.
Poeng: 3.
 

Låt 5: Østerrike - Nobody but you
Gospel? Et hint av gospel i hvert fall? Jo, dette kan jeg vel like. Eller.. det blir verken fugl eller fisk egentlig. For min del kunne Østerrike gjerne gått hele veien med gospel-tanken og kjørt fullt kor med all staffasjen. Her blir det litt tamt. Og melodien minner VELDIG om en låt jeg har hørt mye i 2017 uten at jeg klarer å sette fingeren helt på hvilken. Så alt i alt en OK radiolåt som ikke vil så fryktelig mye.
Poeng: 4.
 

Låt 6: Estland - La forza
Her er stua helt uenige! Fattern misliker det sterkt, men jeg synes det funker. Flott stemme og et snodig sveneshow med en kjole man ikke må regne med å se på HM med det første. Kjernen i fatterns kritikk går på at dette ikke hører hjemme i MGP, men jeg mener heller at litt av gleden med Eurovision er den stadige endringen i musikken. Klart, det har ikke den merksnodige MGP-greatnessen jeg så ofte etterspør, men jeg kommer ikke over at jeg liker sangen. Veldig.
Poeng: 8.
 

Låt 7: Norge - That´s how you write a song
Sorry Norge, men.. jeg liker den ikke jeg. Jeg vet at det er helt forkastelig, men jeg får den fortsatt ikke til å funke. Jeg liker ikke den banalt enkle teksten som bare er en oppskrift på hvordan man skriver en sang. Det føles som et innslag i Melodi Grand Prix Junior. Den følelsen understrekes også av overdrevne mengder "sjuberu bæpp bæpp!". Fint smil på Alexander da, det skal han ha. Men ikke så fryktelig mye mer.
Poeng: 3.
 

Låt 8: Portugal - O jardim
Hey, dette høres ut som London Grammar! Bare.. litt kjedeligere. Og stemmen sprekker litt her og der. Det er jo forsåvidt ganske vakkert, det blir bare så kjedelig på en kveld som dette. Kanskje er jeg litt preget av alle balladene så langt i kveld, men jeg tror ikke det. Jeg tror bare det er litt kjedelig. Mer party, takk!
Poeng: 3.
 

Låt 9: Storbritannia - Storm
Oj dæven! Denne sangen var litt kjedelig og oppskriftsmessig helt frem til han kjøttløken kom opp fra scenen og prøvde å ødelegge. DA våkna dyret i henne, gitt! Her får hun massive bonuspoeng på måten hun håndterte en potensielt ødeleggende opplevelse. Man så at hun brukte energien til sin fordel og at det gikk en faen i henne. To bonuspoeng tildeles.
Poeng: 7.
 

Låt 10: Serbia - Nova deca
Dette blir for teatralsk. Sikkert godt forankret i tradisjonell folkemusikk, men foruten en tidvis fin melodi, så blir det dessverre lite melk og mye kartong.
Poeng: 3.
 

Låt 11: Tyskland - You let me walk alone
Dette er jo faktisk ganske fint, MEN... er vi farlig nær et plagiat av "Keane - Somewhere only we know" her? Synes dette føles veldig likt. Litt for likt? Mamma og pappa disker ham for plagiat, men jeg lar det skli mellom fingrene denne ene gangen. Og da lander jeg på at det rett og slett er fint. Verdig en plass høyt oppe i årets veddeløp :)
Poeng: 8.
 

Låt 12: Albania - Mall
Dette liker fattern. Fattern liker Queen. Kanskje kan det være derfor? Man kan kjenne vibben av et slags fjernt slektskap til Freddie Mercurys musikalitet her. Jeg er ikke så fryktelig glad i rock som bare nesten er rock, men det er ikke så dumt dette. Ikke veldig høy MGP-faktor da, men absolutt på godsiden av midten av treet.
Poeng: 6.
 

Låt 13: Frankrike - Mercy
Oj! Dette var litt sånn kul, svensk, hipp, Stockholmare-vibb over. Typ The Knife eller i den gata der. Dette kan vi like. Akkurat passe rart, nyskapende og med et hint av MGP-greatness. En melodi man husker og kan nynne på. Ja ja, dette smaker fugl. Ikke top of the pops og hæla i taket, men absolutt ikke feil. Veldig mye riktig derimot. Oui oui, tres bien.
Poeng: Diez påæ´ (10 poeng).
 

Låt 14: Tsjekkia - Lie to me
Dette var lystig og hipt. En rar krøssklepp av Alexander Rybak og Justin Timberlake. En artist med 110 i selvtillit på senen og en kul greie. Ja ja, dette er moro. Dansbart og fengende, funker for alle i sofaen og et friskt innslag i et ellers ganske traust felt så langt.
Poeng: 8.
 

Låt 15: Danmark - Higher ground
Argh!! Danmark! Her har dere altså en sang som kunne rullet 12-ere dagen lang, men så roter dere det til. Denne sangen HAR så mye potensiale! Men så klemmer man ikke til. Det blir en korsang som ikke tar den plassen den med letthet kunne tatt. Det blir for mye kor og for lite trøkk, som er så synd, for sangen er så fin, rigget er så kult og hele pakka kunne virkelig, virkelig blitt historisk. Den er jo bygget av rent MGP-greatness-materiale, men de benytter seg ikke godt nok av det. Få på 40 trommiser på scenen, skrik til stemmen sprekker og gi full pakke, så hadde dette var poengrekord de neste 30 årene, men nå blir det bare et pent ansikt med et slapt håndtrykk. De får fortsatt 7, men kunne med letthet fått 12. Minst!
Poeng: 7.
 

Låt 16: Australia - We got love
Andre låta på rappen med høy MGP-faktor. Hun gir alt og det svinger. Kanskje ikke så minneverdig sang, men dette lukter MGP lang vei. På den gode måten. Don´t give up og hytting med neven mot taket. Jeg elsker det ikke, men jeg liker det. Absolutt. Fattern i sofaen er helt oppe på tiern.
Poeng: 7.
 

22.34: TEKNISKE PROBLEMER!! Her blir vi liggende bak skjema. Iiiik. Jobber hardt med å ta inn forspranget. Mistenker at noen sitter på en fjernkontroll som gjemmer seg et sted mellom putene x-)
 

Låt 17: Finland - Monsters
Bra stemme, flinke dansere, tonnevis med MGP-greatness, catchy låt og bra sceneshow - dette. DETTE! Ja nei her er det ikke noe poeng å surre rundt grøten. Vi skal opp på toppen for første gang i kveld. Første gang jeg måtte skru opp lyden på TV-en og virkelig kjente en trang for å vifte med flagg og hoppe i takt. Dette er feel-good MGP-greatness lang vei. Heia Finland!
Poeng: 12.
 

Låt 18: Bulgaria - Bones
Her er jeg fryktelig usikker. Men jeg har glemt låta allerede, så jeg heller nok mot at det blir litt lite minneverdig for min del. Fint, men litt for anonymt.
Poeng: 4.
 

Låt 19: Moldova - My lucky days
Jeg vet at anmelder i VG eller Dagbladet slaktet denne, men her må jeg bare gå for magefølelsen. Og den liker det. Jeg liker den balkanske beaten i bakgrunnen og det litt rare 60-tallsshowet med folk som spretter inn og ut av dører. Sangen er ganske oppskriftsmessig MGP og ingen stor prestasjon, men alt i alt en ganske lystig sak.
Poeng: 6.
 

Låt 20: Sverige - Dance you off
Hmm... Jeg vet ikke jeg altså. Jeg synes det blir litt kleint, jeg. Sangen er fin, men sceneshowet biter liksom ikke helt på meg. Kjekk gutt, for all del, flink til å danse er han også, jeg bare mangler litt salt eller sukker eller noe. Det blir litt emment. Men svenskene skal ha for at de er cooole da. 80-tallsretro og hele den greia der og det er bra, det er ikke det, men jeg synes det blir litt #cringe
Poeng: 6.
 

Låt 21: Ungarn - Viszlat nyar
Jeg liker tung rock, men ikke så ofte i MGP. Denne gangen blir jeg derimot nødt til å gjøre et unntak, for dette er melodiøst til tusen. Litt i overkant Linkin Park kanskje, men til rock i MGP å være, synes jeg det funker bra. Det er vågalt og absolutt ikke for alle, men absolutt for meg.
Poeng: 8.
 

Låt 22: Israel - Toy
Asså... dette blir så rart at det blir umulig å ikke like. Det er så teit, men jeg tror oppriktig at hun tror hun er en høne. Jeg likte sangen bedre første gang jeg hørte den, for da var den ikke så oppspjåket med gærne dansere og fullt fokus på galskap, men det funker fortsatt. Fengende refreng og god MGP-faktor. Mangler et hint av noe. Som en rett med bare litt for lite salt. Men mye jeg kan like her. Snakker vi topp 5 totalt?
Poeng: 8.

 

Låt 23: Nederland - Outlaw in ´em
Amerikansk country i MGP? Kanskje en vakker dag, men ikke i dag. Muligens er dette i frempek i hva vi kan forvente av MGP i fremtiden, men jeg tviler på det og jeg håper sterkt at det ikke er det. Det er jo ikke noen dårlig sang, jeg bare føler at den gjør seg som et pauseinnslag for noe helt annet. Som en slags reklame for South by Southwest-festivalen eller noe. Som MGP-låt klør den meg ikke helt på riktig måte.
Poeng: 6.
 

Låt 24: Irland - Together
Denne sangen startet fint, men falt mellom to stoler og ble helt glemt i sofapraten. Og det er jo ikke noe godt tegn. Sanger som automatisk får alle til å gå på do eller lete etter potetgull på kjøkkenet, må ta selvkritikk. Litt usikker på hva jeg skal gi her, for sant å si så husker jeg ikke stort av sangen x-)
Poeng: 4.
 

Låt 25: Kypros - Fuego
Ser her ja! Far og sønn hopper i sofaen, mens muttern rynker på nesa. Elsker dansingen og at det er herlig vampete uten å bli for lettkledd og ufint. Pyro og nok trøkk til å tippe Nidarosdomen over på siden. Dette lukter MGP-greatness og pallplass, men når det helt opp? For meg en god andreplass bak Finland. Men veiver lett med flagget om Kypros vinner i år.
Poeng: 10.
 

Låt 26: Italia - Non mi avete fatto niente
Fint fengende låt dette. Italiensk blir aldri feil, men sofaen er uenig. For platt for noen, for italiensk for andre, helt ok for andre. Over midt på treet, men ikke helt opp mot bladene.
Poeng: 5.
 

23.28: Alle sangene er spella! Ligger fortsatt litt bak skjema grunnet teknisk svikt, men nå er vi endelig i mål. Veldig variert felt i år. Mye bra, men veldig mye dårlig. Politisk engasjement glimrer med sitt fravær, men innslagene er herlig variert. For gospel til country og hønepop - et veldig variert felt i sann.

Her er min tre favoritter:

1. Finland

2. Kypros

3. Ukraina

Så nå blir det spennende!! Passer fint med et pauseinnslag nå. Peter må på potta og Teo må få Dentastixen sin :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

00.10: Det er sjokk i sofaen. Østerrike gjør det kjempebra og ingen skjønner noe som helst. Og mest av alt: Finland?! Jeg trodde de kom til å vinne glætt. Tydeligvis er jeg ikke helt i synk med de europeiske juryene for tiden x-)

Dagen derpå-konklusjon: Etter sjokket fra den israelske brakseieren, glemte jeg helt å oppdatere mer og gikk rett til sengs med hønepop på hjernen. Godt fornøyd med vinnerlåta i år. Hadde den absolutt ikke som min toppkandidat, men jeg har tydeligvis ikke peiling på hva som slår an lenger. En av mine favoritter, Ukraina, fikk nærmest ikke poeng av juryene, ei heller Finland. Kypros kom derimot høyt og det var godt, for den låta sydet av MGP-greatness og det er fint å se at det fortsatt er en gjeldende faktor.

Nytt av året var at politisk engasjement er så godt som helt ute av bildet og akkurat i år synes jeg det var forfriskende. Noen år har det blitt litt i overkant politisk, så det var fint med et år der hønepopen kunne stå høyt i kurs. Spent på hva Israel leverer av show neste år. Det gledes allerede. Da blir det live-blogg! ;-)

Takk til alle som engasjerte seg i kommentarfeltet! Stor highfive til dere :-D

Opp Fløyen før frokost

Jeg klarte det!!

Jeg skal innrømme at jeg hadde lyst til å droppe det. Sterkt.

Klokken ringte surt og bedritent klokken 07 på en dag jeg i utgangspunktet hadde fri til å sove til klokken 12. Hvorfor i all verden skal jeg stå opp nå for å jogge? Jeg kan sove i 5 timer til om jeg vil!

For én gangs skyld alene på hotell med frua. Ingen barn, ingen barnehage. Bare fri.

Jeg skrudde av alarmen, gnikket meg ned i madrassen og dro dyna godt over hodet. Blir her jeg.

Men så kom jeg på hvorfor jeg skulle stå opp. Og da spratt jeg opp.

Ute lå verden fortsatt og sov. Øde og forlatt. Bare morgendisen som lå tungt over byen, også meg da. En trøtt blogger med store planer:

Jeg skal løpe opp Fløyen.

For jeg er en mann med et mål. Jeg har bestemt meg for å komme i god løpeform i tide til No Finish Line i Oslo i september.

Derfor pakket jeg med meg joggeskoene på tur og befant meg brått på bunnen av Fløyfjellet klokken syv om morgenen. Foran meg ruvet fjellet og inngangsporten til Fløibanen, som ville tatt meg rett opp på 5 minutter, uten å svette så mye som en dråpe.

Men ikke faen. Jeg skal delta i No Finish Line for å samle inn penger til Stine Sofies Stiftelse. Jeg skal løpe, pine og presse kroppen til bristepunktet på vegne av alle de som har fått livet ødelagt.

Jeg er en mann på et oppdrag.

Fløibanen kan ta seg en bolle.


Let´s go, legs!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når selv trærne har begynt å bruke kompresjonssokker, har det gått for langt x-)
 


Når du begynner å angre... #oppkastsmiley
 

Så jeg løp. Rett opp. Fra sving til sving til sving. På grusveier og skogstier. Trøtt som en rumpepinne og tom for energi, men med et mål for øyet.

For når september kommer og No Finish Line sparkes i gang, donerer sponsorene 10 kroner til Stine Sofies Stiftelse for hver runde på 800 meter man løper. Hver krone teller og det er all motivasjonen jeg trenger.

Derfor fortsatte jeg oppover fjellsiden og nektet å stoppe før jeg nådde platået på toppen av Fløibanen og kunne se utover fantastiske Bergen by.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Akkurat der og da følte jeg meg som 1 million dollar.

En halvtime med blodsmak og smerte for et større gode. Første halsbrekkende stunt i boks. Jeg hadde klart det.

Men nå har jeg selvfølgelig fått blod på tann og når september kommer skal jeg være i mitt livs beste form, så nå sier jeg bare: Bring it on, neste utfordring!

Hallaien, Bergen!!

Fy flate for en vakker by!

Som mange av dere gjettet har vi kastet oss på flyet til en av Norges vakreste byer: Bergen. Og det tar jo ikke mange sekunder i denne byen før man blir litt forelsket.

Som er litt rart, for som en bergenser sa til meg en gang: "Bergen hadde vært fint, hadde det ikke vært for været, folket og dialekten". Men vet du, jeg må faktisk si meg uenig.

Bergensere er et herlig forfriskende folkeslag. Like breiale som oss Oslo-folk, men langt mer fargerike.

Bergensk er dessuten en nydelig dialekt som kan gjøre ethvert ord unødvendig søtt. Som båt. Det høres ut som de snakker til en baby når de sier "båat". Samtidig veier de det jo opp med en R som høres ut som en hissig haglestorm på et bølgeblikk-tak. Rrrrrrrr!

Men fy flate for en nydelig by. De trange små smauene, husene som sitter på toppen av grønne åser og ser ned på deg, de små parkene og smilende bergensere på hvert et hjørne.

Og enda har vi bare vært her noen timer!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Men så er det regnet da..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har alltid skrytt av at det aldri har regnet i Bergen mens jeg har vært her, men denne gangen røyk rekorden. Med renter! Det har regnet i bøtter og spann siden vi kom hit, og Christina ble ikke videre imponert da jeg hadde booket en restaurant som lå på den andre siden av bykjernen.

Men fy fasan. Biffrestauranten Trancher leverte! Som mann falt jeg selvfølgelig for det rare konseptet med å ha bare én hovedrett på menyen (entrecôte), og min mistanke om at de dermed antakeligvis var helt rå på biff viste seg å stemme. Beste biffen ever.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så takk for noen fantastiske timer i går, Bergen. En ny dag truer og jeg gleder meg allerede! :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Bergenshjerte på Facebook *

Hvor skal vi??

I dag er dagen endelig her! Christina og jeg skal på tur for to og bare være sammen. Uten barn. I tre hele dager. Det. Blir. Magisk.

Kommer selvfølgelig til å savne de to små apekattene også, men skal ikke legge skjul på at det ikke blir helt feil å ligge på senga, i skje og spise is med spiseskje uten å måtte dele en smule ;-)

Men hvor skal vi?

City
Kun illustrasjonsbilde ;-)
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

 

La oss ha en rask liten gjettekonkurranse. Vinneren kan få.. en hemmelig gavepakke!

Ikke sponset eller noe, men jeg kjøper et knippe godsaker som jeg sender i posten til en av dere som gjetter riktig sted. Innhold: Godteri 😁

Så, legg igjen en kommentar med:

  1. Hvilken by du tror vi skal til
  2. Ditt favorittgodteri
  3. Din e-post
     

Hint:

  • En naturskjønn by som sies å være en av landets vakreste.
  • En by kjent for sin kunstnersjel og fantastiske studentliv.
  • Innbyggerne i denne byen er nærmest som et eget folkeslag å regne.
  • Byen er viden kjent for sitt noe spesielle klima.
  • Kjente landemerker inkluderer et lite fjell og en ikke helt ukjent brygge.
  • Alle har sin helt egen mening om byen (og folket..).
  • Fun fact: I denne byen har jeg spilt håndball
  • ..og røket korsbåndet.

 

Så hvor går reisen? Sleng igjen en kommentar!

Alle med rett svar er med i trekningen og én heldig vinner kan glede seg til en overraskelse i posten :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Svaret kommer på bloggen i kveld
 

/ Seilte i en tresko ❤️

Ikke lett å være macho

Det er så vanskelig å være mann iblant. Jeg mener skikkelig mann. Machomann! En sånn som kan knuse stein.

For jeg prøver å være litt sånn iblant. La skjegget gro, ruse motoren, løfte tunge ting og gå med solbriller inne. Du vet, machoting.

Prøver å bygge meg opp et image som litt sånn machomann i gata. Ingen skal kødde med meg, type ting.

Bare at...

Det er så fryktelig vanskelig når man glemmer at vinduet står oppe mens man synger med til hele (og da mener jeg hele!) "Honey Honey" av ABBA.

Høyt.

I fistel..

I boxern...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det er først når sangen er over og du gjør deg klar for å gi alt i "Gimme! Gimme! Gimme!" at du innser at vinduet står på vidt gap.

Og nede på plenen over hekken står naboen.

Med haken i gresset og måper.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Far vel, machomann x-)

* Følg ABBAhjerte på Facebook *

Vi har blitt fotballforeldre!

Så har det altså skjedd. Vi har blitt sånne fotballforeldre! Som står på sidelinjen og heier mens vår lille sønn går i krigen. Med leggskinn, knottesko og egen drikkeflaske.

Tenk det. Vår lille plutt! Ikke lenger en liten fjott i en vippestol, men en stor og fryktet fotballspiller.

I går spilte han sin første cup etter bare fire fotballtreninger og jeg kunne ikke vært stoltere. Det er vel mer sauegjeting enn det er idrett inntil videre, men likevel.

I siste kampen sto til og med noen av jentene fra barnehagen og heiet på sidelinjen. DET var stas det. Altså, hvem bryr seg om pappa når jentene plutselig møter opp? Da ble det plutselig litt ekstra fart utpå der ;)

Jeg husker den tiden så utrolig godt selv. Være med på turneringer, gi alt i kampene, fly etter jentene og bare ha det ball. En fantastisk tid jeg for alltid vil savne. Nå er den endelig i gang for vår eldste kriger og jeg gleder meg til å følge hvert skritt på veien.

sdr

For er det én ting som er klart etter i går, så er det at vi skal være sånne folk som er med. På trening, på kamper, på turer.

For jeg husker selv hvor stort det var når mamma eller pappa fulgte med mens jeg løp rundt på håndballbanen. Det ga en glede og energiboost lik 20 liter Red bull.

Det er viktig med foreldre som stiller opp. Som heier på laget og klapper for dommeren. Som er en del av idretten og heier den frem. For laget, for gutta, for sporten og moralen :)


 

* Følg Fotballhjerte på Facebook *

Hva er barnas middagsfavoritt?

Reklame | Norges sjømatråd

Jeg utfordret frua til duell for å finne barnas fiskefavoritt :)

Det er ikke til å komme unna: Barna liker enkel mat.

Man kan servere så mange dampede tapirlår man vil, men det kan aldri slå en enkel brødskive. Barn vil ha det enkelt.

Mang en gang har vi brukt timevis på kjøkkenet med å lage retter så kompliserte og til de grader fra scratch at vi nærmest spikket stekepannen selv, bare for å ende opp med å varme en wiener i mikroen. Barn vil ha det enkelt.

Så også med fisk. For barn liker fisk, det trenger bare ikke være så fryktelig komplisert.

Fiskekaker på brødskiva er en sikker vinner og fiskepinner til middag er en udødelig klassiker :)

Men hva liker de best av enkle fiskeretter? Det tenkte vi å finne ut, så i samarbeid med Norges sjømatråd og kampanjen "3 i uka", utfordret jeg Christina til fiskeduell. Hvem kan raskt og enkelt lage den fiskeretten som vil slå an best hos barna?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er ikke til å stikke under at tid også er en viktig faktor i en travel småbarnshverdag. Derfor brukte vi det samme tilbehøret og valgte heller hver vår hovedrett.

Tilbehøret ble ovnsbakte rotgrønnsaker og revet gulrot. Enkelt og greit.

Og mens rotgrønnsakene baker i ovnen, kan man jo ta seg en tur på trampolina :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hoppe.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hoppe!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ferdig.
 

Christina gikk for fiskeboller i karrisaus, mens jeg... jukset litt. Jeg stakk nemlig innom den lokale fiskebutikken og kjøpte deres absolutt beste koljekaker.

Og det må jeg bare si: Koljekaker høres kanskje ikke spesielt spennende ut, men fy søren så godt! Fløyelsmyk tekstur og en dempet fiskesmak, som gir en veldig barnevennlig rett man virkelig kan forspise seg på.

Og det gjorde vi!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Noen liker saus og masse staffasje, andre vil ha den plain ;)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kuttet i små biter eller..
 


Rett på gaffelen :-)
 

Men hvem vant?

Jeg tror faktisk vi må si at det ble uavgjort. Ett barn likte fiskebollene best, det andre glefset nedpå koljekaker i store jafs.

Selv spiste jeg litt for mange av konkurrentens fiskeboller til å klare å holde meg partisk, haha!


Tommel opp :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tommel opp :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bueno ;)
 

/ For inspirerende og barnevennlige fiskeoppskrifter, sjekk ut --> "3 i uka"

Advertisement

Ukeshandle eller handle hver jækla dag?

Her i huset prøver vi å ukeshandle. Jo da, vi prøver hver eneste uke, men det skjer jo aldri.

For ukeshandling krever planlegging. Og planlegging krever tid. Tid til å sette seg ned med penn og papir. Og det er bortimot det verste jeg vet.

Sitte på hver sin side av kjøkkenbordet som om det var et politiavhør og prøve å komme opp med middager og innkjøp for en hel uke. Jeg vet det er fornuftig og jeg vet det er lurt, jeg takler det bare ikke. Får helt jernteppe og kommer ikke på annet enn "pølser og lomper, også taco på fredag".

Så da blir det å handle litt her og litt der stort sett hver eneste dag. Handlelapper med 5 ting på. Som jo selvfølgelig er både dyrere, dummere og langt mer tidkrevende enn å bare sette seg ned og skrive en skikkelig liste.

Men jeg får meg bare ikke til å gjøre det. Jeg vet jeg burde, men jeg orker ikke. Til Christinas store frustrasjon. Vi må ha snakket om å komme i gang med ukeshandling en million ganger, men like jævlig klarer jeg å lure meg unna hver eneste gang.

For hver gang vi skal sette oss ned for å skrive liste, søndag kveld som avtalt, er det plutselig noe annet jeg må. Noe superviktig, noe som ikke kan vente. Skru i en lyspære, gå ut med søpla, lufte Teo eller ringe muttern. Du vet, ting som absolutt IKKE kan vente.. ;)

Og det er faktisk utrolig frustrerende. Det er litt som å ta tran: Jeg vet jeg burde, men jeg kommer liksom ikke i gang.

Men til helgen har Christina bursdag, så kanskje jeg bare kan legge bort tankene om en rådyr diamantring og heller gi henne 20 gavekort på "Planlegging og ukeshandling".

For som alle vet; veien til en kvinnes hjerte går gjennom husarbeid ;-)


(Det første bildet jeg sendte av meg selv til Christina 😅✌️)
 

/ Hva gjør dere - én tur i uka eller to om dagen?

Hilsen frustrert impulskjøper ;-)

Kjærestetur til helgen!

Det skal bli så kos!!

For til helgen skjer det ting. Ikke bare har frua bursdag, men vi har også vårt første jubileum som mann og kone! 1 år som ektepar i gamledager og sånt må jo feires! 🎉

Derfor reiser vi bort noen dager. Ikke langt og ikke lenge, men bort. For denne helgen markerer også at det har gått et helt år siden vi gjorde noe uten barna på slep.

For med unntak av en rask overnatting i Oslo i ny og ne i forbindelse med møter o.l. har vi faktisk ikke gjort noe uten barna på evigheter.

Og vet du, det trenger man faktisk. Trenger å reise bort og bare være to. Trenger ikke være 4 uker på Maldivene, et par dager hvor som helst er egentlig mer enn godt nok.

Bare et par dager vekk fra hverdagen for å feire kjærligheten. Glemme de der hjemme og kjenne litt på savnet. Gjenoppdage gnisten og bare være sammen.

Ikke ett barn i hvert buksebein og yoghurt i håret, bare du og jeg og vi to på tur. Holde i hånda og ligge i skje. Bestille frokost på rommet og leve i en boble.

Skal bli fint det <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Du och jag, lille fisering <3

Sykkel, skog og småttiser

Det føles som i går at vi skiftet bleier på dem. Gråting og gulpekluter, vippestol og gråt.

I dag var vi på sykkeltur og koste fletta av oss.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ikke akkurat Tour de France, men et godt stykke likevel. Og det er utrolig å se hva barn får til bare de har virkelig lyst!

For lukter det av mat de ikke har veldig lyst på fra kjøkkenet, kan det ta det et årsverk i tid og energi bare å få dem fra stua til spisebordet. Men spenn på dem en sykkelhjelm og ta med noe godt i sekken, så skal du se de sykler baklengs opp Mount Everest x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og sånn cirka det gjorde vi i dag. La ut på en god sykkeltur, før vi tasset noen meter inn i skogen for å slå oss ned på en rasteplass og nyte skogens ro. Og litt medbrakt :)

Det er så fint å legge ut på sånne små turer med barna, for da får man brent av masser av både tid og energi. Barna kan løpe rundt i skogen og finne på haraball, mens vi voksne kan ligge som slanger på en stein i sola og bare ta det inn. Lukten av skog, en fornemmelse av ro, litt tid til å bare være sammen.

For hjemme kan det ofte bli litt stress på sånne dager. Hvis man ikke kommer seg ut, blir man utrolig huslei og kjenner at veggene kryper innpå deg. Til slutt får man helt klaus. Må ut, må finne på noe, må bruke kroppen, og ute i Guds frie kan man puste fritt :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så det har vi gjort i dag. Kost oss ute og hatt det som plommen. Og det beste av alt: Etter en sånn dag, med sykling og sol og herjing og lek, blir barna helt utslitt og veldig enkle å legge.

Eneste ulempen.. det gjør pappa også ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Med vennlig hilsen,
Sovnet 3 sider ut i Peppa Gris x-)

Hva gjorde man med tiden før?

Søndag morgen og jeg sitter i sofaen. Klamrer meg til kaffekoppen som et tre i en tornado. Litt for tidlig. Gi kaffen tid til å jobbe, det blir nok en bra dag skal du se.

Men mens jeg sitter her og blunker en kort natt ut av øynene, slår det meg at jeg aldri blir helt klok på hva jeg brukte helgene til før jeg fikk barn.

Tanken om å stå opp kl. 07 på en søndag ville høres ut som ren tortur. Altså, virkelig. Alt før kl. 10 er forbeholdt arbeidsdager. Det er søndag, det er helg. Vi står da ikke opp før folk har kommet seg hjem fra kirken.

Helgene var ment for avslapping og egentid, men jeg rakk jo aldri noe. Så hva gjorde jeg? Det husker jeg faktisk ikke, men det var ikke stort. Bare laffet rundt og trodde jeg var travel.

Enda verre var det på ukedagene. Ingen tidkrevende hobbyer eller noe, men jeg husker at jeg tenkte at jeg aldri i verden ville ha tid til barn. Jeg som hadde så lite tid til overs! Når skulle jeg få tid til å trene? Henge med venner? Slappe av? Leve?

Kanskje det er derfor man står opp så gudsjammerlig tidlig i helgene, for å rekke alt man skal og enda ha en glipe av tid til seg selv.

For i dag skal vi ut på sykkeltur med familien, vi skal ha familie på besøk, leke i gata, spille fotball og ørten andre mini-prosjekter som fyller opp en dag. Og vi har all tiden i verden.

For søndag hjemme er en dag full av tid til barna. Bare gi kaffen litt tid til å jobbe ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God søndag! 😊

Peter løper for livet!

Endelig kan jeg avsløre mitt største og viktigste prosjekt for i år! :-)

Det er ikke til å legge skjul på at jeg brenner for Stine Sofies Stiftelse og den fantastiske jobben de gjør for en barndom uten vold.

Men det er et vanskelig tema å skrive om og jeg har innsett at jeg ikke kan fortsette å lesse dere ned med triste historier om grusomme skjebner hver gang jeg ønsker å hjelpe.

Det er bare mange ganger man klarer å ta inn et grusomt budskap før man ikke orker å høre mer. Men jeg vil hjelpe! Jeg vil bruke min stemme for å støtte de som trenger det mest.

Og nå tror jeg endelig jeg har funnet den perfekte måten å gjøre det på!

I september skal det nemlig avholdes et løp som heter No Finish Line. Dette er et veldedig arrangement der hvem som helst kan delta.

Løpet foregår på Rådhusplassen i Oslo og for hver runde man løper (800 meter) donerer sponsorene av løpet hele 10 kroner til Stine Sofies Stiftelse.

Og i det løpet tenker jeg å gi ALT!

Jeg mener virkelig alt. Løpe til jeg rett og slett kollapser. Ødelegge meg helt for de som har fått livet sitt ødelagt.

Dette innebærer først og fremst at jeg må løpe meg opp noe helt vanvittig, for akkurat nå har jeg minst 10-12 uønskede kilo med pølser og lett-øl å dra på. Men jeg har også større planer!

Jeg ønsker blant annet å auksjonere bort kroppen min bit for bit til bedrifter som ønsker å støtte initiativet. Vi snakker da om reklameplasser rundt om på hele kroppen, så betales det en viss sum for hver runde jeg klarer å gjennomføre.

De får god reklameplass og et bevis på at de støtter en viktig sak, og jeg får samlet penger.

Jeg ønsker også å starte en fundraiser på facebook, der de som vil kan donere valgfritt beløp for å pushe meg videre.

Selvfølgelig håper jeg å inspirere så mange som mulig til å bli med på selve løpet, men jeg har ikke tenkt til å mase og kjefte folk opp av sofaen.

Jeg vil heller ofre hud og hår for å komme meg i tidenes løpeform og finne på mange rare sprell langs veien.

Og jeg gleder meg så sinnssykt! Så håper jeg dere vil være med på reisen og hjelpe meg med å gjøre dette til tidenes beste fundraiser :)


 

/ High five og god hælj!

Hva skulle jeg gjort med en milliard kroner?

I dag hørte jeg noe sykt på radioen. Et bettingselskap har utlovet en premie på én milliard kroner (1 000 000 000 kroner!!) til den som klarer å gjette riktig resultat på alle kampene i sommerens fotball-VM.

Alle som noensinne har spilt på tipping vet hvor vanskelig det er å få 12 rett, så sjansene for å prikke inn 100% rett på 64 kamper er ganske marginale. Men likevel: Det kan skje.

Og det fikk meg til å tenke: Hva ville jeg brukt 1 milliard kroner på?

Rich businessman showing off his money
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

Til å begynne med høres det fantastisk ut. Jeg kan kjøpe alt. Absolutt alt! Jeg kan nedbetale lån for alle i familien, jeg kan gi penger til veldedighet og venner som trenger. Jeg kan kjøpe meg en luksusbil eller 40 om jeg vil. Båt, privatfly og bestillingspizza resten av livet.

Men så tenker man litt mer over det. Hadde jeg blitt lykkelig? Altså, virkelig: Hadde penger gjort meg lykkelig? Jeg tror ikke det. For det er som det tyske techno-bandet Scooter så vakkert sang det på slutten av 90-tallet: "The chase is better than the catch".
 

Ja vel, så hadde det vært fint å aldri måtte bekymre seg for regninger igjen, men jeg tror faktisk at livet hadde blitt litt kjedeligere. Litt mettet. For det er jo jakten og sparingen for å få råd til noe som du deretter verdsetter fordi du har ofret, spinket og spart, som gjør det spennende.

Jeg husker jo hvordan det var å vaske huset for luselønn og jobbe deltid med å flippe burgere på McDonalds for å få råd til nye roller blades.

Der og da føles det kanskje ikke så spennende, men du har et prosjekt, du jobber mot et mål. Du er motivert, engasjert og gira. Ser for deg målet i det fjerne. En kliss ny sykkel, en 2-ukers til Hellas eller iPhone X9 ultra mega. S.

Med alle pengene i verden kan du kjøpe 50 sykler uten å blunke. Er det noe moro da?

Rich man
Licensed from: Hasenonkel / yayimages.com


Da jeg studerte på BI husker jeg en foreleser fortalte at amerikanske forskere hadde utført et eksperiment der man ga testfamilier penger for å måle lykkefølelsen. Først fikk de en sum og lykkefølelsen økte. De fikk betalt regninger, de fikk nok til mat.

Så fikk de mer penger og ble enda litt lykkeligere. Kunne kaste pengebekymringer til side og begynne å spare til bil. Så fikk de litt til og litt til, helt til det stoppet opp. Lykkefølelsen sluttet å øke. Og det lå på rundt 700 000 kr i året.

Det var altså summen der lykkefølelsen ikke ble høyere enn hvor mye penger man kastet på dem.

Og det synes jeg er litt fint å tenke på, for det betyr jo at den daglige kampen vi alle kjemper for å tjene til livets opphold er den som driver oss videre. Jakten på å få dekket våre behov. Hadde du ikke lenger hatt den gulroten som henger foran deg, holder deg sulten og jager deg videre, hadde du blitt mettet og lei.

Så skal jeg selvfølgelig ikke takke nei om milliarden tikker inn på kontoen, men jeg innser at jeg også lever godt og lykkelig uten. Og det er jo nesten bedre :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hva ville du brukt 1 milliard kroner på?

Teo på modelloppdrag

I det siste har jeg lurt litt på å investere i et nytt kamera.

De vi har nå tar ganske fine bilder altså, men likevel kommer jeg ikke over tanken på at jeg gjerne skulle sparket det opp enda et hakk.

Så har det seg sånn at vi har en god venn borti gata som er fotograf, og hver gang han tar i et kamera blir det magi. Altså, virkelig!

Han tar de mest fantastiske bilder og det gjør meg selvfølgelig kjempemisunnelig.

Som fotografer flest vil han antakeligvis si at det ikke kommer så mye an på kameraet, som personen som holder det. Og det stemmer jo selvfølgelig, på samme måte som at man ikke blir verdens beste fotballspiller bare man kjøper dyre sko og verdens beste ball.

Men likevel har jeg spekulert i om det ikke kan ha litt med utstyret å si også. Man ser jo tross alt sjeldent proff-fotografer med engangskamera ;)

Derfor spurte jeg ydmykt om jeg kunne låne et av hans kameraer i dag og knipse noen raske bilder.

Og det har jeg gjort i dag.

Grunnet plutselig tidsnød ble jeg nødt til å nøye meg med et raskt foto-oppdrag rett borti skogen her. Og siden Christina var opptatt og barna i barnehagen, inviterte jeg med meg en av familiens mest fotogene skapninger.

En mann som ikke trenger noen introduksjon.

Med en raff frakk i fine farger og en topptrent snute for godbiter og pølsesnabber.

Teo :)

Så her følger en liten bildeserie fra vår lille fotoshoot i skogen.

Uten forkunnskaper og liten tid til å bli kjent med kameraet, ble det mange bomskudd og feil innstillinger, men jeg synes likevel vi fikk til ganske mye fint på veldig kort tid :)


 

/ Godkjent? 🐶👍

* Følg Teohjerte på Facebook *

Topp eller bunn?

Hvilken del av rundstykket er du?

Dette er ganske utvilsomt det rareste innlegget jeg kommer til å skrive på en stund, men etter å ha diskutert dette heftig innad i familien, må jeg bare finne ut om det finnes flere.

For noen mener tydeligvis av bunnen av rundstykket er den beste halvdelen!

Og det er jo galskap?! Alle vet jo at toppen er det som gjelder. Der har man alle de herlige kornene på toppen og skorpen er langt mer knasete og sprø. Dessuten får man ofte mer innmat i toppdelen.

Samtidig er jo bunnen langt mer stabil. Man kan lesse på langt mer pålegg uten å måtte bekymre seg for at det skal velte og sende syltetøyet på fri ferd utover kjøkkenbordet. Bunnen har heller ikke all pynten som toppen har, hvis man ikke liker sånt.

Dessuten, hvis man egentlig liker pålegget best, så vil det ofte være mindre brødstoff å gnage seg gjennom i bunndelen enn toppen.

Men likevel.. det er galskap.

Det blir som å si at vanilje er den beste delen av tress-is (tricolor), at lompe er bedre enn pølsebrød, og at te er bedre enn kaffe. Og en sånn verden kan vi ikke leve i. Visse ting må være hellige, selv i et samfunn der snart ingen lenger bryr seg om å bruke "i forhold til" riktig eller skille mellom uttalen på kjede og skjede.

Men jeg har tatt feil før. Det finnes jo faktisk de som mener at dorullen skal henge med papiret inn mot veggen og at man skal smøre pålegget på forsiden av knekkebrødet.

Så bare for å ende denne debatten én gang for alle: Kan jeg få noen stemmer for hvilen del av rundstykket som er best?

Jeg mener at toppen er en soleklar vinner og at bunndelen er for lurendreiere og sjarlataner. Eller?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Innspill mottas med takk 😆

Når barna plutselig vinner

Det skjedde i går. På den store fridagen og greier.

Jeg som trodde vi skulle kose oss.

Skulle bli vår dag dette, men isteden skjedde det uunngåelige. Det jeg har gruet meg til en stund.

Og det skjedde under en runde Villkatten.

Bare jeg og barna, alle tre på gulvet, spilt en million ganger før. Tenkte vi kunne mikse opp reglene litt, så vi spilte de to mot meg. 2 mot 1 er feigt, men jeg er tross alt stor, tøff, klok og flink. De er sjanseløse.

Men så skulle altså dette bli dagen. Dagen for det store nederlag.

Dagen da pappa tapte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For uansett hvor hardt jeg prøvde: Jeg klarte ikke å slå dem.

I starten ble jeg bare imponert over hvor raske de var, skremmende raske egentlig, men da jeg for alvor skrudde opp tempoet for å vise dem hvor David kjøpte ølet, innså jeg raskt at jeg var som en hestekjerre i et formel-1 løp.

Jeg som skulle være så flink og smart og best, jeg var sjanseløs. Rakk ikke engang å komme lenger enn til "Jaha ja, her ser vi altså en pølse i brød. Den er lysebrun og rett i formen, så da får vi lete etter ting som er ly-"

...før jeg hørte "VILLKATTEN!" fra apegjengen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det er bra det. Kjempebra! For barna skal jo helst passere foreldrene før eller siden.

Derfor er jeg bare glad på deres vegne og absolutt ikke bitter. Ikke i det hele tatt, faktisk.

Så etter barnehagen i dag tenkte jeg vi kunne konkurrere igjen. Morsomt med konkurranser da.

Men det blir nok ikke Villkatten igjen.

Nei, denne gangen tror jeg heller vi går for... benkpress.
 

✌️😅

Hvis jeg var Christina..

Her en kveld satt Christina og jeg og pratet, da vi kom over en interessant tanke: Hva ville jeg likt og ikke likt ved meg selv hvis jeg var deg?

Så vi bestemte oss for å tenke litt over saken og skrive det ned. Selvfølgelig kunne vi presentert funnene våre for hverandre på en lapp, slik vanlige folk ville gjort, men siden vi begge er bloggere: Hvilken bedre måte å blottlegge sjela på enn å vise resultatet i hvert vårt blogginnlegg? :-D

Så her er min tekst om meg selv slik jeg tror jeg ville tenkt hvis jeg var Christina.

Pssst! Hennes tekst om seg selv kommer mot slutten ;)


 

Hvis jeg var deg..

... ville jeg irritert meg grønn over de lange dopausene. Jeg mener: Hva er det du driver med der inne? Spikker tregubber?! Hvis du er så desperat etter en man cave, så får du heller spørre om vi kan kjøpe båt igjen. Svaret er nei, forresten. Vi skal ikke kjøpe båt.

... ville jeg blitt utrolig lei av dårlig pappahumor. Som når jeg sier "Jeg løper en rask tur i dusjen" og du svarer: "Å jasså, jeg ville vel heller stått stille". Det var litt morsomt én gang, men ikke to. Og definitivt ikke 58.

..ville jeg iblant stusset over om du er den eneste rette for meg. Jeg mener: 7 milliarder mennesker på jorda og jeg har fått meg en mann som ikke vet renta på lånet sitt? Det virker jo litt rart.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Drømmemannen.
 

... ville jeg irritert meg over at du av og til begynner å plystre midt i en samtale. Hvem er det som gjør sånt?? Med tiden ville jeg dog forstått at du ikke gjør det bevisst eller for å være frekk, det er bare hjernen din som veldig ofte drar på ferie.

... ville det frustrert meg at du alltid takker ja til nye ting uten tanke på konsekvenser. Du er positiv til alt som er nytt og kaster deg over det som en logrende valp, men så innser du at du allerede har 78 jern i ilden og må trekke deg fra det med halen mellom beina. Men jeg ville satt pris på optimismen ;)

... ville jeg tenkt at selv om du er ganske klønete og barnslig og uhandy og teit, så er du ganske mannete likevel. Du kan kanskje ikke skru sammen en bil, men du har sterke armer for en varm bamseklem. Og det er ganske fint, det også.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke superhandy, men ganske sterk.
 

... ville jeg vært glad for at vi kan være uenige om mye, men at vi er helt enige om én ting: Barna er det viktigste i livet vårt akkurat nå. Ja vel, så blir det ikke så fryktelig mange turer til Dubai med venninnene, men som du ville sagt: "Som Åge Aleksandersen ville sagt: Lite biff og dyr champagne, men ka gjør no´ det?"

...ville jeg latt meg fascinere over at du til enhver tid kan sovne hvor som helst på under 60 sekunder.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sovehjerte.
 

...ville det gjort meg frustrerende forbannet at du iblant har verdens verste timing. Som når jeg er stuptrøtt og utkjørt, og selv om jeg ser at du ser at det, klarer du likevel å lire av deg: - "Ja, så da har fattern tatt ut av oppvaskmaskinen og dratt over kjøkkenbenken. Ække ute etter bonuspoeng eller noe sånt, men eh... vi skulle ikke "lagt oss litt tidlig i kveld" hvis du skjønner hva jeg mener, ey? Ey?"
 

...ville jeg krevd at du slutter å bite negler. Pronto. Er du klar over hvor usexy det er? Jeg vil heller at du sleiker en bavian på tærne. Blærgh!

...ville jeg vært glad for at du er en jævel til å lukeparkere. Du er kanskje Norges dårligste på høyreregel, men lukeparkering, der er du god.
 

Og sist, men ikke minst:

Hvis jeg var deg

...ville jeg tenkt at det er mye ved deg som kanskje ikke står i den klassiske beskrivelsen av en drømmemann. Som dopausene, neglbitingen og pappahumoren, men det ville ikke brydd meg en drue.

For vi har det så bra som to mennesker kan ha det. Vi elsker og respekterer hverandre, og er enige om at barna er det viktigste i livene våre. Og jeg tenker at det er alt jeg hadde trengt for å kalle deg en drømmemann likevel. Det der med neglebitingen, til tross.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


❤️🌷
 

OBS! Les også --> Christinas versjon: "Hvis jeg var Peter"

Dugnad er for idioter

Bli med på dugnad? Nei, det gidder jeg ikke ass!

Jeg skal innrømme noe.

Jeg har alltid vært han fyren. Du vet, han som later som han ikke er hjemme når det er duket for dugnad. Han som halter inn døra og låser den bak seg uten å møte blikket ditt. Som skrur av lyset og later som han ikke er hjemme.

Du vet, han jævla dusten som ikke hjelper til.

Du trenger ikke fortelle meg at jeg er en idiot, det er jeg fullt klar over. Men det var bare min greie. Jeg trodde alle hadde det sånn. Trodde det var kult å gi effen i dugnad.

Næh, det gidder jeg ikke. Er så opptatt, hakke tid til sånt ass.

For så å fyre i gang en frossenpizza og ligge på sofaen resten av kvelden. Som en verdiløs sekk med dritt.

Fat lazy guy watching the TV
 Der harru meg (Licensed from: txking / yayimages.com)
 

Og selvfølgelig går det greit. Selvfølgelig overlever man at noen holder seg hjemme, men det er med dugnad som det er med vaksine: Det handler ikke bare om deg, det handler om flokken. Samhold og flokkimmunitet.

I mitt underutviklede hode handlet dugnad derimot bare om å gjøre kjipe ting for andre, i bytte mot sur kaffe og tørre kaker. Det gidder jeg ikke ass.

Men dugnad får verden til å gå rundt. Ja vel, dugnad vil nok aldri sende noen til Mars, men det kan gjøre underverker for de områdene du bruker mest. Nabolaget, skolen, barnehagen og nærmiljøet.

Det handler ikke om at folk har så fryktelig lyst til å ofre timevis av sin dyrebar tid for å møtes og prate skit, det handler om å gjøre en liten innsats for et større felles gode. En time eller to for fellesskapet. Rydde uteområdet i barnehagen, sette opp en benk på skolen eller male gjerdene på lekeplassen.

Paint cans
Licensed from: BrunoWeltmann / yayimages.com
 

Så er det selvfølgelig ikke alltid det passer. Noen ganger er man travelt opptatt, andre ganger er man syk. Det handler om å etterstrebe å være med de gangene man faktisk kan, men egentlig ikke gidder.

For det blir så mye triveligere med 50 stykker enn 3. Man får gjort så veldig mye mer! For ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Det høres kanskje selvfølgelig ut, men den norske dugnadsånden er ingen selvfølgelighet. Det er en frivillighetsmentalitet vi må stå sammen om å vanne, ellers vil den visne vekk. Og som tidligere ambassadør for de giddalause, føler jeg det som min plikt å stå opp for dugnadsånden.

sdr

På torsdag var det nemlig dugnad i barnehagen til barna og det var fantastisk å se hvor mange som dukket opp. Engasjerte barn og foreldre som løp rundt med river, raker, kost og spader. Noen gjorde ditt, andre gjorde datt.

Selv samlet jeg løv. Følte ikke at jeg gjorde noen stor forskjell, men da jeg leverte barna dagen etter, så jeg det: Barnehagen så ut som 1 million dollar! Da innser man plutselig hva en dugnad er til for: En liten innsats for en stor forskjell. For fellesskapet.

Og kake.

cof
El Pluttolini representerer :)
 

dav
En raka fant (100 ordspillspoeng) (sorry, not sorry)
 

/ Dugnad får verden til å gå rundt 👍

* Følg Dugnadshjerte på Facebook *

Mistenkelig harmonisk morgen

Det er søndag morgen og verden er rolig. Fyr i peisen og været er av typen som innbyr til lang frokost med alt pålegg på bordet. Kom ut om dere vil, men ikke stress. Kos dere.

Og det gjør vi.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mamma har sovemorgen og pappa bruker tiden til full harmoni. Dekker på og setter frem. I dag skal vi kose oss. Rundstykker og sjokolademelk. Barna styrer musikken mens pappa smører på. Først én med noe sunt, så én med noe søtt. Greit opplegg, det.

Idet jeg slurper i meg nok en slurp av kaffe som fortsatt er varm, slår det meg: Dette er perfekt. Nesten litt for perfekt. Hadde det vært en westernfilm, ville jeg ant at det var ugler i mosen. Stille før stormen. Banditter i bakhold.

Men nei, det er bare harmoni. Latter og smil, og to glade søsken som ikke krangler. Mat som går ned og en pappa med full kontroll.

Så plutselig må en av dem på do. Og det haster. Slår borti tallerkenen på veien. Rundstykket gjør et elegant hopp, slår flikk flakk mot bordkanten og stuper ned med nesa først. Mageplask. Pålegget ned.

Og like forbannet, det andre barnet glemmer at det sitter to stykk armer festet til kroppen. Snur seg rundt uten hensyn til nevnte armer og treffer melkeglasset med en rett venstre.

Glasset går ned.

Og det var fullt.

Sjokolademelk.

Overalt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Sånn ja, det var bedre.

Begynte å bli mistenkelig perfekt en stund der.


/ Den beroligende følelsen når ting vender tilbake til normalen 😆👌

Små barn og tissetiming

På vei ut i bilen, på vei hjem fra besøk.

Nå må alle huske å tisse før vi kjører, sier jeg.

Kan´ke stoppe midt på motorveien.

Har du tissa?

Ja.

Har jeg tissa?

Ja.

Har du tissa?

Nei.

Da må du tisse nå.

Må ikke tisse.

Jo, du må faktisk tisse før vi drar.

Må ikke, sa jeg jo.

Da får du prøve.

Det går ikke.

Prøv da vel.

Men jeg må jo ikke!

Jaha, nei vel, er du helt sikker?

Ja.

Du må ikke litt tisse engang?

Nei.

Ikke bittelitt?

Nei.

Ikke en bitteliten pitteliten dråpe?

Nei, pappa!

Okei, greit. Men da sier jeg det nå, vi stopper ikke. Jeg gidder ikke å pakke alle ut i bilen og kjøre i vei, bare for å høre at noen holder på å tisse på seg om 2 minutter, okei?

Ja da, pappa.

Så bare så vi er helt enige: Siste sjanse for å tisse før vi reiser er nå.

Jaaaaadaaaa.

Okei, hei og hadet!

Smækk,

bæng,

klikk,

vrooooom

av sted med oss.

 

Ut av oppkjørselen, første kryss til venstre.

Kjøre forbi pizzaen og rett gjennom rundkjøringen.

Alt vel, baki der?

Ja da, pappa.

Flott! Så da måtte de faktisk ikke på do. Supert.

Neste til venstre gjennom lyskrysset, så rett ut på motorv-

Pappaaaaaaa?

Ja?

Ehmmmm...

Ehm, hva da?

Ehm...

Jeg holder på å tisse på meg!!

dav
 

* Følg Tissehjerte på Facebook *

Sexy overraskelse på en fredag

Det startet faktisk allerede til frokost. Og det er rart, for det skjer jo ALDRI lenger! Etter to barn og mange våkenetter har liksom litt av gnisten blitt borte..

Men plutselig kjente jeg det. Akkurat idet jeg hadde fått klar kaffen og begynt på grøt til ungene.

Et klyp i rumpa. Og der sto Christina.

- "Hva tenker du i kveld da, kjekken?" spurte hun og smilte lurt.

- "I kveld.. Tenker?" svarte jeg forfjamset.

- "Nei du vet, det må jo være minst to uker siden sist", begynte hun, før hun ble avbrutt av en liten stemme som trengte hjelp med et vannglass i stua.

Jeg satt nesten kaffen i halsen. What?! To uker siden sist? Kunne det være antydninger om..?

Christina var tilbake på kjøkkenet, og fortsatte:

- "Jo, hadde ikke det vært digg da? Det er jo sjukt lenge siden sist!"

Sexy lady with poker combination
Licensed from: BDS / yayimages.com
 

Jeg kunne ikke si det høyt, men hun hadde jo helt rett. Ofte blir det sofakrok og joggebukse på fredagskvelden, altfor sjeldent biff og dyr champagne..

Men jeg måtte være sikker på at jeg ikke hadde misforstått.

- "Jasså, er mor litt klar plutselig?"

Og hun gliste med et sånt smil som ikke kan misforstås.

- "Ja! Skikkelig også. Vet ikke hvorfor, bare våknet opp og kjente at nå er det jaggu på tide! Skulle vi seriøst tatt det før vi legger ungene eller?

Gulp! FØR vi legger ungene?

- "Tjaaa.. gjerne for meg, men hvordan skal vi få til det liksom? Sette på en film i stua eller noe?" spurte jeg forvirret.

- "Nei herregud, vi kjører jo bare kjøkkenet da?"

Dobbeltgulp! Den famøse kjøkkenbenken?! Jeg har hørt om at det kan skje, men aldri trodd jeg skulle få oppleve det selv. Dette begynner å høres ut som starten på en dårlig pornofilm.

- "Kjøkkenet? Dæven, nå snakker vi. Kjenner jeg blir litt forelska i deg nå, hehe."

- "Hehe, du da" svarer hun kokett, før hun fniser og går ut i stua igjen.
 

Jeg skrur opp musikken, begynner å smådanse mens smilet strekker seg fra øre til øre. Dæven steike, denne dagen har akkurat fått tidenes beste start!

Så kommer hun tilbake, fortsatt et lurt smil om munnen.

- "Men du?"

- "Jaaaaa, kjære?" svarer jeg med en forelsket glød i kinnene.

- "Jeg fikk akkurat en melding av mamma, og de kommer innom etterpå. Det er jo perfekt, da kan vi jo spørre om de vil være med!"

Verden bråbremser.

- "Hei vent nå litt, hva f...? Mamma og pappa? Hva i helvete er det du prater om?!"

- "Taco vel, hva trodde du?"

Sad
Licensed from: leeser / yayimages.com
 

Sad Man
Licensed from: dragon_fang / yayimages.com
 

Sad casual man leaning against wall
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Sad Man
Licensed from: dragon_fang / yayimages.com
 

Profile portrait od sad and disappointed man
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

/ Nei.. Hva trodde jeg... natta.

* Følg Skuffahjerte på Facebook *

Vi som var så tøffe

Fuck the system, sang vi.

Take the power back!

Vi var sinte, i opposisjon og nei til alt. Vi skulle ikke være en del av systemet. Vi skulle ikke være som alle de andre sauene, bare usynlige tannhjul i et gigantisk maskineri. Føkk systemet. A4-livet er for idioter. Vi skulle ta ned systemet, vi skulle være fri.

Sånn var det å være ungdom. Brennende engasjert og alltid i opposisjon. Mot voksne, lærere, politi og autoriteter. Dere eier ikke oss. Vi er frie sjeler, vi gjør som vi vil. Take the power back!
 

Så går det noen år...

Plutselig står man der på kjøkkenet med mel på snuta og plystrer, mens man baker boller til dugnad i barnehagen. Og synes det er helt topp.

For A4-livet er fint det. Trygt og godt og fullt av sol. Fugler som plystrer og årstider i endring. Barn som blir eldre og boller som hever.

Bli kalt pappa hver eneste dag og kjenne at det varmer. Være en del av systemet, for systemet er et fellesskap. Et godt sted å være. Alle vi som uvitende jobber på lag for å gjøre livet godt for oss selv og hverandre.

Hvitt stakittgjerde, det ultimate symbol på et A4-liv satt i system. Det bør vel males igjen neste sommer.

Og jeg kjenner jeg gleder meg litt allerede.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ A4-livet er undervurdert 😊✌️

Tenk at hun er min

Det er ganske sprøtt og absolutt ikke noe man tenker på til daglig, men tenk at hun er min. Hun søte som jeg chattet med på facebook for noen år siden, som plutselig kom en tur til Oslo og lyste opp hele byen.

Som flyttet inn og kom med rare nyheter om en voksende mage nesten før hun hadde fått av seg skoa. En helt ny start på så mange plan og starten på det som skulle bli det beste som har hendt meg.

En rar jente, en søt jente, en streng jente. En perfekt kombinasjon av alt man trenger. Og, som det skulle vise seg, en fantastisk mamma.

Og nå er hun min. Offisielt. Tatt mitt navn og greier.

Det er én ting å være sammen, det er én ting å være gift, men for meg er det å ta en annens etternavn det ultimate tegn på tillit og kjærlighet.

Nå er hun faktisk min.

Det er ganske sprøtt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
❤️

Mitt stolteste øyeblikk på lenge!

Se på dette bildet:

En glisende kis blant to smilende damer. Ja vel, tenker du, ikke noe spesielt med det, vel? Men det er akkurat det det er.

For de damene der er ikke noen hvem som helst. For de representerer noe viktig.

De jobber nemlig for Stine Sofies Stiftelse og står på hver eneste dag for noe av det viktigste i hele verden: En barndom uten vold og overgrep.

Lenge har jeg gått med en drøm om å få til noe helt spesielt med dem og i dag ble det endelig klart at et prosjekt vi har snakket litt frem og tilbake om, blir en realitet.

Og det er så kult! Det er så fantastisk! For det blir et prosjekt jeg kommer til å skrive litt om på bloggen fremover og som jeg tror dere virkelig kommer til å like. I hvert fall håper jeg det.

For samtidig som jeg mener at Stine Sofies Stiftelse jobber for en av de viktigste sakene i verden, så er det også et sårt og vanskelig tema å skrive om. Men tidligere i vinter kom jeg opp med en idé for hvordan jeg kan hjelpe til med å fremme deres sak uten at det skal bli så trist og vondt å lese om.

For det handler også om å vekke håpet til livet. Vise at vi er voksne der ute som bryr oss. Spre viktig informasjon på en positiv måte. Kan ikke bare gå rundt og kaste dårlig samvittighet på folk heller, men tenne lys i mørket.

Jeg gleder meg til å fortelle mer, og det kommer så fort ting har landet litt, men for nå ville jeg bare si at jeg er hoppende glad for endelig å kunne gjøre noe jeg virkelig har lyst til for noen jeg virkelig har lyst til å hjelpe. De som hjelper barna <3

 heart in hands
Licensed from: Pakhnyushchyy / yayimages.com
 

/ Hold på hatten, dette blir spennende!

Hvis Kate var Christina

Hvis Kate var Christina hadde det ikke vært noen rød kjole eller man som en nygredd sirkushest.

Ingen vind i håret eller håndledd med knekk.

Ingen perleøredobber og definitivt ikke et smil verdig hele verdens forsider.

Nei.

For hvis Kate var Christina ville hun kommet ut i rullestol, sur, trøtt og gusten. Drapert i en flekkete sykehusskjorte, crocs og voksenbleier. Sittende på toppen av en råflott hemoroidepute.

Med en kropp som har vært gjennom en krig og et smil som har gått i hi. Hun ville ganske sikkert sovnet underveis og gjort skam på det skinnhellige bildet av en mirakuløst perfekt fødsel.

Det ville ikke vært mye å dekke forsiden med og pressen måtte nok belaget seg på å vente en 3-4 uker for et brukbart bilde.

Men det ville vært ekte og et langt mer representativt bilde av virkeligheten for mange.

For bildet av Kate, William og den nyfødte prinsen på trappa, smilende og fornøyde, klare for hjemreise og halvmaraton bare timer etter fødselen, er nok dessverre en utopisk virkelighet for mange.

Selvfølgelig ser man for seg at det er sånn det fungerer. Bare svinge innom sykehuset for å ploppe ut en unge, og så hjem igjen før tacoen blir kald.

Men å føde et barn er noe ganske annet enn å bake et brett med boller. Det er et menneske som skal presses ut av et annet menneske.

Det er blod, tårer og slit. Det kan holde på i dagevis og presse deg til kanten av det du takler. Det kan være en tur til helvete og tilbake, og det kan kreve tunge medikamenter for å få deg gjennom.

Så bare husk det. Ikke ha urealistisk høye forventninger bare fordi det ser fint ut på TV. Kanskje kommer du ut av fødestua som Kate, en sjelden enhjørning som danser på roser, men mest sannsynlig ender du opp som Christina. Vond, hoven, mørbanket og sliten.

Men lykkelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Med vennlig hilsen,
En liten dose virkelighet :)

Mamma forklarer: "Hva er en CD?"

Vi sitter rundt middagsbordet, spagetti og kjøttdeig er servert. Praten går om løst og fast. Mamma forteller om sitt gamle favorittband, Dave Matthews Band, mens pappa lurer på hvor de gamle pokersjetongene har tatt veien.

I bakgrunnen surrer musikken på lavt volum og brødrene fra Trofors mjauer i kor.

Pokersjetongene ja, de hadde vært fine å ha nå. Kanskje i et av kryploftene?

Jeg mistenker at vi har kastet dem, men Christina er fast bestemt på at vi la dem i et av kryploftene. Det mest rotete av alle tre.

- Ah søren, sier jeg, da må jeg flytte på den gigantiske boksen med LP-er.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Plutten titter opp fra tallerkenen med munnen full av kjøttdeig og spagetti.

- LP, hva er det?

Han ser på meg, men Christina tar ordet:

- Hehe, LP er liksom som en stor, svart CD.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Han stopper å tygge mens han tenker seg om.

- Javel. Men altså.. CD, hva er det?

Vi ser på hverandre, så fniser vi litt. Da vi var ungdom var CD-er det raffeste man kunne få tak i, men nå er de som dugg for solen.

- Altså.. Da vi var yngre så hadde vi ikke Spotify eller youtube. Vi kunne ikke bare spille av musikk rett på telefonen, men vi måtte kjøpe den på en CD. Da kunne man enten kjøpe en single, som inneholdt én eller to sanger og kostet ca. 30 kroner, eller så kunne man kjøpe et helt album på 12-15 sanger, og det kostet rundt 170 kroner.

Spagetti- og kjøttdeigkjeften går monotont mens han stirrer rart på henne. Dette var et underlig konsept.

Hun fortsetter:

- Dessuten kunne man jo ikke bare kjøpe en CD hvor som helst. Å nei, du! Så hvis Marcus og Martinus hadde gitt ut en ny CD, måtte du reise helt inn til byen for å kjøpe den i en musikkbutikk, før du reiste hjem igjen og satt den inn i en CD-spiller.

Mens jeg hører henne somle seg videre gjennom 20 år med teknologisk utvikling til et menneske som ikke ser ut til å verken forstå eller bry seg stort, slår det meg at dette er en samtale jeg ikke haddet sett for meg at man skulle ha før om 200 år.

Men så fort har altså utviklingen gått. LP, kassett, CD og minidisc, alt unnagjort på bare noen få år.

Ikke bare det, men jeg innser også at i hans øyne fremstår vi nok som eldgamle. Vi kunne like gjerne snakket om de fantastiske egenskapene ved en kvass steinøks eller et makeløst stykke flint.

Jeg ser på blikket hans at han har falt av for lengst. Og jeg klandrer ham ikke, for han kan umulig forstå noe av dette. Jeg skal akkurat til å redde ham fra et påbegynnende foredrag om minidiscens mange fortreffeligheter, da han plutselig bryter inn:

- Men mamma... Marcus og Martinus lagde vel ikke musikk når DU var liten?

Og mer enn det trenger han egentlig ikke si, for jeg skjønner hva han mener.

Nei da, kompis, Marcus og Martinus lagde ikke musikk i steinalderen x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Et gledelig gjensyn med relikvier fra en tid da brente CD-er var verdt sin vekt i gull x-)
 

/ Juba jubaaaaa!

Plast, plast overalt?!

Når det er mer plast enn hvitveis i skogen, er det på tide å ta ting på alvor.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i går var ungene og jeg på tur i Bøkeskogen. Bare en koselig liten tur for å plukke årets første hvitveis i den fantastisk vakre skogen.

Men det første som møtte meg, lenge før jeg så snurten av en eneste veis, var plast.

Først så det ikke ut som stort, men når jeg først la merke til det så innså jeg at det var plast overalt!

Gamle snusbokser, godteri-innpakning, plastposer, drikkebeger, sugerør og mye mye mer. Så jeg begynte å plukke. Ikke blomster, men plast.

Og la oss bare si det sånn: Posen min var full lenge før barna hadde fått på plass en respektabel bunt med blomster.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette fant jeg rett og slett sjokkerende! Jeg har riktignok hørt mye om plastsøppel i det siste, spesielt mikroplast og nedsøplede strender, men at det skulle være SÅ mye så lett tilgjengelig i skogen, det hadde jeg ikke trodd.

Det er fullt mulig at verden har vært sånn i lang stund, men jeg har ikke fått øynene opp for dette før nå. Og jeg tenker å gjøre noe med det!

Jeg har ikke tenkt til å bli fulltids-plastblogger altså, men jeg har så absolutt tenkt til å engasjere meg i saken. Og selvfølgelig involvere barna, for det handler jo tross alt om dem og deres fremtid.

Jeg leste akkurat det mest skremmende jeg har lest på lenge, og det er at forskere estimerer med at med dagens utvikling vil vi om bare 33 år ha like mange tonn plast som fisk i havet! Altså, hallo!!

Vi kan ikke overlate en klode dekket og druknet i plast til neste generasjon, vi får til helsike se å rydde opp før vi sender den videre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men okei, la oss ikke starte der. La oss starte i det små, for ingen kan gjøre litt, men alle kan gjøre noe. Så dette er mitt første lille bidrag for å prøve å engasjere flere.

Jeg sier ikke at folk må engasjere seg politisk og gå i strupen på de store plastprodusentene, men la oss i hvert fall begynne et sted. Som å ha med seg en pose når man er på tur og ta med seg det man finner.

Eller så kan man jo ta med barna på plastplukketurer i nærmiljøet og se på det som et spennende oppdrag for jordens helse.

Selvfølgelig må vi kutte ned på den vanvittige plastbruken, men inntil videre nøyer jeg meg med å tenke at vi i hvert fall kan rydde litt.

Så neste gang du beveger deg i guds frie natur, husk dette eldgamle slagordet: Mora di jobber ikke her ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

* Følg Plasthjerte på Facebook *

Lekedag med apekattene

Det er utrolig lenge siden Christina har vært borte en hel dag og derfor var jeg spent på hva ungene og jeg skulle fylle gårsdagen med.

Frykten var at jeg skulle bli sittende som en apatisk ape og stirre i veggen halve dagen, så derfor hadde jeg i forkant skrevet ned en liste med ting, samt spurt dere lesere om hjelp.

Et av tipsene var å spørre barna hva de ville finne på, og det ga umiddelbart resultater:

- "Plukke hvitveis i Bøkeskogen!" lød det.

Dermed var første aktivitet i gang :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I Bøkeskogen oppdaget jeg forresten noe som gjorde meg helt sjokkert, men det skal jeg skrive mer om senere.

For nå var lommene fulle av hvitveis (ja da, jeg vet at de kan være giftige), så nå var det hjem for å lage hvitveis-parfyme og spise lunsj. Men først en tur innom butikken for å handle lørdagsgodteri, jordbær, mango og pølser til grillen.

Siden det var så varmt og godt, unnet vi oss dessuten en is på parkeringsplassen før turen gikk videre ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vel hjemme ble det et deilig hvileskjær i solveggen, som seriøst må ha holdt 40 grader! Jeg skjønner ikke hva som skjer med været for tiden, men noen har tydeligvis bestemt seg for å hoppe over våren og gå rett fra vinter til tropesommer.

Så da ble det frem med solkrem og shorts, før vi sæla på for nye sprell.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne gangen gikk turen via humpete stier og gjengrodde kratt, med sekken full fiskeutstyr og godsaker for godteri, lek og eplemost på stranden :)

For en fantastisk tur det ble! All tid i verden til å nyte det strålende været med en strand nesten helt for oss selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Med så godt vær fristet det selvfølgelig å ta et bad, men vannet var altså så hemningsløst kaldt at det tok bare to sekunder å få "brain freeze på tærne", som 6-åringen kalte det x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og så, som ved et vindkast, var dagen over! På tide å komme seg hjem for kveldsmat og nedtrapping mot byssan lull. Jeg kan ikke tro hvor fort tiden gikk, men tiden går virkelig fort når man har det gøy.

Men klart, på en dag som det er det ikke mye energi igjen i en voksen skrott når kvelden først kommer. Så når kjøkkenet endelig levbart ryddig igjen og alle flekker borte, stupte far med nesa først ned i sofaen. Og ble der ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så Christina, dra gjerne på jentetur og bli oftere med på ting. Hele helgen om du vil, for da skal vi andre ut på nye eventyr igjen!

... bare ikke forvent noen rene kopper når du kommer tilbake ;-)
 

* Følg Lekehjerte på Facebook *

Tips til alenedag med barna?

Hei folkens, hva kan jeg finne på med barna i morgen?

For i morgen skal Christina være borte hele dagen, som betyr at jeg får gleden av å ha en lang lekedag alene med mine to små apekatter. Men hva skal vi finne på?

Det føles liksom som om vi har brukt opp de fleste lekeplassene i nærheten og jeg er klar for å finne på noe nytt. I morgen er det dessuten meldt 14 grader og strålende sol, og det ønsker jeg å utnytte!

Derfor tenkte jeg å spørre om deres beste stalltips for en lystig lekedag i solen. Hva ville du funnet på med barna?

Tanken er å fullstappe dagen med så mange aktiviteter som mulig, for jeg orker ikke å suse rundt her hjemme og se at timene tikker sakte av sted uten at man kommer seg ut døra.

Så fyr av ditt beste tips, jeg blir glad for alt. Innendørs, utendørs, på land, strand, fjell og vann. Det kan være billig eller dyrt, kreve masse utstyr eller absolutt ingenting.

Kanskje dra på en gård for å ri på hest? Samle skjell på stranden? Lage pasta? Kjøpe en gris? Male en vegg? Tenne et bål? Jeg er åpen for forslag og blir glad for alt :-)

Så får vi se hva det blir til til slutt, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg gleder meg!

Og med deres hjelp håper jeg å få til en dag som barna sent vil glemme :)

Sorry for det der med TV-en

Det var ikke meningen å skremme livet av deg x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men jeg var helt sikker på at det var en innbruddstyv på vei ut av TV-skjermen. Jeg mener 100 % sikker. Ti kniver i hjertet, mor og far i døden, hele den pakka der. Jeg så ham jo!

Snek seg ut i tussmørket med den ene foten først. Klart jeg måtte hoppe opp av senga og stoppe ham. At jeg muligens brølte litt høyt i prosessen og at du tilfeldigvis lå ved siden av meg akkurat da og våknet til et sjokk som må ha laget arrdannelser på hjerteklaffen, er jo ikke min skyld. Jeg kunne jo ikke vite at jeg sov..


Licensed from: TheBlackRhino / yayimages.com
 

Den følelsen er forresten helt utrolig klein. Når man hører noen som roper:

-"PETER, hva er det du driver med?!"

..og så våkner man sakte men sikkert opp midt i en forklaring om hvorfor man måtte angripe TV-en midt på natta fordi man trodde det kom folk ut av den.

Og det rare er at der og da er man fortsatt ikke heeelt overbevist om at det bare var en drøm, så man prøver å ro det i land og få det til å høres pluss minus fornuftig ut.

Så blir man gjerne litt snurt på sin bedre halvdel også, for jeg mener: Her har man ofret liv og lemmer for å redde vedkommende fra livsfare og alt man får er en iskald skulder?! Makan.

Så tasser man slukøret ut på badet, der man sitter og småpromper i tussmørket mens det sakte men sikkert går opp for deg at innbruddstyver sjeldent tar seg inn i hus via TV-en..
 

/ Jeg snorker hvertfall ikke så høyt, da x-)

Er Christina gravid??

I forrige uke skrev jeg et innlegg om at Gnisten er tilbake i forholdet!

Det fikk overraskende mange til å spekulere: Kan Christina være gravid?!

For flere kunne melde om at de hadde vært gjennom noe slikt selv og det hadde endt med en attpåklatt.

Naboen sendte melding og spurte om jeg var våryr, og kompiser sendte meldinger om at det luktet som at nummer tre er på vei.

Enda verre ble det da en leser her for noen dager siden begynte å spekulere i om personen Christina peker på i bildet under kan være en liten spire i magen:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men neida. Det er ingen spire.

Det er bare et hårete matvrak ved navn Teo x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så, beklager til alle som har sendt snapper og meldinger: Ingen spire er på vei. Ingen esende mage (undertegnedes ikke medberegnet) og behovet for større bil har ikke meldt seg. Enda.

For om hun kommer til å bli gravid, er jo derimot en helt annen sak..

Men det skal ikke jeg legge meg opp i, det får bli mellom hu og postmannen x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Klar for mer? Sving innom bloggen til Christina og les: "Når gubben faktisk fikser noe"

Ikke lenger het potet

Det er mange situasjoner i livet som kan være litt vanskelige å tolke. Som når man har laget mat til noen og de sier: "Oj, det var en interessant smak..."

Eller når sjefen kommer inn til deg og sier: "Du gjør en knallbra jobb! Såpass bra faktisk at du godt kan begynne å få ulønnet fri på torsdager."

Eller den leseren som sa at hun heiet på meg til å vinne Årets Gullpenn i Vixen Influencer Awards fordi: "alle de andre bloggerne kan tross alt surfe litt på utseendet og et spennende liv"...

Og den følelsen fikk jeg da vi var på et aldri så lite familiebesøk i helgen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For jo da, det var supertrivelig det altså. Gode kaker, utsøkt kaffe, latter, prat og hygge.

Men da jeg gikk en runde rundt i stua for å strekke litt på beina, kom jeg plutselig over dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Her har altså et takkekort fra et vakkert brudepar blitt satt opp i en allerede eksisterende ramme. Ikke så spesielt for et hvilket som helst øye kanskje, men dette er altså meg:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det kan jo såklart skyldes at man her bare er i drastisk manko på bilderammer, eller at man bare prøver ut nye bilder på ulike plasser for å se hvordan de funker i ulikt lys, for eksempel.

Men det er vel ganske mye som tyder på at man rett og slett har blitt degradert og gjemt bak et nytt og mer spennende bilde av et nydelig brudepar :-P
 

/ Ikke lenger het potet 😅

Full fest i barnehagen

I dag slo det meg at å jobbe i barnehage iblant må føles som å ha huset fullt av en gjeng brisne idioter på fest.

painted children's hands
Licensed from: adam121 / yayimages.com
 

For alle løper ansvarsløst rundt og finner på jævelskap, mens du må passe på samtlige til enhver tid. Plutselig har de liksom glemt alt av folkeskikk og gjør akkurat som det passer dem.

Ingen har et fnugg av respekt for dine eiendeler, men kaster ting veggimellom. De snakker altfor høyt og så fort du snur deg rundt, så danser de på bordet.

Så må du bruke masse tid på å forklare dem de enkleste ting. Ikke krangle, ikke spis jord, ikke vis rumpa til alle sammen.

Det er som en tikkende bombe som til enhver tid kan gå av. De som er perlevenner i det ene øyeblikket, kan plutselig begynne å slåss. Så må du steppe inn som fredsmekler og redde festen.

I hjørnet sitter to gutter som har tegnet seg i ansiktet og vrir seg i uforklarlig latterkrampe, mens jenta ved vinduet roper på mamma.

Hodet er fullt av stress og lyder, men du klarer å holde det i sjakk. Dette er tross alt ditt hus. Så du tar hånd om det og får kontroll på situasjonen.

Plutselig blir ting ganske rolig. Litt for rolig... Da kjenner du plutselig en lukt... En eim, en stank, et hint av råtten grevling. Okei, hvem har kastet opp?!

Så må du frem med vaskebøtta. Ingen vits å klage, bare få det vekk.

Endelig ferdig og du har atter gjenvunnet kontrollen. Ingen tårer, ingen lukt, ingen problemer.

Men når du så endelig slår deg ned i sofaen for å slappe av i 2 sekunder...

...er det selvfølgelig noen som bæsjet på seg.

Smiling children
Licensed from: ALotOfPeople / yayimages.com
 

/ Skål! x-)

P.S. Dette har ingenting med reelle situasjoner å gjøre, kun mine rare tanker om livet som festarrangør/barnehageansatt ;)

Når pappa blir en pute

Jeg skulle egentlig blogge. Jeg skulle skrive fantastiske ting.

Jeg skulle legge det ut med knallgode bilder og en fengende tittel og alt du måtte begjære.

Men når en 6-åring plutselig har ting på hjertet og trenger en kos og litt tid til å prate, er det alt jeg har tid til. Så lenge han vil.

Så for noen timer i kveld har jeg vært pute. Lagt vekk tanker om bilder og jobb og mailer og likes, og bare vært et mykt stykke putestoff for han å legge hodet sitt på.

Først ble jeg litt stresset, yrkesskadet som jeg er. Foreldreskadet kanskje. Så for meg alt jeg hadde tenkt jeg skulle rekke for kvelden. For nå som vi har kost og lest og pratet og klemt, nå begynner kveldsprogrammet.

Nå skal kjøkkenet ryddes, bloggen oppdateres og klær gjøres klar for i morgen. Skjegget må tas, så må jeg få skrevet ut de dokumentene, lufte Teo, rydde stua og.. sover han ikke enda?!

I sånne øyeblikk er det lett å la seg rive med av stresset rundt alt man skulle ha gjort. Så mye at man glemmer det eneste som betyr noe. Å være der for de små når de trenger litt mer.

For små hjerter kan ha noe stort på seg de også, og små hoder tenker ofte større enn store. Noen kvelder blir det bare for mye å gå til sengs med og da trenger man kanskje litt ekstra. Tid til å prate, lytte, kose og forstå.

For verden er et stort og rart sted, og noen ganger blir det bare for mye å ta inn. Jeg forstår det, jeg er der selv i blant og jeg har hatt 30 år mer på meg.

Så i kveld har jeg vært et lyttende øre, en varm armkrok og en myk pute å ligge på. Først var jeg stresset, men så slo det meg: Dette er alt jeg har tid til. I hele verden. Så lenge han vil.

For pappa vil ikke være pute for alltid, og når den tid kommer er det ting som dette jeg vil savne aller mest.

Og da først kom det første snorket <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Blogger, fjompeløk og apekatt, men først og fremst pappa ❤️

Søndag på stranden (bildespesial)

I dag har vi, av alle steder, vært på stranden!

Været har plutselig bestemt seg å hoppe rett fra vinter til sommer, så da føltes det riktig å bruke den første søndagen i år med et brukbart antall plussgrader, på stranden.

Ikke for å bade, spise is og sole på seg bikiniskille, men for å lete etter skjell, slå i hjel litt tid og leke i vannkanten. Og vi ble ikke skuffet.

Så her kommer en liten bildespesial fra årets første stranddag :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En dag, lillesøs, vil alt dette være ditt.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Stresset småbarnsmor som prøver å nyte roen, men følger barna med falkeblikk x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Må jeg flytte meg? Måke en dritt, jeg"
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette må jo være en slags ringdue..?
(jada jada, jeg vet hva slags fugl det er da. Måke værra så seriøs hele tiden vel?)
(ordspillshumor slutt)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp med støvlene oppdager at det er mye rart man kan finne på stranden.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En stein / kollektiv.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Forlatte boliger.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skjell.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En rusten ring.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og gull! Tenk han ble fornøyd da han fant helt vanlig gull under skattejakten! :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mens a mor har sitt første møte med en stillehavsøsters.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Den lille jenta og havet <3
 

/ God ny uke til alle!

Gnisten er tilbake!

De første årene med barn i hus kan være en prøvelse for forholdet. Plutselig går man fra romantiske middager og hele søndager i sengen, til grøt i håret og våkenetter.

Det som før var impulsivt, gøy og spennende, blir til hverdager og rutine. Romantikk er en by i Kina, og når kvelden kommer vil man enten bare ligge som en potet i sofaen eller sove som en stein.

Senga går fra å være et sted der magi skapes til å bli en høyst nødvendig ladestasjon for slitne kropper. Ikke noe sexy undertøy her takk, vi går for komfortable pysjbukser og den enorme t-skjorta med en kattepus på.

For det er så mye som skal gjøres og det er liksom ikke tiden for å jakte romantikken i en hverdag preget av barn som skriker, bleier som stinker og en sofa som marineres i yoghurt. Og midt oppi et sånt liv er det lett å bli opphengt i arbeidsoppgavene og legge hverandre litt på vent.

Og der har vi nok vært en stund. Latt det skure uten å tenke stort over det. Vært enige om at vi har det bra, men at akkurat nå er det barnas beste som står i høysetet. Lite biff og dyr champagne, men det går greit. Vi klarer oss.

Det har nok ikke vært den helt store gnisten i denne perioden. Ikke noe fyrverkeri av følelser som får Celine Dion til å gå i fistel. For hver gang Celine setter i gang, får man heller lyst til å legge seg ;-)

Men nå, nå som yngsteapen har passert 3 år med god margin, nå begynner det å skje ting med mor og far. Nå er vi liksom gjennom den tykkeste tåka og kan se hverandre klart igjen. Og det har ført til en gnist ⭐️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ikke rosa skyer og "la oss dra til Maldivene i 4 uker"-gnist, men vi ser hverandre igjen. Vi husker hvorfor vi ble forelsket, husker hva vi falt for og hvorfor vi sitter her med to små apekatter. Og det er så fint!

For de første årene med småbarn i hus kan være tøffe for parforholdet, men kommer man seg først gjennom de årene helskinnet, tror jeg man kan stå gjennom alt. Og det er kanskje det vi føler nå. Nettene har blitt lengre, tårene færre og fremtiden er lysere enn noen gang.

Smokker og bleier er pakket vekk, barnevogna er solgt på finn. Vi klarte det. Nå kan vi se hverandre igjen. Og vi liker det vi ser.


 

/ Hipp hurra for kjærligheten :)

Plutselig bare "voksen light"

Det er rart hvordan man plutselig ikke blir skikkelig voksen lenger når mamma og pappa kommer på besøk. Brått er man bare "voksen light".

For joda, riktignok har vi bikket 30, har barn, hus og bil, men man blir liksom aldri voksen-voksen som foreldrene sine. Ikke som i eldre altså, bare voksenere.

Slik som i går. Mamma og pappa rakk ikke få av seg ytterjakka engang, før de satt i gang med en storstilt redningsaksjon for samtlige av husets blomster og planter. Avocadoplantene ble badet i vann og roser rushet rett til vasken som på en akuttavdeling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så var det de større plantene oppe sin tur. Pappa bar ut store mengder vann til de pjuskete plantene mens han ristet på hodet og kom med dystre diagnoser som en godt skolert doktor i legefrakk:

- "Herregud, denne må behandles med mye vann, stakkar. Kan prøve å gi den en skikkelig dose nå, men jeg er redd det er for sent."

Da føler man seg brått litt sånn midt-på-treet voksen. Barn og hus og sånt, men fortsatt ikke helt fullverdig voksen enda ;-)

Enda verre var det på kvelden, da vi satt foran TV-en og nøt ost, kjeks og et ørlite glass lettbrus. Plutselig kom det et ekkelt kryp krypende mot meg på sofaen. Ikke spesielt stort og ikke spesielt skremmende, men like fullt et kryp.

Til vanlig ville jeg bare håndtert situasjonen selv, men pappa var jo der, så helt automatisk hoppet jeg livredd opp av sofaen og ba ham ta hånd om det. Som han gjorde.

Og vips så var jeg enda litt mindre voksen. Igjen.

Men det er greit da. De gamle er eldst, tross alt. Så er det jo også noe litt fint over at uansett hvor gammel og selvstendig man blir, så er man alltid barn av sine foreldre :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi klarer ikke holde liv i en kaktus og de bare: "Tok med noen sitroner fra hagen i Spania, vi" x-) #forskjellpåfolk
 

/ Hilsen tørre planter og skumle biller x-)

Live fra Adresse Lisboa - del 1

Bli med på live-blogg! :-D

Eurovision nærmer seg og fire fredager fremover skal ekspertpanelet på NRK presentere låtene og artistene som skal delta på det ekstremt ekstravagante showet. Og selvfølgelig, som MGP-fantast på min hals, må jeg henge meg på og live-blogge fra sendingene og rulle poengene fra 0 til 12 :)

* Blogginnlegget oppdateres utover kvelden *

Music microphone, music saturated concept
Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com
 

21.33: Noterer meg at statskanalen er bak skjema. Tsk tsk tsk. Terningkast 1.

21.37: Gleder meg til å se Ingeborg Heldal på skjermen, en av mine absolutte favorittpersoner :-) <3

21.42: Liker fortsatt ikke det norske bidraget i år jeg. Sorry asså. Jeg elsker fortsatt Fairytale, kommer nok alltid til å gjøre, men denne nye låta gnikker meg liksom litt feil. Men samma det, mannen har energi, glede og entertainer-gen til tusen, så jeg heier okke som :-D
 

Låt 1: Israel, Netta - Toy
Men i helvete. Klukket hun? Som en.. høne? Dette er det rareste jeg har sett. Og hørt. Men.. Det funker. På et eller annet vis så funker det. Og man blir jo faktisk sittende og klukke i sofaen. Jeg skjønner ikke hvorfor det funker, men det gjør faktisk det. Fengende og med masse energi. Og klukking som er helt umulig å glemme.
Poeng: 8.
 

21.51: Dette er gøy! Elsker ekspertpanelet :)
 

Låt 2: Russland, I want break
Sorry ruski, men dette er kjempekjedelig. Det er alt jeg har å si. Silje Nordnes kan melde om at artisten har en muskelsykdom og det er jo veldig beklagelig, men jeg kan kun ta utgangspunkt i låta, dessverre. Og dette er det aller kjedeligste jeg har hørt på kjempelenge.
Poeng: 0.
 

Låt 3: Danmark, Rasmussen - Higher ground
Her smører vi tungt på med vikingklisjeer, Game of thrones og MGP-greatness, men det funker. Det funker så det griner. Savner et lite hint av noe, men vet ikke helt hva. Mannen synger vakkert, men det er nesten så det blir for mye klisjé. Hvis det er mulig. Sliter med poeng-givningen og må spørre panelet i sofakroken; mamma, pappa og Christina. Og Teo.
Poeng: 10.
 

Låt 4: Polen (rakk ikke lese låtnavnet)
Svak vokal og veldig generisk sang. Dette fenger ikke meg i hvert fall. Kan sikkert være en fin festsang, men kommer ikke gjennom skjermen.
Poeng: 3.
 

22.05: Tradisjon tro her på Peters live-blogg: Teo har fått godbit :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Låt 5: Storbrittania, Surie - Storm
Annie Lennox? Jøsh, det var lenge siden sist. Et hint av Adele i starten av låta der også. Vel, uansett hva dette slekter mest på, ganske kjedelig er det uansett. Det virker litt uinspirert og det er jo ingen glede her! Som fattern sier: "Eurovision skal jo være glede, det skal være fest!" Dette er mer som to lunke wiener i en lompe. Uten ketchup. Helt greit, men ikke noe å skrive hjem om.
Poeng: 4.
 

Låt 6: Ungarn - AWS
Bonuspoenget for å synge på eget morsmål trekkes raskt tilbake for lyden av heavy rock. Misforstå meg rett, jeg elsker Dimmu Borgir, Satyricon, Devildriver m.m, men i Eurovision synes jeg det blir feil. Og jeg liker denne typen musikk. I sin setting. Fint med mangfold altså, men for meg handler også Eurovision om låter jeg kan høre mange ganger på en kveld foran TV-en uten å gå lei. Og dette ble litt dopause for meg.
Poeng: 3.
 

Låt 7: Estland - La forza
Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet virkelig ikke hvorfor, men dette funker for meg. For å sammenlikne med forrige låt der jeg liker sjangeren, men ikke låta. Her liker jeg ikke sjangeren, men elsker låta. Dette traff meg rett i magen. Det er pompøst og altfor mye, men jeg liker det. Må si meg helt uenig med ekspertpanelet her, for dette funker for meg. Fattern er enig, og det er godt nok for meg :)
Poeng: 10.
 

Låt 8: Armenia, Sevac
Jasså Sevac, la meg gjette: Favorittfilmen er "300" eller? x-) Ålreit, så du ser ut som en hardbarket spartaner og reiser til Lisboa for å gå i krig, men er dette våpenet å vinne kampen da? Jeg føler vel at dette blir litt for sløvt til å hugge hodet av noe som helst. Fin skjeggvekst til tross, blit lite å bite i her.
Poeng: 3.
 

Låt 9: Belgia, Sennek - A matter of time
Melodisk og fint dette, perfekt radiolåt og absolutt en sang jeg skal legge på spillelisten for våren. Liker taktskiftet og mystikken, men er det noe for Eurovision? Nja. Tja. Jeg ville heller bare hatt den som en knallgod radiolåt. Vi håper på et godt sceneshow for å redde dette i land.
Poeng: 7.
 

Låt 10: Finland, Saara Aalto - Dreamers
Ah, dette kan jeg se for meg på vinnerscenen med flagg og konfetti og full fres. Dette kan absolutt være årets vinnerlåt. Det er melodisk og kult, det er fest og moro. Det er litt rart, det er klart det er det, men det er jo akkurat det Eurovision skal være. Det er litt harry, litt fest og masse moro. Nei, dette blir kveldens vinner for meg.
Poeng: 12.
 

Konklusjon: Mye å glede seg til i Lisboa i mai! Vet ikke om det er tilfeldig eller nordisk forbrødring, men Finland og Danmark kommer høyt ut i kveld. Holder en knapp på Finland som har designet en låt skreddersydd så til de grader for Eurovision at det nesten er litt flaut. Men det funker :-D

/ Hepp hepp!

Svart katt på fredag den 13!!

På vei til barnehagen i dag, skjedde det. Plutselig hoppet en svart katt ut i veien og labbet nonchalant rett foran bilen vår.

Oh no! Denne dagen er offisielt ødelagt! For svart katt over veien betyr ulykke, det er noe alle vet. Og i tillegg er det fredag den trettende!! Fly kommer garantert til å ramle ned i hodet på oss og bilen vil eksplodere.

Så jeg ville bare skrive det her, i tilfelle noe skulle skje.

Men nå som jeg først har skrevet det, er jeg faktisk oppriktig spent på hva dagen vil bringe. Selvfølgelig legger jeg ikke veldig mye lit til gammel overtro, men overtro er fortsatt en greie. Alle er litt overtroiske.

Det er lett å fnyse av folk som tror på engler og UFOer, men litt overtro har vi i oss alle sammen. Ikke jeg, tenker du kanskje. Ikke? Nei vel, så si dette her og nå: "Jeg håper virkelig at bestevennen min blir påkjørt i dag".

Si det høyt. Nei, du vil jo ikke det. Og hvis du faktisk sier det, så knyter det seg litt i magen. For man vet jo aldri og det er ikke noe poeng å ta sjansen heller. Og plutselig var du litt overtroisk du også, gitt ;-)

Det samme gjelder for de fleste tror jeg, enten man banker i bordet, samler på firkløver, er livredd svarte katter, stiger, fredager eller speil som knuses.

Men er det noe i det? Vi får se. For med meg selv som prøvekanin skal jeg i dag sette gammel overtro på prøve. Og bare for å øke innsatsen, skal jeg legge til to andre faremomenter i tillegg til katten for virkelig å gjøre det interessant.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gå under en stige? Nei nei!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Slå opp en paraply innendørs? Galskap!
 

Så vil jeg overleve svart katt over veien, passering under stige og innendørsparaply på selveste fredag den 13?? Tvilsomt, men vi får se.

Men skulle eksperimentet gå helt bajs og jeg ender opp med å stryke med i løpet av dagen, vil jeg bare si dette: Det var den hersens kattens skyld.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
(Grå stuntkatt fra Nøtterøy. Rakk ikke ta bilde av den svarte rabagasten som gikk over veien)
 

/ Lykke til alle sammen!

Til mannen i kassakøen

Du hadde ikke trengt å gjøre noe, men du gjorde det likevel.

Grocery Shopping
Licensed from: leaf / yayimages.com
 

Og du aner ikke. Jeg hadde bare tre ting jeg skulle ha. Tre små ting, men likevel måtte jeg løpe inn for å kjøpe dem.

I bilen satt Christina og ungene. Det var rett etter barnehagen og stemningen var allerede sånn midt-på-treet. Og ustabil som en håndgranat. Så jeg løp målrettet inn med nesa rettet mot mine tre små ting. Dette må gå fort. Kom igjen, Peter.

Jeg hadde en drøm om å klare alt på bare 10 sekunder, men der sto du. Bare én kasse åpen, bare én foran meg i køen, men det var deg. Og handlevogna di kunne fylt et rom.

Du må ha kjøpt to av alt de hadde. Hadde jeg kjent deg bedre, ville jeg sagt lykke til på ferden til sydpolen.

Men jeg følte ikke for å spørre om jeg kunne hoppe foran deg. Din tid er like dyrebar som min, så jeg ventet. Tittet ned i bakken, gikk i ett med tapetet og aksepterte min skjebne. Dette vil ta en stund.

Det var da du snudde deg. Du så på meg, du så ned på din egen kurv, så utbrøt du:

- "Æmmen herregud, hvis du bare skal ha de tre tinga så må du jo bare hoppe foran meg!"


Og for alle som leser dette så virker det kanskje ikke som stort, men jeg synes det. For det er en holdning vi må ivareta og sørge for at ikke forsvinner ut av folkesjela.

Ja vel, så er ikke min generasjon nødvendigvis den beste til å sette opp flagg og ta det ned igjen til nøyaktig riktig tid, men la oss i hvert fall ta vare på dette. Gleden i å gjøre hverdagslige småting for andre.

Trenger ikke male hele huset til naboen, et lite hei eller et frikort i kassakøen kan være mer enn nok.

For som det sies: Den største glede man kan ha, det er å gjøre andre glad :)

La oss aldri glemme det.

Takk.
 

/ Hilsen han stressa småbarnsfaren med bare tre ting i hånda

Foreldre til kamp for barnehagen

Tenk på en ansatt i barnehagen til barnet ditt. Gjerne den ansatte du liker aller best. Han eller hun som alltid møter deg og barna med et stort smil hver eneste dag.

Som ser barna og kjenner dem, som vet hva som trengs og når. Alltid et lunt smil på lager, alltid er trygt fang å sitte på. Som barna liker så godt at du nesten blir litt sjalu.

Family drawing
Licensed from: shalamov / yayimages.com
 

Hadde det ikke vært fint om denne personen måtte jobbe på spreng i en underbemannet avdeling hver eneste dag? Som ikke lenger har tid til å være den trygge bautaen i barnas hverdag, fordi det trygge fanget må være 9 steder på likt til enhver tid? Presset så til de grader på tid at vedkommende til slutt blir utbrent.

Som skulle vært der, som skulle sett, som skulle trøstet, men også har en bleie å skifte, tre barn som krangler i et annet rom og et skjema som må fylles ut. Som halve dagen må jobbe alene i en avdeling der ingen lenger blir sett. Og smilet du er vant til å møte i døra, blir gradvis til en fortvilet mine og en frustrert rynke som bare vokser og vokser.

Vil vi ha det sånn? Nei. Har mange det sånn? Ja, dessverre. Altfor mange. For realiteten er at mange barnehager er dramatisk underbemannet. I mange barnehager drives det rovdrift på de ansattes tid og kompetanse, og innsparing på kroner går foran både barnas og de ansattes beste.

Kindergarten
Licensed from: kaarsten / yayimages.com
 

Jeg mener dog, som jeg har sagt flere ganger før, at barnehageansatte er noen av de viktigste folkene vi har i samfunnet. De utgjør en vanvittig viktig rolle i barnas liv og de har et massivt ansvar. For den jobben de gjør og de valgene de tar, vil ha direkte innvirkning på barnas liv, både nå og i fremtiden.

Spør du meg så fortjener de egentlig millionlønn for jobben de jobber, men likevel må de jobbe motstrøms i et yrke som sjeldent får den anseelsen det fortjener.

Men det er ingen grunn til at vi som foreldre trenger å stå passivt på sidelinjen og la denne uretten skje. Vi både kan og bør engasjere oss, ikke bare for de ansatte, men også for våre barn. For bedre vilkår for de ansatte, vil ha direkte innvirkning på våre barns hverdag.

Plutselig et ekstra fang å sitte på, alltid en voksen til stede. En varm skulder å gråte på, ikke en kald skulder som skynder seg av sted. En voksen med omtanke og tid, ikke 17 andre ting på vent. Bli sett, bli møtt, bli hørt.

happy kid with magnifying glass
Licensed from: tomwang / yayimages.com
 

Heldigvis er det faktisk noe du og jeg som foreldre kan gjøre for å bidra.

For småbarnsmødrene Caroline, Andrea, Mari og Janne har sparket igang et initiativ de kaller Foreldreopprøret 2018. Dette er en gruppe som ønsker å vise foreldrenes solidariske støtte til de ansatte i barnehagene og deres kamp for en bedre jobbhverdag.

Det handler altså ikke om millionlønn til de ansatte, men et krav om større bemanning i barnehagene og et nytt politisk søkelys på barnas beste.

Gjennom en underskriftskampanje ønsker de å nå gjennom til regjeringen og få politikerne til å prioritere mer midler til barnehagesektoren, sørge for økt bemanning og prioritere barnehagene som en samfunnsinvestering.

I klartekst ønsker man enkelt og greit å ha nok folk på jobb til at man kan utøve jobben på best mulig vis til enhver tid. Det er alt.

Såpass synes jeg de fortjener, og som far til to små apekatter som har en enorm glede av barnehagen hver eneste dag, ønsker jeg selvfølgelig å vise min støtte til denne fantastiske saken. Vi snakker tross alt om de som har ansvaret for barna våre rundt 8 timer om dagen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foreldreopprøret 2018 på Facebook kan du lese mer og selvfølgelig vise ditt engasjement i saken, men det kanskje viktigste du kan gjøre for barna dine i dag, er å bli med på underskriftskampanjen.

Foreldreopprøret har i skrivende stund over 8300 følgere på facebook og 9000 underskrifter, og det øker for hvert minutt!

Så hvis du vil bruke 10 sekunder på å støtte en viktig kampsak for barnehageansatte, som igjen vil ha direkte innvirkning på ditt barns velferd og hverdag:

--> Skriv under på "Foreldreopprøret 2018"

group of school kids showing thumbs up
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

/ Lik, del og spre ordet - sammen er vi sterke 👊

--> Følg Foreldreopprøret 2018 på Facebook <--

En hel dag uten nettbrett

En hel dag uten nettbrett er i boks, men hvordan har det egentlig gått?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her sitter jeg og knatrer i vei mens begge apene er lagt for kvelden og snorker trygt fra hvert sitt rom. Nettbrettene ligger fortsatt der jeg la dem i går kveld og jeg kommer ikke over hvor bra dette har gått.

For jeg forventet motstand, mye motstand, men det kom liksom ikke. Jeg hadde selvfølgelig sett for meg et filmatisk mareritt der begge barna lå på gulvet og hamret panisk i gulvet mens tårene sto veggimellom, men nei. De har knapt nok brydd seg.

Jeg hadde fryktet at ulvetimen mellom barnehage og middag skulle bli det verste, men da lekte de med bilbanen, tegnet litt og slappet av. Hadde ikke tid uansett, for i dag var det fotballtrening for eldstemann og langt viktigere å få i seg litt mat og gjøre seg klar.

Og takket være at nettbrettet satt på innbytterbenken, rakk vi alt vi skulle rekke og kom frem i tide. Uten krangling. Ikke: "For siste gang, legg ned den hersens ipaden nå", men bare medgjørlighet og velstand. Rart. Fantastisk, men rart.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det virker kanskje som det ultimate i-landsproblem å skrive om at man legger bort nettbrett og mobiler for bare én dag, men jeg synes det har vært en interessant og lærerik øvelse.

Ikke bare har det vært fint å se hvor tilpasninsdyktige barna har vært, men det har også vært utrolig oppsiktsvekkende å se hvor utrolig avhengig jeg har blitt av mobilen min. Jeg sjekker jo telefonen hele tiden!

Bare jeg skal opp trappen og hente noe, fisker jeg opp telefonen. For hva?! Jeg får jo både pip og melding hver gang noe viktig skulle skje, og det gjør det sjelden. Likevel titter jeg innom hvert 5. sekund, som om telefonen er mitt opium.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter hvert begynner man også å skape unnskyldninger for å sjekke telefonen..

- "Jammen, jeg må jo bare... tjaaa... google hva alle medlemmene av Paw Patrol heter, så finner vi ut av det med det samme"

Men sånt kan vente. For litt rask googling blir fort til en sjekk av nettaviser, scrolling på insta og brått sitter du der med mobiltrynet. Igjen.

Det har faktisk vært skremmende å se, så der har jeg i hvert fall fått meg en skikkelig oppvekker. Legg vekk mobilen, din løkfjott.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En liten tv-pause er lov å unne seg, skal ikke bli urfolk tross alt :-P
 

Tross gode resultater i dag, er det ikke dermed sagt at vi skal kaste nettbrettene på lopphavet og gå over til kortreiste treleker, men vi har i hvert fall lært noe ganske viktig: Barna klarer seg helt fint uten konstant tilgang på nettbrett. Faktisk ser de ut til å trives veldig godt med det.

De voksnes forhold til mobiltelefonen er derimot langt mer alarmerende, for barnas avhengighet til nettbrett når ikke de voksnes mobiltelefonavhengighet til knærne ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Mobilhjerte på Facebook *

Frokost uten nettbrett

Systemoppdatering var det vi skyldte på. Kan ikke sitte på nettbrettet i dag dessverre, for det er sånn systemoppdatering i hele dag. Fra morgen til kveld faktisk. Rart det der.

I går bestemte jeg nemlig at vi skal prøve en hel dag uten nettbrett for barna i dag.

Jeg hadde forventet et helvete. Barn er glad i rutiner og har sine greier, så jeg hadde vel regnet med at dette ville føre til opprørske tilstander og pappa i giljotinen.

Men barna klagde ikke. Ikke i det minste! Aksepterte bare at nettbrettene var utilgjengelige og fant på andre ting.

Ja vel, så ble det litt tid foran tv-en mens grøten boblet i gryta, men det tenkte vi at var greit. TV og nettbrett er to forskjellige ting og det er aansett greit med en myk start.

Grøten ble spist på kjøkkenet etter bare én runde med: "Barn, maten er klar!". Til vanlig tar det minst tre, fire ganger før noen motvillig løfter på seg.

Stemningen var god og ingen prøvde å luske til seg spilletid rundt bordet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter at maten var inntatt, snek barna seg ut i stua igjen. For å se på TV, tenkte jeg. Det er jo litt skrell. Hjelper ikke å bytte ut nettbrett hvis de uansett ser tilsvarende lenge på TV. Så jeg tasset ut i stua for å be dem om å finne på andre ting før avreise til barnehagen.

Men der satt de på gulvet og lekte. Sammen. Det er lenge siden jeg har sett så tidlig på morgenen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi tjuvstartet nemlig litt på eksperimentet i går kveld og på den lille tiden barna var borte fra nettbrettene, fant de ut at de ville ta frem bilbanen. Bilbanen! Jeg kunne ikke vært mer fornøyd :-D

Kanskje har dette eksperimentet virkelig noe for seg? Jeg gleder meg til å se hvordan det går i den famøse ulvetimen etter barnehagen i dag :)

Hvordan det har gått med oss voksne, sier du..? Vel.. Jeg rakk ikke å stå opp av senga før jeg innså hvor mye jeg har mobilen i fleisen. For det første jeg gjør om morgenen er tilsynelatende å sjekke nettaviser. Det FØRSTE jeg gjør!

Det er ikke fordi jeg leter etter relevante nyheter eller har et higende behov for politiske oppdateringer, nei det er bare for å få litt lys i trynet for å våkne opp. Som en slags digital kaffekopp. Det er rart. Og et ganske tydelig tegn på en usunn avhengighet.

Så det blir spennende å se utover dagen hvem som kommer til å slite mest ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ny oppdatering kommer i kveld!

P.S. Takk til dere som har bidratt med innsikt fra egne familier :-)

Prosjekt: Legg vekk ipaden!

I dag leste jeg en sak som gjorde meg kvalm, men som også fikk meg til å tenke. Den handlet om Guro, som fikk nok av initiativløse zombiebarn som kun brydde seg om nettbrettet sitt. Derfor solgte hun nettbrettet deres!

Mens jeg leste saken, kjente jeg en kjip, synkende følelse. Denne saken kunne med letthet vært skrevet om våre barn.

For nettbrett er fint det. En liten pause i hverdagen, en mulighet til å gjøre noe annet, litt lett underholdning mellom slagene. Men i det siste har det nok bikket over. Flaut å innrømme, men like greit å være ærlig.

Så mens jeg leste saken om Guro og guttene som plutselig fikk et mer aktivt og hyggelig liv sammen etter at nettbrettet ble solgt, begynte jeg å tenke på hva som ville skjedd hvis nettbrettet her hjemme ble borte en dag.

Og det tenker jeg å finne ut i morgen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har ikke tenkt til å selge nettbrettene til barna altså, men en dags pause for å teste og se effekten høres veldig bra ut. Både for barn og voksne!

Ja, for det må være likhet for loven her, så hvis barna skal legge bort skjermen, må vi voksne gjøre det samme. Det betyr null mobilfjes på mor og far, og der er det i hvert fall rom for forbedring! For det er så lett å fiske frem mobilen for å scrolle litt, sjekke noe eller sende en rask melding. Brått sitter man der med trynet i mobilen. Igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men ikke i morgen!

For i morgen blir det skjermfritt når vi er sammen med barna, både for store og små. Det vil i hovedsak si TO perioder som jeg er like mengder spent på: Før og etter barnehagen.

Før barnehagen, når barna ofte sitter litt på nettbrettet mens mamma og pappa gjør klar frokost, klær og fyller kroppen med kaffe. Og etter barnehagen, når barna tar en pust i bakken mens middagen prepareres.

I tillegg får vi voksne en bonusutfordring og det er mengden tid vi bruker på mobilen i arbeidstiden og på kvelden. Vi snakker da om ikke-produktiv scrolletid.

For i morgen blir det altså nix und nein, og jeg er utrolig spent. Kanskje går det helt knirkefritt? Eller vil vi innse at vi sitter mye mer på nettbrett og mobil enn vi har vært klar over? Og hvem vil egentlig slite mest: Voksne eller barn?

Selv ville jeg satt 50 kroner på at barna kommer til å takle det helt fint, men at pappa blir tatt på fersken med scrollefjeset bortgjemt inni et garderobeskap allerede før frokost ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hvordan ville dette gått hjemme hos dere? Knirkefritt eller kanskje litt ugreit?
P.S. Oppdatering kommer både etter frokost og til kvelden i morgen :)

Helg MED og UTEN barn

I helgen fikk jeg oppleve verden på to vidt forskjellige måter. Med og uten barn.

For på søndag morgen våknet jeg til lyden av stillhet. Hvite vegger og rent sengetøy i et hus helt tømt for lyder. Alt jeg hørte var et tog passere i det fjerne.

Tusle ned i stua. Mer stillhet. Få seg en kopp kaffe, småprate litt, spise egg og bacon i full harmoni. Lite prat og forstyrrelser.

Dumpe ned i sofaen og ligge helt uforstyrret i fred. Se hva man vil på TV, på et fornuftig lydnivå. Senke skuldrene. Ro.

En time senere satt jeg i bilen på vei hjem. Rolig og harmonisk, i ett med universet. Tenkte å ringe frua og høre hvordan det gikk der hjemme. Brått var jeg over i en helt annen verden.

Christina rakk ikke ta telefonen før hun ble avbrutt av barn som kranglet om hvem som skulle si hva først. Og etter 20 minutter med historier om kutt i fingeren, hva de hadde spist til lørdagsgodt, hvordan sjokolademelken hadde endt utover bordet og litt krangling mellom slagene, fikk jeg Christina på linjen igjen.

- "Hei pus, hvordan går det?"

- "Hehe, joda, det går så- ØY, ikke! Vent.. Hallo, kan dere.. Peter? Jeg må ringe deg opp igjen..."

Så kommer man hjem og alt er bare lyder og kaos. Borte er stillheten fra noen timer tilbake, for her har ikke stillheten en ledig krok å gjemme seg i.

Og på en dag der man egentlig er litt i underskudd på alt, kunne man gjerne trengt et sånt sted. Men nei da, for barn gir totalt blanke i om du har sittet oppe halve natten og spilt poker med gutta.

Det var i går, nå er i dag og vi vil leke, høre på kjempehøy musikk, danse på gulvet, lekeslåss og spille brettspill.

På likt.

Og du må være med.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I sånne stunder er det rart å se for seg livet uten barn. Hele helgen på seg til å samle overskudd og krefter, ingen tid brukt på å få klissete yoghurtfingre opp i nesa.

Samtidig tror jeg kanskje jeg ville kjedet meg halvt i hjel. For etter en halvtimes ro, begynner man å savne lydene. Kaoset. Gleden av å leke med barna og rufse dem i håret.

Men klart, noen dager hadde det heller ikke vært helt feil å bare kunne krølle seg opp i en ball og ligge i hundekurven hele dagen x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God ny uke! ...fra og med i morgen ;-)

Bleier og fotballsko

Det er ikke det at jeg ikke er stolt, det er bare..

Det føles som i går at vi måtte gå tilbake til butikken for å kjøpe en ny pakke med bleier, fordi den vi hadde kjøpt var altfor stor.

Og når du endelig begynte å ta dine første, vaklende skritt og jeg så på deg og tenkte hvor usannsynlig rart det var at de små pailabbene dine en dag skulle hoppe, løpe og sprette. Det går jo ikke, se bare så ustabile de er. Kommer seg jo nesten ikke over dørterskelen.

Men i dag kjøpte vi fotballsko. I nesten samme størrelse som mamma. Og leggskinn. Og ball. Og drakt. Og du skal bli fotballgutt.

På bein som bare i går tok sine første skritt.

Det er fantastisk, men også fantastisk rart. For tiden flyr den, gutten min, og snart har du større føtter enn mamma og scorer ditt første mål i en stor kamp.

Og du vil se på oss og vil se på deg og vi vil være verdens stolteste. Du vil føle deg som verdens største, og akkurat der og da så vil du også være det, men for oss vil det også være en del av deg som for alltid vil være den fine, lille gutten vår.

Selv når du får større føtter enn pappa.

cof
 

* Følg Fotballhjerte på Facebook *

Fredag, sol og vårglede!

Altså, nå begynner det virkelig å lukte fugl her!

Og ikke den type fugl som har ligget i veikanten en ukes tid..

For i dag kom våren og hilste på!

Lovlig sent må jeg si, men vi tar det vi får.

06. april skulle altså bli dagen da isen endelig forsvant fra plattingen, det første hint av krokus er å se på siden av huset og tidligere i dag tror jeg jaggu jeg så en hestehov. Kan også ha vært en sneip. Greit nok det også, så lenge det ikke er is eller snø.

Men det har vært varmt i dag. For første gang siden gudene vet hvor lenge. Varmt nok til å ta av seg jakka og føle seg som et hulemenneske som ser solen for første gang. Man blir liksom bare stående og slurpe i seg hver eneste solstråle og glede seg over at man ikke fryser på seg koldbrann på minuttet.

For nå er vinteren virkelig i saftig retrett. Jeg hadde nesten, nesten, gitt opp håpet om vår i år. Vinteren har vært så standhaftig og holdt gata i et skikkelig balletak, men nå renner vinteren endelig av gårde ned i grus og gress. Og det er fantastisk. Fan. Tastisk!

Også at det attpåtil er blå himmel og tacofredag - nei, blir det bedre nå så dævver jeg :-D

Folkens, det er bare å hive jakka, få på smilet og glede seg over livet - våren er på vei!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi kommer!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sacre bleu!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I´m freeee!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Gooood helg, hilsen overlykkelig vårfantast :)

Gnist i en malekost

Det er rart hva man kan finne i et spann med maling. Kjærlighet, for eksempel.

Jeg hadde egentlig gruet meg til å male. Litt fordi det er ganske kjedelig, litt fordi vi akkurat har malt de veggene. Men veggene maler ikke seg selv, og så lenge gangen vår oser av "mensenrødt" (beklager ordet, men det er bare det vi kaller fargen for tiden), så må vi ta tak.

Så i helgen fikk barna noen timer med is og lek hos mormor og bestefar (tusen takk!), mens herr og fru Klonk spratt det første malingsspannet.

Og det tok ikke mange strøkene før jeg kjente det. En slags indre ro. En merkelig følelse av velvære og glede. For det er noe meditativt over å male. Bare sitte i ro og varsomt påføre farger på vegg. Strøk på strøk mens veggen sakte men sikkert endrer farge.

Alene kan det være ganske kjedelig, men sammen er det noe helt annet. For sammen går det over dobbelt så fort. Arbeidet blir morsommere og mye mer inspirerende, for hver gang man snur seg og ser så har den andre kommet et stykke videre. Et stykke vegg man slipper å male selv. Det er en god følelse.

Så skrur man på litt musikk som står og går i bakgrunnen, mens man prater litt om løst og fast. Rykter og planer, tanker og drømmer. Man ler litt og koser seg og glemmer litt at man jobber.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og for hver vegg som kles i kliss ny drakt, stiger humøret enda et hakk. Helt til det punktet hvor man føler en oppløftende glede som totalt overskygger den litt kjipe følelsen man hadde før start.

Og jeg vet ikke om det skyldes den forløsende følelsen av å få ting gjort eller om det skyldes løsemidler i malingen, men plutselig oppsto det en liten gnist nedi malingsspannet. Vi kjente det begge to. Så godt å få litt tid sammen, uten ørten andre ting i hodet. Bare male og prate og være sammen om et prosjekt.

Brått ble musikken litt søtere, fnisene flere og smilene varmere. Ikke bare to malende kamerater på et kjedelig oppdrag, men kjærestepar i gamledager på vei mot noe finere. Sammen.

Det er rart det der, hvordan parforhold fungerer. Noen ganger er man oppe, andre ganger er man nede. I blant er det fest, men for det aller meste hverdag. Og midt blant oppvask og hverdager kan man plutselig finne kjærligheten i bunnen av et spann med maling <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Min lille malekost ❤️

Teo har tatt sommerklippen

Gikk han for permanent? Highlights? Extensions? Rottehale? Se FØR- og ETTER-bilder.

Når bloggere drar til frisøren er det ofte masse opplegg. Det er krøller og botox og negler og spons i hue og ræva. Teo er ikke så fin på det. Han nøyer seg med litt kort i nakken og på øra.

Og endelig har vi funnet en hundefrisør vi er superfornøyd med, som behandler ham som den divaen han er. Barberer ikke ned til beinet, men klipper og vasker og gir ham full Spa-behandling. Og han digger det!

Såpass synes jeg han fortjener når han tross alt er langt mer populær og ettertraktet her på bloggen enn undertegnede x-)

Så her får dere et par FØR-bilder og ETTER-bilder av go´gutten som nærmer seg 11-årsdagen i mai :-)

FØR

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

ETTER

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Extensions får bli neste gang x-)

Surströmming - Kongen av drittlukt

Tidligere i dag skrev jeg et innlegg om at lukten av råtten snø er det verste som finnes. Men jeg hadde glemt én ting..

For det finnes et produkt som topper alt, og får selv råtten snø til å fremstå som vanilje-is.

Et produkt så grusomt at det kan jage fanden på flatmark.

Et produkt så råttent at det har fått flyforbud på grunn av eksplosjonsfare!

Et produkt med en lukt så intenst horribel at det senest i går fikk evakuert en hel ungdomsskole!!

 

Jeg snakker selvfølgelig om den ubestridte kongen av drittlukt: Surstrømming.

Og sommeren for to år siden åpnet Christina og jeg en boks med denne bedervede jævelskapen. Og tro meg: Det finnes ingen over, ingen ved siden, ingen engang i nærheten - Surströmming ER og blir den verste lukta i verden.

Her er videobeviset.

OBS: Vi advarer mot sterke gloser og lukter i innslaget ;-)

Musikk: "Scheming Weasel (faster version)" Kevin MacLeod (incompetech.com) - Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License - http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/


/ Fysen på en prøvesmak? x-)

Verdens verste lukt?

Rekeskall? Søppel? Avføring? Nei, jeg har noe mye verre.

Søppeldynge er notorisk kjent for å være litt ugreit for luktesansen. Mange mener også at våt hund får neseborene til å vrenge seg. Selv er jeg ingen stor fan av gamle rekeskall på en varm sommerdag,

Sur melk, brukte bleier, fiskeslo og oppkast er også gode kandidater for å lokke frem brekningsrefleksen, men i går oppdaget jeg noe som topper alt dette.

Det skjedde da jeg skulle hente barna i barnehagen i går. Lukten traff meg som en slegge idet jeg åpnet døra.

Det første som slo meg var bæsj. Å ja, noen har tråkket i en hundekabel, fort gjort det. Men så gikk lukten over i et slags oppkast-landskap, for så å touche innom gammel melk i sommersol med et hint av råtne egg og kadaver. Og alt dette på likt!

Og det var da jeg innså det.

Råtten snø!

For har du vært i et rom fullt av vinterdresser marinert i råtten snø? Det lukter seriøst som en bedervet grevling, rullet i bæsj og tent på.

Etter et raskt søk på nettet fant jeg blant annet denne saken i Aftenposten, som forklarer at lukten skyldes et naturfenomen kalt "isbrann". Lukten kommer altså ikke av oppkast eller hundebajs, men smørsyre som oppstår under en gjæringsprosess fra gress og planter som ligger stengt inne under isen.

Så all honnør til de ansatte i norske barnehager som ikke klipper av seg nesa med saks i disse dager, for den lukta der hadde drevet meg til vanvidd på 5 minutter x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ja til høyere lønn for barnehageansatte!

* Følg Nesehjerte på Facebook *

Pass dere for kanten!

Pass dere for kanten, har vi alltid sagt. Den skarpe kanten på kjøkkenbenken som henger faretruende over matskåla til Teo. Dere kan slå hodet oppi og da kan dere få kjempevondt. Slå hull i hodet til og med, så pass dere for den, har vi sagt.

Og vi har vært bekymret. Veldig bekymret. Hengt på beskyttelsesgreier og dempere for å gjøre kanten mindre skummel, men sånne ting har det med å falle av.

Så vi har levd i frykt.

Og her i går løp barna rundt på kjøkkenet igjen. Jagde hverandre rundt mens de hoiet og lo.

Pass dere for kanten, sa jeg strengt av gammel vane.

Da først la jeg merke til noe..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å ja, så ikke bare ett av barna, men begge har faktisk vokst seg så lange på sokkelesten at de er langt forbi skallefare. Når skjedde det?! Hallo, jeg har sittet og fulgt med på dere hver eneste dag, når i all verden har dere skutt i været?

Plutselig sitter man der og tenker på alt som har vært og for lengst er forbi. Bleier, for eksempel. Tenk at vi er helt ferdig med bleier! Og vippestol! Og stellebenk, babygrøt, barnevogn, smokk og ammeputer. Alt det der, ferdig for lengst. Men man glemmer å tenke på det når hverdagene bare tøffer av sted.

I det ene øyeblikket sitter man og klager over babyen som er oppe syv ganger om natten, i det neste kjøper man barnesko som er bare noen få størrelser unna mammas.

De sier at tiden med småbarn flyr.

Og de har rett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Pass dere for... taket da.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mann treffer på interiørvalg!

Etter 36 år har jeg endelig klart det!

For det er ikke det at jeg er fargeblind, absolutt ikke, jeg er bare fargekombinasjonsblind. Jeg er født helt uten evne til å se om to farger går godt overens eller kræsjer totalt.

Jeg har heller ikke greie på klær og mote. Aldri hatt, vil aldri ha. Kombinert med mangelen på forståelsen for farger, betyr det at jeg stort sett aldri gjør spennende krumspring på motefronten. Kjøper meg kanskje en hatt sånn i ny og ne, men bruker den aldri.

Dessuten eier jeg ikke engang et hint av forståelse for interiør. Altså virkelig ikke. Jeg kan kjøpe en sofa kun egnet for tyske bunkere og synes den er rett så raff. Derfor holder jeg meg gjerne unna sånt og lar Christina ta det, for alt jeg liker er enten stygt eller harry.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke du da, grisen <3
 

Men her en dag skjedde noe rart. Virkelig rart.

Vi skal nemlig male det grusomt 90-tallsrøde gjesterommet, som for tiden også er mitt hjemmekontor (og treningsrom). Derfor synes jeg det var bare rett og rimelig at jeg skulle få en finger med i spillet på fargevalget. For jeg gidder ikke sitte å jobbe, enda mindre trene, i et lyserosa softis-rom. Nei, rommet skal være litt mandig.

Men hvilken farge skal man gå for?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det siste halvåret har jeg sett hvordan Christina jobber som en narkohund hver gang hun skal velge maling til et nytt rom. Hun googler, leser seg opp, henter fargeprøver, henger opp prøvene på veggen, lar dem stå der i forskjellig lys, setter de opp mot hverandre, leser litt mer på nett, prøvemaler kanskje og snakker med venninner. Om maling!

Må det virkelig være komplisert eller kan det gjøres enklere? Det første som slo meg var blå. Så jeg gikk inn på google, skrev "maling blå", klikket på fanen for bilder og det første bildet jeg så.. Smækk bæng, der har vi den. Det er fargen for meg! Hele prosessen tok meg kanskje 7 sekunder.

Rimelig sikker på at fargen var like ukul som en fyldig rottehale, tok jeg nølende med meg macen bort til Christina (som tross alt er hoveddommer i slike ting) for å sjekke.

- "Denne liker jeg. Funker den?"

Hun så på meg med store øyne og et overrasket blikk, litt sånn du ville sett på en ape som plutselig begynner å synge på nynorsk.

- "Ja, den er jo kjempefin!"

Og dermed var det gjort. Jeg har for første gang i livet truffet med et interiørvalg som har falt i god jord hos en kvinne! Og alt det tok var 36 og et halvt år.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Bilde lånt av Lady Inspirasjonsblogg (ikke sponset, ikke reklame etc)
 

/ Nå blir det 5180 Oslo for alle penga :-)

* Følg Interiørhjerte på Facebook *

Påskedeppa på Facebook

I dag skjedde det noe rart. Jeg startet dagen i sofakroken med en kaffekopp og et trøtt mobiltryne på facebook. Litt for tidlig å starte dagen, må bare scrolle og slurpe litt sånn på tampen av en god påske. For det har det vært. Virkelig.

Vi har hatt familie på overnattingsbesøk, vi har vært på utsøkt middag hos svigers, vi har hatt venner over på vin og sladder, vi har syklet i gata og spist is i solveggen. Kort sagt, vi har hatt det som plommen.

Men så sitter man og scroller på Facebook, da. Plutselig får man følelsen av at man ikke har gjort en dritt. For alle er tilsynelatende på fjellet. Alle er lykkelige og atletiske og se på oss og vår perfekte familie på det perfekte fjellet i den perfekte ferien.

Beautiful ski instructor
Licensed from: Anna Om / yayimages.com
 

Og det er greit det altså. Jeg forventer ikke annet enn at folk deler snutter av livet når livet leves best, men hvorfor er vi så opptatt av å vise kun den beste versjonen av oss selv?

Disse vennene man aldri hører noe fra resten av året, plutselig deler de 50 bilder på 3 dager. Og det er skyfri himmel på alle.

Jeg sier ikke at jeg er noe bedre selv altså, det hadde bare vært så morsomt om det var spalteplass til hverdagen også.

Jeg mener, nå som alle er så opptatt av at det skal bli slutt på retusjert reklame og falske idealer i media, hva med å ta en titt på egen hverdag og hvordan man fremstiller seg selv på nettet? Er ikke det en ganske retusjert versjon av livet vi lever? Satt på spissen, altså.

For av alle påskebilder jeg har sett, av ski i løypa, pølser på bålet og fyr i peisen, har jeg ikke sett ett eneste bilde av lammelåret som ble svidd, nesa som knakk i skibakken, eller pappaen som spiste en bedervet pølse og fylte bilen med magesjau. Det er bare lykke, lykke og atter lykke.

Og plutselig satt jeg altså der og kjente på det. Følte at vår påske kanskje ikke hadde vært god nok likevel, vi har jo "bare" vært hjemme.

Så får man dårlig samvittighet. Vi er jo ikke dårlige foreldre, men de folka der er nok et par hakk bedre.

happy couple at ski resort
Alle andres påske..
Licensed from: phovoir /
yayimages.com

 


Min påske x-)
 

Det er selvfølgelig en utrolig teit tankegang, jeg vet det, men likevel skjønner jeg nå litt bedre de folka som føler seg tjukke av å se Caroline Berg Eriksen se ut som en toppidrettsutøver bare 4 dager etter en fødsel. Absolutt ikke Carolines skyld det, men jeg skjønner til dels tanken nå.

Dette med at man sammenligner seg med andre. For når andre først stikker frem hodet, er det stort sett bare når ting er på sitt aller beste. Så sitter man der i joggebuksa og scroller og føler seg kjip.

Så hvis du har det litt sånn nå, bare husk: Virkeligheten er mer enn det du ser på facebook. Mange har mistet påskelammet i bakken, bulket bilen og bannet stort foran barna. Mange har falt i bakken, kastet opp på afterski og slengt langrennsskiene på dynga.

Du ser det bare aldri, for det får så fryktelig lite med likes ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Grinegrisen Babe

I dag nådde tårekanalene et nytt bunn-nivå..

For jeg har lært meg å akseptere at jeg har mistet totalt kontroll over tårekanalene etter at jeg fikk barn. Greit nok.

Før kunne jeg se de grusomste, fineste, rareste, mest fantastiske ting, uten å felle så mye som en fluefis. Nå derimot.. nå trenger jeg nesten bare tenke på noe rørende, så begynner det å skje ting i øyekroken.

Men en GRIS som gjeter SAUER?!

I dag satt vi nemlig og spiste grøt i sofaen, da vi zappet innom filmen om Heldiggrisen Babe på TV. Du vet, storfilmen fra 1995 om en gris med en merkverdig lugg som bor på en gård.

Jeg har aldri sett den før og tenkte at det ikke var stort å hente, men barna ville gjerne ta en titt. Dessuten var det bare 10 minutter igjen.

Så vi så på. Jeg slurpet kaffe og var ikke fryktelig opptatt av hva som foregikk på skjermen. Men det var frem til den lille grisen skulle prøve seg som gjeterhund i en stor gjeterhund-konkurranse. Alle lo av den lille grisen, alle lo av eieren. Idioter, tenkte de. En gris som skal gjete sauer, det vil aldri gå!

Men det gikk. Grisen fikk lære et hemmelig triks av en annen gjeterhund og plutselig gikk alt som smurt og publikum jublet ekstatisk!

Og da gikk tårekanalene til pappa bananas.

cof

bty

Men vet du hva, det kan jeg faktisk ikke leve med. Jeg skjønner at det kan være rørende å se et barn synge i en talentkonkurranse eller en vakker scene i en film, der en familie gjenforenes etter mange års ulykke, men kjære tårekanaler, en gris som gjeter sauer?! Det blir for teit ass.
 

/ Hilsen mann skuffet over egen kropp x-)

Hæ?! Hva?! Hvor er jeg?!

I dag var vi invitert på påskemiddag til svigers. Typisk sånt man takker gladelig ja til uten å tenke seg om. Komme til dekket bord, joviale folk og nydelig mat. Småprate, spise, slurpe kaffe og ha det gildt. Perfekt opplegg! :)

Bare et ørlite problem i dag..

For tidligere på dagen hadde Peter funnet ut at det var en god idé å få klemt inn en skikkelig løpetur for å trimme påskespekket litt. Og det gjorde han. Løp og koste seg, spurtet den siste strekka og kom i mål sliten og svett.

Bare atte.. jeg glemte å spise etterpå. Og etter en løpetur trenger en stor kropp som dette å få i seg noe næring, hvis ikke blir den helt i ulage.

Så da vi ankom Casa La Svigers var det en sulten og tørst Peter som viltert begynte å sniffe på påskesteika straks vi kom inn døra.

Og så snart maten kom på bordet, kastet jeg meg over den som en pirajaflokk. Rev og slet kjøttet i biter, gulpet det ned i store stykker som en krokodille.

Men når kroppen kjører på nødaggregat blir den også helt skutt så fort den får i seg mat. Spesielt veldig store mengder mat på veldig kort tid.

Sånn atte.. Så fort det fantastiske måltidet var inntatt, måtte jeg bare ta meg 2 minutter i sofaen. Skal ikke sove altså, absolutt ikke, må bare...

Spol til 45 minutter senere...

Hæ?! Hva?! Hvor er jeg?!

Og sånn ble altså det at mens de andre satt som anstendige voksne og drakk kaffe mens de småpratet om løst og fast, lå svigersønnen rett ut på sofaen og snorket som en hest.

Altså.. Nå vet jo ikke jeg hva slags fyr mine svigerforeldre hadde sett for seg at Christina skulle ende opp med, om det var en bilmekaniker eller fotballspiller, men jeg er i hvert fall ganske sikker på at dette ikke var drømmen..


 

/ Enda godt de har en datter til x-)

Pluttens superskive

Frokosttid og pappa ordner fortsatt på kjøkkenet. På bordet står alt nesten klart. Litt frukt og grønt, noe godt i glasset, en kurv med brød og masse pålegg. Mangler bare noen skjeer og en kaffekopp. Barna sitter sultne, klare og venter.

Jeg styrer litt frem og tilbake og henter en tørkeklut (noen vil høyst sannsynlig søle noe før eller senere). Jeg setter meg, men kommer på at vi mangler majones. Det må man ha på en påskefrokost. Tilbake til kjøkkenet igjen.

- "Men pappaaaaa, kom igjen da, jeg er sulten!" kommer det klagende fra storebror.

Jeg ser på bordet og de to barna som sitter omringet av mat og pålegg, alle verktøy lett tilgjengelig.

- "Men herregud a mann, alt pålegget står jo rett foran deg. Bare ta det du vil og lag en skive selv, da vel?!" sier jeg litt oppgitt.

Et lurt smil og klagingen opphører. Pappa må hente et par ting til, så er han klar. Det klinger i asjetter og bestikk. Noe er definitivt på gang.

Så går det et minutt, det går nærmere to, og så er skiva klar. Tydeligvis noen som har tatt dette med "ta det du vil" ganske bokstavelig x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Plomme, banan og kiwi på skiva, det MÅ jo bare bli en bra dag :-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp kjører mer tradisjonelt opplegg.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mens pappa klamrer seg til kaffen som en mast på stormfullt hav x-)
 

/ God påskehelg! 🐣

Hjemmepåske er også påske

Påsken kan være så mye rart. Den kan være skiturer på fjellet med sol i fleisen og kvikk lunsj i sekken. Anorakker og nikkers, appelsiner og swix.

Men den kan også være dette. Rolige dager hjemme med god tid til å ta det helt piano og bare kose seg.

For det er litt deilig å være hjemme i påsken også. Være turist i egen by og se nye ting. Slurpe på en kaffe og gnafle på en bolle. Påfyll.

sdr

cof

cof

For hjemme skjer det også rare ting i påsken. Naboer som begynner å krype ut på gatene etter vinterdvalen, plutselig si hei igjen. Småprat i sola, småprat om vær. Mye vær, men det er greit det, for godt vær ei på vei. Det var litt av en vinter, sier vi. Ja, nok vinter nå, si.

Bilene som ruller forbi knatrer godt av støv og grus mot tørr asfalt. En herlig lyd. Lyden av vår på vei.

Får håpe dem kommer og børster veiene snart, sier vi. Ja, blir ikke mer snø nå, på tide å finne frem grillen, si. Også humrer vi i skjegget mens vi trekker oss tilbake til hulen.

Ikke stort mer enn det, men det kan være mer enn nok det. Fint på fjellet, magisk på fjellet, men fint her hjemme også. Tid til å preppe litt for våren og bare være sammen.

Rydde litt, fikse litt, leke litt.

Og ta med bamse på kafé.

cof
 

/ Hytta, heimen, syden eller månen - God påske, hvor enn du er :)

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Mannen som gjorde meg lykkelig

Hvem hadde trodd at fem små ord skulle bety SÅ mye? x-)

For der sto jeg, litt sliten og dratt i pappatrynet, som alltid. Et par flasker vin i kurven til påskebesøket som ventes i kveld. Greit å ha noe godt å by på når rumpa parkeres i sofaen for kvelden og kubbene lyser opp peisen.

Nok en dag i rekken av mange, ikke stort å skrive hjem om.

Jeg setter flaskene på båndet, de pipes videre og den glade mannen i kassa hilser og sier hei.

Jeg sier hei tilbake.

Så ser han på meg.

Myser litt.

Så sier han det..

Fem små ord som alle over 30 år drømmer om å høre.

Ikke "Hei du, jeg elsker deg", ikke "Du har vunnet i Lotto", men noe langt langt bedre:

Kan

Jeg

Se

Legitimasjon?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Takk, du vakre herre, påsken er reddet! Hilsen plutselig 17-åring :-D

* Følg Fjortishjerte på Facebook *

Min stolteste tatovering

Visse ting betyr så mye mer enn det man ser <3

I går kveld var det nemlig nok en gang duket for nytt blekk på kropp, og denne gangen ble det min kanskje aller stolteste tatovering til nå.

For i forrige uke skrev jeg om tegningen jeg fant på kontoret for en tid tilbake (les: "Tatoveringstrøbbel"). Tegningen var en av de første lillesnuppa har laget til meg. Streket opp rundt håndflatene og laget med kjærlighet mens hun nynnet, sang og koste seg.

Og med én gang jeg så den, visste jeg at den måtte på kropp :)

For det er noe utrolig trivelig over tanken på å ta med seg noen minner fra barnas barndom videre i livet. Hver gang man ser seg i speilet eller flexer på stranda.

Mange går kanskje for barnas navn og/eller fødselsdato når de skal tatovere noe sånt, men jeg har forelsket meg helt i ideen om å tatovere et par av deres kunstverk isteden.

Og basert på gårsdagens resultat er dette en idé med livets rett, for blekkflekken på skulderen verker fortsatt, men varmer allerede i hjertet :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stein, saks, papir og hvadaforno?!

Vi er i barnehagen, det er hentetid. Ingen som vil bli hentet selvfølgelig, bare dra ut tiden litt til.

Kom igjen, sier jeg. Vil ikke bli henta, sier de.

Rart hvordan alt i barnehagen tilfeldigvis ser ut til å være ferdig rundt 15 minutter etter henting.. ;)

Men denne gangen får jeg i hvert fall lov til å være med på leken.

- Skal vi ta stein, saks, papir? spør guttungen.

- Klart vi skal! Gjør deg klar for nederlag, svarer jeg.

Stein..

Saks..

Papir!

To knyttede never suser gjennom luften. Nå skal det avgjøres.

Men jeg har et fortrinn, for jeg har gjort dette i mange år. Det finnes nemlig en hel del vurderinger man kan gjøre for å øke sine vinnersjanser.

Hva tror du motstanderen vil spille og hva tror han/hun at du vil spille? Menn spiller ofte stein fordi den oppfattes som maskulin og sterk, mens mer listige individer gjerne velger saks eller papir.

Men hvis du tror motstanderen vil velge stein, skal du da velge papir, eller har motstanderen fått nyss i din vurdering av ham/henne og vil derfor gå for saks? Disse og ørten andre vurderinger må gjøres i løpet av et mikrosekund.

Og hva spiller man mot et barn? Kommer han bare til å kaste ut noe tilfeldig eller har han peiling? Og ikke minst: Ønsker jeg egentlig å vinne? Ønsker jeg å risikere at han blir en dårlig taper og lei seg nå som energien allerede er på halv tolv for dagen?

Æh, han er seks år nå, jeg kan ikke tenke sånn lenger. Så jeg går for det.

cof

cof

Han kommer til å buse ut med stein. Stein føles tøft, stein slår alt. Jo da, stein er bra det, men det slår ikke papir serru, lille bøllefjomp.

Stein..

Saks..

Papir!!

BOOM! Jeg fyrer av papiret.

Jeg ser på hånda hans. Eller rettere sagt.. hendene. Han holder hendene ved siden av hverandre og bølger dem som vann.

cof

- Hva er det der for noe? spør jeg.

- Lava, vel.

- Lava?! spør jeg.

- Ja, og lava sluker alt, så jeg vinner!

Og så løper han av sted.

bty
 

/ Hakke lest reglene altså, men riiimelig sikker på at det der var juks x-)

* Følg Lavahjerte på Facebook *

Våren er på vei!

Endelig!

Det er fortsatt for kaldt og for mye snø og for lite krokus, men fy flate i dag hadde vi en magisk vårdag i påskesola!

I helgen har vi nemlig vært hos verdens kuleste tante og onkel på Nøtterøy, og i dag skulle vi bare ut på en liten spasertur, lykkelig uvitende om hvilken makaløst god dag det skulle bli.

For ute ventet våren.

Varm og lun og smeltende deilig. Snøen hadde ikke en sjanse og begynte å gi etter i strie strømmer.

For å toppe kaka hadde tante og onkel planlagt å ta oss med på en landkafé. Jeg hadde aldri hørt om landkafé før, tilnærmet bygutt som jeg er, men det viser seg altså å være en kafé som drives på en gård. Enkelt og greit. Og ikke minst: Supertrivelig!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så etter en koselig spasertur gjennom nøtterøyske nabolag, ramlet vi ned på et utebord i sola, fikk hver vår kanelbolle i klypa og nøt livet i store slurp. Såpass var det at vi kunne kaste både jakka, skjerfet og lua.

Plutselig var våren her. Iskaldt i går, helt nydelig i dag. Fortsatt ikke noen tur i parken å oppholde seg i skyggen, men i sola sang fuglene tostemt.

Og det er da man innser hvorfor man bor i Norge. For de lange, kalde vintermånedene har sine øyeblikk, men de er for det meste lange og kalde. Men når det snur, når det endelig snur og sola varmer igjen.. fy søren. Få ting i verden kan toppe det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og du vet at foran deg ligger den magiske våren og venter. Lusker og flørter i horisonten. Og etter våren kommer sommer! Og høst og sånn.. ja nei det er så lenge til så det tenker vi ikke på nå.

For nå begynner det.

Kanelboller og bringebærsaft, jakker som kastes og blomster som titter frem. Nå begynner våren.

Enda kan vinteren slå tilbake med et slag under beltestedet. Enda kan det komme snø og minusgrader og fandens oldemor, men vinteren er på tapende front. Det vet den selv, det vet vi alle. Den kan gjerne kjempe imot enda noen uker, men våren er på vei og den lar seg ikke stoppe.

Og ingenting gjør meg gladere enn det :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Vårhjerte på Facebook *

Tassende føtter ❤️

Jeg elsker lyden av tassende føtter. Akkurat mens man sover, men våkner bare litt. Myke og nesten klissete mot det glatte gulvet.

En umiskjennelig lyd, badet i stillhet. Små dråper av lys i mørket. Som en valp på katteføtter. Lydløs, men bare nesten.

Varme totter blir til kalde på vei over gulvet. Kryper opp for å varme seg. Sammen.

Det er akkurat så øynene truer med å stå opp, men natten holder øyelokkene i et jerngrep.

Men før man rekker å sovne, får man et glimt av en liten en som ligger fornøyd under dyna og smiler og smatter seg til søvns igjen.

Tryggere og varmere nå. Her mellom mamma og pappa.

Også ligger man der og kjenner at livet, ja livet det er ganske så fantastisk.

Og så gjesper man.

Og så sovner man.

Med et smil.

* Følg Tassehjerte på Facebook *

Når hjernen har tatt ferie

Jeg våkner opp, det er midt på natta. Først hører jeg det ikke, bare våkner. Men jeg er ganske sikker på at jeg hørte noe. Vet ikke hva, noe ubestemmelig, men fortsatt noe. Jeg hører etter. Ikke en lyd. Bare lyden av stillhet.

Jeg setter meg opp og spisser ørene som en surikat på speiding etter rovdyr. Ingenting. Ikke et knirk i gulvet, ikke en tyv i smykkeskrinet. Jeg legger meg ned igjen. Greit, så var det ingenting.

Men så hører jeg det.

pip.

piiiiiiiiiiiiip.

En konstant pipelyd. Inni hodet. Ikke som en alarm, men mer som en plystrelyd i det fjerne. Konstant.

Jeg rister litt på nøtta og tenker at det sikkert bare er den trøtte hjernen som spiller meg et puss. Men neida.

piiiiiiiiiip.

Hva søren? Pipelyd? Er ikke det sånn... tinnitus? Å herregud, har jeg fått tinnitus?! Jeg hiver meg over telefonen og rett inn på google.

Akutt tinnitus, vedvarende tinnitus, tinnitus hele livet. Jeg leser og leser og blir mer og mer sikker: Jeg har faen meg fått tinnitus. Helsike heller.

Så begynner jeg å tenke på hva jeg gjorde i går. Jeg satt og skrev hele dagen med veldig høy musikk på øret. Hele arbeidsdagen. Ja, med unntak av den halvtimen jeg trente med enda høyere treningsmusikk på øret.

Shit pommes frites. Jeg innser at jeg sitter i saksa. Jeg har ødelagt ørene mine.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Panisk og deprimert røsker jeg tak i Christina som ligger og purker.

- ØY, Christina, våkne!

- Hæ, hva?

Hun våkner helt i ørska og skjønner først ganske lite, men panikken må stå skrevet i øynene mine:

- Faen, jeg tror jeg har fått tinnitus! Herregud, hva gjør jeg?! Jeg kommer jo til å klikke hvis jeg må leve med den lyden resten av livet!!

Hun blunker noen ganger for å forsikre seg om at hun er våken.

- Tinnitus, Peter?

- Ja!

- Sånn pipelyd på øra?

- Ja!

- Sånn som den pipelyden ute i gangen?

- J...hæ?

- Peter... det er jo den rensemodusen på varmepumpa.

Så ga hun meg det oppgitte blikket foreldre gjerne gir barn som kommer slukøret hjem fra skolen med melding fra læreren, før hun snudde seg rundt for å sove igjen.

Så ja..

Det løste seg jo fint x-)


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Sorry pus, hjernen er på ferie <3

Når tannfeen får panikk

Vi sitter i sofakroken og spiser grøt. Tidlig morgen, slurper på en kaffe. Barne-TV surrer mens hjernen sakte våkner.

6-åringen er ferdig med grøten og har lagt seg på teppet. Mykt og godt så tidlig på kvisten.

Alt er bare rolig.

Så plutselig spretter hodet opp fra bak stuebordet.

- PAPPA! TANNA!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å shit! Kaffen står som en geysir mot taket. Tanna ja! Fabian Stang, den har jeg glemt!

For noen mistet en tann i går og den har ligget i et glass med vann i hele natt, og nå forventes avkastning. Han spretter opp og tripper på teppet. Hvor mye har tannfeen kommet med? Var det sånn at det ble litt ekstra når man mister tanna i barnehagen? 10 kroner? 20 kroner? 40 kroner?!

Han er allerede på vei opp trappa med syvmilssteg, da pappa endelig reagerer:

- VENT! Ehm... ta med lillesøster!

Pappa kjøper seg tid, for noen har visst glemt hele greia.. Hva søren gjør jeg nå?!

Han stopper.

Okei da.. Han går motvillig mot stua.

Det er akkurat det sekundet jeg trenger. Kaster meg ut på kjøkkenet, endevender første og beste sparegris så skillemynten flyr veggimellom, grafser til meg et par tiere og beinflyr opp trappa.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hakk i hæl kommer to små barn. Gira 1 og Gira 2. Dette blir spennende! Jeg rekker akkurat å smette ut av rommet hans og inn på kontoret. Later som jeg måtte noe på macen.

Det knirker i gulvet, fire tassende tottelabber løper inn. Og så... jubel. Tannfeen har vært her! Tanna er borte! Det ligger penger her!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg setter opp en teatralsk forestilling som er Nationaltheatret verdig. Løfter hendene, sprerrer opp øynene, hele pakka. De kjøper´n. Så spretter de glade og fornøyde av gårde for å legge pengene til sparing.

Jeg smiler stort og de smiler tilbake. Heldigvis er det ingen som spør hva jeg har i hånden bak ryggen, hvorfor jeg er våt på fingrene på den andre hånda eller hvorfor jeg hiver andpustent etter luft ;-)
 

/ Pen redning, Tannfeen, denne dagen er reddet :-)

Ukas Krangel: Still klokka, ikke hjernen

- Å shit, å nei, å søren heller!

På vei ut mot stua stopper Christina midt på kjøkkengulvet og setter i gang en lang, frustrert tirade. Hun stirrer på mobilen, så opp på klokka, så ned på mobilen igjen.

Å nei, tenker jeg, er det den tiden av året igjen.

Og ganske riktig, få sekunder senere kommer det:

- Åh åh, Peter, til helgen må vi stille klokka igjen! Det står på nettet. Søren heller, da må vi legge oss tidlig på søndag eller kan vi legge oss senere, eller hvordan ble det her igjen?

Og jeg vet hva som venter meg: En uke med mentalt kaos. For Christina er god på mange ting, kjempemange, men å stille om hodet når klokka stilles, er ikke en av dem. Jeg vet ikke hvorfor, men dette med å stille klokka stresser henne mer enn om noen hadde sluppet inn en grevling her.

Før har vi kranglet om det der, opptil flere ganger, for hun gjør så stort nummer ut av noe som er så lite. Og jeg skjønner det bare ikke. For hun begynner å gnåle om at alle rutiner blir så forandret, at dagslyset blir helt annerledes, at dagen blir lenger eller kortere, og selvfølgelig at leggerutinene til barna blir HELT kaos.

"Nå som vi endelig hadde fått på plass en god rutine" sier hun. Samtidig tenker ikke husets øvrige beboere noe over saken, og det løser seg automatisk i løpet av noen dager uansett. Bare frua som får stressflass og harehjerte noen dager.

Men jeg har i hvert fall lært fra i fjor at jeg ikke skal henge meg på. Ikke prøve å overbevise henne om at dette vil gå helt smertefritt, men bare la henne holde på. Som en hund som bjeffer mot månen.

Men for ordens skyld: Husk å stille klokka én time frem, natt til søndag (25. mars).

Så når du våkner klokken syv på søndag, så er den allerede åtte. Det er ikke verre enn det.

Hører du, Christina? ;-)


 

/ Sliter du også med å forstå opp og ned på klokka? x-)

Du vet du ikke er 17 lenger...

Når du står på kjøkkenet for å lage middag, pakker opp brokkolien og innser at det er den ferskeste, sprøeste og grønneste brokkolien du har sett på lenge. Kanskje noensinne!

Du kutter i den og toppene spretter til side.

Brokkolistilken ser saftig og crunchy ut, så du tar en smak og den knaser i munnen. Frisk og deilig. Og du tenker ting som:

- Fy fasan for en brokkoli! Å herregud, det er den beste brokkolien jeg har sett!

Og du blir oppriktig glad.

Ikke bare litt glad. Du begynner å ta bilder av den og tar den med ut i stua for å fortelle kjæresten din om den. Og senere på kvelden når moren din ringer, ja da forteller du henne om den også.

- Ja nå må det være brokkolisesong, sier du, for den brokkolien vi fikk i dag, ja det er jaggu den beste jeg har smakt. Ja, det var den virkelig!

Du føler brokkoliglede fra topp til tå og gledes over at en brokkoli akkurat har gjort dagen din mange hakk bedre.

Plutselig er det som om solen skinner sterkere og rett på deg og din lille brokkoli, der dere står på kjøkkenet og danser.

Da først, i nær sagt ekstatisk brokkolirus, inser du at dette muligens, kanskje bare muligens, er et ørlite alderdomstegn x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vi som elsker brokkoli (hvis den ikke kokes ihjel) <3

Uvanlig vårtegn i barnehagen

Da jeg leverte i barnehagen i dag, så jeg at de hadde laget en plakat med typiske vårtegn som barna gleder seg til.

Og her er alle klassikerne: Solen som våkner fra vinterdvalen og varmer godt igjen, biene som kommer for å hilse på, blomster som spretter opp og sølepytter som byr seg frem.

Også skilpadder da..

cof

Jeg har riktignok bare bodd i Larvik noen få år, men jeg er rimelig sikker på at skilpadder er ganske uvanlig her nede også.

Klart, jeg vet jo ikke hvor dette barnet bor eller hva skilpadde egentlig betyr.

For alt jeg vet er det et av mine barn som har ført opp dette som et typisk vårtegn.

I så fall skyldes det hele bare en stor misforståelse.

For det er ikke skilpadder som dukker opp når man drar frem sofaen under den store vårrengjøringen, det er bare et alvorlig tilfelle av hybelkaniner x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tatoveringstrøbbel

Dette kunne blitt så vanvittig kleint! x-)

Jeg har lenge hatt lyst til å tatovere noen fine minner fra de første årene med barna. Fra denne tiden, denne fantastiske tiden. Når livet består av store klemmer, fantastiske øyeblikk og poser under øynene.

Men jeg har lyst til å gjøre noe litt annet enn å tatovere navn og fødselsdato, og heller ta noe de har laget selv.

Derfor har jeg gått en stund og ventet. Inspisert alle tegninger de har med seg fra barnehagen og gledet meg til å finne noe bra.

Så langt har jeg gått tomhendt gjennom jakten. Endel har vært nære på, men ingen utslagsgivende.

Frem til her for noen uker siden.

Plutselig lå den bare der. Midt på pulten på hjemmekontoret. Grønn og fin og helt fantastisk. Med en rar symbolikk og tosidighet som helt umulig kan være tilsiktet fra en 3-åring. Men likevel.. Den traff meg. Den må det bli!

Jeg sendte den til tatovøren og ba henne tegne den opp. Denne må vi ta :)

Jeg var fast bestemt og kom meg helt til tatoveringsstudioet og fikk av meg jakka, før jeg plutselig innså noe som fikk øyebrynene til å rykke helt opp til hårfestet.

Vent. Nå. Litt. Er jeg 150% sikker på at jeg fant denne hjemme? Eeeeller finnes det en viss sjanse for at jeg husker feil og at dette er noe vi fikk med oss hjem fra barnehagen..?

For i så fall..

Plutselig fikk jeg helt panikk. For tenk å ta en tatovering, men så møter du foreldrene til en av de andre barna som ser på deg og bare:

- "Øy, hvorfor i all verden har du tegningen til datteren min tatovert på armen?!"

Det hadde vært mildt sagt kleint. Eller enda verre: Tenk om den ble laget av en av de ansatte som bare var skikkelig dårlig til å tegne. Det hadde blitt historien sin, det.

- "Hva denne tatoveringen betyr, spør du? Nei altså... den ble laget av Kjell, en ansatt i barnehagen til barna. Så... ja"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så med litt kalde føtter utsatte jeg planen frem til jeg fikk dobbeltsjekket med lillesnupp. Og da jeg spurte henne, laget hun en ny. Tok seg god tid til å tegne rundt hendene sine, mens hun nynnet, sang og koste seg. Resultatet ble såpass likt originalen at det er helt unødvendig å sende til politiet for videre etterforskning. Vi har en match.

Så nå har vi en plan. Lillesnuppas første kunstverk til pappa skal på kropp :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En trist, en glad <3

Tidenes drittstart på uka

Der dagen i går startet så bra med sponset frokost og full baluba, fikk den nye uka den ultimate drittstarten.

Man hører jo ofte folk klage over at det er mandag. Å nei, helga er for kort, mandag er dritt, hele den greia der. Ofte ler jeg av det. Mandag er fin, den. Ny uke, nye muligheter.

Tenkte jeg.

På vei ut porten fra barnehagen så det også lovende ut. Jeg hilste på en liten 1-åring som sto og smattet på votten sin. Han så på meg og sa "gakk". Jeg sa "gakk" tilbake. Overraskende nok fikk jeg ikke særlig respons på det, så jeg prøvde meg på en prompelyd.

Det fungerte. Han smilte. Ny prompelyd og han lo seg skakk i hjel. Da begynte jeg å le også, og så skiltes vi som venner. Dette blir en bra dag, tenkte jeg.

Og kjørte rett inn i en snøfonn..

Og ikke sånn litt heller. Nei da, mer sånn som man hiver seg opp i sofakroken på en fredag kveld.

Og da noterer vi oss selvfølgelig at vi hentet bilen fra service for én uke siden med kliss ny frontskjerm. Den skjermen er nå oppskrapet. Igjen.

Forrige gang var det muuuuligens min skyld og hadde det bare vært min skyld denne gangen også så hadde det vært greit, men denne får vinterføret ta på sin kappe. Speilblank is i nedoverbakke og jeg var Bambi på isen.

Så nå blir det nye vinterdekk. Eventuelt bare flytte til Spania. Ikke en isete nedoverbakke så langt øyet kan se, bare plussgrader, sangria, kokos-is og kortreist avocado. Høres ikke helt feil ut det ;-)

bty

Også denne uka som skulle bli så fin. Ja ja, om ikke annet har jeg i hvert fall lært en viktig lekse:

Jeg har humor på nivå med en 1-åring x-)

På nye eventyr med farmor og farfar ❤️

Ting gikk ikke helt som planlagt i går, men det var også det beste som kunne skjedd :)

For i går våknet vi opp hos mine foreldre for å være på Kolbotn noen dager. Christina og jeg hadde et viktig møte i Oslo, så barna fikk gleden av å ha farmor og farfar helt for seg selv.

Planen var at vi skulle møtes i Oslo etter møtet for å dra på Teknisk Museum sammen, og jeg hadde gledet meg så utrolig mye! For jeg elsket Teknisk Museum da jeg var yngre, men nå har jeg ikke vært der siden.. ja.. De hadde en utstilling om hvor stort og fint alt ville bli i det fantastiske år 2000.

Noe sier meg at den utstillingen ligger på dynga nå. Hadde de bare visst hvor få flyvende biler og hvor mye Paradise Hotel det skulle bli i fremtiden..

Men så gikk jo ikke ting helt etter planen, for møtet varte og rakk. En time ble til to, ble til lunsj, ble til fire og fem.


Nederste punkt: Emojis i kommentarfelt x-)
 

Det begynte å se stygt ut for Teknisk Museum. Søren. Også jeg som hadde gledet meg til å vise frem et stykke barndomsparadis til barna. Så jeg sneik meg til en rask melding:

- "Tror vi kan rekke å være der om en times tid"

Da kom svaret:

- "Vi er her nuh".

Mamma og pappa hadde heldigvis bestemt seg for å ta med seg de to apekattene og reise i forveien. Så mens vi satt og tegnet opp spennende fremtidsplaner på tavlen, løp barna rundt blant gamle biler, rare speil og forskningsduppeditter fra gulv til tak.

burst

burst

Noen timer senere var vi klare for å henge oss på. "Vi reiser om ikke så altfor lenge" skrev jeg. Da satt de og spiste is.

Alt var blitt sett, alt var blitt lekt med, alt var bare harmoni. Barna hadde kost seg glugg i hjel, og nå fråtset de i kantinens gleder mens de døyvet inntrykk og snakket om alt det fantastiske de hadde opplevd på sin magiske lekedag med farmor og farfar.

Og det, å vite at barna har hatt sin beste dag så langt i år, helt uten mamma og pappa, på nye eventyr med farmor og farfar i en magisk verden på en dag de sent vil glemme, det føles fantastisk.

For mamma og pappa er én ting. Mamma og pappa er ok, men de er fortsatt bare mamma og pappa. Farmor og farfar derimot, det er noe helt spesielt. De kjefter mindre og de byr på is. Det er et helt eget bånd og en stor stor glede for to små apekatter. Og, om jeg ikke tar helt feil, to litt eldre apekatter også :-)

dav

Jeg, et klemmemenneske

Jeg er et klemmemenneske og går alltid for klemmen. Det kan ofte bli litt kleint...

Woman giving hug to uninterested boyfriend
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

For jeg har alltid vært og kommer alltid til å være et klemmemenneske. Det er vel bare sånn jeg er oppdratt. Når jeg møter folk i familien så venter det en klem. En god og varm en. Sånn har det alltid vært og sånn kommer det alltid til å være.

Men det kan ofte bli litt kleint også, for ikke alle er klemmere. Langt ifra alle! Og problemet er at jeg veldig ofte går for klemmen, selv på folk jeg ikke kjenner spesielt godt.

Som når jeg møter nye folk, for eksempel journalister, medbloggere, mediefolk, samarbeidspartnere etc. Jeg hilser selvfølgelig bare med en håndhilsen når vi først møtes, men når møtet er over, hvis vi har fått god kjemi og stemningen er bra, ja så går jeg for klemmen.

Det føles bare naturlig sånn. Vi har blitt litt kjent, jeg liker deg og vil gi deg en klem.

For mange blir det rart. For alle har vi ulike intimitetsgrenser. Mange er ikke komfortable med klemming, mens andre ser det som det mest naturlige i verden. Det fant jeg ut første gang jeg bestemte meg for å gi svigerfar en klem. Det gjør jeg ikke igjen, for å si det sånn. Det var som å klemme et grantre.

Hug
Licensed from: leeser / yayimages.com
 

Men i møter med ukjente folk er da det kan bli som kleinest. For jeg går ofte for klemmen uten å tenke meg om. Og plutselig står du der og klemmer på en iskald stokk av en person som ikke foretrekker en muskel. Og du innser: Å søren, dette var ikke en klemmer nei.

Er man da i et møte fullt av folk, står man plutselig overfor en pikant problemstilling. For kanskje var dette helt feil setting og ikke et sted for klemming, så fortsetter jeg nå å klemme meg hele veien rundt bordet eller gir jeg meg etter én?

Business people hugging in a circle
Takk for et fint møte, folkens
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

Et kinkig (ikke kinky) ultimatum med to feil og ingen rett, for det blir veldig rart å fortsette å klemme et rom fullt av anti-klemmere, men det blir enda rarere å gi seg etter bare én.

Jeg mener, hvilke signaler sender det til resten av rommet? "Alle dere er ok altså, men ikke søren om jeg forlater dette rommet uten å få kose litt med Guro fra HR."

Men sånn er det altså å være et klemmemenneske. Jeg klarer ikke å dy meg. Kan tenke at jeg skal gå for håndtrykket, men før jeg vet ordet av det henger jeg rundt halsen på vedkommende som en minkpels.

Og noen synes merkelig nok at det blir litt mye x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men ikke hu her da <3
 

/ Er du et klemmemenneske? Legg igjen en kommentar og motta en virtuell klem som takk :-)

Livet på en flyvende stein

I går skrev jeg et innlegg om alle de tingene vi tar for gitt i hverdagen. Hvitevarer, medisiner, strøm og vann.
Les: "10 vanvittige ting alle tar for gitt".

Men det fikk også hjernen min til å dreie seg rundt seg selv, for når man først begynner å tenke på sånne ting... Har du noen gang tenkt over hvor sinnssykt livet egentlig er? At vi LEVER! At alt dette kom fra ingenting. Angivelig. Bare en prikk i universet som eksploderte og noen milliarder år senere, her er vi.

hitchhiker astronaut with travel suitcase
Licensed from: studiostoks / yayimages.com
 

På en stein som ligger og flyter i løse lufta. "Å ja, men det er jo ikke så rart, for jorden holdes i bane rundt sola og greier", tenker du kanskje. Ja ha ja, men hva holder sola oppe da?

Den ligger bare og svever i løse lufta, den også. Har vi bare funnet en slags nøytral oppdrift der vi bare ligger og flyter på ingenting? Og når vi først er inne på det... Hva finnes utenfor universet? Uendeligheten?

Hvordan skal man klare å tenke på noe sånt uten å bli sinnssyk? At det er en uendelig størrelse med milliarder av planeter som bare flyter rundt oss i noe som på et eller annet tidspunkt må ha oppstått fra... ingenting?

For de sier at universet oppsto for 13,8 milliarder år siden. Jaha.. Hva med for 13,9 milliarder år siden da? Eller 40 milliarder år siden? Jeg mener, man kan vel ikke sette en tidsfrist på evigheten, så hva kom før det? Ingenting kan komme fra ingenting, så det må jo ha vært noe. Før tid og sted fantes..

Åh herrejemini, der ble det for mye for meg. Nå ble jeg fysisk kvalm. Skulle gjerne likt å skrive og gruble mer over dette, men jeg må seriøst legge meg ned. Hjernen har takket for seg.

Men jeg skjønner jo nå hvor gud og jesus og gutta kommer inn i bildet, for sammenliknet med alternativet, at universet oppsto ut av løse lufta, virker plutselig tanken om at det står en intelligent skaper bak, plutselig ikke så ulogisk likevel.

Men igjen.. hvis det finnes en Gud... hva ble han laget av da? Og hva med tiden før Gud?

Asså.. jeg kan jo ikke bli religiøs sånn helt plutselig, men ingen av disse alternativene gir særlig mye mening. Om noe vil jeg si at hele konseptet med universet, livet og hvitevarer virker så usannsynlig at jeg forbeholder meg retten til å ikke tro på noe av det x-)

Nei, nå ble jeg sånn svimmel og kald i sokkene igjen. På tide å legge seg nedpå. Men send meg gjerne svaret på livets største gåter hvis du har det. Ville gjort ting så veldig mye enklere ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her ligger Peter og han er litt sånn utbrent i hodet
 

Mvh,
Hjernen som takket for seg

10 vanvittige ting alle tar for gitt

Hva skulle vi gjort uten strøm? Eller toalett? Eller tyngdekraften?

Har du noensinne stoppet opp og tenkt over hvor vanvittig heldige vi er? Som lever i en tid full av fantastiske oppfinnelser eller det at vi lever i det hele tatt.

Livet, kjøleskapet, strøm og universet. Det er jo helt vanvittig!

Modern computer technology photo collage
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

På en stein midt i verdensrommet sitter vi innendørs i 20 minusgrader og prater med folk på den andre siden av kloden. Og ingen tenker over det.

Derfor ønsker jeg å stoppe tiden litt og se på 10 av de mest vanvittige tingene i livet som vi tar for gitt hver eneste dag.

Vi starter på noe ganske enkelt og bygger det gradvis oppover:
 

10. Vannklosett
Jeg synes det er fascinerende jeg, for en do er jo ikke bare en do. Det er rør som går ned gjennom huset og kobler seg opp til flere rør, som igjen kobler seg på vannkilder inn og ut, og dette går bare helt av seg selv. Og hva skulle vi gjort uten vannklosett? Ha en kompostbinge i hagen full av egen avføring? Særlig. Se for deg noen av Paradise Hotel-deltakerne leve med en sånn hverdag.. "Sånn, da har jeg sminket meg i 7 timer, så nå skal jeg bare bære ut bæsjebøtta i komposten, så er jeg klar for fest"
 

9. Varmtvann
Skru på en kran og glovarmt vann kommer ut. Vann som igjen har kommet inn i huset via usynlige rør, varmet opp i varmtvannsberederen og sendt videre. Det er jo nærmest et mirakel.
 

8. Hvitevarer
Du kan sette en frossen matvare inn i mikroen og i løpet av noen sekunder, er den glovarm. Du kan ta en hvilken som helst matvare og i løpet av minutter enten bringe den til kokepunktet eller fryse den ned. Og enda verre er det med mikroen, som bruker bare noen sekunder på å gjøre en iskald ting glovarm.

Har du tenkt over det? "Ja, men det er jo bare mikrobølger som -"
... som hva da? Skyter ut fra veggene og varmer opp bare den ene tingen som står på plata? DET er fascinerende. Og helt umulig å forstå.
 

7. Strøm
Bare konseptet med strøm i seg selv, er jo vanvittig. Elektriske ladninger som føres inn i huset og gjør at vi kan ha lys, varme, kulde og viktigst av alt: Lade opp mobiltelefoner og nettbrett. Om jordkloden hadde vært befolket av bare folk som meg, ville vi ikke funnet opp strøm om du så hadde gitt oss 1 milliard år.
 

6. Bilen
En maskin vi setter oss i hver dag som kan ta oss hvor som helst. Hva skulle du gjort uten bil? Tatt hest? Hadde ikke blitt mange turer til hytta på Trysil i løpet av vinteren da. "Ha det da, jeg stikker på hytta med gutta for helgen. Ja, vi tar hesten, så det vil jo fort ta oss en 3-4 dager å komme dit, men ingen fare, det er bare 15 minus ute. Blir fint det".

Og ikke engang begynn å snakke om bensin og olje. Å ja, så dere bare pumper en væske laget av døde dyr opp fra under havbunnen også kan jeg fylle det på en magisk maskin som gjør at den kan kjøre flere hundre kilometer i timen? Ja vel, nei men den er grei. Hadde du prøvd å selge inn det konseptet for et par hundre år siden, hadde du blitt kastet rett på bålet.
 

5. Flyreiser
Sett 200 mennesker i en gigantisk klump med metall på størrelse med et rekkehus og bare fly av sted over skyene. Det skal jo ikke være mulig. Da jeg var liten vurderte vi å feste bæreposer på en stokk, hoppe ut av vinduet og flakse alt vi kunne. Så igjen, i en verden med bare folk som meg, hadde ingen reist til Thailand med det første. Ville vært en drastisk manko på stokker og bæreposer etter hvert da.
 

4. Butikken
Har du tenkt over at du bare kan gå til en butikk og kjøpe stort sett hva du vil? Ta noe så enkelt som en avocado. En matvare flydd inn fra den andre siden av kloden for å dukke opp fersk og klar i en butikk nær deg. Og det finnes tusenvis av butikker overalt med alle salgs varer som alltid er tilgjengelig. Tenk hvilket vanvittig nettverk av teknologi, transport og logistikk som må til for det.

Tenk om man kun hadde hatt tilgjengelig de ressursene som finnes i området rundt deg. Bare det bonden i nærheten klarer å produsere og de tingene du får laget selv. Da hadde det blitt mye granbar og poteter på undertegnede i hvert fall x-)
 

3. Sykehus og medisiner
Du kan reise til et sykehus og få hjelp til stort sett alt. Brukket bein, bihulebetennelse, mageproblemer etc. Bittesmå piller man kan spise som vet nøyaktig hva de skal gjøre i kroppen. Vanvittige maskiner som kan se gjennom hud og bein og finne ut hva som er galt med deg, eller legeteam som kan dra et ufødt barn ut av magen din, sy deg igjen og gratulerer med dagen.
 

2. Kroppen
For at det ikke skal bli en hel stil om kroppen alene, bare tenk over dette. Et menneske blir skapt inni magen til en kvinne. Der vet hver celle hvor de skal. Hver eneste del kommer på plass nøyaktig etter malen.

Øynene skaper seg selv, skjelettet vet hvor det skal, hjertet bygger seg opp bit for bit og skrur seg på underveis, barnet spiser gjennom et rør i magen og puster vann (...) i 9 måneder før det plutselig slår over til luft. Asså... det blir som at man skulle kastet seg på sjøen nå og bare plutselig blitt en fisk! Det er jo helt hjernesmeltende!
 

1. Livet
På en stein som en gang i tiden var bare lava, sitter du. I levende livet. Du ser opp på himmelen, du hører fugler synge, du lukter pizza fra kjøkkenet. Du føler, du lever, du er. Akkurat nå. Og oddsen for i det hele tatt å bli født, at hver eneste av dine forfedre skulle få akkurat det barnet som skulle få det barnet som skulle få det barnet som langt langt ned i rekken skulle føre til deg.. har du tenkt over det?

Bare for å sette det i perspektiv: Det er minst 20 millioner spermier per millimeter sædvæske. Det er minst 2 milliliter sædvæske per ejakulasjon. Det er altså minst 40 millioner spermier per ejakulasjon ved "normal" sædkvalitet. 40 millioner.. Og det er bare én ejakulasjon.

Så kan du gange det med antall ejakulasjoner per mann per liv og gå tilbake generasjon på generasjon helt til tidenes morgen. Oddsene for å i det hele tatt bli født, er astronomisk små. Men her sitter du. Hvis ikke det gjør deg bare littegrann svimmel i topplokket, så vet ikke jeg.

Og da har vi ikke engang begynt å tenke på jordkloden og oddsen for at jorden med sine levelige forhold og alle elementer på plass i det hele tatt eksisterer. For ikke å snakke om sola, universet og alt det der. Men til det har hodet mitt fått altfor mye juling for i dag. Jeg er fortsatt i sjokk over mikroen x-)

Så tenk litt over det neste gang du står og klager over prisen på avocado eller synes mobilen lader for treigt. Vær takknemlig for alt vi har rundt oss og vit at alt dette, hver eneste bit av det, er så usannsynlig og fantastisk at det nesten ikke er til å tro.

Depressed Man Portrait
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

/ Men nå må jeg legge meg nedpå litt x-)

Når man våkner 2 millioner lysår unna

Det er den rareste følelsen i verden.

Våkne opp i et bekmørkt rom og skjønne absolutt ingenting. Du skjønner ikke at det er et rom engang. Du vet ikke hvem du er eller hva du er, det føles bare som at du blir født der og da.

Ingen tanker, ingen minner, bare svart og forvirring. Det grenser til panikk og rommet føles altfor lite.

Men så begynner ting å demre. Du ligger i en seng, en altfor liten seng. En barneseng. Det siste du husker er at du leste i en bok og sa natta, og så går alt i svart.

Å jaha ja.

Jeg kjenner denne følelsen, jeg vet hva som har skjedd.

Pappa sovnet på sengekanten igjen.

Boka i fleisen, et snorkende barn ved sin side og kledd i en særs ukomfortabel pysj av olabukse og genser. Klamme, trange og altfor varme. Det forklarer panikken.

Jeg ser på klokken, jeg kan ikke ha sovet mer enn i 10 minutter, men det føles som en evighet. Rett og slett en evighet. Og det er så rart, for tar man seg en rask cowboystrekk på sofaen, føler man seg som 1 million dollar etterpå. Sovner man derimot i barnas seng, føler man seg som en råtten agurk. Som tror den er i verdensrommet.

Og resten av kvelden går man rundt i en slags hjernetåke som aldri letter. Og man vet at man egentlig bare burde å gå rett å legge seg, for en voksen mann skal jo ikke normalt sett slukne før åtte om kvelden.

Men det er greit hjerne, jeg tar hintet. Blir tidlig kvelden i kveld. Så er jeg kanskje ekstra klar for Shimmer & Shine i morgen tidlig x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når boka begynner å se sånn ut, er man farlig nære stupet ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fattern out.
 

/ Good fight, good night!

Egentlig et B-menneske

Tenk at jeg egentlig er et B-menneske. Jeg som er oppe med barna før hanen galer i helgene.

For noen år siden ville det vært helt utenkelig, men livet som småbarnsfar har verken tid, plass eller rom for B-mennesker. Det er opp tidlig og ingen bønn.

Tror du barn bryr seg om at du ble sittende oppe til 03 om natten med gamle kompiser? Nei. Ikke i det hele tatt faktisk. Snarere tvert imot.

Det lærte jeg den nyttårsaftenen jeg satt oppe til kl. 06 og spilte sjakk og drakk lettbrus med en kompis. For 06.30 var det morgen igjen. Og om det skulle være noen tvil: 30 minutter er litt snaut for en hel natts søvn x-)

I lang tid har jeg synes litt synd på meg selv og tenkt at jeg som B-menneske trenger mer søvn, men det rare er at så fort man har fått barnevakt for en natt og kan sove så lenge man vil.. så står man opp tidlig likevel!

Som om hjernen med tiden har blitt programmert til å sprette opp for grøt og barne-tv etter flere år med spolerte sovemorgener.

Men nå som barna begynner å bli litt eldre, har det gradvis blitt bedre. Ikke flere netter med brødskive på benken midt på natten, ikke gå i halvsøvne og vugge på en urolig baby eller benke seg ned foran TV-en for Drømmehagen fra kl. 05.00.

Men jeg innser at mange av dere er der nå. Bare vit at det blir bedre. Og du kommer merkelig nok til å savne det. Men hvis du er midt i en dårlig søvnperiode akkurat nå og du har en mann/kone å dele hverdagen med, vil jeg bare tipse om sovemorgener i helgene.

En morgen står du opp tidlig, den andre får du sove. Vi oppdaget dette altfor sent og det er helt gull. Man trenger virkelig ikke sitte begge to og se på Drømmehagen på opptak i 3 timer før butikken åpner ;-)

Bare et tips fra et forhenværende B-menneske som har blitt kurert på den harde måten ;-)


 

/ Hva er du - A eller B? Uansett, ha en makaløst god dag! :)

Om postkasser og badekar

I dag fikk jeg en artig påminner om at livet som forelder er en konstant balansegang mellom kamper som er verdt å ta og ikke ta.

Vi ruller inn på gårdsplassen med to slakt i baksetet. Barnehagen er over for i dag og batteriene blinker rødt. Her trengs påfyll og det ganske raskt.

Rett innenfor døra ligger posten på dørmatten og venter. Som er greit for én av dem. Den andre slår seg vrang, for det var visst helt krise å ikke få hente den selv.

Som om det eneste som betyr noe i hele verden og brorparten av universet var å få hente posten selv, akkurat i dag. Ikke så farlig i går, betyr ingenting i morgen, men akkurat i dag er det viktigere enn alt.

Og jeg vet, for jeg har hatt barn noen år nå, hva dette betyr. Enten kan jeg overkjøre helt og si at sånn er det, sorry borry, men posten er hentet og ferdig med det. Men all erfaring tilsier at det kommer til å ende med et gråtebonanza uten like. En verden i tusen knas og en særs dårlig start på ettermiddagen for alle.

Så jeg gjør noe jeg aldri i verden hadde trodd jeg kom til å gjøre, før jeg fikk barn. Etter et par år som fattern har jeg derimot et litt annet syn på saken ;)

Så jeg tar med meg posten ut igjen og legger den i postkassen. Så blir den hentet på ny, til stor glede og entusiasme, og alt i verden faller på plass igjen.

sdr

Kunne trumfet gjennom, kunne vært streng og rigid, men gikk for å gi etter for et tilsynelatende urasjonelt ønske. Sikkert ikke det som står i lærebøkene, men ofte synes jeg magefølelsen skal få sitt. Og det fungerte.

Så mener jeg selvfølgelig ikke at dette alltid er veien å gå, og bare noen timer senere kom et eksempel på det motsatte.

Barna skulle bades for kvelden, men alt ble bare tull. Plutselig skulle den ene dusje og den andre bade, men da skulle ikke den andre bade, men dusje og hurra meg rundt. Sånn holdt vi på, frem og tilbake, og ingen av valgene gikk overens.

Da så pappa seg lei og ned kom hammeren. Begge to i badekaret, nå, fordi sånn er det bare.

Ingen av barna fornøyd, men så går det ikke lang tid før pappas upopulære beslutning fremstår som en grei idé likevel.

For sånn må det også være noen ganger. Kan ikke la seg dytte rundt av to småttiser heller, iblant må man bare legge ned loven.

Og det er dagens visdomsord fra meg: Velg dine kamper.

Hvis, når, hvor og hvorfor er opp til alle og enhver, jeg synes bare det er verdt å nevne at det er ikke nødvendigvis er dårlig oppdragelse å la barna vinne noen kamper iblant.

Snarere tvert imot, for barn er jo ikke barn for alltid, de er bare små voksne under opplæring :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gjengen rundt bordet

Hva gjør man når snøen laver ned og man er klar for en innedag? Dette :)

For nå begynner det å bli greit. Har fått vår dose snø for i år. Lenge har vi sittet i andreetasje og speidet etter våren, men den kommer visst aldri.

Klar for å kaste jakka og sykle litt nå. Litt tidlig selvfølgelig, for enda er vi langt unna krokus langs husveggen, men det må da være lov å begynne å glede seg.

Heldigvis er det mye moro man kan finne på innendørs. Personlig er jeg ganske fornøyd med at vi er over den første babytiden nå, for jeg begynte å bli ganske lei av klosser, raller og myke bamser som plinger når du tar på dem.

Maling derimot, maling er jo kjempegøy! Samle gjengen rundt bordet, skru på litt musikk og bare kose seg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det er ikke fordi jeg verken liker å male eller er spesielt flink til det, jeg er derimot velsignet med en apes malehånd, men å male med gjengen er kvalitetstid på høyt nivå.

Sitte og utforme hver sine kunstverk mens Marcus og Martinus brøler fra høyttaleren om hvordan de skal "spille deg som en gitar". Tydeligvis noen som har ankommet tenårene, der altså.

Så er det selvfølgelig litt forsmedelig å innse at 6-åringen allerede har passert mamma og pappas maleferdigheter og at også 3-åringen er godt på vei, men sånn er det vel å være forelder. Sitte litt på sidelinjen og se at man sakte men sikkert blir akterutseilt av de små tasseladdene ;)

Men det er helt greit det, så lenge vi kan få dager som dette. Der vi bare ler og koser oss mens vi tøyser og maler. Nesten på grensa til kvalmende perfekt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Heldigvis kan jeg melde om at jeg mistet et syltetøyglass i bakken like etterpå og lirte av meg noen gloser som fikk nabokattene til å rømme nabolaget, så da blir det liksom litt balanse i regnskapet likevel :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Han nederste der er visstnok Teo. Ikke den avskyelige snømann x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
..ikke at jeg skal si noe, altså x-) x-)

/ God ny uke! :-)

Lillesnupp og partytrikset

Tidlig morgen, søndag på kjøkkenet. Pappa ved spakene, lillesnupp på benken. Vi hører på musikk, lager grøt og spiser en drue. Prater litt og koser oss.

Plutselig finner hun en gammel colakork som har ligget i vinduskarmen en stund. Hun viser den stolt frem og pappa kommer på et gammelt partytriks.

Jeg ber om å få korken.

- "Se nå", sier jeg. Varmer opp knipsefingrene og gjør meg klar for å imponere. Denne korken skal fly i lysets gjennom hele kjøkkenet.

Hun ser spent på og jeg vet hun vil prøve etterpå, men det kommer aldri til å gå. Å knipse en ølkork bruskork krever mange år med prøving og feiling. Det krever en ungdomstid, en russetid, en fadderuke på universitet. Og ferdigheter.

Kan ikke bare komme her og tro man klarer å mestre en eldgammel kunst som dette bare fordi man er 3 år og selverklært verdensmester i alt. Så jeg prøver å legge inn et ord tidlig, slik at hun ikke bli skuffet:

- "Dette er kjempevanskelig altså. Man må kunne knipse med tommelen og langfingeren, sånn, også sette korken akkurat riktig mellom fingrene. Sånn. Også må man tilte håndleddet i riktig vinkel, sikte seg inn på målet og få av korken akkurat når den ligger plant. Sånn. Klar? Følg med nå"

Jeg knipser og korken fiser av sted. Gjennom kjøkkenet, over bordet og treffer den bortre veggen med et smell. Jeg gliser stolt. Hun ser på meg. Imponert. Inspirert.

- "Også meg!"

Hun løper bort for å hente korken. Bah. Jeg vet jo at dette bare ender i skuffelse, men men, like greit å innse at sånn er det her i verden. Det er enkelte ting bare vi voksne får til. Barn er barn, tross alt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hun kommer tilbake med korken. Stiller seg ved siden av meg. Jeg begynner å forklare.

- "Okei, så det første du må gjøre er å-"

Hun kaster korken alt hun kan. Ikke knipser, bare kaster. Den fyker av sted. Gjennom kjøkkenet, over bordet og treffer den bortre veggen med et smell. Hun gliser stolt.

Så ser hun på meg med et slags hoverende blikk av triumf, som for å si:

- "Jaha, var det så vanskelig da..?"

Så går hun sin vei. Fornøyd med seg selv, men unektelig litt skuffet over fatterns "vanskelige" partytriks.

I mellomtiden har grøten rukket å brenne seg i gryta. Jeg løper bort for å redde restene. Så lader jeg opp til et knips til. Kaste korken du liksom, det er jo juks. Kork-knipsing er en kunst!

Jeg lader kanonen igjen.

Jeg fyrer av.

Korken skyter ut fra fingrene,

rett opp i vifta

og rett ned i grøten..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ja ja, det var det partytrikset. Får lære seg å sjonglere da x-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Live fra Melodi Grand Prix!

Gooood lørdag! Det er duket for festkveld med den norske finalen i Melodi Grand Prix!

Som ivrig MGP-fantast klarer jeg selvfølgelig ikke å la dette gå upaktet hen, men kjører live-blogging fra hele kalaset.

Terningkast, omtaler, sleivspark og festivitas, dette blir ball. Så finn frem bobler og boa og gjør deg klar for fest - nü kör vi!

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *


 

19.56: Den norske finalen i Melodi Grand Prix / Eurovision er i gang! Og vi starter like greit med et supercheezy potpurri av MGP-hits. Dette kan vi like! :-D

19.58: Digresjon: Alltid irritert meg når folk fjaser med "My hard is yours" av Didrik Solli-Tangen. Jeg mener, ingen har gitt Celine Dion tyn for å synge "I believe thatch the heart does go on". Litt rettferdighet er alt jeg etterspør.

20.01: Hva skjer med de greiene her da, Kåre Magnus? x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.06: Melodi nr. 1: Stella & Alexandra - You got me
Men i helsike?! Det her er jo MGP-greatness rett fra startblokka! Å søren, hva gjør jeg nå da?! Kan jo ikke rulle seksern på første låta. Eller..? Dette svinger, Stella gir sånn rå Beyoncé-vibb, sceneshowet er moro, energien er ekte og publikummet elsker det. Og vet du hva? Det gjør jeg også. Dette tror jeg kan slå an internasjonalt også. Nei føkk it, jeg ruller seksern!

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.14: Melodi nr. 2: Aleksander Walmann - Talk to the hand
Aleksander er stødig som fjell og koser seg like mye på scenen som jeg gjør her i sofakroken. Snakk om rett mann i rett jobb. Aleksander, altså. Sangen svinger og jeg får litt sånn Justin Timberlake-feeling over det. Man får liksom lyst til å danse, selv om man hater å danse. En solid hit som fortjener å bli spilt ihjel på radio i hele sommer. Hadde det ikke vært for at damene slo ballen ut av parken på første låt, hadde dette vært favoritten til nå.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.15: Ny sang allerede??? Skal si ting går fortere her enn i Hver gang vi møtes ;-) Rekker ikke brekke meg en eneste pistasjenøtt ;-)


20.21: Melodi nr. 3: Ida Maria - Scandilove
Sang hun: "I can be the cooler, I can be the diaper"?. Uansett, bleie eller ei, jeg liker det. Beinhardt å starte blant publikum og bli båret til scenen mens du fortsetter å synge. Bonuspoeng.  Dette er absolutt såpass rart jeg håper og forventer at innslag i MGP skal være. Jeg mener, den dressen. Den er jo som skapt for de norske curling-gutta! Ida Maria er rå og sangen har absolutt en herlig allsang-faktor i refrenget, men sånn alt i alt savner jeg litt. Vet ikke helt hva. Hun legger igjen rundt 40 000 kalorier på scenen og får for det, men sangen gir meg bare akkurat ikke nok danselyst til at jeg forlater sofaen. Men det er på grensa.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.21: Melodi nr. 4: Nicoline - Light me up
Nicoline..? Er det ikke Mariann Thomassen fra Surferosa? Wætt? Men okei, uansett. Fin radiohit, men ikke sånn kjempemye mer enn det for min del. Føler ikke helt den greatnessen jeg er ute etter. Kommer nok til å mase mye om "MGP-greatness" i kveld, så får forklare det begrepet ytterligere senere. For nå får vi lande på at dette er en fin låt, men ikke helt min kopp for å komme til topps i akkurat denne konkurransen.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.27: Anne i kommentarfeltet har etterspurt en kommentar om barten til Kåre Magnus. Jeg vet ikke om det er så mye å si egentlig, for alle kan jo se at det er to skogssnegler som barker sammen som to konkurrerende hanner i en flokk, der den vinnende parten får parre seg med resten av skjegget.

20.31: Melodi nr. 5: Tom Hugo - I like, I like, I like
Tidligere nevnte Justin Timberlake-faktor er tilbake. Med renter! Dette er så Timberlake at Tom Hugo selv ligner på JT selv. Pen mann, fin sang, høy allsang/alldans-faktor, men litt repetitivt for min del. Ender liksom med å loope refrenget litt mye og føler jeg savner litt sjel. Det blir veldig kommerst, dette. Fin sang, til tross, føler vi må litt mer dybde om vi skal klare å knive internasjonalt.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.40: Melodi nr. 6: Charla K - Stop the music
Hyllesten til Per Gessle i introduksjonen legger grunnlaget for noe virkelig stort. Jeg fylles med forventning og glede. Nå kommer det noe stort her. Nå skjer det. Men så.. Njæ. Jeg synes dette blir litt platt. Jeg får liksom ikke taket på om det er en ballade eller hva det er for noe. Etter en festforestilling så langt, legger denne seg på et mellomnivå som er verken fugl eller fisk. Rett og slett litt kjedelig. Synes ikke det er noen kjempeprestasjon vokalt heller, så her må jeg dessverre være litt vanskelig og bevege meg ned på terningens nedre skala.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.44: Melodi nr. 7: Alejandro Fuentes -  Tengo otra
Asså, en typisk sommerlåt som går på spansk, bare der er jeg fengslet. Dette låter veldig som en slags hybrid av de siste års hiter fra artiser som Ricky Martin og Jennifer Lopez. Om noe, høres den til tider veldig ut som "Amor amor amor" av sistnevnte. Samme det, jeg trodde ikke en spansk sommersnert skulle klare å lande på noe mindre enn en femmer, men jeg.. jeg mangler litt sjel, altså. Det er fint, det låter flott, men det er veldig generisk hva gjelder slike musikkproduksjoner fra de siste årene. Det selger, det svinger, det funker, men jeg synes ikke denne låta byr på noe nytt. Dessverre. Jeg hadde gledet meg betraktelig mer enn hva låta leverer.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.52: Melodi nr. 8: Vidar Villa - Moren din
Umiddelbart doble bonuspoeng for trompetene. Trompetene funker! Vidar og muttern, derimot.. Mulig jeg sliter med å se forbi den banalt teite teksten, men sangen har jo en slags likbarhet over seg. Føles kanskje mer som "Allsang på grensen"-materiale enn MGP, men igjen, det er mulig det er teksten som gjør det. Men jeg synes ikke dette holder, altså. Send gjerne trompetene, de kan gjøre det stort, men sangen som helhet blir litt for studentuka for min del.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

20.53: Sukk, Mørland og Scarlett - det var sangen sin, det. DER snakker vi MGP-greatness for alle penga.

21.00: Melodi nr. 9: Rebecca - Who we are
Endelig en kraftballade, det var på tide. Her er det absolutt innslag av MGP-greatness og innspillene fra Mørland kjennes ganske tydelig. Men det biter seg liksom ikke fast i sjela og river løs en bit av hjertet. Og det er problemet med ballader. Det må sitte 100% ellers blir det litt kjedelig. Og jeg synes kanskje det ble litt lite kjøtt på beinet her. Men fint da. Bare ikke så mye mer.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

21.04: Melodi nr. 10: Aleksander Rybak - That´s how you write a song
En sang som egentlig er en oppskrift på hvordan man lager en sang? Dette er rart. Tidenes høyeste fallhøyde for Rybak, som i beste "hoppe etter Wirkola"-stil, hopper etter seg selv. Opptre etter Rybak, det burde vært et uttrykk. Men ja, sangen. Justin Timberlake-faktoren er tilbake for tredje gang i kveld og også denne gangen funker det sånn midt-på-treet. Men fela er tilbake da, så låta har en definitiv X-faktor. Men er det sånn man skriver en sang da, Rybak? Ååååh, også jeg som fortsatt elsker deg for Fairytale og tidenes mest uforglemmelige aften. Men dette funker ikke for meg. Men plusspoeng for fela.

Dice showing 1, 2, 3, 4, 5, and 6 dots isolated on white.
 

21.08: Oppsummeringen så langt bekrefter at det jeg har følt fra start fortsatt stemmer: Sang nummer 1 er min definitive favoritt. Med et hestehode! Her går vi for girlpower og SMS 1 :-D

21.17: Det er så herlig kleint med de utenlandske dommerne - klassisk MGP :-) Men det gir den gode følelsen av europeisk forbrødring over landegrensene og akkurat den nostalgiske gleden jeg husker fra barndommen. Sitte oppe sent om kvelden og høre fra hele Europa. Nesten litt magisk :)

21.20: 12 poeng til han israelske duden som brukte anledningen til å selge inn boka si :-D

21.28: Flashmob er aldri feil! Men hey.. Jeg har glemt noe!! Teo skal ha sin tradisjonelle dentastix, slik vi alltid gjør det her på live-blogg :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

21.38: Bra finaleheat. Føles riktig. Pluss minus.

21.41: Men i all verden! Min dobbeltgjenger sitter i salen!! Han har riktignok skjegg og greier, men jeg ser deg nok, O ukjente tvillingbror. Se bare her, haha!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

21.45: Årets TV-øyeblikk, haha!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

21.51: Begge favorittene mine røyk :-( Enten er ikke min finger på MGP-pulsen i år eller så kvalifiserer dette til fakkeltog og underskriftskampanje i morgen. Oh well, lykke til til de to gullfinalistene!!

GULLFINALE!
I gullfinalen vurderes finalistene på nytt i nytt lys og med nye ark. Og fargestifter.


21.58: Finalist 1: Rebecca - Who we are
Hmmm... Det er jo faktisk en god dose MGP-greatness her. Ikke kjempemasse, men endel. Også masse konfetti a gitt. Jeg er en tøs for konfetti. Liker denne bedre nå. Kan godt vinne.

21.59: Karoline Krüger har visst glemt å bli eldre siden 1988. Spesielt.

22.01: Mens vi ventet på Rybak, ble jeg sittende å se på denne. Dette damper av greatness. Så veldig mye av det. Johnny Logan, altså <3

22.04: Finalist 2: Aleksander Rybak - That´s how you write a song
Jeg beklager altså, men jeg liker ikke denne sangen jeg. Det må være lov. Jeg kan ta feil. Kanskje er dette akkurat det Europa har ventet på. Jeg har tatt feil før jeg. Husker blant annet at jeg i 2007 spådde at interessen for Facebook kom til å dø ut i løpet av et halvår. Det var jo.. ikke helt riktig.

22.05: Av det lille innslaget vi fikk se underveis, må jeg si at jeg holder en knapp på Danmark. Det der virket som en enorm bøtte med pompøs, klisjéfylt og klissete MGP-greatness i store mengder. Jeg. Har. Trua.

22.10: Innser at jeg er litt surpung nå, men jeg får liksom aldri helt taket på fjorårets vinner. Tror jeg er litt for glad i MGP-greatnessen jeg har nevnt en.. tja.. 3-400 ganger i kveld x-)

VINNER - ALEXANDER RYBAK!!

22.14: Nei dæven. Det hadde jeg aldri trodd. Fyttikatta, men så moro! De europeiske juryene holdt jo denne høyt, så det er bra. Vi heier på Rybak og krysser fingrene for nok en festkveld a la 2009. Det gledes!

GRATULERER MED DAGEN, ALEXANDER RYBAK!

...og takk for følget til alle som fulgte med på denne merkelige reisen i kveld <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ HAAAAAAAI FAIV!

I kveld skjer det igjen!

Det er 6 år siden sist og den gangen gikk det nesten galt, men i kveld skjer det igjen!

Jeg husker det som om det var i går. Christina og jeg på fødestua. Hun med sin gigantiske mage, jeg med rester av middag i munnviken. På første sjekk for om vi kunne bli for kvelden eller ei. Åpning, rier, generell tilstand, hvordan står det til? Blir det fødsel nå eller må vi tilbake til sofaen og stoppeklokka igjen?

Det så ut til at det gikk mot fødsel, men vi hadde jo dratt midt i middagen, midt i noe jeg fulgte med på på TV. Ikke som en gammel reprise av Ullared, men noe jeg virkelig fulgte med på. Den norske finalen i Melodi Grand Prix.

Og jeg heiet på Tooji. Skikkelig!

Så da vi måtte vente noen minutter mens Christina satt på en benk med tønnemagen struttende, tenkte jeg at det var greit med en liten titt innom pauserommet. For der sto TV-en og gjallet, og DET hadde jeg fått med meg på vei inn.


Gravid? Neida, bare litt for mye julemat x-)
 

Og nå begynte det å bli spennende. Både på TV-en og i livet.

Skulle bare ta en rask titt, men så ble jeg kanskje stående det halvminuttet for lenge da. Tiden flyr når man har det moro, si.

Blikket som møtte meg da jeg kom tilbake, da frua innså at jeg fant det for godt å sette Tooji foran fødsel, det blikket unner jeg ikke selv min verste fiende.

Og siden den gang har jeg aldri satt Christina bak Melodi Grand Prix igjen. Ikke før i kveld, for i kveld er det norsk finale og jeg er klar som et hardkokt egg!

Geeky hipster wearing a party hat with blowing party horn
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

Så i kveld blir det live-blogg fra hele festen med særs subjektive omtaler og terningkast for hver eneste låt. Tror ikke jeg skal dra det så langt som å bedømme antrekkene til folk, men vi får se ;-)

Så heng deg på og sving innom bloggen i kveld, hvis du tenker å se MGP-finalen, for da blir det fest! Riktignok den type fest der man sitter i joggebuksa i sofakroken og slurper på et glass lunke bobler, men fest okke som ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Tips! Last ned stemmeskjema fra Nrk i forkant :-D

/ Heia den som vinner!

Ingen chillere enn Teo

Prøv så mye du vil, men du vil aldri bli mer avslappet og i ett med universet enn Teo når han tar seg en cowboystrekk x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Man må jo bare elske den stilen der. På ryggen i kurven, bein og armer kastet ut til sidene og snabelen rett til værs. Han ække flau han der, det skal han ha.

Og jeg tenker: Han MÅ jo kose seg der han ligger. Det er jo ikke en stilling man inntar om man ikke har det som plommen. Det er i stunder som denne jeg skulle hatt en Märtha Låis eller lignende her til å fortelle meg akkurat hva Teo tenker.

Eller... jeg trenger vel egentlig ikke det, for det står jo ganske tydelig skrevet der han ligger og pølser i kurven:

- "Endelig fredag, ingen store planer, bare chille i kurven og gnafle på et tyggebein - la vita è bella".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... og her ville han sagt: "Hei løkfjes, finn deg din egen kurv a"
 

/ God helg til alle to- og firbeinte :-)

Stoppet av baby

På vei inn til barnehagen. Endelig fredag og solen skinner. For en fantastisk dag det skal bli. Solen har ikke skint slik siden september. Den må glede seg til vår den også.

Ett barn på armen, han andre spretter rundt som en fjellgeit. Jo, denne dagen blir bra.

Vi er på vei rundt siste hjørne og plutselig banker det på ruta. Først ser jeg ikke noe, men så ser jeg det. En liten en. For liten til å se gjennom glasset fra sittende posisjon, så alt jeg ser er noen hårlokker og et bustete hode.

Baby boy playing
Licensed from: olga_sweet / yayimages.com
 

Jeg roper hei, mest for meg selv, tvilsomt at barnet hører stort gjennom glasset, men det er jo litt hyggelig likevel. Skal til å gå videre, men så banker det igjen.

Jeg snur meg og ser at barnet har brukt en gul leketraktor for mer effekt. Traktoren gjorde jobben. Nå må jeg nesten gå helt bort og gi en skikkelig hilsen, dette barnet søker innlysende kontakt.

Så jeg går helt bort til døra. Nå ser jeg hårlokker, øyne, nese og alt. En liten en som sitter på rumpa og ser på meg.

Og i et lite sekund så har vi et øyeblikk. Han ser rett på meg, jeg ser tilbake. Han ser ikke på lillesnupp på armen eller storeplutt som kommer hoppende tilbake. Han ser på meg. Han banket på ruta for meg. Og nå holder han blikket mitt. Hva er det du prøver å fortelle meg, småen?

Kan ikke være mer enn 2 år gammel. Så vidt. Kanskje mindre. Pusher kravene for småbarnsavdelingen.

Hei, prøver jeg igjen og vinker. Vi har kontakt. Han ser på meg. Skulende? Analyserende? Nei, bare.. rett gjennom. Som om jeg ikke er der. Som en politimann som vet du lyver. Et blikk som dette:

baby boy plaing his toy car
Licensed from: maxoliki / yayimages.com
 

Plutselig føler jeg meg mindre enn ham. Står bare ute i kulda og venter på svar. Prøver å vinke igjen. Ingenting.

Jeg snur meg. Skuffet. Men så banker det igjen. Så jeg snur meg igjen med et stort smil. Et stort smil må jo være greia nå. Alle barn liker et stort smil!

Den bittelille politimannen ser bare rett på meg igjen. Fortrekker ikke en mine.

Jeg går enda nærmere og nå er jeg tett på. Så skjer det noe. Endelig.

Han tilter hodet til side, plukker opp traktoren igjen, banker tre ganger, denne gangen saktere, nesten demonstrativt, før han slipper traktoren, ser på meg en siste gang, snur seg rundt og går sin vei.

Og der står jeg. Føler meg avkledd og teit. En annen forelder går forbi og gir meg et halvhjertet smil. Som om hun har sett det hele og føler med meg. Rundspilt av en 2-åring med traktor.

For småen ville jo ikke hilse, han prøvde ikke å signalisere. Han ville bare banke med traktoren sin, han. Så kom det plutselig en voksen mann oppi trynet på ham og ødela hele greia.

Også jeg som prøvde å være en sånn snill og grei fyr.

Men det er greit det. For solen skinner, det er fredag og i kveld er det taco på menyen.

Men skulle jeg mot all formodning møte deg igjen om en 14-15-års tid, smugrøykende ved sykkelskuret bak videregående, så sladrer jeg til foreldrene dine. Så det så :-P
 

/ Hilsen smålig, forsmådd, småbarnspappa x-)

Når lykken blir et mareritt

Tenk å ligge med det vakreste i verden i armene. Kjærlighet i sin reneste form. Magi og forelskelse. Alt du noensinne har drømt om.

Og alt du føler er sorg.

Alt du hadde gledet deg til, alt du hadde trodd, alt var bare løgner. 100 meldinger, gratulasjoner og telefoner, men du føler ingenting. Alt du vil er å grave deg ned. Ingen glede, ingen lykke, bare sorg og frykt og anger.

Kanskje har du følt det gjennom hele svangerskapet. En voksende uro om at noe er feil, men du vet ikke hva. Et helt liv med forventninger om et helt nytt liv med kjærlighet og glede, men så skjer det bare ikke. Kun et stort, svart og endeløst hull av sorg og skam som drar deg inn og sluker deg hel.

Det høres kanskje rart ut, men det rareste med fødselsdepresjon er ikke at det skjer, men at ingen snakker om det! Den siste tiden har jeg nemlig fått flere henvendelser fra mødre som har gått gjennom det alle mødre frykter, men som opplever at de ikke blir hørt.

Derfor har jeg skrevet denne teksten for å prøve å hjelpe dem, for tall viser at rundt 1 av 6 kvinner, i tillegg til en god andel menn, sliter med psykiske problemer etter en fødsel. 1 av 6! Det er veldig mange med tanke på man nesten aldri hører om det.

For det ligger unektelig et tabu der. En skam i å skulle føle noe annet enn ubetinget kjærlighet for det nyfødte nurket. Og det må være så utrolig vanskelig. Å leve med angst og depresjon i en tid der du er forventet å være på ditt lykkeligste.

For alle forventer det. Venner, familie, deg selv. "Nyt den første tiden" sier folk, lykkelig uvitende om at for 1 av 10, vil dette være den mørkeste, vanskeligste tiden i deres liv. Men ingen prater om det.

Loneliness negative emotion concept. Young sad stressed woman lying on couch at home

Jeg husker selv hvordan det var da vi kom hjem med en baby i armene for første gang. Vi var livredde! Men vi hadde hverandre og vi hadde mange rundt oss. Mamma, svigermor, bestemor, tanter, venner og familie. Og vi benyttet oss flittig av dem.

For å komme hjem fra sykehuset med et nyfødt barn, kan i seg selv være overveldende. Som å sette seg bak rattet på en bil, uten en eneste kjøretime. Hvordan må det da oppleves for de som har fått en fødselsdepresjon?

For mange vil det være helt kritisk med den hjelpen man kan få på sykehuset. Hjelp til å komme i gang med amming, komme over de verste smertene og være forberedt på en helt ny hverdag.

Men mange får ikke den hjelpen de trenger og tallenes tale viser at andelen kvinner med fødselsdepresjon øker. Dette tilskrives blant annet dårligere offentlig barselomsorg, kortere liggetid på sykehus etter fødsel, færre jordmødre og dårlig beredskap på ammehjelp i ulike kommuner.

Og som Christina omtalte på bloggen sin for noen dager siden, så skal den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus som skal stå ferdig i 2022 ha mål om å shippe ut 40% av kvinnene 6-8 timer etter fødsel! (Les: "Jeg ville ikke hjem")

6-8 timer?! Hva skjedde med 6-8 dager?

Mange nybakte mødre blir altså sendt hjem fra sykehusene altfor tidlig, med for lite kompetanse til å takle sin nye hverdag. Der man har behov for råd, hjelp og veiledning, blir man heller sendt ut på glattisen med et klapp på ryggen og lykke til kamerat.

Når alt man trengte var noen å prate med. En sykepleier, en ammehjelp, en psykolog eller venn. Noen til å dra deg ut av mørket og ut i lyset. Det gjelder som sagt ikke alle, men 1 av 6 sliter altså med psykiske lidelser etter en fødsel og forlater sykehuset med et rop om hjelp som ingen hører.

Black and white image of a young woman crying and covering her face useful to illustrate stress, depression or domestic violence

Å måtte gå gjennom noe sånt, kjempe seg gjennom en fødselsdepresjon, late som om alt er greit, kanskje alene, kanskje uten hjelp eller støtte, må være helt grusomt. Og sånn er det altså for rundt 1 av 6 nybakte mødre, samt en god andel fedre. Men ingen snakker om det.

Kan det skyldes skammen? Nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg har aldri likt begrepet "fødselsdepresjon". Det får det til å høres ut som om fødselen har utløst en eller annen psykisk brist i kroppen. Som om det er noe galt med deg.

Det er ikke noe galt med deg, det er bare livet som tynger deg ned og du får ikke den hjelpen du skulle hatt.

Forventninger, stress, søvnmangel, usikkerhet, hormoner, ammeproblemer, manglede erfaring og det massive ansvaret for et helt nytt liv. En helt ny verden av utfordringer og bekymringer, og du har ikke fått utdelt noen verktøy.


Så kjære nybakte mor eller far,

Du er ikke gal, du er ikke rar, du er ikke unormal. Du sitter ikke engang alene i båten, det er mange her med deg, det er bare ingen som tør å vise seg. Så tenn lys! Prat om det! Ring noen, snakk med noen, spør om hjelp <3

Kjenner du noen som akkurat har fått barn, så ring dem! Ikke si "Nyt den første tiden". Si heller: "Prat med meg. Ring meg, spør meg om hjelp. Jeg er her for deg".

For 1 av 6 nyter ikke den første tiden, ikke engang i nærheten. For dem er det den mørkeste, vanskeligste tiden i deres liv.

Men ingen prater om det.

candle
Licensed from: antpkr / yayimages.com
 

/ Opp fra mørket, frem i lyset ❤️

Edit: Har fått tips om gruppa "Godnokmamma" på Snapchat, for mødre som har opplevd fødselsdepresjon.

Les også: Kona til - "Jeg ville ikke hjem"

Vi som bare går én gang

Vi ere en nasjon vi med, vi som bare går én gang. Uansett. 9 bæreposer, en baby og en blomstervase - null stress.

Jeg KAN jo teknisk sett gå fire-fem turer frem og tilbake, meeen... hvis jeg tar 6 poser i den ene hånda, 3 poser og baby i den andre, og balanserer vasen på hodet, burde dette gå bra. Challenge accepted ;)

Og sånn er det hver eneste dag. Aldri skal man gå to ganger, om man så må bære seg i hjel i prosessen. Og jeg vet ikke hvorfor. Det er bare som om kroppen stritter i mot med hver eneste fiber ved tanken av å gå to ganger.

Det samme gjelder med taco. Bære ting ut i stua i flere omganger eller finne et stort brett, plassere alle skålene i en slags egyptisk pyramide, bære på seg tennisalbue og håpe på det beste? Ja ja, det blir bra ;)

I dag trodde jeg at jeg hadde møtt min overmann på vei opp trappa. En mac, en stabel med bøker, mat, saft, kaffe og mobillader føltes som en utrolig dårlig kombo. Ikke på grunn av vekten, men potensiale for katastrofe.

Jeg så det for meg. Bananen faller først, Peter tråkker på banan, sklir som i en tegneserie, kaffen flyr av sted og pauser midt i luften før den deiser i bakken, macen full av kaffe, bøker fulle av mat og saft, alt ødelagt, gråte litt.

Men selvfølgelig klarte jeg ikke å takke nei ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Glovarm kaffe på en stabel av glatte bøker? Lett!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Støøødig nå
 

Det gikk med nød og neppe, selv om favoritt-bokmerket mitt måtte bøte med livet etter at det skled ned fra bokstabelen, utførte et praktfullt svalestup og endte sine dager i bunnen av en kaffekopp.

Men det er greit. Det er prisen å betale for å leve et liv som enkeltbærer ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
* Til minne om Bokmerket (2014-2018). R.I.C (Rest In Coffee) *
 

/ Andre som har det sånn eller kjenner noen som kjenner noen? ;)

Når katten er borte...

Popcorn, sofa og joggebukse - i kveld blir det fest!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For en herlig følelse det er å være hektet på en tv-serie. Fryde seg over alt som skjer, glede seg til neste episode, tenke på alt som kan komme til å skje.

Brått begynner man å planlegge hvordan man skal få sett mer. Hvis jeg går til butikken istedenfor å kjøre, da får jeg sett noen minutter der. Hvis jeg står opp 10 minutter tidligere, får jeg sneket inn en liten økt der også. Plutselig klarer man nesten ikke tenke på annet.

Sånn har i hvert fall jeg det for tiden, for akkurat nå er jeg superhektet på serien "Manhunt: Unabomber" på Netflix.

Serien er basert på den sanne historien om Theodore "Ted" Kaczynski, kjent som "Unabomberen". Over en periode på flere tiår spredte han frykt og terror med brevbomber som tok livet av mange og skadde enda flere.

I serien får man se hvordan politiet jobbet for å finne mannen som hadde klart å holde seg unna politiets radar i en halv mannsalder. En mann som var ansett som nærmest umulig å spore.

Og det er så spennende!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg lusker meg unna på do eller gjemmer meg på kjøkkenet bare for å få sett noen få minutter til, mens jeg holder pusten og biter negler.

Serien er fort unnagjort og går over bare 8 episoder. Jeg er allerede i gang med siste episode, og som ved et guds mirakel skal Christina til en venninne i kveld! Jeg hadde selvfølgelig tenkt til å bruke kvelden på noe produktivt, men ikke søren.

Er man hekta så er man hekta, og en hel kveld helt for meg selv kan bare bety én ting: Popcorn og joggebukse - seriemaraton for én!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
... Eller to ;-)
 

/ Lås døra og skru av lyset - I kveld blir det fest :-D

P.S. Noen anbefalinger til hva jeg burde begynne å følge med på nå? Akkurat ferdig med 8 sesonger Modern Family, så klar for noe med litt mer action. Har hørt gode ting om Ozark, The Killing, Making a murderer og Sons of Anarchy. Takker for tips!

Teo & Christina

Det er rart det der, men Teo sitter alltid på en helt egen måte når han sitter hos Christina. Ydmyk og forsiktig, men fortsatt på alerten. Som om han passer på noe.

cof

For de har et helt spesielt bånd, de to. Teo har vært med Christina gjennom tykt og tynt, i gleder og sorger i mange år, mange år før meg. Vært der for henne, passet på henne og slikket hennes tårer da hun gråt.

Det er ikke en dramatisk setning skrevet for effekt forresten, det er ordrett det som skjer. Hvis Christina blir lei seg og feller en tåre, kommer Teo tassende for å trøste henne. Jeg har sett det mange ganger og det er helt merkelig. Som om han har en syvende sans for hennes følelser.

cof

edf

Jeg husker første gang jeg kom hjem til Christina og fikk møte Teo. Jeg hadde hørt så mye om ham og husker veldig godt hva jeg tenkte: Vi to må bli bestevenner på rekordtid. Hvis ikke Teo liker meg, er jeg sjanseløs.

Aldri har jeg klappet og kost så mye med en hund i løpet av en kveld. Og det fungerte. Vi ble kompiser og da var det greit ;-)

Det kom jeg på da jeg så ham sitte oppå henne med det rare passe-på-blikket sitt i dag. For selv om det er min Christina, så er det hans også. De har tross alt vært sammen 4 år lenger enn oss :-D

cof
🐶❤️
 

P.S. Christina satt i telefon med mormoren sin da bildene ble tatt og har på ingen måte godkjent bruken av dem. Men Teo sa det var greit ;-)

Hemmeligheten

I helgen fikk jeg vite noe hemmelig. Superhemmelig. Ikke fortell det til en levende sjel-hemmelig.


Licensed from: studiostoks / yayimages.com
 

Og det kom fra 6-åringen.

For det hadde skjedd ham noe litt utenom det vanlige og han måtte bare fortelle det til noen. Og han fortalte det til meg. Heldigvis var det noe fint. Men hemmelig. Superduperhemmelig.

Jeg lovte på tro og ære å ikke fortelle det til noen, ikke en levende sjel. Men etter at barna var levert i barnehagen i dag, kom Christina luskende. Hun hadde hørt oss hviske og tiske helgen, og hun var nysgjerrig.

- "Hva snakket dere om? Var det noe hemmelig? Hvorfor sa han det bare til deg? Hva var det for noe? Fortell meg da!"

Hun snuste desperat som en hund som har fått ferten av pølse.

Jeg skulle akkurat til å begynne å prate, for kjærester forteller vel hverandre alt, men så slo det meg: Dette var hans hemmelighet. Til meg. Og bare meg.

Kanskje ikke store tingen, men bare fordi det var en ganske så uskyldig sak, utvilsomt stor for en 6-åring men kanskje ikke avgjørende for resten av menneskeheten, så betyr det ikke at det ikke betyr noe. Det er fortsatt en hemmelighet. Og jeg lovte.

Så jeg sa ikke noe. Låste munnen og kastet nøkkelen. Selvfølgelig gjorde jeg det, for hemmelighet er hemmelighet Og har man først fått den tilliten er det viktig å vise seg den verdig. Det kan komme godt med senere i livet ;)

Så blir selvfølgelig saken en ganske annen den dagen jeg finner øl eller snus i treningsbagen hans og lover å ikke si noe til mamma.

Men for nå er hemmeligheten din er trygg hos meg ❤️

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Oss 3 og kosestund

En mårrasveis, en rosa pysj, en lang lang gjesp. Noe gøy på TV, fyr i peisen, sjokolademelk.

Kosestund og søndag morgen, ingenting er bedre. Ikke noe på planen, trenger ikke klokke, hele dagen til å bare være her. Sammen. Slenge på en kubbe til, fylle på med pulver, knusekose alle mann.

Det er ikke når man er på tur uten barn og kjenner at man savner dem. Det er ikke når det er lørdag kveld og voksentid og det er litt deilig at barna sover. Det er her. Når man sitter på en søndag morgen med begge to i armene som to små valper. Varme, glede og store smil. Det er lykken.

cof

dav
 

/ God søndag 😊❤️

Usunn sukkerbombe på 5 sekunder

Klar for noe skikkelig usunt, klissete og totalt forkastelig? Denne snaskete snacksen lager du på bare 5 sekunder!

For det er enkelt: Noen dager må man bare ha noe søtt. Og da holder det ikke med en kjeft rosiner. Vi snakker sjokolade, godteri og sukker. Man kan ha vært så sunn man bare vil resten av dagen og spist ikke annet enn kortreist avocado og selvdyrket stangselleri, men når kroppen brøler må den få svar.

Og her er min fantastiske nødløsning når det ikke nytter å nekte kroppen brukerdosen sin. Og alt du trenger er 1 ingrediens! Marshmallows.

Også trenger du en mikrobølgeovn. Fremgangsmåten vokste frem en gang tidlig på 90-tallet, da mikro var det raffeste man kunne ha i et hus. Tipset er like enkelt som det er genialt. Kanskje det enkleste tipset i verden for å gjøre en matvare som er ganske kjedelig på egen hånd, til å bli en kulinarisk nytelse.

Alt du trenger er en marshmallow, 5 sekunder og litt strøm.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Legg marshmallowsen i mikroen, gå for full guffe og trykk på start. Følg med, for det tar bare noen sekunder.

Plutselig blåser den seg opp som et popcorn og da er det bare å rive opp døra og stappe den i munnen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OBS OBS: Marshmallowsen kommer til å være et sted mellom glovarm og smeltende, så vær litt forsiktig. Det er et visst potensiale for brannsår i munn, men klarer du å treffe balansen helt riktig, har du en frekk og freidig snack som ordrett smelter på tungen.

Stalltips: Funker med alt skumgodteri. Spesielt skumnisser.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vær så god, lørdagskvelden er reddet ;-)

Ukas krangel: Linsesatan

En knapp halvtime til vi skal være i et møte, og stemningen er mildt sagt amper. For Peter skal sette i linser og det har aldri gått bra. Ikke en eneste gang. Det ender derimot alltid i bannskap som får selv nordnorske sjømenn til å felle en tåre.

For jeg får det ikke til! Født venstrehendt med ti tomler og fingerspitzgefühl som en klønete elefant, har jeg ikke det beste utgangspunktet for å klå rundt på øyeeplet.

Men jeg gir meg ikke.

Min klønete teknikk går i all hovedsak ut på å dra nedre øyevipp så langt ned som mulig, slenge linsa på underkanten av øyet og deretter se ned samtidig som jeg klemmer igjen øyet og napper ut fingeren i én rask bevegelse. Som en tryllekunstner som røsker vekk duken fra et dekket bord.

Og det funker nesten aldri.

Jeg har prøvd andre teknikker, men det funker ikke det heller. Holde øyet oppe fra over- og underside på likt har jeg blitt anbefalt og prøvd før, men det funker ikke. Blir for mye motstand. Øyet skviser seg motvillig igjen, raskere enn sin egen skygge.

bty

Jeg har sett på youtube og latt meg irritere over de kvikke folka som viser hvordan de både tar av og på linser på null komma svisj, uten så mye som et halvkvalt faen. Bare smil og latter. Jeg får så lyst til å klype de folka i tissen, for det funker ikke sånn!

Å sette i linser er ikke 10 sekunder med latter, det er 30 minutter med banning. Hver gang! Så også i går.

Så da klokken begynte å nærme seg "Nå MÅ vi løpe"-tid, begynte stemningen å bli historisk dårlig. Men sta som jeg er, så skulle jeg klare det. Ikke snakk om å gi seg.

Men det gikk ikke. Ikke eff. Inn med finger, pirke på øyet, nappe ut finger, finne linse i vasken. Vaske linse, inn med finger, lukke øye, linsa henger fast i øyevippen. Banne. Banne masse.

bty
Eff-ord!
 

Til slutt ble Christina lei. Så lei og stresset at hun begynte å kle på seg for å dra.

- "Da får du dra alene! Jeg driter i om jeg kommer 2 timer for sent til møtet, den satans linsa SKAL inn!"

Sa den sjarmerende husbonden. På dette punktet kunne jeg selvfølgelig kapitulert og gått for briller, hadde det ikke vært for at det verste hadde skjedd. Den ene linsa hadde nemlig kommet seg på plass! Men det var på ingen måte en seier, for den hadde ramlet på plass i det mest paniske forsøket av alle.

Et sånt forsøk der man i ren frustrasjonsrus bare stapper fingern inn i øyet og roter rundt inni der som om fingeren var en sleiv og øyet var en gryterett.

Og det hadde fungert. Men ikke to ganger. Så nå hadde jeg én linse og ikke mer tid. Jeg var så forbannet. Begge øynene var knallrøde av utmattelse og ondsinnet pirking, halsen var sår av banning. Heldigvis var barna 15 mil unna og kunne ikke høre et ord.

cof

Enda en tirade kom og Christina nådde sin grense:

- "Nei vet du hva, nå gidder jeg ikke høre mer på den banningen din! Du har til og med klart å få MEG i dårlig humør! Jeg går, så får du bare komme etter"

Frustrert og irritert, gikk jeg for det ultimate lavmål. Det steget man tar når man bare er virkelig desperat. Jeg prøvde å dytte skylden over på henne.

- "Jammen se da! Kom inn hit, så skal du få se. Se nå, så skal jeg prøve det teite trikset ditt!"

For jeg ville at Christina skulle innse at det ikke var meg, men de satans linsene som var problemet. Ikke faktisk mitt problem, men en samlet linsebransje som har rottet seg sammen mot intetanende forbrukere.

- "Se her da! Skal jeg prøve den duste teknikken din"

..sa jeg. Så gjorde jeg akkurat som hun sier at jeg burde gjøre:

- "Dra ned nedre øyelokk, sånn."

- "Løfte opp øvre øyelokk, sånn ja."

- "Også bare smelle linsa rett på."

Demonstrativt satt jeg linsa rett på øyet og tok fingern ut igjen.

Og der satt den.

Helt perfekt.

På første forsøk...

Det blikket Christina sendte meg da... Etter nærmere 30 minutter med banning som hadde fått malingen til å flasse av veggene og speile til å blekne... Det blikket kommer jeg aldri til å glemme x-)

bty
Hupps!
 

/ Christina 1 - Linsesatan 0

Humre humre på sengekanten

I går kveld var skikkelig frustrerende.

Jeg hadde jobbet halve dagen og hele kvelden med en tekst som bare ikke kom i mål. Jobbet på spreng for å få den publisert, men klokken tikket i vei og til slutt tikket den ut.

Sånt hater jeg. Hater!

Når jeg har jobbet i mange timer med noe som ikke kommer i mål.

Det er kanskje litt vanskelig å forstå, men det kan være ekstremt frustrerende å ikke få oppdatert bloggen iblant. Som om man har skuffet leserne, men mest av alt seg selv.

Og etter en uke med bare lettbeinte tekster, ønsket jeg sterkt å få ut noe som betyr noe, noe som kanskje kan gjøre en forskjell. Derfor ble jeg ekstra irritert når alt gikk rett i vasken. Men men, alle kan jo ha en dårlig dag på jobb.

Forbannet og irritert klappet jeg sammen macen og straffespiste et par knekkebrød på fjøla. Var ikke egentlig sulten, måtte bare ta det utover noen. De stakkars knekkebrødene hadde aldri en sjanse.

Så gikk jeg tur med Teo og deretter rett til sengs. Sint.

Men Christina, søt som hun er, kunne selvfølgelig ikke la meg ende dagen sånn. Hun prøvde å godsnakke med meg og få meg i bedre humør. Snakke om at det sikkert ikke var forgjeves og alt det artige vi skal til helgen. Men jeg kunne ikke la det slippe så lett:

- "Det er bare så sinnssykt frustrerende!! Prøve å skrive noe kjøttfullt, noe med mening, noe mer enn bare fjas, men så blir det bare dritt!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#giopptryne
 

Så brummet jeg som en bjørn og krøp helt inntil henne. Gnukket meg fast og kjente varmen. Stor skje bak liten skje.

Så kom det plutselig. Christinas siste råd, hennes velmente lovord som skulle berge dagen og trøste sin mann. Bare atte.. gitt situasjonen og alt, så kunne det vel kanskje vært bedre formulert:

- "Men Peter, du kan ikke bare presse frem en kjøttfull ting"

... og dermed brøt vi begge ut i brølende braklatter som vekte resten av huset. Og plutselig var det helt greit igjen. For alle kan tross alt ha en dårlig dag på jobb, bare prøv igjen i morgen :)
 

/ Min lille lykkepille <3

5 anbefalinger og 1 advarsel

Det finnes bra apper for barn og det finnes ren svindel. Her skal du få et par tips og en gedigen advarsel.

For barna våre bruker en del tid på nettbrett. Heldigvis er det greit å si det nå, men for noen år siden var det som å banne i kirka ;-)

Men etter en lang dag i barnehagen, tror jeg bare de har godt av å lounge i sofaen med et artig spill og en rolig stund til å senke skuldrene. Men det er en jungel av spill og apper der ute, og derfor tenkte jeg bare å komme med 5 raske tips til apper som barna våre har hatt mye glede av.

Jeg ønsker også å komme med en advarsel til alle småbarnsforeldre der ute, men den tar vi til sist. Først 5 anbefalinger satt opp i vilkårlig rekkefølge :)
 

5. My Boo
En slags Tamagotchi for en ny generasjon. Kos med Boo, gi den mat, vask den, gi den medisiner og spill artige minispill. Hver gang man kommer tilbake med Boo må den mates og vaskes og holdes styr på. Overraskende lang levetid og hyggelig spill uten verken biljakt eller skytescener x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

4. Toca Hair Salon 2
Driv din egen frisørsalong! Veldig moro og uendelige muligheter for å klippe, vaske, krølle, farge og herje med hår. Som alle spillene fra Toca Boca er dette en høydare for barn i mange aldre :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

3. Cittadino Pizza
Driv pizzasjappe! Spillet er akkurat det det høres ut som: Lag pizza. Lag deig, rull den ut, sleng på ingredienser, stek, ha det moro. Utrolig hvor mange pizzaer barn kan steke før de går lei ;) Vi må ha laget minst 200 pizzaer og 0 barn har gått lei så langt ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

2. Color by number
Asså, denne appen er minst like morsom for voksne som for barn. Lag tegninger ved å fylle inn farger i bokser med nummer som matcher fargen. 1 er rød, fyll inn rød i alle bokser med 1 etc. Kjempeenkelt og avslappende. Litt som disse mandala-tegnebøkene alle plutselig ble så forelsket i. Bare lettere og mindre tidkrevende ;-)

Men vær OBS! Det finnes mange slike "fargelegg etter nummer"-apper og flere av dem krever at man betaler ganske mye for å låse opp hele spillet. Se advarsel nederst i saken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

1. Toca Pet Doctor
Nok et spill fra de fantastiske utviklerne hos Toca Boca. Denne gangen er man dyrlege og må hjelpe dyr ut av diverse kniper. Det kan være et dyr som har fått en flis i poten, en skilpadde som ligger på ryggen e.l. Gir barna god trening i problemløsning samtidig som det fremmer å være god med dyra. Det kan vi like :)


 

ADVARSEL!

Følg med på hva barna laster ned OG følg med på saldoen din!

Det høres kanskje selvfølgelig ut, men barna laster ned nye spill hele tiden og spillene har en tendens til å bli mer og mer kyniske hva gjelder å lure penger ut av intetanende barn og naive foreldre.

Noen spill koster penger, andre er gratis. Men tro ikke at noen utvikler en app bare for å være hyggelig. En gratis app betyr derimot at man skal være litt på alerten, for før eller siden dukker det opp en kjøpssituasjon. Enten får man spille en liten del av spillet gratis eller så må man kjøpe gull/energi e.l. for å komme videre i spillet.

Mye av faren ved dette kan unngås ved å legge inn en PIN-kode for hvert kjøp på nettbrettet. Men noen spill har også kommet opp med listige løsninger for å sno seg rundt dette, slik som løpende abonnement som fornyer seg automatisk. Dermed trenger man ikke godkjenne hvert kjøp og plutselig har spillet som først var gratis, gått til å koste 80 kroner i uka! Og tro meg, det er overraskende fort gjort!

Derfor er det viktig å holde styr på hva som faktisk går ut hver måned også. Man legger kanskje ikke merke til at 80 kroner er borte en uke, men i løpet av et helt år blir det over 4000 kroner!!

Så bare noter deg det bak øret. Det høres kanskje innlysende ut, men er verdt å nevne en ekstra gang. For det er moro å bruke penger altså, men ikke fullt så moro å kaste bort 4000 kroner på trylledrikker og smurfedrops ;)

Min nye tatovering

Jeg skriver stort sett aldri om tatoveringene mine. Ikke tatoverer jeg meg for andre og ikke har jeg behov for andres meninger om noe så personlig, men denne gangen skal jeg gjøre et unntak.

For i går tok jeg en ny tatovering på armen og denne tatoveringen har en helt spesiell betydning. Den gjør meg skikkelig stolt og markerer en av mine stolteste bragder: Årets Jurypris i Vixen Influencer Awards 2017.

For at en pappablogg kan vinne juryens ærespris i Norges største prisutdeling for bloggere og influencere, gjør meg altså så stolt at jeg får frysninger.

Jeg kan fortsatt ikke huske helt hva jeg sa på scenen, men jeg vet at jeg var i sjokk og at jeg kanskje gråt litt. Foran en fullsatt sal med fantastiske mennesker. Det er verdt et minne for livet :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tatoveringen er en kombinasjon av kronen som er avbildet på plaketten til prisen og en cool krokodille som jeg har ønsket å tatovere en stund. Av ingen annen grunn enn at jeg elsker hele typen. Han er kul og avslappet med hawaiiskjorte og shades - akkurat slik en god krokodille skal være.

Krokodillen har fått plass ikke langt unna det grønne monsteret som dukket opp på armen etter Årets Livsstilsblogg fra Vixen i fjor, og armen har sånn sett plutselig blitt en slags premiehylle. Ikke at jeg dermed kommer til å tatovere svømmeknappen fra barneskolen altså ;-)

Vixen i år ble jo ganske spesielt etter at det haglet med diverse anklager, men med denne tatoveringen har jeg vel tatt et ganske endelig valg på hvor jeg står. For hvis det er slik at Vixen er en slags råtten valgkrets, har jeg verken blitt informert eller invitert til dette hemmelige brorskapet.

Og hvis det faktisk ER sånn at Vixen er et skjønnhetstyranni som fremmer de unge, vakre og fremadstormende, ja da er det I HVERT FALL grunn til å være stolt! Hilsen mann 36 med tredagersskjegg og sexylubb ;-)

Så velkommen til armen skal du være, herr Krokodill :-D


Tatoveringen er utført av Talla på Bohemen Tattoo :)
 

Midtlivskrise på grått papir

Følte meg så frisk og fin, jeg. Kanskje litt blå under øynene, men ikke noe et Snapchat-filter ikke kan ordne.

Ny uke, skulle bli min uke dette. Komme i gang med trening etter ferien, dra i et spennende møte i morgen, lage spennende mat og nyte livet. Kanskje male litt og kjøpe blomster til frua. Typisk sånne planer som kan få deg i godt humør.

En uke full av farger og glede, nysgjerrighet og optimisme!

Men så dukker dette brevet opp i postkassen...

For bankkortet mitt går ut nå i mars og jeg har vært spent på om et nytt kort kom automatisk eller om jeg måtte bestille det selv.

Men det kom. Og for et grusomt budskap det hadde med seg!

For du vet når du fyller inn spørreskjemaer og det kommer til der man skal fylle inn alder? Så må du velge den gruppen som passer deg: 10-20, 21-30 etc. Det stikker alltid litt i brystet når du ramler ned en kategori.

Ikke lenger i samme gruppe som tenåringene, men nå i selskap med dem som nærmer seg midt i livet. En klar beskjed, en skremmende direkte bekreftelse på at man har blitt eldre. Man er én kategori lenger ned på lista.

Så tenk deg da, her jeg var klar for en uke full av liv, farger og glede, men får dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For hva ser du her? Grått! En grå mann på et grått papir med et grått kort og en grå beskjed. Du er grå, du er gammel, du er ferdig i klubben.

Ja vel, så hadde jeg ikke forventet et bankkort med Marcus og Martinus på, og jo da mannen på kortet er kjekk nok han altså, men jeg hadde i det minste håpet på litt friske farger som inviterte til flittig kortbruk. Ikke dette hånet av en honnørbillett.

Ved nærmere ettertanke burde jeg kanskje sett det komme. Jeg som har byttet ut P3 med P1, sitter når jeg tisser, sover med pysj og fukter fingrene når jeg blar i avisa.

Brått ble de blå posene under øynene ikke fullt så små lenger. Men de er i hvert fall blå da, den fargen kan ingen ta fra meg x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
#skuffatryne #gråtass
 

/ Sett over kaffen, far er klar for napoleonskake 🍰

Kvinne klemte smøreost til døde

Jeg kan tilgi mye, men dette?!

For man vet aldri helt hva man begir seg ut på når man går inn i et forhold. Det kan føles som den rette, det kan føles som skjebnen, men man kan aldri vite.

Plutselig en dag oppdager du noe nytt ved personen som ikke lar seg forbigå i stillhet.

Ting som dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvem er det som gjør noe sånt?!
 

Jeg trodde vi hadde det bra, jeg. Men så stikker jeg altså snuta inn i kjøleskapet her en dag og oppdager dette, og nå vet jeg ikke lenger. På én side har vi jo både hus, barn, hund og et liv sammen, men samtidig: Kan jeg virkelig leve med et menneske som ikke vet hvordan man skal behandle smøreost på tube?

Alle vet jo at tubeost skal klemmes fra toppen og rulles sammen underveis. På den måten får man et jevnt trykk og en lett kontrollerbar tube, helt uten søl. Man får dessuten presset ut rundt 97% av osten. Men dette? Dette kaotiske anarkiet av en maltraktert tube?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvem vet hvor mye av den stakkars smøreosten som har blitt etterlatt i den ihjelklemte tuben. 40 prosent? 50?! Klemt sammen som et bilvrak, den stakkars osten hadde aldri en sjanse.

Til slutt ga den etter for trykket og eksploderte i feil ende. Selvfølgelig gjorde den det. Jeg ville gjort det samme selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så i kveld får jeg gå meg en lang tur og tenke meg om, for dette er ille. Langt verre enn å banne i kirken, kaste plast på peisen eller henge dorullen med papiret inn mot veggen.

Hadde hun bare vært satanist eller rasist eller noe i den gata, så kunne vi jobbet med det, men dette? Hun har ikke dandert en skive, hun har kvalt en smøreost til døde! Og slik smøreost-behandling vitner om at det er noe fundamentalt galt med Christina.

Ja vel, så lar det seg kanskje reparere, men si det til den stakkars osten..

Så hvil i fred, kjære baconost. I livet sto du aldri en sjanse til å leve ut den du virkelig var, men i himmelen, der brødskivene beiter som dådyr og elvene sildrer med varmt smør, vil du bli klemt og rullet og behandlet med respekt. I evighet. Amen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

En siste hilsen,
Peter og alle oss i FSV (Foreningen Smøreostens Venner)

Sure sokker og gode minner

Det er så rart det der å komme hjem fra ferie. Du vet, den gladtriste følelsen når ferien er over. Her hjemme kaller vi det "leirskolefølelsen".

Man har hatt det så moro og gjort så mye rart, men brått så er man hjemme igjen. Minnene føles som drømmer. Skjedde det virkelig eller var det bare en drøm?

I det ene øyeblikket er man i akebakken og suser av sted, i det neste sitter man som en lun plomme i solveggen. Boblebadet på full kok, lukten av taco fra kjøkkenet, livet er på sitt beste. Plommen smiler.

Brått er man tilbake på stuegulvet med Villkatten og klesvask på vent. Da faller man ofte litt sammen. Gjerne resten av kvelden. Jeg gjør i hvert fall det. Sliten etter en lang tur, glad for alt det morsomme man har gjort, men samtidig også litt trist for at det er over.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Også har man stresset hardt halve dagen lang med å pakke seg ut av hytta, skrape en glasert bil, sprengstappe hver ledige centimeter, liste seg ned fjellet på speilblanke veier, kjøre hele veien hjem og komme i system igjen.

Selv om det er utrolig hyggelig å være tilbake på gulvet hjemme med fyr i peisen og brettspill i fleisen, så er det også noe antiklimatisk over det.

Da slår gjerne følelsen til. Fornemmelsen om at det hele er over. At latteren og gleden nå er historie, at alt er i ferd med å bli hverdag igjen.

Leirskolefølelsen.

Og jeg hater den følelsen. Egentlig er det jo en ganske privilegert sak, for det betyr jo bara at man har hatt det fantastisk, men samtidig at det også er over. Men så får man vel bare glede seg til neste gang, og være takknemlig at man fikk være med på noe så moro at kroppen er villig til å gå inn i en slags mini-depresjon over det.

Så får man vel også tenke som så at det er fint at turen tok slutt mens stemningen enda var god, for det er som de sier: "Det er med fisk som det er med gjester - de begynner å stinke etter tre dager".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så akkurat i kveld tillater jeg meg å henge litt med geipen. Litt glad, litt trist, sliten nå.

Kunne sikkert beskrevet følelsen med mange bevingede ord, men det sies at et bilde sier mer enn 1000 ord, så her er et bilde Christina sneik seg til å ta mens vi spilte brettspill på gulvet i dag og pappa bare måtte... ehm.. ta seg en liten tenkepause x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Good fight, good night :)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Tors kveld

Live fra hytta, uten dekning, med marginal 4G, med nød og neppe, men det går akkurat. Be til alle Norefjells guder for at vi kommer oss gjennom kvelden, for nå er det dags for siste og potensielt beste kveld av denne runden med live-blogg og "Hver gang vi møtes". Take it away, Tor Endresen! :)

* Innlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

20.05: Tor Endresen asså. Liker´n enda bedre allerede :)

20.09: Tror dette blir en festkveld, rett og slett. Har skikkelig trua!

20.15: Låt 1, Silya - Café lé swing
"Dette er som klyster på en lørdagskveld"
"Jeg kan godt ta oppvasken, men jeg nekter å høre på der"

Dette er direkte sitater fra min bror Thomas. La oss bare forsiktig anta at han ikke er noen stor jazzfan. Og jeg må nok dessverre si meg enig. Det er ikke nødvendigvis det at jeg hater jazz, jeg bare forstår det ikke. Og dette er veldig jazzete. Jeg savner vel stort sett alt ved originalen, men stemmen til Silya kan ingen tukte. Hennes stemmeprakt er også det eneste jeg liker ved denne tolkningen.
Terningkast: 2.

20.31: Mistet nettet i 15 minutter, men nå er vi tilbake. Litt ustabilt å live-blogge fra fjellet ;-)

20.35: Låt 2, Christel Alsos - Ingen stopper oss nå
Synes kanskje låta var litt som vanilje-is. Tilfører liksom ikke så mye nytt, bare er der. En god base, men trenger noe mer. Fikk et hint av Coldplay underveis og det er fint, men ikke nok. Litt emment. Christel synger fantastisk som alltid, selvfølgelig :)
Terningkast: 3.

20.44: Låt 3, Tshawe - Radio Luxembourg
Rock on! Tshawe viser nok en gang at han ikke er redd for å touche innom ulike sjangre. Denne gangen rock. Et uventet grep og masse trøkk. Tor elsker det, men surmusa i fjellheimen er sånn midt på treet. Liker trøkket, men det gir meg ikke sånn kjempemye. Og jeg liker rock! Dagens beste til nå, uten at det sier noe særlig mer enn typ høyeste fjellet i Danmark ;)
Terningkast: 4.

20.54: SLUTT, DEL 1. Så ustabilt nett at det er helt ufint, men vi kom oss gjennom del 1. Teo har fortsatt ikke fått godbit, men det venter en liten pølsesnabb eller lignende så fort han slutter så hytteveggene rister.
 

21.45: START DEL 2. Nu kör vi! Veldig klar for nye låter og mer gledelig innlevelse fra Tor.

21.49: Låt 4, Claudia Scott - La regnet øse ned
Surmusa fra fjellheimen slår til igjen, for jeg synes dette blir litt platt, jeg. Kjempefint og vakkert sunget, helt sikkert en fantastisk opplevelse å få en slik tolkning av sin egen låt, men sånn for øretrompeten her så blir det alt i alt litt kjedelig. Igjen altså, kjempefint, men føles litt som en skikkelig god saus, men uten en saftig biff å bite i.
Terningkast: 3.

21.56: Låt 5, Hans Petter - Aladdin
Ålreit, jeg har en kandidat til neste sesong av Hver gang vi møtes: Datteren til Tor! Kjempefin stemme og umiddelbart likbar :) Resten av låta liker jeg dessverre langt dårligere. Jeg er ikke så veldig glad i det skramlete studentrock-soundet og lyder av typen "Bæom, bæ bæooo" treffer meg ikke i det hele tatt. Men fin opplevelse for Tor da, at Solveig Kloppen, aka datteren hans, kom på besøk :-)
Terningkast: 2.

22.05: Låt 6, Tone Damli - Ingen er så nydelig som du
Må innrømme at jeg har undervurdert Tone i alle år. Trodde hun var litt sånn produsert pop-artist, men dette er jo rett og slett bare vakkert. Den stemmen! Hun synger med innlevelse og troverdighet og får hele hytta til å bli stille. Og DET er ikke verst i min familie. Flott stemme, flott tolkning, perfekt harmoni. Bonuspoeng for å synge på egen dialekt. Dagens beste med et hestehode.
Terningkast: 6.
 

22.08, Konklusjon:
Skuffende lavt nivå på mye i dag, men Tone avslutter med et skikkelig kirsebær på toppen, så da er det helt greit :) Gleder meg til å ikke live-blogge fra fjellet igjen, det var overraskende utfordrende ;) Kanskje også derfor terningen var litt nådeløs i kveld, det vites ikke. Men Tone stakk av med full pott og et verdig punktum.

Ble ikke noe Dentastix på Teo da. Han har slitt seg helt ut i snøen i dag og snorket seg gjennom hele greia. Får luske en liten klatt leverpostei under nasan på han når han våkner ;-)
 

Takk for følget i kveld, folkens! Ha en fortsatt fantastisk lørdag :-D

Flotters til fjells

Hvitt mot blått og ingenting annet. Snø og himmel i forelsket tospann.

Stille, vakkert og snø som knitrer. En fugl som jubler, et nett appelsiner og smil som spriker i viken.

Ski og staver som stakitt i snøen, et berg av hvitt med litt hytte på seg.

Også du og jeg. Og litt kakao. Bål-lukt i klærne, pølse på spyd.

Folk i anorakker man aldri ser, hunder i sele og små barn som smiler. Sprengrøde kinn med rosiner i blikket.

Litt sliten men også litt glad, møter et ansikt man ikke kjenner. Hei, alltid hei. Ikke et halvkvalt nabo-hei. Ikke et ufølt hilse-hei. Et ekte hei. Fordi vi er på ski.

Du og jeg og alle vi andre. I dette fantastiske landet i dette fantastiske været og er ikke alt bare helt fantastisk? Hei deg, hei på meg, hei på alle sammen.

I skisporet på fjellet er nordmenn på sitt beste.

Lillesnuppas ski-debut

Er nordmenn født med ski på beina? Tydeligvis!

Det var en spent far som sto på parkeringsplassen med blå swix i klypa og rosa jenteski i bagasjen. Storeplutt var allerede over alle hauger, men lillesnupp sto spent og trippet. Første tur på nye ski. Ikke en rundtur på plenen, men skikkelige løyper. Fjellet, harespor og nistepause. Hvordan skulle dette gå?

Vel, la oss bare si at dette ble dagen da jeg fikk det endelige beviset på at nordmenn faktisk er født med ski på beina!

Og her er det ikke meningen å være sånn blærete skrytefant altså, men fy flate. Det var en stolt pappa som så den lille jenta si tøffe i vei som om hun ikke hadde gjort annet. Hun skulle selvfølgelig ikke ha hjelp, men så seg ferdig utlært allerede før bilen var ute av syne x-)

Jeg som hadde trodd vi kom til å kave rundt på parkeringsplassen til mørkets frembrudd. Plutselig var vi et godt stykke inne på fjellet og ankomet den tidligere avtalte rasteplassen. Den jeg var helt sikker på at var helt uoppnåelig. Ikke var hun sliten heller. Lo i nedoverbakker og tok fallene med et smil.

Om det kommer av naturtalent, norske gener eller god opplæring fra farmor og favorittkusine Anniken, vites ikke. Men det gikk over alle forventningers støvleskaft og sjeldent har en sjokoladebit vært mer fortjent :)


Stolt far (som regner med å bli frakjørt av dattera allerede neste vinter) ;-)
 

/ Nå snakker vi vinterferri! :-D

Drittstart på ferien

Det startet utrolig dårlig. Så gikk det bare nedover.. :-/

For da vi la oss søndag kveld var hele familien langt over middels klar for avreise og hyttetur på mandag morgen. Barna hadde ventet og ventet og var så gira at de nesten ikke fikk sove.

Men da vi våknet opp i går, viste det seg raskt at far i huset hadde spist på seg en matforgiftning kvelden i forveien. Vi trenger vel ikke si mer enn at jeg på rekordtid gikk ned rundt 10-12 kilo og måtte holde sengen resten av dagen. Avreise utsatt med en hel dag til barnas store misnøye.


Salte kjeks, cola, pastiller og bøtte parat ;-)
 

Men i dag var det på´n igjen med fatt mot, og bare 3 timer etter planen kom vi oss av gårde. Hurra!


En annen som er litt over middels klar :-)
 

GPS´n i bilen nektet riktignok å la oss plotte inn Norefjell, men vi tok til takke med Nore/Uvdal og kjørte i vei. Jeg kjenner det igjen når vi nærmer oss, tenkte jeg.

Allerede her vil folk med kjennskap til området, ane ugler i mosen. For Norefjell ligger IKKE i Nore/Uvdal. Et godt stykke unna faktisk. Men som de fjompenissene vi er, tenkte vi jo selvfølgelig ikke over å følge med på landskapet underveis og turet i vei mens vi sang med til Martin og Morten på radioen.

Selv ikke da vi passerte Kongsberg kunne en distré far ane at noe var alvorlig galt. For dere som ikke har et kart foran dere: Se for deg at du står i Drammen med nesa pekt rett mot Norefjell. Kongsberg er da til din venstre. Mange mil til venstre.

Så vi fortsatte. Opp gjennom Lampeland og skrått mot venstre for fjelldannelsen. Hadde vi enda tatt til høyre ville vi faktisk vært sånn cirka på rett kurs. Men det var ikke før vi ringte min far, forklarte hvor vi var og han svarte:

- "Ehm... det har jeg aldri hørt om."

...at vi innså at vi var to kjøtthuer på tur. Vi skjønte fort at vi hadde kjørt feil. Lenge.

Irritert som en okse, vrengte jeg bilen rundt for å kjøre halvannen time tilbake, før vi kunne komme inn på riktig vei igjen. I prosessen klarte jeg å skli på glatta og smelle skjermen inn i autovernet, så der røyk julebonusen for 2018.

"Heldigvis" fant vi en liten avstikker av en vei som gikk over fjellet gjennom Eggedal, som raskt viste seg å være en vei av typen kjerrevei anno 1950. La oss bare si: Du vet du er et godt stykke utenfor allfarvei når du må betale bomavgiften med kontanter i konvolutt.

Helårsdekk var definitivt ikke riktig valg på den melkeruta der, og det var bare med nød og neppe at vi klarte å karre oss over et par av bakketoppene.

På dette tidspunktet hadde vi brukt sånn ca. dobbelt så lang tid som først lovet til barna. Og det gikk ikke upåaktet hen. Men jeg må berømme de to apekattene for å være supertålmodige og langt seigere enn jeg hadde trodd. Langt seigere enn meg ;)

Så med en bulkete skjerm, tomme mager og en 2-timers svipptur som plutselig ble til en 6-timers rundreise i bygde-Norge kom vi frem. Bilen kom seg selvfølgelig ikke opp den siste lille biten inn til hytta, så vi fikk bære bagasje og unger de siste meterne, men det var helt greit.

For da vi endelig stakk snuta inn døra, var det fyr i peisen, store smil og et langt bord dekket med den deiligste mat et menneske kan spise: Taco.

Og da var alt plutselig greit igjen. Nesten greit da. Må fortsatt få fikset bilen, men det tar vi til neste uke. Ferie nå. Og med en sånn start på ferien kan det jo tross alt bare gå én vei ;)

/ God ferri!

Kosebamsen klar for tur

Lillesnupp er en raring. Født selvstendig og klarer seg selv. Det er litt moro, for når hun turer i vei opp trappen uten å fortelle oss hva hun skal, er det aldri godt å vite hva hun finner på. Hun prater, synger og ordner, tasser rundt og fikser ting.

Og da vi kom opp for å ta tannpuss og legging i kveld, oppdaget vi en av hennes mange prosjekter for dagen.

Det var så herlig, for hun har liksom ikke klart å vente med å reise på vinterferie. Hun trodde vi skulle dra rett etter barnehagen på fredag og har gledet seg hele helgen til å komme seg av gårde. For i morgen tidlig reiser vi på vinterferie for å stå ski på fjellet, brune flesket i solveggen og kose oss med storfamilien.

Og da vi så på OL-sendingen tidligere i dag, ble vi minnet på en viktig ting: Solbriller! For når man skal opp på fjellet med skarp sol og snø overalt, er det viktig å beskytte øynene.

Så i hele dag har vi mast litt på barna. Vi må huske solbriller. Til alle! For det er lett å huske på seg selv, men lett å glemme barna. Derfor har vi sagt det flere ganger at alle må huske solbriller, for det er kjempeviktig.

Jeg har selvfølgelig skrevet det ned på min egen pakkeliste, for jeg følte meg ganske sikker på at de to apekattene verken fikk det med seg eller brydde seg nevneverdig.

Men da vi kom opp på rommet hennes i kveld, innså vi at noen muligens har fått med seg hva vi snakket om likevel :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Kosebamsen klar for tur <3

Unna vei, her kommer Christina

OBS OBS: Advarsel til alle i fjellet x-)

Er det en danske? Er det et snøskred? Nei, det er Christina med ski på beina!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og da tenker du kanskje: "Hva er så stort med det da?" Jo, det er stort fordi sist gang Christina sto på langrenn var de færreste av dagens blogglesere født. Vi snakker midten av 90-tallet, OL i Lillehammer, Hanson, Rednex og Fruit of the loom.

De som ble født på den tiden, kan ha vært i arbeidslivet i mange år allerede. Ja, det er faktisk ikke umulig at sist Christina var ute på blå swix kan ha vært rundt 22. oktober 1996, dagen da gullgutten Johannes Høsflot Klæbo kom til verden.

Så når Christina nå endelig har tatt mot til seg og bestemt seg for å gjøre comeback på bortover-ski, er det all grunn til å applaudere innsatsen!

... og samtidig gjemme seg bak skogens største tre.

For hvordan i all verden skal dette gå?! I går brukte hun tre kvarter på å forstå hvordan bindingen fungerte og i tillegg har hun kjøpt seg felleski, som ingen av oss forstår.

Så får vi bare krysse fingrene og håpe at nordmenn faktisk er født med ski på beina, slik at hun verken braser rett gjennom en hyttevegg eller at jeg blir nødt til å hente ned Christina fra fjellet i pulk ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God vinterferri! :o)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Claudias kveld

Selv om muttern liker henne, må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om Claudia Scott før denne sesongen av Hver gang vi møtes. Men i kveld skal vi bli skikkelig godt kjent! Så velkommen til live-blogging, god stemning, Hver gang vi møtes og Claudias kveld!

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *


 

20.03: Kommer fortsatt ikke over at Claudia Scott er 60 år. Herregud, om jeg ser sånn ut når jeg er 60! Nei, vent litt..

20.06: Ikke meningen å være utseendefokusert altså, men Claudia er nok det man med rette kan kalle flott. En flott dame. Gleder meg til å se hvordan låtene hennes har blitt tolket. Låter jeg absolutt ikke kjenner fra før. Innser at kompetansen er på tynn is i dag, men vi går for det og satser på at kommentarfeltet gir gode/bedre analyser som vanlig ;)

20.13: Claudia Scott ligner på Marion Ravn. Sier ikke mer. Kliss lik faktisk. DNA-test ønskes pronto. Men nå, musikk!
 

20.19: Låt 1, Hans Petter - En uvanlig natt i Bergen
Hans Petter er tilbake! Litt mer nedpå og nakent enn vi pleier å se ham, og det viser seg å være en kjempeidé. Dette kjøper jeg! Også den trompeten a gitt. Et helt perfekt tilleggselement uten å dominere for mye. Nei, dette likte jeg godt. Spesielt trompeten.
Terningkast: 4.
 

20.37: Låt 2, Tone Damli - A picture of my dad and I
Jaha ja, så da var det bare å takke farvel til kommers pop og hoppe på country-hesten da, Tone. For dette må jo være perfekt sjanger for hennes stemme! Det kledde henne rett og slett perfekt! Må si at jeg ble utrolig overrasket nå og tenker det står mange country-managere og hopper i sofaen akkurat nå.
Terningkast: 5.

20.40: Dette var forvirrende. For Claudia Scott, aka Marion Ravn senior, lignet jo også veldig på Sissel Kyrkjebø da hun var yngre. Mon tro hvem hun likner på når hun blir noen år eldre? Morten Harket? Venter i spenning.
 

20.43: Låt 3, Tor Endresen - Heard you on my radio
Men hva i all verden er det som skjer i dag da?! Alle leverer jo som aldri før! Tor Endresen er intet unntak og dette liker jeg utrolig godt. Dæven, Tor er bra. Må være moro å være Tor og kunne være trygg i alle kategorier, i alle toneleier. Mon tro hva den mannen ikka kan synge? Joik? Opera? Ikke vet jeg, men én ting er sikkert: Dette kan han.
Terningkast: 5.

20.53: DEL 1 SLUTT. Skyhøyt nivå så langt i kveld! Gleder meg stort til å se Silya bjeffe etter pausen.

20.58: Men før vi kommer så langt:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.43: DEL 2 snart i gang!

21.44: Noterer meg at pausen blir mye kortere hvis man spiller nettpoker mens man venter. Men det blir mye dyrere da. Tapte masse penger på kort tid, så klar for flere låter nå ;-)

21.51: Låt 4, Tshawe - Cool water
Det er kult, det er rått, det er bra - det bare treffer ikke meg helt. Jeg hører at det funker og det er en velskapt miks av rock og country og jeg vet ikke hva, men det er bare ikke helt meg. Hadde jeg vært objektiv og proff, ville jeg kanskje gitt denne en femmer, men jeg er subjektiv og uproff. Men Tshawe er en fantastisk showmann, det skal han ha.
Terningkast: 4.

21.58: Låt 5, Silya (og gubben) - The devil´s house
Silya ække god. Virkelig ikke. Musikken som foregår i hodet hennes er det ingen andre som hører. Denne låta føler jeg virkelig reflekterer hennes særhet i fulle drag, ispedd gode mengder Tom Waits´ brilliante rølpisme. Låta føles som en surrealistisk reise og trekkspillet til gubben bygger på herlig vis oppunder den snuskete-bar-for-sjørøvere stemningen x-)
Terningkast: 5.

22.03: Låt 6, Christel Alsos - All for you
Christel fortsetter å levere med magisk stemmeprakt, samtidig som hun klapper den usynlige katten som ligger foran henne et sted. Men denne gangen har hun jazzet det opp og trøkker mer til enn før. Jeg har savnet og etterspurt dette trøkket, men nå savner jeg plutselig det såre, trollbindende og særegne. Når Christel er over i litt mer allment terreng, blir det plutselig bare allment. Savner at hun synger gjennom hud og bein og rett til sjela.
Terningkast: 3.
 

KONKLUSJON: Fantastisk høyt nivå på mye i dag! Vanskelig å velge en favoritt, men når jeg tenker tilbake er det countryknekken til Tone og refrenget til Tor jeg savner mest, så delt seier til dem i dag.

Takk for følget nok en gang, godtfolk! :-)

/ Nå skal jeg ta meg en Dentastix x-) 

Dagens søteste sitat

Åh, denne traff meg midt i hjerterota <3

For det er noe med gullkorn fra små barn. Store tanker fra små hoder fulle av undring. De har så fine og annerledes perspektiv på ting. Kommer opp med ord og tanker som vi voksne gjerne ser rett forbi.

Det trenger ikke være om små ting heller, ofte faktisk motsatt. Man tror man er i selskap med et lite barn, men så plutselig lirer de av seg spørsmål om planeter, solsystemer, livet og evigheten. Så sitter man der svarskyldig og gaper som en karpefisk.

Og da denne dukket opp i facebook-feeden min i dag, fikk jeg bare så utrolig lyst til å dele den med dere. Både fordi jeg synes den var veldig søt, men også for å minne om at små barn har store tanker de også. Og det er gjerne på sengekanten om kvelden at man får de herligste tanker om de rareste ting.

Slik som dette <3


(Bilde fra facebook-gruppen: Livets skole)
 

/ God fredag til liten og stor :o)

Hipp hurra for hverdagskjærligheten ❤️

På en båt, med en kaffe og bare oss to - kan det være kjærlighet?

Det er egentlig ganske lenge siden jeg har skrevet om den enkle, rare hverdagskjærligheten, i hvert fall med tanke på hvor mye den betyr for meg.

For det er så fint å ha det bra, når det egentlig ikke skjer stort. Når man bare er sammen i stillhet. I en bil på vei et sted, i en sofa på vei mot ingenting. Bare kjenne på kroppen at det er godt å være sammen. Trenger ikke være mer enn det egentlig. Bare være nær.

Jeg merket det faktisk i går kveld da jeg sto på kjøkkenet for å rydde litt. Christina var oppe, jeg var nede og plutselig kjente jeg at jeg savnet det lille ospeløvet. Gledet meg til å se henne igjen.

Det er ikke verst når man ser hverandre stort sett dagen lang. Bor sammen, lever sammen, jobber sammen. Likevel blir det visst ikke nok. Det må være et godt tegn :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Misforstå meg rett, vi er ikke sånne klisjékvalme folk som kaller hverandre sussebass og tegner hjerter til hverandre dagen lang. Vi krangler og klager og tisser med døra åpen.

Noen ganger har jeg bare lyst til å kaste henne ut etter buksehempa, andre ganger kjenner jeg selv at jeg er en plagsomt irriterende drittfyr, men vi har noe ekte. Noe som stikker langt dypere enn tomme doruller og størknet grøt i kjelen.

Vi liker å være sammen. Sammen om barna, sammen om livet, sammen om å være sammen. Og det er fint det. Det er godt å være sammen. Trenger ikke være så mye mer enn det.

Må ikke hoppe hånd i hånd i fallskjerm eller gifte oss på toppen av Eiffeltårnet. Kan også bare være en stille stund uten en eneste baguette i sikte. En liten tur i skogen uten niste.

Et lunt smil, et kjærlig blikk, en felles forståelse. En varmende kopp, en liten vits, et kjærestepar i gamledager på vei over fjorden på Bastøyfergen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Det er fint det <3

Unnskyld for at jeg klikket

Det var ikke meningen å bli så sint på deg. Men du må forstå: Jeg har ting å gjøre. Jeg kan ikke stå her og krangle med deg hele dagen! Kan det være så vanskelig å forstå?

Over tretti minutter tok det, men du nektet å gi deg og rikket deg ikke så mye som en tomme! Er det rart man blir forbannet?!

An angry man yelling
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

For vi er faktisk to om dette og det handler om å møtes litt på midten. Jeg kjører barna i barnehagen hvis du måker snø. Er ikke det en grei deal? Eller vil du bytte kanskje? Nei, nemlig. Du kan ikke kjøre bil engang!

Men neeeei da, du skulle være såå fin på det. Gidder ikke måke snø nå.

- "Kan du se til h**** å måke den j**** snøen?!" sa jeg.

Måk sjæl, sa du.

Så må jeg bruke nærmere tre kvarter, mens kaffen blir kald og ungene rastløse, på å krangle med deg. Og du bare står der med hendene i kryss og henger med geipen. Gidder ikke starte. Gidder ikke prøve engang!

10 minutter er greit. 20 minutter er på grensen. 30 minutter uten så mye som et pip - er det rart at man klikker i vinkel til slutt? Det er tidlig morgen, det er bikkjekaldt og jeg vet vel for pokkern ikke hva som feiler deg!

Så jeg kalte deg ting. Stygge ting. Tror kanskje jeg sparket til deg også. Sorry for det.

Du har all rett til å være sur og i etterkant angrer jeg skikkelig. For til slutt så du jo faktisk min side av saken og ble med likevel. Og du var fantastisk!

Aldri har jeg sett noen måke snø så fort, og før jeg visste ordet av det var gårdsplassen som ny. Selv naboen ble så imponert at hun ville låne deg bort til seg. Og du takket velvillig ja.

Selvfølgelig gjorde du det, for det er bare sånn du er. Og det var først da jeg innså hvor fantastisk du er. Jeg som bare minutter tidligere truet med å kaste deg på dynga eller gi deg bort på finn. Plutselig var jeg som forelsket igjen.

Så unnskyld for at jeg klikket og kalte deg stygge ting, det skal aldri skje igjen.


Du och jag, kjære snøfreser ❤️

* Følg Måkehjerte på Facebook *

Gaven som varmer i hjertet

Litt sent ute til Valentines Day? Ingen fare, jeg har funnet den perfekte gaven ❤️

Og nå tenker du sikkert at dette lukter spons og produktplassering lang vei, men neida. Dette er bare et tips fra meg til deg for å sikre 10 av 10, terningkast 6, douze points og trampeklapp fra din kjære i dag.

For selv om Christina og jeg egentlig ikke er sånne Valentines-folk, så er det fint å bruke dagen til å gi noe fint likevel. Materialistiske goder er bra det altså, skal ikke kimse av en blomsterkvast og et kort med klisjéfylt påskrift av typen:

"Jeg bor på jorden, men du er min verden" eller "Æ er den viktigste bokstaven i kjærlighet, fordi Æ elske dÆ"

... men ingenting kan måle seg med ting som planter seg rett i hjertet. For hvem bryr seg om bamser og smykker når man kan gi noe som virkelig betyr noe?

Jeg har nemlig funnet den perfekte gaven å gi en frynsete småbarnsmor i år. En gave ikke bare til henne, men til noe langt langt større.

Til de der ute som trenger det mest.

Til de som kanskje aldri vil forstå kjærlighet.

Et lite bidrag til en veldig stor sak.

Et lite plaster på et stort sår i hjertet.

Et bidrag til Stine Sofies Stiftelse og deres arbeid for en barndom uten vold og overgrep.

close up of child hands holding red heart
Licensed from: dolgachov / yayimages.com
 

Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg hva som kan varme mer eller bety mer enn å gjøre noe stort for de minste. De som trenger det mest.

Send BARNDOM til 2160 og gi 200 kroner. Du kan også Vippse valgfritt beløp til 02349.

Deretter laster ned Valentinsbrevet du kan pakke inn og gi til din kjære--> Last ned Valentinsbrevet her

Og DET mener jeg er det aller fineste du kan gjøre for din hjertes utkårede i dag ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Legger du ved favorittsjokoladen i tillegg, er du sikret bonuspoeng herifra til månen ;-)

/ ❤️

Hvem drepte Pikachu?!

Bursdagskaken ble kanskje ikke helt som planlagt.. x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For i helgen sto jeg på som fjott for å rekke å sette sammen den ultimate bursdagskaken til eldstemann.

Etter suksessen med Elsa-kaken til lillesnuppas bursdag i høst, tenkte jeg nemlig det var på høy tid å brette opp ermene igjen. Denne gangen ville jeg prøve noe nytt, og siden det var Pluttadorens tur gikk tankene raskt til Pokémon.

Jeg søkte litt på nett, fant en kake som virket perfekt og satt i gang. Jubilanten meldte ifra om at både jordbær og vanilje sto høyt i kurs, så valget falt på bløtkake. Men klarer jeg å lage en kake som ser minst like bra ut som den smaker? Utfordring akseptert.

Til kjøkkenet med seg!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg hadde selvfølgelig glemt å tenke på at alt som ser enkelt ut på youtube, sjeldent er det. Ikke hadde jeg lagt inn nok tid til innkjøp av rare ingredienser heller, så da tuppa på youtube brukte både knallrød og ravnsvarte sukkerfondant, hadde jeg selvfølgelig ingen av disse tilgjengelig.

Men armert med blind optimisme og mye konditorfarge tenkte jeg at det ikke ville by på nevneverdige problemer. Det ville det..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kun hvit sukkerfondant? Null stress! I fix (sa den urutinerte kakebakeren)
 

Ikke bare det, men når Trine Sandberg sier "dynk sukkerbrødet i eplejuice"... Hva betyr det? Dynk? Hva er det for en måleenhet?! Snakker vi da om å senke hele sukkerbrødet i en bøtte med eplejuice eller er det mer som en prest som dypper en baby i et vievannskar?

Hadde ikke klokken vært 01.15 om natten, skulle jeg ringt henne og prompet i røret. Dette med å bake om natten, er noe jeg virkelig ikke kan anbefale forresten. For når man baker sent og med kniven på strupen, glemmer man ting. Som å faktisk huske å bruke det laget med vaniljekrem man har brukt en time på å lage fra scratch...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pappas hemmelige hjelper leverer :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kaken endelig ferdig montert! Vaniljekremen...? Å ja.. <valgfritt f-ord>
 

Også kan det være greit med litt ekstra tålmodighet når man jobber med sukkerfondant... Den sprekker opp, den tørker og den nekter å la seg farge. I mangel av rød sukkerfondant, prøvde jeg selvfølgelig å male den hvite fondanten etter at den var lagt på kaken. Det gikk kjempedårlig.

4 strøk og en halv liter med konditorfarge senere, så den røde halvdelen av kaken ut som et åsted.

Jeg skal innrømme: Det gikk med en ganske karslig mengde banneord i den prosessen. Ord som ikke tåler skriftlig gjengivning ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det startet så bra. Barna var med og alt var bare harmoni.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men bare vi holder den rød siden litt vekk fra kameraet, så går jo dette helt knall x-)
 

Med Pikachu-figuren som skulle på toppen, selve kakens pièce de résistance, gikk det faktisk overraskende bra. Det var nemlig her jeg lærte at det faktisk går an å farge hvit sukkerfondant! Men med store mengder konditorfarge og enda større mengder melis.

Å forme, kutte og male en tynn, sprø og porøs Pickahu-figur i ulike farger mens barna løper rundt beina dine og gjestene er 10 minutter unna, viste seg derimot å være en gedigen prøvelse. Men det gikk. Ja vel, så mistet figuren et øre og en fot i prosessen, men noen operasjoner senere var han så god som ny. Ish ;)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bare litt blod på snuten, ikke noe stress det x-)
 

At hele den røde halvdelen av kaken så ut som et blodbad var kanskje en ørliten strek i regninen, men alt i alt er jeg superfornøyd med å i det hele tatt komme i mål.

Og smaken? Det kanskje aller viktigste, tross alt? La oss bare si: Den smakte som velsignelser og enhjørning-pels, servert av harpespillende engler på en seng av fløyel. Bursdagsbarnet selv var dessuten strålende fornøyd med kaken vi hadde bakt, og da er all banning og baking ut i de små timer plutselig verdt det :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Halvt år til neste gang ;-)

Oppskrifter: Marsipanbløtkake fra Trines Matblogg - Vaniljekrem fra Matprat - Pikachue-kake fra youtube

For 6 år siden i dag

30 år uten en tåre, men så kom du...

30 år med tilbakeholdte tårer. 30 år med mannlig fasade. Filmer, begravelser, skader og kjærlighetssorg, aldri mer enn et par snufs og litt røde øyne. Trodde man skulle være sånn som mann, jeg. Ikke gråte. Tegn på svakhet, det. Så jeg prøvde å aldri gråte.

Ikke av Løvenes Konge, ikke under Schindler´s liste. Ikke i begravelser eller når kjæledyr ble borte. Jeg gråt litt en gang jeg fikk skikkelig kjærlighetssorg og et par ganger jeg slo hull i hodet. Men selv da, kun en kort byge for å ventilere systemet. Vis deg sterk, mann. Vis deg aldri svak.

Men så kom du.

Den dagen gråt jeg mer enn 30 menn på 30 år. Og det var så utrolig deilig. Jeg som alltid hadde tenkt at ingen måtte se meg vise følelser. Og det eneste jeg tenkte var: Jeg er pappa nå, se meg gråte. Se meg gjøre hva jeg vil.

Satt bare der på venterommet med deg i den lille plastkurven og lot tårene renne i strie strømmer, mens du klamret deg fast til hånden min med den glovarme, bittelille pølseklypa di.

Jeg så på deg og du var det vakreste jeg hadde sett. Jeg var livredd, jeg vet ikke om du noensinne vil forstå det, men jeg var virkelig det. Er du klar over hvordan det føles å få hele verden dumpet i fanget? Verden er ganske tung.

Men jeg visste at det ville gå. Det måtte bare gå. Ikke visste jeg hvordan, men jeg hadde deg, du hadde meg og begge hadde vi mamma. Men akkurat der og da, bak rødsprengte øyne og med din hånd i min, vet jeg ikke om det egentlig var du søkte trygghet hos meg eller jeg som klamret meg til deg.

Og det er 6 år siden i dag.

Jeg klamrer meg enda til deg som om vi sitter der fortsatt, men slipper din hånd i blant. For du må ut og fly på egne vinger, men selv når du blir blir en tykkmaget og skjeggete 50-åring med kaffeånde og crocs, vil en del av deg alltid være en bitteliten hånd i min.

I en plastboks.

På et sykehus.

Fullt av tårer.


 

/ Gratulerer med dagen, gutten min ❤️

For 6 år siden visste jeg alt

Tenk så deilig å ha alle svarene, ikke måtte lure på noe. Og sånn hadde jeg det for nøyaktig 6 år siden i dag. Jeg visste alt.

Trengte ikke noen skinnhellige småbarnsforeldre til å fortelle meg at jeg ikke visste hva kjærlighet var før jeg fikk egne barn. Joda, så skulle vi ha barn, Christina og jeg, men det ville jo ikke endre stort. Skulle fortsatt være samme fyren, bare med en liten person ved siden av meg. Ikke noen stor greie, det.

Å få barn skulle ikke endre meg, ikke et sekund. For var det én ting jeg ikke taklet, så var det tanken på å bli sånne folk. Du vet, sånne som én dag er kule, men så plutselig flytter de ut av byen, får seg hage, gjerde, hund og blir sånne folk. Som bruker Facebook til å spørre om de kan få låne en pulk i helgen.

Som snakker om barn slik andre prater om jobb, hobbyer og andre viktige ting. Som om barna liksom er en del av dem selv. Hallo, barn er selvstendige personer, du trenger ikke å omtale dem som smykker limt til kroppen din. Ta det helt rolig, det er bare barn.

Jeg gleder meg til å få mitt eget barn altså, tror jeg, men for nå er de bare brysomme desibel på bussen hjem. Og sånn vil det jo alltid være. Ingenting kommer til å endre seg bare fordi jeg får mitt eget barn som skal sitte og lage et helvete på bussen. Jeg endrer meg da ikke av den grunn. Jeg har mine holdninger og verdier, jeg vet hva jeg står for.

Det er bare et barn, jeg forblir den samme. For jeg skal ikke bli en sånn som flytter ut av byen og blir en småbarnsforelder. Noe så ekkelt. Skal bare ha barn, jeg. Endrer ingenting det.

Og sånn hadde jeg det for 6 år siden i dag.

For 6 år siden i morgen skulle jeg derimot innse at alle svarene jeg hadde...

Alt jeg trodde...

Og alt jeg visste...

Var feil.

/ 6 år i morgen.. ❤️ (hvor ble tiden av?!)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Christels kveld

Nok en gang er det duket for liveblogg og Hver gang vi møtes! Vel møtt :)

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

20.02: Vi er i gang!

20.09: Enig med Hans Petter. Jeg kunne også funnet på å gråte under en opera. Hvis jeg satt fast i tyggegummi og ikke kom meg ut døra fort nok... #jesuistrommehinne
 

20.17: Låt 1, Tone Damli - Come back to me
Næmmen jøss, er dette Tone? Synes verken stemmen eller komposisjonen minner stort om Tones komfortsone. Og jeg digger det! Dette funker skikkelig for meg, med akkurat passe countryknekk i stemmen på refrenget og med et umiskjennelig hint av "landeplage på radioen mens du kjører Norges på tvers i cabriolet"-faktoren som etter hvert har blitt Tones signaturtrekk.
Terningkast: 4.

20.18: En som ikke aner at en godbit er nært forestående:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.20: Må være rart for Christel å late som om alle disse tingene fra barndommen faktisk har skjedd, når alle vet at hun har vokst opp i et romskip. For den stemmen er utenomjordisk og helt klart ikke fra en liten plass i Nord-Norge. Nord-Mars, muligens.
 

20.24: Låt 2, Silya - Please say
Silyas stemme er faktisk helt på høyde med Christel i utenomjordisk-faktor, men på litt ulik måte. Kanskje bare ulike planeter. Men fy søren for en formidlingsevne. Det er så ektefølt at det kjennes rett gjennom skjermen. Når det er sagt... Må dessverre meddele at jeg synes det ble litt kjedelig i dag. Rørende stemme til tross, det gir meg liksom ikke så mye mer.
Terningkast: 3.

20.26: Lurer på hvor Silya kjøper klær hen.

20.31: Dentastix-party på gang :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

20.34: Noterer meg at selv i ung alder var Christel igang med å klappe den usynlige katten som til stadighet ligger foran henne x-)
 

20.42: Låt 3, Hans Petter - Come on
Sorry altså, men dette ble altfor nasalt og ugreit for øret. Liker ikke den skarpe soundet av skramlerock og føler at denne versjonen kunne trengt en Nei-mann i studio til å ta den tøffe samtalen med Hans Petter underveis. Ikke meningen å være surmus, men dette er med ganske god margin den sangen jeg liker dårligst så langt i år.
Terningkast: 1.

20.57: DEL 1 SLUTT. Synes det har vært lite å hoppe i taket for så langt, men håper del 2 inneholder like mange godbiter som en nystekt rosinbolle.

21:45: DEL 2 - endelig i gang! Herregud, man rekker jo å male to strøk på hele fasaden i løpet av den pausen der. Gud bedre. Men men, nå blir det show!
 

21.48: Låt 4, Claudia Scott - Finding gold
Jeg visste at det bare var snakk om tid før Claudia og jeg skulle klaffe som to hjerteklaffer, og den kvelden ble i kveld. Jeg kommer ikke til å gå fra Christina riktig enda, men dette er et godt steg i riktig retning for Claudia og meg. Mer trøkk og særpreg og uten den kjipe bismaken av samlebåndscountry som før. Hennes beste til nå for min del.
Terningkast: 4.
 

21.56: Låt 5, Tshawe - Milestone
En tydelig emosjonell Tshawe med afrikanske rytmer og hjerte på utsiden - dette er elsk. Altså virkelig. Ble bare sittende som Tor Endresen og riste anerkjennende på hodet med øynene igjen og nyte. Ingen tvil, dette var ekte. Jeg kjøper at han dedikerer dette til faren og det kjennes som et slags verdig farvel fra en sønn med en historie å fortelle. Nei Tshawe, du får ta denne hatten her - den er din.
Terningkast: 6.
 

22.04: Låt 6, Tor Endresen - Conquer
Ingen tvil: Det er bra stemme på den mannen! Og synes han er utrolig flink til å komme opp med nye, ulike versjoner hver gang. Litt sånn touch av 80-powerballade i dag og det er ikke feil. Absolutt ikke feil. Må være moro å være Tor og kunne dra låter akkurat dit han vil, mannen dekker jo hele spekteret med letthet. God rack, bra rock, flink Tor.
Terningkast: 4.
 

KONKLUSJON: Synes DEL 1 var litt treig i dag, men DEL 2 leverte. Likte faktisk alt i del 2, men ingen over og ingen ved siden, sant og si ingen egentlig i nærheten av Tshawe i dag. Fy flate.

Teo var mest fornøyd med Dentastix i dag og far må tilbake til å bake en bursdagskake som på ingen måte baker seg selv. Så håper jeg marispan og konditorfarge oppfører seg, ellers blir det å døgne på kjøkkenet ;-)

/ Tjolahopp tjolahei - takk for følget i kveld! :-)

Sovne alene, våkne sammen


 

Du smyger deg inntil meg og jeg kjenner du fryser. Du er kald, men jeg er varm, dette fikser vi.

Jeg drar deg inn i store, trygge armer og brer dyna over deg. Ruller oss sammen som to pølser i lompe. I tussmørket ser jeg du smiler.

Rommet er kaldt, mørkt og blålig, men under dyna er det trygt og varmt. Gnikker oss nærmere, som pingviner i en snøstorm. Og det virker.

Ganske snart tiner du og smilet går over i harmonisk snork. Jeg som smiler nå. Det koseligste jeg vet om.

Sovne alene, men våkne sammen.

Og sove litt til :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi to på TV og kakebake Pokémon

Pip ? pip ? pip ? pip! Alarmen uler som kåt katt i parringstiden. Vi sperrer opp øynene og ser på hverandre. To timer til sending!

En rask dusj, en økologisk frokost, en svipp gjennom Oslos gater og plutselig står man der. Ansikt til ansikt med Finn Schjøll. Fy flate for en pen mann.

Et venterom fullt av spennende mennesker og jeg tør ikke prate med noen av dem. Ikke i dag. Jeg har mer enn nok med ospeløvet ved min side. Rolig som gjedda i sivet på overflaten, men under topplokket er hun som gelé i stiv kuling.

Jeg hilser på Christel Alsos. Tør egentlig ikke, men hun la igjen en kommentar på Instagrammen min for noen uker siden, så tør litt likevel. Viser seg at hun er like hyggelig i levende live som stemmen er magisk.

Plutselig sitter jeg halvannet skjerf unna Lissie. Lissie! Jeg var på konserten hennes i går, har hørt så utrolig mye på musikk, har så veldig mye på hjertet. Tør ikke si et ord. Ikke så fryktelig glad i smalltalk, og enda mindre på engelsk. Så jeg kjedeslurper kaffe til vi blir vinket inn. Gjedda virker iskald.

Og det går så bra! Jeg babler i vei som vanlig og lar munnen gå mens hjernen tar en pause, men passer på å dytte Christina ut på glatta også. Hun får ikke lov til å gå fra studioet med bare énstavelses-svar. Ikke søren.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pønta sæ!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ospeløvet rigger seg til med sin nye favoritt-Peter x-)
 

Og plutselig står man på gata igjen. Festen er slutt nesten før den er over, og ute er alt som vanlig. Folk sklir på glatta, prater med utestemme i telefonen, fyrer opp røyken før de kommer seg av bussen.

Det slår meg alltid hvor rart det er at livet går sin vante gang når man er midt oppi noe veldig spesielt selv. Som om hele verden burde stoppet opp og holdt pusten sammen med deg. Men de gjør ikke det. Ikke en fjert blir holdt igjen.

Og plutselig er man hjemme igjen. I sofaen. Med Paw Patrol på volum 12 og barna på volum 25 ;-)

Men men, det blir ikke akkurat noen vanlig helg uansett. Ikke på noen måte. Spesielt ikke fordi jeg selvfølgelig har tatt meg vann over hodet på kakefronten.

For på søndag er det voksenbursdag for El Pluttador og jeg har sett meg ut en Pokémon-kake som skal til pers. Problemet er bare at man selvfølgelig ikke har alle de kaketingene tilgjengelig som hun polske snuppa på youtube har, så her blir det å eksperimentere seg frem til et resultat som overlever en nybakt 6-årings kritiske sans.

Brett opp ermene, her skarre bakes!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Goooooood freddan!

* Følg Kakehjerte på Facebook *

"Bare på tur når jeg gruer meg"

På vei mot hotellet med hamburger i pose. Bare frua og jeg. Ingen barn. To hansker hånd i hånd. Det kunne vært så utrolig koselig, men jeg kjenner nervøsitet gjennom hanskeskinnet. Hun smiler ikke med øynene. Ikke enda.

Ikke før i morgen når alt er overstått og unnagjort.

For hun er nervøs, den lille. Veldig nervøs for morgendagen. God Morgen Norge i beste sendetid. Det er rart med det, for jeg tenker jo ikke stort over det. Hun tenker ikke på stort annet.

Kameraer og sminkesjekk, live-TV og sceneskrekk. For i morgen tidlig trosser hun frykten og drister seg frem fra under steinen og ut i lyset.

Og samtidig som jeg er veldig stolt av henne, så får jeg litt vondt av henne også. For jeg vet hvordan det er å grue seg. Som en tannlegetime for å trekke en visdomstann eller et sprøytestikk med litt sprøyteangst.

Du får liksom ikke konsentrert deg helt om andre ting før det er gjort. Bare går og gruer deg og kjenner på den ugne følelsen i magen som du ikke klarer å glemme.

Og jeg hadde vel egentlig glemt det litt, frem til vi stoppet opp for å ta et bilde. Snøen lavet ned i store kjerringer og plutselig var julestemningen tilbake. Og det var så fint og vi hadde et øyeblikk og vi kjente det, men så kom realiteten og nappet Christina i beinet igjen. Som for å si: Ikke stå der og kos deg, glem ikke hva du skal i morgen.

- "Ååh, vi reiser bare på tur når jeg gruer meg" sier hun. Litt sånn mollstemt.

Og det stemmer jo faktisk. Vixen, radio, TV eller eventer, vi reiser stort sett bare på tur når det er noe Christina gruer seg til.

Men neste gang, lille ospeløv, neste gang skal vi reise bare du og meg og ingen bekymringer i verden :-*

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ ❤️

Spennende tider på gang!

Fra å gå fra en lang periode med mye sykdom og joggebukse, har livet nå plutselig eksplodert. Nå skal liksom alt skje på likt!

I skrivende stund sitter jeg på toget inn til Oslo for å møte en samarbeidspartner jeg gleder meg veldig til å spille ball med. Deretter skal jeg unne meg en time på kafé for å slurpe brygg og knatre på tastatur i urbane omgivelser, før jeg skal på date med lillesøsteren til Christina.

Hvorfor skal jeg det? Fordi Christina og jeg har blitt invitert til en eksklusiv minikonsert med Lissie i dag, men Christina kommer ikke til byen før litt senere på kvelden. Så da passer det jo perfekt å ta med en annen stor Lissie-fan :)

Og hvorfor kommer Christina til Oslo, sier du? Fordi vi skal på God Morgen Norge i morgen tidlig! Så da blir det jaggu meg hotellnatt og barnevakt igjen! Fy flate. Fænx, svigers :)

Jeg gleder meg veldig til kaffeslaberas i GMN-sofaen, men Christina er selvfølgelig livredd som dagen er lang. Jeg tror derimot hun kommer til å kjempeglad når sendingen er over og frykten er beseiret.

Så husk å svinge innom TV2 fra ca. 08.30 i morgen, hvis du vil se Christina kjempe mot panikkangsten x-)

Etter TV-opptreden skal jeg innom et forlag for å pitche en bokidé jeg har jobbet med og krysser fingrene for god stemning. Så blir det hjem til tacofredag med påfølgende bursdagshelg for El Pluttolini.

Han far lurer litt på om ikke han skal prøve å gjenta suksessen fra lillesnuppas bursdag i fjor og gi seg i kast med en overambisiøs kake. I så fall lukter det Pokemon-tema lang vei.

Men så, etter en bursdagshelg med tre-dagers fest til ende, skjer det..

Årets kanskje viktigste møte for årets viktigste sak med en av Norges viktigste stiftelser for barn: Stine Sofies Stiftelse ❤️

Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til det møtet, som jeg håper blir startskuddet for et prosjekt jeg har tenkt på i lang tid. For hvis ting går slik jeg ønsker, kan det bli stort og bety mye for veldig veldig mange.

Men først: Kaffe, date og Lissie. Ingen dårlig forsmak på helgen det ;-)
 

/ 2018 - let´s do this!

Hva gjør jeg nå? Hvor går jeg nå?

Det høres kanskje litt rart ut, men å motta juryprisen under søndagens prisutdeling var så stort for meg at jeg fortsatt sliter litt med å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg kan jo ikke bare ta prisen under armen og late som ingenting. Det er nå jeg må vise hva jeg er laget av.

For alt oppstyret rundt Vixen Influencer Awards, rundt bloggindustrien, rundt plastiske operasjoner og dårlige forbilder, om penger og påvirkning og medier og makt - jeg føler plutselig at det taler til meg på en helt ny måte.

Nå står jeg der plutselig selv. Jeg som har snakket så varmt om at blogg-Norge er fullt av gode forbilder, det er nå jeg må ta det ansvaret jeg ubevisst har lagt på meg selv. For juryprisen er ikke bare en fjær i hatten, men en tillitserklæring med et uuttalt ansvar. Det er nå jeg må vise meg tilliten verdig.

Og det ønsker jeg selvfølgelig å gjøre, det ble bare plutselig så mye. Jeg skulle jo skrive et innlegg til en hest, jeg! Det var mine planer for de nærmeste dagene. Ta et bilde av en hest i en snøstorm og skrive et artig innlegg som viser hestens tanker der den står og synes at livet er litt dritt.

Ikke vinne en av bransjens gjeveste priser, banne på scenen, grine på Snapchat og ikke klare å gjøre annet enn å stamme i 4 dager. Det sto liksom ikke på planen.

For aldri i verden om jeg hadde trodd at en pappablogg kunne stikke av med en slik pris. Aldri i verden! Men her vi. Og jeg skjelver fortsatt. Derfor føler jeg ekstra på det. Som om prisen bringer med seg et ansvar om å gå i front for de rollene jeg representerer som foreldreblogger, småbarnspappa og mann.

For Vixen i år viste meg at det er nye tider nå. Skjønnhetstyranniet er over, tiden er inne for at vi bloggere går foran som ledende eksempler. Og det gjelder ikke bare for tradisjonelle rosabloggere med en hærskare av lettpåvirkelige tenåringsjenter som blindt følger bloggerens eksempel.

Det gjelder for alle influencere i alle segmenter i alle kanaler. Også oss voksne. Kanskje spesielt vi som skal være gode forbilder for våre barn. Vi trenger gode forbilder, vi også. Og jeg skal prøve å være et av dem.

Jeg sier ikke at jeg alltid gjør ting riktig, mange vil sikkert si at jeg gjør det aller meste feil, jeg sier bare at jeg skal gjøre mitt aller beste for å ta det ansvaret som har blitt gitt meg. For denne prisen ser jeg i alle høyeste grad på som en tillitserklæring. Ikke en pris for det jeg har gjort til nå, men en pris for det som kommer.

Jeg sier ikke med det at ting fra nå skal bli blodig alvor hele tiden, for denne bloggen har alltid vært og skal alltid være et hyggelig sted der man plutselig kan få monologer fra en hest, men jeg skal tørre å innrømme overfor meg selv at jeg faktisk har en blogg med ganske stor påvirkningskraft. Og bruke den kraften til det beste for dem som trenger det mest.

Barna ❤️


 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjærlighet i en gjenbruksbutikk

Vi forventet ikke å lommene fylle, men fant kjærligheten ventende på en hylle :)

Det er ikke stort man forventer når man går inn dørene i gjenbruksbutikken på Kolbotn. En anonym fasade i et bortgjemt lager, kun tilkommelig for erfarne lokalfolk. Du må liksom kjenne noen som kjenner noen for å finne veien.

Men når man først kommer dit, er det en skattkiste av opplevelser og gleder. Og de ansatte gløder av stolthet!

Det er klart, er du en glatt og rynkefri milliardær i 50-årene med en bygård på Tjuvholmen og Porsche bakpå yachten, er ikke dette stedet for deg. Men for alle andre.. For deg og meg, for folk i gata, for de som sjekker bensinprisen før de fyller og panter flasker i helgene, er det en skattkiste.

Ja vel, så er det ikke alt som egner seg utenfor et sett for en NRK-serie satt til 70-tallet, men mellom slitte glass og grelle skåler, er det også juveler. Ting og tang som ikke lenger har et hjem, men som fortsatt har masse hjerte. Ting som noen før har vært glad i. Ting som noen kan bli glad i igjen.

Ting som denne grisen.

For mange kanskje bare søppel, men for meg en umiddelbar forelskelse. Bare se så tjukk og fornøyd han er! Kastet ut med badevannet, men fortsatt like blid. Og slik har han smilt til alle som har gått forbi i uanfektet optimisme om en ny fremtid, men bare grynt å få. Frem til nå.

For nå skal han stå på hylla her hjemme og spre glede, for jeg blir i litt bedre humør hver eneste gang jeg ser ham. Setter jeg ham for eksempel inne på kontoret, vil hver arbeidsdag bli fylt med mange fornøyde gledesgrynt. Det er mye gris for 20 kroner!
 

Eller hva med denne herlige familieforøkelsen?

En særs forvirret fuglegjeng på tur. Spør du meg, ser de nesten litt fyllesyke ut. Som om de akkurat har våknet opp og innsett at de forsov seg med 9 timer og skulle vært på jobb for lenge siden.

For ikke å snakke om denne herlige fisken, som fattern måtte vente med å kjøpe til vi kom tilbake til butikken uten fruene på besøk, da han veldig godt vet at mamma aldri ville godkjent kjøpet om hun var der selv.

Og hvordan vet han det..? Fordi han allerede har en fra før ;-)

Men den største kjærligheten av alle? Uten sidestykke og uten tvil, er hunden. En av lillesnuppas absolutte favorittbamser, etterlatt og glemt i butikken på lørdag. Det oppdaget vi ikke før ved leggetid...

Alle som noensinne har hatt et barn som har en favorittbamse, vet hva slags krise det da er snakk om. Den verste sorten. Der hele verden raser sammen i en episk erosjon av kjærlighetssorg.

Men da vi kom tilbake morgenen etter, sto den der og ventet. På øverste hylle, litt fortumlet, men i godt selskap med Ringeren fra Notre Dame. Og da farfar og pappa kom tilbake med både favorittbamse og nystekte vafler, fikk ordet gjensynsglede en helt ny dimensjon.

Og hunden? På en eller annen måte har lillesnupp fått med seg navnet på butikken og omdøpt hunden, som en slags stille hyllest til dem for å bringe henne sammen med favorittbamsen igjen.

Så nå heter hunden bare OMA ❤️

Så ta med barna og dra på oppdagelsesferd.

En gjenbruksbutikk gir nytt liv til gammel kjærlighet for bare noen skarver kroner :)

* Følg Gjenbrukshjerte på Facebook *

I sjokk

Hei, kjære blogg. Hvor skal jeg starte? Jeg er i sjokk. Rett og slett. Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere alt som har skjedd det siste døgnet, men jeg håper at denne teksten kanskje kan gi meg noen svar.

For hva skjedde? I det ene øyeblikket sitter man i salen, det neste øyeblikket står man på scenen. Jeg husker veldig godt at jeg satt på setet mitt og ante fred og ingen fare. Juryens ærespris ja, uuuuh, spennende. Mon tro hvem som vinner den i år?

Jeg tenker Kristin Gjelsvik. Er det noen som fortjener det, så er det virkelig henne. Eller kanskje er det noen fra bransjen? Ingeborg Heldal, Thomas Moen eller kanskje Gunnar Stavrum? Jeg aner ikke, men jeg er spent.

Så begynner en tydelig rørt juryformann å lese fra arket sitt. Sier noe om at det har vært bare kvinnelige vinnere på scenen så langt. Legger ut et hint. Jaha, så det blir en mann i år? Spennende.

Så sier han litt til og så plutselig hører jeg ordet.

Pappablogger.

Jeg sitter på første rad og det er ingen andre pappabloggere i salen... Plutselig snur alle seg mot meg.

Etter det går alt i svart.


(foto: Astrid-Helen Holm)
 

Og for alle som har sett klippet av hva som skjedde på scenen, må jeg bare først få beklage all banningen. Det første mamma sa da jeg ringte foreldrene mine i dag var:

- "Ja.. der gikk det mye penger i bannekassa, gitt"

Og det beklager jeg. Men tro meg når jeg sier at jeg ble så sjokkert at jeg ikke visste verken opp eller ned på tid eller sted.

Plutselig står man der med lyskasterne i fleisen, hundrevis av folk i salen, mikrofonen i hånda og en forventning om å si noe lurt. Noe inspirerende, noe smart. Noe som rettferdiggjør at man akkurat har vunnet en av de gjeveste prisene man kan vinne som influencer. Og alt hjernen min klarte å si til meg var:

- "Øøøh... jeg... ehm... Jeg tar meg en fridag og den starter NÅ"

Men til slutt klarte jeg da å lire av meg noen ord og en viss prosent av disse ga til og med en slags mening. Ikke mye, men litt. Men det er ikke så farlig, for det endte ikke med den talen.

Det er nå det begynner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å motta denne prisen er på ingen måte en slags målstrek, snarere tvert i mot. Jeg ønsker å bruke denne prisen som en pådriver til å gjøre store ting i 2018. Jeg ønsker å vise meg prisen verdig og bevise overfor juryen, meg selv og alle at de gjorde et godt valg.

For Influencer-Norge er i endring. Det synes jeg vi fikk en god indikasjon på i går. For prisvinnerne var ikke disse "dårlige forbildene" mange dessverre tradisjonelt forbinder med blogg og influencere. Det var bare folk jeg ser på som veldig gode forbilder. Kristin Gjelsvik, Tale Maria Krohn Engvik (Helsesista), Camilla Aastorp Andersen (Treningsfrue), Marna Haugen Burøe (Komikerfrue) og mange flere.

Fantastiske mennesker med fantastiske verdier, og jeg ønsker å være en av dem.

Jeg ønsker i langt større grad enn tidligere å bruke bloggen til å ta det ansvaret som har blitt gitt meg med juryens ærespris. Jeg har brukt litt over 5 år på å gjøre meg fortjent til denne prisen, og nå ønsker jeg å bruke resten av året på å bevise at jeg fortjente den.

Tenk det. Juryens ærespris med en pappablogg. En pappablogg! Det er jo helt uhørt. Hmm, jeg ser på måten jeg skriver at jeg fortsatt er i sjokk. Og det er kanskje ikke så rart. Voksne, hårete småbarnsfedre på 35+ pleier liksom ikke å få så fryktelig mye tid i rampelyset på slike kvelder.


(Fra brorsans snapstory)
 

Så dette er ikke noe jeg tar lett på. Jeg er i sann så beæret at jeg sliter veldig med å få hjernen til å henge med på notene. Men jeg gleder meg.

For denne prisen har gitt dette året en helt ny retning. Kall det en åpenbaring. For plutselig føler jeg på et vanvittig ansvar. Både i rollen som mann, pappa og foreldreblogger. Alle de tre i ett, alle de tre hver for seg.

For med denne bloggen, som jeg inntil i går for det meste anså som en slags lystig sofakrok man kan svinge innom for litt skitprat og en kaffekopp, har jeg et langt større ansvar enn det. Bloggen vil og skal alltid være en jovial plass for hygge, men den må også være mer enn det.

For jeg kommer ikke unna hvilken vanvittig mulighet jeg har til å påvirke folks liv. Til å forme holdninger, endre holdninger og være den endringen jeg selv har etterspurt. Som pappa, mann og blogger.

Og det ansvaret ønsker jeg å ta.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Det er nå det begynner <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Nu jävlar, nu kör vi!

Endelig er dagen her. Barnefri, partydress, hotellrom og nerver i høyspenn - det er duket for Vixen og festkveld!

Jeg må ærlig innrømme at jeg er ekstremt spent. Man forventer selvfølgelig ikke å vinne noe på en sånn kveld, men det ble jo pris på både frua og sjølven i fjor, så det er lov å drømme og håpe og krysse fingre og tær. Uansett blir det en fantastisk kveld med fantastiske mennesker.

Og den starter om bare en halvtimes tid! For før selve festen har Vixen arrangert preparty på hotellet, der finalister og festfolk møtes. Men før det igjen, er det vors på rommet! :-)

Så nå gjelder det bare å få dusjet og barbert leggene i en fei, før rommet fylles av bobler og brus og en gjeng med feststemte bloggfolk.

Spillelisten er klar, boblene ligger til kjøl, frua står i dusjen og dressbuksa har fått seg en runde i buksepressa til mamma og pappa. Og mer klar for fest enn kan man ikke bli.

Nu jävlar, nu kör vi :-D


 

OBS! Følg kvelden på Snapchat --> Pappahjerte

/ P.S. Ikke ring meg før kl. 08.00 i morgen. Takk ;-)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Tones kveld

Det er lørdag, det er liveblogg, det er Tone sin kveld. Nu kör vi! :)

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

19.58: Blogginnlegg opprettet, på plass i joggebuksa i sofaen til mamma og pappa på Kolbotn. Har delegert min del av ansvaret for legging av barn til muttern. Det var lurt. Flink gutt, snill mamma ;)

20.01: Må innrømme at jeg ikke er veldig bevandret i Tones samlede verker. Kjenner bare til et par låter, men må innrømme at jeg er utrolig svak for "Di første jul". Den er nydelig. Helt nydelig. Håper noen synger den, selv om julesang kanskje er litt utenfor sesong x-)

20:05: Noterer meg at jeg aldri kunne vært venn med en gjeng artister. Stemmebånd, du liksom.. Når noen utfordrer til bading, så bader vi. Tone Damli, douze points!

20.15: Låt 1, Tshawe - Stuck in my head
Etter en tolkning som traff meg som en våt klut på en kald dag i forrige uke, er Tshawe tilbake! For en entertainer og herlig fyr. Dette liker jeg. Innslaget med Vinnie funker, jeg liker at Tshawe har klart å dra låta over på sin banehalvdel og gjøre den til sin egen. Dette føles som en perfekt radio-hit.
Terningkast: 4.

20.16: Klarer ikke bestemme meg for om Tshawe fortjener 4 eller 5 på terningen. Tar gjerne imot innspill i kommentarfeltet :-D

20.22: Låt 2, Christel - The bliss song
Går det an å overtolke en låt? Vet ikke om det er et begrep, men jeg føler liksom at det ble litt rart det her. Fra det litt mørke musikalske til det melankolsk vokale i en sang som egentlig bare er sukrete søt. Det er klart, det er jo fint da og veldig flinkt, men det treffer meg liksom ikke helt. Fint å se Christel dra tolkningene et hakk videre, men jeg må dessverre innrømme at jeg likte den påfølgende reklamen for epler fra Syd-Tirol bedre.
Terningkast: 3.

20.26: Etter mye om og men, oppjusteres Tshawe til 5 og Christel til 3. Får være måte på hvor streng man skal være.

20:30: Ekstremt fascinert over den reklamen der Carsten O. Five prater og plutselig blir til en magasinforside. At man kan gå på månen er én ting, men dette! #nåharjegsettalt

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.38: Låt 3, Hans Petter  - Hello goodbye
Hans Petter, jeg må innrømme.. Jeg hadde mistet litt trua. Men dette.. Dette er saft på en glovarm dag. Dette er dritbra. Bedre enn originalen? Ja, det tror jeg faktisk. Sårt og litt køntripreget uten å bli for mye i noen retning. Innlevelsen virker veldig ekte og hele komposisjonen er perfekt balansert. Nei, Hans Petter, dette var bra. Enig med Tor: Hans Petter Gåsehud.
Terningkast: 5.

20.42: Stine fra kommentarfeltet setter ord på nøyaktig det jeg føler, så her kommer hennes kommentar, ord for ord:
"Noe jeg liker godt med denne programserien, er at vi liksom blir mer kjent med artister man ellers kanskje ikke hører på/ mener noe som. De er jo jammen meg folk, som oss. :) Tone virker som ei sympatisk dame, alle overskrifter til tross. Også får man jo høre kjente låter i ny forkledning. "

20.47: Bergliot minner meg på at det er tid for Teos ukentlige Hver gang vi møtes-snack. Han er helt gal etter å få spise snø på balkongen til muttern og fattern, så da blir det snø på menyen i kveld :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.49: Tredje program på rad jeg må google om han heter Tor eller Tore Endresen. Jeg er dum. Type stokk.

20.52: Låt 4, Tor Endresen - Tone (butterflies)
Hmm... La oss ta det kjempepositive først. Stemmen i refrenget sitter som Dan Børge i beste sendetid. Knall! Men jeg likte ikke helt den overgangen til å synge direkte til henne. Fikk sånn merkelig konfirmasjonsvibb / bryllupssang fra onkel følelse over det. Klarer ikke helt definere det, bare likte det ikke helt. Men stemmen var fin da. Tor er en sommerfugl.
Terningkast: 3.

* DEL 1 SLUTT - TISSEPAUSE *

21.18 (pauseblogging): Alle som måtte tro at hunder ikke kan se hva som foregår på TV, tar feil. Her følger bevis. Hver gang det kommer en hund på TV, spretter Teo ned fra sofaen og står og logrer foran skjermen :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.35 (pauseblogging): Den pausen mellom del 1 og 2 er så ulidelig lang når man bare sitter og tvinner tomler foran peisen. Men hey, det ansiktsuttrykket her blir aldri gammelt ass x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

* START DEL 2 *

21.43: Endelig slutt på pausen. Seriøst TV2, den pausen mellom del 1 og 2 er altfor lang. Tenker dere ikke på oss som sitter her og stirrer i taket mens vi venter fortvilet og ser på sportssendinger fra idretter vi ikke bryr oss noe om? Hilsen mann som synes fotball er kjempekjedelig.

21.46: Samme det, nu kör vi!

20.52: Låt 5, Silya - Winner of a losing game
Dette gidder jeg ikke kommentere engang. Jeg grein. Endel, faktisk. Caller det bare allerede jeg: Årets TV-øyeblikk 2018 ❤️
Terningkast: 10.

22.04: Låt 6, Claudia Scott - Look back
Claudia fikk den kjipe jobben med å hoppe etter Wirkola på ryggen til en snøleopard i dag, og lander vel et sted rett over kulen, men godt bak den grønne streken for min del. Mulig det bare er Claudia og jeg som har litt dårlig kjemi, men jeg synes kanskje det blir litt tamt, jeg altså. Igjen. Kanskje bare sjangeren hun jobber i som ikke treffer meg helt i tarmtottene. Trodde egentlig jeg likte countrymusikk, men begynner å tvile litt. Litt antiklimatisk slutt i dag.
Terningkast: 3.

22.06: Konklusjon: Det er vel ikke vits å suse rundt grøten her: Silya var ni fullvoksne hestehoder foran de andre i dag. Synes Tone fremsto som en kjempesympatisk og herlig jente som tilsynelatende har ekstremt mye mer under topplokket enn tabloidene vil ha det til. Godt å ha Tshawe tilbake, ny toppnotering på Hans Petter og Silya fikk meg til å gå ned et par hundre gram i tårer. Som passer bra, for jeg har en dress å passe inn i til Vixen-festen i morgen ;-)

Fin kveld. Bra kveld. Og nå er det Gullfisken! :-D

Tusen takk til alle som har fulgt med og bidratt med kommentarer. You guys :-*

/ Sees om ei uke!

Lykkesokkene er klare!

Med bare én dag igjen, har jeg endelig tatt det viktigste valget en mann kan ta.

For når det virkelig gjelder, trenger man en lykkeamulett. En harefot, en firkløver, et tegn fra oven om at dette kommer til å gå veien.

Det er viden kjent at blant annet idrettsutøvere kan bli ganske overtroiske når det virkelig gjelder, og har for eksempel en lykketruse de aldri vasker før bortekamper.

Og i morgen gjelder det. Vixen Influencer Awards, finale i to kategorier, tre med Christina, og jeg er kjempenervøs. Spent, glad, gira og livredd.

Planen var egentlig å bære lykkeamuletten rundt halsen i form av et skikkelig gla´harry gullslips (i skinnende metall) jeg hadde bestilt på nett, men han jeg kjøpte det av glemte å nevne at det måtte sendes fra Litauen.. Så det slipset sitter nå fast et sted i Øst-Europa, der det spar kull på et gammelt damplokomotiv på sin lange ferd mot Larvik.

Men ingen fare, plan B er minst like god som plan A. Lykkesokker. Jeg vet ikke hvorfor, men dette er en ting jeg har hengt meg litt opp i de siste par årene. Spesielle sokker for spesielle anledninger. Aller helst nye og med en forfriskende duft av kjemisk fabrikk.

Jeg tror faktisk det var ingen ringere enn Espen Hilton himself som introduserte meg for konseptet på Se & Hørs kjendisgalla i 2016, og siden da har jeg trykket konseptet til mitt bryst. Eller tottelotter da, teknisk sett.

Pokerkveld, fifa-lag, håndballkamp og bryllup ? et nytt par med frekke sokker gir alltid litt ekstra piff i sakene. Så da Christinas lillesøster og gubben giftet seg i høst, stilte både brudgom og begge forloverne i matchende lykkesokker, og det ser ut til å ha fungert veldig bra så langt :)


99 problems, but a sock ain´t one.
 

Og nå, for den store, fantastiske festkvelden med hurra-meg-rundt, prisutdeling og påfølgende bacon-frokost har altså valget falt på disse røverne:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Så kryss fingre og tær og nesehår for at lykkeprikkesokkene tar det hele veien til gull og grønne skoger. Hvis ikke får jeg vel bare få meg en lykkeboxer og droppe å vaske den frem til prisutdelingen neste år x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Nu kör vi! :-)

P.S. Tusen tusen takk til alle som har stemt på oss og gjort alt dette mulig! Aj låv ju ❤️

Pappahumor til 0 på terningen

Jeg følte meg så ung, fresh og levende. Kjøpte meg nye sko i dag, fornøyd med håret, det er fredag, solen skinner og ting er bra. Elsker sånne dager! Dager der man føler seg ungdommelig og frisk, nysgjerrig på livet og kvikk som en fugl. Dager da man bare går og smiler.

Så da jeg var ute og luftet Teo i dagens siste livbringende solstråler, var jeg i strålende humør. Typisk sånt der man fyrer av pappahumor og morsomheter i øst og vest.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Halvveis på runden kom vi over en flokk med unger. Jeg er ikke kjempegod på å anslå alder, så la oss si at de var rundt 10 år. 12, kanskje. Kan også ha vært 9.

Uansett. De fattet raskt interesse for Teo og kom stormende bort.

- "Kan vi få smeike hunden din??"

Som innflytter kvakk jeg til som jeg alltid gjør. Sleike hunden min, tenkte jeg. Hva for en syk jævel er det som- ååh? smeike ja. Smeike betyr klappe/stryke/kose på Larviksk.

- "Klabert!" svarte jeg raskt og kastet Teo inn i en flokk med ventende armer.

Han var i himmelen. Fingre som strøk gjennom pelsen, klødde ved øret og klappet på hodet. Jeg lot dem holde på en liten stund, før jeg nappet til meg Teo og signaliserte at vi måtte videre.

Barna ble stående som forelsket og se etter ham med store øyne.

- "Åååh, så søt han er!" sa de i samlet flokk.

Hvorpå jeg snudde meg og med et kjekt glis svarte:

- "Takk for det, men hva synes dere om hunden?"

Og la oss bare si: De var helt klart minst 10-15 år for unge for den type humor. Brått var smilet borte og man følte seg som en gammel, creepy fyr igjen x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Pappahumor er ikke for hvem som helst... x-)

Norges minste treningssenter

Viser seg at en sta mann med rare ideer er ganske vanskelig å vippe av pinnen x-)

For når jeg først hadde bestemt meg for at vi måtte klare å stappe et treningsrom inn i et allerede overstappet hus, var det ikke en direkte imponert Christina som sto med armene i kors og ga meg stinkeblikket tilbake.

Men med mine vidløftige visjoner og spekulative regnestykker om hvor mange tusen vi ville spare på sikt på avlyste medlemskap på treningssenter, bensinpenger og ikke minst tid, tenk på all den tiden(!), lettet hun etter hvert på øyebrynet.

Og da var ikke far snar å be. Et par raske klikk på nett, en svipptur inn til Oslo, ut med senga, og smækk bæng - Velkommen til Norges minste treningssenter :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Treningssenteret" er riktignok stuet sammen med hjemmekontor og gjesterom på bare noen få kvadratmeter. Dessuten var jeg selvfølgelig så sta at jeg måtte ha olympisk stang i full bredde, så hver gang jeg trener må jeg flytte litt på pulten for ikke å knuse skjermen og velte alt.

Og skulle det komme overnattingsgjester hit, må alt utstyret flyttes ut i gangen for natten...

Men det funker! x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Også så grasiøs a gitt x)
 

For senteret har alt man måtte ønske av et fullgodt treningssenter, bare med litt færre folk.

Tredemølle og ergometersykkel er byttet ut med guds frie, så inntil videre mangler vi vel egentlig bare en sånn stor salgsautomat der man kan kjøpe sportsdrikke og overprisede proteinsjokolader. Men det kommer.

Må bare overbevise Christina om at vi kan slå ut veggen og kvitte oss med badet. En kattevask i vasken er sikkert bedre for miljøet uansett ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vi svettes :)

Hva er vitsen med Vixen?

Som snart alle fra Karasjok til Pyeongchang har fått med seg: Vixen Influencer Awards er ute i hardt vær i år.

Det startet vel med diskingen av Anniken Jørgensen og Martine Lunde, som senere fikk komme tilbake igjen. Så ville mange at andre navngitte toppbloggere burde vært disket for gjentatte brudd på Forbrukertilsynets regler om merking og skjult reklame.

Så kom det frem at den populære bloggen Bloggomtoppbloggere var blitt disket for brudd på åndsverksloven og at juryformannen hadde svartelistet bloggen deres. Det var vel da det kokte over.

Anklager om juks og fanteri begynte å hagle, og juryformann Hans Petter Nygård-Hansen har hatt et såre strev med å holde skjoldet oppe. Så meldte Ulrikke Falch seg ut i protest, Sophie Elise kom med motsvar og nå har vel snart hver eneste blogger og influencer i landet uttalt seg om saken.

Jeg hadde egentlig tenkt til å la det ligge, men det er fortsatt altfor mye som ikke har blitt sagt.

Jeg husker første gang jeg ble nominert til pris i Vixen Blog Awards (som det het før). Det var så stort. Så vanvittig stort og jeg var så stolt! Samtidig følte jeg meg som en dråpe i havet, for når jeg kom inn døra så jeg stjerner og kjendiser og folk som var milevis over mitt nivå. Milevis!

Folk man bare leser om, men som man ikke tror eksisterer på ekte. Caroline Berg Eriksen, Sophie Elise, Kristin Gjelsvik.

Det krydde av kjendiser og sminkede jenter som elsket å stå i presseveggen og lage fiskemunn. Også meg da. Jeg husker jeg satt i salen og følte meg som tredje reservekeeper på benken. Jeg var der, men ingen sjanse i Arendal for at jeg skulle vinne. Da de ropte opp navnet mitt som finalist, trodde jeg ikke noen visste hvem jeg var engang. Jeg sank ned i setet. Ikke tenk på meg. Bare de store vinner.

Men så ropte de opp vinneren. Noen jeg ALDRI hadde hørt om før. Ikke Camilla Pihl? Ikke Caroline Berg Eriksen? Og dette skjedde i flere kategorier. Jeg dro hjem og søkte opp vinnerne, og ganske riktig: Flere av prisvinnerne var relativt ukjente med bittesmå nisjeblogger. Men der hadde de altså stått på scenen, og banket unna konkurrenter med mange tusen ganger flere lesere enn dem, ned i støvlene.

Og jeg husker at det tente et håp. Dæven steike, det er mulig for oss litt mindre også! Men er det håp for en mann? Neppe.

Det var frem til året da Gunnar Tjomlid vant prisen for Årets sterke mening. Ikke en oppsminket überhipster med lepper som en berggylt, men en ekte mann av skinn og skjegg. Noen år senere vant Ørjan Burøe Årets Stjerneskudd. Det var vel samme året som Marte Frimand-Anda (aka Casa Kaos) vant Årets gullpenn.

Og i fjor vant jeg Årets livsstil, samtidig som Christina vant Årets stjerneskudd foran to konkurrenter med kjente fjes. Vi var i himmelen. Jeg tatoverte til og med deler av vinnerplaketten på armen :-D

Så spør jeg: Ulrikke Falch mener at Vixen er et skjønnhetstyranni for bare de største og vakreste profilene. En prisutdeling som hyller de "dårlige" forbildene. Og jeg spør meg selv: Er dette skrevet med innsikt eller fordommer?

Greit nok at prisen ikke føles riktig for henne, men det betyr en helt vanvittig stor del for meg og mange andre i min situasjon. Og det burde det gjøre for henne også! Kanskje mest av alt henne, for hvis hun mener at Vixens verdier er så på hell: Ville det ikke vært langt bedre å si at man ønsker å gjøre noe med denne ukulturen, fremfor å trekke seg unna? Og er det i det hele tatt riktig det hun sier?

For Kristin Gjelsvik er i årets finale i hele seks kategorier. Hva har Kristin brukt hele 2017 på? Å fremme holdninger som "Føkk skjønnhetsoperasjoner, du er bra nok som du er!". Hun har til og med gikk ut bok om det, og nå er hun i finalen i flere kategorier enn noen annen. Er hun dermed det dårligste forbildet av alle? Nei, hun er selvfølgelig det beste og spør du meg ser det ut til at både leserne og Vixen har premiert henne for dette.

Hvor står det i nedsablingen til Ulrikke? Hvilken leser har skrevet om det? Ingen, så vidt jeg vet. Greit, mye av kritikken rundt årets Vixen er kanskje berettiget, men så lukter det også tidvis av én fjær som har blitt til 10 høns.

Mye av dette skyldes nok at Bloggomtoppbloggere ble disket, og deretter startet opp en svertekampanje i ettertid. Spør du meg, virker det ikke helt urimelig at de ble disket. Misforstå meg rett, vi trenger absolutt en vaktbikkje i Blogg-Norge 2018, men la oss ikke glemme at BOTB ble disket for brudd på åndsverksloven. Mange holder juryen ansvarlig for dette, men det er faktisk Vixen med ryggdekning fra en rekke advokater som er ansvarlig.

Jeg håper BOTB kommer sterkere tilbake neste år med en blogg som holder seg innenfor regelverket, for da fortjener de absolutt prisen for Folkets Favoritt hvis de har stemmene til det. Så håper jeg samtidig at de etter hvert tør å stå frem med navn og ansikt, slik alle bloggerne de daglig prater om og rapper bilder fra, gjør.

Business woman typing on keyboard
Licensed from: Gajus / yayimages.com
 

Som bringer oss over til juryformann Hans-Petter. Alt oppstusset rundt Vixen i år har vel avdekket at hans dobbeltrolle både som dommer og bøddel, ikke ser ut til å fungere spesielt godt. Med rette! I mine øyne burde ikke juryen sitte med ansvaret for hvem som skal diskes eller ikke.

Det burde være Forbrukertilsynets ansvar, gjerne med et par advokater på laget. Det er deres regler og føringer som gjelder, så de burde være ansvarlige for å kappe hodet av folk, så kan juryen konsentrere seg om å finne de beste på sitt felt i et hav av verdige kandidater.

Men midt oppi alt kaoset, la oss ikke glemme hva Hans-Petter og Vixen har gjort både for bransjen og for deg som leser de siste årene. Det var nemlig først da Hans-Petter kom inn som juryformann, at prisutdelingen gjorde et skikkelig hopp i seriøsitet og anseelse. Ikke bare prisutdelingen, men hele bransjen som sådan.

For Hans-Petter gikk rett i strupen på dårlig merking av reklame og begynte å svinge pisken etter de som ikke fulgte reglene. Plutselig måtte samtlige bloggere skjerpe inn egen praksis for hvordan de merket reklame og tette igjen smutthullene de hadde hatt til da. Utilsiktet eller ei.

Og dette ble starten på dagens praksis med langt strengere krav til merking av reklame enn før. Før var det hele ville tilstander, og snikreklame var dagligdags, men med økt fokus på dårlig merking og Forbrukertilsynets stadig strammere jerngrep, har dette endret seg markant de siste årene.

Mye av æren for dette tilskriver jeg Hans-Petter Nygård-Hansen, som har vært en ledende figur i arbeidet med å gjøre blogg til en langt mer ærlig og redelig bransje enn det var før.

En annen ting Hans-Petter og Vixen har bidratt med som jeg synes er (pardon mye french) jævlig bra, er å si rett ut at det trekker kraftig ned å bruke barna som gallionsfigurer for egen blogg. Jeg har selv gjort store endringer på den fronten de siste årene og synes det er både viktig og knallbra at Vixen går i front for å ivareta barnas personvern.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det som derimot har skurret litt for Vixen i år ser ut til å være at ballen de selv har sparket i gang har innhentet dem. For mange mener at flere navngitte toppbloggere burde vært disket på grunnlag av gjentatte tilfeller av dårlig merket reklame.

Akkurat det kan jeg ikke si noe sikkert om, men med alt oppstyret rundt årets pris tror jeg de ansvarlige har fått med seg budskapet og kommer til å skru til kriteriene for neste års pris. Og det er selvfølgelig bare rett og rimelig at de samme reglene skal gjelde for alle.

Og nettopp derfor er det så viktig at vi fortsetter å kjempe FOR Vixen! For vi trenger Vixen! Vi trenger en gulrot som influencere kan strekke seg etter, en prisutdeling som er så viktig for så mange at den kan være toneangivende for å endre en mediehverdag og et marked i vekst.

Ikke bare kaste den til side og si at det er korrupt og boikotte hele greia. Vi må heller kjempe for at de verdiene vi mener er relevante, skal være det som premieres. Ikke generalisere, fordømme og gi opp uten kamp. Det kaller jeg feighet. Å flykte fra slagmarken er ingen seier.

Hvis man er så uenig i hvordan bransjen fungerer, så gjør noe med det da! Vær Kristin Gjelsvik og stå opp for hva du mener. Vær endringen du etterspør.

change
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com
 

Derfor har jeg ikke noe sans for Ulrikke Falchs beslutning om å boikotte prisutdelingen. For som hun selv skriver: "Hvis du ikke klarer å ta det ansvaret du er tildelt, fortjener du ikke plassen din. Gi plass til noen som kan gjøre en positiv forskjell". Her hadde hun jo en gylden anledning til å motbevise nøyaktig det hun selv kritiserer!

Ved at hun hadde vunnet en pris, ville hun vist at Vixen ikke er det skjønnhetstyranniet hun anklager dem for å være. Hun kunne gått i bresjen for å endre industrien, hun kunne bevist at det går an å vinne pris på sine egne premisser. Nå får vi aldri vite.

Ja forresten, dette med at Vixen er et skjønnhetstyranni: Har hun helt glemt meg? For jeg har vært i finalen mange år på rad, ja til og med vunnet pris. Ikke har jeg spesielt mange lesere sammenlignet med de aller største heller. Ei heller kan jeg huske en eneste pris til Årets smaleste midje eller Årets botox, men derimot oppløftende priser som Årets interiør, Årets trening og helse og Årets Gullpenn. Alle med kandidater som fremmer sunne, gode verdier.

Nettopp derfor har jeg ingen planer om å trekke meg, men derimot gå dit med stolthet.

Jeg vil vise at man kan vinne pris i Vixen selv om man er en rufsete pappablogger med poser under øynene og ikke et hint av skjønnhet i mils omkrets.

Jeg vil vise at man kan vinne en pris med en helt vanlig pappablogg uten de helt store tallene, ei heller plastpupper og hestehår. At skjønnhetstyranniet er en myte skapt på bakrommet, og at det finnes håp selv for bleke menn som pusher 40, med høyt hårfeste og kaffetryne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vi sees på søndag!

Den fantastiske gjestesenga

Det startet som en rar idé. For kontoret mitt er også gjesterommet. Og det er trangt. Spesielt på grunn av den massive sengen som bare står der og støver. En sjelden gang sover noen på den, men for det aller meste er den som en pausefisk som ingen lenger ser på.

Alltid i veien og bare nok et sted å legge rot på. Trist, tom og massiv. Men noe må man jo legge gjestene på. Det er bare det at hver gang vi må hente noe fra kryploftet som ligger gjemt bak den surmaga dørvakta, må vi flytte halve huset rundt.

Dessuten har pappa lyst på eget treningsrom. Det høres kanskje ulogisk ut, men etter at vi solgte båten for noen år siden, da det viste seg at jeg har like mye båttekke som en gibbon-ape, har jeg vært i dramatisk manko på en man cave.

Problemet er bare at vi ikke har én kvadratmeter å avse til noe sånt. Ikke en halv engang. Med mindre...

Tanken var først å kjøpe en sovesofa og slå den ut ved behov, men det ville fortsatt ikke frigjort nok plass til å realisere drømmen om eget gym. Men så smalt det plutselig en dag fra frua: "Hva med oppblåsbar gjesteseng?"

Først fnøs jeg av ideen. Skal vi liksom ha foreldrene mine liggende på en plastkrokodille hver gang de kommer nedover? Neppe!

Men et raskt søk på nett viste at det faktisk finnes oppblåsbare senger. Skikkelige senger! Ikke bare palmer og delfiner, men dobbeltseng med høy madrass og innebygd pute. Ikke bare så den komfortabel ut, men den kom også med innebygd elektrisk pumpe som blåser opp sengen på få minutter.

I slapp tilstand (hvis det er lov å si..) tar den ikke mer plass enn en stor pute, så når vi først får gjester, flytter vi bare på litt treningsutstyr, blåser opp madrassen og smækk bæng, vær så god et gjesterom.

GENN. I. ALT!

Jeg kunne ikke komme meg raskt nok til butikken og legge ut den gamle sengen på finn. Og plutselig sto vi der. Ingen gjesteseng, bare en badeleke med ambisjoner. Hva er det vi har gjort?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men ingen grunn til kalde totter, viser seg nemlig at vi har gjort tidenes kanskje beste kjøp! For sengen er ikke bare en gjesteseng - å nei! For da vi blåste den opp i stua for å teste, forelsket barna seg umiddelbart i sitt nye hoppeslott! Så nå hopper de rundt og ler seg halvt i hjel.

Når barna ikke hopper, funker den dessuten som loungeområde for voksne. Ta med en god bok, sleng deg nedpå og nyt. Den er også helt super som bonus-sofa foran tv-en og til sommeren kan vi ta den med ut på plenen og bruke den til tæning i solen.

Og skulle det bli riktig varmt, ja da kan vi jo bare kaste den på havet og surfe ut på bøljan blå. Det er jo en luftmadrass, tross alt!

... og gjesteseng, visstnok ;)

6 i 1 til prisen av et dynetrekk er hva jeg kaller en jækla god deal, så nå smiler far fra øre til øre. Og treningsrommet..? Joda, det er på plass! Norges minste treningsrom riktignok, men akkurat nok til å huse alt man trenger.

Ikke at jeg har fått trent så veldig mye enda, var så fryktelig komfortabelt her på den senga x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis det blir litt dårlig stemning med frua fremover, vet jeg hvor jeg skal sove i hvert fall ;-)
 

/ Hepp og hei, fortsatt god onsdag til deg!

Legging, frykt og supermann

Jeg husker jeg fryktet det som pesten. Legge begge barna alene mens Christina var på vift. Plutselig var det som om jeg aldri hadde holdt i et barn før. Alt jeg visste var glemt. Hvor skal jeg begynne, hva skal jeg gjøre? Når spiser de kveldsmat, når skal de legge seg, hvem, hva, hvor, hjælp!

Spesielt i ammeperioden, da mannen lever i puppens skyggedal. Om du så gjør alle dine artigste grimaser og treffer hver eneste note av nattasangen, vil du fortsatt bare være et sørgelig substitutt uten brystvorte.

Men år har passert siden den gang og nå er det en helt annen historie. Fortsatt blir jeg litt nervøs hver gang jeg skal ta det alene i lys av manglende erfaring, litt som hvis man bare lukeparkerer én gang hvert 5. år.

Men fy søren. Her sitter jeg altså og føler meg som supermann! Leggingen kunne ikke gått bedre og barna kunne ikke vært snillere. Spesielt moro var det å legge lillesnupp, for det er vanligvis Christinas ansvar mens vi gutta henger ut på gutterommet.

Enda husker jeg hvordan jeg kveld etter kveld gikk og bar den lille bylten av en jente i armene mens hun gråt og jeg sang og ting var sånn midt-på-treet. Runde på runde i det lille rommet, hvert eneste skritt så innøvd at jeg kunne gå hele runden på 30 skritt i blinde. Tre skritt mot veggen, snu høyre, to skritt mot skapet, snu høyre etc.

Og i dag leste hun for meg! Jeg ble så sjokkert at jeg tror jeg mistet en tann. Vi la oss til rette for å lese hennes faste bok og plutselig rev hun den til seg og begynte å bable i vei om grisen og ulven og "da blåser jeg" og "aldri i verden!" og kvister og murstein. Det gikk litt hulter til bulter, men det er uten tvil den beste godnatthistorien jeg noensinne har hørt :o)

Så var det plutselig av med lyset og syng for meg. Jeg har ikke sunget for storebroren før. Aldri, tror jeg. Plutselig fikk jeg helt jernteppe. Hva i all verden synger man?

Ut av hjernen ramlet en sang vi sang på en kristenleir jeg var på for.. tja.. 22 år siden? Også jeg som ikke er kristen engang! Men den sang jeg. Så fint og rolig jeg kunne. "Fall til ro" heter den. Husket teksten gjorde jeg også. Og det funket. I løpet av minuttet var det snorkepust.

Så snek jeg meg inn til eldstemann som lå og ventet. Smilende fornøyd, for han hadde fått lov til å spille på nettbrettet mens han ventet på pappa og var vel ikke direkte misfornøyd med det ;-)

Ned med brett, opp med bok og kjøre gjennom den faste rutinen. Endelig på hjemmebane, dette kan jeg.
 

Og nå sitter jeg altså her på kjøkkenet og føler meg som supermann. Jeg hadde egentlig tenkt til å spille litt nettpoker eller se på noe ræl på TV, men nå tror jeg jaggu jeg skal ta et par strøk med malekosten isteden.

Ikke bare kommer jeg til å bade i bonuspoeng til jeg nesten drukner i dem, men når man først kommer i gang med maling, så er det jo faktisk ganske ålreit. Skli på seg en snuskete t-skjorte, skru på litt festlig musikk og male uten en tanke i hodet. Det er noe sjelepleiende over det, nesten som terapi.

Kan også bare være løsemidler ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Sorry Ullared, men nå skal fattern bli ferdig med gangen!

Perledag og Noro-karantene

Vi er blitt hysteriske, jeg innser det nå. Vi har blitt akkurat sånne foreldre som jeg alltid har lovet meg selv å ikke bli. Sånne som holder barna hjemme fra barnehagen fordi de er friske!

Men du skjønner, vi må. Det går nemlig et hissig Noro-virus i barnehagen for tiden, men til helgen MÅ vi være friske. For førstkommende søndag er det Vixen Influencer Awards og den dagen nekter jeg å henge over doskåla som en russ i russetiden.

For Vixen er årets desidert største høydepunkt for oss influencere, og en sjelden anledning til å møte andre likesinnede for å prate skit og ha det moro. Spesielt når man klart å karre seg hele veien til finalen!

For to rustne småbarnsforeldre er det dessuten en enda sjeldnere anledning til å dra på road trip, bo på hotell og bare være kjærester.

Så derfor ble det bonusdag hjemme med perler og Noro-karantene i dag. Får vel innrømme at det er en av fordelene ved å ha hjemmekontor. Vi har ingen sykedager å lene oss på, men så kan man heller være litt fleksibel når hysteriet inntreffer. Og det gjorde det i dag.

For etter helgen var det plutselig enda en ny runde med Noro og oppkast i barnehagen, så i dag ble det å vifte med det hvite flagget og ta seg en Gro-dag.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Derfor passet det ekstra bra at det dukket opp en mystisk pakke i posten i går. For i forrige uke fant vi nemlig ut at det var på høy tid å fylle på perleinventaret, og et raskt søk på nettet viste at det fantes mange spennende varianter å velge mellom.

Selvlysende, gull, sølv, glitter m.m. Tenkte egentlig bare å prøve en pose eller to, men 29 kroner per pose og fri frakt fra 150 kroner... Vips så var man 6000 perler rikere :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lys-test godkjent! Selvlysende perler er det nye :-D
 

Og barna klager ikke på det. Ikke i det hele tatt, faktisk. Ikke jeg heller, her jeg sitter og slurper kaffe, leser meg opp på pokerstrategi og myser ut vinduet på evig leting etter mistenkelige smittebærere som kommer og banker på døra x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ 5 dager igjen, kan det virkelig holde?! #jesuisnoro

OBS! Fortsatt mulig å stemme på Christina "Kona Til" som Folkets Favoritt i Vixen Influencer Awards! Stem her :)

Menn som heier på kvinner (de ikke ønsker å ligge med)

Det føles jo ganske banalt å måtte si dette, men likevel føler jeg en slags plikt for å ta til orde for denne saken. For ja, det er mulig for menn å heie på kvinner de ikke ønsker å ligge med.

Couple of Dutch soccer supporters cheer
Licensed from: Sandra van der Steen / yayimages.com
 

For noen av dere kommer nok dette helt sikkert som et sjokk, men det er altså mulig.

For det tar aldri feil. Hver gang jeg skriver oppløftende ord om en kvinne, det være seg Sophie Elise, Anna Rasmussen eller lignende, er det bare et spørsmål om tid før det tikker inn en mail, melding eller kommentar av typen:

- "Fy faen så patetisk, dette skriver du bare for å prøve å komme i buksa på hu!".

Å heie på kvinner betyr heller ikke at man er en tøffelhelt. Noen av mine mannlige lesere burde kanskje lese den setningen en gang til, for noen menn har en gudegave for alltid å måtte lire av seg gullkorn á la:

- "Haha, din latterlige unnskyldning av en mann. Få deg baller a, pappapyse!"

Så derfor tenkte jeg å være mitt samfunnsansvar bevisst og informere om at menn kan heie på kvinner. Også dem de ikke ønsker å ligge med.

Jeg forstår ikke hvordan det skulle fungert uansett, forresten. Skulle jeg først skrevet et blogginnlegg som jeg deretter sender til agenten til vedkommende og sier:

- "Hei, kan du tipse Anna om dette innlegget og spørre om hun vil ligge med meg?"

Nå er jeg riktignok ganske rusten i sjekkegamet, men jeg er rimelig sikker på at det ikke er sånn det funker.

Flirting
"Vil du bli med hjem og se på blogginnlegget mitt?"
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

Men ikke alle tror at jeg skriver støttende ord til kvinner for å ligge med dem. Noen "vet" også at jeg bare gjør det for klikk og penger. For som blogger er jo det det eneste jeg bryr meg om.

Som ironisk nok er både helt 100 % riktig og feil på samme tid. For som blogger lever jeg jo faktisk av klikk og trafikk. Når det er sagt, så vet jeg også at jeg vil dø raskere enn en korianderplante i minusgrader hvis jeg begynner å la jakten på klikk diktere det jeg skriver. Derfor gjør jeg ikke det.

Jeg skriver nøyaktig hva rakkern pokkern jeg vil, så får det bare gå som det går. Oftest skriver jeg om helt dagligdagse ting, men andre ganger kommenterer jeg dagsaktuelle saker med viralt potensiale. Det betyr ikke dermed at jeg aktivt jakter etter klikk og lar det styre meg. Til det har jeg altfor stor respekt for leserne.

Men det er rart da. Å anklage noen for å gjøre jobben sin, mener jeg. Du sier jo ikke til en rørlegger:

- "Jaha ja, så du sitter der og skrur?! Latterlig ass, det gjør du BARE for å tjene penger".

Men men, som den gamle kroken jeg hadde båtvakt med for noen år tilbake sa: "Hva skal´n gjørra med folk?"
 

Og det var egentlig alt jeg ville si i dag. Nei vent, det er én ting til.

Til dere menn som mener at man er en balleløs pysegutt hvis man tør å støtte kvinner: Det er 2018. Er det ikke på tide å droppe den fantastisk utdaterte stereotypen om at menn er store og hårete alfa-gorillaer som bare bryr seg om tunge ting og motorolje?

Det er gøy med tunge ting altså, men tøffe karer har myke rumper, de også. Det å tørre å vise seg svak er ikke en svakhet, men en styrke. Å gjemme seg bak et tastatur og late som man er syv meter høy, har ingenting med maskulinitet å gjøre, snarere tvert imot.

Men det henger vel sammen med den gamle "sannheten" om at ekte menn ikke gråter. Det var kanskje sant i 1960, men tidene har forandret seg. Menn kan heie på kvinner nå. Selv menn med baller, men uten uærlige intensjoner. Rart det der.

I løpet av uken har jeg for øvrig tenkt til å skrive et innlegg om en hest jeg kjører forbi hver eneste dag. Ikke fordi jeg tror veldig mange kommer til å klikke seg inn på et innlegg om en hest, men fordi jeg føler for det. Den ser så trist ut der den står og kjeder seg i snøføyka.

Det er ikke med det sagt at jeg ønsker å ligge med den. Bare sånn til info.

Takk for meg.

Horse
Licensed from: visualpanic / yayimages.com

 

* Følg Hestehjerte på Facebook *

Hvorfor jeg IKKE kunne vært med på Farmen kjendis

I det siste er det overraskende mange som har spurt meg om jeg kunne tenkt meg å være med på "Farmen kjendis" hvis jeg hadde blitt spurt.

Først tenkte jeg bare: JA! Dæven, det hadde vært moro.

For jeg elsker en god utfordring og det høres jo bare moro ut å vase rundt på en gård og løse utfordringer. Snekre, hamre og bygge. Jeg er jo ikke en superhandy fyr, men jeg er flinkere med øks og hammer enn ting med tennplugger og registerreim, så det tror jeg faktisk kunne passet meg helt fint.

Her er et bilde fra da fattern og jeg felte et tre på hytta i sommer, bare for å bevise at jeg kan mer enn å lage grøt og ta varme bad:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dessuten får man jo jobbe i fred på den gården. Ingen unger som velter yoghurten hver gang du snur deg, ingen Christina som ber meg slutte å sparke av meg skoene midt i gangen. Bare hardt arbeid og husmannskost. Høres ikke feil ut, det!

Men... det hadde aldri gått. Dessverre. Ikke fordi jeg ikke har lyst altså, men det finnes én avgjørende faktor som gjør at det aldri ville fungert:

Jeg hadde klikket i vinkel!

Og det er ikke bare en tullete ting jeg sier altså, jeg hadde gått helt bananer og kastet folk på havet. For sånn bitching og sutring som de holder på med, folk som rotter seg sammen, spiller et spill og blir til diabolske diktatorer bare de får et hint av makt, hadde drevet meg til vanvidd.

Helt seriøst så skjønner jeg ikke hvorfor ikke det tilter hvert 9. sekund for de folka der inne. Hadde jeg fått samme behandling som Mira Craig som eksempel, med hviskete tiskete rotter overalt og en maktsyk Erlend Elias på topp, hadde jeg blitt så forbannet og bannet i så intense mengder at klipperne i studio ville måttet jobbe så mye overtid med alt de måtte sensurere vekk at de til slutt ville gått ut i streik.

Kan ikke se for meg at det hadde vært spesielt god reklame for bloggen, ei heller noen knallgod søknad for senere deltakelse på Skal vi danse x-)

Selvfølgelig hadde jeg savnet Christina og barna så mye at savnet i seg selv ville vært nok til å knekke meg, men først og fremst det hersens spillet. Kjenner jeg blir provosert bare av å tenke på det, haha!

Også får de vel ikke plagsomt mye å spise der inne heller, som passer meg kjempedårlig, da jeg blir skikkelig hangry når jeg blir sulten. Det ordet passer meg helt perfekt forresten: Hungry + Angry ;-)

Så kan man vel også diskutere om jeg i det hele tatt er kjendis. Jeg ville diskutert imot, men hun som var her og kjøpte barnevogn av oss i helgen, sendte selfie til venninnene og ble helt rød i kinnene, ville kanskje sagt noe annet (hei til deg, Maren).

Men altså, hvis klipperne hadde klart å jobbe seg forbi all banningen, hadde det nok unektelig blitt bra TV, men spørs hvor lenge jeg hadde overlevd på gården uansett. Folk har generelt sett en litt ambivalent holdning til å bli kastet i sjøen x-)

Så derfor tror jeg det er lurt at jeg holder meg unna TV-konsepter med skjulte allianser og begrenset med mat. På samme måte som at jeg antakeligvis bare hadde brent ned hele øya hvis jeg kom meg på med på Robinson. Og det er jo ikke bra for noe. Men takk til dere som spør :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God søndag! :)

Perfekt uperfekt søndagsfrokost

Søndag morgen og alt er bare kaffe. Joggebukse og rundstykker, rolig og harmonisk. Ute skinner solen, på radioen synger dePresno. Akkurat sånn en god dag skal starte. I dag blir det sjokolademelk til frokost.

Å lage litt av alt til alle tar overraskende lang tid. Dele noen gulrøtter, kutte opp litt frukt, trakte kaffe, steke bacon og egg. Også rundstykker da.

Endelig på plass i sofaen med den lille gjengen samlet i pysjer og joggebukser. Nå skal det bli deilig med mat. Til nå har alt vært bare innestemme og ingen har laget så mye som en bitteliten krøll i universets harmoni. Påfallende perfekt og rolig, om noe.

Tar frokosten foran TV-en i dag. Det er lov. Deilig mat og barne-TV, så blir det litt matro på mor og far også. Heller oppi kaffen, topper den med litt kokosfett, eggene er fortsatt varme.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillesnupp og store plutt tar hvert sitt glass og begynner å ordne med sjokolademelken. Skal gjøre alt selv nå. Ta melk og pulver og blande det sammen i den rekkefølgen og mengden som føles riktig. Helt greit det, mamma og pappa holder et lite øye med sjokolademengden.

Her kommer den. Dagens første slurp av kaffe. Kroppen begynner å glede seg, som en publikummer som reiser seg halvveis opp fra setet når laget hans går i angrep.

SPLOSJ! Plask. Klirr. Renn. Sildre. Drypp.

Og med det var halve melka på asjetten, bordet, gulvet og i skuffen under bordet.

I glasset? Ikke en dråpe.

Så... ja. Jeg sa jo at det var mistenkelig perfekt. Nesten litt beroligende at ting rettet seg opp igjen.

Farvel varme kaffe, hallo tørkerull og teppevask ;)


 

/ Ha en perfekt uperfekt søndag! :)

Live fra "Hver gang vi møtes" - Silyas kveld

Ny lørdag, ny artist, nye muligheter! Her er "Hver gang vi møtes" live-blogg edition 😃
 

* Innlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden - oppdater for mer *
* legg gjerne igjen kommentarer med deres meninger*


 

19.50: Macen nektet å starte, heldigvis bare flatt batteri. Fikk panikk. Rakk å tenke at jeg bryr meg mer om macen enn mange jeg kjenner. Det er ikke bra.

19.53: Jeg elsker den Kvikk Lunsj-reklamen og får umiddelbart lyst til å løpe rett ut i naturen. Men det regner ute, så.... næh.

20.00: Det er seriøst 18 år siden "Not for the dough" ble gitt ut. Aldri følt meg så gammel som akkurat nå. Kort depresjon. Kanskje på tide å fiske frem noe lørdagsgodt... ;-)

20.03: Det der er sjukt mye kanel.

20.07: Husker min første kjøretime med fattern på en parkeringsplass i Ski. Sykt skummelt, men lo den samme "gal professor"-latteren som Silya. Fun fact: Jeg strøk på første oppkjøring på LILLE JULAFTEN! Snakk om tidenes antiklimaks. Ble mye banning den julen..
 

20:15: Låt 1, Tone Damli - Heart
Dæven steike! Hva skjedde med Tone Damli? De første to låtene hennes synes jeg har vært direkte kjedelige, men her føler jeg at hun har møtt en perfekt krysning av nytolkning og respekt for originalen. Digger den lille knekken i stemmen og at hun prøver å kopiere Silyas energi på scenen og synes det funker, om enn i en litt søtere makron-forkledning. Men dette likte jeg overraskende godt. Lukter på femmern, men bare et hint for tamt.
Terningkast: 4.

20.18: Silya må være den personen i verden som kler rødt hår best. Mon tro om det er naturlig farge? Nei, kan ikke være det. Eller..? Uansett dritkult.
 

20.22: Låt 2, Claudia Scott - Sucka
Sorry altså, men jeg synes kanskje dette blir litt kjedelig jeg. Spesielt når originalen er så frekk og trøkkete. Savner det trøkket, selv om Claudia synger nydelig. Men digger det Dylanske munnspillet ("tannregulering" i følge Silya) da. Mulig det treffer Silya, men jeg synes plutselig en sang med veldig mye særpreg låt som 90 % av låtene fra countrysjangeren.
Terningkast: 2.

20.26: Bergljot i kommentarfeltet etterspør godbit til Teo. Snakker vi ny fast tradisjon på lørdager? Greit for meg. "Hver gang vi møtes" og Dentastix. God deal x-)

20.29: Første pause brukes flittig. Teo har alliert seg med folk i kommentarfeltet. Dentastix satt på saken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.36: Låt 3, Tshawe - Not for the dough
Usj, andre låt på rad der jeg føler meg som party poooper, men... jeg liker originalen så veldig godt. Også er jeg født helt uten soul i kroppen, så sånn åleglatt "Ligg med meg"-groove er liksom ikke helt min greie. Det er jo glatt som smør og får sikkert mange damer til å rødme langt ut i neste uke, men det blir litt for mye smør på skiva for meg. Okei, jeg får kanskje litt lyst til å ligge med Tshawe, men ikke sånn veldig.
Terningkast: 3.

20.42: Leste akkurat i kommentarfeltet at Claudia Scott er 60 år?! Jeg ville gjettet på 42. Hun må spise 1 kilo grønnkål om dagen. Sånn vil jeg se ut når jeg er 60 også..
 

20.50: Låt 4, Hans Petter - No us in runnin´
Denne sangen er fast på joggelista mi og er fryktelig glad i den, så her må Hans Petter trå til. Også oversatt til norsk a gitt! Men... søren heller... det funker ikke dette heller. Er det bare meg? Kanskje jeg skal gå på kjøkkenet og spise en pose med seigmenn i pausen? Synes liksom alt mangler litt sprut i dag, bortsett fra Tone da. Liker "Rotte i en runding"-twisten, men sånn bortsett fra det så synes jeg låta drukner litt i seg selv. Fint rockepreg, men savner særpreget i låta.
Terningkast: 3.

20.58: Bruker pausen på å dele en av ukens desidert største høydepunkt. Tidligere denne uken la jeg ut en liten morsomhet på Instagram og SE hvem som har kommentert. Holdt på å stryke med da jeg så det. Ble så starstruck at jeg hylte som en hund som blir tråkket på halen.

21:15: Innser at live-blogging er kjempegøy. Må finne flere programmer å live-blogge fra. MGP-finalen har blitt foreslått og det er selvfølgelig bænkers, men vurderer å begynne å følge med på Paradise Hotel, hvis det begynner igjen. Det hadde jo vært perfekt! Farmen Kjendis også egentlig, men det har holdt på for lenge.

Men live-blogging fra Pærra fra en 36 år gammel mann hadde vært nydelig x-)

* PAUSE *

21.38 Den pausen er lang ass..

21: 40: Hvis jeg skal sitte og spise potetgull og dipp i pausen hver lørdag fremover, tror jeg vi må utsette sommerkroppen en 3-4 år til..

21:46: Som MGP-nerd må jeg bare si at jeg ELSKER "Eurphoria"-låta til Silya. Husker jeg stemte på den. Ganske mange ganger.

21:48: Pysjbuksa er på plass :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.54: Låt 5, Christel Alsos - Hellfire
Jeg vet ikke hva det er, men hver gang Christel synger, stopper alt. Ingen beveger seg og alt blir bare... magisk. Den stemmen, de strykerne, den innlevelsen - Christel er på et helt annet nivå. Tror kanskje jeg er litt forelsket i Christel Alsos. Og det passer egentlig bra, for det er Christina også x-)
Terningkast: 5.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.59: Låt 6, Tor Endresen - Become my dream
Du vet det lover bra når hovedgjesten begynner å gråte før du kommer deg på scenen. Og Tor LEVERER! Fy. Ti. Katta. Fra den såre, litt Freddie Mercury-aktige starten, til å eksplodere i full Tom Jones og rive rett over i Eddie Vedders kontrollerte brøle-landskap. Fra 0 kraft til 150 % kraft - nei dette... dette var fantastisk. Sinnssykt overrasket og vanvittig imponert. Det var så mye kraft og trøkk at jeg tror muligens han blåste av halve hårpynte til Silya.
Terningkast: 5.

22.10 - Konklusjon: Kvelden startet ganske tamt og emment, som en indisk rett med altfor lite salt. Men så gikk det opp mot magisk og full trøkk, som et tacotårn nedlesset i jalapeno. Christel Alsos er min nye favorittperson i verden og kan trollbinde en sekk med jord. Tone gjorde sin beste låt på lenge og Tor Endresen overrasket stort og blåste sokkene av meg.

Best i dag: Christel Alsos og Tor Endresen på delt 1. plass.
 

/ Tusen takk for følget folkens!! Sees vi neste lørdag? ;-)

VI ER I FINALEN!!

Jaddaaaa!!!!!

Gledens dag! Lykkens dag! Ved Odins skjegg og fiolinen til Rybak - endelig er finalistene til Vixen Influencer Awards kåret, og både Christina og jeg er i finalen!!

Christina er videre i den prestisjetunge prisen Folkets Favoritt, mens undertegnede har karret til seg finaleplass i Årets Gullpenn og Årets Livsstil.

Det er kanskje vanskelig for andre å forstå hvor stort dette er, men det er stort. Kjempestort! Spesielt i år, for Vixen har gått fra å være en prisutdeling kun for bloggere til også å inkludere influencere fra andre kanaler. Det betyr youtubere, instagrammere, podcastere etc.

Feltet har dermed blitt fylt med nye utfordrere av Petter Northug-kaliber og antall stemmer har mangedoblet seg siden i fjor. Derfor er det ekstra stort å komme seg hele veien til finalen i år.

At Christina er videre som Folkets Favoritt er helt rått! Den prisen avgjøres av antall stemmer og hun er i finalen med folk som har mange ganger flere lesere enn henne, så jeg tror det kan bli tøft, men jeg heier og jubler til stemmebåndet ryker :-D

Årets Livsstil vant jeg faktisk i fjor, så jeg tenker at det er ekstremt usannsynlig at jeg klarer å vinne den to år på rad, men jeg lever i håpet!

Og Årets Gullpenn... den henger høyt. Ekstremt høyt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde håpet at mine konkurrenter var en gjeng med paddehuer, men det er så mye flinke folk der at jeg blir helt uvel. Men for å sitere en ikke helt ukjent norsk filosof (og fotballtrener): "It´s hope in a hanging snore".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

At man skal klare å stikke av med en pris er sånt man ikke egentlig tenker over, for konkurransen er beinhard og alle er verdige vinnere, men at jeg kommer til å sove ekstremt dårlig frem til 04. februar, det kan jeg love deg ;-)

Men uansett hvordan det går, så vet dere hva dette betyr? Hotellopphold og bacon-frokost for Herr og Fru Klonk. Og det i seg selv er verdt å juble for :-D

Så tusen tusen tusen tusen takk til alle dere som har stemt på oss og gjort dette mulig. I LOVE JU!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Hipp hurra og goooood hælj!!

Vi skulle jo på kino!

Lenge hadde vi gledet oss til kinodate, det var bare et bittelite problem...


Licensed from: adam121 / yayimages.com
 

For som småbarnsforeldre er det viktig å ikke glemme seg selv i hverdagen. Komme seg opp av sofaen, se andre ansikter, gjøre andre ting. For med små barn i hus blir man fort veldig knyttet opp til hjemmet. Det er her vi spiser, det er her vi slapper av, det er her vi er sammen. Bare vi.

Men man trenger andre impulser også. Kan ikke bare vasse i bleier og skittentøy dagen lang, må komme seg ut og se andre mennesker. Gjøre andre ting. Gå på konsert, spise på restaurant, ta en kaffe eller reise. Kan være hva som helst egentlig, så lenge man gjør det uten barna. Må ikke være hver uke, trenger ikke være så ofte egentlig, men oftere enn aldri.

Og der er vi dårlige. For som småbarnsforeldre blir man husvarme vanedyr. Holder seg helst hjemme, gjerne krøllet sammen på sofaen som en murrende innekatt. Komfortabelt, trygt og deilig. Litt for mye perling, litt for lite kjærestetid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og for noen dager siden fikk vi en påminner om at vi kanskje har dratt den strikken litt for langt.

Fordi: For ikke altfor lenge siden kom det en film på kino som jeg virkelig gledet meg til å se. Jeg hadde først tenkt til å spørre en kamerat om vi skulle se den sammen, men mitt helhjertede engasjement smittet over på Christina, som plutselig ville være med. Perfekt anledning for en date night.

Men filmen hadde ikke premiere riktig enda, så vi måtte smøre oss med tålmodighet. Kult med premierebilletter da!

Men premieren kom og gikk.

Så var det over på vanlig visning, men fortsatt fikk vi ikke somlet oss til bacongull og gode plasser.

Så ble den satt opp litt færre steder, men ingen fare: Denne skal vi se. På kino. Det er i hvert fall helt bænkers!

Men så gikk det litt tid.

Også gikk det litt til.

Og i forrige uke gikk den på TV!!!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ærr. E. Muli?!

Filmen kom altså ut for 4 år siden og vi har enda ikke sett den! Dette kan bare bety én ting: Vi har blitt altfor komfortable i tøflene, på tide å ta seg i nakken. Så når Vixen Influencer Awards går av stabelen om bare halvannen uke, skal vi reise begge to. Uten barn. Og sove på hotell. Og det skal bli magisk.

Så får vi heller bare sikte oss inn på Love Actually rundt juletider, fremfor å være først i kinokøen. Men til sommeren er det premiere på Mamma Mia 2 og DEN skal vi se.

Før den kommer på TV... ;-)

* Følg Kinohjerte på Facebook *

Googlet meg syk jeg også, gitt

I går skrev Christina et innlegg om at hun nærmest hadde googlet seg til kreft da hun skulle finne ut hva som var galt med føflekken sin. Som viste seg å være en gammelmannsflekk.. Haha! (les: "Kona til - Jeg leste på google, skjønner du")

Men jeg kan jo skjønne hennes uro, for jeg har gjort nesten akkurat det samme. Bare at mine symptomer var langt mer fremtredende!

For i en lang periode nå har jeg lagt merke til en ganske markant endring som har bekymret meg en del. Og det er ikke som at det er en liten føflekk på et bortgjemt sted heller, nei det gjelder nesten hele ansiktet.

Jeg begynte å legge merke til det for en god stund siden, kanskje allerede 3-4 år tilbake, men jeg ville liksom ikke si noe. Tenkte at hvis jeg bare lukker øynene og fortsetter som vanlig, så ville det gå over.

Men det gjorde jo ikke det, vettu. Så i forrige uke så jeg meg nødt til å google litt. For der jeg før så et ansikt så friskt og fullt at liv av man skulle tro jeg var en nyfødt valp, ser jeg nå et gustent fjes med blå IKEA-poser under øynene.

Hudfargen har gått fra en glødende flamme til et slukket bål. Grålig og trist som en polsk regnbue.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det er ikke bare ansiktet, jeg merker det på hele meg. Jeg er trøtt hele tiden, jeg sover dårlig, er oppe om natten og sovner midt på dagen. Gjerne med grøtskåla i hånda.

Også psykisk har ting endret seg. Jeg som før så så lett på livet, er nå blitt så bekymret for alt. Mikroplast i vannet, antibiotika i fisk, muggsopp i rosiner og biler som kjører for fort. Også all den banningen på TV da.

Også er jeg stresset! Superstresset hele tiden, ofte helt uten å forstå hvorfor.

Frem til nå har jeg mistenkt at det må være en sammensatt sykdom som drenerer meg for energi. Kanskje en slags mangelsykdom eller noe i den gata.

Men så googlet jeg.

Og så kjente jeg litt på det.

Og så leste jeg meg opp...
 

Viser seg at jeg bare er en helt vanlig småbarnsfar ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Pappa om natta, pappa om dagen ;-)

Les også: Kona til - "Jeg leste på google, skjønner du"

Nå står ikke verden til påske

Sent i går kveld tikket det inn en melding. Fra pappa. Med en tromme på slutten.. Hva i all verden skal det bety?

Senior man looking on phone
Licensed from: ALotOfPeople / yayimages.com
 

Jeg ringte opp og allerede i det han plukket opp, forsto jeg at noe var i gjerde. For du vet den stemmen man får når man er litt stolt og gira? Der nesevingene flagrer og stemmen blir utilsiktet nasal? Du vet, den stemmen som høres litt ut som en opprømt Wenche Myhre i julemodus.

Den stemmen hadde han. Og ganske riktig: Det var noe. Noe stort. For han hadde fått seg smarttelefon!

Alle årene med intens lobbyvirksomhet fra muttern hadde til slutt brutt ned den gamle dinosauren. Ikke det at han er utdatert altså, langt derifra. For fattern har vært IT-mann i alle år og er en kløpper på sånt, men akkurat på telefonfronten har han liksom lagt seg litt bak i feltet.

Klamret seg fast til den gamle Nokia-en og nektet å ta steget. Skrytt så fælt av de TO tingene som hans gamle murstein kan slå de fleste smarttelefoner på: FM-radio og batteritid. Men nå som FM-båndet er i ferd med å slukkes, var tiden inne. Viser seg også at den antennepluggen ikke har virket på mange år uansett, så radioen forsvant fra den telefonen for evigheter siden. Det har han visst "glemt" å fortelle oss ;)

Så velkommen til fremtiden skal du være. Du vil se at det er mye en telefon kan brukes til i disse dager. Ta bilder er bare én ting, du kan også bruke den som nettbank, GPS, kalkulator, radio, til e-post, nett-TV, lære spansk, sjekke aksjer, skru på alarmen, lese avisa og mye mye mer.

Jeg skjønner at steget har vært stort og samtidig husker jeg den gufne følelsen første gang jeg kjøpte smarttelefon. Satt bare og stirret på den som en apekatt og forsto ikke hvor jeg skulle begynne. Men pappa kan allerede melde om at han streamet Kveldsnytt fra godstolen, med tøfler og kaffe og hele pakka, så dette skal nok gå bra :)


Kødder ikke med den barten der x-)
 

/ Farvel gamle Nokia, god dag flyvende biler.

5-åringen og solsystemet

4 minutter med 5-åringen lærte meg mer enn 12 år på skolen!

For i forrige uke var avdelingen til eldstemann på besøk på et kjempekult læresenter for barnehagebarn, med fokus på realfag. Der får barna lære nye og fantastiske ting som kombinerer verdifull kunnskap med lek og moro. Før helgen kom han blant annet hjem med en utrolig søt sang om solsystemet som du kan se nederst i innlegg.

Hver gang de er på læresenteret har de et nytt tema på agendaen og i år har de blant annet lært om syrer og baser, kroppen, miljøvern, planeter og mye mer. De får utforske kjemiske reaksjoner og gjøre spennende eksperimenter. Du vet, typisk sånne ting som man ikke får lov til å gjøre på kontoret. Ting som gjør deg litt misunnelig.

Og hver gang El Pluttolini kommer hjem derfra har han lært noe nytt og fascinerende som ikke mamma og pappa nødvendigvis er veldig stødige på. Eller, man tror jo man kan en del, men det er frem til barna spør deg om hvilken planet som kommer etter Uranus i solsystemet. Eller på hvilken planet man finner solsystemets høyeste fjell. Eller hvor mange av planetene som er gassplaneter.

Da innser man plutselig: Å søren. Jeg har blitt fraseilt av en 5-åring.

Thinking boy business man with chalk universe planet solar system on blackboard imagining space travel
Licensed from: alistaircotton / yayimages.com
 

Men det er vel bare å venne seg til følelsen, for det vil jo bare bli verre når han begynner på skolen. Tør ikke tenke tanken på videregående en gang. Men men, hvis han blir for kjepphøy kan jeg alltids slå ham i håndbak, så det så. Det vil jo ta slutt en vakker dag det også, men innen da skal jeg sørge for å ha lest meg opp noe voldsomt på temaer han aldri i verden kan vite noe om.

Deretter må jeg bare sørge for å alltid pense samtalen over på det. Så når han kvisete og utakknemlig kommer slentrende hjem fra trening og bare:

- "Øy fattern, er middagen klar snart ell?"

Så skal jeg svare:

- "Tja, like klar som general Maximillian von Prittwitz i Slaget ved Tannenberg, så hva tror du? Og hvilket år snakker vi om da, hmmm?"

Heldigvis ligger slike smålige hersketeknikker mange år frem i tid. Inntil da kan jeg bare glede meg over at jeg har en lærelysten astronom i hus, som kan fortelle meg at vi har fire gassplaneter i solsystemet og at det høyeste fjellet ligger på Mars :-D


 

OBS! Hvis du vil lære mer om solsystemet enn du kunne fra før på bare 4 minutter: Se den fantastisk søte sangen under. Husk lyd!

Anbefales varmt for store og små :)


/ Jeg er sola, jeg er en glovarm ball av ild <3

Live fra "Hver gang vi møtes" - Hans Petters kveld

* Blogginnlegget oppdateres kontinuerlig utover kvelden *

Så var det endelig duket for andre kveld i ny sesong av Hver gang vi møtes. Jeg har faktisk aldri fulgt med før, men etter Tshawes dag sist uke, ble jeg hektet :)

Og i kveld er det Hans Petters tur. Så, hvem er denne mystiske, litt ukjente Hans Petter foruten frontfigur og vokalist i Trang Fødsel?

Jeg gleder meg til historier, låter, latter og tårer!

Okei folkens, da kjører vi på :-D

Notis: Legger inn klokkeslett foran hver oppdatering, bare sånn for å holde det oversiktlig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Fy flate. Her man sitter og ser ut på 98 centimeter med snø i timen, ser det ikke helt feil ut med boule og øl i sommerværet. Note to self: Husk å nyte sommern 2018.

* Mens vi venter på at syngingen skal begynne, må jeg springløpe for å hente babycall. Christina er fortsatt litt opptatt, far alene i sofa. Svinger raskt innom Spotify for å gjøre litt research på Trang Fødsel før vi sparker i gang.

Fy søren så mange hits de har! Kan jo halvparten av låtene deres på rams. Det var overraskende. Lover godt for kvelden. Så lenge batteriet på babycallen holder. Aner ikke hvor laderen er.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Noterer meg at de sier "effen" i låta Drømmedame. Det er det ingen som sier lenger. Men nå, Tshawe! Det gledes i sofakroken.

* Låt 1, Tshawe - Drømmedame
Oj, shit dette var vanskelig. Nå innser jeg hva de plateanmelderne i VG har å slite med. På den ene siden elsker jeg Tshawe og energien, men samtidig synes jeg ikke det er så mye nytt her. Det er mer trøkk og rytme enn i originalen, men samtidig hadde jeg kanskje håpet på noe mer. Litt X-faktor. Men likevel, det er Tshawe, det er bunnsolid.
Terningkast: 4.

* Hey, 18 minuter ut i programmet og den første tåren er et faktum. Skjønner jo det når man vrenger sjela sånn. Skal slutte å harselere med "Hver gang vi grines".

20.26: Låt 2, Silya - Ryktet
Jeg ELSKER Silya. Forrige uke var jeg ikke sånn superimponert, men dette smaker fugl. Så veldig! Gås, and og due i én stor sandwich. Har ikke hørt originalen, må innrømme såpass, men elsket trøkket. Den røffe stemmen og ska-beaten som gir låta et lystig preg. Dette føltes rett og slett bare riktig. Love it. Men altfor tidlig å rulle seksern og jeg ble jo ikke bergtatt, så her skal vi høyt, men skjorta forblir på.
Terningkast: 5.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.27: Innser at leser "Amanda" har et kjempepoeng og endrer fra stjerne foran hvert punkt til klokkeslett. Folk er så smarte.

20.29: Pause. Bra. Holder på å tisse på meg. Tenkte for øvrig å være sånn sunn og fin fyr, men behovet for potetgull ble for stort. Ikke spist så langt i 2018, på tide å bryte noen nyttårsforsetter. La det skje.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

20.34: Pausen over, rakk ikke tisse. Viser seg at live-blogging er veldig gøy, men kjempestressende. Måtte kaste gensern. Svett x-)

20.36: Elsker moralen til Hans Petter i innledningen til låta "Fredag". Sitat: "Selv om det ser ordentlig dystert ut på mandag, så ordner det seg på fredagen vøtt".

20.39: Låt 3, Claudia Scott - Fredag
Hmm.. Synes det var litt kjedelig, jeg. Fin stemme og liker den lille countryknekken, men med tanke på gitt introduksjon og tekstens innhold, synes jeg liksom sangen fortjener litt lystigere tonelag. Joda, man skal selvfølgelig tolke låta som man vil, men savner optimismen i låta. Ikke helt min kopp te dette, flott stemme til tross.
Terningkast: 3.

20.45: Maria i kommentarfeltet spør om Teo har fått godis, siden det er lørdag og alt. Har ikke fått det. Han fikk en godbit i går og tenkte å spare på kaloriene i dag. Men ålreit, hvem er jeg til å være skinnhellig, her jeg sitter med den ene labben dypt nedi potetgullpåsan. Godbit innvilget :-D

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

20.48: Innser at historien til Trang Fødsel er ganske mye mindre gripende enn Tshawes historie. Og at Hans Petter ligner ganske mye på Jo Nesbø.

20.54: Låt 4, Tone Damli - Kursiv
Æsj, nå kommer jeg til å fremstå som en gammel surfis, men jeg synes kanskje dette ble litt tamt. En fin vibb av road trip og jeg fikk umiddelbart lyst til å fise langs landeveien i en sprek cabriolet på en lun og herlig sommerdag med taket nede, men det mangler liksom litt fyrverkeri. Kanskje jeg som har urealistisk høye krav. Jeg vil liksom bli blåst av sofaen av en ny og personlig vri på en gammel klassiker. Føler at dette blir litt plankekjøring. Ikke feil, bare litt for lite salt i maten.
Terningkast: 3.

20.58: Pause! Dette var overraskende stressende. Tror jeg må ta meg en dusj i pausen, haha! Men herregud så moro. Gleder meg til del 2 :)

21.01: Christina har endelig kommet ned etter at hun sovnet under legging av barna, haha! Nå skal hun spole seg gjennom del 1 mens jeg tisser. Gleder meg veldig til Christel Alsos i dag, tror det kan bli skjelvete i underleppa.

* DEL 1 SLUTT *

21:20 (pauseblogging): Christina skumtitter gjennom del 1. Noterer meg at det ikke er så rart han ikke blir gjenkjent i noe særlig grad. Mannen er jo ikke til å kjenne igjen fra 90-tallet. Spørr´u meg så er Hans Petter som en fin vin som bare blir bedre med årene :)

21.24 (pauseblogging): Christina sitter og titter på Tone Damli. Utbryter ganske innlysende misunnelig: "Åssen klarer´a å gå på de skoa?! Se på de hælene a!!"
 

* DEL 2 *

21.50: Låt 5, Tor Endresen - Hippie
Har aldri hatt noen dragning mot Las Vegas og fikk det ikke i kveld heller, dessverre. Sorry Tor, men dette funker ikke for meg. Elsker energien og Tor leverer så det svinger, det er bare ikke min kopp te. Du kan servere meg verdens beste lutefisk, men det er fortsatt lutefisk. Om noe, fikk jeg litt lyst til å spille på enarmet-banditt. Vant 100 kroner på danskebåten da jeg var ung en dag. Brukte pengene på å kjøpe kosebamse til søsteren min og meg. Stor dag. Men sånn bortsett fra det..
Terningkast: 2.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

21.57: Dette var sterkt. Ingen er bare det du ser. Hans Petter har gått gjennom en eksistensiell kamp og skjønner at det må ha føltes rart å lage joviale sanger når noe sånt skjer med broren din.

21.58: Klar for Christel. Spent nå.

22.05: Låt 6, Christel Alsos - Hei, her er jeg
Det. Var. Magisk. Den stemmen, den innlevelsen - det der er seriøst det mest ekte jeg har følt så langt i 2018. Rett og slett magisk. Aldri har jeg sett noen synge med så ektefølt innlevelse. Fy flate. Måtte gi frua en klem i sofaen. Trodde det måtte en sang med masse trøkk til, men neida. Sokkene er herved blåst av.
Terningkast: 6.

22.07: Hæ? Er det ferdig allerede?! Trodde det skulle være flere låter og vare minst en halvtime til. Okei, tiden flyr når man blogger og ser på TV. Men i så fall, over til indrefileten:

* Dagens beste *

Christel Alsos. Uten tvil. Det var magi langt inn i hjerterota.
 

22.08, Post Bloggum: Digger den kjeksreklamen.

22.10: Men okei, da får vel jeg pakke sammen for kvelden. Tusen takk til alle som fulgte med på galskapen og TUSEN TAKK for alle kommentarer :-D Dette var gøy! Mer live-blogging neste uke? Ikke helt umulig ;)

Ha det a!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ha en fortsatt tipp topp lørdag!

Live-blogging fra "Hver gang vi møtes"

I kveld tenkte jeg å prøve noe som aldri har blitt gjort før: Live-blogging fra sofakroken!

For i forrige uke begynte vi å følge med på "Hver gang vi møtes" (for første gang) og det er jo så fantastisk trivelig!

Men alle som noensinne har sett det programmet, vet at man får et vanvittig behov for å prate med andre underveis. Hva man synes om artistenes versjoner av gamle låter, hva som var bra, hva som ikke var fullt så bra, hva man lærer om hovedpersonen underveis og selvfølgelig: Hvilken sang man likte best!

Sist uke hadde vi lillesøsteren til Christina og gubben hennes på konstant gruppechat, men denne uka er de borte og derfor tenkte jeg å prøve noe helt nytt: Live-blogging gjennom hele programmet!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Barne-TV på skjermen inntil videre, men rigget og klar for i kveld :D
 

Tanken er altså at vi, du og jeg, ser på Hver gang vi møtes sammen. På en måte. Du ser på TV, jeg blogger om alt som skjer underveis og så stikker du innom her for å lese oppdateringer og legge igjen kommentarer underveis. Ta det i en pause, når ting eller litt kjedelig eller når det måtte passe.

Jeg har jo ingen aning om dette kommer til å funke eller ikke, men det hadde vært helt KONGE om noen ville følge med og legge igjen kommentarer underveis. Jeg lover å svare fortløpende på så mange kommentarer jeg klarer og tror dette kan bli kjempegøy for alle som er glad i "Hver gang vi møtes" og gleder seg til å se det med tøflene høyt i kveld :)

Jeg gleder meg i hvert fall veldig til å bedømme sanger, rulle terning og diskutere med dere underveis.

Så bli med på moroa fra kl. 20.00 i kveld, både på TV2 og her på bloggen. Nytt innlegg kommer :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Teo er ikke sånn supergira..
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Men jeg sitter klar allerede x-)
 

/ Hver gang vi blogges :)

OBS! Hvis du har lyst på en latter underveis: Følg Christina (Umulius82) på Snapchat! Der kommer hun til å ha sitt eget lille "Hver gang vi møtes"-party ;)

Sophie Elise og drittkjerringene

Man snakker om at ungdommer er så fæle på nett, men det er jo faktisk de gamle drittkjerringene som er verst.


Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Jeg sier ikke at man skal elske Sophie Elise. Jeg sier heller ikke at man skal like Sophie Elise, jeg vil bare at man skal ta seg en lang titt i speilet og si: Er dette alt jeg får til? Er jeg virkelig så patetisk?

For i går rullet VG terningen for det nye TV-programmet "Sophie Elises Verden", og kommentarfeltet lot ikke vente på seg. Jeg fryktet hva jeg hadde i vente, men full av ungdommelig overmot håpet jeg at 2018 skulle bli året der vi alle hadde lært å oppføre oss på nett.

Dette er noe av det jeg fant:


 


 


 


 


 


 


 


 


 

Og hvem er verst? Disse grusomme ungdommene man til stadighet hører om? Som mobber og er så slemme og unge og uvitende? Nei. Hva er det derimot flust av? Sure, gamle drittkjerringer.

Noen yngre damer og noen menn også, men for det aller aller meste: Damer 60+. Mødre. Bestemødre. Forbilder for kommende generasjoner.

Akkurat det er faktisk et ord som går igjen: Forbilde.

Så la oss snakke litt om forbilde. Hvis du kunne velge et forbilde for barna dine, hvem ville du valgt? En ung jente som via hardt arbeid over mange år har klart å etablere en karriere vi andre bare kan drømme om? Ikke en karriere basert på en fancy stilling i et stort firma, altså. Nei, en karriere basert på seg selv. Om seg selv selv, rundt seg selv, av seg selv.

En jente som har sitt eget tv-program, som har gitt ut flere låter, en bestselgende bok og blitt kårets til årets mektigste kvinne i norske medier? Hva med en jente som har stått på barrikadene for å rive ned palmeoljebruken vi alle har hengt oss på i etterkant? En jente som har gått i bresjen for en rekke vanskelige saker, som har levd med trusler og mobbing i mange år, men som nekter å gi seg uansett hvor mange harde slag hun får?


Skjermbilde: sophieelise.blogg.no
 

Eller synes du barna dine skulle valgt... deg? Som sitter på nett og slenger med drittkjeften om en person du vet ingenting om.

Har du lest boka hennes? Har du i det hele tatt lest bloggen? Ja vel, så har hun kanskje operert ditt og datt og tatt andre valg enn du ville tatt, men aner du egentlig hva du snakker om utover det du klarer å koke sammen i ditt eget trollhode? Et hode fullt av fordommer og hat for en person du aldri har møtt? Ja vel, nei men det høres jo ut som et bra forbilde...

Her synes jeg det passer å minne om ordtaket: Ingen er bare det du ser. Tenk litt over det.

For du har sikkert også ditt, hva vet jeg om det, men noe må det jo være. Hvorfor ellers skulle du brukt fritiden din på å spre hat om en person du ikke kjenner? Det føles sikkert godt. Digg å vite at man har tatt et bittelite kakestykke av en annen persons sjel? Det må det jo være. Godt å ha noe inntil kaffen, si.

Så kan du jo spørre deg selv: Hvor kommer all den forferdelige mobbingen man hører så mye om ifra? Jo, den kommer fra deg. Din jævla dritt.

Så kjære Solveig, Vivi, Mette, Kjersti, Hans, Karoline, Gerd og alle dere andre: Skam dere! På vegne av familien deres og alle som prøver å bekjempe mobbing. Skam dere for at dere river ned det vi andre prøver å bygge opp.

Hadde dere vært tante, onkel eller bestemor til mine barn, hadde jeg holdt dem milevis unna dere. For mine barn skal vokse opp rundt positive mennesker med sunne holdninger, i et samfunn der vi prøver å spille hverandre gode.

Ikke i en innrøyka bingohall med snerpekjeften på bånn drite.

Serious Man and Woman Indoors
(Licensed from: Creatista / yayimages.com)

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg har blitt bilmekaniker!

Det skjedde mens jeg sto parkert på en bensinstasjon for å sjekke dekktrykket. For det kan jeg. Sjekke dekktrykk, skifte dekk, peile olje og fylle på spylervæske. Alt over det trenger jeg eksperthjelp til.

Så når jeg forteller Christina at jeg skal ut i garasjen for å mekke litt på bilen, mener jeg egentlig å fylle på spylervæske, sparke litt på dekkene og rappe en gammel tyggis fra midtkonsollen.

Men tilbake til bensinstasjonen. Der sto jeg altså, med lufttrykksmåleren i hånda, og følte meg ganske proff. Skrudde av hettene på de dingsebomsene som luften kommer inn og ut av, koblet på luftmaskinen og målte trykket. Fylte på og sørget for at alt ble perfekt. 2,5 foran, 2,4 bak. Gutten sin, det.

Og akkurat mens jeg sto der og følte at jeg faktisk på en slags måte dugde til noe, hørte jeg plutselig en dame rope på meg. Hun kom bort med en spørrende mine. Kan du hjelpe meg, spurte hun.

Jeg? Hjelpe deg med bilen? Er du gal, kvinne? Jeg kunne ikke hjulpet deg om bilen din løp etter deg med en kjøttøks. Ser du ikke det? Oser jeg ikke klønete mann fra milevis unna? Tydeligvis ikke. Hun må ha følt det, hun også. Det samme jeg følte der jeg satt på huk og slåss med slangen til den luftpumpemaskin-greia. Han der kan et og annet om bil.

Normalt sett ville jeg kanskje bare sagt "Beklager, men jeg er født med 35 tommeltotter", men så kom jeg plutselig på en historie. En historie som strekker seg tilbake helt til det herrens år 2000. Året vi alle trodde vi skulle suse rundt i flyvende biler.

Jeg var en blåøyd unggutt som, via min kjæreste på den tiden, hadde fått meg jobb på Jernia. Tjene en ærlig slant og lære seg litt om verktøy, kjøkkenredskaper og støvsugere i samme slengen. Perfekt.

Det eneste som ikke var perfekt var at det var en stooor butikk med stort utvalg og alt det skulle jeg gjerne kunne en del om. På dag én. Jeg visste knapt nok foran og bak på en stekespade.

En dag ikke lenge etter at jeg begynte i jobben, kom det inn en gammel dame. Så litt streng ut rett fra startblokka faktisk. Vi var tre stykker på jobb, én av dem en kvinne som hadde jobbet i butikken i mange år. Hun gikk bort til den gamle damen og spurte om hun trengte hjelp. Kvinnen sendte henne et langt, mistenkelig blikk, før hun snerret:

- "Eh, nei takk du, jeg trenger hjelp av en mann!"

Grumpy Old Lady
Licensed from: Creatista / yayimages.com
 

Den ansatte prøvde å ymte frempå at hun helt sikkert kunne hjelpe til, men nei. Mann skulle det være. Og mann fikk hun. Eller, rettere sagt, hun fikk meg.

Jeg ble skyflet bort og sto plutselig svarskyldig fremfor en noe kjønnsdiskriminerende gammel dame. Hun trengte noe. Det er alt jeg husker, for jeg aaaaante ikke hva hun snakket om. Hadde ikke den fjerneste anelse. Så hva gjorde jeg? Sa at jeg måtte spørre om hjelp fra en av de ansatte og hentet tilbake den kvinnelige ansatte.

Og selvfølgelig, hun visste nøyaktig hva damen skulle ha. Lekset opp råd og tips og hjelp, opp og ned i mente. Hun visste alt! In your face, gamle skinn.

Det var altså så gøy å se ansiktet til den gamle damen gå fra sur sviske til lun aprikos. Klart, spesielt imponert over meg var hun jo selvfølgelig ikke.

Derfor, akkurat derfor, på bakgrunn av det lille nederlaget hele 18 år tilbake i tid, rakk jeg i dag å tenke: Endelig noen som trenger en mann, og jeg skal være den mannen. Visst pokkern kan jeg hjelpe deg med bilen!

Og det gjorde jeg. Og det virket!! Hun skulle nemlig bytte skilt på bilen og lurte på hvordan hun fikk det løs. Vår skiltholder har vært litt løs i det siste, så dette vet jeg alt om. Fikk tak i en skrutrekker, røsket løs plastholderen og serverte henne skiltet på et sølvfat. BOOM!

Så gikk jeg min vei. Som en seiersherre! Hadde det gått av en eksplosjon rett bak meg, hadde jeg ikke snudd meg engang. Jeg hadde bare nytt øyeblikket og tatt på meg solbriller. Jeg følte meg som kongen av verden.

Så bare for virkelig å toppe hele greia, fylte jeg på spylervæske og peilet oljen også. Så nå er bilen så god som ny og jeg kan føre opp et helt nytt yrke på CV-en. Tidenes beste start på dagen :-D


 

Hilsen,
Bilmekaniker på lavt nivå

Det snør, det snør, hva faen skal vi gjøre?

Girl playing with snow
Licensed from: Grekov / yayimages.com
 

Så har det altså skjedd igjen. Uvanlig mye snø har falt på kort tid og landet går i stå. Togene stopper, bussene kræsjer og 99 av 100 på Facebook deler bilder av snø. Snø! Som om vi bodde i Atacama-ørkenen.

For er det bare meg eller snødde det også i fjor? Og året før der? Og året før der igjen helt tilbake til den første huleboeren som sa: "Hey, la oss flytte fra dette lune, varme stedet og begi oss opp til et matløst isøde."

For det snør i Norge. Hvert år, potensielt halve året! Så man skulle trodd at vi hadde vært litt bedre forberedt innen nå, men nei da. Biler går i grøfta, togene bryter sammen og tabloidene basker seg i klikk.

I går så jeg til og med at NRK var direkte inne fra snøkaoset i Oslo. Direktesendt snø! Si meg, har hele nasjonen gått bananer? Jeg forstår at de måtte sendt ut en reporter i hawaiiskjorte og flip flops hvis været slo om til 35 grader og tropenetter i januar, men snø på vinterstid..? Er ikke det litt som å bli overrasket over å finne kjøtt i kjøttdeigen?

Så kan man selvfølgelig skylde på uvanlig store snømengder og andre værfaktorer, men er jeg den eneste som ser den tilsynelatende ganske opplagte sannheten her? Nordmenn er rett og slett ikke bygd for norske værforhold. I hvert fall ikke byfolk her sørpå. Vi skjønner det bare ikke.

Togene våre takler det ikke, kroppene kollapser og alt vi har bygd blir som korthus i en snøstorm. Og alt dette mens alle nord for Sinsen-krysset nærmest ler seg i hjel. Men til gjengjeld takler jo ikke de sol da.

Så fort det dukker opp et lite glimt av sol, oppfører de seg som fulle charterturister og breier seg ut på forsiden av VG med en utepils i hånda og hopper i havet selv om det ligger is i indre havn. Alt for å gni det i trynet på søringene. Det er jo ikke noe bedre det. Kanskje de heller ikke er bygd for norske forhold.

Kanskje ingen av oss er det. Eller kan det være en helt annen og langt mer dyster forklaring? For kan det tenkes at dette gjentakende fenomenet skyldes en til nå ukjent sykdom som gjør at vi glemmer været fra år til år?

Kan det faktum at vi aldri ser ut til å være forberedt på snømengdene rett og slett være en mental forsvarsmekanisme for at vi ikke alle skal rømme landet og reise til Spania som vær-flyktninger? Kan det være at vi rett og slett lider av "Snø-demens?"

Man in snow storm close up
Licensed from: Mreco / yayimages.com
 

Det ville forklart hvorfor vi går på de samme smellene år etter år, og tilsynelatende aldri klarer å skifte vinterdekk før det er for sent.

For til å bo i et land der snø er nærmest garantert hver eneste vinter og basert på mediebildet akkurat nå, skulle man tro at Norge er et land fylt med folk som aldri har vært i Norge før.

Så la oss alle ta et felles ansvar for å huske dette til neste vinter. Det er bare noen måneder til. Det kommer til å komme snø. Ganske mye.

Og hvis det faktisk er sånn at teknologien ikke har kommet lenger enn at busser, biler, tog, fly og hus går rett i fosterstilling så fort det kommer et realt dryss, ja nei da er vel det bare et endelig bevis på det jeg hevdet tidligere i teksten: Norge er tilsynelatende ikke bygd for norske forhold.
 

/ Ta på deg jakka, ikke stol på toget: Det kan komme til å snø i natt ;-)

Idioten blir skoleoppgave!

Akkurat når jeg trodde at jeg ikke kunne bli stoltere!!

love for school on white board
Licensed from: manaemedia / yayimages.com
 

For to dager siden skrev jeg om min bakgrunn som udugelig bunnfisk i skolens basseng (Les: "Idioten på bakerste rad").

Innlegget fikk vanvittig god respons og det er utrolig hyggelig. Spesielt for et sånt type innlegg, der man har brettet ut sjelen og eksponert en sårbar del av rustningen. Men den beste tilbakemeldingen av alle, kom via en forespørsel på mail.

Det var fra en lærerinne som lurte på om jeg hadde et valgfritt blogginnlegg hun kunne vise for klassen sin på ungdomsskolen. Innlegget skulle brukes til å analysere innhold og språklige virkemidler. Gjerne et innlegg med et klart budskap, et innlegg egnet for 14-åringer.

Timingen kunne ikke vært bedre, så jeg sendte henne "Idioten på bakerste rad". Raskt kom svaret om at hun veldig gjerne ville bruke det som skoleoppgave!

Og det gjør meg så stolt. Så vanvittig stolt! Tenk at min tekst skal analyseres og dechiffreres av en hel gjeng med nysgjerrige elever. Tenk at mitt blogginnlegg, en tekst omhandlende min udugelighet fra skoledagene, skal dras frem som et godt eksempel i skolen. Er ikke det toppen av ironi?

Men det beste er at teksten tar for seg min situasjon i akkurat den alderen de er i nå. For det betyr kanskje at det sitter en 14-åring i akkurat den klassen og leser akkurat de ordene og har det akkurat sånn jeg hadde det. Kanskje han eller hun blir truffet av teksten og ser at det finnes håp, selv når man føler seg håpløs. Og kanskje, bare kanskje, kan dette være spiren som skal til for noe mer å vokse.

Kanskje sparer jeg den ene personen for ekstremt mange turer til rektors kontor, ekstraordinære foreldremøter om hvorvidt man bør sendes på spesialskole eller ei, bortkastede år og mange(!) tusen brukt på privatskole for å gjøre opp for alt man har sløst bort.

Kanskje eller kanskje ikke, det vet man jo aldri, men det er fantastisk å tenke at det faktisk kan skje.

I love school
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com
 

/ Takk! ❤️

Gjett hvem som kom ut av skapet?!

Man vet aldri hvem som plutselig kommer ut av skapet, men DETTE var litt av en overraskelse!

For jeg elsker å kaste ting, mest av a