Nyhetskommentar

Bortskjemte drittunger

Svenske Jonas Harrysson mener at barn i dag er mer bortskjemte og utakknemlige enn noensinne. Til det har jeg bare én ting å si: Jonas, jeg tror du er inne på noe.

 

teenager boy shouts shut his ears opened his mouth on a gray background cross process

 

Om du ikke allerede har sett innlegget på facebook, så postet Jonas Harrysson for snart et år siden en facebook-status som fortsatt går viralt over hele kloden. Det er kanskje ikke så rart, for innlegget tar pulsen på en utvikling som ikke bare gjør seg gjeldende i Sverige og sitt vakre naboland, men tilsynelatende over hele verden.

Han skriver at han har jobbet med barn i 16 år og ser en trend i at barn blir mer og mer rastløse, utakknemlige, og makter ikke å kjede seg. Han mener også at småbarnsforeldre er i overkant opptatt av å skryte av at barna kan lese og skrive tidlig, og han etterspør at man heller lærer barna å leke, dele og være en god venn.

 

(skjermdump: Jonas Harrysson)

 

Det er noe med kommentaren hans som traff meg rett i levra og umiddelbart fikk meg til å innse at her er det bare å rekke hånda i været og erklære seg skyldig. For dette kjenner jeg meg mer igjen i, enn jeg kanskje egentlig vil innrømme ;-)

Men jeg er veldig glad for at han tilskriver barnas utfordringer til foreldrene, for det er faktisk vi som eier problemet. Rettere sagt: Det er vi som er problemet.

Det er ikke barnas skyld at de sier "Kan jeg få en til?!" fremfor "Tusen takk" når de får en is. Det er ikke barnas skyld at de ikke aner hvordan man kjeder seg. For barn er som svamper: Hva enn vi gir dem, suger de til seg. Tanker, ideer og uvaner.

Barnas oppførsel er i stor grad et resultat av hvordan vi utfører vår jobb som foreldre, og basert på Jonas´ uttalelser, bommer jeg tilsynelatende ganske stygt ganske ofte. Og vet du: Jeg er faktisk helt enig.

Jeg kan for eksempel bli irritert på plutten for å være utakknemlig hvis han spør om en is til. Samtidig vet jeg at vi akkurat har vært på sommerferie og skjemt ham bort med is hver eneste dag. Dessuten er han 4. Hvis han spør om en ny is etter å ha spist en is, er det mitt problem. Jeg kan ikke forvente at han helt uten videre lærer seg til å takke for ting helt av seg selv, det er min jobb å lære ham det.

Men i vår iver etter å være barnas beste venner, tror jeg i blant vi glemmer at det også er vår jobb å disiplinere dem, oppdra dem og lære dem verdien av et nei. Det er vi som skaper barnas vaner og verdier, det er vi som styrer showet. Men slik vi holder på nå, kan vi fort komme til å ha en hel generasjon med barn som må få maten skåret opp i bittesmå firkanter inntil fylte trettifem.

 

child dressed businessman smiling in front of building

Viktig møte kl. 09, men først frokost. Mamma, har du gjort klar alt?

 

Jeg tror at mange av dagens foreldre, meg selv inkludert, er så besatt på å fremstille verden som en eneste stor fornøyelsespark, at vi i prosessen gjør dem en massiv bjørnetjeneste. For når alt skal være gøy og moro hele tiden, blir ingenting gøy til slutt.

Og når alt blir kjedelig blir man utakknemlig og rastløs, spesielt når man ikke vet hvordan man skal takle kjedelig. For gud forby at noen skulle kjede seg! Det er som om min generasjon av foreldre er så livredde for at barna skal kjede seg, at vi pøser på med leker, spill og aktiviteter for å slippe de fryktede ordene. Snart kan vi ikke gå ut av døra uten å ha med ipad, leker, litt mat og godteri, i tilfelle turen til postkassa blir for lang og kjedelig.

Bare atte.. det er sunt å kjede seg. Det holder hjernen i gang, avler kreativitet og tvinger den til å utvikle egne tanker og ideer. Det er ikke sunt å være på høygir hele tiden, hjernen trenger en kaffepause, den også. Den må også få tenke sjæl, fremfor å konstant bli gåsestappet med inntrykk, som en glupsk gjest ved en gratis buffé.

Med den tanken friskt i minne, er det flaut å tenke over at jeg kan bli irritert på plutten når han spør meg om noe, jeg svarer at han må vente litt og han kontrer med at han ikke gidder å vente.

Da blir jeg irritert og tenker at han er utakknemlig. Men han er jo ikke det, han er bare skikkelig dårlig trent i å vente. Det er ikke hans skyld, der er det jeg som har feilet, det er jeg som har gjort ham sånn. Det er jeg som ubevisst har lært ham til å forvente å få alt servert på sølvfat, her og nå og helst med gullkant.

Det ironiske er at vår generasjon med foreldre er så opptatt av at barna skal passe inn, prestere og aldri kjede seg, at vi sliter dem halvt i hjel med alt de skal være med på. For i vår frykt for at barna skal kjede seg og gi oss lav score på "rate-your-parent.com", mater vi heller på med inntrykk, is og aktiviteter, enn å gi dem tid til å kjede seg, når alt de kanskje hadde trengt var en pust i bakken, tid til å tenke og et ørlite nei til glasur på toppen av glasuren.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ I morgen blir det tørt brød til frokost ;-)

* Sees på Snapchat og Følg på Facebook *

La russen leve!

I kveld smeller russetiden til for fullt, men årets russefeiring har allerede vært preget av en debatt som har tatt den voksne generasjon sans for det politisk korrekte til hysteriske tilstander. For i år ser det ut til at hele den voksne befolkning har satt seg ett mål for øye: Ta livet av russetiden. Til det sier jeg et høyt og rungende: Fuck det! La russen leve!

Jeg snakker ikke bare om den fordummende debatten rundt russemusikken, men måten folk omtaler russen i leserbrev, kommentarfelt og sosiale medier. Det har blitt en heksejakt med ørten syndebukker. Enten det er sikkerheten på bussene, innholdet i musikken eller hvor sent den spilles, ser formålet ut til å være den samme: Slå beina under russefeiringen, legg lokk på stemningen og bring russen i stillhet.

 

(bilde: russ.no)

 

La oss ta musikken først. Ja, russelåtene er avskyelige. Tekstene er forferdelige og burde ikke være en rettesnor for noen.  Med strofer som: "Bli med inn i hælvete, hooker en tøs. Jeg vil se deg naken, så slipp deg løs", "Drar deg med til bingen for å se noe sykt",  "Jeg er så våt våt våt at det renner over" og "Vis meg dine patatas, jeg vil bare være kanakas", har russemusikken satt fyr på det politisk korrekte bålet. Jeg tenker da blant annet på saker slik som denne: "Årets russelåter er syke!"

Det snakkes om at lettpåvirkelige gutter i 18-årsalderen kan finne på å normalisere voldtekt og dop på grunn av innholdet i russelåter. Men helt ærlig; er vi så dumme? Undervurderer vi dagens ungdom så til de grader at vi tror de baserer sine valg og verdier på noen linjer fra en russelåt? Hva med å heller se på de 18 årene som har ledet opp til dette, fremfor innholdet i en sang?

Hvis 18 års oppvekst kan brytes ned på 3 minutter, vil jeg si at det ikke var mye til fundament og heller noe alvorlig galt i måten vi har oppdratt barna på. For det er altså ikke slik at man går fra prikkfri mønsterelev til iskald voldtektsmann så fort man hører en russelåt. På måten vi voksne omtaler musikken, skulle man derimot tro det.

Russemusikk er en egen musikksjargong som mange voksne ikke forstår seg på. Tekstene er ofte frastøtende, men det er jo også hele poenget! Russen er de nye punkerne og vi de forbikjørte foreldre som klør oss i hodet og river oss i håret.

Selv digger jeg russemusikk, for det er utrolig fengende og hysterisk morsomt, så lenge man tar av seg de politisk korrekte brillene og tar det for hva det er. Det er bare musikk. Det er ikke noe verre bare fordi det er på norsk, det gjør det bare lettere for foreldrene å tolke teksten. Kanskje er det også det som er problemet. For teksten er kanskje drøy, men det er langt drøyere å stemple en hel generasjon unge menn som potensielle overgripere.

 

"Skløtte, sier du?!"

 

Herregud, er vi i det hele tatt det spøtt bedre enn våre besteforeldre, da de kritiserte våre foreldre for å la håret vokse langt som The Beatles og danse som Elvis Presley? Nix. Om noe, er vi verre, for vi burde vite bedre nå. Man får ikke firkantede øyne av å se på tv, man blir ikke satanist av å høre på Elvis.

Selvfølgelig anerkjenner jeg ikke innholdet i sangene som normalt, men det er bare musikk. Selv vokste jeg opp med mye gangster rap, der sangene ofte handler om å drepe andre, ligge med horer, skyte politiet og selge dop. Men selv etter alle disse år har jeg fortsatt ikke drept noen, solgt dop eller ligget med horer. Ikke er jeg spesielt sur på politiet heller. Jeg må ha gjort noe feil. 187 on an undercover cop? Næh, tror jeg dropper det.

Hvis vi skal legge skylden på noen, kan vi ikke i det minste kalle beistet ved sitt rette navn og henge ut alkoholen? Å skylde på musikken blir for teit. Det er ikke slik at man helt plutselig forandrer atferd totalt, basert på teksten i en sang. Kall meg gal, men jeg vil anta at hvis noen har gjort seg bort og harvet over sjefen på et julebord, har det antakeligvis mer å gjøre med overdrevent alkoholinntak enn hva slags musikk som ble spilt...

 

Drunk sleeping young people after a party

"Jeg var egentlig på vei hjemover, men plutselig satt noen på en låt av Rune Rudberg. Og vel.. resten er historie"

 

Samtidig heier man frem at politiet avskilter russebusser som ikke har papirene i orden eller for mange om bord. Sikkerhet kommer tross alt først. Jeg sier ikke at det ikke er viktig, men hvem sa vel et eneste ord om dette da de selv var russ for 15-20 år siden? Hva er annerledes nå? Er dagens ungdom mer uforsvarlig enn vi var, eller er det bare nok et eksempel på at reglene som gjaldt for oss, ikke er gode nok for barna våre fordi de bare er små barn som ikke klarer å ta vare på seg selv? De skal ikke få lov til å holde på som vi gjorde, nei herregud, det har de ikke godt av.

Selvfølgelig skal man adressere problemene forbundet med russetiden og ta grep mot uanstendig oppførsel, men la oss starte i riktig ende. Selvfølgelig er det lov å ringe inn en naboklage om det spilles kjempehøy musikk midt på natta, men la oss ikke glemme at vi også var unge en gang i tiden. Vi har også ønsket å ha det moro. La oss ikke forby moro, bare fordi vi har blitt voksne, politisk korrekte og vil sove i fred uten å bli vekket av sanger med grove tekster. La russen leve.

 

(bilde: russ.no)

 

/ Bli full på det gode liv!

* Heng ut med Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjære Det Nye: Dette er helt ræva!

Kjære Det Nye,

Vi vet jo alle at trykte medier er spådd en mørk og dyster fremtid, lik en gammel banan på kjøkkenbenken, men dette?

Dette er helt ræva.

Jeg forstår at dere er villige til å gjøre noen grep for å holde på leserne, men seriøst?

 

(foto: kjendis.no - Faksimile/Nina Ruud)

 

Kle av damer og spille på sex for å selge blader? Virkelig? I 2015? I et kvinneblad? Er ikke dette litt ViMenn? Eller FHM? De spilte jo utelukkende på sex. De gikk konk forresten, bare sånn apropos.

Hva blir det neste? Rive fillene av Camilla Pihl og slenge henne på panseret av en dyr, rask og rød bil, kun ikledd såpeskum og trutmunn? Tror dere kunne solgt litt på det.

Jeg ville jo tenkt, men jeg er bare en mann så korriger meg gjerne, at dette ville vært den perfekte tiden til å bryte ut av det gamle mønsteret og heller gå helt nye veier. Er det ikke det man sier på bransjespråket da "forny deg eller dø"?

I så fall virker det kontraproduktivt å sette kvinnekampen 30 år tilbake ved å selge klær og sminke på en naken rumpe. Den grå genseren blir liksom litt anonym der den henger som et gammelt nachspielslips.

Og en liten digresjon: Tatt med buksene nede... Jeg skjønner at dere trengte et alibi for å kle av Caroline fillene, og ordspill og den slags er moro altså, men heter ikke dere Det Nye? For jeg mener.. spille på sex? Er ikke det litt mer "Det Gamle"? Skal ikke dere selge sminke og klær og sko og sånn? Igjen, jeg er bare en mann, men noe sier meg at verken dere eller annonsørene neppe er ute etter å selge x antall enheter av verken Keiserens nye klær eller Evas drakt. Blir så lite igjen til julebordet av sånt.

Jeg synes bare det er litt forvirrende, så hvis dere tenker å holde på denne nye, litt lettere mannssjåvinistiske innfallsvinkelen til klessalg, kunne dere vurdert å bytte navn til noe som er litt mer passende? Om jeg har noen forslag? Klabert!

  • Det nakne
  • Det rumpe
  • Ass, tits and scarf
  • Pupper og sko
  • Vulva og dyne
  • SEX! (and socks)
  • Kjønnslepper og accessories

Men okei, jeg skal ikke holde dere her hele dagen, kjære Det Nye, jeg vet at dere er travelt opptatt mennesker. Vakre kjendiser kler ikke av seg selv. Så la meg gå rett fra kritikk til et konstruktivt forslag:

Jeg ser trenden. Noen kler av Tone Damli, andre går for Caroline Berg Eriksen. Begge vakre kvinner, men også godt sminkede damer som kanskje ikke akkurat gjenspeiler mannen i gata. Men de er også begge bloggere, så da er jo muligheten stor for at det blir en blogger neste gang også. Ville det ikke vært en idé å bruke noe som faktisk også kan appellere til Ola og Kari Nordmann som verken har personlig trener eller hund på størrelse med et velfødd skadedyr?

I så fall har jeg en gledelig nyhet: Jeg har funnet en match!Jeg mener, hvis dere virkelig vil være nytenkende, innovative og tenke utenfor boksen altså...

 

Se her ja - dette var ræva!

 

For hvis dere først skal gå for rumpe, ta den helt ut! Det er kanskje ikke det første dere ville dratt opp på tavla ved neste mandagsmøte, men tenk over det da.

Hvem vet, med en rumpe som dette, kanskje salget av hårete lammeullsgensere ville skutt rett til værs?

P.S. Gjerne melkesjokolade på settet for min del, er ikke så farlig med sånn LCHF.

Vi høres!

 

/ Bill. Mrk: Forside"pike"?

(Lik og del for å spre rumpa ... jeg mener, ordet)

* Følg Rumpehjerte på Facebook *

Gapestokk og lynsjemobb

"Å drite seg ut på nettet er blitt livsfarlig. For den digitale gapestokken er nådeløs. Og den kan vare evig", skriver Shazia Sarwar på VG.no i dag.

Les: "Vi, den digitale mobben" (VG.no)

Og det føler jeg på hver eneste dag. Hver. Eneste. Dag. Og jeg er bare en relativt mild pappablogger, men selv jeg får føle hvordan nettmobben ruller over deg hvis du skriver noe som behager trollets appetitt.

Slik som da jeg i en bisetning skrev at det finnes tider da man må ta barna litt hardt i armen. Det var alt som skulle til. En liten mistolkning av et lite øyeblikk og vipps så var jeg en forferdelig far og et hett tips for barnevernet.

Alt annet jeg tidligere hadde gjort eller skrevet var plutselig revnende likegyldig. Du gjorde en liten feil og nå skal du tas.

 

You came to the wrong neighborhood..

 

Det er som Shazia skriver: "Det er aldri den ene tweeten. Det er summen".

For det er selvfølgelig helt greit at noen påpeker noe, stiller spørsmålstegn og forventer svar, noe helt annet er det når en samlet nettmobb i blodtåke hisser opp til lynsjestemning og alle lar seg rive med av massesuggesjon. Senest denne helgen. Jeg sikter selvfølgelig til "Kjære, udugelige mamma! Jeg så deg!" av Mammadamen. Først ble den hyllet og elsket for sitt innhold, deretter uthengt som plagiat og tyveri. Og da.. Å gud bruttle, som det bordet ble endevendt!

Sist ut i rekken av kritikk mot Mammadamen var det jeg mener var en smålig tekst publisert av Sandefjords blad, som på ufint vis basket seg i skadefryd over andres ulykke.

(For å ikke bidra til lynsjemobbing av andre saker linker jeg ikke til nevnte tekst. Du vet hvem du er).

Bare så det er sagt: Jeg stiller meg absolutt ikke bak plagiering av andres materiale, men fasan heller, det får da være måte på. Prinsippet om å sparke noen som allerede ligger nede gjelder visst ikke på nettet.

 

Naughty naughty

 

"De har valgt å dele livet sitt på nett, da får de jaggu tåle å høre det!" leser jeg for øvrig ganske ofte i kommentarfelt. Igjen altså, det er summen som gjør det. Det er greit å bli irettesatt for feil og snusk, men et livsforbruk av illsinte pekefingre basert på én enkelthendelse er spurv med kanon.

Se for deg at du har bæsjet i skuffen på hjemmefronten. Du har glemt å se på klokka og hamret plank til langt etter kl. 23. Da er det helt greit at det tikker inn en melding fra en nabo som sier "Øy, din lakatarm, vi prøver å sove her".

Noe litt annet blir det om hele nabolaget stiller seg i kø for å skjelle deg ut, oppretter en sladregruppe mot deg på facebook og får lokalavisen til å lage en sak på det, som selvfølgelig mottar enda et par hundre hatkommentarer og slengbemerkninger på nettet. Du har gjort en liten feil og nå får du tåle steken.

Sånn er det på nettet og som blogger kjenner man på den frykten/trusselen stort sett hele tiden. Det er som et mantra. Bak hvert et word-dokument står det et lite troll som ser gjennom hver eneste linje jeg skriver. Bak seg har han en hel hær av småtroll, og han sier alltid det samme: "Skriv noe feil, bare én ting, så kommer vi og tar deg".

 

Vi følger med. Alltid.

 

Det kanskje skumleste med den digitale mobben er at den ofte forhåndsdømmer og kan legge hele liv og karrierer i ruiner basert på falske anklager og beskyldninger tatt rett ut av løse lufta.

Så sent som i går leste jeg en sak om et innbrudd, og kommentarfeltet var fullt av folk som allerede satt på fasiten. Polakker. Selvfølgelig er det polakker, sånn er det bare. Ikke noe poeng å kjøre det via en domstol, garantert polakker.

Konklusjoner som "De stjal ikke porselen, porselen er nemlig billig i Polen, så derfor er det polakker som står bak" er ikke bare fordummende, men også skadelige. Og nettet florerer av sånt. Man vet A, antar B og konkluderer med C.

Et par linjer med tekst, noen antakelser og gjerne en klype med fordommer så er dommen i boks. Intet behov for verken jury eller rettslokaler, vi tar det rett fra sofakroken. Og sånt kan fort skape store problemer.

Eller for å konkludere som Shazia Sarwar gjør: "Det er kanskje derfor vi har et rettssystem? For når vi samler oss til en mobb, mister vi hemninger".


 Ska gi ræ pappablogg jeg!

 

Selvfølgelig er det rett å påpeke noe galt, men å hive seg på en snøblind lynsjemobb er sjeldent bra. Det går fort massesuggesjon i sånt og hva er egentlig verst: En enkeltperson som har gjort en feil eller en mobb som rotter seg sammen og potensielt legger vedkommendes liv i ruiner?

For husk at enten man snakker om digitale mobber eller andre mobbere så er det snakk om oss, ikke dem. Det er vi. Vi er den digitale mobben. Det er vi som er problemet, det er vi som er løsningen.

Så vil jeg få avslutte med å minne om dette med A, B og C, for det er ikke nødvendigvis slik at Morlille er en stein bare fordi Erasmus sier at det er sant ;-)

 

 

/ Morlille kan ikke flyve

* Følg Lynsjehjerte på Facebook *

Til ære for Tooji

Ok, så er det ikke sånn kjempespektakulært å stå frem i media som homofil lenger, men å gjøre det i form av en video der det sexes heftig med en mannlig prest inne i en kirke midt under gudstjenesten? Holy mother! Mister, du har større baller enn meg.

Og Tooji, du vet jeg at jeg digger deg, men hvis du ikke mottar minst 15 drapstrusler fra fanatisk kristne for denne videoen, ja nei da skjønner jeg ingenting!

 


Å gjøre noe sånt som dette krever steiner på størrelse med noe man vanligvis finner i Frognerparken, for denne videoen er en rambukk av et budskap og en stor langfinger i ansiktet og et massivt fuck you til kirken og alle homohaterne etter 28 år med innestengte følelser, usagte ord, urettferdighet og stigmatisering.

Og jeg bifaller.

Den norske kirke har selvfølgelig allerede slått tilbake mot musikkvideoen og sagt at det er helt uakseptabelt å bruke kirken til noe slikt som dette. Og det kan jeg faktisk forstå. Kirken skal være et hellig sted. Et sted for kjedelige sanger og spennende fabler. Selvfølgelig er det helt uakseptabelt å antyde at en prest skulle gjort noe slikt! Noe så frekt!

Hadde Tooji kommet utkledd som en uskyldig altergutt derimot ...

 

Haaalve jula!

 

Det er sikkert mange som vil reagere på at jeg poster denne videoen på min blogg også, for å kalle videoen kontroversiell vil ikke være å overdrive det spøtt! Men det gjør jeg gladelig for å gi deg min støtte og en highfive på veien.

For jeg mener at en video som dette, tross sin ganske utagerende stil, bringer på banen noe veldig viktig. For det er ingen meningsløs provokasjon, det er et kjempeviktig budskap. Det er ikke bare kunst, men en dypere mening og et rop om hjelp. Hjelp til å få slutt på fremmedgjøring, diskriminering, frykt og hat. Hjelp til å la folk få elske den de vil, med skjegg eller uten.

Du taler Roma midt imot og går i bresjen for veldig mange som i altfor lang tid har blitt utstøtt og etterfulgt på grunn av sin legning.

Og selv om jeg ikke egentlig kjenner deg sånn kjempegodt personlig, må jeg bare få si:

Jeg er stolt av deg.

Kjærlighet over religion. Alltid.

 

 

P.S. Jeg har selv døpt mine egne barn i kirken, men hvis det skulle oppstå trøbbel fordi jeg mener det er bedre å bruke kirken til å lage en triviell musikkvideo som fremmer kjærlighet fremfor hat, ja da får vi heller bare ta konsekvensene av det.

Les også: Inne i varmen er det helvetes kaldt

 

/ Til ære for dagens mann: Tooji

* Følg Homohjerte på Facebook *

La barna klatre!

Det sekundet vi sier at trær er for farlige for barna våre, har vi tapt!

 

 

Verden er farlig. Livsfarlig! Full av farer rundt hver eneste krok. Går du ut i trafikken blir du påkjørt, sitter du i en båt vil du drukne og klatrer du i et tre vil du brekke alt!

Derfor bør vi alle umiddelbart dra på jysk, kjøpe hele lagerbeholdningen av dyner og puter (ekstra myke!) og tettpakke dem rundt barna. Deretter gjelder det bare å holde dem innelåst og bortgjemt fra alle skarpe kanter helt til de blir pensjonister.

Da kan vi puste lettet ut og vite at vi har holdt dem trygge. Vi har lykkes som foreldre. De har aldri blitt skadet, de har aldri opplevd motgang, de har aldri levd. Perfekt.

Er det virkelig det verden har kommet til? Pardon my french, men hva faen?

For hva er greia med at folk ikke lar barna sine klatre i trær? Har sikkerhetshysteriet virkelig nådd de høyder? Har vi blitt så besatt av trygghet at vi gladelig vingeklipper våre egne barn og frarøver dem retten til å vokse opp på egne premisser, utforske sine horisonter, lære og erfare?

Les saken "La barna falle" (VG)

Ønsker vi å oppfostre en generasjon med barn som aldri har vært på legevakten, kjent smerte, tatt lærdom og innsett at livet er fullt av valg og konsekvenser? Ønsker vi at barna våre skal vokse opp i et sikkerhetstyranni helt uten skarpe kanter? Ville ikke det avstumpe oppveksten deres noe helt kolossalt?

 

Avstumpet, trygg og lykkelig ...

 

Jeg mener, faen heller! Trær? Trenger vi virkelig nyhetssaker som sier at vi må la barna våre klatre i trær? Hvor overbeskyttende skal vi foreldre bli før det endelig når et punkt der man sier at nok får være nok?!

Med den moralen kan vi like gjerne nekte å lære barna våre å skrive i frykt for at de vil bruke det til å skrive banneord og tegne peniser.

Og hvorfor stoppe der? Kan vi ikke bare forby fast føde i frykt for at noen vil sette en matbit i halsen?

Barn bør oppdras helt stillesittende i et mykt rom, på en pute, kun iført klær uten glidelåser, snorer eller sømmer, suttende på en smoothie helt uten tilsetningsstoffer, smak eller konsistens. Da er de maksimalt trygge. Det MÅ jo være oppskriften på et langt og lykkelig liv?

Men å leve handler dessverre om mye mer enn å bare overleve og et slikt sikkerhetstyranni har lite å gjøre med god oppdragelse. Jeg mener derimot at det er dårlig oppdragelse. Elendig, rett og slett.

For slike forbud er bare snarveisløsninger som fratar oss muligheten til oppdra barna våre. Det er ikke oppdragelse å si:

- "Du får ikke lov til å klatre i det treet, det har vi bestemt! Det kan være farlig, du kan slå deg, du kan skade deg, det er farlig det. Det får du ikke lov til!!".

Det er ikke god oppdragelse, snarere tvert imot. Det er vingeklipping. Det er ingen lærdom i et forbud. Det er dritt, det er ingenting.

Oppdragelse er å si ting som:

- "Okei, hør her. Du kan gjerne klatre i det treet, men husk at du kan falle ned og slå deg. Så derfor: Vær forsiktig. Ikke klatre høyere enn du tør å falle ned. Du kan jo starte her nede og bli litt kjent med treet først. Visste du forresten at gamle trær er svake og tørre og kan knekke hvis du klatrer i dem? Derfor er det best å klatre i sterke, sunne trær, slik som dette" etc.

 

En myk start er en god start.


Så kan man selvfølgelig tilrettelegge, slik som å opplyse om klatreglene til Norges Speiderforbund, man kan fjerne potensielt farlige steiner som kan gjøre skadene ved et fall mye verre, men vi kan ikke oppdra barna våre til å tro at verden er en utopisk fornøyelsespark der ingen husker faller ned og ingen setter gummibjørner i halsen.

Jeg synes rett og slett det er skikkelig trist å lese om barnehager som fjerner trær eller har kjempestrenge regler for klatring. Jeg synes det har lite å gjøre med god oppdragelse og altfor mye å gjøre med overformynderi.

Ikke bare er det trist, men det er også noe massivt hyklersk og egoistisk over å ikke la barna klatre i trær av sikkerhetsmessige årsaker. For man drar da på ferier med barn, og fly faller ned i blant. Man fiser rundt med dem i bilen, og biler kræsjer hele tiden. Men så fort det kommer til lek som ikke angår oss voksne, som kun er en hobbysyssel som opptar barna, nei da skal det helst unngås for å skjerpe inn på sikkerheten.

Hva er det for noe tull? Man skulle nesten tro at barn renner av greinene som overmoden nedfallsfrukt. Og jeg mener: Faller man ned fra et tre, ja så er det gode muligheter for at man skader seg. Et skrubbsår, en hoderystelse, et kutt som må sys eller et brekt ben. Sånn er livet. Kræsjer man i en bil derimot ...

Så egentlig burde man dyttet barna opp i et tre før man kjører til butikken med dem i baksetet, for oppe i treet er de i hvert fall tilnærmet trygge.

 

 

Og forresten, hvorfor er vi så manisk opptatt av dette med trygghet? Ingenting er trygt. Man kan helt sikkert dø av sukkerspinn også hvis man er skikkelig uheldig, det er ikke dermed sagt at vi skal forby det.

I så fall burde ikke barn tillattes adgang til kjøkken (fullt av kniver), boden (fullt av maling, verktøy etc), badet (barberblader), hagen (kan jo ligge en huggorm der ute, vet jo aldri) og.. tja.. alt annet enn tidligere nevnte stue med pute og smoothie. Det er trygt det. Perfekt.

Så ja, det er helt sikkert farlig å klatre i trær, men det er mye farligere å la være. Mye farligere å gå i den retningen av at alt er farlig. Jeg synes det er ille nok at vi har nyhetssaker om at vi må la barna våre klatre i trær. Da er vi allerede et godt stykke på vei i feil retning. Det burde si seg selv.

Mennesket er et dyr i stadig endring, men noen ganger gjør vi kontraproduktive og merkverdige ting som kan få en til å tvile på menneskerasen. Slik som onepiece, pizzaburgere, omelett på kartong og kaffekopper uten hank.

Jeg har alltid trodd at USA skulle bringe på banen det som skulle bli det endelige tegnet på at menneskerasen er på vei nedover og utfor stupet, men nå er jeg jaggu ikke sikker lenger.

2015 skal være Friluftslivets år, ikke året vi gir opp som rase.

Det sekundet vi sier at trær er for farlige for barna våre, har vi tapt.

La barn være barn. La barn klatre i trær.

 Bli med i kampen: Finn et tre, klatre i det, ta et bilde, legg det ut på Instagram og tagg med #mittre #få15

 

/ La barna klatre!

* Følg Klatrehjerte på Facebook *

Kort om klatring

I kveld skulle jeg egentlig bare skrive et kort og godt innlegg for å kommentere saken som sto på trykk i dagens VG om at vi overbeskytter barna våre ved blant å ikke la dem klatre i trær.

Jeg var til og med ute og tok bilder med plutten tidligere i dag for å ha noe fint å ha attåt.

Jeg skulle bare skrive noe kort og fint, men det går ikke. Det går rett og slett ikke.

Jeg har sittet her nå i hele kveld og uansett hvor kort og rett på sak jeg prøver å skrive, så merker jeg at blodet begynner å koke hver gang jeg begynner å vikle meg inn i et nytt argument og tanken på at barn ikke skal få klatre i trær.

Jeg trodde ikke jeg brydde meg såpass mye om dette, men jeg gjør visst tydeligvis det.

I skrivende stund har jeg.. tja.. ørten siden med raljering, hissig notatskriving, banneord, nevehytting og usammenhengende argumenter som ikke grunner i noe annet enn synsing. Ikke er det spesielt lesevennlig heller.

Så derfor ville jeg bare si helt kort: Mer kommer.

Jeg må bare få renskrevet noe og det vil ta meg mer tid enn denne kvelden har å by på ;-)

Inntil da: La barn være barn.

Så avslutter jeg med et bilde fra da plutten og jeg var ute i skogen i dag, så kan du jo selv gjette hva min holdning rundt denne idiotiske klatredebatten er ;-)

 

 

/ Hilsen litt for engasjert til å skrive bra ;-)

* Følg Klatrehjerte på Facebook *

Hvor er prompen?!

Her en dag tok jeg en titt i bokhylla og innså at vi sliter med et omfattende kunnskapshull i familien.

For vi har en bok om bæsj:

 

 

Vi har en bok om tiss:

 

 

Og vi har en bok om buser:

 

 

Men hvor er boka om promp??

 

 

Vi har riktignok en liten prompeguide, men det er jo ikke nok. Vi trenger en skikkelig bok! På sikt kan dette bli et kjempeproblem og jeg innser jo nå at vi oppdrar barna med et alvorlig brist i kunnskapsbasen.

Det kan være det samme hvor flinke de er til å lese og skrive, hvis de ved den minste fjert spretter opp av stolen og roper "HÆ?! Hva skjedde? Hvordan kan det være vind innendørs? Jeg skjønner ingenting jeg!".

Fillern heller, også nå som alt så så bra ut.

Så hvis noen der ute har en god prompebok å anbefale - lyt høyra frå deg! Tips mottas med takk, for alle som noensinne har hatt en 3-åring i hus vet at bæsj, tiss og promp er blodig alvor ;-)

P.S. Jeg hadde vel aldri i min smugrøykende ungdom trodd at jeg en vakker dag skulle sitte her som voksen mann og spørre med desperasjon i stemmen om noen kan anbefale meg en skikkelig god prompebok ... Livet altså. Livet er rart.

 

/ God lørran!

* Følg Prompehjerte på Facebook *

Gi noe til dem som har mistet alt

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om en litt søt og artig hendelse som skjedde på vei til barnehagen i dag, men det får vente til i morgen. For nå er tiden inne for å gjøre en viktig innsats for dem som har mistet alt.

Etter jordskjelvkatastrofen i Nepal har FN anslått at så mange som 1 million barn trenger akutt hjelp. Det er mangel på mat, vann og strøm, og etterskjelvene gjør det fortsatt farlig å oppholde seg i landet. Mange har mistet alt.

 

 

Røde Kors har satt alle kluter til for å hjelpe befolkningen i Nepal og jobber dag og natt for å hjelpe de rammede. Nå trenger de vår hjelp. Nepal trenger vår hjelp.

Se filmsnutten på 15 sekunder under:

 

 

Og la meg være den første til å si at 250 kroner kanskje høres mye ut, men tenk så mye det kan gjøre for en som har mistet alt!

Det vil bidra til å kunne gjøre en kjempeforskjell for Røde Kors sitt arbeid med de jordskjelvrammede.

Jeg skal ikke si at alle har penger å avse til noen som trenger det som mest, men hvis du har det: Tusen takk.

Før jeg fikk barn selv så var jeg faktisk ikke så myk på ting som dette, men å høre at 1 million barn trenger akutt hjelp og så tenke på sine egne barn ...

 

 

Jeg kan ikke gi deg så mye i retur, men legg igjen en kommentar hvis du har mulighet til å hjelpe, så skal du i hvert fall få en stor og saftig HIGH FIVE for din gode gjerning!

Så hvis du har en slant å avse til de som har mistet alt:

Send NEPAL til 2272

Send NEPAL til 2272




/ Tusen tusen takk!

P.S. Dette er ikke et sponset innlegg, kun et rop om hjelp.

Les mer på rodekors.no

Slik får du populære barn

En artikkel jeg leste i VG hevder å sitte på løsningen til hvordan man får de mest populære barna.

Dessverre er jeg uenig. Helt uenig.

For artikkelen tar for seg en stor studie som har sett på hvilke barn som er mest populære og hvorfor.

Jeg skulle så veldig gjerne likt å si at studien har knekt koden og at fasiten nå ligger på bordet, men jeg vil heller si at den utgjør et godt eksempel på forskjellen mellom teori og praksis.

For det er vanskelig å kvantifisere mellommenneskelig kommunikasjon, kultur og sosialt spill via tall og data. Jeg mener at tallenes tale i dette tilfellet er pene på ark, men feil i praksis.

Les: Stor studie: Disse barna er mest "populære"

 

 

Stikk i strid med hva man kanskje skulle anta så løftes empati frem som den viktigste egenskapen for at barn skal bli populære. Frode Thuen, professor ved Høgskolen i Bergen, uttaler blant annet:

- "Å være sosialt tilpasningsdyktig, kunne lese det sosiale spillet og ha empati er nødvendig for å bli populær og "passe inn"".

Han sier også:

- "På noen skoler kan det føles viktig å ha de riktige merkeklærne for å henge med, men alt i alt ser det ut til at det er sosiale ferdigheter og empati som fremmer popularitet".

Familieterapeut Thomas Winther har også uttalt seg i saken og sier blant annet dette:

- "De personene som er oppmerksomme på de små tingene, vil man også synes det er hyggelig å være sammen med. De blir derfor populære".


Sosialt samspill og empati, er det fasiten?

 

Jeg skulle så veldig gjerne vært enig med både Frode og Thomas her, for det de sier høres så fint ut, men vettu, dette stemmer dessverre ikke overens med min virkelighet i det hele tatt. Min erfaring er vel heller stikk motsatt.

Og la oss ikke blande smør og kanel her nå. For saken handler om hvilke barn som er mest populære. Det handler altså ikke om å være godt likt eller om voksne, men om å være et populært barn. Bare så vi har det helt klart for oss.

Av hva jeg har erfart og husker fra min egen barndom, så ville myke kvaliteter som empati og omtanke bli ansett som svakhet og heller dytte deg ut på sidelinjen, fremfor å løfte deg opp på kongestol.

For selv om vi lærer barna våre at de skal være snille og greie og følge Kardemommeloven, så er det ofte de som stikker seg ut, tenker på seg selv og klatrer på andres skuldre som kommer seg opp og frem.

Og når jeg ser tilbake på alle jeg har ansett som kule og populære fra min egen barndom, så var det konsekvent de mest uempatiske, hensynsløse og selvstendige. De som var litt uoppnåelige og eksklusive. Kanskje også litt slemme. Eller bare distansert på en nonchalant og avvisende måte. En måte som får deg til å føle deg underlegen. En slags hersketeknikk om du vil.

Så stikk i strid med konklusjonen fra studien vil jeg heller påstå at snarveien til popularitet går gjennom å heve seg over andre, skape et nivå av autoritet og få andre til å kjempe om din anerkjennelse. Være for god for andre, virke litt uoppnåelig og få dem til å knive om din respekt. Litt som å få audiens hos kongen eller en invitasjon til togaparty hos Stordalen.

Det finnes et fint ord for dette. Elitisme.

 

Mjøøøsh

 

Jeg liker egentlig ikke å kaste ut det gamle apekortet, men når det kommer til popularitet og det sosiale spillet, virker det naturlig å sammenligne med Alfahannen i en flokk; den ubestridte lederen som kontrollerer resten, den sterkestes rett og alt det der.

For jeg mener popularitet i stor grad er et spill om makt og posisjon, ikke om liking.

 

 

Personen som jobber for at alle skal ha det bra, prater med de som har det vondt, har omtanke for andre og utstråler empati er kanskje et bedre medmenneske og blir kanskje best likt av de få, men liking og popularitet går så absolutt ikke alltid hånd i hånd. Dessverre.

Jeg mener at å bli godt likt har veldig mye å gjøre med empati og sosiale ferdigheter, mens å være populær i langt større grad er et spill. Et tidvis skittent spill. Et spill som favoriserer de som virkelig ønsker å vinne, et spill som favoriserer de som jukser.

 

/ Hilsen livets skole

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Jeg DIGGER Sophie Elise!

"Haha så jæææævlig du egentlig ser ut. På alle bildene som ikke du har tatt selv ser du helt ødelagt ut! Hva feiler det deg?!! Slutt med sminke, det der er umulig bra!!! Såklart elsker media å henge ut dumme jenter som deg"

Tenk deg å starte hver eneste dag med kommentarer som dette.. Hver eneste dag. Ikke spesielt kult? Det krever massive baller for å fortsette å stå bredbeint gjennom stormen når drittslenging er en del av hverdagen.

Og dette høres kanskje rart ut, siden jeg er en godt voksen mann på 33 år, men det er akkurat derfor jeg digger Sophie Elise!

 

 

Det er så rått å lese hvor ærlig og rett fra gørra hun tør å være. Fuck Janteloven, her kommer jeg.

Jeg prøver jo selv å snakke rett fra levra selv, men kjenner at jeg ofte holder tilbake på kruttet for å ikke tråkke rett i salaten. Men ikke Soph derimot! Og det er noe så utrolig beundringsverdig over det.

I hennes siste innlegg: "Dette tjener bloggere" tar hun et oppgjør med alle som spør henne om hvor mye hun tjener.

Og akkurat det aktuelle innlegget om penger og bloggere kjenner jeg meg så inn i hampesvarten igjen i! For jeg er jo også blogger, ikke på samme nivå som henne kanskje, men like fullt, og jeg får også det spørsmålet HELE. F*$&#*S. TIDEN!

Hvor mye tjener du?

Kom igjen a, si det da, hvor mye tjener du??

Det er altså så utrolig merkelig, for det kan ofte være det første spørsmålet noen stiller til meg når vi blir kjent. Ikke "Ååh, du blogger?", "Jøss, HVA blogger du om?", "Hvor får du inspirasjon fra?", "Hvor mange lesere har du?" eller "Hvorfor begynte du å blogge?", men: "Ååh, du blogger? Hvor mye tjener du a?!"

Og jeg svarer jo alltids et eller annet svada, for det mener jeg ikke at noen har noe med. Hvis man på død og liv må vite det, får man vel sjekke skattelistene som en hvilken som helst annen lat journalist med gravetrang og musenese.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg mang en gang har hatt lyst til å kontre med et spørsmål tilbake på samme list, for å spørre noen rett ut om hva de tjener mener jeg ligger på samme intimitetsnivå som "Hvilken stilling foretrekker du i senga?" eller "Hva stemte du ved forrige valg?"

Og ikke bare det, men å stille et sånt spørsmål impliserer også at man ikke tar den andres jobb seriøst. Og jada, jeg vet at blogg er rart og ukjent for mange, men hadde det ikke vært litt rart om jeg sa: "Ååh, du er rørlegger? Hæ, hva tjener du på det da? Går det an å leve av det da?" med en tydelig undertone av at man ikke anerkjenner det som en seriøs jobb.

Jeg tenker alltid på Wayne Rooney jeg da. Eller Lionel Messi. Eller en hvilken som helst annen fotballspiller som tjener millioner av kroner i uka på å trene. De løper rundt på en gressmatte og trener. Og de tjener mill-i-oner. At en blogger som Sophie Elise da ikke skal få tjene sine kroner uten å bli stigmatisert, hengt ut eller sjikanert synes jeg bare viser hva slike egentlig mener og hvor lite de vet om blogging som arbeidsform.

 

Oy, det spørsmålet igjen ...

 

For det er jobb. Tro meg, det er jobb. Jeg har jobbet mange steder tidligere, men nå jobber jeg med dette. Jeg har pushet burgere på mækkærn, vasket gulv og flippet pølser på 7-11, levert reklame, solgt stekepanner, skrevet spillomtaler og mye mye mer. Senere i livet har jeg også hatt fulltidsjobber innen prosjektledelse, salg- og markedsføring og tekstforfatter. Men jobben som blogger er uten tvil den som krever mest, tar opp mest tid og forårsaker mest stressflass på hjernen.

Det virker kanskje som at alle ordene bare dukker opp på skjermen helt automatisk og at tekstene bare skriver seg selv som ved et trylleslag, men de gjør jo dessverre ikke det. Jeg skulle så gjerne hatt tusen apekatter på tusen skrivemaskiner som bare produserte innlegg på innlegg for meg, men jeg må nok dessverre komme opp med hver eneste idé selv og skrive hvert eneste ord. Slik som dette. Og dette.

Og det gjør Sophie Elise også. Bare at hun har hele landets øyne på seg hver eneste dag, hele tiden. Og hun har en langt mer fargerik personlighet enn meg og selvfølgelig får hun tilbakemeldinger på det. Hun kaster seg hodestups ut i felten hver eneste dag og for det tar jeg av meg hatten, for hvis du tar en titt på kommentarene hun får rundt om i sosiale medier, ja da kan vi gjerne ta en runde til på det der med mobbing hvis du vil.

Det mange ser ut til å reagere på er at hun tjener så bra. Litt usikker på om slike utspill grunner i misunnelse eller egen ulykke, men det mange kanskje ikke forstår er at en blogg av hennes kaliber ikke bare er en dagbok, men også en markedskanal. Det må den være, for ingen kan jobbe tilsvarende en fulltidsjobb eller mer for lommerusk og glansbilder.

At Soph gjør store penger reflekterer bare at hun gjør en god jobb og har en attraktiv markedsplass. Hun kommuniserer godt med sine lesere, som annonsørene igjen anser som en lukrativ målgruppe. Ingen magi bak dette, det blir litt som å annonsere i VG, bare at eierskapet bak produktet ikke er en gjeng med dresskledde kvinner og menn, men en munnrapp jente fra Harstad.

 


(Bilde: Sophieelise.blogg.no)


Og det er et eller annet utrolig kult og beundringsverdig over å ha en så kantete personlighet og stå for det 100 %. Det høres kanskje enkelt ut, men igjen, sjekk kommentarfeltet hennes og vit at hun får slengt sånn skit etter seg absolutt hele tiden. Også på julaften. Hver. Eneste. Dag. Du vet selv hvordan en liten slengbemerkning fra noen på skolen eller jobben kan gnage litt resten av kvelden. 100 sånne om dagen, det gjør jo noe med hodet.

Så skal jeg ikke si at jeg er enig i alt hun sier eller egentlig kan forstå meg på hennes verden, for i min verden er det veldig lite Hello Kitty, designervesker og utringinger som ikke tillates i familieparker, men jeg digger at hun står for den hun er, selv om den hun er kanskje ikke appellerer til alle. For å prate som hovedpersonen selv: Haters gonna hate.

Vi trenger folk som Sophie Elise, som tør å være seg selv, tross en konstant strøm av surmaga tilbakemeldinger. For janteloven er en gneldrete bikkje som virkelig trenger et tupp i ræva!

Så, Sophie Elise, hatten av for deg i dag. Som voksen mann med skjeggstubber i fjeset og hår på kassa smerter det meg å måtte innrømme dette, men jeg tror rett og slett at du har større baller enn meg.

Og som rett er ønsker jeg å avslutte med et sitat fra innlegget som sparket i gang hele denne teksten, så vær så god Sophie Elise, take it away:

"- Og kjære, VG, dagbladet etc ec, som er så utrolig glad i å henge ut bloggere på den måten dere gjør - neste gang de skriver en artikkel om hva som er "hot" i sommer, merk dere at de fleste avisene tjener godt på folk som klikker inn på linkene uten å merke det noe sted, samtidig som de prøver så godt de kan å rive ned bloggere. Jeg har holdt det inne så lenge, men om jeg får en mail angående temaet fra EN journalist igjen, så vil min respons være som følger - pass på deres egen jobb først, og merk deres egen jævla reklame."

 

 

/ Respekt

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mobbeinflasjon

Jeg vet at vi er veldig opptatt av at alle skal ha det like bra her til lands og at ingen skal bli mobbet og alt det der, og det har jeg selvfølgelig ingen problemer med, MEN ...

Nå må vi rett og slett roe ned det mobbebegrepet litt altså. I altfor lang tid har det gått en inflasjon i bruken og i disse dager stemples stort sett alt som er en anelse negativt som mobbing.

Det er veldig bra at vi prøver å få bukt med problemet, men noen ganger føles det som en heksejakt som går litt over stokk og stein. Og med følgende kronikk om tv-programmer, konkurranser og mobbing rant begeret endelig over:

Les: Mobbingens nye og sanne mor

For da jeg leste denne kronikken var det nok. Jeg tror dette er bortimot det teiteste jeg har lest på veldig lenge. Og det må det være lov å si, det er ikke mobbing av den grunn. (Artikkelforfatter er sikkert en knakende flott person, men akkurat i denne saken er vi bare veldig uenige. Sånn, da var det sagt).

Hovedtesen her er altså at programmer som Anno, Mesternes Mester og Mitt Dansecrew har som hovedpoeng å finne fram til og stigmatisere TAPERNE (ja, det står skrevet i store bokstaver).

Dette understrekes med at hele prosessen om at noen blir stemt ut, kastet ut av gjengen og isolert fra det gode fellesskap er selve kjennetegnet på effektiv mobbing.

 

 

Hele kronikken faller vel egentlig på sin egen urimelighet, for det går vel ikke seriøst an å mene at hele konseptet bak en konkurranse er å stigmatisere taperne?

Eller er det slik at det er plagsomt mange som går rundt og spør: "Så du femmila på tv i går? Hvem tapte??"

I enhver konkurranse vil det være tapere, det er bare en helt naturlig del av livet det. Hva skulle vi ellers gjort?

Ville jo blitt veldig rart å se en fotballkamp der man ikke teller mål. Etter 90 minutter går begge lag av banen og ingen verken vet eller bryr seg om stillingen. På slutten av sesongen står alle lag oppført med like mange poeng, ingen kamper vunnet, ingen kamper tapt.

Og for å videreføre logikken fra kronikken, betyr dette at bedrifter kaller inn til jobbintervjuer ens ærend for å peke nese og le av alle som ikke når helt opp? Høres ut som en merkelig måte å jobbe på.

Men, vent nå litt ...  jeg tapte en håndballkamp i forrige uke jeg! Betyr det at jeg ble mobbet? Og hva med den jobben jeg ikke fikk her for noen år tilbake, var det trakassering?

Fra spøk til alvor, mobbing skal selvfølgelig tas seriøst, men det kan ikke bli slik at alt stemples som mobbing. Vi kan ikke bli et samfunn som er så redde for å sile ut tapere at vi ikke kan skape vinnere. Vi trenger vinnere like mye som vi trenger tapere.

Det er greit at vi prøver å skape et samfunn som løfter frem alle altså, men et eller annet sted må det være et tak for denne fordummende mobbeinflasjonen. Det er ikke gull alt som glimrer. Det er ikke mobbing alt som skurrer.

Jeg liker heller ikke trenden med at man tilsynelatende slenger ut m-ordet bare for å skape overskrifter. Det vanner ut begrepet og virker mot sin hensikt. Få det gjerne på banen, men for tiden fremstår det nærmest som et trendord og når alt som er negativt stemples som mobbing vil ordet med tiden miste sin kraft. Og det er synd, for vi trenger mobbedebatten, men på de rette premissene.

Å systematisk plage noen over tid, ja det er mobbing. Å si "Beklager, du røk ut av konkurransen, men takk for at du prøvde", nei det er ikke mobbing.

Det er heller ikke denne teksten. Den er bare en neve som hytter i luften i oppgitt frustrasjon.

 

 

/ Ikke all kritikk er mobbing

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ulvebittet

Da jeg var ung, kul og hipp husker jeg vi gutta hadde et begrep også kjent som "Ulvebittet".

Altså at man våkner opp ved siden av en dame som har sovnet på armen din og dermed låser deg fast til senga. Målet er jo selvfølgelig å fortest mulig komme seg hjem, ubemerket som en ninja i natten, men i frykt for å vekke vedkommende vurderer man heller å gnage av seg armen enn å dra den ut og risikere å vekke henne. Ref. Ulvebittet.

 

 

Jeg har inntil ganske nylig trodd at jeg aldri ville møte en slik problemstilling igjen, for jeg trodde jo at jeg var lykkelig forlovet med frua i mitt liv og godt etablert i en lykkelig familie og alt. Men så da, i det siste har det nemlig skjedd litt ting på privaten.

Jeg har møtt en dame.

Og jeg må vel ærlig innrømme at jeg er nyforelsket igjen.

 

 

Problemet er bare at hun sovner på armen min stort sett hver eneste kveld, og når jeg legger henne ned blir armen låst fast under henne. Dette etterlater meg i en håpløs situasjon der jeg må velge mellom å risikere å vekke henne eller bli liggende der oppe resten av kvelden.

 

 

Problemstillingen er kanskje den samme, men situasjonen er ny og et nytt begrep er født.

"Lilleulv-bittet" <3

 

/ God søndag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Så ringte telefonen

Helt siden dagen du ble født har jeg egentlig bare gått og ventet på dette. Lurt og tenkt på hvor lenge det ville gå og hvor ille det ville bli. Blir det i dag? I morgen? Kanskje neste år? Det eneste som har vært sikkert er at det ville skje.

Og i går skjedde det.

Telefonen fra barnehagen. Hull i hodet, blod, hele den pakka der.

 

Medic!

 

Misforstå meg rett lille plutt, men det var nesten litt betryggende å høre. Jeg visste at denne dagen ville komme, men så var det ikke så ille som jeg hadde fryktet. En liten sjokoladebit, masse kos og spesialbehandling, så sto verden til påske likevel.

Mange ville kanskje tiltet i vinkel over noe slikt og bekymret på seg stressflass, men ikke pappa. Jeg har egentlig bare gått og ventet på denne dagen, for du er som meg og jeg har vært der selv. Mange ganger før.

 

Pappa har tråkket opp løypa.

 

Du er som meg du. Du er høyt, du er lavt og noen ganger går det ikke helt som planlagt. Og det vil skje igjen. Og igjen. For du er min sønn og jeg kjenner lusa på gangen.

Noen dager går alt på skinner, andre dager ligger man plutselig på bakken med et hull i hodet. Det er sånn det skal være det, gutten min.

På sett og vis så er jeg vel egentlig litt stolt. Jeg vil ikke nødvendigvis at du skal ville gå i mine fotspor, men av og til er det hyggelig å se at du ligner litt på din gamle paps.

 

/ livet er høl i hue

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Følelser på høygir

Nei vettu hva, nå er det faktisk nok! Jeg kan ikke ha det sånn her. Jeg er faktisk en mann, ikke en liten jente, men en voksen mann.

Det må da være mulig å være bare LITT tøff og cool bare en sjelden gang? Det skal da være mulig å være litt mandig i hverdagen selv etter man har fått barn også eller har det toget reist? Må jeg virkelig få tårer i øynene av absolutt ALT?!

 

 

Grunnen til min store frustrasjon er selvfølgelig at jeg satt på "kontoret" i går kveld og leste Pondus. Det var et spesialnummer der man følger Jokkes jakt på sin biologiske far. På et tidspunkt blir Jokke overrasket over at noen har ringt på døra og lagt igjen en julepakke uten avsender. Det er hans far som han ikke vet at lever.

Og DET var nok til at jeg fikk tårer i øynene! Hallo ... jeg er 33 år gammel og skjeggete. Da tar det seg ikke ut å sitte på potta og sippe.

Så derfor, kjære kropp, jeg krever å få følelsene mine tilbake på rett kjøl. Dette går ikke lenger.

 

/ Takk

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fotballfrue pipelort

Vel vel vel, så kom det endelig for en dag at Caroline Berg Eriksen er en liten luring. Klippe litt her og fikse litt der og vipps så er alt så mye bedre.

Er det bare jeg som ikke er spesielt overrasket over dette? Selv om Carolines blogg er et slags showroom for det perfekte så finnes det ingen overmennesker. Alle legger på seg av julemat, ingen promp lukter gløgg og vaniljestang. Ingen er perfekt fire om morran og intet hus slipper unna støv og rot, spesielt ikke et hus med barn og bikkjer.

Om noe burde leserne ta selvkritikk for å ikke innse at det skurrer litt når alt Caroline omgir seg med blir til gull. Du vet det er noe muffins på gang når selv bikkjene hennes er så smellvakre at du får litt lyst til å kline med dem.

 

At det var?!

 

Og en annen ting: Lever ikke Caroline på lavkarbomat da? Det gjorde jeg også i høst, men etter tre måneder med avocado, bacon, egg og mer bacon ble jeg så intenst drittlei at jeg plutselig en kveld satt naglet fast i en melkesjokolade før jeg rakk å reagere. Så at hun nok har noen svin på skogen og derfor må fjerne ei litta dobbelthake i ny og ne er bare fullt forståelig.

Det eneste jeg ikke forstår er hvorfor hun ikke har photoshoppet mer? Hvis man først skal photoshoppe synes jeg man kan gjøre det skikkelig. Ta den svissa til gubben for eksempel. Er ikke den litt i overkant 90-talls da? Hvorfor ikke legge inn noen striper, kanskje stusse litt på tuppene og roe ned hårgelen?

Og helt ærlig: Sånne rottehunder er kanskje søte, men er det ikke litt ut da? Det var jo kult for typ 10 år siden og ikke egentlig representativt for en småbarnsfamilie av hennes kaliber. Her gjelder det å følge moten! Sleng inn en Engelsk Setter eller hvorfor ikke et matchende sett med dalmatinere? Da snakker vi. Slike hunder er lett tilgjengelig på iStockphoto, Shutterstock og andre bildetjenester.

Og når vi først er i gang, det huset de bor i er kanskje fint, men seriøst ... Siljan? Jeg hadde ikke klart å komme på et kjedeligere sted om jeg så fikk syv timers betenkningstid. Nei, glem Telemark og flytt hele sulamitten til noe langt mer moteriktig. Grünerløkka for eksempel. Eller hvorfor ikke Stureplan? En enkel klipp og lim-jobb.

Det som derimot gjorde meg litt trist var å se at bildene fra huset hennes ikke var photoshoppet. Det betyr med andre ord at den stua faktisk ser så smashing ut til jul og det gjør meg uvel. For når jeg ser på min egen stue og sammenligner, så ser det ut som vi bor i et nedlagt bomberom fra 70-tallet. Også vi som trodde at et par lyshus fra Kähler og noen fjonge blomstervaser skulle gjøre susen. Det var de penga, rett ut av vinduet. Takk skarru ha, Caroline.

 

Carolines julestue (bilde lånt fra Carolinebergeriksen.no)


 Peters julestue. Studerer du bildet nøye vil du se at det også finnes et barn her et sted.

 

Men men, ikke ta det så tungt, Caroline. Det blåser snart over. Ja vel, så ble du tatt med buksene nede, men jeg tror folk flest har forståelse. Som tidligere nevnt så er jo bloggen din et slags showroom for det perfekte og det er det leserne vil ha. De vil jo ikke se selfies av deg på ramma med undertekst #dårligkylling #dårligmaga #faxtilporsgrunn

Jeg tenker det er rimelig kjip stemning i Casa Fotball i kveld, men det blåser snart over. Ta en avocado, se en film og vipps så er det glemt. Tenk bare på Bill Clinton. Tror du han noensinne trodde noen ville tilgi ham for å ha sett hele befolkningen rett i hvitøyet og løyet i beste sendetid? Neppe, men se på ham nå. I fyr og flamme og mer populær enn noensinne. Eller.. noe sier meg at Hillary har ham i et skikkelig balletak, men det blir en helt annen sak.

Og beklager det der med svissa til gubben forresten. Jeg er nok bare bitter for at jeg føler jeg er i ferd med å tape kampen mot eget hårfeste. Noen ganger vurderer jeg å gjøre noe med det på sikt, men tupé er liksom ikke helt min greie. Men hey, kanskje du kunne lært meg et par triks? OH!

... sorry, den var under beltestedet. Klarte bare ikke å dy meg.

 

Begynner å bli glissent, gamle Pete

 

Men forresten, det er ikke slik at Caroline er den første bloggeren her til lands som mottar massiv kritikk for å ha photoshoppet et bilde uansett. Gamle Pete slo deg med nesten to år der, gitt. I april 2013 la jeg ut dette bildet og fikk massiv kritik, både fra de som trodde bildet var ekte og de som mente at det ikke var innafor å tulle med sånt. Her er bildet:

 

Ikke innafor med en liten fotospøk, der altså.

 

Av og til tenker jeg at det frister litt å fikse litt på sannheten for meg også, slik som på dette bildet. Du kan se på før- og etterbildene at det er ørlitte grann manipulert da jeg følte for å gjøre bildet litt mer familievennlig og koselig.

 

Ekte kjærlighet (ETTER)

 

Ekte kjærlighet (FØR)

 

Og dere skulle bare visst hvor lang tid Mammahjerte brukte på å photoshoppe dette bildet før hun la det ut. Før endringene lignet hun på Tande P som hadde slukt en hel hoppegnu som en glupsk anaconda.

 



Men selv om det kan virke fristende å pynte litt på grisen vil sannheten alltids komme for en dag før eller siden, så da er det egentlig like greit å bare akseptere skjebnen for det den er. Jeg er en voksen mann med hår i sakte retrett og poser under øya som ingen sminkekost kan gjøre noe med. Men jeg er i hvert fall meg selv og det er godt nok for meg. Og mirakuløst nok så holder det for frua også, så da er jeg fornøyd.

 

 

/ tommel opp!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Den rare alkoholdebatten

For en fantastisk helg det har vært. Her skriver man et ganske uskyldig innlegg til ettertanke om alkohol og noen linjer tatt ut av en sang, så ender det opp med et kommentarfeltbonanza helt uten sidestykke.

Av dette har jeg lært at å utfordre den norske kosen er noe av det skumleste man kan gjøre. Si hva du vil om alt annet, men kom ikke her og snakk dritt om sukker eller vinglasset mitt!! Da skal du få så øra flagrer! Det er på grensen til patetisk å se hvordan noen til de grader går i forsvarsposisjon bare man nevner ordet alkohol.

"Ååååh, du snakker om alkohol? Besserwisser! PK-mafia! Moralist!! Jævla hykler, hvorfor snakker du ikke om dette hele året og bare i jula? Jeg er så drittlei bloggere som bare skal tjene penger på å rakke ned på oss andre. Hæ, hvis du ikke klarer å ta deg et glass øl uten at det blir problemer, ja da er det DU som har et problem da. Kom ikke her og prøv å ta fra meg vinglasset mitt, din forbanna pekefingerviftende kapitalistbloggeridiot".

 

Ikke snakk dritt om vinglasset mitt!

 

Saken er bare den, at for hver eneste negative kommentar, blir jeg bare enda mer glad for at jeg skrev det innlegget. For det betyr at én person til har måttet tenke over temaet. Så kan ikke jeg gjøre noe med at folk ikke gidder å lese hele saken, men hopper rett til kommentarfeltet for å slenge med leppa, det er jo blitt en slags folkesport det der. Det er rart hvordan "la oss tenke litt over alkoholinntaket i jula", kan bli til "du er alkoholiker", men sånn går no dagan.

At mitt innlegg "Julen som ble ødelagt" har blitt lest over 100 000 ganger og fulgt opp med en sak på Side2.no "Det må da være lov å kose seg" der den har skapt en massiv debatt, gjør meg intet annet enn glad. For det betyr at jeg er inne på noe, at jeg har truffet noe og at noen har måttet tenke seg om. Topp stemning! Hadde jeg bommet helt ville saken falt død om uten at noen hadde snudd seg.

Og bare sånn så vi er enige: Ja da, du skal få lov til å kose deg. Sånn, da jeg sagt det en gang til.

For veldig mange skriver nemlig at det må være lov å kose seg. Alkohol i moderate mengder er ikke noe problem, ingen barn har tatt skade av at foreldrene tar et glass øl til maten, det må da værra lov å kose seg litt!! etc etc etc. Men disse kommentarene blir så ufattelig små i forhold til de som kan fortelle såre historier som viser hvordan det var å vokse opp med foreldre som drakk for mye. Vektmessig vil jeg si at én slik historie gjør opp for rundt 50 000 "det må da værra lov å kose seg"-kommentarer.

For det skal være lov å kose seg, men det er også lov å ta to minutter til ettertanke. Hvis dette absolutt ikke angår deg, så er det heller ingen grunn til å bli muggen. Hvis det angår deg er det helt sikkert fint å ta to minutter til ettertanke. Det betyr ikke at du er alkoholiker av den grunn, i hvert fall ikke i min bok. Fra min side handler det absolutt ikke om å "ta" alkoholikerne og gjøre alle til syndere, men heller å bevisstgjøre at selv litt alkohol kan bli litt for mye. Eller ikke. Men uansett er det fint å tenke over det.

 

Hælle måne, nå koser vi oss!

 

Og forresten: Til dere som "vet" hvordan det funker med blogger, altså at jeg skriver om dette kun for å få hundretusenvis med lesere og få masse oppmerksomhet rundt saken, så burde dere prøve å blogge en gang for å vite hva dere snakker om. Det er altså slik at jeg blogger hver eneste dag. Om meg selv, mitt liv som fattern og om verden rundt meg. Hvis det er noe dere der ute fatter interesse for, så er det dere som deler det med venner, snakker om det og skaper en debatt.

Det er ikke slik at jeg logger meg inn på bloggen med 100 000 ulike maskiner. Hvis en sak er interessant, så blir det mange lesere om den. Jeg vet at det er et litt kjedelig svar, for selvfølgelig er det mye mer moro å se for seg bloggere som kyniske konspirasjonsmakere som klekker ut saker på bakrommet, men det er nok bare viral spredning som bestemmer det der. Jeg skriver mange saker jeg, ofte flere om dagen, og mange av disse er det nesten ingen som leser.

Slik som den gangen jeg skrev om at jeg var på fisketur med noen kompiser og pilket etter gjedde. Den var det nesten ingen som leste, men jeg synes den var kjempeinteressant. Den gangen jeg skrev om at Caroline Berg Eriksen så flott ut fire dager etter fødselen hadde jeg ikke egentlig tenkt til å poste saken i det hele tatt, for jeg tenkte at det ble for uinteressant for folk. Men så gjorde jeg det likevel. Den saken fikk nesten 500 000 visninger i løpet av noen få dager. Så kort fortalt: Det er ikke jeg som sprer sakene, det klarer dere fint selv. Mediene og dere lesere sprer ting dere interesserer dere for, det er ikke noe jeg råder over. Jeg bare skriver om det som angår meg.

 

Og dette er ting som angår meg.

 

Tilbake til saken: Selv om reaksjonene for det aller mest har vært positive, så synes jeg det er rart at en tekst som bare handler om å gi litt ettertanke til en viktig sak kan skape så mye dårlig stemning hos mange. Det er på grensen til fantastisk å se hvor lite som skal til for å provosere folk når man utfordrer "den norske kosen". Plutselig er det JEG som har et alkoholproblem (...) og skriver om dette kun for å tjene penger på det. Og ikke bare det, men "hvor er du resten av året? Jeg er så drittlei av bloggere som deg, din forbanna hykler som skriver om dette kun i julen."

Vel ... Jeg har skrevet om det før også, om enn i litt annen drakt. Jeg skrev for noen måneder siden om at jeg drakk eplemost ute på byen istedenfor øl. To innlegg på rappen til og med. Her er det andre. Da fikk jeg også samme reaksjon fra noen. "Jasså, ute og vifter med pekefingeren, PK-moralistbesserwisser". Sukk. Grunnen til at jeg ikke skriver om det hele året er nettopp fordi jeg ikke ønsker å være en pekefingermoralistjævel. Dette er på ingen måte en anti-alkohol-blogg, men en pappablogg.

Men julen er barnas høytid og en tid for ettertanke, men også en tid da alkoholinntaket økes, og denne kombinasjonen tenker jeg passer fint for å snakke litt om alkohol. Litt på samme måte som at det er mest naturlig å reklamere for grillmat i sommerhalvåret. Så til deg som klager på bloggere som skriver tekster om alkohol rundt juletider: Fint at du synes det blir for lite resten av året, men det blir en anelse kontraproduktivt å slenge med leppa når vi først skriver noe. Det er ikke til spesielt stor hjelp for saken å prøve å hysje oss ned når vi først reiser oss. Klapp oss heller videre.

 

 

Jeg hadde egentlig tenkt til å komme med et radikalt forslag, men tror jeg lar det ligge. Eller ... Okei da, jeg kan jo uansett si hva det går ut på. Kjenner du til Earth Hour? Earth Hour er altså en verdensomspennende symbolsk markering og et uttrykk for folks vilje til å stå sammen mot klimaendringene. I år ble Earth Hour avholdt 29. mars kl.20.30 - 21.30 da folk i 162 land og over 7000 byer skrudde av lysene i huset sitt for å vise sin støtte til aksjonen.

De aller, aller fleste klarer helt fint å kose seg med alkohol uten at det oppstår problemer av det, men for mange er dette heller ikke tilfellet. Såpass vet vi, la oss ikke stikke hodet i sanden akkurat der. Så derfor (hold deg fast) hva om vi i år hadde satt ned flaska på juleaften og tatt en kollektiv hvit jul alle mann? Ville det vært så ille? Hadde man egentlig kost seg noe mindre, eller vi ha akevitt og juleøl til maten for å kose oss? Ville det ikke vært litt trivelig å vite at man ikke drakk, nettopp for å vise støtte til noen som har opplevd forferdelige dager med foreldre som drikker for mye? Ville ikke dette sendt et sterkt signal til alle de som ikke hadde klart å sette fra seg flaska? Det ville gått fakkeltog en lang gang!

Selv om man ikke har noe problem med alkoholen selv, ville det kanskje kunne bidra til at bare ett barn til der ute kunne fått en litt ålreit juleaften og hadde det ikke da vært verdt det? Ville det ikke vært fint å vite at man gjør noe godt for noe større enn en selv?

Nei uff, jeg får avslutte dette tankespillet. Jeg kjenner allerede på kroppen hvordan det risler og rasler på tastaturet til det norske kosefolket. Så du trenger med andre ord ikke å gå helt klikkedesperado på tastaturet altså, jeg har ikke lagt frem mitt lille alkohol-eksperiment for Erna og kongen, det var bare et liten tankerekke, kjære deg. Slapp av, jeg har ikke tenkt til å ta fra deg kosen. Gud forby.

Og du: God jul a.

 

/ Hau hau

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Barna mine er det viktigste i livet mitt

Som veldig mange andre har jeg fått med meg teksten "Barna dine er ikke det viktigste i livet". Sånt blir det blogginnlegg av.

Jeg liker hvordan teksten går hardt ut rett fra start med å etablere en "sannhet".

- "Barna dine er ikke det viktigste i livet. Det er riktig. Barna dine er IKKE det viktigste i livet ditt". Allerede her burde man vel egentlig slutte å lese, for en tekst som kaster ut slike påstander er selvfølgelig vanskelig å ta seriøst, men likevel blir man jo nysgjerrig.

Les hele saken her: Barna dine er ikke det viktigste i livet


Meg og en fyr som ikke er sånn superviktig for meg... yeah right.

 

For å raskt oppsummere teksten så handler den om at barna ikke skal være det viktigste i livet ditt, men parforholdet du har til barnas mor/far. Men la oss starte. Her kommer et sitat fra teksten:

-Vi bruker så mye tid på å være "perfekte foreldre", at vi ofte glemmer å gi barna våre det de virkelig trenger. Nemlig gode eksempel. Gode eksempel på hvordan et bra ekteskap/forhold kan se ut.

Hvorfor kan man ikke gjøre begge? Jeg kan ikke se hvorfor det skal være noe problem å sette barna i først (eller i "midten av universet" som dere skriver) og i tillegg være et godt eksempel på hvordan et godt forhold skal se ut.

Og for min del så kan et godt forhold gjerne se akkurat slik ut som vårt forhold gjør nå. Vi setter barna først, deretter oss selv. Det betyr ikke dermed at vi ikke har et godt forhold, men vi er begge enige om at barnas beste er det viktigste akkurat nå. Vi tuller ofte med at vi i et par år fremover når vil fungere først og fremst som kolleger og det trives vi godt med.

 

Der har du oss :)

 

Skal vi liksom begynne å sette barna i andre rekke og prioritere oss selv bare fordi en fjasete artikkel presenterer det som en etablert sannhet basert på viktig kildemateriale som helt tilfeldige filmklipp fra 50-tallet? Piss meg i øret.

Før jeg fikk barn var det JEG som var universets midtpunkt. Jeg var den viktigste personen i mitt liv, så kom venner og familie, kolleger, venners venner og deretter røkla (resten av verden). Da jeg ble sammen med Christina hoppet hun foran alle andre og presset de en plass ned på lista, mine egne behov for selvrealisering likeså. Så fikk vi Gustav. Da fikk alle andre rykke enda et hakk ned på listen, Christina likeså.

Hun er selvfølgelig ikke uviktig, men i den klassiske "umulig dilemma"-situasjonen der en mann med pistol tvinger meg til å velge en av dem, så hadde jeg gått for Gustav. Selvfølgelig hadde jeg det. Det samme hadde Christina, det har vi snakket om flere ganger. Hvorfor? Barna våre er det viktigste vi har i livet vårt.


Sånn tror jeg mange har det, så at denne artikkelen legger frem som en etablert sannhet at "sånn er det ikke" kjenner jeg at irriterer meg. Ikke fordi artikkelforfatterne ikke skal få mene hva de vil, men ikke kom her og legg frem en personlig påstand som fakta bare fordi dere har forsket dere frem til dette over en kopp kaffe latté.

 

Aha, så du er også i besittelse av fasit? Strålende!


"Umulig dilemma"-situasjonen prøver man jo å avvriste i teksten med følgende tekst:

Så hva vil det si i praksis å sette sin partner først? La oss understreke at hvis huset brenner eller båten synker er det fortsatt ungene dere redder først, det er ikke det vi mener. Poenget er at familien fungerer best når de to foreldrene samarbeider godt, er lykkelige sammen og prioriterer forholdet sitt høyere enn andre ting.

Når ble dette fasit? Hvem er det som bestemmer dette? Og hvorfor kan man ikke samarbeid og være lykkelige selv om man prioriterer barna høyere? Kjære artikkelforfattere, hva er det dere er så redd for? Jeg skjønner at det kan utvikle seg til trøbbel i gjerdet om man prioriterer fotballkamper på tv og oppssuing av huset foran forholdet, men barna? Kom igjen.

Eller er det en tekst skrevet kun for å provosere til reaksjon, for dermed å skape viral effekt, klikk og potensielt også salg for dette Coaching & Hypnose-opplegget. Ikke umulig. Det er jo viden kjent fra bloggverdenen at folk skriver ting de egentlig ikke mener kun for å få en reaksjon hos folk. Et desperat trekk jeg aldri har hatt særlig sansen for. Det virker mest som at denne teksten er skrevet av barnløse bedrevitere som baserer seg litt for mye på tilfeldige sitater fremfor empirisk forskning, altså et eget familieliv med barn. Men jeg kan ta feil, jeg later ikke som jeg har fasit, jeg bare fabulerer.

Litt rask research avslører også at artikkelen er skrevet av to hundetrenere, hvilket gjør alt så mye lettere å forstå. Jeg skjønner at en slags adjektiv-lek der man bytter ut ordet "barn" med "hund" kan utgjøre en morsom selskapslek, men det blir ikke automatisk en god artikkel av det, dessverre.

Jeg skjønner ikke heller helt hva man er redd for her. Det virker som at man må ta et valg mellom barn eller forhold, som om de to ikke lar seg kombinere. Enten er man en god forelder eller en god partner, man kan selvfølgelig ikke gjøre begge. Kanskje er det bare jeg som er født med en simultankapasitet av en helt annen verden, men jeg synes ikke det har vært spesielt brysomt å kombinere de to så langt.

I saken presenteres også en rekke spørsmål som skal avdekke om man har gått i "fella" med å sette barna sine for høyt. Her er ett av dem:

"Ser barna dine med jevne mellomrom at foreldrene kysser og klemmer hverandre, og ikke bare er foreldre, men også kjærester?"

Det er mulig jeg misforstår her, men jeg var ikke klar over at jeg måtte velge bort å kysse min kjære hvis jeg setter barna på øverste hylle. Virker rart at man ikke kan være både gode foreldre og kjærester på likt. Som de sier: That´s news to me.

 

Who knew?

 

Her kommer nok et sitat:

"Et sterkt forhold mellom foreldrene er den største tryggheten barna dine kan få. Og du setter et eksempel som de selv kan følge som voksne (du vil vel at dine barn finner en partner som setter dem først, og som de vil være lykkelig sammen med, gjør du ikke?)"

Jeg liker hvordan de spiller opp et slags skyldspørsmål her og legger til rette for at man skal betvile egne valg. Svaret på dette er for min del for øvrig nei. Jeg håper mine barn finner seg en partner som setter dem først, at de er lykkelige sammen og at hvis de en vakker dag får barn, vil sette barna først hvis de føler for det. Hva enn de må for å få sitt forhold til å funke og være lykkelige sammen. Jeg vil i hvert fall ikke at de skal gå inn på nettet og lese en fjasete artikkel skrevet av bedrevitere som forteller dem at deres valg er feil.

Så kommer et sitat som til en viss grad gir mening, men også ikke:

"Hvis du setter barna høyere enn din partner, gjør du på ingen måte barna dine noen tjeneste. Det er ikke dine barns oppgave å gi deg kjærlighet og trygghet. Deres oppgave er bare å være barn."

Det handler ikke om et valg, det handler ikke om å gjøre barna en tjeneste, det handler om ektefølt kjærlighet og den lar ikke legge bånd på seg, selv med en stor dose "forstå-seg-på"-isme. Christina og jeg har i løpet av perioden vi har vært småbarnsforeldre blitt enige om at vi setter vårt forhold litt i andre rekke en periode for å fokusere på barna. Ikke fordi vi har det dårlig sammen, snarere tvert i mot.



Vi har det såpass godt sammen at vi kan la vårt forhold komme litt i andre rekke, fremfor å stresse med alt vi to skal gjøre sammen. Vi er ikke først og fremst kjærester et par år nå, vi er foreldre. Det betyr færre turer på Spa, storbyferier og romantiske dater, og mer grøt, gulpekluter og barne-tv. Og det er helt greit, for det er akkurat sånn vi vil ha det.

Og den retten synes jeg vi skal få lov til å ta oss uten å få tredd nedover ørene en liksom-etablert sannhet om at det er feil. Vi så faktisk en episode av Side om Side på TV her i helgen som faktisk dekket dette på en artig måte. Barna våre er vårt "felles prosjekt" som holder oss sammen. Det er jobben vår og vår felles glede/hobby. Og det funker for oss.


Barna? Nei, de har vi ikke sett"


Så kan dere få lov til å prioritere salsakurs med kjæresten, men det hadde ikke blitt riktig for oss. Jeg tror vi heller velger å prioritere slik vi føler det i hjertet og ikke slik dere forteller oss, basert på et flimklipp fra 50-tallet, tilfeldige påstander og "etablerte sannheter" dere bare drar opp av hatten. Vi setter barna høyest, oss selv på en god andreplass og klarer å gjøre begge disse tingene samtidig. Kysse gjør vi også. At det går an.

Men igjen, det kan jo være at dette funker bedre når man faktisk snakker om barn og ikke egentlig har skrevet om en artikkel ment for hundehold. Jeg tror faktisk jeg skal lese saken om igjen og bytte ut ordet "barn" med hest, katt eller gaupe. Kanskje den blir bedre da.

/ Voff!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Proff fotograf på fødestua?

Leste akkurat en sak på Mammasidan.se som fikk meg til å riste på hodet i vantro. Saken handler om en ny trend der vordende foreldre. leier inn en proff fotograf til å være med på hele fødselen. Hele fødselen, altså. Les hele saken her: Ny trend: Tar med fotograf på förlssningen.

Det er helt sikkert en fin tanke som ligger bak, men dette slår meg ganske umiddelbart som en hårreisende idé. Jeg er i hvert fall ganske sikker på at frua hadde stukket meg i nøtteposen med en saks hvis jeg en dag hadde spurt:

- "Puuus? Vi skal ikke leie en proff fotograf til å fotfølge deg hvert eneste sekund, 24 timer i døgnet, fra alle vinkler, i alle sinnsstemninger når du skal føde da?"


Er du helt totalt idiot, din hestpeis?!

Å føde et barn burde være mer enn nok å konsentrere seg om når det står på som verst. Å ha en kaffeslurpende og überhipp fotograf snirklende rundt beina til alle døgnets tider virker som ganske nøyaktig det siste man trenger i disse sårbare og veldig nakne timene.

Jeg skjønner tanken om at man vil forevige minnene, men holder det ikke å knipse bilder med mobilen mellom slagene? Må ALT dokumenteres og deles og gjøres så fint og flott som mulig? Skal ingenting være bare litt privat?

Det er en tid for situasjon og det er en tid for kvalitet. Et naturskjønt bilde som skal på veggen hjemme burde holde god kvalitet, men når man skal dokumentere de kanskje aller tøffeste, mest sårbare og energikrevende timene i løpet av en kvinnes liv vil jeg si at bildekvalitet betyr 0 %. Det er ikke kvaliteten på bildene som gjør de gode, det er autensiteten. Ektheten. Bilder tatt av oss, for oss. Ikke av en fotograf for penger.

 


Bildekvaliteten er ikke noe å skryte av, men jeg glemmer ikke dette øyeblikket med det første...

 

Det som er spørsmålet er vel kanskje hva man ønsker å oppnå med disse bildene. Ønsker man å vise dem frem til hele verden eller vil man ha det som et minne? For minnet blir ikke svakere av at bildekvaliteten er under pari. Snarere tvert i mot. Vi har blitt så opphengt i å ta bilder av absolutt alt vi opplever og dele på sosiale medier, at vi tror minner som ikke fotograferes blir glemt.

Jeg tror faktisk det er motstatt. Og her kommer et eksempel: For halvannet år siden var frua og jeg på trilletur med plutten da vi plutselig så boken Kama Sutra ligge i en søppelbøtte. Dette fant vi hysterisk festlig, for hva kan ha ført til at dette skjedde? Kan personen ha prøvd en av de avanserte stillingene og pådratt seg en heftig strekk eller krampe? Snakker vi et alvorlig tilfelle av sextørke? Uansett hva det var, så er det helt herlig å se for seg en halvnaken person i morgenkåpe og tøfler løpe ut i kulda og smelle boka irritert ned i søppelkassa.

Ingen av oss hadde med seg telefon og dermed fikk vi ikke dokumentert det. Først fikk vi selvfølgelig litt panikk, men så innså vi at bilder egentlig bare er en måte å stue unna et minne i et bilde slik at man ikke trenger å ta vare på historien i hodet. Man har jo bildet som en slags jukselapp, men jeg tror det gjør at man lettere glemmer hele historien rundt. Historien med boka i søpla husker jeg i hvert fall langt sterkere enn mye annet fra den tiden som ligger fyldig dokumentert i bildearkivet og på Instagram.

  Hei vent, hvilken bok er det du ... Gi meg den!!

Så, tilbake til det vi egentlig snakker om: Trenger man proffe bilder fra fødestua? Jeg sier nei. Ha med en mobil og knips et bilde når det passer seg. Du trenger virkelig ikke en ekstra person til å fly rundt og distrahere under en fødsel, da burde man ha mer enn nok annet å tenke på. Akkurat da betyr bildekvaliteten nada.

Så, kort oppsummert: Proff fotograf på bryllupsdagen når alle er stæsjet opp i fintøyet, sminket, glade og strålende av glede? Absolutt. Proff fotograf når mor er blodfattig, dødssliten og omgitt av blod, bajs, snørr, tårer, sykehusinnretninger og folk i hvite frakker? Nei. Så veldig veldig nei.

Hvis det er noe ved turen til fødestua man tenker at man kanskje vil glemme, så er det kanskje like greit at man glemmer akkurat det. For tro meg, du glemmer ikke det viktigste.

 

Trøtt etter en lang reise <3

Enig / uenig? Spent på å høre hva dere mener :)

OBS: Du trenger ikke Disqus/facebook/twitter-profil for å kommentere, du kan også kommentere anonymt som gjest :)

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjære storbarnsforeldre

I helgen publiserte VG saken "Kjære storbarnsforeldre" av Guro Hoftun Gjestad. En sår og vakker tekst om livet som storbarnsforeldre. Som småbarnspappa kjente jeg at den traff meg hardt, så da følte jeg for å skrive et svar. Dette er på ingen måte en kritikk av teksten til Guro, men heller et småbarnsperspektiv på et storbarnsliv.

Kjære Guro,
Jeg tror jeg forstår. Når barna er små er man fortsatt relevant i deres hverdag og bautaen i deres liv. Dette er også tiden da man har et helt hjelpekors rundt seg for alle de praktiske utfordringene i hverdagen. Som storbarnsforeldre står man oftere alene. Ingen snakker visst om det. Ingen blogger visst om det. Plutselig har barna vokst opp og lever sine egne liv mens mor sitter igjen hjemme med et overskuddslager av ubenyttet kjærlighet. Og sånn er det for mange, men ingen som prater om det. Vi prater bare om de små.

 

 

Vi prater bare om livet som småbarnsforeldre og hyller det for alt det er verdt. Kanskje er det nettopp fordi småbarnslivet er potensen og en fase av livet der ingenting er skrevet i stein. Alt er bare gleder, forventninger, tanker og drømmer. Og for den fasen av livet finnes det mange som prater. Mange som meg. Vi som snur på hver eneste stein i hverdagen for å finne nye sider av livet vi kan beskrive. Men vi har også våre bekymringer, vi har også våre savn.

Jeg vet at livet som småbarnsforeldre før eller siden blir livet som storbarnsforeldre. Jeg vet hva som venter, jeg hører om det på bloggen og i sosiale medier hver eneste dag. Om tiden som løper, om barn som vokser opp og flytter ut. Jeg vet at den kommerv. Løsrivelsen. Og den skremmer vettet av meg.

 

For nå holder du pappa i hånda for å føle deg trygg. For nå...

Jeg tror kanskje tiden er det som skremmer meg aller mest. For når man får barn så opphører liksom tiden for en stund, i hvert fall hva gjelder ens egen alder. Man blir ikke så fryktelig opptatt av egne årringer lenger, for alt som betyr noe er nurket i vugga. Jeg er jo bare her for å passe på ham. Jeg er bare her for å bistå. Man blir så besatt av å se dem bli eldre, notere hvert et fremskritt, feire hver en milepæl. Men for hver nye stjerne i boka blir også pappa eldre uten av noen tar notis av det.

Plutselig en dag står man der med voksne barn og tenker "Hva skjedde? Hvor ble alle årene av?!". Jeg vet det, men akkurat nå vil jeg bare ikke tenke på det. Det er egentlig ganske paradoksalt; alt jeg vil er at pjokken skal vokse opp, men så er det også det jeg frykter. Han er jo bare en liten valp. Han er jo mitt alt, hva da med dagen han flytter ut for å starte på sitt eget liv, et liv jeg ikke får være en aktiv del av? Hva når han så vidt gidder å ta telefonen når jeg ringer, hva da med pappa?

 

Fattern er lekekompis nummer én. For nå...

 

Det som virker skummelt med å være storbarnsforeldre er at man har gitt alt, absolutt alt i så mange år for de små småttisene og plutselig står man på bar bakke igjen. Plutselig er man ikke først og fremst mamma eller pappa, men seg selv igjen. Det har man ikke vært siden før fødselen. Det kan være skummelt det.

Så frykt ikke, Guro, vi som fortsatt er småbarnsforeldre, vi har våre savn vi også. Vi velger bare å ikke tenke på dem. I teksten din etterspør du et talerør for tilværelsen som storbarnsforeldre, en stemme som taler deres sak. Den utfordringen tar jeg gladelig. Bare gi meg noen år. Til da vil jeg ikke tenke mer på det, for nå vil jeg bare nyte gleden, forventningene, tankene og drømmene.


Les også:
- Små øyeblikk av intens kjærlighet

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ekte menn skifter bæsjebleier

For tiden hagler debatten rundt pappapermisjon fra begge sider av muren og mange er saktens ikke helt sikre hva de skal tro. To pappapermisjon or not to pappapermisjon, that is the question. Dette er mine tanker.

 

En helt vanlig dag på kontoret:

Det starter gjerne med en kopp kaffe, arbeidsdager gjør ofte det. Er man ekstra heldig har noen andre kommet før deg og satt i gang trakteren allerede. Så er det tilbake til pulten for å sjekke mailen en times tid, mens man inntar både en og to kaffekopper for å virkelig sparke i gang systemet. Hver gang en ny person ankommer arbeidsplassen tar man en rask prat om hva man har gjort siden sist, kanskje om hva som foregikk på TV-en i går og at kaffen allerede står på kanna.

 

 

Etter at morgenkaffen har passert systemet, kan dagen virkelig starte. Kanskje har man et tidlig møte eller noen salgstelefoner å ta. Kanskje er det dagen for å føre bilag i et enormt regneark eller jobbe med planleggingen av et stort prosjekt. Hva enn det er man skal gjøre, knatring på tastaturet må påregnes. Og slik går gjerne tiden frem til lunsj.

Lunsj er tiden for å strekke på beina og prate med kolleger om løst og fast. Hva var det som hadde skjedd på 4-stjernes middag, sa du? Og hvem var han håpløse fyren under gårsdagens debattprogram på krinken? Makan til stut. Ja ja, bare noen dager igjen til helgen og da skal vi på hytta. Dere da? Hytta ja. Så deilig da.

Og slik holder man på helt til lunsjen har strukket seg minst 10 minutter over tiden. Så er det tilbake for å taste på turet i enda et par timer. Gjerne med en kopp kaffe eller to. Er det kundemøte kan man jo spe på med litt kjeks eller frukt også, godt med litt søtt inntil må vite. Er det en litt rolig dag kan det være greit å ta et lite avbrekk på toalett for en rask sjekk av sosiale medier. Det er jo uansett greit å få strekt litt på kontorkroppen og mon tro hva andre tar seg til i finværet? Det er tid for litt Insta!

 

 

Tilbake ved pulten blir man kanskje sittende og jobbe med noe som krever konsentrasjon og fokus helt til klokken ringer ut og det er på tide å vende snuten hjemover. Vel innenfor døren hjemme kan man endelig kaste fra seg bagen og klappe seg på skulderen for at nok en arbeidsdag er i boks.

 

En helt vanlig dag i pappapermisjon:

Det starter gjerne med et hyl, permisjonsdager gjør ofte det. Er man ekstra heldig har det vært en lekkasje i bleia i løpet av natten også. Så da er det rett ut på badet for å skifte bleier og klær mens man prøver å blunke seg våken etter en urolig natt med altfor lite søvn. Deretter bærer det rett inn på kjøkkenet for å piske sammen en grøt eller noe annet som den lille kroppen ønsker å innta. Hva enn man lager først er det ofte feil. Og her gjelder det å være rask, for en sulten liten rakker er som en tidsinnstilt gråtebombe og hvis fattern er for treig smeller det.

Med grøt i håret slår man seg ned ved spisebordet for å prøve å få i den lille krabaten litt mat. Fungerer ikke det, kan man alltids prøve TV-en, en sikker vinner. Man skrur på og håper at den lille pjokken tillater at man ser to sekunder på nyhetene først for å orientere seg litt om hva som skjer i verden, men det utløser bare et massivt klagekor. Så da blir det hjernedød barne-tv i jakten på å temme sulten. Sin egen sult er en helt annen historie, den får man ta senere.

 

 

Etter frokost er det ned på gulvet for å leke med leker av liten eller ingen interesse. Det er søtt å se den lille pjokken kose seg og utforske nye leker, men andre uka på rad med de samme kjipe tre-lekene er mer enn hva en gjennomsnittsnordmann klarer å utstå. Så da tenker man at man endelig kan ta seg et lite avbrekk for å lage seg litt mat mens småtten leker fritt, men neida.

Syv sekunder etter at man forlater stuegulvet blir man kalt tilbake. Man kan selvfølgelig velge å overse dette, men da har man 20 minutter med snufsing og gråting på armen etterpå. Så valget er jo enkelt. Som en slags mellomløsning lager man mat med den lille på armen og siden man nå har en liten baby i armene tar man ikke sjansen på å fyre i gang kaffemaskinen, men safer med en tørr brødskive eller to og et glass vann.

 

 

Til lunsj blir man gjerne servert dagens første eller andre bæsjebleie og man noterer seg at lukten får malingen til å flasse av veggene. Dette er en utmerket anledning til å la barnet ligge på gulvet mens man nyter en lang og varm dusj. 10 sekunder senere er man ute av dusjkabinettet igjen og tilbake på jobb. På matfronten disker man sammen en smakelig mos med både kjøtt og grønnsaker. Den faller selvfølgelig ikke i smak, så da må man gå for noe lettere. Kanskje et ferdigglass. Ikke det heller, nei? Tja.. da får vi vel finne på noe annet da. Mellom slagene får man fisket til seg nok en brødskive eller to til seg selv også.

Så tenker man at det er på tide å komme seg ut i godværet for en fin trilletur, men akkurat i det man er på vei ut døra kommer dagens tredje bæsjebleie. Med lekkasje. Så da blir det å skifte bleie, skifte klær, vaske barn, vaske klær og DER var ungen sulten igjen ja. Halvannen time senere er man ute av døra og triller i vei mens den lille tar seg en cowboystrekk. Og da begynner det å regne. Ingen problem for regntrekket har jeg jo he.. å søren, det ligger hjemme ja...

 

 

Endelig hjemme og magen verker av for lite mat og ingen kaffe. Dessuten er barnet veldig utilpass etter høneblunden i vogna som raske ble avbrutt. Hva er problemet? Er du tørst? Er du sulten? Er du trøtt? Er du mett? Er du kald? Er du varm? Så er det i gang med feilsøkingsrutinen nok en gang for å finne feilen.

Utmattet og utslitt deiser du ned i sofaen for et raskt hvileskjær mens den lille pjokken får se noen nye minutter med barne-tv. Så tenker du at det er en god idé å sjekke sosiale medier på telefonen for å se hva andre tar seg til i finværet. Pjokken oppdager dette, stjeler umiddelbart telefonen og begynner å smatte på den. Hvis du prøver å ta den tilbake blir det ramaskrik. Så da kan du velge selv, men å sjekke Instagram med en liten pjokk på fanget var i hvert fall helt feil. Ingen sosiale medier, ingen nyheter, det føles litt som å leve i eksil og veggene føles plutselig litt trange.

Du ser utover stua og det flyter av leker, klær og matrester. Du sjekker klokka, den er 13.00. Flott, akkurat halvveis i arbeidsdagen. Med seks timer igjen på klokka vet du at når den lille poden endelig sover vil du være altfor sliten til å klappe deg på skulderen for at arbeidsdagen er i boks og aller helst vil du egentlig bare legge deg til å sove. Og da begynner ungen å hyle. Igjen.

 

 

Ikke lenge etter hører man et nøkkelknippe som rasler utenfor. Flott, mor i huset er hjemme fra en lang dag uten for husets fire vegger og hun forventer middag. Hva var det vi hadde blitt enige om igjen? Baconsurret kylling med tagliatelle, pesto og smørstekt nykål? Yeah right! Samtlige ingredienser ligger i kjøleskapet og de har ikke rikket seg en tomme siden i går. Hu hei, nå blir det blodsukkereldorado.

Og det er gjerne i sånne øyeblikk at man lengter litt tilbake til en avslappende dag på kontoret igjen. Bare sitte ved tastaturet og knatre i vei, tenk så deilig. Vel vel, dette er ikke tiden for å dagdrømme, jeg tror jaggu vi har en bæsjebleie på gang!

 

 

Rask konklusjon:

Jeg sier ikke at noen burde tvinges til å være hjemme i pappapermisjon hvis man ikke har anledning til det eller arbeidsplassen lever med det utdaterte synet at pappapermisjon er et karrieremessig selvmord, men vennligst ikke bruk pappapermisjon som en betegnelse på et svakt valg eller hvileskjær.

 

 

En dårlig dag på kontoret når ikke en halvdårlig dag i pappapermisjon til knærne. Selvfølgelig er det ikke likt for alle og jeg sier ikke at det ikke kan være tøft å være på kontoret en hel dag, men det er jaggu ingen tur i parken å være hjemme heller. Snarere tvert imot.

Gitt muligheten, valget og friheten:

Ekte menn skifter bæsjebleier.

 

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dødsstraff for barnedrap?

Det er mulig det er jeg som er overdrevent farget av en tilværelse som døgnvill småbarnsfar, men i tilfeller der foreldre bevisst tar livet av sitt eget barn, blant annet for å hente ut forsikringspenger, synes jeg egentlig døddsstraff virker passende.

Jeg vet at det er ekstremt kontroversielt å diskutere døddsstraff sånn rett ut i det åpne, men jeg synes faktisk det er verdt innsatsen. Nå har jeg egentlig aldri diskutert dette med noen tidligere, men jeg har alltid hatt en klar tanke om at det burde være oppe til diskusjon.

Jeg sikter da spesielt til denne saken i VG: Sendte skitne sex-meldinger mens sønnen døde i bilen.

 

(skjermbilde: VG.no)

 

Saken handler altså om Justin Ross Harris som er anklaget for å ha tatt livet av sitt eget barn etter at sønnen ble sittende igjen i en glovarm bil en hel arbeidsdag. Mannen hevder sin uskyld, men politiet har visstnok bevis på at han både har vært innom bilen i løpet av dagen og søkt på nettet etter ting som "child free" og "how to survive in prison". I tillegg kan man jo spekulere i hvorfor foreldrene hadde dobbelt livsforsikring på gutten som vil gi en massiv utbetaling på 175 000 kroner.

Jeg lar tvilen komme tiltalte til gode inntil videre, men hvis det skulle vise seg at de beviselig klarer å felle denne mannen... Hva er et sånt liv verdt? Hvis du lar ditt eget barn koke til døde i bilen mens du selv sitter og sender snuskete sexmeldinger til mindreårige jenter, fortjener en sånn person livets rett? Er et liv i fengsel nok eller burde man bare knekke nakken hans som en ørret? Jeg er jaggu ikke sikker.

Jeg tar selvfølgelig høyde for at mannen kan regnes som sinnssyk i gjerningsøyeblikket og bli funnet utilregnelig, men jeg mener at snakker like mye om saken generelt som dette ene enkelttilfellet. Hvis man blir beviselig vist ute av stand til å kunne ta ansvar for egne handlinger er det selvfølgelig en ting, men noe annet er det om det er gjort i kaldt blod, for eksempel for å hente ut forsikringspenger eller hva pokkern ellers som skulle være motivajsonen for å gjøre noe slikt.

Selvfølgelig mener jeg ikke at vi skal innføre dødsstraff over en lav sko her til lands, men i visse tilfeller burde saken være oppe til debatt. Slik som i tilfellet med en viss ABB fra 22. juli 2011. Jeg vet hva jeg stemmer for i den saken og kan ikke helt se hvorfor han fortjener noen annen behandling enn Vidkun Quisling, men det er vel en annen debatt igjen.

Som småbarnsfar kjenner jeg bare at det fosskoker av sinne og frustrasjon i brystet av handlinger som angivelig er utført av Harris. Jeg gråter på innsiden og pardon my french, men hvordan i brennsvarte satan er det mulig?! Hvordan er det fysisk mulig å få seg til å gjøre noe sånt?! Jo mer jeg tenker over det, dess mer heller jeg mot å legge hodet hans på blokka (hvis han er skyldig).

Hvis en rabiat hund biter noen og forholdet blir anmeldt kan det ende med at hunden blir avlivet. Jeg ser ingen grunn til at ikke samme mulighet burde være oppe til diskusjon for mennesker. Men igjen, jeg kan ta feil. Det finnes sikkert mange gode grunner til hvorfor man heller burde stenge slike folk inne i et fengsel og la dem råtne i sin egen skam resten av livet, jeg ser bare ikke poenget. Når handlingen er grusom nok er det én straff som virker fornuftig: Øye for øye, tann for tann.

Vis dem ryggen, gutt

Det holder nå. Og det er egentlig alt jeg ønsker å si om alt kjøret rundt Petter Northug for tiden. Det holder nå.

Hvor mange flere bloggere og mediepersoner skal sko seg på hans ulykke? Er det ikke nok snart? Alle er vi enige om at promillekjøring er djevelens verk, men vet du hvem som allerede vet det bedre enn noen annen? Petter Northug. Du ser det på bildene, hører det på uttalelsene. Han er radbrekt, knust og ferdig. Han gjorde det ultimate idioti, men han vil få betale for det. Og det vet han. Heldigvis gikk ingen liv tapt, men han trenger ikke en hel nasjon av hissigpropper med høygafler på gjerdet for å fortelle ham det. Han vet det allerede.

Selvfølgelig er det helt uakseptabelt å kjøre i påvirket tilstand, men det er så mye mer enn dette folk drar inn i debatten. Det er hele hans person, det er hele hans holdning og karriere. Endelig skal alle få utløp for all den innesperrede frustrasjonen de har følt når Northug gang på gang har krysset de uskrevne reglene for norsk jantelov. Du skal ikke tro du er noe. Du skal ikke tro du er bedre enn oss. Hvem tror du at du er egentlig?!

 

 

Det folk glemmer å tenke på er at Northug har en vinnerskalle, et konkurranseinstinkt som trakter helt mot et usunt nivå. Han pisser på svensker og han brauter i media, men det er bare en del av hans person, en del av hans taktikk. Han legger lista høyt og han vet at han må backe det opp med gode resultater. Det er akkurat denne eplekjekke holdningen som har gjort ham så god, som har formet ham til å bli den atleten han er. Ved å si at han skal knuse konkurrentene legger han ut en enorm utfordring ikke først og fremst til konkurrentene, men til seg selv. Og dette er noe av det som får ham til å levere på så høyt nivå som han gjør.

Men som for alle offentlige personer og kjendiser så har også han et privatliv. Også han er bare seg selv når han ligger på kvelden og ikke får sove. Når kameraene er skrudd av og sesongen er over, er han bare seg selv, akkurat som alle andre. Kanskje kan det være greit å huske det nå som han ligger nede? Kanskje skal man snu litt på flisa og tenke at selv om han kjørte i påvirket tilstand og selv om han er en profilert kjendis, så er han også en person som akkurat har gjort noe helt grusomt som han angrer bitter på og som han nå betaler for med renter.

Selvfølgelig skal han stå til ansvar for sine handlinger slik som alle andre, men er det egentlig innafor at han skal piskes og hetses i stort sett alle landets nettaviser attåt? Er det egentlig moralsk forsvarlig? Med alt som skrives om netthets og mobbing blant ungdom for tiden, burde vi kanskje ta en ørliten titt i speilet for å se hvor slike holdninger skapes. Ville vi gjort dette mot noen vi kjenner hvis liv allerede ligger i ruiner?

 

 

Tenk om det var broren din. Er det ikke nok å si: "Din forbanna idiot, man kjører ikke i fylla! Du har så flaks at ingen menneskeliv gikk tapt. Men nå håper jeg du har lært en lekse for livet og kommer deg tilbake på beina." Er det noe poeng å sprette ham opp i buken og gjelle ham som en fisk? Jeg forstår behovet til mange for å gjøre ham til syndebukk, men skal vi virkelig henge ham opp på korset når han allerede ligger nede? Ville man gjort dette mot noen andre enn Petter Northug? Hva hvis det hadde vært Marit Bjørgen? Neppe! Det er den eplekjekke holdningen til Northug som folk nå endelig kan gå til livs og det gjør de på særs usmakelig vis. INGEN ville behandlet Therese Johaug på samme måte. Ingen!

En av Northugs store inspirasjonskilder i livet var hans bestefar, som han også fikk navnet Petter fra. Det siste han sa til sitt barnebarn før han døde var: "Vis dem ryggen, gutt". Dette er ord som Petter ikke klarer å uttale uten å få tårer i øynene. Dette er ordene som har hjulpet ham til å levere idrettsprestasjoner på et nivå som vi andre bare kan drømme om. Kanskje kan det være noe å tenke på. Ja, han er kanskje en eplekjekk jævel som pisser på janteloven, men han er også en person som har viet livet til å levere prestasjon etter prestasjon med hele nasjonens forventningspress på ryggen. Men denne gangen har han tapt. Stort. Og vi svarer på det med å vende ham ryggen. Var alt hans harde arbeid forgjeves eller fortjener han, som alle andre, en sjanse til i livet? Han er brutt ned og sønderknust, så kanskje tiden er kommet for å legge idrettsikonet til side og se personen bak navnet?

 



Det går et skille mellom Northug som idrettspitbull og privatperson, det er viktig å ikke glemme det. Forskjellen på ham og oss andre er at ingen journalister er der for å smøre opp alle våre skandaler i rikspressen. Men vi har alle våre skjelett i skapet. Vi har alle ting vi ikke prater om under et jobbintervju. Vi har alle gjort ting som ikke gjør seg på forsiden av tabloidavisene. Tenk litt over det. La ham uten synd kaste den første stein.

Og til deg, Petter Northug, hvis du noensinne skulle ramle innom denne bloggen: Jeg trenger ikke fortelle deg at du har gjort noe dumt, det vet du selv nå. Jeg stiller meg like lite bak dine handlinger den kvelden som du gjør selv. Men nå har du endelig møtt din største konkurrent noensinne: deg selv. Du som har jobbet så hardt for å bli bedre enn resten av verden er nå i ferd med å bli ødelagt av deg selv. Ta utfordringen, Petter! Vis hva du er lagd av og at du er den mannen vi alle ønsker og håper at du er. Bit tenna sammen og kjemp deg gjennom dette og kom seirende ut på den andre siden. Vis dem ryggen, gutt!

 


Foto: Skjermbilde VGTV / TV2

 

/ lik hvis du synes det holder nå

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mitt store forbilde

Det må har vært helt i starten av 1994, antakeligvis rett før OL i Lillehammer sparket i gang. Det var en tid preget av Bjørn Dæhlie, Baywatch og min store barndomshelt: Michael Jackson. Jeg elsket den mannen.

Som mange andre på den tiden, hadde jeg nok av klønete forsøk på å danse som ham inne på gutterommet. En av mine største opplevelser fra barndommen var å se Michael Jackson live på Valle Hovin. Jeg pilte rundt de skrikende folkemassene for å se mitt store idol på nært hold. Han var så usannsynlig cool. Hvem andre kunne moonwalke? Hvem andre kunne lene seg frem som en planke helt til håret flørtet med betongen? Hvem andre kunne ta seg i skrittet, sparke som Bruce Lee og synge som en gud? Ingen. Michael Jackson var kongen av barnerommet, kongen av pop. Ingen over, ingen ved siden.

 

 

Derfor var valget veldig enkelt den dagen jeg skulle få lov til å intervjue min aller største helt. Det var den gangen jeg søkte på jobb som programleder for Midt i Smørøyet og ble tatt ut til audition. Jeg husker jeg åpnet brevet. Hjertet eksploderte av glede og nervene gikk umiddelbart i høyspenn. Programleder på tv? Jeg? Klassens klovn hadde en sykelig appetitt på oppmerksomhet og med dette brevet var det som om alle mine bønner hadde blitt hørt. Endelig. Verdensherredømme var innen rekkevidde.

Jeg visste jo selvfølgelig at det ikke var den ekte Michael Jackson jeg skulle intervjue, men likevel føltes det sånn. Jeg satt kveld etter kveld og finpusset på spørsmålene. Jeg øvde meg både på norsk og engelsk, prøvde å snakke rolig og artikulert. Ikke stress. Rooolig og art-i-ku-lert.

 

Det var dagen før dagen, og jeg var så vanvittig spent. Hadde jeg skullet intervjue The King of Pop slik jeg egentlig hadde planlagt, ville det vært ille nok... Men i siste liten hadde jeg nemlig latt meg overtale av min fars velmenende råd om å tenke litt taktisk. 9 av 10 kom garantert til å velge Michael Jackson og stille tilnærmet de samme spørsmålene som meg. Hvis jeg ville stå ut av mengden og markere meg som en rakrygget fyr å satse på, måtte jeg vise at jeg hadde en plass i de voksnes verden. Jeg måtte utmanøvrere de andre kandidatene allerede på startblokka. Det var jeg enig i, og en ny plan ble lagt. Nå skulle de saktens få.

Alvorets time var kommet. Jeg ble fortalt at jeg ikke skulle bry meg om kameraet og holde blikket på mannen som skulle spille intervjuobjektet. For å gjøre situasjonen litt mer ektefølt, ønsket han å finne frem noen klær og effekter han kunne ta på seg for å ligne mer på min selvvalgte kjendis. Han hadde et helt rom fullt av duppeditter og en garderobe som så ut til å kunne dekke alt fra Heinrich Himmler til Dame Edna. Vel... nesten alt. De forventet nok Michael Jackson, Axl Rose eller James Hetfield, men hva fikk de? Jeg kommer aldri til å glemme det neste som skjedde...

"Ja, Peter, da er vi klare og veldig spente på hvem du skal intervjue. Så fortell oss: hvem er ditt store forbilde?"

 

"Gerhard Heiberg"

 

Stillheten som fulgte er noe av det rareste jeg har opplevd. Det forfjamsede intervjuobjektet stirret på kameramannen med et tomt blikk, et tomt blikk han gladelig returnerte. Det gikk fort opp for meg at ingen i rommet egentlig visste hvem Gerhard Heiberg var. Inkludert meg.

 

(Foto: Heiko Junge, NTB scanpix)

 

Han innrømmet på flekken at han ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan denne Gerhard så ut, men i et desperat forsøk på å ligne mer på den ukjente superhelten tok det forvirrede fjeset på seg en alpelue. Spørsmålene som fulgte ble alle besvart med liten iver, tomme blikk og et kamera som helt sikkert ikke sto på REC. Det burde være unødvendig å legge til at de ikke ringte meg opp igjen med det første.

Jeg har aldri vært en fyr som angrer og jeg har heller aldri angret på at jeg valgte å følge fatterns råd den gangen. Jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg dumpet Michael til fordel for Gerhard og trykte ham til mitt bryst som min store helt, men jeg har aldri virkelig angret på det.

Inntil nå.

 

P.S. Til deg som foretok intervjuet, hvis du fortsatt jobber i NRK: Neste gang en liten guttepjokk kommer til deg og sier at han vil intervjue Gerhard Heiberg, så skal jeg gi deg et tips: Dropp alpelua.

Gå for klovnenese.


/ lik hvis du synes IOC-pampene alltid bør ha en klovnenese tilgjengelig på innerlomma /

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Boikott Statoil

Noen ganger tenker jeg at vi har det tøft her i Norge. Vinteren er kald og lang, og prisnivået er helt ute av proporsjoner. Andre ganger tenker jeg: Velkommen til verdens metteste land!

Jeg hadde egentlig tenkt til å ta bloggfri i kveld, men etter en rask titt gjennom landets ymse rikspresse ser jeg meg nødt til å kalle dere alle inn til kaffeslaberas.

Så la meg bare få starte med å si: Du vet du lever i et land som har forspist seg på dessert når noe så hinsides meningsløst som en kaffekopp kan bli en landsdekkende kampsak. Jeg snakker selvfølgelig om boikottet av Statoil-koppen.

 

(Bildet er lånt av Side3/Nettavisen)

 

Ok, så skjønner jeg at en dårlig utformet kopp kan være en smule irriterende. Ingenting å grine over, bare en litt kjip kopp. Spilt melk, pytt sann. Men neida. Å NEI DA, så langt derifra! For dette har fått folk til å tenne på alle plugger. Og hvor mange sier du? 10-12 stykker? 50? Ikke så mange som 200 vel? Joda. Over 14 000 faktisk. 14 000! I skrivende stund har 14 031 mennesker satt ned foten og sagt:

"NEI, dette aksepterer jeg rett og slett ikke. Til nå har alt vært knirkefritt, men nå, nei NÅ får det for effen være nok! Ja vel, så er Statoil det norske flaggskipet i en bransje som sakte men sikkert kveler jordkloden og alt som lever her. Jo da, å potensielt ødelegge verdenshavene ved å røske opp havbunnen for å lete etter penger under hver eneste stein, det virker helt greit det. Tja tjo, fremtidige generasjoner har helt sikkert ikke noe problem med at vi voldtar verden og det delikate økosystemet som finnes her, for å slippe å måtte gå til butikken. Men jeg mener: ærlig talt. Ær-Lig TALT, mener du at jeg bare skal sitte her og akseptere at jeg må drikke kaffe fra en kaffekopp som er skikkelig skikkelig teit?! Nei, her setter jeg ned foten, DETTE kan jeg ikke stå for!"

 

 

Det er skremmende på grensa til hårreisende og kvalmende at over 14 000 mennesker har latt seg provosere så til de grader at de faktisk har engasjert seg nok til å gå inn på facebook og blitt medlem av denne siden. De har til og med fått en talsperson som tør å stå frem med både fullt navn og bilde i riksdekkende medier. Har vi virkelig ingenting annet å klage på? Har vi nordmenn blitt så gåsestappet med velstand at vi helt har mistet kontakt med virkeligheten?

Og hvis vi først skal ta ting ut av proporsjoner, hvorfor ikke boikotte hvalfangst fordi båtene har så kjedelige navn? Eller hva med å utslette ulven fordi den ikke leveres i moteriktige farger? Skal vi virkelig akseptere at antibiotika ikke kommer med kirsebærsmak?

Jada, jeg vet hva du tenker: "Men hallo, mange av disse er jo med i gruppa bare på tull", men like fullt ble den startet av minst én person som virkelig mente det, og selv det er én person for mye. For å være rettferdig: Jeg synes det må være lov å aksjonere mot Statoil hvis man ønsker det, slik som da ulike artister nektet å motta Statoil-stipendet i forbindelse med Bylarm. Jeg har stor respekt for f. eks Sjur Lyseid fra bandet The little hands of asphalt som sa: "Det å fronte et stort oljeselskap vil jeg ikke være med på. Det er forskjell på å være en del av et samfunn som er avhengig av oljepenger, og det å være plakatgutt for et selskap som driver med oljeutvinning." (Kilde: Dagsavisen).

 

 

Hvis det er det du mener og virkelig står for, så hatten av for deg. Folk med bein i nesa, det vil gamle Norge ha. Facebookgruppa "Vi vil ha en ny Statoil-kopp og ikke en udugelig motekopp" derimot... Jeg har ikke en gang tenkt til å kjøre "Statoil setter kaker på bordet ditt hver eneste kveld, din utakknemlige lakatarm"-argumentet, for den slags fornuftig argumentasjon føler jeg ikke at dette boikottet fortjener.

Jeg krever derimot mer av mine med-nordmenn enn å gå mann av huse for noe som er så uviktig at selv hullet jeg fant i favorittsokken min i dag tidlig fortjener mer spalteplass.

 

 

Ja, det er faktisk helt sant. Som dere kan se av bildet, så var dette den grusomme virkeligheten som møtte meg i dag. Jeg skulle ta på meg skoene og dra på jobb, men der vettu, midt på hælen så finner jeg DET hullet. Det var favorittsokken, for pokker! Og da spør jeg: Hvor er VG? Hvor er Dagbladet? Dette finner jeg meg rett og slett ikke i! Dette krever faktisk strakstiltak. Til aksjon!

 


* Klikk på bildet for å følge gruppa *

 

Takk for meg. Nå må jeg logge av for å skrive brev til Erna. Dette skal helt til topps, for dette finner jeg meg rett og slett ikke i. Jeg elsket de sokkene.


Med vennlig hilsen,
Peter Sokkehjerte
 

/ lik hvis du synes "Vi vil ha en ny favorittsokk og ikke en udugelig hullesokk"
er langt viktigere enn "Vi vil ha ny Statoil-kopp og ikke en udugelig motekopp"

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mobbing og fulle godteskåler

De siste par dagene har det vært beint umulig å ikke få med seg saken om de to 8-åringene som inviterte til bursdagsfest, men som ble sittende igjen alene med intet annet selskap enn fulle godteriskåler. På starten ønsket jeg egentlig bare å overse saken, for jeg visste hva som ville skje så fort jeg leste den, og ganske riktig, da jeg klikket meg inn for å ta en rask titt... Hjertesorg.

Mobbing er kanskje det man som foreldre frykter mer enn noe annet. Stort sett alt annet i verden kan rasjonaliseres og forklares på en enkel, lettfattelig måte, men ikke mobbing. Det er lett å fortelle et barn at historieprøven gikk litt dårlig fordi de har prioritert håndballtreninger eller at hunden er i himmelen fordi den var gammel og ønsket å sove litt. Det er langt verre å bryte ned mobbing.

Bare tanken på å måtte forklare til min sønn at verden ikke er den fornøyelsesparken han har trodd hele livet, men at det kan være et kipt, kaldt og urettferdig sted, får det til å knase i hjertet. Det er kanskje urettferdigheten som er verst. Selv mobbing kan til en viss grad forklares, for da kan man i hvert fall sette navn på personer og situasjoner, men urettferdighet, hvordan forklarer man det?

Ja da, jeg vet at han vil bli møtt med både oppturer og nedturer her i livet, det er selvfølgelig helt greit, men å måtte sitte der på 8-årsdagen sin og føle seg mindre verdt enn godteriet i skåla, er intet annet enn hjerteskjærende.

 

(Foto: PRIVAT, lånt av VG)

Min appell
Jeg mener vi må anerkjenne at dette er et komplekst problem og ikke bare bagatellisere det med lettkjøpte løsninger. Her er et utdrag fra de såkalte ekspertenes råd:

- "Husk at dine holdninger gir tydelige signaler til barna. Å si at barnet må gå i bursdag til en klassekamerat selv om man ikke er bestevenner, signaliserer at det er viktig å inkludere alle".

I et land fullt av ekspert meg her og pedagog meg der, hvordan kan dette være den beste løsningen? La oss bare raskt snu problemstillingen på hodet: Hvis alle barn må invitere alle og hvis alle barn skal oppfordres til å gå i alle andres bursdag, hva da med den dagen mobberen inviterer mobbeofferet til bursdagsfest? Da er det vår rolle som foreldre å oppfordre et barn som kanskje har blitt psykisk og/eller fysisk plaget i en årrekke til å stikke i bursdagen til vedkommende og storkose seg? Vi skal altså skubbe barnet rett inn i løvens hule og si "Lykke til da kompis og husk å ta med biff"?

 

 

Dette trenger ikke en gang å settes på spissen for å virke som en sneversynt løsning, hvordan i all verden skal det ende godt om vi må begynne å tvinge våre barn til å gå i bursdagsfester til samtlige elever i klassen sin? Er det ikke albuerom for å si at ikke alle må være bestevenner med alle lenger? Hvis barnet ditt ikke har lyst til å spise fisk, så er nok ikke løsningen å legge flere koljekaker på asjetten.

Jeg synes dette er en type barneskolemoral som ikke gjør det spøtt for å ta tak i det egentlig problemet, men bare maler over skavankene slik at det ser fint ut. Er vi virkelig ikke kommet lenger enn at vi ikke kan innse at det gamle "Ta hverandre i hånda og si unnskyld, så er alle venner igjen"-trikset fortsatt ikke fungerer?

La oss i hvert fall anerkjenne såpass da, la oss være ærlige og si at mobbing er et problem vi voksne ikke har funnet en god løsning på enda. Istedenfor å holde på den gamle tralten om at "Mobbere er fæle, de finnes overalt og vi må finne en måte å røyke dem ut på", kan vi ikke heller erkjenne at det ikke er DE som har et problem, men VI? La oss kjøre hendene i gørra og innrømme at det er noe vi voksne ikke helt har forstått her og det ser ut til å skape mobbere. Ingen mobbekampanjer i verden ser ut til å ta knekken på dette, så kanskje det er på tide at vi selv tar ansvar? Kanskje er det faktisk DITT barn som mobber andre. Har du tenkt over det? "Nei nei, ikke mitt barn, han er jo så grei og snill, og hyggelig mot alle han". Vet du hvem som sier det? Alle.

 

 

En løsning?
Som tidligere nevnt, så er dette et langt mer komplekst problem enn at jeg, eller noen andre for den del, bare kan dra en kanin opp av hatten og si at alt er i orden. Men la oss i hvert fall starte der da, med anerkjennelsen. Slutt å snakke om signaleffekter og hente opp faktainformasjon fra lærebøker, rapporter, studier og hurra meg rundt. Ikke alle kan rasjonaliseres ut i fra en lærebok, det finnes ingen fasit. La oss bare bli enige om at vi har en skogbrann helt ute av kontroll og angripe det på den måten, fremfor å si at det muligens brenner litt i peisen.

La oss stappe henda i jorda og se på dette som voksne mennesker. Det er ikke snakk om oss mot dem, det er våre barn som mobber hverandre. La oss ikke sette ned noen kommisjon, la oss heller bare samle en haug med helt vanlige foreldre og prate om dette som folk. La oss ikke dra dette gjennom en lang byråkratisk prosess som bare ender i nok en "Ikke mobb kameraten min"-kampanje. La oss kalle en spade for en spade: Våre barn mobber hverandre, vi er foreldrene, vi er de voksne her, vi eier problemet og vi må komme opp med en løsning. Og den løsningen er ikke å tvinge barna inn i samme bursdagsselskap og si "Se så fint, nå er dere venner".

/Lik hvis du også er klar for å stikke henda i jorda

Rosablogger fikk 300.000 kroner i baksmell

Som mange andre fikk jeg med meg denne brennaktuelle saken som dukket opp i Dine Penger i dag: http://www.dinepenger.no/regler/rosablogger-fikk-300-000-kroner-i-baksmell/20303020

La meg bare få starte med å si at det var en forfriskende start på dagen å se at mobbing og offentlig uthenging er tilbake! Oh mæn, jeg som trodde alle disse "Ikke mobb kameraten min"-kampanjene ville ta livet av denne folkesporten. Alle er vi enige om at det er slemt å mobbe, men så lenge det er en rosablogger er det tydeligvis helt greit. Hvis det i tillegg er en rosablogger som tjener penger, ja nei da er det nesten bare obligatorisk. Som nordmann er det en sann glede å se at janteloven fortsatt lever i beste velgående.

Har for øvrig tatt meg friheten til å sakse ut et par gullkorn fra kommentarfeltet fra folk som burde få dagens sjampis for meget godt utført mobbing.




Han siste der er meg da :P 


Men okei, over til sakens kjerne. Det første jeg tenker er: 300.000 kr i baksmell? For et privilegium! Jeg hadde ikke klart å jobbe på meg en slik baksmell om jeg så hadde blogget i 50 år. Jeg vil gå så langt som å kalle det en ære å få skatteetaten på døra. Å være i Skatteetatens søkelys er en god indikator på at du har gjort noe veldig bra... men også noe ganske dumt.

Humanum errare est
Mange vil selvfølgelig "playerhate" stakkars TCMN her, men jeg er ikke en av dem. På samme måte kan jeg faktisk også se på Luksusfellen med både forståelse og medfølelse. Kall det idioti, kall det hva du vil, men hold deg fast: Det er faktisk ikke så uforståelig. Jeg akter nemlig å anta at skattesmellen til TCMN kommer av tilbakeholdt skatterapportering på produkter, og for dere som ikke blogger selv kan jeg fortelle at produkter er det mye av, penger er det mindre av.

 "Vi betaler ikke bloggere..."
Dette er holdningen man møter fra veldig mange annonsører. Jeg fikk faktisk det til svar tidligere denne uken. Mange selskaper ønsker at du skal skrive om deres produkter og reklamere for dem i hue og ræva, men om de skal betale for det? Å nei nei nei, det har vi ikke penger til. "Vi betaler ikke bloggere! Men du får jo et kjempeflott produkt for jobben, så hva er problemet?" Og DER ligger litt av problemet. Selv om man ikke får penger for jobben, så blir man jo kjempegira og å si nei til gratis stæsj er ganske vanskelig. Dessuten vil man jo at bloggen skal fremstå som en attraktiv markedsplass for annonsører.

Jeg vet at mange liker å se ned på bloggere, spesielt rosabloggere, og tror at de helt ufortjent får hundretusenvis av kroner slengt etter seg. Men husk at 99 % av alle bloggere legger time etter time i arbeidet, dag etter dag, uke etter uke, uten å tjene så mye som en daddel. Så når man plutselig får tilbud om et gratis produkt så er det lett å la seg rive med. Selvfølgelig takker man ja til et gratis produkt! Og DER ligger del to av problemet, for du tenkte sikkert ikke over det da jeg skrev det en gang, men jeg skrev altså gratis produkt. Men som vi alle vet, TCMN i sær: There´s no such thing as a free lunch. Alt skal skattes av og takker man ja til et produkt til en verdi av 3000 kr, gir det faktisk en negativ balanse på ca. 1000 kr. Med andre ord: Du har fortsatt ikke tjent en drue, men teknisk sett tapt penger.

"Ja men så fikk du jo et fint produkt da", sier du kanskje. Ja, det stemmer, men hvis alt du får er fine produkter, så sitter du igjen med 0 kroner til å betjene skatten med. Altså ikke heeelt ulikt problematikken med arveavgift, der folk må selge gården de arvet for å få råd til å betale arveavgiften på gården de arvet... En slags Catch-22 om du vil.

"Ja, men rosablogger er ikke noe jobb!", sier jo mange. Fotballspiller, sier jeg til det. Hva gjør at en fotballspiller fortjener flere titalls millioner i året i lønn for å trene, mens en hardtarbeidende rosablogger ikke får lov til å tjene til salt i maten uten å bli hengt ut på det groveste hvis hun gjør en ærlig feil, en feil som antakeligvis ganske mange andre 18-åringer også kunne gjort?

Et fall og en løsning
Så, la oss dra det i land. Hvis man ønsker å unngå skattesmeller i øst og vest, skriv følgende neste gang du får en forespørsel om å skrive et sponset innlegg:

Tusen takk for tilbudet og jeg er kjempeglad for at du liker bloggen min <sett inn: utropstegn og smilefjes. Ett av hver pleier å gjøre susen>. Hva er budsjettet deres for et slikt innlegg? Selv om jeg har kjempelyst til å skrive om produktet deres, så må jeg skatte av alle inntekter og Skatteetaten nekter å ta betalt i <sko, moteklær, mascara etc>. Håper på forståelse for dette. Ser frem til å samarbeide med dere hvis vi kommer til enighet. <ingen smilefjes eller utropstegn, avslutt litt bastant. Hold pokerfjeset>.

Hvis de svarer: Beklager, men vi betaler ikke bloggere, kan du svare: Beklager, men jeg jobber ikke gratis. Eller du kan ta oppdraget, men husk at du må skatte av det, med mindre du ønsker å få en trupp med gråspraglete herremenn på døra da. 

 

P.S. Kjære Skatteetaten: Hvis dere planlegger en visitt hit, så kom gjerne neste torsdag, så skal dere få godteri.

(Lik hvis du også vil ha 300.000 i baksmell)
(Og følg Pappahjerte på Facebook

Les også:
- #Bakfasaden
- Kjærlighetsredet 

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits