mammahjerte

Mammahjerte har startet egen blogg!

Yiiiiihaw, endelig kan vi sprette korken og rope ut den store nyheten: Mammahjerte har startet egen blogg!

Etter flere gjesteinnlegg på min blogg som gikk rett til topps, fikk frua blod på tann og har i lang tid snakket om hvor utrolig spennende det hadde vært å starte sin egen blogg. Og nå, etter mange måneders neglebitende vurdering, har hun endelig kastet seg ut i det!

Og jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til å følge bloggen hennes, for den tror jeg helt seriøst at kommer til å bli knallbra.

Christina er viden kjent for å være raus på selvironien, dreven bak tastaturet og raskere i kjeften enn pistusen til Lucky Luke, så dette MÅ jo bare bli bra!

Og i kveld har hun publisert sitt aller første innlegg på egen blogg, så fis over til henne og bli med fra første støvlespark.

Sjekk ut den kliss nye, rykende ferske og meget spennende bloggen: Kona til!

 

Konatil.blogg.no

 

/ Heia Mammahjerte!

OBS! OBS! * Følg Kona til på Facebook *

Pappa jakter bonuspoeng

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

 

- "Jepp jepp, da var det gjort!"

Jeg satt på gulvet og lekte med Nora da Peter kom svinsende ned trappa.

- "Gjort hva da?", spurte jeg.

- "Nei æsj, ikke tenk på det..", fortsatte han.

- "Ikke tenk på hva da? Hallo? Si det da."

- "Okei da! Siden du maser.. Du husker da jeg dusjet i dag morges? Sluket vettu. Det var jo helt tett. Så vidt vannet ble borte til slutt."

- "Ja", mumlet jeg, "det stemmer, det.."

- "Nettopp. Ja, jeg kan ikke huske sist det var såå tett!"

- "Nei, jo, ja.."

- "Ja, og heldigvis for deg, så har du funnet deg en mann som bare gjør ting!", sprudlet han videre.

- "Å?!"

- "Jepp! Trenger ikke mase på denna karen for å få ting gjort lissom. Det ligger i min natur å fikse opp i ting."


Problemer på badet? I fix!

 

Jeg måtte humre av den gutteaktige iveren hans, til tross for at dette var helt ny informasjon for meg..

- "Ja, så da gjetter du vel hva jeg har gjort?", spurte han ivrig.

- "Hmm", smilte jeg, "kan det være noe med sluket, da?"

- "Oh y e s, my lady! Jeg har renset sluket! Tok det sånn på strak arm mens jeg kledde på guttungen, da vettu."

- "Eh, okei..", fortsatte jeg, "var det mye hår nedi der da, eller?"

- "Merkelig at du spør, for det var overraskende lite hår faktisk.. Jeg hadde jo forventet å finne et par kilo av manken din som vanlig, men ja.. Sluket var faktisk såpass rent at jeg måtte fram med Plumboen."

- "Plumboen? Jammen.. Sjekket du om sluket fortsatt var tett først, da?"

- "Hva mener du?"

- "Nei, jeg mener bare at hvis sluket var rent.."

- "Hallo", avbrøt Peter, "så du da jeg dusjet i morges eller? Det var tett! Helt tett!"

- "Det stemmer, men.."

Han lot meg ikke fullføre..

- "Ja, og siden det var så lite hår der, så tenkte jeg litt logisk. Håret må ha kommet seg lenger ned i rørene og har kladdet seg sammen der nede, så da gikk jeg på med plumbo. Brukte sånn plumbo-gel da vettu, så blir det ikke så mye skadelige gasser i lufta. Ikke verst, hva? Fattern tenker på alt."

Jeg rakk ikke si noe mer før han blåste seg opp igjen, kry som en hane.

- "Neida, så jeg bare rensa opp litt skikkelig da vettu. Kall meg Mr. Plumbo hvis du vil! Eller ja, det var kanskje litt å ta i.. Men handy man, eller? Hæ? Det har du jo alltid ønska deg!"


Peter når han renser sluket ...


Det var vel sånn cirka her jeg burde avbrutt ham og sagt at det ikke var spesielt rart at sluket var overraskende rent.. Jeg hadde allerede tatt det.

Jeg hadde renset og fjernet en halv parykk fra sluket før jeg hoppet inn i dusjen selv for over en time siden.. Ikke rart det var tett med andre ord, så den plumboen var sannsynligvis til liten nytte.

Så det han nå sto og skrøt av var altså hvordan han egenhendig hadde klart å rense et allerede rent sluk. Også så veldig stolt!

Jeg visste ikke om jeg skulle bryte ut i latter eller rolig fortelle ham sannheten, men da jeg så ham stå der stolt og glad og fornøyd, hadde jeg liksom ikke hjerte til det. Og siden det var søndag og alt ...

- "Ja fy søren..", smilte jeg før jeg ga ham et kyss, "jeg er heldig som har deg."


 

/ ... men ikke akkurat Handyhjerte ;-)

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Fødetips-triks

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Ei venninne venter sitt første barn i disse dager, og i den anledning tok jeg meg selv i å sende henne meldingen: "Bare spør hvis det er noe du lurer på!"

Herregud.

 

Det var først da jeg hadde sendt meldingen at jeg innså hvor ufattelig tragikomisk det hørtes ut.. "Ja hei du, jeg har født TO barn og det gjør jo meg til en ekspert, det! " Jeg er litt flau over det enda, og har innsett at det må være vanskelig å bli en fødeekspert. Og godt er vel egentlig det.

Det er fem måneder siden fødselen allerede, og jeg har for lengst glemt alt det ubehagelige. (Nesten, da) Jeg husker bare da jeg fikk det lille nurket på brystet, og at all smerten forsvant på null komma niks. Siden Peter allerede har skrevet om fødselshistorien, så skal jeg heller gi deg noen korte tips og triks:

 

RIETELLING

Les deg litt opp om dette før riene starter. For når de først har startet, så er det liksom greit å ikke måtte kaste seg over ny informasjon. Da har du nok med riene i seg selv - og også kanskje en vordende pappa som spinner rundt i huset på glatte sokker mens han leter etter ting han plutselig får det for seg at han trenger på fødestua. Peter lette etter en egnet matboks. I en evighet. Og bilnøklene, da.

Hvis du har litt kontroll på hva som venter deg av rier, så er du også forberedt på spørsmålene du garantert får av jordmoren som tar telefonen når du eller den vordende far ringer fødeavdelingen.

Uansett hvor usannsynlig vondt det gjør, så ønsker ikke sykehuset at du kommer heseblesende før riene har et visst intervall og gir et visst pustebesvær. Det siste du ønsker når du ankommer sykehuset, er å få beskjed om at du kan reise hjem igjen.

 

Peter hadde full kontroll.. Og litt panikk

 

HER-OG-DER-BARBERING

Ja, da tenker jeg ikke først og fremst på barbering av leggene. Enten er du opptatt av sånt fra før, eller så er du det ikke. Dette punktet var mang en gang oppe til diskusjon i venninnegjengen, og vi ble vel enige om at det på en måte blir litt som å pusse tennene før man skal til tannlegen. Siden det liksom er et område av kroppen din som skal blottlegges for en hel verden (Ja, det føles i alle fall sånn når man ligger der med beina til alle kanter), så konkluderte vi med at det var greit å ta et lite røsk, sånn for selvfølelsens del. Selv om magen er så i veien på dette tidspunktet at det er helt umulig å se hvor man barberer, så kan det være greit å ta litt her og litt der og heller håpe på det beste.

 

KLYSTER

Dette punktet inkluderer det som bestandig har vært min største frykt. For når man skal gjennom sitt livs største pressejobb, så skal jeg love deg at kroppen ikke tenker: "Sånn ja, da presses det her, så da åpner vi der, også kniper vi igjen heeer.." Etter to fødsler, og som den selvutnevnte eksperten jeg er, har jeg bare to ting å si. Dersom du også har en liten frykt for dette punktet: Takk ja til klyster når jordmor spør om du ønsker det, og ofre det deretter ikke en tanke til. Du har annet å konsentrere deg om, og skulle du presse ut noe mer enn en baby, så gjør det ingen verdens ting - jordmødrene er vant til at sånt skjer.

 

Jada, jada, bare gi meg det du har!


SMERTER

Til dette har jeg bare en ting å si: ikke få panikk. Ja, det gjør vondt, det skal gjøre vondt å føde barn. Men får du panikk, så blir alt tusen ganger verre. Og det siste du vil, er at det skal bli tusen ganger verre (Tro meg). Pust, stol på jordmødrene, knus hånda til personen du har med deg som støtte, og tenk at kvinnekroppen er skapt for å føde barn. Det er heller ikke et nederlag å takke ja til epidural! Da får du i tillegg møtt anestesilegen, og du får helt sikkert lyst til å gifte deg med ham når epiduralen begynner å virke.

 

LYSTGASS

Min første fødsel var på Ullevål, og der hadde de ikke lystgass. Det hadde de derimot i Tønsberg, så nå er jeg jaggu ekspert på dette punktet også. Jeg var litt skeptisk til denne gassen fordi jeg hadde hørt at man kunne bli både kvalm og uvel, men dette hadde jeg helt glemt da fødselen var i gang. "Pust dyyyyypt inn!", sa jordmor, og etter et par innpust begynte jeg å få dreisen på det.

Fordelen med lystgass er at man har en maske man kan klamre seg fast i, og konsentrere seg om når riene herjer kroppen. Problemet med lystgass er at det liksom ikke gjør store nytten når man har så innmari vondt. Derfor skal jeg dele mitt aller beste tips med deg: Du må snike til deg noen dype inhaleringer når du IKKE har rier også. Da skal jeg love deg at det svinger godt i nøtta.

Jeg husker jeg tenkte at "Hei, DETTE fortjener jeg! Wohooo!!" etter hvert som jeg begynte å få dreisen på denne snik-inhaleringen. Selvfølgelig regnet jeg med at jordmødrene ikke fikk det med seg, men sånn i ettertid har jeg jo kommet på at jeg var koblet til en riemåler, og at til og med en humrende Peter forstod hva jeg drev med. Utsagn som "Ja, tenk! Jeg HAR faktisk en rie nå!" lurte sannsynligvis ingen.

 

"Jeg har en rie nå, jeg lover"

 

 GI-OPP-ØYEBLIKKET

Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg om dette på forhånd. For når fødselen har kommet over i utdrivningsfasen, og barnet skal presses ut, da nådde jeg et punkt hvor jeg var 100% sikker på at nei, dette går bare ikke. Jeg klarer IKKE å presse hardere enn det jeg gjør nå (så hvorfor er ikke ungen allerede ute?), jeg har snart ikke flere krefter igjen, og nå kjenner jeg at jeg faktisk blir nødt til å gi opp helle dette fødeprosjektet.

Dere får hjelpe meg, dere får ta over hele dritten. Merkelig nok hadde jeg glemt at det trengs mer enn fire-fem runder med pressing for at en baby skal komme ut. Men da jeg hadde bestemt meg for å gi opp, ja da var det sannelig rett før babyen var ute.

 

MORKAKE

Denne kaken hadde jeg ikke ofret en tanke før fødselen. Ultralyden hadde vist meg at den var der, men jeg var ikke forberedt på at jordmor ville spørre om hun skulle holde den opp for oss etter at den var ute. Jeg er ikke spesielt skvetten når det gjelder sånne ting, og syns det var helt greit å se hvordan den så ut med konturer av "livets tre" og så videre. Peter derimot.. Mannen som ikke orker å se på "Småkryp" (animert serie) på barne-tv mens han spiser frokost.. Så hvis du med andre ord er litt skvetten når det gjelder sånt: takk enten nei til å se på morkaken, eller flytt blikket ditt fra morkaken og over på den nybakte far. Jeg skal love deg at du får deg en god latter.

Peters ansiktsfarge skiftet hvertfall til grønn, og smilet hans etter å ha blitt tobarnsfar hadde stivnet i takt med at øynene videt seg ut. Han så rett og slett gal ut der han satt. Og jeg lo som jeg aldri har gjort før. Etterpå stønnet han bare: "Det der var faktisk helt på kanten.."

 

POSTFØDSEL

Jeg hadde regnet med å være på beina igjen kort tid etter Ferskens ankomst. Jeg så jo alle de stolte nybakte mødrene som trillet på sine små nurk i sykehusets ganger, og tok det for gitt at det var sånn det skulle være rett etter fødselen. Det ble ikke sånn for meg. Ikke vet jeg hva som hadde skjedd med kroppen min (ja bortsett fra at den hadde vært gjennom en fødsel, da), men det siste den var interessert i var i alle fall å komme seg opp på to bein igjen.

Så fort jeg prøvde å karre meg ut av sykesenga, var jeg nær ved å besvime, derfor ble jeg liggende en god stund. Forbered deg derfor på at du kan bli sliten i noen dager, så blir du heller positivt overrasket dersom du orker å spinne rundt i sykehusgangene.

 

"Vi bare kuler'n litt her da, Mutter'n. Har'u no mjælk?"

 

DEN FØRSTE AMMINGEN

På Ullevål var det en fantastisk barnepleier som prentet følgende inn i hodet mitt: "Når babyen din vil ha pupp, si fra, så kommer vi og hjelper til!" Og dette tipset er bare superviktig. Bruk tiden på sykehuset godt, å få til riktig ammestilling er alfa omega før du reiser hjem. Dra i snora du har over sykehussenga, og blås en lang marsj i at du føler deg til bry. Ja, så er du kanskje litt til bry, men det er verdt det i ukene som kommer. Jeg tenkte at jeg hadde full kontroll på ammingen siden jeg hadde gjort det før, men det var virkelig å starte fra scratch igjen med barn nr to! Like rart i starten, og like vondt etter et par dager.. Men det går seg til etter noen uker, heldigvis.

 

BLIKKET

Dette er vel verken et tips eller et triks, men helt avslutningsvis vil jeg bare nevne en fin liten ting. For da jeg endelig kom meg opp på beina igjen, og kunne spise mat i kantina i stedet for på sengekanten, møtte jeg mange jenter med tre dagers-mage som subbet rundt i tøfler og slække joggebukser. Vi snakket ikke så mye sammen.. Men vi smilte. Og ga hverandre blikket. Blikket som sier: "jeg vet nøyaktig hva du har vært gjennom. Jeg vet hvilken smerte du har opplevd. Men her er vi altså. Ingenting er hva det var. Men vi klarte det!"

 


Stolt mamma <3



Og så kommer man hjem fra sykehuset, til en helt ny hverdag med baby i hus. Med seg i kofferten har man fått Dolly Parton-pupper, barseltårer og hemoroider. Men mine tips og triks om den tilværelsen får vi ta en annen gang :-)

 

/ Lykke til!

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Skjelett i skoskapet

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Tidligere i dag postet Peter et innlegg om hva vi har drevet med i helgen; nemlig rydding. Les: "Ukas krangel - skoskapet".

Og jeg innrømmer gladelig at jeg storkoset meg i hele går, fordi det altså viser seg at etter år med klaging - år med grenseløs irritasjon over min beskjedne skopark, så er det altså min kjære mann som eier flest sko her i huset.

Hah!

Jeg må innrømme at det kom litt uventet, men jeg syns uansett det var på sin plass å hovere. I hele går. Deilig var det. Deilig!

I dag skulle jeg rydde bort vinterstøvlene mens lillesnuppa sov formiddagshvilen sin, og da jeg åpnet skapdøra på gjesterommet, oppdaget jeg tilfeldigvis en stor eske som tok opp hele plassen på nederste hylle. Den hadde liksom kilt seg helt fast, så jeg måtte røske den ut. Lokket spratt opp, det var tydelig at denne esken hadde vært sprekkeferdig over lengre tid. Og mot meg lyste sko. Drøssevis med sko. Esken var stappfull. Av mine sko.

En eske med minst tjue par, som jeg helt hadde glemt. Og min eneste tanke var ikke at det er flaut å eie tjue par som jeg ikke har savnet siden sist jeg så dem. Nei, det eneste jeg tenker er at dette må aldri Peter få se.

Jeg tenker meg om et øyeblikk.

Så henter jeg teip og sprittusj.

 

 

Sånn, da ordna det seg :-)

 

/ Christina 2 - Peter 0

* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *

Ukas krangel - Snørr

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Denne uka har Peter og jeg sittet i hver vår ende av skalaen. Du vet, uenighetsskalaen. Vi har jo stort sett små, ubetydelige uenigheter gående hver dag, som at den ene mener det er greit å spise middag foran tv'en mens den andre foretrekker spisebordet. Den ene mener det er livsviktig med antibac, mens den andre mener det umulig kan være så nøye.

Og i helgen toppet det seg da lillefrøkna ble syk. Bare en forkjølelse heldigvis, men alle som har hatt syke barn vet at det ikke skal særlig mye snørr til før de små nesene tetter seg til og blir skikkelig surklete. Og sånne småttinger reagerer jo ikke akkurat, når mor tar fram tørkepapiret og sier "Blås ut! Hardt!".. De puster i stedet som best de kan gjennom surkelet, og spesielt ille er det under amming.

Derfor så mor seg nødt til å gå til innkjøp av en "neserenser". Det er en smart liten sak som man fører forsiktig opp i babyens nesebor, før man forsiktig suger ut plagsomt sekret. Snørr, altså.

 

Med denne lille anretningen skal snørr fordrives


Det var like før leggetid og jeg hadde den lille frøkna i armene, da Peter kom ned trappa.

- "Hei, kan du hjelpe meg litt, tror du? Hun er så innmari snørrete, og jeg skulle gjerne gitt henne litt mat", sa jeg.

- "Ja, så klart", svarte Peter, "what do you want me to do?"

- "Nei, kunne du tatt denne neserenseren mens jeg holder henne? Stakkars, hør på den tette nesa.."

- "Eh, ja, seff. Hvordan gjør jeg det da?", fortsatte Peter.

- "Nei du putter den delen der forsiktig inn i nesa hennes, også suger du i den andre enden."

- "Okei. Hvor er den som suger ut hen?"

- "Den som suger ut?"

- "Ja..?"

- "Ja, det er jo du som må gjøre det, da."

- "Hæ? Jeg som suger ut? Du tuller nå, sant?"

- "Jammen-"

 "Nei fy f... Æsj! Nei, glem det!"

Reaksjonen kom totalt uventet på meg, drømmen om en ren liten babynese hadde overskygget alt annet.

- "Hallo? Du får det ikke i inn i munnen, da! Det er et filter inni der. Og det er jo ikke akkurat mannesnørr du skal fjerne, det er liksom den søte lille kaninnesa til datteren din som er tett!", prøvde jeg.

- "Så du mener jeg skal suge ut snørr ... Med den der ... Yæk! Glem det!"

Han spant av gårde, og jeg visste ikke om han var seriøs eller ei. Det var ikke før senere på kvelden at jeg skjønte at han mente alvor.

- "Se her da Peter!", ropte jeg opprømt, "neserenseren er nesten full! Og hør på den nydelige pusten hennes! Ikke en dråpe snørr igjen inni der! Tjohooo!"

Peter spratt opp av sofaen, ansiktsfargen var i ferd med å gå grønn, og i det han passerte meg hørte jeg han mumle surt:

- "Nei, fytti h... Kom Teo, nå tror jeg du må ut og tisse..."

Idet han og bikkja forsvant ut døra, slo det meg: Hvem er det egentlig som sliter mest? Far som ikke takler slimete snørrjobber...

... eller mor som elsker det?

 

 

/ snørrete hilsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingenting er hva det var

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Jeg svinger rundt på kjøkkenet med lille Fersken i armene. Fra radioen i hjørnet runger Freddy Kalas' "Pinne for Landet", og det er (dessverre) umulig å stå stille. Den lille frøkna er superfornøyd over å være i bevegelse, og det er nesten som om jeg kan kjenne at hun er like glad som meg.

Tankene mine farer med ett tilbake til den glade ungdomstida, da en tur ut på byen en lørdagskveld førte til støle dansemuskler søndag morgen. Dansegulvet med jentegjengen, hvor mange år er det siden sist? Et par svangerskap, minst..

 

Undertegnede fra vorspill anno 2010.

 

(Bildet er for øvrig fra før jeg traff Peter, før jeg fikk barn. Håper de kledelige hornene ble værende igjen på vorspillet, og at jeg dekket til kløfta før jeg dro ut på byen. Ja, jeg gremmes. Men hey, jeg har hatt kløft en gang. Jeg har hatt kløft!)

Jeg svinser videre på kjøkkenet og beveger meg mot det store speilet i gangen. Vent nå litt. Jeg ser meg selv i helfigur, og smiler anstrengt. De moovsene jeg ser for meg i hodet at jeg utfører, ser utvilsomt ikke bra ut i virkeligheten. Jeg tar noen dansetrinn til, det beste jeg kan, liksom.. Herregud.

Jeg møter mitt eget blikk i speilet, og innser at jeg rødmer, jeg er faktisk like rød som lua til Plutten som henger på en knagg bak meg. Og plutselig smeller en tanke inn, en tanke som tar pusten fra meg. For siden sist jeg var ute på dansegulvet, har jeg fått barn.

To barn.

Noe har skjedd med kroppen.

Ingenting er hva det var.

Jeg danser som en mamma.

 

 

/ God helg, med eller uten kløft

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Peter i et nøtteskall

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

- "Peter, har du husket å ringe barnehagen for å si fra om at Plutten er syk i dag også?", spør jeg.

Hverdagen med barnehagebasilusker er utvilsomt i gang igjen, og en kraftig forkjølelse med feber og full pakke har slått ut lillegutt på fjerde dagen.

 

 

1 teskje grøt til frokost og x antall snørrfiller

- "Ja, jeg har sagt fra. Eller altså, jeg sendte en melding i hvert fall", svarer Peter mens han danderer aprikoser og yoghurt og brødskive med leverpostei på hver sin tallerken, etter pasientens ordre.

- "Men de har ikke svart meg, da ?", mumler han videre.

- "Okei?"

- "Ja, jeg lurer litt på om de er lei av meldingene mine. Jeg sendte jo en i går også uten å få svar."

Jeg kikker på Peter, skjønner ikke hva han mener.

- "Ja men altså, når han ikke har dukket opp i barnehagen på morgenen, og jeg sender melding, så sier det seg jo selv at han er syk og ikke kommer ...", fortsetter han.

- "Jaha? Si meg, hva skrev du egentlig i meldingen?"

- "Nei, jeg skrev bare at han ikke kunne komme fordi han skulle bli hjemme for å se på trav og spille på hest."


 

/ Peter i et nøtteskall :-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hoppekua

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

"Okei Mr. Plutt, lillesøster sover, skal vi finne på noe bare du og jeg?"

Treåringen ser på meg med store øyne før han smiler med hele ansiktet:
"Ja! Mamma leke!"

"Yes! Hva med litt plastelina på kjøkkenbordet?"

Ingen respons. Papsen har allerede brukt opp plastelina-leken tidligere i dag.

"Skal vi tegne? Male? Klippe litt papir?"

Fortsatt intet engasjement å spore. Det er da jeg skjønner at han allerede har sett seg ut en aktivitet for lengst:

"Nei, mamma.. Hoppe på trampoline!"

"Trampoline?! Ja! Så moro, det gjør vi", ler jeg mot Plutten som ikke klarer å stå stille i sin iver etter å komme igang. I den innerste boden finner vi den lille trampolina, som ikke har sett dagslys på noen år.

 

Tjoho! Skal vi holde hender sånn at vi ikke faller av?

 

Mens guttungen spretter rundt og hyler høyt av lykke på trampolina, tar det nøyaktig to hopp for mor, før hun innser at hun ikke har lyst til å hoppe på trampoline likevel.

 

 Hæ? Hvor ble det av mutter'n? Skulle ikke vi hoppe, da..?

 

/ lik hvis du forstår...

* Følg Hoppekua og familien på Facebook *

Snørrfiller og basilusker

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Som nevnt før, så har vi gjort det enkelt her i huset etter at Fersken kom til verden. Peter og jeg har ansvaret for et barn hver, og dette gjør det veldig praktisk på nattestid (i hvert fall for far i huset) siden Fersken og jeg ligger på eget rom. På den måten unngår vi å vekke gutta i huset når vi skal skifte bleie eller ta oss ei litta påtår.

I starten var jeg litt oppgitt og slang kanskje et lite banneord mot den lukkede soveromsdøra til Peter når klokka var halv tre midt på svarteste natta og Fersken og jeg fortsatt var våkne.. Men det fine med denne ordningen er at Fersken og jeg kan ligge lenge om morgenen, mens Plutten og Peter gjør seg klare for barnehagen. I tillegg får jeg masse kred fra Peter, som er veldig takknemlig for at jeg gjør jobben om natta. Kred er bra. Veldig bra.

Dette opplegget gikk knirkefritt helt til Plutten rett før nyttår dro på seg en stygg forkjølelse, og hostet seg våken på nattestid. Da måtte papsen skride til verket, og mangelen på søvn ble snart et faktum. Den fjerde natta hadde Plutten i tillegg klart å smitte sin stakkars far, så det var et hostekor av dimensjoner samtidig som snørrfillene fløt i alle rom.

 



Vi holdt Plutten hjemme fra barnehagen et par dager selv om han egentlig var på beina igjen, det eneste som hang igjen var en snørrete nese - hvilket jeg mistenker er en kronisk tilstand gjennom hele året hos barnehagebarn.. Formen ellers var tipp topp, noe fotballsparking innendørs og hoppekonkurranse i sofaen ofte er fine indikatorer på.

Men siden disse forkjølelsesvirusene har en tendens til å variere i intensitet fra dag til dag, spør jeg alltid om det samme hver morgen:

"Hvordan har morgenen gått da, gikk det greit å levere i barnehagen i dag?"




Jeg kom ned trappen med Fersken i armene rundt klokka 10 i morges, og Peter var godt i gang på sitt hjemmekontor. Med nesespray og snørrpapir innen rekkevidde så klart.

"Ååh, nei, jeg trodde ikke det skulle gå i dag asså", svarte Peter oppgitt.

"Hva skjedde?", spurte jeg bekymret, "Hadde han blitt verre i løpet av natta?"

"Ja, det var helt krise da alarmen ringte i morges. Helt krise."

"Åneeei! Ikke syk igjen?! Fortell da, hva skjedde?"

"Nei, da jeg lå i senga, så tenkte jeg først at han fikk bli hjemme i dag. Det kom bare ikke til å gå. No way lissom, det bare ..."

"Oi, var dere oppe i natt? Har han blitt sykere i løpet av natta?", avbrøt jeg.

"Nei, sykere ... Det tror jeg ikke."

"Klaget han over vondt i øret igjen? Kanskje han har ørebetennelse?"

"Nei.. Øret? Nei.. Ikke som jeg fikk med meg.."

"Eh okei?"

"Nei altså, jeg sovna igjen da jeg hadde skrudd av alarmen. Jeg var helt ødelagt lissom. Hadde seriøst ikke sjans i havet til å komme meg opp av senga, og.."

"Men hvordan gikk det med Gustav?! Burde han blitt hjemme fra barnehagen i dag da, eller? "

"Hæ? Neida.. Jeg har blitt så mye verre av forkjølelsen bare. Helt skutt. Som sagt, jeg tenkte at det ikke kom til å bli noe barnehage i dag heller. Men så var han så i farta i morges at jeg fant ut at jeg bare fikk kjøre ham likevel. Selv om jeg var altfor dårlig og sikkert burde holdt senga."

 

 

Det er ikke lett å bli tobarnspappa, i hvert fall ikke når det er sykdom i hus. Nå krysser både Plutten og jeg fingrene for at far blir frisk i en fei, og at det i hvert fall ikke er "Man Flu" han lider av.. Da tror jeg denne bloggen går en dyster tid i møte. For når pappa er (små)syk, ja da settes hele verden på pause ;-)

 

/ god bedring

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Sprengt hjernekapasitet

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

I førjulstider er det fort gjort å bli litt stressa. Det er mye som skal tenkes på, mye som skal ordnes, gaver som skal kjøpes og planer for julen som skal legges. Det kan gå varmt i toppen hos selv den beste, men her i huset koker det faktisk fortsatt. Det fosskoker i topplokket til fatter'n.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at det rett og slett ble litt mye med jul og nyttår og alt det der. Hjernen hans klarer liksom ikke lenger å ta imot ny informasjon, jeg ser det på blikket hans, det er som oftest helt fjernt. Stort sett svarer han på det jeg sier, han er jo et rutinert mannebein på firogtredve år. Men..

"Peter? Kan du skrive ned sitroner på handlelista?"

"Ja..."

"Peter? Gidder du å ta med søpla ut når du skal lufte hunden?"

"Ja.."

"Tar du med et glass vann til meg når du skal inn i stua?"

"Ja.."

.. han svarer, det går liksom bare ikke inn. Det kan kanskje virke som om jeg maser fælt på ham, men igjen; det er en del som liksom må gjøres når man prøver å drive en liten familie i en liten husstand. I tillegg til at det har vært jul, som Peter elsker høyere enn himmelen, så har han jo ganske nylig blitt tobarnsfar. Og overgangen fra en til to kan i mange tilfeller være størst for far, av den enkle grunn at mor i huset som oftest har gjort det meste av alt som gjøres må når man bare har hatt én unge å ta seg av.

Du kan vel trygt si at Peter har fått en god del mer ansvar siden Fersken kom til verden, og jeg mistenker at dette kan ha bidratt til at hjernekapasiteten hans nå er sprengt.

 

Dette bildet knipset jeg 1. juledag. Og la det rett ut på Instagram, såklart.


Men altså.. Det toppet seg i går kveld.

Peter skulle lufte hunden for kvelden, og jeg ba ham ta med babycallen og sette den i trappa. Der pleier jeg å sette ting jeg skal ha med opp for natten, slik at jeg ikke glemmer dem. Jeg tok runden og skrudde av lysene i stua og på kjøkkenet, før jeg på vei opp i 2. etasje med lille Fersken i armene får øye på babycallen. Hurra! Han hadde fått med seg beskjeden min!

Men.. ved siden av lå en pose med friterte rekechips.. Tidligere på kvelden så jeg at disse lå på kjøkkenbenken, derfor forstod jeg raskt at den stakkars hjernen til Peter nå måtte ha feilkoblet igjen. Jeg ble helt fnisete før jeg fikk fisket opp mobilen fra lomma og knipset et bildebevis:

 



Jeg tråkket forbi både babycallen og rekechipsen, veldig spent på om Peter kom til å oppdage hva han hadde lagt i trappen, og om han kom til å finne det like morsomt som meg.. Men da han noen minutter senere kom inn på badet mens jeg pusset tenner, nikket han bare trøtt til meg før han gikk bort til vasken og startet sin elektriske tannbørste. Innen han var ferdig med tannpussen hadde jeg glemt hele greia, og vi ble stående å prate om bleiestørrelser (...) mens jeg skiftet på lille Fersken.

Men så.. I det jeg entrer soverommet, ser jeg at babycallen lyser opp på nattbordet mitt. Og ved siden av..? Oh yes, der ligger posen med rekechips.

"Peter.. Seriøst.. Rekechips?!", spør jeg litt oppgitt.

"Eh hæ?", svarer han idet han kikker opp fra mobilen.

"Hvorfor har du tatt med en pose friterte rekechips opp, og hvorfor i alle dager har du lagt dem på nattbordet mitt?"

"Jammen hæ? De lå jo i trappa?! Alt som ligger i trappa om kvelden skal opp, det har du jo sagt mange ganger. Hah!"

"Ja, men det er jo DU som har lagt dem i trappa..", sukker jeg.

"Har jeg?!", humrer han før han legger til: "ja, jeg syns det virka littegranne tjukt av deg, skjønner du.. Rekechips som nattmat lissom..!"

Jeg må si jeg er litt bekymret for hvor lenge dette kommer til å vare.. Ikke nok med at jeg har to barn jeg må ta meg av, jeg har en stakkars mann som ikke virker lenger også.

  "Hæ? Jeg..? Ja, du ja.."

 

/ Hilsen Mammahjerte, mor til 2 ... 3.

* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *

Ønskereprise: Julefrokosten

I kveld skrur vi klokken tre år tilbake til en helt spesiell julefrokost full av overraskelser.

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte, ønskereprise fra i fjor *

For helt nøyaktig tre år siden i dag, våknet jeg opp i sengen og tittet bort på en tom pute. Det var tirsdag, og det første jeg tenkte var at Peter måtte ha listet seg veldig stille ut da han skulle på jobb, siden jeg alltid pleier å våkne av at han smeller igjen en dør eller spiller litt for høy musikk. Så kom jeg plutselig på at han hadde tatt seg fri fra jobben denne dagen, fordi vi skulle kjøre hjem til familien min i Vestfold med julegaver. Vi skulle feire med Peters familie det året, og denne dagen skulle vi altså si god jul til mine nærmeste.

 

 

Jeg rullet ut av sengen, bokstavelig talt, for på dette tidspunktet var jeg nesten åtte måneder på vei, og magen begynte å bli rimelig stor. Jeg listet meg ut i gangen og så at døra inn til stua var lukket. Hmm. Det var da merkelig? Eller nei, det nærmet seg jo jul... det var selvsagt hemmelig julegave-verksted i stua! Jeg tok en kjapp tur på badet, kledde på meg og gikk ut i gangen igjen.

Plutselig åpnet døren seg, og der stod en hemmelighetsfull Peter. Han måtte ha hørt meg.

"Er du våken, da?", spurte han smilende, og jeg gjespet høyt mens jeg nikket. "Ok jenta mi, da kan du komme inn!"

Lukten av kongerøkelse og nystekt bakverk slo imot meg da jeg entret stua, dempet julemusikk klang fra høyttalerne og frokostbordet var dekket.

"Overraskelse! Jeg vet jo hvor sulten du er for tida.. Haha!", humret Peter, "derfor tenkte jeg å lage i stand julefrokost før du våknet. Jeg har vært på butikken og kjøpt inn masse godt pålegg! Og ferske aviser."

Jeg fikk øye på Gräddosten på bordet, og nå hørte jeg bare stemmen hans som en tåkelur i det fjerne. Ost! Jeg elsker ost! Og den lysten ble ikke akkurat dempet etter at jeg ble gravid. Også Gräddost, da! Det spiser vi bare ved spesielle anledninger. Hoho, han hadde kjøpt inn Gräddost! For en lykke.. Jeg satte meg, og skulle akkurat til å kaste meg over de nystekte rundstykkene og rive opp ostepakken, da Peter avbrøt meg:

"Kremt? Ja, kanskje vi skal åpne adventsgavene først?"

Jeg ble rød som en tomat da jeg trakk hendene til meg, og nikket samtykkende, "Ja, det glemte jeg helt. Er litt... Sulten... Kan du si..."

Den julen hadde vi kjøpt adventskalender-gaver til hverandre, og to pakker merket med «21» lå pent ved siden av hver vår tallerken. Jeg kikket ned på gaven Peter hadde kjøpt til meg. En liten firkantet eske? Å nei, ikke si han hadde kjøpt et smykke til meg! I hans pakke lå det tre hvite og rosa skumnisser...

"Eh, Peter?"

"Ja?"

"Eh.. Hva har du funnet på nå? Ble vi ikke enige om å ikke bruke store summer på adventsgaver?"

"Joda, ingen fare. Åh, nei, sånn ja. Nei, det er ikke hva det ser ut som, altså. Ikke noe dyre greier."

Jeg pustet lettet ut, og pakket forsiktig opp den lille pakken. Hmm... Det så da veldig ut som en eske fra en av byens gullsmeder..? Da jeg åpnet lokket kom en hvit stor plastikk-ring med store fargerike blomster på, til syne. Jeg knakk sammen i latter; "Haha! Denne var jo kjempesøt! Hvordan kom du på å kjøpe noe sånt, da?"

 

 

"Nei jeg husker du sa en gang at du ikke var så glad i smykker... Og at forlovelsesringen din mer enn gjerne kunne være en plastikk-ring."

Stillhet.

Forlovelsesring?

Hadde han akkurat fridd?

...Eller var det bare en humoristisk-romantisk gave?

Skulle jeg si noe?

Skulle ikke egentlig han si noe..?

Han så nok forvirringen i blikket mitt, for han kjappet seg å tilføye: "Ja, det er ikke en forlovelsesring, altså! Jeg syns bare den var litt søt. Litt sånn.. Deg!"

Puh... Vi hadde riktignok snakket om å gifte oss innen et par år, siden vi tross alt ventet barn og alt ting, men en forlovelsesring i adventsgave i bytte mot tre skumnisser... Kunne blitt pinlig!
Plutselig stakk det til i magen. Kynnere? Allerede? Skulle veene starte nå? Smerten forsvant heldigvis like fort som den hadde kommet. Det var visst bare sult.

Ahhh, Gräddost! Fokuset mitt var igjen tilbake på osten, og lukten av de nystekte rundstykkene var mer enn min sultne gravidmage kunne utstå. Jeg snappet til meg osten og røsket av topp-plasten i en bevegelse.

"Hei, vent litt da!", sa Peter, mens han kikket på meg med et forskrekket blikk. Jeg tror han hadde glemt hvor sulten en gravid kjerring kan bli.

"Kan vi ikke se på dagens aviser før vi spiser? Jeg har liksom vært på butikken og kjøpt inn et par, da."

På bordet skimtet jeg Dagbladet og Dagsavisen. Dagsavisen..? Jøss, det var et uvanlig valg til å være Peter. Han snappet kjapt til seg Dagbladet. Så jeg skulle altså lese Dagsavisen for første gang i mitt liv. I skrubbsulten tilstand. Okei. Hva var forsida i dag da? «Dame på sykkel mener at 5 km hver dag hadde løst halve klimaproblemet.» Tja, det er jo ikke verst å putte på forsida. Også en Ving-reklame helt nederst med ei jente som hadde prikk like solbriller som meg! Jøss.. Hun så da vitterlig ganske kjent ut? Er det ikke... MEG?!

"Peter?? SE HER!! Det er bilde av MEG i en reklame for Ving?! På forsida!!" Jeg ble sittende å studere bildene, det var jo nemlig hele tre bilder av meg der! Det tok litt tid før jeg enset teksten:

 

 

Hjertet mitt stoppet, øynene videt seg ut og munnen stod på vidt gap... Jeg kikket opp fra avisa, over mot den tomme stolen... men Peter satt ikke der lenger. Han stod nå midt på stuegulvet med en diger bukett roser i hendene. Smilet hans var ikke til å ta feil av, og idet han gikk ned på kne forstod jeg at han mente alvor.

"Du har jo sagt at den dagen jeg frir kan det godt være med en plastring, så derfor...", sa han mens han strakk frem den blomstrete ringen. "Nei vent, hvis jeg skal gjøre det her, så får vi gjøre det skikkelig. Teo!" Og inn kom hunden svinsende med et rødt hjertebånd rundt halsen, med noe som glinset og blinket... Jeg skjønte fort at han hadde fått jobben som ringbærer, for der hang det en nydelig diamantring.

 

uM7RUf on Make A Gif, Animated Gifs

 

"Sånn, nå kan vi fortsette.", sa Peter. Og så kom han med sin lille tale. Sin bunke med velvalgte ord og smiger som jeg ikke husker et eneste ord av.
Det første jeg fikk stotret frem var "seriøst?", før det ble tårer, gledeshyl og elefanthopp... mener til og med å huske at Peter måtte spørre meg om hva svaret mitt ble.

For en dag. Og for et minne. Ikke mange kan skryte av å ha blitt fridd til på forsiden av en avis! Peter virker kanskje som en fjasete fyr, men han kan altså også være verdens mest romantiske.

Og etterpå fikk jeg lov til å spise så mye Gräddost jeg bare ville.

 

/ Lik hvis du heier på kjærligheten og syns Gräddost er godt

Les også: "Kjærlighetsredet" av Christina Mammahjerte

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En er som en, to er som hvaforno..?

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

I tida før barn nummer to kom til verden, fikk vi hele tida høre: «Ja dere vet hva de sier! En er som en, og to er som ti!» Dette begynte etter hvert å irritere oss litt, for hva betydde det egentlig?

At den nyankomne vil føles som 9 unger?
At den førstefødte plutselig over natta går over til å føles som 9 unger?
Vil antallet fordeles likt; begge to føles som om de er 5 unger hver?
Eller noe helt annet, at man rett og slett går fra å være to om ett barn til å måtte ta en hver - og at det plutselig føles som å ha ti stykker?
Eller var det bare når man måtte være alene med begge de to barna samtidig at dette gjaldt?

 

Neida så ...

 

Vi ble aldri kloke på utsagnet som haglet fra alle kanter. Nå har vi imidlertid vært tobarnsforeldre i snart seks uker (ergo er vi jo eksperter) og har kommet fram til et svar. Og faktisk også en genial oppskrift.

For ja. Det er mer å gjøre når man plutselig har to barn i huset. Dobbelt så mye faktisk! Å ta seg av to barn alene vil nok i starten (men forhåpentligvis bare i en overgangsperiode) føles som å ta seg av ti stykker samtidig. Men en ting vi ikke var forberedt på - og som jeg heller syns man bør begynne å si til vordende tobarnsforeldre framfor den gamle utbrukte strofen, er nemlig noe litt annet. Og mye hyggeligere.

Det har seg nemlig sånn at når man blir foreldre for aller første gang, så føles det som mye jobb. Veldig mye jobb. Man har aldri fri. Man vasker klær hele tida, man skifter bleier i ett sett, man mater, koker smokker og flasker, bysser eller triller i søvn, søker opp «bleieutslett» og «døgnrytme» og «kolikk» på google, man prøver å få spist to munnfuller av middagen før babyen begynner å gråte, man gråter kanskje litt selv innimellom, og man prøver å vende seg til sitt nye liv.



I forgrunnen: baby som nyter temperert mat. I bakgrunnen: mors tallerken med varm mat som har blitt kald

 

Men når man venter barn nummer to, da vet man hva man går til. Det kan være lenge siden forrige babytid, eller det kan være kort tid. Men like fullt husker man plutselig hvordan det var å være konstant trøtt, man er liksom forberedt.

Og det som skjedde her i huset, var både magisk og merkverdig på samme tid. Oppskriften går nemlig ut på at man så fort som mulig lar mor få ansvaret for begge barna en hel dag. Så gjør far i huset det samme. Arbeidsmengden er overraskende stor, og man blir sliten. Dævsliten.

 

Dette bildet trenger liksom ingen bildetekst...



Og ved dagens ende finner man litt av hvert på mobilens kamerarull...

 

Men alt dette er intet mindre enn en genial investering, for det som deretter skjer er følgende:

Hver gang Papsen nå tar med seg Plutten ut av huset, og jeg plutselig bare har lille Fersken å ta meg av; ja da har jeg fri. Det er jo helt latterlig egentlig, for hun er jo like fullt en baby med like mange behov som storebroren hadde for 2,5 år siden. Og den gangen skal jeg love deg at jeg var totalt utslitt når Peter kom hjem fra jobb klokken 16.30.. Jeg hadde tatt meg av en baby! Helt alene! Hele dagen! Nåde Peter hvis han ikke ga meg litt kred når han kom inn døra..

Nå går det helt fint å sjonglere en baby mens jeg henger opp nyvasket tøy eller lager middag. For jeg vet at det er mye mer slitsomt å skulle passe på to små samtidig.

 

Vi bare ammer og raper og koser og sover og blogger på likt, vi

 

Det gamle ordtaket "En er som en, to er som ti" ønsker jeg derfor å gjøre litt om på. Jeg syns heller det skal lyde slik:

«En er som en, to er som ti, men da er også én som null»

Dette må være det dårligste ordtaket noensinne.. Men det stemmer i hvert fall for meg, så sånn for sikkerhets skyld tar jeg copyright på det.

 

/ takk for meg

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Mammas myke mage

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Jeg hadde en plan. Som høygravid fikk jeg flere meldinger fra venner og bekjente som oppfordret meg til å poste det berømte firedagersbildet som Fotballfrue satte standarden for i fjor.

- "Oh yes!", tenkte jeg, "såklart skal jeg legge ut bilde av meg selv rett etter fødselen! Null stress!"

Jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn Frua. Men.. Så hadde det seg altså sånn, at fire dager etter fødselen hadde jeg ikke energi til å løfte kameraet mitt engang. Jeg forlot senga kun for å gå på do - og jeg var ikke et vakkert syn der jeg vraltet av sted med vondt både foran og bak, samtidig som de melkesprengte puppene mine hadde gjort meg lutrygget grunnet tyngdekraften. Jeg manglet bare rullatoren der jeg subbet av sted.

Den rosa blondetrusa var i virkeligheten Peters gamle, slitte, fargesprakende bokser - det eneste jeg fant som hadde plass til den store bleia jeg faktisk hadde behov for. Firedagersbilde sa du? Nei, jeg tror jeg går og legger meg igjen..

Derfor eksisterer det ingen bilder av meg fra rett etter fødselen. Men i går fant jeg ut at jeg jo kunne klaske til med et fireukers-bilde isteden! Det har seg nemlig sånn at fødselen er overstått; Fersken er ute - men det kan sannelig se ut som om noen har glemt igjen en liten grønn kiwi eller en høstmoden aprikos inni der.

 

"Ja hei, er det fødeavdelingen? Jeg bare lurte på.. Er dere sikre på at dere dobbeltsjekket at det ikke var en baby nr. 2 inni der da jeg fødte for fire uker siden..?"

 



Samme kan det uansett være, jeg er kjempestolt av kroppen min - stolt av hva den har klart! Magen er et bevis på at kroppen min fungerer - selv om den nå står ut som en liten tønne. Og rett over tønna henger puppene som to vrengte bukselommer, hvert fall rett etter servering av nyprodusert morsmelk. Arret under tønna etter keisersnittet fra første fødsel bærer jeg med stolthet. Det samme gjelder nå for min lille kulemage.

Nå vet du hvordan en fireukers-mage kan se ut.

Men slapp av: de "vrengte bukselommene" skal jeg holde for meg selv.

 

/ high five for kvinnekroppen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mer enn 1000 ord

Det er snart to uker siden kvelden jeg våknet opp etter hele 7 minutters søvn av rare lyder utenfor soverommet. Jeg tuslet ut og fant kjærsten liggende i sofaen mens hun pustet som en oppspilt okse og hveste som en slange. Det var dags.

Jeg tenker å skrive mer om hele fødselsforløpet senere, men for nå ønsker jeg bare å dele et bilde med dere.

En velkjent klisjé sier at et bilde sier mer enn tusen ord og det stemmer bra i dette tilfellet. I hvert fall synes jeg det, som vet hva dette bildet betyr og selv så hvordan frua kjempet seg gjennom den lange veien til fødestua.

 

Når gangen plutselig blir fryktelig lang

 

P.S. Hele historien om da lille Nora kom til verden, dukker opp på bloggen etter hvert. Da vil du få høre mer om pastasalaten som ikke gikk som planlagt, da fattern stjal til seg lystgassen, det absurde øyeblikket på motorveien og selvfølgelig det nanosekundet jeg trodde at alt hadde gått galt

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Frityrstekte rekechips - del 2

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte - fortsettelse*
--> Gikk du glipp av del 1 finner du den HER

Det var jordmor Monika som var på vakt denne lørdagsnatten, en pen, behagelig og utrolig snill dame som fikk meg til å føle meg spesiell der hun dyttet dyner og puter omkring meg slik at jeg lå best mulig i sykesengen.

Hun ga meg de medfølende blikkene jeg trengte hver gang jeg fikk en rie, og hun skrøt av fødebrevet jeg hadde forberedt på forhånd. I ettertid tenker jeg bare på hvor utrolig mye teit jeg hadde skrevet ned.. Det kunne forveksles med kampsaker; «Ja takk til akupunktur!» «Ja takk til et varmt bad!» «Klyster høres lurt ut, for jeg ønsker ikke at andre ting enn babyen skal komme ut når jeg presser!» «Epidural kun hvis det blir krise!» og det opplagt innlysende: «Nei takk til revning.»

Men Monika strøk meg på kinnet og sa jeg var tapper, og jeg tenkte at dette kom jeg helt klart ikke til å overleve uten henne. Jeg fikk på meg den lekre sykehusskjorta og en enda lekrere bleie-nettingtruse. Bortsett fra de to gangene Peter løp ut på gangen for å se hvem som stakk av med seieren i MGP, var han helt og fullt til stede. Min største skrekk hadde nemlig vært at han kom til å sitte og surfe på mobilen, mens jeg lå der og slet for meg sjæl.

 

Ikke rart jeg var bekymret for hvem som kom til å stikke av med oppmerksomheten.. Dette bildet fant jeg i blogg-arkivet hans..

Men Peter viste seg å være en skikkelig mann, og det var vel sånn ca på dette tidspunktet at jeg begynte å tåle trynet hans igjen.. Han hentet kalde kluter til panna mi, rød saft og sjokoladekjeks. Jeg hadde ikke spist sukker på mange måneder, og satte veldig pris på denne kjeksen, selv om jeg kun klarte å svelge unna en halv.

Smertene var uutholdelige, og jeg var overbevist om at hele verden måtte ha stoppet opp. Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle spørre Peter om han kunne kikke ut på Ullevålsveien og sjekke om trafikken stod stille - for det var helt utenkelig at folk kunne kjøre bil når jeg nesten ikke klarte å puste.. Litt egoistisk blir man tydeligvis når man skal sette en ny borger til verden.

 

Du vet du har vondt når sukker smaker nada

Monika satte akupunkturnåler på meg, og dette må jo være tidenes dårligste måte å måle akupunkturens effekt på..? Hos en førstegangsfødende som ikke har noe som helst å sammenligne smertene med. Jeg tror neppe nålene utgjorde noen forskjell, men jeg kan jo ikke være sikker heller. Centimeterne sneglet seg av gårde, og da det nærmet seg seks cm tappet Monika vann i badekaret.

Jeg hadde en måler på magen, som etter rimelig nøyaktig 7 minutter i varmt, deilig badevann kunne hinte om at babyen ikke satte like stor pris på det varme vannet som moren gjorde. Derfor var det bare å komme seg ut av vannet og få på seg fillene igjen, dette var ikke stedet for spa-kos!

Jeg pustet og peste meg gjennom riene, noe hadde jeg da lært av å se på «Fødeavdelingen» på tv'n, og tenkte at hver rie var et skritt i riktig retning mot å få hilse på den lille. Eller, det var dette jordmor fortalte meg da, jeg tror ikke jeg klarte å føle på kroppen at dette var en massiv trøst. En lege stakk hodet inn døra, og på dette stadiet var jeg så vant til vaginale undersøkelser at jeg ikke brydde meg stort. «Jaja! En fra eller til!», mumlet jeg - mens legen konstaterte at hodet til babyen stod godt nede i bekkenet.

Det ble festet elektroder på babyens hode for å overvåke utviklingen, jeg følte jeg var i trygge hender. Jeg var fortsatt innstilt på å klare fødselen uten smertelindring, jeg hadde jo lest et sted at man kunne bli lam av å få epidural.. Og den sjansen var jeg ikke villig til å ta. Men da jeg hadde åtte centimeter åpning, skjedde noe uventet. Jeg måtte presse.

 


Pressriene kom med jevne mellomrom, jordmor forstod raskt hva som var i ferd med å skje, og hun forklarte meg rolig at jeg måtte prøve å holde igjen. Åtte centimeter var ikke full åpning, så her måtte vi bare vente. Akkurat. Alle som har opplevd pressrier vet at det er rimelig håpløst å holde igjen - hvordan gjør man egentlig det? Hver gang det kom en rie, trakk hele magen seg sammen og jeg utstøtte noen merkverdige skrik som jeg ikke kunne forstå at kom fra min egen munn.

«Nå må du bytte stilling!», ropte jordmor, og jeg kom meg opp på alle fire. En flodhest som krabbet rundt blant dyne og puter, ikledd ei sykehusskjorte og ei nettingtruse. Det hjalp til en viss grad å bytte stilling, men jordmor Monica sa nå klart og tydelig fra at hun anbefalte at jeg takket ja til epidural, slik at vi fikk dempet pressriene - samt at jeg kunne få i meg litt mat og drikke. På dette tidspunktet begynte jeg å bli såpass utmattet at jeg samtykket uten å tenke meg om, glemt var frykten for å bli lam - nå ville jeg bare få dette fødeprosjektet overstått.

 

Like greit å vende spaavdelingen ryggen, først som sist


Det skulle vise seg at det kun var én anestesilege på jobb denne natta. Og han hadde selvsagt nok å drive med. Så vi ventet ... Og ventet ... Mens jeg vred meg rundt for å ikke gi etter for pressriene. Etter nesten tre timer (!) dukket han opp, beklaget at det hadde tatt sånn tid, jeg var midt i en rie så jeg klarte ikke se på ham engang, men mest av alt hadde jeg lyst til å svare «jo det går helt fint, nå skal du høre, jeg ligger nå her da, kommer meg ikke av flekken før ungen er ute likevel - så bare ta den tida du trenger, du!»

Nå får det briste eller bære, tenkte jeg da legen satte epidural-nåla i ryggsøylen min, jeg som ikke hadde en anelse om hvordan epiduralens effekt skulle kjennes ut. Noen minutter senere ble bedøvelsen pumpet inn i kroppen min, og jeg kjente smertene forsvinne. For. En. Lykke!! Jeg hadde hatt rier i 3 døgn og var nok mer utslitt enn jeg hadde trodd.

Da legen takket for seg og tok meg i hånda, var det så vidt jeg klarte å slippe ham. Jeg ville bare at han skulle bli værende sånn at jeg kunne spørre om han ville gifte seg med meg - for jeg var overbevist om at han hadde reddet livet mitt. Glemt var Peter, glemt var fødselen; jeg hadde funnet en mann som kunne befri meg fra en smerte jeg aldri hadde kjent maken til - sånne vokste nok ikke på trær! Peter skjønte tegninga og humret godt der han satt i stolen, ikke nevneverdig truet tror jeg - og godt var det.

 

My life saver.. Jeg lover at han så sånn ca. nesten omtrentlig sånn ut.


Det ble straks god stemning, brødskivene smakte nydelig og den røde safta var som sendt fra oven. Jeg lå plutselig godt i senga, mens Peter fortalte meg ved hjelp av monitoren at «nå, nå kommer det snart en ny rie. Kjenner du det?» Men smertetoppene var borte, og riene var nå som murringer nederst i magen.

Det er en liten mulighet for at jeg har glemt hvordan ting fortonet seg på nåværende tidspunkt, men sånn jeg husker det - så var det skikkelig god stemning. Det eneste kjipe var at vakten til Monika straks var over, og jeg var i ferd med å få både separasjonsangst og en litt sær utgave av kjærlighetssorg.

Tårene stod i øynene mine da hun ga meg en klem og jeg med skjelvende røst fikk presset fram at dersom jeg en vakker dag skulle vente et barn til, så var det helt og holdent takket være henne. Det var tross alt Monika som hadde reddet meg denne natta. (Hvis du tilfeldigvis kjenner til denne fantastiske jordmoren som var på jobb den februar-natta i 2012, så må du hilse henne så mye fra både Plutten og Peter og meg! Takket være deg er det en Fersken på vei i disse dager :-) Ja, og litt takket være Peter da).

Etter at Monika forlot oss, gikk alt egentlig slag i slag. «Hei hei, 9 cm ja!», «Babyen har det fint», «Det virker som om epiduralen har god effekt», «Tjohooo 10 cm, full åpning, nå blir det snart bebis!»

Men et eller annet sted på veien hadde noen glemt den siste ultralyden hvor beskjeden om «stort hode» ble gitt. Mitt smale bekken hadde ikke under noen omstendighet planer om å utvide seg såpass at et hode litt over gjennomsnittet skulle få passere. Da tredje legen hadde vært innom (både rommet og underlivet mitt), ble det plutselig hektisk stemning. Hodet satt jo såklart bom fast, og det ble bestemt hastekeisersnitt.

 

En smule takknemlig for at det er 2012, og at helsepersonell gidder å ta helgevakter..

Det fine er at siden alle forholdt seg såpass rolige, ble jeg aldri verken stressa eller redd. Jeg fikk hele tiden forklart hva som var i ferd med å skje, og det var veldig betryggende. Så lå jeg plutselig der da, på operasjonsstua med en helkledd Peter ved min side. I en outfit som så ut som om han var klar for en månelanding, men jeg så vel ikke akkurat stort bedre ut selv. Jeg var så ufattelig utslitt at jeg husker jeg irriterte meg grønn over sykepleieren som satt ved siden av meg med den ene oppgaven å distrahere meg fra det som skjedde på andre siden av operasjonsduken.

«Bor dere langt unna da?», «Er det deres første barn?», «Hvordan har svangerskapet vært?». Jeg var så vanvittig tørr i munnen at jeg knapt klarte å svare. «Kan jeg være så snill og få litt vann?», mumlet jeg mens tunga klebet seg til ganen. «Åå, nei dessverre, du kan ikke få vann nå, men jeg skal hente et glass til deg så fort legene er ferdige med deg.»

Peter ble hvitere og hvitere i ansiktet av operasjonsduken som blafret fram og tilbake på grunn av legenes kamp for å få ut den stakkars bebisen som riene hadde presset godt ned i bekkenet mitt. Jeg derimot, tenkte kun på en ting: at noen måtte hente bena mine som var i ferd med å fly ut av vinduet og ut i den trafikkerte Ullevålsveien. Jeg har aldri blitt operert før, og heller aldri opplevd følelsen av å kjenne en spinalbedøvelse frarøve bena 97 % av all følelse. Det er noe av det rareste jeg har opplevd.

Plutselig hørtes små grynt fra en liten krabat, samt hurrarop fra legene på den andre siden av duken; «her kommer en liten gutt!». Det var så uvirkelig, endelig var ventetida over, vi hadde blitt foreldre til en liten guttebass! Peter har i ettertid sagt at han stusset over hvor likegyldig jeg virket, men selvsagt var jeg glad - det er bare begrenset hvor mye man klarer å vise etter nesten fire døgn uten skikkelig søvn, og med et par ben som flagrer oppunder taket.

Etter å ha blitt lappet sammen ble jeg liggende tre timer alene på postoperativen før gutta mine endelig fikk lov til å komme inn til meg. Peter kom trillende på en liten kurv med en liten bylt oppi - øynene hans var rødsprengte og han mumlet noe om «måtte ringe mamma, begynte å grine, skikkelig lissom» før han kysset meg på panna. «Han er verdens snilleste! Ligger bare og sover!», smilte han videre.

 


Tipper den tommelen hadde forsvunnet rimelig raskt hvis det lille nurket hadde gitt fra seg lyder..!


Og der startet vårt nye liv. Det høres kanskje floskete ut, men siden har vi aldri sett oss tilbake. Vi husker ikke hva vi fylte livet med før vi fikk barn, og vi savner heller ikke tida hvor vi kunne gjøre som vi ville hele tida. Det er liksom et tilbakelagt stadie, og tida var så innmari moden for å starte nye kapitler. Og nå sitter vi altså her og venter på barn nummer to. Lille Fersken kan dukke opp når som helst, og det blir ufattelig spennende!

Alt ligger også til rette for en mer normal fødsel denne gangen - det så hvertfall sånn ut fram til vi var på ultralyd denne uka for å sjekke om babyen også denne gangen lå i seteleie slik det virket som.

«Neida, her ligger babyen deres riktig vei!», sprudlet jordmor, «hodet har ikke festet seg enda, men det gjør ingen ting.» Vi pustet lettet ut, en setefødsel hadde vært ganske krise for mitt smale bekken. Men jordmor var ikke ferdig:

«Men vent litt.. Når jeg måler omkretsen på barnets hode..»

 

/ lik for å ønske Mammahjerte lykke til på fødestua :)

* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *

Frityrstekte rekechips og strake veien til Ullevål, takk

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Innledningsvis må jeg bare få presisere: Jeg er fullt klar over at dette er en pappablogg. Og at dere mannfolk ikke syns det er noe særlig å verken lese om, høre om eller delta på en fødsel. Samtidig er jo nettopp fødselen en såpass vesentlig del av det å bli far, at jeg på sett og vis føler det ikke er noen vei utenom en fødselshistorie på denne bloggen. Så mens vi venter på Ferskens ankomst, er det på tide å mimre tilbake til da Plutten kom til verden. Her kommer vår fødselshistorie.

Svangerskapet mitt hadde stort sett vært rimelig ok, hvis man ser bort ifra de innledende 17 ukene med intens kvalme og det faktum at den vordende barnefaren gikk meg skikkelig på nervene. (Les mer om dette her) Men da jeg var ca åtte måneder på vei begynte en gryende frykt å melde seg. Da mistenkte nemlig jordmor at barnet i magen lå i seteleie, hvilket i følge henne ikke var noe problem, for babyen hadde jo masser av tid til å snu seg på. Men dagene gikk, og jordmor kjente fortsatt rompa i feil ende. Jeg måtte derfor til en ekstra ultralyd på Ullevål en uke før termin, for å bekrefte eller avkrefte leiet. Det ble en absurd opplevelse kan man trygt si.

For legen som undersøkte meg kunne berolige meg med at "Neida, her ligger hodet ned og rompa opp, alt ligger altså til rette for en normal fødsel!" Jeg pustet selvsagt lettet ut, men det var før jeg hadde hørt hva hun fulgte opp med å si. "Ikke noen setefødsel, Christina, dette skal gå fint. Men skal vi se her... Når jeg måler omkretsen på barnets hode, så er det over gjennomsnittet stort".

 

Sukk... Tenk hvor mye lettere det hadde vært å sette barn til verden i uke 9...


Flott. Som om ikke tanken på en fødsel er ille nok fra før. Hvis det aller siste man har lyst til her i verden er å føde, så blir det faktisk enda et hakk verre med et ekstra stort hode. Men begrepet "stort hode" var tydeligvis en detalj som ikke kom til å få noen videre oppfølging. (Og dette lurer jeg på til dags dato; hvis det likevel ikke skulle bli et alternativ å ta keisersnitt, hvorfor måtte jeg da egentlig informeres om denne betydelige «detaljen»? Sånn at jeg kunne grue meg litt ekstra? Eller kanskje få panikk?) Men siden jeg ikke hadde peiling på føding, så bestemte jeg meg for å slå meg til ro med at "jaja, ungen må jo ut, så det får gå som det går."

En telefon til svigermor var forresten det som skulle til for å oppklare hode-problematikken, dette var visstnok en arvelig greie fra den vordende fars side av familien. Hodet i seg selv er ikke større enn normalen, men hodeformen fremstår som litt «bulkete» - men helt symmetrisk og heldigvis totalt ufarlig. Uansett: thank´s a lot, Peter!

Jeg beholdt altså fatningen, for jeg visste jo at jeg ikke hadde noe valg uansett. Da jeg begynte å kjenne sammentrekninger fire dager før termin, forstod jeg at noe var på gang. Jeg lastet ned en rieteller på mobilen, og fant raskt ut at de var veldig ujevne. Tre minutter mellom hver, så femten. Så tredve minutter, så tilbake til tre. Men så ufattelig vondt! Det var kort vei til Ullevål, så jeg forholdt meg rolig. Førstegangsfødende bruker som oftest lang tid, og det kom garantert ikke til å gå fort hos meg heller... Jeg sov mellom slagene hele natten gjennom, noen av sammentrekningene var så vonde at jeg ikke fikk puste. Så dagen etter ringte jeg fødeavdelingen på Ullevål:

- Ja hei, jeg heter Christina, og jeg tror jeg har rier... De er veldig ujevne, men det gjør så innmari vondt!
- Ok, har du tatt tiden mellom dem?
- Ja, det er alt fra tre til tretti minutter mellom dem, og -
- Åja! Men da har du modningsrier, da. Det er veldig vanlig. Ingen grunn til bekymring, og ingen grunn til å komme hit enda.
- Hæ? Modningsrier? Hva er det?
- "Jo, det er rett og slett rier som modner mormunnen og gjør klar for fødsel. Så du får følge med og ringe igjen når det tar seg opp.
- Eh ja.. Men hvordan vet jeg når det er ordentlige rier og ikke modningsrier lenger?
- Å kjære deg? Det merker du...

Jaja, så var det bare å slenge seg ned i sofaen og vente, da. Peter tok det hele med knusende ro, baggen var pakket og jeg husker jeg følte det som ekstremt urettferdig at han kunne sitte i sofaen og gafle i seg de herligste matretter mens jeg måtte holde pusten når smertene stod på som verst. I to døgn tasset jeg rundt med såkalte modningsrier. Jeg sov mellom slagene, Peter var på jobb og hadde mobilen i nærheten. På kveldstid koset han seg i sofaen mens vi ventet på at ting skulle ta seg opp. Det gjorde det ikke.

 

"Neida så.. Jeg spiller litt fifa imens, jeg. Må jo få tida til å gå vettu!

Da lørdagen kom var jeg drittlei. Nå ville jeg bare få det overstått, glemt var beskjeden om at vi ventet en unge med stort hode. Den norske melodi grand prix-finalen stod for døren, noe Peter må få med seg hvert år. Vi bestemte oss for å bestille mat på den lokale kinamat-sjappa.

«Sleng med en pose med sånne rekechips!», ropte jeg til Peter da han skulle hente maten. Det rare med graviditet, er at man plutselig bare må ha ting. Som frityrstekte rekechips..

Jeg fikk i meg minimalt med mat, knasket noen rekechips, men var rimelig uggen nå på grunn av riene. Etter hvert som de norske bidragene rullet over skjermen, ble Peter mindre og mindre opptatt av sin stakkars samboer som vred seg i smerte. Han hadde det som plommen i egget der han satt med takeaway og yndlingsprogrammet på tv´en. (Det litt morsomme er at Peter til dags dato er overbevist om at vi spiste hjemmelaget pizza denne kvelden. Så overbevist at han til og med har skrevet det i boka si).

Jeg tok meg et varmt bad i håp om at det skulle døyve smertene, men innså raskt at det var fånyttes. «Peter, jeg tror du må ringe fødeavdelingen og høre hvor lenge jeg skal gå sånn, altså - nå orker jeg snart ikke mer!» Jeg fikk et misfornøyd blikk fra sofaen, han var tydelig opptatt, men smertene var nå så intense at jeg kjente magen vrenge seg. Rekechips opp og ut - sympatimessig var dette et sjakktrekk, for nå spratt Peter opp fra sofaen og ga meg sin fulle og hele oppmerksomhet.

 

Har ikke spist denne "delikatessen" siden, for å si det sånn..

 

Han kastet seg over telefonen, jeg hørte ham presentere seg og forklare situasjonen. Jeg hørte bare bruddstykker; «modningsrier i to døgn», «spist litt mat, kastet opp nå nettopp», «tatt et bad», «tror det blir verre», «okei, den er grei, hadet bra»

«Eh, jenta mi? Jeg snakket med en hyggelig jordmor nå. Hun sa at de hadde litt mye å gjøre akkurat nå, og at det var fint hvis vi kunne vente noen timer før vi kom..»

Jeg trodde ikke mine egne ører. Mye å gjøre? Myyye å gjøre?! Hva hvis jeg måtte føde innen noen timer? Det var lørdag, var det færre på vakt? Jeg kjente panikken bre seg.

Kvinnekroppen er ganske fantastisk, og for å beskytte fosteret mot «oppadstigende infeksjoner», dannes et tykt slim rundt mormunnen når man blir gravid. Når denne «proppen» løsner, er det som oftest et tegn på at fødselen nærmer seg med stormskritt. Jeg skal ikke beskrive dette noe ytterligere, la oss bare si det sånn at jeg etter et par timer plutselig forstod at det var på tide å ringe en taxi. (Beklageligvis ropte jeg rimelig høyt, tydelig og beskrivende til Peter hva jeg hadde oppdaget - så han var både grønn og gul og rosa i ansiktet da jeg kom ut i stua)

- Neeeei! Jeg må ha på den største og tykkeste boblejakka mi!, snøftet jeg til Peter som holdt fram den tynne jakka jeg vanligvis brukte.
- Den tykkeste boblejakka..? Hvorfor det? Taxituren tar tre minutter, og det er ikke såå kaldt ute.., prøvde han.
- Hallo? Hvis taxisjåføren SER at jeg er gravid, så vil han ikke ha meg med! Jeg har lest at de er redde for at vannet skal gå! Renseregninger og full pakke, og nå MÅ jeg på sykehuset, din idiot!.

I ettertid har jeg forstått at Peter slet med å holde latteren tilbake, og hvilken boblejakke kan egentlig skjule en gigantisk gravidmage som i tillegg akkompagneres av en særegen vraltende føde-gange.. Det første taxisjåføren sa da Peter åpnet døra var: «Jasså, da var det dags? Riksen eller Ullevål?» Den hyggelige mannen hadde fire barn selv, og syns bare det var stas å kjøre fødetransport.

 

Ehh.. Not my finest hour ...

På sykehuset var jeg overbevist om at vi kom til å bli sendt hjem igjen, det er jo alles største skrekk. En hyggelig sykepleier tok imot oss, og etter en kjapp undersøkelse kunne hun konstatere at her var det allerede tre centimeter åpning, så da var det bare å finne et ledig rom! Både Peter og jeg tenkte at nå kom det til å gå fort, svisj svosj så var ungen ute..

Glemt var Mormors «oppløftende» reprimande fra noen uker tilbake i tid; «Det sier jeg deg Christina, vi er ikke noen fødekvinner i denne familien! Ikke i det hele tatt! Grøss og gru!»

Min kjære mormor. Vel, det skulle vise seg at hun hadde ganske så rett.

--> les fortsettelsen: Frityrstekte rekechips, del 2

 

* Følg Mammahjerte (og Pappahjerte) på Facebook *

Kjære Siv Jensen, gratulerer som nybakt mamma!

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Kjære Siv,

Først og fremst, gratulerer som nybakt mor! Jeg leser i media at forløsningen din fant sted i dag, onsdag klokken 10.00. Som høygravid medsøster ønsker jeg å dele noen tanker med deg, nå som ditt lange svangerskap er over.

VG: Siv Jensen om statsbudsjettet - Har gått høygravid i flere uker

Det har seg nemlig sånn at jeg også har termin om ikke så altfor lenge. Jeg er skikkelig høygravid, og selv om det sannsynligvis er altfor tidlig for deg å uttale deg om hvordan kroppen din har det nå - så må jeg få sende deg noen tanker.

 

Så du også slik ut mot slutten?

Jeg så at du uttalte at du hadde sovet godt i natt, og da må jeg si du har vært svært heldig så kort tid i forkant av fødselen! Det håper jeg at jeg selv får oppleve også, ingenting må være så fint som å møte uthvilt og full av krefter på fødeavdelingen.

Vet ikke hvordan det var med din lille bebis, men syns ikke du også det var skikkelig irriterende når den sparket deg hardt i ribbeina eller satte inn en fulltreffer midt i urinblæra med jevne mellomrom? Det slipper du nå. For en lykke. I natt var jeg oppe seks ganger for å tisse, det var riktignok ny rekord til meg å være, men jeg har nok ikke sovet en hel natt siden februar i år. Ikke vet jeg om det er en gutt eller ei jente jeg bærer på heller - visste du hva det ble? Det blir jo ekstra spennende å ikke vite kjønnet, men samtidig litt vanskeligere i planleggingsprosessen.

Har du hatt problemer med blodtrykket underveis da? Hovne ben? Ekstra gass i magen? Svangerskapsdiabetes? Jeg har sluppet unna dette heldigvis. Men jeg måtte ta meg en tur på apoteket for å kjøpe en sånn salve som forebygger hemoroider. Med fare for å bli altfor personlig, så fikk jeg et par sånne besøk i hekken under mitt forrige svangerskap, og det skal jeg love deg var pain in the ass, bokstavelig talt. Håper du slapp unna og kan sitte uten ubehag.

Tipper du gleder deg til å ta deg et glass vin igjen etter så mange måneder uten noen som helst form for alkohol. Ikke at vi er alkoholikere verken du eller jeg, men det er noe med å nyte et glass rødvin til en bedre middag, er du ikke enig? For ikke å snakke om de myke ostene og spekematen som også er fy-fy! Nå kan du til og med bestille sushi uten å være bekymret for listeria, og i tillegg spise tunfisk-biten. Så deilig! Gleder meg til det blir min tur.

Vet ikke hvordan det var med deg, men jeg blir ganske fort irritert på småting i hverdagen. Mannen min for eksempel, han smeller med skapdørene på kjøkkenet. Såpass høyt at både sønnen vår på 2,5 år og jeg våkner dersom vi ligger og sover. I etasjen over. Fryktelig irriterende. Innimellom kaster han også sokkene sine om kvelden når han sitter foran tv´en, sånn at sokke-lo flyter rundt i sofaen og på gulvet. Fryktelig irriterende.

Jeg tenker iblant på hvordan fødselen kommer til å bli. Gruet du deg? Jeg har lyst til å få oppleve en normal og god fødsel siden det ble hastekeisersnitt forrige gang. Det var utmattende å måtte gjennomgå nesten to fulle fødselsforløp etter tre døgn med modningsrier. Men siden du hadde sovet så godt i natt, så regner jeg med at det gikk bra for deg.

Og du ser i tillegg uforskammet fresh ut på bildene som florerer i media akkurat nå! Jeg var grønn i ansiktet etter at jeg fikk tilbake følelsen i bena da spinalbedøvelsen gikk ut. Og jeg forble faktisk grønn i tre uker. I tillegg er det faktisk umulig å skimte de store mamma-bleiene gjennom skjørtet ditt, det er sannelig ikke verst!

 

Nybakt mamma på pressekonferanse (Skjermdump: Nettavisen.no)



Til sammenligning... Dette er dag 4 etter fødsel...

Så kjære Siv - gratulerer igjen hjerteligst med vel gjennomført fødsel! Du har vært gjennom et smerteløp av dimensjoner, nå kan du være stolt av din lille hjerteknuser. Husk å ta det rolig i dagene som kommer, det tar tid å restituere seg og bebisen trenger ro og kjærlighet.

Og sånn avslutningsvis håper jeg at du husket å gjøre knipeøvelsene dine hver dag de siste månedene. Bare sånn fra en mor til en annen, altså.

 

/ lik hvis du også er imponert over den nybakte moren

* Følg Mammahjerte & Pappahjerte på Facebook *

Ubudne gjester i hekken

 * Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Peter kaller seg kanskje for en tøff mann, men når det kommer til å prate om intimhelse er han en skikkelig pyse. Like fullt har han blitt pent nødt til å lære seg et par ting i løpet av mine to svangerskap, for med svangerskap følger en del mindre behagelige skavanker... Skavanker som man muligens ikke var klar over at kunne dukke opp.

For når man har en voksende baby inni sin egen mage, sier det seg selv at det mot slutten av graviditeten begynner å bli trangt om plassen. Urinblæra må tømmes hyppig, magesekken fylles fortere, og man blir andpusten ved selv den minste anstrengelse. Men en ting jeg ikke var klar over på forhånd, var at den voksende livmoren trykker ned mot endetarmen. Dette kan føre til at man får uønsket besøk der bak - nemlig av hemoroider.

 

Da jeg gikk gravid i 2012, skjedde dette meg mot slutten av svangerskapet. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg ble tatt skikkelig på senga. Jeg hadde aldri hatt sånt djevelskap før, og trodde det var noe pensjonister fikk fordi de spiste for mye fyrstekake og drakk for mye portvin. Hemoroider er helt klart ikke noe man snakker om rundt middagsbordet. Eller med naboen. Eller med noen som helst. Bare ordet i seg selv får Peter til å brekke seg, så jeg kunne ikke nevne dette for ham da det stod på som verst for et par år siden.

Litt rart er det jo egentlig, for et raskt søk på Google forteller at hele 1 av 3 nordmenn sliter med dette problemet. Og det er jo et overraskende høyt tall, spør du meg. Det betyr jo egentlig at dersom du ikke har hemoroider selv, så har naboen din det. Eller moren eller faren din. Men ingen snakker om det.. Hvilket ved nærmere ettertanke kanskje er like greit.

 

- Unnskyld, min herre, men klør De også litt i -
- Ty!
- Om forlatelse.

 

Men nå har det seg altså sånn, at jeg jo ikke er dummere enn at jeg forstår at når jeg nå befinner meg i en relativt høygravid tilstand, så betyr det at jeg sannsynligvis snart får besøk av disse rakkerne igjen.

Enda et raskt søk på Google kan fortelle at det finnes forebyggende salver på markedet, men at de preparatene som blant annet inneholder prednisolon bør unngås når man er gravid.
Salven som derimot anbefales for gravide, og som jeg tydeligvis er ute etter, har dessverre klart å gå tapende ut av navneforslag-konkurransen. Den har nemlig fått det klingende navnet «Alcos Anal». Er det noe du ikke ønsker å be om hjelp til å finne i apotekhylla, så er det «Alcos ANAL». Jeg var derfor helt klar på at dette produktet skulle jeg finne selv når jeg tok turen til apoteket - uten hjelp fra en eller annen apotektekniker. Det var selvsagt lettere sagt enn gjort.

«Hei! Hva kan jeg hjelpe deg med - leter du etter noe spesielt?»

Jeg hadde knapt fått satt det ene benet på innsiden av apotekets lokaler, før den mørkhårede damen kastet seg over meg. Hva skulle jeg svare..
«Nei, jeg er bare ute og kikker litt»..? Ingen drar vel på apoteket for å se seg rundt.
«Nei takk, jeg vet hva jeg skal ha..» føltes heller ikke riktig.
Jeg sveipet blikket raskt rundt for å se om «Alcos Anal» lyste mot meg fra en av reolene. No such luck.

Det var to andre kunder i lokalet i tillegg til meg, og selvsagt var det dørgende stille. Det bråker dessverre aldri på apoteket.

 

Jaha, så det er du som er klar for litt.. ALCOS ANAL?!

Jeg turte ikke møte blikket til den hyggelige damen som ventet på svaret mitt. I stedet begynte jeg å stotre.

«Eh ja, jo jeg tenkte jeg skulle være litt tidlig ute.. Eller tja, du vet, jeg har hørt at man skal være litt forsiktig når man er gravid..» Great, dette gikk jo fint. Damen rynket pannen forsiktig, men lot meg fortsette:

«Jeg skal ha.. Alcos Anal..», hvisket jeg så lavt jeg kunne.

Damen fortrakk ikke en mine. Profesjonelt.

«Ja, det har vi her borte!», svarte hun, en smule for høyt, stillheten i rommet tatt i betraktning. «Problemet er bare at vi er helt utsolgt, og leverandøren klarer ikke levere på en stund.»

«Eh, okei. Har du noe annet da, som fungerer på tilsvarende måte og som er godkjent under graviditet?», mumlet jeg.

«Ja, denne salven her», fortsatte damen i samme volum som før, «denne lindrer kløe og smerte og annet ubehag som man har i og omkring endetarmsåpningen. Gjør stort sett samme nytten som Alcos Anal, bare med andre virkestoffer

Jeg hadde nå tiltrukket meg de to andre kundenes oppmerksomhet, begge kikket nysgjerrig i min retning.

«Ja, eh, eh, altså», stammet jeg, «jeg skal liksom bare bruke dette forebyggende jeg da, det er ikke sånn at jeg allerede har et problem, men jeg tenkte at det var best å være tidlig ute sånn at problemene ikke oppstår kanskje, jeg har hørt at det kan være veldig plagsomt, og.

Oh lord. Rødmen i fjeset mitt må ha gitt mitt ufødte barn i magen midlertidig blodmangel - for jeg må ha vært tomatrød på dette tidspunktet. Damen smilte til meg, ville åpenbart ikke avbryte mitt lille foredrag.

«Eh, ja takk, jeg tar den salven der, jeg», gryntet jeg før jeg løp til kassa, betalte i en kjempefart og stresset ut av butikken.

På hjemveien kom jeg plutselig på ordene fra jordmoren på fødselsforberedende kurs: «Det finnes mange gravide som ikke får en eneste hemoroide, så ikke gå og vent på dem!»

Men en ting er i alle fall sikkert; skulle de først dukke opp, så er det i det minste en mager trøst at leverandøren ikke klarer å levere nok «Alcos Anal» i forhold til etterspørselen. For det kan jo ikke bety annet enn at du muligens har en liten salvetube innerst i skuffen på badet, du også.

 

- Au.. Fingra av fatet, takk!.

 

/ lik hvis du liker den frittalende Mammahjerte /

* Følg Pappahjerte på Facebook *

100% nesten lykkelig gravid

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Som de fleste har fått med seg, venter vi et nytt familiemedlem til høsten. Stor stas! Og siden dette med all sannsynlighet er siste gang jeg går gravid, prøver jeg å tenke på nettopp det så ofte jeg kan. Jeg er supertakknemlig for å kjenne liv hver dag, og det er helt fantastisk at kroppen min livnærer en liten tass eller tassinne som skal bli en del av vår lille familie.

Men...

Siden jeg er gravid for andre gang, kan jeg med rette skrive under på at alle svangerskap fortoner seg forskjellig. På tjukka i 2011 leste jeg til eksamener og følte meg i strålende form. Jeg var kanskje litt oppblåst, men jeg måtte ikke tisse hvert femte minutt og kvalmen gikk over i uke 17. Jeg hadde sett for meg at det samme ville gjenta seg denne gangen, men en liten detalj hadde jeg glemt å ta med i beregningen: nå er jeg mamma til en liten tass fra før... Og det betyr at jeg ikke kan hvile når kroppen sier fra, jeg kan ikke slenge meg på sofaen så fort jeg føler for det - og det er ikke lenger jeg som bestemmer hvor mye det skal soves hver natt.

 

Kjenn på det myke teppet da Plutten...
Vi skulle ikke bare lukket øynene noen minutter da...?


For økt søvnbehov er et stikkord her. Før var det viktigste at middagen kom på bordet så fort Peter kom hjem fra jobb, nå driter jeg i maten så lenge jeg får lagt meg en times tid hver ettermiddag når han kommer hjem. Dette er selvfølgelig et lite problem siden middag er noe av det mest essensielle en arbeidende mann ønsker skal være på stell når han kommer hjem. I blant får jeg ikke sovet om ettermiddagen, så da legger jeg meg litt ned på gulvet inne hos Mr. Plutt når han tar kvelden klokka 19. Fire timer senere våkner jeg med krampe i rompe, lår og legg - og med bustete hår og usjarmerende sikkel nedover halve kinnet.

Skjønt soving var også bedre før... Mye bedre. Hvis nå endelig husets minstemann sover seg gjennom en hel natt, så må likevel jeg opp for å tisse x antall ganger, og det kan ta tid å sovne igjen. For det er ikke bare lett å finne en behagelig liggestilling. Å sove på magen er så klart umulig, men på ryggen er også totalt uaktuelt siden det finnes noe som kalles «vena cava»-syndrom. Dette syndromet oppstår når livmoren vokser seg større og tyngre, og spesielt når man ligger på ryggen vil presset på «vena cava» bli stort. Kort fortalt fører dette ofte til kvalme, svimmelhet og ubehag hos den gravide, siden vena cava frakter blod tilbake til hjertet. Jeg skal love deg at dette er reelt. Derfor må jeg ligge på siden, og det merkes godt i setemuskulaturen som får krampetendenser rett som det er. Å snu seg i senga er et kapittel for seg, magemusklene spriker i alle retninger og er ikke akkurat behjelpelige lenger... Når den perfekte stillingen er i boks og søvnen kommer krypende, så begynner selvsagt akrobatikken fra det lille fosteret. Når mor endelig har lagt seg for kvelden, da er det på tide å lage litt action!

"Ska'ru sove mutter'n?! Okei, jeg bare vrir meg litt, også sparker jeg opp sånn... POW!"


Å kjenne spark er en helt ubeskrivelig følelse. De første gangene er man liksom ikke helt sikker... Var det et spark eller var det en luftboble eller var det bare magen som laget en romlelyd eller... nei, det kan sikkert ikke ha vært et spark..? Men etter hvert som ukene går blir romsteringen tydeligere, etter hvert er det ingen tvil, og det er som et lite livstegn hvert eneste ett. «Hei, jeg er her! Jeg hører stemmen din mamma! Det iskalde vannet du nettopp drakk, merket jeg altså!» Og du kan ikke annet enn å smile.

Men så er det sparkene som treffer rett i urinblæra. Som gjør at du må løpe til nærmeste toalett. Eller sparkene du kan se fra utsiden. Noen ganger må jeg rope tilbake; «Hallo der inne, du trenger ikke sparke det hardeste du kan!» Når papsen holder hånda på magen og får et skikkelig kick rett i håndflata, så er det sikkert en utrolig følelse og alt det der. Men å være den personen som har et voksende lite foster inni sin egen mage..? Det er så uvirkelig at man risikerer å bli tullete i hodet av å tenke noe dypere over det. Det er best å slå seg til ro med at det bare er sånn. Men jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig.

Men det herligste med å være gravid er helt klart omsorgen fra mannen! Den ene gangen i uka han husker å spørre hvordan det går med kvalmen, og grunnen til at han husker å gjøre det er fordi ansiktsfargen til den gravide går i ett med skyene på himmelen eller gresset i hagen. Når han presterer å klage over at han nesten ikke har sovet en natt fordi han hadde så mye å tenke på, og du har lyst til å si at «okei, men du snorket i alle fall da jeg var våken hver time fra klokka 02.00 og utover», men isteden tenker at «dette blir så sinnsykt den siste gangen jeg går gravid!»

 Stakkars mannen... Nesten ikke sovet i natt.. Godt mamsen kan passe på Plutten mens du slækker'n på sofaen, da!


Selv om Plutten syns magen er stor og veldig i veien, så skal det gå fint å ha den der en stund til. Så lenge jeg husker på å ikke bøye meg ned for å ta på skoene rett etter at jeg har drukket vann. Lukkemuskelen nederst i spiserøret fungerer visst ikke lenger når magen har nådd en viss størrelse. Og på fredag fikk jeg bevist at jeg ikke er like sprek lenger; jeg var i jordbæråkeren og plukket bær til den store gullmedaljen. Entret åkeren som en oppreist gravid, og forlot stedet noen timer senere som en krokrygget 90-åring.. Og enda er det flere måneder med ruging igjen!
Men det skal gå helt fint å fullføre svangerskapet, altså.

Så lenge jeg får lov til å klage litt i blant.

 

/ Takk for meg - legg gjerne igjen en kommentar hvis du nikket gjenkjennende, eller hvis du bare syns jeg er ei sytete røy

Les også:
- "Julefrokosten" av Christina Mammahjerte
- "Mamma vet alltid best" av Christina Mammahjerte

Smelt på tjukka og full av promp - igjen!

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Så var det på'n igjen! Jeg må innrømme at det var en befrielse å slippe katta ut av sekken. Blikkene fra naboer og bekjente begynte å bli lange - og bare så dere vet det; det er lett å lese tankene deres når det står skrevet i panna: «har hun blitt feit eller er a' gravid?!» For ikke å snakke om den stakkars gutten i kassa på butikken som må lure på hvorfor jeg kjøper tre kurver med jordbær hver eneste dag. Bortsett fra de gangene som jeg har kjøpt corn flakes, rømmegrøt, oliven eller potetgull med eddiksmak... Jeg som hater eddik! Men som jeg sier til Peter; det er ikke meg, det er babyen.

 

Ta fire, ta åtte, ta mange

 

Ingen svangerskap er like, sies det. Men hvorfor endre oppskriften fra forrige gang, for eksempel nytelsen ved å gå kvalm fra morgen til kveld? Denne gangen får jeg kanskje litt mer omtanke fra Peter, tenker du. Peter som klager opp og ned og i mente hvis han føler seg litt uggen et par timer en dag. Neida. Når man ikke er kvalm selv, er det umulig å huske på at andre kanskje er det. «Å sorry!», kan han si, «jeg har spist masse hvitløk i dag, håper det går greit»
Nei! Det går ikke greit. Det er ikke greit at jeg må brekke meg resten av kvelden bare fordi du ikke klarte å styre unna hvitløks-oliven til lønsj.

Siden sist jeg var gravid har apotekene skrudd opp prisene på urinprøveglass. Fryktelig irriterende. Er det noe vi gravide blir gode på i løpet av ni måneder, så er det å tisse på prøveglass. Jeg lurer på om urinprøveglassene er den største utgiften i et svangerskap. Ja, ved siden av jordbærkurver, da. Det koster å spise jordbær også. Da min mor var gravid for 30 år siden, kunne man tisse på syltetøyglass. Det var en fordel at de var vasket relativt rene først. Men det er altså ikke lov lenger.

En annen merkelig ting, er at nå trenger kroppen min næringsrik mat mer enn noen gang. Men jeg har ikke lyst på næringsrik mat. Vi kjøper inn sunne ingredienser, men jeg vil helst bare få sitte i fred med brødskivene og knekkebrødet mitt. Heldigvis har jeg noen måneder til å skjerpe meg på, da. Jeg skal skjerpe meg. I morgen.

Det er en vanvittig følelse å tenke at vi skal bli fire! Takk og lov at vi har en hel sommer hvor vi kan forberede oss mentalt. Plutten har liksom blitt så stor, og nå skal vi ta fatt helt fra scratch igjen... Er det fordi vi er gode foreldre at vi har fått en pjokk som stort sett har vært fornøyd og tilfreds fra første stund, eller er det bare flaks?

 


Flinke foreldre eller bare flaks?

 

I går kjente jeg babyen hikke for første gang. Som jeg har savnet den følelsen! Peter kastet seg over magen min, presset hånda hardt og stødig mot den harde kula.
«Jeg kjenner ikke no!», sa Peter.
«Bare vent litt», sa jeg, «det kommer snart igjen». Et halvt minutt gikk.
«Der!!», ropte Peter, «Jeg kjente det!! Åååå, herregud så fantastisk!»
Men det var slett ikke et hikk han kjente, det var en promp som lette etter veien ut. Resten av kvelden klarte jeg ikke tenke på annet. Lykkelig uvitende hadde han kjent en promp, og han syns det var fantastisk.

Jeg droppet å fortelle ham sannheten. Det er straffen for å spise mat med hvitløk til lunsj.

/ God helg folkens, ha en flott 17. mai - og tusen takk for alle hyggelige hilsener!


Les også:
- Gassen og bremsen

* Følg graviditeten på facebook *

Gravid, oppblåst og full av promp

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Det begynner å bli noen år siden jeg gikk gravid med lillegutt nå, men jeg har fortsatt friskt i minne hvor slitsomt det til tider var. For ikke å snakke om alt det rare som skjedde med kroppen...

Fire år før jeg ble gravid selv, kom jeg i snakk med ei svanger dame på en fest, og samtalen mellom oss satte spor. Den høygravide frøkna var vel ikke kjent for å bruke små ord, og heller ikke for å underdrive historiene sine. På mitt spørsmål om hun syns det var fint å være gravid, svarte hun sporenstreks at hun måtte prompe hele tida. At det var egne teknikker for hvordan gravide damer skulle ligge på alle fire med rumpa i været, for å lette på trykket. Puppene var så ømme at bare hun streifet borti dem med armen, piplet tårene fram. For ikke å snakke om den evinnelige tissetrangen. Kunne ikke ta bussen til byen før krisen var et faktum. Skjønt bussen var forresten helt uaktuell uansett, folk luktet jo så vondt at hun brakk seg bare hun tenkte på å sjekke rutetidene.

Jeg forstod heldigvis tidlig at dersom det skulle være noe som helst håp om at jeg en dag skulle bli gravid selv, så måtte jeg for all del ikke treffe på dette kvinnemennesket når fødselen hennes var overstått. Historiene ville sannsynligvis skremt meg ut av mitt gode skinn. Da min graviditetstest viste to røde streker i mai for tre år siden, må jeg innrømme at jeg med ett fryktet både prompen, tissingen og kollektivtrafikken.

 

Skulle dette bli meg..?

 

Alle som har vært gravide, skjønner hva jeg mener med at alt virker helt usannsynlig i starten. For hvordan i huleste kan graviditetstester slå ut positivt når man ikke merker noe som helst? Det skal liksom være en liten spire som vokser inni der. Inni magen. Men det ville jeg vel følt på en eller annen måte. Jeg ville jo merket noe? Helt klart. Det måtte med andre ord være noe feil med testene jeg hadde kjøpt.

Den første og den andre og den tredje, der kom de to strekene fram i et litt for langsomt tempo. Ganske sikker på at de ville ploppet fram i en fei hvis jeg virkelig var gravid. Men den fjerde og femte testen var såkalte digitale - og de kunne ikke bare fortelle at jeg var gravid, men i tillegg at jeg hadde vært det i to-tre uker. Så var det altså ingen tvil... Hurra! Dette måtte jo bety at jeg var en av de få som kom til å få et symptomfritt svangerskap? Jeg merket ikke noe! For en lykke. Å være gravid var jo lekende lett!

 

Pluttens første selfie

 

Helt til jeg plutselig en dag våknet og måtte hoppe ut av sengen og løpe ut på badet for å rekke fram til toalettet i tide. Den kvalmen! Det var det verste jeg hadde kjent. "Hjelp! Jeg har fått omgangssyken!", ropte jeg til Peter, "hold deg langt unna meg så du ikke blir smittet!" Lite visste vi da at dette slett ikke var smittsomt - men at det derimot skulle vise seg å være starten på 17 uker med intens kvalme. Morgenkvalme? Å nei du, kvalme kun om morgenen er for pingler. Hva med litt hele-dagen-kvalme? Sånn at man bare orker å spise et par kjeks i ny og ne?

Magen vrengte seg ved lukten av hvitløksånde, parfyme, stekt mat, tøymyknere, kjøleskap - ja du vet vel at kjøleskap lukter som.. kjøleskap? Fysj. Selv dunsten av folk i offentligheten. På hjørnet hvor jeg pleide å gå tur med hunden, lå et catering-firma. Lufterunda måtte legges om, for her kjente jeg nå matosen på 100 meters avstand. Jeg gikk for nære en gang, og måtte kaste opp bak en rosebusk.

Så begynte Peter å gå meg på nervene. Hvorfor i huleste hadde jeg egentlig valgt å etablere meg med han? En mann som bet negler. Som slamret med skapdørene. Som måtte ha musikk på i alle rom. Som gaflet i seg salat med hvitløksdressing i kantina på jobben hver bidige dag. Som elsket å knekke minst 10 ledd i fingerne. På hver hånd. Som syns det var kjempetrivelig hvis jeg sovnet en kveld, slik at han kunne snike til seg en runde fifa og spille xbox halve natta. En mann som aldri ryddet etter seg og iblant glemte at han hadde sluppet ut hunden på verandaen - for så å stikke ut en tur. Deodoranten hans begynte å lukte gammelmanns-parfyme, og jeg gidder ikke engang nevne stæsjet han brukte i håret. Fysj. Gud som den mannen gikk meg på nervene. Og nå skulle vi ha barn sammen? Tenk om jeg kom til å hate ham for resten av livet!

Heldigvis var det mye god trøst å hente i appelsiner. Jeg måtte ha appelsiner! Plutselig bare var trangen der, og det var klin umulig å undertrykke behovet. Men det var ikke bare appelsiner som plutselig ble populært. Om natten drømte jeg om potetstappe, ikke hjemmelaget eller posevariant - nei, den typen som man fikk tak i på gatekjøkken på 90-tallet.. Da mamma og pappa og lillesøster og jeg stoppet for å ta oss en matbit da vi var på bilferie. Hadde ikke denne potetstappa smakt helt ufattelig godt? Handlekurven ble fylt av varer jeg ikke hadde spist på årevis, jeg måtte ha corn flakes, jeg måtte ha rømmegrøt, jeg måtte ha Smash, jeg måtte ha Pringles. Og nåde den som stod i veien for noe av dette.

 

Praktisk med eget popcornstativ

 

Midt oppe i det rare behovet for diverse matvarer, begynte fredagene å synke i kurs. Yndlingsmåltidet i uka, når man endelig hadde tatt helga og var klar for to dager med avslapning og kjærstetid; fredagstacoen! Den smakte plutselig som noe bikkja hadde dratt med seg inn og slengt på tallerkenen. Peter stirret på meg med store øyne mens han gnaflet i seg maten, hva var det jeg mente? Smakte det vondt? Endret noe i oppskriften? Den var jo lik som den alltid hadde vært? Å nei du, noe hadde skjedd med tacoen - den var jo ikke spiselig! Akkurat dette var veldig tøft for Peter.

Også var det godt å gråte litt. Hvis noen skumpa borti meg på bussen for eksempel. Da kunne det komme en liten tåre. Snufs. Hvis jeg tenkte på Pjusken, min avdøde katt, da måtte jeg kanskje hulke litt. Når Peter sa meg imot, måtte jeg ofte liste meg inn på badet og gråte ut, pusse nesa og gå tilbake til stua igjen som om ingenting hadde skjedd. Triste filmer var bare å glemme. Jeg husker jeg fikk tilsendt et youtube-klipp fra ei venninne om hunder som døde og som havnet i regnbue-himmelen, og jeg hylgråt i sofaen fordi jeg så for meg at hunden vår en dag skulle dø fra oss. Jeg hadde "Fødeavdelingen" på serieopptak, gråt og hulket i en symbiose av frykt for den forestående fødselen og de rørende øyeblikkene når de stolte fedrene fikk se sine små nyfødte for første gang.

 

Ready to pop, med påklistret smil

 

I ettertid har jeg tenkt en del på at jeg ikke skulle bekymret meg så mye for det hun gravide frøkna fortalte meg på fest den gangen. Alle svangerskap er forskjellige, ingen opplever ting likt. For min del fikk jeg verken ømme pupper eller ekstrem tissetrang - men folk på bussen luktet faktisk vondt, og... så var det en episode til...

Jeg var høygravid, med ca. tre uker igjen til termin. Peter og jeg satt i sofaen og så på film, da jeg helt ut av det blå slapp den høyeste, mest uventede prompen du kan tenke deg. Peter, som setter svært liten pris på jenter som fiser, hoppet en halv meter opp - av sjokk eller fordi han skvatt, det vet jeg ikke. Han hadde aldri hørt meg prompe før, og jeg holdt pusten... Jeg hadde overhode ikke merket at den skulle komme, og var definitivt i sjokk selv. Jeg kjente rødmen bre seg i hele ansiktet. Jeg stirret rett frem, det samme gjorde Peter. Så strakk han seg etter fjernkontrollen, og pauset filmen. Stillhet.

"Hva faen var det der?", sa Peter, høyt og tydelig.

Jeg fikk ikke fram et ord, og hadde bare lyst til å synke gjennom gulvet. Så begynte jeg å le. Jeg lo så jeg trillet ut av sofaen, klarte ikke stoppe, jeg hylte av latter og hikstet etter luft. Til slutt klarte ikke Peter å holde seg alvorlig lenger han heller. Han humret motvillig, og episoden har brent seg fast i minnet hans...
Så i et eventuelt neste svangerskap, skal jeg vurdere tipset til hun på festen; ned på alle fire med rumpa i været for å lette på trykket i kontrollerte former.

Så unngår vi i hvert fall at far får ødelagt kvelden med et brak.



/ lik hvis du kjenner deg litt igjen - og legg gjerne igjen en kommentar

Les tidligere gjesteinnlegg:
- Gassen og bremsen i et forhold
- Innerst i skapet

* Følg Mammahjerte på Pappahjertes Facebookside *

Gassen og Bremsen

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

"I de aller fleste forhold er det jo sånn", sa venninnen min en dag vi spiste lønsj, "at enten er det dama som er gassen i forholdet, eller så er det mannen".
Jeg måtte tenke litt, for jeg skjønte bare halvveis hva hun mente. Hun så det nok, for hun fortsatte kjapt: "Hvis dama er gassen, så har ofte partneren en slags bremsende, litt mer pessimistisk rolle. Ja, eller så er det stikk motsatt, så klart".

"Mener du at det er sånn i alle forhold?", spurte jeg.

"Nja, nesten i hvert fall... Men det kan være vanskelig å definere rollene iblant. Men hos dere er det lissom ikke tvil, da", humret hun videre, "Ja, Peter er gassen, og du er definitivt bremsen!"

Jeg kikket fornærmet på henne og skulle til å lire av meg all motstanden som var i ferd med å boble over inni meg. Men så... Innså jeg at hun hadde helt rett.

Noen vil nok kalle meg en pessimistisk brems. Selv mener jeg at jeg bare "liker-å-være-forberedt-i-tilfelle-noe-man-håper-ikke-skal-skje-faktisk-skjer-og-dermed-kanskje-kunne-vært-unngått-dersom-man-bare-hadde-bekymret-seg-litt-på-forhånd". Med årene har jeg blitt god på å bekymre meg, og da jeg ble kjent med Peter var ironisk nok noe av det som tiltalte meg mest; hans sprudlende energi og positive holdning. Med mottoet "alt ordner seg!" stjal han hjertet mitt med storm.

 

Dette var faktisk bildet han sendte over for å "close the deal" en gang i tiden.
Bildet viste seg senere å være meget misvisende.

 

Jeg hadde for eksempel helt panikk for å kjøre bil i Oslo. "Null stress med bil i Oslogryta!", sa Peter, og pisket meg ut på kveldstid, sånn at jeg fikk øvelseskjørt med ham ved siden av. Gassen og Bremsen på tur! Jeg skalv som et aspeløv, men etter ti-tjue turer var jeg litt tryggere.

Eller den gangen jeg skulle flytte inn til Peter. "Huff, hvordan skal jeg ordne med flyttebil, da? Hvor leier jeg inn noen som kan kjøre for meg?", spurte jeg. Peter kikket dumt på meg: "LEIE? Hallo! Jeg kjører flyttebil, jeg! Null stress!"

Og dette var jo helt herlig for meg. Det ordnet seg jo alltid! Men så... begynte den herligste nyforelskelsen å roe seg ned. Da begynte det plutselig å bli littegranne irriterende. "Hæ, har vi glemt igjen stelleveska hjemme? Null stress det, da. Skal jo hjem igjen om fem-seks timer uansett!", sa Gassen. Bremsen fikk umiddelbar panikk og så for seg bæsjebleier med lekkasje og krisestemning før hun ropte: "Vi må SNUUU!!"

Eller den gangen vi skulle rekke et fly, og ble stående to timer i kø på motorveien fordi noen hadde kjørt på en elg. Vi rakk så vidt å sjekke inn bagasjen før det stod «Gate closing» på skjermen ved utgangen vår. Da vi deiset ned i hvert vårt flysete, var jeg gjennomvåt av svette og tårene sprutet fordi jeg var totalt utslitt. "Jammen jenta mi", sa Gassen, "hva er det? Vi rakk det jo?"

Innerst inne skulle jeg selvsagt ønske at jeg hadde denne egenskapen selv. Og jeg jobber jo så klart med å bli mer positiv. Men jeg må innrømme at jeg iblant drømmer om å pælme Peter ut i sandkassa i hagen og dra presenningen over ham etterpå. Så han kan ligge nedi der en stund og tenke på hvor positiv han er.

 


Pessimisten til venstre og Optimisten til høyre - hvis det skulle være noen tvil

 

Èn gang var imidlertid rollene våre byttet om. Kvelden jeg forstod at det var på tide å reise til fødestua.
"NÅ MÅ VI DRA!", skrek jeg til Peter i sofaen. Jeg hadde en kraftig rie, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. "Jeg vet du hater ordet, så jeg skal ikke nevne det, men det begynner på s-l-i-m og det slutter på PROPP, og nå har den definitivt gått!"
Det måpende fjeset som stirret tilbake på meg var ikke til å ta feil av: det tilhørte en mann som ikke, under noen omstendighet, forstod hva som nå var i ferd med å skje. "Jammen?", mumlet han med munnen full av hjemmelaget pizza, "det er jo Grand Prix..? Delfinale? Tooji skal snart synge, og.."

Jeg trodde ikke mine egne ører. Hvordan skulle dette gå? Hvilket nek hadde jeg valgt ut som min utkårede, mannen som skulle bli far til mine barn? Jeg angret. Å fy som jeg angret. "Peter! Det ordner seg! Helt sikkert! Både for deg og for Tooji! Kom deg opp av sofaen! NÅ!"
Han må ha sett sinnet i øynene mine, for plutselig spratt han opp, spant rundt på gulvet som en valp med glatte poter. "Mobilen! Ringe! Taxi!"

Når alt dette er sagt, så er det jo helt åpenbart at jeg trenger en gass i livet mitt. Hvis ikke hadde jeg aldri blitt sparket ut av comfort-sonen min. Og det trenger jeg. Også vet jeg at Peter trenger en brems. Hvis ikke hadde han kjøpt aksjer for alle sparepengene sine. Han hadde meldt seg på triatlon, enda han sverget at han aldri skulle delta noensinne igjen. Han hadde kjøpt tilbake barndomshytta mi som ble lagt ut for salg i fjor, og han hadde gjerne vært både to- og trebarnsfar nå. I sånne tilfeller er det fint at Mamma-bremsen setter ned foten, sånn at gassen får tenkt gjennom ting. Så går det litt tid, også takker han meg.

Men det er jo litt trist å tenke på da. At den ene gangen jeg var gassen, var da jeg skulle presse ut en unge - og var mer enn klar for å komme meg på sykehuset etter tre døgn med modningsrier. Trøsten er at Peter var bremsen fordi han ville se Tooji synge seg til topps i Grand Prix. Det er faktisk mye, mye verre.

 

How u doin' Pete? (Foto: Guro Holmene / Nettavisen)

 

Hva med deg, er du Gassen eller Bremsen? :)

 

Les flere gjesteinnlegg:
- Innerst i skapet
- Julefrokosten

*Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook*

Innerst i skapet...

*Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte*

Da Peter skrev sitt innlegg om Fotballfrue, la han ved et bilde av seg selv iført kun en bokser. Jeg kan bekrefte at han ikke hadde regnet med at hverken saken eller bildet skulle bli lest og sett av nesten 500 000 mennesker.


 

Hans største bekymring var at det var litt trist at han ikke hadde fått trent noe særlig i høst. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var; takk og lov for at mannen hadde rent undertøy i skapet.

Her i huset er det nemlig jeg som har ansvaret for tøyvasken. Jeg sorterer, jeg vasker, jeg henger opp, jeg bretter, og jeg legger det pent inn i skapet. Dette er ikke ment som sutring, Peter vet utmerket godt hvordan man setter på en vaskemaskin, men han syns det er så dørgende kjedelig. Og siden jeg syns det er forferdelig å gå tur med hunden rett før leggetid om kvelden, så har vi gjort det enkelt: Jeg vasker tøy, Peter lufter bikkja. På den måten vinner begge to; han syns det er godt med en luftetur før tannpussen, og jeg er i overkant opptatt av duftende tøymyknere...

 

 

Kall det gjerne en fetisj. En fetisj som altså har medført at jeg er ganske glad i å vaske tøy. Når jeg bruker lang tid på butikken, er det ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal lage til middag. Eller fordi jeg ikke finner boksen med hakkede tomater eller pakken med lettkokte havregryn. Jeg koser meg ved hylla med vaskemidler... Der står jeg, lenge lenge og lukter på de forskjellige flaskene. Det er jo helt fantastisk; etter en vask kan tøyet lukte sommer! Eller vår! Eller vanilje! Eller jojoba! Eller flower power!!

Men jeg har ikke alltid hatt det sånn.

For da jeg gikk gravid for to år siden, gjorde kroppen min en helomvending. Over natten gikk de tingene som stod øverst på lista over det jeg elsket høyest her i verden, plutselig over til å bli ting jeg ikke kunne utstå. Tacoen smakte aldeles forferdelig, og lukten av stekt mat kunne sidestilles med brekningsmiddel ( ...og det faktum at Peter plutselig ble den mest irriterende fyren på kloden, ja det er muligens verdt et eget innlegg).

I takt med at magen min vokste, brakk jeg meg hver gang jeg nærmet meg vaskemaskinen. Først trodde jeg at jeg var blitt allergisk mot å vaske tøy, men innså raskt at det var den kvalme parfymelukten fra vaskemiddelet som forårsaket problemet. For en sorg! Dette medførte at jeg måtte kutte drastisk ned på tøyvaskingen, jeg vasket kun da det nærmet seg krisetilstander i klesskapet, og fylte maskinen til randen når jeg først satte den på. Jeg ble faktisk nødt til å gi bort alle tøymykner-favorittene til min lillesøster. De stinket - og det holdt ikke å sette dem bort, jeg ble kvalm bare av tanken på at de var i huset.

 

 

I dag er jeg rimelig flink til å sette på vaskemaskiner jevnlig, men én ting henger igjen fra graviditeten: jeg setter aldri på halve maskiner. Derfor hender det en gang i blant at jeg må «spare» på skittentøyet, helt til jeg får fylt maskinen. Økonomisk korrekt så klart, men aberet med dette er at far iblant går tom for boksere...

Og nettopp av denne grunn, har far en forferdelig sparebokser liggende i skapet. Denne bør ikke se dagens lys, men innimellom hender det at den gjør det likevel. Når han glemmer å si fra til mor om at nå, ja nå begynner det å bli skralt i rekkene i undertøysskuffen, så drar han på seg dette slaskete, hullete plagget. Helt nederst, innerst i skuffen, ligger den:

 

 

Jeg vet det er krise når mannen i huset tasser rundt i en hvit, hullete, utvaska bokser som i tillegg er tre nummer for stor. Når jeg oppdager hva han har på seg, så ser jeg blikket hans som sier: «Huff, jeg har på meg sparebokseren min, jeg... Skulle så gjerne hatt noe rent undertøy... Men jeg tør ikke kommandere deg til vaskerommet heller...» Istedet kikker han bare ned og rødmer litt. Dette syns jeg er så usannsynlig søtt. Så da løper jeg sporenstreks til vaskerommet og setter på en vask.

Sannsynligvis må jeg ha fem ganger så mye undertøy som Peter, for jeg når aldri bunnen av undertøysskuffen min. Men hvis jeg en gang kommer til å gå tom for rene truser... Ja da er det faktisk ganske krise. For selv mor har en skikkelig sparetruse liggende. Den har aldri sett dagens lys. Peter vet ikke at den eksisterer.

 

 

Så kjære Peter. Den dagen du oppdager din samboer i denne lekre doningen, ja da håper jeg virkelig det skyldes at du har smelt meg på tjukka igjen, at jeg lider av seriøs svangerskapskvalme og ikke klarer å nærme meg vaskerommet. Hvis det ikke er tilfellet... Da er det på tide å skaffe barnevakt og booke en helg på spahotell, for da trenger forholdet vårt seriøst all den hjelpen det kan få!

/ lik hvis du tør å innrømme at du også har en...

Mer fra Mammahjerte:
- Julefrokosten
- Papparutiner

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Julefrokosten

For helt nøyaktig to år siden i dag, våknet jeg opp i sengen og tittet bort på en tom pute. Det var tirsdag, og det første jeg tenkte var at Peter måtte ha listet seg veldig stille ut da han skulle på jobb, siden jeg alltid pleier å våkne av at han smeller igjen en dør eller spiller litt for høy musikk. Så kom jeg plutselig på at han hadde tatt seg fri fra jobben denne dagen, fordi vi skulle kjøre hjem til familien min i Vestfold med julegaver. Vi skulle feire med Peters familie det året, og denne dagen skulle vi altså si god jul til mine nærmeste.

 

Jeg rullet ut av sengen, bokstavelig talt, for på dette tidspunktet var jeg nesten åtte måneder på vei, og magen begynte å bli rimelig stor. Jeg listet meg ut i gangen og så at døra inn til stua var lukket. Hmm. Det var da merkelig? Eller nei, det nærmet seg jo jul... det var selvsagt hemmelig julegave-verksted i stua! Jeg tok en kjapp tur på badet, kledde på meg og gikk ut i gangen igjen.

Plutselig åpnet døren seg, og der stod en hemmelighetsfull Peter. Han måtte ha hørt meg.

"Er du våken, da?", spurte han smilende, og jeg gjespet høyt mens jeg nikket. "Ok jenta mi, da kan du komme inn!"

Lukten av kongerøkelse og nystekt bakverk slo imot meg da jeg entret stua, dempet julemusikk klang fra høyttalerne og frokostbordet var dekket.

"Overraskelse! Jeg vet jo hvor sulten du er for tida.. Haha!", humret Peter, "derfor tenkte jeg å lage i stand julefrokost før du våknet. Jeg har vært på butikken og kjøpt inn masse godt pålegg! Og ferske aviser."

Jeg fikk øye på Gräddosten på bordet, og nå hørte jeg bare stemmen hans som en tåkelur i det fjerne. Ost! Jeg elsker ost! Og den lysten ble ikke akkurat dempet etter at jeg ble gravid. Også Gräddost, da! Det spiser vi bare ved spesielle anledninger. Hoho, han hadde kjøpt inn Gräddost! For en lykke.. Jeg satte meg, og skulle akkurat til å kaste meg over de nystekte rundstykkene og rive opp ostepakken, da Peter avbrøt meg:

"Kremt? Ja, kanskje vi skal åpne adventsgavene først?"

Jeg ble rød som en tomat da jeg trakk hendene til meg, og nikket samtykkende, "Ja, det glemte jeg helt. Er litt... Sulten... Kan du si..."

Den julen hadde vi kjøpt adventskalender-gaver til hverandre, og to pakker merket med «21» lå pent ved siden av hver vår tallerken. Jeg kikket ned på gaven Peter hadde kjøpt til meg. En liten firkantet eske? Å nei, ikke si han hadde kjøpt et smykke til meg! I hans pakke lå det tre hvite og rosa skumnisser...

"Eh, Peter?"

"Ja?"

"Eh.. Hva har du funnet på nå? Ble vi ikke enige om å ikke bruke store summer på adventsgaver?"

"Joda, ingen fare. Åh, nei, sånn ja. Nei, det er ikke hva det ser ut som, altså. Ikke noe dyre greier."

Jeg pustet lettet ut, og pakket forsiktig opp den lille pakken. Hmm... Det så da veldig ut som en eske fra en av byens gullsmeder..? Da jeg åpnet lokket kom en hvit stor plastikk-ring med store fargerike blomster på, til syne. Jeg knakk sammen i latter; "Haha! Denne var jo kjempesøt! Hvordan kom du på å kjøpe noe sånt, da?"

 

 

"Nei jeg husker du sa en gang at du ikke var så glad i smykker... Og at forlovelsesringen din mer enn gjerne kunne være en plastikk-ring."

Stillhet.

Forlovelsesring?

Hadde han akkurat fridd?

...Eller var det bare en humoristisk-romantisk gave?

Skulle jeg si noe?

Skulle ikke egentlig han si noe..?

Han så nok forvirringen i blikket mitt, for han kjappet seg å tilføye: "Ja, det er ikke en forlovelsesring, altså! Jeg syns bare den var litt søt. Litt sånn.. Deg!"

Puh... Vi hadde riktignok snakket om å gifte oss innen et par år, siden vi tross alt ventet barn og alt ting, men en forlovelsesring i adventsgave i bytte mot tre skumnisser... Kunne blitt pinlig!
Plutselig stakk det til i magen. Kynnere? Allerede? Skulle veene starte nå? Smerten forsvant heldigvis like fort som den hadde kommet. Det var visst bare sult.

Ahhh, Gräddost! Fokuset mitt var igjen tilbake på osten, og lukten av de nystekte rundstykkene var mer enn min sultne gravidmage kunne utstå. Jeg snappet til meg osten og røsket av topp-plasten i en bevegelse.

"Hei, vent litt da!", sa Peter, mens han kikket på meg med et forskrekket blikk. Jeg tror han hadde glemt hvor sulten en gravid kjerring kan bli.

"Kan vi ikke se på dagens aviser før vi spiser? Jeg har liksom vært på butikken og kjøpt inn et par, da."

På bordet skimtet jeg Dagbladet og Dagsavisen. Dagsavisen..? Jøss, det var et uvanlig valg til å være Peter. Han snappet kjapt til seg Dagbladet. Så jeg skulle altså lese Dagsavisen for første gang i mitt liv. I skrubbsulten tilstand. Okei. Hva var forsida i dag da? «Dame på sykkel mener at 5 km hver dag hadde løst halve klimaproblemet.» Tja, det er jo ikke verst å putte på forsida. Også en Ving-reklame helt nederst med ei jente som hadde prikk like solbriller som meg! Jøss.. Hun så da vitterlig ganske kjent ut? Er det ikke... MEG?!

"Peter?? SE HER!! Det er bilde av MEG i en reklame for Ving?! På forsida!!" Jeg ble sittende å studere bildene, det var jo nemlig hele tre bilder av meg der! Det tok litt tid før jeg enset teksten:

 

 

Hjertet mitt stoppet, øynene videt seg ut og munnen stod på vidt gap... Jeg kikket opp fra avisa, over mot den tomme stolen... men Peter satt ikke der lenger. Han stod nå midt på stuegulvet med en diger bukett roser i hendene. Smilet hans var ikke til å ta feil av, og idet han gikk ned på kne forstod jeg at han mente alvor.

"Du har jo sagt at den dagen jeg frir kan det godt være med en plastring, så derfor...", sa han mens han strakk frem den blomstrete ringen. "Nei vent, hvis jeg skal gjøre det her, så får vi gjøre det skikkelig. Teo!" Og inn kom hunden svinsende med et rødt hjertebånd rundt halsen, med noe som glinset og blinket... Jeg skjønte fort at han hadde fått jobben som ringbærer, for der hang det en nydelig diamantring. 

 

uM7RUf on Make A Gif, Animated Gifs

 

"Sånn, nå kan vi fortsette.", sa Peter. Og så kom han med sin lille tale. Sin bunke med velvalgte ord og smiger som jeg ikke husker et eneste ord av.
Det første jeg fikk stotret frem var "seriøst?", før det ble tårer, gledeshyl og elefanthopp... mener til og med å huske at Peter måtte spørre meg om hva svaret mitt ble.

For en dag. Og for et minne. Ikke mange kan skryte av å ha blitt fridd til på forsiden av en avis! Peter virker kanskje som en fjasete fyr, men han kan altså også være verdens mest romantiske.

Og etterpå fikk jeg lov til å spise så mye Gräddost jeg bare ville.

/ Lik hvis du heier på kjærligheten og syns Gräddost er godt

Les også: "Kjærlighetsredet" av Christina Mammahjerte

Papparutiner


** Gjesteinnlegg, skrevet av Christina Mammahjerte **


"Jepp, da var'n i seng!", smiler Pappahjerte triumferende før han kysser meg på panna og deiser ned i sofaen. "Med nypussede tenner og alt ting. Du vil vel opp og si natta til ham?"

Du vet de dagene hvor alt har vært kaos fra morgen til kveld, når du tar deg selv i å gruble på hvordan timene kan få bein å gå på, og det eneste du faktisk vil her i livet er å synke ned i sofaen når avkommet endelig har lagt seg... Dette er en sånn kveld. Når jeg priser meg lykkelig over at det er mannens tur til å ta kveldsstellet, og jeg slipper unna alt arbeid og bare kan snike til meg en nattaklem på sengekanten.


One of those days...

Den lille tassen står i sprinkelsenga og venter på meg når jeg kommer opp trappa. Det er langt over leggetid, sånn det pleier å bli når papsen tar kveldsstellet. Den lille pjokken veiver med armene i en stripete pysj som snart har mistet all farge etter utallige runder i arvekarusellen. Jeg la den egentlig til vask i morges, men det er jo ikke så nøye. Smokken hans truer med å sprette ut når som helst fordi smilet er i ferd med å gå helt rundt. "SE!", roper han, og peker på klossene sine. De ligger spredt utover hele gulvet, og frister en liten pjokk som ikke forstår at tårnbyggingen må vente til i morgen. "Ja se", svarer jeg mens jeg kjapt rydder bort lekene. "Nå er det natta for små gutter! Se hvor mørkt det er ute!", sier jeg og peker ut vinduet. Jeg trekker for gardinene og plukker opp et par smokker fra gulvet.

"Peter?", roper jeg - men innser at jeg allerede vet svaret på spørsmålet mitt. "Nei, det var ingenting", fortsetter jeg. Peter husker aldri å vaske smokkene. Jeg samler kjapt sammen de jeg finner; de to fra gulvet, to til fra senga - og napper ut den han har i munnen også. Orker ikke tanken på at de smaker gammelt morgen-spytt. Jeg rusler ut på badet, skyller smokkene i kaldt vann og tørker dem en etter en. Jeg titter ut døra og møter smilet til lillemann. Han vet hva jeg driver med, så vi trenger ikke si noe. Mammarutine.

"Her lille venn", hvisker jeg og putter en smokk i munnen hans. De andre fire rullerer han i løpet av natten; alltid en i munnen, en i høyre- og en i venstre hånd. To til overs for sikkerhetsskyld. Han er trøtt nå, lillemann, sliten etter pappas morsomme leker. De har turnet i senga, bygd klosse-tårn og hylt av opphisselse hver gang tårnet har veltet i bakken. Spilt høy musikk og danset til Ylvis sin revelåt.

Jeg setter meg på huk ved sengen hans, ser på den trøtte, lykkelige lille gutten. Han kikker tilbake før han løfter hånda og strekker seg etter ansiktet mitt. Hånden hans streifer nesa mi, og lukten av gammel leverpostei finner veien opp i neseborene. Ingen håndvask heller, nei.


Vask de henda, vask vask de henda

 

Jeg tasser ut på badet igjen, finner en klut, som jeg skyller opp i litt såpevann. Titter ut på dutten, som står der og smiler. Jada, mammarutine. Jeg vasker fingrene hans, en etter en. Gnir dem rene, snur kluten og tar en liten sveip over ansiktet i samme slengen. Jeg skimter et par grønne avokadoflekker i panna hans også, til tross for at det er mørkt i rommet.

Da oppdager jeg at pysjen er våt over hele magepartiet. "Men.. Du er jo helt våt? Hva har skjedd her, da?", spør jeg. Han smatter iherdig på smokken sin og stirrer på meg med store øyne. Jeg finner drikkeflaska hans i hjørnet av senga. Halvtom. Vannet er iskaldt, så Peter har i alle fall husket å fylle på nytt for natten. Han glemte bare å montere tuten riktig, den lekker nemlig hvis den ikke skrus riktig på. Jeg vrenger av ham pysjen, sjekker at bleia fortsatt er tørr. Finner en ny pysj i skapet, og tar den på. "Sånn", hvisker jeg, "nå er det natta altså". Jeg legger ham ned på puta, stryker ham over kinnet før jeg pakker teppet rundt den lille kroppen. "Sov godt, lille venn".

Nede i stua sitter Peter fortsatt i sofaen. "Var'n trøtt, Plutten? Syns det ble fort stille skjønner du. Ja, jeg huska å pusse tenner altså. Også fylte jeg vannflaska hans. Så i dag kan du ikke kjefte på meg! Haha! Glemmer det jo alltid, da. Hah, men ikke i dag, nei! I dag huska jeg alt!"


Jeg ser på ham der han sitter, kjæresten min. Som hatet barn den dagen vi møttes. Og se på ham nå. En tussete småbarnsfar som elsker sin nye tilværelse. Som dropper turer på byen med gutta, som når han er på jobbreiser, sender meldinger hjem: "Jeg savner dere! Ja, jeg savner deg veldig. Men jeg savner dutten mest.. :-S"
En ekte pappa som leker sønnen sin i senk om kvelden, slik at plutten til slutt legger seg på puta uten så mye som et pip til protest.
"Husket jeg ikke alt i dag, da?", avbryter han tankerekken min fra sofakroken.
"Jo, kjærsten min. I dag husket du alt"


// takk for meg

Les også:
- Ukas krangel: Treningsbagen
- Kommunikasjonsproblemer i et parforhold

Mamma vet alltid best!

Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte

Jeg satt på venterommet en tidlig morgen på helsestasjonen. Min tre måneder gamle baby sov søtt i armene mine, og alt var nøye planlagt i forkant. Stelleveska hadde jeg pakket kvelden i forveien, samtidig som jeg la fram klærne som lillemann skulle ha på seg. En body som var lett å ta av og på, matchende bukse, søte små sokker. Vi hadde stått opp tidlig for å unngå stress, hadde gått en god omvei for å rekke en liten hvil i vogna og mor hadde drukket sin kopp med te. Nå lå lillemann der, veid og målt, nyskiftet, mett og god etter en ammerunde på stellerommet, og det var fortsatt mer enn nok tid for en liten cowboystrekk før det var vår tur.

Da kom plutselig en heseblesende pappa løpende opp trappen; med en unge under den ene armen, stelleveska flagrende i den andre. Han flerret av seg skoene og løp rett bort til skranken.

"Ja hei, jeg er pappa'n til Martin, vi skal til sånn ettårskontroll nå klokka ni! Eller vent, nei, klokka er jo kvart over - vi er litt forsinka!" Lille Martin hang og dinglet som en potetsekk mens han kikket seg rundt. Damen i skranken sa at det var i orden, at han bare kunne velge seg en ledig plass og gjøre Martin klar for veiing og måling. Og så kunne hun gjerne ta imot helsekortet nå med en gang. Faren ristet flau på hodet; nei helsekortet, det lå på kjøkkenbordet hjemme... Han tørket den svette pannen sin med en tydelig stresset hånd da han hadde satt fra seg sønnen sin på en stellematte. Brukte han et helseteppe eller engangsunderlag som helsestasjonene oppfordrer foreldre til å ha med? Selvfølgelig ikke.

Lille Martin satt så pent, og da han fikk øye på meg og lillemann inne i hjørnet, gliste han stort og blottla en rad med små tenner. Og en real melkebart, samt matrester i munnvikene. Faren dro av ham lua:

"Jøss, haha! Du har yoghurt i håret! Og hvor har det blitt av en den andre sokken din?" Gutten skrattet høyt idet han nappet av seg den som fortsatt satt på.

Jeg sukket oppgitt inni meg. Dette var så typisk. Menn i pappaperm, det kan da umulig være forsvarlig! Mor må da helt klart være best egnet til å ta seg av småtrolla?

Sent i går kveld gryntet det i babycallen. Vi hadde akkurat skrudd av tv'en for kvelden og Peter stod på badet og pusset tennene. Det hender iblant at smokken er det som skal til, så jeg listet meg inn og stappet den i før jeg smøg meg ut igjen. Det fungerte. Jeg gjorde meg ferdig på badet og hadde nettopp lagt meg under dyna, da gryntingen startet igjen. Jeg kikket på Peter. Han kikket tilbake. Ingen av oss sa et ord, vi bare lå sånn og kikket på hverandre - grav alvorlige - mens vi tenkte de samme tankene:

"La ham sovne igjen... Jeg er trøtt.. La ham sovne igjen!"

Men lydene eskalerte gradvis og snart grenset det til smågråt fra barnerommet. Peter spratt ut av sengen og var inne hos ham før jeg rakk å protestere. Skulle vi ikke bare ventet et par minutter og sett om han fant kosebamsen sin, da..? De siste nettene hadde jeg nemlig fått en gryende mistanke om at han verken var sulten eller tørst, men kun hadde lyst på ammekos. Den onde sirkelen ønsket jeg å bryte før den ble rutine. Etter et par minutter ble det stille der inne og jeg kjente søvnen komme sigende.. Så søvnig..

"Han ser ikke akkurat trøtt ut", hørte jeg fra døråpningen. Jeg slo opp øynene, og der stod Peter med hendene i siden, ganske oppgitt.

"Men han er jo stille nå, kom og legg deg - så ser vi hvordan det går", mumlet jeg. Etter flere måneders erfaring med soving både på dagtid og kveldstid, vet jeg jo at å ta ham opp for tidlig som oftest gjør vondt verre. Peter lukket døra inntil og da hørtes et høyt vræl fra barnerommet. I mine ører var dette trassgråt, men det samme gjaldt tydeligvis ikke for ørene til Peter.

"Vi kan ikke la ham ligge sånn!", sa han anklagende. Nei.. Vi kan jo ikke det.. "Men hva hvis han bare gråter fordi han er trøtt, da blir det jo bare verre hvis vi tar ham opp?"

Mer rakk jeg ikke tenke, før Peter trampet ut av soverommet med et "nei, vettu hva!" Noen sekunder senere stod de der i døråpningen, lillemann fortsatt gråtende på armen til papsen og ingen av dem var i særlig humør.

"Hmm, hva med litt pupp da, mamma?", foreslo far. Jeg sukket stille, klart lillemann kunne få en påtår. Peter la den lille bylten ved siden av meg, men det skulle vise seg å være svært upopulært. Den lille kroppen stod i bro og hylte av fulle lunger. Ikke sulten, ikke tørst. Flott. Han var sikkert kjempetrøtt, også ble han dratt opp av senga, stakkar..

"Jaja, hva gjør vi nå da?", sa jeg oppgitt. Peter løftet opp gutten, prøvde å trøste uten hell. "Vi går på kjøkkenet og prøver et glass vann". Jeg snudde meg rundt i senga, lysvåken nå. Hadde jeg satt pris på å være uthvilt før jeg ble mor? Nei. Jeg hadde tatt det som en selvfølge. Å, den som kunne skru tilbake tida - bare for en stakkars natt!

Jeg hørte fortsatt gråten på kjøkkenet og følte meg litt som en dårlig mor som ble liggende - samtidig visste jeg at papsen hadde godt av å ordne opp uten meg hengende over skuldra. Hulkingen nærmet seg igjen. "Kanskje vi skal skifte bleia di, lille venn", hørte jeg før lyden av tospannet forsvant inn på badet. En liten kamp utspant seg der inne, nei - ligg stille, ikke vri deg rundt, du kan falle ned, vent litt, vent litt, ikke gråt sånn da, se her, se her, se på denne badeanda! - før de var tilbake på soverommet vårt igjen.

"Var det full bleie?", ropte jeg over larmen av gråt.

"Nei, men skiftet den uansett", sukket pappahjerte.

"Skal jeg prøve å legge ham igjen, eller?" Han begynte å bli sliten nå, papsen.

"Ja, prøv det. Sett i smokken og stryk ham på ryggen".

Et høyt hyl og massiv hulking, og vips så var de tilbake i døråpningen igjen.

"Kan han være sulten tror du?", lurte papsen. Jeg tvilte på det. Da ville han sannsynligvis kastet seg over puppen. I tillegg hadde han jo spist bra til kvelds?

"Nei, han er garantert ikke sulten", svarte jeg. "Det må være noe annet. Kanskje han hadde mareritt?"

Sammen tuslet de ut i stua, den slukørede faren og flyalarmen hans. Jeg kunne høre at de romsterte rundt på kjøkkenet, stadig akkompagnert av gråting. Men så ble det stille.

Merkelig stille.

Jeg ble liggende og lytte. Hva i all verden hadde skjedd? Et par minutter gikk uten at jeg hørte en eneste lyd. Til slutt tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg stakk føttene ned i tøflene, dro på meg morgenkåpa, ruslet ut i stua og der i sofaen satt de. Mine to gutter, trøtte som østers begge to. Drømmehagen rullet og gikk på skjermen, og på kneet til papsen balanserte en skål med grøt. En toppet skje ble ført inn i en gapende barnemunn.

"Han var kjempesulten", hvisket Peter. Jeg smilte trett.

Det var da jeg innså at det kanskje ikke alltid er slik at mamma vet best. Selv om vi mødre ofte har laget våre egne rutiner etter mange måneder med mammaperm, så må jeg innrømme at mitt system ikke alltid er prikkfritt. Jeg lager kjedelig, sunn grøt. Pappa jazzer den opp med banan. Mamma nynner ved stellebordet, mens pappa jodler, hopper og spretter. Kanskje må vi rett og slett bli flinkere til å la fedrene få ordne opp, la dem ta kontrollen iblant og gjøre sin greie. Det er jo som oftest snakk om bagateller uansett. Den grå lua funker kanskje like bra som den blå. En pære til middag er kanskje bedre enn ikke noe middag i det hele tatt. Trassgråting i mammas ører, kan være sultengråting i pappas.

Og verden går ikke under selv om man møter på ettårskontroll med yoghurt i håret og bare én sokk på tottelotten.

(Lik hvis du liker og legg gjerne igjen en kommentar til Mammahjerte)

(...og sjekk ut Pappahjerte på facebook)

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits