hits

desember 2013

Ukas krangel: Nyttårsforsetter

"Okei! Jeg er klar!"
Vi kryper opp i hvert vårt hjørne av sofaen med hvert vårt ark i fanget. Christina i sin sorte joggebukse, jeg i min grå. Guttungen sover og det er fyr i peisen. Det hviler en slags spenning i luften, en duft av rituelle forventninger. Og det til tross for at hele opplegget har endt i fiasko hvert eneste år. Men så hører de liksom hjemme likevel. Ingen grøt uten kanel, ingen jul uten Askepott og ikke et nytt år uten de evinnelige nyttårsforsettene.



"Du kan begynne", sier jeg.
"Ålreit.", kremter Christina, "mitt første forsett for året 2014 er å lage sunnere middager. Ja, vi spiser jo ganske sunt nå, men jeg vil prioritere å lage mer fra bunnen av, og legge litt mer sjel i arbeidet. Hva med deg? Hva er ditt første?"

"Middager? Ooookei... Det var kanskje ikke helt det jeg hadde sett for meg, men greit... Mitt første nyttårsforsett: Ikke spise potetgull."

"Seriøst, ikke spise potetgull?"

"Jepp, er ikke det bra? Ikke det at vi spiser så sinnssykt mye nå da, men jeg tenkte at et helt år uten pottis må gjøre underverker på formen. Et lite flak der, ei litta skrue der, det blir fort ei litta pølse på magen det, vet du."

"Jo ok, men jeg trodde kanskje... Jaja, jeg vurderte å ta med "trappe ned på brunost-inntaket", men droppet det. Okei, over til mitt andre punkt. Det bygger nemlig på konseptet «Det er lettere å holde rent enn å gjøre rent». Jeg har lest at dette er ekspertenes beste råd når det gjelder husarbeid. Begynner å bli lei skippertak, så nå skal det bli andre boller her i huset!"

"Jaha, den var jo ikke dum. Det er jo kjipt med klær man kaster fra seg, som bare blir liggende i en evighet og skape dårlig stemning. "Clean as you go" som fattern pleier å si. Bra punkt, pus. Okei, min neste: Løpe halvmaraton på under 1.45.00."

"Halvmaraton? Skulle ikke du legge det opplegget der på hylla? Husker du da du hadde fullført fjellmaratonet i fjor, da du hveste at du aldri, aldri, aldri skulle løpe sånne distanser noensinne igjen? Jaja, never mind. Over til neste punkt. Dette vil du kanskje ikke tro, men jeg har faktisk skrevet at jeg skal la være å irritere meg over at du aldri klarer å rydde noe 100%. I det inngår at jeg ikke, noensinne igjen, skal kalle deg "Åtti'n". Jeg er i ferd med å innse at du faktisk er sånn, og at 80% fullført husarbeid er mer enn nok for deg.

"Jaha. Jeg har ikke tenkt helt likt som deg, innser jeg nå. For jeg burde jo også hatt et sånt punkt, noe sånt som: "Slutte å irritere meg over at du alltid skal rette på meg". Eller slutte å bli så irritert hver gang du hever stemmen. Eller sl-..."

"Åj åj åj, så bra at du penser det inn på denne stien, da! For mitt neste punkt er mobilfri sone på soverommet. Når dette punktet trer i kraft 1. januar, så tenker jeg det blir en drastisk nedgang i mine irettesettelser og heving av stemmen!"

"Du, et kjapt spørsmål: Skal alle dine punkter være kjedelig husarbeidssøl?"

"Søl?! Hva mener du med det? Si meg... Den lista di, la meg få den, takk!", fnyser hun og røsker den ut av hånda mi.
"Hah! Skal vi se her..."Lese flere bøker"... "Spise mindre mat"... "Få mer tid til båten"... "Bli flinkere til å ringe kompiser"... Si meg, har du tenkt til å bidra littegranne til fellesskapet her? Eller er dette Peters egoliste 2014?"

"Ja okei, sorry - skal vi ikke bare omdøpe 2014 til "kjipern-året" da, og måke på med alle dine punkter? Rydde, rydde mer, rydde litt til og rydde meg i hue og ræva? Vet du, noen ganger begynner jeg å lure på om rydding seriøst har blitt hobbyen din.. Eller få høre, har du ett eneste punkt som tyder på at 2014 kan bli noe som helst annet enn en nitrist passasje gjennom husarbeidets mange gleder?!"

 

Mammas lille au pair på opplæring

 

"Herremin Peter, nå får du skjerpe deg! Jeg mener jo bare at det blir koseligere for oss alle hvis vi har det litt mindre rotete, og du har dessuten ikke lest resten av lista mi, hva med dette punktet kanskje; "Stryke Peters skjorter", nehei, for det punktet ble nettopp strøket over og byttet ut med "Gå på kino med venninner minst èn gang i måneden", og hva med punktet "Bli flinkere til å fortelle Peter at jeg er glad i ham"? Åneidu, det forsvant nettopp til fordel for "Gå enda, ENDA oftere enn èn gang i måneden på kino"! Så, hva syns du om lista mi? Ikke bare rydde meg i hue og ræva likevel, hva?"

"Pøh! Det er bare noe du sier. Jeg kan også finne på ting som "Gi flere ryggmassasjer uoppfordret" eller "Bli flinkere til å late som om maten er salt nok", men nå skulle vel dette være en realitisk liste, eller hva? Herregud, for en halvtime siden var jeg faktisk ganske fornøyd med livet, men nå høres det ut som om vi har tidenes kjipeste drittforhold. Jeg begynner faktisk å angre på hele dette nyttårstullet."

Stillhet. Lenge. Helt til Christina bryter den igjen:

"Æsj. Vent litt... Vi skulle ikke bare..."
"Jo", nikker jeg samtykkende. "Vi kaster de forbanna listene i peisen. Vi har det jo faktisk ganske bra som vi har det?"
"... selv om du biter litt negler..."
"... og du slenger litt med kjeftesmella."
"Dust."

 

 

"Men du", mumler jeg, "vi skulle ikke tatt en matbit, da? All denne kranglingen har gjort meg sulten."
"Vi har jo nesten akkurat spist middag? Eller forresten. Kanskje et lite knekkebrød med brunost..."
"Men skulle ikke du trappe ned på..."
"Å hysj på deg!"
"Godt nyttår da, kjeftesmella mi."
"Godt nyttår da, Åtti'n."

 

 

GODT NYTTÅR!

...lik hvis du regner med å bryte alle nyttårsforsettene i år også.


Les også:
- Ukas krangel - Treningsbagen
- Ukas krangel - På sengekanten
- Ukas krangel - Det ordner seg 

Bokbad med plutten

Romjulen er tiden for å gjøre ting man ikke ellers har tid eller ork til. Som å rydde...

 

 

Ja... Takk for det plutten, det var virkelig til stor hjelp. Vel vel, som de sier: Når livet gir deg sitroner, så mekk limonade! Så derfor, siden plutten først har endevendt halve huset, kan man like gjerne ta seg et skikkelig bokbad og se hva man har for herligheter på lager. Så uten videre introduksjon eller tullprat: Her er romjulens bokanbefalinger med ingen ringere enn Herr Plutten. Snurr film!

 

 

For ordens skyld, min bokanbefaling fra 2013 er den overraskende gode zombiefortellingen World War Z av Max Brooks.

Har DU en god bokanbefaling fra året som gikk?

...eller ble det bare bleieskift og Sinnasnekker´n? ;)

App-anbefaling for romjulsmoro

/ inneholder reklame

Romjulen er joggebuksens høytid. Lange dager med stengte butikker og vær av typen møkka, gjør at sofakroken raskt blir et naturlig samlingspunkt. Men man MÅ jo ikke nødvendigvis pakke ned Swix og appelsiner og reise til fjells for å kunne kose seg i romjulen. Last ned appen Elias og ta en romjulstur til fiskeværet Lunvik!

 

 

I Lunvik møter du den umåtelig populære redningsskøyta Elias og alle vennene hans. Appen har en bøtte med spennende aktiviteter å fylle stormfulle juledager med. I videoen under kan du se noen av dem.

 

 

Litt om Elias-appen:

  • Et skattekammer for svorne fans av redningsskøyta Elias og vennene hans.
  • Inneholder mange artige aktiviteter som å tegne, høre på lydbok, spille memo-spill, se episodene fra tv-serien og mye mer.
  • Appen er gratis, men kan bygges ut med mer innhold mot betaling.
  • Laget for iPhone / iPad. Kommer snart for Android.
  • Passer best for barn i alderen 2-6 år.

 

 

Last ned gratis-appen Elias i App Store

/God fornøyelse, god romjul

Dagen etter dagen

Å våkne opp til første juledag har alltid vært en slags livets fyllesyke. Man ramler til sengs etter en juleaften full av festmat, festligheter og gavebonanza, men så våkner man til regningen. Livsgnisten har forlatt maten, gavene har ikke lenger sin trollbindende mystikk og Sølvguttene synger som en gammel sag.

 

 

Jeg vet at mange mener at julen varer hele veien gjennom romjulen og finner stor glede i å nyte disse dagene til fulle, men jeg har liksom aldri vært helt der. For meg har julen alltid blitt revet av som et plaster når jeg våkner første juledag. Det er et slags forventningsvakuum i etterkant av at alt gavepapiret er revet av. Et spenningens antiklimaks, om du vil. Jeg kan ikke forklare det på noen særlig bedre måte enn at det føles som kjærlighetssorg. Ja, akkurat sånn føles det. Som kjærlighetssorg.

 


Men så får man i seg ei litta kaffetår, en brødskalk med brunost og man innser at man har et overflødighetshorn av fantastiske gaver å gledes over, og da er det plutselig helt ok igjen. Og da er det bare å prøve å vekke til live noe av julegleden igjen, selv om nissen er død og Sissel Kyrkjebø høres bare ut som en sur promp.

På sånne dager er det egentlig bare å ta seg i sæla, spenne på seg støvla og komme seg ut på tur. Det er jo faktisk helt genialt å la barna i familien brenne av litt julekrutt utendørs, mens slitne småbarnsforeldre får noen minutter til ettertanke. Frisk luft pleier også å være greit på første juledag, for det er noe med ribbefett og medisterkaker som gjør at man ofte kan få litt vondt i hodet på første juledag... ;)

God jul a folkens, runder av med eit lite knippe fotos fra dagens store første juledagshappening :)

 




 

P.S. Kunne avsluttet med et cheezy spørsmål av typen: Hva gjør DU på første juledag da..? ...men går heller for en: GoooOoooD Jul, din rabbagast! :D

Julefrokosten

For helt nøyaktig to år siden i dag, våknet jeg opp i sengen og tittet bort på en tom pute. Det var tirsdag, og det første jeg tenkte var at Peter måtte ha listet seg veldig stille ut da han skulle på jobb, siden jeg alltid pleier å våkne av at han smeller igjen en dør eller spiller litt for høy musikk. Så kom jeg plutselig på at han hadde tatt seg fri fra jobben denne dagen, fordi vi skulle kjøre hjem til familien min i Vestfold med julegaver. Vi skulle feire med Peters familie det året, og denne dagen skulle vi altså si god jul til mine nærmeste.

 

Jeg rullet ut av sengen, bokstavelig talt, for på dette tidspunktet var jeg nesten åtte måneder på vei, og magen begynte å bli rimelig stor. Jeg listet meg ut i gangen og så at døra inn til stua var lukket. Hmm. Det var da merkelig? Eller nei, det nærmet seg jo jul... det var selvsagt hemmelig julegave-verksted i stua! Jeg tok en kjapp tur på badet, kledde på meg og gikk ut i gangen igjen.

Plutselig åpnet døren seg, og der stod en hemmelighetsfull Peter. Han måtte ha hørt meg.

"Er du våken, da?", spurte han smilende, og jeg gjespet høyt mens jeg nikket. "Ok jenta mi, da kan du komme inn!"

Lukten av kongerøkelse og nystekt bakverk slo imot meg da jeg entret stua, dempet julemusikk klang fra høyttalerne og frokostbordet var dekket.

"Overraskelse! Jeg vet jo hvor sulten du er for tida.. Haha!", humret Peter, "derfor tenkte jeg å lage i stand julefrokost før du våknet. Jeg har vært på butikken og kjøpt inn masse godt pålegg! Og ferske aviser."

Jeg fikk øye på Gräddosten på bordet, og nå hørte jeg bare stemmen hans som en tåkelur i det fjerne. Ost! Jeg elsker ost! Og den lysten ble ikke akkurat dempet etter at jeg ble gravid. Også Gräddost, da! Det spiser vi bare ved spesielle anledninger. Hoho, han hadde kjøpt inn Gräddost! For en lykke.. Jeg satte meg, og skulle akkurat til å kaste meg over de nystekte rundstykkene og rive opp ostepakken, da Peter avbrøt meg:

"Kremt? Ja, kanskje vi skal åpne adventsgavene først?"

Jeg ble rød som en tomat da jeg trakk hendene til meg, og nikket samtykkende, "Ja, det glemte jeg helt. Er litt... Sulten... Kan du si..."

Den julen hadde vi kjøpt adventskalender-gaver til hverandre, og to pakker merket med «21» lå pent ved siden av hver vår tallerken. Jeg kikket ned på gaven Peter hadde kjøpt til meg. En liten firkantet eske? Å nei, ikke si han hadde kjøpt et smykke til meg! I hans pakke lå det tre hvite og rosa skumnisser...

"Eh, Peter?"

"Ja?"

"Eh.. Hva har du funnet på nå? Ble vi ikke enige om å ikke bruke store summer på adventsgaver?"

"Joda, ingen fare. Åh, nei, sånn ja. Nei, det er ikke hva det ser ut som, altså. Ikke noe dyre greier."

Jeg pustet lettet ut, og pakket forsiktig opp den lille pakken. Hmm... Det så da veldig ut som en eske fra en av byens gullsmeder..? Da jeg åpnet lokket kom en hvit stor plastikk-ring med store fargerike blomster på, til syne. Jeg knakk sammen i latter; "Haha! Denne var jo kjempesøt! Hvordan kom du på å kjøpe noe sånt, da?"

 

 

"Nei jeg husker du sa en gang at du ikke var så glad i smykker... Og at forlovelsesringen din mer enn gjerne kunne være en plastikk-ring."

Stillhet.

Forlovelsesring?

Hadde han akkurat fridd?

...Eller var det bare en humoristisk-romantisk gave?

Skulle jeg si noe?

Skulle ikke egentlig han si noe..?

Han så nok forvirringen i blikket mitt, for han kjappet seg å tilføye: "Ja, det er ikke en forlovelsesring, altså! Jeg syns bare den var litt søt. Litt sånn.. Deg!"

Puh... Vi hadde riktignok snakket om å gifte oss innen et par år, siden vi tross alt ventet barn og alt ting, men en forlovelsesring i adventsgave i bytte mot tre skumnisser... Kunne blitt pinlig!
Plutselig stakk det til i magen. Kynnere? Allerede? Skulle veene starte nå? Smerten forsvant heldigvis like fort som den hadde kommet. Det var visst bare sult.

Ahhh, Gräddost! Fokuset mitt var igjen tilbake på osten, og lukten av de nystekte rundstykkene var mer enn min sultne gravidmage kunne utstå. Jeg snappet til meg osten og røsket av topp-plasten i en bevegelse.

"Hei, vent litt da!", sa Peter, mens han kikket på meg med et forskrekket blikk. Jeg tror han hadde glemt hvor sulten en gravid kjerring kan bli.

"Kan vi ikke se på dagens aviser før vi spiser? Jeg har liksom vært på butikken og kjøpt inn et par, da."

På bordet skimtet jeg Dagbladet og Dagsavisen. Dagsavisen..? Jøss, det var et uvanlig valg til å være Peter. Han snappet kjapt til seg Dagbladet. Så jeg skulle altså lese Dagsavisen for første gang i mitt liv. I skrubbsulten tilstand. Okei. Hva var forsida i dag da? «Dame på sykkel mener at 5 km hver dag hadde løst halve klimaproblemet.» Tja, det er jo ikke verst å putte på forsida. Også en Ving-reklame helt nederst med ei jente som hadde prikk like solbriller som meg! Jøss.. Hun så da vitterlig ganske kjent ut? Er det ikke... MEG?!

"Peter?? SE HER!! Det er bilde av MEG i en reklame for Ving?! På forsida!!" Jeg ble sittende å studere bildene, det var jo nemlig hele tre bilder av meg der! Det tok litt tid før jeg enset teksten:

 

 

Hjertet mitt stoppet, øynene videt seg ut og munnen stod på vidt gap... Jeg kikket opp fra avisa, over mot den tomme stolen... men Peter satt ikke der lenger. Han stod nå midt på stuegulvet med en diger bukett roser i hendene. Smilet hans var ikke til å ta feil av, og idet han gikk ned på kne forstod jeg at han mente alvor.

"Du har jo sagt at den dagen jeg frir kan det godt være med en plastring, så derfor...", sa han mens han strakk frem den blomstrete ringen. "Nei vent, hvis jeg skal gjøre det her, så får vi gjøre det skikkelig. Teo!" Og inn kom hunden svinsende med et rødt hjertebånd rundt halsen, med noe som glinset og blinket... Jeg skjønte fort at han hadde fått jobben som ringbærer, for der hang det en nydelig diamantring. 

 

uM7RUf on Make A Gif, Animated Gifs

 

"Sånn, nå kan vi fortsette.", sa Peter. Og så kom han med sin lille tale. Sin bunke med velvalgte ord og smiger som jeg ikke husker et eneste ord av.
Det første jeg fikk stotret frem var "seriøst?", før det ble tårer, gledeshyl og elefanthopp... mener til og med å huske at Peter måtte spørre meg om hva svaret mitt ble.

For en dag. Og for et minne. Ikke mange kan skryte av å ha blitt fridd til på forsiden av en avis! Peter virker kanskje som en fjasete fyr, men han kan altså også være verdens mest romantiske.

Og etterpå fikk jeg lov til å spise så mye Gräddost jeg bare ville.

/ Lik hvis du heier på kjærligheten og syns Gräddost er godt

Les også: "Kjærlighetsredet" av Christina Mammahjerte

Mystisk møte med en legende - del 2

Fantorangen har kommet til et mørkt kapittel i boken om sitt liv. Han spytter i bakken, selv om vi sitter inne og han smeller hånda i bordet.

- Og der sto de. Hele elefantmannskapet. De ønsket en grådig andel av pengene for å ikke vekke direktøren og da jeg nektet..., han vrir litt på seg og et arr kommer til syne. Deretter fisker han frem en ny røyk og tenner den med enden av den forrige.

Les del 1 av intervjuet - Klikk her

- To knivstikk rett i siden og så ble jeg kastet av mens toget gikkfor full maskin. Blakk, livstruende skadet og ingen anelse om hvor jeg var i verden. For å være helt ærlig med deg... Jeg var helt sikker på at det var slutten. Siste gang jeg hadde gått stolt i manesjen og kjent lukten av nypoppet popcorn fylle den allerede tettpakkede luften inne i sirkusteltet. Jeg segnet om i et kratt like ved togsporet. Jeg husker ikke stort annet enn at jeg tenkte at drømmen var blitt et mareritt og at det kanskje var like greit at det var slutt. Roxanne hadde dolket meg i ryggen, jeg blødde kraftig og jeg tenkte egentlig bare at jeg var glad for at teppet var i ferd med å gå ned over denne tristessen av et liv.

 

 

Mens han tar seg en kunstpause for å hente seg inn, ser jeg meg om i lokalet. Støvet ligger i tykke lag på alt fra stolrygger til den ødelagte jukeboksen, og den dunkle jazzmusikken som så vidt kan høres i bakgrunnen later til å sive rett ut av veggene. Han avbryter tankerekken min.

- Du har sett Reisen til Julestjernen? Den litt bleike filmen som går etter Askepott på juleaften, vet du? Vel, det viser seg at den omreisende vogna fra filmen faktisk var ekte. De reiste rundt i hele Europa med den skranglekassa for å gjøre det hele mer autentisk og filme på spennende lokasjoner. De var på vei til nok en liten landsby, da en av regissørene hadde sett meg ligge langs toglinja. De hadde sett alt blodet og kom stormende til. Senere samme dag våknet jeg til lukten av kammomille-te og brødskiver med brunost som de hadde tatt med fra Norge. Det var første gang jeg hørte om landet. Jeg hadde bare hørt at det var et kaldt og trist sted blant upraktiske fjell, men de fylte landet med varme. De fortalte om de glinsende fjordene, om den trollbindende fjellheimen, om Kåre Willoch og bunader. Det hørtes ut som et eventyrland og jeg ble umiddelbart hekta. Jeg ville med, jeg måtte med. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ville leve. Dagene bak i vogna var et helvete, men jeg overlevde på drømmen. Drømmen om Norge. Sårene leget seg sakte men sikkert og jeg fikk gradvis tilbake fargen i snabelen.

- Men da vi endelig, etter flere uker på veien kom til den norske grensa, ble vi selvfølgelig stoppet i tollen. Kanskje ikke så rart, for det var en veldig merkelig farkost å komme rekende med og stemningen om bord minnet veldig om Oktoberfest i München. Joda, de andre kom seg fint gjennom de, ingen problemer der. Faens tollbetjenter glemmer fort et par ekstra kasser med øl så snart de får litt skillemynt i lanken. Men med meg var saken en annen. Jeg mener, se på meg.

- Nå henger jeg ikke med, sier jeg og løfter blikket fra notatblokka.

- Jammen herregud a gutt, er du helt nepe? Jeg snakket jo kun tysk på den tiden, jeg hadde ikke penger til å bestikke en brødsmule og la oss si at norske tollbetjenter ikke akkurat er vennligsinnede når det kommer til dyrearter de aldri har hørt om. Skulle trodd jeg var laget av kokain på alt oppstusset som oppsto. Jeg forsto jo lite av hva som foregikk, jeg snakket jo bare sirkustysk på den tiden, men i alle tumultene og ståheien, så forsto jeg at de mente det kunne være en fare for rikets sikkerhet å ta med sånne som meg over landegrensa... Jeg, en fare for rikets sikkerhet?! Piss meg i øret.

 

 

- Og hvordan kom dere så frem til en løsning på denne litt trøblete floken? spurte jeg som en ivrig journalist.

- Enkelt. Floken, det var meg. Så da fikk jeg et klapp på skulderen, et "lykke til kompis", en siste bit brunost og så ble jeg sparket av kjerra. Igjen. Ingen knivstikking denne gangen da, så ting så jo bedre ut. Så jeg begynte på nytt da. Karret meg til Stockholm og tok hver eneste snuskete bijobb jeg kunne få. Fyf... de tingene jeg gjorde for penger den gangen, bare for en slant, bare for å kjenne lukten av noen stakkars svenske kroner i lanken, bare nok til å kjøpe polarbrød og Pucko sjokolademelk. Gjør meg kvalm.

Jeg ser på Fantorangen at historien er i ferd med å ta knekken på ham, så jeg prøver å vende samtalen over på noe positivt før han bruker snabelen som en renneløkke.

- Men så, fortell meg litt om gjennombruddet, når det endelig løsnet!

- Det var aldri meningen, vet du. Hadde bare sinnssykt flaks. Møtte på en kar som kalte seg Svante, som kjente en fyr som kjente en fyr. Vipps så var jeg tilbake i showbiz. Svenskene elsket meg, kunne ikke få nok av denne lille "Röda halvan" som de kalte meg. Jeg ble først castet for hovedrollen i Redda Joppe "död eller levande", eller Redda Fanten, som de skulle kalle det. Men den jobben gikk jo fort dukken. De ønsket seg en kosebamse som var villig til å gjøre alle stuntene sine selv, kaste seg ned i søppelsjakter femten ganger om dagen og den type ting. I tillegg måtte jeg lære meg svensk, så de innrullerte meg i første klasse på en svensk barneskole. Det ble mer enn jeg kunne takle, jeg var jo allerede nådd voksen alder for lenge siden. Sitte der med en haug dri-, jeg mener... småunger. Det ble dråpen. Jeg har kanskje jobbet mange år på sirkus, men det var første gangen jeg virkelig følte meg som en klovn.

 

 

- Så fort den første lønningsposen fra prøveinnspillingen var på plass, var jeg tilbake på flaska. Hele lønna ble som dugg for solen i en eneste stor rotbløyte, og før jeg visste ordet av det våknet jeg opp i bunnen av en søppelsjakt og husker ikke det spøtt. Det viser seg at jeg hadde kommet ravende pære på filmsettet og krevd å vise hva jeg var god for. Så jeg hadde kastet meg ned i sjakta, kastet opp på meg selv og sovnet i containeren. De kalte meg en natterangler, en fyllefant og ba meg stikke før det ble trøbbel. Det var der navnet kom fra. Fantorangen, en skjemmende betegnelse jeg ga meg selv for å begrave meg i selvmedlidenhet og ynkelige unnskyldninger.

- Jaha, men solskinnshistorien her da, la oss fokusere litt på den.

- Hei kompis, er du litt enkel eller? Det er ingen solskinnshistorie her. Hvorfor tror du jeg sitter her da? Eneste grunnen til at jeg ble sendt til NRK er fordi, ja la oss bare si, husker du Sesam Stasjon? Norges kanskje mest populære serie noensinne? Vel, det skar seg. Big time. De ble gærne vet du, sitte der oppe innelåst på en nedlagt togstasjon og jobbe for knapper og glansbilder dag ut og dag inn. Du ser sjokkert ut, men husker du Max Mekker? Hvor stor var ikke han da? Han var Norges svar på Justin Bieber i sin tid, men så plutselig var han vekk. Ingen spin-off serie, ingen lekedukker, ikke en dritt. Åå gutt, jeg kunne fortalt deg et par historier av hva som skjedde på den stasjonen der, men jeg tror ikke du har det i deg. Det vil få magen din til å vrenge seg.

Plutselig reiser han seg opp for å gå, midt i praten, nå som alt begynte å falle på plass.

 

 

- Nei gutt, det var nok bare flaks for meg at de trengte et nytt ansikt utad og det brennkvikt. Jeg ble kjøpt opp for noen aksjer i statskanalen og sendt rett på Tyrili. Hadde noen helt fantastiske dager sammen med Jokke, og kom meg på beina. Ble kvitt alle uvanene og fikk gløden tilbake. NRK er et bra sted å jobbe mann, de respekterer deg, lar deg bruke ideene dine. Og jeg kommer aldri til å vende dem ryggen etter hva de gjorde for Eddie.

- Eddie? Hva gjorde de for Eddie?

- La oss bare si at min historie... Min historie er ingenting sammenlignet med det helvete Eddie har vært gjennom. Du tror du har sett skrekkfilmer, men det er ingenting.

- Oj, det skulle jeg likt å hørt. Men så fint, altså... Jeg mener... aldri så vondt at det ikke er godt for noe eller hva?

- Smella på ræ. Se rundt deg gutt, har du sett noen andre Fantoranger noe sted? Nei. Har du noensinne hørt om noen andre som meg? Nei. Jeg er et voksent dyr nå, jeg er den siste av mitt folk. Mine forfedre og hele vår historie vil dø med meg. Før var vi mange, stolte og folk elsket oss. Nå er vi bare meg, og jeg, jeg er en løgn.

- Men okei, t- takk for praten da Herr Fantorang. Og og... og ja, jeg håper du får en snibel snabel sn-

Døren smeller i ansiktet på meg før jeg rekker å avslutte min meget pinlige smiskeregle. Utenfor passerer han vinduet som en vind og med ett er han borte. Ikke til å se snurten av noe sted. Så ble det ikke helt som jeg trodde, dette intervjuet. Så var han ikke det søte lille kosedyret med den pipete stemmen som vi alle elsker så høyt, han var så ufattelig mye mer. Så rik på livskunnskap, så værbitt av motvind og tynget ned av livets urettferdigheter. Han var i sann en mann å respektere, et dyr blant dyr og en overlever av rang. Han var uten tvil verdens beste Fantorang.

Video - Plutten og Esti

I kveldens episode av "Hverdagsøyeblikk" blir plutten stil overfor et vanskelig valg og resultatet blir selvfølgelig ikke som fattern hadde planlagt. At det skal værra så vanskelig å lage god tv!

 

(Beklager kvaliteten, kameraet har parkert tøfla)

 

/ Heia Norge, bu med Serbia

Og du, følg med i morgen for det siste avsnittet i Fantorangens livshistorie. Inntil da: les Mystisk møte med en legende, del 1

Julekos i sofakroken

/inneholder reklame for en kul kis

De sier at julen hører barna til, men selv om jeg har bikket 30 forbeholder jeg meg retten til å la jula sende meg 20 år tilbake i tid og leve som et bekymringsløst barn igjen. Det innebærer å plukke opp gamle fritidssysler som å ligge på sofaen, spise min egen vekt i klementiner og lese Donald. Og spise valnøtter. Jeg vet ikke hva det er med jula som gjør at man får så sinnssykt lyst på valnøtter, men noe er det.

 

 

Finnes det egentlig noe mer avslappende enn å synke ned i julesofaen og ligge rett ut på sofaen som en golden retriever og bare nyte lukten av julemat og røkelse? Eller vent... om jeg skulle satt sammen den ultimate julenytelsen, så måtte det være å ligge i badekaret med et rykende fersk Donaldblad i den ene klypa og en nystekt medisterkake på gaffel i den andre, mens Sølvguttene traller i bakgrunn, lukten av kongerøkelse fyller luften og snøkjerringene laver ned utenfor vinduet. Da snakker vi.

 

 

Som voksen mann så vet jeg å sette pris på en god bok. For øyeblikket leser jeg James Clavells "Shogun", en murkloss av en sak på 1000 tettskrevne bibelsider. Grunnet livet som småbarnsfar, ser det ut til at jeg blir ferdig med boka en gang i løpet av 2016. Skal vi seee... *google google google* WHAT?! Jeg fant akkurat ut at det historiske eposet fra 1600-tallets Japan kun er den første boka i en serie av seks! Å helle måne, nå ble det plutselig et kappløp for å rekke gjennom bokserien før jeg går av med AFP.

Du vet når du leser en bok og tenker at det er så mange sider igjen at du egentlig bare har lyst til å gi opp, selv om du elsker den boka? I slike tilfeller er da man plukker opp Donald igjen. Så farvel føydale Japan og samuraier som hakker opp barbarer som om de skulle vært isbergsalat på en tacofredag, Og hello, du illsinte, halvnakne and som aldri klarer å holde på en jobb.

Donald skal ha massiv respekt for at han oppdrar nevøene som sine egne sønner, men på jobbfronten er han like ubrukelig som en svaksynt apekatt. I min absolutte favoritthistorie, Eggemysteriet, jobber han faktisk som, hold deg fast, fjerde assisterende vaktmester. Har noen lest Eggemysteriet forresten? Fortellingen der Donald finner en firkantet stein, som viser seg å være et firkantet egg fra Andesfjellene? Å herregud, jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest den fortellingen, men den er helt magisk!

 

 

Nei dæven, jeg skulle jo egentlig bare skrive en hyggelig liten tekst om Donald jeg, men nå merker jeg plutselig en veldig sterk trang til å legge fra meg macen, hive meg i badekaret og fiske frem en bunke med Donaldblader. Fikk du også lyst til å plukke opp din gamle barndomshelt Donald, så sjekk ut dette: Superdeal på Årsabonnement + velkomstgave <-- klikk der. Hmmm, det er forsåvidt også en genial(!!) gaveidé til en personen som har "alt".

Men nei, nå får det være nok, på tide å hive klærne. Dette lukter røkelse, kvalitetstid og rosintær lang vei!

 

 

God kveld, folkens

/Vi bades!

Fattern på fødestua

"Jeg tar på meg den store boblejakka jeg, så ser han ikke at jeg er gravid". Det var de siste ordene min kjære sa før vi stakk ut til en ventende taxi lørdag kveld 11. februar 2012. Christina hadde fått det for seg at taxisjåføren kanskje ville nekte å kjøre oss til sykehuset hvis han så at det var en sprenggravid frøken med i reisefølget.

"Jaha, da var det dags, skjønner jeg?" sa han med en gang vi satt oss inn. Å prøve å skjule en mage på størrelse med Toten under en liten boblejakke hadde vist seg fånyttes, men heldigvis var taxisjåføren firebarnsfar selv og ikke spesielt redd for skinninteriøret.

 

"Gravid? Neida, bare spist litt mye pinnekjøtt..."

 

Det første jeg gjorde da vi først kom til fødestua, var å ikke forstå noe som helst. Jeg tenkte bare at det var litt brysomt at vi måtte stikke fra både pizza og den norske grand prix finalen, akkurat da det begynte å bli litt spennende. Heldigvis var det en tv på venterommet, så da vi først ankom tok jeg like godt turen bortom venterommet, men ble raskt kalt tilbake.

"Peter, kan du KOMME tilbake?!"

...og fikk morskeblikket. Blikket som sier: Nå er det "go time" og du har å stille opp! Ja selvfølgelig skulle jeg det, men det måtte da være mulig å være litt glad på Tojis vegne også eller? Morskeblikket var ikke enig.

Jeg tror ikke dere damer helt forstår hvor forvirrende det er for oss menn å bli dratt inn i deres virkelighet på denne måten. Vi har ikke gått rundt med en person inne i magen i ni måneder, vi kjenner det ikke like godt på kroppen. Vi har ikke lekt med dukker da vi var yngre eller forberedt oss på farsrollen på noen måte. Dere har hatt ni måneder med mental forberedelse for dette, dere har brukt time etter time på å lese dere opp og har gått gjennom hele fødselsprosessen flere hundretalls ganger i hodet. Vi menn har ikke det. Jada, vi vet at vi skal bli fattern, men det er liksom ikke noe mer enn det. Vi klarer vel ikke å innse hva det betyr. Vel, i hvert fall ikke jeg. Kanskje andre menn, men ikke jeg.

 

 

De siste par timene så tenkte jeg faktisk at det kanskje ikke ble noe av, at det ikke var noen baby likevel, for vi hadde ventet så usannsynlig lenge at det ville bare vært typisk om det var falsk alarm. Men så var det ikke det, heldigvis. Jeg husker da de først viste ham til oss og løp ut på gangen med ham. Jeg husker jeg ble så skuffet over Christina sin reaksjon, for hun virket så overraskende likegyldig. Som om hun ikke brydde seg.

Det slo jo ikke meg at hun akkurat hadde gått gjennom 13 timer med fødsel toppet med et keisersnitt i siste liten og var så pumpet full av alskens rusmidler at hun helt sikkert trodde hun var en elefant ved navn Geir. Men jeg tror kanskje det var en bra ting, for da tenkte jeg umiddelbart at jeg måtte ta mer ansvar. Det var liksom min oppgave å bry seg. Jeg stormet etter, klipte navlestrengen og fikk den lille pjokken i armene. Det første jeg sa til ham var: "Dude, tenk så mye artig vi skal finne på".

Å kalle et nyfødt barn for dude er en rar ting å gjøre, men så er det også en rar situasjon å være i. Man forstår ingenting, overhodet ingenting. Det er vel sikkert som å vinne 1 million i Lotto. De første par sekundene så er det bare ull i hodet og ingen tanker som lander. Det er en følelsesfest av dimensjoner oppe i nøtta og alle tankene har drukket seg pære. Men så dabber rusen av og sakte men sikkert så synker det inn og da forstår man det.

 

 

Jeg vil ikke egentlig si at JEG noensinne ble far forresten, for JEG våknet jo bare til live den dagen plutten ble født. Så kledde jeg på meg, dro til Ullevål, prikket han andre Peter på skulderen og sa "Du kan dra hjem nå, jeg tar det herfra". For å gå fra mann til far, krevde at jeg skrotet alt jeg trodde jeg visste om meg selv, om barn og om livet, og startet helt på nytt. For alle månedene med halvhjertede forberedelser og vage forestillinger om at noe stort er i ferd med å skje, kan ikke måle seg med det øyeblikket man holder barnet sitt for første gang. Du kjenner vekten av den lille bylten, ser det lille fjeset og kjenner stikket i hjertet.

Først da innser man at man har blitt far.

Og da kommer tårene.

 

 

God uke, godtfolk!

- Les også: 15 tips til far på fødestua

10 gaver menn IKKE ønsker seg til jul

Endelig snart jul; årets store høydepunkt! Selv om jula hører barna til, så er det også mye snop for oss voksne. Julebord, julemusikk, pinnekjøtt, pinnekjøtt og pinnekjøtt. Og julegaver, ikke minst! Så hva skal du kjøpe til mannen som har alt? Mannen du elsker over alt på jord? Vel, her er 10 ting du i hvert fall IKKE skal kjøpe.

Sokker
Dette er bare en slett unnskyldning for å kjøpe noe uten å måtte legge verken tid, kjærlighet eller omtanke i det. Sokker er et kjedelig basisprodukt som er kjedelig å kjøpe og kjedelig å få. Joda, det er absolutt en praktisk og helt grei gave, men sokker er som kneippbrød; fint å ha i skuffen, men uegnet som gave. Det er et nødvendig basisprodukt, verken mer eller mindre. Hvis far i huset kun er i besittelse av hullete årgangssokker som ikke tåler dagens lys, ja da er saken selvfølgelig en annen.

Billige skjorter
Joda, det er veldig fint med skjorter, problemet er bare at billige skjorter ofte sitter på kroppen som en striesekk og skjorter man får av familien vet man at noen veldig gjerne vil se deg bruke. Derfor blir det en skjorte du blir pent nødt til å bruke, selv mot egen vilje, og på så måte blir det faktisk en tvangstrøye.

 

 

Morsomme slips
Slips er et utdatert og overdrevent formelt plagg som signaliserer jobb. Signaleffekten av å gi far et slips heller derfor mot noe negativt og upersonlig. Går du i tillegg for et slips av typen tulleslips, vil plagget ha den tilleggsattributten at det også er komplett ubrukelig.

Kaffekopp med påskriften "Verdens beste pappa"
Joda, det er helt sikkert søtt, men siden vi har en bro code som forbyr oss å ta med slike kopper på jobb, vil koppen bli værende i hjemmet. Og der får man jo heller ikke lov til å ha den, så lenge den ikke matcher resten av koppene i mors kjøkkenskap. Så da må vi følge opp med å kjøpe en ?Verdens beste mamma?-kopp til morsdagen, fremfor å gi deg de perleøredobbene du egentlig ønsker deg. Bare en vennligsinnet advarsel altså.

Blomster
Nei. Bare nei.


Takk for blomsten. Det er slutt.

Obskøne boksershorts
Det er jo ikke ofte man står og strutter i bare undertøyet foran sin kjære, men i de anledninger det skjer så vil man gjerne føle seg både barsk og mandig. Det aller siste man trenger i en sånn situasjon er en boksershorts med en gylf formet som en elefant med snabel og det hele. Eller la oss snu på det, hvordan hadde dere damer likt å stå foran oss menn i en BH som gikk ned til livet og fikk puppestellet til å se ut som to slitte potetsekker? Nemlig. La oss ikke latterliggjøre hverandre når vi er i bare småstoffet. Hold det classy, damer. Det betyr derimot absolutt ikke at vi ønsker oss... (Se neste punkt)

 

 

Sexy undertøy
Dette er plagg kun ment for kvinner. Det nytter ikke å prøve å piffe opp stemningen på soverommet med frekke plagg for herrer. Vi blir beklageligvis ikke forvandlet til solbrune strippere bare ved å kline oss inn i nedverdigende undertøy. Ingen g-streng i verden vil forandre det faktum at vi fortsatt kun er den lettere overvektige kjæresten din med poser under øynene og hårlinje i retrett.

Pledd av tweed
Et raskt søk på nettet avslørte at pledd av Tweed visstnok er noe vi menn ønsker oss til jul. Det er feil. Her generaliserer jeg for alle og sier nei. Nei nei nei, ikke myke ting ment for mamma når hun skal se på Jakten på kjærligheten med tekoppen sin. Ikke pledd, ikke tweed.

Pynteting til huset
Vi menn er høflige. Vi sier kanskje at vi også er interessert i hvordan det ser ut hjemme, men det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Vi ønsker ikke å vasse i hybelkaniner til knærne, den saken er grei, men å brenne av tusenvis av kroner på kubbelys og artige puter får være deres greie.

 

Tøfler
Det er ikke det at tøfler ikke er fint. Jeg elsker tøfler. Problemet er bare at folk på jobben alltid spør hva man fikk til jul. Å måtte svare "tøfler" er et sosialt selvmord uten sidestykke og man vil for alltid bli stemplet som en innekatt.

Pysj
Her kan du faktisk score en innertier i det sjeldne tilfellet at mannen din faktisk bruker pysj fra før av. Gjør han ikke det, vil han aldri gjøre det. Liker man ikke å sove iført klær, så blir en pysj som å spise bananen med skallet på.

 

 

Så hva skal du kjøpe??
Med alt dette fjafset ryddet av banen tenker du kanskje: Men hva skal jeg kjøpe da? Jeg skal ikke legge noen føringer, men tenk "Mann" fremfor "Innekatt", tenk "Han som renser sluket" fremfor "Han som pjusker meg på ryggen". Et godt sted å starte er ting som er laget av metall, har motor eller går på strøm. Elektroniske duppeditter trenger jo ikke nødvendigvis å koste så mye, men hvis du virkelig sliter på gavefronten i år, så husk den gylne regel om at ingenting sier "Jeg elsker deg" som en kjempestor tv.

 

 

Lykke til med juleshoppingen!

10 smarte sparetips for småbarnsforeldre

/inneholder reklame

Det er vel ingen hemmelighet at det ikke er noen lukrativ business å få barn. Til å være så små, krever de utrolig mye stæsj. Spesielt nå som julen er over oss og lommeboka ribbes som en rype. Det er vel ikke helt uvanlig at mellom kalendergaver, julemat, julegaver og julehurramegrundt, blir det lite igjen til foreldrene, som gjerne blir sittende og skrape bollen til langt ut i januar. Derfor har jeg kommet opp med en liste over 10 geniale tips som du kan bruke for å snu røde tall hos kemneren til julekort fra banken.

 

1. Unngå å bli ranet
Som småbarnsforeldre vil man det beste for sine barn og det er veldig mange som vet å utnytte dette. Mange nybakte foreldre kjøper seg halvt i hjel før de i det hele tatt tenker over hva de egentlig trenger. Trenger du virkelig den siste toppmodellen fra Emmaljunga eller kan du kjøpe en brukt vogn? Trå på bremsen før du kjøper noe nytt og tenk over om produktet dekker et faktisk behov eller om du bare er i ferd med å gå i markedsføringsfella. Pass på lommeboka, for de flinkeste lommetyvene står ofte bak kassa.

 

 

2. Spis penger til frokost
Rundt frokostbordet er det mange kroner å hanke inn. Start med å innføre et påleggsmonogami. Hva betyr dette? Ett pålegg per skive. Ønsker du både ost og salami? Sleng skivene oppå hverandre, så har du et ostesmørbrød. Det høres kanskje kjedelig ut, men du er ikke her for å delta i MasterChef.

3. Last ned genial gratis-app!
Få en ryddig oversikt over alle dagligvarekjedenes dagsaktuelle tilbud med denne helt geniale appen. Mattilbud oppdateres kontinuerlig med siste utgitte tilbudsavis og inkluderer stort sett hver eneste kjedebutikk i hele landet. Utrolig smart når man sitter og planlegger ukens innkjøp eller lurer på hvor man skal dra for å handle middag og hva man skal kjøpe. La tilbudene bestemme!

Mattilbud er 100 % gratis og vil garantert spare deg mye penger.

Last ned appen i AppStore eller Google Play

Klikk på bildet for å lese mer om Mattilbud

 

4. Gratis drikkevarer
Dropp melk, brus, juice etc og gå for vann. Selv om du gjerne kan argumentere for at andre ting smaker bedre etc, så har springvann to uslåelige argumenter: Det er sunt og det er gratis (okei, tilnærmet gratis da, din flisespikker). For er du egentlig klar over hva appelsinjuicen koster deg i løpet av et år? Se neste punkt!

5. Et badekar med kaffe, takk
En rykende varm kaffe på vei til jobb en iskald morgen smaker veldig godt. Men tenk i årsperspektiv, hva koster den kaffen egentlig? En lusen kaffekopp til 30 kroner virker ikke så dyr, men ganger du det opp med 260 arbeidsdager i året, ja nei da blir den kaffen plutselig veldig sur. Kanskje du heller kan unne deg en kaffekopp på vei til jobben (eller appelsinjuice til frokosten) en gang i blant som en sjelden bonus?

 

"Null stress å være blakk når kaffen er god"

 

6. Arveklær
Hvis du kjenner noen som du muligens kan arve barneklær fra: Hiv. Deg. På! Arveklær er en helt genial måte å spare mye penger på og det er virkelig ikke noe poeng å kjøpe kliss nye merkeklær til små barn og bebiser uansett, for før du vet ordet av det så står du på HM med hendene fulle av nye størrelser. Dette har jeg for øvrig skrevet en lang og flott tekst på, så sjekk ut innlegget: Arveklær - et pyramidespill

7. Brenn fett, ikke penger
Bokklubber, magasinabonnement og støttemedlemskap på treningssenter beløper seg fort til mye penger i løpet av et år. Gå gjennom dine månedlige utgifter og se hva du kan kvitte deg med. Husk at treningssentre fort koster deg 7000 kroner i året. Da kunne du heller kjøpt deg din egen spinningsykkel.

8. Smarte innkjøp gir trippel sparing
Planlegg middagsinnkjøpene så får du en trippelbonus på tid, penger og helse! Tenk all tiden du sparer på å kutte ned på antall handleturer og ikke minst pengene på å handle etter en liste, fremfor på impuls (som gjerne fører med seg usunne impulskjøp). Bruker du den tidligere nevnte gratisappen Mattilbud, så sparer du garantert penger.

 

Klikk på bildet for å lese mer om Mattilbud

 

9. Tvangssparing
Sett opp et autotrekk til sparing som faller rett etter lønningsdato hver måned. Da rekker du kanskje ikke å få med deg at pengene blir borte en gang, men selv 200 kroner i måneden blir penger etter hvert.

10. Forsikret forsikring?
Hvor mange forsikringer har du egentlig? Nye forsikringer får du kastet etter deg bare du tar en rask tur innom banken, så bruk noen minutter på å finne ut hvor mange forsikringer du faktisk betaler på. Det kan spare deg mye penger!

Fun fact: Så sent som i går (100 % sant) fant jeg faktisk ut at jeg fortsatt betaler innboforsikring på leiligheten jeg flyttet fra i sommer... bummer.

 

 

11. BONUSTIPS - Skyepølse!
Dette er kun for virkelig desperate tider og faktisk et ekte tips fra bestefaren til en av mine barndomskompiser. Trikset er å klare å få en enkelt salamiskive til å vare så lenge som mulig. Slik gjør du:

  • Legg en salamiskive på et stykke brød.
  • Løft brødskiven med en hånd, ta tak i salamien med den andre.
  • Ta en bit av brødskiven som vanlig, men rett før tennene treffer maten, trekker du lynraskt unna salamien.
  • Tygg brødskiven som nomalt. Du vil nå ha fornemmelsen, lukten og opplevelsen av å spise en utsøkt skive brød med den deiligste salami på, mens du i realiteten kun drøvtygger brød.
  • Gjenta prosedyren til maten er fortært.

Er du virkelig proff, klarer du å holde salamien intakt hele veien gjennom tre brødskiver. Da er det bare å legge salamiskiven tilbake i pakken og klappe seg selv på skulderen for en flott gjennomført sparejobb. Slik som mannen i videosnutten under...

 

Men du: Hva er DINE beste sparetips?

Mobbing og fulle godteskåler

De siste par dagene har det vært beint umulig å ikke få med seg saken om de to 8-åringene som inviterte til bursdagsfest, men som ble sittende igjen alene med intet annet selskap enn fulle godteriskåler. På starten ønsket jeg egentlig bare å overse saken, for jeg visste hva som ville skje så fort jeg leste den, og ganske riktig, da jeg klikket meg inn for å ta en rask titt... Hjertesorg.

Mobbing er kanskje det man som foreldre frykter mer enn noe annet. Stort sett alt annet i verden kan rasjonaliseres og forklares på en enkel, lettfattelig måte, men ikke mobbing. Det er lett å fortelle et barn at historieprøven gikk litt dårlig fordi de har prioritert håndballtreninger eller at hunden er i himmelen fordi den var gammel og ønsket å sove litt. Det er langt verre å bryte ned mobbing.

Bare tanken på å måtte forklare til min sønn at verden ikke er den fornøyelsesparken han har trodd hele livet, men at det kan være et kipt, kaldt og urettferdig sted, får det til å knase i hjertet. Det er kanskje urettferdigheten som er verst. Selv mobbing kan til en viss grad forklares, for da kan man i hvert fall sette navn på personer og situasjoner, men urettferdighet, hvordan forklarer man det?

Ja da, jeg vet at han vil bli møtt med både oppturer og nedturer her i livet, det er selvfølgelig helt greit, men å måtte sitte der på 8-årsdagen sin og føle seg mindre verdt enn godteriet i skåla, er intet annet enn hjerteskjærende.

 

(Foto: PRIVAT, lånt av VG)

Min appell
Jeg mener vi må anerkjenne at dette er et komplekst problem og ikke bare bagatellisere det med lettkjøpte løsninger. Her er et utdrag fra de såkalte ekspertenes råd:

- "Husk at dine holdninger gir tydelige signaler til barna. Å si at barnet må gå i bursdag til en klassekamerat selv om man ikke er bestevenner, signaliserer at det er viktig å inkludere alle".

I et land fullt av ekspert meg her og pedagog meg der, hvordan kan dette være den beste løsningen? La oss bare raskt snu problemstillingen på hodet: Hvis alle barn må invitere alle og hvis alle barn skal oppfordres til å gå i alle andres bursdag, hva da med den dagen mobberen inviterer mobbeofferet til bursdagsfest? Da er det vår rolle som foreldre å oppfordre et barn som kanskje har blitt psykisk og/eller fysisk plaget i en årrekke til å stikke i bursdagen til vedkommende og storkose seg? Vi skal altså skubbe barnet rett inn i løvens hule og si "Lykke til da kompis og husk å ta med biff"?

 

 

Dette trenger ikke en gang å settes på spissen for å virke som en sneversynt løsning, hvordan i all verden skal det ende godt om vi må begynne å tvinge våre barn til å gå i bursdagsfester til samtlige elever i klassen sin? Er det ikke albuerom for å si at ikke alle må være bestevenner med alle lenger? Hvis barnet ditt ikke har lyst til å spise fisk, så er nok ikke løsningen å legge flere koljekaker på asjetten.

Jeg synes dette er en type barneskolemoral som ikke gjør det spøtt for å ta tak i det egentlig problemet, men bare maler over skavankene slik at det ser fint ut. Er vi virkelig ikke kommet lenger enn at vi ikke kan innse at det gamle "Ta hverandre i hånda og si unnskyld, så er alle venner igjen"-trikset fortsatt ikke fungerer?

La oss i hvert fall anerkjenne såpass da, la oss være ærlige og si at mobbing er et problem vi voksne ikke har funnet en god løsning på enda. Istedenfor å holde på den gamle tralten om at "Mobbere er fæle, de finnes overalt og vi må finne en måte å røyke dem ut på", kan vi ikke heller erkjenne at det ikke er DE som har et problem, men VI? La oss kjøre hendene i gørra og innrømme at det er noe vi voksne ikke helt har forstått her og det ser ut til å skape mobbere. Ingen mobbekampanjer i verden ser ut til å ta knekken på dette, så kanskje det er på tide at vi selv tar ansvar? Kanskje er det faktisk DITT barn som mobber andre. Har du tenkt over det? "Nei nei, ikke mitt barn, han er jo så grei og snill, og hyggelig mot alle han". Vet du hvem som sier det? Alle.

 

 

En løsning?
Som tidligere nevnt, så er dette et langt mer komplekst problem enn at jeg, eller noen andre for den del, bare kan dra en kanin opp av hatten og si at alt er i orden. Men la oss i hvert fall starte der da, med anerkjennelsen. Slutt å snakke om signaleffekter og hente opp faktainformasjon fra lærebøker, rapporter, studier og hurra meg rundt. Ikke alle kan rasjonaliseres ut i fra en lærebok, det finnes ingen fasit. La oss bare bli enige om at vi har en skogbrann helt ute av kontroll og angripe det på den måten, fremfor å si at det muligens brenner litt i peisen.

La oss stappe henda i jorda og se på dette som voksne mennesker. Det er ikke snakk om oss mot dem, det er våre barn som mobber hverandre. La oss ikke sette ned noen kommisjon, la oss heller bare samle en haug med helt vanlige foreldre og prate om dette som folk. La oss ikke dra dette gjennom en lang byråkratisk prosess som bare ender i nok en "Ikke mobb kameraten min"-kampanje. La oss kalle en spade for en spade: Våre barn mobber hverandre, vi er foreldrene, vi er de voksne her, vi eier problemet og vi må komme opp med en løsning. Og den løsningen er ikke å tvinge barna inn i samme bursdagsselskap og si "Se så fint, nå er dere venner".

/Lik hvis du også er klar for å stikke henda i jorda

Tid for julekort

/inneholder reklame

Det er jo samme gamle tralten hvert eneste år det. "La oss starte tidlig med julekortet i år" sier vi. Jaaaada, det skal vi gjøre. Har så god tid atte! Så plutselig står man der...

Å ja, så fristen for å rekke å sende ut julekort med posten går ut om noen dager? Jammen jammen, vi har jo ikke rukket, også har vi jo ikke, og hvem skal og hvor skal og hva skal. Så blir det et sabla mas, der far ender med å si "La oss bare droppe det og sende ut et gammelt passbilde eller noe. Folk bryr seg jo ikke uansett, men henger opp kortet kun fordi de er livredde for at vi skal komme på besøk og ta dem på fersk gjerning når de bruker kortet vårt til å fyre i peisen".

Men neida, mor skal ha sitt, så da blir det å piske sammen noen artige juleeffekter og knipse som en uskolert Per Heimly og håpe at ett av de ørten bildene blir brukbart. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være? Det viste seg raskt at å få et brukbart knips av plutten med en nisselue på nøtta, var like lett som å ta et sylskarpt bilde av en jaktende gepard i fullt firsprang. Sånn atte... joda, her er noen høydepunkter.

 

Muttern var ikke klar

 

Fattern var ikke klar

 

Plutten var ikke klar, Teo var litt for klar


Den kule julesekken er levert av min gode venn Martin og hans arbeidsomme julealver. Har du også lyst på en personlig julesekk til å fylle barnas julegaver i? Sjekk ut Julestrømpa

  • Alle julesekkene er trykket lokalt i Julestrømpas lille juleverksted i Norge.
  • Du velger fritt hvilket navn som skal stå på sekken.
  • Stor plass til mange gaver!
  • Martin og alvene lager også råtøffe julestrømper.
  • Bestillingsfrist 15. desember. 

 

 

Lykke til med julekortene, godtfolk :)

Mystisk møte med en legende

Jeg befinner meg utenfor et lokale jeg aldri har hørt om før. "Stedet" blir det kalt. I hvert fall tror jeg det er her, jeg ble bare fortalt å møte opp her i dag kl. 14.00. Det var i det hele tatt en veldig rar melding. Jeg lå på sofaen og så på tv, da det plutselig tikket inn en melding på telefonen.

 

 

Lite skjønte jeg da jeg prøvde å ringe tilbake. Fikk bare en beskjed om at nummeret ikke var i bruk. Så her står jeg. Klokken er 13.58, jeg burde vært på jobb, men har tatt toget helt inn til Oslo for å møte noen jeg ikke kjenner, på et sted som angivelig ikke finnes.

Det tok meg nemlig flere timer i går kveld for å spore opp dette "Stedet". Jeg hadde egentlig tenkt til å avlyse hele avtalen, helt til jeg så at "Stedet" hadde vært en fasjonabel møteplass for fintfolk en gang i tiden, men som nå tilsynelatende skulle være stengt. Jeg prøvde å ringe nummeret som sto på nettsidene, men heller ikke der var det svar å få. Ingen anbefalinger, ingen oppdaterte kart, ingenting. Det trigget nysgjerrigheten min.

Jeg åpner opp de knirkete dobbeltdørene og en støysky treffer meg i ansiktet idet den flykter ut i dagslyset. På innsiden er det mørkt, kaldt og rått. Et hint av mugg ligger i luften. Alle stolene står stablet på bordene med beina i været. Stedet er utvilsomt stengt, men likevel ser jeg til min forskrekkelse at det står en mann i baren.

Baren er like storslått som den er usannsynlig, med gamle jakttrofeer på veggene og askebeger i marmor langs disken. Det føles plutselig som om jeg har spasert rett inn i en gammel western-film.

- Hei, jeg har blitt fortalt -

Bartenderen løfter blikket uinteressert og nikker i retning av lokalets mørkeste hjørne. Og der ser jeg ham. Halvveis skjult av skyggene sitter han rolig som en statue. Det eneste tegnet til liv er den oransje gloen fra sigaretten han balanserer mellom leppene.

 

(Depositphotos/NRK)
 

- Jeg vet hvem du er, sett deg ned. Med ett blir jeg plutselig veldig nervøs. Det er noe med hele settingen.

- Jaha, så du er Pappahjerte ja. "Når Fantorangen prater, lytter folket. Men er det nusselige snabeldyret egentlig en ondsinnet ulv i fåreklær?", han leser sitater hentet fra bloggen min på en lapp.

- Altså, jeg skjønner jo at det høres litt ille ut når du tar det sånn helt ut av sammenhengen da, det var jo aldri meningen å-

- Slapp av kompis, jeg er ikke her for å ta deg, jeg ønsker å utfordre deg. Du sier du skriver ærlige tekster, men tør du å fortelle hele sannheten? Ta et blikk bak kulissene, åpne en lukket dør og beskrive hva du ser?

- Nå henger jeg ikke helt med, svarer jeg.

Akkurat da kommer bartenderen bort til oss og setter frem to glass. Jeg kjenner igjen formen på glassene, men blir litt overrasket. Jeg trodde ikke... Jeg ser bort på min mystiske bordkavaler og han svarer med å heve et øyebryn, ta et trekk av sigaretten og sakte blåse røyken ut av snabelen i en jevn stråle.

- On the rocks, takk. 

 

 

Han starter å prate før jeg rekker å ta frem notatblokka, er ikke så opptatt av detaljene.

- Der kleine, rote elefant. Det var det de kalte meg, hadde ikke et navn en gang. Jeg skal si deg det Peter, at de årene der.. wow. Jobbe rundt klokka dag inn og dag ut, konstant være på reisefot, aldri vite hvilket land du våknet i, se livet passere som en togtur. Det var litt av et liv. Selve jobben var et helvete, aldri la noen innbille deg noe annet, et rent helvete, men festene, damene, rusen av å kjenne når alt stemte. Wow. Det var litt av et liv.

Han fortsetter å fortelle meg om sin bakgrunn som en liten, rød elefant som herjet Europa med en tysk sirkustrupp på starten av 90-tallet. Han forteller meg om hardkjøret som nesten tok knekken på ham, om den usunne livsstilen og sirkusdirektøren som strakk strikken så langt at den en dag røyk.

- Til slutt gikk det ikke mer, jeg var tom. Etter 15 år på veien med show og fester hver eneste dag, møtte jeg veggen. Jeg prøvde å si det til Hans, den kladdfete sirkusdirektøren som tjente seg stinn både her og der på vårt harde arbeid. Han ga meg en lusing og sa at han aldri ville høre fra meg igjen, at jeg hadde en jobb å gjøre og at jeg aldri kom til å bli noe mer enn en ubetydelig, liten elefant.

Han spyttet etter meg, fikk meg til å føle meg som dritt under skoa. Jeg hadde tenkt til å slå tilbake, men jeg hadde ikke krefter. Orket ikke løfte hendene for å forsvare meg, enda mindre å rette et slag tilbake. Det var da jeg bestemte meg for å bryte med "familien".

En kveld mens vi turet på toget oppover mot Rotterdam, lå jeg med øynene lukket men sinnet åpent. Jeg hadde forlatt festen tidlig og sa jeg hadde spist noe dårlig rosenkål, men egentlig hadde jeg bare brukt tiden til å gjøre meg klar. Jeg kunne aldri klart det uten Roxanne. Hun var en av damene på sminken og en av mine jenter. Heldigvis hadde hun også et godt forhold til sirkusdirektøren.

En liten brusetablett i drinken hans den kvelden var alt som skulle til for at han sovnet litt tidligere enn vanlig, slik at jeg fikk smettet inn takluka og hentet en liten slant med penger fra kassa. Det var ikke mye, for de store kronene var låst inne i safen, men det var alt vi hadde solgt av sukkerspinn på en helg og det var nok til å holde meg levende en god stund. Trodde jeg..

Han tar seg en kunstpause for å rette litt på stemmebåndet. Så skyller han ned en voksen klunk med whiskey, før han tenner den ene røyken med en annen og med et hint av nervøs vibrato i stemmen fortsetter han på historien.

- Roxanne, den troløse hora, hadde hatt et godt øye til ganske mange viste det seg, for da jeg kom ut fra Hans´ private kupé...

 

 

/ Lik hvis du vil lese fortsettelsen...

Småbarnsforeldre på fest

/inneholder reklame

Etter flere måneder med smokkekoking, bleieskifting og grøtlaging er tiden endelig kommet for å prøve seg på dansegulvet igjen. Det går fint for en stund og lenge er vi som alle andre. Vi bidrar med røverhistorier, high fiver over en lav sko og koser oss glugg, men det én ting som skiller oss småbarnsforeldre fra de andre på festen.

 

 

For sånn i 22-23-tiden, skjer det noe. Det går en vind gjennom rommet og den kryper inn i neseborene på alle småbarnsforeldrene i lokalet. Midt i en samtale om Blåblått, segways og bensinpriser treffer den oss rom et rusmiddel. Vi faller helt ut av samtalen og får "evighetsblikket", det samme blikket man får i kjedelige forelesninger. Øynene blir glassaktige og vi drømmer oss bort. Plutselig er vi tilbake i stua og ser vår lille hjertestein løpe rundt og jage leker. Eller vi står ved sprinkelsenga og hører dem ligge og puste søtt mens da smatter rolig på en smokk. Om det er virkelig ille, kan vi bli kastet helt tilbake til fødestua, til første gangen vi holdt det lille nurket og kjente kjærligheten sparke oss i fleisen.

  

 

Så er vi tilbake på festen og med i samtalen igjen. Men fra det punktet er resten av kvelden endret. Nå vil vi bare hjem. Hjem til vår lille hjerteknuser som vi egentlig vet at sover for natten, men vi har bare lyst til å røske dem opp av senga og knuseklemme dem. Fortelle dem at de betyr alt og at vi ikke klarer å puste uten dem, og da blir liksom smaken av en Gin Tonic litt tam i forhold. Ikke bare det, men vi begynner også å lengte hjem til senga. Begynner å regne på hvor mange timer vi får sove hvis vi stikker hjem nå istedenfor å vente til festen begynner å dø ut.

På dette tidspunktet er det ikke helt uvanlig at vi begynner å se oss om i lokalet og der møter vi blikket til andre småbarnsforeldre. Vi vet allerede at de tenker det samme som oss. Det står skrevet i det glassaktige blikket. Blikket som drømmer om en hel natts søvn og alle de hverdagslige tingene som vi egentlig dro på fest for å unnslippe i noen timer, men som vi ikke klarer å gi slipp på.

 


Slik som i kveld.

I kveld skal jeg på det årlige julebordet med gutta. Som alle gode kompisgjenger, så har også vi et tradisjonelt julebord som finner sted hvert eneste år. Jeg skal ikke gå i findetaljene av hva jeg forventer av kvelden, men la oss si det slik at kveldens eskapader nok ikke er det første man ville nevnt i et jobbintervju. Men jeg gleder meg, å som jeg gleder meg til alle røverhistoriene, pinnekjøttet, lettølen (?) og "jeg er shcå glad i ræ kompis"-øyeblikkene. Men det kanskje best av alt er at jeg har begitt meg helt fra Larvik til Oslo for å delta på lauget og har derfor fått konsesjon fra kona til å ta meg en natt på hotel. Alene. På hotell. Med frokost. Bacon. Alene med bacon. Alene med bacon og all tid i verden til å nyte øyeblikket. Den ultimate luksus!

Og ikke bare det, men Scandic Vulkan i Oslo har vært så elskverdige å låne meg deres "Bloggers Inn", som et fantastisk tilbud til alle bloggere som trenger et rom for natten når man er på visitt i hovedstaden. Rommet er tettstappet med fiffige detaljer som iPad, trådløse høyttalere, kamerautstyr, inspirasjonsbibliotek og en flott utsikt over denna vakre byen våres.

 



 

Blogger du? Sjekk ut Bloggers Inn på Facebook.

Så får vi se da Oslo, kanskje vi sees på nachspiel eller kanskje ikke. Kanskje ikke. Men uansett hvordan kvelden forløper, så har jeg dette å si: Bacon, vi møtes i morgen tidlig. Møt opp mannsterke, det kommer dere til å trenge.

/Hepp hepp!

Å miste bakkekontakten

Jeg er faktisk Norges største blogger. Av alle bloggene i hele landet, så er min den mest besøkte. Det er helt sykt å tenke på og det gjør meg så glad at jeg får lyst til å springe rundt på gresset som Maria Von Trapp. Jeg smiler fra øre til øre og er så sinnssykt stolt over å være mannen som skulle klare å avsette Fotballfrue fra tronen, om enn kun for en dag.

 

 

...og da er det faktisk lov til å miste bakkekontakten litt.

 

 

Men heldigvis så er jeg ikke dummere enn at jeg innser at det snart er tilbake til å vaske gulv langs topplistenes mørke avkroker, men akkurat i dag spiser jeg kirsebær med de store gutta. I dag er det min tur til å tale til folket og si -

- Daddi?!

Nei, hehe ikke daddi. Jeg vil reise meg opp på stolen og rope for fulle mugger: Ha trua på deg sjæl! Du ER noe. Ikke la noen si til deg at du ikke skal tro du er noe, for det er du! Det er -

- Pabba?

- Men, hva er det nå da?

Plutten sitter i badestampen sin og ser på meg med håpefulle øyne. Han sitter med en utstrakt hånd og holder frem en spruteleke han trenger hjelp til å få fylt med vann. Jeg legger ned telefonen som jeg bruker for å sjekke de siste kommentarene og han setter i et helhjertet kjempesmil.

 

 

Først da innser jeg det. Her har jeg gått på en rosa sky i hele dag og vært bare en liten tånegl i fra å miste bakkekontakten, men hva betyr vel det? Plutten bryr seg vel ikke om blogglister, visninger, avisintervjuer eller likes. Han bryr seg vel ikke om mine minutter i rampelyset eller bilder i bare undertøyet. For ham er jeg ikke et bilde i avisa eller Norges største blogger. For ham er jeg bare pappa, og pappa: jeg vil leke.

Tusen takk for all oppmerksomheten godtfolk, det har vært noen helt sinnssyke par dager, men nå må pappa leke gjemsel.

 


OBS: Jeg skal på guttas årlige julebord til helgen. Jeg skal prøve å la være å ringe dere for å si hvor sinnssykt glad jeg er i dere, men etter alt som har skjedd de siste par dagene, så kan jeg ikke love noe.

/Tidenes høyeste high five!

Skal vi sparke fotballfrue

Jeg hadde egentlig tenkt til å la hele denne Fotballfrue-saken skli, men jeg merker at jeg ikke klarer det. Det blir sagt så mye rart om dette bildet at jeg rett og slett må få tatt oppvasken en gang for alle.

 

(Lånt av Fotballfrue/Instagram)

 

Det dummeste jeg leser er "Fotballfrue får andre jenter til å føle seg tjukke". Nei, det er jo faktisk helt feil. Andre jenter får andre jenter til å føle seg tjukke. Fotballfrue har vel ingenting med saken å gjøre? Det er ikke fotballfrue som får andre jenter til å føle seg tjukke, det er jo dem selv! Hvis du ser et bilde av en annen person og tenker "Det var en tynn person, tynnere enn meg, da må jeg være tjukk da", vel... da er det faktisk ditt problem. Skal jeg sende hatmeldinger til Kjell Inge Røkke hver gang han kjøper seg en ny båt, fordi det får meg til å føle meg fattig? Nietsky.

Og ikke bare det, men har Fotballfrue gått ut og sagt "Se dette bildet av tynne meg, se så tynn jeg er, jeg banner på at du ikke er så tynn som meg, din feite ku!" Hmmm? Nei, hun har jo faktisk bare sagt "Dette er meg, fire dager etter fødselen". Det var alt. Alt annet er bare ord lagt i hennes munn, og her beklager jeg å måtte være såpass frekk å legge til: "... i typisk kvinnelig maner". For dere damer er jo helt overlegne på å lese mellom linjene, anta det verste og legge til hva dere mener at folk egentlig mener. Og da kan Fotballfrues "Se, slik ser jeg ut", fort bli til "Se så digg jeg er, nå håper jeg du føler deg feit".

Og en ting til, hvorfor er det plutselig ikke lov til å si "Se på meg, ser jeg ikke smashing ut?" Herregud, hun er jo sikkert kjempestolt. Og med rette! Dama har akkurat født et barn og ser ut som en million dollar. At alle andre synes det er urettferdig er da ikke hennes feil? For å gå tilbake til Røkke-eksempelet, betyr dette at vi burde legge ut bilder av vrengte lommer hver gang VG skriver om Røkkes nye pengebinger?

 

En helt annen side av saken, som jeg også kommenterte på bildet hennes, er at det er noe veldig galt over det bildet uansett. Jeg mener... jeg har vært med på en fødsel, jeg har vært der i de fire første dagene etter fødselen, og de voksenbleiene de har på fødeavdelingen ser IKKE sånn ut. Uten å bli for teknisk, så kan man kjapt si at det er ganske mye uggenskap som skal ut av kvinnekroppen etter en fødsel og den lille sloggien som Fotballfrue poserer i ville vært helt sjanseløs. Enten har det skjedd veldig mye på bleiefronten det siste året eller så har noen stæsjet seg noe veldig opp for å legge ut et bilde til sine følgere på nett. Og hva betyr det? Jo, det betyr at hun bryr seg. Hun vil faktisk at du skal se på henne og tenke at hun ser bra ut. Er det så feil at hele Norge må finne frem høygaffelen og gå i korstog mot Siljan av den grunn? Jeg vet at Janteloven står sterkt her til lands, men når ble det totalforbud mot å skryte litt av seg selv da? Burde det ikke være lov å si gratulerer med dagen til hverandre uten å måtte frykte at de som ikke har bursdag vil føle seg forfordelt?

Og når ble vår egen selvtillit til allemannseie? Er det ikke det som er greia med selvtillit, at du selv bestemmer over den? Hvorfor skal du basere din egen selvtillit på hvordan du oppfatter andre? Om enn ikke også hvordan du tror at andre oppfatter deg? Det blir jo helt bakvendt! Skal det ikke være mulig å tenke at "Jeg ser slik ut, Fotballfrue ser slik ut, jeg er ikke Fotballfrue, ergo ser jeg ikke ut som henne" uten å måtte vri dette om til en selvdestruktiv sammenligning?

Fotballfrue har da ikke noe ansvar for hvordan andre ser ut. Hun er tynn, that´s it. Det er da ikke hennes feil at andre så vesentlig dårligere ut enn henne etter at de selv fødte barn? Hun har da ikke sagt at andre skal se ut som henne eller satt standarden for hvordan folk bør se ut, hun har bare sagt "Slik ser jeg ut". Om noe, bør man ikke rose henne for å tørre å legge ut et såpass dristig bilde? Om noe, kan man ikke si at "Jøss, det går an å bevare en flott figur selv om man får barn, det må jeg si var motiverende"? Hvorfor kan vi ikke bare unne andre noe godt, fremfor å måtte bruke dette som en brannfakkel til å klage over egen misnøye? Når ble det egentlig amoralsk å være tynn?

Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det rett og slett er beundringsverdig at Fotballfrue i det hele tatt hadde energi til å ta dette bildet bare fire dager etter fødselen. Hadde jeg foreslått at frua skulle gjøre det samme på det tidspunktet, så hadde jeg nok måttet si farvel til "familiejuvelene" og halvparten av eiendelene mine.

 

 

Ja da, ja da, joda joda joda, jeg skjønner hva dere mener og at hun sikkert burde holde seg for god og bla bla bla, men bare pust med magen. Tenk. Hva er det Fotballfrue sier og hva er det de som plutselig hater henne sier? Fotballfrue sier: Slik ser jeg ut. Hennes "motstandere" sier: Du er tynn, du får meg til å føle meg tykk. Det er urettferdig. Det er urettferdig at du ser så bra ut. Jeg så ikke sånn ut og... og og du får andre til å føle seg tykke og usikre fordi du ser så fordømt bra ut! Er det dette verden har kommet til? Må jeg føle meg fattig fordi Kjell Inge Røkke er rik? Og har den norske kvinnen fått så dårlig selvtillit at hun ikke kan se et bilde av en person som er slankere enn seg selv, uten å få dagen sin ødelagt og måtte sladre til læreren? Har vi virkelig blitt så usikre på oss selv? Kan man ikke heller le av det og si at "Dersom jeg hadde lagt ut et bilde av kroppen mine fire dager etter fødselen, ville norske hvalfangere rent ned dørene til fødestua".

Jeg har for øvrig ikke tenkt til å avslutte dette innlegget med en cheezy, amerikansk "Du er vakker, alle er unike, du ble skapt perfekt, bare du er deg selv"-type moral. No sir, du trenger ikke meg til å finne ut av det. Og hvis du gjør det, gå opp og les avsnittet om selvtillit igjen. Så la oss heller avslutte med -

Hva denne saken egentlig handler om: For deg og meg så handler dette om skjønnhetsidealer, om Jantelov, kosthold, holdninger etc. For Fotballfrue handler dette derimot utelukkende om fire P´er. Hold deg fast, for her kommer de:

PR

PR

PR

Penger

Kom igjen folkens, dette er jo et mer vellykket PR-stunt enn da Tommy Sharif kjøpte toppen av gamle Holmenkollen. Hvor mange ekstra visninger har Fotballfrue fått ut av dette? Hvor mye tjener hun på at VG, DB etc etc løfter denne saken til toppen av sine nettsider? Hvor mye tjener ikke hun på at vi andre sitter i sofakroken og krangler så busta fyker mens vi spiser ostepop og klør oss litt i sexylubbet? Ganske mye. Og det visste hun jo selvfølgelig lenge før hun la opp bildet, hun er tross alt proff på dette. Og tynn. Mye tynnere enn deg, i hvert fall.

 

Konklusjon:

Jeg er glad jeg ikke er så tynn jeg, men all honnør til Fotballfrue som klarer å se ut som en barmfager Jahn Teigen bare dager etter fødselen. Selv ser jeg frem til mange uker med pinnekjøtt til frokost og ribbe til kvelds. Så får jeg heller akseptere at jeg ikke ser ut som Fotballfrue. Jeg hater henne ikke av den grunn. Jeg bare elsker pinnekjøtt.

 

/God jul

Første gang innom bloggen? Sjekk ut Min Historie <-- klikk der

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere