november 2015

Er det greit å irettesette andres barn?

I dag leste jeg en interessant artikkel som satt i gang en lang og tidvis motstridende tankeprosess, for er det egentlig greit å irettesette andres barn?

Les hele saken: "Derfor bør du irettesette andres barn" (tv2.no)

 

 

Det var vel nesten like mengder spennende som skremmende å lese at en norsk ekspert på området stemte i at det er innafor å kjefte på andres barn. Bra fordi jeg synes det burde være takhøyde for sånt, men også litt skummelt med tanke på at artikkelen åpnet døren vidåpen uten å legge inn et par instrukser før de dro.

For jeg er nok en dem som de siste årene har revet ut flere store klaser hår i ren frustrasjon over den norske snillismen. Jeg gråter jo tårer av frustrasjon hver gang jeg hører om hvordan vi voksne overformynder våre barns oppvekst og enes om det ene putesyende tiltaket etter det andre. Slik som å kutte ned trær i barnehager.

Misforstå meg rett, selvfølgelig er det bra at vi som foreldre passer på, men når man begynner å arrangere fakkeltog for å få tilbake favorittserien sin på barne-tv, synes jeg det er på høy tid å sjekke alderen sin i passet. Er man født når som helst før 1997 er man per definisjon voksen og bør oppføre seg deretter.

Derfor ble jeg først positivt overrasket over en artikkel som åpner for at man kan kjefte på andres barn, for sånt trodde jeg ikke var lov i Norge anno 2015. Jeg synes absolutt det burde være en felles aksept for at voksne kan ha denne muligheten uten å bli uglesett av den grunn, for noen ganger er det rett og slett nødvendig. Barn måler krefter og er i en konstant prosess med å finne sin plass, lære normer og regler og alt man trenger i sekken gjennom livets reise, så at det i blant går litt over stokk og stein er bare naturlig.

De krangler, de slåss, de gjør uakseptable ting. Ting vi som voksne skal slå hardt ned på. Dette er jo selvfølgelig primært foreldrenes ansvar eller respektiv stedfortreder (besteforeldre, barnehageansatte etc), men er ingen sånn til stede er det bare helt naturlig at en annen voksen tar ansvar. Vi er ikke alle like ei heller spiller vi helt etter de samme reglene, men en ganske stor porsjon felles normer og regler har vi likeså. At noen andre enn barnets foreldre til tider må fortelle barnet hvor skapet skal stå, ser jeg som helt naturlig. Alt annet ville blitt rart.

Det er mulig jeg er veldig preget av naturdokumentaren jeg følger med på for tiden, men jeg har jo med varierende hell tidligere også sammenlignet oppdragelsen av barn med hundehold. Jeg mener da fortsatt at det er med mennesker som det er med dyr; det foreligger et naturlig hierarki og en rangordning blant dyrene i en familie som er viktig å både anerkjenne og følge. Voksne skal stå høyere enn barn på rangstigen, på samme måte som eieren skal stå over hunden. Noe annet skaper bare forvirring og uklare linjer.

Og akkurat dette føles det til tider at vår generasjon med foreldre glemmer. Barna kan godt være det kjæreste og flotteste og vakreste og peneste vi har, men vi må heller ikke glemme at de er nettopp det: barn. Og de trenger disiplin og en klar oppfatning av reglene, hva som er lov og ikke. Det er vel derfor man kaller det oppvekst. Og noen ganger er ikke foreldrene rundt til å håndheve dette, men da er det bare fint om andre kan komme inn og være sitt ansvar bevisst.

MEN, og det er et kjempestort MEN her.

 

 

Det er en veeeeeeldig stor og vanskelig gråsone her. For hvor går grensen? Hvor skal man sette ned foten på andres vegne? Hva skal man si? Hva er greit, hva er ikke greit?

For selv om vi har mye vi er enige i, så er alle familier ulike og spiller etter egne regler. Noen barn leker røft, andre mer rolig. Noen barn er vant til tøff kjærlighet, andre kanskje ikke. Hvis man skal gripe inn i en situasjon er det som å ta roret på en båt: Få den gjerne inn på riktig kurs igjen, men ikke legg om ruta helt.

Jeg kan se for meg så utrolig mange situasjoner der en god intensjon kan få et negativt utfall. For jeg synes det er vanskelig å vekte riktig når og hvor mye jeg skal irettesette mine egne barn, og de er jo tross alt flasket opp på mine regler, hva da når jeg plutselig skal gå inn som dommer for noen andres barn? Hva om jeg kjefter på noe de normalt sett får lov til - vil ikke det gjøre mer skade enn nytte?

En annen utfordring ved å skulle irettesette andres barn, er at det bør være så objektivt motivert som mulig. For når går man egentlig til det tiltak å gripe inn? Er det når et helt tilfeldig barn gjør noe uakseptabelt mot et annet tilfeldig barn, eller er det bare når det går ut over ens eget barn? For jeg tror mange foreldre kan være litt raske på avtrekkeren og bare gripe inn i situasjoner som omhandler deres egne barn. Jeg merker det selv når jeg kommer for å hente i barnehagen. Mange ganger har jeg vurdert hva jeg bør gjøre: "Skal jeg gi kjeft eller holde kjeft?".

De leker ofte røft de barna og så snart min egen sønn er involvert kjenner jeg med en gang at jeg blir mer oppmerksom, og jeg er 100 % sikker på at terskelen for folk flest er lavere for å gripe inn om noe skjer med sitt eget barn fremfor andres. Men det som starter som en god intensjon, kan også fort bli en bjørnetjeneste, for barna må jo lære å ta disse kampene selv. Til en viss grad selvfølgelig.

En siste utfordring er at man sjeldent verken ser eller vet hele forløpet til en situasjon. Det kan ha vært en situasjon som har bygget seg opp over tid, og at den reaksjonen en voksen ser bare er den siste i rekken av mange, og at man kanskje egentlig bryter inn og kjefter huden full på barnet som i sann var offeret hele veien. Dette vet man jo ikke, og selv om mange kanskje har den rette pedagogiske bakgrunn og kompetanse til å løse en slik situasjon til perfeksjon, så vil brorparten ikke ha det.

Man ser kanskje bare et barn som dytter et annet og antar at den som dytter er den slemme, men kanskje er det faktisk den andre som skulle hatt irettesettelsen. Kanskje er dyttet bare et resultat av en hel dag med terging og dytting andre veien, og da er det kanskje ikke så rart at man reagerer tilbake? Hvilke signaler sender man da til barna ved å kjefte opp bare den ene parten?

Jeg har som sagt tenkt over dette flere ganger selv og faktisk snakket med de ansatte i barnehagen om dette, for det er et kjempestort ansvar å skulle ta på seg en slags foreldrerolle på andres vegne. Når skal jeg bryte inn, hva kan jeg si, hva skal jeg gjøre? Jeg synes vel egentlig at dette er et godt tips for andre som tenker at de i blant føler for å hoppe inn i situasjoner enten det er i skolegården, barnehagen eller lignende. Forhør deg med hva som er greit, hvilken linje de har lagt seg på og hvordan du bør opptre. For når det gjelder for eksempel barnehager, tror jeg ingen er bedre skikket enn de ansatte til å takle vanskelige situasjoner, ikke engang foreldrene selv.

Jeg tror også det fort kan bli veldig forvirrende for barn å plutselig måtte forholde seg til et nytt sett med regler fra en voksen autoritet de ikke egentlig kjenner. For selv om alle er enige om at det ikke er lov å spytte, hvor går grensen for dytting? Husk at feilvurderte irettesettelser også kan være helt kontra-produktive. Spesielt gjelder dette når ens egne barn er involvert, for husk at det kan være vanskelig å være objektiv når man i sann er inhabil ;-)

Jeg sier ikke at man ikke skal irettesette andres, selvfølgelig skal man bryte inn når man ser noe uakseptabelt, men gjør det med måte og vit at du da tar på deg et enormt ansvar. Du tar på deg rollen som dommer og en slags forelder i en konflikt der du kanskje ikke kjenner alle sakens sider. Så bryt gjerne inn, men hold irettesettelsene på et generelt nivå som gjelder vanlige lover og regler for hva som er greit og akseptert, men hold det gjerne der.

Alt jeg ønsker er vel at man er seg dette ansvaret bevisst og at enhver er klar over at man som voksen gjerne kan gå inn i situasjoner som dommer og lovgivende makt, men ikke som bøddel.

 

 

Hva mener du? Er det greit å irettesette andres barn?

 

OBS: Dette er bare mine tanker og observasjoner. Jeg har på ingen måte noen pedagogisk bakgrunn, flotte titler eller forskning å skilte med. Jeg er bare en helt vanlig fattern.

/ Kjør debatt!

* Følg Kjeftehjerte på Facebook *

Jakten på julepynten

I helgen satt jeg pent og pyntelig og mumset frokost, og ante fred og ingen fare. Som en skjeggete gaselle ved et vannhull. Da plutselig gikk det opp for frua at julen er nært forestående. Brått fikk hun blikket. Pynteblikket. Vi må pynte til jul. Nå!

Og med det startet den tradisjonelle jakten på julepynten.

 

 

Jeg vet jo sånn pluss minus hvor vi har stuet den vekk, men hva som venter oss der inne bak låste kryploft-dører, vites ikke. Hva har vi egentlig? Hva mangler vi? Hva kastet vi i fjor og hva tok vi vare på? Kjøpte vi noe nytt? Har vi nok? Har vi for lite? Har vi for mye?

Jeg hadde egentlig planer om å ta fatt på den store arbeidsoppgaven selv, men da jeg gikk opp trappen med ganske tunge og motvillige skritt, spurte 3-åringen hvor jeg var på vei. Finne julepynten, svarte jeg tamt.. Han tenkte seg om. Visste vel ikke hva han skulle svare. Kanskje ikke så rart, han vet vel ikke hva det betyr?

- "Vil du være med?" spurte jeg nølende.

- "JA!" ropte han jublende og kom stormende opp trappen som en villrein i flukt.

Og brått var det som lå an til å bli en ganske kjedelig og hverdagslig ryddejobb, blitt til noe ganske annet. For 3-åringen hadde aldri vært på jakt etter julepynt før, ikke hadde han vært inni de spennende kryploftene heller, så for ham var dette et nytt og spennende eventyr.

Og det viste seg fort at for ham lå dette sånn rent underholdningsmessig, helt på høyde med lekeland. Jakte med pappa, det er spennende det. Trenger ikke være ulv, jerv eller rev. Kan også være julekuler, røkelse og myrra.

 

Jeg fant, jeg fant!

 

Og vi fant! Ved Odins skjegg, vi fant! Måtte bare grave oss forbi en vannrenser, to bokser med påskepynt, en boks med brettspill og et restparti gamle VHS-filmer, så var vi der. Helt innerst, der selv ikke musene går. Den lille plutten klarte akkurat å smette seg forbi mellom boksen og takbjelkene, og kunne dermed dytte fra baksiden mens jeg dro og rygget bakover.

Og den ene etter den andre dro vi de ut. Stablet de opp og inn igjen. Helt til vi sto igjen med dette:

 

 

Og med det anser jeg min jobb for gjort. Vi gutta har nå vært ute og jaktet, og byttet ligger ferdig flådd og partert på stuegulvet. Så vær så god Christina, nå er det din tur.

P.S. Bare rop på meg når du trenger noen til å spraylakkere vinduene med juksesnø - der er jeg god ;-)

 

 

/ Hei hå, nå erre (snart) jul igjen!

* Følg Julehjerte på Facebook *

Smaken av gudenes mat

I dag var det endelig duket for å dra i den store gullsnora og la pinnekjøttet regne. Og pinnekjøtt er jo rett og slett det beste som finnes. Eller hva? ;-)

 

Haaaalleluja!

 

I ganske nøyaktig 11 måneder har jeg gledet meg, så da gryta endelig ble skrudd på kl. 11.00 i dag tidlig, sto tennene til knærne i vann. Jeg er ikke egentlig oppvokst med pinnekjøtt, men helt siden jeg først fikk snusen i denne herlige, vestlandske frekkasen for noen år siden, har min kjærlighet for den vokst.

Og da jeg satt tennene i den første, supersalte lille kjøttbiten i dag, var det som om en rad med bittesmå sølvgutter satt seg på ørebrusken og nynnet sine flotteste sang, mens engler slo salto i luften over. Og det var kjærlighet. Ja, det var kjærlighet ;-)

 

Inn i ovnen og skjerpe seg litt, så blir det straks en svipptur til himmels.

 

Jo da, ribbe er sikkert ålreit det. Litt kjedelig, men svoren er god da. Men pinnekjøtt... det er en annen liga. Dessuten er det helt latterlig enkelt å lage. Ja, faktisk så enkelt at selv et barn kan gjøre det.

 

Gryte.


Vanne.

 

Stable.

Også den smaken da... Saltere enn bacon, mer himmelsk enn englevinger. Nei, folkens, her er det bare å legge seg langflat og se seg slått. Ribba når ikke pinnekjøtt til knærne. Vi tok feil, vestlandet hadde rett. Gratulerer.

Så glad har jeg blitt i denne vestlandske fristelsen at jeg seriøst vurderer å innføre den som fast hovedgjest ved middagsbordet på selveste julaften. Og DET sier litt, for høyere ære kan knapt fattes.

Det blir litt sånn Romeo og Julie over det hele, for her må jeg jo faktisk gå mot min egen families stolte juletradisjoner om jeg skal holde pinnekjøttets hånd når sølvguttene synger julen inn. Men det får bare stå sin prøve. Vi har kommet for langt, kan ikke snu nå. Vi elsker hverandre for høyt.

 

Åh, du lille pinnevennen min, nå skal du få møte magevennen din.


Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for pinner.
Det står og lyser for seg selv, mens vi kjøttet finner.
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for pinner.

 

Hva med deg? Hva spiser DU på julaften - og kunne du vurdert å bytte til pinnekjøtt??

/ Vi sees snart igjen, du min kjære pinnevenn

* Følg Pinnehjerte på Facebook *

Staysman og julefred

- "Endelig er det jul!", brøt far ut i full lattergalopp.

Første advent og offisielt lov å kjøre bånn drite på julemusikken, åpne juleposteien, lage julekaffe og servere full julefrokost. Og det ble det selvfølgelig, akkompagnert av "Så tenner vi et lys i kveld" og rikelige mengder røkelse.

Glede. Lykke. Jul.

Jeg elsker jul!

 

Glaaa-ha-de juuul. Hee-li-e juuul

 

Og noe av det beste med julen er den fantastiske julemusikken som jeg har spart og spart på nå i evigheter, men endelig var dagen kommet.

Det skulle dog fort vise seg at julen kanksje ikke kommer til å bli sunget inn helt slik jeg har sett for meg.

For jeg kom ikke langt inn i "Vårres Jul", som er en av mine personlige favoritter, før 3-åringen begynte å grynte på nesa. En halvsliten trønder med trekkspill? Næh. Kom igjen fattern, prøv noe annet.

Sissel Kirkebrøl? Nope.

Kurt? Niet.

Bettan og Renvasket Alexander? Nein.

Og det var da jeg husket en av fjorårets favoritter. Kanskje den..?

På sekundet brøt begge barna ut i hoppende kjempedans, med veivende armer og store smil. Partybeat og felespell - here we go! Spesielt populært var det selvfølgelig at nissen kom ned pipa UTEN KLÆR!

 

Uten klær? #flauekluten

 

Når sangen var ferdig og alle var ferdig danset, prøvde fattern seg igjen.

Litt rolig Bing Crosby nå da barn, dette blir fint. Varmende, tradisjonelle og koselige Bing - det blir jo aldri feil.

Men etter få sekunder med Bing...

- "Pappaaaaa? Uten klær!"

- "Hva?"

- "Nissen uten klær igjen."

- "Jammen-"

- "Uten klær, uten klær, uten klær" lød det standhaftige heiaropet.

Sånn atte, hva skal man gjøre? I en sådan situasjon kan man jo selvfølgelig velge å stå på sitt og trumfe Bing. Med hva er vel en melankolsk Bing, når en nisse uten klær kan forårsake både jubelbrøl og discodans?

Så sorry Kurt, Odd, Henki og Bublé - i år må dere nok se dere slått av en noget kontroversiell smørsanger fra Fredrikstad.

 

Klassisk norsk julemusikk, der altså ;-)

 

/ God jul! Uten klær.

P.S. Hør låta her: "Se så glad nissen er"

* Følg Julehjerte på Facebook *

Bedre enn julebonus!

Finnes det virkelig noe bedre enn en saftig julebonus? Japp, for slitne småbarnsforeldre er det én ting som trumfer stort sett alt annet.

 

 

Jeg våkner motvillig opp til lyden av en tromme. Tapp tapp tapp, trom trom trom. Hva søren?

Sakte men sikkert knirker kroppen på plass og jeg ser at tromma er en liten gutt som står og tripper på gulvet. Do. Nå!

Jeg kan absolutt ikke huske at tok en tur ut i sandkassen for å ødsle på med rikelige mengder sand under gluggene før jeg la meg, men øynene mine vitner om at noe sånt må ha skjedd. Det gnager, svir og stikker. Jeg velger å holde øynene lukket, med unntak av en liiiiten glipe på kanskje 5 %, slik at jeg akkurat får manøvrert meg bort til toalettet.

Mens jeg står der og venter, forbanner jeg Netflix og bøker. Hvorfor i helsike gikk jeg ikke bare rett og la meg i går? Hvorfor måtte jeg bli liggende å se på rare naturdokumentarer halve natten før jeg leste nok et kapittel i boka mi? Hvorfor? Og hvordan i all verden skal jeg overleve denne dagen? Jeg er trøtt som en rumpepinne!

 

kaaa....ffeeeee...

 

Jeg gløtter bort på badekaret og fantaserer om å fylle det til ripa med nytraktet kaffe og legge meg nedi for å marinere.

Plutten er klar og står på krakken og vasker hendene. Han virker ikke sånn superkvikk han heller.

Og først da slår det meg: Hvor mye er klokka?!

Jeg har helt glemt å sjekke hvor mye klokken er, men jeg frykter det verste. Det verste er 05.30. Alt før det kan man kalle natt, men fra 05.30-ish kan barn finne på å kalle det morgen og nekte å legge seg igjen. Kanskje ikke så rart, de har jo sovet rundt 10 timer allerede.

Men ikke jeg. Hvor lenge har jeg sovet? Føles som ti minutter. Om ikke øynene mine hadde vært tørre som ørkensand i et tørkeskap, skulle jeg jaggu grått en skvett.

Ingen klokke i sikte, kanskje like greit, jeg får bare akseptere min skjebne. Å fy f... dette blir den verste dagen i manns minne.

Vræææl, hvorfor meg?!

 

Jeg løfter plutten opp på armen, men klarer så vidt å heise ham opp på min knirkete kropp. Jeg hadde riktignok bursdag for en uke siden, men jeg synes så tydelig å huske at jeg ble 34. Ikke 84. Sånn føler jeg meg nå.

Så tasser jeg inn på soverommet for å hente mobilen som ligger til lading. Den lyser grønt mot meg, klar som et egg for en ny dag. Heldige jævel.

Jeg snur den rundt og klikker på knappen. Og der, lysende mot meg som en våryr Jesus på toga-party, ser jeg det magiske tallet.

02.40.

Jeg regelrett kaster plutten på senga, før jeg smetter hodet ut for å hente en ekstradyne. Mens jeg danser meg vei tilbake til ham, føler jeg meg som Maria Von Trapp på en særdeles god dag. Så kryper vi inntil hverandre og han sovner på sekundet. Jeg ligger bare et halvt hakk bak ham i løypa, men før øyelokkene rekker å deise ned og slenge på hengelåsen, rekker jeg å lirke inn et smil så stort at det knirker helt opp i øretrompeten.

For følelsen av å være trøtt som et slakt, men så plutselig få kastet nesten en hel natts søvn rett i fanget, er for en sliten småbarnsfar så absolutt bedre enn noen tenkelig julebonus.

 

 

/ Nattis!

* Følg Sovehjerte på Facebook *

Bloggstjernen som falmet

Hørt uttrykket "opp som en løve, ned som en skinnfell"? Sjeldent har det passet bedre enn for meg i dag...

 

For i går var jeg på kjendisparty i Oslo med den norske bloggeliten, så da jeg våknet opp i dag og så bilder av meg hos flere av landets største bloggere, var jeg ikke så rent lite kry.

Og da jeg var i butikken i kveld for å hanke inn ingredienser fredagstacoen gikk jeg like bredbeint og brautende som en okse med betennelse i pungen.

Det er kanskje ikke så rart, etter en meget god uke med kjendisfifferier og bilder som dette:

 

 

Så i hele dag har jeg gått med litt ekstra hår på kassa og følt meg et hakk eller to over skylagene. Kjendisparty liksom, da snakker vi! Ekstra stas er det selvfølgelig å dra med seg noe sånt ut av storbyen og ned til bygda. Du vet; lite sted, stor stas.

Og da VG Helg var innom tidligere i dag for å lage en reportasje, samtidig som jeg satt og instagrammet et bilde av Sophie Elise og meg selv, ja da følte jeg meg faktisk som en vaskekte superstjerne.

Det var inntil jeg stakk snuta innom Vixens nettsider nå i kveld og dette bildet dukket opp...

 

 (bilde: vixen.no)

 

Oooog DER var begge beina godt plantet på bakkeplan igjen ja ;-)

 

/ Skomaker, bli ved din fredagstaco

Setter du pris på bloggere som drikker drinker som en 16-åring? Stem på Pappahjerte til Vixen Blog Awards :-)

--> Årets Gullpenn - Årets Blogger - Årets Bloggbusiness (Du kan stemme i hver kategori hver 12. time)

Kjendisfest og fruktstang

I går var jeg på kjendisfest i Oslo, der semifinalistene for årets Vixen Blog Awards var samlet for å knipse selfier, smiske med dommerne, vasse i goodiebags og nyte gratis drinker. Og det var fint og flott det altså, jeg ble kjent med mange nye fjes og fikk hengt ut med noen av favorittbloggerne mine.

 

Ingen kommentar :-P (bilde: annebrith.no)

 

Ikke meningen å namedroppe altså, men det er jo litt stas å møte alle disse folkene man hører så mye om. Spesielt når det viser seg at de er så sinnssykt trivelige folk! I går fikk jeg blant annet gleden av å bli kjent med sjukt spreke Treningsfrue, notorisk positive Espen Hilton og sjarmbomben Anne Brith. I tillegg fikk jeg slarvet litt med to av mine største bloggforbilder, Norges søteste pitbull Sophie Elise og überkule StyleConnection. Herregud, stjerner i øya, liksom :-) (men man må jo prøve å spille det helt cooolt og late som ingenting).

 

Sophie Elise, sier du? Hmm... aldri hørt om... (#innsiderødmefjes #starstruck) (bilde: sophieelise.blogg.no)

 

Eneste problemet med sånne fester er at selv om de setter ut masse fjong og fæncy mat, så kan man jo ikke kaste seg nedi trauet til albuene, for hele lokalet er jo fullt av bloggere og fotografer som knipser hvert eneste bidige sekund. Dessuten er det pressevegg og full rulle, og det tar seg alltid dårlig ut å dukke opp på forsider med grønnkål mellom tennene og saus til langt nedpå knærne.

Så derfor, etter avsluttet festivitas hadde jeg store planer om å få i meg noe mat før den lange togreisen hjem til Larvik, men da alarmen gikk av på mobilen var jeg så dypt inne i samtale med fru StyleConnection at jeg helt glemte å gå i tide. Og sånn var det at jeg nok en gang forlot Oslo i kjent stil - i fullt firsprang med bagen viftende bak meg som en ilter hale, mens jeg hveste, peste og siklet meg gjennom gatenettet på vill jakt etter et tog.

Og jeg rakk det! Ved Odins skjegg, jeg rakk det!

Men magen var derimot ikke like gira... Den skrek og brølte etter burger, pølser, smoothie, HVA SOM HELST!! Før jeg hadde ankommet festen hadde jeg til og med vært innom mitt favoritt-smoothiested for å høre når de stengte. Men jeg hadde ikke en sjanse i heeelgeroa til å rekke innom der, så da jeg deiset ned i setet sekundet før toget feis av sted, var jeg både svett, sulten og tissatrengt. Og med nesten to timers reisevei foran meg...

Jeg forbannet alt; festen, Oslo, toget og livet generelt, men kanskje mest av alt: Han forferdelige fyren bak meg på toget. For mens jeg prøvde å holde meg helt til jeg ble gul til øya samtidig som jeg seriøst holdt på å krepere av sult, satt han der med verdens mest tilfredse fjes. Han hadde vært ute i goooood tid. Ikke en antydning til verken svett eller stresset. Og foran seg på bordet... Full Burger King meny!!!

Og det stinket så flott! Kalorier og fett og alt som er vakkert. Jeg satt øynene i burgeren og det var som å se Adelén danse i medvind. Så så jeg på ham, han så på meg, jeg så på maten, han så på maten, så så han på meg. Og smilte. Et sånt lurt smil man lirer av seg mens man står og tisser i vinterdressen. Da fikk jeg nok, noe måtte gjøres.

Jeg lot macen ligge og løp på do i kupeen bak. Så fant jeg til min store glede ut at jeg hadde en pollett i lomma som jeg fikk brukt på en kopp kakao fra kaffemaskinen. Jeg sverger, hver slurk smakte som gledestårene til en engel. Men jeg trengte mat. Jeg måtte ha noe! De andre fjonge bloggkjendisene kan kanskje overleve på grønnsaksjuice og fett fra leppestiften, men jeg er en voksen, skjeggete mann - jeg trenger mat!

Desperat begynte jeg å romstere i bagen, vel vitende om at den var tom.

Trodde jeg.

For helt nederst i hjørnet kjente jeg plutselig at det knitret mot en romsterende finger. Jeg grafset og klemte. Hva er dette? Kan det virkelig være? Akkurat da kom jeg på at frua sa hun hadde sendt med meg noe da jeg dro tidligere på dagen. Jeg grep fatt og fisket den ut.

Og der lå den.

 

Jesus, Maria og Snekker Andersen - I will survive!

 

Sjeldent har noen over 6 måneder blitt SÅ glad for en fruktstang! :-D

Og sånn ble det at jeg satt og smattet på en fruktstang som en liten baby og slurpet kakao hele veien hjem. Og jeg har sjeldent hatt det bedre.

Så takk til deg, du vakre, nydelig, flotte, fantastiske som kjenner meg såpass godt at du visste hva jeg kom til å trenge på toget i går. Tusen takk, for uten deg, hva skulle jeg vel gjort? Du, min deilige, søte fruktstang.

 



/ Last night a fruktstang saved my life  <3

P.S. Vi har akkurat sluppet fjerde episode av podcasten og den kan du høre her: --> Gjesterommet - Episode 4: Parterapi, sex og Bloggerne

* Følg Fruktstanghjerte på Facebook *

Når fattern bretter strekklaken

Har du noen gang lurt på hvordan du skal få brettet det mannevonde strekklakenet som rett og slett nekter å oppføre seg? Da er dette din lykkedag, for endelig er fasiten her! Og jeg har gitt det et forsøk...

 

 

I dag så jeg nemlig en video på Dagbladet som steg for steg viste hvordan man bretter det vonbrotne lakenet til perfeksjon på 1-2-3.

Se Dagbladets video: Genialt triks - Slik bretter du strekklakenet perfekt

Dette hørtes selvfølgelig altfor godt ut til å være sant, for alle som har prøvd å brette et strekklaken vet at det er som å holde styr på 17 rabiate sirkusaper.

Men selv om jeg var ganske sikker på at det ikke kunne være mulig, var tanken både besnærende og fristende. Kan det virkelig være så enkelt??

Jeg måtte gi det et forsøk! Og slik gikk det...

 

 

 

/ Kjære strekklaken: Føkk ju.

* Følg Lakenhjerte på Facebook *

Dagens gullkorn: Hvem er kulest?

Noe av det beste med å ha en 3-åring i hus er at man aldri vet når det plutselig skjer noe som kan få deg til å bryte ut i latter.

Dette er dagens gullkorn :-)

 

 

Vi sitter rundt kjøkkenbordet og spiser middag. Spiser, prater og koser oss. Litt ekstra kos, for i dag er det hjemmelaget pizza og plutten spiser som om det var hans siste måltid før en Mars-ekspedisjon.

I dag har han for første gang bestemt seg for at han vil sitte ved siden av lillesnuppa, så mamma og pappa sitter sammen på den andre siden av bordet. Det føles nesten som et avhør der vi sitter, og derfor blir jeg litt nysgjerrig. Og på høyst upedagogisk vis spør jeg bare for moro skyld:

- "Du pluttis? Hvem synes du er snillest av mamma og pappa?"

Han tenker seg om. Mumser litt pizza, så peker han på mamma.

- "Yes!" roper hun triumferende.

- "Oookei, men hvem synes du er tøffest da?" følger jeg opp og kremter, blunker og peker på meg selv.

Han peker på meg.

- "Jadda!" svarer jeg og dunker meg fornøyd på brystet som en gorilla. En tøff gorilla.

Nå er det Christina sin tur:

- "Greit, pappa er tøffest, men du.. hvem synes du er mest sur da?"

Han ser på mamma og lenge tenker jeg at seieren er i boks, men akkurat i det fingeren skal peke ut sitt mål, vrir han den rundt og peker rett på meg.

- "Neeeeeei! Jeg? Hæ? Men mamma er jo .... åååkei, glem det" sier jeg og spiser ordene mine raskere enn frua rekker å ta frem dødsblikket.

Søren heller, den stakk. Jeg trenger en seier, noe jeg kan pensle selvtilliten med.

Så kommer jeg på det perfekte spørsmålet, denne kommer jeg til å vinne lett!

- "Okei okei, jeg tar den, greit nok. Men... siste spørsmål, og vær helt ærlig nå: Hvem er kulest?"

Stillhet.

Tenking.

Han ser på meg.

Han ser på henne.

Så gir han fra seg et lite smil. Han har bestemt seg.

Han setter kroppen i bevegelse - nå kommer dommen...

Og i én eneste rask bevegelse skyter han begge hendene rett til værs.

 

Hahaha! Case closed :-) :-)

 

/ Plutten 1 - Mamma/Pappa 0.

Les flere gullkorn:

- Hva er det som lukter?

- Helt ute av telling

*Følg Gullkornhjerte på Facebook *

Patetisk alderdomstegn

Det finnes mange rare alderdomstegn. Plutselig går man fra rusbrus og stemmeskifte, til å mumse oliven og høre på jazz.

Fra å være ung og lovende, er veien kort til å sitte i godstolen med grått hår i skjegget og synes p3 spiller for mye "dunk dunk"-musikk.

Og jeg har egentlig ikke noe i mot alt det der, men i dag skjedde det noe som var både trist og ganske patetisk...

 

Let´s dance!

 

For etter middag skulle jeg leke rundt i stua med barna mens frua ryddet vekk middagen. Vi fyrte opp musikken og danset fritt mens tonene jallet. Latter, dans og glede flyte rommet! Plutten jublet og spratt rundt som en fjellgeit, mens lillesnuppa klamret seg fast til bordkanten og smilte stort mens hun gjorde rytmisk knebøy i takt med musikken.

Jeg svingte meg i valsen og gjorde mine sedvanlige triks. Du vet, alt man har plukket opp fra John Travolta-filmer, mikset opp med for lengst utdaterte dansemoves, veivende armer, usikre hoftebevegelser og det lille jeg plukket opp da hip hop tok landet med storm en gang tidlig på 90-tallet.

 

Vi tar en gooood gammaldags floke!

 

Men så lot jeg meg plutselig rive med og fant ut at jeg skulle prøve å skru det opp enda et hakk med litt improvisert breakdance.

Jeg rullet på hodet, myket opp skuldrene, sparket litt rundt og gjorde meg klar for å eie gulvet.

Få sekunder senere smalt det...

Strekk!

STREKK!

Jeg kastet meg ned på gulvet og brølte "Streeeekk!", før jeg umiddelbart begynte å jobbe mot en påbegynnende krampe. Tiden var knapp og jeg kastet meg over beinet i et voldsomt tempo, og begynte å dra i det som om jeg prøvde å rive det av.

Barna skjønte selvfølgelig ingenting, men gjorde store øyne. Jeg viftet heltemodig til dem at de bare skulle fortsette alene og ikke tenke på meg. Bare la meg ligge. Som en fallen helt i en krigsfilm. Gå, kjære barn. Gå mot kjøkkenet og aldri snu dere tilbake. Fortell mamma at jeg elsket henne.

 

La pappa ligge - redd dere selv!

 

Og mens jeg lå der, midt på gulvet som en særs ugrasiøs Demi Moore og husjet vekk barna slik at jeg fikk strekke ut min midtlivskrise i ro og mak, slo det meg:

Dette er utrolig patetisk. Hvis det er dette som er alderdom, er jeg ikke spesielt imponert.

 

Man down, man down!

 

/ Plutselig for gammel for dans :-l

P.S. Det der med jazz var bare løgn forresten. Jeg hater fortsatt jazz. Det er sånn jeg holder meg ung ;-)

* Følg Dansehjerte på Facebook *

Kjære lille nese

Der danser du, lille nese - så liten, søt og leken.

Så myk og rund og god, midt i det vakreste jeg vet.

Hvor skal du gå lille nese, når hele livet ligger åpent for deg? Når mulighetenes uendelighet føles som stengsler.

Jeg ser på deg og tenker, det er så mye jeg ikke forstår.

Hvordan kan noen ha en som deg og gå sin vei?

Hvor starter hat?

Hvem velger bort lykke?

Lykken av deg.

Smilet stikker dypt i hjertet, men grenser mot tårer av din skjønnhet.

Det er så mye jeg vil si, men aldri vil si. Om verden.

Jeg vil ikke alltid at den skal være som den er. For deg.

En nese for søt for en verden så stygg.

Men likevel, du fyller meg med glede, du fyller meg med varme,

Du fyller meg med håp.

For det vil alltid være håp,

der det er søte små neser.

 



/ Forelska i deg <3

* Følg Nesehjerte på Facebook *

Små barn og vaskeballetten

Å du hellige vaskemaskin! Finnes det ikke noe tak for hvor mye skittentøy et barn kan produsere på en dag?

/sponset innlegg

Story of my life

 

Før jeg fikk barn hadde jeg ingen, overhodet ingen, anelse om hvor mye klesvask det fører med seg å sette to små til verden. For å vaske klær i et hus med småbarn føles til tider som å bære vann til elefantene (hei til dere som tar referansen).

Man skulle tro hverdagen deres besto av russefester og gjørmebryting på mengden snuskete skittentøy de produserer. Og det er jo ikke akkurat en liten svettedråpe eller et hint av ketchup på skjorta vi snakker om heller. Det er hele plagg marinert i yoghurt og blåbærflekker på størrelse med et vondt år. Det er maling og snørr og søl overalt. Det er grus i hver eneste lomme og flekker man aldri helt klarer å identifisere, men man håper på at det verken er bæsj eller blod.

Man skulle kanskje tro at dette bare gjaldt når barnet herjer rundt i barnehagen en hel dag eller deltar i en utagerende barnebursdag, men nei da - det er sånn hver eneste dag.

 

Ingen anelse hva dette er, men vi har ikke spist blåbær i dag... Ring CSI.

 

Maling? Hello flekkgaranti! ;-)

 

Men ganske flink til å imponere far sin i prosessen da :-)

 

Heldigvis gjør frua mesteparten av klesvasken her i huset, og det er bra, for ellers ville vi nok raskt endt opp i krympesmå rosa plagg alle mann. For de sier jo at klesvask skal være så enkelt, men jeg vet ikke jeg. Synes det dukker opp nye regler fra dag til dag jeg. Før var det bare hvit eller mørk vask. Det kan jeg klare. Men nå?

Lys vask, hvit vask, mørk vask, håndklær for seg, undertøy for seg, skjorter trenger særbehandling, olabukser skal ha selskap av enten en gammel bukse eller en tennisball(?), bh-er skal i egne poser, lys ull, mørk ull, lyse håndklær, mørke håndklær, silke, dyner, yttertøy etc etc. Å vaske klær er ikke enkelt i det hele tatt!

Dessuten skal man velge riktig vaskepulver, det skal doseres riktig og legges i riktig kammer. I tillegg kommer tøymykner. Det høres kanskje ut som grei skuring, men jeg er sammen med en tøymykner-oman som til enhver tid har minst 250 flasker stående.

Og da har vi ikke engang begynt å snakke om tørketrommelen!

 

Går helt i surr av de greiene her jeg...

 

Derfor er jeg sjeleglad for alt som kan gjøre ting litt enklere. Slik som nyheten Blenda Sensitive Vaskekapsler.

Blenda Sensitive er allerede viden kjent for å være et parfymefritt, skånsomt og allergivennlig vaskemiddel, og med deres nye vaskekapsler kan man sette enda en stjerne i taket: Enkelt!

Bare legg en vaskekapsel i bunnen av maskinen, så er du i gang!

 

Parfymefri, skånsom og effektiv - det kaller jeg en god deal!

 

Ferdig dosert, klar for litt seriøs hvitvasking.

 

Med de snedige vaskekapslene slipper man både dosering og søl med skummelt vaskepulver, bare legg den lille posen i maskinen og du er klar for fest. Raskt og enkelt, så har du brått spart litt tid som du kan bruke på... vel, enda mer klesvask ;-)

 

Kom så, blåbærflekker - her skarre vaskes!

 

Og vipps - ren vask klar for å gå i krigen igjen.

 

Fordi vaskekapslene gjør jobben litt raskere og fordi Blenda Sensitive er snill mot huden men tøff mot flekkene, er dette et helt perfekt opplegg for travle småbarnsforeldre. Og selvfølgelig for distré mannfolk som meg, som ikke vet opp og ned på en ullsokk.

Så hvis du har lyst til å gjøre klesvasken litt enklere, og samtidig bruke et vaskemiddel som er parfymefritt, skånsomt, effektivt og allergivennlig - Prøv Blenda Sensitive Vaskekapsler!

 

Når fattern prøver å være litt kunstnerisk ;)

 

/ Ha en god dag på vaskerommet :-)

--> Sjekk ut Blenda Sensitive på Facebook

Se, hun går!

Her kommer en liten nyhet til alle dere som liker gladsaker: Lillesnuppa går!

 

 

Man tenker og grubler og venter og lurer. Når vil det skje? Blir det fyrverkeri, blir det stort, blir det magisk? Det er så rart med de første skrittene, for man kan liksom ikke se for seg at det noensinne vil skje, men så plutselig en dag så skjer det bare.

Hun står og svaier på ustødige bein slik hun har gjort mange ganger før. Akkurat kapabel til å stå på egne bein så lenge hun har en bordkant å holde i. Ikke ulikt en mann på sin siste øl for kvelden. Men denne dagen har hun noe ekstra i blikket. En iver. En glød. En vilje. Hun har bygget seg opp mot og selvtillit over lengre tid, og endelig ser det ut til at dagen har kommet. Hun har blitt drevet på å gå rundt bordet på jakt etter små matbiter, men å slippe kanten og begi seg ut på frihånd er noe ganske annet.

Men nå står hun der. Klar som et skihopper på bommen. Når hun først slipper taket er det ingen vei tilbake. Jeg følger med fra sidelinjen, tenker at det ikke blir i dag heller. I morgen kanskje. Eller neste uke. Hun har god tid, hun har jo så vidt bare bikket året. Storebror tok seg enda noen måneder før han tok sine første skritt. Kanskje får jeg bare innfinne meg med tanken om at -

Men så skjer det!

Hun slipper. Ett skritt og så deiser hun inn i ventende armer. Hele rommet hopper opp i glede - der var det! Hennes første skritt! Det jubles, klappes og applauderes.

Og det eneste som kan overgå gleden og bragden, er smilet på den lille tuppas fjes.

 



Det begynner å bli en liten stund siden hun tok sitt aller første skritt og enda er vi vel et godt stykke unna å gå alene på butikken, men i går satt hun ny rekord med 5 målbevisste steg før hun stupte ned i armene til pappa, så nå begynner det virkelig å smake av fugl.

 



Men med nye fremkomstmetoder kommer også nye muligheter og utfordringer, sånn atte: Note to self - Flytt alt som ikke er boltet fast i knehøyde opp til hodehøyde.

Nei vent, det er jo storebrors domene...

NB! Kjøp hyller og overskap.

 

/ These gymsokker are made for walking.. :)

Les også: Gullkorn fra Pluttemunn: Farfar på spansk

Min aller beste halvdel

Kjærlighet kan være vanskelig å forstå, for hva er egentlig kjærlighet? For meg er det ting som dette.

 

 

Se for deg at du har sittet opp til kl. 02.15 på en søndag med regnskap til langt oppetter øra, fordi du er et notorisk rotehue som aldri klarer å få unna sånt i god tid før deadline. Så legger du deg, så trøtt at hodet føles som en elgrumpe. Og når du endelig kommer deg til sengs har du en småpjusk sønn som vekker deg 78 ganger i halvtimen hele natten gjennom.

Og når du etter noen timers søvn skal starte på det som med all sannsynlighet kommer til å bli en langt-over-middels kjip dag, kjennes det som om bittesmå alver henger i øyelokkene, tramper deg på hodet og sparker deg i bjellene.

Men så labber du ned trappen og allerede på tredje skrittet rykker det i nesa. En lukt. En duft så fortryllende at den umiddelbart får tennene til å plaske i vann. Det er lukten av grillet brød, smeltet ost, kaffe og glede. Du tror selvfølgelig umiddelbart at sansene holder deg for narr, så du rister det av deg.

Men så går du ut i stua og der, plassert akkurat ved din faste plass i sofakroken, ser du dette:

 

Tjuver i frokosten ;-)

 

Når man våkner til en dag som lukter terningkast 1 lang vei, men blir møtt av et suss, et smil og en forståelse av akkurat hva som skal til når man trenger det som mest.

Det er kjærlighet for meg.

 

<3

 

P.S. Sving innom bloggen til frua i kveld for å lese om hva hun egentlig synes om at jeg har takket ja til å bli med på Bloggerne på TV2... ;-)

--> Sjekk ut konatil.blogg.no

 

/ Hverdagslykke <3

Endelig er det offisielt!!

Det er med stoooor glede at jeg endelig kan brøle ut til hele verden: JEG ER MED I NESTE SESONG AV BLOGGERNE!!

 

Skvist inn blant to flotte damer har du yours truly :-)

 

Kanskje ikke så lett å se blant struttende pupper og vaskebrett, men jeg er der.

Ventetiden har vært uliiiiidelig, men nå kan jeg endelig bable i vei så mye jeg vil. Og jeg gleder meg!!

Helt ærlig så gruer jeg meg kanskje egentlig mest, for dette har lenge vært en stor drøm, og nå som jeg endelig er der kjenner jeg så mye ærefrykt og ydmykhet at jeg blir litt kvalm. Veldig kvalm. Bare kvalm egentlig.

Tanken var jo selvfølgelig at når man endelig skulle komme seg på tv, skulle alt gjøres så ryddig og flott og fint og skikkelig hollywood, meeeeen med to små barn i hus så går jo ingenting noensinne etter planen, så derfor er det stor fare for at det dere får se på skjermen er ganske nøyaktig akkurat sånn det er bak fasaden ;-)

Kan vel ikke si så mye om akkurat hva som er blitt filmet, men jeg kan love at det blir mye kos og kaos, krangling og kyssing, tant, fjas og moro. Pute-tv? Ikke umulig.

Det er enda en stund igjen til programmet går på tv og enda er det pågående opptak, men nå er i hvert fall katten ute av hatten og det føles helt FANTASTISK!

Så tusen tusen hjertelig takk til deg, kjære leser, som sitter der i din stol og slurper din kaffe, og hver dag ramler innom bloggen for å ta en liten titt. Jeg digger deg!

 

 

/High five!

Din Peter

7 tips for et vellykket bleieskift

Trenger du et tips eller to for et knallbra bleieskift? Her skal du få 7!

/sponset innlegg

 

Det er ikke noen hemmelighet at bleieskift ikke nødvendigvis er noen tur i parken, i hvert fall ikke den første tiden. Men det går et par bleier i løpet av barnets første par leveår, så det er viktig å få i gang en rutine som frister til gjentakelse.

Med to små barn og bare én igjen i bleiealderen anser jeg meg selv som godt over middels erfaren i bleieskifter-gamet. Men det er mange der ute som kanskje gruer seg til å komme i gang eller som ikke får det helt til å sitte. Derfor har jeg kommet opp med en liste over tips jeg mener kan gjøre bleieskiftet langt mer enkelt, moro og avslappende.

For med et par enkle tips kan det faktisk bli en ganske så hyggelig kosestund for to. Sånn bortsett fra lukten, selvfølgelig... Men den finnes det tips for også! Så la oss bare hoppe rett i det:

 

1. Bli kvitt lukten

En skikkelig bæsjebleie kan få malingen til å flasse av veggene, så sørg for å bli kvitt den raskest mulig. Bruk våtservietter for en rask grovvask, og send deretter både servietter og bleie til de evige jaktmarker så fort som mulig. Da blir resten av bleieskiftet langt triveligere. Mitt definitive stalltips her er å bruke små avfallsposer til å snurpe bleien inn i, slik som Liberos lilla "waste bags". En rask knute og luften er ikke lenger helseskadelig. Deretter kan man ta fatt på resten av oppgaven, uten å ha svidd av finhårene i nesa. Genialt!

 

Disse posene er faktisk helt geniale! #musthave

 

2. Rett verktøy til jobben

Et bleieskift blir mye enklere og mer komfortabelt med skikkelig verktøy, så sørg for å være godt rustet. En god sinksalve, talkumpudder etc. Et praktisk kjempetips er å legge engangs-stelleunderlag på stellebordet. Slipper man unna uhell og lekkasjer kan "engangs"-underlaget holde ganske lenge, og man slipper å vaske og bytte stellebordlaken i hytt og gevær.

 

3. Finn deres greie!

Å skifte bleie handler mye om å finne sin rytme og sin greie. Da 3-åringen var bare en liten baby, brukte jeg både neseklyper og black metal på stereoen for å få det til å klaffe. Han synes også det var artig å bli blåst på med hårføneren. Med lillesnuppa er det andre ting som funker. Borte/tittei, for eksempel. Og så snart man finner et par slike ting vil det raskt kunne gjøre bleieskiftet mer behagelig og lettere for begge parter.

 

Du skal få skifte på meg, men da skal jeg ha biteleka. Pronto! (ikke mitt barn, for øvrig).

 

4. Goood tid

Noen ganger må man bare skifte i hu og hast, men hvis man har mulighet er det fint å kunne bruke god tid på bleieskiftet. Hvis man ikke stresser med at det skal gå raskest mulig, skaper man et godt miljø for barnet. Lukten og bajsen tok du deg jo av i punkt 1 uansett, så lek litt og gjør det til en hyggelig greie. Det skaper gode, positive assosiasjoner for dere begge og gjør neste skift så utrolig mye enklere.

 

5. Egne bleieleker

Jeg ser med en gang at ordet "bleieleke" ikke var spesielt heldig, men poenget står like fullt: Ha et sett med leker som kun brukes i forbindelse med bleieskift. Leker du vet barnet liker, men som det bare får leke med til bleieskift. Da blir det alltid god stemning når den ene spesielle leken kommer frem, og du har akkurat kjøpt deg nok tid til å få skiftet bleie i fred.

 

Denne smykkesaken (eller hva søren det er) digger lillesnuppa å leke med på stellebordet :-)

 


Denne rare tøyboka er også en sikker vinner.

 

6. Kast stellebordet

Dette tipset er et spørsmål om plass, men hvis mulig: Kast stellebordet! Å ha bebisen liggende på et stellebord kan være en skummel ting, og jeg synes i hvert fall det er utrolig stressende å måtte holde minst én hånd på barnet absolutt hele tiden. Plutselig trenger man noe som ligger utenfor rekkevidde, og da er man i gang. Nei, legg stellematten rett på gulvet om du kan, så vil ikke et eventuelt uhell få potensielt katastrofale følger.

 

7. Velg en bleie tilpasset barnet!

Dette tipset skal ikke undervurderes, for det finnes en jungel av bleiemerker der ute og det er ikke alltid så lett å vite hva man skal gå for. Så derfor: La babyen bestemme! Prøv litt forskjellig og se an hva som funker for deg og barnet.

Vår førstemann var rolig som skjæra på tunet når vi skiftet på ham, men lilletuppa er en skikkelig mark. Hun er født med sin fars uro og ligger ikke stille et sekund, så derfor passer det best med en up & go-variant/buksebleie på henne, som bare kan slenges på i en fei.

Vi har blitt veldig glad i nyheten Libero Touch som er både myk som en nyvasket sau og sitter som en ribbebit på julaften. Libero Touch har perfekt passform, dobbel lekkasjebarriere, en smart fuktighetsindikator og mye mer. Den supermyke bleien gir god bevegelsesfrihet og kjennes myk og god mot huden.

Siden vi som sagt har et lite markebarn har vi gått for buksebleie-varianten, men den finnes også som åpen/vanlig bleie.

 

Jepp, fattern kjøpte feil størrelse ;-)

 

Men viser det seg at bleieskiftet fortsatt går i vasken, tross alle disse tipsene, gå for black metal og neseklype.

Det er sikkert som banken ;-)

 

 

/ Godt skift!

Les mer og se hele produktutvalget til Libero

Alltid ved din side

Jeg kan ikke alltid, vet du.

Nå kan jeg, hele tiden, men ikke senere.

Ikke alltid.

Men selv om jeg ikke alltid går der, håper jeg du vet - må du vite.

Og det er kanskje min viktigste oppgave i livet.

Det som betyr mest.

Ikke bare for meg, men også for deg - du vet det bare ikke enda.

At selv om jeg ikke alltid går der, så skal du vite, i hjertet ditt, nå og for alltid.

At uansett hvor og når

vil jeg alltid være her.

Alltid ved din side.

 

 

/ Pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vinterlek i gata

Endelig er vinteren her og det byr på nye muligheter for lek og moro i gata!

Trenger ikke fæncy utstyr eller heiskort for å ha det gøy, alt man trenger er litt snø, litt is, kanskje en ball, og to barnslige sjeler.

Og en mobiltelefon til å filme det hele.

Her kjem en liten snutt av meg og lille plutt :-)

 



/ Blikke mer moro enn man gjør det til sjæl, si ;-)

* Følg Lekehjerte på Facebook *

Febertips for proffe

I disse dager herjer snørrfeberen landet som en tysk mare, og derfor tenkte jeg å dele et snedig lite febertips jeg har kommet opp med helt selv.

 

Og blås!

 

For når det er fullt feber- og snørrkjør, så gir det seg jo ikke nødvendigvis om natta. Snarere tvert i mot.

3-åringen våkner et sted mellom 10 og ørten millioner ganger i løpet av natta enten på grunn av snørr, hoste eller snørrhoste. Så de siste nettene har jeg sovet inne på rommet hans, enten på gulvet eller i samme seng, slik at det er rask tilgang på hjelp og trøst, uten å måtte vekke resten av husholdningen.

Og her kommer trikset: Sov med en liten pakke kleenex i truselinningen!

Da vet du alltid hvor du har den og kan by på snørrpapir på sekundet, fremfor å famle rundt i et bekmørkt rom på leting etter en liten papirlapp. Gudene vet hvor mange ganger jeg har famlet rundt etter snørrfiller i halvsøvne, halvsvimete og halvblind. Men nå slipper jeg det, takket være dette ganske smarte febertipset jeg har funnet på sjæl.

Det ser kanskje litt rart ut, men trøst me, det funker :-)

 

 

/ Vær så god!

* Følg Feberhjerte på Facebook *

Lysten som forsvant

Sex kommer ikke alltid av seg selv, men må bygges opp stein for stein, og da er det så fryktelig synd å rive det hele ned med én idiotisk feil...

 

"Hei sexy, la oss skru av gullrekka." "Enig, men sett på Beat for Beat på opptak."

 

Når man er nyforelsket, ung og våryr går alt av seg selv, og man er som to brisne kaniner i et kontinuerlig Marvin Gaye-refreng.

Men så fort man blir foreldre endrer det seg litt. Og med litt, mener jeg radikalt. Og her kommer kanskje den mest markante forskjellen på kvinner og menn i spill.

Menn har en bryter og den er alltid på. Vi er konstant overkåte og ukritiske. Smør leppestift på en utstoppet fugl og før eller siden vil en mann prøve å spandere en drink på den.

Med kvinner er det litt andre spilleregler. Med kvinner må spenningen bygges opp over tid. Det er følelser og konsekvenser og en prosess så kompleks at den kan få selv Magnus Carlsen til å ta til tårene.

Jo da, selvfølgelig finnes det forskjeller, men som en generell hovedregel er menn som en ødelagt vannkoker som aldri lar seg skru av, mens kvinner er kaffekjelen som står og putrer på middels varme.

Og med tiden har jeg innsett at menns sexlyst er som en vedvarende vegg som alltid presser på, mens kvinners lyst må bygges stein for stein hver gang. Og det lar seg jo gjøre, det tar bare litt tid.

Så her for noen dager siden tok jeg støvsugeren fatt og slurpet unna alt støv i hele huset. Én stein.

Så gikk jeg ut og strammet til alle boltene på vinterdekkene, slik jeg hadde lovet å gjøre noen dager. En stein til.

Så middag, deretter oppvask og på kvelden brettet jeg et helt klesstativ fullt av klær. Tre steiner, nå begynner det å ligne på noe.

Og da jeg for noen dager siden tok begge barna mens frua var hos frisøren noen timer, var veggen komplett.

Trodde jeg...

 

 

Men det var inntil i går kveld da jeg endelig fikk litt alenetid for meg selv, mens frua satt nede og jobbet. For da hun kom opp på badet for å gi meg en rask beskjed, skjedde det som ikke skulle skje.

I det hun gløttet på døren, slo duften av lavendel mot henne. I badekaret lå hennes utkårne, han som skulle være hennes bauta, hennes klippe i livet - omgitt av varmt vann og såpeskum, i et rom kun oppglødd av duftlys og lyden av Maria Mena på stereoen.

Jeg så det i blikket hennes. Så at flammen sluknet.

Snipp snapp snute, så lå alle steinene på gulvet igjen.

 

 

Take it away, Maria!

 

/ We lie belly up in the pool of us.

* Følg Badehjerte på Facebook *

Ekte eller fake?

I går skjedde det noe veldig rart. Jeg gikk bort til en dame med store pupper og spurte rett ut. Svaret overrasket meg skikkelig!

 

Jeg er egentlig ikke en sånn fyr, men i går klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kom inn i en butikk og med en gang jeg satt skotuppen innenfor døra, la jeg merke til damen som jobbet der. Hun var relativt pen og hadde store pupper. Altså, virkelig.

Jeg hadde egentlig tenkt til å bare tasse rundt og titte litt for meg selv, men et eller annet i meg gjorde at jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før. Istedenfor å bare valse rundt i mine egne tanker og tenke mitt, gikk jeg heller bare bort til henne og spurte rett ut:

- Unnskyld meg at jeg spør altså, men... Er de ekte eller fake?

Det rare var at hun virket ikke overrasket i det hele tatt, bare smilte lurt og kontret raskt:

- Hah! Det er det faktisk mange som spør meg om. Du er sikkert den femte bare i dag!

- Hæ? Jøss. Jeg trodde kanskje bare det var meg jeg, for jeg tenkte kanskje det var litt rart å spørre om.

- Hehe, nei da, jeg får det spørsmålet hele tiden, tro meg.

Jeg pustet lettet ut.

- Så bra, følte meg litt idiot et sekund der. Det er liksom bare... Ja, hvis jeg kan si det rett ut; Jeg vet jo at de sikkert er fake, de ser bare så utrolig ekte ut!

- Ja, ikke sant?

- Også så store!

- Ja, man kan jo få de i alle slags størrelser da, men jeg liker jo at det er litt fylde på dem jeg da.

- Helt enig! Hvis man først skal ta steget, kan man jo like gjerne kline til med noen skikkelig tretopper.

- Nemlig, de er jo ikke akkurat gratis og det er noe man gjør bare én gang i livet uansett.

- Enig, lurt å gå for litt størrelse. Men seriøst, selv når jeg står helt nærme klarer jeg ikke å se at de ikke er ekte. Det er jo helt rått!

- Hehe, ja jeg ser dem jo hver eneste dag, men likevel synes jeg det er ganske fascinerende selv faktisk.

- Det var godt å høre, for jeg har egentlig alltid synes det ser litt billig ut for å være ærlig.

- Billig?

- Ja eller... du ser liksom at det bare er plast på mils avstand, men nå måtte jeg liksom komme helt innpå før jeg kunne se det.

- Igjen altså, du er ikke den første. Jeg har hatt mange innom i dag som bare har stått og stirret uten å tørre å spørre. Egentlig ganske komisk, men jeg vet jo hva de tenker.

- Hehe, ja. Men du.. kan jeg... eller altså... det er kanskje litt rart å spørre, men kan jeg ta på dem? Bare kjenne om de føles ekte liksom?

- Ja ja, selvfølgelig! Bare ta så mye du vil.

Jeg stryker hånda mi forsiktig forbi, knar litt og lukker øynene for å prøve å se for meg ekte vare. Jeg kjenner ingen forskjell.

- Wow! Det føles til og med ekte jo!

- Jepp!

- Nei dæven, det var overraskende. Også jeg som alltid har vært sånn en motstander og ment at det bare er noe drit.

- Ja nei det er utrolig hvor langt de har kommet. Man kan få dem i alle slags størrelser, former og fasonger, men det skal sies, du får jo det du betaler for da.

- Det er sant, men likevel kjenner jeg at jeg liksom ikke er heeeelt der.

- Jeg tenkte faktisk akkurat det samme, men etter at jeg slo til i fjor har jeg ikke angret et sekund.

- Men lukta da?

- Ja, den mister man jo. Men så slipper man veldig mye annet da. De er mer allergivennlig og dessuten drysser de ikke. Og i de ekte sitter det ofte små dyr og insekter også.

- Aah, det har jeg ikke tenkt på!

- Nei, der kan du se.

- Hmmm... Vet du, jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg er solgt. Vi går for fake!

 

 

/ O jul med din glede ;-)

* Følg Julehjerte på Facebook *

Gullkorn fra pluttemunn - Gaven

Vi sitter i stua, det er bursdag, det er gaver, det er glede. Jeg elsker gaver! Spenningen, forventningen, mystikken. Hva kan det være??

 

 

Jeg elsker å sitte med pakken i hendene og lure. Tenke, resonnere, kjenne og undre. Ta meg gooood tid og kose meg med den mystiske gåten i ro og mak.

Mysteriet er nesten bedre enn innholdet. For som den store 90-tallspoeten H.P. Baxxter (vokalist i Scooter) sa det så flott: "Ze chase, is better than ze catch".

Men så glemmer man at man har en overivrig 3-åring som sitter og følger med fra sidelinjen da. Og da det var pakkekalas her tidligere og far skulle gå i gang med sitt sedvanlige, tidkrevende pakkerituale, rakk jeg ikke så mye som å få en halv finger på gavepapiret før det smalt fra sofakroken:

- "Vi har kjøpt sokker oppi der! Nye sokker!"

Og vipps, så var det mysteriet i boks ;-)

 

 

/ Hipp hipp!

* Følg Sokkehjerte på Facebook *

Hvilken dag er det i dag? Det er bursdag!

Hvilken dag er det i dag? Det er bursdag!

Yes jepp jada, det stemmer - yours truly har bursdag og feirer i dag intet mindre enn 34 år med tilstedeværelse. Tenk deg det... Noen dager tenker jeg at jeg fortsatt er like ung og kul som aldri før, men så dukker det plutselig opp et grått hår i kinnskjegget, man kan se førrrr i det fjerne og antall lys på kaka er så mange at de må fordeles over to kaker...

Men men, hell i uhell, da får man i hvert fall mer kake ;-)

 

Hipp hipp hurra!

 

Så langt har dagen fått en skikkelig pangstart! Jeg våknet opp til ferdig frokost, gaver, håndskrevet kort fra El Plutt og en drøss med koser - og mer enn det trenger man ikke. Okei da, en liten godbit attåt kaffen også, så er vi i mål.

 

Frua altså :-)

 

Plutten har plukket ut kortet... hihihi

 

#yolo

 

Men nå skal jeg ut og feire dagen med brask og bram, slik en ekte toppblogger verdig. Helikopteret står klart og det skal ta meg rett til Vegas, der jeg skal feste med Hollywood-fiffen, bade i champagne og brenne av en halv mill på gullkjeder. Så skal jeg drikke meg børst, brøle "Liiiving on a pre-jah!" ut av takluka på en limousin og våkne opp på glattcella.

Eventuelt tar jeg det bare piano her hjemme. Litt som hu under her. Vi får se.

 

Pølser´n max på sofaen ;-)

 

Current mood :-)

 

Men du?

Har du lyst til å gi en gammel mann det han ønsker seg aller mest på den store dagen? I så fall: Stem på meg til Vixen Blog Awards! Ikke meningen å mase altså, men jeg har så sinnssykt lyst til å forårsake massivt hakeslipp i Oslo ved å knabbe en pris eller to foran snuta på en samlet norsk blogg-/mote-/sminke-/kjendis-/selfie-elite. Tenk så utrolig moro det hadde vært!

Men jeg innser at jeg er en underdog av dimensjoner og nettopp derfor trenger jeg din stemme. Så, hvis du synes jeg fortjener en liten oppmerksomhet på den store dagen:

Stem på Pappahjerte til Vixen Blog Awards :-)

--> Årets Gullpenn - Årets Blogger - Årets Bloggbusiness (Du kan stemme i hver kategori hver 12. time)

/Highfive!

Dette blogginnlegget kan redde liv!

Hvis du bare skal lese ETT innlegg på denne bloggen noensinne - la det bli dette.

For dette blogginnlegget er muligens det viktigste jeg noensinne kommer til å skrive. Det kan faktisk redde liv. Ditt barns liv.

 

 

Tidligere i dag så jeg en video som satt en skikkelig støkk i meg. Og for å være helt ærlig har jeg nesten ikke lyst til å dele videoen. Den gir meg tårer i øynene, gjør meg kvalm, uvel, bekymret og redd. Men jeg gjør det gladelig for å advare alle småbarnsforeldre om en livsfarlig gjenstand som finnes i de aller fleste hjem. Og den tar livet av flere barn hvert eneste år!

Det høres kanskje banalt og overdrevet ut, men se denne videoen og du vil forstå. For si meg: Ser du gutten som blir kvalt i videoen? Det gjorde ikke jeg på første forsøk, og det er akkurat det som gjør det så utrolig skummelt.

 

(Får du sett videoen over? Den ligger også her: VG - Skrekkvideoen alle foreldre bør se)

Man tenker selvfølgelig at barn som blir kvalt vil sprelle med armer og bein og gjør masse ut av seg, men personer som blir kvalt kan ofte være helt rolige. Jeg har både sett det selv og hørt historier om barn som setter pølsebiter og eplebåter i halsen og (nesten) blitt kvalt til døde uten å lee på en finger. Ingen ting, bare stillhet.

Så etter å ha denne sett videoen bestemte vi oss umiddelbart for å gjøre noe med saken. Altfor lenge har vi tenkt på det uten å ta affære, men i dag fikk vi endelig sparket i ræva vi trengte. Og nå håper jeg å gjøre det samme for deg.

Hvis du har liftgardiner, persienner e.l. med snor: Stikk innom din nærmeste interiørbutikk og spør etter snorfester. Vi kjøpte våre på Kid til 20 kroner stykket, og utgiften på svimlende 100 kroner totalt kan muligens være den viktigste investeringen vi har gjort for barnas helse i år.

Jeg er ikke egentlig noen tilhenger av skremselspropaganda og fryktretorikk, men i dette tilfellet gjør jeg gladelig et unntak. For hvert år dør flere barn i hendelser slik som i videoen over, og det er så sinnssykt unødvendig når løsningen på problemet er så latterlig enkel!

 

Denne er alt som skal til...


For å gjøre denne potensielle dødsfellen...

 

Helt ufarlig.

 

Man kan selvfølgelig ikke beskytte seg mot alt, men visse ting er for enkelt til å ikke bare ta tak i med en gang. Jeg sier ikke at du skal klippe av persiennesnorene eller kjøpe nye persienner uten snor (men gjør gjerne det altså), jeg vil bare at alle skal være klar over faren og kanskje enda viktigere hvor utrolig lett det er å gjøre noe med. Et par snorfester kan være alt som skal til for å unngå en fatal ulykke.

Det tar deg ikke mange minutter og koster deg ikke mange kroner, men kanskje, bare kanskje, kan det en dag redde et liv.

 

 

/ Hjelp meg å spre informasjonen - del med dine venner.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Historien om Norges farligste mann

Dette er ikke bare en bokomtale, men også en reise gjennom en virkelighet så hard og brutal at den kan få deg til å ligge våken om natta.

Men det er også noe mer. Det er også en trist historie om et nysgjerrig, lite barn som ble fylt med mistillit, skuffelse og hat.

 

 

Badboy er en slags selvbiografi hovedsakelig skrevet fra en fengselscelle av en av Norges farligste menn; Trond Einar Frednes.

Gjennom en årrekke begikk han en rekke alvorlige lovbrudd, og i boken blir man tatt rett inn i situasjonene som har gjort at han har sittet store deler av sitt voksne liv bak lås og slå. Grove ran, brutale overfall, tortur, torpedovirksomhet, horer, stoff, biljakter og drap. Alt dette og veldig mye mer. Fortalt rett fra en dønn ærlig penn fra en mann som ønsker å ta grep om livet. En mann som har gjort alt som tenkes kan på feil side av loven og nå ønsker å advare dagens ungdom mot å ramle inn i hans spor.

Boken er en slags merittliste over alt han har gjort, og listen er lang. Hendelsene beskrives i detalj og til tider er det så ufint og brutalt at man kan slite litt med å få sove etterpå. Som den hendelsen der en av hans bekjente bryter en æreskode om å ikke ha med våpen på et forhandlingsmøte. Behandlingen han fikk som straff holdt meg våken et par netter på rad.

Gjennom medforfatter Jørn Lier Horst får vi også bli med på katt-og mus-leken mellom politi og røver fra den andre siden av bordet. For samtidig som Trond Einar startet sin kriminelle løpebane, begynte Horst som ung politimann i samme distrikt. Og de to har fulgt hverandre siden da - på hver sin side av loven. Trond Einars innrømmelser i boken har blant annet gitt Horst innsyn og forklaringer på saker politiet aldri helt har klart å oppklare.

Men selv om boken er tøff og tidvis vanskelig å lese, så er den veldig mye mer enn bare brutaliteter. For den er også en sår og trist beretning om en turbulent oppvekst og et lite barn som vokste opp i en dysfunksjonell familie. Boken har et klart hjerte og skildrer også historien under historien. Kjærligheten bak hatet og grunnen til hvorfor Trond Einar ble som han ble.

Om hvordan han som barn var en nysgjerrig liten kar med en forkjærlighet for natur og store tanker, men hvordan livets urettferdigheter brøt ham ned bit for bit til ingenting var igjen. Flere av historiene om forholdet til hans far og mor stikker så dypt i pappahjertet og jeg blir så trist av å høre hva folk kan gjøre mot sine barn, at jeg mest bare ønsket å legge ned boka, oppsøke Trond Einar og gi ham en klem.

For selv om jeg verken fullt ut kan forstå eller akseptere det Trond Einar ble og har gjort, så er han på sett og vis et produkt av sin forhistorie, og det forklarer et og annet. For boken er ikke bare historien om en livsfarlig kriminell, men også et sterkt argument for at en ødelagt barndom skaper ødelagte voksne.

Og den som forteller dette best, er medforfatter Jørn Lier Horst:

 

"Fengslene er fulle av unge menn som gjennom oppveksten har fått grunnleggende behov truet, dårlig dekket eller ikke dekket. Forsømmelsen har gjort dem hensynsløse. Slik som med Trond Einar Frednes. For meg er hans historie enda en bekreftelse på at omsorgssvikt skaper skadeskutte mennesker, og at oppvekst i mer eller mindre dysfunksjonelle familier krever overlevelsesevner som senere baner vei for kriminalitet. Historien hans forteller meg noe om hva som former oss som individer. Gis barn en god start på livet, minsker det sjansen for kriminalitet, vold og sadisme."

 

Jeg synes det er utrolig sterke ord, og fra et foreldreperspektiv tror jeg det er veldig mye man kan lære av dette og ta med seg videre i livet. Både i oppdragelsen av våre egne barn og i forståelsen av menneskene rundt oss. Ingen er bare det du ser.

Badboy er ikke er spekket med feiende flott fortellerkunst eller et briljerende språk, men den er ekte, rå og ærlig. Og det funker for meg. Den har også et hjerte og en underliggende historie om en radbrekt barndom, som for en småbarnsfar som meg gir det hele en ekstra dimensjon.

Så hvis du er på jakt etter en sterk, brutal og sårbar bok enten til deg selv eller som en atypisk og spennende julegave, er dette en klar anbefaling fra meg.

 

Les mer, bla i boka og kjøp her

 

/ Ingen er bare det du ser

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Naken i lokalavisa

Hvis noen hadde fortalt meg for 20 år siden at jeg en vakker dag ville dukke opp naken i lokalavisa mens jeg sitter som en gråtkvalt havfrue i dusjkabinettet og hikster gamle Celine Dion-svisker mens jeg slikker mine sår etter et forsmedelig tap i en prisutdeling for bloggere...

... ville jeg nok tenkt at den personen kom til å trenge tung medisinering. Raskt.

Men så skulle det altså vise seg å stemme...

 

 

Og selv om det selvfølgelig alltid er stas å komme på trykk, går jeg i år hardt inn for å unngå en gjentakelse av fjoråret, for verden trenger virkelig ikke flere nakenbilder av meg ;-) Jeg vet at disse prisene normalt sett er forbeholdt de vakre og usannsynlig moteriktige, men jeg har et glødende håp om at dette kanskje kan bli joggebuksens år (les: min tid). Men men, som de sier i tidenes beste norske film (Flåklypa):

 

 


Men nå som jeg nok en gang har skadet netthinnen din med bilder av meg selv i Adams drakt, får jeg vel gjøre det godt igjen også!

Vinn babycall!

Det har seg nemlig slik at i høst har jeg sittet i dommerpanelet i en konkurranse for Philips Avent. Der skulle man sende inn bilder av de rampete barna sine i kampen om en raff og innovativ babycall. Jeg har nylig kåret en vinner i konkurransen, og som takk for innsatsen har jeg fått en kliss ny Philips Avent uGrow Smart-babymonitor (som jeg skrev om i dette innlegget) til fri dispensasjon!

Og den tenker jeg selvfølgelig å lodde ut til en av dere, mine herlige, fantastiske lesere, som følger med på bloggen hver eneste dag og har tatt den hele veien til semifinalen i årets Vixen Blog Awards!

Alt du trenger å gjøre er å legge igjen e-postadressen din i kommentarfeltet under dette innlegget, så er du med i trekningen. Vinner trekkes i løpet av et par dager, så vær rask på labben!

P.S. Dette innlegget er ikke sponset, bare en hyggelig gest :-)

/ Lykke til og tusen takk for støtten! :-)

 

 

Stem på Pappahjerte til Vixen Blog Awards --> Årets Gullpenn - Årets Blogger - Årets Bloggbusiness (Du kan stemme i hver kategori hver 12. time)

Gullkorn fra pluttemunn - Rumpa di

Med en 3-åring i hus er et herlig lite gullkorn aldri langt unna. Og man vet aldri når det plutselig spretter frem, like uventet og moro hver gang.

Slik som i dag.

Mandag morgen og klokken er rundt åtte. I sofaen sitter plutten med beina på bordet i en bro, på gulvet ligger pappa, klar for å kravle seg gjennom den tynne kanalen under broen, mellom sofaen og bordet.

 

Go go Pete - detta klarer du!

 

Jeg tenker først at det ikke vil gå, men jeg gir det en sjanse, blikket til plutten er altfor giret og forventningsfullt til å la sjansen passere. 

I starten går det trått og kroppen jobber mot meg. Jeg føler meg som den åttende mannen i et syvmanns-telt. Som en liten baby minuttet før fødsel.

 

It´s a boy!

 

Men så henter jeg frem ferdighetene jeg lærte i militæret. Jobber systematisk og beveger kroppen del for del for å åle meg gjennom labyrinten. Sakte, men sikkert går det fremover. Rundt hjørnet, under beina, ut mot frihet.

Jeg runder hjørnet av bordet og får overkroppen under broen. Da setter jeg knærne i gulvet for å komprimere meg i en ball og som en sommerfugl-larve skyter jeg ryggen opp i en buet ark.

Og mens jeg ligger der, svett og beklemt, tettpakket som makrell i tomat, føler jeg meg vel ikke direkte grasiøs, men som en god far tross alt. Jeg tar del i leken og han er sikkert stolt av meg nå, den lille plutten, der jeg ligger med hekken i været som en bavian.

Men da kommer det fra sofaen:

- Hei!! Jeg ser rumpa di, kompis!

 

"Ja hallo ja, er det en rørlegger i salen?"

 

/ God, ugrasiøs mandag!

Liker du plutten? Stem på faren hans til Vixen Blog Awards! :-)

--> Årets Gullpenn - Årets Blogger - Årets Bloggbusiness (Du kan stemme i hver kategori hver 12. time)

Min første store reklamefilm!

Hurra, jeg har endelig fått spille i min første store reklamefilm - og her ser du resultatet!

/sponset innlegg

Bare en liten bildeteaser - filmen kommer under ;-)

 

Reklamefilmen er produsert i samarbeid med Adams Matkasse og det er meg en sann glede å kunne samarbeide med de beste! Og det er ikke noe jeg bare sier, for i oktober 2015 ble Adams Matkasse kåret til både billigst og best i test i VGs store test.

Les mer om testen her: Billigst, best og rett på døra.

Men før du ser videoen, her kommer et par fun facts om innspillingen:

1. Legg merke til min venstre underarm. Dagen før innspilling lekte jeg og plutten med sånne morsomme leketatoveringer, men da filmteamet sto på døra hadde jeg helt glemt å fjerne den. Så da kom den seg med på film ;-)

2. Store deler av filmen ble spilt inn uten manus i en og samme tagning. Jeg prøvde først å følge manus, men innså fort at det ble teatralsk og dårlig, så da kastet jeg heller papirene og pratet utifra min egen erfaring.

3. Innspillingen fant sted hjemme hos oss. Legg for eksempel merke til svart/hvit-bildene øverst til venstre på kjøleskapet, som faktisk er ultralydbilder av lillesnupp <3 Hvorfor de henger der fortsatt er det ingen som vet.

Men nok prat, snurr film! :-)

 

 

Reklamefilmen kommer til å rulle og gå i diverse kanaler fremover, og det er med stor stolthet og glede jeg fikk lov til å være med, og på sett og vis være Adams Matkasses ansikt utad. Eller altså, det er jo forsåvidt han smellvakre Adam sin jobb da, men for denne ene gangen var det en ære å få stjele litt av rampelyset.

Men nå fikk jo jeg lov til å være med i reklamefilm og filmteamet fikk smake en uuuutsøkt skinke- og blomkålgrateng, så da skulle det jo bare mangle at ikke du også skal få med deg en godbit på veien.

Så derfor har jeg gleden av å by deg på følgende:

 

TILBUD - 25 % rabatt OG gratis fruktkasse!

Har du lyst til å prøve Adams Matkasse? Bestill en prøvekasse nå så får du 25 % rabatt på din første levering og en gratis fruktkasse med 4-5 kg frukt ved andre levering når du bruker linken under.

--> Prøv Adams Matkasse!

 

Barnas beste skinke- og blomkålgrateng. En av favorittrettene fra Adams Matkasse :-)

 

/ Bon appetit!

--> Les mer og bestill prøvekasse

Artig kortspill når helgen blir litt lang

Selv om helgen er en perfekt anledning til å være hjemme og kose seg med barna, skal det i ærlighetens navn sies at noen helger også kan bli litt lange. Når de gamle lekene har mistet piffen og tv-en er bare døll, da er det fint å ha et ess i ermet.

Så her kommer et raskt lite tips for å korte ned tiden når helgen blir litt lang :-)

 

Her gjelder det å holde tunga rett i munnen :-P

 

Mitt første stavespill er et forfriskende enkelt kortspill for 2-4 spillere fra 5 år (eller 3,5 år hvis man er litt ordnerd). Som vanlig vet jeg ikke hva reglene egentlig er, for vi er ikke så opptatt av sånt og lager heller våre egne. Våre regler går slik at hver spiller trekker et ordkort, så snur vi timeglasset og så må man rekke å finne alle bokstavene til ordet før tiden er ute.

Plutten elsker det, og mens sanden renner gjennom timeglasset kan jeg se at konkurranseinstinktet gløder! Og hvis han i tillegg rekker å finne alle bokstavene i tide, står jubelen i taket. God stemning!

Spillet kan kjøpes i de fleste lekebutikker og på nett. Jeg tror vi betalte 139 kroner for det, som jo gjør spillet til en perfekt julegave! Læring og moro i perfekt harmoni. Dagens anbefaling :-)

 

Aaait mate, here we go!

 

Tic toc, Clarice!

 

 Kom så fattern, nå brenner det på dassen!

 

Mitt første stavespill - mye moro for store og små :-)

 

/ God søndag!

Likte du dette? Stem på Pappahjerte til Vixen Blog Awards :-)

--> Årets Gullpenn - Årets Blogger - Årets Bloggbusiness (Du kan stemme i hver kategori hver 12. time)

Mine beste minner fra Paris

Jeg har flere fine minner fra Paris - og dette er dagen for å minnes vakre og håpefulle stunder.

Som den gangen vi kjørte gjennom Paris med familiebilen og ble stående fast midt i et virvar av kø og parade. Det var Musikkens Dag og folk overalt. Det var fest i gatene, og plutselig lå en voksen mann på panseret av bilen vår. Jeg skjønte ingenting, men han smilte, unnskyldte høflig og beklaget. Mamma og pappa forstod. Så danset han videre. Ingen dag for bagateller, det var fest, og glede. Det var Paris.

Eller den gangen jeg var på språkreise i Paris på vei mot de engelske Kanaløyene, og våknet opp midt på natten av at 30 ansikter sto og stirret sjokkert på meg. Og jeg innså at jeg ikke lå i min egen seng, men at jeg midt på natten i søvne hadde stått opp, gått ut av rommet, tvers gjennom gangen, inn på et annet rom og lagt meg ned i sengen til en svensk gutt.

Den gangen jeg fikk dra på jobbreise for å reise rundt hvor jeg ville for å gjøre hva jeg ville i tre deilige dager. Da jeg gikk meg vill i ghettoen og fikk kjenne litt på frykten av å gå seg vill i ukjent farvann, bare for å komme hjem styrket og lykkelig for å ha sett sider av byen man aldri ellers ville sett.

Og den gangen jeg satt på en kafé og nøt den klisjéromantiske storbystemningen jeg trodde eksisterte kun på film. Lukten av en dekadent gammel frues syv lag med parfyme, lyden av en skranglete sykkel på brostein, synet av en erkefransk kelner med arroganse i nesa og fransk stolthet i blikket. Smaken av den sprøskarpe skorpen på en baguette, forførelsen i blikket til de franske mademoiseller.

Eller den kvelden jeg satt på en jazzklubb og lot meg forelske i de mange parene som danset så helhjertet til musikken. De var så ekte, så ulikt noe annet jeg noensinne hadde sett. Som om de visste noe jeg ikke visste. Som om de bar på en slags hemmelighet, en kjærlighet til dansen og livet jeg ikke kunne forstå.

Eller første gangen mamma og pappa tok meg med til toppen av Eiffeltårnet - følelsen av å være større enn alt. Over takene, rett under himmelen. Se ned på fuglene, ut mot verdens ende.

Og neste gang. For neste gang skal jeg sette pris på deg for alt jeg har savnet.

Jeg kjenner det sterkere nå enn noensinne.

#jesuisparis

 

 Den gamle mannen og parken.

 

Paris for fugler.

 

Francois Hollande på en av sine første dager i ny jobb.

 

Syndebukken for Hellstrøms sexylubb.

 

Santé!

 

Cité des Sciences et de l'Industrie.

 

Paris´ parker <3

 

Mye sies om parkeringskulturen i Paris. Dette er grunnen.

 

Jazzdanserne som har brent seg fast på netthinnen.

 

Mye Paris i et lite bilde.

 

/ Paris <3

* Følg Parishjerte på Facebook *

Paris i mitt hjerte <3

Hatet har infisert kjærlighetens by, i dag står tiden stille. Ingen morsomme krumspring, intet tøysete tøys. Ingen ord, bare sorg.

Så derfor ønsker jeg bare å dele et knippe bilder fra sist jeg besøkte Paris (mai 2012) og sender alt jeg har av håp og kjærlighet til verdens kanskje vakreste by etter den styggeste dagen i byens moderne historie.

 

Paris i full blomst (i bakgrunnen: Notre-Dame)


Paris om våren <3


Slående vakre Invalidedomen (som for øvrig er Napoléon Bonapartes siste hvilested).


Et kjærlig øyeblikk i kjærlighetens by.

 


Når byen pakkes ned og stables for kvelden.

 


Triumfbuen - travel og vakker som alltid.



En av byens mange, nydelige bortgjemte parker.

 


... der man kan ramle over alt fra karuseller, fossefall og turtelduer,

 

... til en fortumlet pappablogger på tur.

 

/ Paris <3 #jesuisparis

* Følg Parishjerte på Facebook *

Videre i Vixen Blog Awards!!

Hipp hurra og hurra meg rundt og heia Norge og hele pakka! I går kom endelig meldingen om hvem som er videre som semifinalister i årets Vixen Blog Awards. Og... hold deg fast... JEG ER VIDERE I 3 KATEGORIER!!!!!

 

Jaddaaaaa!!!

 

Men okei, jeg har jo vært nominert før uten å dra hjem edelt metall, så jeg skal ikke sprette champagnen helt enda, men akkurat i dag svever jeg på en rosa sky! Og alt takket være DEG! Dere som leser bloggen min hver eneste dag, liker innlegg, kommenterer, deler fra deres liv og henger med på reisen til den lille familien vår. Og til deg vil jeg bare si takk. Tusen tusen hjertelig takk!!

Men vi er ikke helt i mål enda, for det er nå den virkelige konkurransen begynner. Det er nå stemmene gjelder som aldri før, det er nå det skal gjøres. For det siste jeg ønsker er en reprise på det som skjedde i fjor...

 

Les hele innlegget: Dagen derpå - Vixen 2014

 

Så, hvis du har 2 sekunder å avse ville jeg vært deg evig takknemlig om du kunne klikket deg inn på en eller flere av linkene under og lagt igjen en stemme. Under hver kategori følger en ydmyk, liten tale til hvorfor jeg synes du skal stemme på meg ;-)
 

Årets blogger

Herregud, bare å bli nominert i denne kategorien er en ære større enn jeg kan forestille meg! Å skulle vinne er langt langt utenfor fatteevne, men fasan heller, det er lov å drømme :-)

Årets gullpenn

Jeg må innrømme at jeg sikler VELDIG på gullpennen. Denne prisen er i motsetning til alle andre, kun basert på tekst. Prisen er aldri delt ut tidligere og skal gå til en blogger som skriver unikt, kreativt, inspirerende og underholdende. Hvis du mener det er meg, stem i vei :-) (et lite ordrim der, bare for å styrke kandidaturet, hihi).

Årets bloggbusiness

Wow, så kult at dette er en kategori! I løpet av det siste året har jeg blant annet gitt ut bok og blitt første og eneste mann i historien til å karre meg opp på inntektstoppen blant norske bloggere, Jeg har stiftet AS, startet en rykende fersk Podcast med frua og er så vidt jeg vet den eneste mannen som lever utelukkende av blogging.

 

Men okei, nå må jeg løpe! Jeg klarer rett og slett ikke å sitte stille lenger, så nå må jeg ned i stua for å feire og danse og juble og sprette. Dette skal feires, så i kveld blir det tacofredag, for å si det mildt! :-) Yiiiha!

 

Apedans

 

/ High five og tusen tusen takk!

* Følg Vixenhjerte på Facebook *

Farfar på spansk

At 3-åringen min er en skikkelig luring har jeg forstått for lengst, men når han begynner å finte meg ut midt i en diskusjon, har det begynt å gå for langt.

 

 

Vi sitter i bilen, jeg foran han bak. Vi småprater. Litt om løst, litt om fast, mest om ingenting. Promp og den type ting.

Han begynner å prate om smør. Men det høres mest ut som smøll. Enda har vi noen minutter til vi er fremme og jeg tenker til meg selv at det er på tide å ta tak i problemet. Det er kjipt, men han kan jo ikke fortsette sånn i all evighet. På tide å sette skapet på plass og intensivere treningen.

- Men du pluttis?

- Ja?

- Si smør en gang til.

- Smøll.

- Ja, så bra, men bare den r-en på starten der. Husker du hvordan du lagde den?

- Ja.

- Så bra! Si smør.

- Smøll.

Okei, det var nesten. Bra! Ehm... Men altså.. R. Ærrrrr. Klarer du å rulle den av tunga skikkelig? Prøv å bare lag sånn prompelyd nesten, bare ehm.. ikke helt på en måte.

- Hva?

- Okei, glem det. Si... ehm... Hva heter farfar?

- Dolf.

- Næææh, nesten. Hva heter farfar igjen?

- Dolf, han heter Dolf.

- Ja! Rolf var det ja. Rolf. Rrrrrrrolf.

- Dolf.

- Rrrrrrolf.

 

På dette tidspunktet av samtalen hadde vi vel egentlig kjørt oss fast. Og det var da plutten ble lei og fant ut at at det var på tide å ta loven i egne hender. På tide å overliste fattern. For klarer man ikke å komme seg til mål på vanlig vis, får man bare grave sin egen vei ut.

- Men han heter Dolf!

- Njaaaaa, nesten altså, men jeg må nesten be om en r på slutten der. Ikke meningen å være vanskelig altså, men prøv en gang til. Rolf.

- Dolf.

- Rolf.

- Zolf.

- Zolf?

- Ja. Zolf.

- Hæ? Zolf?

- Ja, Zolf.

- Uhm.. jaha. Hva er Zolf for noe da?

- Det er farfar på spansk.

- Hæ?

- Ja, det er det faktisk.

 

Sjakk. Matt. Han må ha hørt av mine klønete forsøk på å lære meg spansk at jeg fortsatt står fast på hei og hallo. Jeg har ingen anelse om hva farfar er på spansk. Det kan være grand papa, det kan være senior padre, det kan også være Zolf. Og det er det. For nå.

Plutten 1 - Pappa 0.

 

 

/ Hola, me llamo es... øøøh... yes, hello.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Råd til en veldig ung far

For noen dager siden fikk jeg et rop om hjelp fra en vordende far på bare 17 år. Dette er mine råd til ham. Kan du hjelpe meg med noen fler?

 

 

Til en veldig ung pappa,

Bare sånn først og fremst: Jeg vet ikke hvem du er, men jeg kjenner at jeg blir stolt av deg. 17 år gammel og noe av det første du gjør er å sende meg en åpenhjertig mail der du skriver at du gleder deg, du vet at verden vil bli snudd på hodet og du leter etter råd. Det er så utrolig stort! Jeg tør ikke tenke meg hva jeg hadde gjort i din situasjon da jeg var på din alder, men jeg ville nok ikke gjort noe så voksent. Og bare det er en god start.

Og når du skriver "(...) det blir ei lita jente <3" så blir jeg så glad og varm. Det lille hjertet på slutten sier meg mer enn nok om dine tanker og intensjoner. Du vil at dette skal gå og du føler allerede for det lille barnet og du innser at det kommer til å bli utfordrende. Du kjenner på ansvaret, du er i ferd med å bli fattern allerede. Og jeg kjenner at jeg blir litt stolt.

Så over til mine råd.

Heldigvis har du allerede tatt det første skrittet selv: Du har tatt det innover deg, vurdert situasjonen og sett at det kommer til å bli både nytt og spennende. Og tøft. Jeg kunne tatt for meg veldig mye her, men jeg sikter meg inn på en ting kanskje ikke alle andre ville pratet om. For det er kanskje én ting jeg tror kan bli ekstra utfordrende for deg: Kompiser.

Over natta går du plutselig fra ung og fri ungkar til å bli fattern med det ansvar og de forpliktelser det fører med seg. Du blir på sett og vis røsket rett ut av ungdomstiden og rett inn i de voksnes rekker. Og selv om det funker bra for deg, tror jeg det kan by på utfordringer for ditt vennskap med noen av vennene dine.

Å bli foreldre er en veldig stor greie og fører til en personlighetsendring som de uten barn ikke kan forstå, i hvert fall ikke på deres alder. Deres hverdag vil for det meste bestå av lekser, dataspill, fotball og moro, mens du plutselig blir kastet rett inn i bleier, nattevåk, amming, gulpekluter og ansvar.

 

 

Og det kan nok føles rart til tider, for jeg tror ikke alle vennene dine vil forstå hvordan din hverdag vil bli. De vil ikke forstå dine utfordringer, men de vil heller ikke forstå all kjærligheten. Å bli fattern er det mest fantastiske som noensinne har hendt meg, men det gjør jo ikke akkurat mirakler for fritiden da. Med ett barn er det fortsatt mulig å leve tilnærmet normalt utenom, men nå som du går inn i den verste festetiden kan det være greit å vite at du nok vil måtte legge litt mer bånd på deg enn andre.

Det spørs jo selvfølgelig på hvordan du og barnets mor løser det, men jeg vet i hvert fall selv hvor mye ting endrer seg når man blir fattern. Uten å kjenne verken deg eller din situasjon, kan jeg med sikkerhet si at hverdagen kommer til å endre seg. Og det vet du godt selv, og det er akkurat det som er så bra.

Jeg tror det er greit å ikke ha urealistiske forventninger til at du kan fortsette som før, bare med et barn på slep, og det tror jeg du vet. Det tok meg lang tid å innse akkurat det, så å forstå at man er på vei inn i en ny tid, er en god start. Og det at du sendte meg den mailen, sier mye om at du allerede er på rett spor.

 

 

En litt artig positiv ting ved å få barn tidlig, er jo at du vil få igjen for det senere. Det kan kanskje være utfordrende til tider nå, men tenk om 10-15 år, når de andre vennene dine får barn. Da kan du sitte på din høye hest og dra på fisketurer, fotballkamper, jakt og spennende ferier med datteren din, mens kompisene sitter fast hjemme med bæsjebleier og blå poser under øynene ;-)

Det er kanskje litt langt frem i tid, men kanskje kan det likevel være noe du kan ta med deg i tider der du må takke nei til en kul fest for å bli hjemme eller hoppe over en tur til Hemsedal fordi både mor og barn er slått ut med feber ;-) Ikke at du skal slutte å være med på de tingene, men i blant må du nok ta noen tøffe valg også. Det er en del av det å være fattern, det.

 

 

Og da har jeg ikke engang begynt å prate om hvilke utfordringer og endringer dere vil gå gjennom som par! For forholdet deres kommer til å endre seg. Nye gleder, nye utfordringer, nye prioriteringer og en ny hverdag. Det er utvilsomt mer utfordrende å være tre enn å bare være to, men så er det heller ingenting som er mer givende og vakkert enn å være sammen om å oppdra et barn. Det er kjærlighet, det!

Om jeg skal si én ting om parforholdet: Tålmodighet. Det neste året kan gå i alle retninger, for et svangerskap er veldig belastende for kvinnekroppen og barnets første leveår er ikke nødvendigvis en tur i parken det heller. Det er en magisk tid, men like fullt en tid med nye utfordringer. I blant kommer man veldig langt med å ha litt is i magen, både overfor barn og mor. Kanskje spesielt mor ;-)

Men dette er et altfor stort tema til at jeg skal klare å råde deg helt alene, så derfor kaller jeg ut til mine lesere om hjelp. Hvis du har et råd, tips, triks eller hva som helst som kan være til nytte for en 17-årig gutt som snart skal bli far - rop ut! Gjerne hvilke utfordringer dere møtte da dere ble foreldre for første gang og hvilke utfordringer man kan vente seg som vordende, unge foreldre i dag.

På forhånd og på vegne av en rådvill snart pappa: Tusen hjertelig takk for all hjelp!

Og til deg: Lykke til, mate! Jeg har trua :-)

 

 

/ Med vennlig hilsen Peter

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Omdiskutert pålegg testet på barn

Enten du liker det eller ikke - alle nordmenn har en mening om makrell i tomat. Her kan du se en morsom video når pålegget testes på barn :-)

/ sponset innlegg

 

Makrell i tomat er et pålegg alle nordmenn har et forhold til. Enten man liker det eller ikke, alle kjenner den karakteristiske smaken og lukten. Hele livet har jeg vært livredd for å spise fisk og det var vel ikke før jeg møtte Christina at jeg egentlig fikk øynene opp for havets mange fristelser.

I starten gikk det sakte, men jeg ønsker jo å imponere kjæresten og ga meg i kast med å smake det ene etter det andre. Da jeg var yngre tenkte jeg alltid at det var umulig å faktisk like fisk. Jeg forsto at noen kunne tolerere det, for helsefordelens skyld, men å like det? Neppe. Aldri!

Spesielt ille var kanskje makrell i tomat. Jeg synes det så så skummelt ut. Og det luktet så rart. Så jeg holdt meg unna, livredd for å prøve nye ting. Og det tok meg faktisk over 30 år å prøve makrell i tomat for første gang! 

Også viste det seg at det faktisk var godt! Overraskende godt og skuffende lite skummelt ;-)

 

Frua i full gang med å snekre skive til gubben :-)

 

Ei litta blings, smooothie og NRK Super - god stemning!

 

For mange er smaken av Stabbur-Makrell selve smaken av barndomsminner, og jeg har hørt at makrell i tomat ofte er det første pålegget de går tom for ved lunsjtider i barnehager. Og det er en veldig god ting, for makrell i tomat er kjempesunt og knallbra for barn i vekst! Med over 70 % makrell og et skyhøyt innhold av sunne Omega-3-fettsyrer, er Stabbur-Makrell et pålegg alle barn er tjent med å bli glad i så tidlig som mulig.

Og det er det mange som gjør, for veldig mange barn simpelthen ELSKER Stabbur-Makrell. I den forbindelse har Stabburet laget en serie med utrolig morsomme videoer som viser barns forhold til Stabbur-Makrell :-)

Snutten under, der makrell i tomat-effekten testes på små barn, er kanskje favoritten. Jeg simpelthen elsker svaret til den lille gutten når han forskertypen kommer tilbake i rommet - hihi!

Klikk og nyt :-)

 

 

Har du lyst til å se alle videosnuttene? De finner du her:

--> Se alle de morsomme videoene her!

 

 

/ Har du hørt historien..?

* Følg Makrellhjerte på Facebook *

Nekter å avlive hund - får et fantastisk svar!

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om noe helt annet i dag, men noen ganger leser man ting som krever å bli delt. Ting som gir deg forsterket tro på menneskeheten.

For i dag vil jeg bruke noen linjer på å hedre to nordmenn som akkurat gjorde denne dagen et par hakk bedre, været litt finere og solen litt sterkere.

For jeg var akkurat innom denne saken: "Nekter å avlive hunden - bor heller i telt"

 

(bilde: Nettavisen.no)

 

Artikkelen handler om 32 år gamle Remi Reiersen som på grunn av uheldige omstendigheter står uten verken jobb eller bopæl. Og nå befinner han seg i en ond sirkel: "uten bolig er det vanskelig å få seg en jobb og uten jobb er det vanskelig å finne en leilighet".

Han har fått tilbud om kommunalt bosted, men de tillater ikke dyrehold. Flere ganger har han blitt oppfordret til å avlive hunden sin, men fremfor å ta sin gamle følgesvenn av dage, prøver Remi heller alt han kan for å løse situasjonen med vovsen på lasset. Inntil videre bor han derfor i et telt langs motorveien. Og det har han gjort i 4 måneder. Bare han og hans blinde og halte bestevenn, Gråtass.

Så langt i historien rekker man å bli ganske rørt, men så går saken videre til å vise hvordan Remi og Gråtass faller utenfor NAVs ordninger etc på grunn av dyrehold, og uttalelsene fra både kommunen og NAV i saken virker systematisk avfeiende. Umiddelbart føler man en sterk irritasjon over at verden kan være så firkantet og at man ikke kan ta hensyn til enkelttilfeller. Så blir man også trist av å se på bildet av den stakkars vovsen og man ønsker at saken kunne hatt en lykkelig slutt, men den kommer tilsynelatende ikke. Saken er slutt og dett var dett.

Men så skjer det fantastiske.

Man scroller seg ned til kommentarfeltet og der møtes man av den aller første kommentaren i kommentarfeltet. Og det er denne:

 

 

I sånne øyeblikk er det bare én ting å gjøre: Smile, kjenne varmen bre seg i kroppen og tenke dette:

 

 

/ Tusen takk til Remi og Åsmund - denne dagen vant dere med klar margin :-)

Del gjerne med andre som fortjener et ekstra smil i dag :-)

* Følg Hundehjerte på Facebook *

Er det greit "så lenge de spiser"?

Er det greit å fôre ungene med hva som helst "så lenge de spiser"? Og hvor langt er det egentlig greit å dra den?

For små barn og mat kan være et vanskelig tema, noe man blant annet kan lese om i artikkelen "Om barna dine blir kresne, er det din egen skyld".

Derfor tenkte jeg denne uken å skrive litt om temaet, by på noen tips til hvordan man kan få i barna mat og mat de kanskje vil like, og skrive litt om det vi gjør som funker. Og ikke funker ;-)

Men først et spørsmål fra en leser:

- Innimellom ser man foreldre servere barna sine litt forskjellig, og argumentet deres er "Så lenge de spiser!". Hvor langt er det greit å dra den? Er det greit at ungen dytter i seg bare brødskiver med nugatti "så lenge de spiser?"

 

Jeg synes ikke det, for ikke all mat er mat. Selvfølgelig kan man supplere med en brødskive med sjokoladepålegg eller man kan tilpasse menyen litt ut ifra dagsform, men lar man barnet få spise hva som helst "så lenge de spiser" tror jeg det vil bli veldig vanskelig å få i barna noe annet.

Barn trenger tross alt oppdragelse, så også på mat. Å bare la barna spise sjokoladepålegg "så lenge de spiser" vil jeg kalle en bjørnetjeneste av dimensjoner.

Barn trenger gjerne å smake på noe flere ganger før de liker det. Gulrøtter smaker kanskje ikke godt før på femte forsøk, melkesjokolade ofte på første. Det betyr ikke at man skal gi opp av den grunn.

Med et kosthold bestående av veldig mye sjokoladepålegg står man fort i faresonen for blant annet diabetes og overvekt, så her synes jeg det er foreldrenes jobb som foreldre å sette ned foten og pense over i et nytt spor.

 

 

Men jeg skal så absolutt ikke sitte her på noen høy hest og kaste stein i glasshus, for jeg vet hvor vanskelig det er. Noen dager får man ikke i barna noe som helst! Da er det lett å tenke at noe mat er bedre enn ikke noe mat. Men lar man dette bli et gjentakende mønster er man ute og sykler, og da kan det være vanskelig å få barna tilbake.

Jeg vet jo selv av erfaring hvor dårlig stemning det var rett etter sommerferien, da 3-åringen hadde lagt seg til et is-inntak som lå langt over normalen på årsbasis. Og en liten periode der trodde jeg at han aldri ville slutte å mase om is hver eneste dag. Men en rar ting ved barn: De er vanedyr på godt og vondt! For de venner seg veldig fort til ting, men så venner de seg også overraskende fort av med ting også.

Så da vi plutselig satte en stopper for isen, men bare tilbød det en sjelden gang i blant, så ble det overraskende lite motstand mot det. Så også med saft, som han i periode MÅTTE ha til hvert eneste måltid.

Foruten å gå for vi er tomme, men vi kan jo kjøpe is til helgen"-bløffen, har trikset for oss har vært å endre flere ting på én gang, slik at noe fases ut sammen med noe annet. Gjerne gi en gode og fjerne en annen. Slik som: I dag skal vi spise middag foran tv-en, men da blir det ikke noe saft altså. Dagen etter spiser man middag ved middagsbordet igjen, men da blir det heller ikke noe saft, for nå drikker vi vann til maten og sånn er det. Vipps er man over på et helt nytt spor og saften er glemt.

Selvfølgelig er ikke dette noen fasitløsning og fremgangsmåten vil være forskjellig for alle, men det har fungert overraskende bra her i huset.

Vi har også tillatt visse unntak i bytte mot spising. Det er sikkert ikke pedagogisk forsvarlig, men en gang i blant har 3-åring fått ha med nettbrettet til bords i bytte mot at han sitter og spiser middag med oss. For når han er travelt opptatt med intetsigende youtube-videoer, fokuserer han ikke like mye på hva han spiser. Dette har vist seg å fungere for å få ham til å smake på mat han ellers blankt ville takket nei til bare fordi.

Om vi nå bare kan komme opp med et triks som fungerer like bra på småspisingen til fattern, ja da snakker vi! ;-)

 

 

Vi har flere andre tips og triks til hvordan vi får i 3-åringen mat når han helst bare vil ha prim rett fra boksen, men de kan vi ta i en egen tipsspalte i morgen.

For nå får vi bare konkludere med at jeg tror det er mye man kan gjøre for å unngå at barna bare spiser det de føler for. Det er ikke alltid lett og noen dager er reglene løsere enn andre, men det er faktisk vår jobb som foreldre å sørge for at barna lærer seg å spise mer enn bare sjokoladepålegg.

Å bare si seg fornøyd med at uansett hva de spiser så er det greit "så lenge de spiser" mener jeg er en skikkelig bjørnetjeneste som grenser mot en slags fallitterklæring.

 

/ Bon appetit

* Følg Mathjerte på Facebook *

Uventet valg av sengelektyre

Hver kveld når vi skal legge pluttmeister, kryper vi til køys med minst en bok eller to. Eller tre. Eller fire...

Men i kveld skjedde det noe veldig overraskende! For siden 3-åringen er veldig glad i bøker på sengekanten, har vi med tiden gått til anskaffelse av et ganske respektabelt utvalg sengelektyre å velge mellom. Hver kveld stiller han seg ved haugen i stolen og finkjemmer stabelen for å finne kveldens utkårne.

 

 

Som oftest kommer han tilbake til senga med et lite utvalg koselige bøker om Emma og lillebroren, Ingrid som gjør ting og gjerne en bok om bæsj eller promp.

Men i kveld kom han bare tilbake med en bitteliten bok. Jeg lå allerede på sengen og ventet, men klarte ikke på avstand å se hva slags bok det kunne være. Så liten? Hva i all verden er det for en bok?

Så krabbet han opp i senga, og kastet den bort til meg.

Jeg tok den opp, og.. vel.. man kan vel trygt si det var et ganske uventet valg av sengelektyre for en 3-åring ;-)

 

 

Ikke bare var valget uventet, men han krevde faktisk at vi skulle lese i den også!

Så da var det bare å finne frem lesebrillene og gjøre sitt beste ;-)


 

Ikke vet jeg hvordan, men lyden av fars spanske bomgiring må ha gjort susen, for bare få minutter senere sovnet han rolig, tilfreds og fredelig. Så ble det verken prinsessa eller halve kongeriket i kveld, men nå kan vi i hvert fall telle til tre på spansk :-)

 

/ Buenas noches, mi hijo <3

* Siga el corazón de papá en facebook *

Hvem er husets herre?

I helgen var jeg ute og tuslet en tur med Teo mens jeg hørte på den nyeste episoden av pappapodcasten FEDRElandet - "Hvem er egentlig husets herre?"

Før de kom så langt som å prate om temaet, begynte jeg å tenke: Hvordan er det egentlig hos oss? Som den mannen jeg er, tenker jeg jo selvfølgelig umiddelbart at JEG er husets ubestridte herre. Jeg tar beslutningene, jeg banker i bordet, jeg går med buksene, jeg bringer hjem baconet, jeg er sjefen!

 

I´m the baws!

 

Jeg har alltid tenkt at det er viktig at fattern er husets naturlige autoritet og ubestridte leder, men det tok meg ikke lang tid før jeg måtte sette min egen konklusjon i tvil. For hva vil det si å være husets herre? Er ikke det personen som tar alle de viktigste beslutningene, som drifter huset og er husholdningens ankermann?

I så fall velger jeg å abdisere med det samme og overlate krona til frua. For, i ærlighetens navn, nå som det ikke er farsdag lenger, det er jo hun som er sjefen. Ingen avtaler gjøres, kjøpt utføres eller valg tas uten hennes samtykke, tross alt. Jeg liker å tro at jeg står på toppen, men i realiteten er jeg vel mer som en innflytelsesrik rådgiver. Sjef? Neppe.

Men så tenkte jeg enda mer over det... Hva vil det egentlig si å være husets herre?

Er det personen som betaler regningene eller den som setter dagsordenen? Den som står i sentrum av alt og legger resten av familien for sine føtter. Den som får sine ønsker etterlevet og har resten av husholdningen rundt lillefingeren. Den som sitter med fingeren på knappen og har et helt støtteapparat av folk rundt og under seg. Er ikke det husets herre da?

 

Dans, lille mann!

 

I så fall tror jeg også frua får se seg slått og gå ned fra tronen. For når jeg tenker meg om, er vi ikke egentlig begge på jobb for noen andre? Når vi legger opp helgens aktiviteter er det jo ikke vi eller våre behov som står i sentrum. Middagene er ikke tilpasset våre smaksløker og stort sett alt vi gjør går jo ut på å være lakeier for noen andre og tilrettelegge for dem. Det er greit nok at far i huset skal ha kontroll over fjernkontrollen, men like fullt begynner det å bli flere år siden sist jeg bestemte hva vi skulle se på tv...

Og innen jeg var tilbake fra runden med vovsen, var jeg kommet til en konklusjon som både var litt ergerlig og ganske uventet:

Vi har ikke bare én, men to herrer i huset. Og jeg er ingen av dem.

 

 

/ Helt sjef

* Følg Lakeihjerte på Facebook *

Årets raffeste julekalender!

Endelig går det mot jul og årets raffeste julekalender inkluderer premier til over 100 000 kroner!

/ sponset innlegg

Say whaaaat?!

 

Julegaver, julemat, julefilmer, julemusikk, julekos, julerøkelse, jule meg her og jule meg der - ja, du gjettet riktig - jeg simpelthen elsker jul! Altså, virkelig. Langt over gjennomsnittet! Og nå går det endelig mot jul igjen. Det er faktisk bare TRE UKER til første søndag i advent og jeg gleder meg helt vilt! Jeg kan ikke tro at det allerede snart er jul igjen, men det kribler i magen bare ved tanken.

Når "Tre nøtter til Askepott" ruller over skjermen og jeg ligger i sofaen med et par skiver julekake med brunost på og en stor kopp kakao attåt, ja da kan ikke livet bli noe særlig bedre. Årets høydepunkt? Ikke umulig. Og nå er vi snart i gang igjen!

 

Julen for to år siden. Som bestilt ;-)

 

Men før alt det, før julegaver og nøttene til Askepott, er det én ting som er livsviktig for å prikke inn førjulsstemningen og bygge opp stemningen: Julekalender!

Da jeg var yngre hadde jeg alltid mutterns hjemmelagde kalender hengende trofast på veggen, men etter fylte 30 år må man gjerne se seg om etter alternativer. Man kan jo alltids raske med seg en halvhjertet sjokoladekalender fra butikken, men har man lyst på noe langt mer spennende, er julekalenderne på nettet stedet å gå.

Slik som den heftige julekalenderen til Netthandelen! Hver dag i adventstiden trekkes det ut en heldig vinner som stikker av med alt fra kjøkkenutstyr til gadgets. Totalt inneholder julekalenderen premier for over 100 000 kroner!

 

Å jul med din glede!

 

Er du på utkikk etter julegaver eller julepynt?

Akkurat nå har Netthandelen.no fylt opp hyllene med massevis av julesaker, og auksjoner går av stabelen døgnet rundt, hele uka. Så enten du er på leting etter julepynt eller julegaver - der kan du gjøre et skikkelig varp!

Er du heldig kan du plutselig finne på å betale 10 kroner for noe som egentlig koster hundrevis av kroner. Og er du riktig heldig får du kjøpt både julepynt til deg selv og julegaver til de du er glad i, og likevel sitte igjen med penger igjen på julebudsjettet. Snakk om vinn, vinn, vinn! Her er noen av tingene jeg kjøpte sist jeg var innom :-)

 

Snowman Disse funky snøkulene!

 

Dette coole togsettet som noooen får til jul.. #hemmelig

 

Denne artige nisselua som både synger og danser!

 

Tror du meg ikke? Se selv ;-)

 

On fleek!

 

Men uansett hva du gjør, må du i hvert fall melde deg på Netthandelens julekalender nå med det samme, så er du hver dag i hele adventstiden frem til jul med i trekningen om flotte premier til en totalverdi av 100 000 kroner!

Og sånt kan det jo bli en virkelig god jul av ;-)

 

 

--> Meld deg på julekalenderen!

Og du...

/ Gooooood jul! ;-)

Hipp hurra for fattern!

Denne går ut til alle som fortjener en klapp på skulderen i dag.

 

 

Jeg har alltid synes at farsdag er en flau avart av morsdagen. Det er ikke en festdag, mer som dagen derpå. Klein, klam og litt utilpass. Skvist inn mellom Halloween og jul står den blek og gjemmer seg i skyggene. Hadde det ikke vært for massiv markedsføringsinnsats fra kleskjeder og bakerier som ønsker å få solgt et par ekstra paller med dressokker, slips, kaffekrus og flaxlodd, ville farsdag aldri sett dagens lys.

Og det har jeg alltid tenkt at er helt greit. Men det er jo utrolig trist! For vet du hva? Vi fedre trenger faktisk vår egen dag. Rett og slett i lys av at vi er menn og menn har ikke så lett for å uttrykke det der med følelser og sånn. Det sitter langt inne og om vi kan unngå å prate om det, så gjør vi gjerne det.

Men tro ikke at en mann ikke har følelser, spesielt ikke en far! For det har vi, vi snakker bare ikke så høyt om det. Husk det: Stillest vann har dypest grunn.

Selvfølgelig er det litt kleint, isolert sett, å få sin årlige innsats hedret med en halvhjertet 5-pakk med dressokker, men det er noe. Det er en innsats, en oppmerksomhet, en takk. Og det fortjener vi, for vet du hva? Å være en god far er faktisk et valg.

Det er kanskje en kontroversiell tanke, men jeg mener at kvinner har et mye sterkere bånd til barna enn far. Det formes et bånd under svangerskapet som stikker så dypt at det vanskelig kan fattes. Den prosessen går ikke vi fedre gjennom, men vi følger med fra sidelinjen.

Ikke spesielt mye bedre blir det vel egentlig det første året av barnets levetid heller. Vi står i puppens skyggedal og bidrar der vi kan. Stiller opp og gjør vårt beste, men likevel ikke fullt og helt mamma. Men vi er der.

Men så, sakte men sikkert, og hvis vi tar valget, blir vi en større og viktigere del av barnas liv for hver eneste dag som går. Med tiden like viktig som mamma.

 

 

Og jeg mener at å være en tilstedeværende far i større grad er et valg for far enn mor. Det er lettere å stikke av for far enn mor. Det høres kanskje kynisk ut, men alenemor-statistikken tilsier vel at det kan være noe der. Vi er rett og slett ikke like viktige som mor i starten.

Men noe er i ferd med å skje! Far er i ferd med å innhente mor hva gjelder viktighet og tilstedeværelse i barnas liv.

Vi er mer enn bare en fraværende inntektskilde, vi er her. En å prate til, en å lene seg på. Vi er på vei opp, frem og ut av skyggene, for å være mer enn bare "beste mannlige bi-rolle" i barnas liv.

Ironisk nok har vi vel kvinnene å takke for dette, for med kvinnekampens fremferd har det også skjedd noe med far. Det har knyttet oss fedre nærmere hjemmet og banet vei for å forme dagens fedre til å bli enda mer tilstedeværende i barnas liv. Og ingenting er viktigere enn det.

Enten man er mye rundt huset eller jobber langt hjemmefra - det viktigste er at man gjør hva man gjør for seg og sine. Og at uansett hvor man er, banker pappahjertet hardt og intenst for de der hjemme.

Man hører ofte at man som mann skal være en ekte mann. En skikkelig mann. En grepa kar. En tøffing. Jeg sier: fuck det. Å være en mann er lett. Enhver gjøk i flanellskjorte kan være "en mann". Å være en god far derimot - det krever sin mann.

 

 

/ Gratulerer med dagen, fattern og takk for at du er en bra mann :-)

--> DEL gjerne med fedre som fortjener en klapp på skulderen i dag.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hei hei hei!

Når barna er bittesmå ønsker man bare at de skal lære seg noen ord, men så snart man kommer dit er det lett å savne tilbake...

 

"Hei!"

 

For det er utrolig koselig når den lille knerten sier sine første ord. Man er vant til utelukkende énveis-kommunikasjon, men så plutselig en dag kommer det et ord tilbake. Det er hjertevarmende og gøy.

Her i huset går det mest i "hei" og det var utrolig koselig første gang hun sa "hei" tilbake til oss. Det er også veldig gøy når vi er i butikken og hun sier hei til alle hun møter.

Men så glemmer man jo at en pratsom liten frøken gjerne har veldig mye på hjertet. Og når man bare har ett ord i vokabularet, ja da går jo det på repeat. Hele dagen. Og problemet med "hei" er at det er teknisk umulig å ikke svare "hei" tilbake når noen sier "hei" til deg.

Det er jo helt greit når man er ute blant folk, men er man hjemme en hel dag, hver dag, med ei pratsom litta tulle kan det som i utgangspunktet er veldig koselig, fort bli litt veldig enerverende...

 

- Hei.

- Hei.

- Hei?

- Hei snuppa! Så koselig at du prater med pappa! Hei hei.

- Hei?

- Hallo du, lille snupp! Har du blitt så flink til å -

- Hei!

- Hihi, hei hei.

- Hei.

- Ja hei ja, jeg tenkte bare jeg skulle prøve å få jobbet litt, fordi -

- Hei?

- Hei ja, jo som sagt så må jeg nesten bare -

- Hei!

- Ja... ehm altså...

- Hei.

- Ja hei ja, jo altså-

- Hei?

- Ja hei ja.

- Hei. Hei? Hei!

- MEN DET VAR DA SOM...!!

 

 

/ Hei.

* Følg Heihjerte på Facebook *

Uperfekt og lykkelig

Hvorfor er vi så besatt av jakten på det perfekte når det er så mye morsommere å være uperfekt?

Du ser dem overalt, hver eneste dag, spesielt i sosiale medier. De som bare er på kule fester, spennende reiser og lever det livet du drømmer om. Hver dag. Alltid. De perfekte - med hår som gaseller, kropp som modeller og linjer som makreller. Eller?

 

Se på meg da, ække jeg perfekt eller?

 

For finnes egentlig det perfekte og hvorfor er vi så besatt av å jakte på det? Og hva er det egentlig? Er det litt flere likes på et bilde, litt flere følgere på instagram, mer penger og dyrere vesker? Er det kjendisstatus? Når er man i så fall i mål og hvordan i all verden skal man komme seg dit?

I utgangspunktet er det jo ikke noe problem å forfølge forbedring, problemet er at mange føler seg dårlig fordi de sammenligner seg med andre og ikke føler seg gode nok sammenlignet med dem.

 Eller sammenlignet med den versjonen de har valgt å fremstille seg selv som da. For den personen man er på sosiale medier, er den personen man velger å fremstille seg som. Hvordan man ser ut fra diverse vinkler, med sine beste klær på, i sine mest interessante øyeblikk. Det gjenspeiler ikke nødvendigvis et komplett bilde av virkeligheten, og det tror jeg mange glemmer å tenke over.

Jeg vet selv at det kan virke som at mange bloggere, spesielt fjonge motebloggere og fashionistas, aldri har en dårlig dag og er på Maldivene annenhver uke. De våkner sprudlende opp hver eneste morgen med en økologisk smoothie i hånden, ferdig sminket og fulladet med energi. Så kysser de sin prikkfrie, moteriktige kjæreste farvel, før de legger i vei på nok en spennende dag full av eventyr og opplevelser du bare kan drømme om.

Men det er jo ikke sånn. For faen! Beklager fransken, men det må da være mulig å forstå at ingen er bare det du ser? Selv Kim Kardashian kan få skikkelig kebabmage og bli dårlig av sin egen stank. Selv Brad Pitt kan til tider ha buser i nesa, Scarlett Johansson kan ha hvitløksånde, Justin Bieber kan synge falskt, Jacob Oftebro får kviser og Kylie Jenner kan brått få underlivssopp. Jeg mener - goddamn - folk er folk!

Og hva er det som er så spennende med det perfekte uansett? Det er jo det uperfekte som er gøy!

Hvis du snakker med en person for første gang og hun forteller deg om seg selv, om sin fremgangsrike karriere, om sine kjendisvenner, om sitt glansfulle hår, om den gangen hun satt i fengsel, om drømmeferien til Dubai og skosamlingen sin, så er det jo tiden i kasjotten du vil høre mer om!

Og om man skal tenke seg hva et slags bilde av det perfekte må være, så må det jo være Hollywood-kjendisene. Men er det bare meg eller kommer det til et punkt der de alltid begynner å ligne på hverandre? Jo flere plastiske operasjoner og tilpasninger man gjør, dess mer ligner man bare på den rare "malen" av det perfekte.

Tenner sånn, lepper sånn, kjeve sånn, øyebryn sånn - og vipps ser man ut som en billig plastfigur laget på miljøskadelig materiale. Er det noe gøy da? Å ligne på den opererte versjonen av en annen person? Høres ganske forferdelig ut, spør du meg.

 

 

Jeg vet at denne jakten på det perfekte er mest utbredt blant ungdom, ungjenter i sær, men det ligger jo et element av det i oss alle. Hvorfor skulle man ellers kjøpt dyre merkeklær, lest moteblader, sminket seg, tatt selfier kun ovenfra og ned, legge på fine filtre på instagram, ta bilde av maten hver gang man er på fæncy restauranter og tagge kjæresten når man reiser på ferie?

Spesielt ille er det som sagt i sosiale medier. Vi snikskryter oss til perfeksjon og tilpasser hverdagen til å bli mer som et showroom av våre beste sider, fremfor å løfte frem helheten. Vi søker anerkjennelse, sminker og tilpasser sannheten til den fremstår som en representabel CV - en flott oversikt over våre beste kvaliteter ikke nødvendigvis et fullverdig bilde. Det er som å ha en 3-åring i hus med et konstant jag om "Se på meg" fra morgen til kveld.

Men hvorfor er vi så opptatt av hvordan vi fremstår i sosiale medier? Hvorfor bryr vi oss om hva folk vi kanskje aldri noensinne vil møte tror om oss? Og hvorfor er hva de tror om oss ofte mer definerende og normgivende for vår egen selvfølelse enn hva vi selv tror? Heter det ikke selvtillit? Hvorfor baserer vi den da i så stor grad på hva vi tror at andre tror om oss?

Selv har jeg heldigvis for lengst innsett at jeg ikke er perfekt og at jeg heller ikke ønsker å være det. Ikke på noen måte, for perfekt er kjedelig. Og slitsomt. Å hele tiden måtte jakte på noe man ikke kan fange, er å løpe i konstant motbakke. Hvorfor gidde?

Om noe burde man heller etterstrebe å være seg selv i så stor grad som mulig, fremfor å prøve å passe inn i en uvirkelig perfeksjonsmal. Slår man seg derimot til ro med å være uperfekt, kan man være seg selv 100 %, og ingen kan ta deg på å være deg selv ;-)

Perfekt kommer man aldri til å bli uansett, så da kan man like gjerne være uperfekt og lykkelig :-)

Se vedlagte bilde av uperfekte meg for inspirasjon.

 

 

/ Hilsen uperfekt og lykkelig :-)

* Følg Uperfekthjerte på Facebook *

Hør andre episode av Gjesterommet her!

Hipp hurra, da er endelig andre episode av podcasten Gjesterommet på luften!

I denne episoden fyrer vi av et par spørsmål fra leserne, snakker om ryddeprosjektet som gikk rett i vasken og Christina avslører en av Peters best bevarte hemmeligheter. Selvfølgelig.

Denne gangen har jeg til og med lært meg hvordan man slenger den rett inn på bloggen, så da er det bare å trykke på knappen under og lytte i vei :-)

Og hvis du liker hva du hører, husk å følge Gjesterommet på Facebook :-)

 

 

/ Gooood helg! (snart) ;-)

* Følg Gjesterommet på Facebook *

Ukas krangel - Ryddefadese

Dette skulle jo være den store ryddeuken. Jeg skulle vie hver ledige time til prosjektet, jeg skulle blogge om det og ting skulle bli så flott og fint og ryddig. I klassisk stil ga jeg full gass uten å se meg tilbake.

Det var inntil frua hugg inn bremsen...

 

 

For det startet bra (les: Ryddemandag - Ting tar tid!).

Jeg suste gjennom det første store skapet i stua og fylte raskt opp en søppelsekk. Med en klar målsetning om å kaste så mye som mulig, helst halvparten av alt vi eier, hadde jeg fått en flying start. Jeg så med stor iver frem til de neste par dagene og alt jeg skulle få kastet.

Men så kom kvelden og jeg skrudde av lyset og gikk og la meg. Og det hadde jo vært grei skuring det, hadde det ikke vært for at jeg glemte å gjøre én vesentlig ting: Gå ut med søppelsekken! For planen var å lempe alt jeg kastet ut i garasjen hver kveld, slik at jeg startet med blanke ark dagen etter. Men så glemte jeg jo det...

Morgenen kom. Først var det frokost, så var det en tur i barnehagen med 3-åringen. Så måtte jeg finne ut hva jeg skulle gjøre med modellskipet jeg hadde kommet over dagen i forveien (les: Ryddetirsdag - Umiddelbart kjempeproblem!). Deretter skulle jeg hive meg på kastetoget igjen.

Men mens jeg satt der og knotet med skipet mitt og vurderte frem og tilbake hva jeg skulle gjøre, hørte jeg plutselig en vemmelig lyd fra stua. En lyd så skarp, sur og intens at den kan smelte jern og slå sprekker i vinduene. Det var nærmest som et primalskrik. Som om en vill ape hadde tråkket i en revesaks. Og lyden var denne:

- "PEEEEEETEEEEER!!!!"

Jeg skjønte det med én gang, hørte det på knitringen fra posen: Noe hadde gått galt. Forferdelig galt. På vei ut i stua måtte jeg presse meg gjennom en tett jungel av ord som kastet seg over meg og nærmest dytttet meg tilbake:

- "Hvaiallverdenerdetdutenkerpå?!?!!?Dukanikkebarekastedennesombetyrsåmyeformeg!!!Herreguddamanndukanjoikkebaregjøresånt!!Nåkjennerjegatjegblirskikkeligleimeg!!"

Da jeg endelig klarte å jobbe meg vei gjennom ordstormen, så jeg det. Søppelsekken var halvtom. På gulvet sto mesteparten av posens tidligere innhold. Ved siden av sto frua med blodskutte øyne og et hakeslipp så massivt at vi helt sikkert vil trenge en lege til å se på det.

 

Nevnte pose sees her i bakgrunnen, tidlig på dag 1.

 

Lang historie kort: I min kaste-iver hadde jeg kastet alt jeg anså som ubrukelig rot, ting som bare ligger i skapet og tar opp plass. Ting vi aldri bruker. Ting som ikke betyr det spøtt for meg. Ting helt uten verdi, ting ansett som søppel. Ting som.. vel, tilsynelatende betyr en hel del for frua!

Og sånn ble det at vi allerede tidlig på dag 2 plutselig befant oss i en skikkelig skvis. På den ene siden sto jeg og tråkket på gassen, på den andre siden sto frua med begge beina plantet på bremsen. Og hun gråt. Med hendene fulle av nips - ting som viste seg å være viktige minner med høy affeksjonsverdi.

Så, et lite tips til alle som tenker å starte på et eget ryddeprosjekt i heimen: Husk at et parforhold består av to parter, og at den andre parten kanskje har meninger den også. Sterke meninger. Og klør. Og utestemme. Også så veldig utestemme.

 



/ Ryddeprosjekt innstilt på ubestemt tid...

P.S. Mer om ryddekrangelen kan du høre på andre episode av podcasten Gjesterommet, som slippes i kveld ;-)

* Følg Ryddehjerte på Facebook *

Også så veldig tidlig da!

- "Peter - han roper på deg!"

Jeg kvekker til og spretter ut av senga lenge før jeg egentlig har våknet. Det skjer vel ikke før jeg minuttet senere sitter på baderomgulvet og venter på en liten pjokk som sitter på do. Hvor mye er klokken? Ingen anelse. Men det er alt, altfor tidlig.

Men på tiden det tar ham å vaske hender og fortelle meg om natten, rekker jeg å våkne såpass at jeg glemmer tiden. Jeg glemmer muligheten for å kanskje få lagt ham igjen, jeg aksepterer bare min skjebne og gnikker natten ut av øynene. Som småbarnsforeldre blir man vant til å gå trøtt hele tiden uansett, så et par timer fra eller til spiller liksom ingen rolle.

Vi tusler ned trappen og alt hell og lykke: El Plutt er i kjempeform! Han stråler som en sol og har ikke et hint av trass i kroppen. Og på sånne morgener er det egentlig bare å kjøre på i medvind og sørge for å holde flyten. Lage eplejuice? Yes! Lage sjokolademelk også? Hmmm, okei da.

Men først: tenne i peisen. Ikke fordi det er så kaldt egentlig, mest for kos. Vi stabler kubber, slenger inn litt gammel lokalavis og tenner på. Sammen. Så sitter vi og varmer oss på flammene, mens vi prater litt om ild og røyk og fyrstikker og sånn.

Så går vi ut på kjøkkenet. Han blander sjokopulver og melk, mens fattern kutter frukt og grønt. Epler, appelsiner, et par gulrøtter, en mango og en liten snutt ingefær. Oppi juiceren med seg! Og til det får jeg god hjelp fra min hemmelige hjelper.

 

Sorry epler - deres dager er talte.

 

Så lager vi frokosttallerken med masse godt. Paprikastenger, gulrøtter, agurk, toast med masse ost, bananskiver med peanøttsmør, mandler og avocado med sitronpepper. Selvfølgelig. Det er jo kanskje det beste.

 

Bare ekte toastproffer vil forstå hva som foregår her ;-)

 

Mellom slagene fyrer fattern opp kaffetrakteren. Doseringen sier 60 gram kaffe pr liter vann. Jeg går for 70. Trenger det lille ekstra i dag, øynene er fortsatt litt på halv tolv.

 

Come to papa!

 

Så rusler vi ut i stua, skrur på tv-en, synker ned i sofaen og mumser vår frokost og slurper våre brygg, mens peisen knitrer og toasten kiler i ganen. Og jeg innser at på morgener som dette har man to muligheter:

Enten kan man gå og sture og klage over hvor tidlig man måtte stå opp, hvor trøtt man er og hvor tøft livet plutselig ble. Eller man kan prise seg lykkelig over at man tross alt har glade små barn som fyller livet med lykke, og tenke at grytidlige morgener gir bedre tid til hygge, kos og knusekos. Jeg kunne sovet nå, istedenfor sitter jeg her med litt trøtte glugger og koser meg glugg med en av mine favorittpersoner i hele verden. Den tapte søvnen kan jeg hente inn i kveld.

Så bare et lite tips til andre småbarnsforeldre der ute som plutselig befinner seg på kjøkkenet et par timer før vekkerklokka: Hvis du først er våken, kan du like gjerne gjøre det beste ut av det. Ikke tenk på det som tapt søvn, men bonustid med verdens beste bustehode :-)

 

Frokost for to <3

 

/ Og kaffe, selvfølgelig ;-)

* Følg Morgenhjerte på Facebook *

Her og nå finnes bare lykke

Jeg har vel gått og gruet meg litt. Håper på en rolig kveld, men man vet jo aldri. Noen kvelder rett til sengs uten et knyst, mens andre kvelder... la oss ikke prate om andre kvelder.

Vi tasser inn på soverommet og jeg lukker døren bak meg. Fisker mobilen ut av lomma og skrur på en sang. Øreproppene er allerede på plass. Antony & The Johnsons. Perfekt. Jeg lar meg forføre av den vakre musikken mens jeg tusler et par runder rundt i rommet med deg på armen. Hver gang jeg passerer vinduet ser jeg ut på stjernene, sammen med musikken skaper de en romantisk harmoni. Jeg titter ned på deg og du ligger bare helt rolig og ser rundt deg. Tar inn roen. Nyter den. Sammen med meg.

Jeg vet det er skummelt å gjøre plutselige endringer nå, men jeg klarer ikke dy meg. Jeg lener meg ned til deg og susser deg på panna. Du lukker øynene halvt igjen og smiler stort bak trøtte glugger. Så blir du liggende som fryst i tiden med et halvt smil om munnen, før øynene tar en siste titt rundt i rommet, blunker noen ganger og sklir igjen. Så kommer den tunge, rolige pusten. Jeg legger deg ned, du skvetter ikke til, bare sklir av gårde til drømmeland.

Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg synes livet som tobarnsfar noen ganger kan være utrolig slitsomt. Lange dager og korte netter. Altfor mye desibel og altfor lite kaffe. Opp og ned, høyt og lavt, rop og skrik. Men alt det overskygges fullstendig av ting som dette, for i stunder som denne er alt sånt glemt. Her og nå finnes bare lykke.

 

 

/ God natt, lille snupp <3

* Følg Snuppehjerte på Facebook *

Ryddetirsdag: Umiddelbart kjempeproblem!

Nei nei nei, også denne dagen som skulle bli så produktiv, glatt og enkel! Grei skuring, ingen vurdering, bare raske, nådeløse valg.

Vel, det var inntil jeg åpent første skapdør og det første som veltet mot meg var dette...

 

Hiv O´Hoi!

 

For jeg mener... Hva skal jeg gjøre med denne? Jeg kjøpte dette skipet med stor optimisme og glød for noen år siden, og jeg har lenge sett frem til å kose meg med musikk på øret, te i kopp, ro i sjelen, og montere modellskipet bit for bit. Bygge, male, slurpe, kose.

Problemet er bare... Det kommer ALDRI til å skje. Se bare hvor mange deler det er da!

 

Uææh, instruksjonsmanualen fra hel..geland.


Så. Mange. Biter!!

 

Men jeg kan jo ikke bare kvitte meg med det? Sånn helt uten videre? Jeg kan jo ikke bare gi opp? Jeg må gå mange runder med kaffe for å ta en beslutning. Pakker det opp og ned, går frem og tilbake, bruker en liten evighet. Det virker så utrolig trivelig å nerde ut med et slikt prosjekt, men jeg vet jo med meg selv at det aldri kommer til å skje. Jeg innser det nå. Jeg er ikke en sånn fyr.

Jeg kommer aldri i verden til å samle verken tid, ro eller tålmodighet til å bygge hele det massive byggesettet. Ikke bare skal det bygges, men det skal også males! Og det skal veves tråder som skal forestille skipets tauverk. Og alt dette skal gjøres etter spesifikke instruksjoner og en plan som inneholder hundrevis av biter, kanskje tusenvis.

Like greit å bare innse det før man starter, mens ryddeånden brenner varmt og glødende:

Jeg er ikke en sånn fyr.

Så sorry HMS Victory - etter flere års venting på øverste hylle, er tiden kommet for at vi går hver vår vei i livet.

Opp i "selg / gi bort"-kassen med deg.

Kast loss, kjære venn.

 

Sukk. Det ble aldri oss to... Kasta er kasta :-/

 

/ Tøffe tak i kastebransjen - en lang dag venter.

*Følg Horatio Nelson-hjerte på Facebook *

Ryddemandag - Ting Tar Tid!

Dag 1 av ryddeuka i boks og så langt har jeg innsett følgende: Ting Tar Tid!

Så veldig mye mer tid enn forutsett. Det blir jo selvfølgelig ikke noe særlig bedre av at frua går hen og blir syk dagen før man setter i gang. Like fullt, noe ble gjort.

Tenkte jeg skulle sette av en hel dag per rom, som selvfølgelig ville gi meg meeeer enn god nok tid. Yeah right! Så langt har jeg rukket å ta ETT skap!

Og selv det ville nok ikke latt seg gjøre, hadde det ikke vært for 5 særs gode ryddetips fra medblogger og hockeytøffing Geriatriks i forrige innlegg.

Og her kommer de:

1) Bruk svarte søplesekker så ingen ser hva du har hivi oppi.. ellers plukkes skiten inn igjen.

2) Fjern batterier på barneleker så det ikke spilles en lyd fra søplesekken...da havner den inn igjen...

3) Ikke spør Kona "trenger vi denne?"...da gjør "vi" alltid det...

4) Ser det ut som det har liggi en stund, følg 1, 2, 3 og list sekken ut i garasjen/container

5) Stå ved kastevalget i all ettertid.. "Nei, den har jeg ikke sett" er helt innafor...

Jeg fulgte også et annet tips fra kommentarfeltet, et tips skjenket av Systembloggen: Bruk to kloke spørsmål til å avgjøre - 1: Elsker jeg det? (sannsynligvis ikke). 2: Hva er det verste som kan skje dersom jeg kvitter meg med det?.

 

Det gjør noe med hodet å ta en bevisst vurdering av hver gjenstand, og takket være disse rådene gikk jeg fra et håpløst system der jeg la ut alt jeg var usikker på for fruas vurdering, til å kaste ukritisk i svarte søplesekker etter en rask vurdering. Egne bokser ble etablert for glass/metall, gi bort / selg, papp/papir og plast.

Og glad var jeg for rådene, for da frua etter en stund kom for å inspisere dagens fangst, sto jeg bastant på reglene til Geriatriks.

Jeg åpnet skapdørene stolt og viste frem hvor ryddig det var blitt. Frua vurderte det nøye. Først et smil, men så en ettertenksom mine. Og så kom kritikken, men jeg var klar.

- "De hvite tre-bokstavene da?"

- "Kasta."

- "Hæ? Men -"

- "Sorry baby, no can do. Kasta er kasta, det sier Geriatriks."

- "Ja men- "

- "Æpp æpp æpp, du kan få vurdere sakene i pappboksen for glass og metall, men resten... kasta er kasta."

 

Selv den friheten skulle jeg selvfølgelig aldri gitt henne, for da gikk det brått med en times tid til seige diskusjoner om lysestaker med affeksjonsverdi som kanskje, muligens, teoretisk sett kunne komme til nytte en eller annen gang før eller siden.

Heldigvis ble vi avbrutt av barn som måtte legges, og nå står alt fortsatt ute i stua.

Bare atte...

Hun sover.

Jeg er våken.

Så i morgen er de kassene borte vekk. Gjemt blant ved og planker i garasjen.

Og dett var dett for dag 1. Ett skap! Ikke stort, men en start. Og det verste er jo tross alt å komme i gang! Fytti fløyta det tok meg lang tid å kaste den første lille pyntegjenstanden, men nå har jeg blod på tann og i morgen skal kaffemaskinen fyres opp før hanen galer for en lang dag med kast-o-rama!

Men det blir tøffe tak, for steike heller - affeksjonsverdi er en skikkelig bikkje! Men man kan jo ikke ta var på alt som betyr noe heller. Slik som denne gresstrømpesaken...

 

You lookin´ at me?

 

Bah, når jeg ser ham sitte der og blunke til meg med sitt ene friske øye, så angrer jeg selvfølgelig bittert. Men, jeg får holde meg til loven: Kasta er kasta. Og det går uansett mot jul og da kommer nok plutten rekende med ørten tonn nye skatter fra barnehagen likevel ;-)

Men nå får jeg runde av - jeg har ting som må kastes før frua lukter lunta, og kommer løpende ned trappen. Så her kommer en liten bildespesial av hva vi har vært gjennom i dag.

 

Trenger mamma 748 små vaser? Niet. Fersken, go wild!

 

Øøøøh... Var ikke dette en bursdagsgave til en eks av meg, da? Huppsann.

 

Bestevænna <3

 

Se der ja, hjelper å tynne ut i rekkene!

 


En knekt tommestokk? Send den til de evige jaktmarker!

 


Daaaa, bebisbilder av plutten <3 De kaster vi. Neida ;-)

 

/ Mål for morgendagen - Bli ferdig med stua.

* Følg Affeksjonsverdihjerte på Facebook *

Nå skal det f... meg ryddes!

Okei, that´s it! Nå er jeg lei, så inn i hampesvarten lei. Her må noe gjøres. Asap!

 

 

For som travle småbarnsforeldre med to aktive blogger og to aktive barn og alt som hører til, har det ballet på seg og hopet seg opp noe så inn i hampesvarten - og nå har det endelig toppet seg. For når selv et notorisk rotehue som meg kjenner det på kroppen, ja da er tiden virkelig moden.

Du vet det er på tide å ta drastiske steg når du sitter og irriterer deg over småfuglene som flyr utenfor vinduet. Til vanlig pleier jeg å tenke at de ser så lystige og lekne ut der de danser i solen, men nå irriterer jeg meg bare over at de ikke kan sitte stille i ETT J.... SEKUND, fremfor å fly frem og tilbake og være særs irriterende. Og det er ikke bra.

Det er jo ikke de stakkars fuglene sin skyld.

Det er ting som at for å få en liten krok av huset til å se slik ut:

 



Må et annet rom se slik ut:

 

 

Så nå skal jeg gå gjennom absolutt alt vi eier og har, åpne hver eneste skuff, ta ut hver eneste kopp, vurdere hvert eneste plagg, og kaste så mye jeg klarer. Absolutt alt skal stille til jobbintervju: T-skjorter, krakker, tannbørster, krydder - alt!

Så skal det grupperes inn i tre enkle kategorier: Behold - kast - gi bort / selg. Og det har jeg tenkt til å bruke hele uka på.

For jeg innser at vi ikke kommer noen vei med å bare smårydde litt her og der. Vi må ta de tunge løftene også. Slik som sofaen oppe. Den må ut. Nå. Og kurvstolene - hvor mange trenger vi og hvor mange har vi egentlig?

 

 

Så denne uka går det mot et skikkelig ryddetema her på bloggen! Ryddetips, bak-fasaden-bilder og selvfølgelig skatter og grusomheter fra fortiden. Kanskje dukker det opp noe rask fra tidligere ekser? Skadedyr? Nazigull? Hvem vet - time will show!

Ju jävlar, frem med hanskene her skarre ryddes!

 



/ Kast kast kast!

* Følg Ryddehjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits