oktober 2017

Drama i et dukkehjem

Til 3-årsdagen fikk lillesnupp et dukkehus av Christina. Skulle visstnok være den ultimate gaven til en liten jente.

Men jeg er mann. Jeg har aldri lekt med dukker. Kan det være så moro da? Leke mamma og pappa og baby? Skeptisk.

Men jeg er jo tross alt småbarnsfar og det minste jeg kan gjøre for barna er å prøve å forstå deres verden.

Så derfor, når ingen så meg og ingen var hjemme, brettet jeg opp ermene og ga dukkehuset et forsøk.

Slik gikk det:

Musikk: "Montego" Kevin MacLeod (incompetech.com). Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License. http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/

/ Takk for meg x-)

Når attpåklatten kommer snikende

Jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner greia.

Før var jeg helt imot. Attpåklatt? Kommer ikke på tale! Vi har to barn og det er helt perfekt. Én i hver hånd, aldri noe problem. To barn er mer enn nok. Nesten litt for mye iblant.

Men så blir de eldre da. Klarer seg selv, gjør ting selv, går selv, spiser selv, sykler, går på do og alle de 1000 tingene vi måtte hjelpe til med før. Og plutselig sitter man der og tenker: Var det alt? Begynner jeg å bli overflødig allerede?

Da begynner det plutselig å kile litt i nakken. Tanken på én til. En liten kladd som lukter karamell og trenger deg til alt. Et bustehode til rundt frokostbordet, én til i armkroken og foreldrehjerter som bygges ut med et rom til.

Frem til nå har det vært helt uaktuelt og tanken har ikke engang virket et hint besnærende. Men etter så mange år med lyd og kaos, lyd og kaos jeg trodde gjorde meg gal, er det plutselig stillheten jeg frykter. Når ting går som smurt. Måltider der ting ikke går i bakken. Dager uten knall og fall og kos i armene.

Da begynner man plutselig å tenke. Det hadde vært fint med en til da.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Misforstå meg rett, jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner de som får det. Skjønner hvorfor man så ofte hører om folk som egentlig hadde beveget seg videre til en ny fase i livet, bare for å plutselig få et kjærlighetsbarn til.

For selv så mye slit det kan være til tider og selv om man får poser under øynene så blå og store at de ser ut som Ikea-poser, så er det i hvert fall etter min mening ingenting større, bedre eller mer meningsfylt enn å ha barn.

Og når de de plutselig går fra å krabbe til å gå til å gå ut døra, kjenner man plutselig på at tiden har flydd. Spesielt nå som yngstesnuppa har rundet 3 år. Stellebordet er borte for lengst, tiden med babygrøt og rutiner er som et fjernt minne. Nå går ting på automatikken og jeg får til og med, fra tid til annen, gå på do i fred.

Jeg trodde det var det jeg drømte om og så frem til. Tiden da alt ville bli litt enklere. Få frigjort armene fra bæring og hjelp, kanskje få armene for seg selv. Men den tiden kom plutselig over natten og nå har armene snart ingen steder å gjøre av seg.

Enda har vi selvfølgelig mange herlige år med bæring, kosing, middagslaging, tannpuss og leggerutiner igjen, men tiden flyr og stopper ikke for noen.

Og noen dager, spesielt på dager der bursdagskaken får et ekstra lys på seg, føles det vel bare som at tiden iblant tikker litt for fort. For disse armene er ment for å bære, ikke for å tvinne tomler.

Så jeg sier ikke at vi skal ha en til, men jeg skjønner greia. Veldig.


 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Morkake og pastaskruer

Der satt jeg. Torsdag formiddag, 16. oktober 2014. I en ukomfortabel stol og spiste overpriset pastasalat fra sykehuskantina.

Ikke bare var den dyr, men pastaskruene var dessuten underkokt og harde. Ikke var den spesielt god på smak heller. Jeg er ikke en sånn fyr som ofte klager på mat, men akkurat denne vurderte jeg å ta med tilbake og kreve en ny.

Da jeg plutselig ble far.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rart hvordan en bit med skruer på en plastgaffel plutselig ikke betyr stort når livet banker på døren. For plutselig var fødselen i gang og glemt var alle tanker om riktig koketid for pastaskruer.

Ikke lenge etter følte jeg meg merkelig nok ikke spesielt sulten uansett, for å sitte på første rad under en fødsel gjør liksom et og annet med appetitten. Nå vet ikke jeg om du har vært med på en fødsel eller ikke, men la oss bare si at det er en opplevelse som gir deg hår på kassa. En forestilling som lett kvalifiserer til 18-årsgrense.

Magisk, selvfølgelig, og først og fremst magisk, men også overraskende blodig og mye. Jeg skal ikke klage, jeg satt der tross alt bare som sjokkert tilskuer og kjente alt blodet i kroppen samle seg i området rundt sokk og ankel, men det er ikke noen lek å sitte på første rad heller.

Jeg hadde riktignok vært med på et keisersnitt før og trodde jeg hadde sett alt. Men jeg tok feil. For med keisersnitt foregikk siste del av fødselen bak lukkede gardiner fra magen og ned, slik at mamma og pappa ikke fikk se hva som foregikk der nede, før babyen ble båret frem og showet var over.

En vanlig fødsel er derimot en helt annen greie. For der sitter du og tenker "kjipt med den pastasalaten" og plutselig er det blod overalt, en baby er på vei ut av en annen persons kroppsåpning, folk kommer til, det er plasthansker og leger og skriking og kaos. Og ingen bryr seg om at du betalte det hvite ut av øyet for de pastaskruene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og når barnet først er ute og du tenker "Nå er barnet ute, nå kan vi slappe av, jeg er verdens lykkeligste mann", da først blir du introdusert for et mytisk fabeldyr du aldri før har hørt om: Morkaken!

Igjen, hvis du ikke har vært med på en fødsel før, morkaken er som en kjempestor sjokoladepudding som følger tett bak babyen på vei ut samme portal, litt som prosesjonen som følger bak et brudepar på vei ut av kirken.

Men ingen hadde fortalt meg at det skulle komme en liten mini-fødsel etter den første fødselen og i hvert fall ikke at det ikke var helt uvanlig at sykepleierne holdt opp nevnte kake og ga deg et foredrag om alle dens fantastiske egenskaper. Og du sitter der og tenker: Hva. Er. Det. Som. Skjer?!

Brått forlater alle leger og spesialiser rommet, og du sitter igjen med et hode fullt av tåke, en utslitt småbarnsmor og en helt vanlig baby i armene. Og ingenting virker plutselig virkelig.

Bortsett fra én ting.

For midt oppi kaoset og pastaskruer som bare blir hardere og tørrere for hvert minutt, er det én ting du vet med 100% sikkerhet: Vi menn liker å tro at vi er så hardbarka og tøffe, men har du sittet på første rad og opplevd en fødsel på nært hold, vet du at vi ikke når en fødende kvinne til knærne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Gratulerer med dagen, begge jentene mine ♥

Hipp hurra for lillesnupp!

Endelig er dagen her. Ikke lenger en liten og puslete 2-åring, men en ganske gigantisk 3-åring. Så i dag startet dagen med boller og kakao på sengekanten :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg trodde først hun sov da vi kom inn, men hørte fort en knisete latter fra under dyna. Mon tro hvor lenge hun har ligget sånn og gledet seg.. x-)

Etter boller og sang, var det rett i barnehagen, der enda mer feiring venter med sang, dans og egne tradisjoner.

Så venter valgfri bursdagsmiddag her hjemme. Eller valgfri og valgfri, fru blom. Planen var at hun skulle få velge middag helt selv, men til morgenen i dag svarte hun bare "leverpostei", så det spørs om ikke vi får ta litt ansvar likevel ;-)

Og etter det kommer tante på besøk. Da blir det enda mer feiring!

Så i kveld tror jeg det er en sliten og fornøyd 3-åring som kommer til å kræsje ned i senga med tyllskjørtet på og boller i munnviken. Det må være lov på den største dagen i verden ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
.. og selvfølgelig bursdagssangen til Nrk Super :-D

/ Hipp hipp!

Kake, skatt og konfettikanon

3-årsdagen er noe helt spesielt. Det er liksom den bursdagen der barnet for alvor forstår hva dagen innebærer. En hel dag skrevet i deres tegn. På toppen av verden, universets midtpunkt, kjendis for en dag!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sånn er det i hvert fall her, for hovedpersonen selv har nesten ikke snakket om annet i ukesvis. Så nå som den store dagen endelig var her, måtte vi selvfølgelig feire den skikkelig. Og for en fantastisk dag det ble!

Det startet tidlig med skogstur og skattejakt for de små. For med seks feststemte barn samlet under ett tak, kan det være greit å få brent av litt krutt. Så armert med hvert sitt skattekart sendte vi dem til skogs for å jakte på bortgjemte gullskatter. Så ventet en rask nistepause med brødskiver, saft og "boksen går", før det bar tilbake for å virkelig sparke i gang feiringen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hipp hipp hurra med pølser, kaker, ballonger, dans og leker. Og Elsa-kaken til pappa. For det er ikke til å stikke under en stol at den kaken ble en aldri så liten snakkis i år. Lillesnuppa var ikke akkurat flau for å vise den frem til alle og enhver, og da vi endelig skulle gyve løs på den, føltes det som å kutte i en bryllupskake.

Det gjorde litt vondt i sjela å se Elsa bli avkledd bit for bit, men det var fort glemt da kaken kom i munn, for om jeg får si det selv: Den kaka var helt sinnssykt god! Men jeg er en anelse inhabil da ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her må jeg forresten få skyte inn et annet tips: Konfettikanon!

Jeg fant nemlig en sånn da vi var på shopping før helgen og tenkte: Oh yes! Det er vel ingen overraskelse at Christina så min reaksjon og umiddelbart tenkte: Oh no.

Men jeg hadde rett, for den kanonen var verdt sin vekt i gull! Den gikk av med et smell og fylte hele(!) kjøkkenet fra gulv til tak med dalende konfetti i alle regnbuens farger. Barna spratt umiddelbart opp og begynte å danse i konfettiregnet. Ja vel, så kom det til å bli en ganske ugrei ryddejobb i etterkant, men fy søren for en party starter. Vips så var festen i gang!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fra der og ut var det bare gladstemning over hele fjøla helt til sistemann takket for seg. Og mens roen senket seg over huset, sank vi ned i sofaen for en rolig yoghurt og litt barne-tv før tannpuss og leggetid.

Og da takket pappa for seg ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det verste av alt: Selve bursdagen er ikke før i morgen! Og da venter den beste bursdagstradisjonen av alle: Å bli vekket til boller, kakao og bursdagssang på senga. Jeg gleder meg allerede til å se ansiktsuttrykket hennes :-)

... men først må jeg ned for å sjekke kjøkkenet for konfetti. Igjen ;-)

/ Sees i morgen!

Da lillesnupp så kaka

Gårsdagens bursdagsfeiring var full av høydepunkter, men det var ett øyeblikk som tok kaka.

Jeg skal innrømme at jeg var ganske spent da jeg sto foran kjøleskapet med to nysgjerrige barn foran. De lurte fælt. Hva er det du skal vise oss? Overraskelse, hadde jeg sagt. Nå sto de og trippet.

Et lite sekund var jeg litt redd for at jeg hadde oversolgt øyeblikket. Kanskje synes hun ikke det var noe stas likevel? Kanskje ble det tidenes antiklimaks og en lang dag med kakebaking hadde vært forgjeves?

Men jeg rakk ikke mer enn å gløtte på kjøleskapsdøra før alle mine bekymringer var som dugg for solen.

For da barna fikk øye på Elsa som tronet øverst i kjøleskapet som den iskalde dronningen hun er, tror jeg kanskje det klikket litt for dem. Begge to like mye egentlig. De hoppet og jublet og ble helt fra seg av begeistring. Lillsnuppa smilte så stort og gjorde så store øyne som jeg aldri har sett før.

Storebror var minst like begeistret. Ikke så mye for hele Elsa-konseptet, men fordi han fort innså at her var det snakk om mer kake enn han kunne bære.

Så spratt storebror videre og jublet i vei om hvor mye kake han skulle spise, men lillesnuppa ble stående igjen og se på kaken som forelsket. Strøk på Elsa, prøvde å stjele til seg litt pynt og pratet ustanselig om hvor fint alt var.

Om kake, bursdag, Elsa, Olaf, kake og bursdag igjen. Hun kom seg liksom ikke videre.

Og det er ikke meningen å skryte eller noe sånt altså, men akkurat da, mens jeg sto der med søvn i øynene og så den lille tuppa stå som forhekset og stirre måpende på den fortryllende kaken som på magisk vis hadde fløyet inn i livet hennes, følte jeg meg som verdens beste pappa.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Mye mer om bursdagsfeiringen kommer senere, men nå må vi leke med nye leker :-)

* Følg Kakehjerte på Facebook *

Elsa-kaken er i boks!

Endelig! Det er nesten ikke til å tro, men Elsa-kaken er faktisk ferdig!!

Ja vel, så er det kanskje ingen stor bragd sett fra månen, men for meg og spesielt etter en dag som denne, er det faktisk en liten månelanding. Spesielt siden jeg begynte på denne kaken rett etter frokost og klokka nå er snart halv to på natten x-)

Jeg kunne ikke vært mer fornøyd og jeg tror lillesnuppa kommer til å juble av glede når hun ser den. Sant å si så er jeg faktisk ganske stolt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den har riktignok kostet meg en hel dag med harehjerte, kakebaking og neglebitende stress, for ikke å snakke om en formue i ingredienser, dukker og pynt. Den er helt sikkert ikke perfekt, men det er uansett en kake laget med ømhet, kjærlighet og klønete pappafingre.

For noen timer siden ville jeg nok sverget til posekake for livet, men nå som jeg ser hvordan Elsa står der og ser stolt utover sitt lille kake-herredømme, må jeg innrømme at det var litt moro tross alt. Men enda godt det er et halvt år til neste gang ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


P.S. Hvis noen skulle være i markedet, så brukte jeg denne kakebunn-oppskriften, denne smørkrem-oppskriften og denne fremgangsmåten :)

/ God natt :-)

* Følg Bakehjerte på Facebook *

Totalt kakekaos!

Da jeg tidligere i dag ga meg i kast med å lage Elsa-kake til lillesnuppas bursdagsfest i morgen, ante jeg ikke hva jeg bega meg ut på.

For jeg var rimelig sikker på at jeg hadde alt under kontroll. Bare smelle sammen en kake, plante Elsa i midten og rulle ut en nydelig kjole i lyseblå marsipan. Eller fondant, hva enn det måtte være. Easy peasy, dette blir jeg ferdig med til lunsj.

Men det var før jeg innså at jeg manglet absolutt alt. Ikke hadde jeg tilstrekkelig med ingredienser, ikke hadde jeg Elsa-dukke og fondant hadde jeg aldri hørt om engang. Hvor i all verden kjøper man sånt?

Men først måtte vi bare ta en svipptur til Tønsberg for å levere et kamera til reparasjon. "Perfekt!", tenkte jeg. Da slår vi bare to fluer i én smekk og handler på veien. Burde gå fort.

Men vet du hvor mange butikker du må oppsøke før du finner alt du trenger av kakelys, fondant, Elsa-figur, Elsa-tallerkener, gavepapir, spiselig pyntelim og wienerpølser nok til å mette en liten tysk ølfestival? Mange. Veldig mange.

Så da jeg endelig kom hjem og skulle begynne på kaken, måtte jeg dra rett i barnehagen for å hente barna!

Og Elsa-dukken, selve hovedfiguren i dette kaoset, kakens midtpunkt og morgendagens "pièce de résistance"? Nei, nix og no sir. På tredje butikken hadde jeg riktignok fått napp over telefon, men jeg hadde ikke rukket å hente den enda. Så det måtte vi lure inn på veien hjem.

Heldigvis elsker barna å hjelpe til på kjøkkenet, så det meste av tiden mellom "ha det da barnehagen" og "natta pappa" gikk med til å bake bursdagskake. Og det var egentlig utrolig fint, for dermed kunne jeg stresse ned og heller kose meg med barna på kjøkkenet.

Og sånn ble det at vi faktisk rakk å få ferdig kakebunnene i tide til at vi skulle legge barna, men heller ikke mer enn det. Så nå står hele kjøkkenet på hodet, pynten er fortsatt i posen og Elsa står i boksen sin. Det skal bli en kake, det lover jeg, bare ikke riktig enda.

For en respektabel kakeblogger av rang, hadde det sikkert tatt ti minutter å smelle sammen resten, men for en mann med ti tommeltotter kommer det til å ta resten av kvelden. Men den skal bli ferdig og den skal bli fantastisk.

Bilde av ferdig kake kommer, men det kan bli sent. Hvor sent? Ingen aning, men det blir nok lenge etter Thomas og Harald ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alle mann i arbeid!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Du vet det er kaos når det er kakerøre på plantene x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tar jo litt ekstra tid med gode hjelpere ;-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ferdig røre, klar for party! :)
 

/ Ålreit Elsa, let´s dance.

Mann baker barbiekake

Å lård. Dette kan bli interessant x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For tidligere i dag spurte jeg mine kjære facebook-følgere om tips til hva slags kaker jeg kan lage til lillesnuppas bursdagsfest i morgen. For når nesten hele familien på begge sider har takket ja til kaker, fest og pølsekalas, så må man jo slå på kake-stortromma. Derfor ba jeg om tips og nå er jeg så kakefysen som jeg aldri har vært!

For med rundt 150 kakeforslag å velge mellom, rekker man å bli ganske sugen på kake underveis ;-) Det er smashkaker, daimkaker, suksesskaker, cup cakes, bløtkake, gulrotkake, rullekake, ostekake etc etc.

Men det er ett forslag som så langt har stukket seg ut av mengden: Frost-kake.

For lillesnuppa ELSKER Anna & Elsa, selv om vi faktisk aldri har sett Frost-filmen, haha! Noe sier meg at de eldre jentene i barnehagen har en viss påvirkning her ;-)

Da jeg først så oppskriften, tenkte jeg: Nei nei nei, niks, niet und nein. Jeg skal ikke lage en kake som involverer marsipan/fondant, fjong pynt, flere kakelag og ikke minst en barbiedukke midt oppi alt, kledd opp i spiselig pynt. Gløym da!

Men...

Dess mer jeg tenker over det...

Ingenting hadde faktisk vært kulere å servere! Så.. Ja nei da får man vel bare brette opp ermene og begynne.

Aller helst skal jeg lage to kaker i løpet av dagen, men noe sier meg at dette vanvittige prosjektet kommer til å kreve brorparten av kaketiden, spesielt siden vi har verken Elsa-dukke eller fondant (hva enn det måtte være), så får vi heller vurdere en litt enklere langpannevariant for kake nummer to. Den falt plutselig litt i skyggen ;-)

Så pass opp egg, melk, mel og sukker: Her kommer jeg!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Oppdatering kommer på bloggen når kaken er klar. I kveld. Kan bli sent. Kan bli natt ;-)

NB! Følg dramatikken underveis på Snapchat --> Pappahjerte.

Manflu eller fødsel: Hva er verst?

Svaret vil sjokkere mange!

De siste to ukene har jeg vært nede med manflu og i løpet av mine tøffe dager på sofaen har jeg tenkt. Mye. Mens jeg lå der og vred meg i selvynk og fortapelse, ble jeg nødt til å stille meg selv spørsmålet som får kvinner til å frese og derfor har vært unngått i generasjoner:

Hva er egentlig verst, et akutt tilfelle av manflu eller en helt vanlig fødsel?

Først tenkte jeg at svaret var soleklart, men så begynte jeg å bryte det ned i mindre biter og innså at sannheten var langt fra så ensidig.

Så for å få et endelig svar på dette, har jeg foretatt en detaljert analyse i 10 ulike kategorier og sett på de separat. Så har jeg tildelt ett poeng til den verste tilstanden i hver kategori og oppsummert poengene til slutt.

Konklusjonen? Hold på hatten, svaret kan komme til å sjokkere deg.


 

1. Symptomer
Fødsel: Magen står som et trommeskinn, knapper skyter ut av klærne og du innser at du aldri har vært så stinn, selv ikke etter multekremen på julaften. Så begynner du med ujevne mellomrom å få rier i underlivet. Men alt i alt, ikke spesielt vondt egentlig. 0 poeng.

Manflu: Du blir tett i nesa, verden begynner å spinne. Ørene tetter seg og tidsperspektivet blir forvridd. Du får vondt i hodet og må sove. Masse. Luktesansen forsvinner, du kan verken lukte eller smake bacon. Du begynner å betvile meningen med livet. 1 poeng.

 

2. Sympati
Fødsel: Alle du kjenner kommer med råd, vink og sin dypeste medfølelse. De ringer deg og sender deg meldinger. Alle er på ditt lag og i en kort periode er det som om hele venninnegjengen går gjennom synkron simultanåpning. Dette klarer du, du er sterk, vi er sterke med deg. 0 poeng.

Manflu: Du får gjentatte ganger høre at du får ta deg sammen og folk ler av deg når du forteller om tingenes tilstand. Du må sende mail til alle på jobben om at du begynner å føle deg pjusk. Ingen tror deg. 1 poeng.

 

3. Hjelp fra andre
Fødsel: På sykehuset har du en hel armada av spesialister til å hjelpe deg. Du brenner av et årsverk i legetimer, konsultasjon og spesialkompetanse på én natt. Og når du kommer hjem står mor, svigermor, søstre og venninner i kø for å få lov til å hjelpe. Aller helst overnatte, for da er de tilgjengelig 24/7. 0 poeng.

Manflu: Ingen bryr seg. Du er samfunnets sutrete kvise på rumpa og ingen vil høre hvordan du sliter med en ikke-diagnostisert sykdom som verken anerkjennes eller respekteres. Du er overlatt til deg selv og nesesprayen. Ikke en gang Gud bryr seg om deg, men til tider føles det som at han i kjelleren puster deg i nakken. 1 poeng.

 

4. Varighet
Fødsel: Så snart alarmen går, er det normalt sett snakk om et par timer til et par dager maks. Kan i visse tilfeller også bare være snakk om minutter.  Det er noen intense timer, det skal fødselen ha, men like fort som den er i gang, er den over. 0 poeng.

Manflu: Timer. Dager. Uker. Måneder. Ingen vet hvor lenge en "Grad 5"-manflu kan vare, men at den kan trekke ut i de vide og brede levnes det liten tvil om. Det er en mangefasettert sykdom som kan anta flere former. Fra forkjølelse til feber til influensa til bihulebetennelse. Manflu er en sykdom med mange ansikter. Der fødsel har en ganske brå og definitiv slutt, vil manflu trekke ut i lange drag og du frykter at det aldri vil ta slutt. 1 poeng.

 

5. Smerter
Fødsel: Du presser et annet menneske ut av en kroppsåpning. Ferdig snakka. 1 poeng.

Manflu: Du har litt vondt bakerst i nesa, bak øynene, men mest i vilja. 0 poeng.

 

6. Botemidler / smertelindring
Fødsel: Du tilbys remedier, hjelp og medisiner som kunne reist en kollapset elefant. Ting som er utviklet i hemmelige bunkerser og svartelistet i 48 land. Så har vi også det vanlige: Epidural, varmt bad, klut i panna og flere piller enn du finner på et rave-party. Dessuten tilbys ofte din manns hånd som du står fritt til å knuse med all din muskelkraft. Kort og godt: Du har hele verdens smertelindring for dine føtter. 0 poeng.

Manflu: Nesespray, tørkerull og halslinser, hvorpå ingen av dem fungerer spesielt effektivt. Du tør ikke ringe fastlegen i frykt for å få kjeft, noe du sannsynligvis også ville fått. Nesesprayen kan i tillegg gjøre deg avhengig og allerede på dag 3 innser du at du har blitt litt for glad i den og må legge den til side for en stund. På samme tid innser du at halslinsene egentlig bare er godteri kamuflert med et tynt lag lakrissmakende placebo. 1 poeng.

 

7. Frynsegoder
Fødsel: Butikker gir deg gratis produkter, folk kommer innom med gaver, slektninger sender penger og ukjente folk stopper deg på gata for å gratulere og hylle barnet som om det var den neste Messias. Dessuten får du flere uker fri fra jobben og helt sikkert en fyldig blomsterbukett med et signert kort fra alle på kontoret levert på døra. 0 poeng.

Manflu: Du får spise så mange halslinser du vil, men halvveis nedi den andre posen innser du at de ikke tuller når de skriver "kan ha lakserende effekt". Du haler deg inn på do og ringer din lokale idrettsforening for å bestille en pall med dopapir. 1 poeng.

 

8. Belønning
Fødsel: Et eller flere barn. 0 poeng.

Manflu: En uggen t-skjorte vasstrukket med snørrstriper. 1 poeng.

 

9. Økonomi
Fødsel: Ikke bare dekker staten hele regningen fra sykehuset, men de begynner også gladelig å sende deg penger for din makeløse innsats. Dette vil pågå hver måned i flere år. 0 poeng.

Manflu: Du går utelukkende i minus og når du endelig blir frisk, innser du at du har svidd av et feriebudsjett på nesespray, snørrfiller, pastiller, te og den tidligere nevnte pallen med dopapir. 1 poeng.

 

10. Etterdønninger
Fødsel: Du er mor! Du har et barn i armene som vil elske deg like høyt som du elsker det for resten av livet. Ingenting er større, ingenting er vakrere. Du har begynt på et helt nytt liv og ting kunne ikke vært mer fantastisk. 0 poeng.

Manflu: Folk hvisker og tisker i gangen når du endelig kommer tilbake på jobb. Folk sier de forstår, men ingen forstår. De var ikke der og så hvilket helvete du gikk gjennom da du måtte lide deg gjennom den fjortende episoden av Ullared på rad. Du er fullt restituert og tilbake i toppform, men nå som du endelig er frisk har folk 0 sympati for det du har vært gjennom. Dessuten savner du både nesespray og Ullared. 1 poeng.

 

Konklusjon:
Det ble en overraskende tett kamp og Fødsel kjempet ridderlig, men tallenes tale er klar og med hele 9-1 i sluttresultat finnes det ingen tvil: Manflu er verst.

Så da kan vi kanskje legge den ballen død, og muligens få en smule sympati og påfyll i tekoppen neste gang vi ligger der og kjemper for livet? For husk at selv om en fødsel er en utrolig tøff prosess, så er Manflu hele ni ganger verre ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Del gjerne med andre skadelidende ;-)
* Følg Manfluhjerte på Facebook *

Tyllskjørt og vinterdress

Trassalder. Bare ordet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen.

Men i dag fant jeg en spennende artikkel om hvordan man kan håndtere denne mildt sagt interresante tiden. Der ble jeg blant annet veldig overrasket over å lese om en helsesøster som velvillig lot datteren dra til barnehagen med tyllskjørt utenfor vinterdressen en hel vinter.

Er det greit eller burde vi som foreldre sette en stopper for sånt?

Beautiful princess
Licensed from: alenkasm / yayimages.com
 

Jeg vet forresten at mange vil ha det til at man skal kalle det selvstendighetsalder, men der er jeg ikke helt enig. Vi kan godt bli enige om at trassalderen er en viktig periode for å teste grenser og lære seg å bli selvstendig, men måten den utfolder seg på fortjener sjeldent et så fint ord som selvstendighetsalder.

For det meste er det bare god gammeldags trass. Pappa går ned trappen først? Eksistensiell krise. Feil smak på yoghurten? Alt er tapt. Feil farge på sokkene? Livet er over!

Men selv om trassalderen til tider kan virke som en uproduktiv periode av galskap, er det viktig å huske at trassalderen tross alt er en viktig prosess. Det er barnets første virkelige møte med selvstendige reaksjoner, de vet bare ikke hvordan de skal håndtere livets mange opp- og nedturer enda. Så på dager der trassen står høyt i kurs, kan det være fint å vite at det bare er for en periode. Det vil gå over.

Og bare tenk hvordan det ville vært om barna aldri gikk gjennom denne læringsperioden. Se for deg en voksen mann eller dame som klikker i vinkel hver gang man er tom for melk. eggeplommen i speilegget sprekker. Eller legger seg ned på gulvet og hylgråter hvis favorittsokkene ligger til vask. Da er det bedre med en kortvarig periode med ulogisk trass. Tross alt. Det kan være et fint halmstrå å klenge seg til i trange tider ;)

Sett utenfra, kanskje spesielt før man får egne barn, kan trassalderen kanskje virke som galskap og en stor brist i oppdragelsen. Det virker kanskje verken logisk eller rasjonelt å sende barna i barnehagen med prinsessekjole utenfor vinterdressen, men er det én ting man lærer av trassalderen: Velg dine kamper.

Selvfølgelig skal man ikke la barna bestemme over hele fjøla, men noen kamper må de også få vinne. Sånn sett er trassalderen en viktig periode for læring. Ikke bare for barna, men også for oss foreldre. Hvor hardt skal vi som foreldre dra i tauet og når skal vi slippe? For barna handler det om å utforske grenser og se hvor langt de kan strekke strikken før den ryker. Det er en viktig del av prosessen for begge parter. Vinne litt, tape litt, finne det gylne midtpunkt.

Selvfølgelig kan man sette hardt mot hardt, men sjeldent har to esler som drar i hver sin ende av ett tau fått utrettet stort. Og som foreldre er det vår rolle å være større, sterkere, klokere og god.

Så ikke vær et esel, men velg dine kamper og velg dem med omhu. Er det egentlig så farlig om de tropper opp i barnehagen med tyllskjørt utenfor vinterdressen hvis det tilsynelatende betyr alt i verden for dem? Nei, det kan faktisk være helt riktig. Så kan man heller være tøffere i andre kamper, som når barnet krever å kjøre bil med vinduet nede i 20 minus.

For sånn er trassalderen. En krevende drakamp mellom foreldre og barn, fornuft og galskap, tålmodighet og selvstendighet. Når man står midt oppi det kan det føles som at trassalderen aldri vil passere, men bare vit at det skjer. Like fort som den kommer, er den over. Og det er den beste dagen i ditt liv ;-)

Couple celebrating
Licensed from: phovoir / yayimages.com
 

/ This too shall pass ;)

3000 pushups!

Jeg skriver ikke så ofte om trening her inne, rett og slett fordi jeg vet at det ikke er superinteressant for alle. Men i vinter har jeg bestemt meg for å komme i litt bedre form og i går kom jeg over en utfordring på youtube som jeg rett og slett MÅ hive meg over.

Og nå som jeg endelig begynner å bli frisk fra flere ukers manflu og bihulebetennelse, er det helt på sin plass med en hårete utfordring. Utfordringen er like enkel som den er kjip: 100 pushups hver dag i 30 dager. 3000 totalt.

Så fra og med nå og 30 dager fremover, i all slags vær og uansett hvor jeg måtte være: 100 pushups hver dag. Jeg startet utfordringen med å filme en makstest for å sjekke nåværende form, og så måtte jeg selvfølgelig ta FØR-bilder for å se om all pushing har gitt resultater når utfordringen endelig er over.

Men frem til det... Tre. Tusen. Pushups. Jeg kunne sagt at jeg gleder meg, men det ville vært å lyve ganske kraftig ;-)

Hei og hå, nå kjører vi på! Se video under :)

Musikk: "Bummin on Tremelo" Kevin MacLeod (incompetech.com). Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License. http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/

/ Wohooo, "bare" 2960 igjen! ;-)

Spennende skattejakt i skogen

/ annonse /


 

Klink i kassa, et spennende brev
Fire små bein gjør et spenstig svev.
 

Av med sløyfen, rull det ut
Store øyne og et muntert tut.
 

Tenk så spennende, et skattekart!
Følg pilen mot x-en, så setter vi fart.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ut i skogen både høyt og lavt, titte på trær og stubber
Vende på steiner og hopp over kvister, hilse på gamle gubber.
 

En sving her, en sving der, ta inn til høyre ved neste
For snart er skatten vår og da skal vi feste.
 

Men hva skjuler seg der ute i skogen, kan det være gull?
Er det skognissens skatt, er det mamma og pappa eller er det bare tull?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

En spenning så intens, en glede så stor
Er det markspiste kongler eller kake på dekket bord?
 

Over en stein og under en grein
Pass på så du ikke snubler, kom da søster, ikke vær sein.
 

Kvister som knekker og barnåler som fyker
Når fire små føtter til skogs radig stryker.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så brått et stopp, kan det virkelig være?
Er skatten her, er det penger eller pære?
 

Plutselig fra bak en stubbe, noe som glinser
Synlig fra månen, uten verken briller eller linser.
 

Vi fant, vi fant, nå blir vi rike!
En skatt, en skatt, kan nesten skrike.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En pakke i fanget, en kråke kraker i det fjerne
Små hender med fingre lange, grafser seg inn til dens myke kjerne.
 

Seige krokodiller og myke skumnisser
Store smil mens Teo tisser.
 

En skatt så fin, tenk å finne noe så flott
Å sitte på en benk og mumse fritt på godteri så godt.
 

Ikke lenger luske rundt som gjedda i sivet
Ta inn skogens lyder og bare nyte livet.
 

Fire små føtter som spretter av glede, midt blant granbar og elg
Ser på oss og vinker og smiler, dette må vi gjøre igjen neste helg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Takk for meg, nok rim for i dag. Men for en fantastisk skattejakt det var! Så tusen takk til ECCO for å sko våre to små apekatter på høstens beste skogstur til nå.

Med de nye, vinterfôrede støvlene ECCO Snow Mountain kan barna nemlig herje fritt i ruskete høstvar hele dagen lang og fortsatt komme hjemme med varme, tørre totter.

  • Støvlene er vinterfôret til tenna og har et internt GORE-TEX-lag som sørger for å holde varmen inne og fukten ute.
  • Sålen er laget av et helt nytt, slitesterkt materiale som gir eksepsjonelt godt grep, samtidig som det er lett og robust.
  • ECOO Snow Mountain er tøffe nok til å stå i mot vær og vind, men samtidig lette og fleksible nok til å følge barna i leken.
  • Støvlene fås i flere farger og varianter, enten med borrelås eller det helt spesielle BOA-lukkesystemet. Borrelås var topp for lillesnupp og storebror digget det kule låsesytemet på sine støvler.

Kort og godt en drøm for små barneføtter som vil løpe og leke på kalde høst- og vinterdager uten å måtte bekymre seg for neglesprett og rosinhud.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så selv om mamma og pappa bommet stygt på eget fottøy og kom hjem både våte og kalde på tærne, var barnas totter både varme og tørre.

Og på vei inn i et kaldt halvår, er det fint å vite at vi kan legge ut på flere og lengre skattejakter uten å måtte tenke på at barna skal bli kalde på tottene. Mamma og pappa har derimot en jobb å gjøre med å sko seg selv ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

--> Les mer og bestill ECCO Snow Mountain
 

/ Når eventyrlystne totter spretter blant barnål, gjørme og røtter
Tar ECCO Snow Mountain fôrede støvler vare på varme føtter ;-)

"Slappa, det ordner seg"

Mitt gamle livsmotto har aldri sviktet meg. Frem til i dag..

Men det startet så godt.

Opp til klokka og tid til å ta fatt på dagen med hvilepuls.

- "Husk at du må være ekstra tidlig ute i dag da, Peter."

- "Ja da ja da, pappa har kontroll."

- "Bare husk at du må dra litt før meg og -"

- "Slappa, det ordner seg."

Frokosten på gang, musikk i huset, kaffe i fleisen. Står og lager grøt som putrer, ikke veldig stresset. Godt med tid. Fortsatt.

- "Er du klar med grøten snart, klokka tikker og jeg tenkte bare -"

- "Hallo, slappa. Det ordner seg."


Grøt på bord og alle spiser. Prater litt og gleder seg. Ny uke, nye muligheter og favorittgenseren er nyvasket. Blir sittende og prate, tar en kaffe til. Plutselig, å dæven, klokka ja.

Stolen skyter bakover idet pappa kvekker til. Shit pommes frites, vi må jo dra! Nå! 5-åringen må av sted, helst for lenge siden. Og jeg har ikke dusjet engang. Ikke alle dager har tidsfrist, men denne har det. Må ikke komme for sent, men teite pappa ligger allerede langt bak i siste ytre.

Satset på at minuttene spilte på lag, glemte alt han skulle. Fra kosemorgen til stressemorgen på null komma svisj og nå er hvilepulsen som dugg for solen. Hallo harahjerte.

Rekker ikke dusje, rekker ikke tisse, rekker knapt få på seg skoa, kom igjen pluttolini, vi må stikke nå. Men nei, nei nei nei, jeg har jo glemt å pakke!! Turklær, sekk, vannflaske, skift, støvler, regntøy, alt man trenger når alt ble tatt med hjem på fredag. Å herregud, det er jo en hel garderobe med ting! Det kommer til å ta meg evigheter og jeg skulle vært der allerede og er det mulig å være så forbanna idiot at man -

Jeg bryter ut i stresspanikk.

Som en hund jaktende på sin egen hale, løper jeg i sirkler rundt meg selv. Roper og gauler, banner og svor. Vi kommer aldri til å rekke det! Er det mulig?! Vi er skrudd!!

Og der står Christina.

I hendene en boks med tellekanter. Oppå boksen, en pose med klær. Oppå posen, en sekk med resten. Alt brettet, fullt og klart. Drikkeflaske, støvler, regntøy og skift. Rent, pent og nyvasket. Så rekker hun meg den velorganiserte stabelen, ser på meg og smiler:

- "Slappa. Det ordner seg"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God mandag! :)

Til verden uten bruksanvisning

Stikk i strid med hva man skulle tro når man er yngre, så følger det ikke med noen instruksjonsmanual når man får barn.

Ikke på noen måte faktisk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp, typ 10 minutter gammel ♥
 

Man må bare finne det ut langs veien og gi det alt man har. Noen dager føles det som å flyte på honning, andre ganger som å øse et synkende skip.

Så man lærer av erfaringer, tilpasser seg og utvikler seg i takt med alderen. Å være forelder består i stor grad av å prøve og feile. I starten er det vanskelig, men jo eldre barna blir, desto sjeldnere feiler man.

Men man er aldri ferdig utlært. Det innså jeg til frokost i dag.

Så hvis barna dine en dag spør deg hva bacon egentlig er..

Ikke bruk Peppa Gris som eksempel.


 

/ Lærer så lenge man lever, si ;-)

* Følg Peppahjerte på Facebook *

Høst i skævven

Høsten kommer kanskje bare på 3.plass over mine favorittårstider sånn alt i alt, men visuelt sett er høsten en uslåelig fryd for øyet :)


 

Og siden denne dagen har vært et barnekalas fra ende til annen med sjokolademelk i håret, maling på klærne, banansplit i taket og støvsugerslangen kveilet rundt livet som en pytonslange, unner vi oss en liten bildespesial med høstbilder tatt i skogen i går.

Og vi starter med en liten quiz: Ser du hva som er feil på bildet under?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Svar: Det er opp ned :-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Selv vanndammer blir fine om høsten :)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og trestubber får noe veldig trolsk over seg.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bla bla bla (trommelyd.no)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vinteren er hvit, høsten er resten.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis Per Gessle var en gresstust.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Høsten byr på flere farger enn jeg kan navn på.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Norsk villhund på jakt etter kongler og pølsebiter ♥
 

/ God høstkveld til alle :)

* Følg Høsthjerte på Facebook *

Barn tror de er så smarte

Barn tror de er så smarte, men når et skattekart for første gang plutselig dukker opp i postkassa...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

...er det ingen av dem som i spenningsrusen mistenker at mamma og pappa muuligens kan ha en finger med i spillet x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ God hælj! :-)

Dagens gullkorn: Fred, ro og kjempestress

Noen ganger tar barna ting så på kornet at det nesten blir for mye :-D

Tidligere denne uken ble det klart at jeg har gått fra mannesyke til noe langt verre, da jeg etter en rask runde på google diagnostiserte meg selv med bihulebetennelse. Vondt i panna, vondt ved kinnbein, kjempevondt i tenner og kjeve. Ikke kan jeg bøye meg fremover uten at det sprenger i hodet heller. Klassisk bihulebetennelse. Som menn flest trenger jeg ikke en fastlege til å fortelle meg noe jeg allerede vet ;)

Men stikk i strid med hva jeg alltid har trodd, er 95% av tilfellene forårsaket av virus og medikamenter vil derfor ikke bite på dævelskapen. Det er derimot viktig å sørge for nok ro og hvile, så hele denne uka har jeg tatt det helt sofapute. Med unntak av et fånyttes forsøk på å trene og en runde bowling med gutta, som begge resulterte i at tingenes tilstand ble 150 % verre.

Siden da har jeg tatt det helt piano og fortalt ungene at pappa ikke orker akkurat nå. Pappa har bihulebetennelse og må holde seg i ro om han noensinne skal bli frisk. Samme tralten hver dag. Kan ikke nå, må holde meg i ro.

Men selv om man er litt pjusk må livet fortsatt gå sin gang, og da vi skulle reise til barnehagen i dag tidlig måtte ting gå i dobbelt tempo. For kombinasjonen treige barn og raske sekunder skaper ofte trøbbel på morgenkvisten og til slutt ble jeg superstresset. Fra å sitte og kose oss med frokost og småprat, sto jeg plutselig og brølte i gangen som et oppjaget militærbefal.

Kom igjen, hepp hepp hepp, på med skoa, på med jakka, let´s go!! Nei, ikke inn i stua nå. Hæ? Do? Nå? Aaaargh, okei du får 30 sekunder på deg, kjør på! Hvor skal du? Hårstrikk? Bah! Ja vel, løp opp, men så kommer du rett ned igjen. Go go go!

Og akkurat i det pappa begynte å bevege seg fra lun innestemme i stødig baryton, til heseblesende utestemme i panisk falsett, kom 5-åringen bort, strøk meg omtenksomt på beinet, så på meg og sa:

- "Bare ta det med ro pappa, så går kanskje betennelsen din over"

Composite image of heart hanging on line
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

 

12. Nesespray, pappahumor og Vena cava

Norges mest ustabile podcast er tilbake :-D

I denne 12. episoden har vi hoppet fra SoundCloud over til egen podcast-spiller her på bloggen og håper teknikken sitter som en kule.

Det snakkes løst og fast om nesespray som alternativt rusmiddel, tiden med gravidmage og Peter kliner til med klein pappahumor. Som vanlig.

Tips: Episoden kan også lastes ned som mp3-fil :-)

Hvem prompa?

Vi sitter rundt frokostbordet og knaser på hvert vårt knekk. Mitt med salami, barnas med prim og leverpostei.

Så plutselig en mistenkelig lukt. Den kryper seg opp i nesa og svir av alle nesehår på sin vei. Nesa krøller seg, nakkehårene reiser seg - det er ingen tvil: Noen har sluppet en smyger.

Jeg ser rundt bordet og alle later som ingenting. Spiser og småprater, et bord fullt av uskyldige fjes.

Jaha, sier jeg. Hvem er det som har "luftet seg litt?" Tomme blikk. Som vanlig. Ingen her har svin på skogen. Jeg ser fra fjes til fjes for å se om en liten rykning i munnviken kan avsløre synderen. Ingenting.

Rett ved bordet ligger Teo som en pelskledd krokodille og venter på smuler som måtte forville seg ned til gulvet. Først da hugger han til, men for nå ligger han musestille som gjedda i sivet og later som han sover. Heller ikke han gir antydning til skyldfølelse.

Jeg prøver meg på noe nytt: Omvendt psykologi. Hvis jeg ikke kan få synderen til å melde seg, kanskje jeg kan lure ham eller henne i en felle?

Først sier jeg at jeg tror det er pluttolini, så skylder jeg på lillesnupp, så på Teo, så på mamma. Og som forventet, de rotter seg sammen og peker på meg i et samlet motangrep.

Ååååkei da, sier jeg. Det var meg. Og det innrømmer jeg gladelig, for det der var en skikkelig kvalitetspromp. Enda godt jeg slapp den løs, for den prompen der er jeg skikkelig stolt av!

Spent på reaksjonen venter jeg på at noen går i fella.

Plutten begynner å røre på seg, hah, nå kommer innrømmelsen! Men rundt munnen har han et lurt smil, som om han har sett rett gjennom bløffen min. Så ser han meg rett i øynene som for å utfordre meg til duell, og sier:

- "Så skriv om det på bloggen da".
 

/ Pluttolini 1 - Pappa 0 x-)

* Følg Prompehjerte på Facebook *

Når taket plutselig faller ned

For noen uker siden skrev jeg en sak om at jeg ønsket å se filmen IT på kino, men at Christina nektet meg å se den fordi hun mener det vil føre til at jeg kommer til å jage klovner i søvne i flere uker fremover. (Les: Ukas Krangel - Skrekkfilmen)

Først ble jeg irritert og mente at det var på tide å slutte å late som at hun er moren min, men etter i natt tror jeg kanskje jeg skal prise meg lykkelig for at jeg hørte på henne. For før jeg la meg i går, satt jeg og så på en spennende actionserie på tv. Ikke noe utenom det vanlige, bare god gammeldags action i følge med en kopp te og min aller beste venn; nesesprayen.

Så tuslet jeg til sengs, slang hodet på puta og kjente at tankene driftet av sted. Ganske snart var jeg langt vekk i drømmeland. Jeg hoppet litt mellom drømmer, fra det ene tilfeldige til det andre, til jeg endelig slo meg til ro på en fest i en stor, hvit og kjempedyr villa. Men jeg rakk ikke mer enn å slå meg til ro, før det smalt i etasjen over meg. Noen hadde satt av en bombe!

Jeg hoppet opp av sofaen og prøvde å holde taket oppe mens de andre kom seg ut. Taket begynte å sige faretruende, men jeg presset i mot med alt jeg hadde.

- "Peter!" hørte jeg en stemme rope. Veggene begynte sakte å endre farge.

- "Peter, hva er det du gjør?!" kvinnestemmen minnet mistenkelig om Christinas.

"Jeg står jo her og redder liv!" tenkte jeg. Men sakte men sikkert begynte rommet å endre fasong..

Veggene gikk fra hvite til blå, taket rettet seg opp, den feststemte villaen ble til et folketomt hus, og på det som til nå hadde vært en sofa, lå det bare et surt, fortumlet kvinnefjes bak og stirret på meg med sjokk og vantro.

Der jeg sto. Med begge henda i taket, midt på natten og presset som om et barn var på vei.

- "Ehm, nei jeg bare.. du veit. Måtte bare sjekke noe."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så jo da, jeg blir gjerne med på kino jeg.

Babykino.
 

* Følg Drømmehjerte på Facebook *

Vi har deg ❤️

Har du hørt om Hege? Hege Holen Paulsrud er dama som ene og alene har samlet inn svimlende 1,7 milllioner kroner til kreftforskning!

Ved å lage fantastiske kunstverk og selge dem til inntekt for Kreftforeningen, har Hege klart å flytte fjell helt på egenhånd. Hvert år siden 2013 har hun laget et eget bilde som selges eksklusivt til inntekt for Kreftforeningen, og til nå har hun altså samlet inn hele én komma syv milliooooner kroner!

Hvor rått er ikke det?!

Dette synes jeg er så utrolig imponerende at jeg har lyst til å gjøre mitt for at hun kanskje klarer å nå enda lenger! Dette innlegget er på ingen måte sponset, selv ikke Hege vet at jeg skriver dette, jeg ønsker bare å hjelpe til med å støtte en veldig god sak.

For kreft er noe som i større eller mindre grad berører oss alle. En farmor, en onkel, en venn, deg selv - alle har vi en kjennskap til kreft vi gjerne skulle vært foruten. Derfor synes jeg det er så fint at Hege har øremerket pengene spesifikt til kreftforskning. For at vi skal lære mer om sykdommen og kanskje kunne hjelpe fler i morgen enn vi gjør i dag.

Derfor håper jeg at nettopp du vil bli med meg å hjelpe Hege ved å kjøpe et bilde og dermed donere penger til kreftforskning. Hvert år er lager hun som sagt et nytt bilde til saken og årets bilde er like fantastisk som foregående år:


Bildene fra 2013-2017 (begge bilder: hegeprosjekt.blogspot.no)
 

Vi har allerede bestilt årets bilde og selvfølgelig kjøpt bilder tidligere år, for Hegeprosjekt er et fantastisk tiltak som gir deg noe så sjeldent som et kjempefint bilde som takk for ditt generøse bidrag til en viktig sak. Bildet selges kun i oktober og pengene går som sagt rett til Kreftforeningen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Think Pink" bildet fra Hegeprosjekt 2013.
 

Hvert bilde koster altså 250 kr. For den summen får du et nydelig kunstverk som du kan henge på veggen eller gi bort som en super julegave med mening. Uansett hva du gjør med bildet, har du uansett gjort et stort bidrag til en utrolig god sak. Og det føles utrolig godt å vite hver gang du går for bildet og ser det smile tilbake på deg.

Så kjære leser, hvis du har en slant å avse, hvis du ønsker et unikt kunstverk og en samvittighet ren som snø: Bli med meg og la oss hjelpe Hege å hjelpe andre :-)

Slik gjør du:

Pris:
- Årets bilde: 250 kr
- Jubileumspakke (alle tidligere Hegeprosjektbilder, inkl årets): 1500 kr

Det er VIKTIG at du følger malen under:

1. Betal penger for antall bilder/pakker (gjør dette først!). Enten med Vipps til tlf. 92 46 10 53 (Hege Holen Paulsrud), eller til konto: 1207.39.85429

2. Send deretter en mail til hegeprosjekt@hotmail.com

I mailen må du ha med følgende:
- antall bilder/pakker
- navn
- adresse
helst slik at man kan klippe/lime det rett til konvolutten, det sparer Hege for mye arbeid (se eksempel under):

Eksempler:

3 bilder
Hege Holen Paulsrud
Blåklokkeveien 4
9325 Bardufoss

eller om du kjøper jubileumspakke og tre bilder:

3 bilder + 1 pakke
Hege Holen Paulsrud
Blåklokkeveien 4
9325 Bardufoss


Vi har deg ❤️ (bilde: hegeprosjekt.blogspot.no)

/ Kjøp kunst, redd liv <3 del gjerne med gode venner

--> Les mer om Hegeprosjekt her

PIN-koden som forsvant

Rett før helgen var jeg ute til lunsj med min nest eldste bror for å prate skit, slurpe kaffe og gomle croissanter.

Men da jeg skulle betale for gildet, ble jeg plutselig rammet av type 3 jernteppe. Den verste sorten. Der ingen kommunikasjon mellom kropp og hode oppstår. Jeg sto bare og så dumt på kortmaskinen, slik en garvet pensjonist ser på Facebook.

Bare et tomt blikk ut i evigheten mens hjernen snakket belgisk. Jeg prøvde å skjerpe meg, ristet på hodet og gjorde klar fingrene, men... ingenting. Helt blankt.

Et faretruende alderdomstegn eller bare et tegn på at jeg har sovet altfor lite i det siste? Jeg mener, jeg har jo glemt koder før, men de har alltid dukket opp etter 10-15 sekunder. Denne gangen slo det meg ikke før rundt 6 timer senere. Ikke at jeg husket koden da heller, men så lang tid tok det meg å huske at jeg hadde skrevet ned koden som en kryptisk melding på telefonen.

Hva den var lagret som husket jeg selvfølgelig ikke. Så da ble det å scrolle gjennom hele kontaktlisten. Og der dukket det plutselig opp et navn på en person jeg aldri har hørt om. Onkel Børre.

Da først husket jeg at jeg hadde lagret nummeret under et falskt alias om jeg noensinne skulle glemme den. PIN-koden utgjorde halvparten av et fiktivt telefonnummer, lagret under et fiktivt navn. Ganske genialt egentlig, hadde man bare husket sitt eget system når man trengte det ;-)

/ Neste gang blir det kaffe på hjemmekontoret ;-)

* Følg Caféhjerte på Facebook *

5-åringens geniale juicetriks

Flere enn meg som alltid har gjort dette feil?

Jeg har lenge tenkt at det skal gå minst 10 år før barna lærer meg noe om livet. Jeg er pappa, jeg er stor, sterk, smart og kan alt. I hvert fall i deres øyne. Men i helgen sprakk den boblen, da 5-åringen lærte meg et genialt triks jeg aldri har vært klar over. Viser seg nemlig at jeg, og mange andre med meg, har helt juice feil i alle år!

For du vet hva som skjer når du heller juice, sant? Den hopper og skvulper ut av kartongen og oppfører seg som om det er full storm inni der. Så ender man opp med å stikke hull i toppen for å motvirke skvulpe-effekten, men da tillater man i samme sleng at luft til stadighet slipper til og dermed senker holdbarheten på juicen. Ikke nå lenger!

For da vi skulle kose oss med juice til frokost i helgen, skjedde det. 5-åringen tok av korken, snudde kartongen slik at korken pekte opp mot taket, fremfor ned på glasset, og helte i juice. Jeg skulle akkurat til å kaste med frem for å redde frokosten fra å bli dynket i juice, men da kom juicen. I en vakker, jevn strime. Ikke som et kaotisk oppgulp, men mer som en harmonisk bekk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg ble bare sittende og gape. Hvordan i all? men.. asså? hæ?!

Så jeg spurte:

- "Hvem i all verden har lært deg det der?"

Da så han på meg med et stort smil, mens han løftet det juicefylte glasset med stolthet:

- "Sett det på youtube"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Gi barna youtube før bøkene tar dem ;-)

Apekatter på racerbanen

Når det regner i bøtter og man føler for en Gro-dag innendørs, kan det være overraskende vanskelig å finne på nye ting å ta seg til utover dagen. De første timene med brettspill og plastelina går unna i en fei, men så må man være litt kreativ.

Vel, det slapp jeg å tenke på i dag, for den biffen fikset Christina lett! For da jeg kom tilbake etter en av mine berømmelige dopauser, der bok ble lest og mobil ble scrollet til beina sovnet, hørte jeg summelyder fra stua. Hissige summelyder som fra en aggressiv bisverm.

Og da jeg kom inn i stua, fikk jeg meg en gledelig overraskelse. For der satt barna og lekte med bilbanen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det gjorde meg så utrolig glad, for den bilbanen har jeg gledet meg så sinnssykt til å leke med! Jeg husker enda hvor hemningsløst glad jeg ble da jeg fikk bilbanen av Christina til bursdagen for snart tre år siden.

Den ble heftig brukt i starten, til fars store begeistring, men så ble den pakket bort for en stund. Og du vet hvordan det er med ting man setter på loftet. Dager blir til uker, uker til måneder og vips så har det gått noen år.

Og siden da har vi alltid hatt en unnskyldning til å vente. Barna har liksom vært litt for små til å ha noe særlig glede av den, og små barn og bilbaner koblet opp mot husstrømmen er liksom ingen kjempeidé uansett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Derfor var det så fantastisk å få et gjensyn med den nå som det passet helt perfekt. Turbosnupp er gammel nok, El Plutto Gigante er i hvert fall gammel nok og begge forsto hvordan det funker. Klemme akkurat hardt nok på håndkontrollen til at det går fort, men ikke så fort at bilen flyr av sted.

Rettelse: Klem utelukkende for hardt, slik at bilen alltid flyr av sted og le deg i hjel etterpå. Og brått fikk timene vinger igjen :)

Må innrømme at det var et ørlite skår i gleden at barna koste seg så fælt at pappa ikke fikk prøve, men sånn er det bare. Ingenting slår lyden av trillende, tostemt barnelatter, så da får man bare ta til takke med å være banemannskap og bilmekaniker på heltid.

Men jeg vet om én som skal kjøre bilbane med begge henda etter at barna har lagt seg i kveld ;-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Vroom vroooooom!

* Følg Bilbanehjerte på Facebook *

 

Søndag morgen før og nå

Jeg husker før. Lyden av kirkeklokker en tidlig søndag morgen var et illevarslende tegn i det fjerne om at dagen truet med å starte. På tide å tvinge seg opp fra dvalen og karre seg ut av senga. Et hode som verker, en kropp som lengter etter brus, vann og kebab.

Ding dong, ding dong. Den sure lyden av kjipe kirkeklokker som motvillig drar deg ut av søvnen. Altfor tidlig. Provoserende tidlig. Jeg tenkte ofte at det virket helt uforsvarlig at kirkeklokkene skulle få lov til å ringe og plinge så surt og omfattende så altfor tidlig om morgenen. Eier de ikke folkeskikk der oppe? Vekke folk midt på natta! Klokka er jo bare elleve! Makan til frekkhet.

Nå derimot..

Når kirkeklokkene ringer er det allerede langt på dag. Nesten kveld. Vi har vært oppe i mange timer og er for lengst i gang med dagen. Vi har spist frokost, luftet Teo, spilt brettspill, lekt med plastelina, ryddet, støvsugd, hengt opp en hylle og er godt i gang med lunsjen. Blir noe godt til barna i dag. Vafler kanskje. Eller toast. Eller begge! Og etterpå blir det en ny runde med Vildkatten, pappa vil ha revansj. Og vaffel.

Ding dong, ding dong. Den fantastiske lyden av kirkeklokker som minner om at søndagen er godt i gang :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ God søndag!

* Følg Kirkeklokkehjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits