hits

oktober 2014

På tide med en kinotur?

En tur på kino er alltid like trivelig, men så altfor lett å glemme i en travel hverdag. Kanskje på tide å finne frem popcornbøtta igjen?

/ sponset innlegg

Hver gang jeg er på kino tenker jeg "Dæven, jeg hadde glemt hvor mye jeg liker å dra på kino. Dette må vi gjøre oftere!". Det er noe helt spesielt med stemningen og atmosfæren på en kino som man ikke kan oppnå i sin egen stue uansett hvor stor tv man har. Det er noe med lukten av popcorn og baconsnacks, lyden av andre folk som hvisker og ler, høyden under taket, en sal full av bakhoder og spenningen når reklamene ruller i gang.

 

Popcorn, kino, good times
 

Og reklamen er selvfølgelig en viktig del av totalopplevelsen. Jeg må i hvert fall ha med meg reklamene før filmen, for det er jo den perfekte tiden for å prøvesmake alt godteriet. Og vi har vel alle lekt leken "min reklame, din reklame", der det er om å gjøre å være den som får den siste reklamen. Alltid like festlig å vinne og tilsvarende ergelig å tape.

Men jeg må ærlig innrømme at de siste gangene jeg har vurdert å dra på kino så har det ikke vært en eneste rull på programmet som har fristet noe særlig. Når samtlige filmer enten er "biljakt, sexscene, skytescene, biljakt" eller "hysterisk prompehumor, sexscene, mer prompehumor", så blir det fort til at man bare holder sofaen og heller nyter synet av Stian Blipp i full vigør.

Men nå har det endelig kommet en trailer for en film jeg virkelig kunne tenkt meg å se. Bokstrollene har Norgespremiere fredag 7. november og ser ut til å bli en skikkelig godbit for oss som liker rare animasjonsfilmer. Filmen handler om de rampete skapningene "Bokstrollene" som bor i Ostebro, en snobbete Victoriansk by besatt av rikdom, klasse og dyre, stinkende oster. Høres ut som Frankrike, spør du meg.

 

Sacre bleu!


Sacre bleu!!

 

Filmen har altså norgespremiere fredag om en uke, altså 7. november, men allerede nå kan du sjekke ut traileren til denne snodige filmen her:

 

 

Bokstrollene har 7-års aldersgrense og passer derfor ikke for de aller minste, men derimot virker den veldig lovende for barnslige mannfolk på 30+. Jeg gleder meg! Så sorry Stian Blipp, men neste uke er det mulig jeg må avlyse den faste fredagsdaten vår, for denne filmen lukter popcorn, baconsnacks, kinosal og god stemning lang vei :)

 

 

/ Snurr film!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

På tide å bli Herr bartefjes?

I morgen er det 1. november og med det kommer det årlige spørsmålet... Bart eller ikke bart?

Movember har jo blitt en velkjent greie og jeg har hengt meg på de siste par årene, men spørsmålet er om det fortsatt er en greie eller om vi er litt ferdig med Movember nå.

Hele veldedighetsaspektet ved det hele er det mange som glemmer, men hvis jeg først skal gå for bart så skal jeg også legge inn en helhjertet innsats for å samle inn penger for menns helse. I fjor klarte jeg i samarbeid med barten Ulf å samle inn hele... hold deg fast.. 75 kroner!

Målet er å slå det beløpet i år. Hvis det blir noe av da. Kjenner at jeg har litt lyst til å gro en ny Ulf på overleppa og finne på nye sprell i et desperat forsøk på å hanke inn penger til et veldedig formål. Det burde da være mulig å grafse til seg 10 000 kr med litt helhjertet innsats og kjærlighet? Kjenner at jeg er litt snusen på utfordringen.

 

På tide å si adios til tredagersskjegget? (#mugshot)


Meeen så er det også litt uggent med tanke på at man de første par ukene ser ut som en fjortis med dunbart, før man bikker over til å se ut som en gammel mann med sausefanger.

I tillegg kan jeg ofså avsløre at jeg har et par veldig spennende ting på gang i løpet av de neste par ukene der jeg helst ikke skal se ut som en dass. Kort fortalt: TV-opptreden og boksigneringer! Litt surt å endelig få fjeset sitt på tv for så å dukke opp med en liten stripe av gåsedun på overleppa. Men hva gjør man vel ikke for en god sak!

Skal bruke resten av kvelden på å pønske, så hvis det er noen andre karer der ute som vurderer å gå for bart: Rop ut!

 

 

/ Vi bartes!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Endelig sexytime

De sier at det kan gå lenge til neste gang man har sex etter en fødsel, men så skulle det altså gå under to uker før jeg fikk frua til å rope ut "Å herregud, så deilig!"

Det skjedde nemlig i går kveld. Kanskje ikke noe man egentlig burde blogge om, men det må da være lov å være litt privat også. Det skjedde på badet av alle ting. Frua hadde akkurat tatt seg en dusj og var midt i kveldsrutinen, da jeg kom valsende inn og så henne stå der kliss naken.

 

(Illustrasjonsfoto, hvis det skulle være noen tvil...)

 

Et lite sekund var jeg litt usikker på om det var for tidlig å kline til, men så skjedde det noe. Fra radioen i hjørnet strømmet deilige toner fra P7 Klem og luftet var fylt med den forførende lukten av en kvinnes sjampo. Om det var en eim av kokos, honning eller jojoba som gjorde det, så var det et eller annet som fikk meg til å føle for å gi frua en liten godbit.

Og den hadde jeg klar også. Den hadde faktisk vært klar en god stund allerede, men det var jo ikke hun klar over. Jeg gledet meg til å overraske henne og ventet bare på det rette øyeblikket. Så kom det og jeg satt inn støtet.

- "Å herregud så deilig! Det er så sinnssykt lenge siden" ropte hun ut bare sekunder senere.

Og det er kanskje det som er så deilig med ting man gjør så altfor sjeldent, når det først skjer så setter man ekstra stor pris på det.

Så selv om ventetiden var litt i overkant lang, så var det så sinnssykt verdt det, for sjelden har litt ferdigsmurt kveldsmat og en enkel brødskive med salami gitt SÅ god uttelling. Dette må vi gjøre oftere.

 

Påsmurt kveldsmat til en sulten ammemor = Verdt sin vekt i gull

 

Så et stalltips til alle nybakte fedre: Ni måneder med forbud gjør visst noe med lysten på salami, så hvis du vil imponere din nybakte kjæreste en kveld; dropp diamantringer, dyr middag på en fancy restaurant eller Titanic i sofakroken, for selv ikke Leonardo DiCaprio rekker en blings med jubelsalami til knærne!

Og ja forresten, et stalltips til: Dette gjelder altså kun salami i betydningen faktisk salami. "Salamien" i overført betydning kan det være greit å la stå i kjøleskapet minst et par uker til ;-)

 

/ High five!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Romantisk date

Finnes det egentlig noe koseligere enn å synke ned i sofakroken med en god film sammen med en man er glad i?

I går kveld fikk jeg endelig tid til å dra på date med en søt liten jente jeg nylig har blitt kjent med. Valget av film var enkelt: Notting Hill. Hvilken jente smelter vel ikke av Hugh Grant på sitt aller mest klisjéromantiske? Tror det er noe med den luftige 90-tallsluggen som ingen klarer å motstå. Og Julia Roberts selvfølgelig. Og Spike da og han søte kisen som jobber i bokbutikken. For en type.

Men nok om det, her kommer et  lite knips fra en koselig filmdate med min nye kjærlighet <3

 

- Njææ, bare romantisk kliss. Jeg vil heller ligge og se på deg jeg, pappa

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hjemmebesøk av helsesøster

Jeg sto på kjøkkenet og tørket smuler av spisebordet da det plutselig ringte på. Jeg så på klokken, den var kl. 10.30. "Å shit, nå skjer det" tenkte jeg og kjente det kile i nakken.

Jeg løp ut i stua og tittet på Christina som satt i sofaen med den lille babyen i armene. Hun nikket til meg, jeg nikket tilbake, vi var klare. Så da gikk jeg bort til døren, kremtet litt og låste opp. Og der sto hun. "Nå gjelder det", tenkte jeg, klistret på mitt mest troverdige smil og hilste henne velkommen.

Fra sekundet hun tok av seg skoene følte jeg at hun var som en topptrent Engelsk springer spaniel, hele tiden på jakten etter spor. Hvis det var bare et hint av tvil i stemmen min ville hun lukte frykten og kaste seg over meg. Jeg måtte oppføre meg rolig som skjæra på tunet.

 

Se meg inn i øynene, unge mann, jeg vil se sjelen din.

 

- "Kaffe? Eh... te?" spurte jeg nervøst. Hun så på meg med et mysende blikk som om hun så rett gjennom meg. Så godkjente hun tilbudet. Te var greit. Jeg pustet lettet ut, hun stolte på meg. Jeg satt på vannkokeren og gikk tilbake til stua der hun nå hadde funnet sin plass i sofaen.

Hun pratet vennlig med Christina om fødselen, svangerskapet og andre kvinneting. På overflaten så alt ut til å være i skjønneste orden, men har hun en skjult agenda? Jeg ser at hun sitter og noterer underveis, men hva er det hun skriver? Er det egentlig "Vanlig fødsel på SIV, torsdag 16. Oktober" eller er det faktisk "Far virker nervøs, bør utredes for mistenkelig virksomhet. Saks observert i gripehøyde og et uaktsomt antall stearinlys i stuerommet" ...?

 

Mjaaa, er dette innafor da?

 

Jeg vet ikke hva det er med slike hjemmebesøk, men de gjør meg alltid litt uvel. Litt på samme måte som når man går gjennom tollen på flyplassen. Selv om man bare har kjøpt tyggis og Toblerone, føles det som at man har kofferten stappfull av smuglersprit. Så begynner man å tenke: "Forsto jeg egentlig kvotereglene riktig? Kan jeg ha glemt en ekstra vin flaske eller 18 i kofferten?!", og blir paranoid og livredd helt uten grunn.

Det samme er det hvis det dukker opp en politibil bak meg i trafikken. Plutselig kjenner jeg kaldsvetten i nakken og jeg begynner å tenke helt usannsynlige ting. "Shit, tenk om jeg har noe ulovlig i bilen? Kan noen ha brukt bilen min som skjulested for 150 kilo khat? Å nei, jeg orker ikke å ryke i fengsel nå. Og hva om jeg plutselig får panikk og klamper inn gassen i neste lyskryss. Da blir det en saftig bot, i tillegg til straffen for khaten. Nei nei, dette er ikke bra!"

Selv om jeg vet at dette bare er hodet som spiller meg puss, så ligger det alltid et sted langt bak i tankene og lusker. Det ble ikke noe særlig bedre da helsesøstra plutselig dro frem en merkelig innretning som så ut som noe fra en amerikansk etterforskningsserie. Skulle hun ta prøver av teen med et reagensrør for å se om vannet vårt holdt ISO-standarden for norsk drikkevann egnet til å servere barn eller var hun kanskje på jakt etter fingeravtrykk?

 

Aha, nå har vi deg!

 

Hun la den hvite kofferten på bordet. Hun åpnet den og en slett plate viste seg. Ikke noe våpen, ingen hansker, ingenting. Bare et slags bord._

- Ja, da kan dere legge lille Nora på bordet her så skal vi få veid henne da.

Puh! Og sånn gikk det gjennom hele samtalen. Ikke en ripe i lakken, bare god stemning. Teen drakk hun opp også. Og smilte da hun dro. Jeg var nesten litt skuffet, hun virket jo rett og slett som hun koste seg. Eller... var hun bare en veldig god skuespiller?

Nei, jeg tror vi kan konkludere med at dette gikk bra. Vi overlevde. Mot slutten av samtalen hadde hun konkludert med at Nora hadde optimale forutsetninger for å få en fin barndom og ga oss tommel opp. Det føltes bra. Da var det nok lurt at vi støvsugde gulvet og ryddet litt før hun kom. Bedre føre var og alt det der. Optimale forhold du, jeg liker lyden av det.

Men så gjenstår bare det store spørsmålet da...

Hva var det egentlig som sto i de papirene?

 

Erru du stirrer på a?!

/ Paranoid high five

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mer enn 1000 ord

Det er snart to uker siden kvelden jeg våknet opp etter hele 7 minutters søvn av rare lyder utenfor soverommet. Jeg tuslet ut og fant kjærsten liggende i sofaen mens hun pustet som en oppspilt okse og hveste som en slange. Det var dags.

Jeg tenker å skrive mer om hele fødselsforløpet senere, men for nå ønsker jeg bare å dele et bilde med dere.

En velkjent klisjé sier at et bilde sier mer enn tusen ord og det stemmer bra i dette tilfellet. I hvert fall synes jeg det, som vet hva dette bildet betyr og selv så hvordan frua kjempet seg gjennom den lange veien til fødestua.

 

Når gangen plutselig blir fryktelig lang

 

P.S. Hele historien om da lille Nora kom til verden, dukker opp på bloggen etter hvert. Da vil du få høre mer om pastasalaten som ikke gikk som planlagt, da fattern stjal til seg lystgassen, det absurde øyeblikket på motorveien og selvfølgelig det nanosekundet jeg trodde at alt hadde gått galt

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Plutselig arbeidsledig

I dag fikk jeg sjokkbeskjeden. Helt uten forvarsel også. Plutselig tikket det bare inn en melding fra ledelsen: "Du må begynne å se deg om etter noe annet".

Først trodde jeg ikke mine egne ører. Jammen... Hvorfor meg?! Jeg som har jobbet og slitt for dette firmaet 24 timer i døgnet i det siste? Jeg som har jobbet så svetten siler dag og natt for å levere mitt aller beste? Og nå sier dere at det ikke er godt nok?

 

 

Jeg trodde jo at et vikariat "med mulighet for fast ansettelse" ville vare litt lenger enn en ussel uke, men det er greit det. Jeg skjønner når jeg er uønsket! Og når sant skal sies så visste jeg jo at det bare var et spørsmål om tid uansett. Jeg mener, hvordan i all verden skal en enkelt okse som meg kunne hamle opp med et helt meieri?

Dette betyr med andre ord at Fatterns Flaskekokeri begjæres konkurs og herved er historie.  Og alt som skulle til var en ussel pupp.

 


Når meieriet fyrer i gang for full maskin er det på tide for oksen å vende hjem.

Pupp 1, Peter 0.

 

/ Takk for meg

*Følg Pappahjerte på Facebook *

Konsekvenser er for gamlinger

Jeg tenker ofte at jeg er en barnslig mann som aldri helt kommer til å bli voksen. Og det har jeg alltid satt veldig pris på, for jeg hater tanken på å bli voksen, men da jeg hentet småtten i barnehagen i går, innså jeg at jeg kanskje er i ferd med å bli voksen likevel. Noe har skjedd de siste 20 årene. For jeg har ikke lenger evnen til å kunne leke, gapskratte og kose meg glugg i hjel bare med en klype høstløv.

 

Løv is in the air

 

Tenk så fantastisk å kunne kose seg SÅ mye med noen gamle blader. Han tenker jo ikke på alt det andre. På at løvet må skuffes vekk, greinene bør klippes litt, hageavfallet må ryddes vekk og dessuten kan det være fuglelopper i løvet. Kjedelige tanker, voksne tanker. Han lever bare bekymringsløst og lykkelig, akkurat slik et barn skal. Så får vi voksne tenke på alt det andre.

Det er i det hele tatt en ganske trist side ved det å bli voksen, all fornuften. Alle de saklige vurderingene som kan ta livet av leken og gleden. Alle tankene på logistikken som ligger rundt. "Hvis vi gjør det, så vil det kunne skje og da kan den bli ødelagt og da har vi det gående, så nei vi dropper det bare". Barn tenker ikke sånn, barn har ikke det samme forholdet til konsekvenser. Og det er kanskje det som skiller barn fra voksne; tanken på konsekvenser.

Vel, i så fall er det kanskje håp for en gammel krok likevel, så lenge man klarer å bevare den elskverdige evnen til å be konsekvensene om å ta seg en bolle og kaste seg ut i den bekymringsfrie leken.

 

 

/ Heia den som leker

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dumme ord fra en dum manns munn

I helgen gjorde jeg en klassisk kjempetabbe. Hvorfor kan jeg aldri lære meg å tenke før jeg prater?!

Det var lørdag morgen. Jeg våknet opp etter en lang natts søvn. I løpet av natten hadde plutten våknet og vært litt misfornøyd, så da heiste jeg ham bare opp fra sengen sin og bar ham over til min. Etter at lillesøster kom til verden har mamma og hun sovet på gjesterommet sammen, så den store dobbeltsenga har plutselig blitt veldig stor og ensom. Derfor var det egentlig bare velkomment med besøk fra en glad liten blidfis som gladelig la seg på puta til pappa og smattet søtt på smokken.

Noen timer senere våknet vi og lå på sengen og tullet en stund før vi sto opp for å gå på badet og starte dagen. På vei mot badet tittet vi inn til mams og lillesøster som også så ut til å ha stått opp for dagen. Jeg satt meg ned på sengen hennes og plutten begynte å fortelle mamma om alt som hadde skjedd i løpet av natten. Om hvordan han hadde fått ligge på puta til pappa og lekt med telefonen hans.

 

 

Men så hadde det seg slik at jeg hadde sovet på Christinas side av sengen etter at plutten okkuperte mitt domene halve natten. Hennes halvpart av sengen har en mye mykere madrass enn min og det førte til at ryggen min klagde misfornøyd. Jeg får ofte vondt nederst i korsryggen hvis jeg sover for lenge, spesielt på en annens madrass. Så ja, da var jeg dum nok til å si det rett ut før jeg tenkte meg om:

- Usj, jeg har så fryktelig vondt i korsryggen i dag jeg. Får ofte det hvis jeg sover rundt 8 timer av en eller annen grunn. Skikkelig irriterende og plagsomt.

Først da innså jeg hva jeg hadde gjort. Jeg hadde klaget over en hel natts søvn til en nybakt mamma som ikke har sett en hel natts uavbrutt og god søvn siden første trimester av svangerskapet. Jeg hadde sutret over noen småplager i ryggen til en kvinne som akkurat hadde gått gjennom en tøff fødsel som hadde etterlatt henne i så sterke smerter at hun ikke hadde forlatt huset på over en uke. Og de smertene hadde på ingen måte gått over.

 

Din idiot, dette betyr trøbbel ...

 

Jeg tittet bort på henne. Hun sendte meg blikket ... Du vet, det blikket... Blikket som får testiklene til å krympe sammen og kaste seg inn i kroppen for dekning, ørene til å legge seg ned langs siden og får alle hårene på ryggen til å sprette opp i forsvarsposisjon. Jeg begynte umiddelbart å kaldsvette mens hun så på meg med et intenst blikk fullt av hat, bak øyne så trøtte at man skulle tro hun ikke hadde sovet noe særlig siden Einar Gerhardsens glansdager.

 

Why you little!

Da tok jeg plutten under armen og løp. Ned trappen for å lage frokost, ut døra for å gå tur med hunden, hva som helst, bare bort. Det var et klassisk "fight eller flight"-øyeblikk og jeg valgte sistnevnte. Jeg er kanskje en sterk mann, men ikke pokker om jeg utfordrer en utkjørt kvinnes vrede. Ikke på 100 år.

Så, en vennlig advarsel til alle nybakte pappaer der ute: Husk å tenke. Tenke tenke tenke. Ikke si dumme ting, for det blir så veldig kostbart i lengden. Et sitat som dette kunne fort kostet meg et ballespark, men jeg slapp unna med frokost på sengen, en kvast roser, hjemmelaget eplekake og ekstra husarbeid før skaden var gjort opp for.

Og selv da... hva som først er sagt vil aldri bli glemt. Jeg sover fortsatt med ett øye åpent ;)

 

/ Tenk før du prater ;-)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Si hei til jenta vår <3

Hils på Nora :)

 

 

Nora kom til verden 16. oktober kl. 13.14, veide 3640 gram og var 51 cm lang.

Nora er ei livsglad jente på 0 år som kommer fra Larvik. Hun er glad i lange høneblunder og livretten er kortreist melk rett fra kilden. På fritiden liker hun å se på Seinfeld med pappa, snorke på brystet til mamma eller få knusekoser av svigers.

Hele familien er selvfølgelig knestående forelsket og plutten er kjempestolt storebror.

 

/ High five!

* Følg Nora & familien på Facebook *

Geniale produkter for den første tiden

Med et par smarte produkter på lur blir den første tiden så mye enklere.

/ sponset innlegg

Den første tiden etter man kommer hjem fra sykehuset med et nytt barn i kurven er en tid preget av kaos, padling i ukjent farvann og total mangel på rutiner. Heldigvis er det ikke så altfor mye man trenger for å overleve i denne fasen, for en liten baby trenger egentlig forfriskende lite stæsj.

Men litt trenger man. Selv om mange vil si at man kommer langt med omtanke og kjærlighet, så kommer man ikke helt i mål. Det er ikke til å stikke under en stol at man trenger overraskende mange bleier, gulpekluter og rene bodyer for eksempel. For en liten baby gulper rett som det er, og den treffer ALLTID noe som er rent og nyvasket.

 

Ei litta høneblund

 

Og så fort man har skiftet bleie kan du banne på at det går av en ny ladning med det samme. Rett før helgen kjøpte vi en stor pakke bleier som jeg tenkte at ville holde til langt ut i 2015, men neida. Lørdag formiddag sto jeg i kassakøen igjen gitt.

Jeg hadde helt glemt hvor utfordrende denne tiden kan være og det skal jeg skrive mer om til uka, men for nå ønsker jeg å legge igjen et par tips om en genial produktserie som er verdt å merke seg for alle småttisforeldre.

Philips Avent. Den siste uka har produktene deres rett og slett vært en sann livredder. De aller fleste som har små barn kjenner nok denne serien godt allerede, men jeg må bare selv få legge inn en varm anbefaling om å sjekke ut disse produktene.

Philips Avent-serien inkluderer stort sett alt man trenger for den første tiden av smokker, tåteflasker, ammeinnlegg, brystpumpe, melkevarmer, babycall med mer. Nå for tiden kan jeg faktisk ikke snu meg uten å se et Avent-produkt. Mammahjerte bruker ammeinnleggene, fersken bruker nyfødtsmokker, tåteflasker m.m og plutten bruker babycallen med stjernehimmel.

Den babycallen er forresten helt genial. Hver kveld nå er det bare å spørre plutten om han er klar for å gå opp for å se på stjernehimmelen, så løper han i vei. Etter en rask tannpuss løper han gladelig til sengs for å legge seg ned i senga og se opp på den fantastiske stjernehimmelen som stadig endrer fasong. Anbefales på det glovarmeste!

 

Litt sånn LSD-vibber, men det funker ;)

Men ja, det er ikke bare de andre i Hjertefamilien som nyter godt av disse produktene, men også fattern får sitt. For på lørdag skrev jeg et fortvilet innlegg om Fatterns Flaskekokeri, der jeg som eneste ansatt jobber dag og natt med å koke og sterilisere flasker og smokker for tiden. På tips fra dere leserne gikk jeg til innkjøp av to ulike dampsterilisatorer som jeg måtte teste ut. Og... maj gådd! Jeg har ikke rukket å teste den andre jeg kjøpte engang, for jeg har blitt helt forelsket i damperen fra Philips Avent.

Der jeg før måtte stå og hauke over grytene mens lavavarmt vann sprutet over hele kjøkkenet og skoldet fattern i huset, kan jeg nå bare sette på dampsterilisatoren, gå min vei for å gjøre andre ting og komme tilbake innen 10 minutter, så er den fiks ferdig. Helt genialt!

 

Easy peasy japanesey!

 

Så tusen takk til alle dere som tipset om dampsterilisator :) Helt ekstremt genialt og tidsbesparende for en døgnvill pappa som har 78 arbeidsoppgaver og bare to hender. Tommel opp!

20 % på Philips Avent
Akkurat nå får du 20 % rabatt hos Barnas Hus på utvalgte Philips Avent-produkter, som brystpumpe, tåteflasker og smokker. Klikk deg inn på linken under og bruk rabattkoden "sweetdreams".

Gå til Barnas Hus og sjekk ut tilbudet (husk rabattkoden!)

 

Men nå må jeg løpe. For etter en lang dag med arbeidsoppgaver er tiden endelig kommet for å synke ned i sofaen og nyte en skål jordbær med krem og to minutter av MasterChef på opptak, før frua kommer til å bli blank i øynene, gjespe som en sulten løvinne og legge inn årene lenge før kveldsnytt.

/ God aften!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fatterns Flaskekokeri

Her på Fatterns Flaskekokeri jobber vi døgnet rundt for å bringe deg det DU ønsker nøyaktig når du ønsker det. Vi står alltid parat for å ta i mot din bestilling og leverer på senga før du rekker å stave "brystpumpe". Døgnet rundt, på minuttet - du ringer, vi bringer.

Her på Fatterns Flaskekokeri kan vi sterilisere alt! Tåteflasker, smokker, ammeskjold, bestikk etc. Ja, send sågar katten over, så skal vi se om ikke vi kan få til noe der også. You name it - we sterilize it!

 

Her går grytene på full pupp hele dagen

Nykokt og klar for servering!

Selv om VI er lidenskapelig opptatt av kundeservice, så trenger ikke DU være det, så føl deg fri til å rope på oss, kjefte på oss og bruke stygge ord når vi er for sene. Vi lever for å levere! Og husk, du kan selvfølgelig ringe oss når som helst på døgnet. Vi sender alltid vår beste mann klar til dyst.

Årets nyhet! Fra og med 2014 kan vi her på Fatterns Flaskekokeri også tilby catering! Maten er kanskje ikke kortreist, men menyen bugner av populære favoritter som smaker godt til alle døgnets tider. Hva sier du for eksempel til en klassisk brødskive med leverpostei og majones, anrettet med et dryss av nykvernet pepper? Eller hva med en banan servert "au naturell"? Eller hvorfor ikke husets beste gulost dandert med agurk og brødskive! Serveringen er døgnåpen, så bare ring i klokken når du føler et sug i magen.

 

Gourmetmat på lavt nivå

 

Betaling? Åh blåss, her på Fatterns Flaskekokeri tar vi ikke i mot betaling. Den beste betalingen vi kan få er at du ikke gråter. Alt vi ønsker er en tommel opp eller en "takk skarru ha, kompis", så er vi godt fornøyd med arbeidsdagen. Ingen penger, ingen tårer, ingen problem!

Fatterns Flaskekokeri - vi strekker oss lenger enn puppen.

 

De ringer, vi bringer

/ High five!

* Følg Fatterns Flaskekokeri på Facebook *

Foreldrelivet tatt på kornet

Endelig er det freddan og da er det på sin plass å dele en hysterisk morsom vitsestripe.

Har du noen gang lest WUMO (tidligere Wulffmorgenthaler)? Det må rett og slett være tidenes artigste tegneserie og her skal du få et helt fantastisk eksempel tatt rett ut av et helt vanlig småbarnshjem. Her er det så mange fine detaljer at det skal godt gjøres å ikke humre litt i skjegget :)

 

(Bilde: WUMO)


Hahaha, bare se på det blikket til fattern! :-) De trøtte posene under øynene, skrekken i blikket, ønsket om å få være alene i bare ett eneste minutt. Hehehe, dette er så absolutt min humor.

Og siden du allerede er her inne, så skal du få en til. Denne tar vel stooort sett alle norske kvinner på kornet ;-)

 

(Bilde: WUMO)

 

Noen som føler seg truffet? ;-)

 

/ Goood freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Noen ganger kommer tårene

Det skulle egentlig bare være en helt vanlig morgen. Jeg skulle bare se to minutter på God Morgen Norge før jeg skulle ta tak i dagens ærend. Men med en nyfødt bebis i hus vet man jo aldri når man plutselig blir overrumplet av følelser.

Det skjedde i dag. God Morgen Norge var ferdig for dagen og skulle bare runde av med en låt av Ingebjørg Bratland. "På avstand", het den. Aldri hørt før, så det måtte jeg få med meg. Norges vakreste, mest fortryllende stemme, klart jeg kan sitte et par minutter til. Så begynner hun å synge og da skjer det.

 



Jeg ser på deg. Du ligger på fanget mitt. En varm liten bylt i en gråstripete pysj. Pysjen du har arvet av storebror. Du ligger på ryggen og titter rundt deg. Øynene ser på verden, men forstår ingenting.

Jeg ser ned på deg, du ser på taket, ser på veggen, ser på alt. Øynene vandrer målløst rundt, men så ser du på meg. Holder blikket fast. Vi holder blikket låst på hverandre og jeg kjenner det stikker langt inn i hjertet. Tårene kommer pressende på uten at jeg helt forstår hvorfor. Du analyserer meg, prøver å forstå. Blikket ditt som spør meg hvem jeg er, hvor vi er og hva dette rare stedet er for noe rart.

Dette er livet, lille venn.

Velkommen skal du være.

 

 

Tusen takk til fantastiske Ingebjørg Bratland for et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Du fikk en voksen mann til å gråte i dag og den sangen vil for alltid være min og ferskens helt spesielle sang <3

 

 

På avstand er verda stille så

Ein kan høyra at det nynnast på

Ein song om håp

Ein song om fred

Ein song for deg og meg

(tekst: Ingebjørg Bratland - På avstand)


* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vinn søte drømmer

/ sponset innlegg

Det er ikke så sjelden jeg lurer på hva lille plutten drømmer om når han ligger og babler i søvne. Jeg tror kanskje jeg undervurderer barn for jeg tenker ofte at deres verden bare består av det de har foran seg der og da. Jeg tenker ikke at de gjør seg opp tanker om stort og smått de også, like mye som oss voksne. Også om natten.

 

 

Da reiser de i vei og drømmer seg bort til rare land og opplever merkelige situasjoner like mye som mamma og pappa. Vel, drømmene er kanskje ikke helt like, for i natt drømte jeg at jeg var på en heidundranes Oktoberfest med kompisgjengen før jeg plutselig befant meg helt iskald og alene på en hytte langt ute i ødemarken med en gal morder i hælene. Men de drømmer. Like mye som oss.

 

 

Kanskje mest fascinerende er det å se lille Fersken ligge og sparke i søvne. Hun drømmer hun også. Men hun kan jo knapt se, hun har jo knapt nok kommet til verden, hva kan vel hun drømme om? Kanskje hun går gjennom fødselen i hodet og tenker tilbake på den? Da skjønner jeg i hvert fall hvorfor hun slår rundt seg i søvne og våkner med et brøl. Det ville jeg også gjort.

 

 

Noen ganger tror jeg plutten drømmer om å være supermann. Om å fly over byen og lete etter unge kvinner i nød som han kan redde. Kanskje en smokk som har falt på bakken eller en teddybjørn som er gjenglemt i butikken. Have no fear, superplutten is here!

 

 

Lurer du noen gang på hva barnet ditt drømmer om? Del det med verden, så kan du vinne en knallfin gavepakke verdt flere tusen flis :)

 

Del en drøm - Vinn gavepakke

Philips Avent har en veldig artig konkurranse gående på Instagram for tiden som de kaller "Sweet Dreams". Heng deg på, så kan du bli en av flere vinnere som stikker av med en frekk gavepakke bestående av videobabycall, tåteflasker, smokker og mye mer. Lett er det også!

1. Ta et bilde av ditt sovende barn i helfigur

2. Last opp bildet på Instagram

3. Skriv hva du tror barnet drømmer om og bruk hashtag #sweetdreamsavent

Les mer om kampanjen og finn inspirasjon på facebooksiden til Philips Avent.

 

Få 20 % rabatt
Bruker du  Philips Avent-produkter og trenger påfyll eller er snusen på å finne noe nytt? Sving innom Vitus apotek og sjekk utvalget, så får du akkurat nå 20 % på hele utvalget av Philips Avent-produkter. Husk å bruke kodeord: Sweetdreams.

 

/ Lykke til, god natt og søte drømmer

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Høyt opp og langt ned

Å bli far for andre gang skulle bli en ren seiersdans. Jeg skulle bare trave inn som en helt på fødestua, holde min kjære i hånda, hilse det lille mirakelet velkommen og reise hjem på en hvit hest. Sånn gikk det selvfølelig ikke. Hvorfor må det alltid være sånn at jeg takler fødselen dårligere enn Christina?

For det gikk jo selvfølgelig ikke som planlagt da lille Fersken kom til verden. Det vil si, del 1 gikk brasende, selve fødselen. Mor og datter leverte varene akkurat som planlagt og den lille jenta kom til verden helt etter boka (mer om det senere). Min jobb var egentlig lett nok. Hold mor i hånda, vær en bauta og deretter kjør til og fra sykehuset med forsyninger som en strikkball.

 

Nyfødt og rett i lua

 

Men akkurat som da plutten kom til verden, førte fødselen med seg en veldig merkelig reaksjon i kroppen til far. Det er som om jeg lader opp så mye energi og spenning knyttet til fødselen at når den endelig er over, slipper jeg ned guarden og blir totalt utladet på et nanosekund. Og DA slår basiluskene til.

Sist gang var det alle forkjølelsers mor, som blant annet resulterte i at jeg stjal Mammahjertes smertestillende medisiner på sykehuset (som hun skulle ha for å komme seg etter et keisersnitt.. #Åretsmann2012) og deretter ble satt på en hestekur med antibiotika. Denne gangen takket kroppen rett og slett for seg, og klappet sammen.

På vei hjem fra sykehusvisitt på fredag kjente jeg at det begynte å surkle i kroppen og for hvert minutt ble smerten verre og kvalmen doblet. Når jeg kom inn døra hjemme måtte jeg bare slenge av meg skoene og løpe rett opp på badet. Det fikk ikke hjelpe at jeg måtte løpe rett forbi svigermor og svigerfar som satt klar med overraskelsesmiddag.

De hadde passet plutten hele dagen og nå satt de klar med nyvasket hus og nystekt biff fra slakteren med ovnsbakte rotgrønnsaker. Og det var takka; en svigersønn som løp rett opp på badet. Og der ble han. Resten av fredagen. Og lørdagen. Og det meste av søndagen. Jeg skal ikke gå i detalj på hva som foregikk på det badet, men det skulle ikke overraskede meg stort om jeg har gått ned rundt 38 kilo i helgen... nuff said.

 

Hele helgen oppsummert

 

Derfor har jeg verken fått gleden av å bli skikkelig kjent med min datter eller nyte hennes første dager her i verden. Det er egentlig veldig trist, men heldigvis har jeg mye tid å gjøre opp for det.

Det jeg lurer på nå er om dette bare gjelder meg eller finnes det andre menn der ute som har slitt med dette? Og er det på grunn av at kroppen blir brutt ned av for lite søvn og for mange visuelle inntrykk på fødestua eller kommer det av en sykelig mangel på oppmerksomhet på fødestua?

Så da vender jeg tilbake til sofaen for å drikke flere glass med brusetablettvann og småspise bananer mens jeg venter på at formen kommer tilbake. Så kan jo dere kose dere med et par knips fra Ferskens første øyeblikk så lenge.

 

Se de små sossisene da :´-)

 


Første møte mellom bror og søster (Tore på sporet-øyeblikk)

 

Endelig hjemme <3

Mer kommer senere, pappa må bare sove litt først. Hashtag: ammetåke, pappasyke.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Velkommen til verden, lille fersken!

Jippi! :)

I går kom endelig lille Fersken til verden!

Flere detaljer kommer senere, for akkurat nå står verden på hodet, pappa flyr frem og tilbake til sykehuset som en strikkball og alt er egentlig bare rosa skyer og kaos.

Så for nå vil jeg bare få rope ut til hele verden at vi endelig har blitt verdens stolteste foreldre til en fantastisk søt liten jente :) :)

Og plutten er megastolt storebror! :)

 


/ High five fra verdens stolteste pappa med rødsprengte gråteøyne <3

* Følg Fersken & Co på Facebook *

Frityrstekte rekechips - del 2

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte - fortsettelse*
--> Gikk du glipp av del 1 finner du den HER

Det var jordmor Monika som var på vakt denne lørdagsnatten, en pen, behagelig og utrolig snill dame som fikk meg til å føle meg spesiell der hun dyttet dyner og puter omkring meg slik at jeg lå best mulig i sykesengen.

Hun ga meg de medfølende blikkene jeg trengte hver gang jeg fikk en rie, og hun skrøt av fødebrevet jeg hadde forberedt på forhånd. I ettertid tenker jeg bare på hvor utrolig mye teit jeg hadde skrevet ned.. Det kunne forveksles med kampsaker; «Ja takk til akupunktur!» «Ja takk til et varmt bad!» «Klyster høres lurt ut, for jeg ønsker ikke at andre ting enn babyen skal komme ut når jeg presser!» «Epidural kun hvis det blir krise!» og det opplagt innlysende: «Nei takk til revning.»

Men Monika strøk meg på kinnet og sa jeg var tapper, og jeg tenkte at dette kom jeg helt klart ikke til å overleve uten henne. Jeg fikk på meg den lekre sykehusskjorta og en enda lekrere bleie-nettingtruse. Bortsett fra de to gangene Peter løp ut på gangen for å se hvem som stakk av med seieren i MGP, var han helt og fullt til stede. Min største skrekk hadde nemlig vært at han kom til å sitte og surfe på mobilen, mens jeg lå der og slet for meg sjæl.

 

Ikke rart jeg var bekymret for hvem som kom til å stikke av med oppmerksomheten.. Dette bildet fant jeg i blogg-arkivet hans..

Men Peter viste seg å være en skikkelig mann, og det var vel sånn ca på dette tidspunktet at jeg begynte å tåle trynet hans igjen.. Han hentet kalde kluter til panna mi, rød saft og sjokoladekjeks. Jeg hadde ikke spist sukker på mange måneder, og satte veldig pris på denne kjeksen, selv om jeg kun klarte å svelge unna en halv.

Smertene var uutholdelige, og jeg var overbevist om at hele verden måtte ha stoppet opp. Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle spørre Peter om han kunne kikke ut på Ullevålsveien og sjekke om trafikken stod stille - for det var helt utenkelig at folk kunne kjøre bil når jeg nesten ikke klarte å puste.. Litt egoistisk blir man tydeligvis når man skal sette en ny borger til verden.

 

Du vet du har vondt når sukker smaker nada

Monika satte akupunkturnåler på meg, og dette må jo være tidenes dårligste måte å måle akupunkturens effekt på..? Hos en førstegangsfødende som ikke har noe som helst å sammenligne smertene med. Jeg tror neppe nålene utgjorde noen forskjell, men jeg kan jo ikke være sikker heller. Centimeterne sneglet seg av gårde, og da det nærmet seg seks cm tappet Monika vann i badekaret.

Jeg hadde en måler på magen, som etter rimelig nøyaktig 7 minutter i varmt, deilig badevann kunne hinte om at babyen ikke satte like stor pris på det varme vannet som moren gjorde. Derfor var det bare å komme seg ut av vannet og få på seg fillene igjen, dette var ikke stedet for spa-kos!

Jeg pustet og peste meg gjennom riene, noe hadde jeg da lært av å se på «Fødeavdelingen» på tv'n, og tenkte at hver rie var et skritt i riktig retning mot å få hilse på den lille. Eller, det var dette jordmor fortalte meg da, jeg tror ikke jeg klarte å føle på kroppen at dette var en massiv trøst. En lege stakk hodet inn døra, og på dette stadiet var jeg så vant til vaginale undersøkelser at jeg ikke brydde meg stort. «Jaja! En fra eller til!», mumlet jeg - mens legen konstaterte at hodet til babyen stod godt nede i bekkenet.

Det ble festet elektroder på babyens hode for å overvåke utviklingen, jeg følte jeg var i trygge hender. Jeg var fortsatt innstilt på å klare fødselen uten smertelindring, jeg hadde jo lest et sted at man kunne bli lam av å få epidural.. Og den sjansen var jeg ikke villig til å ta. Men da jeg hadde åtte centimeter åpning, skjedde noe uventet. Jeg måtte presse.

 


Pressriene kom med jevne mellomrom, jordmor forstod raskt hva som var i ferd med å skje, og hun forklarte meg rolig at jeg måtte prøve å holde igjen. Åtte centimeter var ikke full åpning, så her måtte vi bare vente. Akkurat. Alle som har opplevd pressrier vet at det er rimelig håpløst å holde igjen - hvordan gjør man egentlig det? Hver gang det kom en rie, trakk hele magen seg sammen og jeg utstøtte noen merkverdige skrik som jeg ikke kunne forstå at kom fra min egen munn.

«Nå må du bytte stilling!», ropte jordmor, og jeg kom meg opp på alle fire. En flodhest som krabbet rundt blant dyne og puter, ikledd ei sykehusskjorte og ei nettingtruse. Det hjalp til en viss grad å bytte stilling, men jordmor Monica sa nå klart og tydelig fra at hun anbefalte at jeg takket ja til epidural, slik at vi fikk dempet pressriene - samt at jeg kunne få i meg litt mat og drikke. På dette tidspunktet begynte jeg å bli såpass utmattet at jeg samtykket uten å tenke meg om, glemt var frykten for å bli lam - nå ville jeg bare få dette fødeprosjektet overstått.

 

Like greit å vende spaavdelingen ryggen, først som sist


Det skulle vise seg at det kun var én anestesilege på jobb denne natta. Og han hadde selvsagt nok å drive med. Så vi ventet ... Og ventet ... Mens jeg vred meg rundt for å ikke gi etter for pressriene. Etter nesten tre timer (!) dukket han opp, beklaget at det hadde tatt sånn tid, jeg var midt i en rie så jeg klarte ikke se på ham engang, men mest av alt hadde jeg lyst til å svare «jo det går helt fint, nå skal du høre, jeg ligger nå her da, kommer meg ikke av flekken før ungen er ute likevel - så bare ta den tida du trenger, du!»

Nå får det briste eller bære, tenkte jeg da legen satte epidural-nåla i ryggsøylen min, jeg som ikke hadde en anelse om hvordan epiduralens effekt skulle kjennes ut. Noen minutter senere ble bedøvelsen pumpet inn i kroppen min, og jeg kjente smertene forsvinne. For. En. Lykke!! Jeg hadde hatt rier i 3 døgn og var nok mer utslitt enn jeg hadde trodd.

Da legen takket for seg og tok meg i hånda, var det så vidt jeg klarte å slippe ham. Jeg ville bare at han skulle bli værende sånn at jeg kunne spørre om han ville gifte seg med meg - for jeg var overbevist om at han hadde reddet livet mitt. Glemt var Peter, glemt var fødselen; jeg hadde funnet en mann som kunne befri meg fra en smerte jeg aldri hadde kjent maken til - sånne vokste nok ikke på trær! Peter skjønte tegninga og humret godt der han satt i stolen, ikke nevneverdig truet tror jeg - og godt var det.

 

My life saver.. Jeg lover at han så sånn ca. nesten omtrentlig sånn ut.


Det ble straks god stemning, brødskivene smakte nydelig og den røde safta var som sendt fra oven. Jeg lå plutselig godt i senga, mens Peter fortalte meg ved hjelp av monitoren at «nå, nå kommer det snart en ny rie. Kjenner du det?» Men smertetoppene var borte, og riene var nå som murringer nederst i magen.

Det er en liten mulighet for at jeg har glemt hvordan ting fortonet seg på nåværende tidspunkt, men sånn jeg husker det - så var det skikkelig god stemning. Det eneste kjipe var at vakten til Monika straks var over, og jeg var i ferd med å få både separasjonsangst og en litt sær utgave av kjærlighetssorg.

Tårene stod i øynene mine da hun ga meg en klem og jeg med skjelvende røst fikk presset fram at dersom jeg en vakker dag skulle vente et barn til, så var det helt og holdent takket være henne. Det var tross alt Monika som hadde reddet meg denne natta. (Hvis du tilfeldigvis kjenner til denne fantastiske jordmoren som var på jobb den februar-natta i 2012, så må du hilse henne så mye fra både Plutten og Peter og meg! Takket være deg er det en Fersken på vei i disse dager :-) Ja, og litt takket være Peter da).

Etter at Monika forlot oss, gikk alt egentlig slag i slag. «Hei hei, 9 cm ja!», «Babyen har det fint», «Det virker som om epiduralen har god effekt», «Tjohooo 10 cm, full åpning, nå blir det snart bebis!»

Men et eller annet sted på veien hadde noen glemt den siste ultralyden hvor beskjeden om «stort hode» ble gitt. Mitt smale bekken hadde ikke under noen omstendighet planer om å utvide seg såpass at et hode litt over gjennomsnittet skulle få passere. Da tredje legen hadde vært innom (både rommet og underlivet mitt), ble det plutselig hektisk stemning. Hodet satt jo såklart bom fast, og det ble bestemt hastekeisersnitt.

 

En smule takknemlig for at det er 2012, og at helsepersonell gidder å ta helgevakter..

Det fine er at siden alle forholdt seg såpass rolige, ble jeg aldri verken stressa eller redd. Jeg fikk hele tiden forklart hva som var i ferd med å skje, og det var veldig betryggende. Så lå jeg plutselig der da, på operasjonsstua med en helkledd Peter ved min side. I en outfit som så ut som om han var klar for en månelanding, men jeg så vel ikke akkurat stort bedre ut selv. Jeg var så ufattelig utslitt at jeg husker jeg irriterte meg grønn over sykepleieren som satt ved siden av meg med den ene oppgaven å distrahere meg fra det som skjedde på andre siden av operasjonsduken.

«Bor dere langt unna da?», «Er det deres første barn?», «Hvordan har svangerskapet vært?». Jeg var så vanvittig tørr i munnen at jeg knapt klarte å svare. «Kan jeg være så snill og få litt vann?», mumlet jeg mens tunga klebet seg til ganen. «Åå, nei dessverre, du kan ikke få vann nå, men jeg skal hente et glass til deg så fort legene er ferdige med deg.»

Peter ble hvitere og hvitere i ansiktet av operasjonsduken som blafret fram og tilbake på grunn av legenes kamp for å få ut den stakkars bebisen som riene hadde presset godt ned i bekkenet mitt. Jeg derimot, tenkte kun på en ting: at noen måtte hente bena mine som var i ferd med å fly ut av vinduet og ut i den trafikkerte Ullevålsveien. Jeg har aldri blitt operert før, og heller aldri opplevd følelsen av å kjenne en spinalbedøvelse frarøve bena 97 % av all følelse. Det er noe av det rareste jeg har opplevd.

Plutselig hørtes små grynt fra en liten krabat, samt hurrarop fra legene på den andre siden av duken; «her kommer en liten gutt!». Det var så uvirkelig, endelig var ventetida over, vi hadde blitt foreldre til en liten guttebass! Peter har i ettertid sagt at han stusset over hvor likegyldig jeg virket, men selvsagt var jeg glad - det er bare begrenset hvor mye man klarer å vise etter nesten fire døgn uten skikkelig søvn, og med et par ben som flagrer oppunder taket.

Etter å ha blitt lappet sammen ble jeg liggende tre timer alene på postoperativen før gutta mine endelig fikk lov til å komme inn til meg. Peter kom trillende på en liten kurv med en liten bylt oppi - øynene hans var rødsprengte og han mumlet noe om «måtte ringe mamma, begynte å grine, skikkelig lissom» før han kysset meg på panna. «Han er verdens snilleste! Ligger bare og sover!», smilte han videre.

 


Tipper den tommelen hadde forsvunnet rimelig raskt hvis det lille nurket hadde gitt fra seg lyder..!


Og der startet vårt nye liv. Det høres kanskje floskete ut, men siden har vi aldri sett oss tilbake. Vi husker ikke hva vi fylte livet med før vi fikk barn, og vi savner heller ikke tida hvor vi kunne gjøre som vi ville hele tida. Det er liksom et tilbakelagt stadie, og tida var så innmari moden for å starte nye kapitler. Og nå sitter vi altså her og venter på barn nummer to. Lille Fersken kan dukke opp når som helst, og det blir ufattelig spennende!

Alt ligger også til rette for en mer normal fødsel denne gangen - det så hvertfall sånn ut fram til vi var på ultralyd denne uka for å sjekke om babyen også denne gangen lå i seteleie slik det virket som.

«Neida, her ligger babyen deres riktig vei!», sprudlet jordmor, «hodet har ikke festet seg enda, men det gjør ingen ting.» Vi pustet lettet ut, en setefødsel hadde vært ganske krise for mitt smale bekken. Men jordmor var ikke ferdig:

«Men vent litt.. Når jeg måler omkretsen på barnets hode..»

 

/ lik for å ønske Mammahjerte lykke til på fødestua :)

* Følg Mammahjerte og gubben på Facebook *

Fattern og plutten på nye eventyr

Noen dager er det bare ett sted som er godt nok. Til lekebutikken!

/ annonse

I forrige uke skrev jeg litt om dette med å aktivisere barn i fysisk lek, istedenfor å bare sitte limt til hver sin skjerm. Les - Alle fingre teller.

Men så var det dette med teori og praksis da. I helgen var det klassisk norsk "innevær" og derfor hadde jeg heller ingen bråhast med å hoppe ut av joggebuksa.

 

På sånne dager snegler tiden seg avgårde i et rolig tempo. Veldig rolig faktisk. Og da er det lett å ty til nettbrett og andre snarveier for å få tiden til å gå.

Her er det like greit å ikke være skinnhellig og late som, for på dager som det kan det være veldig deilig å la småtten snurre seg gjennom et par youtube-snutter og herje fritt med tastaturet mens fattern nyter kaffekoppen i lange drag.

Men så kommer det til et metningspunkt da. Når man kjenner at det knurrer i magen og det går mot lunsj og dagen fortsatt ikke har startet, da er det på tide å ta seg i nakken og finne på noe. Men hva skal man ta seg til?

Plutten har kommet til et stadie der alle lekene i huset er helt passé. De artige lekeklossene er helt uinteressante og krittavlen med bokstaver og magneter har blitt som gårsdagens aviser. Men så vet jeg jo også at det fort blir ellevill jubel og god stemning så fort han får kloa i noe nytt...

Og når jeg tenker meg om burde jeg vel egentlig vært innom et par andre butikker også... Så hva gjør man da? Til lekebutikken!

  Over middels klar for å stikke ut en tur



Først en tur innom butikken for å samle klistremerker...
Og så, straka vägen til lekebutikken!

 


Uhm... er du helt sikker på at det er den du vil ha? Javel...



Vi tar med en sånn i reserve, bare i tilfelle lego for 14-åringer blir litt for vakent ;-)



Så må vi selvfølgelig kjøpe med noe fint til minsten i magen <3

 


...og ta en rolig kaffepause mellom slagene...

 

Men SÅ kan leken begynne! Og LEGO Duplo passer utmerket for en liten småttis som allerede har halve huset fullt av legoklosser. Vipps, såer stuegulvet et hav fullt av plastklosser og på havet seiler legopirater og sjørøverskip med fullt fungerende legokanoner. Kast loss, landkrabber!

 

Hiv O´hoi!


Og her kommer en innrømmelse. Jeg skal gladelig innrømme at jeg TOTALT undervurderte vanskelighetsgraden av Lego Technic. Jeg tenkte at det ville ta meg to sekunder å raske sammen gravemaskinen vi kjøpte, men... neida.

Viser seg at jeg burde tatt 3MX på skolen og gått videre med ingeniørfag gitt.

 

Har jeg møtt min overmann i en boks med avansert Lego?!


Men da passer det jo fint at man kan veksle mellom "superavansert superlego for supersmarte supermennesker" og LEGO Duplo, for helt vanlige barn og veldig (veldig) barnslige fedre.

 

#pappahumor

 

Og vipps var det tid for middag! Halve dagen hadde gått med til lek og moro, og det føles bra på en dag som brått kunne blitt et nettbrett-o-rama. Ikke at det er noe galt med litt youtube og morsomme apper, men ingenting kan vel egentlig slå skikkelig lek på gulvet.

Og du.. tro ikke at visa slutter her! For du husker kanskje gravemaskinen fra tidligere i innlegget? JA, det tok meg flere kvelder på rad og JA, jeg hadde tenkt til å gi opp, men etter mange timer med hodekløing og grundig inspeksjon av bruksanvisningen... Nailed it!

 

Selv om det er ment for målgruppen 8-14 og jeg er 32... Stolt. Veldig stolt.
Jeg har bygget noe.

/ high five!

 

Les også:
- Alle fingre teller

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Høst, farger og ettertanke

Høsten er en ambivalent tid.

Når høststormen raser og regnet pisker på ruta er det lett å savne sommeren. Men når den lave høstsolen skyter solstråler mellom falmede blader og skaper et trollbindende kaleidoskop av farger og fasonger, er det lett å bli forelsket.

 

 

Høsten er kanskje ikke den letteste årstiden, men det er så absolutt den fineste. Årstiden som gir de sterkeste følelsene, når sommeren og vinteren krangler om oppmerksomheten og river høsten mellom seg. Kjølige vintermorgener med frost i gresset kan bli til lune sommerkvelder med et friskt drag i luften. Årstiden der det virker umulig å kle seg riktig for en hel dag.

For kald på vei ut døra, for varm på vei hjem igjen.

 


 

Det er den perfekte årstiden for turer i skogen for å nyte naturen. Om våren yrer det av liv og optimisme, mens høsten er tiden for ettertanke. Forberede kroppen på vinter, glede seg til alt som venter. Synke ned i sofaen med en kopp kakao og en god bok, fyre i peisen og finne frem husets mykeste tøfler. Sette livet litt på pause og bare kose seg.

Når man har tid.

 

 


 

/ for oss som liker høsten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Frityrstekte rekechips og strake veien til Ullevål, takk

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Innledningsvis må jeg bare få presisere: Jeg er fullt klar over at dette er en pappablogg. Og at dere mannfolk ikke syns det er noe særlig å verken lese om, høre om eller delta på en fødsel. Samtidig er jo nettopp fødselen en såpass vesentlig del av det å bli far, at jeg på sett og vis føler det ikke er noen vei utenom en fødselshistorie på denne bloggen. Så mens vi venter på Ferskens ankomst, er det på tide å mimre tilbake til da Plutten kom til verden. Her kommer vår fødselshistorie.

Svangerskapet mitt hadde stort sett vært rimelig ok, hvis man ser bort ifra de innledende 17 ukene med intens kvalme og det faktum at den vordende barnefaren gikk meg skikkelig på nervene. (Les mer om dette her) Men da jeg var ca åtte måneder på vei begynte en gryende frykt å melde seg. Da mistenkte nemlig jordmor at barnet i magen lå i seteleie, hvilket i følge henne ikke var noe problem, for babyen hadde jo masser av tid til å snu seg på. Men dagene gikk, og jordmor kjente fortsatt rompa i feil ende. Jeg måtte derfor til en ekstra ultralyd på Ullevål en uke før termin, for å bekrefte eller avkrefte leiet. Det ble en absurd opplevelse kan man trygt si.

For legen som undersøkte meg kunne berolige meg med at "Neida, her ligger hodet ned og rompa opp, alt ligger altså til rette for en normal fødsel!" Jeg pustet selvsagt lettet ut, men det var før jeg hadde hørt hva hun fulgte opp med å si. "Ikke noen setefødsel, Christina, dette skal gå fint. Men skal vi se her... Når jeg måler omkretsen på barnets hode, så er det over gjennomsnittet stort".

 

Sukk... Tenk hvor mye lettere det hadde vært å sette barn til verden i uke 9...


Flott. Som om ikke tanken på en fødsel er ille nok fra før. Hvis det aller siste man har lyst til her i verden er å føde, så blir det faktisk enda et hakk verre med et ekstra stort hode. Men begrepet "stort hode" var tydeligvis en detalj som ikke kom til å få noen videre oppfølging. (Og dette lurer jeg på til dags dato; hvis det likevel ikke skulle bli et alternativ å ta keisersnitt, hvorfor måtte jeg da egentlig informeres om denne betydelige «detaljen»? Sånn at jeg kunne grue meg litt ekstra? Eller kanskje få panikk?) Men siden jeg ikke hadde peiling på føding, så bestemte jeg meg for å slå meg til ro med at "jaja, ungen må jo ut, så det får gå som det går."

En telefon til svigermor var forresten det som skulle til for å oppklare hode-problematikken, dette var visstnok en arvelig greie fra den vordende fars side av familien. Hodet i seg selv er ikke større enn normalen, men hodeformen fremstår som litt «bulkete» - men helt symmetrisk og heldigvis totalt ufarlig. Uansett: thank´s a lot, Peter!

Jeg beholdt altså fatningen, for jeg visste jo at jeg ikke hadde noe valg uansett. Da jeg begynte å kjenne sammentrekninger fire dager før termin, forstod jeg at noe var på gang. Jeg lastet ned en rieteller på mobilen, og fant raskt ut at de var veldig ujevne. Tre minutter mellom hver, så femten. Så tredve minutter, så tilbake til tre. Men så ufattelig vondt! Det var kort vei til Ullevål, så jeg forholdt meg rolig. Førstegangsfødende bruker som oftest lang tid, og det kom garantert ikke til å gå fort hos meg heller... Jeg sov mellom slagene hele natten gjennom, noen av sammentrekningene var så vonde at jeg ikke fikk puste. Så dagen etter ringte jeg fødeavdelingen på Ullevål:

- Ja hei, jeg heter Christina, og jeg tror jeg har rier... De er veldig ujevne, men det gjør så innmari vondt!
- Ok, har du tatt tiden mellom dem?
- Ja, det er alt fra tre til tretti minutter mellom dem, og -
- Åja! Men da har du modningsrier, da. Det er veldig vanlig. Ingen grunn til bekymring, og ingen grunn til å komme hit enda.
- Hæ? Modningsrier? Hva er det?
- "Jo, det er rett og slett rier som modner mormunnen og gjør klar for fødsel. Så du får følge med og ringe igjen når det tar seg opp.
- Eh ja.. Men hvordan vet jeg når det er ordentlige rier og ikke modningsrier lenger?
- Å kjære deg? Det merker du...

Jaja, så var det bare å slenge seg ned i sofaen og vente, da. Peter tok det hele med knusende ro, baggen var pakket og jeg husker jeg følte det som ekstremt urettferdig at han kunne sitte i sofaen og gafle i seg de herligste matretter mens jeg måtte holde pusten når smertene stod på som verst. I to døgn tasset jeg rundt med såkalte modningsrier. Jeg sov mellom slagene, Peter var på jobb og hadde mobilen i nærheten. På kveldstid koset han seg i sofaen mens vi ventet på at ting skulle ta seg opp. Det gjorde det ikke.

 

"Neida så.. Jeg spiller litt fifa imens, jeg. Må jo få tida til å gå vettu!

Da lørdagen kom var jeg drittlei. Nå ville jeg bare få det overstått, glemt var beskjeden om at vi ventet en unge med stort hode. Den norske melodi grand prix-finalen stod for døren, noe Peter må få med seg hvert år. Vi bestemte oss for å bestille mat på den lokale kinamat-sjappa.

«Sleng med en pose med sånne rekechips!», ropte jeg til Peter da han skulle hente maten. Det rare med graviditet, er at man plutselig bare må ha ting. Som frityrstekte rekechips..

Jeg fikk i meg minimalt med mat, knasket noen rekechips, men var rimelig uggen nå på grunn av riene. Etter hvert som de norske bidragene rullet over skjermen, ble Peter mindre og mindre opptatt av sin stakkars samboer som vred seg i smerte. Han hadde det som plommen i egget der han satt med takeaway og yndlingsprogrammet på tv´en. (Det litt morsomme er at Peter til dags dato er overbevist om at vi spiste hjemmelaget pizza denne kvelden. Så overbevist at han til og med har skrevet det i boka si).

Jeg tok meg et varmt bad i håp om at det skulle døyve smertene, men innså raskt at det var fånyttes. «Peter, jeg tror du må ringe fødeavdelingen og høre hvor lenge jeg skal gå sånn, altså - nå orker jeg snart ikke mer!» Jeg fikk et misfornøyd blikk fra sofaen, han var tydelig opptatt, men smertene var nå så intense at jeg kjente magen vrenge seg. Rekechips opp og ut - sympatimessig var dette et sjakktrekk, for nå spratt Peter opp fra sofaen og ga meg sin fulle og hele oppmerksomhet.

 

Har ikke spist denne "delikatessen" siden, for å si det sånn..

 

Han kastet seg over telefonen, jeg hørte ham presentere seg og forklare situasjonen. Jeg hørte bare bruddstykker; «modningsrier i to døgn», «spist litt mat, kastet opp nå nettopp», «tatt et bad», «tror det blir verre», «okei, den er grei, hadet bra»

«Eh, jenta mi? Jeg snakket med en hyggelig jordmor nå. Hun sa at de hadde litt mye å gjøre akkurat nå, og at det var fint hvis vi kunne vente noen timer før vi kom..»

Jeg trodde ikke mine egne ører. Mye å gjøre? Myyye å gjøre?! Hva hvis jeg måtte føde innen noen timer? Det var lørdag, var det færre på vakt? Jeg kjente panikken bre seg.

Kvinnekroppen er ganske fantastisk, og for å beskytte fosteret mot «oppadstigende infeksjoner», dannes et tykt slim rundt mormunnen når man blir gravid. Når denne «proppen» løsner, er det som oftest et tegn på at fødselen nærmer seg med stormskritt. Jeg skal ikke beskrive dette noe ytterligere, la oss bare si det sånn at jeg etter et par timer plutselig forstod at det var på tide å ringe en taxi. (Beklageligvis ropte jeg rimelig høyt, tydelig og beskrivende til Peter hva jeg hadde oppdaget - så han var både grønn og gul og rosa i ansiktet da jeg kom ut i stua)

- Neeeei! Jeg må ha på den største og tykkeste boblejakka mi!, snøftet jeg til Peter som holdt fram den tynne jakka jeg vanligvis brukte.
- Den tykkeste boblejakka..? Hvorfor det? Taxituren tar tre minutter, og det er ikke såå kaldt ute.., prøvde han.
- Hallo? Hvis taxisjåføren SER at jeg er gravid, så vil han ikke ha meg med! Jeg har lest at de er redde for at vannet skal gå! Renseregninger og full pakke, og nå MÅ jeg på sykehuset, din idiot!.

I ettertid har jeg forstått at Peter slet med å holde latteren tilbake, og hvilken boblejakke kan egentlig skjule en gigantisk gravidmage som i tillegg akkompagneres av en særegen vraltende føde-gange.. Det første taxisjåføren sa da Peter åpnet døra var: «Jasså, da var det dags? Riksen eller Ullevål?» Den hyggelige mannen hadde fire barn selv, og syns bare det var stas å kjøre fødetransport.

 

Ehh.. Not my finest hour ...

På sykehuset var jeg overbevist om at vi kom til å bli sendt hjem igjen, det er jo alles største skrekk. En hyggelig sykepleier tok imot oss, og etter en kjapp undersøkelse kunne hun konstatere at her var det allerede tre centimeter åpning, så da var det bare å finne et ledig rom! Både Peter og jeg tenkte at nå kom det til å gå fort, svisj svosj så var ungen ute..

Glemt var Mormors «oppløftende» reprimande fra noen uker tilbake i tid; «Det sier jeg deg Christina, vi er ikke noen fødekvinner i denne familien! Ikke i det hele tatt! Grøss og gru!»

Min kjære mormor. Vel, det skulle vise seg at hun hadde ganske så rett.

--> les fortsettelsen: Frityrstekte rekechips, del 2

 

* Følg Mammahjerte (og Pappahjerte) på Facebook *

Puss tennene med mobiltelefonen

Da jeg var yngre drømte jeg om svevende biler, men først i dag innså jeg at vi lever i fremtiden. Alt som skulle til var en tannbørste.

/ annonse

En av mine favorittaktiviteter da jeg var yngre var å reise til Norsk Teknisk Museum i Oslo. Finnes det egentlig noe bedre sted for en liten gutt som er glad i duppeditter enn et helt museum viet duppeditter? Favorittavdelingen var den som inneholdt spådommer for hvilke fantastiske innretninger vi kunne vente oss i år 2000.

Og det var ikke småtteri! Det var svevende biler, solbriller med innebygd tv-bilde og mye mer. Jeg husker jeg fikk store øyne da jeg tenkte på hvordan livet i år 2000 skulle bli, men når vi først kom så langt ble jeg litt skuffet. Hvor var de svevende bilene?!

 

 

Men nå, 14,5 år senere, har jeg bokstavelig talt fått fremtiden i mine hender. Vi snakker om en tannbørste. En tannbørste som kobles opp mot mobiltelefonen for å samarbeide om min tannhelse. Oral-B SmartSeries Pro 7000.

Det er som å ha en kjempeliten tannlege på badet hver kveld som kjefter på meg når jeg pusser for hardt og tar bølgen når jeg gjør som han sier.

 

 

Mens jeg pusser blir jeg fortalt om jeg pusser for hardt og blir belønnet med stjerner og god stemning hvis jeg holder på i minst 2 minutter, som er et anbefalt minimum for tannpuss. Etter jeg er ferdig får jeg også en detaljert rapport fra kveldens tannpuss som tannbørsten og mobiltelefonen har satt opp sammen. Fascinerende!

 

 

Det jeg kanskje er mest spent på å prøve er det nye CrossAction-børstehodet som visstnok skal gi en veldig grundig rengjøring av tennene og være helt rå på å fjerne plakk.

En slik høyteknologisk toppmodell av en tannbørste er selvfølgelig ikke gratis, men så er det også en ren investering i god tannhelse. Og det kan fort lønne seg, for jeg vet ikke med deg, men jeg setter i hvert fall bare sånn middels pris på å ligge i tannlegestolen og kjenne at en annen person fikler inni munnen min med skarpe metallgjenstander. Så hvis en god tannbørste kan hjelpe meg med færre slike besøk: Velkommen skal du være, venn.

 

Oral-B SmartSeries Pro 7000 har 6 ulike børstehoder og egen mobil-app

 

Jeg har akkurat begynt å bruke denne lille rakkeren og skal derfor teste den skikkelig et par uker før jeg kommer tilbake med en endelig rapport. Det store spørsmålet er vel egentlig om tennene blir noe særlig hvitere enn med den gamle bustekosten?! Hvis tannbørsten leverer det den lover er det ikke helt umulig at det dukker opp en liten konkurranse også ;-)

Men til da: Puss puss, så får du en high five!

 

/ High five! 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Rett inn på bestselgerlisten!

/ inneholder salgslink

Da jeg våknet i dag tenkte jeg at denne uka for lengst hadde nådd toppen. Det var før jeg sjekket telefonen... For der ventet det en SMS fra forlaget om at boka mi har hoppet rett inn på den offisielle bestselgerlisten til Bokhandlerforeningen!

Bokhandlerforeningen.no - Bestselgerlisten, uke 40

Boken har sneket seg rett inn på 13. plass for "Generell litteraratur", men på listen over norske utgivelser klokker vi inn en 8. plass!

 

 

Jeg har nesten ikke ord for hvor fantastisk det er! Plutten ble skjemt bort så til de grader til frokost i dag og fikk spise stort sett hva han ville. Må jo tross alt være lov å feire litt. Den observante leser vil for øvrig legge merke til at jeg har hoppet inn på plassen over boka om en viss storkjeftet trønder og det gjør meg bare så vanvittig stolt. Tenk at jeg en dag skulle klare å slå Petter Northug! Riktignok ikke i skisporet, men likevel. Det teller!

Slike ting gleder et Pappahjerte mer enn du aner. Det er en fantastisk tanke å vite at mange lesere der ute har savnet en slik bok og nå kan ta den med seg inn i bokhøsten. Det har heller aldri vært hyggeligere å bruke Instagram. Et ørlite søk på #pappahjerte kan fylle hjertet med stolthet og glede :)

 



En journalist spurte meg for øvrig tidligere i uken hvem boken passer for. Det synes jeg var et vanskelig spørsmål, for jeg tenker jo at den passer for veldig mange, men i etterkant har jeg kommet opp med det perfekte scenarioet.

Det er juleaften, en mann på ca. 30 år sitter med en hard pakke på fanget. Han river av papiret og der ligger den: "Pappahjerte - fra ungkar til far". Han ser opp på sin kjære og forstår ingenting.

- Hva er dette for noe skit?, tenker han. Og det er da hun sier det:

- Jo du skjønner, jeg er gravid nemlig. Men ikke få panikk kjære Johnny-Bob, bare les gjennom boka. Det ordner seg.

Så åpner stakkars Johnny-Bob opp boka og får se at den er skrevet av en mann som ham, en som hatet barn og som ikke forsto hva poenget med å få barn var. Så da leser han videre. Og forhåpentligvis, etter 292 sider vil han snu seg til sin kjære og si:

- Okei, Gerda-Gunn, jeg er klar. Dette skal vi fikse.


Så egentlig ville jeg vel bare skrive dette innlegget for å si takk. Tusen takk for at du stikker innom denne bloggen og kanskje til og med har kjøpt boka. Det er en helt fantastisk følelse å kunne sitte her med kaffekoppen og en stor stabel bøker som skal signeres og sendes ut til ventende lesere.

 

- Kjære Harald, åssen henger´n? Håper Sonja er grei med deg. #brofist

Så til alle dere der ute, fra meg her inne, her kommer en stor takk og et ønske om en fantastisk helg :)

P.S. Mange har spurt om hvor boka kan kjøpes. Stikk innom din nærmeste bokhandel og spør. Hvis de ikke har den må du slå knyttneven i bordet og kreve å få prate med sjefen ;) Den kan også bestilles i butikk eller rett på nett, f.eks her: Bestill "Pappahjerte - fra ungkar til far".


Tommel opp!

/ Goooood helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gjettekonkurranse - Når kommer Fersken ?

Gjett når lille Fersken kommer til verden og vinn signert bok!

Siden vi bare går her og venter og venter tenkte jeg at vi kunne finne på litt moro for å få tiden til å gå. Så derfor kjører vi i gang en gjettekonkurranse! Vinneren av konkurransen stikker av med en signert utgave av Pappahjerte - fra ungkar til far.

 


Gjør som Mammahjerte, les Pappahjerte du også ;-)


Slik gjør du:

Når kommer Fersken? Legg inn ditt beste forslag i kommentarfeltet med følgende:

  • Kjønn
  • Dato
  • Klokkeslett

Personen som gjetter riktig kjønn og treffer nærmest på tid stikker av med boka. Enkelt og greit.

Har du boken allerede gjør den seg jo utmerket som julegave til en du er glad i ;-)

Vinneren kåres når lille Fersken har kommet til verden <3

 

 

/ Lykke til!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjære Siv Jensen, gratulerer som nybakt mamma!

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Kjære Siv,

Først og fremst, gratulerer som nybakt mor! Jeg leser i media at forløsningen din fant sted i dag, onsdag klokken 10.00. Som høygravid medsøster ønsker jeg å dele noen tanker med deg, nå som ditt lange svangerskap er over.

VG: Siv Jensen om statsbudsjettet - Har gått høygravid i flere uker

Det har seg nemlig sånn at jeg også har termin om ikke så altfor lenge. Jeg er skikkelig høygravid, og selv om det sannsynligvis er altfor tidlig for deg å uttale deg om hvordan kroppen din har det nå - så må jeg få sende deg noen tanker.

 

Så du også slik ut mot slutten?

Jeg så at du uttalte at du hadde sovet godt i natt, og da må jeg si du har vært svært heldig så kort tid i forkant av fødselen! Det håper jeg at jeg selv får oppleve også, ingenting må være så fint som å møte uthvilt og full av krefter på fødeavdelingen.

Vet ikke hvordan det var med din lille bebis, men syns ikke du også det var skikkelig irriterende når den sparket deg hardt i ribbeina eller satte inn en fulltreffer midt i urinblæra med jevne mellomrom? Det slipper du nå. For en lykke. I natt var jeg oppe seks ganger for å tisse, det var riktignok ny rekord til meg å være, men jeg har nok ikke sovet en hel natt siden februar i år. Ikke vet jeg om det er en gutt eller ei jente jeg bærer på heller - visste du hva det ble? Det blir jo ekstra spennende å ikke vite kjønnet, men samtidig litt vanskeligere i planleggingsprosessen.

Har du hatt problemer med blodtrykket underveis da? Hovne ben? Ekstra gass i magen? Svangerskapsdiabetes? Jeg har sluppet unna dette heldigvis. Men jeg måtte ta meg en tur på apoteket for å kjøpe en sånn salve som forebygger hemoroider. Med fare for å bli altfor personlig, så fikk jeg et par sånne besøk i hekken under mitt forrige svangerskap, og det skal jeg love deg var pain in the ass, bokstavelig talt. Håper du slapp unna og kan sitte uten ubehag.

Tipper du gleder deg til å ta deg et glass vin igjen etter så mange måneder uten noen som helst form for alkohol. Ikke at vi er alkoholikere verken du eller jeg, men det er noe med å nyte et glass rødvin til en bedre middag, er du ikke enig? For ikke å snakke om de myke ostene og spekematen som også er fy-fy! Nå kan du til og med bestille sushi uten å være bekymret for listeria, og i tillegg spise tunfisk-biten. Så deilig! Gleder meg til det blir min tur.

Vet ikke hvordan det var med deg, men jeg blir ganske fort irritert på småting i hverdagen. Mannen min for eksempel, han smeller med skapdørene på kjøkkenet. Såpass høyt at både sønnen vår på 2,5 år og jeg våkner dersom vi ligger og sover. I etasjen over. Fryktelig irriterende. Innimellom kaster han også sokkene sine om kvelden når han sitter foran tv´en, sånn at sokke-lo flyter rundt i sofaen og på gulvet. Fryktelig irriterende.

Jeg tenker iblant på hvordan fødselen kommer til å bli. Gruet du deg? Jeg har lyst til å få oppleve en normal og god fødsel siden det ble hastekeisersnitt forrige gang. Det var utmattende å måtte gjennomgå nesten to fulle fødselsforløp etter tre døgn med modningsrier. Men siden du hadde sovet så godt i natt, så regner jeg med at det gikk bra for deg.

Og du ser i tillegg uforskammet fresh ut på bildene som florerer i media akkurat nå! Jeg var grønn i ansiktet etter at jeg fikk tilbake følelsen i bena da spinalbedøvelsen gikk ut. Og jeg forble faktisk grønn i tre uker. I tillegg er det faktisk umulig å skimte de store mamma-bleiene gjennom skjørtet ditt, det er sannelig ikke verst!

 

Nybakt mamma på pressekonferanse (Skjermdump: Nettavisen.no)



Til sammenligning... Dette er dag 4 etter fødsel...

Så kjære Siv - gratulerer igjen hjerteligst med vel gjennomført fødsel! Du har vært gjennom et smerteløp av dimensjoner, nå kan du være stolt av din lille hjerteknuser. Husk å ta det rolig i dagene som kommer, det tar tid å restituere seg og bebisen trenger ro og kjærlighet.

Og sånn avslutningsvis håper jeg at du husket å gjøre knipeøvelsene dine hver dag de siste månedene. Bare sånn fra en mor til en annen, altså.

 

/ lik hvis du også er imponert over den nybakte moren

* Følg Mammahjerte & Pappahjerte på Facebook *

Min sønn er sånn som meg

Du klatrer opp på armlenet av sofaen. Jeg ber deg la være. Du står og balanserer mens du titter over skulderen for å se hvor langt ned det er på den andre siden. Det er langt.

 

"Hmm, grøt med pappa eller en dose adrenalin? Lett valg."

 

- "Nå må du være forsiktig da", sier jeg, men du bare smiler.

- "Faller du ned der kommer du til å få kjempevondt", prøver jeg meg. Men du kvitterer bare kort og avfeier pappas velmente advarsler med et smil.

Du ber meg se på og det gjør jeg. Litt motvillig, men også litt stolt. Så smiler du stort, bøyer knærne og tar sats. Du deiser ned i sofaen av full kraft. Bein og armer spretter veggimellom og hodet deiser inn i puta.

 

Er i farta!

 

Jeg tenker at det der må ha gjort vondt, men du bare jubler oppspilt og stråler som en sol.

- "Sånn, nå kan du vel sitte rolig i sofaen og spise grøt og se på Bien Maja sammen med pappa?" spør jeg ydmykt. Helt sjanseløst.

- "En gang til", roper du og hopper opp på armlenet igjen.

- "Men men, du kommer til å skade deg, plutten. Vær nå litt forsiktig da", prøver jeg meg. Atter igjen for døve ører.

Selv om jeg på én måte vil pakke deg inn i bobleplast og holde deg på bakkenivå, så vil jeg jo ikke det heller. Jeg vil bare at du skal forstå, men jeg tror at du forstår helt utmerket. Du vet prisen for å ta sjanser, men du gjør det likevel og jeg kan ikke stoppe deg, for du har pappas blod i årene. Og jeg vet hvordan du har det, jeg vet hva du driver med, for jeg kjenner følelsen selv. For du, min sønn, du er akkurat som meg.

 

Pappa: "Bombeee!"

 

Plutten: "Bombeee!"

 

/ Stolt pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mens vi venter på fersken...

Mens vi venter på Fersken blar vi i gamle bilder og ser tilbake på kvelden da lille plutten kom til verden.

 

- Skal vi see... er det noen bebis her i dag da?

 

Det føles som i går at plutten lå i plastboksen på sykehuset og tok seg en cowboystrekk etter en lang og slitsom fødsel. Ved siden av satt en livredd pappa og forsto nøyaktig ingenting. Så utrolig mye har skjedd siden da og nå skal plutten bli storebror. Det er faktisk helt vilt. Den lille bebisen vår har blitt en stor gutt som kan sette sammen ord til setninger, låse opp dører og ringe mormor akkurat når han vil.

Det rareste er kanskje å tenke på at det bare er to og et halvt år siden han kom til verden. Hva gjorde vi egentig før plutten? Hvor gjorde vi av all tiden som ble til overs og hvem var vi egentlig? Før var jeg først og fremst meg selv, dernest alt annet. Nå er jeg først og fremst pappa, dernest alt annet. Det er rart hvordan ting kan forandre seg.

 

- Sukk, hvor lenge må jeg vente på å bli storebror?

Og snart er det på´an igjen. Vi har ingen anelse om hva vi kan forvente oss, men vi gleder oss veldig. Hvert eneste sekund. Så mens vi venter på Ferskens ankomst tenkte jeg å ta dere med tilbake til Ullevål sykehus en sen og iskald februarkveld i 2012 for å gjenoppleve at par minneverdige øyeblikk fra natten da lille pluttis kom til verden.

 

Mammahjerte, ready to pop

Spent, sliten og redd

 

Sammen gjennom riene


Miniplutten <3

 

Mamsen nyter karamellukten

 


Utmattet og grønn <3

 

Lille miniplutten og papsen tar seg en velfortjent cowboystrekk

 

To og et halvt år, jøss og nøfyse som tiden flyr. Og snart er det dags igjen. Hva kan vi forvente oss denne gangen? Selv om Mammahjerte naturligvis gruer seg litt til turen til fødestua, så er det også så uendelig mye mer å glede seg til.

Kom så, lille fersken, vi gleder oss så veldig til å møte deg :)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Alle fingre teller

/ inneholder reklame

Jeg synes det er helt greit å bruke nettbrett som barnevakt, men ikke som bestevenn, for alle fingre teller.

Jeg leste akkurat et innlegg fra Eivor "Lodgelady" Evenrud med en oppfordringe til å finne frem klossene og engasjere barn i fysisk lek. Som småbarnspappa kjenner jeg dette veldig på kroppen, for det kan være lett å gå på autopilot en søvnfull søndagsmorgen når youtube-maskinen gjør en hederlig innsats med å få tiden til å gå.

Les innlegget: Lodgelady.blogg.no - De små byggerne.

 

 

Selv om jeg er en stor tilhenger av at barn skal få prøve ny teknologi og utvikle seg i takt med tiden, er det selvfølgelig helt avgjørende at de også blir engasjert i fysisk lek. Selv om et nettbrett kan være både lærerikt og moro, er det ingenting som kan slå gleden av å komme seg ned på gulvet og leke med pappa. Spesielt med legoklosser! Jeg har ikke telling på hvor mange legotårn vi har bygd opp og revet ned igjen, men det begynner å bli endel.

Det høres jo elementært ut, men jeg tror det er lurt å ikke ta den fysiske leken for gitt. Hvis ikke risikerer vi å sitte igjen med en generasjon mennesker som senere i livet bare kan jobbe med pekefingeren. Og det er dumt, for alle fingre teller.

 

Kaptein Krokrygg hadde aldri respektert kanonen laget av LEGO Duplo, men det skulle han snart få angre. Varsko her!

Derfor jeg vil anbefale deg å sjekke ut filmsnutten under. Jeg har alltid vært glad i reklamefilmer som klarer å formidle et dypere budskap på en smart, nyskapende og inspirerende måte. Derfor synes jeg denne lille snutten er ganske genial.

 

 

Jeg liker den lille snerten på slutten som får deg til å stoppe opp og tenke etter. For selv om det helt sikkert finnes veldig mange gode piano-apper der ute, så skal det mer til for å spille piano enn å bare bruke pekefingeren på et nettbrett. Og det kan være greit for oss småbarnsforeldre å tenke over, for alle fingre teller.

Les mer og følg kampanjen: LEGO - Alle fingre teller.

 

/ Ha en fortsatt leken dag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Endelig er boken her, jeg har blitt forfatter!

/ inneholder salgslink

I snart 33 år har jeg ventet, men i dag dukkdet den opp i postkassa. Bekreftelsen på at guttedrømmen har gått i oppfyllelse. Jeg har blitt forfatter!

Hva drømmer du om å gjøre? Reise til Sør-Amerika og besøke Machu Picchu? Eller kanskje du aller helst vil kjøpe deg en 1000 cc motorsykkel eller hoppe i fallskjerm? Min drøm har alltid vært å gi ut bok. Og nå har det endelig skjedd, men lenge så det mørkt ut for drømmen.

Og det er en historie fra en tid full av melketenner og bøttesveis.

 


Back in the day :)

 

Helt siden jeg var en liten pjokk har jeg elsket å skrive. Jeg skrev alltid dikt til jentene jeg var forelsket i, men selv om jeg elsket å skrive, var det en lang periode av livet der skrivegleden var utsatt for angrep. På det verste var den utrydningstruet og årene på grunnskolen tok nesten knekken på pennen. For selv om skolesystemet er godt for så mangt, så er det ikke det beste stedet for kreativiteten.

Når det var dags for å skrive, skrev jeg i vei. Jeg førte pennen fritt og lot ordene lede meg, ikke motsatt. Jeg bommet selvfølgelig alltid stygt på oppgaven og fikk gjerne strykkarakterer for de frittenkende makkverkene mine. Grammatikken var gjerne helt ok, men innholdet var borti natta.

Slik som da jeg under en engelskprøve på ungdomsskolen lagde en hel tegneserie om en mann som gikk tur med en gullfisk i bånd. Eller norskstilen der jeg skildret historier fra et merkverdig land der fuglene var av sjokoladepudding og skurken var en melkekartong som snakket nynorsk. Og selvfølgelig historien om hovedpersonen Edvard Blunk som falt ned trappen og døde midtveis i fortellingen.

Alle historiene skapt uten regler, men av ren og skjær skriveglede. Alle disse historiene som gang på gang ble sablet ned, slaktet av en rettepenn og spisse bemerkninger.

 

År etter år med kjipe tilbakemeldinger gjør noe med skrivegleden

Verst var det nok andre året på videregående, det var året da det virkelige bunnpunktet var nådd. Vi fikk tilbake både bokmål- og nynorsktentamen på samme dag. Først fikk jeg nynorskkarakteren.. 1/0. Det var katastrofalt. Men okei, jeg har aldri brydd meg om nynorsk, så det fikk vel gå. Så kom bokmålskarakteren. 0/1. Da var det slutt. Det var det endelige beviset: Du er uduelig. Du kan ikke skrive. Aldri skriv igjen. Det gjør noe med skrivegleden, det.

Siden den gang har jeg aldri turt å skrive noe virkelig seriøst, bare holdt meg til det jeg kan: Skrive som meg. Jeg kan ikke skrive som skolen vil at jeg kan skrive, jeg klarer ikke å følge skolens regler, jeg kan bare skrive som meg. Og det har jeg gjort. Hver dag siden da, og etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg begynt å innse at det faktisk er ganske fint det.

Jeg trenger ikke å skrive som skolen, jeg er meg, jeg. Ja vel, så faller jeg kanskje utenfor i blant, men når jeg ser på mine tekster så er de også mine. Sikkert fulle av feil og ord som ingen noensinne har hørt om, men de er mine.

Og nå sitter jeg her. Forfatter. Det fyller meg med så mye glede og stolthet at jeg får frysninger. Stolthetsfrysninger av den virkelig gode sorten.


Leser du Pappahjerteboka? Legg ut bilde på Instagram og tagg @pappahjerte for en kjempestor high five :)

 

Hadde jeg bare kunnet gå tilbake til den tiden da jeg trodde jeg måtte bli noe annet enn meg selv for å bli noe her i livet, og sagt at jeg bare må ha tro på meg selv og ikke la det knekke meg. Det ville spart meg for så veldig mange år med bekymringer. Så mange kjipe tanker om en fremtid uten håp, mål eller mening.

Jeg har aldri likt tanken på at jeg må være noe annet enn et kreativt rotehode for å komme meg noe sted her i verden, for det er jo det jeg er. Men jeg lærte meg tidlig å leve med det. I flere år var jeg sikker på at jeg var dømt til å bo i kjelleren til mamma og pappa og leve på deres nåde. Jeg mener, hvem vil vel ansette klassens klovn som ikke kan stort mer enn å lage bråk i klassen og skrive som en dass?

Eller hvorfor ikke bli en militærmann i grønt? Da får man i hvert fall mat på bordet. Hold skapet ryddig og landet trygt, så er du en av gutta. Kanskje kunne jeg også ta en anonym jobb langs et samlebånd, det er jo trygt og godt. Sikkert kjedelig, men da får man i hvert fall ikke passet sitt påskrevet hver dag for å stikke frem hodet og gjøre sin greie. Forkast drømmen, bli en del av maskineriet, det er nok lurt, så slipper du flere nederlag.

 



Men nå sitter jeg her. I hånden holder jeg en bok med mitt navn på. Det knitrer når jeg blar i den og den lukter friskt av papir. Min bok. Skrevet av meg, skrevet som meg. Ikke som skolen, ikke som noen andre. Den er uformell og sleivete, ujålete og tullete. Akkurat som meg. Og jeg er så ufattelig stolt at jeg holder på å sprekke.

Tusen takk til alle som har gjort dette mulig. Familie, venner, forlag og lesere. Dere vil nok aldri helt forstå hvor mye dette betyr for meg, men å si at en drøm har gått i oppfyllelse er en god start.

 


Les mer og bestill: "Pappahjerte - Fra ungkar til far"

 

/ Lik og del gleden meg gode venner. Drømmer kan faktisk gå i oppfyllelse

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kan tradisjonelle treleker slå moderne teknologi?

/ annonse

Med så mye spennende elektronikk på markedet, er det egentlig plass til tradisjonelle treleker lenger? Vi satt en heidundranes treleke på saken.

Jeg har mang en gang tenkt på om plutten bruker for mye tid på lesebrett og pappas youtube-maskin. Burde vi bli enda flinkere på aktivisere ham med andre ting eller er det greit med litt elektronikk i hverdagen? Et nettbrett byr jo på så mange muligheter, mens de andre lekene hans bare har ett bruksområde.

Ta treleker for eksempel. De er jo bare det: tre. Kan det være noe artig da? Dette måtte vi til bunns i. Så med plutten under armen suste jeg av sted på en lynrask shoppingtur og var tilbake før frua rakk å stave navnet sitt baklengs. Med oss på lasset hadde vi med oss en skikkelig godbit av en treleke: BR aktivitetessenter.

 

 

- Mjaha... Hvor er power-knappen?

 

Planen var å se om plutten kunne fatte interesse for en god gammeldags treleke eller om det var rett tilbake til youtube-maskinen før vi rakk å ta av oss skoene. Resultatet var meget overraskende!

Det viste seg nemlig raskt at plutten ganske umiddelbart hadde fått seg en ny favorittleke! Det måtte jo egentlig bare gå den veien når leken leveres flatpakket, for da måtte gutta boys frem med skrutrekkeren og ingenting er artigere enn å få bruke pappas verktøy.

 

Gutter + verktøy = gull!

 

Selv om det ikke var mulig å laste ned nye apper på den, så viste det seg at det var mye god lek i en tradisjonell treleke likevel. Det er jo helt tydelig at den fysiske leken stimulerer barn på en helt annen måte enn å bare sitte og trykke på et nettbrett. Det trigger kreativiteten og byr på uante utfordringer og muligheter.

 

Artige utfordringer og kreativ lek, helt uten apper


BR aktivitetssenter er myntet på barn i alderen 1-6 år og jeg tenker derfor at den kan bli en perfekt brobygger mellom fersken og storebror plutten. Han kan vise hvordan den fungerer, mens fersken ligger og beundrer sin nevenyttige storebror.

Så dommen er vel egentlig klar uten at jeg trenger å bry hoveddommer Herr Plutt om en uttalelse. Treleker er så absolutt en innertier selv for "youtube-generasjonen".

 

Tommel opp :)

 

Les mer om treleker - Vinn stablesoldat!

Ønsker du å vite mer om treleker og i tillegg kunne tenkt deg å vinne en flott stablesoldat? Flott! Det kan vi fikse.

  1. Klikk på denne linken: Inspirerende treleker fra BR Leker.
  2. Kom tilbake hit og legg igjen en kommentar med hvilken leke du likte best i sortimentet.
  3. Dermed er du med i trekningen om en knallfin BR Stablesoldat :)

Vinneren trekkes om en uke og kontaktes direkte. Løkke tell :)

 

BR Stablesoldat

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Proff fotograf på fødestua?

Leste akkurat en sak på Mammasidan.se som fikk meg til å riste på hodet i vantro. Saken handler om en ny trend der vordende foreldre. leier inn en proff fotograf til å være med på hele fødselen. Hele fødselen, altså. Les hele saken her: Ny trend: Tar med fotograf på förlssningen.

Det er helt sikkert en fin tanke som ligger bak, men dette slår meg ganske umiddelbart som en hårreisende idé. Jeg er i hvert fall ganske sikker på at frua hadde stukket meg i nøtteposen med en saks hvis jeg en dag hadde spurt:

- "Puuus? Vi skal ikke leie en proff fotograf til å fotfølge deg hvert eneste sekund, 24 timer i døgnet, fra alle vinkler, i alle sinnsstemninger når du skal føde da?"


Er du helt totalt idiot, din hestpeis?!

Å føde et barn burde være mer enn nok å konsentrere seg om når det står på som verst. Å ha en kaffeslurpende og überhipp fotograf snirklende rundt beina til alle døgnets tider virker som ganske nøyaktig det siste man trenger i disse sårbare og veldig nakne timene.

Jeg skjønner tanken om at man vil forevige minnene, men holder det ikke å knipse bilder med mobilen mellom slagene? Må ALT dokumenteres og deles og gjøres så fint og flott som mulig? Skal ingenting være bare litt privat?

Det er en tid for situasjon og det er en tid for kvalitet. Et naturskjønt bilde som skal på veggen hjemme burde holde god kvalitet, men når man skal dokumentere de kanskje aller tøffeste, mest sårbare og energikrevende timene i løpet av en kvinnes liv vil jeg si at bildekvalitet betyr 0 %. Det er ikke kvaliteten på bildene som gjør de gode, det er autensiteten. Ektheten. Bilder tatt av oss, for oss. Ikke av en fotograf for penger.

 


Bildekvaliteten er ikke noe å skryte av, men jeg glemmer ikke dette øyeblikket med det første...

 

Det som er spørsmålet er vel kanskje hva man ønsker å oppnå med disse bildene. Ønsker man å vise dem frem til hele verden eller vil man ha det som et minne? For minnet blir ikke svakere av at bildekvaliteten er under pari. Snarere tvert i mot. Vi har blitt så opphengt i å ta bilder av absolutt alt vi opplever og dele på sosiale medier, at vi tror minner som ikke fotograferes blir glemt.

Jeg tror faktisk det er motstatt. Og her kommer et eksempel: For halvannet år siden var frua og jeg på trilletur med plutten da vi plutselig så boken Kama Sutra ligge i en søppelbøtte. Dette fant vi hysterisk festlig, for hva kan ha ført til at dette skjedde? Kan personen ha prøvd en av de avanserte stillingene og pådratt seg en heftig strekk eller krampe? Snakker vi et alvorlig tilfelle av sextørke? Uansett hva det var, så er det helt herlig å se for seg en halvnaken person i morgenkåpe og tøfler løpe ut i kulda og smelle boka irritert ned i søppelkassa.

Ingen av oss hadde med seg telefon og dermed fikk vi ikke dokumentert det. Først fikk vi selvfølgelig litt panikk, men så innså vi at bilder egentlig bare er en måte å stue unna et minne i et bilde slik at man ikke trenger å ta vare på historien i hodet. Man har jo bildet som en slags jukselapp, men jeg tror det gjør at man lettere glemmer hele historien rundt. Historien med boka i søpla husker jeg i hvert fall langt sterkere enn mye annet fra den tiden som ligger fyldig dokumentert i bildearkivet og på Instagram.

  Hei vent, hvilken bok er det du ... Gi meg den!!

Så, tilbake til det vi egentlig snakker om: Trenger man proffe bilder fra fødestua? Jeg sier nei. Ha med en mobil og knips et bilde når det passer seg. Du trenger virkelig ikke en ekstra person til å fly rundt og distrahere under en fødsel, da burde man ha mer enn nok annet å tenke på. Akkurat da betyr bildekvaliteten nada.

Så, kort oppsummert: Proff fotograf på bryllupsdagen når alle er stæsjet opp i fintøyet, sminket, glade og strålende av glede? Absolutt. Proff fotograf når mor er blodfattig, dødssliten og omgitt av blod, bajs, snørr, tårer, sykehusinnretninger og folk i hvite frakker? Nei. Så veldig veldig nei.

Hvis det er noe ved turen til fødestua man tenker at man kanskje vil glemme, så er det kanskje like greit at man glemmer akkurat det. For tro meg, du glemmer ikke det viktigste.

 

Trøtt etter en lang reise <3

Enig / uenig? Spent på å høre hva dere mener :)

OBS: Du trenger ikke Disqus/facebook/twitter-profil for å kommentere, du kan også kommentere anonymt som gjest :)

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Spørsmålsrunde LIVE i kveld!

Endelig har bloggen fått seg et kommentarfelt så feiende flott at du kunne tatt det med på ball! Og det må selvfølgelig feires. Derfor blir det live spørsmålsrunde her i kveld fra kl. 20.00!

Disqus er et kjent kommentarsystem som blant annet brukes av Dagbladet og Aftenposten. Med dette systemet vil det nå bli superenkelt å svare direkte på kommentarer, både for meg og dere, og vi kan endelig få i gang en skikkelig samtale her inne.

Det blir veldig oversiktlig og du kan også få beskjed på mail hvis noen kommenterer din kommentar. I tillegg kan man nå også like andres kommentarer, som jo også er en litt artig greie. Dette blir smooth!

 

Mmm, smoooth

Og derfor kommer jeg fra kl. 20.00 i kveld til å ha en 2-timers live spørsmålsrunde der du kan spørre om hva som helst mellom himmel og jord. Så håper jeg at den nye kommentarfelt-teknologien leverer varene ;-)

Alt du trenger å gjøre er å logge inn med din facebook/twitter/disqus-profil eller raskt opprette en gratis Disqus-profil (det tar typ 5 sekunder), så er det gjort en gang for alle.

Så da sees vi fra kl. 20.00 i kveld! Jeg sitter klar med macen i fanget og Stian Blipp på skjermen. Så håper jeg høre fra deg og at du liker det nye kommentarfeltet :)

Skal bare knekke fingrene litt, så er jeg klar som et egg.

 

Sånn, nå er jeg klar. Kjør på!

/ High five!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere